CRED, CASH ELLER C00P Noen betraktninger om kvinner og eldreomsorg NOVA-konferansen ALDRING OMSORG SAMFUNN Kommunenes Hus 30.november 2009 Steinar Barstad
Lakmustesten på sivilisasjon På tidlig 90-tall var jeg på besøk i Murmansk. Sovjet var blitt Russland og det var en vanskelig overgangstid for mange mennesker. Det var vinter, det var kaldt og snøen føyk rundt hjørnet på den russisk-ortodokse kirken. Og utenfor porten sto det en lang, lang kø av gamle kvinner. De ventet og etter hvert så jeg hva det var de ventet på BRØD. Kirken delte ut brød til gamle enker og funksjonshemmede. Jeg er kommet til at en god lakmustest på graden av sivilisasjon i et samfunn, er å finne ut hvordan gamle enker blir behandlet. Det er ikke for ingenting profeten Jesaja i det Gamle Testamentet fordømmer datidens politiske ledere fordi De hjelper ikke farløse til deres rett og tar seg ikke av enkers sak. (Jes 1,23) Dersom jeg hadde vært forsker, ville jeg derfor forsket på gamle enkers levekår. Nå er jeg ikke forsker, så derfor blir dette bare noen betraktninger jeg har gjort meg om gamle kvinner og jeg skal begrense meg til omsorgssektoren der gamle kvinner møter yngre kvinner. Kvinneverden Jeg har som mann observert denne kvinneverdenen som spesielt sykehjemmene representerer - fra flere ulike ståsted (både som helseog sosialsjef i kommunen, som prosjektleder for eldreplan og omsorgplan i departementet og i det siste også som pårørende). Og ved det sykehjemstunet jeg kommer fra i helgen, er det to avdelinger med 8 beboere i hver. Ved begge avdelingene bor det 7 kvinner og 1 mann. Blant de som arbeider der, har jeg ikke sett snurten av menn. Det må vi kunne ha lov til å undre oss over. Norske sykehjem er stort sett for kvinner og av kvinner. Det er kvinnene som bor der og det er kvinnene som arbeider der. Noe av forklaringen på det første er selvfølgelig demografi. Kvinner lever lenger enn menn, og det går derfor 2 kvinner på 1 mann for de som er 80 år +. Tor Inge Romøren har også vist at kvinnene gjennomsnittlig har en dobbelt så lang periode med alvorlig sykdom
og funksjonstap på slutten av livet som menn. Det gir ytterligere, om ikke tilstrekkelig forklaring på dette fenomenet at norske sykehjem nesten framstår som en ren kvinneverden. Men menn havner på sykehus Dersom det er slik at det er flere kvinner enn menn over 80 år, og disse kvinnene har mer langvarig sykdom enn menn, må vi kanskje vente å finne at dette også ville slå ut på samme måte i sykehus som i sykehjem. Da vi holdt på med St meld nr 25(2005-2006) om framtidas omsorgsutfordringer dumpet vi bort i noen besynderlige tall som viste at i sykehusene var det faktisk motsatt. Der var menn i flertall når vi så på kjønnsfordelingen på antall heldøgnsopphold i sykehus for de som var over 80 år. Er det da slik at menn kommer på sykehus, mens kvinner kommer på sykehjem når de får alvorlig sykdom og funksjonstap på slutten ev livet? Er det slik at sykehusene tar i mot og behandler mannssykdommer og ikke i samme grad kvinnesykdommer på eldre år? Skyldes dette at kvinnene har mer langvarige og kroniske lidelser, mens menns sykdomsbilde kan være mer kortvarig og akutt? Har det sammenheng med at kvinnene først tar seg av pleie og omsorg av mannen (kombinert med noen kortere sykehusopphold), før hun selv trenger det samme og at det rett og slett er enkene det handler om når det ender på sykehjemmet Hvordan vil alt dette utvikle seg i framtida, når levealderen mellom menn og kvinner jevner seg ut? Dette ville jeg ha forsket på - først. Med 68-generasjonens kvinnebevegelse på sykehjem Deretter ville jeg ha rigget meg i stand til å følge med på det spennende møtet som de kommende tiår vil skje mellom 68- generasjonens kvinner og nye generasjoner sykepleiere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere (om de fortsatt velger slike yrker).
