1 Innledning...3. 2 Teori og bakgrunn.4. 2.1 Sannhetskrav i journalistikk..4. 2.2 Journalistiske tolkninger og vurderinger.4

Innhold 1 Innledning...3 2 Teori og bakgrunn.4 2.1 Sannhetskrav i journalistikk..4 2.2 Journalistiske tolkninger og vurderinger.4 2.3 Hva er en reportasje?...4 2.4 Hva er en rekonstruksjon?...5 2.4.1 Definisjon rekonstruksjon..5 2.4.2 Fordeler med rekonstruksjon.5 2.5 Etiske krav til rekonstruksjon av indre monolog 6 2.5.1 Etiske utfordringer med rekonstruksjon av indre monolog og dialog 6 2.5.2 Hensyn til kilden ved indre monolog..6 2.6 Forutsetninger for rekonstruksjon 7 2.6.1 Utfordringer ved rekonstruksjon...7 2.7 Presseetiske hensyn...7 2.7.1 Kildekritikk.7 2.7.2 Å vise metoden og å være åpen om usikkerhet.8 2.8 Bakgrunn for Dagens Næringsliv D2 og Aftenposten A-magasinet.. 8 2.8.1 Lesergrupper til magasinene..8 2.8.2 Økonomi 9 2.8.3 Leservaner i befolkningen generelt 9 3 Metode...10 3.1 Utvalg.10 1

3.2 Begrunnelse for kvantitativ innholdsanalyse og utvalg.10 3.3 Diskusjon om metodevalg.12 4 Funn...13 4.1 Typiske trekk 13 4.2 Eksempel på bruk av rekonstruksjon i reportasjer i D2...14 4.3 Eksempel på bruk av rekonstruksjon i reportasjer i A-magasinet..14 5 Hvordan kan funnene forklares?...16 5.1 Kjønn og alder til lesere 17 5.2 Gir variasjon..18 5.3 Bruk av indre monolog og de etiske kravene til metoden.18 5.4 Hvordan metoden kommer frem.20 5.5 Bruk av rekonstruert dialog med sitater 20 5.6 Bruke av sted og miljø som er relevant for rekonstruksjonen.21 5.7 Magasinenes økonomi og ressurser. 21 5.8 Sannhetskrav og journalistens tolkninger og vurderinger...22 6 Konklusjon 23 Litteraturliste..24 2

1 Innledning Journalistikk er ikke skjønnlitteratur. Likevel tror jeg at journalister som skriver featurejournalistikk ønsker å skrive historier som griper leseren. Featurejournalistikk er ofte lange reportasjer. Jo lengre teksten er, jo større er sannsynligheten for at leseren ikke gidder å lese mer. Det er synd når det ligger såpass mye arbeid bak som det gjerne gjør med større reportasjer. En måte å trekke leseren med videre er ved å engasjere følelsene til leseren. «Rikdommens forbannelse» var en lengre reportasje som ble trykket i nr. 4 av A-magasinet i år. Her hadde journalisten vært på reportasjetur til Amazonas. Store oljeselskaper utvinner olje i jungelen. Det fører til oljeforurenset vann og mat som forgifter barn og voksne. I D2 den 24.oktober 2014 var det en reportasje om en surfer, Carlos Burle, som i 2013 reddet livet til en yngre surfer. Samme dag surfet han på det som mange mener er tidenes største surfebølge. Journalisten i A-magasinet hadde vært til stede i alle scenene i reportasjen. I utgangspunktet burde han hatt bedre forutsetninger for å kunne skrive nære og gode skildrende scener. De dramatiske scenene i D2 sin reportasje var rekonstruksjon. En mye omdiskutert journalistisk metode. Disse ulike reportasjene ga meg lyst til å ta for meg rekonstruksjon i denne oppgaven. Nærmere bestemt: 1) I hvilken grad bruker D2 rekonstruksjon i reportasjer sammenlignet med A- magasinet? 2) Hvordan bruker magasinene metoden rekonstruksjon? Å skrive journalistikk selv i en mer fortellende form er ikke det samme som å skrive medrivende skjønnlitteratur. Å skildre scener man selv ikke har vært vitne til, reiser en rekke krav til research, dokumentasjon og presseetikk. Rekonstruksjon er en krevende, omdiskutert, men også effektiv journalistisk metode. Det er særlig balansegangen mellom de ulike hensynene som gjør rekonstruksjon til en interessant journalistisk metode å ta for seg. 3

2 Teori og bakgrunn 2.1 Sannhetskrav i journalistikk Handgaard m.fl. (2013) skriver at objektivitet og sannhet er to grunnleggende idealer i journalistisk metode og presseetikk. Objektivitet er gjerne knyttet til nyhetsjournalistikk hvor det er forventet at den er saklig og upartisk, nøytral og balansert (Handgaard m.fl., 2013, s. 40) Svein Brurås (2010) mener at det er bedre å bruke begrepene sannhet, vesentlighet og åpenhet når man skal peke på journalistiske idealer. Det gir «journalisten det rom som er nødvendig for tolkninger, opplevelse og vurdering» (Brurås, 2010, s. 45-46) 2.2 Journalistiske tolkninger og vurderinger Brurås påpeker at journalistikken alltid skal være sann, men at den sjelden vil være nøytral. Verdier og holdninger, kulturell og sosial bakgrunn vil alltid påvirke journalistikken selv om journalisten skal prøve å unngå og la seg påvirke av forutinntatte meninger og personlige fordommer. «Dessuten: ( ) Følelser og opplevelser er subjektive, men like fullt viktige erkjennelsesformer som det må være rom for i journalistikken» (Brurås, 2010, s. 43 og 45). I tillegg handler journalistikk om å velge. «Vi velger ord, språk og stil, vi velger fortellerperspektiv, vi inkluderer noen opplysninger og utelukker andre, vi velger kontekst, bakgrunn, sitater, kilder og så videre. ( )» (Brurås, 2010, s. 43) 2.3 Hva er en reportasje? Jo Bech-Karlsen (2011) skriver at reportasjer består av ulike fremstillingsformer slik som scenisk framstilling og å fortelle gjennom skildringer, beskrivelser, referat, analyse og refleksjon (Bech-Karlsen, 2011, s. 146). Innenfor reportasjesjangeren finnes det også featurereportasjer. Bruce Garrison (2010) skriver at en featurereportasje kjennetegnes av å bruke følelser og å involvere leserne. De er dessuten kjennetegnet av å være kreative i språket, og å være subjektive reportasjer skrevet for å informere og underholde lesere. (Garrison, 2010, s. 7) Hege Lamark (2012) påpeker dessuten at portrettet er en undersjanger innen featurejournalistikk (Lamark, 2012, s. 29 og 30). På bakgrunn av denne teorien vil jeg bruke reportasje som det overordnete begrepet, og herunder ta for meg reportasjer, featurereportasjer og portretter i D2 og A-magasinet. Framstillingsformer i reportasjer slik som scener og skildringer, som kan engasjere følelsene til leseren, er også kvaliteter som gjelder for rekonstruksjon. 4

