Diskursanalysers sosialkonstruktivistiske grunnlag - muligheter og begrensninger i forståelsen av regional endring

FoU-rapport nr. 4/2001 Diskursanalysers sosialkonstruktivistiske grunnlag - muligheter og begrensninger i forståelsen av regional endring Hans Kjetil Lysgård

Tittel Forfatter Diskursanalysers sosialkonstruktivistiske grunnlag muligheter og begrensninger i forståelsen av regional endring Hans Kjetil Lysgård Rapport FoU-rapport nr. 4/2001 ISBN-nummer 82-7602-060-7 ISSN-nummer 0803-8198 Trykkeri Edgar Høgfeldt, 4626 Kristiansand Pris 100, - Bestillingsinformasjon: Utgiver Agderforskning Serviceboks 415, N-4604 Kristiansand Telefon 38 14 22 00 Telefaks 38 14 22 01 E-post post@agderforskning.no Hjemmeside http://agderforskning.no

Innledning Det fokuseres her hovedsakelig på tre diskurser som i mer eller mindre grad kan relateres til hverandre. For det første den vitenskapsteoretiske diskursen om samfunnsvitenskapenes og hverdagslivets sosiale konstruksjon av virkeligheten. For det andre den teoretiske og metodiske diskursen om samfunnets diskursive organisering og hvordan diskurser skal forstås og analyseres. Og, for det tredje, diskursen om det regionale og samfunnsendringer som relateres til og forklares ut fra den regionale referansen. Målet er å gi en oversikt over de tre diskursenes struktur og innhold, hvordan de relaterer seg til hverandre og hvilke muligheter og begrensninger en diskursanalytisk tilnærming gir i studiet av regionale endringsprosesser. Først presenteres og diskuteres begrepet sosial konstruktivisme i forhold til vitenskapsteoretisk bakgrunn og innhold, og derav utviklingen av strukturalistisk og poststrukturalistisk språkteori som har en sentral rolle i utviklingen av diskursanalyse. Deretter presenteres og diskuteres begrepet diskurs som et sentralt begrep innenfor sosialkonstruktivistisk samfunnsteori. Ut fra dette grunnlaget forsøker jeg å gi en oversikt over og innføring i diskursanalyse som teoretisk og metodisk tilnærming. Deretter diskuteres ulike former for kunnskapsproduksjon tilknyttet emnet regional endring, og til slutt drøftes i hvilken grad en diskursanalytisk tilnærming er hensiktsmessig i studiet av regional endring. 1

Sosial konstruktivisme/konstruksjonisme Det er vanskelig å skulle isolere sosial konstruktivisme/konstruksjonisme 1 som en enhetlig teoretisk diskurs. Et sentralt bidrag i utvikling av idéer om hvordan samfunnets realiteter konstrueres gjennom menneskers handling er for eksempel Berger & Luckmann (1966) som i boken The Social Construction of reality for alvor satte denne type idéer på det samfunnsvitenskapelige sakskartet. Boken regnes i dag for en nyere klassiker innenfor kunnskapssosiologi, og har bidratt i betydelig grad til å etablere diskursen omkring sosial konstruktivisme. Bokens formål var å vise hvordan mennesket i et dialektisk forhold til natur og materialitet skaper sin egen virkelighet, og at vår kunnskap om samfunnet bare kan frembringes gjennom å tolke den menneskelige handling. Ut fra denne boken har to viktige aspekter festet seg i diskursen om samfunnsvitenskap og sosial konstruktivisme. For det første at den virkelighet vi kaller samfunn og kultur er skapt av mennesker; det vil si at den sosiale og kulturelle virkelighet som mennesker konfronteres med er menneskenes eget produkt. For det andre finner vi oppå den sosialt konstruerte virkeligheten en samfunnsvitenskapelig konstruksjon av virkeligheten; det vil si et forsøk på å forklare hvordan den sosiale konstruksjon finner sted (Berger & Luckmann [1966] 2000, Wadel 1990). Burr sier i boken An introduction to Social Constructionism (1995) at det finnes flere teoretiske tilnærminger som kan klassifiseres som sosialkonstruktivistiske, men at disse tilnærmingene deler og kan oppsummeres i noen felles karakteristika: 1. En kritisk holdning til selvsagt kunnskap For det første kjennetegnes sosialkonstruktivistiske tilnærminger av at de forholder seg kritisk til det som oppfattes som selvsagt kunnskap, ut fra en oppfatning om at det ikke er noe som tilsier at vår kunnskap om verden kan betraktes som objektiv sannhet. Objektiv kunnskap er med andre ord en umulighet. 2. Historisk og kulturell spesifisitet For det andre hevdes det at vårt syn på kunnskap om verden alltid er kulturelt og historisk preget, og at de måtene vi oppfatter og representerer verden på gjennom kunnskapsproduksjon er historisk og kulturelt kontingent og umulig kan peke tilbake på en universell, objektiv og verdifri sannhet. Dette 1 Konstruktivisme brukes her synonymt med konstruksjonisme selv om enkelte advarer mot at begrepet konstruktivisme kan blandes sammen med teoretiske bidrag innenfor rammen av andre paradigmer (Burr 1995). 3

innebærer en antiessensialistisk holdning til samfunnsfenomener som fremhever at den sosiale verden er konstruert gjennom menneskers praksis og derfor ikke er gitt på forhånd. Mennesker har ikke noen indre essens som er en kjerne av det som er ekte, stabilt eller autentisk. Vårt verdensbilde og våre identiteter kan ha (og har) sett annerledes ut i andre tidsepoker og på andre steder. 3. Sammenheng mellom kunnskap og sosiale prosesser For det tredje bygger sosial konstruktivisme på at det er en sammenheng mellom kunnskap og sosiale prosesser. Den måten som vi forstår verden på er skapt og opprettholdes av sosiale prosesser. Kunnskap skapes gjennom sosial interaksjon og det er gjennom sosiale prosesser at vi konstruerer felles sannheter. 4. Sammenheng mellom kunnskap og sosial handling For det fjerde peker sosial konstruktivisme på at det også er en sammenheng mellom kunnskap og sosial handling. I et bestemt verdensbilde er noen handlinger naturlige mens andre er utenkelige. Ulike sosiale verdensbilder fører til ulike sosiale handlinger og den konkrete sosiale konstruksjon av kunnskap og sannhet får dermed konkrete sosiale konsekvenser i form av handlinger og handlingers utfall. Sosial konstruktivisme kan forstås som et samlebegrep for flere samfunnsteoretiske -ismer der postmodernisme og poststrukturalisme fyller sentrale rom i diskursen. Disse to -ismene henger tett sammen og har hatt stor innflytelse over utviklingen av diskursanalytiske tilnærminger. Begge de to nevnte -ismene tar utgangspunkt i en kritikk av modernitetens oppfatning av at fornuft produserer sannhet og at sannhet guider god sosial praksis. Ut fra et poststrukturalistisk synspunkt er teorier om sannhet/det virkelige i beste fall bare ett av mange perspektiver på virkeligheten og derfor preget av den enkelte tenkers eget synspunkt og ståsted. Det finnes med andre ord ingen direkte forbindelse mellom virkelighet og tanke, og vitenskap kan derfor ikke være basert på at det som beskrives er en objektiv sannhet. Det som oppfattes som en objektiv sannhet kan imidlertid forstås som en strukturering og fiksering av tanke(r) som gjennom en sosial prosess er blitt en rådende forståelse av samfunnets vesen. Postmodernister går et skritt videre og avviser helt den moderne forestilling av sammenheng og kausalitet, og argumenterer for en total relativisme (Peet 1998). The rational, unified subject of modern theory becomes the decentered, fragmented, emotional, multi-identited being of postmodern theory - conscious subjectivity becomes multiple, socially constructed identities. (Peet 1998, s. 196) 4

