Faggrunnlag for Høstingsskoger i Norge

DN - rapport x-2011 Faggrunnlag for Høstingsskoger i Norge - med sikte på utvelging til Utvalgt naturtype Fagrunnlag for trua arter og naturtyper i Norge 1

Faggrunnlag for høstingsskoger - med sikte på utvelging til Utvalgt naturtype DN - rapport x-2011 Utgiver: Direktoratet for naturforvaltning Dato: desember 2011 Antall sider: xxx Emneord: Høstingsskoger, navskog, snelskog, hagemark, faggrunnlag, naturmangfoldloven, handlingsplan, kulturlandskap, trusler, mål, tiltak, skjøtsel, lokaliteter Keywords: Pollarded woodlands, coppice woodlands, wooded pastures with pollarded trees, basic knowledge, Norwegian nature diversity act, action plan, cultural landscape, threats, measures, mangagement, locations Bestilling: Direktoratet for naturforvaltning 7485 Trondheim Telefon 73 58 05 00 Telefak: 73 58 05 01 www.dirnat.no/pubklikasjoner Refereres som: Direktoratet for naturforvaltning 2011. Faggrunnlag for Høstingsskoger i Norge med sikte på utvelging til Utvalgt naturtype. Rapport x - 2011. Foto forside: Hagemark og høstingsskog. Høstingsskog i Målandsdalen, Hjelmeland kommune i Rogaland. Foto Leif Hauge. ISBN (Trykt): ISBN (PDF): ISSN (Trykt): ISSN (PDF): Ekstrakt: Abstract: 2

Forord Det skal utarbeides et faggrunnlag for naturtyper som vurderes som aktuelle til å bli utvalgt naturtype. Faggrunnlaget skal være en del av høringsgrunnlaget når forslag til utvalgt naturtype sendes på høring. Å stoppe tapet av biologisk mangfold er en av regjeringens hovedprioriteringer, jf. St.meld. Nr. 21 (2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Målet om å stoppe tapet av biologisk mangfold innen 2010 ble ikke nådd verken i Norge, Europa eller globalt. På CBDs (konvensjonen om biologisk mangfold) partsmøte i Nagoya i 2010 ble landene enige om en visjon for 2050 om å leve i full harmoni med naturen; gjennom ivaretakelse, restaurering og klok bruk av biologisk mangfold. En ny strategisk plan for 2020 skal styrke arbeidet fram mot visjonen med mål om å; klarlegge årsakene til tap av biologisk mangfold, redusere presset på biologisk mangfold, forbedre statusen til biologisk mangfold, øke alles nytte av økosystemtjenester og styrke implementeringen av planen. Gjennom CBD har vi også forpliktet oss til å respektere, ta vare på, beskytte og opprettholde tradisjonskunnskap om bruk av natur. Lov om forvaltning av naturens mangfold, naturmangfoldloven ble vedtatt av Stortinget 2009. Naturtyper skal ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde med deres artsmangfold og økologiske prosesser. For å fremme dette forvaltningsmålet, kan det fastsettes forskrifter om prioriterte arter og utvalgte naturtyper. For skjøtselsavhengige naturtyper og arter skal det legges fram handlingsplan. Dette faggrunnlaget om høstingsskoger er et viktig ledd i arbeidet med å stoppe tapet av biologisk mangfold i norsk natur og i arbeidet med ivaretakelse av kulturhistoriske verdier og tradisjonskunnskapen knyttet til dem. Del 1 i fagrunnlaget gir en faglig presentasjon av tresatte kulturmarker i Norge med særlig fokus på naturtypen høstingsskoger, disse omtales også i et internasjonalt, europeisk og norsk perspektiv. Delen er i hovudsak skrevet av Ingvild Austad og Leif Hauge (Høgskulen i Sogn og Fjordane). Del 2 gir en vurdering av virkemidler og er utarbeidd av Direktoratet for naturforvaltning (DN). Merknader fra Statens landbruksforvaltning er innarbeid. Del 3, som utgjør handlingsplanen, er utarbeid av Ingvild Austad og Leif Hauge i samarbeid med DN. Det vises til 8 typeområder av høstingsskoger i ulike fylker som foreslås som referanseområder, utarbeidet av Ingvild Austad og Leif Hauge. DN er tillagt det overordnete koordineringsansvaret for handlingsplanen. De 11 fylkene som p.t. omfattes av planen er tillagt hovedansvaret for oppfølging i sitt fylke. Samarbeid mellom landbruksog miljøvernsektoren er sentralt og viktig i planen. En sentral del av faggrunnlaget for høstingsskoger blir grundigere belyst i Lauvbruksboka - bruk av lauv og lauvtrefôr i Norge (Austad & Hauge i trykk.) Den er under utarbeiding og blir publisert med støtte fra DN i 2012. Saksbehandler i DN har vært Akse Østebrøt. Sogndal/Trondheim, desember 2011 Yngve Svarte, direktør artsforvaltningsavdelingen 3

Innhold Sammendrag og summary 6 Innledning...10 Del 1. Om høstingsskoger naturfaglig utredning 1.1. Hva høstingsskoger er - tresatte kulturmarker.12 1.1.1. Definisjon høstingsskog, avgrensing 1.1.2. Styvingstre, høstingsskoger, hagemarker, lauvenger bruk og driftsformer 1.2.3. Navskog - styvingsskog 1.2.4. Snelskog - stubbeskuddskog 1.2.5. Hagemarker 1.2.6. Lauvenger 1.2.7. Styvingstrær og høstingsskoger som habitat for andre organismer 1.2.8. Epifyttvegetasjon 1.2.9. Insekter, midd og fugl 1.2.10.Økosystemtjenester 1.2. Historie, utbredelse og status 26 1.2.1. Høstingsskoger i Norge 1.2.2. Høstingsskoger i Europa 1.2.3. Truethetsstatus 1.2.4. Oversikt kartleggingsprosjekter og forvaltningsregimer 1.2.5. Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap 1.2.6. Nasjonalt program for kartlegging og overvåking 1.2.7. Høstingsskog i verneområder og verdensarvområder 1.2.8. Utvalgte kulturlandskap i jordbruket 1.2.9. Økonomiske virkemidler i jordbruket, regionale miljøprogram, RMP, og spesielel miljøtiltak i jordbruket, SMIL 1.2.10.Sammenstilling av naturtypedata i naturbase 1.3. Trusler 42 1.3.1. Mangel på drift 1.3.2. Treslagsskifte, tilplanting og arealbruksendringer 1.3.4. Sykdommer og beiteskader Del 2. Juridisk, administrativ og økonomisk vurdering 2.1. Prosess og saksgang.46 2.2. Iverksatte tiltak, eksisterende regelverk og ordninger 2.2.1. Roller og ansvarsfordeling mellom landbruks- og miljøsektoren 2.2.2. Regionale miljøprogram, RMP, og spesielle miljøtiltak i landbruket, SMIL 2.3. Naturmangfoldloven 48 2.3.1. Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk 2.3.1. Områdevern 2.3.2. Utvalgt naturtype 2.4. Plan- og bygningsloven...51 2.5. Landbrukets egne juridiske virkemidler..52 2.5.1. Jordlova 2.5.3. Skogbrukssektorens virkemidler 2.6. Konklusjon av juridiske virkemidler...57 2.7. Konsekvenser for forvaltning og andre...58 2.7.1. Konsekvenser for kommuner, grunneiere og rettighetshavere 2.7.2. Administrative konsekvenser for de som får myndighet etter forskriften 4

Del 3. Handlingsplan 3.1. Målsetting 60 3.2. Bruk av områder med høstingsskoger (jf 3,4 og 5 i forskriften).61 3.3. Informasjon..62 3.4. Prioriterte tiltak 63 3.4.1. Restaurering, målrettet og økt skjøtsel 3.4.2. Kunnskap og kartlegging 3.4.3. Overvåking 3.4.4. Samordning av økonomiske virkemidler, samarbeid 3.5. Organisering.65 3.6. Implementering flertrinnsrakett 66 3.7. Utvelgelse ved iverksetting av planen, forslag til 8 referanseområder 67 3.8. FOU status og utfordringer...68 3.9. Tids- og kostnadsplan..69 3.10.Datalagring og datatilgang..72 Referanser.. 73 Vedlegg..79 Vedlegg 1. Forslag til forskrift for høstingsskoger som utvalgt naturtype Vedlegg 2. Lokaliteter med styvingstre i naturbase Vedlegg 3. Høstingsskogslokaliteter i kategorien D018 i naturbase Vedlegg 4. Høstingsskogslokaliteter i kategori hagemark D05 i naturbase Vedlegg 5. Høstingsskoger i hevd, forslag til og beskrivelse av 8 typeområder/referanseområder Vedlegg 6. Restaurering og skjøtsel av styvingstrær og høstingsskoger Vedlegg 7. Eksempel på skjøtselsplan (mal for slåttemark) 5

Sammendrag Høstingsskog er lauvskog der trærne jevnlig ble høstet ved styving eller stubbelauving, henholdsvis såkalt styvingskog og stubbeskuddskog. Styvingstrær høstes ved at greiner blir kuttet av trestammen med noen års mellomrom og brukes til husdyrfôr ( lauving, rising ) eller til produksjon av bast, reip og til ulikt emnevirke. Bark kunne høstes til never eller til garving. Stubbeskuddskoger er høstingsskoger hvor virke til tønnebåndproduksjon (bandstaker av hassel) var en tidligere utbredt produksjonsform. Høstingsskogenes betydning og forekomst Variasjonen av høstingsskoger er stor, noe som skyldes at så mange skogstyper har blitt brukt til ulike typer høsting. I li og dalsidene kan høstingsskoger strekke seg over flere hundre høydemetre, og flere vegetasjonstyper kan inngå i samme skogareal. De vanligste styvingstrærne var ask, alm, lavlandsbjørk og selje, men også rogn, osp, delvis svartor, lind og eik ble styvet. Ved stubbelauving blir flerstammete trær kuttet ved basis til fôr (eller høstet til emnevirke). Hassel, or og fjellbjørk ble gjerne høstet slik. Ofte utviklet man høstingsskog i brattlendt, steinete terreng og på grov ur der forholdene ikke egnet seg til slått eller beite. Noen steder ble imidlertid også feltsjiktet i høstingsskogene utnyttet. Høstingsskoger har hatt stor betydning opp gjennom historien. Sanking av fôr til husdyr har vært nødvendig helt siden jordbruket ble introdusert for ca. 4000 5000 år siden og har vært en viktig del av en omfattende utmarksbruk. Lauvingen har holdt seg på Vestlandet helt opp til vår tid, selv om omfanget har blitt betydelig redusert etter andre verdenskrig. Lauvingen har vært opprettholdt på mange gårder med begrunnelse i smaklighet, variasjon i kosten og god mineraltilgang, særlig for syke dyr for å øke appetitten og for sikre en bedre helse (Austad 1985ab). Lauving er imidlertid en svært arbeidskrevende driftsform, og selv om fôret både er godt likt av dyra og er næringsrikt, vil det bare være i spesielle tilfeller at tradisjonell lauving med bruk av fôret kan opprettholdes (Austad & Hauge 2009). Høstinggskogene hadde størst betydning på 1700-1800-tallet da behovet for husdyrfôr og emnevirke var på det sterkeste. Trolig hadde også nødsårene på slutten av 1700-tallet og først på 1800-tallet betydning for utvikling av høstingsskoger. Flere kalde somre førte til katastrofale korn- og potetavlinger (tørråte). Også gress-/høyproduksjonen ble dårlig, og lauv/ris ble en helt nødvendig og forutsigbar fôrkilde. Høstingsskogene representerer både biologiske og kulturhistoriske verdier. De leverer en rekke økosystemtjenester, naturens tjenester eller nytteverdi. De er bærekraftige produksjonssystem og de gir en produksjonsøkning ved styvingsgjødsling da rotnettet og økosystemet stimuleres ved styvingen. Videre gir de stabil karbonlagring da gamle styvingstre er stabile i forhold til CO2 samt at stadig produksjon av nye greiner og mye lauv også fanger mye CO2. De hindrer erosjon i bratte skråninger da rotnettet er godt utviklet. Nevnte forhold er viktige i et klimaperspektiv. I tillegg kommer de immatrielle tjenestene i form av kunnskap om menneskets bruk av naturen og kulturhistorie. Styvingstrær kan også betraktes som biologiske kulturminner og kulturmiljø. Trusler i Norge En skogstruktur med store, styvete edellauvtrær er et ganske uvanlig syn i dag. Men mange høstingsskoger har fremdeles spor etter denne tradisjonen og representerer flere hundre års brukerkontinuum. Opphør av tynning gjennom veduttak, styving og beiting fører til at høstingsskogene endrer karakter og artsinnhold. Manglende styving gir store trekroner og dermed mindre lystilgang, lavere temperatur og mer humide forhold i feltsjiktet, samtidig som opphoping av strø og næringsemner gir bedre forhold for næringskrevende urter og gras. Mangel på beiting, uttak og kontroll av treoppslag, fører til 6

at de tidligere lysåpne høstingsskogene også utsettes for gjengroing. Styvingstrærne taper i konkurransen om lys og næring, samtidig som overdimensjonerte kroner som ikke lenger styves utsetter trærne for rotvelt og vindfall. Når høstingsskogene gror igjen mister vi både biologiske og kulturhistoriske verdier. Store, gjerne marginale skogs- og jordbruksareal, særlig i brattlendte lisider, ble gjenstand for en storstilt tilplanting på 1900-tallet. Ute ved kysten kom de første plantefeltene på begynnelsen av 1900- tallet, mens fjordstrøkene fikk en storstilt tilplanting rundt 1950/1960. På kysten var det buskfuru (Pinus mugo) og sitkagran (Picea sitchensis) som ble brukt, lenger innover fjord- og dalstrøkene var det vanlig gran. Gran ser ut til å trives godt på Vestlandet og har gjennomgående en stor kongle- og frøproduksjon, og flere steder ser vi i dag en kraftig spredning til tilgrensende områder. Særlig på arealer som ikke skjøttes, er forholdene gode for slik spredning. Pågående klimaendringer kan føre til at introduserte, fremmede arter øker. Treslag som for eksempel platanlønn (Acer pseudoplatanus) har nå blitt en trussel mot naturlig vegetasjon både i edellauvskogsreservat og i høstingsskoger særlig på Vestlandet (Moe 2005, Michaelson et al. 2009). Status i Norge og behovet for økt innsats og beskyttelse Fra å ha vært både typiske og karakteristiske deler av det norske kulturlandskapet både visuelt og funksjonelt, har høstingsskoger lite omfang i landskapet i dag. Det samme gjelder også andre områder med styvingstre (eksempel lauvenger, dvs slåttenger med styvingstre, samt allèer, klynger med styvingstre og enkeltstående styvingstre). Det vi nå finner er stort sett bare rester og fragmenter. Høstingskogene er truet særlig gjennom gjengroing, treslagsskifte og arealbrukssendringer (veg, grusuttak, industri, bolig og hyttebygging) (Austad 1985ab, Moen et al. 2001). Både ved gjengroing og treslagsskifte blir struktur og den spesielle artssammensetningen endret. Høstingsskoger regnes nå for en sterkt truet naturtype (Fremsatd & Moen 2001). Det har vært et økende fokus på kulturlandskap og bevissthet om dets betydning for det biologiske mangfoldet og kulturhistorien i seinere tid både i landbruks- og naturforvaltningen. I jordbruket er det for eksempel gjennom de regionale miljøprogrammene (RMP) egne tilskuddsordninger for skjøtsel av styvingstre i flere fylker. I Naturbase regnes det til å være ca 150 svært viktige (A) og viktige (B) lokaliteter med høstingsskog. I noen områder er verdiene blitt fokusert på og områdene prioritert for skjøtsel. Ett område (Grinde- Engjasete) er blant de 22 Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (2009) i Norge og gis særskilt forvaltning gjennom en egen økonomisk støtteordning. Høstingsskog finnes også i verneområder, selv om det ikke har vært verneformålet, og i et av verdensarvområdene der det er igangsatt skjøtsel seinere år (Vestnorsk Fjordlandskap med Nærøyfjorden og Geirangerfjorden). Når det likevel er behov for naturtypen å bli en utvalgt naturtype i naturmangfoldloven og få en handlingsplan er det fordi typen har vært, og fortsatt er, i sterk tilbakegang. Mange steder er hevden dårlig og forekomstene fragmenteres. Trusselfaktorene er store og de juridiske og økonomiske virkemidlene i dag er ikke tilstrekkelige for nødvendig bekyttelse og skjøtsel. Det er behov for en ytterligere, samlet, helhetlig og målrettet innsats i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv for naturtypen og for variasjonen i denne dersom den og det biologiske mangfoldet og kunnskapen knyttet til den skal ivaretas på sikt. Mål med handlingsplanen er: å bidra til å ivareta naturtypen høstingsskog i Norge slik at variasjonen av typer og det biologiske mangfoldet knyttet til dem ivaretas på sikt, sammen med tradisjonskunnskapen om bærekraftig bruk av høstingsskogene, i samsvar med forvaltningsmålet i naturmangfoldlovens 4. Delmål, innen 2017: 7

Skal alle fylker som har/har hatt høstingsskoger som sentrale kulturmarkstyper ha et utvalg av slike i aktiv drift/skjøtsel Skal representativiteten av høstingsskoger i Norge være dekket, slik at variasjonen sikres Skal det være drift eller aktiv skjøtsel i 1/3 av svært viktige og viktige høstingsskoger (A- og B-områder), p.t. ca. 50 områder og i et utvalg av verneområder (deler av enkelte edellauvskogsreservat, landskapsvernområder) og andre nasjonalt viktige områder (Unescoområder, Nasjonalt verdeifulle kulturlandskap, Utvalgte kulturlandskap). Skal kunnskapsnivået og -grunnlaget om høstingsskoger i Norge være økt og forbedret Skal overvåking være utviklet og igangsatt Skal det være en samordnet forvaltning mellom de mest aktuelle aktører og ulike forvaltningsregimer Prioriterte tiltak er: Restaurering, målrettet og økt skjøtsel i form av tradisjonelle fôrsankingsmetoder som lauving og rising Utvikling av forvaltningskonsept basert på kunnskapsbaserte skjøtselsplaner og frivillige avtaler med gårdbrukere/brukere Kunnskapsheving og formidling, kompetansebygging og tilgjengeliggjøring av kunnskap og data, kvalitetssikring og oppdatering av data og videre kartlegging Utvikling og iverksetting av overvåking Samordning av de ulike økonomiske virkemidlene i landbruket, som RMP, med de i miljøvernsektoren og i Utvalgte kulturlandskap i jordbruket Titak mot beiteskader fra hjort der det er et problem,- gjerding Gjennomføring Organisering av arbeidet knyttet til implementeringen av handlingsplanen legges opp på samme måte som for handlingsplan for slåttemark og kystlynghei, en flertrinnsrakett. Det vil si at områder implementeres gradvis i planen, gjennom frivillige avtaler med gårdbrukere/brukere, skjøtselsplan og aktiv skjøtsel. Jordbruket er sentral aktør i skjøtselsarbeidet. Fylkesmannen er sentral aktør i implementeringen og ansvarlig for oppfølgingen i sitt fylke gjennom en Skjøtselsgruppe for kulturmark. I tillegg foreslås å bruke en Nasjonal kulturmarksgruppe som vil bidra til at planen blir konkret og målrettet fulgt opp. Utvalgt naturtype i naturmangfoldloven og typeområder i handlingsplanen Høstingsskog foreslås som utvalgt naturtype i naturmangfoldloven. Av de pr. i dag foreliggende A- og B- lokaliteter med høstingsskog i naturbase foreslås det at forskriften skal omfatte alle, det vil si til sammen ca. 150 områder p.t.. Handlingsplanen 2012-17 har et omfang på ca 50 områder. For å sikre representativitet internasjonalt og nasjonalt velges det blant de ca 150 A- og B-områdene og verneområder med høstingsskog ut et antall tyepeområder/referanseområder. Erfaringer med skjøtsel i disse vil gi kunnskap som kan overføres til andre områder. I del 3 foreslås det 8 slike referanseområder (beskrevet i vedlegg 5). Kostnad Kostnader er knyttet til restaurering, økt skjøtsel, skjøtselsplaner samt til kunnskapsheving, kvalitetssikring av data, kartlegging, overvåking og samordning av aktiviteter og gjerding. Handlingsplanen for høstingsskog foreslås å bygge på et samarbeid mellom landbruks- og miljøvernmyndighetene. Kostnadsanslaget i planen omfatter kostnader fra miljøvernmyndighetene, anslått til ca. 7,4 mill kr. årlig. 8

Summary 9

Innledning Høstingsskoger omfatter styvingskog og stubbeskuddskog (henholdsvis navskog og snelskog på Vestlandet). Det er lauvskog der trærne jevnlig ble høstes. Disse har hatt stor økonomisk betydning opp gjennom historien og vært viktige og stabile produksjonsområder for sanking av lauvtrefôr og emnevirke. Også for folk var for eksempel almebast ( brødalmer /barkebrød) en verdifull ressurs særlig i uår (Nordhagen 1954). Styvingstrær, høstingsskoger, hagemarker (tresatte beitemarker) og lauvenger (slåttenger med styvingstre) er alle karakteristiske tresatte kulturmarker hvor vi blant annet kan finne tydelige spor etter tidligere utnytting av tre- og busksjiktet (Norderhaug et al. 1999). Dette faggrunnlaget omfatter høstingsskogene. Det er vanskelig å anslå utbredelsen til høstingsskoger. I dag regnes at under 5 % av de tradisjonelle høstingsskogene fremdeles er i bruk, og da i hovedsak til veduttak og husdyrbeiting eller som verneområder med aktiv skjøtsel. Store deler av slike tidligere, lysåpne skoger, befinner seg i sterkt gjengroende faser. De fleste utformingene følger i hovedsak utbredelsen til edellauvskogene og er vanlige nord til Midt- Norge. Det finnes imidlertid styvingstrær, høstingsskoger og hagemarker med styvingstrær lenger nord enn dette, for eksempel i Hamarøy i Nordland. Bruk av lauv som fôr til husdyr har vært vanlig i hele landet, også i Finnmark. Hvorfor foreslå høstingsskog som utvalgt naturtype med handlingsplan? Det er mange grunner til å legge fram et faggrunnlag for høstingsskog med forslag om å gjøre denne naturtypen til utvalgt naturtype med en handlingsplan i Norge: Dette er en sterkt truet naturtype generelt i Europa, og sterkt truet i Norge (Fremstad & Moen 2001) Våre høstingsskoger er blant de nordligste i verden og Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på dem Det er bærekraftige produksjonssystem med økonomisk vikige/bærekraftige økologiske prosesser som gir viktig kunnskap om agro-forestry-systemer De gir flere økosystemtjenester, viktig i et klimaperspektiv; som produksjonsareal, hindring av erosjon, karbonlagring De utgjør karakteristiske landskapselement som er identitetsskapende og svært godt egnet for undervisning om samspillet mellom naturen og mennesket. De monumentale styvingstrærne, som skogene utgjøres av, er dypt kulturelt forankret i de norske folkeeventyrene hvor slike trær inntar gestaltlignende skikkelser (troll). Det er store kulturhistoriske verdier og verdifull kunnskap om hvordan man før brukte lauvskogene Høstingsskogene er varierte med flere utforminger, - noen er svært artsrike og de er også leveområde for flere rødlistede arter (Kålås et al. 2010), særlig av lav, sopp og midd knyttet til styvingstrær,- høstingsskogene har betydning for naturmangfoldet både på landskaps-, økosystem/naturtype-, arts- og genetisk nivå Dagens virkemidler for å ivareta naturtypen er ikke tilstrekkelige Styvingstrær som høstingsskogene blant annet er bygget opp av, er biologiske kulturminner hvor høstingsteknikkene bygger på en flere tusen år gammel tradisjon. Mange styvingstrær som inngår i høstingsskoger kan være flere hundre år gamle. Driftsformer og bruksområder er fremdeles stort sett kjent, men det blir stadig færre tradisjonsbærere som har praktisert tradisjonell fôr- og emnesanking, og som har kunnskapen om teknikkene. 10

En typisk høstingsskog ved Nedbergo i Aurland kommune, Sogn og Fjordane. I denne frodige, sørvendte lisiden ble det både lauvet, riset, hogget ved og tatt ut lindegreiner med bast til produksjon av tauverk. Foto: Leif Hauge. Verken under EU s habitatdirektiv eller i Emerald nettverk finnes høstingsskoger spesielt klassifisert. Vi vil finne dem i edellauvskogstypene, men typer og driftsformenes betydning for disse er verken omtalt eller vurdert. Spesialisering, industriell tilvirkning og import av skogprodukter og fôr, har gjort at høstingsskogene har mistet sin verdi som produksjonsareal. Utviklingen av kunstgjødsel for 100 år siden førte til en forskyving av produksjonsarealene fra utmark til innmark. Utbygging av elektrisitet gjorde behovet for ved mindre, og kraftfôr overtok etter hvert som fôr istedenfor lauv og ris. Nye behov og kunstmaterialer har gjort tradisjonelt emnevirke overflødig; plast har for lengst tatt over for mange naturprodukt. Den omfattende nedleggingen av gårdsbruk og press fra ny arealbruk, har også hatt stor innflytelse på høstingsskogene. Ambisjonsnivå i lys av utviklingstrender Nedlegging av bruk er en utvikling som fortsatt preger landbruket i Norge. Slik utvikling vil sannsynligvis føre til at flere høstingsskoger gror igjen. Men i lys av klimaendringene og fokus på bærekraftig jordbruk kan nettopp høstingsskoger i noen områder bli attraktive, delvis til fôr, som stabilt økosystem for erosjon, men for eksempel også til bioenergi og som demonstasjonsområder for bærekraftig bruk, kulturhistorie og i reiselivssammenheng. Jord- og skogbrukspolitikken, klima- og miljøvernpolitikken og ulike stimuleringsordninger for arealbruk vil ha stor innflytelse på høstingsskogenes skjebne. I dette bildet, mellom ulike interesser og politikk, balanserer forslaget til handlingsplanen for høstingsskoger mellom det å være realistisk og ambisiøs. Den tar inn over seg at det gamle kulturlandskapet og høstingsskogene er i ei brytningstid, der utviklingen er vanskelig å si noe sikkert om. Den angir et omfang av høstingsskoger som bør skjøttes. Hvilke og hvor mange høstingsskoger man klarer å sikre skjøtsel og drift av på sikt vil være sterkt påvirket av den enkelte gårdbruker og grunneier, så vel som hvilke interesser som vinner fram i samfunnsutviklingen. 11

Del 1. Om høstingsskoger naturfaglig utredning 1.1. Hva høstingsskoger er tresatte kulturmarker 1.1.1. Definisjon høstingsskog, avgrensing Med høstingsskog menes styvingsskog og stubbeskuddsskog dominert av lauvtrær og -busker hvor treog/eller busksjiktet er tydelig preget av langvarig og omfattende lauving, rising, styving og annen emne- og fôrsanking. Høstingsskoger kan være beitet og ha mindre partier med spor etter tidligere slått. I DN-håndbok 13 (2006) og naturbase omfatter naturtypen: alle typer som er kategorisert som høstingsskog, D18, og de skogpregete typene med styvingstrær i hagemarker, D05, eks. bjørke- og askehager, med mer enn 20-25 trær, samt hagemarker som hasselhagene/-lundene/-skogene preget av sanking av emnevirke (tønnebåndproduksjon),-dette er områder der tresjiktet er vesentlig og utgjør det viktigste produksjonsgrunnlaget selv om de kan være (har vært) noe beitet. Dette faggrunnlaget og definsjonen høstingsskoger omfatter ikke: einerhager, som faller inn under hagemarker (D05) enkeltstående trær og mindre grupper og trerekker med styvingstrær, disse blir delvis fanget opp av lauvenger og handlingsplan for slåttemark, men også i faggrunnlaget som er påbegynt for naturbeitemark (evt. kan de bli fanget opp av en egen forskrift og handlingsplan som går på store, gamle trær, tregrupper og trerekker, styvet eller ikke) eikeskoger, hager, det er en egen handlingsplan for hule eiker høsting av bark eller never, habitat som er brukt til pyntegrønt eller til produksjon av flettverk Høstingsskogene lå ofte avsides til, gjerne også i rasfarlige områder som her i Grøndalen, Flora kommune, Sogn og Fjordane. Foto: Leif Hauge. 12

I NiN (Naturtyper i Norge, Halvorsen 2010) faller, høstingsskog (D18 i naturbase og DN-håndbok 13, 2006) inn under T23 fastmarksskogsmark med rikelig forekomst av objektenhetene styvingstrær (KS 8) og/eller annet kulturspor på trær (KS 9) (som blant annet fanger opp trær som er stubbelauvet ). Sistnevnte er i DN-håndbok 13 karakterisert som hagemark og som hasselhage. Hagemark finnes som flere ulike typer i DN-håndboka. Hagemarker karakteriseres som T4, fastmarkseng i NiN (Halvorsen 2010). Høstingsskoger slik de er definert og avgrenset i faggrunnlaget finner ikke en entydig parallell i NiN-systemet, og det er noe problematisk å plassere tresatte kulturpåvirkede overgangssamfunn som høstingsskog, hagemark og lauveng i dette systemet. Høstingsskoger, styvingskog og stubbeskuddskog, inngår både i T 23 fastmarkskogmark og T4 fastmarksseng i NiN. 1.1.3. Styvingstre, høstingsskoger, hagemarker, lauvenger - bruk og driftsformer Nedenfor er det gitt en kort gjennomgang av alle de tresatte kulturmarkene, selv om dette faggrunnlaget avgrenser seg til høstingsskoger. Lauvenger (tresatte slåttenger) som inngår i handlingsplanen for slåttemark, er kort omtalt her. Tresatte kulturmarker er blant de vanligste og mest karakteristiske semi-naturlige vegetasjonstypene vi har. De avspeiler lang tids utnytting og en omfattende og spesialisert flersidig bruk. Både feltsjiktet og tresjiktet ble utnyttet. Mens tresjiktet i høstingsskogene og lauvengene gjerne er sammensatt av varmekjære edellauvtrær som ask, alm, lind og hassel, dominerer hassel, i noen grad gråor, i stubbeskuddskogene og bjørk og i noen grad eik eller ask i hagemarkene. Fragment av høstingsskog i Kilen, Luster i Sogn og Fjordane. På denne gården blir det fremdeles både lauvet og tatt ris (2011). Foto: Leif Hauge. 13

Hagemark/høstingsskog i Mokleiv, Suldal kommune, 2010. Området utgjør en del av stjerneområdet Klungtveit-Litlehamar. Området er en mosaikk med små fragmenter av høstingsskog (styvingstrær i ur), hagemark med styvingstrær og lauveng. Foto:Leif Hauge. I de lysåpne hagemarkene og høstingsskogene finnes ofte einer og nyperose spredt i busksjiktet, mens feltsjiktet preges av lyskrevende, beitetilpassete arter. I lauvengene som årlig ble slått, er det lite busker. De fleste skogsområdene (både lauvskoger og barskoger) har tidligere vært utnyttet til husdyrbeiting (Kielland-Lund 1999). Ofte ble beiting kombinert med vedhogst og tømmerhogst (helst plukkhogst), og skogen kunne ha et høgt innslag av lysåpne glenner som dyrene søkte til. Skogen var gjennomgående lysåpen da dyrene holdt lauvoppslag i sjakk gjennom beiting. Feltsjiktet var preget av en kombinasjon av lyskrevende, beiteprefererende gras og urter, kantarter og mer skyggetålende skogsarter. Mens trærne i naturskoger og beiteskoger stort sett fikk stå urørte, var det en omfattende utnytting av dem i høstingsskogene, hagemarkene og lauvengene, dvs. at greiner, kvist og lauv ble høstet med års mellomrom, mens trestammen ble bevart og gradvis fikk et karakteristisk utseende. Styvingstrær utgjør også i dag en betydelig del av tresjiktet i edellauvskogene, skoger som tidligere i stor grad har vært lysåpne risings- og lauvingslier (Austad et al. 1985, Austad & Skogen 1990, Austad & Hauge 1999). Lauvtrærne kunne bli brukt til husdyrfôr (ris, skav og lauv), til ved, og til ulike typer av emnevirke. Trærne, og skogene, ble formet etter den dominerende bruken. Disse høstingsskogene ble også brukt til husdyrbeiting, særlig av småfè,- og enkelte steder ble det også ryddet små områder som ble slått, dvs. høstingsskogene ble utnyttet gjennom flerbruk og ble slik en mosaikk av ulike kulturmarkstyper knyttet til ulike substrat, men produksjonen i tresjiktet var likevel gjennomgående den viktigste. Den typiske høstingsskogen utviklet seg på bratt, ofte grovsteinet mark og ur hvor produksjonen i feltsjiktet var liten. Ofte er dette edellauvskoger med god eksposisjon, lokalklima og næringsinnhold i jorda. Feltsjiktet har ujevn dekning med et høgt innslag av stor stein, men gjerne med et velutviklet bunnsjikt av moser. Lauvings- og risingslier finner vi utbredt i de fleste lisidene langs fjordene på Vestlandet og langt innover i dalene. 14

Hasselskog ved Vike, Eikesdalsvatnet. Nesset kommune i Møre og Romsdal. 2010. Stammeomfanget på disse gamle lave hasselstuvene kunne bli stort; det er målt opp til 3,25 m. Denne hasselskogen er oppgitt til å være en av de største i nord-europa. I dag er deler av skogen skjøttet både med hogst og beite. Foto:Leif Hauge. Disse skogene ble tidligere gjerne inndelt i faste teiger som ble høstet hvert 5-8 år med klare bruks- og eiendomsrettigheter. På Vestlandet fikk vi benevnelsen navskog på høstingsskoger som var dominert av styvingstrær. Fortrinnsvis besto navskogen av alm, men også styvingstrær av lind kan danne store sammenhengende bestander. Lauvingslier finner vi også på Sør-Vestlandet, Sørlandet og i Telemark. Til tross for store ulikheter i struktur, artssammensetning, lokalisering og bruk, har disse tresatte kulturmarkene også en del fellestrekk. Både høstingsskogene, det vil si både navskoger (med styvingstre) og snelskogene (stubbeskuddsskoger), hagemarkene og lauvengene er preget av en kombinert bruk (slått, husdyrbeite, ved- og emnehogst) og en omfattende lauv-, ris og skav-sanking. Gjenværende høstingsskoger finner vi i dag oftest i bratte fjordlier på Vestlandet, på Agder og i indre deler av Telemark. Her forteller sporene om en tidligere til tider nærmest ekstrem utnytting av naturressursene. Høstingsskogen følger i hovedsak utbredelsen av edellauvskogene og har trolig vært vanlig også på langt bedre bonitet, terreng og substrat i Sør-Norge tidligere. I flere av edellauvskogsreservatene støter vi også på gamle styvingstrær av alm (ask, lind, eik og stubbelauvet hassel), som vitner om en tidligere omfattende fôrhøsting. Styvingstrær har mye til felles med andre, gamle lauvtrær, men det er likevel vanskelig å finne sammenligningsgrunnlag når det gjelder biologisk mangfold knyttet til trær i høstingsskogene. Dette fordi det er sjelden å finne like gamle upåvirkede trær av alm, lind og ask (de mest vanlig brukte treslagene til styving). Lauving var vanlig særlig i Vestlandsfylkene til langt ut på 1950-1960 tallet, dvs. at alle trær som er urørt bare er 50-60 år gamle, dvs. like gamle som greinene på enkelte styvingstrær hvor driften er opphørt. Tradisjonelle hagemarker med styvingstrær er i dag mest utbredt på Vestlandet, og disse hagemarkene inngår ofte i en mosaikkstruktur med høstingsskoger. Det var 15

viktig å finne frem til et optimalt antall trær også med tanke på vekst- og lysforholdene for feltsiktet som ble utnyttet til beite. Slik kunne både tre- og feltsjiktet høstes. Produksjonen i feltsjiktet var likevel gjennomgående lav. Denne tresatte naturtypen kan ha ulike skogtyper som utgangspunkt. Hauge & Austad (1999) deler hagemarkstypene inn etter: treslag, fuktighets- og næringsforhold i grunnen. Boks. Begrep knyttet til høstingsskoger. Basert på skjøtselsboka (Norderhaug et. al 1999) og Lauvbruksboka (Austad & Hauge in prep). Styving (naving, kylling, piling) er forming av høstingstrær (styvingstrær) ved kutting av hovedgreiner oppe i treet, men også til fôrhøsting, det vil si lauving og rising. Styvingstre er lauvtre som har blitt formet ved tilbakeskjæring av greiner og høstet med bestemte intervall i en bestemt hensikt, enten for å skaffe husdyrfôr; lauv, ris, beit eller skav), bark (til garving av fiskegarn og huder) Lauving er fôrhøsting av ca. 5 år gamle kvister med lauv (førs og fremst i juli-september). Lauving kunne foregå ved at greiner og kvister ble kuttet av fra større trær(styving), eller ved at ungt lauvkratt ble kuttet av ved basis (stubbelauving). Lauv ble også høstet ved at trær ble hogd eller kvistet. De fleste lauvtreslag ble brukt til lauving. Navskog er vanligvis lauvskog dominert av edellauvtrær som ble utnyttet ved allsidig, men gjerne intensiv høsting av tresjiktet. Skogsinteriøret ble spesielt da det gjerne kom til å bestå av monumentale og formfulle styvingstrær. Skuddskog er ungt lauvtreoppslag som ble brukt til lauving eller annet emnevirke med jevne mellomrom ved avhogging av unge, rette skudd ved roten (stubben). Teknikken ble brukt på treslag som hadde lett for skudd-danning som selje, gråor og hassel. Snelskog er et lokalt vestnorsk navn på område med skuddskog fortrinnsvis av gråor, som ble lauvet. Avkuttingen skjedde ved basis og stimulerte til et rikt oppslag av nye, unge rot- og stubbeskudd. Rising er fôrhøsting av ca. 5 år gamle kvister med knopper (ris, beit, brom) vinterstid eller tidlig om våren (vanligvis februar-april). Riskvistene ble brukket sammen til små risbunter og gitt til dyra i frisk tilstand. Særlig alm og bjørk ble brukt til rising. Risping er høsting av fôr ved at bladene tidlig om høsten (august-september) blir rispet av med hånd, raket sammen på bakken, samlet i sekker og tørket. Det kunne foreå de årene trærne ikke ble lauvet. Alm var mest brukt. Rakelauv er nedfallent lauv som ble rakt sammen i store hauger og samlet i sekker om høsten i tørrvær. Rakelauv ble brukt som strø i fjøsene. Folk brukte særlig gråor, men også osp og bjørk. Skaving er avkutting av greiner(styving) og siden flekking av barken med skavjern (januar-februar). Barken ble gitt som fôr i frisk tilstand, ofte blandet med vann (sørpe). Almebark ble sett på som særlig verdifullt, men andre lauvtrær ble også brukt. Snidel (lauvkniv) er en buet, bred og kraftig kniv med gjennomgående blad og krok i enden, brukt til lauving og rising. Kjerv er en samling lauvkvister (bunt), ikke lengre enn ca 1,5 m med en friskvekt på 6-7 kg og en størrelse som var lik et armomfang (voksen). Band er en ung, tynn, myk og smidig lauvkvist av bjørk, rogn eller hegg som en brukte til å binde sammen lauvkjerv med. Kjervet ble bundet slik at det kunne henges til tørk og fraktes. Bandaskog er hasselskog brukt til "produksjon" av unge rette skudd av hassel for videre tilvirking til tønnebåndproduksjon. Band ble også brukt om tønnebånd. Tjug er 20 kjerv, men det skulle som regel inkludere et ekstra tellekjerv slik at det faktiske tallet ble 21. Noen steder skulle en voksen mann lauve ni tjug om dagen. Andre steder ble 100 kjerv sett på som et godt dagsverk. Rauk er en kjegleformet stakk for oppbevaring av lauvkjerv (vanligvis bjørk eller or) til vinteren. Rauket bestod gjerne av 200-300 lauvkjerv, men størrelsen kunne variere. Raukstø er faste lagringsplasser i utmark for oppsetting av lauvrauk. Marka ble jevnet ut og ofte bygd opp med stein. 16

