Om EU, demokrati og fred

Del 4 Essay Anne Enger (født 1949) er i dag fylkesmann i Østfold, men er nok mest kjent for sin svært sentrale rolle i kampen mot norsk medlemskap i EU på 1990-tallet. Enger har også vært en sentral skikkelse i norsk politikk, som leder i Senterpartiet (1991 1999), stortingsrepresentant (1985 2001), kulturminister (1997 1999), fungerende statsminister (1998) og fungerende olje- og energiminister (1999). «Om EU, demokrati og fred» er en tekst skrevet delvis som svar på Jonas Gahr Støres essay «Europas lunefulle historie» (se side 581 i Perspektiver), men den skisserer også opp det forfatteren mener er sentrale og viktige temaer for tiden framover. Om EU, demokrati og fred Av Anne Enger Etter å ha lest essayet «Europa og den lunefulle historien» av Jonas Gahr Støre, sitter jeg igjen med en følelse av at noe mangler. Essayet gir god oversikt over historiske hendelser, men Støre nevner ikke debatten om norsk medlemskap i EU. Det er hans valg, og forståelig nok, men EU-saken har preget norsk politikk i mange tiår. Støre trekker frem at EU fikk Nobels fredspris i 2012. Mange var uenige i tildelingen, skriver han, og konkluderer for egen del: «Det er for å ha forent gamle fiender og for å ha åpnet opp for nye demokratier at unionen fikk prisen. Jeg har lenge ment at det ville være fortjent.» Ingen sak etter krigen har hatt politisk sprengkraft i Norge som vårt forhold til EU. Vi har søkt om medlemskap fire ganger. Det var i 1962, 1967, 1971 og 1992. Tre regjeringer har gått av på grunn av denne saken i 1971, 1972 og 1990. To ganger har folket i rådgivende folkeavstemning sagt nei til norsk medlemskap i EU. 25. september 1972 ble resultatet 53,5 % nei og 46,5 % ja med en valgdeltagelse på 79 %. Tilsvarende tall fra 28. november 1994 var 52,2 % nei, 47,8 % ja og en valgdeltagelse på 89 %! EU ET FREDSPROSJEKT? Så hvordan kan EU-kampen her hjemme forstås? Hvordan var det mulig å argumentere mot norsk medlemskap, dersom EU var et fredsprosjekt? La meg først slå fast det opplagte: spørsmål om fred og samarbeid i hele Europa, var og er grunnleggende viktig for alle for nei-folk som for ja-folk. Vi så bare ikke EU, basert på markedsliberalisme og med ambisjon om å bli

en ny maktblokk en politisk og økonomisk union som et fredsprosjekt. Ikke da, ikke nå. Det var dessuten ikke bare i Norge at EUs planer om en politisk og økonomisk union møtte folkelig motstand. Unionstraktaten fra Maastricht ble stemt ned av danskene ved en folkeavstemning i juni 1992. I september samme år ble det et knapt flertall for (50,7 %) «le petit oui» i Frankrike, og i Tyskland viste meningsmålinger et klart flertall mot. ANNERLEDESLANDET? Likevel gir det mening å snakke om «annerledeslandet» Norge. Vi er det eneste landet som i rådgivende folkeavstemning, til og med to ganger, har sagt nei til medlemskap i EU. Ikke fordi vi er bedre enn andre eller tror at vi kan isolere oss. Slett ikke! Men vår historie er spesiell. Vi er en ganske ung nasjon. En kystnasjon i utkanten av Europa. Her er lange avstander, spredt bosetting og store deler av landet er preget av små enheter. I vårt land har dessuten nasjonsbygging og utvikling av demokratiet fra 1814 vært to sider av samme sak. Vi er rike på naturressurser og vel har vi oljen, men samfunnsutviklingen i Norge er først og fremst basert på et levende demokrati. Fremsynte politikere sørget i årene etter krigen for at vi forvaltet ressursene slik at de skulle komme hele folket til gode. Vi har i fellesskap utviklet en velferdsstat basert på solidaritet, rettferdig fordeling og likeverdig levekår i hele landet. Den norske modellen er bygget på samvirketanken om plikter og rettigheter, og verdier som demokrati, likestilling og samhold. For meg er det opplagt at disse verdivalg butter mot EUs regelverk for de fire friheter; fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer, og EUs strenge konkurranseregime som følger av det. Markedskrefter er viktig som drivkraft i økonomien, men markedet må korrigeres ut fra viktige politiske mål som hensynet til miljøvern, rettferdig fordeling og menneskenes hverdag. SELVRÅDERETT FOLKESTYRE selvråderett: nasjoners rett til å bestemme over egne anliggender For mange EU-motstandere var nok selvråderetten, sammen med miljøvern og internasjonal solidaritet, det sentrale argumentet mot norsk medlemskap i EU. Det handlet om retten til å ta egne beslutninger uten å bli styrt fra Brussel. Det handlet om råderett over naturressursene, det handlet om rett

