Fagforbundet Tariffkonferanse 13.02.04 Kjære deltakere! Konferansen i dag er slutten på en langvarig og omfattende organisasjonsprosess med debatt om aktuelle temaer foran årets tariffoppgjør, og om hvilke prioriteringer som skal gjøres når de endelige kravene til oppgjøret skal utformes. Dette gjøres med en høy bevissthet om at Fagforbundets medlemmer er spredt på mange forskjellige tariffområder, og at alle skal tas like alvorlig. Samtidig er konferansen begynnelsen på vår konkretisering og markedsføring av de områdene forbundet ser på som de viktigste i år. Mange spørsmål kunne vært tatt opp her, men jeg vil konsentrere meg om noen få for at disse skal få større fokus. Og etter meg kommer to taleføre og høyst meningsberettigete damer - Gerd-Liv Valla og Tove Stangnes. Innledning Fagforbundets mål ved tariffoppgjøret er i hovedsak å forbedre medlemmenes lønns-og arbeidsvilkår, sikre at opparbeidete rettigheter ikke forringes og bidra til at det blir like fint å jobbe som og danse. (ikke sant,gerd-liv?) I samfunnet rundt oss ser vi at det dessverre ikke er sånn for alle. Arbeidsledigheten er fortsatt stor, selv om de dramatiske tallene fra i høst er blitt noe lavere de siste månedene. Dette utfordrer oss i forhold til å balansere økonomien i tariffoppgjøret opp mot at flere hender kan komme i arbeid. Vi har tradisjon for å delta i et inntektspolitisk samarbeid og vil fortsette med det også i år, men ikke for enhver pris. Dette er avhengig av krav og innretninger, og regjeringens og arbeidsgivernes holdning. Et samarbeid krever likeverdig innsats fra alle parter. Utdanningsvikariater har tidligere eksistert som en ordning som kombinerte arbeidstakeres mulighet til å heve sin kompetanse og arbeidslediges mulighet til å få arbeid. Fagforbundet vil kreve at denne positive ordningen gjeninnføres. På mange arbeidsplasser er vi vitne til et arbeidsliv som blir stadig mer brutalt. Stramme tidsrammer, fysisk og psykisk belastende arbeid eller dårlig psykososialt arbeidsmiljø er alle faktorer som virker inn på folks evne til og ønske om å jobbe. Statistikk på antall uføre og syke forteller oss indirekte mange historier om mennesker som har hatt, og fortsatt har, det tøft. Det er ikke dette vi forbinder med å danse! Avtalen om et inkluderende arbeidsliv - den såkalte IA-avtalen - ble inngått mellom partene i arbeidslivet for et par år siden i et forsøk på å senke sykefraværet og unngå politikernes krav til karensdager. De
tiltakene som er avtalt er sakte men sikkert innarbeidet i de virksomheter og kommuner som har inngått slike avtaler, og omsider kan vi lese ut av tallene ved enkelte bedrifter at sykefraværet er i ferd med å gå ned - eller at økningen er redusert - som følge av arbeidet. De store pessimistene har liten tro på effekten av dette, men vårt budskap er: La IA-avtalene få virke uten for mye innblanding! Dette er en unik sjanse til å fokusere positivt på arbeidsmiljøet og samtidig oppnå den effekten partene var enige om i utgangspunktet. Et annet fokus på arbeidslivet er satt i Arbeidslivslovutvalget, som er i ferd med å legge siste hånd på verket på innstilling til ny lov for arbeidslivet. Innstillingen vil foreligge i slutten av februar eller mars, og utfra de signaler som er kommet under utvalgets arbeid er det grunn til å forvente flere angrep på opparbeidete rettigheter både i lov og tariffavtale. I forhold til forhandlingene vi står foran vil spørsmål i utvalgets arbeid om midlertidige ansettelser og arbeidstid være de mest sentrale. Vi må sikre at gjeldende bestemmelser ikke forringes i tariffavtalene, selv om loven skulle bli endret på disse punktene. Ny lov vil ikke bli endelig vedtatt før tariffoppgjøret er avsluttet, og vi må derfor avtale en klausul som gir oss de mulighetene vi trenger i form av sikring eller reforhandling i tariffperioden. Anstendig lønn Våre krav til tariffoppgjøret, både dette og tidligere, bygger på noen viktige grunnsteiner: 1 alle skal ha en rimelig reallønnsutvikling 2 lønna skal øke i takt med forventet pris- og renteutvikling 3 det skal ikke være for store lønnsforkjeller mellom yrkesgrupper 4 det skal ikke være for store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn 5 uttelling for ansvar og kompetanse - både formell og reell - skal gjenspeiles i lønna Kommunal sektor har i flere år strevet med en dårligere lønnsutvikling enn alle andre sektorer. Ved tariffoppgjøret 2002 lanserte daværende Norsk Kommuneforbund og Norsk Helse-og Sosialforbund i samarbeid begrepet "anstendig lønn". Dette har betydning for flere dimensjoner, var lett å skape forståelse for, og fikk stor sympati både blant medlemmer og befolkningen for øvrig. Resultatet av oppgjøret var starten på en opphenting av de lønnsmessige forskjeller statistikken viste, og mange fikk brukbare lønnsopprykk. Selv om den økonomiske situasjonen for øyeblikket er uryddig og utviklingen vanskelig å feste lit til, må Fagforbundet sørge for at den positive opphentingen av etterslepet som vi startet i 2002 fortsetter. Vi må se dette over et lengre tidsperspektiv.