2.4 Hva er rekonstruksjon? Steensen (2011) skriver at rekonstruksjon kan skildre 1) hendelser man ikke selv har vært til stede og observert, men også 2) tanker og følelser, det som kalles indre monolog. (Steensen, 2011, s. 132) Den amerikanske journalisten Anne Hull påpeker dessuten at dialog med sitater man ikke selv har overhørt, ofte er en metode i rekonstruksjon. (Sønnichsen og Kramer, 2007, s. 135) 2.4.1 Definisjon rekonstruksjon Ut fra denne teorien definerer jeg rekonstruksjon som en scene som skildrer ett eller flere av de følgende tre momentene: 1) Hendelser hvor journalisten selv ikke har vært til stede og observert 2) Tanker og følelser, såkalt indre monolog 3) Dialog med sitater hvor journalisten ikke har vært til stede og overhørt samtalen 2.4.2 Fordeler med rekonstruksjon Steensen (2011) påpeker at mange engasjerende reportasjer er omfattende. Skal du fortelle en lang og god historie er det mye mulig at hendelsesforløpet til historien begynte lenge før du fikk vite om den. Det kan hende at nøkkelscener, scener som historien er avhengig av for å være helhetlig, allerede har skjedd. Rekonstruksjon gir journalisten mulighet til å skape nærhet og drama gjennom skildrende scener uten selv å ha vært vitne til dem. Rekonstruksjon skaper nærhet til hendelsen som blir gjengitt og gjør at leseren kommer tett på fortellingen. Leseren får en opplevelse som om han skulle vært der selv, og rekonstruksjon har dermed mange av de samme kvalitetene som scener basert på egne observasjoner. En godt skrevet rekonstruksjon i journalistikken får også på denne måten skjønnlitterære kvaliteter. Både å skape innlevelse og opplevelse er ønskelige kvaliteter med en reportasje, og det gir en mulighet til å variere skrivestil som er nødvendig for at lengre tekster ikke skal bli kjedelige og monotone. (Steensen, 2011, s. 128 og 133) Den amerikanske journalisten Mitchell Zuchoff synes ikke rekonstruksjon på noen måte er like bra som å ha vært til stede ved en hendelse selv. Han synes at scener og skildringer basert på egne observasjoner alltid vil være å foretrekke fordi journalisten dermed vet selv hva som skjedde eller ikke skjedde. Men i noen tilfeller, hvis en fortelling skal bli så 5

god som mulig, er det nødvendig for leseren å være med fra begynnelsen av. Han mener rekonstruksjon er svært verdifullt når det blir brukt med omtanke og det gir den beste fortellingen. (Sønnichsen og Kramer, 2007, s. 78) 2.5 Etiske krav til rekonstruksjon av indre monolog Steensen (2011) har fire momenter som er viktige for at indre monolog skal være legitimt å bruke i en rekonstruksjon i en reportasje. 1) Kilden må være komfortabel med at private opplevelser utleveres på denne måten. 2) Det bør ikke ha gått for lang tid fra personen tenkte og følte slik hun gjorde til hun forteller journalisten om det. Tanker og følelser som ligger mange år tilbake i tid bør unngås som en hovedregel. Jo lengre tid som har gått, jo vanskeligere vil det være for mennesker å huske detaljer korrekt. 3) Den indre monologen må være logisk.. Det må virke sannsynlig at personen ville tenkt og følt det slik i en gitt situasjon. Dersom det er troverdig vil det være lettere å akseptere indre monolog omkring hendelser som ligger lenger bak i tid. 4) Sammenhengen rekonstruksjonen og den indre monologen inngår i må komme tydelig frem. (Steensen, 2011, s. 135-136) 2.5.1 Etiske utfordringer med rekonstruksjon av indre monolog og dialog Jo Bech-Karlsen (2007) er særlig kritisk til bruken av indre monolog i rekonstruksjon, siden det er en praktisk umulighet for en journalist å være til stede inne i hodet på en person. Han går så langt som å si at denne metoden er direkte i strid med journalistiske prinsipper og dermed både uetisk og uforsvarlig. Det han synes er mest betenkelig er at metoden skjuler journalistens egne vurderinger, metoder og reservasjoner for leseren og bruker skjønnlitterære virkemidler som skaper en tilsynelatende direkte og objektiv virkelighet. (Bech-Karlsen, 2007, s. 158) Den amerikanske journalisten Anne Hull mener at rekonstruksjon av dialog med sitater kan være problematisk fordi sitatene gir inntrykk av at man har hørt hvert enkelt ord, noe man ikke har. (Sønnichsen og Kramer, 2007, s. 135) 2.5.2 Hensyn til kilden ved indre monolog Metoder som indre monolog fører til at journalistikken kommer svært tett inn på mennesker. Kilden må være klar over og komfortabel med den intime måten hendelsene er skildret. De 6

innerste følelsene til kilder kan bli utlevert. I denne type reportasjer er det også ofte snakk om svake kilder som ikke er medievant. Det er ikke så lett for dem å vite konsekvensene av en så intim utlevering av private forhold. (Steensen, 2011, s. 132 og 134) Den amerikanske journalisten Mitchell Zuchoff sier at han som journalist har et ansvar for å forklare om mulige risikoer, men at man ikke skal trenge å ha andre avtaler med kildene sine enn å være ærlig og rettferdig. (Sønnichsen og Kramer, 2007, s. 76-77) 2.6 Forutsetninger for rekonstruksjon Rekonstruksjon er en omdiskutert metode. Det finnes de som konsekvent mener at journalistiske fortellinger som bygger på rekonstruerte scener ikke kan kalles for reportasjer. Bech-Karlsen (2011) stiller tre forutsetninger for at journalistiske fortellinger kan benytte seg av rekonstruerte scener og fortsatt defineres som reportasjer. 1)Journalisten bør oppsøke miljøet eller åstedet som kommer frem i rekonstruksjonen for å kunne sette en scene og rapportere fra. 2)Rekonstruksjon må som med all annen journalistikk bygge på pålitelige kilder 3) Og den må være åpen om mulige usikre tolkninger. (Bech-Karlsen, 2011, s. 187) 2.6.1 Utfordringer ved rekonstruksjon Steensen (2011) påpeker at rekonstruksjon kan forlede leserne til å tro at journalisten har vært steder hun ikke har vært. Han understreker at reportasjen er stedets sjanger og er enig med Bech-Karlsen at en rekonstruksjon alene ikke utgjør en reportasje. (Steensen, 2011, s. 133) Steensen påpeker at debatten rundt bruken av rekonstruksjon dreier seg om hvor langt journalistikken kan strekkes før den grenser opp mot fiksjon. Han skriver at rekonstruksjon må brukes slik at det vil være ganske opplagt for leserne at journalisten ikke var til stede ved de gjengitt hendelsene. (Steensen, 2011, s. 134) 2.7 Presseetiske hensyn Metoden er derfor omdiskutert fordi den kan både utfordre og bryte presseetiske grenser. 2.7.1 Kildekritikk Uansett hvilken holdning man har til rekonstruksjon innebærer den en del utfordringer. For det første er det en kildekritisk utfordring hvis kilders subjektive opplevelser blir satt fram 7

