vett Nei til EUs skriftserie Spesialnummer november 2004 TEMA: EU/EØS OG ARBEIDSLIV Ti år med EU og EØS Virkninger for fagbevegelsen
Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen Redaktør: Boye Ullmann Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen 1
Hefter i skriftserien (pris 20,- + porto): Nr. 1-2004: Dag Seierstad: Lønnsdumping en kreftsvulst i norsk arbeidsliv Nr. 1-2004: Dag Seierstad: Norsk fiske og EU-medlemskap Nr. 2-2003: Dag Seierstad: Mer overstatlig for små EU-land fortsatt mellomstatlig for de største Nr. 1-2003: Dag Seierstad: Kan EU-fisket reddes? Nr. 4-2002: Olav Boye m. fl: Alternativ til EØS Nr. 3-2002: Dag Seierstad: EUs rolle i globaliseringen Nr. 2-2002: Tine Larsen og Dag Seierstad: EU-direktivet om «patent på liv» Nr. 1-2002: Dag Seierstad: Regjeringens tja til EØS. En gjennomgang av regjeringens EØS-melding (St.meld. nr. 27 (2001-2002) Om EØS-samarbeidet 1994-2001) Nr. 4-2001: Dag Seierstad: Full gass fra EØS. Omstridte EØS-saker etter 1.1.2000 Nr. 3-2001: Dag Seierstad: EU mot øst Nr. 2-2001: Dag Seierstad: EU og miljø. Er EU svaret på miljøutfordringene? Nr. 1-2001: Anne Kjersti Toft: Mennenes Europa. Døren lukket for kvinner. Titler fra 1995 2000 finner du på www.neitileu.no/kunnskap Flere hefter kan bestilles fra: Nei til EU, Arbeidersamfunnets plass 1, 0181 Oslo Telefon: 23 35 45 80 Telefaks: 23 35 45 85 neitileu@neitileu.no www.neitileu.no 2004 Nei til EU Nei til EU Arbeidersamfunnetsplass 1 0181 Oslo http://www.neitileu.no Lay-out: Sindre Humberset Korrektur: Redaktør: Boye Ullmann Redaksjon: Boye Ullmann, Harriet Rudd, Hilde Larsen, Maria Walberg Trykk ISNN: 0806-8224 Opplag 500 Forfatterne står selv ansvarlige for innholdet i artiklene.
INNHOLD Forord... side 4 Del 1: EØS...side 5 Dag Seierstad: Hva er EØS?...side 6 Dag Seierstad: EØS-prosessen i Norge?...side 8 Dag Seierstad: Er EØS-avtalen grunnen til at det går så bra i norsk økonomi?...side 14 Del 2: Velferd og økonomi...side 18 Randi Reese: Velferdsstaten og EU...side 19 Siri Jensen: Det runde bord, EU og pensjonsreformen...side 25 Boye Ullmann: Rente, tariffpolitikk og arbeidsledighet...side 31 Hallvard Bakke: Stupiditetspakten i EU...side 39 Del 3: Industri og arbeidsliv...side 41 Atle Hiller: EØS, Fundia og arbeidgiveravgift...side 42 Alf Solvang: Energiforsyningen en forutsetning for industri og næringsliv i Norge...side 47 Arne Byrkjeflot: EU, kraftkrevende industri og heimfallsretten...side 51 Kjell Brygfjell: Norsk oljevirksomhet etter 1994... side 54 Dag Seierstad: Olje-Norge under press...side 58 Dag Seierstad: Vinne markedsandeler innen tjenesteyting?...side 61 Kjell Ness: EU og jernbanen i Norge utviklingstrekk... side 64 Bjørn Tore Egeberg: Posten og EU... side 68 Erik Hagen: EØS-avtalens konsekvenser for brennevinsbransjen i Oslo...side 70 Dag Seierstad: Polet som sprakk...side 73 Stein Stugu: Lidl en trussel mot næringsmiddelindustrien...side 74 Dag Seierstad: Europeiske selskaper...side 77 Del 4: Sosial dumping... side 80 Boye Ullmann: Arbeidsmarkedet og sosial dumping...side 81 Tove Stangnes: EU undergraver velferd og kamp mot privatisering... side 90 Roy Pedersen: EØS-avtalen og virkningen for byggebransjen...side 93 Unni Hembre: Erfaringer med rekruttering av utenlandsk arbeidskraft... side 96 Eldar Myhre: Arbeidsinnvandringens skjulte agenda...side 101 Del 5: Oppsummering og veien videre... side 103 Dag Seierstad: Kan EU brukes til å styre kapitalen?... side 104 Dag Seierstad: Alternativ til EØS-avtalen... side 107 Dag Seierstad: Ut av EØS?...side 110 Boye Ullmann: Kommentar til FAFO-rapporten «Ti år med EØS-avtalen. Konsekvenser for norsk arbeidsliv og fagbevegelse»...side 114 LOs 15 krav til EØS-avtalen fra 1990... side 122 Piktogrammene som er brukt i boka har betydning som forklart nedenfor. I tillegg har vi lagt til stikkord i margen for å lette oppslag ved gjenbruk. Fakta Supplerer artiklene med tall og sitater Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen 3
Forord Første januar 1994 ble det indre marked i EU og EFTA, det vil si EØS, formelt dannet. Norge vedtok EØS-avtalen 16.oktober 1992. Denne boka forsøker å oppsummere hvordan mer enn ti år med EU og EØS indirekte og direkte har påvirket ulike bransjer, sektorer og ikke minst norsk fagbevegelse. Forfatterne som har bidratt til denne boken har ulike oppfatninger om EØS, men alle er imot norsk medlemskap i EU. Vi håper at denne boka vil øke både kunnskapen og interessen for EU-saka i fagbevegelsen. EU-tilhengerne ønsker igjen å søke medlemskap, vi mener at fagbevegelsen er best tjent med å stå utenfor. Det gjelder ikke minst i forhold til mulighetene for å fremme internasjonal solidaritet i Europa og i verden. Fagbevegelsen må tenke globalt, på hva som tjener arbeiderklassen og de undertrykte i hele verden. De som har æren for at boka ble til er Faglig Utvalg i Nei til EU, som har fått uvurderlig hjelp av Harriet Rudd, Sindre Humberset, Kjell Arnestad og Maria Walberg. Hilde Larsen, Faglig leder i Nei til EU Boye Ullmann, Faglig sekretær 4 Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Del 1: EØS Dag Seierstad som har skrevet alle artiklene i denne delen av boka gir en kort innføring i hvordan EØS-avalen kom i stand og hvordan EØS-lover innføres i Norge. Han påpeker demokratiske problemene med innføringen og gjennomføringen av EØS i Norge og problematiserer spørsmål rundt om norsk økonomi har tjent på EØS-avtalen. Seierstad viser blant annet at avtalen betyr tapte markedsandeler for norske bedrifter i Norge. Dag Seierstad: Hva er EØS?...side 6 Dag Seierstad: EØS-prosessen i Norge?...side 8 Dag Seierstad: Er EØS-avtalen grunnen til at det går så bra i norsk økonomi?...side 14 Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen 5