Navskog med ask. Øyane-Riskadal, Årdal i Hjelmeland kommune 2010. Området er en mosaikk med små fragmenter av høstingsskog (styvingstrær i ur), hagemark med styvingstrær og lauveng. Foto:Leif Hauge. I stubbeskuddsskog eller snelskog eller hasselskoger/-hager er hassel et bærende tre/busk, og ble regnet for å være spesielt verdifull. Hasselskogene hadde gjerne flere bruksanvendelser: 1) nøtteproduksjon 2) tønnebåndproduksjon 3) husdyrbeiting og 4) slåttemark. Snelskoger er det lite igjen av. De siste restene av denne kulturmarkstypen har gjerne blitt ryddet til beite. Enkelte gårdsbruk i Vestlandsfylkene opprettholder imidlertid denne fôrsankingen fremdeles. 1.1.3. Navskog - styvingsskog Den største mengden biomasse i navskogene (høstingsskoger med styvingstre) var knyttet til tresjiktet. Trærne ble lauvet eller riset (styving av trekronene med eller uten lauv) med 4-8 års intervall. I de mellomliggende årene kunne bladene, særlig av alm rispes. Produksjonen i tresjiktet vekslet med treslag og alder (omfang av stammer). For eksempel kan et gammelt styvingstre av alm produsere i overkant av 400 kg frisk biomasse i løpet av en 5-års periode (greiner, kvister, lauv), mens et ungt asketre produserer det halve (Austad et al. 2003a). Det viser seg også at etter fem år utgjør lauv (lauvkjerv) og greiner (ved) ca. halvparten hver. Å høste lauv hvert 5-6 år var slik sett optimalt i forhold til å høste maksimalt med lauvfôr. En annen effekt av styvingen er at trekronene holdes små, noe som slipper lys og fuktighet ned til feltsjiktet. I tillegg påvirker styvingen trerøttene, treet stresses slik at konkurransen om næring mellom trerøtter og røttene til gras og urter blir mindre i årene rett etter lauvingen, noe som fører til økt feltsjiktproduksjon 17

Bark og bast av ulike treslag har også vært en viktig naturressurs, og høstingen kan ha gitt seg utslag i karakteristisk struktur. I tillegg til at bark blir brukt som skav til husdyrfôr, var spesielt de lange rette skuddene fra lind etter styving verdifulle. Gjennom en spesiell tilvirking ble bastlagene skilt fra bark og ved, og det ble spunnet tau av basten (bastetau). Denne bruken førte til en omfattende utnytting av lindetrær, gjerne formet som egne høstingsskoger med styvingstrær av lind som bærende element. Den typiske høstingsskogen finnes helst på grov ur i bratte fjordlier og lier i dalene som er sør- eller sørvestvendte med gunstig klima. Fortrinnsvis danner velvokste almetrær tresjiktet, men vi finner også store sammenhengende bestander av ask, eik og lind. Også mindre partier med bjørk, selje og rogn kan være karakteristiske innslag i høstingsskogene. Avhengig av geografisk beliggenhet, nærings- og fuktighetsforhold, representerer disse høstingsskogene en rekke ulike skogtyper. Feltsjiktet, der det er i aktiv bruk, har gjennomgående en mosaikkstrur, er artsrikt og består av en blanding av lyskrevende og skyggetålende arter, også ofte med innslag av næringskrevende høystauder og gras. Høstingsskogen kan skilles fra lauvengene på grunn av ujevn undergrunn (substrat) som egner seg dårlig til slått og beite, tettere tresikt, større variasjon i treslag og ofte høyere antall styvingstrær. Fra beiteskogen skilles høstingsskogen framfor alt ved sin topografi og oftest mangel på bartrær. 1.1.4. Snelskog - stubbeskuddskog Snelskogene (stubbeskuddskog) er også en type høstingsskog. Snelskogene kjennetegnes av et stort innslag av flerstammete trær i tette grupper som ble høstet ved basis. Snelskogene har fått navnet sitt etter lauvkniven (snidel). Snide er et gammelt ord for å skjære, dvs. gjøre et snitt. I Norge var det i første rekke husdyrfôr som var et viktig produkt fra stubbeskuddskogene som tidligere må ha vært utbredt over store deler av landet der det vokste lauvskog. Gråor og bjørk ble brukt både til fôr og ved, og hassel ble brukt til emnevirke som tønnebånd ( bandaskog ). Nylig lauvet snelskog av gråor. Lærdal. Sogn og Fjordane. 1990. Foto:Leif Hauge. 18

I bandaskogen (et lokalt vestnorsk navn), ved produksjon av tønnebånd, var det vanlig å kutte 5-6 år gamle skudd om høsten/vinteren. Skuddene skulle ha en tykkelse mellom 2,5-3,5 cm i diameter. Lengden skulle utgjøre en favn + en snidel-lengde ): ca. 2 meter. Det var ellers vanlig å la 2-3 eldre stammer stå igjen i buskgruppen ved hver høsting for å sikre gjenvekst. Mange av hasselbuskene/ trærne som vi finner i dag kan ha et omfattende og gammelt rotsystem og hasseltrær har trolig hatt en sentral funksjon i de gamle kulturmarkene. Stubbeskuddskogene besto av treslag som lett dannet rotskudd og stubbeskudd. Skogene hadde gjennomgående unge busker/trær (fra 0 til 7-8 år). Den stadige og tilbakevendende høstingen sikret en god foryngelse, og en vedvarende frisk og livskraftig ungskog av treslag hvor flere ellers har en relativt kort levealder. Disse høstingsskogene må tidligere ha vært svært utbredt i Norge, særlig i strøk der det var mangel på styvingstrær. Snelskogene kunne bestå av meget gamle treindivider (rotsystem). På grunn av regelmessig avkutting er trestammene likevel gjennomgående unge og snelskogene mangler de store, gamle, ofte hundreårige styvingstrærne som karakteriserer navskogen. Alle snelskogstypene er avhengige av regelmessig høsting. Uten bruk vil de hurtig vokse til og utvikle seg til tette skoger pga. at den jevnlige kuttingen resulterte i et stort skuddoppslag fra basis. Med unntak av større hasselbestand kan det være vanskelig i dag å påvise lokaliteter som har vært utnyttet på denne måten. Hasselhager med tydelig preg av emnesanking inngår i faggrunnlaget og handlingsplanen for høstingsskoger. 1.1.5. Hagemarker Hagemark, hage, havn eller havnehage er beitemark med busk- og tresjikt. Hagemarkene ble først og fremst brukt til beiting; om våren og høsten før dyrene ble flyttet til og fra heimestøler og fjellstøler, og om sommeren til hestebeite. Også syke dyr eller ungdyr kunne beite i hagemarkene om sommeren. Hage betyr opprinnelig inngjerdet stykke beitemark. Hagemarkene finnes stort sett utenfor innmarka, gjerne på lavproduktiv jordbruksmark som ikke egnet seg for slått, men kunne også være del av marginal innmark. Havnehager er en type hagemark som var vanlige på Østlandet, ofte med ask i tresjiktet. Hagemarker med styvingstrær er mest utbredt på Vestlandet, og disse hagemarkene inngår ofte i en mosaikkstruktur med høstingsskoger. Bjørkehagene er en karakteristisk hagemarkstype med styvingstrær som vi finner i tilknytning til lettdrenert, gjerne tørt og næringsfattig jordsmonn, og på avsetninger med et stort innhold av blokkmateriale, dvs. på områder som ikke egner seg for oppdyrking (Austad 1985a). Bjørkehagene har sannsynligvis utviklet seg fra flere ulike naturtyper som delvis henger sammen med den regionale variasjonen. Sterk utnytting over lang tid med beiting, lauving og hogst, har ført til en tilnærmet enhetlig utforming av feltsjiktet, mens busksjiktet kan bestå av ulike arter. Mot kysten inngår røsslyng (Calluna vulgaris) i feltsjiktet (Austad 1985a, Austad 1998, Hauge & Austad 1999). Variasjonen i typer og bruk er stor: Askehager, orehager og seljehager finnes i første rekke på frisk grunn. Alle treslagene har tidligere vært viktige som fôrtrær; ask og selje som styvingstrær, gråor i stubbeskuddskogene. På rikere og gjerne noe tørrere mark finner vi hasselhager. På tørr, næringsfattig grunn finnes hagemarker med bjørk (bjørkehager) og eik (eikehager). Både bjørk og eik ble styvet, bjørk til fôr, mens det var tømmeret og barken som var mest verdifull i eikehagene. Eikelauv og eikenøtter har bare i begrenset grad blitt brukt til fôr. Se ellers Sverdrup-Thygeson et al. 2010. 19

Hagemark. Arnafjorden. Vik i Sogn. 2008. Hagemarka er delvis overflaterydda, men større jordfaste steiner finnes. Foto:Leif Hauge. I tillegg kan vi lokalt finne hagemarker hvor regionale høstingstradisjoner har formet karakterfulle hagemarker som rognehager (rogn ble ofte brukt som styvingstre i kyststrøk). Særlig bærene var viktig fôr sammen med lauvet. Sammensetningen av vegetasjonen i feltsjiktet i hagemarkene avspeiler både naturgrunnlaget og beitetrykket over tid, men beiteprefererende og beitetolerante arter dominerer og er felles for flere typer hagemark. Karakteristisk for mange av plantene i feltsjiktet er at de ofte har en vegetativ formeringsmåte som sikrer spredning, slik som de fleste grasartene, og også urter som jordbær, ryllik og blåknapp finnes her, dvs. at plantene ikke er så avhengige av at frøene blir modne for å sikre spredning. Hagemarker med et høgt antall styvingstrær (mer enn 20-25 trær) inngår i faggrunnlaget og handlingsplanen for høstingsskoger. 1.1.6. Lauvenger Lauvengene danner ofte overgangstyper mot hagemarker og høstingsskogene. Den vanligste utformingen av lauvenger beskriver dem som glisne, frodige skoger med store, varmekjære edellauvtrær. Lauvengene oppsto gjerne ved uttynning av lauvskogen gjennom rydding, stubbelauving og ved styving (Austad 1999). Marka ble overflateryddet til bruk som slåtteteiger. Trærne som var viktige fôrprodusenter, ble beholdt på og inntil slåtteteigene, og det var også vanlig å plante ut edellauvtrær enten som fôrtrær slik det ofte ble gjort på 1800-tallet, en tid da utnyttingen av naturressursene var på sitt mest intensive, eller også for å hindre erosjon. Lauvenger, slåttemark med styvingstrær, inngår i forskrift for og handlingsplanen for slåttemark (DN 2009). 20

Lauveng. Grinde. Lauvenga er relativt artsrik, preget av lyskrevende grasarter og urter. Foto:Leif Hauge. 1.1.7. Styvingstrær og høstingsskoger som habitat for andre organismer Høstingsskogene har utgangspunkt i en rekke ulike lauvskogstyper, først og fremst edellauvskoger. Her danner lokalisering (Østlandet, Sørlandet, Vestlandet og midt-norge), tidligere utnytting (styving, beite, emnesanking) sammen med substrat og jordsmonn, grunnlag for en stedstilpasset og variert vegetasjon. Vi finner ulike floraelement representert (nemorale arter, sør-østlige og varmekrevende arter, oseaniske/suboseaniske arter, antropocore arter). Mosaikkstruktur er typisk, og vegetasjonen er gjerne en blanding av kantarter og et høgt innslag av lyskrevende gras og urter ofte tilpasset et tynt substrat. I tillegg finnes beitepåvirket, beiteprefererende og nitrofil vegetasjon, sammen med typiske skogsarter og tørketålende arter som trives i ur, rasmark og på berghyller. Det varierende substratet bidrar sterkt til at slike skoger har en høg artsdiversitet. Skogene og enkelttrærne kan være svært gamle, og gjennom tilpassede driftsformer har en bestemt tilstand og struktur i skogene blitt opprettholdt ved at enkelte treslag ble tatt vare på, mens andre systematisk ble ryddet vekk. Suksesjon og gjengroing kom ikke i gang. Den intensive og tilpassede utnyttingen av disse skogene gjennom generasjoner har også ført til et stabilt, gammelt og ikke minst levende, friskt og aktivt rotnett. Kontinuitet i bruk og tilstand har derfor ikke bare hatt betydning for tre-, busk-, felt- og bunnsjikt med tilhørende insekts- og fugleliv, men også for jordsmonnet når det gjelder mengde og sammensetning av zoofauna, for eksempel av jordmidd. Trolig ble også mykorrhiza-sopper påvirket. De fleste høstingsskogene har svak drift i dag i forhold til hvordan skogene ble utnyttet tidligere. Husdyrbeiting med sau og evt. hjortebeiting utnytter likevel deler av produksjonen. Mangel på styving fører imidlertid til kraftig skyggedanning, økt lauvfall og endrete nærings- og fuktighetsforhold for felt- og bunnsjiktet. 21

Hagemark/høstingsskog. Bjørkehage, ca. 1995. Nesten alle bjørketrærne har spor etter lauving. Steine, Aurland, Sogn og Fjordane. Foto: Leif Hauge. Manglende uttak av for eksempel gråor gjør skogene tettere og gjør også at innslaget av næringskrevende skogsarter øker. Manglende høsting av stubbeskudd for eksempel av hassel og andre kortlivete lauvtrær (hegg, osp, gråor), gjør at forfallet i disse skogene øker, og fører til at de lyskrevende artene som var knyttet til skogtypen vil forsvinne. Styvingstrær utgjør hovedstrukturen i høstingsskogen (navskogen) og i enkelte hagemarker. Styvingstrær finnes også i lauvenger som solitærtrær, og i mindre grupper, plantet i grenselinjer, langs veger og vassdrag. Gamle styvingstrær er generelt viktig å ta vare på da de er vokseplass for en rekke organismer som moser, lav, vedboende sopp (Tønsberg et al. 1996), og for insekter, flaggermus og fugl. 1.1.8. Epifyttvegtasjonen Flere undersøkelser av epifyttvegetasjonen på styvingstrær fra Sverige (Andersson & Appelquist (1987), Nilsson et al.1994), viser at blant annet epifyttiske lavarter fra opprinnelige natur/urskoger synes å kunne overleve på gamle styvingstrær som fungerer som relikter, refugier og spredningssentre for arter som ellers har liten mulighet for å overleve i dagens landskap. Dagens arealbruk gir generelt ikke mye plass til denne typen habitat (den halvåpne strukturen med soleksponerte trær): det blir enten skog eller åker. Også som tilholdssted for insekter og fugl kan gamle styvingstrær betraktes som nøkkelbiotoper i kulturlandskapet og i lauvskogene. På mange måter blir styvingstrærne i kulturmarker en parallell til de gamle trærne i en urskog. Styvingstrærne får vanligvis en langt høgere alder enn trær i lauv- og barskogene ellers. Eldre trær som både har yngre greinbark, gammelbark og råtnende og død ved, utgjør levesteder (habitater) for mange organismegrupper. Når trærne eldes, blir barken tykk og ruglete, og det dannes sprekker der artene finner feste og næring for etablering og vekst. Konkurransen mellom artene kan være stor, men ofte finnes det flere ulike leveområder på ett og samme tre, slik at arter med tidlig og arter med sen etablering kan vokse side om side. Den jevnlige styvingen gir 22

bedre lystilgang til stammene enn det en finner hos trær med alle greinene i behold. Styvingstrær i aktivt brukte høstingsskoger har ofte god tilgang på lys sammenlignet med trær som står i en tett skog, og dette fremmer artsmangfoldet av moser, lav og sopp som bruker trebark som vekstsubstrat (Balle 1978, Jordal & Gaarder 1995, Moe & Botnen 1997, 2000, Nordbakken & Austad 2010, Sverdrup-Thygeson et al. 2010, 2011). Styvingen fører ellers til næringstilførsel som sammen med vannsig tilføres epifyttvegetasjonen nedenfor. Undersøkelser av mosevegetasjonen viser at det sjelden påvises rødlistede mosearter på styvingstrær (Moe & Botnen 1997, 2000, Nordbakken & Austad 2010). I Artsdatabankens rødlistedatabase framgår at det finnes rundt 10 rødlistede mosearter på gamle edellauvtrær av særlig alm, ask og lind (Sverdrup- Thygeson et al. 2011). I Artsdatabankens rødlistedatabase framgår at det er funnet rundt 136 rødlistede lavarter på edellauvtrær (Sverdrup-Thygeson et al. 2011). Dette er imidlertid for høyt fordi det inkluderer en rekke glattbarksarter, arter med tyngdepunkt på boreale lauvtrær, bartrær mm., dvs. arter som ikke er spesielt typiske for gamle edellauvtrær. En manuell gjennomgang ga som resultat minst 58 rødlistede lavarter knyttet til store, gamle edellauvtrær utenom eik, fordelt på 12 CR-arter, 18 EN-arter, 17 VU-arter og 11 NT-arter. I prinsippet vil de fleste av disse kunne finnes på styvingstrær. I en undersøkelse fra to kulturlandskap på Vestlandet ble 125 ulike lavarter funnet på 34 styvingstrær av ask (Botnen & Moe 1993). Dette er et høgt antall siden det bare var to lokaliteter som ble undersøkt, og antall habitater er begrenset. Av disse ble 18 arter betegnet som sjeldne. Seks av disse er rødlistet (Kålås et al. 2010). Dette er: skorpeglye (Collema occultatum), Gyalecta truncigena, Ramonia subsphaeroides, Thelopsis flaveola, Strangospora ochrophora og Thelopsis rubella (Botnen & Moe 1993). Jordal & Gaarder (2009), har også registrert en rekke kravfulle og delvis rødlistede kryptogamer, bl.a. lav knyttet til rike edellauvskoger i Hordaland. Blant annet nevnes almelav (Glyalecta ulmi), bleikdoggnål (Sclerophora pallida), skorpefiltlav (Fuscopannaria ignobilis), kastanjefiltlav (F. sampaiana) og prakthinnelav (Leptogium cochleatum) som alle er rødlistet (Kålås et al. 2010). I Artsdatabankens rødlistedatabase framgår at det finnes minst 38 rødlistede sopparter på gamle edellauvtrær av særlig alm, ask og lind (Sverdrup-Thygeson et al. 2011). Mangler i rødlistebasens økologifelter gjør at dette tallet i virkeligheten er vesentlig høyere. Bare på alm er det kjent minst 47 rødlistearter i Norge (Gaarder et al. in press). På eik er det kjent 31 arter (Sverdrup-Thygeson et al. 2010). De fleste vedboende soppene er saprofytter og vokser normalt på liggende døde trestammer og annet dødt trevirke. Noen arter kan også vokse på bark eller blant mose på stående trær og trær med partier med død ved. De fleste vedboende soppene finnes hovedsakelig i skogsmiljøer hvor de foretrekker et fuktig lokalklima. En mindre gruppe arter ser ut til å foretrekke gamle, helst frittstående edellauvtrær i et åpent og solrikt miljø, og er derfor til en stor grad knyttet til kulturlandskapet. 23

Blådoggnål Sclerophora farinacea (VU) vokser spredt på grov oppsprukket bark av alm (vanligste treslag) og ask (uvanlig) (til venstre). Den har en nokså kontinental utbredelse i Norge. Den finnes særlig på nord-vestlandet og deler av Østlandet, og er omtrent ikke funnet i Rogaland og Hordaland. Almelav Gyalecta ulmi (NT) (til høyre) er en typisk art på grov oppsprukket bark av alm og ask. Foto: John Bjarne Jordal. Pelskjuke Inonotus hispidus (EN) på styvet ask på Grinde, Leikanger (til venstre). Hovudtyngden av bestanden er på styvete asketrær i indre Sogn. Ferskenpote Rhodotus palmatus (EN) (til høyre) er i Norge en eksklusiv almeart som er funnet bare i område med mye styvete almetrær, særlig der hvor det er god tilgang på død ved. Foto: John Bjarne Jordal. 1.1.9. Insekter, midd og fugl Mangfoldet av virvelløse dyr kan være stort og høgt i tilknytning til gamle styvingstrær og kulturmarker dominert av slike. I Artsdatabankens rødlistedatabase framgår at det finnes minst 93 rødlistede billearter, 34 sommerfuglarter og 25 tovingearter på gamle edellauvtrær utenom eik, etter Rødlista 2010 (Sverdrup- Thygeson et al. 2010). Ifølge Rødlista 2006 var 105 rødlistete billearter angitt å leve i tilknytning til eik i Norge, og om lag halvparten av disse var knyttet til hule eiker (Sverdrup-Thygesen et al. 2010). En nyere undersøkelse av midd (Acari og Gamasida) fra lauvtrær på to lauvenger/hagemarker i Sogn og Fjordane, viste at 56 ulike middarter ble registrert (54 Gamasina og 2 Microgyniina), hvorav 22 ble funnet på styvingstrær (bark, trehull og råtnende ved). Av de 576 registrerte artene var hele 36 nye for Norge (Slomian et al. 2005). Gammel, død ved og hulrom i styvingstrærne gjør dem til viktige tilholdssteder for insekter og for hulerugende fugl. I og med at slike styvingstrær (og hulrom) oppnår betydelige dimensjoner blir de viktige også for større hulerugende fuglearter, slik som kattugle og hulerugende ender (kvinand og laksand). Også flere arter spetter forekommer vanlig, noe som igjen fører til hekkemuligheter for andre hulerugende fuglearter. Innhule trær fungerer som yngleplasser for flaggermus (Michaelsen et al. 2009), og eksempelvis er det påvist at viktige styvingsområder som Eikesdalen har uvanlig stor tetthet av flaggermus (Sunde & Grønningsæter 1998). 24

1.1.10. Økosystemtjenester Økosystemtjenester fra disse tresatte kulturmarkene som høstes, er at de kan sees på som bærekraftige produksjonssystem, i det de kan utnyttes uten å gjødsles opp,- det sørger stabile, store trær og styvingen for. Slik sett er de kulturengene overlegne. Økosystemtjenester i høstingsskoger kan knyttet til 5 forhold, foreløpig har det vært lite fokus på dem: Produksjonsareal; mark blir gjennom denne bruken til produksjonsareal (fôr, emnevirke m.v.). Gunstige økologiske prosesser; i forhold til styvingen og trerøttenes reaksjoner på denne foregår det viktige økologiske prossesser, bla forstyrres rotnettet og økosystemet stimuleres til en produksjonsøkning, styvingsgjødsling. Dette er prosesser de er viktig å søke nærmere kunnskap om. Det kan få betydning for utvikling av agro-forestry-system,- særlig i utviklingsland, men også industriland. Karbonlagring; gamle styvingstre er stabile i forhold til lagring av CO 2, inkludert et stort stabilt rotsystem og en aktiv jordfauna som også lagrer CO 2. Den stadige produksjonen av friskt, ungt og kraftig greinverk og svært mye lauv på trær som brukes på denne måten, fanger også opp mye CO 2. Dette er viktig i et klimaperspektiv. Hindrer erosjon; det er et godt utviklet rotnett på slike gamle trær, særlig på tørr og sandholdig mark i bratte skråninger vil det bidra til å hindre utrasing og erosjon. Dette er også viktig i et klimaperspektiv. Kulturhistorie og kunnskap om drift og hvordan menneskene har brukt lauvskogene og skaffet mat før. Gamle styvingstrær med en rik epifyttvegetasjon, insektsfauna og fugleliv. Foto:Leif Hauge. 25

1.2. Historie, utbredelse og status 1.2.1. Høstingsskoger i Norge Styvingstrærne som i dag særpreger de tresatte kulturmarkene våre som hagemarker, lauvenger og høstingsskogene, er rester etter ubrutte tradisjoner som kan spores tilbake flere tusen år (Høeg 1976, Austad 1988). Trærne som ble tillaget hadde sin bruksanvendelse og nytteverdi i flere hundre år for gradvis og fortløpende å bli erstattet av nye trær. De fleste av edellauvskogene våre, særlig i Vestlandsfylkene, har en tidligere historie som lysåpne høstingsskoger. I disse kulturskogene ble uttak av ved, emnevirke og tømmer kombinert med høsting av lauv, ris, skav, bark og nøtter, i tillegg til husdyrbeiting, noe skrapslått og jakt. Denne mangesidige måten å utnytte skogsressursene på er meget gammel og går sannsynligvis langt tilbake i tid. Høstingsskogene er trolig en av de eldste kulturmarkstypene vi har. I dette faggrunnlaget og handlingsplan er det i hovedsak skogenes betydning som produksjonsområder (husdyrfôr) som blir vektlagt. Det er funnet tydelige spor etter tidlig lauvsanking i Norge, blant annet på gården Grinde i Leikanger, Sogn og Fjordane (Austad & Øye 2001) og Havrå på Osterøy, Hordaland (Hjelle & Kaland 1994). På Grinde i Leikanger, ble en markert nedgang i almepollen C 14 - datert til 2505-2415 f. Kr. (kalibrert alder)(kvamme 1998). Også lauvsanking på en av de andre gårdene, Havrå på Osterøy i Hordaland, er C 14 -datert til 2045-1815 f. Kr. (kalibrert alder). Alm (Ulmus glabra) skulle ellers være vanlig utbredt her i landet på den tiden. Alm bruker 7-8 år på å sette blomst (og dermed pollen). Med en jevn og omfattende lauvsanking vil andelen av almepollen bli minimal og dermed ikke lenger være tydelig i pollendiagrammene (Fægri 1944). 26

Kristian Lee lauvet helt frem til 1990-årene. Eldre gårdbrukere er uvurderlige informanter når det gjelder å få formidlet kunnskap om eldre tiders driftsteknikker i landbruket. Lee, Arnafjorden, Vik. Foto:Leif Hauge. De to eksemplene som er nevnt ovenfor er veldokumenterte «almefall» fra Vestlandet som er funnet i områder som senere ble preget av gårdsdrift. Slike «almefall» er også påvist i mange østnorske og også i europeiske pollendiagram, særlig i forbindelse med de eldste sporene etter jordbruksaktivitet i begynnelsen av yngre steinalder (Behre 1988). Under jernalderen ble det utviklet nye redskap med sentrale deler i jern, og lauvsankingen fikk et langt større omfang. Spesielle kniver, eller sigdlignende redskap med kraftige blad, ble utviklet til dette formålet. Det er gjort mange gravfunn fra eldre- og yngre jernalder i Norge av sigder, ljåblader og lauvkniver (Brøgger 1933). Jernsigden er registrert i de eldste funnene fra jernalderen fra før-romerske plasser i Østfold, i Eiker og på Jæren. Lauvkniver er funnet i arkeologiske utgravninger fra jernalderog vikingeboplasser både i Norge og ellers i Europa. De fleste funnene i Norge er fra siste del av jernalderen. Det er gjort funn av nesten tusen sigder og noen hundre ljåer. Funnene av lauvkniver er færre, og gjerne knyttet til de delene av landet hvor husdyrholdet må ha vært mest dominerende. De fleste registrerte funnene er da også fra Vestlandet og indre deler av dalførene på Østlandet, i første rekke fra Valdres. Totalt er det gjort funn av mer enn 30 lauvkniver. Mange av de tidligste norske funnene er trolig importerte. Lauvkniven utviklet seg fra sigdlignende redskap til et redskap som både kunne hogge og dra greiner når en la tyngde på skaftet. Derfor ble snidelen smidd med tydelig innoverbøyd egg, og en tydelig krok/odd/ nese til å kunne dra kvisten ned med. Etter hvert ble lauvknivene produsert i ulike størrelser, slik at bruken kunne varieres fra mer hogst og kapping av tykkere greiner (styving), til oppkapping av småkvister fra avhogde greiner og småskudd fra bakken (lauving og rising). 27

Risping. Arne Lee. Framfjorden, Vik i Sogn. Risping vil si å slite (plukke) bladene av trærne. Det er lettest å rispe bladene av rette greiner, og det er mest og størst blader på unge skudd. Derfor var det vanlig å rispe trær som var blitt styvet de foregående årene. Foto:Leif Hauge. Rising foregikk på ettervinteren med avhugging av friske greiner med knopper. Det var helst alm som ble riset. Grinde, Leikanger. Foto:Leif Hauge. Ris og skav nevnes også i de gamle matriklene fra 1800-tallet som vanlig og årvisst fôr, sammen med lauv, og ikke som nødfôr. Det var betydelige mengder fôr som tidligere ble høstet av lauvtrær. Antall kjerv var imidlertid avhengig av til enhver tid antall dyr og høyavling. Til 3-4 melkekyr og 20-25 sau ble det på midten av 1800-tallet på en vestlandsgård gjerne høstet 2-3000 kjerv. Store lauvskoger ble også utnyttet av husmenn. I de fleste fylker opphørte lauvingen på begynnelsen av 1900-tallet, men høstingen fikk et oppsving igjen under andre verdenskrig. Fôrhøstingen foregikk på forskjellige måter, og det er klare regionale særtrekk både når det gjelder teknikker, begreper og bruk av de ulike treslagene. Ved lauving (styving) ble greinene høstet så ofte at de ikke rakk å bli for kraftige mellom hver gang. En rekke ulike redskaper ble benyttet. Avkuttede greiner ble delt opp til 1 m lange kvister som ble samlet i kjerv (passelige bunter) og bundet sammen med kvister (band) av rogn, bjørk eller hegg. Kjervene kunne veie opptil 6-7 kg. De ble hengt opp til tørk i trærne, på hesjer eller gjerder. Lauvkjerver som var høstet i utmarka, først og fremst av bjørk, ble ofte satt i rauk eller stakk i friluft, lagret under en gran eller i en utløe før de ble kjørt hjem i slede på vinteren. Lauvet kunne også rispes av greinene i de mellomliggende årene i styvingssyklusen. Det ble da rispet av for hånd, raket sammen, samlet i sekker og tørket. I tillegg ble nedfallent lauv ofte sanket inn om høsten (rakelauv). Dette ble imidlertid i hovedsak brukt til strø i fjøs og stall og bare i liten grad brukt til fôr. En ikke ubetydelig fôrmengde ble høstet også vinterstid og tidlig på våren gjennom at kvister med velutviklede knopper ble samlet. Flere av høstingsskogene har en tidligere historie først og fremst som risingsskoger, og har i mindre grad vært brukt til lauving. Store bestander med alm ble riset på denne 28

måten (det vil si styvet på vårvinteren). Også ved rising var det faste teiger i høstingsskogene som ble høstet etter en bestemt syklus, mest vanlig hvert 4. år. En laget risbunter som ble gitt dyrene (kyr) i frisk tilstand. Grovere kvister og greiner (beit og brom) ble lagt ut slik at dyrene kunne spise av dem (gnag), mens barken på større greiner ble flekket av med spesielle skavjern (skav). Styving av lind for produksjon av bastetau og reip og av eik til garving, ble også gjennomført med jevne mellomrom. 1.2.2. Høstingsskoger i Europa Norge er ikke alene om å ha lauvingstradisjoner. Bruken av lauv til fôr er like gammel som husdyrholdet i flere land. Treslagene kunne variere, men trær som det var mest av ble mest brukt. Ulike dyr fikk ulikt fôr, men overraskende nok er teknikkene og redskapene som ble brukt mye av de samme over landegrensene. Bruk av lauv som husdyrfôr er fremdeles vanlig i asiatiske land som for eksempel Nepal. Lauvtrær brukt til fôr har hatt en stor utbredelse blant annet i nordiske land som Sverige, Finland og Norge, men også i andre land som Romania, Tyskland, Sveits, Østerrike og Spania. Regionale tradisjoner og bruk har resultert i ulike høstingsmetoder som igjen har formet trærne, de tresatte kulturmarkene og skogene. Paleobotaniske studier viser at småfe (sauer og geiter) har blitt fôret med lauvkvister for 6000 år siden i Sveits og Danmark (Bartholin 1978, Rasmussen 1989, Göransson 1996) og i Sverige og Norge for 4000-5000 år siden (Slotte 1999, Hjelle & Kaland 1994, Kvamme 1998). På gamle malerier og kobberstikk kan en finne dokumentasjon på lauving og bruk av lauvkvister, trolig til husdyrfôr. Den eldste avbildingen av lauvsanking i Europa er på to nesten 3500 år gamle begre (Hæggström 1996). Bruken av lauvtrær i Europa kan stort sett kategoriseres i tre hovedtyper: 1. Bruk av lauvtrær til brennved. Dette var viktig i tette befolkningsentra i Europa. Byene måtte forsynes med store mengder ved. En oppdaget tidlig at kultiverte høstingsskoger, som f.eks coppice woodland ga mer virke enn naturskoger. Disse høstingsskogene var viktige inntil kullet overtok som brensel. 2. Bruk av lauv til husdyrfôr. Dette var vanligst i tempererte områder der husdyrholdet var stort og tilgangen på dyrkningsjord var begrenset. Tradisjonen var vanligst i fjellregioner på kontinentet som i Pyreneene, Alpene og Karpatene. Bruksformen var også vanlig i Norden, spesielt i Sverige, Finland og Norge. 3. Bruk av lauvtrær til emnevirke. Styving av trær stimulerer til skuddanning og mange rette skudd etablerer seg nær kappunktet. Dette gir lange og rette greiner som kan brukes til ulike konstruksjoner, som for eksempel himlinger og avanserte takkonstruksjoner. Stammene kunne også brukes til mastetømmer. Særlig i Sør-Europa var denne bruksformen vanlig. Vi kan konstatere at lauvtrær har vært sterkt utnyttet opp gjennom tiden i Europa i første rekke til vedog emneproduksjon, men i områder med kalde vintre, mye snø og lange innefôringsperioder har bruken av lauvfôr vært omfattende. Dette har også vært vanlig i områder som var mye utsatt for tørke. I dag er det stort sett bare i verneområder at vi i Europa kan finne styvingstrær, høstingsskoger og andre tresatte kulturmarker som blir skjøttet. England På kontinentet var det mer vanlig å høste lauvtrær regelmessig til uttak av ved enn til dyrefôr. Her ble feltsjiktet som kunne være både ujevnt og steinete, i hovedsak beitet. Dette har nok vært den bruksmåten som har hatt størst betydning for høstingsskogene i Europa. På samme måte som for fôrproduksjon, var styving viktig for å få en flergreinet og vid krone som kunne gi høg produksjon (mange unge og kraftige stammer til ved eller virke). Aktiv krigføring i Europa på 15-1600-tallet førte til et stort behov for trekull, noe som fikk betydning for framveksten av coppice woodland (Buckley 1992). Her ble trær hogd av ved rothalsen slik at det ble god forynging fra stubben. Skuddene fra de avkuttede trestammene kunne vokse opp til nye stubbeskuddskoger. Trærne ble høstet i sykluser på ca. 15-16 år. 29

Coppice woodland, sør England. 1990. Foto: Ingvild Austad. Kvister fra treslag med rette og myke greiner (hassel og selje) kunne også brukes til ulikt flettverk (gjerder og som redskap og utstyr til husholdningen). Skuddene kunne også vokse seg kraftigere og brukes til staur da disse som regel var mer rettvokste og uten forgreininger, enn greiner fra blant annet eik og ask som vokste uten påvirkning. Skuddskoger med eik, bjørk, ask, lønn ble også mye brukt til bygningsvirke, både til båter og hus (Rackham 1980ab, 1989). Stubbeskuddskoger er ikke vanlige lenger, men noen slike områder skjøttes av naturvernorganisasjoner blant annet i England. De tradisjonelle stubbeskuddskogene er kjent for et spesielt rikt dyre-, fulge- og insektsliv, men en god del av disse skogene er nå plantet til med gran og annen barskog (Buckley 1992). Nederland I Nederland, delvis i Frankrike og Danmark finner vi en annen utnytting av trær. Beskjæringen av korgpil og hvitpil (Salix viminalis, S. alba) for å produsere rette, unge skudd til fletting av møbler og til båndproduksjon (tauverk), er karakteristisk. Bruken av pilearter til forsterking av diker, til flettverksgjerder og som trær langs elver og kanaler for å hindre erosjon og utrasing var viktig i Nederland. I dag blir slike trær plantet mest for å utvikle artsrike biotoper. Alpene Tradisjonen med å høste lauv til husdyrfôr var vanlig i Alperegionen; i Østerrike, Sveits, Sør-Tyskland og i Nord-Italia. I Romania (f.eks. i Maramures-området), lauves det ennå, selv om denne tradisjonen også her har gått sterkt tilbake de siste årene. Store områder der det tidligere var beite, slått og fôrsanking, er nå i ferd med endres av gjengroing, eller forsvinne helt på grunn av tettsteds- og byutvikling (Read 2007). Lauvingen i disse landene foregikk stort sett slik det var vanlig i fjord- og fjellstrøkene i Norge. Ask var det vanligste styvingstreet nord i Alpene, lind i øst og alm og eik i sør. I fuktige og kalde områder var platanlønn (Acer pseudoplatanus) vanligst brukt (Brockmann & Jerosh 1936, Haas & Scweingruber 1993). Styvingstrærne sto gjerne som solitærtrær eller samlet i små grupper fristilt fra skogen. Kulturmarkene de formet kan mest minne om våre nordiske hagemarker og lauvenger. Ofte ble trær plantet for å stabilisere og hindre utgliding av jord på bratte engareal, på mange måter etter 30

samme prinsipp som styvingspiler ble plantet langs grøfter og diker i andre land. Nedfallent lauv (rakelauv), hadde stor betydning som jordforbedringsmiddel i regionen, og ble brukt som strø i båser og innhegninger for småfe, eller blandet direkte med husdyrgjødsel (Machatschek 2002), slik vi også finner det brukt i nordiske land. Mellom og Sør-Europa Middelhavsregionen har en særpreget og artsrik flora. Regionen var opprinnelig preget av eikeskoger. I Spania, Portugal, Italia og Hellas, finner vi i dag sammenhengende beitemark og høstingsskoger som enten er utviklet gjennom bevisst høsting og uttynning, eller plantet for å gi ulike avlinger. Kvister med blad fra for eksempel oliventrær ble gjerne gitt til husdyrene i frisk tilstand ved tynning og beskjæring av trærne. Morbærtreet (Morus alba, M. nigra) ble innført til Middelhavslandene fra Asia for silkeormens skyld (Morus alba). Bladene er svært næringsrike og inneholder mye B og C-vitaminer og benyttes mye til husdyrfôr. Vi finner derfor i dag karakteristiske styvingstrær av morbær flere steder i middelhavsområdet, i tillegg til i Asia (India, Japan og i Himalaya) (Gilmor & Fisher 1992). Lauvtrær har som tidligere nevnt, hatt stor betydning som produsent av emnevirke, og overalt i Europa finnes styvingstrær som er formet av ulike bruksmåter og teknikker. Mange av disse hviler på flere hundre års tradisjoner. I motsetning til lauvingstrærne, ble greinene på disse trærne gjerne høstet om vinteren. Spanske konger utnyttet lauvskogene til trekullbrenning (desmocho) og brukte styvingstrær som virke til skipsbygging (trasmocho) (Loren 2007). Det finnes dokumenter fra 1300-tallet som beskriver bruken av svartpoppel (Populus nigra) fra Aragon i sørøstlige Spania. Osp og poppelarter er spesielt bestandige mot fuktighet. Morbertre. Kreta 2007. Morbærtreet ble innført til Middelhavslandene fra Asia for silkeormens skyld. Bladene er svært næringsrike og inneholder mye B og C-vitaminer og benyttes mye til husdyrfôr, spesielt under tørkeperioder på sensommeren. Foto:Leif Hauge. 31

