Bygdøy allè 19, I og III etg., 0262 Oslo Telefon: 23 13 19 60 - Telefax: 23 13 19 70 FORSIKRINGSSKADENEMNDAS UTTALELSE NR. 3084* - 13.10.1998 YRKESSKADE - Tap av forsørger - forståelsen av forsørgerbegrepet i YFL, jfr. 13. Skadelidte døde sommeren 96 og etterlot seg kone og to barn. Ett av barna var felles, mens det andre var gjenlevende ektefelles særkullsbarn. For sistnevnte barn ble det betalt bidrag av biologisk far. Gjenlevende ektefelle hadde under ekteskapet vært hjemmeværende uten inntekt, og det var dermed avdøde som i det vesentlige hadde stått for underhold av familien. Selskapet utbetalte enkel standardisert erstatning for begge barn. Etter forskriften som regulerte erstatningsutmålingen hadde en krav på dobbel erstatning dersom skadelidte kunne anses som eneforsørger. De etterlatte anfører at dette måtte være tilfelle for det felles barn. Spørsmål om forståelsen av yrkesskadeforsikringslovens forsørgerbegrep. TVISTEBELØP: Kr. 205.000. Sekretariatets redegjørelse: 02.06.98 SAK 970848 - SK Saken gjelder Vestas forståelse av Yrkesskadeforsikringslovens forsørgerbegrep, jfr. forskrift av 21. des. 1990 nr. 1027, 6-2 (gitt i medhold av YFL 13): Erstatning til barn ved tap av forsørger Erstatningen fastsettes slik: Barnets alder da forsørgeren døde:... 5 år 5G... Erstatningen beregnes særskilt for hvert barn. Var avdøde eneforsørger, får barnet dobbelt så stor erstatning... Avdøde som hadde yrkesskadeforsikring i Vesta falt bort sommeren 96. Han var gift, og etterlot seg kone og to barn. Ett av barnene var felles (barn A), mens konen hadde det andre (barn B) fra før ekteskapet ble inngått. Det ble betalt bidrag fra biologisk far for dette barn. Selskapet har utbetalt enkel standarderstatning for tap av forsørger til begge barn. Barn (A) som var 5 år på tidspunktet for dødsfallet mottok kr. 205.000 (5G), mens barn (B) som var 10 år mottok kr. 143.000 (3,5G). De etterlattes advokat har anført at avdøde var eneforsørger for barn (A), ettersom moren var hjemmeværende husmor uten inntekt. Han hevder derfor at selskapet er forpliktet til å utbetale dobbel erstatning for dette barn. Advokaten har anført: Da jeg mener (avdøde) var å anse som eneforsørger for (barn A) mener jeg hun har krav på dobbelt standard erstatning etter y`s forskrifter 6-2, 3. ledd. Det vil bli gjort gjeldende at forsørgerbegrepet i y og y`s forskrifter kun omfatter forsørgelse av økonomisk art.
Utgangspunktet for vurderingen må baseres på en tolkning av den angjeldende forskriftsteksten i y s forskrifter 6-2, 3. ledd og hva som ligger i en alminnelig språklig forståelse av bestemmelsens ordlyd. Fra forskriften hitsettes: Var avdøde eneforsørger, får barnet dobbelt så stor erstatning. Den alminnelige situasjon i det norske samfunn er at dersom to personer sammen har ansvaret for et barn - uansett om de lever sammen eller ikke -, så vil begge være i inntektsgivende arbeid. Det naturlige er da å reservere begrepet eneforsørger for de relativt sjeldne tilfeller der et barn kun blir økonomisk forsørget av en persons inntekt. Dette må være den alminnelige språklige forståelsen av begrepet eneforsørger i Norge idag. Dersom begrepet eneforsørger kun var ment å omfatte de tilfeller der avdøde var enslig, måtte dette komme tydeligere frem, f.eks. i et mer presist uttrykk som enslig forsørger eller alene-mor evnt. enke/enkemann. Dette synet går også frem av forarbeidene til y s forskrifter avgitt ved innstilling av 15. oktober 1990, idet man på s. 19 kun omtaler skadelidtes inntekt ( i foreliggende tilfelle er skadelidte (avdøde)). På s. 26 under pkt. 6.5 legger de samme forarbeidene til grunn at det i y skal sees bort fra erstatningsloven (erst.l.) 3-4, 2. ledd, hvilket er bestemmelsen som henviser til erst.l. 3-1, 2. ledd, siste pkt. som lyder: Med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen. Anvendt på det foreliggende tilfelle, medfører dette at (gjenlevende ektefelles) arbeid i hjemmet ikke skal likestilles med (avdøde)s