Diskursanalyser bygger i stor grad på en strukturalistisk og poststrukturalistisk språkfilosofi som hevder at tilgangen til det virkelige alltid går gjennom språket. Jeg skal derfor forfølge det språkteoretiske sporet i diskursen om diskursanalyser og gjennom det forsøke å belyse det vitenskapsteoretiske utgangspunktet for diskursanalyser. Den strukturalistiske språkteorien har utgangspunkt i Ferdinand de Saussures idéer fra begynnelsen av 1900-tallet. Han lanserte tanken om at forholdet mellom språk og virkelighet er vilkårlig (arbitrær). Det virkelige forteller ikke ut fra seg selv hvordan det skal uttrykkes. Betydning/mening skapes gjennom sosiale konvensjoner der ting relateres til bestemte tegn og omvendt. Saussure hevdet derfor at hvert enkelt tegns betydning/mening skapes gjennom deres relasjon til andre tegn, og at tegn dermed er deler av en struktur der de får sin mening gjennom å finne sin plass i forhold til andre tegn. Saussure gjorde et skille mellom språkets struktur, Langue, og den konkrete språkbruken, Parole. Langue er nettverket tegnene plasseres inn i og som er fast og uforanderlig. Parole er måten mennesker anvender tegn på i konkrete situasjoner. Det siste mente han alltid bygde på det første og at det derfor er språkets struktur som bør være språkvitenskapenes oppgave å kartlegge (Potter & Wetherell 1987, Smith 1998, Jørgensen & Phillips 2000, Neumann 2001). Poststrukturalismen fører videre tanken om at tegn får sin betydning/mening fra hverandre i et relasjonelt forhold og ikke direkte fra virkeligheten. Den poststrukturalistiske språkteorien skiller seg imidlertid fra Sausseres strukturalisme på to områder. For det første kritiseres idéen om at språket bygger på en uforanderlig struktur. I strukturalismen antok man at alle tegn står i et fast forhold til hverandre; med andre ord at de har en fast plass i språkets struktur. Det innebærer at ord ikke anses å være avhengig av en annen kontekst enn den rent strukturelle; det vil si at ord er uavhengig av sosial kontekst. I poststrukturalistisk språkteori fastholder man idéen om at tegn får mening gjennom å relatere seg til andre tegn, men samtidig vektlegges det at tegn kan skifte mening etter hvilken kontekst de brukes i. Strukturalismens deterministiske strukturforståelse vanskeliggjorde for eksempel forståelsen av endring ettersom man relaterte alt til en fast bestemt struktur, mens poststrukturalismen gjennom sin kritikk har gjort det begripelig hvor en endring kan komme fra og hva den kan begrunnes med. For det andre kritiserer poststrukturalismen Saussure for den rigide forståelsen av skillet mellom Langue og Parole - struktur og språkbruk. Strukturalismen anså ikke Parole for å være studieobjekt ettersom språkbruk ble ansett å være for tilfeldig/vilkårlig til å kunne fortelle noen om strukturen. 5

Poststrukturalismen snur dette på hodet og hevder at det nettopp er den konkrete bruken av språket som skaper, reproduserer og forandrer strukturen. Poststrukturalismen endrer med andre ord fokus fra språksystem til språkbruk og oppløser samtidig det skarpe skillet mellom de to begrepene. Selv om ikke alle diskursanalytikere bekjenner seg til poststrukturalismen, hevder Jørgensen & Phillips (2000) at diskursanalyse i ulike varianter likevel har en del trekk felles som kan spores tilbake til poststrukturalistisk språkteori. 1. Språket er ikke en avspeiling av en allerede eksisterende virkelighet. 2. Språket er strukturert i mønstre eller diskurser - men det er ikke snakk om ett generelt meningssystem som i den saussuriske tradisjonen, men flere systemer der mening skifter fra diskurs til diskurs. 3. Diskursive mønstre bevares og endres i diskursive praksiser - dvs. gjennom handling. 4. Bevaring og endring av mønstre skal derfor søkes i den konkrete konteksten der språket settes i spill - i tid og rom. 6