som objektive sannheter. (Steensen, 2011, s. 132) Den amerikanske journalisten Roy Peter Clark peker på at det oppstår utfordringer når journalister forteller historier basert på menneskers minner. Han viser til at forskere har demonstrert at hvordan vi husker ting ikke nødvendigvis er slik de faktisk skjedde. Problemet oppstår når journalister gir autoritet til minner til kilder som kanskje er mer en form for fiksjon. Noen vil kanskje si at det beste journalister kan gjøre er å tilby ulike perspektiver å se hendelser og opplevelser gjennom. Journalister skal rapportere om sannheten, men hvem sin sannhet? (Clark i Kramer og Call, 2007, s. 165) 2.7.2 Å vise metoden og å være åpen om usikkerhet Når det gjelder å fremstille subjektive opplevelser som objektive hendelser er Steensen (2011) i likhet med Clark og Bech-Karlsen, tydelig på at det må komme frem av sammenhengen hva rekonstruksjonen er basert på. På den måten kan leseren selv gjør seg opp en mening om troverdigheten til rekonstruksjonen. Han sier at med mindre kildevernet tilsier noe annet, bør det også komme klart frem hvem kildene er. Men rekonstruksjon som metode legger opptil at journalisten skal skjule sporene sine ved å skrive reportasjen i mer fortellende form, slik at leservennligheten ikke skal bli ødelagt. En faktaboks i reportasjen som redegjør for metoden kan være en måte å være åpen uten å ødelegge tekstens leservennlighet. (Steensen, 2011, s. 136, 145 og 146-147). Clark skriver også at «methods blocks», faktabokser hvor det kommer frem hvilke metoder journalisten har brukt i reportasjen, er en god måte og synligjøre for leserne hvor informasjonen kommer fra. (Clark i Kramer og Call, 2007, s. 191) 2.8 Bakgrunn Dagens Næringsliv D2 og Aftenposten A-magasinet 2.8.1 Lesergrupper til magasinene A-magasinet definerer målgruppen sin som «den "typiske leser" kjennetegnes ved å ha en urban livstil, høy utdanning, god inntekt og generelt høy interesse for ny kunnskap, kultur og opplevelser.» (Aftenposten) Dagens Næringsliv (DN) skriver om sin målgruppe at «de er i større grad enn andre villige til å betale ekstra for kvalitetsvarer. I kombinasjon med høy kjøpekraft, ( ) treffer du også, innovatører, beslutningstakere og opinionsledere». (DN) DN skriver at D2 hadde 233 000 lesere i 2014, mens Aftenposten skriver at A- magasinet hadde 724 000 lesere samme året. I TNS Gallup sin Magasin Undersøkelse 2015/1, var 1571 lesere av A-magasinet spurt. Av disse var det 43 prosent menn og 57 prosent kvinner. I samme undersøkelse var 428 av D2 sine lesere spurt. Her var det 56 prosent menn 8

og 44 prosent kvinner. Av de som deltok i undersøkelsen, hadde D2 31 prosent lesere i alderen 36-50 år, mens A-magasinet hadde 19 prosent lesere i samme alder. 32 prosent av A- magasinets lesere var i alderen 67 år og oppover, mens D2 hadde14 prosent lesere i samme aldersgruppe. I følge Aftenposten selv er gjennomsnittsleseren rundt 38 år og dermed i samme aldersgruppe som D2 sine lesere. Når det gjelder inntekt og utdannelse, stemmer A-magasinet og D2 sine egne omtaler av målgruppene med TNS Gallups sine tall. Størsteparten av leserne av begge magasinene har både høy utdannelse og høy inntekt. Ut fra målgruppene kunne man anta at magasinene ville lage en del lignende reportasjer. Det kan diskuteres hvor representativ denne undersøkelsen er, men disse tallene kan tyde på noen forskjeller i lesergruppen til magasinene. Det er en litt større andel kvinner enn menn som leser A-magasinet, mens D2 derimot har en noe større andel mannlige lesere enn kvinnelige. DN vektlegger spesielt at leserne deres skiller seg ut og forventer noe ekstra, både av livet og av varer de kjøper, slik som et magasin. Den største forskjellen ligger i alderen på leserne dersom TNS Gallup sine tall stemmer, men hvis Aftenposten sine tall ligger til grunn, er alder i lesergruppene relativt like. Men eventuelle ulikheter i alder og kjønn hos lesergruppene kan ha innvirkning på hvilken type reportasjer som blir laget, og hvorvidt rekonstruksjon blir brukt fordi det kan være et fortellergrep som er best egnet til en viss type reportasjer. 2.8.2 Økonomi Regnskapstall fra 2013 viser at Aftenposten har et høyere driftsresultat enn DN. Tall fra 2013 viser at Aftenposten hadde et driftsresultat på 163 millioner 173 000 kroner, mens DN lå på 92 millioner 506 000 kroner (regnskapstall fra proff.no). Disse tallene tyder på at A- magasinet har bedre økonomi enn D2, noe som kan påvirke hvilken type reportasjer de lager. Rekonstruksjon krever i utgangspunktet ikke at man bruker mye tid og penger på å reise til et sted for å lage en reportasje. 2.8.3 Leservaner i befolkningen generelt Ifølge Leserundersøkelsen 2014 utført av Ipsos MMI, leser 93 prosent av befolkningen bøker hvert år. Av disse var det 97 prosent kvinner og 90 prosent menn. Kvinner over 60 år leste flest bøker sammenlignet med andre aldersgrupper. Rekonstruksjon blir brukt i reportasjer for å fortelle en historie scenisk uten at journalisten har vært tilstede, for å gi leseropplevelse. Det kan hende at reportasjer som bruker rekonstruksjon som har skjønnlitterære kvaliteter i seg, vil appellere mest til den delen av befolkningen som i utgangspunktet leser mest bøker. I følge 9

TNS Gallup har A-magasinet har flest lesere over 67 år og flere kvinnelige lesere enn D2. Likevel tror jeg økonomi og et ønske om å skille seg ut kan påvirke bruken av rekonstruksjon i større grad. På bakgrunn av dette tror jeg at D2 bruker rekonstruksjon i større grad enn A- magasinet. 3 Metode 3.1 Utvalg Jeg tar utgangspunkt i spørsmålene: 1) I hvilken grad bruker D2 rekonstruksjon i reportasjer sammenlignet med A- magasinet? 2) Hvordan bruker magasinene rekonstruksjon? Under spørsmål 2, ønsker jeg å se om magasinene bruker rekonstruksjon som korte eller store scener, og om de bruker en eller flere former for rekonstruksjon i samme scene. Jeg definerer en kort rekonstruert scene som en scene på et par setninger til et avsnitt, og en stor rekonstruert scene som flere avsnitt gjennom hele reportasjen. Jeg har også hypotesen: - D2 bruker rekonstruksjon i større grad enn A-magasinet, for å skape leseropplevelser som skiller seg ut og fordi rekonstruksjon som metode i reportasjer kan være økonomisk rimeligere enn for eksempel å reise et sted. 3.2 Begrunnelse for kvantitativ innholdsanalyse og utvalg Østbye (2013) skriver at den kvantitative innholdsanalysen tar sikte på å registrere og analysere data på en systematisk, objektiv og kvantitativ måte. At metoden er kvantitativ betyr tallmessig å beskrive materialet ved å kunne telle forekomsten av egenskaper. Ved å formulere generelle regler for hvordan materialet skal behandles blir analysen systematisk. At analysen er objektiv betyr at det er viktig å ha svært presise beskrivelser av variablene slik at betydningen av skjønn reduseres mest mulig. (Østbye m.fl. 4.utgave 2013, s. 208) Hvis jeg foretar en kvantitativ innholdsanalyse kan jeg se på forekomsten av rekonstruksjon i reportasjer i D2 og A-magasinet. Ved å bruke denne type innholdsanalyse, for å finne ut av hvor mange reportasjer ut fra et utvalg i D2 og A-magasinet som benytter seg av rekonstruerte scener, kan jeg teste hypotesen om D2 bruker rekonstruerte scener i større grad enn A- 10