Del 1 EØS Hva er EØS Av Dag Seierstad, tidligere utredningsleder, nå varamedlem i Nei til EUs styre EF/EU EFTA 1970 frihandelsavtale «De grunnleggende bestemmelsene om de fire frihetene i det indre markedet får større konsekvenser enn mange trodde.» (ESA-president Knut Almestad til Dagens Næringsliv 11.9.01) EF hadde fra starten seks medlemsland, Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland og Tyskland. De ble ofte kalt «de indre seks», i motsetning til «de ytre sju» som gikk inn i EFTA, Danmark, Norge, Portugal, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike. EF var fra starten en tollunion med felles handelspolitikk og felles tollsatser utad. I tillegg tok EF over ansvaret for all landbrukspolitikk. Tollsatsene innad ble i løpet av få år trappet ned til null både for industri- og landbruksvarer. På den måten ble EF et felles marked for industri- og landbruksvarer for de seks medlemsstatene og ble i praksis ofte kalt Fellesmarkedet (The Common Market). Det offisielle navnet var EF (De europeiske fellesskap). Med Maastricht-traktaten gikk navnet i 1992 over til EU (Den europeiske union). EFTA (Det europeiske frihandelsforbundet) ble etablert av «de ytre sju» i 1960 som et alternativ til EF. Finland ble med som assosiert medlem. Fra 1970 ble også Island medlem av EFTA. EFTA innførte frihandel med industrivarer mellom medlemsstatene, men var ingen tollunion. Medlemsstatene bestemte sjøl tollsatsene sine mot tredjeland. Etter hvert ble frihandelen utvidet til også å gjelde fisk, men i motsetning til EU ikke til landbruksvarer. I 1970 søkte tre EFTA-land (Storbritannia, Danmark og Norge) medlemskap i EF. Det gjorde også Irland som ikke var medlem av EFTA. Siden folkeavstemningen i september 1972 ga nei- flertall, ble Norge ikke medlem av EF. Det tre andre søkerlandene ble derimot medlem fra 1. januar 1973. Fra samme dato ble det inngått frihandelsavtaler mellom EU og EFTA-landene Sverige, Finland, Østerrike og Sveits. Etter folkeavstemningen i september 1972 ble det på kort tid forhandlet fram en tilsvarende frihandelsavtale mellom EU og Norge. Disse frihandelsavtalene var skåret over samme lest, men var i prinsippet tosidige avtaler mellom EU og det enkelte EFTA-land. De fleste tollsatsene ble satt ned umiddelbart. På følsomme varer for Norges del papir, aluminium og en del andre metaller ble tollen trappet ned i løpet av fire år. Fra 1977 utgjorde EF og EFTA et samlet frihandelsområde i Vest-Europa. FORSPILLET TIL EØS I mars 1989 gikk de seks daværende EFTA-landene (Norge, Sverige, Finland, Island, Østerrike og Sveits) sammen om en erklæring om at de ønsket en avtale med EU som kunne gi «en størst mulig realisering av fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer». (Oslo-erklæringen av 15. mars 1989) Denne Oslo-erklæringen var et politisk kupp. Det hadde ikke vært noen offentlig debatt om å forplikte Norge på en slik måte. Innholdet i erklæringen 6 Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Dag Seierstad : Hva er EØS? var heller ikke klarert med Stortinget. Det var et kupp også fordi «fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer» er kjernen i det EF som flertallet av de norske velgerne avviste ved folkeavstemningen i 1972. Forhandlingene om en avtale med mest mulig «fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer» tok til i april 1990. Som grunnlag for forhandlingene godtok EFTA hele det lovverket og alle de rettsavgjørelser som sikrer EUs frie flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. EØS-AVTALEN GODKJENNES Forhandlingsresultatet forelå i mars 1992. Stortinget godkjente EØS-avtalen 16. oktober 1992 med stemmetallene 130-35. Avtalen innebar at Norge på visse områder avsto suverenitet til overnasjonale organ, blant annet til EFTA-domstolen. Godkjenningen av avtalen måtte derfor skje med 3/4 flertall i henhold til Grunnlovens 93, det vil si med minst 124 stemmer i Stortinget. Ved en folkeavstemning i desember 1992 stemte flertallet av de sveitsiske velgerne for at Sveits ikke skulle gå inn i EØS. Samtidig reagerte EF-domstolen på enkelte sider ved avtalen. Nye forhandlinger med EU måtte til, og den endelige EØS-avtalen ble godkjent av Stortinget i april 1993. EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. Den var fra starten en avtale mellom EU og seks EFTA-land. Tre av dem, Sverige, Finland og Østerrike ble etter folkeavstemninger medlem av EU fra 1. januar 1995. Folkeavstemningen i Norge 28. november 1994 endte med nei-flertall, slik at EFTA-siden i EØS siden da har bestått av Norge, Island og Liechtenstein. Oslo-erklæringen forhandlinger EØS-avtalen Sveits EU-EFTA HANDELSAVTALE, EØS OG EU-MEDLEMSKAP Handelsavtale Handelsavtalen fra 1973 sikret Norge full markedsadgang for industrivarer. EØS-avtale EØS betyr at Norge er med i det indre markedet. EØS bygger som EU, på de fire markedsfriheter; fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. For fagbevegelsen og industrien betyr det at EØS legger føringer for rammevilkårene. Det gjelder konkurranseutsetting og privatisering for energi-, tele-, post-, jernbanesektoren og Vinmonopolet. EUs konkurranseregler har resultert i opphør for de langsiktige kraftavtalene med billig kraft for den kraftkrevende industrien og opphør av den differiensierte arbeidsgiveravgiften. EØS tvang myndighetene til å endre konsesjonslovene i Norge. EU-medlemskap Det er viktige forskjeller på EØS og fullt medlemskap. Utenriks-, forsvars-, landbruks- og fiskeripolitikk er unntatt i EØS. ØMU er heller ikke en del av EØS. Norge kan nedlegge veto i EØS-komiteen mot skadelige EU-regler. Oppsigelsestiden på EØS-avtalen er ett år. Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen 7
Del 1 EØS EØS-prosessen i Norge Av Dag Seierstad EØS-komiteen EØS-lover Stortingets EØS-komité lukkede dører lovforslag summarisk behandling HVORDAN ENDRES EØS-AVTALEN? EØS-avtalen endres ved at EU vedtar nye lover som så blir gjort gjeldende for EØS, det vil si for Norge, Island og Liechtenstein. Formelt skjer denne overføringen av lover fra EU til EØS i den såkalte EØS-komiteen der Norge, Island og Liechtenstein møter EU til månedlige møter. I denne EØS-komiteen skal vedtak fattes med enstemmighet, samtidig som de tre EFTA-statene skal «tale med én stemme». I praksis betyr dette at hver av de tre EFTA-statene har vetorett mot enhver ny EØS-lov siden EFTA bare kan fatte vedtak hvis alle er enige. EØS-komiteen møtes vanligvis hver måned unntatt i august. HVORDAN EN EØS-LOV BLIR TIL Etter 1. januar 1994 vedtas norske lover på to helt ulike måter. Den ene måten er den tradisjonelle, med endelig vedtak i Odelstinget og Lagtinget, etter en lang prosess med utredninger som er kjent i god tid, med formelle høringer og med offentlig debatt dersom lovforslaget er omstridt. Den andre måten omfatter alle de lovene som kommer inn i det norske lovverket via EØS. I dag behandles nye EØS-regler slik: Hver måned møtes Stortingets EØSutvalg for å gi regjeringen råd om 10-30 nye EU-lover eller vedtak. Utvalget består av utenrikskomiteen og de seks norske medlemmene av parlamentarikerkomiteen for EØS. EØS-utvalget møtes bak lukkete dører, og møtereferatene er hemmelige i ett år etter møtet. På møtet kan utvalget anbefale at regjeringen sier nei takk til en ny EU-lov. Det har flertallet i utvalget aldri gjort. Regjeringen godtar deretter noen dager seinere på vegne av Norge den nye EU-loven i EØS-komiteen der Norges EU-ambassadør møter representanter for EU-kommisjonen. Hvis den nye EØS-loven krever at norsk lov endres, kommer forslaget til lovendring til Stortinget etter møtet i EØS-komiteen. Da har regjeringen allerede tatt sitt standpunkt på vegne av Norge i møtet med EU i EØS-komiteen. EØS-tilhengerne på Stortinget oppfatter denne lovbehandlingen i Stortinget som ren sandpåstrøing og opptrer deretter. Men i praksis er det klart at Stortinget kan stemme ned en slik lovendring og dermed benytte seg av reservasjonsretten i EØS-avtalen. Det har aldri skjedd. Møtene i EØS-utvalget skjer for lukkete dører. Sakslista kommer ei ukes tid før møtet. Sakspapirene gir på noen få linjer departementets vurdering av om 8 Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Dag Seierstad : EØS-prosessen i Norge direktivet eller forordningen krever endring i norsk lov eller forskrift, og om departementet vurderer eventuelle endringer som uproblematiske. Det blir aldri vist til vurderinger fra faginstanser, ikke en gang om direktivet/forordningen er vurdert av faginstanser. På møtene i EØS-utvalget behandles sakene like summarisk. Et møte med 23 saker på saklista, blant annet om antibiotika og tilsettingsstoffer i dyrefor, ble avviklet på 15 minutter. Det blir 38 sekunder pr sak. Ingen av sakene var behandlet av noe annet organ på Stortinget. (Dag og Tid 15.2.01) INSTITUSJONENE I EØS EØS-rådet EØS-rådet er det øverste organet i EØS. Det møtes to ganger i året, gjør opp status for utviklingen innen EØS-avtalen og behandler politiske spørsmål av betydning for avtalen. Hvis det skal gjøres viktige endringer i avtalen, blir det bestemt i EØS-rådet. I EØS-rådet møter utenriksministrene for Norge, Island og Liechtenstein, og utenriksministrene fra to EU-land, det som innehar formannskapet i EU, og det som skal overta formannskapet neste halvår. Tjenestemenn fra utenriksdepartementene møter fra andre EU-land. EU-kommisjonen er representert med det medlemmet som har ansvar for EØS-avtalen. EØS-komiteen I EØS-komiteen møtes EU-ambassadørene fra Norge, Island og Liechtenstein en gang i måneden med en direktør fra EU-kommisjonen. EØS-komiteen behandler alle nye rettsakter som skal inn i EØS-avtalen. Den kan også behandle alle aktuelle spørsmål som en av partene vil ha diskutert. EØS-komiteen møtes vanligvis den siste fredagen i hver måned unntatt i august, som er feriemåneden for EU-systemet. ESA (se under) deltar som observatør på møtene og kan ta ordet i saker som angår virksomheten til ESA. Arbeidsgrupper og ekspertgrupper Nytt regelverk vurderes og behandles i et nettverk av arbeidsgrupper og ekspertgrupper som til sammen dekker virkeområdet til EØS-avtalen. I 2001 fantes det 40 slike grupper. (En oversikt over disse arbeids- og ekspertgruppene finnes i St. meld. nr. 27 (2001-2002), s. 23) ESA ESA er det organet som har til oppgave å passe på at EØS-avtalen etterleves i Norge, Island og Liechtenstein. I det arbeidet skal ESA legge til grunn de samme kriteriene og framgangsmåtene som EU-kommisjonen overfor EUs medlemsland. øverste organ utenriksministrene løpende behandling 40 grupper kontrollorgan EFTA-domstolen EFTA-domstolen fantes ikke før EØS-avtalen ble inngått. EFTA-domstolen har flere oppgaver: Den skal behandle saker som ESA anlegger mot et EFTA-land for brudd på EØS-avtalen. Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen 9