til å beslutte hvordan velferdssamfunnet burde utvikles og det handlet om å fortsatt sikre Norge en selvstendig stemme i det internasjonale samfunnet. Et velfungerende demokrati krever en viss grad av felles offentlighet, der meninger kan brytes og uenighet komme frem. Det preget også de to kampene om norsk medlemskap i EU. Prinsippet er at beslutning tas i egne folkevalgte organer. Derfor er folkeavstemninger i Norge kun rådgivende. Stortinget beslutter og de folkevalgte står til ansvar for folk i valg. Samtidig er Norge en del av Europa og avhengig av utviklingen i EU. Vi har alltid hatt en åpen økonomi, utviklet landet i samspill med andre og vi har fulgt opp våre internasjonale forpliktelser. Globaliseringen preger også vårt land. Norge er en fredsnasjon. Vi bidrar både gjennom internasjonale organisasjoner som FN, gjennom bilateralt utviklingsarbeid og vi bidrar gjennom aktivt fredsdiplomati til forsoning, til utvikling og fred. bilateralt: tosidig, som angår begge parter EØS NASJONALT KOMPROMISS? Det er EØS-avtalen (Det europeiske økonomiske samarbeidsområde) som nå regulerer samhandel og andre økonomiske forhold mellom EU og EFTAlandene (her Norge, Island og Liechtenstein). EØS-avtalen ble vedtatt av Stortinget i oktober 1992. I følge EØS-avtalen er Norge forpliktet til å overta alt relevant regelverk knyttet til det indre marked for de fire friheter. Avtalen er dynamisk alt nytt relevant regelverk skal implementeres. Det skjer ved at Stortinget vedtar endringer etter vedtak i Brussel. Avtalen har et overvåkningsorgan (ESA) og en EFTA-domstol. EUs regelverk har forrang foran norsk lov, og det er EU-domstolen som avgjør tvister. EØS-avtalen er på mange måter det vi sa nei til i 1972. Selv om EØS betyr en sterk binding til regime- og konkurransetenkningen i EU, er det også nedfelt mekanismer som vetorett i avtalen. Det gir en viss handlefrihet. Men det er etter hvert mange både tilhengere og motstandere av norsk medlemskap som ser at EØS er problematisk ut i fra et demokratisynspunkt. Nei til EU kaller det en «husmannskontrakt».

«ET DEMOKRATISK UNDERSKUDD» Første gang jeg leste om EUs «demokratiske underskudd» var på slutten av 1980-tallet. Det var EU-kommisjonens daværende mektige leder Jacques Delors, som brukte uttrykket. Dagens EU-konstruksjon er slik at makten ligger i den sterke EU-kommisjonen og ministerrådet i Brussel. EU-domstolen er tillagt meget stor makt. Og selv om EU-parlamentet har fått noe økt innflytelse i det siste, mangler EU en fellesarena for meningsutveksling. Oppslutningen ved valg er lav i EU, og i krisetider ser vi at teknokrater tar over makten fra politikere. teknokrater: eksperter innenfor sine fagfelt DET ER TUNGE TIDER I EU Det kan være ulike syn på bakgrunnen for den dype økonomiske og politiske krisen vi nå ser i store deler av EU. For min del vil jeg hevde at innføring av euroen i 1999 verken var basert på felles økonomisk politikk eller var folkelig forankret. Felles valuta skapte imidlertid en urealistisk optimisme og en nærmest euforisk tro på sterkere økonomisk vekst. Og veksten kom finansiert av alt for store lån. Utviklingen ble drevet frem av entusiastiske ledere og hensynsløse markeder. euforisk: lykkerus, opprømt, løftet stemning Nå rammes menneskene. Nå er det dem, ikke kredittinstitusjonene og bankene, som betaler regningen gjennom store kutt i offentlige budsjetter. Særlig blant unge er arbeidsledigheten skyhøy i flere EU-land. Forskjellene øker. Det er nød og sosial uro mange steder. Familier kastes på gaten, mens tomme leiligheter blir plombert. I slike situasjoner vinner nasjonalistiske, ja endog rasistiske tendenser frem. Dette skjer nå i større grad enn noen gang siden andre verdenskrig. Det er en skremmende utvikling. Avmakt og håpløshet peger hverdagen. Demokratiet synes irrelevant. MÅ DEMOKRATIET BEGRENSES? Om demokratiet ikke fungerer for vanlige folk, er det grunn til å rette søkelyset mot hva som er galt, tenker jeg, og vil vise til markeringen av vårt eget grunnlovsjubileum i 2014. I den forbindelse har Forskningsrådet satt demokrati i vid forstand på dagsorden. De såkalte 1814-forelesningene begynte høsten 2012. Også demokratiet i Europa har vært tema. Det hevdes at dårlige erfaringer med