Når 68-generasjonens kvinner blir beboere på sykehjem hva vil skje da? Og hvordan vil de som arbeider i sektoren opptre? Jeg utarbeidet for en tid tilbake 3 omsorgsscenarier for de nye eldre, som hver for seg utfordrer dagens kommunale omsorgstjeneste. Det første scenariet kalte jeg geriatrihospitalet. Der blir omsorgstjenesten mer og mer en helsetjeneste, der du først og fremst blir pasient og helseprofesjonene overtar - og dagens lokale tjenestetilbud knyttes opp mot spesialisthelsetjenesten. Det andre scenariet kalte jeg seniorkolonien, der de nye godt bemidlede seniorene kjøper seg inn i tilrettelagte bomiljø, landsbyer og seniorcities ved Middelhavet. Her blir de konsumenter, og helseog sosialtjenester inngår også som en del av pakken som selges. Det tredje scenariet kalte jeg omsorgsfellesskapet. Her tar brukerne over og er aktivt involvert i både eierskap og drift av bygningsmasse og tjenestetilbud, gjerne i samvirke med ansatte, nære pårørende og lokalmiljø. Ettersom kvinnene fortsatt ser ut til å være i stort flertall både blant de som mottar omsorgstjenester og de som fortsatt arbeider i omsorgssektoren, valgte jeg å teste disse ulike scenariene mot et kvinneperspektiv. I morgendagens eldreomsorg møter nye generasjoner kvinnelige helse- og sosialarbeidere de kvinnene som gjennomførte kvinnekampen på 1970-tallet. Nå er det de som er brukere og beboere. Og spørsmålet blir: Vil de gjøre felles sak eller trekke i hver sin retning når de skal utforme framtidas omsorgstjenester? Coop Står de sammen, går det i retning av Omsorgsfellesskapet med kvinnekollektivet, søstersolidariteten og kvinnenes mer egalitære organisasjonsformer som grunnleggende elementer. Det ligger et stort potensiale av kvinnemakt om de står sammen:
- 68-generesjonens kvinner vil ha stor makt fordi de blir mange (Om de nå fortsatt synger kampsangen Vi är många inn i alderdommen) - Og framtidas helse- og sosialarbeidere vil få stor makt fordi de blir få fordi det blir knapphet på dem Slår de seg sammen kan de bli svært sterke. Det taler for COOPløsninger. Cash Men fristelsen blir nok for de fleste for stor til å bruke denne makta i markedet for å bli høyere verdsatt i kroner og øre. En trenger ikke å være profet for å spå at knappheten på helse- og sosialpersonell i framtida vil gi seg utslag på lønnsslippen. Får en ikke dette til gjennom forhandlinger innenfor offentlige ordninger og fellesskapsløsninger, går det jo an å drive på mer kommersiell basis, eventuelt sammen med entreprenører som legger botilbud, lokaler og omgivelser til rette. Istedenfor søstersolidaritet og fellesskapsløsninger vil de rett og slett ha mer CASH. Og de nye seniorene har en økonomi som gjør det mulig å møtes på helse- og sosialmarkedet. Cred En tredje mulighet kan være at kvinnene som arbeider i omsorgssektoren inntar mannsbastionene og satser på at det mer medisinsk orienterte Geriatrihospitalet både kan gi omsorgsyrkene og kvinnesykdommene høyere faglig status. Mange jeg har snakket med om dette, mener at helse- og sosialpersonell først og fremst vil prioritere spennende fagmiljø og vil løfte fram den status disse faggruppene har, At de rett og slett vil ha faglig CRED. Dilemmaet for framtidas kvinnelige omsorgsutøvere kan derfor bli om de først og fremst vil ha faglig anerkjennelse, utnytte mulighetene i markedet eller satse på fellesskapet. Vil de ha cred, cash eller coop? Dette blir kvinnenes dilemma. De vil uten tvil kunne skaffe seg makt til å ha avgjørende innflytelse på veien videre. Dette ville jeg ha forsket videre på. Jeg er imidlertid ikke forsker. Derfor har jeg nå lagt mine betraktninger fram her, i håp om at noen stjeler dem.
PS Om jeg hadde forsket videre på dette, hadde jeg kanskje funnet ut at jeg har bygd hele mitt resonnement på sviktende forutsetninger nemlig troen på at kvinnene alltid vil være her. Mye tyder jo på at kvinnene faktisk er på vei bort til helt andre bransjer og sektorer. De er i flertall på mange studier ved Universitet og høyskoler og har helt andre planer for sin framtid enn å arbeide i omsorgssektoren. Jeg har akkurat lest en liten bok av Runar Bakken som er knyttet til Senter for omsorgsforskning Sør. Han viser til at rekrutteringen til omsorgsyrkene ikke bare handler om kjønn, men også om sosial tilhøringhet og bakgrunn. Det er den voksende middelklassens unge kvinner som ikke lenger søker seg til omsorgssektoren, mens det er de unge kvinnene som har foreldre med lav utdanning som fortsatt lar seg rekruttere. De første blir det stadig flere av, de siste blir det færre av. I Runar Bakkens bok ENGLEVAKT formulerer han seg slik: Pleie- og omsorgssektoren har gjort seg avhengig av en kvinnerolle som er i ferd med å gå ut på dato. Jeg er redd han har rett. DS Referanser: Bakken, Runar (2009): ENGLEVAKT. Rekruttering til en eldreomsorg i krise. Forlaget Manifest 2009 Barstad, Steinar (2006): "SENIORLAND Omsorgsscenarier for de nye gamle. Hovedfagsoppgave i samfunnsplanlegging. Høgskolen i Lillehammer/ Universitetet i Tromsø. Barstad,Steinar (2007): Fra gentrifisering til gerontofisering. Artikkel i tidsskriftet Aldring og Livsløp nr 4/2007. St meld nr 25 (2005-2006) Mestring, muligheter, mening. Om framtidas omsorgsutfordringer. Helse- og omsorgsdepartementet