ES KARL POPPER (1902-1994) 1. Noen verk. Poppers vitenskapsteoretiske hovedverk er Logik der Forschung (1934) (oversatt til engelsk i 1959 under tittelen The Logic of Scientific Discovery). Ei anna viktig kunnskaps- og vitenskapsteoretisk bok er Objective Knowledge. An Evolutionary Approach (revised ed., Oxford 1979). På norsk finnes blant annet en relativt lettlest artikkelsamling, Fornuft og rimelighet som tenkemåte (Dreyer, 1981). Det finnes også en kort, men god bok om Poppers filosofi på norsk, Fornuft og feilbarlighet. Karl Poppers kritiske rasjonalisme av Peter Skagestad (Universitetsforlaget, 1980). 2. Popper (kritisk rasjonalisme) og den logiske positivismen. Popper stilte seg svært kritisk til den logiske positivismen, men han delte likevel mange av dens synspunkter. Sentrale fellestrekk: (i) Normativ vitenskapsteori: Både de logiske positivistene og Popper var først og fremst opptatt av normativ vitenskapsteori, grovt sagt det å angi kriterier (målestokker, standarder) for god vitenskap, og ikke av deskriptiv vitenskapsteori; det å beskrive hvordan vitenskapelig aktivitet rent faktisk utøves. (ii) Demarkasjonskriterium: Både de logiske positivistene og Popper søkte å trekke et skarpt skille mellom vitenskap og pseudovitenskap ved hjelp av et (formalt) kriterium. (iii) Objektiv kunnskap: Begge retningene argumenterte for at vitenskapelig kunnskap er objektiv. (iv) Empiristisk: Begge retningene er empiristiske for så vidt som observasjon spiller en helt avgjørende rolle i testinga av hypoteser og teorier. (v) Etisk nøytralt instrument som bl.a. tjener politiske mål: Sjøl om de logiske positivistene og Popper anså vitenskapen som verdifri, mente de likevel at vitenskapen kunne bidra til å endre samfunnsforholda til det bedre. (vi) Enhetsvitenskap: Som de logiske positivistene, forsvarte i alle fall den tidlige Popper et enhetsvitenskapelig syn. Sentrale forskjeller: (i) Falsifiserbarhet m.m.: - Falsifiserbarhet som demarkasjonskriterium: Mens de logiske positivistene hevda at vitenskapelige teorier er kjennetegna ved at de i prinsippet skal kunne verifiseres, mente Popper at falsifiserbarhet utgjør kriteriet for at en påstand, hypotese, teori skal ha vitenskapelig karakter. Det må være mulig for en empirisk vitenskapelig teori å bli gjendrevet av erfaring. En vitenskapelig teori må representere et forbud, dvs. den må forby at visse ting inntreffer. Men merk: Falsifiserbarhet utgjør intet meningskriterium. (Popper var ikke opptatt av å skille mellom det meningsfulle og det meningsløse.) - En ekte prøving av en hypotese er et forsøk på å falsifisere den: Én ting er å hevde at en teori er vitenskapelig hvis og bare hvis den i prinsippet kan falsifiseres. Noe annet er å påstå, som Popper også gjorde, at enhver ekte testing av en hypotese består i å vise at den er feilaktig: Vi skal ifølge Popper foreslå dristige hypoteser, for så å gjøre vårt beste for å vise at de er feilaktige. Vi skal ikke søke etter verifikasjoner. - Vi kan bare nærme oss sannheten, ikke nå den: Å søke etter å verifisere teorier og hypoteser er en fåfengt oppgave siden vi aldri kan bevise dem. Likevel kan vi nærme oss sannheten, syntes det som Popper mente. - Kritisk holdning: Søken etter verifikasjoner (bekreftelser) forbandt Popper med ei dogmatisk holdning, mens søken etter falsifikasjoner vart knytta til ei kritisk holdning; ei holdning som er prega av villighet til å utsette sine egne synspunkt for kritikk og av villighet til å lytte til andre. 1