magasinet, og for å belyse spørsmål 1og 2. En kvantitativ innholdsanalyse kan bli brukt til flere formål, blant annet ved å gi en beskrivelse av det vanlige innholdet i ett eller flere medier. (Østbye m.fl. 4.utgave 2013, s. 211) Ved å bruke kvantitativ innholdsanalyse kan jeg se på tendenser i D2 og A-magasinet for å finne ut hvilket av magasinene som hyppigst bruker rekonstruksjon som metode i reportasjer. På den måten kan innholdsanalysen tegne et bilde av hvorvidt rekonstruksjon er en del av det vanlige innholdet i reportasjer i disse to magasinene. Østbye presiserer at en innholdsanalyse av en type medier krever mediespesifikke vurderinger. Vi må definere variabler for å kunne bearbeide datamaterialet i en kvantitativ innholdsanalyse. Vi må foreta et utvalg for å avgrense. Vi må velge hvilke medier og hvilke kanaler og deretter hvilken tidsperiode som skal dekkes. Problemstillingen er avgjørende for hva man velger. (Østbye m.fl. 2013, s. 212 og 215) Mediet som er valgt er magasiner og kanalene er D2 og A-magasinet. Ut fra problemstillingen vil enheten være en reportasje, men en reportasje kan bestå av flere momenter slik som for eksempel faktabokser og undersaker. Jeg vil i denne oppgaven definere en enhet som alle skriftlige momenter som tilhører reportasjen, dvs. selve hovedreportasjen og eventuelle faktabokser eller undersaker og tilhørende opplysninger til saken. Jeg er nødt til å foreta et utvalg av hvilket år jeg ønsker å ta for meg. Jeg har valgt 2014 som ligger nærmest i tid, og velger det framfor 2015 for å kunne ha et helt år å gå ut fra. For å sikre et mest mulig tilfeldig og representativt utvalg, tar jeg for meg det første magasinet i hver måned i 2014 i både D2 og A-magasinet. Variablene springer også ut fra problemstillingen. De variablene vi velger må være fruktbare for analysen. (Østbye m.fl. 2013, s. 212 og 216-17) For å se på forekomsten av rekonstruksjon i reportasjer i D2 og A-magasinet og hvordan de bruker metoden, definerer jeg variablene ut fra definisjonen min av rekonstruksjon. Jeg tar derfor for meg fire variabler: 1) skildring av hendelser hvor journalisten ikke har vært til stede 2) skildring av tanker og følelser, indre monolog 3) dialog uten sitater som journalisten ikke har overhørt 4) hvordan rekonstruksjon som metode kommer frem, enten med faktaboks eller indirekte ved at kilden siteres etter scenen, og om det er brukt korte eller store scener 11

3.3 Diskusjon om metodevalg Den kvantitative innholdsanalysen er egnet til å se på forekomsten av egenskaper slik som i dette tilfellet rekonstruksjon som metode i reportasjer i D2 og A-magasinet. De valgte variablene for hva som definerer en rekonstruksjon sørger for en systematikk i det som blir analysert. Dette skal også gjøre analysen mest mulig objektiv. På den måten er analysen egnet for å se på bruken av rekonstruksjon i reportasjer i magasinene. Men selv om jeg etterstreber et utvalg som er mest mulig representativt, er det usikkert om det gir grunnlag for å si noe om hva som er vanlig bruk av rekonstruksjon i magasinene. Samtidig så vil utvalget av det første magasinet hver måned i 2014 i begge magasinene gi et tilfeldig utvalg. Jeg kunne også tatt for meg en kvalitativ tekstanalyse som er mer basert på fortolkning og gått dypere inn i noen utvalgte reportasjer. Men fordi Østbye påpeker at det er problemstillingen som bestemmer metoden, så anser jeg en kvalitativ innholdsanalyse som den beste egnete metoden i dette tilfellet, nemlig i hvilken grad magasinene bruker metoden og hvordan magasinene bruker rekonstruksjon som metode ut fra variablene jeg har definert. Dersom problemstillingen hadde vært mer rettet mot underliggende meninger i reportasjene i tillegg kunne en kvalitativ tekstanalyse også vært egnet. Men i dette tilfellet anser jeg en kvantitativ innholdsanalyse som best egnet til formålet, for så kunne se mulige årsaker til funnene opp mot teori og bakgrunn, fremfor å analysere funnene kvalitativt. Variablene jeg tar for meg for å svare på spørsmålene og hypotesen kan telles. Derfor anser jeg en kvalitativ innholdsanalyse som best egnet. Det er styrker og svakheter ved begge metodene, men ut fra det jeg har godt igjennom anser jeg likevel en kvantitativ innholdsanalyse som best egnet til å besvare problemstillingen. 12

4 Funn Bruk av rekonstruksjon i reportasjer i D2 og A-magasinet 2014 Reportasjer totalt Reportasjer uten rekonstruksjon Reportasjer med rekonstruksjon D2 57 47 10 A-magasinet 54 29 25 Hendelser Indre monolog Dialog med sitater D2 10 4 3 A-magasinet 25 19 9 Rekonstruksjon synliggjort sitat kilde Rekonstruksjon synliggjort faktaboks D2 10 0 A-magasinet 25 0 4.1 Typiske trekk I motsetning til hypotesen viser funnene av rekonstruksjon i utvalget reportasjer i 2014 at A- magasinet har et klart flertall av metoden fremfor D2. Av totalt 57 reportasjer var det kun 10 av dem hvor rekonstruksjon var brukt i D2. I A-magasinet derimot er det brukt rekonstruksjon i nesten halvparten av reportasjene i utvalget. Av totalt 54 reportasjer var det brukt rekonstruksjon i 25 av dem. Det er også en stor forskjell i hvordan magasinene velger å bruke rekonstruksjon som metode. Med unntak av én reportasje i D2, er bruken av rekonstruksjon begrenset til korte scener og korte setninger innimellom, mens i A-magasinet er store deler av 16 reportasjer satt sammen av rekonstruerte scener over flere avsnitt gjennom hele reportasjen. 13