Finland har lange lauvingstradisjoner, i første rekke langs sør- og vestkysten og på Åland. Mange av bjørkehagene blir fremdeles aktivt beitet av sau, men de fleste av disse områdene har ikke vært utnyttet tradisjonelt siden siste verdenskrig. Bjørkehage fra Åland med tilsvarende struktur som en finner på Vestlandet. Foto:Leif Hauge. Når det gjelder emnevirke til skipsbygging, så gir styvingen trærne spesielle greinvinkler som kan brukes som sterke konstruksjonselement. Lange og rette greiner av agnbøk ble brukt i himlingskonstruksjoner i hus (cabercero)(read 2007). De aller fleste av disse høstingsskogene er nå tilgrodde, og i mindre grad innlemmet i verneområder. Eikeskogene med blant annet steineik (Quercus ilex) og korkeik (Quercus suber) finner vi i første rekke i områder i vest (Spania og Portugal) hvor Dehesa-systemet dominerer enkelte områder. Dette er en savannelignende vegetasjonsstruktur med spredte trær av korkeik og steineik. Feltsjiktet blir gjerne beitet, fortrinnsvis av gris eller villsvin, men også småfè og andre husdyr utnytter feltsjiktproduksjonen. Kork var tidligere en viktig eksportartikkel, og begge treslagene produserer eikenøtter. Den tradisjonelle korkdyrkingen er delvis opphørt, og områdene fungerer i dag stort sett som beiteområder. Sverige, Finland og Danmark I Sverige har bruk av lauv til husdyrfôr lange tradisjoner (Slotte 1999). Spesielt sau ble fôret med lauv, men også de andre husdyrene fikk slikt fôrtilskudd. Lauvsankingen i Sverige minket kraftig på slutten av 1800-tallet. Finland har også lange lauvingstradisjoner, i første rekke langs sør- og vestkysten og på Åland (Nåtö og Eckerö). Her er det utviklet hagemarker og lövänger med varmekjære treslag, spesielt alm. Bjørkehagene på Åland er ellers karakteristiske; mange blir fremdeles aktivt beitet av sau, men de fleste av disse områdene har ikke vært utnyttet tradisjonelt siden siste verdenskrig (Hæggström 1983). I dag utgjør mange av dem viktige deler av verneområder hvor den spesielle strukturen og vegetasjonen blir tatt vare på gjennom aktiv kulturlandskapsskjøtsel. I Danmark var stævningsskogene som er en type høstingskog (stubbeskuddskog), vanlige. Stævningskogene er den eldste kjente formen for skogbruk i Danmark (Worsøe 1979, 1988), og kan 32

spores tilbake til steinalderen. Bruken gjør at skogen kan deles inn i en lavskov med frodig bunnvegetasjon og en højskov med stor skyggeeffekt. Trærne ble hogd helt ned med 10-50 års intervall avhengig av treslag og bruk. Skogene kunne bli flere hundre år gamle, selv om strukturen egentlig ser mye yngre ut. Dette er en parallell til de engelske coppice woodlands. Få av stævningsskogene er vernet (Worsøe 1979, 1988). 1.2.3. Truethetsstatus I Truete vegetasjonstyper i Norge (Fremstad & Moen 2001) er høstingsskoger angitt til å være en sterkt truet type (EN) og det vises til at Norge er et av de få landene i Europa som ennå har høstingsskoger. I Norsk rødliste for naturtyper (Lindgaard & Henriksen 2011) er høstingsskoger ikke vurdert. Denne lista følger inndelingen etter NiN, og høstingsskoger er ingen egen naturtype her. Delvis inngår høstingsskoger i det som kalles kulturmarkseng i NiN, fordi også tresatte kulturmarksenger inngår her. Kulturmarkseng er på Norsk rødlista for naturtyper vurdert til å være sårbar (VU). 1.2.4. Oversikt over kartleggingsprosjekter og forvaltningsregimer som omfatter høstingsskoger Følgende er en oversikt over viktige kartleggingsprosjekter og forvaltningsregimer som omfatter høstingsskoger: Flere verneområder (edellauvskogsreservat og landskapsvernområder) inkluderer indirekte mange høstingsskoger (MD, DN 1970-2010). Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap (MD, DN med deltakelse av landbrukssektoren 1992-1996) har fanget opp flere områder. I Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold, er tyngden av naturtypelokaliteter i kulturlandskapet blitt kartlagt, i tillegg er flere rødlistede arter knyttet til gamle styvingstrær blitt registrert (Interdep 2003-2010). I edellauvskogsregistreringene er noen høstingsskoger registrert (DN 2009-dd) I Verdensarvsområdet for norske fjordlandskap (Geiranger og Nærøyfjorden), vil det også være deler av gammel lauvskog som er kulturpåvirket (edellauvskog og områder med bjørkedominans) (UNESCO). I de fylkesvise regionale miljøprogrammene (RMP) i jordbruket (2005, rullering 2008), er kulturlandskapet sterkt fokusert,- og i områder hvor sporene etter tidligere emneuttak og lauving er synlige, gis det også spesielle tilskudd for å ta vare på disse. Utvalgte kulturlandskapet i jordbruket (MD, LMD og SLF, DN og RA) som ble startet opp i 2009 og videreført i 2010 og 2011, har også fanget opp høstingsskoger og lauvingsområder. Utvalgt kulturlandskap, Grinde-Engjasete, er valgt ut på grunn av den omfattende høstingen som har funnet sted i området gjennom flere generasjon. Området er beskrevet som: Fjordgrend ved Sognefjorden, med gårdstun, innmark med frukthager, eng, beite og gamle kulturmarker, inkludert lauvingslier. Spor etter lauvsanking kan C14-dateres til 2400 f. Kr. i dette området. Faggrunnlag med forslag om høstingsskog som utvalgt naturtype etter nml 52 med handlingsplan (DN 2011). 33

Langs Åkrafjorden i Etne kommune, Hordaland er det mange fragmenter av høstingsskog. Her er både stjerneområder og verneområder som f. eks. Sævereidberget naturreservat. Foto: Leif Hauge. 1.2.5. Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap Den Nasjonale registreringen av verdifulle kulturlandskap i Norge (DN 1994) omfatter noen høstingsskogsområder. Dette er den første og eneste, store og samordnete registreringen av kulturlandskap i landet. Intensjonen var å fange opp store, helhetlige områder med både store biologiske og kulturhistoriske verdier. Resultatet var en liste på ca. 280 høgt prioriterte kulturlandskap, derav en representativ liste, basert på landskapsregioner i Norge på 112 områder. Disse finnes i en egen kulturlandskapsmodul i Naturbase. Her er det pr. nov. 2011 beskrevet 668 områder, hvor 25 av disse har spor etter lauvfôrsank. Noen av disse utgjør også verneområder. Eksempler på prioriterte høstingsskoger i Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap er: Eikesdal-Øverås i Møre og Romsdal, Grinsdalen med seterområder og Nærøyfjorden i Sogn og Fjordane, Klungtveit/Litlehamar med omkringliggende områder i Rogaland og områder nær Farrisvannet (Nedre Ono, Bærug-Eikenes) i Vestfold. Områdene i den nasjonale registreringen er mer eller mindre fulgt opp med forvaltnings- og skjøtselsplaner og aktiv forvaltning gjennom landbrukets ordninger. Miljøvernmyndighetene har supplert med noe tilskudd til tiltak for biologisk mangfold. Rapporteringer fra fylkesmennene basert på deres kunnskap om status og hevd i 2002 og 2006, viste at ca. halvparten av områdene fremdeles var i bruk, men at den andre halvparten bar tydelige tegn på gjengroing og forfall. Tilstanden til de registrerte høstingsskogene ansees til å være svært dårlig. De fleste inngår også nå i naturtypemodulen i naturbasen. 1.2.6. Nasjonalt program for kartlegging og overvåking og kommunal kartlegging DN-håndbok nr. 13 beskriver et metodeopplegg for kartlegging og verdisetting av biologisk mangfold til bruk i en kommunal kartlegging (1999-2003) der kulturlandskap inkludert kategorien høstingsskog inngår. Høstingsskog ble først definert i den reviderte versjonen fra 2006 (2007). I DN-håndboken fra 2003 ble typen inkludert i kulturlandskap under hagemark eller under skogstypene rik edellauvskog eller gammel edellauvskog. Hovedtyngden av kartleggingen i kulturlandskapet har 34

foregått som en supplerende kartlegging (i tillegg til den kommunale), i regi av det Nasjonale programmet for kartlegging og overvåking (Interdep. 2003-2010). Målet med arbeidet er å gi informasjon om stedfesting og verdiklassifisering av viktige områder for biologisk mangfold, endringer i biologisk mangfold over tid og om årsakene til endringene, samt forslag til tiltak og oppfølging av disse. Følgende verdisetting og kategorier er benyttet for naturtypene: A - svært viktig, B - viktig og C lokalt viktig. Dette er med andre ord en kartlegging av arealer med en bestemt naturtype mens den Nasjonale registreringen av verdifulle kulturlandskap hadde mer fokus på helhet. Basert på ny kunnskap fra naturtypekartleggingen, tidligere kunnskap fra den Nasjonale registreringen av verdifulle kulturlandskap og kunnskap om verneområdene, er det gjort en samlet vurdering, og pekt på noen få stjerneområder i det enkelte fylke/regionen. Stjerneområdene utgjør representative og helhetlige kulturlandskap med verdifulle biologiskmangfold lokaliteter. Denne faglige vurderingen av områdene er nyttig kunnskap når områder for skjøtsel skal prioriteres. Noen høstingsskoger inngår blant disse. Disse finnes i de fylkesvise rapportene fra kartleggingen utgitt av DN (Norderhaug et al. 2007, Bjureke 2008, Jordal 2008, Hauge & Austad 2008,) og NTNU (Moen et al. 2006). Stjerneområder med høstingsskog er foreløpig: Midt-Norge: Eikesdal-Øverås, Nesset kommune, Møre og Romsdal (Jordal 2008). Sogn og Fjordane: Grinde i Leikanger (Hauge & Austad 2008ab) Hordaland: Åkrafjorden i Etne og Kvinnherad (Jordal & Gaarder 2009) Rogaland: Klungtveit-Litlehamar i Suldal (Norderhaug et al. 2007) Aust Agder: Melås og Landsverk, Gjerstad kommune (Bjureke 2008) Aust Agder: Øvre Ramse, Åmli kommune, (Bjureke 2008) Siden høstingsskoger er relativ ny som kategori når det gjelder kartlegging av biologisk mangfold, er kunnskap om kulturmarkstypen mangelfull i flere fylker. 1.2.7. Høstingsskog i verneområder og verdensarvområder Det er ikke noe tematisk vern for høstingsskoger, men noen av de tematiske planene fanger opp naturtypen. Dette gjelder særlig verneplanene for edellauvskog. I DN s naturbase er det på landsbasis registrert 257 vernete edellauvskoger. I 15 av disse inngår en beskrivelse av fôrhøsting. Registreringer viser at det er et relativt stort sammenfall mellom edellauvskogsreservater og utforminger av høstingsskoger. Fôrhøstingen i høstingsskogene og biologisk-mangfoldverdiene knyttet skogene som høstingskoger er underkommuniserte. De fleste edellauvskogene har sin egen spesielle brukshistorie som stort sett inkluderer tradisjonelle drifsformer som slått, beite, lauving, rising, hogst av emnevirke, vedhogst og av og til også bast- og nøttesanking. Når det kommer til forslag om skjøtselstiltak er det stort sett fokusert på fremmede arter som innplanting av/fjerning av gran, platanlønn og spisslønn. Siden verneformålet i de fleste reservatene går på urørt natur er det ikke ensbetydende med at kulturmarkstypen høstingsskog blir ivaretatt som del av et reservat. Dersom ikke verneformålet og forvaltningsmyndighetene åpner for skjøtsel av deler av disse høstingsskogene, vil de på sikt endre seg mot et naturlig skogssamfunn. Det finnes imidlertid gode eksempler på at vedlikehold av høstingsskoger gjennom skjøtsel kan kombineres med å ta vare på andre verdier i edellauvskogsreservat som for eksempel i Målandsdalen naturreservat i Hjelmeland kommune og Sævereidsberget i Etne kommune, begge i Hordaland fylke. 35

Stjerneområdene utgjør representative og helhetlige kulturlandskap med verdifulle biologiskmangfold lokaliteter. Melås og Landsverk, Gjerstad kommune i Aust Agder har et høyt innslag med styvingstrær. Foto:Leif Hauge. Enkelte av verneområdene er med i Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap, senere også i Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (se nedenfor), og er fulgt opp med skjøtsel. Skjøtselsinnsatsen i verneområder har økt i prioriterte områder. Vi finner høstingsskoger delvis også i nasjonalparker og i noen landskapsvernområder. Nasjonalparkene omfatter mest alpine områder, men kan også omfatte frodige dalfører. I Sogn og Fjordane finnes høstingsskoger i både Utladalen og Mørkrisdalen landskapsvernområder. Høstingsskog er imidlertid ikke systematisk kartlagt i verneområder. Områdene som er vernet etter naturvernloven har vært forvaltet etter en verneforskrift som fastsettes for hvert enkelt område. Verneområdene forvaltes normalt av fylkesmannen, men 50-60 kommuner har fått delegert forvaltningsansvaret. Et viktig virkemiddel i forvaltningen er en forvaltningsplan som avklarer hvordan verneforskriften skal tolkes og gir føringer for skjøtsel, tilrettelegging, oppsyn m.v. Det arbeides med å utvikle bruk av bevaringsmål som angir hvilken tilstand som ønskes eller som en ønsker at skal unngås i verneområdet. Nærøyfjorden og Geirangerfjorden i Vestnorsk fjordlandskap inneholder mange viktige kulturmiljøer og kulturmarkstyper. De mange hyllegårdene langs Storfjorden i Stranda/Norddal har spor etter høsting. Det samme gjelder ulike typer av høstingsskog i Nærøyfjorden verdensarvområde, blant annet på Holmo/Styvi og Nedbergo. Det blir nå utarbeidet skjøtselsplaner for mange delområder i disse områdene. 36

Gården Grinde, Leikanger, er et Nasjonalt utvalgt kulturlandskap med fokus på lauvsanking er kjent for det særmerkte kulturlandskapet med mange styvingstrær. Området har vært gjenstand for flere forskningsprosjekt. Foto:Leif Hauge. 1.2.8. Utvalgte kulturlandskap i jordbruket De Utvalgte kulturlandskapene i jordbruket er helhetlige og representative kulturlandskap. Når de når et tilstrekkelig antall, vil de i sum være representative for Norges ulike kulturlandskap. De utgjør utstillingsvinduer og referanseområder for drift og skjøtsel, og skal bidra til å ivareta store biologiske og kulturhistoriske verdier. Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet har hittil valgt ut 22 områder (20 i 2009, 2 i 2010) som gis en særskilt forvaltning. Utvelgingen er basert på forslag fra fylkene med utgangspunkt i den Nasjonale registreringen av verdifulle kulturlandskap. Et sekretariat av SLF, DN og RA stod for tilrådningen. Ett område med høstingsskog inngår blant de hittil 22 Utvalgte kulturlandskapene i jordbruket ; Grinde-Engjasete i Leikanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Ordningen er basert på et eget uavhengig økonomisk virkemiddel som delvis finansieres over jordbruksavtalen og delvis over Miljøverndepartementets budsjetter til tiltak og skjøtsel. Både landbruks- og miljøssiden får med dette en aktiv forvaltningsrolle i de verdifulle kulturlandskapene. Forvaltningen baseres på forvaltnings- og skjøtselsplaner og på frivillige, langsiktige kontrakter mellom grunneiere og myndigheter. Fylkesmannens landbruksavdeling, med bistand fra fylkesmannens miljøvernvdeling og regional kulturminneforvaltnng, har ansvar for praktisk gjennomføring og oppfølging sammen med kommunene og grunneiere. Sekretariatet følger opp prosjektet på nasjonalt nivå. 1.2.9. Økonomiske virkemidler i jordbruket, regionale miljøprogram, RMP, og spesielle miljøtltak i jordbruket, SMIL Status for høstingsskogene er i stor grad avhengig av de økonomiske virkemidlene i landbruket, i likhet med andre kulturmarker og kulturlandskap knyttet til jordbruket. De viktigste i denne sammenhengen er RMP (regionale miljøprogram) til drift og SMIL (spesielle miljøtiltak i jordbruket) til engangstiltak. 37

I 2010 ble det fra RMP gitt ca 2 mill kr (av totalt 410 mill) til ca 18.400 styvingstre i 8 fylker. Disse 8 fylkene, Østfold, Oslo og Akershus, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane, har egne tilskuddsordninger til styvingstre. Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane står for majoriteten av styvingen i Norge (ca 17.700 trær). 3 ytterlige fylker; Buskerud, Vestfold og Møre og Romsdal, har ordning til styvingstre sammen med tilskudd til andre verdifulle element i kulturlandskap, midler til og tallet på styvingstre kan derfor å være noe høyere. Mange fylker stiller både krav til miljøplan (trinn 2) og skjøtselsplan for gårdsbruket/-området, i tillegg til at området skal være dokumentert som verdifullt slik at det ikke gis tilfeldige tilskudd. Det er særlig RMP-midler som går til styving, i mindre grad SMIL-midler. 1.2.10. Sammenstilling av naturtypedata i naturbase Data fra ulike registreringer og kartlegginger er tilgjengelige i Dns naturbase: www.naturbase.no. Dataene er også tilgjengelige i Gårdskart på nett; www.skogoglandskap.no. Sammenstillingen under er hentet i naturbase pr. november 2011 og gjelder naturtypedata utenfor verneområder. Styvingstrær forekommer over hele landet. I naturbasen er det oppført hele 1188 lokaliteter med styvingstrær (Jordal & Bratlie 2011), disse står mer eller mindre i flere ulike naturtyper. De fleste treslagene er brukt til lauv-, ris- og emnesank, naturbasen viser til 13 ulike treslag med styvingsspor. Alm og ask er de lauvtrærne som forekommer oftest, for alm er det trolig både risings- og lauvingstrær. I naturbasen finner vi at det på landsbasis totalt er registrert 469 lokaliteter med styva alm, 447 med styva ask, 218 med styva lind, 87 med styva eik, 84 med styva bjørk, 44 med styva selje, 14 med styva rogn, 12 med styva spisslønn, 4 med styva osp, 3 med styva svartor, 1 med styva gråor, poppel eller pil (Jordal & Bratlie 2011). (Se vedlegg 2.) Av registreringen i naturbasen ser en at Hordaland er fylket med flest lokaliteter med styvingstrær og at ask er det treslaget som forekommer hyppigst som styvingstre, dernest kommer Sogn og Fjordane med alm som hyppigst styvingstre. 14 fylker har verdifulle lokaliteter med styvete edellauvtrær (alm, ask, lind og eik). Det er bare to fylker der lokaliteter med styvingstrær ikke er oppført i naturbasen (Nord-Trøndelag og Finnmark) (Austad et al. 2007). Antall og areal i kategoriene høstingsskog D18 og hagemark D05 I naturbasen er det totalt registrert 58 områder i 7 fylker som høstingsskog i kategori D18 (etter DNhåndbok 13). Av disse er 19 kategorisert som A-områder (svært viktige for biologisk mangfold) og 34 B-områder viktige). Arealene er relativt begrenset sammenlignet med andre kulturmarkstyper; totalt utgjør A-lokalitetene 2949 daa og B-lokalitetene 1626 daa. Det relativt lave antallet kan skyldes at høstingsskoger først kom med som en egen kategori så sent som i 2007 (se vedlegg 3). Fig. 1. viser antall A- og B-lokaliter i høstingskog D18. Inkludert i definisjonen høstingsskoger her i faggrunnlaget (og i forslag til forskrift og handlingsplan) er også noen lokaliteter i kategorien hagemarker D05 i naturbase (etter DN-håndbok 13), dvs hagemarker med styvet bjørk (bjørkehager), hasselhager (med spor etter fôr- og emnesank) samt det som av noen er beskrevet som kulturskog. Under hagemarker D05 er det 26 A-områder og 28 B- områder i 11 fylker som kategoriseres som høstingsskog i faggrunnlaget, henholdsvis 7330 daa (A) og 3459daa (B) (se også vedlegg 2). Fig. 2 viser antall A-og B-områder i kategorien hagemark D05 som inngår i høstingsskoger i faggrunnlaget fordelt på fylker. Samlet sum for kategoriene høstingsskog D18 og hagemark D05 utgjør 108 A- og B-lokaliteter, der 45 er A-områder og 63 er B-områder. Hordaland er det fylket som har flest områder, etterfulgt av Sogn 38

og Fjordane og Rogaland (se også vedlegg 2). Fig. 3. viser summen av antallet høstingsskoglokaliteter av D18 og D05 fylkesvis. Tabell 1 viser både antall og areal av disse fordelt på fylkene. 18 16 14 12 10 8 6 4 2 0 A-svært viktige B- viktige Figur 1. Fylkesvis oversikt over registreringer av høstingsskog D18 i DN-naturbase pr. nov 2011. Svært viktige = A og viktige = B. Kategorien høstingsskog ble oppført i DN-håndbok nr. 13 og naturbase i 2007. 25 20 15 10 5 A-svært viktige B- viktige 0 Figur 2. Fylkesvis oversikt over registreringer av høstingslokaliteter frå kategorien hagemark D05 ( i Dn-håndbok og naturbase). Dette inkluderer typene bjørkehager med styvet bjørk, hagemark med hassel og den som noen har kalt kulturskog. Etter naturbasen nov. 2011 (ikke uttømmende). 39

3000 2500 2000 1500 1000 A daa B daa 500 0 Figur 3. Sum areal med høstingsskog fra D18 og typer fra D05, fylkesvis fordeling for A og B- lokaliteter. Tabell 1. Sum antall høstingsskogslokaliteter og areal i de forskjellige fylkene etter naturbasen nov. 2011 (ikke uttømmende) for kategoriene høstingsskog D18 og hagemark D05. Fylke Sum A-svært A daa B- viktige B daa antall viktige Akershus 3 3 150 Oslo 1 1 9 Oppland 3 2 73 1 6 Buskerud 2 2 19 Telemark 2 1 21 1 20 Aust-Agder 4 3 211 1 21 Vest-Agder 1 1 17 Rogaland 15 6 1416 9 759 Hordaland 42 21 2926 21 985 Sogn og Fjordane 26 7 1215 19 1343 Møre og Romsdal 9 4 1459 5 139 108 45 7330 63 3459 Edellauvskoger Høstingsskoger har ofte utspring i edellauvskoger. De største og mest spesielle edellauvskogene vi har, er gjennomgående vernet som naturreservater uten at kulturpåvirkningen er en del av premissene for vern. Ved gjennomgang av omtalen for alle 257 naturreservat som er vernet som edellauvskogsreservater i Norge, er det 15 lokaliteter hvor lauvsanking eller spor etter lauvsanking, er med i omtalen. I de fire vestlandsfylkene: Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, er 90 edellauvskogsreservat omtalt der en i utgangspunktet har hatt omfattende bruk av lauv og ris, men bare i 11 av disse 40

er det nevnt spor etter fôrsanking. Ved skriftlig og muntlig forespørsel til andre (muséer i kulturlandskapsnettverket, Fylkesmennenes Landbruks- og Miljøvernavdelinger og andre fagmiljø), fremkommer en god del tilleggsområder. Noen er imidlertid skjøttet som høstingsskog og 4 områder som er vernet er med i forslaget til 8 referanseområder/ typeområder (jf kap. 3.7. og beskrivelser i vedlegg 4). Kategorien høstingsskog ble oppført i DN-håndbok nr. 13 i 2007. Svært mange kvalifiserte høstingsskogslokaliteter er fremdeles gruppert under andre naturtyper, fortrinnvis under hagemark (D05), lauveng (D17), rik edellauvskog (F01) og gammel fattig edellauvskog (F02). Selv om de største og mest spesielle edelløvskogene er vernet finnes det mange lokaliteter som ikke er det, og som fortsatt bærer preg av de gamle driftsformene. I naturbase finner vi (etter Jordal & Bratlie 2011) forekomster av styvingstre i: Rik edellauvskog (kategori F01) i 431 lokaliteter Gammel fattig edellauvskog (kategori F02) i 45 lokaliteter. Kvalitetssjekk og supplerende kartlegging sommer 2011 (Jordal & Bratlie) viste blant annet at flere høstingsskoger i Norge er kartlagt som edellauvskoger, mest trolig fordi høstingsskog kom som egen type i 2007. Av 50 undersøkte lokaliteter ble 17 funnet å tilhøre kategorien høstingsskoger D18. Det ble også kartlagt 7 nye lokaliteter. Naturbasen vil bli justert etter nye data, og det er rimelig å anta at flere lokaliteter i kategoriene edelauvsskoger (F01 og F02 i naturbase) egentlig hører hjemme i kategorien høstingsskoger (D18) og det anslås i denne sammenhengen et antall på ca 50 lokaliteter p.t. I pågående registrering av edellauvskoger vil enkelte høstingsskoger bli kartlagt og lagt inn i naturbase. Total antall lokaliteter høstingsskog som inngår i faggrunnlaget i naturbase Totalt regnes det til å være ca 150 A- og B- lokaliteter med høstingsskog (etter definisjon i faggrunnlaget) i naturbase, i kategoriene høstingsskog D18, ca 50, hagemark D05, ca 50 og edellauvskoger F01 og F02, ca 50, - sistnevnte vil bli flyttet til kategori høstingsskog D18 i naturbasen. Hevd og datakvalitet Å holde dataene om naturtyper i kulturlandskapet oppdaterte med hensyn til hevd/tilstand er en stor utfordring, da denne kan være endret etter noen år, særlig dersom kartlegging ble gjort i en fase da gjengroingen var startet og tiltak ikke iverksatt. Det må derfor tas høyde for at lokalitetene vil trenge sjekk i felt. Feltsjekk og oppdatering på dette punkt må skje når skjøtselsavtaler vurderes inngått. Kartleggingsdata kan på mange måter betraktes som ferskvare. Særlig i kulturlandskapet kan endringer skje og dataene må oppdateres. Det gjelder særlig hevdstatus, men også avgrensing og artsinnhold og med høstingsskoger også plassering i riktig kategori naturtype. Det har blitt gjennomført supplerende kartlegging av høstingsskoger i Norge høsten 2011 (Jordal & Bratlie 2011), resultatene fra disse er ennå ikke blitt publisert eller gjort tilgjengelige for revisjon av naturbasen. Siden kategorien høstingsskoger nå også omfatter hagemarker med bla styvete bjørker, og hagemark med spor etter utnytting av hassel vil antallet bli en del høyere (tot ca 100) enn det antallet som vises i kategorien høstingsskog pr. t. 41

1.3. Trusler 1.3.1 Mangel på drift og gjengroing Gjenværende høstingsskoger både i Europa og i Norge, trues i dag stort sett av mangel på bruk. Styvingstrær som ble beskåret for å få fram ekstra mange greiner og mye fôr, vil etter 20-30 år med manglende høsting (styving), utvikle en krone med et omfang og en vekt som ikke står i forhold til stamme og rotnett. Kronen kan etter hvert bli for tung for treet å bære. Særlig i bratt og steinet terreng med dårlig rotfeste, kan dette få katastrofale følger for trærne med vindfall og rotvelt som resultat. Med økende alder og manglende innsats for rekruttering av styvingstrær, vil høstingsskogene i stadig større grad bestå av eldre styvingstrær hvor råte, greinbrekk og omfattende forfall i tresjiktet blir vanlig. De gamle, og etter hvert fysisk, sterkt reduserte styvingstrærne, vil også gradvis tape i konkurransen med yngre trær som vokser opp rundt dem om lys, fuktighet og næring. Økt kronetilvekst og gjengroing på grunn av manglende høsting og beiting vil også gi skogbunnen forandrete lys- og næringsforhold. Skygge-, fukt- og næringskrevende urter, gras og lauvtrær får et konkurransefortrinn. Gråor som tidligere ble kontrollert ved stubbeskuddslauving og vedhogst, er et særlig aggressivt gjengroingstre i gamle høstingsskoger. De lyskrevende og beitebetingete grasartene og urtene taper i konkurransen med kraftige skogsarter som for eksempel skogsvinerot (Stachys sylvatica), tyrihjelm (Aconitum septentrionale) og storbregner. Vi kan ennå finne gamle styvingskjemper inne i flere av edellauvskogsreservatene og mellom grantrærne i plantefeltene. Vernebestemmelser for eksempel i edellauvskogsreservat, har imidlertid sjelden tatt høgde for at flere av disse tidligere var lysåpne høstingsskoger hvor det biologiske mangfoldet nettopp var knyttet til denne strukturen. Gjengroing er en alvorlig trussel mot gjenværende høstingsskoger, styvingstrærne og det artsmangfoldet som slike kulturmarker utgjør. Listeid naturreservat, Lista 2010. Foto:Leif Hauge. 42

Forskning underbygger hvilken skjult skattkiste gamle styvingstrær er når det gjelder funn- og voksested for ulike organismegrupper, og at vi kan finne både sårbare, sjeldne og fremdeles ukjente arter i høstingsskogene. Styvingstrærnes betydning for dårlig kjente organismegrupper er imidlertid ennå ikke godt nok anerkjent her i landet. 1.3.2. Treslagsskifte, tilplanting og arealbruksendringer Store, gjerne marginale skogs- og jordbruksareal, særlig i brattlendte lisider, ble gjenstand for en storstilt tilplanting på 1900-tallet. Ute ved kysten kom de første plantefeltene på begynnelsen av 1900- tallet, mens fjordstrøkene fikk en storstilt tilplanting rundt 1950/1960. På kysten var det buskfuru (Pinus mugo) og sitkagran (Picea sitchensis) som ble brukt, lenger innover fjord- og dalstrøkene var det vanlig gran (Picea abies). Gran ser ut til å trives godt på Vestlandet og har gjennomgående en stor kongle- og frøproduksjon, og flere steder ser vi i dag en kraftig spredning til tilgrensende områder. Særlig på arealer som ikke skjøttes, er forholdene gode for slik spredning. Pågående klimaendringer kan føre til at introduserte, fremmede arter øker. Nye tiltak for skogreising og tilplanting er foreslått og kan øke denne faren (Kystskogplanen 2008). Observasjoner fra edellauvskogsreservat i vestnorske kyst- og fjordstrøk, for eksemepl Flostranda i Sogn og Fjordane (Moe 2005) og flere reservater i Møre og Romsdal (Michaelsen et al. 2009), viser at platanlønn (Acer pseudoplatanus ) kan bli en reell konkurrent for de stedegne edlelauvtrærne. Treslagsskifte med hogst eller ringbarking av styvingstrær er fremdeles en trussel mot de gjenværene høstingsskogene. I dag er en imidlertid mer restriktiv når det gjelder tilplanting i eller nær edellauvskoger. Styvingstrærne og de tresatte kulturmarkene er i ferd med å forsvinne fra landskapet først og fremst pga. manglende aktiv drift og dermed som produksjonsareal. Den status som lauvtrær tidligere hadde som matog fôrtre, er borte. Tilplanting av høstingsskoger påvirker både den opprinnelige strukturen og innholdet i feltsjiktet. Grinde, Leikanger. 2009. Foto:Leif Hauge. 43

Med økende alder og manglende tradisjonell bruk vil høstingsskogene i stadig større grad bli utsatt for vindfall, greinbrekk og råte. Etablering av rekrutteringstrær blir viktig. Foto: Leif Hauge. Gjenværende styvingstrær, hagemarker og høstingsskoger er gjerne lokalisert til lavproduktiv jordbruksmark med grunt jordsmonn, knauser og grusterrasser. Utbygging av vegnettet, utbyggingsområder for boliger og hytter lokaliseres gjerne til slik mark i dag. Store skjæringer og fyllinger følger med vegbyggingen og kan føre til store skader på trær langs trasèene. I tillegg argumenteres det ofte for at store, gamle styvingstrær utgjør en sikkerhetsrisiko langs veger og i boligområder, og friske styvingstrær blir hugget ned. Også bygging av skogsbilveger og strekking av teleog el-linjer medfører rydding av trær i skogsareal under linjene noe som også medfører landskapssår og fragmentering av høstingsskoger. Også uttak av grus og sand utgjør en trussel da store økonomiske verdier knyttet til kvartærgeologiske avsetninger. Generelt har grusuttak ført til skade og påvirket flere viktige naturtyper som bl.a. bjørkehagene i negativt. 1.3.3 Sykdommer og beiteskader Teorien om at nedgangen i almepollen for 4-5000 år siden var et resultat av en stor befolkningsøkning og etablering av jordbruk har vært sentral. Imidlertid skyldes trolig ikke nedgangen lauvsanking alene; til det er den for omfattende. Mer sannsynlig er det trolig en kombinasjon av lauvsanking og en soppsykdom som angrep almetrærne på den tiden (Peglar & Birks 1993). Soppen kan spre seg gjennom rotkontakt, men spredning over lengre avstander skjer med insekt, i Norge mest med almesplintborer (Scolytus laevis). Almesyken forårsakes av sekksporesoppene (Ophiostomi ulmi og O.novo-ulmi), og er en stor trussel mot alm også i dag. Askeskuddssyke er observert på viltvoksende, norske asketrær, samtidig som soppen også er funnet på planteskolemateriale av ask. Trolig er soppen Chlalara fraxina brakt inn via planteskolene fra andre land (www.skogoglandskap.no). Soppen fører til at lauvet visner, trærne tørker ut og dør i løpet av noen år. Pågående klimaendringer kan forsterke spredningen av slike sopper. Norske myndigheter (først og fremst Mattilsynet) har satt inn en rekke tiltak for å hindre at disse skadelige soppene sprer seg videre. Blant annet er det omsetningsforbud av treslagene ut over de lokale sortene fra norske planteskoler. 44

De siste tiårene har hjortebestanden økt, og spesielt på Vestlandet er beiteskader av hjort på edellauvtrær stadig økende. Skogeiere rapporterer om skader på ungskog av gran og furu, og bønder har store skader i frukthagene. Hjort gnager barken av i store partier og utfører mange steder en form for ringbarking. Da blir barken gnagd av sammenhengende rundt hele treet, og både treet og rotsystemet tørker ut i løpet av en sesong eller to. Det er også vanlig at hjorten flekker av barken i remser på flere meter. (Nedkvitne & Gjerdaaker 1995). En ser at skaden på friske lauvtrær og også på store og gamle styvingstrær er økende. Spesielt på lauvtrær med frisk bark som alm og selje har dette utviklet seg til et problem. Unge, nyformete styvingstrær må ofte hogges ned bare etter noen få år på grunn av hjorteskader (Austad et al. 1985, Austad & Skogen 1990). De gamle, omfangsrike trærne med tykk og oppsprukken bark blir i mindre grad skadet av beitende hjortedyr, men det er eksempler på at hjort også har skadet store, gamle og omfangsrike styvingstrær av alm. Bark inneholder høge konsentrasjoner av viktige sporstoff, vitaminer, alkaloider og garvestoff. I mindre mengder er disse nødvendige for hjorten. For å unngå beiteskader vil det etter hvert bli nødvendig å stenge av områder med hjortegjerder, eller i det minste styre hjortetrafikken ved oppretting av fôrplasser og gjerne også utlegging av saltsteiner. Beskyttelse av enkeltrær med netting kan også være et tiltak. Beiteskade på styvingstre. De siste tiårene har hjortebestanden økt, og beiteskader av hjort på trær er stadig økende. Hjort gnager barken av i store partier og utfører mange steder en form for ringbarking. Da blir barken gnagd av sammenhengende rundt hele treet, og både treet og rotsystemet tørker ut i løpet av en sesong eller to. Foto:Leif Hauge. 45