Del 1 EØS Den skal behandle klager fra EFTA-land over avgjørelser ESA har fattet. Den kan behandle klager fra enkeltpersoner eller firma over avgjørelser ESA har fattet. Den skal avgjøre tvister mellom EFTA-land i forbindelse med EØS-avtalen. Den skal gi rådgivende uttalelser når domstoler i EFTA-landene ber EFTAdomstolen om å tolke EØS-avtalen på bestemte punkter. resolusjoner og anbefalinger Parlamentarikerkomiteen Parlamentarikerkomiteen består av 12 medlemmer av EU-parlamentet og 12 representanter fra parlamentene i Norge, Island og Liechtenstein. Stortinget velger seks av disse representantene. Komiteen møtes to ganger i året og kan vedta resolusjoner med anbefalinger til de organ som fatter beslutningene i EØS. De 12 representantene fra EFTA-statene møtes i tillegg tre-fire ganger i året. De seks norske representantene er medlem av Stortingets EØS-utvalg sammen med medlemmene i Stortingets utenrikskomité. BEHANDLINGEN I REGJERINGEN I regjeringsapparatet behandles EØS-saker på tre plan: på faglig nivå i 22 spesialutvalg på administrativt nivå i Koordineringsutvalget for EØS-saker på politisk nivå i regjeringen. vurderer rettsaktene departementene Europautvalget Statskonsult Spesialutvalgene Spesialutvalgene skal avklare det norske synet på nye rettsakter vedtatt av EU. Første oppgave er å ta stilling til om rettsakten faller inn under EØS-avtalen. I så fall har spesialutvalget på det aktuelle området til oppgave å finne ut i hvilken grad norske interesser blir berørt av rettsakten og hvordan disse interessene best kan fremmes i EUs beslutningsprosess. Spesialutvalget vurderer også om norsk regelverk må endres eller om en i stedet skal ta opp med EU-kommisjonen om Norge kan få særlige tilpasninger for å ivareta spesielle norske forhold. Noen av spesialutvalgene møtes én gang i måneden, de fleste møtes to-fire ganger i året. (En oversikt over de 22 spesialutvalgene finnes på s. 61 i EØS-meldingen.) Koordineringsutvalget for EØS-saker Koordineringsutvalget drøfter saker som ikke er blitt avklart i spesialutvalgene. Utvalget forbereder hva norske myndigheter skal mene før nye EUrettsakter blir tatt inn i EØS-avtalen. Alle departementene deltar på møtene. Regjeringen Alle viktige EØS-saker behandles av regjeringen. Det er den enkelte statsråd som vurderer om en EØS-sak skal legges fram for regjeringen. I tillegg er det opprettet et eget Europautvalg som kan drøfte særlig viktige EØS-saker. Utvalget består av statsministeren, utenriksministeren, finansministeren, næringsog handelsministeren, justisministeren og forsvarsministeren. Andre statsråder møter etter behov. Statskonsult har i en serie rapporter kritisert alvorlige svakheter i de interne 10 Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Dag Seierstad : EØS-prosessen i Norge norske EØS-prosessene. Statskonsult mener at samordningen mellom departementene fungerer dårlig. Statskonsult undersøkte hva som hadde skjedd i forbindelse med ti viktige EØS-rettsakter, og oppdaget at det bare fantes rammenotater for fire av dem. Det er dessuten for seint hvis spesialutvalgene først begynner å jobbe når kommisjonen har lagt fram et forslag til rettsakt. EØS-avtalen forutsetter at den norske regjeringen blir informert når kommisjonen starter arbeid med en ny rettsakt, og Norge har rett til å sende eksperter til de arbeidsgruppene som forbereder nye rettsakter for kommisjonen. I denne fasen er det viktig at også instanser utenfor departementene blir klar over hva som foregår. Den informasjonen kan bare regjeringen gi. HØRING NÅR DET ER FOR SEINT Statskonsult kritiserer at forslag til nye EØS-direktiv sendes på høring når det er for seint etter at Norge har bundet seg opp. Et eksempel: I juni 1992 la kommisjonen fram et utkast til direktiv som ville kreve endringer i den norske arbeidsmiljøloven. Fra januar 1994 var Norge medlem av EØS, men regjeringen informerte verken Stortinget eller norsk offentlighet om at et slik direktivutkast fantes. EUs ministerråd vedtok direktivet i 1994, men regjeringen informerte ikke Stortinget før 18. juni 1996, fire år etter at kommisjonen la fram utkastet sitt og to år etter at direktivet ble vedtatt i EU. Allerede ei uke etter, 25. juni, møttes Stortingets EØS-utvalg for å gi regjeringen råd om hvilket standpunkt den skulle ta til dette direktivet. Tre dager for sent arbeidsmiljøloven DEPARTEMENTENES RAMMENOTATER Det lages rammenotater om alle forslag til EU-rettsakter som en regner med skal inn i EØS-avalen hvis de blir vedtatt. Fagdepartementet har ansvaret for å lage slike rammenotater. Rammenotatet skal beskrive innholdet i forslaget, gjeldende norsk lovgivning på området, hvordan forslaget