Er norsk tegnspråk et selvstendig språk med en annen språk- og kulturbakgrunn enn norsk? I mange forvaltningssaker som vedrører norsk tegnspråk hersker det tvil om hvordan språket skal forstås ut fra dets språkpolitiske status i Norge. Det ser ut til å herske stor tvil og forvirring om hvorvidt norsk tegnspråk er et eget språk, eller skal forstås som et spesialpedagogisk hjelpemiddel. Norsk tegnspråk er ikke mer spesialpedagogisk hjelpemiddel enn norsk, samisk, engelsk eller et hvilket som helst annet språk. I dette skrivet gis en redegjørelse for hvordan norsk offentlig språkpolitikk beskriver norsk tegnspråk (NTS) og dets forhold, språklig og kulturelt, til norsk. Dette er svært viktig å ha kunnskap om, da saker som vedrører norsk tegnspråk og dets språkbrukere får store konsekvenser for mennesker som har norsk tegnspråk som et av sine språk, men også for språkets status og utvikling. I tillegg til redegjørelsen har undertegnede tatt seg den frihet å komme med enkelte refleksjoner rundt tolkning av regler og vedtatte språkpolitiske føringer. Norsk tegnspråk som selvstendig språk. Stortingsmelding 35 (2007/2008): «Mål og meining ein heilskapleg norsk språkpolitikk» beskriver i kap.3.1 Mål og prinsipp for ein ny språkpolitikk: «Ved utforming og gjennomføring av all offentlig politikk i Noreg skal det i den grad det er relevant, takast omsyn til følgjande overordna språkpolitiske mål (1-5): 5: Alle skal ha rett til språk, å få utvikla og tileigna seg det norske språket, bokmål og nynorsk, å få utvikla og bruka sitt eige morsmål eller førstespråk, inkludert teiknspråk, sitt eige urfolksspråk eller nasjonale minoritetsspråk, og alle skal få høve til å læra seg framande språk.» (min utheving) Norsk tegnspråk er et fullverdig språk. Et eget språk, forskjellig fra norsk. Ikke en visualisering av norsk talespråk, men et helt eget lingvistisk språk som fungerer 1
uavhengig av lyd, og med sin egen grammatikk, syntaks og kulturelle opphav. Språkrådet arbeider for å styrke det norske språket og språkmangfoldet i landet. Språkrådet er statens fagorgan i språkspørsmål og følger opp den norske språkpolitikken på oppdrag fra Kulturdepartementet. Språkrådet sier bl.a. følgende på sin hjemmeside om tegnspråk: «Norsk tegnspråk er anerkjent som et fullverdig språk. Tegnspråk må ikke sees på som en kommunikasjonsmetode for mennesker med nedsatt funksjonsevne, men som ett av flere språk som benyttes i et mangespråklig samfunn. I et språkpolitisk perspektiv må vi fastslå at tegnspråk har en grunnleggende verdi i seg selv, blant annet som identitetsmerke og ekte kulturuttrykk for en språklig minoritet i det norske samfunnet.» (min utheving) Språkrådet slår altså fast at tegnspråkbrukerne er en språklig minoritet i det norske samfunnet, med en annen språk- og kulturbakgrunn, eget identitetsmerke og ekte kulturuttrykk for en språklig minoritet. Språkrådet skriver også: «Det er en myte at norsk tegnspråk er en form for norsk utført med hendene. Merkelig nok lever denne myten om bakgrunn i nasjonalspråket side om side med myten om at tegnspråk er internasjonalt. De to språkene har ikke felles opphav og er følgelig forskjellige. Norsk tegnspråk har helt andre mønstre for oppbygging og kombinasjon av ord (tegn) enn norsk, og de to språkene er for mange overraskende forskjellige. Hvis vi ser på rekkefølgen av tegn (ord) i en setning, minner norsk tegnspråk mer om kinesisk enn om norsk. Mye av grammatikken uttrykkes for øvrig med ansiktsbevegelser, munnbevegelser og ulike former for peking. For eksempel fungerer øyenbrynsbruken i norsk tegnspråk på måter som minner om intonasjonen i talt norsk.» Norsk tegnspråk er et selvstendig, fullverdig språk med stor lingvistisk avstand til norsk, både syntaktisk og grammatisk. Norsk tegnspråk og norsk har ikke felles opphav, men begge er naturlig utviklet og fullverdige. Norsk tegnspråk er i tillegg, til forskjell fra norsk, fullt og helt et visuelt-gestuelt språk uten bruk av lyd og 2