Del 2. Juridisk, administrativ og økonomisk vurdering 2.1. Prosess og saksgang I utarbeiding av faggrunnlag og kunnskapsstatus har ulike fagmiljø, jordbrukssektoren samt fylkesmenn ved miljø- og landbruksavdeling i fylker med høstingsskog vært involvert på ulike måter. Det er avholdt to dialogmøter om faggrunnlaget med berørte aktører, fagmiljø og representanter fra forvaltningen på ulike nivå. Det ene ble avholdt underveis i arbeidet (januar 2011), det andre i avslutningsfasen (november 2011). På det førstnevnte møte deltok representant fra Statens landbruksforvaltning (SLF) og representant fra fylkesmannen i Sogn og Fjordane. I seinere fase har SLF også hatt faggrunnlaget til kommentar via e-post. På det andre dialogmøtet var den Nasjonale kulturmarksgruppa invitert. Her deltok blant andre representant fra Bondelaget, representanter fra fylkesmannen i Aust-Agder, Rogaland og Møre- og Romsdal, fra frivillig organisajon, Sabima, i tillegg til flere fagmiljø og fagpersonene som har utarbeidet kunnskapsstatusen. Til møtet var også representant fra Riksantikvaren invitert. Den nasjonale kulturmarksgruppa ble satt ned i 2009 for å følge arbeidet med handlingsplanen for slåttemark og vil også følge arbeidet med kystlynghei og høstingsskoger. Her er landbrukssektoren representert ved SLF, Norges Bondelag og Norges Bonde- og småbrukarlag. Videre deltar en representant fra frivillige organisasjoner, Sabima, representanter fra både fylkesmannens miljø- og landbruksavdelingen og fagpersoner fra Bioforsk. Gruppa ledes av DN. Det avholdes årlige møter mellom direktørene i de tre direktoratene, DN, SLF og RA. DN har informert om arbeidet med faggrunnlaget for høstingsskoger både i juni 2010 (Nordherad, Oppland) og juni 2011 (Rennesøy, Rogaland). Del 2 i det foreliggende faggrunnlaget er kommet til i etterkant (etter ny mal). Faggrunnlaget ble i sin helhet sendt via e-post til SLF og Bondelaget 1.des. 2011 for kommentar før endelig ferdigstilling av utkastet. Etter en gjennomgang av faggrunnlaget uttrykker SLF at hovedinntrykket er overveiende positivt, videre at det foreligger mye viktig dokumentasjon og konstruktive forslag til god forvaltning av naturtypen, der jordbruket er sentral aktør. SLF uttrykker at kan være aktuelt å komme tilbake med nøyere merknader i den offisielle høringen. Kommentarer av mer generell karakter, påpeking av enkelte begrep samt forslag til tekst under kap. 2.5.1. om jordlova og 2.5.3. om skogbrukssektorens egne virkemidler m.v. er i stor grad tatt hensyn til og innarbeidet i faggrunnlaget. Saksgangen i forbindelse med utarbeiding av faggrunnlaget er i tråd med nml 14 om kommunikasjon med interessegrupper og den har også gitt et godt grunnlag for å vurdere samlet belastning, jfr nml 10. 2.2. Iverksatte tiltak og eksisterende regelverk og ordninger 2.1.1. Iverksatte tiltak Flere forhold spiller inn når høstingsskoger skal ivaretas, naturtypen må både opprettholdes gjennom riktig skjøtsel og ulike arealbruksendringer må forhindres. Fordi mangel på bruk blir ansett som den største trusselen, har fokuset vært på å identifisere verdifulle (Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap), svært viktige og viktige høstingsskoger (A- og B-områder), for så å prioritere tiltak, restaurering og økt skjøtsel i disse, jf. kap. 1.2.4. om ulike kartleggingsprosjekter og 46

forvaltningsregimer. I dette arbeidet har miljø- og landbruksmyndighetene samarbeidet. Det knytter seg imidlertid store utfordringer til restaurering og økt skjøtsel, og eksisterende tiltak har ikke vært tilstrekkelige. 2.1.2. Roller og ansvarsdeling mellom landbruks- og miljøsektoren I forvaltning av biologisk mangfold i kulturlandskapet, herunder høstingsskoger og styvingstrær har rollen til miljøvernmyndighetene i hovedsak vært å bidra med kunnskap, stedfestet informasjon (i naturbase) og i prioriteringer av satsingsområder. Miljøvernmyndighetene har ansvar for høstingsskoger ut i fra et naturmangfoldperspektiv og kulturhistorisk perspektiv. Landbruksmyndighetenes rolle og ansvar har vært og er å følge opp med forvaltning gjennom deres virkemiddelsystem. Landbruket har et særlig ansvar i områder med aktiv drift. Landbruksmyndighetene har ansvar for høstingsskoger først og fremst som en ressurs for landbruksproduksjon og i forhold til skogbrukstiltak samt ut i fra sektorens eget ansvar for naturmangfold og kulturhistorie. Virkemidler knyttet til årlig drift til den statlige landbruksforvaltningen begrenser seg til landbruksforetak som mottar produksjonstilskudd (eller er registrert i merverdiavgiftsmanntallet og har organisajonsnr.). For områder ute av drift eller områder som ikke er tilskuddsberettiget i landbrukets virkemiddelssystem, er ansvaret uklart. Ettersom miljøvernmyndighetene har hatt svært begrenset virkemiddelapparat har slike arealer lett falt mellom to stoler og det er en gråsone med hensyn til forvaltningsansvar her. Verneområder er miljøvernmyndighetenes ansvar, og økonomiske virkemidler til skjøtsel av områder som er verna etter naturvernloven har økt de seinere år. Høstingsskoger inngår i flere verneområder, i hovedsak edelskogsreservater, jf. kap. 1.2.7. Det er behov for tydeliggjøring av ansvar og roller i samarbeidet mellom landbruk og miljø samt samordning mellom tiltak, tilskudd og restaurering og skjøtsel av høstingsskoger innenfor de ulike forvaltningsregimene. 2.1.3. Regionale miljøprogram, RMP, og spesielle miljøtiltak, SMIL, i jordbruket De økonomiske virkemidlene i landbruket er helt sentrale i forvaltningen av høstingsskoger. De viktigste, RMP (regionale mljøprogram) og SMIL (spesielle miljøtiltak i landbruket), er begge evaluert i seinere år. Evalueringen av RMP (Puschmann et al. 2008) viste stor variasjon mellom fylkene når det gjelder hvor stor del av tilskuddene som gikk til kulturlandskaps- og forurensingstiltak. På nasjonalt nivå er det ca. 50-50-fordeling av midlene. Det er imidlertid store forskjell på den fylkesvise fordelingen. Fylker dominert av korn og åpenåker produksjon bruker det meste av RMP-midlene til forurensingstiltak. For eksempel brukte Østfold, Oslo og Akershus og Vestfold minst 93 % på dette. I de fylker der det er lite/ingen åpenåker produksjon brukes RMP i hovedsak på å forebygge gjengroing og til å ta vare på ulike kulturlandskapstyper og verdifulle landskapselementer både innfor særlig verdifullt og øvrig kulturlandskap (Puschmann et al. 2008). For å følge opp vannforvaltningsplanene om tiltak som reduserer tilførsel av næringsstoffer fra landbruket til vassdragene, vil fremdeles en stor andel av RMP i enkelte fylker som har store utfordringer, gå til dette. Det gis RMP midler til et betydelig antall styvingstrær pr år (ca 2 mill kr. til over 18.000 trær i 2010 jf kap.1.2.9.). Aktive bruk har gått kraftig ned siden 1999 (Puschmann et al. 2008). I varetakelse av biologisk mangfold, herunder høstingsskoger, på nedlagte gårdsbruk er derfor en utfordring. Landbrukets 47

virkemidler som RMP og SMIL, er i hovedsak rettet mot bruk som er i aktiv drift, selv om for eksempel SMIL kan gå til brukere som ikke fyller produksjonskravet. En del arealer med høstingskoger faller utenfor landbrukets virkemiddelsystem, blant annet fordi slike arealer er ute av drift og/eller at arealet er knyttet til gårdsbruk der produksjonskravet ikke er oppfylt. Det er svært arbeidskrevende å restaurere og vedlikeholde styva trær. Vi ser også at det ofte er enkeltstående trær, allèer, mindre klynger og rekker nærmest gårdsbebyggelsen og knyttet til innmarka som restaureres og styves. Trær noe lenger unna innmarka og i større og skogsprega arealer med flere trær (dvs høstingsskoger) er ofte mer krevende og det kreves ekstra innsats for å restaurere og skjøtte slike arealer. RMP-midler til høstingsskoger har ikke vært satt i en fylkesovergripende og samlet sammenheng for målrettet å ivareta variasjonen av naturtypen og representativiteten av den i Norge. Stubbeskuddskog er en høstingsskogstype som det nå er lite igjen av og naturtypen er lite/ikke fokusert på i tidligere forvaltningsregimer og i RMP. Til tross for at det gjennom flere forskjellige kartleggingsprosjekter de siste tiårene er kartlagt forekomster av høstingsskoger, og verdiene er blitt fokusert på og områdene prioritert for skjøtsel gjennom RMP vurderes det at det totalt sett ikke tilstrekkelig for å ivareta variasjonen av typer i Norge. Evalueringen av SMIL-ordningen (SLF 2009), viste at man ikke alltid når frem til de mest verdifulle områdene (for eksempel spesielt verdifulle kulturlandskap, A- og B-områder), samtidig som det også gis tilskudd til områder og tiltak der miljøeffekten er liten. Kunnskapen om hvilke områder som er de mest verdifulle syntes også å være mangelfull i kommunene, og naturbasen er i liten grad brukt aktivt. Ca. 80 % av midlene gikk til kulturlandskap, men en forholdsvis liten del av disse, ca 30 % av midlene, gikk til tiltak for å ivareta gamle kulturmarker og enda færre til å ivareta biologisk mangfold; 5 %. I evalueringen ble det blant annet anbefalt at SMIL bør målrettes mer mot de viktigste miljøutfordringene og at kunnskap og kompetanse hos kommunene bør styrkes. Restaurering og drift av styvingstre og høstingsskoger er ikke tiltak som i særlig grad er blitt omfattet av SMIL. 2.3. Naturmangfoldloven Naturmangfoldloven (nml) er en sekstorovergripende lov. Den legger til grunn at naturen skal tas vare på gjennom bærekraftig bruk og vern, og loven inneholder en rekke forskjellige virkemidler bl.a. for å stanse tap av biologisk mangfold. Etter ny naturmangfold ble definisjonsparagrafen i kulturminneloven endret (2009). I 2 om definisjoner sies at reglene om kulturminner og kulturmiljø gjelder så langt de passer for botaniske, zoologiske eller geologiske forekomster som det knytter seg kulturhistoriske verdier til. Videre heter det; Ved vurdering av verneverdier kan det i tillegg legges vekt på viktige naturverdier knyttet til kulturminnene. Kulturminneloven omtales ikke nærmere i faggrunnlaget, men det pekes på at naturtypen høstingsskog og styvingstre kan inngå i områdefredninger og kulturmiljøfredninger (hhv 19 og 20) etter kulturminneloven. 2.3.1. Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk I følge nml 4 er det et mål at mangfoldet av naturtyper skal ivaretas innenfor sine naturlige utbredelsesområder, med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner naturtypen. For kulturbetingete naturtyper innbefatter dette bruk og skjøtsel som er nødvendig for å opprettholde typen. Nml 6 fastslår en alminnelig aktsomhetsplikt overfor naturmangfoldet. Plikten gjelder for private, både enkeltpersoner og foretak, og for det offentlige. Det sentrale i aktsomhetsplikten er den enkeltes 48

ansvar for å gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet i strid med forvaltningsmålene for naturtyper og arter i 4 og 5. Nml 7 knesetter en plikt for forvaltningen til å legge miljøprinsippene i 8-12 til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet. Dette er prinsippene om kunnskapsgrunnlaget, føre var, økosystemtilnærming og samlet belastning, at kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver og bruk av miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder. Vurderingen og vektleggingen av prinsippene skal framgå av beslutningene. Når det gjelder kunnskapsgrunnlaget fastslår nml 8 at offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet, så langt det er rimelig, skal bygge på vitenskaplig kunnskap om artens bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger. Naturmangfoldlovens bestemmelser om bærekraftig bruk er generelle, og med unntak av aktsomhetsplikten etter 6, medfører de ingen rettsplikter for den enkelte. Bærekraftig bruk av naturen må i stor grad oppnås gjennom sektorlovgivningen, og reglene i nml kapittel II skal bl.a. bidra til at annen lovgivning blir anvendt med tanke på dette formålet. I den videre framstillingen vil øvrige virkemidler etter nml samt relevant sektorlovgivning bli nærmere vurdert. 2.3.2. Områdevern Nml gir hjemmel for å verne ulike typer naturområder. Blant annet kan områder vernes for å bevare truet natur og økologiske funksjonsområder for prioriterte arter ( 33 bokstav b og c) og for å bevare kulturlandskap og tilrettelegging for bruk som bidrar til å opprettholde naturverdiene ( 33 bokstav f). Forskriften for det enkelte verneområdet kan utformes slik at hensynet til bestemte arter ivaretas samtidig som aktiviteter som ikke skader disse artene, kan fortsette. Fortsettelse av eksisterende bærekraftig bruk og skjøtsel kan også hjemles i verneforskriften. Områdevern kan være aktuelt virkemiddel i enkeltområder forutsatt at høstingsstradisjonen og verdiene knyttet til den tas inn i verneforskriften. For å ivareta naturtypen høstingsskog, variasjonen av typer og representativiteten i disse i landet trengs et sterkt overgripende fokus som stimulerer til økt bærekraftig bruk og økt beskyttelse der vi har ulike høstingsskoger. Systemet Utvalgt naturtype legger til rette for det. 2.3.3. Utvalgte naturtyper Nml. 52 åpner for å velge ut naturtyper gjennom forskrift vedtatt av Kongen i statsråd. For naturtyper som er avhengig av skjøtsel, skal det lages en handlingsplan og det er opprettet en egen tilskuddsordning bl.a. for de naturtypene som krever aktive tiltak for ikke å gå tapt. Reglene om utvalgte naturtyper har karakter av bindende retningslinjer for bærekraftig bruk, og er knyttet opp mot plan- og bygningsloven og annet relevant lovverk som skogbruksloven og jordloven. Reglene er generelle, det vil si at de ikke angir konkrete, geografisk avgrensede enkeltområder (jf 53). Når en naturtype er utvalgt, skal det ved utøving av offentlig myndighet, og ved forvaltning av fast eiendom, tas særskilt hensyn til forekomster av naturtypen slik at forringelse av naturtypens utbredelse og forekomstenes økologiske tilstand unngås. Det lovpålagte hensynskravet innebærer at myndighetene ved bruk av eksisterende virkemidler, f.eks. arealdisponering og byggesaksbehandling etter plan- og bygningsloven, skal legge særlig vekt på forekomster av utvalgte naturtyper, noe som vil kunne ha betydning ved spørsmål om bl.a. inngrep i forekomsten, lokalisering av tiltak, og om vilkår for tiltaket. Det er dessuten særskilte regler i nml. 54 og 55 om utvelgingens betydning for jord- og skogbrukstiltak som ikke krever tillatelse etter jordloven eller skogbruksloven. Ved avgjørelsen av om en naturtype skal bli utvalgt, skal det legges særlig vekt på om: a) naturtypen har en utvikling eller tilstand som strider mot forvaltningsmålet for naturtyper og økosystemer i 4, 49

50 b) naturtypen er viktig for en eller flere prioriterte arter, c) naturtypen har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge, eller d) det er internasjonale forpliktelser knyttet til naturtypen. Under gis der en vurdering av naturtypen høstingsskog i forhold til nml 52: a) Har naturtypen en utvikling eller tilstand som strider mot målet i 4? Naturtypen er generelt sterkt truet i Europa. Norge har et internasjonalt ansvar for å ivareta de restene som ennå finnes her, da typen er utgått i mange land. Våre høstingsskoger er også blant de nordligste i verden. Naturtypen har en bestandsutvikling som strider mot nmls 4. Dessuten vil de negative påvirkningsfaktorene fortsette å virke om ikke naturtypen imøtekommes ved skjøtsel og andre forvaltningstiltak. b) Er naturtypen viktig for en eller flere prioriterte arter? Naturtypen er viktig for en rekke arter, også flere rødlistete. Det som kjennetegner de ulike høstingsskogene er at de er mer lysåpne enn andre skoger som ikke er høstet på denne måten og at trærne som styves blir veldig gamle på grunn av produksjonsmetodene. Det fører igjen til en type økosystem som gir økologiske betingelser særlig viktig for epifyttvegetasjonen på trærne (moser, lav, vedboende sopp), herunder flere rødlistearter, men også en rekke insekter og fugler finnes her. Lav, vedboende sopp og midd er mindre kjente grupper og det gjøres stadig nye funn av sårbare, sjeldne og rødlistede arter. Eks. er skorpelaven Ramonia subsphaeriensis, skorpeglye Collema occultatum, Gyalecta truncigena, Thelopsis flaveola og Thelopsis rubella (Kålas et al. 2010). Listen over rødlistearter er ikke uttømmende. P.t. er det ingen prioritert art i naturtypen. c) Har naturtypen en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge? Naturtypen har vært vanlig i mange land tidligere da tradisjonell drift var vanlig og ikke opphørt. I dag har Norge en vesentlig del av restene av utbredelsen og vi har særlige nordlige utforminger/typer. De 4-5000 år gamle høstingsskogene har gått ut av tradisjonell bruk og har stort sett forsvunnet fra landskapet. De fleste uformingene følger i hovedsak edelløvskogen og er vanlige nord til Midt-Norge. Det finnes imidlertid styvingstrær og hagemarker lenger nord enn dette, for eksempel i Hamarøy i Nordland og bruk av lauv til fòr til husdyr har vært svært vanlig i hele landet, også i Finnmark. I dag finner vi ennå karakteristiske utforminger av ulike høstingsskoger i noenlunde god hevd på Vestlandet (Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland) Sørlandet (Vest- og Aust-Agder) og Østlandet (Telemark og Buskerud). d) Er det internasjonale forpliktelse knyttet til naturtypen? Slike kulturpåvirkede skoger har stort sett forsvunnet fra andre land, og Norge har derfor et internasjonalt ansvar for å ivareta de siste restene som en del av vår kulturhistorie, og det biologiske mangfoldet som følger dem. e) Er utvalgt naturtype et egnet virkemiddel for å ivareta typen? Restaurering/skjøtsel er viktigste tiltak, men også virkemiddel som hindrer inngrep, nedbygging og treslagsskifte er nødvendig. Ettersom drift i stor grad er opphørt er ikke de økonomiske virkemidlene i landbruket tilstrekkelige (selv om noen områder skjøttes med tilskudd fra dem). Det er arbeidskrevende å skjøtte naturtypen og frivillige avtaler med grunneiere og ekstra tilskudd for skjøtsel gjennom å være utvalgt naturtype vil være en egnet måte å få til mer bruk av noen disse skogene på, kombinert med ekstra beskyttelse, slik at typen opprettholdes. Flere høstingsskoger er vernet som edellauvskogsreservater, verneformål som høstingsskog er ikke alltid gitt da den kulturhistoriske dimensjonen ofte ikke har vært i fokus, og mange er svært gjengrodd. Flere lokaliteter er ikke vernet og utvalgt naturtype vil være et egnet virkemiddel sammen med landbrukets

virkemidler. Systemet ligger godt til rette for samordning med landbrukets ordninger og vil kunne fylle hullene som landbrukets virkemidler ikke dekker. Høstingsskoger oppfyller dermed kravene til å bli utvalgt naturtype etter nml 52. 2.4. Plan- og bygningsloven Lov 27.juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven, pbl) er en tverrsektoriell lov som har som formål å fremme «en bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner». Planlegging etter loven skal bidra til å samordne statlige, regionale og kommune oppgaver og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser. Når det gjelder kommunal planlegging, så krever pbl at kommunen skal ha en samlet kommuneplan som skal inneholde en samfunnsdel og en arealdel (arealplan), jf. pbl kapittel 11. Arealplanen, som er bindende for nye tiltak og utvidelse av eksisterende tiltak, skal angi hovedtrekk i arealdisponeringen og rammer og betingelser for hvilke nye tiltak som kan settes i verk og hvilke hensyn som må ivaretas ved arealdisponeringen. Arealformålene landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift (LNFR) og grønnstruktur, er arealformål som kan brukes bl.a. for å ivareta naturverdier. I tillegg kan det uavhengig av arealformål gis bestemmelser om hensynssoner som sikrer at det blir tatt tilstrekkelig hensyn til naturmangfold. Kommunen kan videre, uavhengig av arealformål, vedta bestemmelser til arealplanen om bl.a. miljøkvalitet, estetikk, natur, landskap og grønnstruktur samt krav om reguleringsplan. Etter 12-1 skal det utarbeides reguleringsplan bl.a ved gjennomføring av større bygge- og anleggstiltak og andre tiltak som kan få vesentlige virkninger for miljø. En rekke tiltak og planer utløser krav om konsekvensutredning etter pbl 4-2 andre ledd, jf. forskrift om konsekvensutredninger av 26. juni 2009. Planarbeidet i kommunen er underlagt omfattende krav til prosess og deltagelse som skal sikre at alle berørte interesser blir hørt. Planforslag kan angripes ved innsigelsesinstituttet jf. pbl. loven 5-4 til 5-6. I utgangspunktet har kommuner gode muligheter til å ivareta naturmangfoldhensyn i arealplanleggingen etter pbl gjennom de planverktøyene som finnes i denne loven. Forutsetningen er imidlertid at kommunen velger å prioritere naturmangfoldhensynene foran andre hensyn i sin arealdisponering, og at de fastholder denne prioriteringen over lang tid. Det følger imidlertid ingen plikt etter pbl til å ivareta bestemte naturtyper. Kommuneplanens arealdel og reguleringsplan gjelder dessuten bare så lenge det ikke er vedtatt en ny plan for området. DNs vurdering er at de eksisterende planverktøyene og virkemidlene som finnes i pbl i kombinasjon med bruk av nmls miljøprinsipper og aktsomhetsplikt ikke i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til høstingsskoger. Det er etter DNs syn nødvendig med økt fokus på de gjenværende høstingsskogene i forbindelse med arealdisponering etter pbl. Utpeking som utvalgt naturtype vil innebære at planmyndigheten plikter å ta særskilt hensyn til forekomster av naturtypen når det fattes vedtak etter pbl, noe som vil legge til rette for en bedre ivaretakelse av høstingsskoger. Utpeking som utvalgt naturtype vil videre legge føringer for at bruken av forekomster av høstingsskoger blir avklart i kommuneplaner. 51

2.5. Landbrukssektorens egne juridiske virkemidler 2.5.1 Jordlova Jordloven har blant annet til formål å legge forholdene slik til rette at arealressursene kan bli brukt på den måten som er mest gagnlig for samfunnet og de som har yrket sitt i landbruket. I formålsbestemmelsen er det sagt at en samfunnsgagnlig bruk innebærer at man tar hensyn til at ressursene skal disponeres ut fra fremtidige generasjoners behov. Det fastslås at forvaltningen av arealressursene skal være miljøforsvarlig, og blant annet ta hensyn til vern om jordsmonnet som produksjonsfaktor og ta vare på areal og kulturlandskap som grunnlag for liv, helse og trivsel for mennesker, dyr og planter. 8 fastsetter at jordbruksareal skal drives. Driveplikten innebærer blant annet at jordens produksjonsegenskaper ikke skal forringes over tid. Kommunen kan pålegge eieren av jordbruksareal å leie bort arealet dersom eieren ikke selv oppfyller driveplikten. Etter praksis fordrer et slikt pålegg at misligholdet av driveplikten er vesentlig. Kommunen kan også gi fritak fra driveplikten, 8a. Jordloven 10 regulerer uttak av myr, hvorpå det kreves at det skal ligge igjen et forsvarlig torv- eller jordlag etter uttak. Myrarealet skal settes i stand igjen ut fra hensynet til etterbruken av arealet til landbruksformål og naturvern. Jordloven 11 andre ledd gir hjemmel til å fastsette forskrift om nydyrking. Forskrift om nydyrking av 2.5.1997 nr 423 trådte i kraft 15.5.1997. I 1 sies at formålet med denne forskriften er å sikre at nydyrking skjer på en måte som tar hensyn til natur- og kulturlandskap. Det skal blant annet legges vekt på hensynet til miljøverdier som biologisk mangfold, kulturminner og landskapsbildet. Nydyrking kan bare skje etter plan godkjent av kommunen, jf. forskriften 4. Nydyrkingsforskriften 5 sier videre at det ved avgjørelsen skal legges særlig vekt på hvilke virkninger tiltaket kan påregnes å få for natur- og kulturlandskapsverdiene. Ved denne vektleggingen skal det tas hensyn til om det på arealet er sjeldne miljøverdier og hvor sjeldne miljøverdiene er. Landbruks- og matdepartementet sendte forslag om endringer av nydyrkingsforskriften på høring mars 2010. Endringsforslaget gikk blant annet ut på å forby nydyrking av myr. Forslaget har vært på høring, men er ikke ferdig behandlet av departementet. DNs vurdering Jordlova berører ikke tresatte kulturmarker som høstingsskoger i betydelig grad ettersom det er ekstensive produksjonsarealer der produksjonen først og fremst er knyttet til treskiktet. Jordlova synes lite relevant i denne sammenhengen. Nydyrking i kartlagte høstingskogsområder ansees ikke å være aktuelt. Jordlova inneholder flere virkemidler for å ivareta naturmangfoldet. Det er likevel slik at et stort antall av de truede og nær truede artene på Norsk rødliste for arter 2010 er oppført til å være negativt påvirket av tidligere eller nåværende arealendringer knyttet til jordbruksaktivitet og opphør av denne. Den tresatte kulturmarken høstingsskoger er en sterkt truet naturtype (Fremstad & Moen 2001). Jordlova er ikke tilstrekkelig for å ivareta høstingsskoger. 2.5.3. Skogbrukssektorens egne virkemidler Skogbruksloven (lov av 27. mai 2005 nr. 31) har som formål å fremme en bærekraftig forvaltning av skogressursene, sikre det biologiske mangfoldet, hensynet til landskapet, friluftslivet og kulturverdiene i skogen. Skogeier har etter loven forvalteransvaret og skal sørge for at alle tiltak i skogen blir gjennomført i samsvar med lov og forskrift. Det følger også av loven at skogeier skal ha oversikt over miljøverdiene i egen skog og ta hensyn til disse. Hvis kommunen gjennom sitt tilsyn registrerer at en skogeier utfører et tiltak som kan få uheldige virkninger for miljøverdiene, kan kommunen nekte tiltaket eller sette vilkår for gjennomføringen. Dersom det er gjennomført tiltak som er i strid med 52

Forskrift om berekraftig skogbruk kan kommunen pålegge opprettende tiltak. Brudd på enkelte av skogbrukslovens bestemmelser, eller forskrifter gitt i medhold av bestemmelsene, kan straffes med bøter eller fengselsstraff i inntil ett år. Det kan også pålegges tvangsmulkt for å sikre at skogbruksloven eller vedtak fattet med hjemmel i loven blir gjennomført. Forskrift om bærekraftig skogbruk Formålet med bærekraftforskriften er å fremme et bærekraftig skogbruk som sikrer miljøverdiene i skogen. Forskriften pålegger skogeier å ta miljøhensyn og stiller en rekke krav om hvordan dette skal gjøres. Blant annet sier forskriften at som hovedregel må miljøregistrering være foretatt før hogst, og at verdiene i viktige livsmiljø og nøkkelbiotoper må tas vare på i samsvar med Levende Skog. Skogreising på snaumark og skifte av treslag på sammenhengende areal over 100 dekar krever melding til kommunen. Bruk av utenlandske treslag til skogproduksjon kan bare skje etter godkjenning fra kommunen. Brudd på bærekraftforskriften kan gi grunnlag for fastsettelse av tvangsmulkt og utløse straffeansvar. Miljøregistrering i skog (MiS) Registrering og ivaretakelse av viktige livsmiljø og nøkkelbiotoper er forankret i bærekraftforskriften 4 annet ledd og 5 første ledd. I skogbruksplanleggingen registreres viktige livsmiljøer for rødlistearter etter opplegget Miljøregistreringer i skog (MiS), som er basert på kunnskap fra forskning omkring arter og deres livskrav. Nær to tredjedeler av det produktive skogarealet i Norge er nå kartlagt, og det foreligger informasjon om ca. 75 000 utvalgte livsmiljøer. Registrerte livsmiljøer blir, i samråd med biolog, rangert etter hvor verdifulle de er. Dette danner grunnlag for å velge ut de områder hvor det skal tas særlige hensyn, for eksempel ved å la området ligge urørt, eller ved å tilpasse hogsten slik at miljøverdiene bevares. Enkelte registrerte livsmiljøer er av skogeierne også foreslått som områder for frivillig vern, og i slike tilfeller blir endelig beslutning om vern truffet i samarbeid mellom miljøvernmyndighetene og de berørte skogeiere. På samme måte som ved verneprosessene etter naturvernlovgivningen, registreres det også ved skogbruksplanleggingen mange flere områder enn de man til slutt velger ut for særlige hensyn eller foreslår til frivillig vern. MiS omfatter ikke naturtyper, men elementene som kjennetegner viktige naturtyper som høstingsskoger skal være fanget opp av deler av denne registreringen. Hovedsakelig vil dette utgjøre livsmiljøet gamle trær, hvor gamle styvede trær er tatt med i beskrivelsen. Andre MiS-registreringer som kan inneholde elementer av høstingsskoger kan være livsmiljøene rikbarkstrær og hule lauvtrær, samt at man innen livsmiljøet rik bakkevegetasjon også omtaler hagemarksskog som en vegetasjonstype som skal inngå i MiS. Hagemarksskog kan inneholde elementer av høstingsskoger. I tillegg til livsmiljøer, skal også arter på Norsk rødlise for arter (2010) inngår i MiS. (Bauman et al. 2002.) Levende skog og miljøsertifisering Skognæringen har retningslinjer for miljøhensyn som ble utviklet gjennom Levende Skog-standarden, skogbrukets miljøstandard, der skognæringen, miljøbevegelsen og representanter fra forbrukerinteressene utviklet konkrete retningslinjer for miljøhensyn i skogbruket. Skogeierne og miljøorganisasjonene avbrøt sommeren 2010 forhandlingene om Levende Skog-avtalen for bærekraftig skogbruk og sertifiseringsløsninger for tømmer, etter 12 års enighet om en miljøstandard for norsk skogbruk. Bruddet skyldtes at partene ikke kom til enighet om kravpunktet om skogreising og treslagsskifte. Skogbruket i Norge er fortsatt sertifisert etter ISO 14001 og de krav som det ble enighet om ved revisjonen av Levende Skog i 2006. Dette innebærer at bruddet i Levende Skog ikke får noen konsekvens for hva som skjer ute i skogen. Kravene til den enkelte skogeier er de samme som før bruddet, og skogbruket fortsetter arbeidet med å forbedre og videreutvikle sitt miljøarbeid. Levende Skogstandarden består av 25 kravpunkt som skal følges ved utøvelse av skogbruk. Standarden oppfyller bærekraftforskriftens bestemmelser og går også noe lenger. Kravpunkt 4 gjelder biologisk viktige områder. Etter dette kravpunktet skal minst 5 % av det produktive skogarealet være et biologisk viktig område. Nøkkelbiotoper skal registreres, velges ut, dokumenteres og kartfestes etter metoden Miljøregistrering i Skog (MiS). Det er et mål at arter registrert som truet på rødlisten skal 53

sikres ved dette systemet. Levende Skog-standarden brukes som grunnlag for skogsertifisering. Sertifiseringen og kontrollen med at standardene følges utføres av en uavhengig tredjepart. Skogsertifisering er en forutsetning for å kunne levere tømmer. Hvis sertifiseringsorganet gjennom revisjoner og tilbakemeldinger oppdager brudd vil det i første omgang bli krevd retting av forholdet. Ved alvorlige brudd kan sertifikatet trekkes tilbake slik at aktøren ikke lenger kan drive tømmersalg. Hele den norske skognæringen er omfattet av sertifiseringsordningen. Meldepliktig hogst Kommunen kan innføre meldeplikt etter skogbruksloven 11 gjennom vedtak. Dette kan gjelde en eller flere skogeiere i hele eller deler av kommunen. Etter skogbruksloven 12 og 13 kan det også gis forskrifter som pålegger meldeplikt for hogst og som gir strengere restriksjoner enn det som følger av skogbruksloven og bærekraftforskriften. Slike forskrifter kan utarbeides for områder som enten er vernskogområder eller områder av særlig miljøverdi. Markaforskriften, som gjelder Oslomarka og omegn, er et eksempel på en forskrift fastsatt i medhold av skogbruksloven fordi det er et område med særlige miljøverdier. Når det gjelder vernskog har alle fylker utarbeidet bestemmelser om forvaltning av skog i vernskogområder mot fjell og i noen områder også mot sjø. Vernskog er skog som tjener som vern for annen skog eller gir vern mot naturskader. Vernskog kan også være områder opp mot fjellet eller ut mot havet der skogen er sårbar og kan bli ødelagt av feil skogbehandling. Forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer Tilskuddsordningen omfatter utarbeiding av skogbruksplaner og ressursoversikter, samt tilhørende registrering av skog- og miljøinformasjon, for skogeiere (eventuelt samarbeidende skogeiere) med mer enn 10 daa produktiv skog. Kravene til planen og ressursoversikten følger av forskriftens 6. Det følger uttrykkelig av bestemmelsen at miljøverdier knyttet til biologisk mangfold (dvs. blant annet forekomst av truede arter) skal omfattes. Forskrift om nærings- og miljøtiltak i skogbruket Det følger av forskriften 6 at det kan gis tilskudd til å ivareta og videreutvikle miljøverdier knyttet til biologisk mangfold, landskap, friluftsliv og kulturminner. Det skal inngås en avtale mellom skogeier og kommunen om restriksjoner og plikter for tilskudd som gis etter denne bestemmelsen. Slike avtaler har normalt en varighet på 10 år. Oppsummert om forvaltningssystemet etter skogbrukssektorens egne virkemidler Det forvaltningssystemet som er etablert etter Skogbruksloven (med bærekraftforskriften, skogbrukets miljøstandard, meldeplikt for hogst i utvalgte områder, miljøregistreringer og miljøtilskudd) er et system innrettet for å sikre bærekraftig bruk av skog. I tillegg til biologiske verdier kan også andre miljøverdier som landskap, kulturminner og friluftsliv sikres gjennom dette systemet. Forvaltningssystemet har en sterk kobling til sertifiseringssystem, der en uavhengig tredjepart er involvert i sertifiseringen og i kontroll av at standarden følges. Dette er en type system som også er kjent fra andre næringer. Markedet som den norske skogbruksnæringen opererer innenfor vil ikke akseptere å ta imot tømmer som ikke er sertifisert etter gjeldende standard. Standarden stiller strengere krav til miljøforsvarlig drift/bærekraftig bruk enn de minimumskrav som er fastsatt i bærekraftforskriften. Dns vurdering Skogbruksloven inneholder en rekke virkemidler for å ta vare på naturmangfoldet. Høstingsskoger er avhengig av bestemt driftsform og skjøtsel, spesielt virkemiddel for å opprettholde bestemte tradisjonelle driftsformer og skjøtselsmetoder som bl.a. inkluderer restaurering, skjøtsel og rekruttering for å opprettholde høstingsskogene er ikke knyttet opp til loven. Selv om elementer knyttet til høstingsskoger inngår i MiS er ikke forvaltningssystemet etter skogbrukssektorens virkemidler tilstrekkelig til å opprettholde den spesielle tradisjonelle bruken av disse tresatte kulturmarkene og ivareta variasjonen og representativiteten av disse i landet. Naturtypen er sterkt truet (Fremstad & Moen 2001), videre er mange arter på norsk rødliste for arter knyttet til styvingstre i høstingsskoger. 54

Bonden Roald Lunde skjøtter styvingstrærne med moderne motorisert redskap. Foto: Leif Hauge. Lars Nitter Sie ved siden av lauvrauket han satte opp ved gården i 2008. Det meste av lauvet ble hogget som snelskog. Mollandsmorki, Luster i Sogn og Fjordane. Foto: Leif Hauge. 55

Gården Eineberg på Grinde i Leikanger kommune er en del av Utvalgt kulturlandskap i jordbruket. Her finnes mange styvingstrær, både på innmarken og i utmarka. I utmarka er det store arealer med høstingsskog som nå er gått ut av tradisjonell bruk. Foto: Leif Hauge. Styvingstre av lind, Kvist i Balestrand, Sogn og Fjordane. De lange rette skuddene av lind ble mange steder brukt til tau-produksjon. Om våren hogde en av lange, rette ca. armtykke greiner av lind, og la dem i en grav i flomålet i fjorden. I løpet av et par måneder ble bindestoffene i bastlagene oppløst, og greinene ble tatt opp fra vannet. Barken ble deretter flekket av veden, og bastlagene ble delt opp i papirtynne strimler som ble hengt til tørk. Om vinteren ble disse baststrimlene spunnet til totter og videre til tau. Foto: Leif Hauge 56

