Tilleggsutredning for kulturminner

Arkeologikonsulenten Øyvind Sundquist Org nr: 982 148 170 Tromsøkontoret Mobil 906 42 229 Karl Hallsveg 23 No-9012 TROMSØ Tilleggsutredning for kulturminner Alt 3.0 Langfjorden Sør-Varanger kommune. Mai 2005

Sammendrag Alternativer Konsekvens Konklusjon Alt 0 Ingen utbygging Ingen endring Ingen konsekvens Alt 3.0 Linje fra Strand til Sandnes. Strand til Sandnes Gammelt kulturlandskap med potensial for steinalder og samiske kulturminner. Linja følger generelt sett en fjellkant ca 100 m.o.h. Det er ikke kjente kulturminner i direkte konflikt med tiltaket. Potensialet for nye registreringer regnes som middels, men med enkelte strekninger hvor potensialet er høyt. Linja går delvis gjennom uberørt natur og vil bli et godt synlig fremmedelement i terrenget. Stor.neg Middels neg Lite/intet Middels pos Stor pos. Middels negativ konsekvens (--). Området er relativt uberørt i forhold til store moderne tiltak, men linja går høyt i terrenget. Potensialet er middels. 2

Del 1 Innledning Bakgrunn for utredningen Formålet med utredningen er å kartlegge konsekvenser for temaet kulturminner og kulturmiljø ved en bygging av ny linjetrase ved Langvfjorden i sør-varanger. Tiltaket omfatter både bygging av linje parallelt med Pasvik-linja og ny trase fra Langfjordeid til Sandnes. Tiltaket er en del av en større utbygging av linjenettet fra Pasvik til Varangerbotn (se rapporter fra Juli og September 2003) I forhåndsmeldingen for tiltaket er det lagt følgende føringer for arbeidet: Kjente automatisk fredede kulturminner, vedtaksfredete kulturminner og kulturmiljøer innefor planområdet skal beskrives og vises på kart. Potensialet for funn av ukjente automatisk fredede kulturminner skal angis. Viktigheten av kulturminner skal vurderes. Direkte og indirekte konsekvenser av tiltaket for kulturminner og kulturmiljø skal beskrives og vurderes. Det skal kort redegjøres for hvordan eventuelle konflikter med forekomster av kulturminner kan unngås ved plantilpasning. Denne delutredningen bygger på de føringene som forhåndsmeldingen har lagt. Formålet med konsekvensutredningen er å synliggjøre hvordan og i hvilket omfang tiltaket kan komme i konflikt med kulturminner og kulturmiljø. Et godt redskap for å få til dette finner vi i Vegvesenets Håndbok-140, Metodikk for vurdering av ikke-prissatte konsekvenser (Statens vegvesen 1995). Metodikken som skildres her ligger følgelig til grunn for denne konsekvensutredningen. I tillegg har jeg fulgt gjeldende retningslinjer for denne typen arbeid fra Miljøverndepartementet og Riksantikvaren. I vurderingen er det lagt vekt på å kartfeste kjente kulturminner, redegjøre for områder med potensial for funn som ikke er kjent pr. i dag, samt å definere avbøtende tiltak som vil kunne lette på konsekvensene som tiltaket skaper på kulturmiljøene som det kommer i berøring med. Arbeidet er utført på bakgrunn av tidligere befaringer i Pasvik, kontakt med regionale myndigheter, kontakt med lokalkjente, arkeologiske og historiske kilder, kart og fotomateriale samt øvrig tilgjengelig bakgrunnsmaterial.