Diskursbegrepet i sosialkonstruktivistisk samfunnsteori I likhet med at vitenskapelig kunnskap om diskurser varierer i tid og rom, er også begrepet diskurs i stadig endring og tar ulike betydninger i ulike sammenhenger. Ordet er ikke i bruk til daglig i det norske språket, men i for eksempel fransk og italiensk er det et ord som også inngår i den dagligdagse språket i flere betydninger. Det er imidlertid i følge Neumann (2001) vanskelig å finne dagligdagse meningsinnhold som svarer til den samfunnsvitenskapelige betydningen, og det er kanskje det beste uttrykket for at diskursene om det diskursive også er en egen diskurs. Som et felles utgangspunkt for hva denne diskursen omfatter og skal omfatte i den videre utlegningen omkring diskursbegrepet og diskursanalyse, kan begrepet (fenomenet) defineres på følgende måte: En diskurs er et system for frembringelse av et sett utsagn og praksiser som, ved å innskrive seg i institusjoner og fremstå som mer eller mindre normale, er virkelighetskonstituerende for sine bærere og har en viss grad av regularitet i et sett sosiale relasjoner (Neumann 2001, s. 18). Diskursbegrepet er imidlertid et moteord innenfor dagens samfunnsvitenskaper og inngår ofte i vitenskapelige tekster og debatter ut fra en slags løst definert konsensus om hva begrepet betyr og omfatter. I følge Neumann (2001) skjedde det mot slutten av 1960-tallet en endring i forståelsen av diskurser, fra en fokusering på diskurs som grunnlag for lingvistisk orientert tekstanalyse til en mer samfunnsvitenskapelig forståelse av diskurs som et samfunnsfenomen der de sosiale relasjoner forstås som en sammensmelting av tekst og materialitet. Den som har hatt størst betydning for utvikling av diskursen omkring diskursbegrepet er Michel Foucault. Hans prosjekt handlet om å vise hvordan kunnskap er et strategisk og politisk felt. Kunnskap er sosialt konstruerte kategorier og Foucault ønsket gjennom sin diskursteori, arkeologien, å klarlegge reglene for hvilke utsagn som blir akseptert som meningsfulle og sanne i en bestemt historisk periode. En diskurs består i følge Foucault (1972) av et nettverk (en korpus) av utsagn med bakgrunn i hjelpemidler, praksiser og institusjoner som er organisert på en regulær og systematisert måte og avgjør (men ikke setter definitive grenser for) hva som hører til i diskursen og hva som faller utenfor. Diskursen har utgangspunkt i materialitet, ettersom et diskursivt utsagn ikke kan oppstå a priori. I følge Foucault må et utsagn ha en substans, en støtte 7

og en dato (referensialitet), og et utsagn kan derfor heller ikke reduseres bare til lingvistikk, men er også fylt med mening og må settes i relasjon til en referanseramme av andre eksisterende utsagn (Foucault 1972, Kendall & Wickham 1999, Schaanning 1996a 1996b). (...) the term discourse can be defined as the group of statements that belong to a single system of formation; thus I shall be able to speak of clinical discourse, economic discourse, the discourse of natural history, psychiatric discourse (Foucault 1972, s. 107-8). Foucault går ikke så langt som å hevde at alt er diskurs. Kropp for eksempel er ikke-diskursivt ettersom den utvilsomt har en egen materialitet, men kropp eksisterer ikke i et slags ikke-diskursivt vakuum utenfor det sosiale. Ordet kropp er i seg selv en diskursiv konstruksjon og enheten kropp er underlagt suvereniteten til en eller annen diskurs, noe Foucault for eksempel har vist gjennom sine studier av seksualitet (Foucault 1995). Det betyr at den rene materie ikke er diskuranalytikerens forskningsobjekt. Interessen rettes i stedet mot representasjonene av materien. Den materielle verden avvises ikke, men det er epistemologisk og metodisk umulig å gripe ikke-sosiale verdener direkte, uavhengig av representasjoner (Neumann 2001). Et annet begrep som også er viktig å trekke frem i denne sammenhengen, er ideologi. Ideologi forstås ofte som en forvrengning av reelle relasjoner i samfunnet, og i begrepet ligger det ofte en implisitt forestilling om at det bakenfor begrepet ligger en egentlig sannhet om hva som er rett og galt. Denne oppfatningen av ideologi tar Foucault avstand fra og ser det mer som en diskursiv prosess der det skapes en forstilling om sannhet. Diskursen er sannhet. Foucault har derfor ikke noe behov for et eget ideologibegrep i sin teori. Selv om ikke alle diskursanalytiske former underkaster seg Foucaults logikk og diskursbegrep, har de fleste tatt dette som utgangspunkt og diskusjonsgrunnlag for sin diskursanalytiske tilnærming. 8

Diskursanalyse som teori og metode Ut fra Foucaults forståelse av begrepet diskurs ligger de sosiale relasjonene blottet og kan leses gjennom det språklige. Det dannes kategorier i språket som igjen er opphavet til institusjoner. Diskursanalyse kan defineres som en studie av mening skapt gjennom sammensmelting av tekst og materie. Hovedpoenget med diskursanalyse er å frembringe en metode som kan analysere det sproglige og det materielle i et helhetsperspektiv. Dette gjøres ved å forstå diskurs både som et sproglig og et materielt fenomen (Neumann 2001, s. 81). Poenget med diskursanalyse er å studere hvorledes det eksisterer en rekke handlingsbetingelser for det talte og gjorte, hvorledes et gitt utsagn aktiverer og setter i spill en serie sosiale praksiser, og hvorledes utsagnet i sin tur bekrefter eller avkrefter disse praksisene (Neumann 2001, s. 83). Selv om diskursanalyse som tilnærming kan anvendes på alle mulige tema, er det teoretiske grunnlaget begrensende ut fra de rammene som er til nå er beskrevet og diskutert. Det innebærer at det ikke vil være mulig å sette diskursanalyse som en metodisk tilnærming inn i hvilken som helst sammenheng. Diskursanalyse er en teoretisk og metodisk sammenheng som omfatter både epistemologiske og ontologiske premisser omkring språkets rolle i den sosiale konstruksjonen av samfunn, teoretiske modeller og metodologiske retningslinjer for hvordan man griper an et forskningsområde, og metodiske teknikker for språkanalyse. Jeg skal konsentrere meg om å skille ut en del aspekter som definerer innholdet i de teoretiske modellene og til dels de metodologiske retningslinjene, fordi det er her grunnlaget for å vurdere diskursanalysens egnethet for studier av regional endring finnes. Jeg skal ikke gå inn i en beskrivelse og vurdering av metodiske teknikker for språkanalyse. Som metode kan diskursanalyse imidlertid også forstås som en kritikk av konvensjonell kvantitativ og kvalitativ metode. Diskursanalyse kritiserer konvensjonell samfunnsvitenskapelig metode for å avspeile virkeligheten gjennom å finne mønstre på grunnlag av data. Det metodiske grepet er å redusere ulikhet og tvetydighet gjennom enten å presse folk inn i svar og reaksjonsalternativer som er utformet på forhånd (typisk for kvantitativ metode) eller gjennom at man i etterkant av datainnsamling utvikler kategorier som fanger inn og reduserer variasjon (typisk for kvalitativ metode). Diskursanalyse kritiserer med andre ord konvensjonell metode for at variasjon og kompleksitet ikke tas på alvor ved at de aggregeringsteknikker som benyttes 9