. Høstingsskog i og mellom raskjegler i Mørkrisdalen, Luster. Mørkrisdalen er et frodig dalføre med bratte dalsider og stor utbredelse av edellauvskog som har tydelige spor etter utnytting, spesielt lauving og rising. Foto: Leif Hauge. 2.6. Konklusjon juridiske virkemidler Etter DNs vurdering gjør det samlede bildet av høstingsskogenes negative tilstand og utvikling samt behovet for tiltak, sett i lys av de aktuelle juridiske og økonomiske virkemidlene man disponerer, at status som utvalgt naturtype er det best egnede virkemiddelet for å ivareta dem i et langsiktig perspektiv. Det lovpålagte hensynskravet som offentlige myndigheter plikter å respektere ved forvaltning av utvalgte naturtyper samt tilskuddsordningen for å stimulere til mer skjøtsel, må i denne sammenheng trekkes fram. Systemet utvalgte naturtyper vil gi de høstingsskogene som kommer i gråsonen mellom landbruks- og miljøforvaltningen bedre mulighet til å få en forvaltnng og skjøtsel, gjennom økt bidrag fra miljøforvaltningens side. Systemet legger også godt til rette for et samarbeid mellom landbruks- og miljøforvaltningen, samordning av virkemidler kan bl a gi en forsterket positiv effekt på skjøtselsinnsatsen for naturtypen. Systemet utvalgt naturtype vil også gi økt beskyttelse mot uheldige inngrep, nedbygginger og andre arealomdisponeringer. Verktøyet utvalgt naturtyper vil kunne bidra til å få et overgripende fokus på naturtypen høstingsskoger slik at variasjonen av typer og representativiten i landet av disse kan ivaretas på sikt gjennom bærekraftig bruk. Det påpekes på at naturtypen er sterkt truet (Fremstad & Moen 2001), med mange rødlistede arter knyttet til seg, noe som tyder på at gjeldende virkemidler ikke i tilstrekkelige grad ivaretar naturtypen på en måte som bidrar til å fremme forvaltningsmålet fastsatt i nml 4. Utvelging av høstingsskog som naturtype vil bidra til å nå det nasjonale målet i St.pr.nr.1 (2010-2011) for Miljøverndepartementet om at de mest trua naturtypene som trenger ekstra tiltak, skal ha status 57

som utvalgt naturtype. Høstingsskoger er blant våre eldste kulturlandskap og det er opparbeidet både vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap om naturtypen. Med den kunnskapen om høstingsskoger som er samlet i dette faggrunnlaget, status som strerkt truet naturtype, samt flere arter på Norsk rødliste for arter 2010, mener DN at kunnskapsgrunnlaget er i samsvar med de krav som følger av naturmangfoldloven 8. Høstingsskoger foreslås på denne bakgrunn som utvalgt naturtype. Forslag til bestemmelse i forskriften om utvalgte naturtyper finnes i vedlegg 1. Det foreslås at forskriften omfatter høstingsskoger som oppfyller kriteriene for å bli klassifisert som svært viktig og viktig for biologisk mangfold i DN-håndbok 13 Kartlegging av naturtyper verdisetting av biologisk mangfold, dvs. A- og B-lokaliteter. 2.7. Konsekvenser for forvaltningen og andre 2.7.1. Konsekvenser for kommuner, grunneiere og rettighetshavere I forvaltningen av høstingsskoger er landbruket en sentral aktør, og det er i hovedsak interesser knyttet til jord- og skogbruk som blir berørt. 11 fylker omfattes p.t. av forskrift og handlingsplanen. Gårdbrukere er sentrale aktører når det gjelder restaurering og skjøtsel. I tillegg til gjengroing på grunn av mangler på bruk, er også arealbruksendringer, spredning av fremmede arter som sitkagran og platanlønn samt fysiske inngrep aktuelle trusler (eks. treslagsskifte, hogst, tilplanting, veier og skogsbilveier, tele- og el-linjer, utbygging til boliger og hytter, uttak til grus og sand). Konsekvens av høstingsskog som utvalgt naturtype vil være økte muligheter for restaurering og skjøtsel, gjennom ekstra tilskudd som supplerer eksisterende ordninger i landbruket. Tiltak skal meldes, evt. miljøplan godkjennes, slik at det skal tas hensyn til naturtypen ved å unngå uheldige arealbruksendringer og tiltak. Det vil gjelde tiltak både innenfor jord- og skogbrukssektoren som ikke er i tråd med den tradisjonelle driften som opprettholder disse tresatte kulturmarkene eller høstingsskogene og i andre arealbrukssaker der områder er planlagt utbygd til vei, hytte, boligformål m.v. Større fokus på naturtypen gjennom kunnskapsformidling vil bedre betingelsene for økt restaurering, drift og skjøtsel. Gjennom fokus på frivillige skjøtselsavtaler vil utvalgt naturtype kunne gi gunstige effekter og bedre betingelser for brukere. Dette vil gjøre det mer attraktivt å restaurere, drifte og skjøtte høstingsskoger. Der gjengroing er trusselen vil andre interesser (enn landbruket) i begrenset omfang bli berørt, men større utbygginger og arealomdisponeringer kan være uforenelige med ivaretakelse av høstingsskogene.større fysiske anlegg, skogplantinger, hogst, skogsveier samt boliger er tiltak som kan være ødeleggende for lokaliteter med høstingsskoger og en konsekvens av høstingsskog som utvalgt naturtype, er at slike tiltak skal vurderes nærmere for eventuelt å unngås. Høstingsskoger er blant våre eldste kulturlandskap. En positiv konsekvens for kommunen når en slik naturtype bedre kan ivaretas, er at kvaliteter knyttet til den utover naturverdien også sikres. Det er verdier som viktig kulturhistorie, fortellinger, stedsnavn, kunnskap om bærekraftig bruk og om hvordan man overlevde før. Både rekreasjonsverdier, landskap som bidrar til identitetsfølelse, tradisjonskunnskap og et mer variert og åpnere kulturlandskap oppfattes som verdifulle verdier av mange. Videre kommer også at genressurser ivaretas for samfunnet og for landbruksnæringen gjennom opprettholdelse av disse spesielle leveområdene. Det kan være viktige verdier for framtida når klimaet endrer seg. Summen av alt dette kan være viktig i undervisning og utvikling av reiselivsvirksomhet og bidra til økt livskvalitet for innbyggerne, jf. nml 1 der lovens formål er bl. a. 58

at naturen skal tas vare på slik at den gir grunnlag for menneskers virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden. 2.7.2. Administrative konsekvenser for de som får myndighet etter forskriften Kommunen vil som myndighet etter plan- og bygningsloven og andre lover få en sentral rolle i arbeidet med å forvalte utvalgte naturtyper, men det påberegnes ikke større administrative konsekvenser. Det kan bli noe merarbeid i forbindelse med saksbehandling av meldepliktige jord- og skogbrukstiltak. Som utvalgt naturtype vil det måtte tas hensyn til de beste lokalitetene med høstingsskoger slik at de restaureres, driftes og skjøttes, ikke arealomdisponeres og nedbygges. Kommunen administrerer forskriften for utvalgt naturtype og må påberegne å informere berørte parter og grunneiere om konsekvenser og sørge for at meldeplikten blir avholdt. Fylkesmannen vil imidlertid ha hovedansvaret for å informere om ordningen. Kommunen bør også informere om tilskuddsordningen og være behjelpelig med søknad og bidra til en god samordning med landbrukets ordninger som kommunen administrerer. Dette er aktuelt i samarbeid med fylkesmannen. Administrativt vil ordningen samlet sett medføre en forenkling for kommuner, grunneiere og rettighetshavere ved at staten samordner sine prioriteringer av natur utenfor verneområdene. Ordningen kan bidra til økt sysselsetting. Både fylkesmannen og DN vil måtte sette av ressurser til å følge opp oppgaver knyttet til informasjon til rettighetshavere, søknadsbehandling og oppfølging av handlingsplanen. Kostnader forbundet med forskrift og handlingsplan er knyttet til økt skjøtsel, retaureringstilutak, gjerding, skjøtselsplaner, tilskuddsforvaltning, kunnskapsheving og formidling, kursing, kvalitetssikring av data, kartlegging og overvåking, samordning av virkemidler, diverse oppfølging og saksbehandling. Ordningen antas ikke få vesentlige administrative konsekvenser eller økonomiske konsekvenser for sektormyndighet. Det er forutsatt vilje til samarbeid og samordning av økonomiske virkemidler mellom jordbruks- og miljøsektoren, som er et sentralt foreslått tiltak i handlingsplanen. Jordbruket er en sentral aktør. Ordningen har en positiv økonomisk konsekvens. Dersom høstingsskog får status som utvalgt naturtype, vil grunneiere og andre som har avtale med grunneiere kunne søke om tilskudd til ulike tiltak som bidrar til å ta vare på forekomster av naturtypen angitt i forskrift. Kommunen også kan søke tilskudd til tiltak. 59

Del 3. Handlingsplan 3.1. Målsetting Hovedmål Hovedmålet med handlingsplanen er: å bidra til å ivareta naturtypen høstingsskog* i Norge slik at variasjonen av typer og det biologiske mangfoldet knyttet til dem ivaretas på sikt, sammen med tradisjonskunnskapen om bærekraftig bruk av høstingsskogene, i samsvar med forvaltningsmålet i naturmangfoldloven 4. Delmål Innen 2017: Skal alle fylker som har/har hatt høstingsskoger som sentrale kulturmarkstyper ha et utvalg av slike i aktiv drift/skjøtsel Skal representativiteten av høstingsskoger i Norge være dekket, slik at variasjonen sikres Skal det være drift eller aktiv skjøtsel i 1/3 av de svært viktige og viktige høstingsskoger (Aog B-områder), p.t. ca 50 områder og i et utvalg av verneområder og andre nasjonalt viktige områder (Unesco-områder, Nasjonale kulturlandskap, Uvalgte kulturlandskap). Skal kunnskapsnivået og -grunnlaget om høstingsskoger i Norge være økt og forbedret Skal overvåking være utviklet og igangsatt Skal det være en samordnet forvaltning mellom de mest aktuelle aktører og ulike forvaltningsregimer A- og B-områder er lokaliterer med hhv verdi svært viktige og viktig for biologisk mangfold i naturtype-kartleggingen og naturbase (etter DN-Håndbok 13, DN 1999, 2006). Verneområder som er aktuelle i denne sammenhengen er deler av enkelte edellauvskogsreservat og landskapsvernområder. Planen har et fem-årsperspektiv og det tas sikte på å rullere den i 2017. *Med høstingsskog menes styvingsskog og stubbeskuddskog dominert av lauvtrær og busker hvor tre- og eller/buskskiktet er tydelig preget av langvarig og omfattende lauving, rising., styving og annen emne- og fôrsanking. Høstingsskoger kan være beitet og ha mindre partier med spor etter tidligere slått. Internasjonale og nasjonale mål Mål om ivaretakelse av biologisk mangfold er nedfelt i flere sammenhenger. Internasjonalt gjelder dette først og fremst i konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) som Norge har sluttet seg til. Herunder kommer tilslutning til målet om å redusere og etter hvert stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010, jfr. partsmøtet i 2002 og ministerkonferansen i Kiev 2003. Dette ble ikke nådd. På CBDs partsmøte i Nagoya i 2010 ble landene enige om en visjon for 2050 om å leve i full harmoni med naturen; gjennom ivaretakelse, restaurering og klok bruk av biologisk mangfold. En ny strategisk plan for 2020 skal styrke arbeidet fram mot visjonen med mål om å; klarlegge årsakene til tap av biologisk mangfold, redusere presset på biologisk mangfold, forbedre statusen til biologisk mangfold, øke alles nytte av økosystemtjenester og styrke implementeringen av planen. Gjennom CBD har vi også forpliktet oss til å respektere, ta vare på, beskytte og opprettholde tradisjonskunnskap om bruk av natur. Nasjonalt mål om ivaretakelse av biologisk mangfold er også nedfelt i stortingsmeldinger og nml. For kulturlandskap gjelder nasjonalt resultatmål 3 (St. nr 21 2004-2005 Regjeringens miljøpolitikk og Rikets miljøtilstand): 60

- Kulturlandskapet skal forvaltes slik at kulturhistoriske og estetiske verdier, biologisk mangfold og tilgjengelighet blir holdt ved lag. I proposisjon til Stortinget for 2012, miljøverndepartementet (Prop.1S 2011-2012), er nasjonale mål: - Mangfaldet av naturtypar i kulturlandskapet skal takast vare på eller gjenopprettast innanfor sitt naturlege utbreiingsområde, og slik at alle arter førekjem i levedyktige bestander. Det genetiske mangfaldet og viktige økologiske funksjonar og tenester skal takast vare på. - Dei mest truga naturtypane i kulturlandskapet skal ha status som utvalde naturtypar. 3.2. Bruk av områder med høstingsskoger (jf. 4 og 5 i forskriften) Høstingsskoger er avhengig av riktig bruk, drift og skjøtsel, i tråd med den historiske bruken. Annen, endret og opphørt bruk ødelegger høstingsskogene. Kunnskap om menneskenes tidligere bruk er derfor nødvendig for å kunne gjøre de riktige skjøtselstiltakene og drifte høstingsskogene etter målsettingene, jf 5 i forskriften. 5 angir at det skal utarbeides handlingsplan med nærmere retningslinjer for forvaltning, skjøtsel og andre tiltak for naturtyper nevnt i 3 i forskriften. Utvelgelsens betydning, jf 4 (av høstingsskog som Utvalgt naturtype), angir kommunens ansvar for å ta hensyn til naturtypen i arealforvaltningen, der visse andre tiltak, enn de som er nødvendig for å opprettholde naturtypen, som ulike inngrep, skogsbrukstiltak og jordbrukstiltak skal meldes til kommunen. Kommunen skal vurdere disse og tilbakemelding fra kommunen skal foreligge før tiltak iverksettes. Gammel, forvokst høstingsskog med alm. Lærdal. Ris ble brukt både som ekstra fôrtilskudd, og som nødfôr, om de slapp opp for annet fôr. Det var fremfor alt alm som ble riset, men de kunne også rise selje, bjørk, rogn og hassel. Foto: Leif Hauge. 61

Høstingsskogene har også verdi som rekreasjonsområde og demonstrasjonsområde for bærekraftig og historisk bruk, slik verdi og bruk motiverer nødvendigheten av å opprettholde dem (og som Utvalgt naturtype er slik bruk ikke til hinder). 3.3. Informasjon Det er viktig å informere om høstingsskogene og deres krav til riktig bruk, drift og skjøtsel. Sentrale målgrupper er grunneiere, jordbruksnæringen og offentlig forvaltning på ulike nivå. Spesielt er jordbrukssektoren viktig og innsatsen vil være i fylker, kommuner og grunneiere som har svært viktige forekomster av høstingsskoger. Det vil bli utarbeidet ulike informasjonsprodukt; faktaark, hefter, film som blant annet omfatter informasjon om organisering av handlingsplanen, formidling av tradisjonskunnskap og skjøtsel m.v. Det vil også være fokus på media for å informere om tiltak og resultater. 3.4. Prioriterte tiltak Tradisjonskunnskap om bruk, de kartlagte arealene og kunnskap om verneområder danner grunnlaget for en kunnskapsbasert forvaltning. Prioriterte tiltak er knyttet til følgende tema: Restaurering, målrettet og økt skjøtsel Kunnskap og kartlegging Overvåking Samordning av økonomiske virkemidler gjennom samarbeid med ulike etater. 3.4.1 Restaurering, målrettet og økt skjøtsel Handlingsplanen har som sitt primære mål å få tatt vare på flest mulig A- og B-områder og et utvalg av verneområder med høstingsskoger i god hevd, og slik sikre representativiteten av typer og variasjon i Norge: Dette, gjennom frivillige avtaler med gårdbrukere/grunneiere. I vedlegg 4 er det gitt konkrete eksempler på 8 representative høstingsskoger i et internasjonalt og nasjonalt perspektiv. Disse foreslås å utgjøre referanseområder. Forslaget gis mer omtale i kap. 7 under iverksetting av handlingsplanen. Viktige tiltak er: Utarbeiding av kunnskapsbaserte skjøtselsplaner, oppfølging av disse og inngåelse av frivillige skjøtselsavtaler med gårdbruker/grunneier om opprettholdelse evt. gjenopptakelse av drift. Skjøtsel; styving, emne- og veduttak, fjerning av uønsket vegetasjon, restaurering og forynging av tresjiktet. Restaurering basert på bistand fra faglig ekspertise (for eksempel fra lauvbrukssenteret på Grinde (kompetansesenter). Utvikling av en kvalitetsstatus, som oppmuntrer til skjøtsel og bevis for at et område driftes/skjøttes tilfredsstillende (samordnet med andre naturtyper (kulturlandskap). Tiltak mot beiteskader fra hjort der det er et problem,- gjerding. Gårdbrukere er hovedaktører når det gjelder drift og skjøtsel. Alternativt kan entreprenører engasjeres. Skjøtsel av høstingsskoger i verneområder skal utøves i tråd med og samordnes med vernebestemmelsene for området og den forvaltningen som det er lagt opp til. Her foreligger det forslag til at noen reservater kan åpne opp for skjøtsel, blant annet Loi i Sogn og Fjordane. 62

Statens naturoppsyn (SNO) kan ha en rolle der større tiltak skal gjøres, i samråd med grunneier, også utenfor verneområder. Handlingsplanen legger i første rekke opp til et samarbeid med gårdbrukere der det er mulig. Både mal for skjøtselsplaner og normalavtaler for skjøtsel, er utarbeidet i andre sammenhenger (blant annet for Utvalgte kulturlandskap i jordbruket og i Handlingsplanen for slåttemark ). Avtaler vedrørende skjøtsel av høstingsskog samordnes med disse slik at samme maler blir brukt. For lokaliteter som kommer i aktiv drift, bør det utvikles en kvalitetsstatus ( sertifiseringsordning ) som sikrer at arealene skjøttes på riktig måte i henhold til et sett med kriterier. Disse områdene må få en egen betegnelse som skiller dem fra lokaliteter som kun er registrert, men ennå ikke fulgt opp, eksempelvis levende genbanker eller in-situ lokaliteter. Brukt i denne sammenhengen vil disse lokalitetene skille seg fra andre kartlagte verdifulle lokaliteter ved at de har en kunnskapsbasert skjøtselsplan, og en skjøtsel som følger planen, lokaliteten blir overvåket, og det foreligger plan for evaluering av skjøtselen etter en periode. Denne ordningen samordnes med andre verdifulle, kulturpåvirkete naturtyper for å premiere at de blir aktivt og riktig skjøttet. BOKS Aktuelle oppgaver ved igangsetting av skjøtsel 1. Utvelging av område, A- og B- område 2. Utvelging av egnet areal som det skal lages skjøtselsplan for, innenfor utvalgt lokalitet. 3. Innhenting av kunnskap om historisk bruk om området. 4. Oppmåling og kartlegging av tresjikt og feltsjikt for området som det skal lages en skjøtselsplan for, inkl. tilstandsbeskrivelse av de gamle styvingstrærne (høgde, kroneomfang, ca. alder, treslag, helsetilstand m.m.). Kartlegging av evt. rødlistet epifyttvegetasjon. Dvs. en situasjonsbeskrivelse og - plan. 5. Utlegging av fastruter og transekt for overvåking. Detaljanalyser av enkelte styvingstrær vedr. epifyttvegetasjon, og fastruter/transekter også her, evt. detaljutbredelse av enkelte sårbare arter. 6. Utarbeiding av en skjøtselsplan hvor nytt tre- og busksjikt fremgår, inkl. rekrutteringstrær, og hvor det også beskrives hvordan restaurering og skjøtsel skal gjøres, tilpasset treslag (store bjørketrær er vanskelig å restaurere dersom det er lenge siden siste styving). Isteden må det bygges opp et nytt tresjikt av unge bjørketrær som styves slik at tresjiktet gradvis forynges. Det vil være ulike tiltak for ulike typer). Når på året slik skjøtsel skal gjennomføres er også viktig å beskrive. Evt. skjøtselstiltak for feltsjiktvegetasjonen må også beskrives, samt tiltak mot beiteskader (hjort). Her må en også redegjøre for hvordan en har tenkt å fjerne biomassen, og hvilket utstyr en vil benytte, evt. lage en kostnadsoversikt over behov for nytt utstyr. 7. Utføring av skjøtselen i ulike trinn: a) fjerning av uønskede treslag/busker, b) fristilling av styvingstrær, c) restaurering av eldre styvingstrær, d) tillaging av rekrutteringstrær, evt. fortsettelse av aktiv styvingsdrift, evt. rydding av feltsjikt. 8. Uttak av biomasse, evt. fliskutting 9. Evt. inngjerding av områder med rekrutteringstrær, evt. kan kvisthauger benyttes. 3.4.2 Kunnskap og kartlegging Kunnskapsnivået om høstingsskoger er generelt lav i hele landet, og det er behov for mer kunnskap særlig over styvingstrærnes funksjon som habitat for andre arter. Videre er det behov for kompetanseheving når det gjelder skjøtsel av slike skoger. Faglige råd og veiledning må kunne fås fra et kompetansesenter som utvikler kunnskap og praktisk erfaring når det gjelder skjøtsel av eldre styvingstrær. Det er viktig å bygge opp slike fagmiljø. Det er viktig at både fagmiljøene som utarbeider restaurerings- og skjøtselsplanene, og de som skal gjennomføre slikt arbeid, innehar slik kunnskap. På sikt må en prøve å etablere en kunnskapsbase (nettverk av ulike sentra) når det gjelder skjøtsel av tradisjonelle kulturlandskap og gamle kulturmarker med fokus både på praktisk og teoretisk kunnskap 63

(eks. Lyngheisenteret, Lauvingssenter på Grinde, Telemarkssenteret for kulturlandskap). Kunnskapen kan også konserveres i bestemte tiltaksområder (referanseområder, verdensarvområder, nasjonale kulturlandskap, kulturmiljøområder, naturreservat og/eller landskapsvernområder). Slik kompetanse kan også bygges opp på musèer (konservering både av bygningsmiljø og kulturlandskap). Det er viktig å ha visningsområder for opplevelse og demonstrasjon av teknikker, og hvor en kan forklare og vise økologiske prosesser når det gjelder lauv- og lauvtrebruk. Det arbeides med å opprette et nasjonalt referanseområde for lauvbruk på gården Grinde i Leikanger kommune i Sogn og Fjordane fylke. Grinde-Engjasete er et av de 22 nasjonalt Utvalgte kulturlandskapene i jordbruket (SLF, DN og RA 2008). Viktige tiltak knyttet til tema kunnskap er: Kunnskapsinnhenting om tradisjonelle driftsformer (hos gårdbrukere) i Norge og om høstingsskogene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland spesielt. Kvalitetssikring av data i naturbase av lokaliteter som innlemmes i planen Kartlegging der det er mangler (eks. stubbeskuddskog) Tilgjengeliggjøring av kunnskap gjennom oppdatert naturbase, gårdskart på nett, annen informasjon m.v. Bevisstgjøring, formidling generelt om høstingsskoger (allmennhet, kommuner, sektorer m.v.). Utarbeiding av Lauvbruksboka. 3.4.3. Overvåking Høstingsskogene må overvåkes mht. hevd og biologisk mangfold slik at drift og skjøtsel evt. kan justeres om kvalitetene ikke opprettholdes. Det arbeides med å utvikle metoder for overvåking av naturtyper og biologisk mangfold i andre sammenhenger, for eksempel Nasjonalt program for kartlegging og overvåking samt Naturindeks for Norge. Samordning her er nødvendig. En type kontroll av områdene i handlingsplanen bør utvikles. Viktige tiltak er: Utvikling av kontrollsystem for områdene i handlingsplanen som iverksettes. Systemet må samordnes med andre utviklingsprogram for overvåking og NiN. 64 Utvikling av et overvåkingskonsept for de høstingsskogene som overføres i aktiv forvaltning. Denne overvåkingen bør samordnes med SMIL- og RMP-rapportering, annen overvåking som utvikles for verdifulle kulturlandskap samt Naturindeks slik at overvåkingen blir kostnadseffektiv. 3.4.4 Samordning av økonomiske virkemidler, samarbeid Et svært viktig tiltak er samordning av de økonomiske virkemidlene i landbrukssektoren, RMP og SMIL, med dem som kommer fra miljøvernmyndighetene. Til forvaltning av verneområder er det for eksempel egne midler (DN 2007). RMP-midler kan forøvrig også gis til verneområder. Videre gis det egne midler til særskilt forvaltning av Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (SLF, DN, RA). Disse ordningene må samordnes i de områdene de gjelder slik at en oppnår best mulig utnytting og resultat når det gjelder handlingsplanen. Viktige tiltak er: Samordning av tilskuddsmidler i regionen og i hvert enkelt område Samarbeid i de fylkesvise skjøtselsgruppene om fordeling av ulike tilskudd for å oppnå mest mulig effektivitet Avklaring av satser for skjøtselstiltak Å vurdere samordning og forenkling av selve ordningene Samordning av forvaltningsregimer (vern, Utvalgte kulturlandskap i jordbruket m.v.) på ulike nivå (nasjonalt, fylke, kommune, gårdbrukere).

Å trekke på aktører som museene, museumsnettverket for kulturlandskap (www.kulturlandskap.museum.no) og kulturminneforvaltningen som aktuelle samarbeidspartnere. Snelskog. Gråor. Lærdal.1990. Lauvingen startet ofte med snelhogst, eller "snedling" omkring midtsommer. Lauvkvistene ble kuttet av stammen som sto igjen over høsten og hvor kjervene seinere ble hengt opp til tørk. Det var mest gråor og fjellbjørk som ble brukt på denne måten. 3.5. Organisering Organisering av arbeidet knyttet til implementeringen av handlingsplanen for høstingsskoger følger mønsteret til handlingsplanen for slåttemark og faggrunnlag for kystlynghei (DN 2009, 2011 i trykk). Det vil si at fylkemannen er ansvarlig for oppfølgingen i sitt fylke gjennom en Skjøtselsgruppe for kulturmark i fylket. Her bygges det på erfaringer fra Arvesølvprosjektet (Svalheim 2008) i Agder og andre kulturlandskapsprosjekt seinere år, for eksempel brukes avtalemal fra Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. DN vil ha det overordnete koordineringsansvaret for handlingsplanen, ha en pådriverrolle, og samordne arbeidet mellom aktører på nasjonalt nivå, videre også bidra til å samordne aktiviteter med andre handlingsplaner og tiltak i kulturlandskapet. Det er viktig at ansvar og roller klarlegges og koordineres på fylkesnivå når det gjelder prioritering, utarbeidelse av skjøtselplaner, bruk av økonomiske virkemidler, oppfølging og overvåking, samarbeid med kommune, og grunneier. Det er i denne sammenheng viktig å understreke at sektorsansvaret kan forandres over tid slik at man hele tiden må ha en god dialog mellom landbruks- og miljømyndighetene hvis man skal kunne sikre at eksisterende virkemidler blir brukt på en best mulig måte (Norderhaug & Svalheim 2009). Skjøtselsgruppene i fylkene vil ha ansvar for alle skjøtselskrevende handlingsplaner for naturtyper, som slåttemark, kystlynghei og høstingsskoger (evt. flere), slik at aktiviteten i kulturlandskapet som helhet samordnes. Samordning med aktivitet knyttet til skjøtselsavhengige prioriterte arter i nml inngår også. 65

Det er allerede etablert en skjøtselsgruppe i de fylkene som er i gang med implementeringen av slåttemarksplanen. Disse omfatter også fylker med høstingsskoger. gruppe. Fylkesmannens Skjøtselsgruppe for kulturmark har som rolle: Å implementere handlingsplanen Sørge for godt samarbeid mellom aktuelle aktører Vurdere status og prioritere lokaliteter for implementering Koordinere og samordne virkemidler Vurdere kartleggingsbehov, og bidra til å kvalitetssikre data Ha kontakt med gårdbrukere/brukere og inngå frivillige avtaler Få utarbeidet kunnskapsbaserte skjøtselsplaner og sørge for riktig skjøtsel Følge opp områdene Skjøtselsgruppa består av fylkesmannens miljøvernavdeling og landbruksavdeling (leder), aktuelle fagmiljø (etter behov), representanter fra landbrukets veiledningstjeneste (tidligere forsøksringene) og evt. næringsorganisasjoner og/eller grunneiere. I forbindelse med forvaltning av verneområder er SNO aktuell medlem. Fagmiljø med kompetanse må bidra med utarbeiding av skjøtselsplaner, og med undersøkelser av epifyttvegetasjon, mens et kompetansesenter med rutinerte gårdbrukere og skogbrukere kan bidra til med informasjon og bruk av utstyr vedrørende praktisk arbeid.. En Nasjonal kulturmarksgruppe er etablert for å følge opp slåttemarksplanen; denne vil også følge opp handlingsplanen for kystlynghei og høstingsskoger (og evt. flere handlingsplaner for naturtyper i kulturlandskapet). Denne ledes av DN og består av SLF, representanter fra fylkesmannens miljø- og landbrukssavdeling, fagmiljø (etter behov) og representanter fra næringen og frivillige organisasjoner, Sabima. Nasjonal kulturmarksgruppe har som rolle: Å bidra til at handlingsplanen blir konkret og målrettet fulgt opp. 3.6. Implementering - flertrinnsrakett Som for andre handlingsplaner i kulturlandskapet implementeres handlingsplanen for høstingsskog i flere trinn, som en flertrinnsrakett, der det legges opp til en gradvis økning av antall områder som innlemmes i handlingsplanen i perioden 2012-2017. Målet er ca 50 områder, dvs innen 5 år skal alle fylker med høstingsskog ha gjennomsnittlig 4-5 områder i drift/skjøttet. Forslaget til forskrift om høstingsskog som utvalgt naturtype vil omfatte ca 150 A- og B-områder, og vil utgjøre et framtidig potensiale for drift og skjøtsel av høstingsskogene. Handlingsplanen angir tilsvarende omfang, men låser seg ikke til hvilke områder som etter hvert implementeres. Arbeidet med å ivareta høstingsskogene skal bygges på frivillige avtaler. Alle områder som det inngås avtale om skal ha en skjøtselsplan. Implementeringen av planen sees i 3 faser: Fase 1: Lokalitet (er) velges ut, kunnskapsoverføring pågår, tilleggsregistreringer utføres, skjøtselsplaner lages, tilskudd samordnes og fordeles, skjøtselskontrakter inngås, drift opprettholdes/skjøtsel evt. restaurering igangsettes m.v. Fase 2: Skjøtsel følges opp, vurderes og evt. justeres. Nye områder innlemmes. 66

Fase 3: Skjøtselsregime er etablert, driftsfase pågår, området kvalitetsstemples, følges opp med tilskudd, og går over i en overvåkingsfase. Nye områder innlemmes, andre følges opp og evt. justeres. Høstingsskog i Grøndalen, Flora kommune. 2011. Foto: Leif Hauge 3.7. Utvelgelse ved iverksetting av planen og forslag til referanseområder I 2012 skal alle fylker med registrerte høstingsskoger p.t. (11 fylker, dvs.: Møre & Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark, Akershus, Oslo, Østfold og Buskerud) implementere minst 1-2 områder som kan fungere som referanseområder nasjonalt. Faggrunnlaget gir et forslag med en beskrivelse av åtte referanseområder som er representative for ulike regioner i landet i vedlegg 5. De omfatter både A-områder og noen verneområder. Fem fylker med høstingsskog er representert i forslaget. Foreslåtte/utvalgte områder vil kunne fungere som referanseområder ved at kunnskap om skjøtsel fra disse har overføringsverdi til andre områder. Forslaget er å betrakte som et utgangspunkt for prioriteringer og implementeringen av handlingsplanen. Handlingsplanen låser seg ikke til forslaget. Det er ønskelig at også andre tilsvarende lokaliteter implementeres. Referanseområdene skal være gode eksempler på riktig skjøtsel og skaffe PR og fokus på handlingsplanen. Fram til 2017 implementeres 1/3 av A- og B-områder, p.t. ca 50 områder og i gjennomsnitt 4-5 i hvert fylke ( stjerneområder omtalt i kap.1.3. inngår blant disse). Et utvalg verneområder med høstingsskoger (jf. mål kap. 3.1.) inngår også. Disse inkluderer referanseområder/typeområder. Ved utvelgelse må/bør man vektlegge: Høstingsskoger der det er interesse fra gårdbrukere om å drifte/skjøtte og inngå avtale. 67

Høstingsskoger som er representative for ulike typer og regionen, slik at representativiteten og variasjon av typer i landet og regionene sikres. Høstingsskoger med kontinuitet i bruk og som har god hevd (mosaikkstruktur) Det bør også tas hensyn til innhold av kulturminner ved utvelgelse av områder som tas inn i handlingsplanen. Høstingsskoger i dårlig hevd og mindre områder i reservat kan også implementeres når de er svært viktige og restaurering og skjøtsel lar seg gjennomføre. Det lages oversikter over hvilke områder som implementeres og etter hvert blir kvalitetsstemplet. 3.8. FoU- status og utfordringer Det er behov for forskning vedrørende effekter av ulike restaurerings- og skjøtselstiltak i høstingsskogene. Gamle trær kan være viktige kulturelle referanser. De fleste av skogene har både et aldrende tresjikt og et gjengroende busksjikt. Slik forskning kan legges inn som en del av overvåkingen. Det bør utarbeides et opplegg for slik overvåking tilpasset de ulike kulturmarkene (lauveng, hagemark, høstingsskog). Vi vet ennå for lite hvordan ulike arter reagerer på omfattende endringer i lys, varme og næringsforhold ved restaurering av en tresatt kulturmark. Dette gjelder både planter, insekter og dyr. Felt- og bunnsjikt i kulturmarker med relativt tørre og næringsfattige forhold vil trolig kunne tåle omfattende endringer bedre enn mer næringsrike og friske utforminger av naturtypen, men dette må undersøkes. En bør også se på konsekvenser for epifyttvegetasjonen knyttet til gamle styvingstrær da både sårbare og truete arter er registrert her. Ikke bare konsekvenser av restaurering, men også effekter av årvisse skjøtselstiltak (5-8 år) bør overvåkes og undersøkes. Restaureringstiltak vil også ha betydning for treet som behandles. Er det relativt kort tid siden styving (mindre enn 15 år), vil greinene og dermed også sårflatene være relativt små. Er det imidlertid store 20-50 år gamle greiner som må beskjæres ned til siste styvingsspor på treet, vil sårflatene kunne bli betydelige. Her vil det kunne utvikle seg råte. Dette vil trolig variere med treslag, årstid, værforhold, snittflatens helning m.m. Det er behov for både å utvikle rasjonelle og effektive beskjæringsteknikker, samtidig som en bør følge opp og skaffe seg erfaring med effektene av ulike teknikker på ulike treslag. Særlig viktig er det å overvåke gamle styvingstrær hvor treet i utgangspunktet er svekket (alder, råte, hulrom). Styving er en driftsform hvor de økologiske prosessene ennå ikke er godt nok kjent, verken for treslagene, for feltsjiktvegetasjonen eller for næringsbalansen i jordsmonnet. Da disse systemene gjerne er svært gamle og ofte har høg produksjon uten oppgjødsling, kan det være nærliggende å tro at de kan være bærekraftige produksjonssystem. Det bør igangsettes forskningsprosjekter som belyser dette på et bredt grunnlag. Det er generelt kunnskapsmangel når det gjelder epifyttvegetasjonen, særlig når det gjelder lav (skorpelav) og vedboende sopp. Trolig finnes også ennå ikke registrerte organismer i tilknytning til gamle styvingstrær i høstingsskoger. Insekter er dårlig kjent, i tillegg til organismegrupper som midd. Effekten av restaurering og skjøtsel på slike grupper bør være en del av overvåkingen. I regi av det nasjonale programmet for kartlegging og overvåking skal det foretas kartegging av rødlistearter, dette bør samordnes med tiltak knyttet til i handlingsplanen Høstingsskogene har ofte fått et omfattende busksjikt og ungt tresjikt av uønskete og ofte aggressive trær. Gjengroing er generelt et stort problem i kulturlandskapet. Hvordan vi best skal rydde uten å skaffe oss merarbeid gjennom effekter av rydningsgjødsling med kraftig nytt krattoppslag, er en utfordring for forvaltningen. Det er behov for forskning vedr. ulike tynningsteknikker (flatehogst, gruppehogst, spredt uttynning over flere år og ringbarking). 68

Kunnskapen som interesserte og rutinerte gårdbrukere har er helt nødvendig for forvaltningen av sårbare naturtyper. Lars Grinde er en tradisjonsbærer som har hatt sammenhengende lauvsanking på gården sin i Leikanger helt frem til i dag. Foto: Leif Hauge. 3.9. Tids- og kostnadsplan Planen har et 5-års perspektiv og det tas sikte på å rullere den i 2017. Kostnader er knyttet til restaurering og økt skjøtsel av høstingsskogene gjennom avtaler med gårdbrukere, utarbeiding av skjøtselsplaner og til selve skjøtselen. Utlegg er videre knyttet til aktivt pådriverarbeid og samordning med landbruket for å få en målrettet skjøtsel. Dernest kommer kostnader knyttet til kunnskapsoppbygging og -overføring, kvalitetssikring av data, kompetanseheving og overvåking. Det er også knyttet betydelige kostnader til inngjerding av trær for å unngå beiteskader fra hjort. Det vil være behov for 2 meter høye gjerder. Uten inngjerding vil all rekruttering av alm og ask stanse opp, og i enkelte distrikter på Vestlandet (som er kjerneområde for naturtypen) er det meste av almen delvis ringbarket og vil være døende i løpet av få år på grunn av store hjortestammer. Beregning av kostnader for implementering av planen i kommende femårsperiode er gjort med forutsetninger om bevilgninger fra miljøvernmyndighetene til arealer utenfor verneområder, disse vil være et supplement til RMP i landbruket. Skjøtsel av høstingsskoger i verneområder dekkes (helt evt. delvis) av forvaltningsbudsjettet til verneområder (jfr. Strategi for bruk av midler til tiltak i verneområder, DN 2007). Tabell 6 gir en oversikt over fylker som har ordninger i RMP rettet mot styvingstre og kostnader pr styvingstre. Gjennomsnittstilskuddet er på kr 232,- pr. tre. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane gir 150 69

kr. for skjøtsel av styvingstrær pr år (2010). Med tilbakeskjæring hvert år i 5 år blir dette kr. 750,- for skjøtsel av hvert tre. Beløpet brukes også for tillaging av nye rekrutteringstrær. Restaurering av gamle og store stryvingstrær som ikke har vært brukt på 40-60 år utgjør et omfattende arbeid, og beløpet økes tilsvarende, til kr. 1500.- pr. tre. Det er regnet en rund sum på kr. 2 mill til gjerding i året. Tabell 7 gir et anslag på kostnader til handlingsplanen for høstingsskog basert på opplysninger over. Ved å bruke erfarne skogsarbeidere som kan håndtere motorsag og store dimensjoner og som bruker verneutstyr og evt. andre hjelpemidler, kan restaurering av mindre felt i høstingsskoger gjennomføres. Restaureringsomfanget bør være 3-5 trær pr. person pr. dag i vanskelig terreng. Innimellom restaureringen kan man også rydde (kappe ved rot) uønskete gjengroingstrær som for eksempel osp og hegg, og tilsvarende stubbelauve gråor og hassel (et par stammer settes igjen) for å forynge disse. Tilsvarende bør en sørge for enkelte yngre rekrutteringstrær. En bør regne med dobbelt tid for fjerning av biomassen. Et daa med 12-15 eldre styvingstrær og noe gjengroing vil da omfatte: 3 + 6 dagsverk = 9 dagsverk, eller ca. 2 uker. Praktiske erfaringer med gårdbrukere viser imidlertid at dette kan være i minste laget, og slikt restaureringsarbeid inklusiv vinsjing tilsier gjerne tre uker for en person. Dersom det bare skal stubbelauves (ryddes) kan omfanget trolig reduseres med et par dager. Dersom biomassen skal utnyttes (biobrensel el. l. som krever sortering eller videre behandling, dvs. merarbeid) må dette inkluderes i kostnadsoversikten. Det er ellers gjort detaljerte oversikter over tidsforbruk når det gjelder hogst og sleping av trevirke fra gjengroingsområder (stort sett gråor) og fra restaurering av styvingstrær (alm) i Sogn og Fjordane (Braanaas & Haltvik 2003). Arbeidet ble gjennomført på sommeren. Det finnes også oversikter over tidsforbruk for fliskutting, transport av biomasse og tørking av lauvfôr (Austad et al. 2003b). Tabell 7 gir et anslag på kostnader til handlingsplanen for høstingsskog basert på opplysninger over. Det må høstes erfaringer med satser og samordning med landbrukets økonomiske virkemidler. Behovet for midler må også vurderes når det sees hvor mange område, inkludert hvor mange trær, som implementeres i planen første år. For eventuelle brukere av høstingsskoger som ikke mottar produksjonstilskudd og derfor ikke er berettiget til RMP, legges det opp til at det kan gis støtte til skjøtsel i sin helhet. Også her må det imidlertid høstes erfaringer. Tabell 6. Oversikt over fylker som har ordningar i RMP rettet mot styvingstrær. Tallene er frå 2010 (SLF pers. med.). Fylke Antall trær Kostnad Antall søkere Stk-pris kr. Østfold 84 42 000 26 500,- Oslo og Akershus 35 18 375 7 525,- Telemark 243 23 200 13 95,- Aust-Agder 177 32 970 19 186,- Vest-Agder 107 23 204 14 217,- Rogaland 6467 646 700 194 100,- Hordaland 5823 465 840 201 80,- Sogn og Fjordane 5483 822 450 240 150,- Totalt 18 419 2 074 739 714 Snitt 232,- 70

Tabell 7. Overslag kostnader til handlingsplan høstingsskoger, fra miljøvermyndighetene. Beløp i 1000 kr. Tema, mål Tiltak 2012 2013 2014 Årlig Ansvar Økt restaurering og skjøtsel* Kunnskap og kartlegging Skjøtseslplan basert på historisk kunnskap om bruk - Fjerning av uønsket treslag/busker - fristilling av styvingstre - restaurering av eldre styvingstre - tillaging av rekrutteringstrær - forsettelse av styvingsdrift - evt. rydding avfeltskikt - uttak av biomasse, evt. fliskutting - inngjerding av omr, med rekrutteringstrær - evt. beting, slått - utstyr Kvalitetsstatusordning ( sertifiseringsordning, samordnes med andre naturtyper i kulturlandskapet) Kompetanseheving, kurs m.m. 550 550 550 550 FM/skjøtselsgruppa 4400 4400 4400 4400 FM/skjøtselsgruppa 50 DN/SLF, oppdrag 100 100 100 100 DN/FM Overvåking Kvailitetssikring av data og kartlegging 500 500 500 500 DN/FM Formidling, tilgjengeliggjøring, bidrag til 100 100 100 100 DN/FM utarbeiding av Lauvingsboka Kunnskapsinnhenting, FOU 200 200 200 200 DN, oppdrag Utvikle overvåkingssystem (fastruter, transekt, 100 100 DN, oppdrag analyser av enkelte styvingstre vedrørende epifyttvegetasjon) Iverksette overvåking 330 330 330 330 FM, oppdrag Samordning, administrasjon, organisering 71 Drift av Skjøtselsgruppene for kulturmark og utvikling av forvaltnings-konsept i fylkene, formalisering avgru ppen, samordning av virkemidler, satser, skjøtseslavtaler, rapportering m.v. Utvelgelse av områder for skjøtsel (samt oppmåling, tilstandsbeskrivelse m.v.) 770 770 770 770 FM/skjøtsels- gruppa 330 330 330 330 FM/skjøtsels-