stemme. Norsk tegnspråk er også et eget undervisningsspråk i skolen, med en 13- årig gjennomgående læreplan og med eksamensrett. Undervisning i og på norsk tegnspråk etter opplæringsloven 2-6 er en språkparagraf som ikke er omfattet av kapittelet i opplæringsloven om spesialpedagogisk hjelp. Man kan også studere språket på høyskolenivå. Det er i tillegg viktig å vite at norsk tegnspråk ikke bare er et annet språk enn norsk, men også et annet språk enn f.eks. dansk tegnspråk, engelsk tegnspråk, kinesisk tegnspråk eller hvilket som helst annet etnisk tegnspråk. Også barnehageloven understreker (etter endringsloven som trådte i kraft 17.06.2016) norsk tegnspråk som et selvstendig språk, da den i 19h gir barn under opplæringspliktig alder som har tegnspråk som førstespråk, rett til tegnspråkopplæring. Barn som ikke har tegnspråk som førstespråk, men som etter sakkyndig vurdering har behov for slik opplæring, har også rett til tegnspråkopplæring. Men dersom barnet har norsk tegnspråk som førstespråk, utløser dette i seg selv rett til tegnspråkopplæring, dersom foreldrene ønsker det. Her gis en anerkjennelse av språket som morsmål. Dette betyr f.eks. at hørende barn som vokser opp i et tegnspråklig hjem og følgelig har norsk tegnspråk som morsmål, har rett på tegnspråkopplæring. Det blir da naturlig å anse slik tegnspråkopplæring som morsmålsopplæring for barn under opplæringspliktig alder. Språkrådet, opplæringsloven og barnehageloven slår altså fast at norsk tegnspråk ikke er norsk. Det er to forskjellige, selvstendige, fullverdige språk. Norsk er naturlig utviklet av hørende norske. Norsk tegnspråk er naturlig utviklet av døve norske. Men språkene er svært forskjellige. Det kan være naturlig at dette er vanskelig å forstå for de som ikke har førstehåndskjennskap til språket. Språkrådet er vårt øverste organ for språkspørsmål og et naturlig sted å innhente riktig informasjon. St.meld. 35, pkt 4.1.5, to siste avsn, omtaler norsk tegnspråk som et av Norges minoritetsspråk: «Her i landet reknar Noregs Døveforbund med at det finst ca 5000 døve. I tillegg reknar dei med at det er om lag dobbelt så mange 10 000 personar som sjølve er høyrande, men som bruker teiknspråk fordi dei er i familie med eller er venner til døve. Overslaget frå Døveforbundet omfattar dessutan 1 500 fagfolk som bruker teiknspråk i yrkesutøvinga si. 3
Det totalet talet på teiknspråkbrukarar i Noreg blir etter dette ca 16 500. Norsk teiknspråk er altså eit nokså stort minoritetsspråk i Noreg.» (min utheving) I St.meld. nr 19 (2015 2016) «Tid for lek og læring Bedre innhold i barnehagen» pkt. 4.3.3. står det: «Norsk tegnspråk (NTS) er et minoritetsspråk med offisiell status i Norge.» Norsk tegnspråk er altså et minoritetsspråk, og skal følgelig i saker behandles på linje med andre minoritetsspråk, uavhengig av geografisk-etnisk opphav. Norsk tegnspråks selvstendige kultur I tillegg til at norsk tegnspråk er et annet språk enn norsk, og et minoritetsspråk, så er det også et språk med en helt egen kultur som skiller seg fra norsk kultur. Språket er en levende kulturbærer i tegnspråkmiljøet som gir en helt egen visuell kommunikasjonskultur med andre kommunikasjonssosiale normer enn i talespråklig miljø. Tegnspråk har også egen teaterkultur med eget profesjonelt teater, visuell musikk, egen språk- og kulturhistorie m.m. En kultur som puster og lever i tegnspråkmiljøet, men som de utenfor miljøet i svært liten grad, eller ikke, kjenner til. Slik det gjerne er med kultur man ikke selv lever i. Norsk tegnspråk har sin helt egen kultur, slik også f.eks. samisk pr definisjon har sin egen kultur. Men der både norsk tegnspråk og samisk likevel er en del av den norske kulturarven. Nettopp derfor hevdes det at mennesker med tegnspråk som morsmål vokser opp som tokulturelle. Det er to ulike kulturer, derfor benevnelsen to-kulturelle. Dersom tegnspråk ikke hadde sin egen kultur, ville ikke tegnspråklige bli omtalt som tokulturelle. Videre er det viktig å merke seg at døve selv definerer seg som språklig minoritet med egen kultur. Dette perspektivet blir i økende grad anerkjent både språkpolitisk, språkfaglig og av forskere (f.eks. av lingvist og postdoktor Jan Grue v/universitetet i Oslo, som jobber med kultur og samfunnsanalyse av funksjonshemming.). Interesserte som ønsker mer informasjon kan henvende seg til Språkrådet, Norges Døveforbund (NDF), CODA Norge (interesseorganisasjon for hørende barn av døve foreldre) eller Forening for norsk tegnspråk (FONTS). 4