Metodikk Utredningen baserer seg på befaringer i og omkring det aktuelle området, samling av relevant informasjon fra litteratur og databaser samt kontakt med informanter om områdets historiske og forhistoriske bruk. Befaringer Linjetraseen som Alternativ 3 følger er ikke befart. Jeg har tidligere befart store deler av Pasvik og så det derfor ikke som nødvendig å gjøre en tilleggsbefaring. Som det går frem av mine forslag til avbøtende tiltak er en grundig registrering av traseen etter mitt skjønn nødvendig. Arbeidet med konsekvensutredningen gir ikke rom for en registrering av den størrelsesorden. En grundig visuell befaring med tanke på å finne ukjente automatisk fredede kulturminner ble derfor ikke prioritert. Jeg anser området som altfor stort til at en slik befaring kunne forsvares i et delutredningsarbeid. Jeg anser også behovet for en 9 undersøkelse som nødvendig og en grundig befaring av området vil da komme som en følge av denne. Infosamling Relevant litteratur ble gjennomlest noe som går frem av kildehenvisningen bakerst i rapporten. Tromsø museum ble besøkt for gjennomgang av arkivet. Det ble tatt kontakt med alle som kunne tenkes å ha opplysninger om området. Dette gjelder både fagpersoner og lokalkjente. Kulturminner og kulturmiljø; definisjoner, verdier og konsekvenser Begrepene kulturminner og kulturmiljøer er definert i Lov om Kulturminner (KML) 2: Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Kulturmiljø omfatter våre fysiske omgivelser hvor kulturminner inngår som en del av en større helhet eller sammenheng. I henhold til KLM 3 er det forbud mot inngrep i automatisk fredete kulturminner, det vil si kulturminner fra forhistorisk tid og fra middelalderen frem til år 1537. Loven gir rom for en distinksjon mellom automatisk fredete kulturminner (fra før 1537) og nyere tids kulturminner (etter 1537). I tillegg er alle samiske kulturminner eldre enn 100 år automatisk fredet. Automatisk fredete kulturminner omfatter både synlige kulturspor og kulturspor som i dag ikke er synlig på markoverflaten. Visuelt synlige hustufter er eksempel på den første kategorien. Overgrodde boplasser fra eldre steinalder er eksempel på den andre. Automatisk fredete kulturminner er pr. definisjon ansett for å ha nasjonal verdi. Når et tiltak skaper konflikt i forhold til kulturminneloven må det derfor søkes om frigiving fra Riksantikvaren. Dersom fornminnene frigis må tiltakshaver bekoste den arkeologiske undersøkelsen som omfatter utgraving, dokumentasjon og konservering av kildematerialet. På tross av bestemmelsen om automatisk fredning av før-reformatoriske kulturminner er det gitt rom for ulik vekting av fredningstiltaket. Kulturminnenes antall, type, beliggenhet, tilstand og sjeldenhet er faktorer som legges til grunn for vektingen. Grunnlaget for argumentasjonen om frigivelse og vern av automatisk fredete 2

kulturminner er basert på at enkelte kulturminner har større verdi enn andre. Følgelig vil tiltakets samfunnsmessige verdi vektes mot kulturminnets verdi dersom en frigivelse av et kulturminne søkes. I motsetning til fornminnene er nyere tids kulturminner ikke automatisk fredet, men de kan vedtaksfredes etter KML 15. I tillegg kan hele kulturmiljøer fredes etter KML 20. Både før- og etter-reformatoriske kulturminner kan videre sikres med hjemmel i Plan og Bygningsloven. I reguleringsplaner kan de reguleres til spesialområde for bevaring, og i kommunedelplaner kan områder båndlegges for vern. Et litt spesielt eksempel i så måte er Skoltebyen i Neiden. Den er fredet ved kongelig resolusjon av 22 September 2000. Direkte og indirekte konsekvenser Det skilles mellom direkte og indirekte konsekvenser for kulturminner. Innenfor planområdet, det vil si det området som er direkte berørt av tiltaket, vil traseen kunne gi både direkte og indirekte konsekvenser på kulturminnene og kulturmiljøene. Utenfor planområdet vil vi bare ha indirekte konsekvenser av visuell karakter. Direkte innvirkning kan skje ved at: Kulturminnet skades, dekkes til, fjernes, ødelegges eller på andre måter blir skjemmet eller oppstykket. Dette er noe som fortrinnsvis hører anleggsfasen til. Indirekte påvirkning vil kunne være: Landskapet rundt kulturminnet endres betraktelig i forhold til hvordan det opprinnelig har vært. Opplevelsen og stemningen skjemmes av støy, reflekser og skyggevirkning. Tiltaket oppfattes som et fremmedelement i landskapet. Slike ting er koblet opp mot driftsfasen. Vi er i dag mindre avhengige av det landskapet og den naturen som vi har rundt oss enn man var tidligere. I dag forholder vi oss til bilen, riksveien, butikken, byen osv. tidligere forholdt man seg til sjø, vassdrag, eider og lignende som lokaliseringsfaktor for bosetting. Det er av den grunn viktig å forsøke å holde den indirekte innvirkningen av et tiltak på et så lavt nivå som mulig. Dette gjelder i særlig grad der kulturminnene ligger i et landskap som man kan oppfatte som uberørt. Sett i lys av dette vil kraftlinjer kunne øve betydelig indirekte påvirkning på kulturminner selv om kulturminnene eller kulturmiljøet ikke er direkte berørt av tiltaket. Tiltakets visuelle dominans Det er ikke så helt enkelt å avgjøre hvordan en kraftlinje vil kunne påvirke den visuelle opplevelsen av et kulturminne, kulturmiljø eller kulturlandskap. Dersom kulturminnet befinner seg inne i tett skog vil man kunne stå relativt tett opp til linja uten å føle den som et forstyrrende element. Dersom kulturminnet ligger oppe på en topp med vid utsikt vil det visuelle aspektet komme langt sterkere inn. Både for oppfattelsen av selve kulturminnet, men også for oppfattelsen av landskapet som kulturminnet ligger i. man må av den grunn forsøke å bruke skjønn i de fleste tilfeller. 3

