Hogne Hongset Hevneren Traktaten KAGGE FORLAG
2012 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Kulseth & Co Tilrettelagt for ebok av Prograph as ISBN: 978-82-489-1228-6 ISBN: 978-82-489-1048-0 (trykk) Kagge Forlag AS Stortingsg. 30 0161 Oslo www.kagge.no
Tilegnes embetsverket i Olje- og energidepartementet: «Det er utrolig hva man ikke kan, når man av ærlig vilje ikke prøver.» Piet Hein
FORORD 8. juni 2005 vedtok et flertall i Stortinget, de rødgrønne partiene og FrP, at det skulle utarbeides en Stortingsmelding om industriutvikling basert på naturgass. I september samme år vant de rødgrønne valget, dannet regjering, og kunne starte arbeidet. Men meldingen kom aldri 16. februar 2006 godkjente Stortinget enstemmig en traktat mellom Norge og Storbritannia, om grenselinjen på sokkelen. Traktaten gir oljeselskapene stor frihet til å eksportere naturgass direkte fra norsk sokkel og inn i britiske rørledninger, og til britisk gassindustri. Hevneren er basert på faktiske hendelser, og handler om maktspillet mellom oljeselskaper, politisk ledelse og et embetsverk med stor innflytelse. Noen av personene er virkelige og offentlig kjent. Når de refereres til ved navn er det ut fra dokumenterbare fakta. Alle fiktive personer, med sine gode og mindre gode sider, er skapt i forfatterens hode. Eventuelle likheter med virkelige personer er utilsiktet. Bak i boken er det tatt inn et kart over norsk kontinentalsokkel, samt en liste med faguttrykk, definisjoner og viktige institusjoner innenfor feltet naturgass. Det er også tatt med en oversikt over de viktigste personene som opptrer, både de virkelige og de fiktive. Oslo, april 2012 Forfatteren
PROLOG Det føltes som om han løp like raskt som for femti år siden. Skogen var den samme, stiene var der han visste de ville være. Alt var som før i hans barndoms skog. Nesten alt. For nå truet en dødelig fare. Han var ikke ung lenger, men han var lett i kroppen, og følte det som om han fløy. Han var knapt synlig der han for som en skygge mellom trærne. Det var bare ett sted som passet den beskrivelsen han hadde hørt. Det var hans gamle, hemmelige sted. Dit han alltid hadde dratt når han ville være alene. Ville han rekke fram i tide? Det var ikke langt igjen. Han var overrasket over sin egen fart. Det var lenge siden han hadde løpt så fort. Gradvis syntes skogen å forandre seg mens han løp. Furu og store løvtrær ble til en regnskog. Skogstien ble til en stripe av rødlig jord. Lukter og lyder forandret seg. Han var i jungelen. Han var en del av den. Og i jungelen rådde jungelens lov.
1 KO SAMUI, THAILAND 22. JULI 2005 Arnold Smith prøvde som vanlig å dempe forventningene. Han hadde lært seg å være nøktern, var alltid forberedt på en ny skuffelse. Denne gangen klarte han likevel ikke å stagge gleden han følte. Han så på klokken. En time til, så måtte han dra. Han skulle ta en av drosjene som gikk i en ubestemmelig rute langs kystveien rundt øya. Drosjene var egentlig små overbygde lastebiler, med en benk på hver side av lasteplanet. De plukket opp folk langs veien, satte dem av igjen der de ville. Det kostet nesten ingen ting. Han hadde fått beskjed om hvor han skulle gå av. Fra første stund hadde han følt at noe var annerledes. Kristian var annerledes. Det var noe med måten han så på ham på. Litt spørrende på en måte. Avventende, men likevel interessert. Nærhet og avstand samtidig. Og Kristian ville snakke, om alt mulig. Ikke krype til køys første kvelden. Ikke andre eller tredje heller. Samtidig hadde han gitt klare signaler om at de var på samme bane. Det var Kristian som hadde tatt initiativet første kvelden. Det hadde gått en liten stund før Arnold skjønte budskapet, at det ikke var et kjapt sengehopp Kristian var ute etter. Den første reaksjonen var den vanlige skuffelsen. Samtidig hadde Kristian pirket i følelser han hadde pakket langt ned gjennom mange år. Den første skuffelsen gikk over i usikkerhet. Kristian var ikke ute etter et billig eventyr, det hadde han sagt rett ut. Sex er for viktig til å søles bort på tilfeldige møter, hadde Kristian