overbetoner konsistens og skjuler inkonsistens (Alvesson & Sköldberg 1994). Diskursanalyse er ikke et ensartet felt, men alle former for diskursanalyse har det til felles at diskurs forstås som en sosial tekst som dekker alle former for bruk av språk i muntlige og skriftlige sosiale sammenhenger (Alvesson & Sköldberg 1994). Tilnærmingen varierer imidlertid både etter analytisk fokus, hvilken rolle og status diskursen anses å ha i konstitueringen av samfunnet, og forholdet til og behandling av ideologibegrepet (Smith 1998, Jørgensen & Phillips 2000). Smith (1998) tar utgangspunkt i diskursanalysers analytiske fokus og ut fra det defineres to ulike kategorier diskursanalyser. 1. Diskursanalyser i sosialpsykologi som fokuserer på empiriske erfaringer fra kommunikasjon; m.a.o. diskurs som aktiv muntlig og skriftlig språkbruk. 2. Post-strukturalistiske tilnærminger til diskurs som i større grad vektlegger de teoretiske komponentene i diskurser. Jørgensen & Phillips (2001) trekker i tillegg til det analytiske fokuset også inn diskursens status i konstitueringen av samfunnet og ideologiforståelse som kriterier for kategorisering, og ender opp med tre kategorier i det diskursanalytiske feltet: 1. Diskursteori Sentrale teoretikere: Ernesto Laclau & Chantal Mouffe (1985 1997) Formål med analysen: Analytisk fokus: Diskursens status: Forståelse av ideologi: Viktigste kritikk: En forståelse av det sosiale som diskursiv konstruksjon der alle sosiale fenomener i prinsippet kan analyseres med diskursanalytiske redskaper Samfunnets abstrakte diskurser - den diskursive konstitueringen av samfunnet Alle praksiser er diskursive - vektlegger diskursenes konstituerende og begrensende evne overfor praksis Ikke bruk for begrepet diskurser opererer i kamp med hverandre og oppnår til tider hegemoni som den dominerende form for sannhet og ideologi Samfunnets permanens/stabilitet er underteoretisert. Diskursteori medgir prinsipielt at det finnes store områder av stabilitet og permanens, men gir ingen klare anvisninger for hvordan dette kan klarlegges og undersøkes i ulike sosiale domener. M.a.o. ingen begreper som peker på at noen muligheter og fikseringer er mer sannsynlige enn andre. 10

2. Kritisk diskursanalyse Sentrale teoretikere: Norman Fairclough (1995) 2 Formål med analysen: Analyserer diskurs som ett av flere aspekter ved sosial praksis - ønsker å bidra til sosial endring i retning mot mer likhet i maktforhold i kommunikasjonsprosesser og samfunnet som helhet Analytisk fokus: Konkret lingvistisk tekstanalyse av språkbruk i sosial interaksjon Diskursens status: Diskurs er både konstituerende og konstituert av sosial praksis, men det forutsettes at det finnes andre samfunnsmessige fenomener som ikke har en lingvistisk-diskursiv karakter. Skiller mellom det diskursive og det ikke-diskursive. Diskursbegrepet forbeholdes tekst, tale og andre semiotiske systemer Forståelse av ideologi: Har et politisk utgangspunkt og formål - diskursenes effekter i form av å skape ulikhet i maktforhold og undertykkelse av sosiale grupper ses som ideologiske effekter Viktigste kritikk: Grensene mellom diskursiv praksis og andre typer praksis gjøres ikke tydelige. Ingen retningslinjer for hvordan dialektikken mellom det diskursive og det ikke-diskursive skal angripes 3. Diskurspsykologi Sentrale teoretikere: Jonathan Potter & Margaret Wetherell (1987) Formål med analysen: Skal studere hvordan mennesker strategisk bruker diskurser for å fremstille seg selv og verden på bestemte (fordelaktige) måter i sosial interaksjon og hvilke konsekvenser dette gir for samfunnet Analytisk fokus: Fokus på menneskers konkrete hverdagspraksis - vektlegger menneskers aktive og kreative bruk av diskurser/språk som ressurser i konkret interaksjon Diskursens status: Plasserer visse deler av sosial praksis utenfor det diskursive, men skiller ikke like strengt mellom diskursive og ikkediskursive praksiser som i kritisk diskursanalyse, fordi all sosial praksis får mening gjennom det diskursive Forståelse av ideologi: Ideologi er diskurser som kategoriserer verden og bidrar til å legitimere og bevare sosiale mønstre. Diskursens ideologiske innhold kan vurderes etter virkning eller effekt og hensikten er å demonstrere at effekten av visse diskurser er at en gruppes interesser fremmes på bekostning av andre Viktigste kritikk: Forsøker i liten grad å identifisere diskursenes innhold, relasjonene mellom diskurser og deres sosiale konsekvenser og er derfor lite interessert i å studere hvordan visse diskurser som sirkulerer i samfunnet henger sammen 2 Phillips & Jørgensen (2000) definerer også en annen sentral teoretiker, Teun van Dijk (1997 a og b), inn i denne tilnærmingen selv om hans forståelse av bl.a. makt skiller seg noe fra Fairclough. 11

Diskursteori ligger nærmest opp til sitt utspring i poststrukturalistisk teori og fokuserer på at diskurser konstruerer den sosiale verdens mening, og mening kan aldri låses fast på grunn av språkets ustabilitet. Ingen diskurs er en fullført enhet; diskursen omformes snarere i stadig kontakt med andre diskurser og preges av en diskursiv kamp om hegemoni. Diskursteori legger seg tett opp til Foucaults ideologibegrep som ser ideologi som en av mange diskurser i samfunnet. Kritisk diskursanalyse betoner i likhet med diskursteori at diskursen bidrar til å skape den sosiale verden, men skiller seg ved at diskursen regnes for å være bare ett av flere aspekter ved sosial praksis. Diskurspsykologi analyserer ikke samfunnets store diskurser, men konsentreres om å undersøke hvordan mennesker strategisk anvender diskurser til å fremstille seg selv og verden på bestemte måter i sosial interaksjon, og hvilke sosiale konsekvenser dette får. Fokus for de to siste er individenes aktive språkbruk, mens diskursteori fokuserer mer på hvordan subjektet styres av samfunnets store og dominerende diskurser. Ideologiforståelsen er også annerledes i de to siste tilnærmingene ved at de legger større vekt på dominans i forholdet mellom sosiale grupper og interesserer seg for de diskursive praksisenes ideologiske virkninger. Man forkaster med andre ord ikke idéen og håpet om at man kan frigjøre seg fra det ideologiske og finne den egentlige sannhet bak ideologienes dominans (Jørgensen & Phillips 2000). I likhet med Foucaults (1972) metodiske anvisninger for analyse av diskurser, har alle de tre tilnærmingene utviklet begrepsapparater som analyseredskaper i arbeidet med å strukturere og analysere innholdet i og omfanget av diskursene. Foucault opererte med begreper som utsagn, diskurs, diskursive formasjoner og arkiv, mens Laclau & Mouffe bruker begreper som artikulasjon, moment, element, nodalpunkter osv. som redskaper i strukturering av sine diskursanalyser. Jeg skal ikke gå inn i en nærmere beskrivelse av hvordan de enkelte tilnærmingene begrepssetter og operasjonaliserer diskursanalyse som metodikk, men nevner det for at det skal være tydelig at de ulike tilnærmingene omfatter mer enn det som presenteres i denne forelesningen. En poengtert kritikk av de tre tilnærmingene til diskursanalyse krever en grundig beskrivelse av det metodiske begrepsapparatet tilhørende hver tilnærming. Jeg skal derfor forsøke å konsentrere kritikken til generelle poenger som i mer eller mindre grad dekker hele det diskursanalytiske feltet. Kritikken formuleres i første omgang som spørsmål som vil bli forsøkt besvart nedenfor i relasjon til diskursanalysers egnethet for forståelse av regional endring. 12