«uinnskrenket demokrati» etter første verdenskrig var avgjørende for Europas utvikling etter andre verdenskrig. Erfaringene fra mellomkrigstiden var at systemet sviktet. Var det demokratiets, eller kanskje rettere sivilisasjonens sammenbrudd, som førte til fremveksten av nazismen og fascismen i Europa? Har dette vært en strategi i utviklingen av dagens EU helt fra 1950-tallet; demokratisk makt bør begrenses for å motvirke fremveksten av totalitære krefter? Dette kan nok virke som en selvmotsigelse, men demokratier rammes inn av regelverk om maktfordeling, mindretallsretter og valgordninger for å nevne noe. VÅR EGEN ERFARING ER ANNERLEDES. I vårt land sto demokratiet imot på 1930- og 40-tallet. Fascistiske krefter fikk liten oppslutning. Under den tyske okkupasjonen var hovedtegningen at den sivile sektor med fagbevegelse, skole, kirke, studenter, frivillige organisasjoner, stod sammen mot okkupanten. «Det er påfallende at land som Norge, Storbritannia og Sveits, som har sterke demokratiske tradisjoner og ikke har egne erfaringer med totalitære bevegelser, også er de landene som har problemer med EU. Her har ikke behovet for å begrense demokratiet vært like sterkt som i andre deler av Europa», sier jussprofessor Ola Mestad. Han leder forskningskomiteen for grunnlovsjubileet i Forskningsrådet. OM DEMOKRATI OG FRED Hva så med nasjonalstaten? Noen mener at den har utspilt sin rolle i en tid preget av globalisering. Jeg ser fortsatt nasjonalstaten som en viktig administrativ enhet, en ramme for tilhørighet og felles offentlighet. Også i fremtiden vil det være en klok og langsiktig strategi for land som Norge å forbli selvstendige og fredelige nasjonalstater forpliktet på internasjonale avtaler og konvensjoner. Grunnlovsjubileet vil gi oss anledning til fordypning og refleksjon knyttet til disse viktige spørsmålene om demokrati og fred. I bestrebelsene på å skape levende demokrati, fred og gode levekår for alle, er det viktig å bygge på grunnleggende verdier som likeverd og menneskerettigheter, mangfold, miljøvern og internasjonal solidaritet. Etter min oppfatning ivaretar

dessverre ikke dagens EU disse interessene på en god nok måte, og jeg tror heller EU vil gjøre det i fremtiden. Å gjøre 1 Før du leser teksten: Les informasjonen om forfatteren og overskriftene i essayet. Hva tror du teksten skal handle om, og hvilke synspunkter tror du avsenderen har på saken hun tar opp? 2 Hva er hovedsynet til Anne Enger i dette essayet? Hvilke poenger bygger hun et slikt hovedsyn på? Noter dem ned. 3 Er du enig med forfatteren i synspunktene som kommer fram i teksten? Se på poengene du noterte i oppgave 2, og vurder om du er enig eller uenig. 4 «Noen mener at nasjonalstaten har utspilt sin rolle i en tid preget an globalisering», står det i teksten. Hva mener du? Bør nasjonalstaten bestå også i tiden framover? 5 Drøftingsoppgave. Enger påpeker at en drivkraft i utviklingen av EU kan ha vært at «demokratisk makt bør begrenses for å motvirke fremveksten av totalitære krefter.» Bør demokratiet begrenses for å motvirke slike krefter? Diskuter dette spørsmålet med en medelev eller i plenum. 6 Teksten til Enger og Jonas Gahr Støre sitt essay «Europa og den lunefulle historien» (side 587 i Perspektiver) har samme tema, men framstiller temaet ulikt. Lag et venndiagram (se side 600 i Perspektiver) der du ser på likheter og ulikheter mellom de to tekstene. 7 Essayene til Enger og Støre peker på en sentral problemstilling når man har som mål å forstå det samfunnet man er en del av. a b På hvilken måte kan vi bruke subjektive framstillinger som kilder i historiefaget? Om du selv skal skrive en tekst om EUs rolle i Europa etter andre verdenskrig, på hvilken måte ville du brukt de to essayene? 8 Både Jonas Gahr Støre og Anne Enger har selv opplevd EUs trinnvise utvikling. a Hvilke fordeler kan det ha at forfatterne er tidsvitner til den historiske hendelsen som de beskriver? b Hvilke problemer kan en slik nærhet i tid by på? Bruk gjerne konkrete eksempler fra essayene til å begrunne poengene dine.