Utvikle fagkoordinator rolle i region, fylle rollen Drift av Nasjonal kulturlandskapsgruppe, dialogmøter, forankring (samordnes med andre hp) gruppa 500 DN 20 20 20 20 DN Sum 7450 7400 7300 7300 *Det vil sjelden være behov for å restaurere og skjøtte store deler av høstingsskogene samme år, på det meste ca 5-30 daa pr år for de lokaliteter som velges ut (det vil ca være en 5 års syklus på styvingen). Det tas utgangspunkt i målet om 4-5 lokaliteter i fylkene som har registrerte høstingsskoger (p.t. 11), dvs. totalt ca 50 lok., gj.sn.10 lok. pr. år. Det regnes ca 12-15 trær pr daa og 20 daa pr. lok., dvs. ca. 3000 trær i året som skal restaureres/skjøttes som del av handlingsplanen. Det regnes gj. sn. kr. 800 pr tre pr år, som inkluderer diverse restaurerings- og skjøtseltiltak og utstyr. 3.10. Datalagring og datatilgang Kartfestede høstingsskog-lokaliteter og oppdateringer av data om tidligere kartfestede lokaliteter, eks. av kartavgrensing, tilstand/hevd, artsinnhold og andre egenskapsdata om lokaliteten er lagt og vil bli lagt inn i naturbase http://www.naturbase.no. Skjøtselsplan med tradisjonskunnskap vil også legges ved lokalitetene i naturbase. I følgende innsynsløsning er kartlagte høstingsskoger vist sammen med andre naturtyper i kulturlandskapet og nasjonalt viktige kulturlandskap: http://dnweb12.dirnat.no/kultur/ Naturbasen er det viktige redskapet for informasjon om svært viktige (A) og viktige (B) lokaliteter for biologisk mangold for restaurering, drift og skjøtsel, for data til bruk i kommunes arealplanlegging, i konsekvensanalyser eller når det er snakk om å gjøre andre tiltak eller inngrep i eller i nærheten av de kjente lokalitetene. Informasjonen vil også være lett tilgjengelig i en egen innsynsløsning for de Utvalgte naturtypene (og Prioriterte arter) http://dnweb12.dirnat.no/wmsdn/unpa.asp. 72

Referanser Andersson, L. & Appelquist, T. 1987. Lunglav och almlav, indikatorer på värdefull lövskog. Svensk Bot. Tidsskr. 81:185-194. Stockholm. Austad, I. 1985a. Vegetasjon i kulturlandskapet. Bjørkehager og einerbakker. S.1-36s. Sogn og Fjordane distriktshøgskule Skrifter 1985:1. Austad, I. 1985b. Vegetasjon i kulturlandskapet. Lauvingstrær. S.1-43. Sogn og Fjordane distriktshøgskule Skrifter 1985:2. Austad, I., Lea, B. O. & Skogen, A. 1985. Kulturpåvirkede edellauvskoger. Utprøving av et metodeopplegg for istandsetting og skjøtsel. ØKOFORSK rapport 1995: 01. Austad, I. 1988. Tree pollarding in Western Norway. I: Birks, H.H., Birks H.J., Kaland, P.E. & Moe, D. (red.). The cultural landscape, past, present and future. S. 13-19. Cambr. Univ. Press. Austad, I. & Skogen, A. 1990. Restoration of a deciduous woodland in Western Norway formerly used for fodder production: effects on tree canopy and floristic composition. Vegetatio 88:1-20. Austad, L 1998. Hagemark og lauveng på Vestlandet. I Framstad, E. & Lid, LB. (red.): Jordbrukets kulturlandskap. s. 41-49. - Universitetsforlaget, Oslo. Austad, I. & Losvik, M.H. 1998. Changes in species composition following field and tree layer restoration and management in a wooded hay meadow. Nord. J. Bot. 18:641-662. Austad, I. 1999. Lauveng. I: Norderhaug, A., Austad, L, Hauge, L. & Kvamme, M. 1999. Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle, norske kulturmarker. s.147-152. Landbruksforlaget. Austad, I. & Hauge, L. 1999. Høstingsskog. I: Norderhaug, A., Austad, L, Hauge, L. & Kvamme, M. 1999. Skjøtselsbok for kulturlandskap og gamle, norske kulturmarker. s.67-74. Landbruksforlaget. Austad, I. & Øye, I. 2001. Den tradisjonelle vestlandsgården som kulturbiologisk system. I: Skar,B. (red.). Kulturminner og miljø. Forsking i grenseland melølom natur og kultur. Norsk institutt for kulturminneforskning. Austad, L, Norderhaug, A., Hamre, L.N. &. Norderhaug, K.M. 2003a. Vegetation and production mosaics of a wooded hay meadow. I: Austad, L, Hamre, L.N. & Ådland, E. (red.). Gjengroing av kulturmark. Rapport fra nordisk forskerseminar i Sogndal 15.-18. September 2001 s. 51-60. Bergen Museums skrifter nr. 15. - Universitetet i Bergen og Høgskulen i Sogn og Fjordane. Austad, I. Braanaas, A. & Haltvik, M. (red). 2003b. Lauv som ressurs. Ny bruk av gammel kunnskap. HSF-rapport nr. 4/03. Høgskulen i Sogn og Fjordane og Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Landbruksavdelinga. Austad, I.,Hauge, L. & Kvamme, M. 2007. Bruk av lauv og lauvtrefôr i Norge. Rapport frå forprosjektet. 67s. HSF-Rapport nr. 01-2007. Austad, I. & Hauge, L. 2009. Grinde-Engjasete. Nasjonalt kulturlandskap og referanseområde for lauvbruk. Skjøtselsplan for kulturlandskapet. HSF-rapport 09/2009. Austigard, B.1978. Bandsmiing i Romsdal. Artikkel frå Romsdalsmuseet. Romsdal Sogelag 2005. 73

Austigard, B. 2005. Nøtter var kraftfôr for Romsdalsgrisane. Artikkel frå Romsdalsmuseet. Romsdal Sogelag 2005. Balle, O. 1978. Vegetasjonsøkologiske studier i vestnorske løvskogslier, med særlig hensyn på jordbrukets innvirkning. Hovedfagsoppgave i spesiell botanikk ved Botanisk museum, 186s. - Universitetet i Bergen. Bartholin, T. S. 1978. Alvastra pålbyggnad. Dendrokronologiska sällskapet. Baumann, C., Gjerde, I., Blom, H.H., Sætersdal, M., Nilsen, J.-E., Løken, B. & Ekanger, I. (red.) 2002. Håndbok i registrering av livsmiljøer i Norge. Miljøregistrering i skog - biologisk mangfold. Bakgrunn og prinsipper (Hefte 1). Livsmiljøer i skog (Hefte 2). Instruks for registrering 2001 (Hefte 3). Veileder for rangering og utvelgelse 2002 (Hefte 4). Norsk institutt for skogforskning. Behre, K.E. 1988. The role of man in European vegetation history. I: Huntley, B. & Webb, T. (red.): Vegetation history, s. 633-672. - Kluwer Acad. Pub. Bjureke, K. 2008. Supplerende kartlegging av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap, inn og utmark, i Vest- og Aust-Agder, med vurdering av kunnskapsstatus. Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold. Direktoratet for naturforvaltning. DN-Utredning 2008-4. Botnen, A. 1993. Ramonia, a lichen genus new to Scandinavia. Graphis Scripta 5:49-50. Botnen, A. & Moe, B. 1993. Epifytic vegetation on pollarded trunks of Fraxinus excelsior in four different habitats at Grinde, Leikanger, western Norway. Plant Ecology 151:143-159. Braanaas, A. & Haltvik, M. 2003. Tidsbruk og økonomi ved høsting av lauvfôr en diskusjon. I: Austad, I., Braanaas, A. & Haltvik, M. 2003. Lauv som ressurs. Ny bruk av gammel kunnskap. s. 75 81. HSF rapport nr. 4/03. Høgskulen i Sogn og Fjordane og Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Landbruksavdelinga. Brockmann-Jerosch, H. 1936. Futterlaubbäume und Speiselaubbäume. Berichte der Schweiz. Botanischen Gesellschaft 46:593-613. Festschrift Rübel. Zurich. Brøgger, A. W. 1933. Sigd, ljå og snidill. Bidrag til bondesamfundets historie. 1. Utg. av Inst. f. sammenl. kulturforskn. Oslo. Buckley, G.P. (red.).1992. Ecology and Management of Coppice Woodlands. s.1-336. Chapman & Hall, London. Bøthun, 2003. Biologisk mangfald i Lærdal kommune. Aurland Naturverkstad, rapport nr. 2-2003. Direktoratet for naturforvaltning 1999. Kartlegging av naturtyper. Verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok 13. Direktoratet for naturforvaltning 2006. Kartlegging av naturtyper. Verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok 13. 2. utgave. Direktoratet for naturforvaltning, 2007. Strategi for bruk av midler til tiltak i verneområder. Notat 2007-1. Direktoratet for naturforvaltning. 2009. Handlingsplan for slåttemark. Rapport 2009-6. Direktoratet for naturforvaltning. 2011. Handlingsplan for kystlynghei. Rapport 2011 (in prep). 74

Fremstad, E. & Moen, A. (red.). 2001. Truete vegetasjonstyper i Norge. Rapport botanisk serie 2001:4. 231 s. Vitenskapsmuseet. - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Fylkesmannen i Hordaland. 1984. FOR 1984-11-23 nr 1913: Forskrift om vern for Sævareidberget landskapsvernområde, Etne kommune, Hordaland. Vernedato. 23.11.1984 Fylkesmannen i Rogaland. 1984. Forskrift om fredning for Målandsdalen naturreservat, Hjelmeland kommune, Rogaland. Vernedato:21.12.1984 Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. 2006. Framlegg til verneplan for edellauvskog i Sogn og Fjordane. Rapport nr. 2. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Miljøvernavdelinga. Fægri, K. 1944. On the Introduction of Agriculture in Western Norway. Ged. Foren. St.holm. B. 66. Gaarder, G. & Jordal, J.B. 1995. Biologiske undersøkelser av noen kulturlandskap og en edellauvskog i Sogn og Fjordane. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Miljøvernavdelinga, rapport nr. 3-1995. 50 s. Gilmor, D.A. & Fisher, R.J. 1992. Villagers, forests and foresters. The philosophy, process and practice of community forestry in Nepal. Sahayogi Press, Kathmandu, Nepal. Göransson, H. 1996. Om skottskogsbruk och utfodring med kvistar under mellanneolitisk tid och om skogsuttnyttjandet under mesolitisk tid. I: Slotte, H. & Göransson, H. (red). Lövtäkt och stubbskottsbruk. Människans förändring av landskapet boskapsskötsel och åkerbruk med hjälp av skog. Del I og II. S. 409-452.. Kungl. Skogs- och lantbruksakademien. Stockholm. Haas, J.N. & Scheingruber, F.H 1993. Wood-anatomical evidence of pollarding in ash stems from the Valais, Switzerland. Dendrochronologia 11, 1993 (1994):35-43. Hansen 2003. Kulturlandskapet i Åkrafjorden. Planteforsk. Halvorsen, R. 2010. Oversettelse fra Direktoratet for naturforvaltning sine Naturtypekartleggingshåndbøker 13 og 19 til Naturtyper i Norge, versjon 1.0. Naturtyper i Norge oversettelsesnøkkel 1: 1-116. Hartviksen 2006. Søknad om støtte til drift av lauvingsli. Myljom Tho, Gnr.3, Bnr.1., Hjartdal kommune. Kulturlandskapssenteret i Telemark. Hauge, L. & Austad, I. 1989. Kulturlandskap og kulturmarkstypar i Lærdal kommune. Kulturlandskap i Sogn og Fjordane, bruk og vern. Rapp. 4. - Sogn og Fjordane DH Skr. 1989:4. 133 pp. Hauge, L. 1990. Kulturlandskap og kulturmarkstypar i Leikanger kommune. Kulturlandskap i Sogn og fjordane. Bruk og vern. Rapport nr. 11. Sogn og Fjordane DH Skr. 1990:6. 83 s. Hauge, L.1998a. Restoration and management of a birch grove in inner Sogn formerly used for fodder production. Norsk geogr. Tidsskr. Vol 52:65-78. Hauge, L. 1998b. Kulturhistoriske undersøkelsar på Halabrekka, Øvrevoll i Lærdal kommune. Delprosjekt i Endring i biologisk mangfold i tradisjonelle kulturmarkstyper på Vestlandet ved gjengroing, tilplanting og skjøtsel. R-Nr. 3/98. AIN-Høgskulen i Sogn og Fjordane. Hauge, L. & Austad, I. 1999. Hagemark. I: Norderhaug, A., Austad, L, Hauge, L. & Kvamme, M. 1999. Skjøtselsbok for kulturlandskap og gamle, norske kulturmarker. s.85-94. Landbruksforlaget. 75

Hauge, L. & Austad, I. 2008a. Supplerende kartlegging av biologisk mangfald i jordbrukets kulturlandskap i Sogn og Fjordane. Registrering for kommunane Balestrand, Vik, Leikanger, Sogndal, Luster, Lærdal, Aurland og Årdal. Rapportnr. 4/2008. Avdeling for ingeniør og naturfag. Høgskulen i Sogn og Fjordane. Hauge, L. & Austad, I. 2008b. Supplerende kartlegging av biologisk mangfald i jordbrukets kulturlandskap, inn og utmark, i Sogn og Fjordane. Nasjonalt program for kartlegging og overvaking av biologisk mangfald. Direktoratet for naturforvaltning Utredning 2008-6. Rapportnr. 4/2008. Hjelle, K. & Kaland, P.E. 1994. Forhistorisk og historisk kulturlandskap i tilknytning til vernet bygningsmiljø på Havrå, Osterøy. FOK-programmets skriftserie nr. 16. 32s. Norges forskningsråd. Hæggström, C.A. 1983. Vegetation and soil of the wooded meadows in Nåtö, Åland. Acta Bot. Fennica 120:1-66. Hæggström, C. A. 1996. Hamlade träd i konsten. I: Slotte, H. & Göransson, H. (red). Lövtäkt och stubbskottsbruk. Människans förändring av landskapet boskapsskötsel och åkerbruk med hjälp av skog. Del I og II. S. 159-185. Kungl. Skogs- och lantbruksakademien. Stockholm. Høeg, O.A. 1976. Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. 751s. - Universitetsforlaget. Jordal, J.B. & Gaarder, G. 1995. Sopp i kulturlandskapet. HSF-rapport 5/95. Jordal, J.B. 2005. Kartlegging av naturtypar i Nesset kommune. Rapport J.B. Jordal nr. 6-2005. 162 s. Jordal, J.B. 2008. Supplerende kartlegging av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap, inn- og utmark, i Midt-Norge. Møre og Romsdal og Oppdal, med en vurdering av kunnskapsstatus. Direktoratet for naturforvaltning Utredning 2008-1. 126 s. Jordal, J.B. & Gaarder, G. 2009. Supplerande kartlegging av biologisk mangfold i jordbruket sitt kulturlandskap, inn- og utmark i Hordaland med ei vurdering av kunnskapsstatus. Direktoratet for naturforvaltning 2009-1. Jordal, J.B. & Johnsen, J.I. 2009. Supplerande kartlegging av naturtypar i Rogaland i 2008. Fylkesmannen i Rogaland, Miljørapport nr. 1-2009. Jordal, J. B. & Bratlie, H. 2011. Framdriftsrapport for prosjektet Høstingsskoger i >Norge kvalitetssikring og supplerende kartlegging. Upublisert manuskript. Kielland Lund, J. 1999. Beiteskog. I: Norderhaug, A., Austad, L, Hauge, L. & Kvamme, M. (red.). 1999. Skjøtselsbok for kulturlandskap og gamle, norske kulturmarker. s.95-102. Landbruksforlaget. Kvamme, M. 1998. Sluttrapport, vegetasjonshistoriske undersøkelser. I: Austad, I. & Øye, I. (red.). Den tradisjonelle vestlandsgården som kulturbiologisk system. Modellområder Havrå, Grinde, Lee og Ormelid. NFRMU-prosjekt 107807/730. Utvidet sluttrapport. Høgskulen i Sogn og Fjordane. Kystskogplanen 2008. Melding om kystskogbruket Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør- Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland. Prosjekt Kystskogbruket 2008. Kålås, J.A., Viken, Å., Henriksen, S. & Skjelseth, S. (red.). 2010. Norsk rødliste for arter 2010. Artsdatabanken. 76

Loren, C.de J. 2007. Le peuplier noir têtard chopo cabecero dans le sud de l Aragon. I: Dumont, E., Jacquin, F.- X., Lizet, B. & Mansion, D. (red.). Les trognes en Europe. Rencontres autour des arbres tetrads et des arbres d emonde, s. 65-70. Mainson Botanique, Boursay. Machatschek, M. 2002. Laubgeschichten. Gebrachswissen einer alten Baumwirtschaft, Speise- und Futterlaubkultur. S1-542. Bölau Verlag Wien. Michaelsen, T. C., Olsen, O. & Grimstad, J. 2009. Beiteskader og spredning av platanlønn i reservater og nøkkelbiotoper i Møre og Romsdal statusrapport 2009. Rapport til Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Michaelsen Biometrika 3/2009. Moe, B. 2005. Endringer i vegetasjonen (suksesjoner) i Flostranda naturreservat, Stryn, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, rapport 1/2005. Moe, B. & Botnen, A. 1997. A quantitative study of the epiphytic vegetation on pollarded trunks of Fraxinus excelsior at Whavrå, Osterøy, western Norway. Plant Ecology 129:157-177. Moe, B. & Botnen, A. 2000. Epifytic vegetation on pollarded trunks of Fraxinus excelsior in four different habitats at Grinde, Leikanger, western Norway. Plant Ecology 151:143-159. Moen, A., Alm, T., Austad, I., Kielland-Lund,J., Losvik, M. & Norderhaug, A. 2001. Kulturbetinget engvegetasjon. i: Fremstad, E. & Moen, A. (red.). Truete vegetasjonstyper i Norge. s. 68-98 Rapport botanisk serie 2001:4. Vitenskapsmuseet. - Norges teknisknaturvitenskapelige universitet. Monstad, K. 1999. Kulturlandskapet på Mokleiv i Suldal, ei inventering og forslag til skjøtselsplan. Hovudoppgave i naturforvaltning ved Institutt for biologi og naturforvaltning. Norges landbrukshøgskole. Nedkvitne, K. & Gjerdåker, J. 1995. Alm i norsk natur og tradisjon. Særpublikasjon nr. 10. Norsk skogbruksmuseum. Nilsson, S.G., Arup, U., Baranowski, R. & Ekman, S. 1994. Trädbundna lavar och skalbaggar I åldersomliga kulturlandskap. Svensk Bot. Tidsskr. 88:1-12. Lund. Nordbakken, J.F. & Austad, I. 2010. Styvingstrær, nøkkelbiotoper i norsk natur en undersøkelse av moser på almestuver (Ulmus glabra) i Sogn og Fjordane. Blyttia 2010. 4:245-255. Norderhaug, A., Austad, L, Hauge, L. & Kvamme, M. 1999. Skjøtselsbok for kulturlandskap og gamle, norske kulturmarker. 252 s. - Landbruksforlaget. Norderhaug, A., Jordal, J.B., Lundberg, A. & Stabbetorp, O. 2007. Supplerende kartlegging av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap, inn- og utmark, i Rogaland, med en vurdering av kunnskapsstatus. Direktoratet for naturforvaltning Utredning 2007-4. 221 s. Nordhagen, R. 1954. Om barkebrød og treslaget alm i kulturhistorisk belysning. Danmarks geologiske Undersøgelse, Serie II (8): 262-308. Nybø, S. & Skarpaas, O. (red.). 2010. Naturindeks. Bakgrunnsdokumenter for utprøving av metode i Midt-Norge. NINA Rapport 426. Peglar, S.M. & Birks, H.K.B. 1993. The mid-holocene Ulmus-fall at Diss Mer, South-East England disease and human impact? Veget. Hist. Archaeobot (1993) 2:61-68. 77

Puschmann, O., Reid, S.J. & Lågbu, R. 2008. Evaluering av av RMP-2006. Kulturlandskapstiltak. Oppdragsrapport frå Skog og Landskap 2008. Rackham, O. 1980a. The Medieval Landscape of Essex. I: Buckley, D.G.(red.). Archaeology in Essex to A.D. 1500. London. Rackham, O. 1980b. Ancient woodland in history, vegetation and uses in England. s.1-402. Edward Arnold Publishers, London. Rackham, O. 1989. The last forest. The facinating account of Britain s most ancient forest. s.1-302. Rasmussen, P. 1989. Leaf foddering in the earliest neolitic agriculture. Evidence from Switzerland and Denmark. Acta Archaeologica. Vol 60. 1989:71-86. Read, H. 2007. Bref tour d`horizon des arbres tetrads et des pratiques d`etêage en Europe. I: Dumont, E., Jacquin, F.- X., Lizet, B. & Mansion, D. (red.). Les trognes en Europe. Rencontres autour des arbres tetrads et des arbres d emonde, s.12-18. Mainson Botanique, Boursay. Reiso & Olberg, 2009. Naturfaglige registreringar av Nedre Tho i Hjartdal. Vurderinger i forhold til mulig vern BioFokus-rapport 2009-11. Slomian, A., Gulvik, M. Madej, G. & Austad, I. 2005. Gamasine and Microgyniina (Acari, gamasida) from soil and tree hollows at two traditional farms in Sogn og Fjordane, Norway. Norwegian Journal of entomology 52: 39-48. Slotte, H. 1999. Lövtakt i Sverige 1850-1950. Metoder för täkt, torking och utfodring med löv samt täktens påverkan på landskapet. Institutionen för landskapsplanering Ultuna. Agrarhistoria nr. 2. Uppsala. Statens landbruksforvaltning, Direktoratet for naturforvaltning & Riksantikvaren, 2008. Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Tilrådning til Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet. 60s. Statens landbruksforvaltning. Statens landbruksforvaltning 2009. Evaluering av SMIL spesielle miljøtiltak i jordbruket. Statens landbruksforvaltning 2010. Skogsveibygging og hensynet til inngrepsfrie naturområder i Norge (INON). Vurdering og anbefalinger til Landbruks- og matdepartemenet og Miljøverndepartementet. St.meld. nr. 42. 2000-2001. Biologisk mangfold. Sektoransvar og samordning. Tilrådning frå Miljøverndepartementet av 27. april. St.meld. nr. 21. 2004-2005. Regjeringens miljøpolitikk og Rikets miljøtilstand. Fra Miljøverndepartementet av 18. mars 2005. Sunde, K.B. & Grønningsæter 1998. Rapport fra flaggermusundersøkelsene i Møre og Romsdal i 1998, Kunnskapsstatus for flaggermus i M6R. Upubl rapport 46 s. Svalheim, E. 2008. Biomangfoldet i kulturlandskapet - Arvesølvet på Agder. Bioforsk Rapport 3(47). 29 s. Sverdrup-Thygeson, Bratli, H. Brandrud, T.E. & Ødegaard, F. 2010. Faglig grunnlag for handlingsplan for hule eiker. NINA rapport 631. 78

Tønsberg, T., Gauslaa, Y., Haugan, R. Holien, H. & Timdal, E. 1996. The threatened macrolichens of Norway. Sommerfeltia 23:1.256. Worsøe, E.1979. Stævningsskovene. s.1-117. Danmarks Naturfredningsforenings Forlag. Worsøe, E. 1988, Jonstrup Vang. Historien om et skovlandskab fra middelalder til nutid. s. 1-99. Skippershoved. Muntlige kilder: Ingvill Buen Garnås. Kulturlandskapssenteret i Telemark. 79

Vedlegg Vedlegg 1. Forslag til forskrift for høstingsskoger som utvalgt naturtype Forskrift om endringer i forskrift 13. mai 2011 nr. 512 om utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. Fastsatt ved kongelig resolusjon [ ] med hjemmel i lov 19. juni 2009 nr.100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) 52, jf. 53 til 56. Fremmet av Miljøverndepartementet. I I forskrift 13. mai 2011 nr. 512 om utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven gjøres følgende endringer (endringer i kursiv): 3 nummer 7 skal lyde: 3. Utvalgte naturtyper Utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven 52 er forekomster av: 7. Høstingsskog. Med høstingsskog menes styvingsskog og stubbeskuddskog dominert av lauvtrær og -busker hvor tre- og/eller busksjiktet er tydelig preget av langvarig og omfattende lauving, rising, styving og annen emne- og fôrsanking. Høstingsskoger kan være beitet og ha mindre partier med spor etter tidligere slått, og må oppfylle kriteriene for å bli klassifisert som svært viktig (A) eller viktig (B) av Direktoratet for naturforvaltning. II Endringene trer i kraft straks. Fastsatt ved kongelig resolusjon med hjemmel i lov 19. juni 2009 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) 52. Fremmet av Miljøverndepartementet. 80

Vedlegg 2. Lokaliteter med styvingstre i naturbase Statistikk for antall lokaliteter i naturbase på 15.01.2011 med informasjon om styvingstrær av ulike slag (etter Jordal & Bratlie 2011). Lokaliteter Antall i naturbase Med styvingstrær 1188 Med styva alm 469 Med styva ask 447 Med styva lind 218 Med styva eik 87 Med styva bjørk 84 Med styva selje 44 Med styva rogn 14 Med styva spisslønn 12 Med styva osp 4 Med styva svartor 3 Med styva gråor 1 Med styva "poppel" 1 Med styva "pil 1 Fylkesvis oversikt over antall lokaliteter i naturbase med styvingstrær - fordelt på treslag (etter Jordal & Bratlie 2011). Fylke Alm Ask Lind Eik Akershus 30 78 15 9 Aust-Agder 14 9 11 6 Buskerud 5 4 1 3 Hordaland 140 174 63 47 Møre og Romsdal 98 0 0 0 Oppland 1 0 0 0 Oslo 5 18 2 2 Rogaland 31 58 23 19 Sogn og Fjordane 100 43 26 14 Sør-Trøndelag 1 0 0 0 Telemark 26 39 23 11 Vest-Agder 34 16 76 14 Vestfold 2 29 7 2 Østfold 1 7 2 2 81

Vedlegg 3.Høstingsskogslokaliteter i kagetori D018 i naturbase Fylkesvis oversikt over registreringer, antall lok. og areal, av høstingsskog (D018) i DN-naturbase pr. nov 2011 (ikke uttømmende). Kategorien høstingsskog ble oppført i DN-håndbok nr. 13 i 2007. Fylke A-svært A daa B- viktige B daa viktige Akershus 3 150 Telemark 1 20 Aust Agder 1 21 Vest Agder 1 17 Rogaland 3 538 7 586 Hordaland 15 2377 18 815 Møre og Romsdal 1 34 3 17 Sum 19 2949 34 1626 Høstingsskogslokaliteter i naturbase (D018) pr. 15.01.2011 (etter Jordal & Bratlie 2011) (ikke uttømmende). IID Fylke Kommune Navn BN00046562 Akershus Bærum Gupu BN00046260 Akershus Bærum Persbråten BN00047264 Akershus Nannestad Røtnes nord BN00042154 Hordaland Etne Austrheim BN00042174 Hordaland Etne Bjelland BN00042175 Hordaland Etne Bjelland-Strond BN00042207 Hordaland Etne Eintveit-Djuve BN00042150 Hordaland Etne Fitja vest BN00042242 Hordaland Etne Frette BN00042177 Hordaland Etne Hammarsland-Kvandal BN00042243 Hordaland Etne Hovland - styvingstre BN00042241 Hordaland Etne Kvandal BN00042149 Hordaland Etne Lauareidvika BN00042193 Hordaland Etne Lussnes aust BN00042167 Hordaland Etne Molnes BN00042220 Hordaland Etne Rullestad BN00042188 Hordaland Etne Skjela sør Indre Tungesvik BN00042222 Hordaland Etne Storatåna-Perahaugen Gamle Åkrafjordvegen BN00042181 Hordaland Etne Teigland BN00042224 Hordaland Etne Tungesvikstranda BN00042221 Hordaland Etne Vidjehaugen Gamle Åkrafjordvegen BN00046671 Hordaland Kvam Mundheimsdalen BN00045049 Rogaland Sauda under Smelvenuten BN00044610 Rogaland Sauda Åbødalen: Bakka BN00046661 Hordaland Kvam Strandadalen, Jomfrustolen GBN00046674 Hordaland Kvam Strandadalen, Kjerringfjellet GBN00049527 Hordaland Kvam Strandebarm: Strandadalen ved Vasshaugen BN00049592 Hordaland Kvam Under Heradstveitnuten BN00025164 Hordaland Kvinnherad Vikastorhaugen BN00025123 Hordaland Kvinnherad Øyresdalen BN00049491 Hordaland Kvinnherad Åkrafjorden: Alsåker vest BN00049494 Hordaland Kvinnherad Åkrafjorden: Djupvika 82

BN00049482 Hordaland Kvinnherad Åkrafjorden: Feravika ytre BN00058069 Hordaland Odda Alsetlia BN00058059 Hordaland Odda Buer aust GBN00049594 Hordaland Odda Buerdalen ved Stidleskor BN00049542 Hordaland Odda Buerdalen: aust for Buer BN00058066 Hordaland Odda Nedre Strand BN00019422 Hordaland Osterøy Kløvneset BN00049614 Hordaland Ulvik Austdalen: Slåttestølen BN00061091 Hordaland Ulvik Ernes BN00049517 Hordaland Ulvik Osafjorden sør for Melnes BN00049518 Hordaland Ulvik Vedånesbekken BN00044568 Rogaland Hjelmeland Jøsenfjorden: Ramslia BN00045056 Rogaland Sauda Åbødalen: ovanfor Espeland BN00045057 Rogaland Sauda Åbødalen: Roaldtræd BN00045060 Rogaland Sauda Åbødalen: Valla-Kolemyr BN00045063 Rogaland Suldal Hamnen BN00044612 Rogaland Suldal Hjortaland GBN00049325 Rogaland Suldal Suldalsvatnet: Bismarevika BN00049326 Rogaland Suldal Suldalsvatnet: Røynevarden BN00066981 Vest-Agder Søgne Øygarden ved Tjomsevann 83

Vedlegg 4. Høstingsskoger i kategorien hagemark D05 i naturbase Høstingskogsslokaliteter frå kategorien D05 Hagemark, inkluderer kategorien bjørkehager med styvet bjørk, det noen har beskrevet som kulturskog og hagemark med hassel. Etter naturbasen nov. 2011 (ikke uttømmende). Fylke A-svært A daa B- viktige B daa viktige Oslo 1 9 Oppland 2 73 1 6 Buskerud 2 19 Telemark 1 21 Aust-Agder 3 211 Vest-Agder Rogaland 3 878 2 173 Hordaland 6 549 3 170 Sogn og Fjordane 7 1215 19 1343 Møre og Romsdal 3 1425 2 122 26 4381 29 1833 Hagemarker med styva bjørk, hagemark med hassel og såkalt kulturskog. Treff på naturbasen for kategorien D05 pr. nov. 2011 (ikke uttømmende). IID Fylke Kommune Navn BN00064386 Oslo Oslo Kjerkebyhagan BN00068407 Oppland Lom Øvre Stasviken BN00068372 Oppland Lom Grasdalen BN00068386 Oppland Lom Rusten BN00022834 Oppland Lunner Slåttland BN00012761 Buskerud Ål Eikra BN00023271 Buskerud Nedre Eiker Korvald søndre BN00069025 Telemark Sauherad Haukvik SV 1 BN00023596 Aust-Agder Arendal Kvernhuskjerr N BN00006827 Aust-Agder Birkenes Sannerdalen-Folefallet BN00067166 Aust-Agder Bygland Nuten, Årdalen BN00044572 Rogaland Hjelmeland Måland BN00003871 Rogaland Suldal Mokleiv-Klungtveit BN00003868 Rogaland Suldal Kilavågen BN00003924 Rogaland Suldal Ulladalen BN00003880 Rogaland Suldal Nordmork BN00042208 Hordaland Etne Kalvik BN00062897 Hordaland Kvinnherad Sunde 3 BN00000897 Hordaland Eidfjord Hereid 3 BN00000933 Hordaland Ulvik Sysehagen BN00012458 Hordaland Fusa Kikedalen BN00012459 Hordaland Fusa Kikedalen BN00012460 Hordaland Fusa Kikedalen BN00012463 Hordaland Fusa Kikedalen BN00029551 Hordaland Samnanger Totland BN00003308 Sogn og Fj. Flora Grøndalen BN00003307 Sogn og Fj. Flora Nedre Grøndalsvatn BN00015844 Sogn og Fj. Høyanger Skultestronda BN00015842 Sogn og Fj. Høyanger Mjølsvikneset BN00015841 Sogn og Fj. Høyanger Svelhaugendingen BN00042750 Sogn og Fj. Vik Otterhjell 84

BN00042732 Sogn og Fj. Vik Morki BN00015953 Sogn og Fj. Balestrand Linde BN00015975 Sogn og Fj. Aurland Storeflaten BN00015998 Sogn og Fj. Aurland Veim BN00016001 Sogn og Fj. Aurland Steine BN00017568 Sogn og Fj. Lærdal Bøe BN00062538 Sogn og Fj. Lærdal Fosseteigen BN00017565 Sogn og Fj. Lærdal Fosseteigen BN00017618 Sogn og Fj. Årdal Hjelle BN00017600 Sogn og Fj. Årdal Hovland BN00017625 Sogn og Fj. Årdal Dokki BN00016439 Sogn og Fj. Luster Nyløy BN00016496 Sogn og Fj. Luster Ytre Kroken BN00016551 Sogn og Fj. Luster Røyni BN00016469 Sogn og Fj. Luster Hyrnavollen BN00016535 Sogn og Fj. Luster Kirsebærberga BN00017854 Sogn og Fj. Gaular Hetla BN00017852 Sogn og Fj. Gaular Oppedal indre BN00062542 Sogn og Fj. Førde Kusslid BN00002000 Sogn og Fj. Stryn Sølvbergnausta BN00070121 Møre og Romsd. Norddal Norddal BN00001637 Møre og Romsd. Rauma Midtre Grøvdal BN00001701 Møre og Romsd. Rauma Engelia BN00022361 Møre og Romsd. Nesset Eikesdalsvatnet:Vike BN00022331 Møre og Romsd. Nesset Eikesdalsvatnet:Vike 85

Vedlegg 5. Høstingsskoger i hevd, forslag til og bekrivelse av 8 typeområder/ refeanseområder Det er i første rekke i Vestlandsfylkene, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland vi finner de typiske utformingene av høstingsskoger. Nedenfor er gitt noen gode eksempler på lokaliteter. Høstingsskogene representerer ulike vegetasjonstyper. Områdene foreslås til å utgjøre referanseområder/typeområder i de respektive fylkene: Grunnlagsinformasjon om de 8 referanseområder/typeområder. Lokalitet Natur Type Status Fylke Kommune Areal -base daa Drift Eikesdalen; A Hasselskog, Del av Møre og Nesset 2161 Deler restaurert Vikesetra del av varmekjær lauvskogsli. Også Øvre Vike- stjerneområde Landskapsvernområde Romsdal I bruk tradisjonell edellauvskog med styvingstrær. Almelund A Edellauvskog Naturreservat Sogn og Fjordane Luster 867 Gjengroing Grinde- A Helhetlig med Nasjonalt Sogn og Leikanger 11393 Aktiv bruk, Engjasete hagemarker, lauvenger og kulturlandskap Fjordane (hele) restaurering av noen høstingsskoger Ca 200 høstingsskoger Høsting s-skog Fosseteigen A Bjørkehage Nasjonal registrering Sogn og Fjordane Lærdal 76 Beiting med sau Sævereidberget, Edellauvskog, Naturreservat, Hordaland Etne 250 Beiting med sau Åkrafjorden hagemark nasjonal registrering Del av stjerneområde Mokleiv A Helhetlig med Del av Rogaland Suldal 604 Restaurert, i semi-naturlige vegetasjonsty Stjerneområde (hele) bruk per formet av lauvbruk Målandsdalen A Høstingsskog Naturreservat Rogaland Hjelmeland 134 Aktiv skjøtsel 86

Myljom-Tho A Helhetlig Nasjonal registrering. Grenser til stjerneområde Telemark Hjartdal Ca 100 Aktiv skjøtsel, beiting med sau og storfe Eikesdalen, Nesset kommune, Møre og Romsdal Eikesdalen ligger ved østenden av Eikesdalsvatnet i Nesset kommune i Møre og Romsdal fylke. Dalføret er kjent for sitt tørre og varme klima, og langs vannet og dalen ligger mange varmekjære lauvskogslier; flere omtaler den karakteristiske hasselskogen som Skandinavias største og best utviklede (Jordal 2005). Almetrærne i lauvskogene ble regnet som svært verdifulle, og i tillegg sto mange trær langs veger, på innmarka og som tuntrær. Mest kjent er kanskje den gamle Bjørnson-almen på Utigard som forfatteren satt under da han skrev store deler av bondefortellingen Arne i 1858 ("Undrer meg på hva jeg får å se over de høye fjelle"). Almetrær har ikke bare blitt brukt som ressurs til husdyrfôr. Almebark som melsurrogat har også lange tradisjoner i dalen. (Austigard 2005). På begge sider langs Eikesdalsvatnet finnes flere store edellauvskoger som bærer tydelige spor etter lauv-, ris- og emnesanking. Her står mange gamle og omfangsrike styvingstrær, eller pilings-almar som de sier lokalt. I de fleste skogene er alm dominerende. Her er det ellers innslag av mange varmekjære arter som for eksempel myske (Galium odoratum), sanikkel (Sanicula europaea), skogfaks (Bromopsis benekenii), storklokke (Campanula latifolia), bergmynte (Origanum vulgare), bakkemynte (Acinos arvensis), kranskonvall (Polygonatum verticillatum), kratthumleblom (Geum urbanum) og taggbregne (Polystrichum lonchitis). Det er dessuten mange funn av spesielle lav- og sopparter (Jordal 2005). Høstingsskog med hassel, Eikesdalen i Nesset kommune.2010. Foto:Leif Hauge. 87