De lavest lønte som ikke har spesielle utdanningskrav knyttet til stillingen må ivaretas av oss - det er ingen andre forbund som gjør det. Mange av disse gruppene utgjør grunnmuren og støttefunksjonene i den kommunale hverdagen til beste for innbyggerne. En stor del er kvinner. De har lang erfaring og betydelig realkompetanse og skal betales for det - i anstendighetens navn. Med 10 års lønnsansiennitet har disse yrkesgruppene i dag en minste årslønn på kr 224 000. Etter vårens tariffoppgjør bør ingen av dem tjene mindre enn 245 000 kroner i året! Slik tallene ser ut i dag er kravet mellom 85% og 90% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn - en sammenlikningsfaktor vi mener er riktig å forholde seg til. Det endelige kravet blir klart når vi får tallene fra privat sektor. Fagforbundet skal også ivareta grupper med ulik utdanning og kompetanse. LO har også et slikt fokus i sin tariffpolitikk, og dette er en viktig støtte for oss. De gruppene det her er snakk om har også viktige funksjoner i kommune-norge, og må avlønnes deretter. I tillegg er det en selvfølge i dagens kompetansesamfunn at utdanning verdsettes økonomisk. Minstelønnsnivåene i tariffavtalen med Kommunenes Sentralforbund må justeres i samsvar med det anstendighetsperspektivet vi vil legge til grunn for forbundets krav. Lavlønnsgaranti Ved hvert tariffoppgjør legges profilen i oppgjøret mellom LO og NHO - den såkalte frontfagsmodellen, og følges opp av partene i offentlig sektor. Tilleggene som gis omskrives til offentlig virkelighet, og gjenspeiles i de kravene forbundene stiller. Vi har i flere oppgjør stilt krav om en lavlønnsgaranti i kommunal sektor uten å komme noen vei. KS har ikke vært villig til å komme oss i møte, og mener det minstelønnssystemet som gjelder er tilstrekkelig for å sikre en lønnsutvikling. Fagforbundet er av den oppfatning at en lavlønnsgaranti som knyttes til gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, er viktig for å sikre samme profil og lønnsutvikling for de lavtlønte i kommunal sektor som i privat sektor. For å få et riktigst mulig sammenlikningsgrunnlag må vi kreve at lønnsstatistikk for funksjonærer og arbeidere i NHO-området kan legges til grunn. Ved å innføre en slik garanti løses lavlønnsproblemet automatisk i hvert oppgjør, og resten av forhandlingene kan konsentreres om lønnsutvikling for andre grupper og andre spørsmål. Vårt grunnlag for lønnskrav vil gjennomgående være arbeidets innhold, ansvar, kompetanse og utdanning. Pensjon Den siste tiden har det vært stor aktivitet knyttet til Johnsenkommisjonens innstilling. Det norske pensjonssystemet med basis i folketrygdens økonomi og ytelser i framtida debatteres på bred basis.