vil påvirke norske interesser og om en vedtatt rettsakt hører inn under EØSavtalen. Rammenotatene skal oppdateres kontinuerlig på alle stadier i beslutningsprosessen og blir lagret i en egen database for EU/EØS-dokumenter. Databasen er ikke åpen for innsyn. I stedet utgir Utenriksdepartementet hvert halvår en oversikt over hva som foreligger av forslag til EU-rettsakter som en regner med kan bli del av EØS-avtalen og en tilsvarende oversikt over vedtatte EU-rettsakter som en regner med kan bli del av EØS-avtalen. Disse oversiktene gir en kort oversikt over innholdet i rettsakten (vanligvis så kort som 5-15 linjer). Deretter følger en kort vurdering av rettsakten: Om den krever endring av lov eller forskrift, om den har budsjettmessige konsekvenser, hvordan rettsakten berører norske interesser og hvilke instanser som har vurdert rettsakten. Denne vurderingen er også uhyre knapp, så knapp at den ikke gir grunnlag for å ta standpunkt til rettsakten. Da må en til teksten i selve rettsakten, og den er skrevet i et juridisk språk som for de fleste blir uforståelig. Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen 11
Del 1 EØS høring Grunnloven dynamisk avtale reservasjonsretten mottiltak krisesituasjon midlertidig fire ganger etter, 28.juni, ble direktivet en del av EØS-avtalen på et møte i EØS-komiteen, det øverste beslutningsorganet for EØS-avtalen. Dette er ikke et enkeltstående eksempel. Statskonsult tok for seg ni EUrettsakter som endte i EØS-avtalen. Bare to av de ni ble sendt ut på høring før møtet i Stortingets EØS-utvalg. Og i begge disse tilfellene var høringsfristen satt etter at EØS-utvalget hadde gjort vedtaket sitt. RESERVASJONSRETTEN Grunnloven tillater ikke at Norge overfører beslutningsmyndighet til internasjonale organisasjoner vi ikke er medlem av. Norge er medlem av EØS, men ikke av EU. Samtidig er det slik at det er EU som fastlegger alt regelverk som skal gjelde i EØS. Hensikten med EØS er jo nettopp at EU og EØS skal ha samme regelverk for alt som har med fri flyt å gjøre. EØS-avtalen er det som kalles en «dynamisk» avtale. Innholdet i avtalen endrer seg hele tida. Disse endringene kommer fordi EU stadig utvider og endrer lovverket sitt. På de områdene som omfattes av EØS-avtalen, skal slike endringer automatisk gjelde også Norge. For at dette ikke skal være i strid med Grunnloven, er Norge gitt en reservasjonsrett i EØS-avtalen. Foreløpig er reservasjonsretten brukt én eneste gang: Det var under EØSdebatten i Stortinget i oktober 1992, og da bare som argument for at vi trygt kunne melde oss inn i EØS. Vi kunne jo bare bruke reservasjonsretten. FRYKTEN FOR RESERVASJONSRETTEN Reservasjonsretten var i 1992 garantien for at EØS-avtalen ikke kunne påføre oss regler vi var sterkt imot. Hvorfor sitter bruken av reservasjonsretten da så langt inne? De som går mot å bruke reservasjonsretten, viser til at EU har rett til mottiltak hvis Norge reserverer seg mot en rettsakt som etter forutsetningene skal inn i EØS-avtalen. Men mottiltakene er strengt regulert i EØS-avtalen. De må innebære å sette deler av avtalen ut av kraft, men slik at de reglene som oppheves, ligger innenfor samme område av avtalen. SIKKERHETSKLAUSULEN I EØS-AVTALEN EØS-avtalen inneholder en generell sikkerhetsklausul som gir Norge rett til å sette EØS-regler til side «når alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter som kan vedvare, er i ferd med å oppstå» (art. 112-114 i EØS-avtalen). Sikkerhetsklausulen i EØS-avtalen kan brukes til å stanse handel midlertidig dersom det oppstår en krisesituasjon (art. 112). EU kan i så fall gå til mottiltak for å «gjenopprette likevekten» (art. 114). Sikkerhetsklausulen kan bare brukes hvis det er oppstått «vanskeligheter som kan vedvare». Samtidig må tiltakene «begrenses til det som er strengt nødvendig for å rette opp situasjonen». Det skal være rådslagninger med EU i EØSkomiteen hver tredje måned med sikte på å avvikle eller innskrenke slike tiltak (art. 113). Dette er en sikkerhetsklausul som norske regjeringer har brukt fire ganger, mot et munn- og klovsykeutbrudd i Hellas, mot et utbrudd av Newcastle Disease i Sverige, mot utbruddet av kugalskap i Storbritannia i 1996 og mot 12 Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Dag Seierstad : EØS-prosessen i Norge munn-og klovsykeepidemien våren 2001. ESA OG EFTA-DOMSTOLEN MEKTIGERE ENN STORTING OG REGJERING Det er to instanser som passer på at offentlige instanser, bedrifter og borgere følger EØS-reglene. Det overordnete overvåkingsansvaret ligger på EFTAs overvåkingsorgan ESA (The EFTA Surveillance Authority) som holder til i Brussel. I Norge er det departementene, særlig Nærings- og energidepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet, som passer på at EØS-reglene følges. EFTA-domstolen er øverste domsinstans når det gjelder å avgjøre hvordan EØS-reglene skal følges i Norge, Island og Liechtenstein. EFTA-domstolen består av dommere fra disse tre landene. I EØS-debatten i 1992 ble det brukt som argument for EØS-avtalen at EFTAstatene tross alt fikk herredømme over sitt eget overvåkingsorgan, ESA, og sin egen domstol, EFTA-domstolen. EU hadde ingenting å gjøre verken med ESA eller EFTA-domstolen. Det var et svakt argument. De norske borgere som ansettes i ESA, skal ikke ivareta norske