De velutviklede hasselskogene (tidligere stubbeskuddskoger), er i dag likevel den mest karakteristiske høstingsskogstypen for området. Hassel har tidligere vært viktig både med tanke på nøtteproduksjon og emnevirke til tønnebånd. For Eikesdalen var hasselnøtter en viktig inntektskilde til langt inn på 1900-tallet. Nøttene ble plukket, rensket og solgt både i inn- og utland, og etterspørselen ser ut til å ha vært god. I en tollprotokoll fra Molde i 1730-årene går det fram at skotteskipper John Miller på en gang tok med 210 tønner hasselnøtter fra Molde til Irland (Austigard 2005). Hasselnøtter ble samlet og også mye brukt til grisefôr. Mest vanlig var det at grisene beitet i utmarka og åt de nedfalne nøttene direkte fra bakken. Grisene fra dette distriktet var kjent for å ha ekstra godt sideflesk. Mens andre lauvtrær ble brukt til lauv, ris og emneved, ble hasselbuskene behandlet slik at de kunne produsere flest mulig nøtter eller bandsstakar (lange rette greiner). Med årene kunne disse hasselstuvene bli ganske omfangsrike og kunne ha en omkrets på flere meter. Austigard (1978) nevner en hasselstamme som hadde en omkrets på 3,25 m. Ennå finnes hasselbusker med stammediameter på opptil 80 cm (Jordal 2005). Den beste utformingen av hasselskog finnes i dag ved Øvre Vike/Vikessetra. Her er det ennå en god del hasselstuver som forteller om bandstake -produksjonen. Området blir nå beitet av sau. De store, og relativt nordlige forekomstene av edellauvskog i Eikesdalen er spesielle. Her er det tydelige spor etter en intens høsting av husdyrfôr, i første rekke lauvsanking. Området har ennå et stort antall almetrær som er styvet. Et problem for området i dag er den store hjortebestanden som gnager barken av almetrærne, og som gjennom ringbarking er en trussel både når det gjelder forynging av almebestanden og også for eldre, etablerte trær. Både deler av navskogene og snelskogene bør skjøttes tradisjonelt for å ta vare på både struktur og arter som tidligere var vanlig i disse skogene. Almelund, Loi. Luster kommune, Sogn og Fjordane. Dette er en gammel risingsskog (alm) med partier av hagemark med bjørk, beitemark og slåtteteiger. Lokalt blir typen også betgenet som navskog. Styvingsspor på trærne når opp mot 8-10 meter over bakken. Foto:Leif Hauge. 88

Almelund, Loi, Luster kommune, Sogn og Fjordane fylke Loi ligger mellom Kroken og Urnes på østsiden av Lustrafjorden, i Luster kommune i Sogn og Fjordane. Edellauvskogen ligger i en bratt helling fra ca. 25moh. til 240 moh. Totalt omfatter edellauvskogen et areal på ca. 3500 daa, med et kjerneområde på ca. det halve. Deler av området (871daa) er vernet som naturreservat (edellauvskog) (Fylkesmannen i Sogn og Fjordane 2006). Skogen har tidligere vært intensivt utnyttet og deler av området har bevart en lysåpen høstingsskogsstruktur (Austad et al. 1985). Rising (av alm) var den viktigste fôrsankingsmåten i Loi, selv om partier med bjørk ble lauvet. Tidligere ble det også årlig hogd opp til 10 mål ved for salg fra Loi. Gråor var viktigst til brensel da alm var for verdifull til å bruke som ved. Alm ble stort sett bare tatt etter vindfall og steinsprang. Tidligere ble små grasdominerte teiger i skogen slått med ljå. Også storbregner ble slått, og blomen ble senere hesjet som vanlig gras. Før beitet rundt 10 storfe og 70-100 småfe, helst sau, i skogen vår og høst. I ca. 1960 ble almeskogen tilplantet med 9000 grantrær for å utnytte disse produktive utmarksarealene. Etter planen (1980-tallet) skulle almetrærne ringbarkes for å gi bedre vekstforhold for de unge granplantene, men dette ble ikke gjennomført da skogen ble midlertidig vernet, og gran i store deler av området, fjernet. Ca. 3-4 daa av høstingsskogen ble restaurert i 1985 (Austad & Skogen 1990). Skogen er en av de største sammenhengende edellauvskogene på Vestlandet. Skogen er formet av lang og tradisjonell høstingsbruk som lauving og rising, og representerer både kulturhistoriske, botaniske og landskapsestetiske verdier. Den har et stort og variert innhold av edle lauvtrær, i første rekke av alm (Ulmus glabra), men også lind (Tilia cordata) og hassel (Corylus avellana). Vanlig i området er ellers lauvtrær som bjørk (Betula pubescens), gråor (Alnus incana) og hegg (Prunus padus). Skogsvegetasjonen kan deles inn i rik lauvskog, fattig bjørkeskog, ur og grasdominerte berghyller (Austad et al. 1985). Den rike lauvskogen har et stort innslag av fuktighetskrevende, skyggetolerente, og til dels nitrofile arter. Areal med svakt termofil edellauvskog har et rikt innslag av både varme- og næringskrevende arter som for eksempel krattfiol (Viola mirabilis), lodneperikum (Hypericum hirstum), brunrot (Schropularia nodosa), bergmynte (Origanum vulgare) og kantkonvall (Polygonatum odoratum). Ellers er grasarter som gulaks (Anthoxanthum odoratum), hundegras (Dactylis glomerata) og lundrapp (Poa nemoralis) vanlige (Austad et al. 1985). Store urer i høstingsskogen er dekket med tykke mosematter, blant annet av heigråmose (Rhacomitrium lanuginosum). Grinde - Engjasete, Leikanger kommune, Sogn og Fjordane Grinde ligger i Grindsdalen, ca. 5 km vest for kommunesenteret Leikanger i Sogn og Fjordane fylke. Deler av gamle fellestunet ligger ca. 1 km opp i dalen, ca. 100 moh. Områder med høstingsskoger, hagemarksareal og lauvenger finnes ulike steder og i ulike høgdeintervall i hele dalføret. Terrenget i dalen er bratt og store deler av produksjonsarealene har østlig eksposisjon. Grinde-Engjasete er spesielt interessant da det her er registrert spor etter lauvsanking så tidlig som 2400 f.kr. (Austad & Øye 2001). Tradisjonelle driftsteknikker som lauving har vært opprettholdt som del av gårdsdriften på enkelte gårder helt frem til i dag (Hauge 1990, Austad & Losvik 1998, Austad et al. 2003a). Flere trær blir styvet jevnlig. De siste 10 15 år har driften på brukene som fortsatt lauver vært sikret gjennom tilskudds-midler over jordbruksavtalen. Flere tresatte kulturmarker finnes i området i tillegg til flere hundre styvingstrær. Store deler av de tidligere lysåpne kulturmarkene og høstingsskogene er i dag under gjengroing. I tillegg til en høg artsdiversitet er det her også registrert flere beitemarkssopper som har rødlistestatus både i Norge og Europa (Gaarder & Jordal 1995). På styvingstrærne er det også dokumentert en rik epifyttvegetasjon med lav, moser og vedboende sopp. Grinde- Engjasete-området ble valgt ut som nasjonalt verdifullt kulturlandskap i 2008 (Statens landbruksforvaltning et al. 2008). Det er utarbeidet en skjøtselsplan for området (Austad & Hauge 2009). 89

Grinde, Leikanger. Lauveng av styvingstrær av ask og alm. Slike kulturmarker har en lang historie. Årringtellinger på stående almetrær viste tilbake til midten av 1700-tallet, og til begynnelsen og midten av 1800-tallet for yngre asketrær. Lauvengene ble ikke gjødslet, evt. bare med noe sauegjødsel tredje hvert år, dersom det var gjødsel til overs, men høstet tre ganger om året og lauvet. Foto:Leif Hauge. Fosseteigen, Lærdal kommune, Sogn og Fjordane Fosseteigen ligger langs en stor grusterrasse i munningen av Tynjadalen i Lærdal kommune. Hagemarka er tilgjengelig gjennom fylkes- og gårdsveg fra E-16, ca. 9 km øst for Lærdal sentrum. Gjennom bjørkehagen går det en kjerreveg (delvis på fundament av tørrmur). Stedvis finnes det grensegjerder og små teiger som er avgrenset av steingjerder. Bjørkehagen har tidligere vært en kombinert lauvings- og beitehage (Austad 1985a, Hauge & Austad 1989, Bøthun 2003). Bjørketrærne ble lauvet med jevne mellomrom. På det tørre substratet var tilveksten begrenset. Bjørkehagen ble både beitet og slått (et mindre parti med god grasvekst). Jevnlig tilbakeskjæring av bjørketrærne gjorde at lystilgangen til feltsjiktet ble god, slik at grasveksten også ble ganske bra. Det har ikke vært lauvet i området siden andre verdenskrig, og bjørkehagen har bare blitt beitet de siste tiårene. Likevel er strukturen intakt også i dag. Skråningene langs grusterrassen er terrassert med mange små stier etter sauetråkk. I tilknyting til hagemarka finnes ulike tekniske anlegg. Den opparbeidete vegen gjennom hagemarka fører innover Tynjadalen og var tidligere stølsveg for mange bruk på gården Grøtte som ligger ved utløpet av dalen. Langs vegen er det tørrmurer og steinopplegg av forskjellig slag, som langsgående steingjerder på begge sider av stølsvegen eller som tverrgående grensegjerder. Her er det også tufter og murer etter ulike bygninger, i første rekke etter små løer som lå i tilknyting til overflateryddete slåtteteiger og nær bjørkehagen. Fremdeles kan vi finne to løypestrenger som går fra lia ovenfor bjørkehagen ned til løypestrengfester ved stølsvegen. Like utenfor bjørkehagen er det et eldre militæranlegg med flere bunkersanlegg. På den andre siden av elva ligger den gamle husmannsplassen Halabrekka med eksteriørsmessig autentisk bygningsmasse, frukthage, ulike steinopplegg og gamle kulturmarker (Hauge 1998b). 90

Bjørkehage /høstingsskog på Fosseteigen, Lærdal kommune, Sogn og Fjordane. Bjørkehager er typiske kulturmarkstyper for indre strøk av landet. Bjørkehagen på Fosseteigen fortellerom intensiv utnytting av marginale jordbruksressurser. Området ble benyttet både til lauving, slått og beiting. Foto:Leif Hauge. Bjørkehagen er dominert av vanlig bjørk (Betula pubescens), men her er også en god del hengebjørk (Betula pendula) (Hauge og Austad 1989). Bjørkehagen kan stedvis ha et høgt innslag av einer (Juniperus communis). Nesten alle bjørketrærne har spor etter lauving, men trærne har endret formen noe med økt vekst i hovedgreinene i steden for i sidegreinene. Flere steder er greinene som er utviklet etter siste lauving, dominerende. De aller fleste trærne er vitale uten tegn på råte, men det finnes en del trevelt/rotvelt etter vinterstormer (Hauge 1998a). Bjørkehagen har et typisk artsinventar med nøysomme gras og urter samt en god del moser i bunnsjiktet. Bjørkehager er typiske tresatte kulturmarker for indre strøk i vestlandsfylkene, og utformingen som vi finner på Fosseteigen er en meget god representant for typen (Hauge & Austad 2008 ab). Lavproduktive grusterrasser, dels rasmark, er typisk for kulturmarkstypens lokalisering. Bjørkehagen som vi finner på Fosseteigen forteller om intensiv utnytting av marginale jordbruksressurser. Hagemarksområdet ble brukt både til lauvsanking, slått og til beiting. Området har stor egenverdi og egner seg også godt til rekreasjon og friluftsliv. Åkrafjorden, Etne kommune, Hordaland Åkrafjorden ligger i Sunnhordland, Hordaland fylke. Fjorden strekker seg fra Husnesfjorden i nordøstlig retning mot Rullestadjuvet. Her er det mange lokaliteter med spor etter lauvsanking både på nord- og sørsiden av fjorden. De omtalte lokalitetene ligger på sørsiden ved Sævereidberget. Lisidene langs Åkrafjorden er en mosaikk av frodige lauvskogslier, dyrka mark med gårdsbruk og små tettsteder. Området er variert og har framdeles svært mange spor etter omfattende lauvsanking. I tillegg finnes det også flere kulturmarkstyper formet av beiting i inn- og utmark. Kulturlandskapet i Åkrafjorden er også rikt på kulturminner fra ulike tider. 91

Sævereidberget, Åkrafjorden, Etne kommune, Hordaland. Langs Åkrafjorden har edellauvtrærne spor etter styving. Trærne kan ha store dimensjoner. Lokaliteten Sævereidberget ble vernet som naturreservat i 1984. Foto:Leif Hauge. Det finnes bl.a. mange gamle ferdselsårer og bygninger i området. Særlig på nordsiden av Åkrafjorden er det flere fraflyttede bruk med mange bygninger. På flere plasser var det tidligere små samfunn med egen skole, post, sagbruk eller annen næringsvirksomhet. Plassene har kulturhistorisk verdi og noen brukes fortsatt periodevis (Hansen 2003). Edellauvskogen = høstingsskogen ved Sævereidberget er dominert av alm, men innimellom er det også forekomster av ask og lind. Det er registrert rundt 900 styvete trær i Sævereidberget (DN-naturbase). De fleste av disse er alme-, aske- og lindestuver. Mange av trærne har nådd store dimensjoner da de ikke har blitt høstet siden mellomkrigstiden. Andre steder har grunneiere fått tilskuddssmidler for å restaurere styvingstrærne. Skogen i lisidene langs Åkrafjorden er formet av langvarige og tradisjonelle høstingsformer. Her er ulike kulturmarkstyper i ulike stadium. Sævereidberget er en edellauvskogslokalitet som er vernet som naturreservat (Fylkesmannen i Hordaland 1984). Formålet med vernet er å ta vare på en kulturpåvirket edellauvskog (høstingsskog) som et referanseområde for tradisjonelle driftsformer i denne delen av landet. Mokleiv, Suldal kommune, Rogaland Mokleiv-området er en mosaikk med små fragmenter av høstingsskog (styvingstrær i ur), hagemark med styvingstrær og lauveng. Området er særpreget og velholdt og har en lysåpen struktur. Mokleiv ligger på nordsiden omtrent midt på Suldalsvatnet i en sørvendt li med gunstig lokalklima. I området finnes det et hundretalls styvingstrær med ulik alder. Alle lauvtrær med en alder på 50-60 år har spor etter styving (Monstad 1999). Styvingen har blitt holdt i hevd frem til siste halvdel av 1980-tallet på og nær innmarksarealene. Et større område med en mosaikkstruktur ved riksvegen blir holdt i hevd i dag. Her blir de gamle trærne fremdeles lauvet, og nye styvingstrær blir formet. Området er også rikt på tekniske strukturer som steingjerder og rydningsrøyser. Engene i det bratte terrenget er oppstøttet med bakkemurer. Mye stein er også brukt som fundament til veger og stier som går gjennom området. 92

Mokleiv. Suldal kommune, Rogaland. Området er i god hevd og utgjør et spesielt referanseområde for tradisjonell lauvsanking. Området blir fremdels skjøttet både gjennom styving og sauebeiting. Foto:Leif Hauge. Vegetasjonen i området er preget av beiting og slått. Her finnes både skyggetålende arter og nitrofile vekster. Det finnes styvingstrær av ask, alm, eik, selje og bjørk. Lauvtrærne har naturlig nok mest vært brukt til lauving, men ask har også vært brukt til skaving. Lind ble trolig mest brukt til produksjon av bast til tauverk. I følge Monstad (1999) ble det registrert ca. 750 styvingstrær i området (ca. 300 i lia ved riksvegen og ca. 450 på resten av gården). Spesielt linde- og almetrærne er omfangsrike og har grov bark. Mange av trærne har høg alder og er innhule. Lokaliteten blir beitet av sau i 2010. Kryptogamfloraen på styvingstrærne ved Mokleiv er artsrik med flere sjeldne arter. Av spesielle planter som vokser i feltsjiktet kan nevnes huldrenøkkel (Botrychium matricariifolium), junkerbregne (Polystrichum braunii), mellomtrollurt (Circaea intermedia), harerug (Bistorta viviparia), maurarve (Moehringia trinervia), bitterbergknapp (Sedum acre), sølvmure (Potentilla argentea), rødkjeks (Torilis japonica), gjeldkarve (Pimpinella saxifraga), bergmynte (Origanum vulgare), filtkongslys (Verbascum phoeniceum), bakkeveronika (Veronica arvensis), lodnefaks (Bromus ssp. hordaeaceus) og grov nattfiol (Platanthera bifolia) (Monstad 1999). Målandsdalen, Hjelmeland kommune, Rogaland Lokaliteten ligger like øst for Tysdalsvatnet i Hjelmeland kommune på oversiden av riksveg 13, ca. 50 moh. Høstingsskogen og hagemarksarealene i Målandsdalen omfatter ca. 70 daa. Målandsdalen bærer sterkt preg av lauvsanking, lokalt kalt for kydling. Kydlinga i området tok slutt ca. 1950. Store deler av området består av grovsteinet ur. Lokaliteten blir beitet av sau i dag. I området finnes det flere hundre styvingstrær. Ask er vanligst, men her er også mange andre treslag, særlig av alm, lind og svartor. Svartor finnes mest som mindre trær sammen med buskvegetasjon av einer og småbjørk. Dette er et av få steder en har registrert at svartor er formet til styvingstrær. Styvingen er av nyere dato og 93

kan være et tiltak som ledd i generell skjøtsel av området. Gjennomgående er styvingstrærne i dag enstammet og beskåret 3-4 m oppe på hovedstammen. Vegetasjonen er dominert av frisk fattigeng, med innslag av mer gjødselpåvirket engvegetasjon i nedre deler. I øvre deler har området hagemarkspreg med hassel, hengjebjørk, svartor og styvet ask, samt innslag av lind. Vanlige planter i området er blåklokke (Campanula rotundifolia), blåkoll (Prunella vulgaris), gulaks (Anthoxanthum odoratum), kystmaure (Galium saxatile), smalkjempe (Plantago lanceolata) og tiriltunge (Lotus corniculatus). Området har et rikt fugleliv. Hulehekkende arter som svart og hvit fluesnapper, grå fluesnapper, flere meisearter og hakkespettarter er vanlige. Åtte pattedyrarter er observerte, slike som hjort, elg, rådyr, mår, røyskatt og pinnsvin. I reservatet er det også registrert 196 ulike billearter. Området ble vernet som edellauvskogsreservat i 1984 (Fylkesmannen i Rogaland 1984). Målet med vernet er å ta vare på et område med tradisjonell styvingstradisjon. Aktiv skjøtsel i området inngår, og området fremstår i dag som et av de mest autentiske lauvsankingsområdene i landet. Området er skjøttet på tradisjonell måte og utgjør et viktig referanseområde for lauv- og lauvtrebruk. Høstingsskog i Målandsdalen. Hjelmeland kommune, Rogaland. 2010. Området fremviser en karakteristisk struktur på en høstingsskog i aktiv bruk. Habitatet er lysåpent, men med et tettere tresjikt enn i en lauveng og hagemark. Hovedproduksjon er i tresjiktet. Høstingsskoger har ofte et marginalt, tørkeutsatt substrat i veksling med mer frodige parti. Området ble vernet som naturreservat i 1984. Foto:Leif Hauge. 94

Myljom-To, Hjartdal kommune, Telemark (2010), med velholdte lauvenger, hagemarker og høstingsskoger. Området er en mye brukt ekskursjonslokalitet, dels i forbindelse med kulturlandskapsenteret i Hjartdal. Foto:Leif Hauge. Myljom-To, Hjartdal kommune, Telemark Området tilhører gårdsbruket Myljom-To, øst i Ambjørnsdalen i Hjartdal kommune. Den brattlendte lia har en utstrekning fra 320 moh. til 360 moh. Løsmassene er ravinepreget med små søkk og flater. Lokaliseringen er sørvendt med høg solinnstråling, noe som har medvirket til en rik edellauvskogsutforming i området. I Ambjørndalen er det mange steder spor etter lauvsanking, alt fra lauvenger, hagemarker og høstingsskoger. Fôrsankingen i høstingsskogene ble avviklet for 50-100 år siden, men gamle stuver står fremdeles i grove urer (Buen Garnås pers. oppl.). I den tidligere lauvengen/i dag hagemark på Myljom-To, står det mer enn 100 styvete trær med ulik alder. I snitt blir det lauvet ca. 300 lauvkjerver i året, men dette kan variere en del. Vanligvis blir det høstet ca. 80 kjerver for dagen, med et snitt på rundt 20 fra hvert tre. Ideelt sett lauves hvert tre hvert 3-5 år (Hartviksen 2006), lokalt kalt å kylle. Etter kyllinga er det behov for en god del opprydding, noe som gjør lauvingen til en svært arbeidskrevende prosess. Lauvet blir i hovedsak brukt som sauefôr, men blir også gitt til storfe. Sau beiter i området vår og høst, mens ungdyr og kyr beiter der om sommeren (Hartviksen 2006). Tidligere har deler av området vært slått. Selv om de gamle, omfangsrike trærne er mest dominerende, finnes også yngre trær. Dette vitner om at området har hatt kontinuitet. De eldste trærne er svært store og trolig flere hundre år gamle. Langs eiendomsgrensen i nord finnes også en god del hassel som blir holdt i sjakk av beiting og hogst. Her står det også en del ask og spisslønn som blir lauvet. Flere ospetrær har blitt ringbarket. Engene i området er stort sett bygd opp av tørr-frisk engvegetasjon. Feltsjiktvegetasjonen er ikke så artsrik, men har innslag av mer basekrevende arter som blant annet flekkgriseøyre ( Hypochaeris maculata). Tresjiktet utgjør de største verdiene. 95

Myljom-To er en av svært få intakte lauvenger/hagemarker i Telemark som fremdeles blir skjøttet på tilnærmet tradisjonell måte, og som har lang kontinuitet når det gjelder struktur og vegetasjonsutforming. Området kan fremvise en av de største konsentrasjonene av gamle almetrær hvor både flere sjeldne og rødlistede arter har tilhold, og blir vurdert som nasjonalt verdifull A- lokalitet, der natur-/vegetasjons-/kulturmarkstypens sjeldenhet er vektlagt i vurderingen. Dersom området ikke blir fanget opp under handlingsplanen for slåtteeng (lauveng), er det ønskelig at dette området blir et referanseområde under handlingsplanen for høstingsskog. Gamle, styvete trær i kombinasjon med solåpen kulturmark på Myljom-To gir gode vilkår for en spesiell epifyttvegetasjon. Skorpelaven almelav (Gyalecta ulmi) er tallrik og dekker store deler av stammene på de gamle almestuvene. Mer spredt forekommer blådoggnål (Sclerophora farinacea) og bleikdoggnål (Sclerophora pallida). Ellers finnes både flishinnelav (Leptogium lichenoides), skjellglye (Collema flaccidium) og dvergmessinglav (Xanthoria fulva) (Reiso & Olberg 2009). Almetrærne har også en artsrik moseflora av rikbarksarter, for eksempel almeteppemose (Porella platyphylla), ospebustehette (Orthotrichum gymnostomum) og broddtråklemose (Pseudoleskeella nervosa). Av sopper finnes det rike forekomster av den sjeldne og nybeskrevne almespesialisten Hymenochaete ulmicola (broddsopp). Det er også en del spesielle insekter knyttet til de gamle styvingstrærne, i første biller (Reiso & Olberg 2009). 96

Vedlegg 6. Restaurering og skjøtsel av styvingstrær og høstingsskoger For å forvalte verdifulle, tradisjonelle kulturlandskap er det viktig å ha kunnskap om hvordan arealene ble brukt tidligere og om hvordan kulturlandskapet til ulik tid fungerte som et helhetlig produksjonssystem. En må derfor fremskaffe kunnskap om dynamikken i landskapet, tidligere (tradisjonelle) driftsformer, og de økologiske prosessene. Ulike skjøtselsnivå Restaurerings- og skjøtselsinnsatsen i de forskjellige høstingsskogene vil være avhengig av mål, prioriteringer og av både økonomiske og menneskelige ressurser. Det overordnete målet må være å holde skogen eller deler av den i drift, slik den fremstod i bruksperioden. Da er det i de fleste tilfeller nødvendig å restaurere og tilbakeføre deler av skogen for å øke det biologiske mangfoldet og for å synliggjøre landskaps- og landbrukshistorien. Det vil være aktuelt å ta opp igjen tradisjonelle driftsformer som lauving og rising, samt å øke husdyrholdet. En kan tenke seg at det kan brukes ulike skjøtselsnivå for ulike areal: 1. Musealt vern Dette omfatter skjøtsel og drift på en historisk korrekt måte. Her må en benytte historisk riktige redskaper, driftsformer og husdyrraser for å ta vare på kulturmarkstypene og artsinnholdet. Den historiske formidlingen står sentralt. 97 Dette vil omfatte områder som har høg biologisk og kulturhistorisk bevaringsverdi, og som er viktige referanse- og formidlingsområder. 2. Tilpasset kulturhistorisk skjøtsel I tillegg til tradisjonelle redskap (for eksempel snidel) brukes også nye hjelpemiddel, redskaper og husdyr som gir tilnærmet samme resultat som de tradisjonelle slik at de økologiske prosessene sikres. 3. Landskapsbevarende skjøtsel Her blir landskapsbildet og bruksverdi (rekreasjon og reiseliv) satt i fokus, og de historiske og biologiske verdiene i kulturlandskapet blir tatt mindre hensyn til. Her vil lauvkratt bli ryddet, trær tilbakeskjært og feltsjiktet beitet på den mest effektive måten. For å ta vare på høstingsskogene, vil det viktigste tiltaket være å hindre gjengroing og oppslag av uønskede arter. Gråor, osp, bjørk og hegg vil hurtig kunne kolonisere små lysninger og starte konkurransen om lys og næring med de aldrende styvingstrærne. Slike unge lauvtrær ble vanligvis hugget ut og brukt til ved, gjerne kombinert med lauving eller skaving, mens oppslag av blant annet alm (fôrtrær) ble tatt vare på. Slik ble en lysåpen struktur beholdt og rekrutteringstrær sikret og utviklet. Det andre som er viktig er å sørge for at trekronene på gamle fôrtrær ikke blir for omfattende, dvs. en må fortsette å høste eldre styvingstrær. Uten jevnlig tilbakeskjæring vil gamle styvingstrær hurtig få en kraftig og omfattende krone. Særlig på grovsteinet mark i skråninger er slike trær utsatt for rotvelt. Ofte står en foran en krevende restaurering, men de fleste edellauvtrærne tåler hard tilbakeskjæring godt. Slike skoger bør ellers beites (Austad et al. 1985, Austad & Skogen 1990). For å ta vare på rekrutteringstrær kan det være aktuelt å beskytte dem blant annet mot beiteskader av hjort. Generelle skjøtselsråd Generelt er det slik at tilpasset tradisjonell drift, (kategori 1 og 2) vil være den beste skjøtselen for et område der en ønsker å opprettholde en etablert struktur, biologisk mangfold og et historisk tidsbilde. En kan justere noe på redskapsbruk og tidspunkt for skjøtselen, men bare små endringer i for eksempel avbeitingsmønster, kan påvirke plantesammensetningen. Et utvalg generelle skjøtselsråd er hentet fra Norderhaug et al. (1999) og kan være nyttige for restaurering og skjøtsel også av høstingsskoger: - Vær forsiktig med å gjøre endringer fra tradisjonell skjøtsel.

- Forfall i kulturmarker må tas alvorlig. Rydd så raskt som mulig lauvoppslag dersom dette ikke omfatter rekrutteringstrær. - Ulike husdyr beiter forskjellig. Om mulig bør samme husdyrslag som ble brukt tidligere fremdeles inngå i fremtidig skjøtsel. Er det problem med nedbeiting kan sambeiting av flere husdyrslag på samme areal sikre en jevnere avbeiting. - Følg opp og kontroller skjøtselstiltakene. Høst erfaringer og bruk disse i det videre skjøtselsarbeidet. Legg om skjøtselen dersom resultatet ikke er helt som ønsket. - Ha et langsiktig perspektiv på skjøtselen. Det er viktig at forvaltningen signaliserer kontinuitet i bevilgning av tilskuddsmidler. Det er store forskjeller når det gjelder restaurering og når det gjelder skjøtsel av høstingsskoger. Restaurering Ved restaurering må vi forvente å håndtere greiner som er 50-60 år gamle. Det gjør at det er vanskelig å bruke håndredskap. Motorsag er gjerne nødvendig noe som medfører risiko både fordi en må høgt opp på stammen (2-8 meter) og fordi underlaget ofte er ujevnt og med kraftig helning (de fleste høstingsskoger finnes på Vestlandet og på steinet ur og blokkmark). Ved og biomasse blir omfattende. Restaurering av gamle styvingstrær. Grinde, Leikanger. 2010. Det er viktig at gamle styvingstrær som tilbakeskjæres får luft og lys rundt seg. Mye arbeid går med til å rydde opp i området etter hogst, både til oppkapping, transport av ved og kvister ut av området, evt. fliskutting for kompostering. Foto:Leif Hauge. 98

Dersom skogen er sterkt gjengrodd vil en omfattende restaurering (tilbakeskjæring av store kroner og uthugging av uønsket vegetasjon) føre til en kraftig endring i lys- og fuktighetsforholdene. Dette kan i de første årene etter uthuggingen føre til en endring i vegetasjonssammensetningen (flere nitrofile arter i feltsjiktet), mens en på sikt vil få stimulert frøbanken (fra en tidligere mer lysåpen fase) og få utviklet et artsrikt og tilpasset feltsjikt (Austad & Skogen 1990). Når ikke lauv skal benyttes til fôr er det fornuftig å foreta restaureringen (og skjøtselen) vinterstid når marka er snødekt og frossen og når det ikke er for kaldt (de fleste treslag blir mer sprø i hard kulde, og fellingen kan bli uforutsigbar). Å restaurere eldre, storvokste styvingstrær om vinteren gjør at biomassen reduseres og at transporten/uttaket blir enklere og at underlaget (felt- og bunnsjiktet) får mindre skader, noe som også kan hindre erosjon. Der hvor feltsjiktet er relativt godt utviklet fører slik restaurering til relativt få endringer i feltsjiktet. Imidlertid endres temperatur- og fuktighetsforholdene (Austad & Losvik 1998). Både alm, ask og lind (og selje, delvis rogn) overlever hard tilbakeskjæring mot siste styvingsspor. En anbefaler imidlertid ikke restaurering av eldre styvingsbjørker. Når det gjelder eldre høstingsskoger/hagemarker med bjørk må en vurdere andre restaureringstiltak. Selv om bjørk tidligere jevnlig ble høstet, vil tilbakeskjæring av 50-60 år gamle bjørkegreiner som har utviklet seg etter siste styving medføre så store endringer for treet at faren for uttørking og utdøing er stor (Hauge 1998a). Dette kan skje selv om livkvister settes igjen. Her blir det isteden nødvendig gradvis å forynge bestanden. De fleste bjørketrær setter basisskudd og disse utgjør en god mulighet for å bygge opp tresjiktet på nytt med samme struktur. Når treet blir for gammelt og må hugges ned, vil yngre treoppslag fra basis kunne utvikle seg. Gradvis utvikles en-to stammer som så styves for å forme nye rekrutteringstrær. Skjøtsel Vanligvis ble høstingsskogene inndelt i teiger tilpasset lengden på styvingssyklusen (5-8 år), eller det var regler for hvem som kunne høste ulike treslag (for eksempel alm og/eller hassel). Mest mulig avkastning og helst jevnest mulig produksjon var retningsgivende for uttaket. Dette ga en lysåpen og dynamisk høstingsskog. Etter en restaurering vil strukturen i høstingsskogen være mer oversiktlig, trærne lavere og feltsjiktet lettere å bevege seg i. Dersom en ikke skal utnytte lauvet til fôr, så vil også her skjøtselen kunne foregå vinterstid for å avhjelpe transporten og for å hindre skader på feltsjiktet. Kostnader kan reduseres ved at man forlenger styvingssyklusen med noen år. Arbeidet med å holde området velskjøttet etter at en restaurering er gjennomført, vil tidsmessig generelt være mindre krevende enn i en restaureringsfase. Oppslag fra stubbeskuddstrær som ønskes bevart (hassel, gråor) og evt. nyrekruttering av bjørk fra basis-skudd i en høstingsskog, gjør at man i etableringsfasen ikke på samme måte kan utnytte beitedyr til å kontrollere lauvkrattoppslag. Erfaringer fra andre skjøtselsområder (Målandsdalen) viser at dette imidlertid kan la seg gjøre ved at det etableres kvistdunger rundt etableringstrær (i dette eksempelet ask). Restaurering og skjøtsel av høstingsskoger med mye ask, alm, lind, selje og rogn I høstingsskogene kan det være flere hundre styvingstrær. Trærne vil ha ulik alder og tilstand, og stå som større bestand. Styvingstrærne vil være av ask, alm og lind. Ellers er trær med styvingsspor både av rogn og selje vanlige. Gamle styvingstrær av bjørk kan bygge opp større areal på tørr, steinet og blokkrik mark og finnes ofte på små areal som mosaikk i høstingsskogene. Kappstedet på trærne bør være minimum over beitehøgden til husdyr. Vanligvis var dette målt etter storfe, ca. 2-2,5m over markoverflaten. Treslagene nevnt ovenfor danner flere greinskudd ved kappstedet (avkapping stimulerer adventivknopper på stammen). Det kan være lokale varianter av hvordan trærne ble beskåret, og det er viktig at man bruker tradisjonene på stedet. Alm var kanskje det aller mest verdifulle lauvtreslaget. Tidligere ble alm i første rekke brukt til ris (på vårvinteren), og gjerne skåret slik at det utviklet seg en hovedstamme med flere større sidegreiner som ble høstet hvert 4-6 år. Slik fikk disse trærne ulike etasjer, og almestuvene kunne etter hvert bli ganske høge (Austad & Skogen 1990). 99

Alm har også blitt brukt til lauving, og trærne holdes da gjerne lavere. Dette gjelder også for ask, selje og rogn. Ask, alm, lind, selje og rogn kan alternativt styves om vinteren/våren med intervall på 7-10 år i bladløs tilstand dersom tiltaket bare er av bevarende karakter. Dette letter arbeidet mye. Trærne kan styves frem mot april måned. Ved styving bør en kappe av alle greinene et par cm ovenfor forrige styvingsspor slik at en hele tiden kommer inn på frisk ved. Dersom det er kort tid (5-10 år) mellom hver styving, vil avkuttingen kunne gjennomføres med en god håndsag. Mindre geiner (3-5 år) kan kuttes med lauvkniv (snidel). Restaurering av gamle styvingstrær krever gjerne bruk av motorsag. Da kan kappfeltene bli store og det er viktig at en skråskjærer slik at regnvann renner av. Det er også viktig å lage spor/skår på baksiden av greinene slik at barken ikke flekker av ved avkappingen og slik at sårene blir minst mulig. Det er viktig å være minst to når slikt arbeid gjennomføres. Ved sterk kulde er trærne mer sprø og brekker lettere og mer ukontrollert enn om høsten. Det kan også være vanskelig å beregne fallvinkelen og motorsagen kan bli kilt fast under arbeidet. Det er derfor viktig med taufeste, evt. vinsjfeste på store greiner/stammer for å sikre arbeidet best mulig. Vær forsiktig ved rekyl i stammen når større geiner sages av. Gamle trær, særlig av alm, kan bli innhule når de blir gamle. Slik restaurering er risikofylt og en må benytte verneutstyr under arbeidet. Det kan bli store mengder biomasse (ved, greiner, lauv) ved restaurering av gamle styvingstrær. All biomasse skal i utgangspunktet fjernes fra området. Store kvister og greiner benyttes til ved. I bratt terreng må en bruke vinsj for uttak av stamme og greiner. Evt. kan det brukes lettere maskinelt utstyr. Slik restaurering må ikke føre til skader på feltsjiktet. Mindre kvist med eller uten lauv kan samles i hauger på dertil egnet sted for midlertidig lagring og brenning eller borttransportering påfølgende vinter, dersom lauvet ikke skal brukes til fôr. Det må imidlertid ikke deponeres/legges opp hogstavfall på mark hvor en ønsker å ta vare på feltsjiktet og karakteristisk vegetasjonssammensetning. Det kan være aktuelt å deponere hogstavfall permanent ( kompost ) dersom det finnes egnet sted til dette. Volumet av biomassen blir mindre om en tar seg tid til fliskutting. Motorsag og moderne beskjæringsssager kan med fordel brukes ved restaurering og skjøtsel av styvingstrær. Bruk av teleskop-motersager gjør at en kan stå trygt nede på bakken under avskjæring, men arbeidet kan bli tungt i lengden. Foto:Leif Hauge. 100

Restaurering av styvingstrær og transport av hogstavfall anbefales på frossen/snødekt mark for å redusere skade på underlaget. Foto: Leif Hauge. Trær av alm, ask, lind, selje og rogn kan tillages som styvingstrær (rekrutteringstrær) når de er unge (3-5 meter høge). Hovedstammen kuttes av, og gradvis kan det formes nye flergreinete trekroner. Dette er særlig aktuelt der hvor tresjiktet ellers er gjennomgående gammelt, og hvor evt. hjortedyr har skadet gamle trær. Ved mye hjortedyr i området kan det være aktuelt å beskytte unge rekrutteringstrær ved inngjerding eller bruk av netting rundt stammen. Særlig ung alm ser ut til å bli hardt beskattet av hjort. Restaurering og skjøtsel av bjørk Ved styving av bjørk (5-6 hvert år), er det viktig å sette igjen livkvister slik at ikke alle greinene blir skåret av samtidig. En bør bare hugge ut ca. ½-1/3 av greinene, slik at styvingen kan gjennomføres over to-tre år. Dette gjelder også ved restaurering. Også bjørk kan styves med lengre intervall (7-10 år) dersom tiltaket bare er av bevarende karakter. Bjørk må ikke styves/restaureres for sent på vinteren/våren på grunn av kraftig sevjeoppgang. Gamle bjørkestuver har med manglende skjøtsel en tendens til å stimulere vekst av en hovedgrein/stamme med nedbygging av sidegreinene. Gamle styvingstrær av bjørk får derfor ofte en slankere form enn de hadde i perioden med styving. Når det begynte å vokse mye lav på stamme og greiner, ble bjørketrærne ansett for gamle og lite produktive,- og ble hogd ned. Dette til motsetning til styvingstrærne av alm som fikk vokse seg eldgamle, og som derfor gjerne har en spesielt godt utviklet lag av moser, lav og sopp på stamme og greiner. Unge bjørketrær kan også formes til styvingstrær når de er 3-5 m høge. En kapper av hovedstammen først og lar sidegreinene utvikle seg. På bjørkene stimulerte avkappingen til en stadig utvikling av sidegreiner slik at treet etterhvert utviklet en kandelaberform av tykkere greiner og en sekundær greinkrans av unge og friskere greiner som ble lauvet. 101

