LIZA MARKLUND Fasadefall OVERSATT AV DORTHE EMILIE ERICHSEN, MNO
Originaltittel: Lyckliga gatan Copyright originalutgave Liza Marklund 2013 Copyright norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2013 Published by agreement with Salomonsson Agency Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign: Mattias Boström Forsidebilde: Jitka Saniova / Trevillion Images ISBN: 978-82-419-1007-4 ISBN: 978-82-419-0995-5 (trykt) Oversatt av Dorthe Emilie Erichsen, MNO Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
PROLOG
ET MENNESKE KAN bare oppfatte en viss mengde smerte. Og så besvimer man. Bevisstheten slår seg av, akkurat som sikringen i et overbelastet elektrisk anlegg. Å holde seg på riktig side krevde følsomhet og dømmekraft. Mannen med hammeren betraktet individet på senga med resignert tålmodighet. Det er du som bestemmer, sa han. Vi stopper når du vil. Reaksjonen uteble, men mannen var helt sikker. Ordene var blitt oppfattet. Denne klienten (det var slik han pleide å tenke på dem, som klienter han hadde fått i oppdrag å arbeide med) var et temmelig gedigent eksemplar av homo sapiens. Velutviklet muskulatur, frisk hudfarge, et ganske tynt lag underhudsfett. Og ble dessuten drevet av ideologi og overbevisning, noe som borget for et oppdrag av den mer kompliserte typen. Sprellingen og motstanden hadde opphørt nå. Individet lå stille og rolig på sengen iført bukser og skjorte. Sølvteipen rundt ankler og håndledd trengtes ikke lenger. Nå var det bare teipen over munnen som satt igjen. Mannen skottet bort på tvillingbroren, sitt eget speilbilde på den andre siden av senga, og de nikket til hverandre. Tvillingbroren bøyde seg over verktøykassen og lette blant redskapene med omhu, før den behanskede hånden tok opp en syl. Mannen med hammeren nikket for å bekrefte at han var enig i valget. Så lukket han øynene en liten stund for å konsentrere seg om pusten og øke sitt bevisste nærvær, til stede her og nå, i sin egen kropp, kjenne fotsålenes kontakt mot gummisålene, verktøyets tyngde i hånden. Et kort og intenst øyeblikk savnet han Magnumen. Men sannheten var at de hadde gått helt bort fra å bruke skytevåpen som arbeidsredskap. Våpen lagde så mye bråk, til tross for lyddempere, og da var det ikke først og fremst hørselsskadene de hadde pådratt seg som bekymret ham. (Det hadde foresvevet dem å bruke hørselsvern, men de hadde slått det fra seg ettersom det var altfor iøynefallende.) Folk
reagerte veldig sterkt ved synet av en skyter, mens tau og verktøykasser var helt usynlige. Tankene fløt av sted, og han førte dem vennlig, men bestemt, tilbake til pusten. Så slo han øynene opp og betraktet klienten. Jeg skal gi deg en mulighet til å svare nå, sa han med myk stemme. Hvis du skriker eller gjør noe dumt, kommer det til å gjøre vondt. Klienten svarte ikke. Øynene var lukket, og pusten gjennom nesen var raspende og anstrengt. Han trakk sølvteipen noen centimeter av, slik at munnviken ble synlig. Er du klar? spurte han. Ubehagelighetene kan være over nå. Han løsnet teipen ytterligere et lite stykke. Individet trakk luft inn gjennom munnen, og det kom en gurglende lyd fra halsen. Så hostet offeret og en skvett spytt piplet ut fra munnviken. Han bøyde seg frem mot klientens øre og hvisket silkemykt: Hvor er hun? Klienten pustet støtvis, fortsatt med lukkede øyne. Men spørsmålet var nådd frem, for øyeeplenes bevegelser under de tynne øyelokkene økte i intensitet, og kroppen spente seg. Mannen bøyde seg enda nærmere. Hva sa du? hvisket han. Jeg hørte ikke Klienten tok sats for å snakke, strupehodet vibrerte. Lyden som kom, var mer som gisp enn ord. Jeg vet ikke Mannen sukket og så at speilbildet på den andre siden av senga gjorde det samme. Det var dumt, sa han og klebet sølvteipen tilbake på plass. Undersiden var blitt fuktig av spyttet og festet ikke like godt lenger. Neste gang fikk de tillate seg å bytte den ut med en ny remse. Da får vi sjekke hvordan det ser ut under skjorten, sa han og kneppet opp knappene igjen. To tårer piplet frem under klientens lukkede øyelokk. Forsøk ikke å gråte, sa speilbildet. Nesegangene hovner opp, og da blir det vanskelig å puste.
