NOTAT Dato: 25. januar 2008 Til: Jæren Energi AS Fra: Ambio Miljørådgivning, v/m. K. Løyning SAK: Kartlegging av kystlynghei i Høg-Jæren Vindpark Filnavn: 25011101 KARTLEGGING AV KYSTLYNGHEI I HØG-JÆREN VINDPARK Innledning Kystyngheier karakteriseres av lyng- og/eller graminid-dominerte vegetasjonstyper på næringsfatting, grunnlendt mark. De er skapt ved rydding av skog og lyngslått, beite og brenning. Lyngheier er stabile om tradisjonell drift av disse opprettholdes. Opphør av drift medfører gjengroing. Heiene invaderes da bl.a. av einer, bjørk furu og rogn (Fremstad1997). I tillegg til å være preget av lyngvegetasjon er ofte naturtypen lynghei en mosaikk av myr, våtmark, bart berg og grasheier. Ved gjødsling går denne naturtypen over fra å være dominert av lyngarter til mer gressdominans. Områdebeskrivelse Høg-Jæren vindpark ligger nord for Storamos og vest for Litlamos i Time og Hå kommuner. Området ligger på ca 180-270 moh. Terrenget er flatt og uten spesielt markerte landskapsformasjoner. Området er i dag først og fremst i bruk som utmarksbeite og som gjødsla beite. På deler av området er det etablert granskogsbeplantninger av varierende årgang. Jordsmonnet ser ut til å være næringsfattig, noe som gjenspeiles i vegetasjonen for øvrig. Store deler av området preget av dårlig drenering, og det er lite berg i dagen i området. Metode Kartleggingen ble utført ved befaringer i felt (desember 2007) og ved bruk av forskjellig kartmateriale og satellittfotografier over området. Det ble ikke utført detaljerte botaniske undersøkelser i området. Resultater Figur 1 viser resultatene av kartleggingen av kystlynghei i vindparken. Inntegnede områder viser forekomster av kystlynghei i området. Tabell 1 gir en beskrivelse av områdene som er definert i figur 1. I kystlyngheiene finner man ofte utydelige overganger mellom ulike naturtyper, noe som vanskeliggjør sikker identifikasjon og avgrensning av områdene. I det undersøkte området gjelder dette spesielt overgangen mellom lynghei og beiter. Her har en overgang fra lyngdominans av enten røsslyng eller klokkelyng til graminid-dominans. I planområdet finnes disse vegetasjonstypene i mosaikk over store deler av område 3 (fig. 1). I den nordøstre delen av planområdet er overgangen til gjødslet beite diffus (område 4, 5 og 6). Typisk her er at de konvekse delene av terrenget er grasmark med preg av gjødsling, mens de konkave er vannmettet myrlendt terreng, noen ganger med røsslyng i de tørrere partiene.

6 4 5 3 7 2 1 Figur 1. Satellittbilde med oversikt over forekomst naturtype kystlynghei (nummererte felter med lys farge) i og ved planområdet til Høg-Jæren vindpark (avgrenset med gul stiplet linje). Tabell 1. Beskrivelse av områdene med lynghei i planområdet. Område nr: Kommentar: 1 Myrområde, lynghei (gressarter, pors, røsslyng og klokkelyng) godt beitet, spesielt på pors. 2* Godt drenert lynghei i relativt god tilstand fra Steinbekk og inn til skogkanten. Moderat beitet. 3* Stort lyngheiområde. Best kvaliteter mot vestre kant mot skog. En del fuktmark og gress, spesielt i de sentrale områdene hvor det muligens er gjødslet beite? Moderat beitet. 4 Lyngheier i mosaikk med beitemark og myrer. Moderat beitet. Glidende overgang til gjødsla beiter i nord. 5 Mosaikk av tørr, artsfattig lynghei dominert av røsslyng på de konvekse deler av området i mosaikk med fuktigere typer med større artsdiversitet. Fuktighetsgradient fra vann i dagen til veldrenert jord. Moderat beitet. Diffus overgang til gjødslede beiter i mosaikk med myr i nord-østre del av området. 6 Tørrere område med stedvis godt utviklet røsslyngforekomst. Diffus overgang til beitemark i nordøstre del av område 5, sannsynligvis gjødslet. 7 Fuktig lynghei og myrområde. *Sør for disse områdene er det gjødsla beiter med myrer i konkave deler av terrenget. Ikke/lite lyng i disse områdene Avbøtende tiltak Avbøtende tiltak fokuserer på tiltak som vil bidra til å minimalisere skader på kystlynghei i anleggsperioden. Generell økologi for noen av de naturtyper som vil bli påvirket av tiltaket Kystlynghei Lynghei er som regel en kulturbetinget biotop. Den består av naturlig forekommende og ikke kultiverte arter, men lyngheien er avhengig av en viss skjøtsel for å ikke gro igjen. Skjøtsel-