Det offentliges språkpolitiske ansvar I St.meld. 35 pkt. 1.1.3.3 leser vi at norsk tegnspråk må «.få høgare offisiell status, og arbeidet med å byggja ut dei språklege rettane for norske teknspråkbrukarar må halda fram.» Videre i pkt. 3.1.1. om overordna språkpolitiske mål leser vi «Ved utforming og gjennomføring av all offentleg politikk i Noreg skal det i den grad det er relevant, takast omsyn til følgjande overordna språkpolitiske mål: 1. 2 3. 4 5 Alle skal ha rett til språk, å få utvikla og tileigna seg det norske språket, bokmål og nynorsk, å få utvikla og bruka sitt eige morsmål eller førstespråk, inkludert teiknspråk, sitt eige urfolksspråk eller nasjonale minoritetsspråk, og alle skal få høve til å læra seg framande språk. Desse måla skal det takast omsyn til ved utforming og gjennomføring av all offentleg politikk.» (undertegnedes utheving) Det offentlige har således et stort ansvar for, både gjennom sin forvaltning og politikk, å bidra til det overordnede språkpolitiske målet om å heve statusen til norsk tegnspråk. Det gjøres når tegnspråk på forvaltningsnivå konkret og faktisk likestilles og likebehandles som et minoritetsspråk på linje med andre minoritetsspråk, da tegnspråk i St.meld. 35 (pkt. 3.2.1 siste avsn.) er et «nokså stort minoritetsspråk i Noreg». «Språkpolitiske mål og tiltak må i større grad enn i dag integrerast innanfor all politikkutforming der dette er relevant.» 5
Likestilling av mennesker med nedsatt funksjonsevne og «barnets beste» I saker som vedrører minoritetsspråk, der norsk tegnspråk er ett av minoritetsspråkene, opplever mange å bli negativt forskjellsbehandlet. I disse sakene er det oftest hørselshemmede/døve direkte eller indirekte involvert, enten barn eller voksne. Dette er naturlig siden norsk tegnspråk er et språk som er utviklet av døve. Det er også blant hørselshemmede/døve og deres nettverk at norsk tegnspråk fortsatt har sterkest utbredelse. Sakene trenger likevel ikke gjelde en hørselshemmet/døv person selv. Det kan like gjerne være en nærperson til en hørselshemmet/døv. For eksempel et hørende barn som vokser opp i et tegnspråklig hjem med døve foreldre. I slike saker er det viktig at forvaltningen har kunnskap om at norsk tegnspråk er et minoritetsspråk på linje med andre minoritetsspråk og skal behandles deretter. Dersom man forskjellsbehandler hørende minoritetsspråklige foreldre positivt fremfor døve minoritetsspråklige foreldre, kan man spørre seg om foreldrenes døvhet fører til negativ forskjellsbehandling for deres barn. Dette er i så fall ikke likestilling av mennesker med nedsatt funksjonsevne, og i strid med gjeldende lovverk. (Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, 5) Avslutningsvis er det grunn til å nevne barnekonvensjonen i menneskerettsloven, som gjelder som norsk lov (menneskerettsloven 2). I barnekonvensjonen artikkel 3.1 står det: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.» «Barnets beste» er både en selvstendig rettighet som skal gjennomføres både når en beslutning tas om et enkelt barn og om en gruppe barn. «Barnets beste» er også et grunnleggende fortolkende juridisk prinsipp slik at dersom det er åpent for mer enn én tolkning, så skal man velge den tolkningen som mest effektivt tjener barnets eller barnegruppens beste. Dersom forvaltningen er usikker på hva som er riktig, så må de lene seg til «barnets beste» og velge den tolkningen som mest effektivt tjener barnet/barnegruppen. Til slutt er også «barnets beste» en prosedyreregel der beslutningsprosessen må inkludere en vurdering av mulige konsekvenser avgjørelsen har for barnet/barnegruppen. Da norsk tegnspråk er et sårbart 6
minoritetsspråk, er det klart at det offentliges ansvar for å heve språkets status gjennom sin konkrete politikk og forvaltning er av stor betydning for både dagens og fremtidens tegnspråklige barn og voksne. «Bestemmelsene i konvensjoner og protokoller som er nevnt i 2 skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.» Menneskerettsloven 3 Dette betyr at barnekonvensjonen overstyrer annen lovgivning ved eventuell motstrid, og det offentlige kan begrunne positive vedtak ved å vise til denne. 03.09. 2016 Anne Kristine Grønsund Vestfold Hørsel og Kommunikasjon. www.vestfoldhorsel.no Kilder: Barnehageloven FN konvensjon om barnets rettigheter Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (Menneskerettsloven) Opplæringsloven Stortingsmelding nr 19 (2015-2016): «Tid for lek og læring Bedre innhold i barnehagen» Stortingsmelding 35 (2007/2008): «Mål og meining ein heilskapleg norsk språkpolitikk» www.sprakradet.no 7