1. Teoretisk oppløser alle de tre tilnærmingene strukturalismens skarpe skille mellom struktur og praksis. Hvordan skal dette skillet operasjonaliseres i en empirisk studie og analyse av en diskurs? Vil det ikke være behov for en kontekstuell bakgrunn av strukturell art som danner et bakteppe for den diskursive analysen? 2. Hvordan kan en diskurs avgrenses fra en annen diskurs? Hvor og hvordan finner man grensene for en diskurs? Kan det være slik at diskursbegrepet fungerer bedre som en analytisk kategori enn som en empirisk kategori, og betyr det da at diskurser egentlig er noe som forskere konstruerer og derfor bare er av epistemologisk interesse for samfunnsvitenskapen? 3. Bl.a. Laclau & Mouffe hevder at diskursanalyse kan anvendes på alle sider av hverdagslig og samfunnsvitenskapelig konstruksjon av samfunnet. Er diskursanalyse også i stand til å dekke alle våre behov for kunnskap om samfunnet, eller er det problemstillinger som utelukkes i valg av et diskursanalytisk perspektiv? 4. Diskursanalyse baseres ofte på ett aspekt av historien og samfunnet. Er diskursanalyse i hovedsak en studie av en tilstand mer enn av en prosess, og i hvilken grad er da diskursanalyse i stand til å avdekke og forstå regional endring? 13

Kunnskapsproduksjon i studiet av regional endring Regional endring er et begrep som omfatter uendelig mye i spekteret av samfunnsvitenskapelige temaer og er derfor et vanskelig begrep å definere og bruke på en konsistent måte. I sin bok An Introduction to Regional Geography eksemplifiserer Claval (1998) dette mangfoldet ved at han presenterer et bredt spekter av samfunnsfenomener fra økologi, økonomi, demografi, politikk, kultur osv. som relevante forskningsfelter for regional geografi. På samme måte finnes det også stor variasjon i hvilke epistemologiske og metodologiske tilnærminger som er brukt og kan brukes i studier av regionale endringsprosesser. Helt til godt inn i første halvdel av 1900-tallet var regionen det dominerende studieobjektet i geografifaget. Dens midlertidige endelikt i faget kan imidlertid spores til to former for kritikk. For det første ble det reist kritikk mot det epistemologiske utgangspunktet for regionalgeografiens deskriptive innretning og fokus på det unike, og det ble hevdet at det interessante aspektet i vitenskapelig forstand er de universelle trekk ved romlige relasjoner. Videre ble det hevdet at regionens unike sammensetning bare kan fungere som et første steg forut for en systematisk utforskning av årsaksfaktorer og generelle lover. Denne kritikken stod helt sentralt i utviklingen av faget, og førte til at den idiografiske regionalgeografien ble avløst av en nomotetisk epistemologi på søken etter abstrakte romlige lovmessigheter. Kritikken innebar imidlertid ikke et ontologisk skille, ettersom det fremdeles ble holdt fast på skillet mellom korologi og kronologi. Skiftet fra regionalgeografiens absolutte romforståelse til den systematiske geografiens relative romforståelse kan heller forstås som et epistemologisk skifte fra en beskrivende til en modelloppstillende korologi (Asheim 1987). Regionen ble derfor ikke sett på som irrelevant, men i stedet for å regne den som geografiens viktigste studieobjekt, ble regionen rendyrket som et vitenskapelig redskap for systematisering og klassifisering av geografiske data. En annen viktig kritikk mot den tradisjonelle regionalgeografien var dens relativt lite reflekterte forhold til regionens eksistens og opprinnelse; det vil si dens ontologiske status. Regionen ble i stor grad tatt for gitt som en naturlig inndeling, og det ble sjelden reist spørsmål om regionens gyldighet som ontologisk realitet. Det ble reist spørsmål ved regionens essensielle status som preget den ontologiske forståelsen av regionalgeografien og hevdet at regioners eksistens bare kan forstås som skapt av mennesker; det vil si som tankekonstruksjoner. 15

Regionen kan aldri bli geografifagets virkelige studieobjekt, ettersom regioner ikke ser ut til å eksistere forut for den menneskelige erkjennelse. Det betyr imidlertid ikke at regioner er uinteressante for samfunnsvitenskapelige studier, men det vi kan studere er enten hvordan man gjennom sosial praksis regionaliserer sosiale eller naturgitte prosesser eller hvordan de tidligere regionaliserte former har betydning for menneskers sosiale praksis og identifikasjon. Ut fra en ny forståelse av det dialektiske forholdet mellom struktur og handling og revurdering av romdimensjonen i samfunnsteori, vokste det på begynnelsen av 1980-tallet frem en ny form for regionalgeografi som definerte region og regionalisering på en fundamentalt forskjellig måte fra tradisjonell regionalgeografi. Utgangspunkt var sosialkonstruktivismens vekt på historisk og kulturell kontekst og den sosiale sfærens konstituering i tid og rom. For eksempel Giddens (1984) forståelse av den sosiale sfærens strukturering og regionalisering: Region may sometimes be used in geography to refer to a physically demarcated area on a map of the physical features of the material environment. This is not what I mean by the term, which as used here always carries the connotation of the structuration of social conduct across time-space. (Giddens 1984, s. 122) Regionalisering defineres som en prosess som utspiller seg og formes i tett relasjon til den tidsmessige og romlige dimensjon, og begrepet regionalisering henspeiler derfor ikke på et konkret regionalt nivå, men omhandler den tid-romlige organiseringen av sosial interaksjon i et mer omfattende sosialt system. En slik forståelse av regionbegrepet betyr imidlertid ikke at det nødvendigvis er fenomenet eller kategorien region som studeres. Det kan også være et uttrykk for produksjon av sosial romlighet i allmennhet. Regionens status og rolle i deler av den nye regionalgeografiens studier kan derfor ofte være uklar og forvirrende, og det som kalles regionale endringsprosesser er mer å forstå som konsekvenser av sosiale endringsprosessers tid-romlige utbredelse (Lysgård 2001). Ofte blir den tradisjonelle regionalgeografien kritisert for å ha hatt regionen eller stedet som eksplisitt studieobjekt. Dette er imidlertid ikke riktig, ettersom regionen som fenomen faktisk mer eller mindre ble tatt for gitt i tradisjonell regionalgeografi. Det ble sjelden stilt spørsmål omkring regionens opprinnelse, eksistensberettigelse, form, avgrensning og lignende. Studieobjektet for den tradisjonelle regionalgeografien var derfor ikke regionen som fenomen, men den naturlige regionens innhold og sammensetning. 16