(ii) Observasjoner er teori-impregnerte: - Sentrale tenkere innenfor den logiske positivismen mente at det bestod et skarpt skille mellom observasjon og teori: Observasjonene våre er uavhengige av teoriene våre, og dvs. at teoriene kan testes mot teorifrie observasjoner. I den forstand går observasjonene i logisk forstand forut for teoriene. Dette synet argumenterte Popper mot: Å tro "at vi kan begynne med rene observasjoner, uten noen form for teori, [er] absurd" (Fornuft og rimelighet ---, s. 39). Ga ikke Popper dermed opp empirismen? Han ga sjøl følgende svar: "My empiricism consisted in the view that, though all experience was theory-impregnated, it was experience which in the end could decide the fate of the theory, ---" ("Replies to my Critics" i The Philosophy of Karl Popper (ed. Schilpp; La Salle 1974). 3. Skissering av sentrale trekk ved falsifikasjonismen. Poppers vitenskapelig posisjon kalles ofte for "kritisk rasjonalisme". Det er, som man forstår, ikke en rasjonalisme i Descartes' forstand siden det dreier seg om en form for empirisme. Når Popper taler om sin posisjon som "rasjonalisme", så er termen, for det første, ikke bare ment å dekke "intellektuell virksomhet, men også observasjon og eksperiment" (Fornuft og rimelighet ---, s. 250). For det andre er det ment å dreie seg om ei bestemt holdning: "[R]asjonalitet er en holdning som er preget av villighet til å lytte til kritiske argument og til å lære av erfaring. Fundamentalt sett er det ei holdning som innrømmer at 'jeg kan ta feil og du kan ha rett, og ved felles anstrengelse kan vi komme nærmere sannheten'" (ibid, s. 250-1). Rasjonalisme i denne forstand er således nærmest per definisjon kritisk. Nå betegnes Poppers posisjon ofte også for "falsifikasjonisme", og falsifikasjonismen er en variant av hypotetisk-deduktiv metode (se "Stikkord til vitenskapsteori. Tre syn på metode".) Jeg skal nå framstille viktige trekk ved falsifikasjonismen på en noe skjematisk måte. (a) Logisk asymmetri mellom verifikasjon og falsifikasjon: La oss ta utgangspunkt i Poppers tese om at en teori er vitenskapelig hvis og bare hvis den er falsifiserbar eller gjendrivbar. Nå mente Popper i alle fall opprinnelig at vitenskapelige teorier uttrykkes gjennom universelle utsagn, dvs. utsagn på formen "alle x er y". Med et enkelt eksempel (1) "alle ravner er svarte". (NB! Nå vil vel knapt noen mene utsagnet "alle ravner svarte" uttrykker en vitenskapelig teori, men eksemplet kan likevel tjene til å illustrere Poppers syn.) "Verifikasjon" - induktive slutninger: Nå er det slik at sjøl om vi bare har sett (observert) svarte ravner, så har vi ikke bevist (verifisert) at alle ravner er svarte. (i) Induktive slutninger er ikke logiske gyldige. Jfr. slutningsforma bekreftelsen av konsekvensen: Hvis H, så K eks. Hvis alle ravner svarte, vil alle ravner som jeg observerer være svarte. H Jeg observerte 57002 ravner, og alle var svarte. K Alle ravner svarte. Får vi en mengde positive testresultat og ingen negative, har vi ikke verifisert hypotesen: Samme hvor mange positive testresultat vi skulle oppnå, vet vi ikke med sikkerhet om hypotesen er sann. (ii) Nå kunne man mene at et stort antall av bare positive testresultat sannsynliggjør sannheten av (1), men dette var ikke Poppers oppfatning. Man kan ikke sannsynliggjøre teorier med grunnlag i induktive slutninger siden induktive slutninger bare kan forsøksvis begrunnes ved hjelp av erfaringa, og det vil i realiteten si av induktive argument. Forsøket på å begrunne induktive resonnement ender dermed opp i en sirkelbegrunnelse, eller i en uendelig regress (i en begrunnelse som aldri tar noen ende). Betyr ikke dette at vi ikke kan begrunne vitenskapelige resultat? Nei, ifølge Popper siden vi kan greie oss uten induktive resonnement i vitenskapene. 2
Falsifikasjon - logisk gyldig slutning: Falsifikasjon er derimot uproblematisk for så vidt som vi her benytter oss av ei gyldig slutning, modus tollens. Jfr. Hvis H, så K Ikke-K Ikke-H eks. Hvis alle ravner er svarte, så vil alle de ravnene som vi observerer være svarte. Jeg observerte en ravn som ikke er svart Ikke alle ravner svarte. Hvis vi får et negativt testresultat, faller hypotesen av rent logiske grunner. I prinsippet er det tilstrekkelig med ett negativt testresultat for å falsifisere en hypotese. Oppsummerende kan vi si: Det består en logisk asymmetri mellom verifikasjon og falsifikasjon. Falsifikasjonisme er en metode til å eliminere gale teorier ved hjelp av observasjoner (eller mer presist observasjonsutsagn som er basert på observasjon). Vi skulle kanskje også kunne si: Falsifisering synes å gi oss et formalt og objektivt kriterium