og bruksmetodene gjennom flere tusen år har omfattet brenning, kutting/slått og beiting. Dette har bidratt til å holde lyngarealene i en produktiv tilstand, og hindret utvikling mot et mer stabilt klimakssamfunn som f.eks. skog. Lynghei er avhengig av slik forvaltning for ikke å gjennomgå suksesjoner og forandres bort fra åpne lyngarealer over tid (Buttenschøn 1993, Gimingham 1972, Gimingham 1975, Steinnes 1988). Planteartene i lynghei favoriseres av næringsfattig og noe sur podsol-jord (optimal ph i jorden ligger mellom 4-5). Jordsmonnet i lynghei inneholder vanligvis en omfattende "bank" av levedyktige frø fra de naturlig forekommende plantene i området. I de fleste lyngheiområder ligger over 90% av den totale frøbanken i de øverste 5 cm av jorden. Dette betyr at det øverste laget av toppjorden utgjør en verdifull naturressurs. Muligheten for vegetativ reetablering i toppjordlaget er også til stede, f.eks. røtter fra blåbær (Vaccinium myrtillis), stengelmateriale fra blåtopp (Molinia caerulea) og rhizosomer fra starr- og myrullarter (Carex og Eriophorum). For å unngå å ødelegge potensialet for naturlig reetablering av vegetasjonen, er det viktig å ta vare på dette frørike jordlaget under anleggsperioden. Torvrik toppjord bidrar til å holde på jordens fuktighet, og gir dermed bedre vilkår for frøspiring og vekst av frøplanter fra naturlig forekommende arter enn hva mineraljord gjør. Dette gjelder spesielt for lyngarter, som er avhengige av høy fuktighet i jorden for å spire. Det er derfor viktig at en under anleggsarbeidet bevarer den opprinnelige jordstrukturen, slik at ikke spirepotensialet i toppjorda ødelegges. Dersom den torvrike toppjorden begraves under mineraljord, skaper dette vanligvis forhold som hindrer spiring og reetablering av naturlig vegetasjon. En finner vanligvis ikke frøplanter under en tett dekke av utvokst lyng og heigras i lyngheiene. Frøspiring er avhengig av god lystilgang og fysisk forstyrring av voksesubstratet (Gimingham 1972, Buttenschøn 1993). Røsslyng er en art som har stor reproduksjonskapasitet og vil spre seg relativt raskt og effektivt. Den opptrer derfor som en pionerplante i områder som er blitt ryddet eller svidd (Gimingham 1972). Hvis næringsinnholdet øker, f.eks. ved gjødsling av heiarealene, taper lyngplantene den økologiske konkurransen, og grasarter med et høyere næringsbehov vil dominere områdene. Frø fra røsslyng (Calluna vulgaris), og sannsynligvis mange andre naturlig forekommende arter, kan spire på forskjellige tidspunkter av året (Putwain et al. 1982, Gimingham 1972). En del av frøene spirer vanligvis om høsten etter frøslipp, men en stor del frø blir også liggende i dvale til den etterfølgende vår eller tidlig sommer, når videre spiring forekommer. Denne økologiske strategien bidrar til å sikre rask kolonisering av nye områder. Vellykket spiring av røsslyngfrø vil, i en periode på flere uker, være avhengig av riktig temperatur og høg fuktighet i det øverste jordlaget. Manglende vegetasjonsdekke i etterkant av rørleggingen, kan føre til at jordoverflaten relativt raskt mister fuktighet. Selv om det er gunstige lysforhold, vil tørke kunne føre til dårlig spiring. Bevaring av den torvrike toppjorden vil bidra positivt til å bevare fuktigheten i jorden. Selv om lynghei i stor grad er kulturbetinget og er avhengig av en viss form for skjøtsel, vil lyngheiområdene i tiltaksområdet bli behandlet som naturområder som skal revegeteres naturlig. Våtmark og myr Hydrologi og næringstilgang vil være avgjørende for hvilken type våtmarker og myrområder som utvikles. Forandringer i disse faktorene vil ha en dramatisk effekt på vegetasjonen og hele økosystemet (Skaarer 1988, Vinther 1993, Fremstad & Elven 1987). Økosystemene lynghei og myr har mange felles arter, plantesamfunnene danner mange undertyper og de danner ofte mange overgangsformer. Langs kysten vil spesielt plantesamfunn av røsslyng dominere både hei og myr (Moen 1987).