4.2 Eksempel på bruk av rekonstruksjon i reportasjer i D2 Jeg har valgt ut én reportasje fra D2 og én fra A-magasinet for å illustrere hva som er typisk for bruken av rekonstruksjon i magasinene. «Geitemannen» (D2 5.9.2014) er en reportasje om fjelløperen Kilian Jornet. Reportasjen begynner med en rekonstruert scene: Det begynte om natten. I den katalanske høyfjellsskogen, 2000 meter over Middelhavet, hadde en liten gutt nettopp lært å gå i det bratte terrenget utenfor huset. Men da solen gikk ned over Cap del Rec-regionen og konturene på bakken forsvant, da de mørke trærne gikk i ett med himmelen og sirissene våknet, skulle den lille gutten lære å bevege seg på ordentlig. Uten lykt tok foreldrene han med ut i mørket, barføtt, i pyjamas, langt ut i terrenget. Han skulle lytte til naturen, kjenne det på kroppen, føle seg frem på underlagets ujevnheter og dermed få en slags dyptgående følelse for landskapet de var omsluttet av. 500 meter fra huset skulle han lede veien tilbake- selv om han ikke kunne se noe. En balanseøvelse og lekse i ydmykhet for noe som er større enn oss. Gutten skulle bli en fjellets mann. En som aldri skulle beseire naturen, men være en fjellets mann. - Jeg var så liten, jeg husker ikke mye fra denne tiden, annet enn at det skjedde ofte, gjerne 30 minutter hver natt, sier Kilian Jornet (26) lavt, men engasjert. (D2, 5.9.2014, s. 47) Funnene viser at rekonstruksjon i reportasjer i D2 gjerne blir brukt som en kort scene innledningsvis eller som korte scener inni reportasjen. Den rekonstruerte scenen over er et typisk eksempel på bruk av rekonstruksjon ut fra funnene. Her er det kun brukt rekonstruksjon av hendelser og ikke indre monolog og dialog. Rekonstruksjon som metode kommer frem i denne scenen ved sitatet i nåtid av Jornet. Det er også typisk for bruken av rekonstruksjon i funnene i D2, at metoden synliggjøres ved at personen som har fortalt om hendelsene som rekonstrueres, blir sitert på slutten av scenen. I dette eksempelet mener jeg derimot at sitatet viser at rekonstruksjonen i dette tilfellet er problematisk, noe jeg vil komme tilbake til i diskusjonen i neste kapittel. I funnene i D2 blir det brukt mest en eller to former for rekonstruksjon av gangen, aldri alle tre formene, rekonstruert scene, indre monolog og dialog med sitater, i samme scene. 4.3 Eksempel på bruk av rekonstruksjon i reportasjer i A-magasinet «- Ta på hverandre» (A-magasinet 5.9.2014) var en reportasje om Bjørkelangen-ulykken hvor to jenter ble påkjørt mens de var ute og red, og døde som følge av skadene. Reportasjen begynner med en rekonstruert scene. 14

( ) Bjørkelangen, lørdag 11. januar 2014, klokken14.23. I kaoset ser han Sara. Hun ligger på veien og ser ut som om hun sover. Pappa tør nesten ikke ta på henne, er så redd for å skade hode og nakke enda mer. Han stryker henne bare forsiktig over kinnet. Det er bare minutter siden naboen ringte og varslet: En bil har kjørt på noen hestejenter, nede på veien. Kan det være Sara? På ulykkesstedet ser pappa Jostein H. Sandsmark at jentene puster og har sin egen ansiktsfarge. Ambulansepersonalet har bredt tepper over dem, de er visst skadet i leggene. «Vi skal takle det om hun har ødelagt bena», tenker pappa om hestejenta si. «Hun kan jo ri.» Han går bort til sjåføren, en mann i førtiårene, og sier «Det er ingen som er sinte på deg.» ( ) Senere forteller han om timene på overvåkingsrommet på Ullevål. ( ) (A-magasinet, 5.9.2014 s. 19) A-magasinet bruker rekonstruksjon mye oftere enn D2, og når metoden brukes, blir den også brukt mer gjennom hele reportasjen. Utdraget ovenfor er et typisk eksempel på funnene av rekonstruksjon i A-magasinet. Her blir hendelser, indre monolog og dialog med sitater brukt samtidig. Metoden synliggjøres ved at kilder siteres i nåtid og bakgrunnen for reportasjen blir tydeliggjort, eller som i dette tilfellet med setningen «senere forteller han», før det kommer en ny rekonstruert scene. Verken D2 eller A-magasinet bruker faktabokser for å synliggjøre rekonstruksjon som metode. Reportasjene i A-magasinet veksler i mye større grad mellom rekonstruerte scener og scener i nåtid enn D2. D2 bruker rekonstruksjon sparsommelig, som en innledning eller korte scener eller setninger inni reportasjen, mens i A-magasinet blir metoden brukt hyppig og den får mer spillerom. Hva kan denne markante forskjellen skyldes? 15

5 Hvordan kan funnene forklares? Forskjellene her kan ha flere forklaringer. D2 sine reportasjer er i stor grad livsstilreportasjer. D2 skriver om mote, reiser og kjente mennesker, noe som passer overens med magasinets egen beskrivelse av målgruppen, nemlig «lesere med høy kjøpekraft». Denne type reportasjer kan kanskje være lettere å skrive i nåtid fordi man i større grad kan planlegge hendelsesforløpet selv. Det er dermed større sannsynlighet for at nøkkelscener ikke allerede har funnet sted, men selv om man planlegger hendelsesforløpet kan likevel viktige hendelser skje uten at journalisten er tilstede. De gangene rekonstruksjon er brukt i D2, gir metoden et mer fortellende preg på reportasjen. Scenene gir innsikt i personer eller hendelser i reportasjen som ellers ikke ville kommet frem. Her stemmer funksjonen med rekonstruksjon overens med Steensens teori om at rekonstruksjon gir mulighet til å skildre nøkkelscener som allerede har skjedd før reportasjen lages. A-magasinet har langt flere reportasjer som tar for seg alvorlige temaer som selvmord, drap, ulykker og voldtekt. Her har ikke bare mange av nøkkelscenene allerede funnet sted, selve hendelsen som reportasjen er sentrert rundt har allerede skjedd. I denne type reportasjer er det ikke mulig å planlegge hendelsesforløpet fra starten. Slik sett blir det nødvendig å bruke rekonstruksjon for å fortelle historien. Men Steensen påpeker også at rekonstruksjon gir mulighet til å skape «nærhet til hendelsen som blir gjengitt og gjør at leseren kommer tett på fortellingen». Reportasjene i A-magasinet er i større grad dramatiske historier med mye følelser. Ved å rekonstruere hendelser, tanker og følelser og noen ganger dialog, kommer leseren tett på historien og får en opplevelse av å skulle vært der selv, slik Steensen mener er et sentralt poeng med å bruke metoden. I eksempelet over rekonstrueres det scener både fra når datteren dør og når faren finner henne på ulykkesstedet. Her er omgivelser og handlinger detaljert skildret, i tillegg til farens tanker og følelser og dialog. Det gir en egen nærhet til fortellingen som ikke ville hatt samme effekt om den var blitt skrevet på en kort og nøktern måte. Teksten blir gitt skjønnlitterære kvaliteter slik Steensen skriver at metoden kan gjøre. Det er også et poeng her, slik Zuchoff påpeker, at det i noen tilfeller er nødvendig for leseren å få være med fra begynnelsen hvis det skal bli en best mulig historie. I den ene reportasjen i D2 hvor rekonstruksjon er brukt mer gjennomgående og hvor både hendelser og indre monolog er brukt, er scenene som gjenfortelles også mer alvorlige. Reportasjen «Naturtalentet» (D2, 3.10.2014) tar for seg villmarksjenta Maria Grøntjernet. De rekonstruerte scenene handler blant annet om når hun ble utbrent og hvordan hun kom seg 16