inntekt ved utmåling av erstatning etter y s prisnipper. Det uttales videre i forarbeidene på s. 69 i 3. avsnitt at: Utgangspunktet må være at de etterlatte så langt råd er skal kunne opprettholde den tilvante levestandard i det omfang denne var resultat av avdødes forsørgelse. (...). Dersom (barn A) ikke får tilstrekkelig høy forsørgertapserstatning, må moren ta seg arbeid. Dette vil medføre en forverring av både morens og barnas tilvante levestandard. De samme forarbeidenes s. 74 gir videre uttrykk for at man har funnet at like hensyn gjør seg gjeldende der et barn har mistet begge foreldrene, som der barnet har mistet sin eneste økonomiske forsørger. Dobbel erstatning for tap av forsørger må derfor gis til barna i begge tilfeller. En tolkning av forarbeidene til y s forskrifter må følgelig tilsi at y s forsørgerbegrep kun skal omfatte forsørgelse av økonomisk art og ikke såkalt husmorforsørgelse. Selve loven (y), som y s forskrifter er gitt med hjemmel i, taler også i denne retning. Kjernen i problemet i det foreliggende tilfelle er forståelsen av begrepet forsørger. Dersom en husmor dør, vil hennes barn ikke være berettiget til erstatning etter y, idet loven kun omfatter arbeidstakere hos arbeidsgivere, jf. y 1. En husmor er derfor ikke å anse som en forsørger i y s forstand. Forarbeidene til selve loven (y) taler også i denne retning. Av Ot. Prp. nr. 44 1988-89 s. 47-49 fremgår det at Norges Husmorforbund ikke fikk gjennomslag for sitt ønske om at bla. husmødre skulle omfattes av y, og det slås uttrykkelig fast at det kun er tradisjonelle arbeidstakerforhold som omfattes. En husmor er følgelig ikke å betrakte som en forsørger i forarbeidene til y s forstand. Det vises i denne sammenheng også til Innst. 0. nr. 73 1988-89 s. 8 der det slås fast at det av hensyn til en rask og enkel utbetaling ikke skal tas hensyn til erst.l. kap. 3 (hvilket som ovenfor nevnt omfatter erst.l. 3-1, 2. ledd, siste pkt.: Med inntekt likestiller verdien av arbeid i heimen. ) Oppsummeringsvis må man derfor fastslå at også forarbeidene til selve y, i likhet med forarbeidene til y s forskrifter, taler for at begrepet forsørgelse i y kun omfatter økonomisk forsørgelse - ikke husmorforsørgelse. Rettspraksis inneholder så vidt kan sees ingen avgjørelser av betydning for saken. Når det gjelder juridisk teori må Vesta Forsikrings henvisning i sitt brev av 11. oktober 1996, jf. vedlegg 3, til Lødrups lærebok i erstatningsrett s. 411 flg. avvises som irrelevant for denne sak. Lødrup skriver der om skadeserstatning etter erst.l. og ikke yrkesskadeerstatning etter y. Riktignok ble det ved vedtagelsen av y påpekt at erstatningsutmålingen skulle basere seg på erst.l. regler, men ovenfor er det påvist at y har avvikende bestemmelser fra erst.l. 3-4 og 3-1. Disse bestemmelsene har utvilsomt forrang, jfr. y 13, slik at erst.l. 3-4 og 3-1 ikke har synderlig relevans ved tolkningen av y. - 2 -
Lødrup nevner forøvrig ikke noe om hvilken betydning arbeid i hjemmet har i relasjon til y. Han uttaler derimot følgende på s. 411 i forbindelse med en vurdering av standardisert erstatningsutmåling: Alle spørsmål om fradrag for gjenlevendes evne til selvforsørgelse vil falle bort. Sistnevnte er nok et moment som taler i retning av at forsørgelsesbegrepet i y kun omfatter økonomisk forsørgelse, og ikke skal vurderes i forhold til de individuelle variabler som er angitt i erst.l. kap. 3. Vesta Forsikring henviser også i brevet av 11. oktober 1997, jf. vedlegg 3, til utgangspunktet om gjensidig underholdsplikt av familien i ekteskapsloven (e), og mener dette har betydning i fortolkningen av forsørgerbegrepet i y. Til dette er å bemerke at e og y er lover med helt forskjellig formål: e regulerer forholdet ektefellene imellom i et ekteskap. y tar sikte på å gjenopprette økonomiske skader, oppstått på personer som utfører arbeid. Innholdet av forsørger-begrepet i e har derfor ingen eller kun liten vekt ved tolkningen av forsørger-begrepet i y. Å foreta en