Likevel vil jeg forsøke å tallfeste noe for å gi et generelt bilde av hvordan visuelle soner kan inndeles. Det har tidligere vært gjort slike vurderinger i forbindelse med vindmøller og veitraseer, bl.a. av NIKU. For vindmøllene har man lagt høyden av mastene opp til øverste vingespiss til grunn for beregningene. Et antatt nærområde for stor visuell dominans vil da være innefor en radius på 10 ganger høyden av vindmøllen. Jeg foreslår her å legge samme beregning til grunn for et estimat av grad av visuell dominans for kraftlinjene. En 132 kv kraftlinje er 14-16 m høy. Dette varierer etter plassering i landskapet, men kan passere som en generell regel. Legger vi dette til grunn får vi at området innenfor 160 m på hver side av traseen vil ha stor negativ visuell effekt. Utover dette området vil jeg ikke legge noen tall til grunn fordi forholdene vil variere i svært stor grad etter landskapstype, kulturminnetype og lignende. Dette gjelder da i tilfeller der kraftlinjen er innført som et nytt element i landskapet. I tilfeller der det går en linje fra før kan man ikke bruke en tallberegning i det hele tatt, men stole på sin egen bedømming av tiltakets visuelle påvirkning. Beskrivelse av tiltaket På det vedlagte kartet er trase alternativ 3.0 vist. Vi har følgelig to alternativer: Alternativ 0 Alternativ 3.0 Ingen utbygging. Trasé Langfjorden, lengde ca 22 km. Trasealternativ 3.0 følger Pasviklinja fra knutepunktet ved Strand og frem til Langfjordeid. Pasviklinja svinger her over eidet, mens alt 3.0 følger fjellryggen på fjordens vestside og går følgelig gjennom urørt terreng. Beskrivelse av romlige dimensjoner Mastene og ledningen Det er to mulige linjetyper som vil kunne bli valgt. Det ene er en 132kV linje. Ledningen til denne vil bli bygget på tremaster med limtretraverser. Normal faseavstand og stolpeavstand vil være 4,5m. Høyden på mastene vil variere noe etter terrengets art, men settes i gjennomsnitt til 10 m. Det vil bli benyttet glassisolatorer. Strømførende line Feral nr. 185. Det andre alternativet er en 220kV linje med større overføringskapasitet. Dimensjonene på denne øker noe, men ikke vesentlig. Spennet mellom stolpeparene øker også. Ved etableringen av en 220kV linje vil Duplex line bli vurdert. Servicebygg Det vil ikke bli anlagt servicebygg i det aktuelle området. 4

Veier, montasjeplasser, fundamenter Varangerkraft tar sikte på å bare bruke eksisterende tilførselsveier for tiltaket. Nye veier skal ikke bygges. Videre ønsker de å foreta så mye som mulig av arbeidet på vinteren med egnede kjøretøy samtidig som utstrakt bruk av helikopter vil bli benyttet. En nærmere spesifisering av montasjeplasser og fundamenter er ikke klarlagt, men det vil bli utarbeidet en detaljert transportplan i forbindelse med konsesjonssøknaden. Permanent arealbruk Ved å benytte eksisterende linjetraseer i størst mulig grad vil behovet for permanent tilleggsareal være begrenset. En utvidet fase/stolpeavstand vil utvide sikkerhetssonen med 1m på hver side av traseen. Samtidig vil stolpeparenes nøyaktige plassering ikke kunne fastsettes før byggingen slik at alt areal innefor denne sonen må regnes som truet. 5