videre. Også her kan det virke som rekonstruksjon er en metode som blir brukt når det skal fortelles om til dels dramatiske og følelsesladde hendelser som har allerede har skjedd, for å skape nærhet til hendelsene som gjenfortelles. 5.1 Kjønn og alder til lesere Ulikhetene i hvilken type historier som fortelles i magasinene kan være en forklaring på hvorfor rekonstruksjon er brukt i mye større grad i A-magasinet enn i D2. Men det kan kanskje også være en forklaring at A-magasinet har flere kvinnelige lesere enn D2. Det er en grov generalisering, men det kan kanskje virke inn på at A-magasinet skriver reportasjer som spiller mer på følelser og bruker rekonstruksjon som et skjønnlitterært grep. Leserundersøkelsen 2014 kan tyde på at kvinner leser flere bøker enn menn, og reportasjer med rekonstruksjon kan kanskje derfor appellere til kvinnelige lesere fordi metoden har skjønnlitterære kvaliteter ved seg. D2 har flere mannlige lesere og målgruppen deres retter seg dessuten også inn mot «innovatører, beslutningstakere og opinionsledere». Slik jeg tyder dette, er mange av D2 sine lesere menn i både høye stillinger og maktposisjoner. Det kan tenkes at D2 derfor lager reportasjer som er rettet mer mot deres livsstil, noe som ikke gir like mye rom for reportasjer som bruker følelser og drama. Dermed er ikke rekonstruksjon en like egnet metode. Ut fra TNS Gallup er det også en stor forskjell på gjennomsnittsalderen til D2 og A- magasinet sine lesere. D2 har flest lesere i alderen 36-50 år, mens A-magasinet har flest lesere fra 67 år og oppover. Mens hypotesen gikk ut på at D2 ville lage flere reportasjer med rekonstruksjon for å skille seg ut, kan det virke som ut fra funnene at de isteden lager reportasjer og portretter om hendelser og mennesker som skiller seg, uten at det gjør rekonstruksjon til en nødvendig metode i denne sammenheng. A-magasinets lesere er eldre, og det kan også være en medvirkende årsak til at de i større grad lager reportasjer om alvorlige temaer, som igjen er mer egnet til å bruke rekonstruksjon for å lage en medrivende og engasjerende historie. Det kan hende at eldre lesere vil være mer mottakelig og interessert i denne type fortellinger enn D2 sine yngre lesere. Leserundersøkelsen 2014 tyder på at kvinner over 60 år er de som leser flest bøker. Når A-magasinet har flest lesere over 67 år og bruker rekonstruksjon i størst grad, kan det igjen virke som at fellestrekkene mellom kvalitetene til rekonstruksjon og skjønnlitteratur appellere til denne lesergruppen. Selv om Aftenposten opplyser at gjennomsnittsleseren er rundt 38 år, kan TNS Gallup sine tall som tyder på at A-magasinet har flest lesere over 67 år likevel stemme, noe som kan ha innvirkning på hvilken type reportasjer som blir laget. 17

5.2 Gir variasjon Likevel er det noen likheter i hvordan rekonstruksjon som metode er brukt. I både D2 og A- magasinet virker det som om rekonstruksjon som metode ikke bare er brukt for å skape innlevelse og opplevelse, men også for å variere skrivestilen for å unngå at reportasjene blir kjedelig og monotone, slik Steensen påpeker er et poeng med metoden. Det er viktig å påpeke her at reportasjer ikke skal være tunge og vanskelige å lese uansett hvorvidt rekonstruksjon er brukt eller ikke. Men det kan være en forklaring på hvorfor D2 bruker den slik som de gjør, med korte scener eller setninger innimellom. Det kan hende at metoden er brukt på denne måten for å skape variasjon og mer flyt i teksten. I de tilfellene hvor rekonstruksjon er brukt på lignende måte i A-magasinet, som korte stikk innimellom, kan det være av samme årsak for stykke opp teksten med små avbrekk for at reportasjen ikke skal bli lang og lite leservennlig. 5.3 Bruk av indre monolog og de etiske kravene til metoden Men A-magasinet bruker i større grad indre monolog enn D2. I scenene som er gjengitt fra reportasjen «-Ta på hverandre» blir faren sine tanker og følelser mens datteren er skadet og holder på å dø skildret. Sett i forhold til Steensens fire momenter om hva som er viktig å passe på for at metoden skal være legitim å bruke, kan det i dette tilfellet synes som om A- magasinet kan krysse av på alle fire punktene. Både Steensen og Zuchoff påpeker at kilden må være komfortabel med den intime måten tanker og følelser blir utlevert. Kilder som ikke er medievante er kanskje ikke klar over hvordan det vil være å se sitt indre liv skildret på trykk. Men faren til den ene jenta som døde i Bjørkelangen-ulykken, skrev bok om hendelsen og hvordan familien jobber seg gjennom sorgen. På bakgrunn av det synes jeg det er naturlig å anta at faren er komfortabel med hvordan tankene og følelsene hans skildres i reportasjen siden han allerede har delt det på eget initiativ i bokform. Steensen påpeker at det ikke bør gå for lang tid mellom det kilden tenkte og følte og til det blir gjengitt. Datteren til faren i reportasjen døde 11.januar 2014 og reportasjen ble utgitt 5. september samme år. Jeg vil tro syv måneder ikke er lang tid i dette tilfellet og at faren husker godt hva han tenkt og følte i disse øyeblikkene. Samtidig kan det være at den traumatiske hendelsen kan påvirke hva faren faktisk husker, men i og med at det er en såpass dramatisk situasjon som skildres, så tror jeg det kommer frem av reportasjen at en slik hendelse kan påvirke minnet til faren. Likevel mener jeg han som menneske må kunne ha sine 18