analogisering av forsørgerbegrepet i y med begrepet gjensidig underholdsplikt i e kan derfor ikke gjøres. I et tilfelle som det foreliggende har reelle hensyn stor vekt fordi dette dreier seg om et rettsområde hvor temaet er barns rettigheter. Reelle hensyn blir også en mer fremtredende rettskildefaktor når det ikke foreligger rettspraksis på området og heller ikke sedvaner, dette fordi tilfellene der de aktuelle problemstillingene kommer opp er såpass sjeldne. Det må være klart at barn som har mistet begge forsørgere har krav på dobbel erstatning for tap av forsørger etter y s forskrifter 6-2, 3.ledd. Det er en selvfølge å stille barn med en gjenlevende ikke-økonomisk forsørger likt med barn som har mistet begge forsørgere. Konsekvensene av å la y s forsørgerbegrep omfatte ikke-økonomisk forsørgelse, slik Vesta Forsikring hevder, ville blitt at barn med en gjenlevende uten inntekt stilles økonomisk likt med barn som har en gjenlevende med inntekt. Dette må være en uriktig tolkning. I de tilfellene der avdøde var eneste bidragsyter av økonomiske midler til husstanden, er barna mer vant til å ha en ikke-økonomisk førsørger hjemme. Det vil derfor være en stor påkjenning for dem å «miste» sin gjenlevende ikke-økonomiske forsørger ved at gjenlevende må ta seg arbeid som følge av den økonomiske forsørgers død. Dette vil ikke være like byrdefullt for barn som er vant med å være alene hjemme, i barnehage eller hos dagmamma. Det er dessuten ofte en årsak til at en person med ansvar for barn ikke har inntektsgivende arbeid. Og om den ikke-økonomiske forsørgeren ikke arbeider fordi forsørgeren enten er sosialt uegnet til å arbeide, er arbeidsledig eller rett og slett har villet prioritere samvær med barna mens de er små, vil vedkommende under enhver omstendighet ha mindre evne til å bringe inn midler ved inntektsgivende arbeid, i forhold til de tilfeller der begge forsørgere jobber og har opparbeidet seg erfaring og praksis i yrkeslivet. Pulveriseringshensyn tilsier også at barn som mister sin økonomiske forsørger bør få dobbel erstatning. Konsekvensene av å foreta dobbel utbetaling av erstatning til barn i disse tilfellene er små for forsikringsselskapet fordi det i dag er få hjemmeværende husmødre på heltid. Å anse at begrepet eneforsørger kun omfatter forsørgere som bidrar med midler av økonomisk art vil ikke føre til nevneverdige økninger forsikringsselskapenes utbetalinger etter y s forskrifter 6-2, 3. ledd. Det er som tidligere nevnt sjelden at denne problemstillingen er aktuell. Barn som mister sin eneste økonomiske forsørger ved død, er økonomisk like dårlig stilt som barn som mister sin enslige økonomiske forsørger. Reelle hensyn taler klart for at det i begge tilfeller skal ytes dobbel erstatning for tap av forsørger etter y s forskrifter 6-2, 3. ledd. En annen forståelse av eneforørger-begrepet ville medføre at barna må lide økonomisk for at feks. mor har vært hjemme og hatt omsorgen for dem, istedenfor å ha vært i inntektsgivende arbeid. Dette må unektelig anses som urimelig. På bakgrunn av ovenfor nevnte forhold må (avdøde) sies å oppfylle vilkåret om at han er å anse som eneforsørger for (barn A) etter y. Hun har følgelig krav på dobbel standard erstatning for tap av forsørger etter y s forskrifter 6-2, 3. ledd, da hennes mor, (gjenlevende ektefelle), ikke har hatt egen inntekt. Selskapet har avslått det fremsatte krav, og begrunner sitt standpunkt slik: Vi kan ikke dele Deres oppfatning om at (avdøde) var eneforsørger for fellesbarnet (A). Ut fra familesituasjonen med to ektefeller og fellesbarn, er en slik betraktningsmodell ukjent for oss som - 3 -