interesser. De skal håndheve et regelverk som er identisk med EU-regelverket for det indre markedet. De skal håndheve dette regelverket på nøyaktig samme måte som EU-kommisjonen og EU-domstolen ville gjort det. De vil bli vurdert etter hvordan de løser akkurat den oppgaven. De norske dommerne i EFTA-domstolen er i samme situasjon. Domstolen skal legge til grunn hvordan EU-kommisjonen og EF-domstolen har praktisert regelverket for det indre markedet internt i EU. EØS-reglene er identisk med EU-reglene for det indre markedet, og de skal følges på samme måte som i EU. ESA EFTA-domstolen norske interesser «I Norge er det av og til vanskelig å forstå at man ikke alltid kan løse et politisk problem med politikk. EØSavtalen er en juridisk avtale, og da må man finne juridiske løsninger.» Knut Almestad, leder for ESA, Aftenposten 18.05.01 Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen 13
Del 1 EØS Er EØS-avtalen grunnen til at det går så bra i norsk økonomi? Av Dag Seierstad markedsadgang frihandelsavtale «Knapt noen gang tidligere har norsk økonomi vokst sterkere enn siden begynnelsen av 1990-tallet. Siden 1994 har sysselsettingen i norske bedrifter økt med mer enn 170 000 personer, mens den offentlige sysselsettingen økte med rundt 71 000 personer. Hoveddelen av veksten i sysselsettingen de siste årene har altså skjedd i privat sektor.» (Finansminister Schjøtt- Pedersen, Aftenposten 16.11.00) EØS-avtalen sikret norske næringer «markedsadgang» til EU-markedet og samtidig EUs næringsliv samme markedsadgang til det norske markedet. Hovedbildet er at norsk næringsliv har tapt markedsandeler hjemme, og at få norske næringer har vunnet markedsandeler på EUs indre marked. Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Den ble inngått etter at folkeavstemningen i 1972 satte bom for norsk medlemskap i EU. Avtalen innebar at norsk industri fra 1977 hadde tollfrihet på all eksport til EU. Næringsmiddelindustrien var eneste unntaket. Det har vært toll på bearbeidete landbruksvarer (etter norsk ønske) og på bearbeidete fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det i 25 år vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen med EU. Det er derfor all mulig grunn til å spørre: På hvilket område har EØS-avtalen hatt positive virkninger som ikke ville vært der uten avtalen? DE POSITIVE VIRKNINGENE De entydig positive virkningene begrenser seg til få punkter: Vår eksport av bearbeidete fiskeprodukter møter lavere tollsatser. EU kan ikke ta i bruk anti-dumping-våpenet mot norsk industri. Vi kommer raskere og enklere med når EU utvikler nye program for kulturutveksling og utdanning. Disse fordelene er relativt beskjedne. Stortingsmelding nr. 27 (2001-2002) om EØS angir at tollbelastningen på vår eksport av fisk til EU er 2-3 prosent av den samlete eksportverdien. Det er relativt få eksempler på at EU satte i gang anti-dumping-undersøkelser av norsk industrieksport i perioden før EØS-avtalen trådte i kraft. Fra 1970 til 1992 reiste EU anti-dumping-saker ved seks anledninger, om fiskegarn (1979), fiberplater (1982), ferrosilisium (1983 og 1990), aluminium (1984) og silisiumkarbid (1986). Saken om aluminium ble henlagt, og i de andre sakene ble norske bedrifter pålagt å selge til over en bestemt minstepris. Ikke i noe tilfelle ble norske bedrifter ilagt straffetoll, noe EU i stor grad har brukt mot land i Øst-Europa og den tredje verden. Faren for dumpinganklager er dessuten gått ned siden 1980-tallet. Den 14 Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Dag Seierstad : Er EØS-avtalen grunnen til at det går så bra i norsk økonomi? norske næringsstøtten er lagt om, bedrifter må i stigende grad betale markedspris for strøm, og WTO stiller i tillegg langt strengere krav til å sette i gang anti-dumping-tiltak enn hva EU la til grunn på 1980-tallet. ULEMPENE LANGT STØRRE Ulempene i forhold til handelsavtalen fra 1973 er langt flere, og noen av dem er av stor betydning for samfunnsutviklingen i Norge. Men også rent økonomisk kan EØS føre til at vi kommer dårligere ut. I kroner og øre er ulempene ved EØS-avtalen størst i olje- og gassutvinningen. Kombinert med anbudskravene betyr lisensdirektivet (fra 1995) at norske leverandører og operatører over tid taper markedsandeler på norsk sokkel og at konsesjonsvilkår som sikret utvikling av norsk oljekompetanse og norsk oljeforskning, ikke kan stilles. Det ferske gassmarkedsdirektivet har som formål å styrke gasskjøperne slik at prisen på gass kan presses nedover, og Olje- og energidepartementet var ifølge Dagens Næringsliv (31.1.01), forberedt på et årlig tap på så mye som ni milliarder kroner. Til sammenlikning: Den samlete tollbelastningen på eksporten av fisk til EU er i underkant av en halv milliard kroner. WTO økonomi olje og gass LIKEVERDIGHET MED SLAGSIDE I regjeringens EØS-melding (St.meld. nr. 27 (2001-2002)) framheves det at norsk industri gjennom EØS-avtalen er sikret «likeverdig adgang til EUs indre marked». Det er sant, men like sant er det at EUs industri er sikret «likeverdig adgang» til det norske markedet. Denne «likeverdige adgangen» begge veier har ført til at norsk næringsliv har tapt markedsandeler hjemme, og at få norske næringer utenom olje- og gassnæringen har vunnet markedsandeler på EUs indre marked. Det dreier seg altså om en likeverdighet