Bevisføring mot Menons paradoks

Transkript

1 I Platons filosofiske dialog Menon utfordrer stormannen Menon tenkeren Sokrates til å vurdere om dyd kan læres, øves opp eller er en naturlig egenskap. På dette spørsmålet svarer Sokrates at han ikke en gang vet hva dyd er, og at han nødvendigvis må kunne svare på dette for å vite om dyden kan læres eller øves opp. Det er dette som er utgangspunktet for teksten Menon, der Sokrates og Menon i fellesskap drøfter hva dyd er. Til tross for at Sokrates i Menon hevder at han ikke vet hva dyd er, stod dydsbegrepet sentralt i både Sokrates og Platons filosofi. Underveis i teksten berører Sokrates og Menon flere sentrale temaer i Platons filosofiske tenkning. I dialogen kommer Menon med et utbrudd som følge av Sokrates foregående argumentasjon. Stormannen stiller seg kritisk til Sokrates tenkning og påstander. For å finne ut hva Menon finner kritikkverdig ved Sokrates uttalelser og hvordan Sokrates svarer på kritikken, er det nødvendig å se på grunnliggende elementer i både Sokrates og Platons filosofiske tenkning. Dette gjøres best ved å hente aktuelle eksempler fra Menon. Sokratisk testing For Sokrates var veien mot svaret, kjent som den sokratiske testingen, det viktigste; den endelige konklusjonen var ikke nødvendigvis det høyeste målet. I jakten på definisjoner og løsninger stilte Sokrates derfor sine samtalepartnere mange inngående spørsmål. Denne formen for testing (elenchos) brukte Sokrates som et hjelpemiddel for å avgrense sentrale begreper, slik at han kunne få hold om begrepenes essensielle mening. Til tross for at Sokrates søkte universelle definisjoner på problemstillingene sine, vektla han utspørringen og utvekslingen av meninger tyngst. Sokrates så på seg selv som en jordmor som skulle hjelpe samtalepartnerne med å føde innsikt. Ved å bruke sokratisk testing ville han få diskusjonsmakkerne sine til å tenke selv. For å få samtalepartnerne til å bidra aktivt med egne tanker gjennom bruken av den sokratiske metoden, benyttet Sokrates seg dessuten av det vi i dag kjenner som sokratisk ironi. Vi får også i Menon et eksempel på bruk av sokratisk ironi. Den sokratiske ironi går ut på at Sokrates hevdet han ikke hadde kunnskap i de emnene som ble diskutert, slik han også gjør i dialogen Menon. Om Sokrates faktisk hadde en klar formening om dydsspørsmålet, eller om han slettes ikke hadde innsikt i emnet før samtalen med Menon, vites ikke. Ifølge oraklet i Side1av5

2 Delfi var det nettopp det faktum at Sokrates visste at han ikke visste, som gjorde ham så vis. En allmenn oppfattelse er likevel at filosofen hadde innsikt i de fleste temaer han diskuterte. I dialogen Menon er det nettopp filosofens bruk av sokratisk metode og sokratisk ironi som fører til Menons utbrudd. Uansett hvor konkret Menon selv føler han svarer på Sokrates spørsmål, godtar ikke Sokrates svarene som tilstrekkelige. Sokrates mener at de må finne det som kan sies å være felles for alle dydene, på samme måte som at noe er felles for alle bier til tross for det at de er mange og ymse. Han mener at Menon i jakten på dette fellestrekket deler opp begrepet dyd; for eksempel bruker Menon dyden rettferdighet i et forsøk på å forklare det som er karakteristisk for ideen dyd, en form for sirkelargumentasjon som ikke er holdbar for Sokrates. Før samtalen med Sokrates hadde Menon flere ganger fortalt folk om dyd, men Sokrates spørsmål gjør ham stadig mer usikker på begrepets virkelige innhold. Til slutt blir han overbevist om at den oppfatningen han tidligere hadde om dyd, må ha vært gal. Dette gjør at Menon sammenligner Sokrates med en sjørokke, fordi [ ] også den lammer alle som gjør tilnærmelser og kommer i berøring med den (s. 30). Sokrates hevder på sin side at han ikke gjør [ ] andre forvirret mens jeg vet veien selv, men ved at jeg selv er forvirret, mer enn noen annen, skaper jeg forvirring også hos andre (s. 31). Med dette hevder Sokrates at han selv ikke sitter med løsningen Menon jakter på. Bruken av den sokratiske ironi gjorde Sokrates ifølge komedieforfatteren Aristofanes fortjent til tittelen vrøvleprins, og tenkeren ble også av samtidige sett på som en sofist og plageånd. Menons negative reaksjon på Sokrates muligens påtatte ironi, er altså ikke enestående. Bevisføring mot Menons paradoks I sitt utbrudd stiller Menon spørsmål ved hvordan Sokrates kan undersøke det han overhodet ikke har innsikt i. Hvis vi ikke i utgangspunktet vet svaret på spørsmål av teoretisk legning, hva er da vitsen med å undersøke videre? Dessuten har Menon vanskelig for å forstå hvordan Sokrates kan vite at han har funnet det han ikke kjente, hvis han ved en tilfeldighet skulle komme over det ukjente svaret. Hvordan skulle man kunne gjenkjenne det man ikke vet noe om? Det er denne problemstillingen som er kjent som Menons paradoks. For å svare på Menons kritikk trekker Sokrates fram gjenerindringslæren som sitt hovedargument. Ifølge Sokrates er det meste læring kun gjenerindring av tidligere viten. Sjelen er nemlig udødelig, og har blitt født mange ganger tidligere. På denne måten har sjelen Side2av5

