Videreutvikling og ny organisering av psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling i Helse Finnmark HF

Videreutvikling og ny organisering av psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling i Helse Finnmark HF Viidáset ovdánahttin ja ođđasit organiseret psykalaš dearvvašvuođa ja fágaidrasttildeaddji spesialiserejuvvon gárrendilidivššu Finnmárkku Dearvvašvuođas Delprosjekt- Fremtidig behov for døgnbehandling og reorganisering av døgntilbudet innen psykisk helsevern for voksne Oasseprošeakta Dárbbut boahtte áiggis psykalas dearvvašvuođasuddjema rávisolbmuid jándordikšui ja ođđasit jándorfálaldaga organiseret Dato: 15. oktober 2013 Utgiver av rapporten er: Arbeidsgruppen for Fremtidig behov for døgnbehandling og reorganisering av døgntilbudet innen psykisk helsevern for voksne

Innholdsfortegnelse Ordliste/ Forklaringer... 3 Forord.... 4 Sammendrag... 5 1. Innledning... 7 1.1 Bakgrunn... 8 1.2 Bakgrunn for arbeidsgruppens anbefaling... 9 1.3 Arbeidsgruppens føringer for anbefaling... 9 1.4 Målsetting... 10 1.5 Arbeidsgruppens sammensetting... 10 1.6 Brukermedvirkning... 11 1.7 Metode... 11 2. Forhold som har betydning for fremtidig behov og reorganisering av døgnbehandlingen innen PHV i Helse Finnmark HF... 12 2.1 Størrelsen på DPS- ene/sanks i Helse Finnmark... 12 2.2 Samhandling... 12 2.2.1 Anbefalte samarbeidsrutiner mellom de somatiske klinikkene og psykisk helse... 13 2.2.2 Anbefalinger til samarbeidsrutiner mellom kommunene og DPS... 14 2.3 Pasienter fra Finnmark behandlet ved UNN og DPS i Helse Finnmark HF 2012... 15 2.4 Pasienter fra Finnmark behandlet ved UNN og ved DPS i Helse Finnmark HF 2012 etter diagnosegrupper... 16 2.5 Kvalitet og pasientsikkerhet... 16 2.6 Tilbudet til den samiske befolkningen... 17 2.7 Demografisk utvikling i Finnmark stigende folketall 2009-2013... 20 2.8 Endringer i sykdomsbildet... 20 2.9 Behov for spesialister og fagfolk i et framtidig døgntilbud... 21 3. Forslag til framtidig reorganisering av døgntilbudene... 23 3.1 Alternativ 1 Døgnbehandlingstilbud fordelt på tre døgnenheter... 24 3.1.1 Døgnbehandling i Alta med nedlegging og flytting av døgnplasser innad i DPS Vest-Finnmark fra Talvik/ Jansnes til Alta... 24 3.1.2 Døgnbehandling i Karasjok med nedlegging og flytting av døgnplasser innad i DPS Midt- Finnmark/SANKS fra Lakselv til Karasjok... 25 3.2.3 Beholde og videreutvikle dagens døgnenhet i Tana... 26 3.3 Begrunnelse for forslag om å ha 3 døgnenheter innen psykisk helse for voksne... 26 3.4 Utredning av en eventuell flytting av døgnenheten i Tana til nye Kirkenes sykehus... 28 2

3.5 Alternativ 2 To døgnenheter i Finnmark... 30 3.5.1 En døgnenhet i Alta for befolkningen i Vest-Finnmark og en i Tana for befolkningen i Midt- og Øst-Finnmark... 31 3.5.2 En døgnenhet i Alta for befolkningen i Vest-Finnmark og en i Karasjok for befolkningen i Midtog Øst-Finnmark... 31 3.5.3 Arbeidsgruppens vurdering av modellene som legger til grunn 2 døgnenheter i Finnmark... 31 3.6 Konklusjon og arbeidsgruppens anbefaling... 32 Litteraturliste... 34 Vedlegg... 36 Ordliste/ Forklaringer DPS : Distriktspsykiatrisk senter NKS : Nye Kirkenes sykehus PHV : Psykisk helsevern TSB : Tverrfaglig spesialisert rusbehandling VPP : Voksen psykiatrisk poliklinikk BUP : Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk/barne- og ungdomspsykiatri SANKS: Samisk nasjonalt kompetansesenter psykisk helsevern / DPS Midt-Finnmark HOD : Helse- og omsorgsdepartementet LEON : Lavest effektive omsorgsnivå BEON : Beste effektive omsorgsnivå ROS : Risiko- og sårbarhetsanalyse UNN : Universitetssykehuset Nord-Norge AAT : Ambulant akutteam APAT : Akutt psykiatrisk ambulant team 3