med slagside. Slik var det også under handelsavtalen fra 1973. Handelsavtalen sikret EU-industrien samme markedsadgang til det norske markedet som norsk industri fikk til EU-markedet. Resultatet var at norsk industri måtte tåle store tap i markedsandeler og sysselsetting på vårt eget hjemmemarked. Eksportindustrien greide seg bra, derimot ikke hjemmeindustrien. Dette gjorde Karl Glad, den gang adm. direktør i NHO, et stort nummer av i mars 1991: «Dersom norsk arbeidsliv hadde opprettholdt sine markedsandeler i det norske markedet i løpet av 1980-årene, hadde norsk verdiskaping vært 30 milliarder høyere enn i dag, og importen hadde vært tilsvarende lavere. Uten tap av markedsandeler på hjemmebane, hadde fastlands-norges bruttonasjonalprodukt vært fem prosent høyere. Omregnet til arbeidsplasser ville dette tilsvart mer enn 100.000 arbeidsplasser.» (Arbeiderbladet 2.3.1991) Dette var før EU-debatten kom i gang for alvor og dermed før Karl Glad begynte å argumentere stikk motsatt. Men i 1991 var det for NHOdirektør Karl Glad ikke «manglende markedsadgang» til EU som var grunnen til problemene i norsk industri. Problemet var at norske bedrifter ble utkonkurrert på hjemmemarkedet, blant annet takket være den markedsadgangen som EU-bedrifter hadde til det norske markedet. Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen 15
Del 1 EØS handlefrihet eksport handelspolitisk situasjon Frihandelsavtaler med andre WTO Den viktige forskjellen på EØS-avtalen og den gamle frihandelsavtalen er likevel ikke markedsadgangen for vareeksporten vår, men de kraftige inngrepene som EØS tvinger fram mot handlefriheten til folkevalgte organ på alle nivåer. VRIDNING VEKK FRA EU TRASS I TOLLLFRIHETEN Handelen med EU har vokst kraftig siden EØS-avtalen tok til å gjelde i 1994. Men handelen med land utenfor EØS-området har vokst enda sterkere. For tradisjonelle varer (utenom olje og gass) økte eksporten til EU og andre EØSland med 6,4 prosent i året, mens eksporten til land utenfor EØS økte med så mye som 10,5 prosent i året. I perioden 1994-2001 økte eksporten av tradisjonelle varer til EU og andre EØS-land med 54 prosent, mens eksporten til land utenfor EØS ble mer enn fordoblet. Dette betyr at det etter 1994 har skjedd en relativ vridning av norsk handel i retning av land utenfor EØS-området. Men fortsatt er EU den helt dominerende handelspartneren for norsk næringsliv. I 2001 gikk 70 prosent av eksporten vår av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) til EU. I 1994 var andelen 75 prosent. Av importen kom 68 prosent fra EU. I 1994 var andelen 70 prosent. Denne riktignok beskjedne vridningen vekk fra EU viser at Norge har en ganske robust handelspolitisk situasjon. Bakgrunnen er naturligvis at varehandelen med EU var liberalisert før EØS-avtalen ble inngått. Handelsavtalen fra 1973 ga eksportindustrien i all hovedsak samme markedsadgang til EU-markedet som EØS-avtalen. Det var derfor ingen grunn til at EØS-avtalen skulle dreie utenrikshandelen vår ytterligere i retning av EU. Samtidig inngikk Norge i løpet av 1990-tallet en serie frihandelsavtaler både med land i Sentral- og Øst-Europa og med land utenfor Europa, de første med Tyrkia og Israel. Disse avtalene kan ha stimulert handelen med land utenfor EØS-området. Endelig har handelen med industrivarer også blitt liberalisert innen rammen av WTO. De tollreduksjonene som har funnet sted på grunn av WTO, har i alt vesentlig hatt betydning for handelen med land utenfor Europa. Likevel er det verdt å merke seg at eksporten vår har dreid i retning av de områdene der veksten er størst (Øst-Asia). Med unntak av Singapore har Norge ingen frihandelsavtaler med land i Øst-Asia. DIREKTE INVESTERINGER EØS-avtalen innebærer at kapital kan flyttes nokså fritt mellom Norge og EU. Det er blitt enklere for utenlandske selskap å investere i Norge og for norske selskap å investere i EU-land. Fra 1994 til 1998 økte utenlandsinvesteringene i Norge med 15 prosent i året. Tre firedeler av investeringene kom fra land i EØSområdet, det vil i praksis si fra EU. Utenlandsinvesteringene har økt også etter 1998, men ikke i samme takt. For de norske utenlandsinvesteringene er mønstret omtrent det samme. Tre firedeler av de norske utenlandsinvesteringene går til EU-land. store og små bedrifter STØRRE FORUTSIGBARHET FOR NÆRINGSLIVET? EØS-meldingen til Bondevik-regjeringen legger vekt på at EØS-avtalen utvikler seg slik at det blir «bedre forutsigbarhet» for næringslivet. Regelstyringen gjennom EØS vil være til særlig nytte nytte for små og mellomstore bedrifter, 16 Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Dag Seierstad : Er EØS-avtalen grunnen til at det går så bra i norsk økonomi? hevdes det. Men den forutsigbarheten kan være tvilsom nok. Det hjelper ikke at det blir flere regler når bedriftene ikke klarer å skaffe seg oversikt over regelverket, når regelverket blir så komplisert at det stadig er tvil om hvordan det skal tolkes, når reglene uttrykkes og tolkes i et uvant juridisk språk, når en blir avhengig av høyt kvalifiserte EØS-advokater for å hevde sine interesser og rettigheter innen EØS-retten. Det er slett ikke sikkert at det er de små og mellomstore bedriftene som har lettest for å ta seg fram seg i denne EØS-jungelen av regler og rettsavgjørelser. Reglene stiller