til å avgjøre hvilke teorier som må forkastes. (b) Vitenskapelige framskritt Hvis vi ikke kan bevise at vitenskapelige teorier er sanne, betyr ikke det at vi må gi opp tanken om vitenskapelige framskritt? Popper benekta dette. Han mente, som påpekt, at vi kan nærme oss sannheten sjøl om vi ikke kan nå den: Vi nærmer oss sannheten ved å eliminere feil (gale teorier). Hver oppdagelse av en feil representerer et skritt mot sannheten. Eller mer utfyllende: Vitenskapelige framskritt består i at man søker å falsifisere teorier. De svakeste teoriene falsifiseres, og erstattes av nye og bedre teorier, som igjen testes, og som i sin tur kan falsifiseres og erstattes av nye. De beste teoriene overlever (inntil videre). Et spørsmål. Hvordan kan vite at det finnes (en objektiv) sannhet hvis vi aldri kan nå den? Poppers svar lyder i all korthet: En teori kan bare være usann hvis det finnes en objektiv sannhet som den kan avvike fra. Ideen om feiltagelse forutsetter iden om objektiv sannhet. Et annet spørsmål: Hvordan kan vite at vi nærmer oss sannheten gjennom å eliminere feil når vi aldri kan vite om en teori er sann? - Vi kan aldri vite det, men vi har rett til å tro på vitenskapelige framskritt. (c) Problem med falsifikasjon: Å falsifisere en hypotese eller en teori er langt fra uproblematisk, noe som Popper var fullt klar over. Spørsmålet er imidlertid om problema er av en slik art at falsifikasjonismen går i oppløsning. (i) Ei samling av hypoteser, og ikke en enkelthypotese, som prøves, Nå kan en hypotese aldri testes isolert. Poenget kan uttrykkes slik: En konsekvens eller testimplikasjon lar seg ikke utlede av en hovedhypotese (H) alene: Utleding av test-implikasjoner krever vanligvis hjelpehypoteser (h, h, osv.). En hjelpehypotese er en hypotese som er nødvendig for å utlede en forutsigelse, men som vi ikke har til hensikt å teste i undersøkelsen vår. I tillegg vil ofte en prøving av en hypotese forutsette tilleggsantagelser av f eks teoretisk art (T). Dette betyr at et negativt testresultat ikke nødvendigvis innebærer en falsifikasjon av hovedhypotesen. Jfr. det følgende skjemaet: Hvis (H og h og h og T), så K Ikke-K Ikke (H og h og h og T) (Eller: Ikke-H eller ikke-h eller ikke-h eller ikke-t) Sjøl om vi også her har å gjøre med slutningsforma modus tollens, og dvs. at slutninga er logisk gyldig, så kan vi ikke ved hjelp av logikken alene avgjøre hvilken (eller hvilke) av hypotesene eller antagelsene som er usanne. Vi vet bare at minst én av dem må være usanne (gitt at observasjonen stem- 3
mer), dvs. vi kan aldri være helt sikre om hovedhypotesen virkelig er falsifisert. Eks. på en gal falsifikasjon: Hvis Jorda beveger (rundt sin egen akse), så må en stein som slippes, falle i en bue. Steiner som slippes, faller ikke i en bue. Jorda beveger seg ikke (rundt sin egen akse). Det som er oversett her, er kan vi si antagelsen om at hvis jorda beveger (rundt sin egen akse), så må den denne bevegelsen føre til at ting faller fritt i en bue. Jfr. Hvis Jorda beveger (rundt sin egen akse), og hvis denne bevegelsen fører til at ting faller fritt i en bue, så må en stein som slippes, falle i en bue. Steiner som slippes, faller ikke i en bue. Jorda beveger seg ikke, eller jordas eventuelle bevegelse fører ikke til at ting faller fritt i en bue. Ad hoc hypoteser: Det hele betyr at det rent teoretisk er mulig å bortforklare ethvert negativt testresultat ved å innføre en såkalt ad hoc ("til dette") hypotese. Ad hoc hypotese er en hypotese som innføres utelukkende for å redde eller bortforklare en tilsynelatende falsifikasjon av en hypotese eller teori, og som ikke har andre prøvbare konsekvenser enn det negative testresultatet som den forklarer. Popper argumenterte for at ad hoc hypoteser ikke har noen plass innenfor vitenskapene. Sjøl om man aksepterer dette, synes det som om falsifikasjon - et negativt testresultat - ikke kan betraktes som et formalt kriterium som gjør oss i stand til å forkaste teorier. Negative testresultat synes ikke kunne utgjøre det ytterste kriteriet på om en teori kan aksepteres eller