Del 2 Kulturminner og kulturmiljø ved Langfjorden og Langvannet Kulturhistorisk oversikt i undersøkelsesområdet Innledning Det er tidligere i arbeidet med prosjektet gitt en kulturhistorisk oversikt over området som tiltaket omfatter. For en helhetlig oversikt over kulturhistorien i Pasvik viser jeg derfor til rapporten fra Juli 2003. I det følgende er det kun Langfjordområdet og Langfjordvannet som diskuteres. Linja går i sin helhet på vestsiden av Langfjordvannet og Langfjorden og berører et landskap som er lite utredet arkeologisk. Vi har noen registreringer av automatisk freda kulturminner i området, men det virker sannsynlig at man ved nærmere registrering vil kunne finne flere. De kulturminnene som vi kjenner er: 1. En fangstgrop ved Steinnes gnr. 19 br.nr 3 registrert i 1974 2. En fangstgrop ved Tjæredal g.nr.19 br.nr. 8 også den registrert i 1974. Begge disse gropene ligger ca 300 meter fra den planlagte linja. 3. En skolteboplass, vinterboplass med mulig gravplass i nærheten. Den er registrert i 1974 og ikke besøkt siden. Boplassen består av 4 groper og 3 røyser og kalles Skoltevollen. Det kan være denne som Keilhau besøkte på begynnelsen av 1800 tallet, men Steinar Wikan hevder at det ikke er den (Wikan pers kom). Kulturminnene ligger ca 1200 meter vest for linja. 4. To gammetufter ved Sagvann/Surukjavre. Den ene er fra 1800 tallet, den andre muligens steinalder (Birkely 1993) 5. Syv assebaktegraver. De er registrert ved Langfjordvannet, men mangler nøyaktig plassering. Det har ikke vært mulig å finne disse i andre rapporter. 6. Ved Sandnes oppover Sandnesdalen er det registrert ei mulig grav, 2 fangstgroper og 6 tufter, muligens steinalder. Disse er ikke avmerket på kart, men vil kunne komme i konflikt med linja (se rapport Top.Ark Helskog 1974). 7. En rekke kulturminner ved Sandnes. Disse ligger ca 700 m fra alternativ 3 og er utredet tidligere i forbindelse med linjetraseen over Sandnes til Munkefjord. De ligger ca 700 m fra alternativ 3 og faller derfor utenfor denne rapporten. Kulturminnene er avmerket på kartet i slutten av rapporten. De gir et bilde av tiltaksområdet som er nokså likt det vi har sett fra andre deler av linja (se rapport fra september og juni 2003). Tiltaket griper in i et gammelt skoltesamisk bruksområde 6

hvor også spor etter steinalderbosetting forkommer. Fangstgropene vitner om utnyttelese av villreinstammen og kan være en del av et større system av groper. Ørnulv Vorren har avmerket et fallgravanlegg i sørenden av langvannet og gropene kan være en del av dette (Vorren 1979:61). Tidsmessig er teknikken med fangstgroper i bruk fra yngre steinalder og frem til nyere tid og kan ikke tidfestets uten at det foretaes en C14 måling av oranisk material fra gropene. Assebaktegravene er spesielle, men kjennes fra området tidligere. Særlig på finsk side mot Sevettijarvi er disse kulturminnene kjent. Navnet kommer av stedet Assebakte utenfor Karasjok hvor disse første gang ble registrert. Tidsmessig er de plassert til hundreårene rundt vikingtidens slutt, men man har ingen klar formening om hva dette kan ha vært. Povl Simonsen tolket dem som graver, mens andre har sett på dem som boplasser. Noe endelig svar har vi ikke. De aktuelle assebaktegravene vi har ved Langfjordvannet ligger også så tett at det er vanskelig å se for seg at de kunne ha utgjort ildsteder i gammer eller telt (Simonsen 1954). Langfjorden og Langfjordvannet skjærer langt inn i Pasvikdalen og har av den grunn vært en mye brukt ferdselsvei innover i landet. Dersom man drar båten over Langfjordeidet vil man kunne komme nesten inn til Svanvik uten å måtte stake båten motstrøms oppover Pasvikelva. På vinterstid når fjorden var dekt av is fraktet man gods med hest og slede og på sommeren fløtet man tømmer. Dette ble blant annet gjort av Pasviksamene (Lunde 1970:197). Noen fast bebyggelse kjenner man ikke før på midten av 1800-tallet. J.A Friis har merket av både norske, finske og samiske familier på vestsiden. Særlig de siste vil være av interesse for denne rapporten fordi spor etter de samiske bosetningene vil være automatisk fredet ettersom de er mer enn 100 år gamle. Det er registrert 16 familier på Sandnes, men disse befinner seg på østsida av Fjorden. På vestsida er det to familier ved Sandnesdalen og en familie ved Langfjordvannet. På kartet til Friis fra 1881 er bosettingen ved Langfjordvannet borte mens vi nå har 5 familier i Sandnesdalen (Vorren 1979: 69-74). I følge Steinar Wikan er markeringene til Friis fra 1861 merker etter gammene til Familiene Bigga og Ramm. De var reindriftssamer og drev på norsk og finsk side. Etter grenseoppgangen i 1852 ble de stengt ute fra Finland og slo seg ned i Sandnesdalen (Steinar Wikan pers med). Det er mulig at enkelte på Sandnes vet hvor disse gammene lå. Det kan se ut som om Langfjorden har hatt en meget sparsom bosetning før midten av 1800-tallet. Folketellingen fra 1835 viser at det ikke bodde noen der da, mens det i 1845 er registrert 6 samiske familier foruten to norske og to finske familier (Lunde 1979:125). Den norske innvandringa til Langfjorden og Langfjordvannet startet rundt 1840, men fikk ikke noen stor betydning før rundt 1860 og 1870. Det var da kommet en rekke familier flyttende fra de nordlige delene av østlandet (Lunde 1979:124). Særlig bygder som Folldal, Tynset, Alvdal og Elverum var representert. Mange av de norske hadde vært innom gruvene i Kåfjorden ved Alta eller kom fra veiarbeid rundt om i Nord-Norge før de slo seg ned ved Langfjorden. Den norske bosettingen ved Langfjorden er også av den første norske nybyggingen Pasvik (Lunde 1979:127). 7