også sagt. Først måtte de finne ut om de hadde noe å prate om. Arnold hadde ikke riktig visst hva han skulle si. Han følte en uklar kritikk i det Kristian sa. Samtidig lå det et slags løfte der. Noe slikt hadde han aldri opplevd. Drømmen om et fast forhold hadde vært der, men var bleknet. Arnold hadde aldri levd sammen med noen. Han bodde store deler av året i Thailand. Sex var noe han stort sett kjøpte, etter behov og økonomi. Unge gutter var enklest, og billigst. Dagene og ukene hadde sin rytme. Han hadde akkurat nok penger til å greie seg, uten spillerom for mye ekstra. Det hadde han lært å leve med. Han leste en del, så mye på TV, holdt seg i form med løping og svømming. Han så slett ikke verst ut, etter egen mening. Livet hadde funnet sin form. Så hadde Kristian dukket opp, nærmest fra ingen steder. Han satt plutselig i strandbaren en kveld, og de kom i snakk. De var jevngamle. Kristian hadde vært nokså ulik dem han ellers møtte. Litt mystisk på et vis. I dagene etter hadde de vært mye sammen. Badet, gått turer. Og snakket. Kristian hadde insistert på at de måtte bli skikkelig kjent med hverandre. Vi må fortelle våre historier, hadde han sagt. Ingen hadde noen gang vært interessert i Arnolds fortid. Den var heller ikke særlig spennende. Men Kristian hadde spurt og gravd. Arnold hadde til slutt ledd, sagt at nå var det ikke mer å fortelle. Men Kristian ville også vite alt om Arnolds familie. Som altså ikke var noen familie. Den nærmeste slektningen var en fetter han ikke hadde møtt på tjue år. Egentlige venner kunne ikke Arnold si han hadde. I alle fall ikke i Norge. Her nede var det noen han var på nikk med, såpass at de kunne kalles kjente. Ikke mer. Arnold var uføretrygdet, hadde vært det i ti år. Han hadde derfor ingen arbeidsplass å forholde seg til. Naboene i blokka på Lambertseter hadde han ikke omgang med. Det var i det hele tatt ikke mye å fortelle. Men
Kristian hadde drevet på. Vi må vite om hverandres fortid hvis vi skal ha en fremtid, hadde han sagt. Kristian hadde heller ikke så mye oppsiktsvekkende å fortelle fra sitt eget liv, der hadde de noe felles. Det måtte være en skjebnens tilfeldighet at de hadde møttes. Det var Kristian som hadde invitert på helgetur. Jeg vet om et lite sted der vi kan gjemme oss bort et par dager, hadde han sagt. Så får vi se hva slags stemning vi kommer i. Det hadde ligget en nokså tydelig antydning i stemmen. Arnold ble het i kroppen når han tenkte på det. Han ryddet i leiligheten, støvsuget og fjernet søppel. Så dusjet han kjapt, tok på den nye skjorta, pakket det lille han skulle ha med. Han trengte bare toalettsaker og litt penger til drosjen. Kristian ville spandere. Men ta på joggesko, hadde han sagt, vi skal gå et stykke. Lastebilen var strengt tatt mer enn full da den stoppet, men sjåføren smilte og vinket ham opp. Han fikk plass mellom en støyende turist og en kvinnelig hotellarbeider. Nå var turen i gang. Han smilte til passasjeren rett overfor seg, og fulgte bevegelsene på benken, i takt med sjåførens noe skjødesløse kjørestil. Det var bare gått en uke siden de møttes. Forventningene sendte bølger av spenning gjennom kroppen. Arnold hoppet av på avtalt sted. Drosjen kjørte videre, og først så han ikke noe til Kristian. Men straks etter ropte han fra lenger borte i veien. Arnold var raskt borte hos ham. De gikk mot en mindre vei, nærmest en sti. Den tette vegetasjonen laget en nesten sammenhengende tunnel, solen sivet så vidt gjennom bladverket. Stien gikk etter hvert oppover, den var bred nok til at de gikk ved siden av hverandre. Ingen av dem sa noe. Arnold kjente en søt spenning i kroppen, syntes også Kristian var stillere enn vanlig. Var han også spent?
Etter nærmere tjue minutter stoppet Kristian, snudde seg mot Arnold. Nå er vi der straks. Før vi går det siste stykket, skal du få se en fantastisk utsikt. Det er like her borte. Han pekte på en smal sti, den tok av fra den større stien. Bare noen meter borte åpnet skogen seg mot en vid utsikt over terrenget og sjøen bortenfor. Kristian vinket Arnold foran seg med et smil. Arnold gikk fram, og kom ut på en liten åpning i skogen. Han stoppet helt fjetret av det praktfulle synet. Herfra virket Ko Samui nesten ubebygd. Bare helt nede ved kysten kunne de se noe av bebyggelsen. Skogen og fjellene rundt gav en følelse av å være alene i hele verden. Arnold følte en dyp lykke. Den intense nærheten til Kristian bak ham, og det storslåtte panoramaet grep ham sterkt. En tåre gled ut av øyekroken. Den rakk ikke å renne ned over kinnet før slaget rammet og Arnold mistet bevisstheten. * Kristian så Arnold knekke sammen og bli liggende urørlig på bakken. Så dro han den bevisstløse kroppen opp en liten skrent og inn i en nesten gjengrodd inngang til en forlatt gruve. Fem meter inne la han Arnold ned og kledde av ham. Det var halvmørkt i hulen, i kontrast til det skarpe solskinnet utenfor. Et par rykninger i kroppen fortalte at Arnold var i ferd med å komme til bevissthet. Kristian rullet ham raskt over på magen, og kuttet håndleddene og de store blodårene i halsen. Sanden absorberte blodet som fosset ut. Kristian gikk ut i huleåpningen. Der så han seg vaktsomt rundt, men det var ingen tegn til verken folk eller dyr. Han sjekket grundig at han ikke hadde fått blod på hendene eller klærne. Han sto en stund i den skarpe solen, lot pulsen roe seg ned. Så gikk han tilbake, satte seg på en stein inne i hulen. Blodet rant fortsatt, men ikke så kraftig lenger. Arnold var allerede død.