erstatningsmessig relevant. At den ene ektefelle er hjemmeværende og uten tradisjonell lønnsinntekt har ingen betydning. Utgangspunktet i Ekteskapsloven er som kjent at begge ektefeller har et gjensidig ansvar for underhold av familien. Dette gjelder også i forhold til barna. Den enkeltes bidrag kan være tilskudd i form av penger eller virksomhet i hjemmet. Erstatningsloven følger opp dette utgangspunkt når det i 3-4 henvises til 3-1 som uttrykkelig uttaler: Med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen. Forøvrig viser vi til Lødrups lærebok i erstatningsrett, 3. utg. side 411 flg. hvor det med all mulig tydelighet bekreftes at husmorinnsatsen er faktisk forsørgelse. Selve verdien av denne forsørgelse har vært gjenstand for diskusjoner opp gjennom en lang rettspraksis. Dette har imidlertid ingen betydning for vår sak. Her er det tale om å fastslå om forsørgelse foreligger, ikke hvor stor den er. Selskapet har videre anført: Forsåvidt gjelder Deres rent språklige forståelse av begrepet eneforsørger, kan vi vanskelig se at dette ikke er tilstrekkelig presist. Dette er jo synonymt med Deres eget forslag om uttrykket enslig forsørger. Den subjektive språkforståelsen er imidlertid et tema hvor vi ser åpenbare problemer med å komme til enighet ut fra filologiske betraktninger. Vi er derfor enig med Dem i at det er mer hensiktsmessig å se hvilken støtte man finner i forarbeidene. Henvisningen til forarbeidenes side 19 er ikke relevant i forhold til vår problemstilling. Temaet som er oppe i dette kapittel er avgrensningen av den skadelidtgruppe som omfattes og hvor man konstaterer at det dreier seg om personer som er/har vært i arbeid. Således er denne gruppen mer enartet enn om den skulle favne alle erstatningsoppgjør. Den videre henvisning til side 26 er også tatt ut av den sammenheng der den hører hjemme. Utvalget vurdere her selve utmålingsproblematikken og konstaterer at denne ved forsørgertap tradisjonelt er komplisert blant annet vedrørende spørsmålet om avdødes særforbruk og gjenlevendes evne til egen forsørgelse. Disse skjønnstemaer mener utvalget bør kuttes til fordel for en standardisering. Utvalget diskuterer under dette kapittel ikke forsørgerbegrepet i den sammenheng som er aktuell i vår sak. Også når det gjelder Deres henvisning til forarbeidenes side 69 er sitatet helt irrelevant. Her dreide det seg om diskusjonen vedrørende hvilket nivå man skulle legge tabellverket på. Som kjent var det ganske lang tautrekning om dette, og poenget for LO-medlemmet var at utgangspunktet i tabellen måtte settes såvidt høyt at man favnet alle i ønsket om å opprettholde den tilvante levestandard. Temaet var altså heller ikke her hva som lå i forsørgerbegrepet. Forsåvidt gjelder Norges Husmorforbunds manglende gjennomslag for sitt ønske om at også husmødre skulle omfattes av yrkesskadeforsikringsloven, var også dette en helt annen diskusjon. Her var temaet om også denne gruppering skulle omfattes av begrepet arbeidstager. Resultatet vat at man landet ned på det tradisjonelle arbeidstagerbegrep. Dette har imidlertid kun betydning for definisjonen av den direkte skadelidte i forhold til arbeidsgivers erstatnings/forsikringsplikt og sier intet om pårørende/erstatningsmottagers posisjon. Som vi har påpekt ovenfor er Deres henvisninger tatt ut av sin rette sammenheng og kan ikke tas til inntekt for det syn De forfekter. Vi fastholder derfor det syn vi tidligere har gitt uttrykk for. Vi er enig med Dem i at det ikke foreligger rettspraksis av betydning for saken. Dette kan etter vår oppfatning alene skyldes at spørsmålet er så klart at prosessuell avgjørelse har fortonet seg som unødvendig. Nemnda bes etter dette om å ta standpunkt til selskapets avslag. Ingen tidligere uttalelser av interesse. - 4 -
Forsikringsskadenemnda bemerker at etter lovgivningen anses også en hjemmeværende husmor uten egen inntekt som forsørger av sine barn. Når barnets far, som her, også var forsørger, forelå det ikke en eneforsørgersituasjon. Det kan ikke ses å foreligge holdepunkter for at man i forskriftene til yrkesskadeforsikringsloven i forbindelse med den standardiserte erstatning, har ment å fravike det prinsipp at hjemmeværende husmor anses som forsørger. Selskapet gis medhold. Ved behandlingen deltok formannen (Hellesylt), Jacobsen, Brekken, Skofteland og Øverli. - 5 -