Restaurering av styvingstre i lauveng på Grinde. Foto:Leif Hauge. En vil som tidligere nevnt frarå å restaurere svært gamle bjørketrær hvor det er mange år siden siste styving. En bør isteden sikre at det er godt lys rundt trærne, dvs. en bør rydde vekk uønsket lauvkratt. Gamle, døende bjørketrær har en tendens til å sette stammeskudd ved basis. Når treet må felles (ved roten) er det viktig at disse skuddene ikke skades, men får mulighet til å utvikle seg. Vanligvis tynnes slike bjørkeoppslag ut naturlig. Ikke mer enn to-tre stammer bør vokse opp. Det kan være aktuelt å verne oppslaget mot beiting (husdyr, hjort, elg) i noen år. Unge bjørketrær som utvikler seg fra basis har muligheter for å utnytte et velutviklet rotnett, selv om også en del av røttene på sikt vil omdannes (rydningsgjødsling). Restaurering og skjøtsel av hassel Hassel (Corylus avellana) er et bærende tre/busk, og ble tidligere regnet for å være spesielt verdifull. Gamle hasselkratt må forynges. Gamle stammer skjæres av nede ved basis om høsten/vinteren etter lauvfall. To-tre eldre stammer beholdes et til to år slik at gjenvekst sikres, deretter fjernes også de. Buskgruppene kan forynges hvert 10-15 år avhengig av tilvekst dersom det ikke av spesielle grunner er ønskelig å ta opp igjen tønnebåndproduksjon som demonstrasjon. Da må tradisjonelle rutiner og teknikker følges. Husdyr beiter ikke så gjerne hassel, og områder med hassel som restaureres kan skjøttes med beitedyr (styrt beite) for å hindre krattoppslag gjennom vekstsesongen. Restaurering og skjøtsel av tilgrensende kulturmarker med mye styvingstrær (hagemarker og lauvenger) Hagemarker Hagemark har tidligere vært svært vanlig i de fleste nordiske landene hvor de har dannet karakteristiske innslag i landskapet med klare regionale særtrekk. Flere av typene har utviklet plantesamfunn hvor pionèrtreslag som bjørk har hatt et kontinuum over flere hundre år. På grunn av endret, delvis opphørt bruk, er hagemarkene i dag utsatt og truet både i Norge og andre nordiske land. 102

Hagemarker finnes i ulike utforminger flere steder i landet og som tidligere nevnt gjerne som en mosaikkstruktur i høstingsskoger med edellauvtrær. Husdyrbeiting opprettholder til en viss grad feltsjiktet, men manglende uttynning av uønskede trær og dårlig rekruttering av unge trær, gjør typen utsatt i dag (Hauge & Austad 1999). Gjengroing på tørr, næringsfattig mark går relativt langsomt, men vil endre undervegetasjonen på sikt. Særlig kan einer og nyperose være aggressive gjengroingsarter og gjøre slike kulturmarker mindre attraktive for husdyr, noe som forsterker og påskynder gjengroingsforløpet. Manglende høsting av tresjiktet (styving) gir endrete lys- og temperaturforhold i feltsjiktet samtidig som treet svekkes ved at kronen ofte blir for omfattende i forhold til rotfestet. Uthugging av gamle styvingstrær, ringbarking, treslagsskifte og tilplanting med gran er vanlig, særlig på Vestlandet. Lauvenger Gjengrodde lauvenger kan restaureres. Det er viktig å ta ut uønskede trær, slik at gamle styvingstrær fristilles. Trærne bør tilbakeskjæres mot gamle styvingsspor og all biomasse fjernes fortrinnsvis på snødekt mark slik at feltsjiktet ikke påføres skader. Slått gjeninnføres til riktig tidspunkt og avslått gras fjernes fra området, evt. deponeres på dertil egnet sted. Beitedyr bør ikke settes inn i et nyrestuarert område før feltsjiktet, dersom det er ujevnt og med mye bar jord, har fått en tett og jevn struktur (Austad & Losvik 1998, Austad 1999). Råd om krattrydding og tynning i gjengrodd høstingsskog Intensiv bruk av høstingsskogene (vedhogst, husdyrbeiting og delvis slått) er nødvendig for å opprettholde en lysåpen struktur og en mosaikk av åpne engparti og hagemark i veksling med lunder med en tettere struktur. Gamle, forvokste styvingstrær og døde einere i tett, ung lauvskog forteller både om tidligere bruk og om en tidligere lysåpen struktur. Gjengroingsarealene kan dekke store areal, og omfattende restaurering er gjerne nødvendig. Omfanget av slik rydding vil være avhengig både av økonomi og arbeidskapasitet. Imidlertid kan slik rydding gi en god del ved og nye produksjonsareal, i første rekke til beiting. I første rekke bør man rydde randsoner/kantsoner mot andre kulturlandskapsområder som stelles, og ved steinstrukturer, tufter og bygninger. Gamle styvingstrær og friske einere gjensettes. Det er også viktig at det settes igjen et passe antall rekrutteringstrær (samme art som styvingstrærne i området). Å la rekrutteringstrær komme opp i kvisthauger har vist seg som et godt tiltak, blant annet i Målandsdalen. Gamle styvingstrær må senere restaureres og skjøttes, og nye tillages. Et spredt tresjikt vil trolig til en viss grad hindre krattoppslag (gjennom næringsopptak og skygge). Dersom sentrale områder utover kantsonene skal ryddes, kan dette gjennomføres på ulike måter. En metode er utsulting, dvs. at en tynner (spredt) over 3-4 år. Også her må gamle styvingstrær fristilles og gjensettes. Gjenstående trær utnytter frigitte næringsstoffer, vann og lys, og vokser kraftigere og vil til en viss grad hindre oppslag av nytt lauvkratt. Her er det viktig at trærne som til slutt blir stående igjen og danner tresjiktet, både omfatter gamle styvingstrær og unge rekrutteringstrær. Sammen med husdyrbeiting (styrt beite gjennom vekstsesongen) kan området gradvis restaureres. Noen lauvtrær som osp (Populus tremula) og gråor (Alnus incana) danner rotskudd. Særlig der hvor slike trær inngår i randsoner mot åpen mark er det aktuelt å ringbarke mor treet. Dersom dette gjøres før unge, nye trær har etablert seg, kan mye arbeid spares senere. Generelt er ringbarking en effektiv og fornuftig måte å restaurere en kulturmark på slik at en kan unngå uheldig sprøyting. Trærne bør imidlertid ha en viss størrelse slik at arbeidet ikke blir for arbeidskrevende. Barken må fjernes rundt hele stammen. Dette kan gjøres over større felt av gangen, eller man kan gjøre dette over flere år. Uttørkete og døde trær fjernes etter to-tre år, mens ønskede trær gjensettes. Frigitte næringsemner (rotnett) vil føre til en kraftig vekst i feltsjiktet, og intensiv husdyrbeiting vil være nødvendig også her. Rydding av uønsket lauvskog gjennom flatehogst uten ringbarking er et effektivt tiltak, men krever bruk av sprøytemidler for å hindre nytt, kraftig stubbeoppslag. Sprøyting kan benyttes i områder hvor 103

det ikke er spesiell artsvariasjon og hvor sprøytemidler ikke påfører annen trevegetasjon (gamle styvingstrær og unge rekrutteringstrær) skade. Ryddingen må også her kombineres med styrt beiting. Det er viktig at virke og hogstavfall fjernes og ikke blir liggende i området gjennom vekstsesongen. Evt. kan biomassen transporteres til midlertidige lagringsplasser, mens hoveduttaket (transporten) kan foregå om vinteren. Vi anbefalter tynning over flere år eller ringbarking om våren under sevjeløsingen, begge tiltak kombinert med styrt beiting: - Gjensett gamle styvingstrær - Merk ut aktuelle rekrutteringstrær (lauvtrær fortrinnsvis av alm og evt. ask, selje eller bjørk) - Ringbark uønskete lauvtrær, evt. tynn ut tresjiktet over 3-4 år. - Bruk husdyr intensivt i vekstsesongen for å hindre oppslag av lauvkratt - Fjern all biomasse fra området, evt. finn egnete midlertidige deponeringssteder for kvistavfall, evt. steder hvor kvisthauger senere kan brennes (om vinteren). For å minke biomassen volummessig, kan en bruke kvistknuser/kompostkvern der det er mulig. Råd om granplantefelt Vanlig gran (Picea abies) og i fjordstrøk ut mot kysten også sitkagran (Pieca sitchensis) har blitt mye plantet på marginal innmark, i utmark og i lauvskogsområder (høstingsskoger) som ikke lenger brukes som vanlige produksjonsareal. Klimaendringer ser ut til å føre til at særlig gran og platanlønn sprer seg i naturen. I verdifulle kulturlandskap og i tilknytning til prioriterte kulturmarker som høstingsskoger vil være, bør oppslag av platanlønn, gran og sitkagran fjernes. Råd om transport Omfattende restaurerings- og skjøtselstiltak fører til mye hogstavfall: stammer, greiner og kvister. Bratt terreng kan vanskeliggjøre ryddearbeidet. Ofte er maskinell transport nødvendig selv om hest også kan benyttes. Målet må være å unngå at terrenget får store sår, at jordsmonnet ikke blir komprimert i for stor grad, og at feltsjiktet ikke ødelegges. Det kan derfor være aktuelt med en kombinasjon av større og mindre kjøretøy (for omlastinger), og at man bruker vinsj og evt. løypestreng for å skåne terrenget der dette er ønskelig. I den grad det finnes gamle gårdsveger, utmarksveger og stølsveger bør disse benyttes. En forutsetning er at vegen har tilstrekkelig bredde og at fundamentet tåler en eventuell ny bruk, slik at viktige kulturminner ikke ødelegges. Generelt anbefales transport på frossen/eventuelt snødekt mark dersom dette ikke medfører spesiell fare. Kulturminner I kulturlandskapet, også i gamle høstingsskoger, finnes det gjerne mange steinopplegg av ulik karakter som steingjerder, bakkemurer, rydningsrøyser, steinsatte bekkeløp, gamle vegfar, tufter og murer etter bygninger, raukstø og gjenstående løer. Det er viktig å ta vare på disse strukturene, og en egen plan for kulturminnene bør utarbeides i særlig verdifulle områder. Det er også viktig at en tar hensyn til kulturminnene ved skjøtselen av kulturlandskapet. Ved bruk av tungt maskinelt redskap, vil både gamle veger og steinstrukturer bli utsatt. Det er også viktig å rydde helt inntil steinoppleggene. Her har det lett for å etablere seg høgvokst vegetasjon, busker og trær. Gamle vegfár er viktige når en skal forstå områdets historie. Disse må være fremkommelige, synlige og kan også utgjøre attraktive turveger i området. Elver og bekker var viktige for å sikre vann til folk og dyr. Disse må vedlikeholdes for å hindre flom med påfølgende utrasinger og oversvømmelser. Dette er særlig viktig da pågående klimaendringer kan medføre endret nedbørsmønster og mengder i tiden som kommer. Skjøtselsplaner (se vedlegg 7) Da de færreste høstingsskogene er like, og også vil være i ulik tilstand både når det gjelder forfall (gjengroing/krattoppslag), substrat (markdekke og helning) og treslag, må det utarbeides individuelle skjøtselsplaner for den enkelte høstingsskogen (evt. avgrensete deler av den). En slik skjøtselsplan må inneholde en situasjonsplan over tresjiktet (treslag og tetthet), kroneutstrekning, alder/høgde/tilstand 104

på tresjiktet med en klar beskrivelse av trær som skal fjernes, trær som skal stubbelauves og trær som skal styves. Dette vil også gjøre det lettere å overvåke situasjonen og utviklingen i området (Austad & Skogen 1990). Da en slik restaurering også vil påvirke feltsjiktet, bunnsjiktet og også til en viss grad epifyttvegetasjonen på gamle styvingstrær, vil det være ønskelig at det legges opp til overvåking av skogen og enkelte treindivid. Dette vil være særlig aktuelt der det finnes sårbare arter. Fastruter, evt. transekter kan være ønskelig for feltsjiktet. 105

Vedlegg 7. Eksempel på skjøtselsplan (mal for slåttemark) Sørlandet Skjøtselplan for [navn på lok.], kystlynghei/ slåttemark 1, xx kommune, xx fylke. OVERSIKTSBILDE fra lokalitet [NB: Skjøtselplanen er tenkt å bli lagt inn i Naturbase som et eget dokument tilgjengelig i innsynsløsningen. Ved bruk av bilder i planen er det viktig å unngå for store filer. I dagens Naturbase er størrelsen på et dokument begrenset til 2 Mb. Derfor komprimer alle bildene i dokumentet før ferdigstilling.] FIRMANAVN OG ÅRSTALL: PLAN/PROSJEKTANSVARLIG: OPPDRAGSGIVER: LITTERATURREFERANSE (for skjøtselsplanen): Forfatter. Årstall. Skjøtselsplan for [navn lok]_slaattemark 1 Stryk det som ikke passer 106

Innhold A. Generell del Slåttemarker er arealer som blir regelmessig slått. Semi-naturlig slåttemark, eller såkalt natureng, er slåttemarker som er formet gjennom rydding og lang tids tradisjonell slått. De er ofte overflateryddet, men ikke oppdyrket og tilsådd i seinere tid, og ikke eller meget lite gjødslet. De blir slått seint i sesongen. Slåttemarkene blir eller ble gjerne høstbeitet og kanskje også vårbeitet. Hvordan slåttemarkene har vært skjøttet varierer noe fra sted til sted og hvor man er i landet. Slåttemark er urte- og grasdominert og oftest meget artsrik. Den kan være åpen eller tresatt. Tresatte slåttemarker med styvingstrær som blir høstet ved lauving er i dag meget sjeldne. Slike såkalte lauvenger ble gjerne beitet om våren, slått en gang seint om sommeren og høstbeitet. I tillegg ble greinene på trærne høstet til lauvfôr med et tidsintervall på 5-8 år. I gammel tid spilte også myr en viktig rolle som slåttearealer (slåttemyr). De fleste jordvannsmyrene i Norge har tidligere vært slått, men myrslåtten opphørte i stor grad alt for lenge siden og forekom bare noen få steder fram til slutten av 1950-årene. Gjengroingen av slåttemyr går imidlertid gjerne langsomt så flere myrer bærer i dag likevel fortsatt preg av denne høstingen. Det er registrert få lauvenger og slåttemyrer som fortsatt er i hevd. De ulike slåttemarkene tilhører våre mest artsrike naturtyper med meget stor betydning også for andre organismer enn karplanter. Rundt 70 prosent av våre dagsommerfugler er for eksempel knyttet til åpen engvegetasjon (særlig urterik slåttemark) og en rekke vadefugler bruker strandenger (slått eller beita) som hekkeområder og rasteplasser ved trekk. I tillegg har slåttemarker stor betydning for mange truete beitemarksopper. Slåttemarker kan ikke erstattes av beitemarker fordi de inneholder vegetasjonstyper og flere arter som ikke opprettholdes av beite. I sammenligning med beitemarker har de høyest artsmangfold per m 2 og også de største bestandene av flere truete engarter. Gjennom historien har de vært, og vil også i framtiden være, viktige levende genbanker. I tillegg er de bærekraftige økosystemer som har vært et nøkkelelement i norsk landbruk i tusener av år. I løpet av 1900-tallet har de imidlertid blitt blant våre mest truete naturtyper. Slåttemarksutforminger på Sørlandet Den store variasjonen i vår slåttemarksvegetasjon i Norge er foreløpig bare delvis kartlagt. I det følgende har vi likevel forsøkt å peke på noen utforminger av slåttemarksvegetasjon som kan sees som karakteriske for Sørlandet og dermed gir fylkene Aust- og Vest Agder et særskilt forvaltningsansvar. Vi gir også eksempler på noen verdifulle lokaliteter. Skogsbygdene med fjellregionen: Middels rike til fattige enger med solblom Arnica montana og ofte også hvitkurle Leucorchis albida ssp albida. Setesdal med kommunene Bygland, Valle og Bykle i Aust-Agder er opplagt et kjerneområde for solblom her i landet. Sammenlignet med andre deler av Agder og landet som helhet er solblomengene i Setesdal generelt i bedre hevdtilstand (men flere blir dessverre beitet og ikke slått). Her finnes fortsatt en del lokaliteter med store forekomster av arten. Konkret kan nevnes lokalitetene ved Tveiten/Brottveit, Røysland, samt Kåvehagen på Flateland (alle i Valle), Huldreheimen og beiteskogen i overkant av hele Bykle kirkebygd (Bykle). I Vest-Agder forekommer en meget stor lokalitet med solblom på Eidså i Songdalen 107

kommune. Også området rundt Haugetjenn og Røssevika (dunhavre/solblom-eng) i Farsund kommune har relativt livskraftige bestander av solblom. Rikere enger med forekomst av bl.a. orkideen søstermarihånd Dactylorhiza sambucina. I Setesdal finnes det rester av slike søstermarihåndenger fra Bygland i sør til Bykle i nord. Konkret kan nevnes lokalitetene Heddeviki (i Bygland), Uppistog i Bykle kirkebygd og Mjåvassristi (begge i Bykle). Også de rike områdene på Bjåen med mye brudespore, ljåblom med mer (Bykle kommune) er viktige slåttemarkslokaliteter. Kystlandskapet på Agder: Rike sjønære enger og strandenger i hyttelandskapet /skjærgårdmiljøet, spesielt de skjellsandrike- og dermed svært artsrike engene i Aust-Agder. Eksempler på slike enger finnes på Homborøya, indre Maløy og Hesnesøy, alle i Grimstad. (Dessverre blir enkelte av disse i dag hevdet som plen). Åkvåg-området i Risør kommune er et svært rikt (og gjennomgående fuktig) område der noen enger burde restaureres. Frekvensen av rike engområder i kystlandskapet i Vest-Agder avtar jo lenger vest en kommer på Agder (på grunn av mindre landheving og mindre skjellsand-påvirkning, liten forskjell mellom flo/fjære m.v.). Noen lokaliteter finnes imidlertid, spesielt rundt Kristiansand, på Lyngøya, Dvergsøya og flere øyer i Randesund (Randøyene). Lengre vest, i Farsund finnes ei flott eng med bl.a. ormetunge og bendelløk på Sandøy (Sandøykilen) utenfor Loshavn. Viktig slåttemarksareal utenfor landbrukseiendommer på Agder: Åpne områder som fortsatt har et stort artsmangfold som er avhengig av slått, er i dag flere steder hevdet som friluftsområder, campingplasser m.v. I Aust-Agder gjelder det f.eks. Marivollen i Grimstad (med bl.a. rødlistearten flatsivaks) og Randvik i Risør (store bestander av bl.a. knollsoleie). På Kjevik, Vest-Agder, finnes langs rullebanen på Kristiansand Lufthavn store artsrike tørrenger med rødknapp, blåmunke, engnellik og prikkperikum. Her er det registrert en rekke rødlistede insektsarter. I Farsund er viktige slåttemarkslokaliteter knyttet til flere av Forsvarets områder, spesielt bør nevnes engene innen Marka skyte- og øvingsområde. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker Skjøtsel Beste måten å skjøtte ei gammel artsrik eng på, er å følge opp den tradisjonelle driftsforma, uten gjødsel og med sein slått. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert noe fra sted til sted avhengig av klima og høyde over havet. Derfor er det viktig å finne ut hva som har vært vanlig på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet fra gammelt av. Slått før 10. juli var imidlertid meget sjeldent! En bør benytte lett redskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettere traktor der det er mulig). Graset må bakketørkes ev. hesjes før det fjernes. I tillegg til at en får tørt og godt høy, er bakketørkinga viktig for at frøa til engartene både skal få modne ferdig og bli liggende igjen på enga når høyet samles sammen og kjøres vekk. Enkelte steder har engene i tillegg vært beitet, enten vår eller høst eller begge deler. Bare beiting kan imidlertid ikke erstatte slått, men er det eneste mulighet for skjøtsel i en periode, er storfebeiting det mest skånsomme. De velger ikke ut godbitene slik sauen gjør. Beitepresset må i tilfelle ikke være for stort, og en må vente seg noe manuell etterrydding. Der en har tidligblomstrende arter som til eksempel søstermarihånd er det særlig viktig at en unngår vårbeite. 108

Restaurering Når det gjelder restaurering av enger som er i gjengroing og utvidelse av eksisterende slåtteareal er det viktig å ikke sette i gang med mer omfattende restaurering enn det en greier å følge opp med skjøtsel i ettertid. Dersom det er mange delfelt som skal restaureres, kan det være lurt å ta det trinnvis over flere sesonger. Slik blir det mer overkommelig, og en får en følelse med hvor omfattende de ulike tiltaka er, og hva en kan forvente å få gjennomført per sesong. Hogst/grovrydding bør helst gjennomføres på frossen og gjerne bar mark, dette for å unngå skader på undervegetasjonen og er samtidig lettvint for å få så lav stubbe som mulig. Rydding i snø kan være noe mer tungvint, mindre busker og oppslag kan også ryddes på sommeren når det er tørt og mye av biomassen er samlet i bladene. I slåtteenger som ikke har vært tresatt er det ikke noe poeng å sette igjen noe særlig med trær. Gamle styvingstre må imidlertid spares. Et og annet lauvtre med fin og vid krone kan og få stå. All gran/furu og fremmede treslag (eksempelvis platanlønn) bør fjernes. Etter hogst er det spesielt viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubber og lignende blir samla sammen og brent på egna steder, og aller helst frakta ut av området. Dette for å unngå unødig oppgjødsling. Ryddeavfall som ligger spredd utover vil elles fort føre til ny dominans av uønska rask- og storvoksen konkurransesterk vegetasjon. Oppflising og spredning av flis i området er av samme grunn ikke å anbefale. Gjenstående biomasse vil ta opp noe av næringen som frigjøres fra de døde røttene til trær og busker som har blitt ryddet vekk. Dette gir en gjødselseffekt som lett forårsaker oppvekst av uønska nitrogenkrevende arter (som for eksempel bringebær, brennesle). Gradvis gjenåpning er derfor viktig. Gjødslingseffekten sammen med økt lysinnstråling fører gjerne også til en del etterrenning. Det er mest effektivt å slå lauvrenningene i juli, når det er minst energi samla i rotsystemet. Dette faller normalt sammen med slåttetidspunktet. Det kan likevel være nødvendig å rydde lauvrenninger flere ganger utover i første sesongen, og i tillegg året etter. Osp og or sprer seg ved rotskot, og rydding kan i mange tilfelle føre til utstrakt renning. Disse kan det derfor lønne seg å ringbarke (sokke). Det bør da skjæres et fem cm bredt band rundt treet nedanfor nederste greina. Det er viktig at snittet er så dypt at all barken forsvinner, slik at transporten av næringsstoff helt sikkert er brutt. Det er lettest å ringbarke om våren. Etter tre sommere må de døde trea fjernes. Stubber må kappes helt ned til bakken, enten i forbindelse med hogsten eller ved etterrydding på barmark. Større stubber vil gå raskere i forråtning om en skiller barken fra veden med et spett eller lignende, og så stapper jord i mellom. Med unntak av osp og or kan en også unngå renninger på denne måten. Dette kan til eksempel være aktuelt i kanter som hindrer lysinnstråling til slåttemarka. Problemarter som bringebær- og rosekratt, brennesle, mjødurt eller liknende går normalt ut ved slått, men kan være avhengig av slått flere ganger per sesong i begynnelsen med ljå eller krattrydder. Ev. felt med einstape (bregne) bør slås ned med kjepp (ikke skjæres ned). På denne måten fortsetter bregna med å transportere næring fra røttene, og utarmer så rotsystemet sitt. Den bør så fjernes på høsten. 109

B. Spesiell del: (se veiledning til tabellen nederst i dokumentet) 110

SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) *Navn på lokaliteten *Kommune *Områdenr. ID i Naturbase *Registrert i felt av: *Dato: Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige) Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: *Hovednaturtype: % andel Utforminger: % andel Tilleggsnaturtyper: *Verdi (A, B, C): Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.) Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11) Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m God Slått Torvtekt 20 50 m Svak Beite Brenning 50-100 m Ingen Pløying Park/hagestell > 100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving *OMRÅDEBESKRIVELSE (For Naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) INNLEDNING BELIGGENHET OG NATURGRUNNLAG: NATURTYPER, UTFORMINGER OG VEGETASJONSTYPER ARTSMANGFOLD: 111 BRUK, TILSTAND OG PÅVIRKNING:

FREMMEDE ARTER: KULTURMINNER: SKJØTSEL OG HENSYN DEL AV HELHETLIG LANDSKAP: VERDIBEGRUNNELSE: SKJØTSELSPLAN DATO skjøtselsplan: UTFORMET AV: FIRMA: UTM Gnr/bnr. AREAL (nåværende): AREAL etter evt.restaurering: Del av verneområde? MÅL: Hovedmål for lokaliteten: Konkrete delmål: Ev. spesifikke mål for delområde(r): Tilstandsmål arter: Mål for bekjempelse av problemarter/gjengroing: AKTUELLE TILTAK: Prioritering Ant daa og Kontroll: Generelle tiltak: (år) kostnad/daa (Dato) Aktuelle restaureringstiltak, utover de generelle: Aktuelle årlige skjøtselstiltak, utover de generelle: UTSTYRSBEHOV: OPPFØLGING: Skjøtselsplanen skal evalueres innen, x år: Behov for registrering av spesifikke artsgrupper: Tilskudd søkt år: Søkt til: Tilskudd tildelt år: Tildelt fra: Skjøtselsavtale parter: ANSVAR: Person(-er) som har ansvar for iverksettelse av skjøtselsplanen. 112

Kilder Kildehenvisning til rapporter fra tidligere registreringer med mer. Ortofoto/kart Ortofoto/kart med: 1) avgrensning av lokaliteten ved registrering 2) ev. utvidelsesmuligheter ved restaurering stiples, osv bør 3) Felter med spesiell skjøtsel; forekomst av problemarter/rødlistearter nummereres/skraveres og avmerkes på kartet/flybildet. NB: avgrensning er enklest å få nøyaktig på ortofoto/flybilde. Bilder For at en lettere skal kunne se utviklingen til lokaliteten er det viktig å ta bilder som er mulig å gjenfotografere. Ta helst både 1) oversiktsbilde som viser lokaliteten i landskapet, og 2) bilder som viser spesifikke deler av lokaliteten, (husk å notere UTM der bildene er tatt fra og himmelretning). Artsliste Vedlegges skjøtselsplan der lokaliteten har blitt re-registrert under skjøtselsplanprosessen. NB: det er viktig at skjøtselsplanen leveres som ett dokument. Bilder, ortofoto osv skal ikke leveres i egne vedlegg (som lett kan komme på avveie i fht skjøtselsplanen). AVTALEMAL OM SKJØTSEL AV VERDIFULL SLÅTTEMARK. I forbindelse med oppfølging av Nasjonal handlingsplan for slåttemark. September 2009 I nasjonal handlingsplanen for slåttemark står det blant annet: Slåttemark var tidligere svært utbredt i landet. De tilhører våre mest artsrike naturtyper med meget stor betydning for mange organismer, som planter, sopp og virvelløse dyr. Slåttemark er en naturtype som består av flere vegetasjonstyper, hvorav flere er sterkt til kritisk trua i Norge. Selv om den store variasjonen i vår slåttemarksvegetasjon foreløpig ikke er helt kartlagt er det klart at det finnes knapt noe land i Nord-Europa som har hatt og fortsatt har så stort mangfold av kulturbetinget engvegetasjon som Norge. Det gir oss et spesielt ansvar for å ivareta våre slåttemarker. EU og alle land i Europa har sluttet seg til målet om å stanse tapet av biologisk mangfold. Handlingsplan for slåttemark er et ledd i dette arbeidet. Handlingsplanen har som mål å få alle A-lokaliteter og de fleste B-lokaliteter av slåttemark inkludert lauvenger, og et representativt utvalg slåttemyr, i aktiv drift seinest i 2015. Det er understreket at forvaltningen av områdene skal baseres på frivillighet og samarbeid med de berørte kommuner. For å ivareta alle parters interesser og frivillighetsaspektet på best mulig måte legges det opp til at forvaltningen av disse områdene baseres på frivillige privatrettslige avtaler. 113

DN i samarbeid med den nasjonale styringsgruppa for slåttemark har utarbeidet en mal for avtaler om skjøtsel av disse slåtteengene. Ved utarbeidelsen er avtalemalen for forvaltning av utvalgte kulturlandskap i jordbruket brukt som et utgangspunkt, som igjen har sett hen til Norges Bondelags avtale om forvaltning av natur og innspill fra fylkene. Hensikten med avtalemalen er først og fremst å være et hjelpemiddel for fylkene når avtale skal inngås. Dernest er det ønskelig at avtalene som gjelder de verdifulle slåttemarkene får en mest mulig lik utforming slik at profilen på oppfølgingen av handlingsplanen for slåttemark tydelig framgår. Avtalemalen er ikke en ferdig avtale, men skal brukes som et grunnlag for utarbeidelse av avtaler. Det er likevel noen punkter som i sin helhet og uforandret bør være med. Dette gjelder 6 til 10. De øvrige punktene må tilpasses på best mulig måte ut fra forholdene i det enkelte området. Det er i malen forsøkt å ta høyde for det meste, men det kan fortsatt være enkelte særegenheter for området som gjør at malen trenger ytterligere justeringer. Til punktene i malen er knyttet kommentarer som er ment å være veiledende. Hvem som er avtaleparter og samarbeidspartnere kan variere. Kommunen har en sentral rolle selv om den ikke nødvendigvis er avtalepart. Også interesseorganisasjoner kan være naturlig å involvere i prosessen fram mot en ferdig avtale og ved eventuell revisjon. Handlingsplan for slåttemark tar i hovedsak sikte på tiltak i områder utenfor verneområder. Dersom det av særlige grunner er gjort fravik fra dette, slik at noen lokaliteter ligger helt eller delvis innenfor verneområde, må det tas hensyn til dette. Områder som er vernet har særskilte restriksjoner som kan virke inn på mulighetene for skjøtsel og aktiviteter i områdene. Det kan være laget egne forvaltnings- eller skjøtselsplaner for selve verneområdet. I så fall må avtalene/planene knyttes opp mot hverandre. AVTALE OM SKJØTSEL AV VERDIFULL SLÅTTEMARK (navn på området) Mellom staten ved, heretter kalt staten og grunneier(ne) av gnr bnr i kommune, heretter kalt grunneier(ne): Navn. Fødselsdato/organisasjonsnummer er det inngått følgende avtale: Kommentarer: Fylkesmannen er tilskuddsforvalter og avtalepart på vegne av staten. Den andre parten i avtalen er som regel grunneier. Hvis grunneier ikke driver eiendommen selv, kan han/hun inngå avtale med bruker/forvalter om å være avtalepart, eller grunneier og bruker kan begge skrive under avtalen. Det kan dessuten tas høyde for at fylkesmannen inngår avtaler med andre aktører. Det er selvsagt opp til avtaleparten hvordan han/hun vil oppfylle avtalen, selv eller gjennom andre. 114

Enkelte av de verdifulle slåttemarkene kan ha flere grunneiere. Det må vurderes om det er mest hensiktsmessig å inngå særskilte avtaler med den enkelte grunneier eller om alle eierne skal være parter i en og samme avtale. Det kan også være aktuelt å inngå avtale med grunneierlag der hvor det finnes, eller med andre representanter for grunneierne. Kommunen er i utgangspunktet ikke ment å være avtalepart, men det forutsettes nært samarbeid med kommunen og kommunen bør gis en sentral plass i prosessen. Avtalen forholder seg til kommunens arealplan for området og legger til grunn at områdets planstatus opprettholdes. Det er videre ønskelig at fremtidige kommuneplaner ikke kommer i konflikt med denne avtalen, men kommunen har selvsagt ikke adgang til å bestemme at disponeringen av området (eller områdets planstatus) skal være uforandret for all fremtid. 1 Opprettelse av område og formål Avtalen gjelder eiendom(mene)... i kommune, gnr bnr (som er en del av området ), se kart, vedlegg 1. Formålet med avtalen er å ivareta og utvikle de biologiske mangfold- og økosystemverdiene i slåttemarka som er bakgrunnen for at enga er valgt ut som verdifull (med verdi A- svært viktig eller B- viktig ), og å sikre en særskilt og langsiktig forvaltning av området. Området og mål for forvaltningen av området er nærmere beskrevet i skjøtselsplan, vedlegg 2. Kommentarer: Her angis området avtalen gjelder for, enten det er hele området eller den enkelte grunneiers del av området. Det forutsettes at det er utarbeidet en helhetlig skjøtsels-/forvaltningsplan for området som det henvises til. 2 Avtaletiden Alt 1: Avtalen gjelder i år fra (avtaleinngåelse eller dato). Alt 2: Avtalen gjelder fra (Det er partenes intensjon at avtalen skal fornyes etter..) Kommentarer: Formålet med avtalen er langsiktig skjøtsel og vedlikehold av området og forutsigbarhet for avtalepartene. Avtalen bør derfor ha et relativ langt tidsperspektiv, for eksempel 10 år. Alternativt kan avtalens sluttdato være åpen slik at den gjelder så lenge ingen sier opp. Hvis avtalen begrenses til for eksempel 10 år bør det være med at partene har som intensjon å fornye avtalen. Det kan være gode grunner til å velge 10 år framfor en ikke tidsbegrenset avtale fordi det vil gi en mulighet til grundig gjennomgang av avtalen med de nødvendige tilpasninger, justeringer og oppdateringer før den eventuelt fornyes. For øvrig vises det til at det er vid adgang til å si opp avtalen. 3 Skjøtsel og vedlikehold av området Grunneier(ne) skal utføre følgende tiltak i henhold til vedlagte skjøtsels- og vedlikeholdsplaner: 115

Partene har i samarbeid utarbeidet skjøtsels- og vedlikeholdsplaner som er en del av denne avtalen, se vedlegg.. Partene skal i samarbeid oppdatere/justere disse planene når det er faglige eller praktiske behov. Grunneier(ne) forplikter seg til å følge de til enhver tid sist oppdaterte planene. Kommentarer: I planene skal detaljene om skjøtsel, restaurering og vedlikehold framkomme. Det er meningen at partene i overenskomst skal kunne gjøre mindre endringer og tilpassninger i disse planene uten at denne avtalen må endres. I selve avtalen føres det opp en kort oversikt over oppgavene. 4 Godtgjørelse Godtgjørelse etter denne avtalen skal tas fra midler bevilget til dette formålet over statsbudsjettet. Alt 1.: Som godtgjørelse for tiltakene etter avtalen 3 skal grunneier(ne) motta kr ( årlig). Alt 2: I tillegg utbetales kr for (eventuelle engangsinvesteringer) Alt 3: I tillegg utbetales kr pr dyr/dekar pr år opptil Alt 4: Grunnbeløp + et variabelt beløp for eksempel etter antall daa. Utbetaling av tilskudd skjer samme året som skjøtsel og vedlikehold utføres og senest innen Rapportering og kontroll skal foretas før utbetaling. Kommentarer: Godtgjørelsen kan være en kombinasjon mellom faste årlige og variable utbetalinger. Utbetalingene fastlegges ut fra skjøtsels- og vedlikeholdsplanene og forholdene ellers i det enkelte området. Det er satt opp alternativer som kan være aktuelle. Som hovedregel skal det kontrolleres at tiltaket er gjennomført før godtgjørelse utbetales, men i enkelte tilfeller kan det være behov for å kunne utbetale forskudd. Avtalen må da tilpasses dette. 5 Rapportering og kontroll Grunneier(ne) skal hvert år levere en skriftlig rapport til fylkesmannen over gjennomførte tiltak. Staten kan kreve at tiltaket er gjennomført og kontrollert før godtgjørelse utbetales. Godtgjørelsen etter denne avtalen forvaltes i samsvar med Reglement for økonomistyring i staten. Fylkesmannen, Statens landbruksforvaltning og Riksrevisjonen har anledning til å foreta kontroll med at godtgjørelsen benyttes i samsvar med denne avtalen. Kommentarer: 116

Rapporten kan gjøres i standardisert form og bør være så enkel som mulig. Det kan være aktuelt å velge andre rapporteringsformer enn skriftlig rapport fra grunneier, noe som da må framgå av avtalen (eks å foreta kontroll ved befaring). Det kan også være aktuell å sette tidspunktet for rapporteringen inn i avtalen. Det må framkomme hvilke konkrete tiltak som er utført etter planene. Som hovedregel skal det kontrolleres at tiltaket er gjennomført før godtgjørelse utbetales, men det må selvsagt også gjøres en tilpassning til enkelte tilfeller hvor det kan være behov for forskudd, delbetalinger mv.. Rapportering kan også gjøres i samarbeid med fylkesmannen i forbindelse med årlig befaring, etter nærmere avtale. 6 Avtalerevisjon Alle avtalepartene kan ta initiativ til revisjon av avtalen. Revisjon kan kreves dersom: - Det skjer endringer som vesentlig påvirker verdiene i hele eller deler av det området som omfattes av denne avtalen - Det skjer endringer som vesentlig påvirker verdiene og/eller formålet i hele eller deler av området som inngår i den verdifulle slåttemarkslokaliteten. - Det gjøres vesentlige endringer i skjøtsels- eller vedlikeholdsplanene - Det skjer vesentlig endringer i bevilgningene over statsbudsjettet - Det skjer endringer i formell, nasjonal status for naturtypen avtalen gjelder for Kommentarer Det legges opp til at det skal være lettere å gjøre endringer i de vedlagte planene uten at det må gjøres endringer i selve avtalen. Likevel kan det være at det underveis blir såpass store endringer at avtalen også bør endres. Hvis det er anledning til å kreve revisjon har også staten anledning til å si opp avtalen etter 8. 7 Mislighold Ved vesentlig mislighold kan avtalen heves og tilskudd kreves tilbakebetalt. Partene kan bli enige om at misligholdet rettes opp innen en avtalt frist. Kommentarer: Hvis en av de vedlagte planene ikke følges, er det mislighold av avtalens 3. Det må vurderes om misligholdet er vesentlig. Før avtalen heves bør det også vurderes om misligholdet kan rettes opp. Det er mislighold fra statens side hvis godtgjørelse etter avtalens 4 ikke utbetales. Grunneier(ne) kan kreve utbetaling etter denne avtalen for utførte tiltak. 8 Oppsigelse og opphør Avtalen kan sies opp med seks måneders varsel av hver av partene. Avtalepartene kan også bli enige om at avtalen skal opphøre. Staten kan bare si opp avtalen hvis det foreligger mulighet for å kreve revisjon etter avtalens 6. 117

Kommentarer: Staten kan/må si opp hvis bevilgningene ikke gjør det mulig å opprettholde avtalen. Grunneier har mulighet til å si opp avtalen hvis han/hun ikke lenger ser seg tjent med den. 9 Overdragelse Ved overdragelse av eiendom eller rettighet som omfattes av denne avtalen, har ny eier rett til å tre inn i avtalen. Kommentarer: Det vises til at avtalen er basert på frivillighet og at det ikke skal være en heftelse ved eiendommen. Ny eier har en rett, ikke plikt, til å tre inn i avtalen. Staten må godta ny eier. 10 Tvist Tvister vedrørende denne avtalen skal søkes løst i minnelighet og deretter ved mekling. Dersom dette ikke fører fram, kan det tas ut søksmål. Kommentarer: Det kan ikke tas ut søksmål uten at partene har forsøkt å forhandle seg frem til enighet. Signering, Sted og dato Vedlegg: Kart, Forvaltningsplan, Skjøtselsplaner for biologisk mangfold i slåttemarka. 118