I myrens toppjord, de øverste 10 cm, finnes en lokal frøbank. Derfor bør denne i anleggsfasen fjernes og lagres separat fra dypere jordlag. Toppjorden med mer eller mindre intakt vegetasjon skal etter avsluttet anleggsarbeide legges tilbake på toppen. Dersom hydrologi og næringstilgang i de berørte våtmarks- og myrarealene ikke vesentlig forandres på grunn av anleggsarbeidet, vil vegetasjonen relativt raskt re-etableres (Skaarer 1988, Skavhaug & Svenkerud 1988, Søderblom & Palm 1982). Dette forutsetter at myrens topplag, med toppjord og vegetasjon, skrelles av, for siden å legges tilbake igjen. Eriksen (1992) understreker viktigheten av at områdenes hydrologi ikke blir vesentlig forandret for å få en vellykket revegetering. Van Dyke et al (1993) framhever også at fjerning av all jord fra dypere lag i myra som har vært lagret på myroverflaten vil medvirke til en raskere vegetasjonsetablering. Revegetering I skjæringer og på veiskulder langs internveiene legges det opp til å reetablere et naturlig vegetasjonsdekke så fort som mulig. Det er framfor alt to viktige grunner for å reetablere et vegetasjonsdekke: - forhindre erosjon gjennom stabilisering av ustabile masser som jord, sand og grus - få inngrepene til å harmonisere med omgivelsene. Den reetablerte vegetasjonen bør være mest mulig lik den naturlige vegetasjonen i nærliggende områder. Generell prosedyre ved tilbakeføring av vegetasjon i forbindelse med anleggsarbeid er å skille toppjorden fra underliggende mineraljord i jorden som fjernes. Dermed kan toppjorden, som inneholder en naturlig frøbank fra vegetasjonen i området, relativt enkelt legges tilbake etter at anleggsarbeidet er ferdig. Det finnes forskjellige måter å etablere vegetasjon på, vanlige metoder er: - Sprøytesåing av grasfrø tilført klebemiddels og næringsstoffer - Tilrettelegging av forholdene for en rask naturlig rekolonisering/reetablering av stedegen vegetasjon I områder som ikke er preget av oppdyrking er den siste metoden å foretrekke. Revegetering av naturlig vegetasjon tar vanligvis lengre tid en etablering av grasdekke ved hjelp av sprøytesåing. Tidsaspektet ved ny vegetasjonsetablering er avhengig av jorddybden, tilgjengelige næringsstoffer på mengden frø, rotskudd eller annet regenererende plantemateriale fra de nærliggende områdene (Eriksen 1992). Lengde på vekstperioden har også betydning. Følgende tiltak vil bidra til en vellykket reetablering naturlig vegetasjon: - Fjern toppjordlageret. Der det er praktisk mulig skal bare de øverste 10 cm fjernes, det skal aldri fjernes mer enn de øverste 15 cm. Toppjord og mineraljord skal ikke blandes, verken under fjerning, lagring eller tilbakeføring. Noen torver med inntakt vegetasjon bør fjernes og lagres separat for seinere utplanting i områder med lite jordsmonn eller sterk helning. - Det originale toppjordlaget, inklusive ufullstendig nedbrutt organisk materiale (frøbank og rot-/stengeldeler), legges tilbake uten innblanding av den underliggende mineraljorden. - Næringsinnholdet i toppjorden reetableres ved forsiktig gjødsling, dersom resultatene fra jordanalysene tilsier dette (overdreven gjødsling kan føre til at reetablering av naturlig vegetasjon blir forhindret). Putwain et al. (1982) mener på generell basis at

ca. 15 kg/daa kunstgjødsel (NPK 17-5-13) vil være tilstrekkelig. Under vestnorske forhold med relativt stor nitrogentilførsel via nedbøren bør denne mengden heller reduseres noe. I følge Legg et al. (1992), vil et revegeteringsprogram som inkluderer nitrogenrikt gjødsel innledningsvis gi plantene en rask vekst, men vil gi stor vinterdødelighet. - Gjerde ute beitende dyr det første året fra større sammenhengende lyngheiområder som er revegetert (ikke praktisk gjennomførbart langs alle veitraseer) Ved tilbakeføring av våtmarks- og myrområder gjelder samme prinsipper (dvs. separat håndtering og