egne tanker og følelser. Han må, etter min mening, kunne få gjengi det slik han selv husker, uten at den indre monologen grenser over i fiksjon, slik Clark påpeker at kan være tilfellet når minner blir gjengitt i en fortelling. Her er det farens sannhet som blir gjengitt. Steensen påpeker at den indre monologen må være logisk, nemlig at det må virke rimelig at en person tenkte og følte det slik i en gitt situasjon. Slik farens tanker og følelser er gjengitt i reportasjen, tror jeg de fleste vil oppleve de som logiske og troverdige i den type situasjon. Sammenhengen rekonstruksjonen og den indre monologen kommer dessuten også tydelig frem, slik Steensen mener er viktig, ved å skrive «senere forteller han». På den måten blir det tydelig at dette er faren sin fortelling og ikke diktning fritt etter journalistens eget minne. I scenen i reportasjen «Geitemannen» i D2 er det ikke brukt indre monolog, men rekonstruksjonen tydeliggjøres ved at kilden siteres etter den rekonstruerte scenen. Men det er verdt å peke på her, i forhold til Clark sitt poeng om at det oppstår utfordringer når journalister gjenforteller hendelser basert på kilder sine minner, at Jornet selv sier i sitatet at «jeg var så liten, jeg husker ikke mye fra den tiden». Leseren forstår at rekonstruksjon baserer seg på Jornet sin fortelling, men det kan tyde på at journalisten kanskje har fått detaljene fra rekonstruksjonen fra andre steder enn bare Jornet selv. Jeg mener likevel at rekonstruksjonen i dette tilfellet er problematisk når kilden selv sier at han ikke husker noe særlig. Det kunne vært redeligere å legge sitatet først slik at leseren er klar over det fra begynnelsen, men det kunne kanskje ødelagt noe av effekten til den rekonstruerte scenen. Samtidig kunne journalisten utelatt sitatet. Slik sett er journalisten åpen om at Jornet ikke husker så mye fra den tiden som rekonstrueres. Det kan kanskje også være en av årsakene til at A-magasinet bruker indre monolog i større grad enn D2. Dersom A-magasinet har hatt kilder som i større grad husker hva de tenkte og følte i øyeblikkene som skildres, er det naturlig at der bruker metoden i større grad enn D2. Det er vanskelig å skulle peke på hva som skulle tilsi at A-magasinets sine kilders minner er mer troverdige enn D2 sine, men ut fra funnene kan det virke som A-magasinet har brukt mye tid på research for å kunne rekonstruere scener i den graden de gjør. Den største innvendingen Bech-Karlsen har til indre monolog er at han mener metoden skjuler journalistens egne vurderinger og bruker skjønnlitterære virkemidler som skaper en tilsynelatende objektiv virkelighet. Ut fra funnene i både D2 og A-magasinet kan det synes som om journalisten får frem at rekonstruksjonene ikke er basert på noen objektiv virkelighet, ved at kildene enten siteres etter scenene eller at det kommer frem på andre måter at gjenfortellingen er basert på kildens egen historie. 19

5.4 Hvordan metoden kommer frem Å få frem at rekonstruksjonen ikke er basert på en objektiv virkelighet henger også sammen med å være tydelig om metoden og åpen om usikkerhet slik både Steensen og Clark påpeker. Både D2 og A-magasinet har åpne kilder i alle reportasjene hvor det er brukt rekonstruksjon, men bruker ikke faktaboks hvor det kommer frem hvor informasjonen stammer fra. Men siden metoden synliggjøres på andre måter gir det liten tvil for leseren hvor journalisten har detaljene fra. Unntaket er igjen scenen i «Geitemannen», hvor det kan synes noe uklart hvor detaljene i skildringene kommer fra siden kilden selv sier han ikke husker noe særlig. Man vil anta at journalisten har gjort annen research i tillegg, men det kommer ikke eksplisitt frem i teksten hvor detaljene er hentet fra. Steensen skriver at rekonstruksjon som metode legger opp til at journalisten skal skjule sporene sine for ikke å ødelegge leservennligheten til teksten. Det kan synes som om i dette tilfellet at journalisten har gjort nettopp det, men stort sett kommer det frem hvor journalisten har informasjonen sin fra i reportasjene i både D2 og A-magasinet. Ut fra funnene kan det synes som om rekonstruksjon som metode ikke trenger å være skjult, selv om journalisten ikke skriver direkte hvor informasjonen kommer fra. På dette området synliggjør D2 og A-magasinet rekonstruksjon på lignende måter. 5.5 Bruk av rekonstruert dialog med sitater Derimot bruker også A-magasinet dialog med sitater i større grad enn D2. Anne Hull påpeker at det kan være problematisk fordi det gir inntrykk av at journalisten har hørt ordrett samtaler hun ikke har overhørt. At A-magasinet bruker denne formen for rekonstruksjon i større grad enn D2 kan ha sammenheng med at de generelt bruker metoden oftere og mer, og at det dermed blir mer naturlig å rekonstruere dialog i tillegg til hendelser og indre monolog. Men det er også en forskjell på hvordan D2 og A-magasinet bruker metoden når de rekonstruerer dialog. A-magasinet bruker stort sett en eller to rekonstruerte sitater, men i det ene tilfellet hvor D2 rekonstruerer dialog i «Yachtbyggeren» (D2, 5.9.2014) er det en dialog på syv sitater. Det kommer frem av teksten at dette er en fortelling gjengitt fra kilden. Fordi en lengre rekonstruksjon av dialog er vanskelig å gjengi nøyaktig, kan det hende at A-magasinet begrenser rekonstruksjon av dialog til få sitater av gangen. Det kan også være årsaken til at D2 knapt bruker den, med få unntak. Jeg vil i utgangspunktet, og med bakgrunn i Clark sin teori og henvisning til minneforskning, påstå at det ikke er mulig å huske ordrett hva som er blitt sagt i en gitt sammenheng. Jeg har tiltro til at mennesker kan huske ganske 20

nøyaktig innholdet i en samtale, men ikke ord for ord, med mindre det er gjort lyd eller videoopptak. 5.6 Bruk av sted og miljø som er relevant for rekonstruksjonen Et moment som er verdt å ta med og hvor det kan synes som om A-magasinet og D2 bruker rekonstruksjon som metode likt, er at i de fleste av reportasjene har journalisten oppsøkt et sted eller miljø som er relevant i forhold til rekonstruksjon av hendelser. Både Bech-Karlsen og Steensen påpeker at reportasjer krever at man har vært et sted og observert, og at rekonstruksjon kan forlede lesere til å tro at journalisten har vært til stede ved hendelser de ikke selv har observert. Ut fra funnene kan det derimot synes som om både A-magasinet og D2 etterstreber å oppsøke steder eller miljøer som er sentrale i forbindelse med rekonstruksjon av hendelser. I reportasjen om Bjørkelangen-ulykken har journalisten dratt ut til Bjørkelangen for å intervjue faren til den ene jenta som døde. I reportasjen om fjelløperen Jornet har journalisten intervjuet ham i alpene i Frankrike, men den rekonstruerte hendelsen i innledning finner sted i fjellområder i de katalanske områdene i Spania. På den ene siden er ikke stedet hvor selve intervjuet finner sted det samme hvor den rekonstruerte scenen utspiller seg, men journalisten har oppsøkt et miljø, fjellområder, som er relevant for rekonstruksjonen. Dette er trekk som går igjen i funnene både i A-magasinet og D2. Det kan tyde på at journalister som bruker rekonstruksjon som metode er bevisst på å lage en forbindelse mellom stedet i nåtid og stedet i fortid i reportasjene ved at de oppsøker et sted eller miljø som er relevant for rekonstruksjonen. 5.7 Magasinenes økonomi og ressurser Dette funnet står derimot i kontrast til hypotesen min om at D2 ville bruke rekonstruksjon i større grad fordi det i utgangspunktet ikke krever tid og penger på å reise et sted, journalisten kan basere seg på gjenfortellingen fra en kilde, og D2 har færre økonomiske midler enn A- magasinet. Men funnene viser at i mange av tilfellene hvor rekonstruksjon er brukt så har journalisten reist et sted som har relevans for rekonstruksjonen. Men A-magasinet bruker rekonstruksjon i størst grad og de har bedre økonomi enn D2. Slik sett kan det være en forklaring på at de har muligheter til å reise til et sted som er relevant for rekonstruksjonen. Men A-magasinet reiser derimot oftere til reportasjesteder i Norge, mens D2, som har færre økonomiske ressurser, reiser oftere på reportasjetur til utlandet, også når det gjelder relevante steder til en rekonstruksjon. Ut fra disse funnene, kan det synes som om årsaksforklaringene 21