3 sett og lært alt, og er i besittelse av en fullstendig viten før den blir gjenfødt i en kropp. Festet til kroppen glemmer sjelen denne kunnskapen, og vi må undersøke og lære for å gjenerindre det sjelen visste. Denne forestillingen plukket trolig Platon opp hos pytagoreerne. Selv om ikke alt sjelen tidligere visste bestandig kan bli gjenerindret i løpet av vår fysiske eksistens, klarer sjelen ofte å minnes deler av sin glemte viten. Sokrates ønsker derfor å vise hvordan vitenskapelige undersøkelser faktisk har en hensikt. For å føre bevis og argumentere for tanken om gjenerindringslæren, bruker Sokrates en av Menons slavegutter. Slavegutten har aldri fått noen opplæring i geometri, og har derfor ingen åpenbare forutsetninger for å kunne gi noe korrekt svar på Sokrates geometriske problem. Likevel klarer gutten ved hjelp av spørsmålene til Sokrates å komme fram til det rette svaret på oppgaven han blir stilt ovenfor. Erkjennelsesnivåene Eksempelet med slavegutten kan også bli brukt til å forklare Platons tanker omkring de ulike erkjennelsesnivåene. Problemstillingen i den geometriske oppgaven er hvor lang hver av sidene i et kvadrat blir, hvis dette kvadratet skal være dobbelt så stort som et kvadrat med et areal på 4 kvadratfot. I første omgang svarer gutten med sikkerhet at hver av sidene må være dobbelt så lange, altså 8 fot lange. Slavegutten er på dette tidspunktet på det epistemologiske nivået hvor han har en oppfattelse eller en antagelse, på gresk kalt doxa. I dette tilfellet er slaveguttens antagelse, som vi kan se, ikke sann. Dette behøver likevel ikke å være tilfelle ved alle antagelser. Platons poeng er at oppfattelsene på det laveste erkjennelsesnivået har liten verdi, ettersom den som besitter dem, ikke kan være sikker på om de er sanne eller usanne. Ved hjelp av Sokrates spørsmål innser gutten likevel at oppfatningen hans ikke er rett. Som Sokrates også gjorde med Menon, har han som en rokke lammet og forvirret slavegutten. På denne måten klarer Sokrates å bevise overfor Menon at det var til hans eget beste at han ble vist vei ut av sin usanne oppfatning. Slavegutten kommer deretter fram til det korrekte svaret, uten at Sokrates røper dette for ham. Han besitter nå det Platon kaller sann oppfatning. Uten at han kan forklare hvorfor eller plassere sin sanne oppfatning i et oppfatningssystem, har slavegutten en følelse av at oppfatningen hans er rett. I motsetning til oppfatningen eller antagelsen på det laveste epistemologiske nivået, som kan være sann eller usann, er den sanne oppfatningen alltid korrekt. Signalet eller følelsen man får av å ha funnet det riktige svaret, er den beste indikasjonen på at man har en sann oppfatning. Side3av5