Tiltaket: Alternativ 3.0 Avgrensning av influensområde Influensområdet er knyttet til både direkte og indirekte konsekvenser. Direkte konsekvens vil det være dersom et kulturminne blir ødelagt eller sterkt skjemmet av tiltaket. Indirekte konsekvens vil være at linja kommer nærmere enn 10 ganger stolpehøyden dvs. ca 150 meter. Dette vil gjelde både for den delen av linja som parallellføres med Pasviklinja og den nye delen ned til Sandnes. Influensområdet begrenser seg derfor til 150 m på hver side av traseen fra Strand til Sandnes. Beskrivelse av kulturmiljøet Landskapet består av en langstrakt og smal fjord med relativt bratte dalsider på begge sider. Midtveis stoppes fjorden av et eide, Langfjordeid, og forsetter som Langfjordvann. Langfjordvann er en naturlig fortsettelse av Langfjorden med samme retning og bredde som fjorden. Langfjordvann ender i sør ved Strand hvor den kjente internatbygningen fra 1904 ligger. Bygningen er freda og brukes nå som lokalmuseum for Sør-Varanger museum. Området som tiltaket er tenkt i er et gammelt skoltesamisk kulturlandskap med boplasser, gravplasser, offersteder og ferdselsveier. En rekke kulturminner fra alle epoker av forhistorien finnes her, særlig lang Pasvikelven, men også spredt rundt i området. Pasvik er også et grenseland som har vært brukt av mange ulike nasjonaliteter gjennom historien. Det er et multietnisk landskap med en multietnisk historie og derfor av svært stor faglig interesse for kulturminneforskningen. Verneverdien av kulturminnene i Pasvik er av den grunn stor. For det aktuelle landskapet som linja skal gå igjennom er forhistoria mindre kjent. Det har vært gjort lite arkeologisk arbeid her og de registrerte kulturminnene er få. Likevel er det klare tegn på at området ikke skiller seg vesentlig fra kulturhistorien i Pasvik generelt, men det er ikke registrert kulturminner som kommer i direkte konflikt med tiltaket. Et mulig unntak kan være registreringene i Sandnesdalen fra 1975 (punkt 6 i listen ovenfor). Det er også verdt å merke seg at ØK registreringene fra 70 tallet ble bare utført i bebygde strøk (pers kom Ivar Bjørklund). Det er derfor lite trolig at vestsiden av Langfjorden noen gang er blitt befart. Potensialet for funn av ikke registrerte kulturminner Fra kulturhistorien vet vi at området har vært bebodd og mangelen på registrerte kulturminner kan ha sammenheng med at få befaringer har vært gjort. Samtidig er dalsidene ned mot Langvannet bratte og ulendte. Særlig gjelder dette vestsiden av Langfjorden. Fra sjøen går liene rett opp i en høyde av ca 100meter og det er her linja tenkes lagt. Vanligvis er dette for høyt til at man kan regne med funn av kulturminner fra steinalderen og frekvensen av kulturminner generelt avtar ved høydekoter på pluss 100 meter. Likevel vil man kunne støte på samiske kulturminner som fangstsystemer og bogastiller på slike steder, men potesialet er lite. Landskapet her er høyfjell med lite vegetasjon. Det er derfor bare ved linjas første del fra sørenden av Langvannet mot eidet samt Sandnesdalen som vil ha et potensial for funn av uregistrerte kulturminner. For fjellpartiene på vestsiden av Langfjorden vil potensialet være lite. Samlet sett kan potensialet beskrives som middels. Det vil kanskje være av særlig stor interesse å 8