Forord Arbeidsgruppen har arbeidet delprosjektet Fremtidig behov for døgnbehandling og reorganisering av døgntilbudet innen psykisk helsevern for voksne, som er et av 6 delprosjekt i prosjektet Videreutvikling og ny organisering av psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling i Helse Finnmark HF. Det er viktig i implementeringsarbeidet av arbeidsgruppenes arbeid at de sees på helhetig og i sammenheng. På meget kort tid har arbeidsgruppen har svart ut et stort og omfattende og krevende mandat. Arbeidet er gjort i tillegg til det daglige kliniske arbeidet. Arbeidsgruppen er tilfreds med at gruppen er enig i anbefalingene som foreligger og at mandatet er svart ut, på en meget tilfredsstillende måte. Det rettes en stor takk til arbeidsgruppen og sekretariat for et godt utført arbeid. Aina Irene Olsen Alta, 15. oktober 2013 4

Sammendrag Arbeidsgruppens mandat har vært å vurdere dagens modell for døgnbehandling i Helse Finnmark for den voksne befolkningen. Det e lagt stor vekt å sikre at befolkningen i Finnmark døgnbehandling, som er differensiert, av god kvalitet, likeverdig, tilgjengelige helhetlig, sammenhengende og som er tilpasset pasientenes behov. Tilbudet til den samiske befolkningen er vektlagt og er ivaretatt i arbeidet. I dag er det tre DPS- er i Finnmark som har enheter plassert på syv ulike steder i fylket. Døgnbehandlingstilbudet innen PHV er lokalisert på fire steder. Ved å ha små enheter som i dag, skaper vi hindringer for å utvikle sterke og robuste fagmiljøer på hvert enkelt sted. Det gjenspeiler seg ved store utfordringer knyttet til rekruttering og stabilisering i Finnmark generelt. Det ligger sentrale og regionale føringer om endrede rammebetingelser, endrede behandlingsmåter, krav om å gjennomføre omlegging fra døgnbehandling til mer dagbehandling, mer poliklinisk behandling, ambulante funksjoner der leger og psykologer deltar, kortere opphold i institusjon, samle tilbudet på færre steder og skape robuste fagmiljøer. Tall fra Norsk Pasientregister viser at ved UNN akutt Nord og Sør var det i 2012 til sammen 326 utskrivninger av pasienter med hjemkommune i Finnmark. 88 % (204 pasienter) av pasientene fra Finnmark gikk direkte fra kommunene i Finnmark til UNN akutt (nord og sør), uten å være i kontakt med et lokalt DPS. 12 % (27 pasienter) hadde enten vært i for- eller etterkant i et DPS. DPS - ene i Helse Finnmark må snarest settes i stand til å ivareta alle allmennpsykiatriske funksjoner og ivareta akuttfunksjoner gjennom døgnet (24/7). Dette er en viktig forutsetning for i første omgang å ta hjem de pasientene som snur i døra på UNN og som DPS - ene ikke har oversikt over i dag. Ut fra føringer om bl.a. at tilbudet skal gis på færre steder som har sterke og god fagmiljøer har gruppen vurdert to modeller. Den ene modellen er at døgntilbudet i Finnmark skal gis på to steder. På grunnlag av Finnmarks geografi og alt for lange avtander og lang reisetid er modellen ikke å anbefale. Den andre modellen er at døgntilbudet gis på tre steder og det er modellen arbeidsgruppen anbefaler å gå videre med. Arbeidsgruppen anbefaler 33 døgnplasser som fordelt på følgende steder: Døgnenheten Jansnes legges ned og 5 av 9 plasser flyttes til døgnenhet i Alta, som får i alt 15 døgnplasser. Reduksjonen av 4 døgnplasser forutsettes at det opprettes et ambulant akutteam. Å utvide tilbudet ved posten i Alta vil føre til bedre mulighet for å rekruttere og utnytte spesialister og annet helsepersonell. Dette vil igjen gi et bedre faglig og mer differensiert tilbud til pasientene. Som følge av å etablere én turnus vil også de totale driftskostnadene reduseres. For å utvide post Alta må det bygges en ny etasje ved Alta helsesenter i tilknytning til dagens korttids - og krisepost. Den videre planleggingen vil ta utgangspunkt i erfaringer fra dagens korttids - og krisepost. I tillegg til flere pasientrom er det behov for flere skjermingsrom, for å kunne behandle enda flere alvorlige psykisk syke pasienter, aktivitetsrom med mer. Døgnenheten i Lakselv legges ned og sengeplassene flyttes til Karasjok. En døgnenhet samlokaliseres med Finnmarksklinikken i Karasjok med i alt 8 døgnplasser (4 nasjonale senger er øremerket den samiske befolkningen). Det foreslås å opprette døgnenheten som en egen enhet tilknyttet til dagens Finnmarksklinikk i Karasjok. Enhetene for TSB og PHV vil være adskilte poster, men organisert med en felles ledelse. Begrunnelsen for å opprettholde 8 5