ikke. (ii) Forventningshorisont, teori og observasjon: Som nevnt, mente Popper at observasjonene våre er prega eller influert av teoriene våre. Ett av Poppers poeng i den forbindelsen er at observasjoner er ikke noe som vi har, som vi mottar passivt, men noe som vi gjør. Å foreta observasjoner er m.a.o. en aktiv prosess. Alle observasjoner er selektive, hva vi observerer er avhengig av interessene våre, av problemstillingene våre, osv.. Eller med annen term, som Popper var glad i å bruke. Alt vi observerer, er prega forventningshorisonten vår. (Med forventningshorisont mener jeg sier Popper den samlede summen av våre forventinger, enten disse er bevisste eller ubevisste, eller kanskje til og med klart uttrykt i ett eller annet språk (Fornuft og rimelighet ---, s. 66).) Konklusjonen synes å bli at observasjoner er teori-impregnerte, teoriavhengige. Men i så fall kan vel ikke observasjonene våre være helt sikre, og hvis de ikke er helt sikre kan i alle fall ingen teori falsifiseres endegyldig. For skal vi falsifisere en teori for evig og alltid, må være sikre på at de av observasjonene våre som er ment å avkrefte teorien, er sanne. (At vi ikke kan være sikre på observasjonene våre, begrunner Popper også på en annen måte som vi ikke trenger å nevne her.) Det hele betyr ifølge Popper at forskere må beslutte seg til eller bli enige om å anse visse observasjoner som sanne og usanne (inntil videre). Dermed ender Poppers vitenskapsteori opp i en form for konvensjonalisme eller desisjonisme. Det hele innebærer, vil mange si: Poppers vitenskapsteori gir oss ikke en enkel og ukontroversiell oppskrift på om teorier er falsifisert eller ikke. Den gir oss ikke noen enkelt og ukontroversielt svar på hvordan vi kan sikre oss at vitenskapelige resultat er objektive. (iii) Induktive slutninger: Som nevnt, mente Popper at vi kunne greie oss uten induktive resonnement i vitenskapene. Mange vil mene at han på dette punktet tok grunnleggende feil. For. For det første mente, som påpekt, Popper at teorier som vi ikke har lyktes med å falsifisere, skal vi godta inntil videre. Men ligger det ikke en in- 4
duktivistisk tanke bak synet om at teorier som har overlevd mange alvorlige forsøk på falsifikasjon, skal godtas inntil videre, at de er "herda", som Popper sa? For det andre, skal en falsifikasjon telle som en falsifikasjon, må den kunne etterprøves (av andre). Men ligger det ikke også en induktivistisk tanke i dette? 4. KORT (OM DEN TIDLIGE) POPPER SYN PÅ FORKLARING OG FORUTSIGELSE. Et mye diskutert spørsmål i vitenskapsfilosofien lyder: Har alle vitenskapelige forklaringer samme form? Popper (i skrifter fram til i minst The Poverty of Historicism (1957)) besvarte bekreftende på dette spørsmålet, og ikke minst av den grunn vart han oppfatta som en varm talsmann for enhetsvitenskap. Tanken til Popper var: (1) strukturen i alle vitenskapelige forklaringer er av én og samme type, (2) denne strukturen er deduktiv-nomologisk, (3) og slike forklaringer er årsaksforklaringer. At en forklaring er deduktiv-nomologisk vil si at det utsagnet som skal forklares blir dedusert fra en eller flere universelle lover (uttrykt ved hjelp av universelle utsagn) samt fra visse singulære utgangsbetingelser (uttrykt gjennom singulære utsagn). Skjematisk og uttrykt på enklest mulig måte vil det si at strukturen til slike forklaringer er: Alle P er Q (Premiss 1 universell lov) Explanans A er P (Premiss 2 utgangsbetingelse) A er Q (Konklusjon) Explanandum Et enkelt eksempel: Det som skal forklares, er hvorfor metallstykket X har utvida seg: Alle metaller utvider seg, når de oppvarmes. X ble oppvarma. X utvida seg. Denne forklaringa kan betraktes som covering law - forklaring siden explanandum forklares (bl.a.) ved å henvise til at den faller inn under en lov, og den er deduktiv siden konklusjonen følger med nødvendig av premissene. Tanken er videre at forutsigelser har samme logiske form som forklaringer. Jfr.: (Forutsigelsen er at X vil utvide seg når den varmes opp.) Alle metaller utvider seg, når de oppvarmes. X skal oppvarmes X vil utvide seg. 5