gjøre en befaring etter de gammene som Friis har nedtegnet på kartene fra 1861 og 1881 (se kapittelet: vurdering av området). Konsekvens Det er ikke registrert kulturminner som kommer i direkte konflikt med tiltaket. Konsekvensen gjelder derfor grad av visuell skjemming som tiltaket medfører overfor de kulturminner som er registrert samt eventuelle konsekvenser for uregistrerte kulturminner. Dette gjelder i særlig grad de gammene som Friis har nedtegnet, men også de områdene med høyest potensial på strekningen. Konsekvensen settes derfor til middels negativ. Dette vil kunne endres til lite negativ dersom en grundig befaring stadfester at tiltaket ikke kommer i konflikt med kulturminner i de nevnte områdene. Konflikt middels negativ Del 4 Forslag til avbøtende tiltak Hele linjestrekket bør befares av fagfolk for å vurdere graden av konflikt med ikke registrerte kulturminner. Fagfolkene bør gå særlig grundig på strekningene der Friis har avmerket samiske gammer for å kartlegge hvor disse ligger i forhold til linja. Et viktig element slik jeg ser det, er at kraftlinjen aldri trenger å få direkte konsekvens for et kulturminne. Det skal ikke være nødvendig å grave ned et stolpefundament i et kulturminne. Konstruksjonen er så pass fleksibel at det alltid vil være mulig å endre litt på stolpeplasseringen slik at den type konflikter unngåes. Det vil etter mitt skjønn derfor dreie seg om i hvilken grad mer eller mindre negative visuelle konsekvenser skal virke inn på kulturminnene langs traseen. Dersom arbeidet med linjen utføres med nennsom hand bør direkte konsekvenser kunne unngåes. Direkte konsekvenser betyr som regel at en dispensasjon om frigivelse fra Riksantikvaren må søkes og en utgraving foretaes. Dette er en kostbar og tidkrevende prosess. Det innebærer også at et kulturminne blir dokumentert, men ødelagt. Litteraturliste Birkely, Peder 1993 Befaringsrapport for hyttefelt i Sør-Varanger. Ubublisert rapport. Samisk kulturminnevern, Karasjok. Friis J.A. 1861 Etnografiske kart over Finnmark Helskog, Knut og Erica 1975 Rapport fra befaring på Sandnes ved Langfjorden, Sør- Varanger Kommune. Top Ark 13 Juni 1975 Lunde, Aage 1979 Sør-Varangers Historie. Sør-Varanger kommune 1979. 9

Olsen, Bjørnar 1994 Finnmarks forhistorie Universitetsforlaget Simonsen, Povl 1954 Rapport Top.Ark 9/56. Tromsø Museum Statens vegvesen 1995 Konsekvensanalyser. Metodikk for vurdering av ikke-prissatte konsekvenser. Håndbok 140 Del II a Sundquist, Øyvind 2003 Alternativet Skogfoss, September 2003. Upubliset rapport til Varangerkraft. Sundquist, Øyvind 2003 Kraftlinjetraseen mellom Melkefoss og Varangerbotn og fra Melkefoss til Bjørnevatn, Øst Finnmark, Juli 2003. Upubliset rapport til Varangerkraft. Vorren, Ørnulf 1979 Tillegg til Sør-Varangers historie. Sør-Varanger kommune 1979 Informanter i arbeidet Åse Sørgård, Arkeolog ved Tromsø Museum. Deltok på registreringen av Skoltesamiske boplasser i Pasvik i 1999 Ivar Bjørklund, Etnolog ved Tromsø Museum. Registrert i området i 1974 Steinar Wikan, Bjørneforsker. 10

Figur 1 Kart over influensområdet. Kulturminnene er avmerket med en rød ring. Linjeforslaget alternativ 3.0 er merket med blått. Fra Strand mot Langfjordeid parallellføres linja med Pasviklinja. Ved Sandnes møter linja en tidligere utredet trase som går over til Munkefjord. 11