Øyeblikk fra våndens verden Karl Frafjord Vånd er neppe den best kjente smågnageren i Norge, men øyer i Nordland har gitt meg gode muligheter til å studere arten. Jeg ønsket også å fotografere flere sider ved dens liv, men hvordan fotograferer man et dyr som lever en stor del av livet under bakken og ellers gjemmer seg vekk i tett gras? Jeg brukte to metoder; tilvenning og gulrot. INorge kalles vånd også for jordrotte eller vannrotte. Denne tosidigheten kan man si gjenspeiles i artens vitenskapelige navn, som nylig skiftet fra terrestris (landlevende) til amphibius (amfibium). Slektsnavnet Arvicola er satt sammen av to latinske ord; arvum som betyr «pløyd mark», og colo, som betyr «jeg dyrker». Fordi «rotte» både er et negativt ladet ord og dessuten feil, unngår jeg å bruke det. Vånden er ei korthalemus og tilhører en annen familie enn for eksempel brunrotte, ei langhalemus. Av utseende ligner vånden mest på ei forvokst markmus med lengre hale. Vånden lever helst på åpen mark, gjerne enger som ikke lenger dyrkes eller beites. Her pløyer den effektivt sine ganger både i overflaten og under bakken. Ei mark med mye vånd kan bli helt oppgravd av ganger og hull. I andre land lever mange bestander langs bekker og grøfter eller i våtmark. Våndens kraftige bakbein gjør den både til en flink svømmer og graver. Ved fare kaster den seg i vannet med et «plopp» og svømmer raskt i skjul, og den kan også svømme under vann. Med en tett og vannavisende pels flyter den høyt i vannet. Vånden spiser mange ulike vegetabilske matvarer (også røtter), men hovedføden er gras, siv og starr. Denne føden er relativt tungtfordøyelig med lite næringsstoffer, så vånden trenger å spise mye. Og når mye går inn, kommer mye ut igjen. Lorten legges gjerne, men ikke alltid, i hauger, såkalte latriner. Man regner med at disse brukes til å annonsere eiendomsretten til området, og vånden kan også avsette dufter her fra spesielle kjertler. Vånden markerer også med urin, som på visse steder kan være lett synlig og vare lenge. Slik urin reflekterer ultrafiolett lys som kan sees av enkelte rovfugler, noe som neppe er til våndens fordel. Ganger, gravespor, matrester og lort gjør at det er temmelig lett å oppdage om vånd finnes i området. Siden den også er ei ganske stor mus som bruker mye tid på å spise, kan den være mer synlig for oss enn de fleste andre mus, spesielt om vegetasjonen er kort. Vånden er enkel å fange levende i feller, og derfor godt egna for studier. Jeg har studert arten på øyer i Nordland, men mye av det jeg lærer vil nok også 29
gjelde for andre bestander. På disse øyene lever ingen andre smågnagere, og det er ingen pattedyr som jakter på vånd (oteren tar den kanskje av og til), men det finnes rovfugler som tar vånd. Den absolutt viktigste predatoren er hubro. Den store bestanden på Helgeland er helt avhengig av en god bestand av vånd. Vånden har også liten konkurranse om føden. Den eneste andre vegetarianeren av betydning er grågåsa. På enkelte øyer beiter det sauer, som kan snaugnage vegetasjonen, og dermed ødelegge både mat og skjul for vånden. Våndens formering starter i april. Det første som skjer er at de mest dominante hannene begynner å vokse i størrelse. Fra en vinterstørrelse på rundt 150 g øker vekten til 200 250 g. Samtidig utvides leveområdet sterkt, fra rundt 400 kvadratmeter hos ungdyr til så mye som 4134 kvadratmeter (ca. 64x64 m) for det største området. Dette gjør hannen av én eneste grunn: hunner. Jo flere, desto bedre. I to tre måneder raser hannen rundt i området sitt på leting etter paringsklare hunner. Han risikerer å måtte slåss med flere andre hanner om enkelte hunner. Leveområdet til flere hanner kan overlappe, men de bryr seg uansett neppe mye om territoriegrenser dersom en mottakelig hunn er i nærheten. Til slutt, allerede i midten av juli, kan hannen være helt utslitt og merka av kjøret og slåssing, og han kan ha tapt mye i vekt. Nå vil han helst være i fred for andre vånd, men det er jo ikke så lett når en mengde unger begynner å løpe rundt. Om hannen lever lenge nok kan han ta seg inn igjen og bedre kondisjonen, men det er få som lever så lenge. I denne perioden var det flere hanner som reduserte leveområdet sitt. Hunnen øker tilsvarende i størrelse og vekt som hannen om våren og skal helst være minst 180 gram før hun begynner å få unger. Ungene veier 20 30 gram når de først kommer ut i dagslys (de veier ca. 6 gram ved fødselen). Jeg fanget den tidligste ungen 14. mai, den var da født i slutten av april. De dier kanskje ei uke til, men går så over til vegetarkost og må deretter klare seg selv. Imidlertid blir de værende i leveområdet til moren (og faren), i noe som kan kalles et familieterritorium. De som lever lenge nok kan bli i dette området hele vinteren, og formere seg der neste sommer. Det ser ut til at bare få dyr vandrer ut. Dette Vånden spiser mest gras (øverst), men er glad i gulrot som derfor kan brukes til å lokke dem fram «i lyset». Her er det unger fra samme kull som krangler om førsteretten til å gnage på gulrota (under). 30