I nyere sosialkonstruktivistisk basert regionalgeografi kan det observeres to ulike posisjoner til fenomenet region. Den mest vanlige er at regionen som avgrensning og form (dvs. som kategori) skyves i bakgrunnen, mens fokus er på de sosiale prosessenes romlige utbredelse og variasjon. Det betyr at det ikke nødvendigvis er kategorien region som studeres, men regionalisering i betydning av romlighet i sosial praksis og sosiale prosesser; det vil si sosiale prosessers strukturering i tid og rom. Studiene knyttes dermed ikke til en konkret region eller til regionkategorien, men kan omfatte alle geografiske nivåer og kategorier. (...) the 'new' regional geography does not privilege a particular scale of analysis equivalent to the traditional geographic region; any scale of study from the global down to spatial division within buildings would apparently qualify, provided it involves geohistorical empirical research (...) In practice, the term 'region' plays second fiddle to other concepts like 'locality' and 'place'. (Sayer 1989, s. 255) En annen posisjon til regioner og regionalisering i den nye regionalgeografien med større sensitivitet overfor romlige kategoriers empiriske betydning, stiller grunnleggende spørsmål ved fenomenet og kategorien region. Også her går man ut fra at regionalisering er et aspekt ved og resultat av sosial praksis og sosiale prosesser, men region oppfattes som et fenomen og en kategori som inngår som en konkret del av folks sosiale virkelighet. Regionen blir med andre ord en konkretisering av den sosiale romlighet, og fremstår som en empirisk realitet. 17

Diskursanalyse som teoretisk og metodisk tilnærming til studiet av regional endring - muligheter og begrensninger Regioner eksisterer med andre ord ikke ontologisk i fysisk eller objektiv forstand, men som sosial konstruksjon er region et sentralt begrep for samfunnsvitenskaper på flere måter. For det første fungerer regioner som viktige redskaper for flere vitenskaper og fagfelt i forbindelse med systematisering, klassifisering og analyse; den metodiske region. En relevant anvendelse av diskursanalyse her vil for eksempel være i en refleksiv studie av hvordan samfunnsvitenskap og andre systematiserende og kategoriserende disipliner gjennom å bruke region som metodisk redskap bidrar til å etablere den dominerende forståelse for samfunnets romlige organisering. For det andre er region også et sentralt redskap for politikkutforming og for å definere politikkens geografiske målområder; den politiske region. Her kan diskursanalyse med fordel anvendes for å studere hvordan regionbegrepet brukes som redskap for å etablere dominerende normative oppfatninger av hva som er et politisk problem, hvor problemet er lokalisert, og dermed hvilke geografisk områder politiske virkemidler bør rettes mot. For det tredje er regionen viktig som romlig aspekt i menneskers måte å forholde seg til omverden på og i arbeidet med å identifisere seg som en del av, eller skille seg ut fra et forestilt fellesskap ( oss og de andre ); den identifiserende region. Her kan diskursanalyse med hell brukes for å analysere historikken og intensjonene bak fremveksten av ulike former for forestilte fellesskap som er knyttet opp mot territorialitet for eksempel nasjoner, regioner eller andre romlige kategorier. Dette er noen av de mulighetene som ligger i å anvende diskursanalyse som teoretisk og metodisk tilnærming til studier av regionale endringsprosesser. Imidlertid er det ut fra de kritiske spørsmålene som ble stilt ovenfor også begrensninger for anvendeligheten av diskursanalyser i studier av regional endring. Et grunnleggende problem for alle typer diskursanalytiske tilnærminger, er at man oppløser det skarpe skillet mellom struktur og praksis. Dette blir tydelig og utgjør et problem i den empiriske tilnærmingen, det vil si den metodiske delen av diskursanalysen som fører til at man i konkrete undersøkelser 19

likevel faktisk må operere med et analytisk skille mellom struktur og praksis. En enkelt diskursanalyse kan bare omfatte en begrenset mengde diskursive uttrykk, og for å kunne si noe meningsfullt om disse, for eksempel om de bidrar til regional reproduksjon eller endring, må de kontrasteres til en eller annen strukturell eller empirisk ordnet bakgrunn. De må med andre ord baseres på en idé om hva det er den konkrete praksisen reproduserer eller endrer i den regionale dimensjonen. Det vil si hvilken struktur de diskursive uttrykkene skal analyseres opp mot. For å kunne ha en idé om hva denne bakgrunnen faktisk består i, behøves det derfor kunnskap som har fremkommet gjennom andre metodiske tilnærminger enn den diskursanalytiske. Diskursanalyser er både umulige å gjennomføre og kan ende opp som relativt meningsløse uten et bakteppe/referanseramme av kunnskap som fremkommer gjennom andre metodiske tilnærminger til hva som er det konkrete innholdet i regionale endringsprosesser og praksiser. Neumann (2001) bruker det antropologiske uttrykket kulturell kompetanse for dette, og sier at det er en sentral forutsetning for å kunne gjøre en god diskursanalyse at man på forhånd er godt kjent i det terrenget man begir seg inn i. Er annet problem er selve grensedragningen mellom diskurser som blir et problem i forhold til regional endring, fordi dette begrepet omfatter så uendelig mange aspekter ved sosial konstruksjon av samfunnsliv. Som nevnt kan begrepet regional endring omfatte to ulike forståelser og tilnærminger til begrepene region og regionalisering. Det ene er fenomenet og kategorien region som en del av folks sosiale virkelighet, der regionen oppfattes som en konkret tilstedeværelse i og med betydning for den romlige organiseringen av samfunnslivet. Det andre er regionalisering som sosiale prosessers romlige utbredelse og variasjon som ikke kan knyttes til en konkret region, men som omhandler den hverdagslige praksisens strukturering i tid og rom uten videre avgrensning. Den første tilnærmingen kan med fordel analyseres ut fra et diskursanalytisk perspektiv, fordi man gjennom å velge den konkrete mer eller mindre avgrensede regionen som tema, også avgrenser den konkrete diskursen som skal analyseres; med andre ord regionen er diskursen. I den andre tilnærmingen står man imidlertid overfor et avgrensningsproblem ettersom det ikke egentlig er regionen som studeres, men helt andre sosiale prosesser og hvordan disse strekkes eller brer seg ut i tid og rom. En diskursanalytisk tilnærming til for eksempel studiet av næringslivets regionale spredning og konsentrasjon av innovativ virksomhet vil selvsagt være mulig, men det betyr samtidig at man som forsker gjør en analytisk avgrensning av det som ligger innenfor og det som ligger utenfor diskursen. Forskeren har med andre ord 20