Han kunne se at klienten kjempet for å gjøre som de sa, ville virkelig gjøre dem til lags. Det var et godt tegn. Han kjente forsiktig på ribbeina, og klienten stønnet ved berøringen. Blåfargen hadde spredt seg ned langs buken og mot navlen, og han kjente bruddflatene klart og tydelig under huden. Nå tar vi det tredje, sa han og hevet hammeren. Speilbildet trakk klientens øyelokk opp. Pupillene trakk seg sammen da lyset traff øynene, jo da, refleksene virket fortsatt. Han kjente med fingrene over brystkassen, målte ordentlig og dro til med et stabilt og passe avveid slag med hammeren. Ribbeinet knakk med en dump, tverr lyd, og kroppen ristet i en kort krampetrekning. Pusten ble raskere og mer overfladisk, individet på senga holdt på miste bevisstheten på nytt. Tvillingbroren bøyde seg frem over klienten. Du trenger bare å fortelle oss det. Så er det over. Øynene rullet bakover til bare det hvite syntes. Broren tok et bedre tak i sylen. Hvor er Nora?
VI STO UNDER et av epletrærne i hagen, det var vår og treet sto i full blomst. Jeg husker lyden av humler blant kronbladene og solas flekkete lys gjennom trekronen. Det hadde regnet om morgenen, og blanke dråper klynget seg fortsatt fast langs kvistene og i forgreningene. Jeg holdt min lille sønn i armene. Fem dager gammel var han, Isak, min førstefødte. Jeg hadde svøpt et teppe rundt ham mot vinden, og Ingemar holdt rundt meg, han holdt rundt oss begge. Jeg husker min sønns mykhet mot kinnet, hans markante duft, min manns armer rundt skuldrene. Vi sto der tett sammen alle tre, en treenighet som var større enn alt annet. Minnet står ofte for meg. Når jeg skal plukke frem et bilde på fullkommen lykke, er det den følelsen som kommer frem, den situasjonen, med Isak og Ingemar under epletreet, berusende, fullkommen.
MANDAG 13. MAI
DET FØRSTE HUN la merke til, var stillheten. Hunden bjeffet ikke. Vanligvis sto den inntil garasjeporten og ulte til fråden sto. Den slet i linen til halsbåndets trykk mot luftstrupen forvandlet glefsingen til en heseblesende hvesing. Det var noe galt med den hunden, det hadde hun alltid ment. Hadde den vært et menneske, ville den hatt en eller annen bokstavdiagnose, det var hun overbevist om. Egentlig var den ganske søt å se på, med blank, svart pels og store poter. Men øynene skjelte, og tennene var for store. Den ga et ubehersket og upålitelig inntrykk. Det at den ikke bjeffet, ga henne en flyktig og ubestemmelig fornemmelse av lettelse. Den befriende følelsen forsvant på et øyeblikk da hun kom frem til bakdøren og fant den ulåst. Hun åpnet døren lydløst, ble stående i døråpningen og kjente den tørre innendørsvarmen strømme mot ansiktet. Tomheten gjallet der inne. Så kom lukten. Den var ikke frastøtende, bare fremmed. Litt søt og skarp på samme tid. Den hørte ikke hjemme her. Hun tok et raskt steg inn på vaskerommet og trakk døren igjen etter seg så stille hun bare kunne. Ubehaget økte. Det var svært stille. Hun hørte sine egne hjerteslag suse i hodet. Langsomt og lydløst bøyde hun seg og tok av seg støvlene. Det hadde allerede dannet seg en liten vanndam rundt dem. Uten å tenke strakte hun seg etter oppvaskkluten på benken og tørket opp vannet. Tøflene hennes sto ved siden av vaskemaskinen, men av en eller annen grunn lot hun dem stå. Hun stappet hanskene i kåpelommen, tok av seg kåpen, luen og skjerfet, og hengte dem opp sammen med håndvesken på kroken ved siden av bakdøren. Så gikk hun mot kjøkkenet i bare strømpelesten. Lukten ble skarpere. Det lyste over oppvaskbenken. Det var den tredje feilen, tenkte hun. Hunden. Bakdøren. Lyset over oppvaskbenken. Miljøbevisst, tenkte hun. Man må være miljøbevisst. Spare strøm. Troverdighet er viktig for en politiker. Man må være et godt eksempel