gjelder for både hanner og hunner. Nesten alle ungekull blir født i mai og juni, kun noen få fødes i juli. Ungene vokser relativt seint og trenger et par måneder for å nå en vekt av 150 gram, som de antakelig trenger for å overleve vinteren. De voksne hunnene har en tendens til å øke leveområdet noe utover sommeren, det største var 1422 kvadratmeter stort. Kanskje gjør de det for å spre kulla litt, eller for å finne en plass der de kan være i fred for unger? Også hunnen lever et hektisk liv for å skaffe seg nok mat til å produsere unger, men lever hun lenge nok kan hun få opptil tre (kanskje unntaksvis fire) kull i løpet av sommeren. Nesten ingen voksne, verken hanner og hunner, overlever neste vinter, slik at vånden lever maksimalt 1 1,5 år. Dette er de heldige, for det er stor dødelighet også blant ungdyrene. Et veldig enkelt En voksen hann med radiosender rundt halsen spiser på et grasstrå mens han holder det i framlabbene (øverst). Nr. 191 er akkurat blitt merka, han veide 72 g i juni (midten) og 145 g i oktober. 31
32 regnestykke kan illustrere dette: 10 hunner som får 4 kull á 5 unger i løpet av sommeren gir en total produksjon på 200. Om bestanden er konstant, vil den neste vår være tilbake til 10 hunner og opptil 10 hanner. Altså dør et antall vånd tilsvarende hele produksjonen: 200 dyr. En rask formering er altså nødvendig for å kompensere for stor dødelighet, og på disse øyene kommer døden oftest i form av skarpe hubroklør. Værforhold er en annen faktor som er av stor betydning. Om sommeren kan det være tørke som ødelegger «Marka var vondeten», vånden graver mye og setter tydelige spor i bakken. Dette kan kanskje være til fordel for enkelte arter av planter og dyr. Paringen er over på noen sekunder, denne hannen er utstyrt med radiosender (til venstre). En ung vånd er i ferd med å samle gras, enten til et reir eller til vinterforråd, inne i et forlatt hus (i midten). Våndens reir, dette var plassert inni et gammelt steinhus for ærfugl der jeg har løfta vekk steinen på toppen (til høyre). vegetasjonen eller mye regn som skaper «oversvømmelse» i lavereliggende områder. Om vinteren kan sterk kulde uten et beskyttende snødekke gi dyp tele, men oftere er nok problemet regn som fryser på og i bakken. Det er generelt svært lite snø på disse øyene fordi de ligger såpass langt ute i havet. Stor formeringsevne og stor dødelighet gir store variasjoner i bestanden. Er forholdene gode og predasjonen lav, kan bestanden øke raskt. Den viktigste faktoren er at et tilstrekkelig antall hunner overlever vinteren til å reprodusere neste sommer. Om hubroen er for ivrig med å spise de dyrene som trengs til å sørge for ny produksjon, kan den fort lage ris til egen stjert. Det er imidlertid vanskelig å se noen regel-
Et ungdyr spiser et av dagens siste grasstrå, mens solnedgangen speiler seg i øyet (øverst). En voksen hunn med radiosender klør seg (midten). messighet i bestandsvariasjonene, men for å studere slikt trengs en virkelig lang tidsserie med data. Vånden har også en viss grad av selvjustis. Dette kan bidra til å begrense tettheten. Når bestanden er stor om høsten, kan det være mye jaging og slåssing blant ungdyr, mest mellom unger av forskjellige kull eller mødre. Familieterritoriet omfatter muligens alle kull født av en hunn i løpet av sommeren, men det omfatter ikke andre kull. Enkelte ungdyr kan kjempe seg til en plass i et nytt territorium og kjempe seg oppover i det sosiale hierarkiet, men Under: Ei litt utvaska gulpebolle etter hubro, som inneholder knokler fra to vånd (til venstre). En litt sliten hann med radiosender ved en latrineplass (i midten). Ei felle er blitt merka med urin, som kan være synlig selv om den tørker inn (til høyre). 33
Flått finnes i dette området, her er det sannsynligvis en museflått Ixodes trianguliceps. Dette ungdyret ligger mens det spiser (til venstre). En ung vånd har søkt tilflukt i fjæra for å unngå å bli mobbet av andre, den har tydelige bitemerker på kroppssiden (i midten). Så tam kan en vånd bli om man bruker gulrot (til høyre). det viktigste er uansett å overleve til neste sommer. Med så stor dødelighet så blir det fort ledige områder neste vår. Forfatteren: Karl Frafjord er førsteamanuensis i zoologi ved Tromsø Museum Universitetsmuseet. E-post: karl.frafjord@uit.no Vånd i solnedgang, Lovund i bakgrunnen. 34 Fakta Vitenskapelig navn: Arvicola amphibius Orden: Rodentia (gnagere) Familie: Cricetidae Underfamilie: Arvicolinae Utbredelse: store deler av Eurasia, i Nord-Norge mest langs kysten av Nordland, flekkvis i Troms Mål: kroppslengde inntil 24 cm + halelengde 15 cm. Vekt sjelden over 250 g, den tyngste hannen veide 267 g Pelsfarge: sommerpelsen er gråbrun, vinterpelsen mørkere og mer rødbrun Føde: utelukkende vegetarianer