en langt mer sentral rolle i konstruksjonen av diskursen enn i den første tilnærmingen. For øvrig er ikke dette et ukjent problem innenfor andre metodiske tilnærminger. For eksempel er dette en viktig kritikk av positivitisk orientert samfunnsvitenskap som baserer sine undersøkelser på predefinerte kategorier. Et sosialkonstruktivistisk utgangspunkt innebærer som nevnt at alle sosiale prosesser og praksiser har en romlig dimensjon. Det er derfor vanskelig å avgrense romligheten (den regionale dimensjonen) i seg selv som en diskurs for analyse dersom det ikke er romligheter som kategorier som studeres. Det finnes imidlertid mange gode eksempler på gode og vellykkede diskursanalyser av romlige kategorier som nasjon, landskap, nasjonsgrenser, regioner, steder osv. (f.eks. Duncan & Ley 1993, Paasi 1996, Häkli 1998) og romlige identiteter (f.eks. Said 1979, Pratt 1999). Et tredje aspekt som gjør at diskursanalyser har begrensninger i studier av regional endring, er formålet med forskningen. Tradisjonelt har tilnærminger til studiet av regional endring ofte fokusert på å beskrive og forklare tilsynelatende objektive og faktabaserte funksjonelle og strukturelle endringsprosesser når det gjelder økonomiske, politiske og sosiale praksiser, institusjoner og organisasjoner. Diskursanalysenes formål er ikke hovedsakelig å beskrive og forklare hvordan og hvorfor ting endres og struktureres på nye måter og skaper nye institusjoner og nye måter å organisere samfunnet på som en slags objektiv virkelighet. Formålet er heller å gjøre klart hvordan omverden fremstilles i institusjonaliserte forestillinger og hvordan dette gir konkrete sosiale konsekvenser. Utgångspunkten är ju att diskurserna genom att framställa världen på ett sätt och inte på ett annat konstituerar objekt på bestämda sätt, skapar gränser mellan sant och falskt, och gör vissa typer av handlingar relevanta och andra otänkbara (Jørgensen & Phillips 2000). Det siste problematiske aspektet er diskursanalysenes egnethet i studiet av endring. Foucault oppfattet også dette som et problematisk aspekt ved sin arkeologiske diskursanalyse, og supplerte denne med det han kalte en genealogisk analyse som vektlegger de ulike diskursive aspektenes historiske utvikling og opprinnelse. Med dette som perspektiv på studier av regionale prosesser, tror jeg at diskursanalyser også kan være et nyttig hjelpemiddel både til å strukturere diskursen og forstå hvor dens innhold kommer fra i et historisk perspektiv. Institusjonaliserte diskurser er tross alt formet i en historisk prosess. I tillegg bringer en slik orientering inn et aspekt som diskurs analyser ofte beskyldes for å mangle, nemlig intensjoner og kognitive prosesser bak diskursive utsagn (Alvesson & Sköldberg 1994). 21

For å illustrere en diskursanalytisk angrepsvinkel til regionale endringsprosesser og de begrensninger som ligger i tilnærmingen, kan vi ta et eksempel. La oss først finne en sosial prosess med klare romlige implikasjoner. I Norge har vi for tiden en opphetet debatt omkring sentralisering/urbanisering med helt klare romlige referanser i forhold til: folks preferanser for og forståelse av hvordan det er å bo i by eller i bygd hvilken politikk som skal til for å løse det som oppfattes som problemer i denne prosessen beskrivelse og forklaring av migrasjonsstrømmer og -mønstre fra bygd til by knyttet til sosio-økonomiske push- og pullfaktorer Hvilken type kunnskap kan en diskursanalyse bidra med i på dette feltet og hvor møter den sine begrensninger? For det første: Diskursanalyser er godt egnet til å studere hvordan vi skaper oss bilder av hvordan det er å bo på bygda eller i byen. Hva som inngår i denne diskursen av det rurale og det urbane, hvem som bidrar til å skape og videreføre disse forestillingene, og om det har betydning for folks valg av sted å bo. Diskursanalyse kan dermed bidra til å forstå hvilke bilder av det rurale og urbane som bidrar til å motivere folks valg av bosted (se f.eks. Jones 1995, Valentine 1997, Berg 1998). For det andre: På samme måte kan diskursanalyse av regional- og distriktspolitikk bidra til å forstå hvorfor og hvordan politiske virkemidler formes slik de formes, og brukes der de brukes. Politikk og samfunnsproblemer har utgangspunkt i både et bilde av det som oppfattes som den virkelige tilstanden i samfunnet, og en normativ forestilling om hva som bør endres, og diskursanalyse burde være godt egnet til å analysere opprinnelsen til og innholdet i begge disse diskursene. For det tredje: Diskursen om sentralitet/urbanisering handler også om noe så prosaisk som kunnskap om hvor folk flytter, hvorfor folk flytter, hvilke sosio-økonomiske variabler som er betingelser for at folk kan bo på et sted og kartlegging av romlig spredning og agglomerasjon. For eksempel er sentralisering ofte forklart med behovet for utdanning og arbeid, og ikke med en forestilling om det gode og det onde som diskursive uttrykk. Til produksjon og analyse av denne typen informasjon er diskursanalyse ikke så godt egnet, men krever andre metodiske innfallsvinkler av både kvantitativ og kvalitativ art. Imidlertid vil en kombinasjon av andre metoder med diskursanalyse kunne ha potensiale til å belyse nye sider ved regional endring. 22