4 Imidlertid har slavegutten ennå ikke oppnådd viten eller innsikt. Mens antagelsene dreier seg om gjenstander eller emner i sanseverdenen, er viten forbeholdt tingenes forbilder i idéverdenen. Viten (episteme) er ifølge Platon uforanderlig og om det uforanderlige, mens oppfattelse av sann og usann art er om det foranderlige. Platon later dessuten til å skille mellom to ulike typer viten. Det laveste nivået viten kan betegnes som en førviten, viten som gjør at man kan skille mellom likt og ulikt, skjønt og stygt, godt og ondt, etc. Denne primitive førteoretiske viten sitter i alle av fra fødselen av. Det høyere nivået for viten kalles filosofisk viten, og innebærer innsikt i det bestemte begrepets virkelige essens og sammenheng med andre begreper. Ifølge Platon er ingen i besittelse av denne typen viten, men han ser likevel ut til å mene at den er mulig å oppnå. Platons idélære Forestillingen om de fire erkjennelsesnivåene, om oppfatninger, sanne oppfatninger, gjennomtenkning og viten, henger dypt sammen med Platons forestilling om en idéverden. En forståelse av begrepet om en idéverden er nødvendig for å ha forståelse om erkjennelsesnivåene. Platons tanke var at den fysiske verdenen vi er en del av, kun er en avbildning av en absolutt idéverden. Alt i sanseverdenen er foranderlige og ukomplette avbildninger av fullstendige og uforanderlige former. Fordi den materielle verden er foranderlig, kan vi heller ikke oppnå viten om gjenstandene gjennom sansene våre. Det er formene i idéverdenen som er objektene for sann viten. Et annet argument for at vi ikke kan oppnå viten gjennom sanseerfaringer, er at to gjenstander kan se like ut fra én side, men ulike ut fra en annen. Vi feller altså feilaktige dommer om de sansbare tingene. Dette kommer for øvrig ikke av at sansene våre er snevre, men heller av at gjenstandene har ontologiske mangler. De sansbare tingenes egenskaper, som for eksempel skjønnhet, likhet, og lignende, viser bare til en viss grad ideene om disse egenskapene. Man kan si at mens gjenstander i vår virkelighet har visse egenskaper, er gjenstandene i idéverdenen disse egenskapene. For å ta steget fra sann oppfatning til viten må de sanne oppfatningene lenkes [ ] til årsaken ved hjelp av tenking (s. 50). Sokrates sammenligner i Menon de sanne oppfatningene med de mytiske statuene til kunstneren Daidalos. Han sier at å eie en av statuene gir høy status så lenge statuen står stille, men at å eie en statue som er rømt, ikke tjener til noe. På samme måte er det med de sanne oppfatningene. Så lenge den sanne oppfatningen står stille i menneskets hjerne og er tilgjengelig, vil den være lønnsom å eie. Problemet er at med mindre man lenker Side4av5

5 den fast med gjennomtenking, vil ikke den sanne oppfatningen bli værende lenge av gangen. Han tar opp dette i eksempelet med slavegutten. Sokrates sier at gutten ved å bli spurt om den samme problemstillingen mange ganger på flere ulike måter, vil ha like bra kunnskap om emnet som enhver matematiker. Filosofen sier likevel i Menon at riktig antagelse vil kunne være like gagnlig for mennesket som viten er. I teksten gjør filosofen det klart at en som har sann oppfatning om veien til Larissa, vil kunne være en like god leder som en som har kunnskap om veien dit. Konklusjon Som nevnt tidligere i teksten, poengterer Sokrates overfor Menon at slavegutten enten må ha fått den kunnskapen han viser ved løsningen av det matematiske problemet tidligere i dette livet, eller i et tidligere liv. Menon vet som herre over gutten at gutten ikke har fått noen opplæring i matematikk og geometri. At han likevel klarer å komme fram til løsningen på det geometriske problemet, blir for Sokrates et bevis for gjenerindringslæren. Gjenerindringslæren forutsetter i sin tur en udødelig sjel og at sjelen må ha hatt kunnskapen i seg før den ble gjenfødt i kroppen. Ut ifra dette slutter Sokrates at nysgjerrighet og undersøkelser nytter. Det understreker dessuten aktualiteten til en idéverden. Tidlig i teksten ser vi at det utvilsomt er den sokratiske testingen og ironien som frustrerer Menon. Den sokratiske ironien eksemplifiseres gjennom sjørokkelignelsen. Videre kommer vi til det som kan bli sett på som tekstens mest sentrale uttrykk; Menons paradoks. For å svare på Menons paradoks trekker Sokrates inn stormannens slavegutt. Demonstrasjonen med slavegutten og matteoppgaven er et forsøk på å føre bevis for de fire nivåene for gjenerindring, som også trekkes inn i avsnittet med sagnet om Daidalos skulpturer. Flere av de filosofiske temaene Sokrates og Platon drøftet er altså aktuelle for å finne ut hvorfor Menon reagerer som han gjør og hvordan Sokrates svarer på påtalen. Litteraturhenvisning: Pedersen, A. (red.) (2008). Exphil 1. Filosofi- og vitenskapshistorie. Oslo: Unipub AS Side5av5