tilbakeføring av toppjorden). I områder som skal føres tilbake til våtmark er det viktig at overflaten blir tilbakeført til samme nivå som tidligere slik at en unngår dannelse av høyereliggende og tørre partier. Dersom disse anbefalingene følges bør lyngheien kunne være regenerert i løpet av 4-5 vekstsesonger. Andre avbøtende tiltak Nedenfor gis en punktvis oversikt over andre avbøtende tiltak som anbefales utført under og etter avsluttet anleggsarbeid. - Arbeidskorridoren for internveier bør holdes så smal som mulig, og all anleggstrafikk og kjøring skal skje innenfor denne korridoren. Dette vil forenkle arbeidet med tilbakeføring av vegetasjon og landskap, og minimalisere landskapsendringene. - Gjerder som tas ned bør bygges opp igjen. Dette gjelder også for steingjerder. - Masseuttak eller steinbrudd bør ikke etableres utenfor arbeidskorridoren for internveiene. Masseoverskudd bør disponeres ved tiltak for tilbakeføring av landskap og landskapsformer. Eventuelt masseoverskudd utover dette skal fraktes bort fra anleggsområdet. Etterbruk Oppføring av internveier i området vil øke tilgjengeligheten til området. En bør sørge for at lyngheiarealer og våtmarker ikke blir gjenstand for vesentlige bruksendringer, spesielt gjelder dette i forhold til nydyrking, drenering og gjødsling av nye beiteområder.

Referanser Buttenschøn, R.M. 1993. Heder, In: Naturpleiebogen - en håndbog i pleje af naturområder og kulturlandskab, pp 64-72. Miljøministeriet, Skov- og Naturstyrelsen, København ISBN 87-601-3945-5 153 pp. Eriksen, M.B. 1992. Revegetering. Fylkesmannen i Troms, miljøvernavdelingen, rapport 45 1992. ISSN 0801/9231 40 s. Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12. Fremstad E. og Elven R. 1987. Enheter for vegetasjonskartlegging i Norge. Økoforsk utredning 1987:1. ISBN 82-7216-364-0 Gimingham, C.H. 1972. Ecology of Heathlands. 266 pp. Chapman and Hall, London. SBN 412 10460 I Gimingham, C.H. 1975. An Introduction to Heathland Ecology. Oliver & Boyd, Edinburgh. ISBN 0 05 0027743 124 pp. Legg, C.J., Maltby, E. and Proctor, M.C.F. 1992. The ecology of severe moorland fire on the North York Moors: seed distibution and seedling establishment of Calluna vulgaris. In: Journal of Ecology, 80, pp.737-752. Moen, A. 1987. Slåttemyr. I: Emanuelsen, U. och Johansson, C.E. (ed): Biotopvern i Norden Biotoper i det nordiske kulturlandskapet. Kapittel 9. pp 147-162. Nordiska ministerrådet. Miljørapport 1987:63. 192 pp. Putwain, P.D., Gillham, D.A. & Holliday, R.J. 1982. Restoration of heather moorland and lowland heathland, with special reference to pipelines. In: Environmental Conservation, Vol. 9, No 3, pp 225-235. Skaarer, N. 1988. Naturgass til Østlandet Delprosjekt nr. 1.3.10 b Vegetasjonsetablering: * Over skoggrensa, fjellskog og myr. * Trasétilknyttede vurderinger. Institutt for landskapsarkitektur, Ås-NLH. 39 s. Skavhaug, I. & Svenkerud A. 1988. 1.4 Natur, landskap og friluftsliv. I: Naturgass til Østlandet Bilagsrapport: Miljø Steinnes, A. 1988. Vern og skjøtsel av kysthei i Rogaland. Økoforsk rapport 1988:11. ISBN 82-7216-510-4, 119 pp. Søderblom & Palm AB, 1982. Prosjekt Gastransitering. Inverkan på landskapsbild. Beskrivning av hur gasledningen visuellt påverkar landskapsbilden inom karaktäristiska landskapstyper. Vattenfall byggnadsteknik. 31 s. Van Dyke, G. D., Shem, L. M., Zimmerman, R. E. 1993. Comparison of revegetation of a gas pipeline right-of-way in two forested wetlandcrossings involving conventional methods of pipeline installation and horizontal drilling, Nassau County, Florida. 5 th international symposium on environmental concerns in right-of-way (ROW) management. 10 pp. Vinther, E. 199.: Enge og Moser. In: Naturpleiebogen - en håndbog i pleje af naturområder og kulturlandskab, pp 80-90. Miljøministeriet, Skov- og Naturstyrelsen, København ISBN 87-601-3945-5 153 pp