Nok en gang ser det ut til at inntekten folk har skal være avgjørende for pensjonens størrelse og retten til å fratre før opnådd aldersgrense. Kommisjonen legger opp til en omvendt Robin Hood-politikk og sørger for at de med høyest inntekt får de beste vilkårene. Trenger jeg å si hvem som kommer dårligst ut og hvilket kjønn de har? Innstillingen skal gjennom en omfattende høringsrunde hvor vi skal si vårt før endelig politisk behandling i Stortinget. I tariffoppgjøret har vi i LO en stor utfordring i å forene kravet om tjenestepensjon for de rundt 900 000 arbeidstakerne i privat sektor som ikke har dette, med kravet om å bevare tjenestepensjonsordningen i kommunal sektor. Denne skal verken svekkes eller selges for penger! Det er også viktig for oss at AFP-ordningen videreføres. Vår første utfordring blir i forhandlingene med KS i vårens oppgjør. Etter mye uenighet mellom partene ved flytting av pensjonsordninger fra KLP til private selskaper, har vi et klart behov for økt medbestemmelse. Vi må være sikret større innflytelse i saker hvor forsikringsselskaper spiller høyt på banen for å sikre seg tjenestepensjonsavtaler for ansatte i kommunene. Vi er for øvrig forberedt på krav fra arbeidsgiversiden om at de ansatte skal betale en større andel av innskuddet til pensjonskassen. Dette kan vi være villig til å diskutere under forutsetning av at vi får noe tilbake. Nytt lønnssystem I 2002 fikk vi et lønssystem i KS-området som for en stor del bryter med Fagforbundets lønnspolitikk. Etter krav fra KS, Akademikerne og delvis YS skal lønn nå forhandles lokal for mange flere arbeidstakere enn tidligere. I tillegg medfører tariffavtalens minstelønnssystem at ytterligere lønnsutvikling for den enkelte stillingsgruppe må skje i den enkelte kommune. Det er blitt et tydeligere skille mellom arbeidstakergruppene ved at ledere, akademikergrupper og enkelte andre grupper bare får sin lønn fastsatt i lokale forhandlinger. De omfattes ikke av den økonomiske rammen for oppgjørene, og heller ikke de føringer partene sentralt legger på de lokale forhandlingene. Det blir dermed enklere for arbeidsgiver å prioritere enkeltgrupper, og vanskeligere for partene sentralt å sikre rettferdige lønnsmessige relasjoner. Trykket ligger i større grad på de lokale partene - noe som er i strid med Fagforbundets lønnspolitikk. For oss er det en stor utfordring at det ikke lenger er mulig å kunne målrette krav for de forskjellige stillingers minstelønn i de sentrale forhandlingene på annen måte enn ved å endre tariffavtalens få minstelønnssatser. Vi har ikke spesielt gode erfaringer med lokale forhandlinger, verken når det gjelder fordeling eller måten forhandlingene føres på. I tillegg opplever
vi stor vegring fra arbeidsgivers side mot å utnytte eksisterende forhandlingsbestemmelser som kan brukes blant annet ved endringer i ansattes arbeids-og ansvarsområde. Det er åpenbart at denne vegringen skyldes at de tilleggene som gis må betales over kommunebudsjettet. Avsetting av pott til lokale forhandlinger, som ser ut å til å øke i størrelse for hvert tariffoppgjør, aktualiserer forbundets behov for å sikre at medlemmene gjennom uravstemning får se helheten i resultatet inkludert det lokale før de avgir sin stemme. Utviklingen av denne tendensen styrker frustrasjonen over ikke å ha konfliktrett i lokale forhandlinger. Vi vil vurdere nøye hvilke krav forbundet skal stille i tilknytning til lønnssystemet, men vi har en plikt overfor det landsmøtet som stiftet Fagforbundet i 2003 å arbeide for at lønnsfastsetting skal skje i sentrale forhandlinger. Andre avtaleområder Som sagt innledningvis er Fagforbundets medlemmer fordelt på mange tariffområder, og det er mange tariffoppgjør siden vi bare kunne snakke om KS-området. NAVO, HSH (Handels-og Servicenæringens Hovedorganisasjon), NHO, PBL (Private Barnehagers Landsforbund), Staten og Oslo kommune er noen av de største. I tillegg er det flere små avtaleområder og enkeltoverenskomster. Det er en utfordring for oss å ivareta alle medlemmer på en like god måte og med samme fokus uansett avtaleforhold. Det vil likevel være slik at resultatet av tariffoppgjøret i KS-området legger føringer for forhandlinger i andre områder. Det er viktig at Fagforbundet framstår med en helhetlig tariffpolitikk, og det er viktig at forbundets medlemmer skal jobbe under mest mulig like vilkår. Avslutning Utfordringene ved det kommende tariffoppgjøret er flere - her er nevnt noen. I tillegg skal lærerne være omfattet av KS-forhandlingene etter at forhandlingsansvaret ble overført fra Staten - mot lærernes vilje. Å forene statlig og kommunalt avtaleverk er i seg selv en utfordring, men vi må samtidig se mulighetene for å etablere nye allianser. Den statlige medbestemmelsesavtalen er blant annet bedre enn den kommunale, og vi vil benytte sjansen til å kreve en enhetlig avtale. Det må likevel aldri være tvil om at Fagforbundets utgangspunkt for krav og forhandlinger skal, vil og må være forbundets medlemmer! For å ivareta medlemmene må følgende på plass: 1 Minstelønn på 245.000 kroner for de som har minst 10 års lønnsansiennitet
2 Lavtlønnsgaranti for å sikre at ansatte får tilsvarende profil og tillegg som i LO/NHO-området 3 Lønnstillegg som bidrar til å rette opp skjevheter mellom kvinnedominerte og mannsdominerte grupper 4 Lønnstillegg som gir uttelling for ansvar, erfaring og kompetanse og samtidig ivaretar ansiennitetsprinsippet 5 Opprettholde de ansattes pensjonsrettigheter