til bruken av rekonstruksjon henger mer sammen med hvilken type reportasjer som blir laget, slik jeg gikk gjennom under punkt 5. 5.8 Sannhetskrav og journalistens tolkninger og vurderinger Det er et siste moment som ikke gir en mulig forklaring på hva forskjellene i funnene i D2 og A-magasinet kan skyldes, men som likevel er verdt å ta med i forhold til diskusjonen rundt legitimiteten til rekonstruksjon. Brurås mener at kravet til troverdig og redelig rapportering om fakta og dokumentasjon av disse er absolutt i journalistikk. Slik jeg leser Bech-Karlsen, bygger mye av hans skepsis til rekonstruksjon på at han er bekymret for at mulighetene for dramaturgien i rekonstruksjon skal gå på akkord med dette kravet. Ut fra funnene kan det virke som både D2 og A-magasinet etterstreber å følge kravet til troverdig og redelig rapportering selv om scener er rekonstruert. Funnene kan tyde på at begge magasinene synliggjør metoden, noe som dermed styrker troverdigheten til rekonstruksjonen. All researchen som ligger bak rekonstruksjonen vil ikke nødvendigvis vises eksplisitt i teksten, men det vil ikke nødvendigvis være tilfellet i rene nyhetssaker heller, fordi det kan svekke leservennligheten. Bech-Karlsen er også kritisk til rekonstruksjon fordi han mener metoden skjuler journalistens egne vurderinger og valg. Men Brurås påpeker at selv om journalistikk alltid skal være sann, vil den aldri være nøytral, og journalistikk alltid vil bestå av å velge ut hvilke komponenter som skal være en del av enten en reportasje eller en enkel nyhetsartikkel. Ut fra funnene virker det som D2 og A-magasinet ikke nødvendigvis skjuler journalistens egne vurderinger og valg i de rekonstruerte scenene, men at det er naturlig å anta at det er tatt valg i denne type journalistikk slik som i annen journalistikk. Brurås påpeker at «følelser og opplevelser er subjektive, men like fullt viktige erkjennelsesformer som det må være rom for i journalistikken». Slik sett går ikke de subjektive følelsene og opplevelsene som skildres i rekonstruksjonen på akkord med journalistiske krav om fakta og sannhet så lenge det fremgår at teksten at dette er kildenes tanker og følelser. Det vil på denne måten være tydelig for leseren at det er en subjektiv og ikke en objektiv virkelighet hun får presentert. Men det er likevel en fare for at journalisten skjuler metoden for ikke å ødelegge leserbarheten. Dersom leseren blir i tvil om hvor informasjonen kommer fra kan det ødelegge troverdigheten til hele reportasjen. Men ut fra funnene i D2 og A-magasinet, og slik jeg tyder dem, så kommer det frem av teksten hvem som forteller om de rekonstruerte scenene. Det blir på den måten opplagt at journalisten ikke har vært til stede og observert skildringene. 22

6 Konklusjon Oppsummert er det to store forskjeller i bruken av rekonstruksjon i featurereportasjer i D2 og A-magasinet. I motsetning til hypotesen, bruker D2 metoden i liten grad. I de tilfellene der metoden er brukt, er de rekonstruerte scenene korte, enten som en innledning til reportasjen, avslutning, eller innimellom. De tre formene for rekonstruksjon, hendelser, indre monolog og dialog, er aldri brukt samtidig, men av og til er det rekonstruert både hendelser og indre monolog i samme scene. A-magasinet derimot, bruker rekonstruksjon i stor grad og når metoden er brukt, brukes den som regel jevnt gjennom hele reportasjen. I tillegg brukes ofte alle tre formene for rekonstruksjon i samme scene og flere steder gjennom reportasjene. Ut fra funnene og sett i forhold til teorien og bakgrunnen, kan det virke som om noe av forklaringen til disse forskjellene kan være at D2 og A-magasinet lager forskjellige typer reportasjer. D2 lager reportasjer som mye tar for seg reiser, mote og kjente mennesker, mens A-magasinet i større grad lager reportasjer om alvorlige temaer som selvmord, drap, ulykker og voldtekt. Det kan tyde på at når journalisten skal lage reportasjer hvor det ikke er mulig å planlegge hendelsesforløpet uten at nøkkelscener går tapt, er rekonstruksjon en nyttig metode å bruke for at leseren skal få en mest mulig helhetlig fortelling. Denne type reportasjer har dessuten mer dramatikk og følelser i seg. De er derfor mer egnet til å bruke rekonstruksjon enn D2 sine livsstilreportasjer. Denne antakelsen styrkes også ut fra at i det tilfellet hvor D2 har brukt rekonstruksjon i større grad, er når mer alvorlige scener i fortid skal skildres. Dette kan tyde på at rekonstruksjon er mest egnet, slik teorien tilsier, for å skape nærhet og innlevelse til hendelser som blir gjengitt. Det gir også større muligheter til å bruke skjønnlitterære grep for å sette i gang følelsene til leseren og kan gi en større leseropplevelse. Ut fra funnene kan det også virke som at rekonstruksjon brukes som et grep i begge magasinene for å bryte opp lengre reportasjer. Det kunne imidlertid vært interessant å finne ut hvorvidt dette er bevisste grep fra journalister sine side eller om det er noe de gjør mer av vane. Det kunne for eksempel vært aktuelt å ha dybdeintervju med journalister som skriver denne type reportasjer om de er bevisste på bruken av rekonstruksjon for å sette i gang følelser hos leseren. Det kunne også vært relevant å ha dybdeintervju rundt research til denne type rekonstruksjon for å se om det er overensstemmelse eller sprik mellom teori og praksis. Dessuten kan det være interessant å forske videre på hvilken betydning kjønn og alder har for hvilken type reportasjer som blir laget til de ulike magasinene, og hvorvidt det påvirker bruken av rekonstruksjon som metode. 23