Diskursanalyse som teoretisk og metodisk tilnærming har potensiale for å tilføre fremtidige studier av regional endring i en norsk kontekst et viktig analytisk perspektiv. As regards future regional policy we observe some changes concerning how rural places are conceived of as policy target areas in official writings as well as in media, i.e. a change from viewing them mainly as labour markets to viewing them also as dwelling places. It is suggested that questions about how rural areas attraction might increase should be included within rural policy discourse, not only as labour markets but also as dwelling places. It is in line with this type of reasoning that improving the image of rural areas recently are suggested as a policy measure by the ministry of local and regional affair. (Berg & Lysgård under utg.) Diskursanalyse kan bidra med et nytt perspektiv på studier av regionale endringsprosesser ved å legge større vekt på subjektets produksjon og forståelse av hverdagsliv og romlighet. Samtidig muliggjør diskursanalyser studier av en del aspekter av regional endring og politikk som tidligere har vært relativt lite vektlagt. Gjennom diskursanalyse vil det i større grad enn gjennom andre tilnærminger være rom for å vektlegge de politiske aspektene ved regionale endringsprosesser. For eksempel hvordan regional politikk formes gjennom representasjoner i media, hvordan noen politiske tema og oppfatninger privilegeres foran andre, og hvordan politiske oppfatninger av vår romlige organisering på makro- og mikronivå endres som del av den politiske diskursen. Slike tilnærminger til regional endring er allerede godt representert i internasjonal geografisk litteratur (Hastings 1999, Jacobs 1999), og kan også bidra med et nytt perspektiv på studier av regionale endringsprosesser i vår hjemlig forskning. 23

Litteratur Alvesson, M. & Sköldberg, K. 1994. Tolkning och reflektion. Vetenskapsfilosofi och kvalitativ metod. Lund: Studentlitteratur. Asheim, B.T. 1987. Radikal samfunnsgeografi regional, romlig, eller realist. Nordisk Samhällsgeografisk Tidskrift, nr. 5, s. 9 17. Berg, N.G. 1998. Kjerringer og gubber mot (flytte)strømmen hvorfor noen flytter til bygde-norge. Lecture held in Tydal 4 th of May 1998. Berg, N.B. og Lysgård, H.K. (under utg.) Rural Development and policies - the case of post-war Norway. In Halfacree, K., Kovach, I. and Woodward, R. (eds.) Leadership and Local Power in European Rural Development. London: Ashgate. Berger, P.L. & Luckmann, T. 1966. The Social Construction of Reality: A Treatise in the Sociology of Knowledge. Harmondsworth: Penguin. Berger, P.L. & Luckmann, T. 2000. Den samfunnsskapte virkelighet. Oversatt til norsk av Frøydis Wiik. Oslo: Fagbokforlaget. Burr, V. 1995. An Introduction to Social Constructionism. London: Routledge. Claval, P. 1998. An Introduction to Regional Geography. Blackwell, Oxford. Duncan, J. & Ley, D. (eds.) 1993. Place/Culture/Representation. London/New York: Routledge. Fairclough, N. 1995. Critical discourse analysis: the critical study of language. London/New York: Longman. Foucault, M. 1972. The Archaeology of Knowledge. New York: Pantheon. Foucault, M. 1995. Seksualitetens historie I. Viljen til viten. Gjøvik: Exil. Giddens, A. 1984. The Constitution of Society. Cambridge: Polity Press. Hastings, A. 1999. Discourse and Urban Change: Introduction to the Special Issue. Urban Studies, vol. 36, nr. 1, s. 7 12. Häkli, J. 1998. Discourse in the production of political space: decolonizing the symbolism of provinces in Finland. Political Geography, vol. 17, no. 3, s. 331 363. Jacobs, K. 1999. Key Themes and Future Prospects: Conclusion to Special Issue. Urban Studies, vol. 36, nr. 1, s. 203 213. Jones, O. 1995. Lay Discourses of the Rural: Developments and Implications for Rural Studies. Journal of Rural Studies 11 (1) s. 3549. Jørgensen, M.W. & Phillips, L. 2000. iskursanalys som teori och metod. Lund: Studentlitteratur. Kendall, G. & Wickham, G. 1999. Using Foucault s Methods. London: Sage. 25

Laclau, E. & Mouffe, C. 1985. Hegemony and Socialist Strategy. Towards a Radical Democratic Politics. London: Verso. Laclau, E. & Mouffe, C. 1997. Demokrati & Hegemoni. København: Akademisk forlag. Lysgård, H.K. 2001. Produksjon av rom og identitet i transnasjonale regioner. Et eksempel fra det politiske samarbeidet i Midt-Norden. Dr.polit.- avhandling. Geografisk Institutt NTNU. Neumann, I.B. 2001. Mening, materialitet, makt: En innføring i diskursanlyse. Bergen: Fagbokforlaget. Peet, R. 1998. Modern Geographical Thought. Oxford: Blackwell Potter, J. & Wetherell, M. 1987. Discourse and Psychology. Beyond attitudes and behaviour. London: Sage. Pratt, G. 1999. From Registered Nurse to Registered Nanny. Discursive Geographies of Filipina Domestic Workers in Vancouver, B.C. Economic Geography, vol. 75, nr. 3, s. 215 236. Paasi, A. 1996. Territories, Boundaries and Consciousness. The Changing Geographies of the Finnish-Russian Border. Chichester: John Wiley & Sons. Said, E. 1979. Orientalism. New York: Vintage Sayer, A. 1989. The new regional geography and problems of narrative. Environment and Planning D: Society and Space, vol. 7, s. 253 276. Schaanning, E. 1996a. Diskursens materialitet. Del I: Foucault. Arr, Idéhistorisk Tidsskrift, 1:96, s. 60 73. Schaanning, E. 1996b. Diskursens materialitet. Del II: Latour. Arr, Idéhistorisk Tidsskrift, 2:96, s. 74 83. Smith, M.J. 1998. Social Science in question. London: Sage. Valentine, G. 1997. A Safe Place to Grow Up? Parenting, Perceptions of Children s Safety and the Rural Idyll. Journal of Rural Studies 13(2) pp. 137 148. Van Dijk, T. 1997a. Discourse as Structure and Process. Discourse Studies a Multidiciplinary Introduction vol. 1. London: Sage. Van Dijk, T. 1997b. Discourse as Social Interaction. Discourse Studies a Multidiciplinary Introduction vol. 2. London: Sage. Wadel, C. 1990. Den samfunnsvitenskapelige konstruksjon av virkeligheten. Flekkefjord: SEEK A/S 26