juridisk sett alle likt, både små og store bedrifter, både ressurssterke personer som kan kjøpe seg rådgivere og advokater, og personer uten penger og nettverk. Men blir utfallet forutsigbart av den grunn? Kanskje på en helt annen måte enn stortingsmeldingen synes å forutsette. Mer forutsigbart blir det heller ikke når nye og overraskende juridiske virkninger av EØS-avtalen så ofte slår ned som lyn fra klar himmel til åpenbar forbauselse både for dem som steller med EØS-saker i forvaltningen, og for de politikerne som har ønsket seg EØS-avtalen. I tillegg kommer den langt mer grunnleggende uforutsigbarheten som ligger i at EØS-regelverket systematisk forsterker og skal forsterke konkurransen på alle markeder. Markedets dom over bedrifter etter hvert som konkurransen skjerpes, er i hvert fall ikke enklere å forutse enn EØS-jusens dommer. Omstillinger, nedbemanning, utskilling av virksomhetsområder, kursfall på børsen, oppkjøp og nedleggelser er nådeløse virkninger av en stadig skarpere konkurranse. At dette vil skje, kan forutses. Men hvilke bedrifter som taper (og forsvinner) og hvilke som vinner (inntil videre), det er ikke like lett å forutse. komplisert regelverk overraskelser konkurranse Som del av EFTA har Norge det siste tiåret inngått frihandelsavtaler med 12 land i Sentral- og Øst-Europa. I tillegg har EFTA frihandelsavtaler med sju andre land: Israel, Jordan, Marokko, Mexico, PLO, Singapore og Tyrkia. Gjennom EFTA forhandler vi om frihandelsavtaler med Albania, gulfstatene, Jugoslavia, Libanon, Malta, Sør-Afrika og Ukraina. Norge har i tillegg en egen frihandelsavtale med Færøyene. Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen 17
Del 2 Velferd og økonomi Del 2: Velferd og økonomi I denne delen av boka kan du lese mer om velferdstilbudet i Norge og EU. Randi Reese peker på sammenhengen mellom gode velferdsordninger, en sterk fagbevegelse og folkestyre og hvorfor hun frykter at et EU-medlemskap vil svekke velferden i Norge. Siri Jensen viser hvordan EU har vært en viktig faktor i omleggingen av pensjonssystemene, både i EU-landene og i Norge. Boye Ullmann skriver om tilspasningen av norsk økonomi til EU og Hallvard Bakke tar for seg den økonomiske og monetære union som låser fast den økonomiske politikken og gjør det umulig å føre motkonjunkturpolitikk. Randi Reese: Velferdsstaten og EU...side 19 Siri Jensen: Det runde bord, EU og pensjonsreformen...side 25 Boye Ullmann: Rente, tariffpolitikk og arbeidsledighet...side 31 Hallvard Bakke: Stupiditetspakten i EU...side 39 18 Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Randi Reese: Velferdsstaten og EU Velferdsstaten og EU Av Randi Reese, forbundsleder i Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO) I Norge er det fortsatt alminnelig oppslutning rundt at vi skal ha en velferdsstat som skaper likeverdige levevilkår. Staten skal ta omfattende sosialt ansvar. Hele befolkningen skal ha tilgang til et bredt spekter av sjenerøse overføringer og tjenester av høy kvalitet, som for eksempel hjemmehjelp. Ingen skal være avhengig av veldedighet fra private organisasjoner, kirken eller enkeltpersoner for å overkomme en vanskelig livssituasjon. Du skal ikke være avhengig av familien for å få pleie og omsorg. Vi vil ha en skole for alle. Vi vil ha trygghet for at du vil få hjelp fra velferdsstaten når du er i en utsatt livssituasjon, som sykdom og bortfall eller mangel av lønnsinntekt. Arbeidsløsheten ser vi på som et onde. Arbeidsløsheten skal bekjempes, særlig langtidsledighet. Velferdsstaten skal ha et nasjonalt lovverk som sikrer like ordninger rundt om i landet og nasjonal finansiering, selv om tildeling og utdeling skjer lokalt i kommunene. VELFERDSMODELLER I Norge skal velferdsstaten korrigere og motvirke negative effekter av markedsøkonomien. Den nordiske velferdsmodellen er basert på skattefinansiering og høyt innslag av universelle ordninger. Den gir derfor muligheter til omfordeling fra de som har mest, til de som har minst. Vi har en institusjonell omfordelende modell som bruker en relativt stor andel av BNP (brutto nasjonalprodukt) til velferdstiltak. Velferdsstaten er et kompromiss mellom arbeid og kapital. Arbeiderbevegelsen har vært en sentral og dominerende kraft i å kjempe fram den velferdsstaten vi har her til lands. Selv om vårt velferdssystem ikke er helt identisk med velferdssystemene i våre naboland, snakker vi gjerne om en nordisk modell. Den nordiske velferdsmodellen har en annen innretning enn velferdssystemer som gjerne benevnes som den kontinentaleuropeiske modellen (Tyskland og Holland) og den angelsaksiske modellen (England og USA). Forskjellene mellom de tre modellene er store når det gjelder hvilken rolle staten (det offentlige), sivilsamfunnet (spesielt familien) og markedet (særlig arbeidsmarkedet) har for velferden. Jeg har ovenfor omtalt den nordiske modellen. I den kontinentaleuropeiske modell er familien ansvarlig for omsorgen. Økonomiske overføringer er sjenerøse for dem som har sterk tilknytning til arbeidslivet, svak for de andre. Hovedelementet er sosialforsikring for dem som er i arbeid. Omfanget av offentlige tjenester er lite og overlatt til familien, universell omfordelende modell nordisk modell kontinentaleuropeisk modell Nei til EU Ti år med EU og EØS. Virkninger for fagbevegelsen 19