døgnplasser i PHV mener arbeidsgruppen er nødvendig for å dekke det framtidige behovet for samiske pasienter i hele landet, i tillegg til pasienter i eget fylke. En døgnenhet i Tana videreutvikles, med i alt 10 døgnplasser. Et kvalitativt godt døgntilbud lokalisert til Finnmark krever at: DPS- ene i Helse Finnmark settes i stand til å ivareta alle allmennpsykiatriske funksjoner og ivareta akuttfunksjoner gjennom døgnet (24/7). Døgnenhetene skal i tillegg til annet helsepersonell ha psykiater, psykologspesialist, og annet stabspersonell tilknyttet. Det skal etableres ambulante psykiatriske akutteam (APAT) ved hver DPS/SANKS. APAT skal være veien inn og ut av akuttbehandling for befolkningen i Finnmark. Det skal opprettes en vaktordning i tilknytting til APAT og døgnenhetene med psykiater i bakvakt. Til dette skal det benyttes videokonferanseutstyr. Utstyret og gode erfaringer fra UNN og DeVaVi skal benyttes. Samarbeidet med UNN må videreutvikles ved å inngå en formell samarbeidsavtale. En avtale som kan inneholde UNNs mulige deltagelse i en vaktordning, samarbeid om å sikre rett nivå på pasientbehandling, kompetanseheving med mer. Arbeidsgruppen håper at foretaket arbeider videre med anbefalingene og innholdet i rapporten. 6

1. Innledning Spesialisthelsetjenesten i psykisk helsevern gir utredning og behandling poliklinisk og på døgnnivå. Psykisk helsevern for barn og unge har hovedvekt på polikliniske funksjoner (BUP), men har også tilbud om døgnbehandling og begge samarbeider med det kommunale tjenesteapparatet. Psykisk helsevern for voksne skjer primært på distriktspsykiatriske sentra (DPS- er) over hele landet. Disse har hovedansvar for å gi spesialisttilbud i et gitt geografisk område. DPS tilbyr differensiert behandling poliklinisk, ambulant eller som dag - og døgnbehandling. DPS bistår også kommunehelsetjenesten med råd og veiledning og skal ivareta kontinuiteten i spesialisthelsetjenesten, dvs. være veien inn og ut av en sentralisert sykehustjeneste og tilbakeføring til kommune igjen. DPSene er et desentralisert tjenestetilbud med sentraliserte sykehusfunksjoner i ryggen. Det har bidratt til bedre tilgjengelighet til spesialisthelsetjenester. Sentraliserte sykehusavdelinger som kan ivareta viktige funksjoner i tilfeller der det er nødvendig å sette inn særlige ressurser, har vært en forutsetning for å kunne ha et helhetlig tilbud til psykisk syke. De sentraliserte sykehusavdelingene skal ha høy kompetanse om gjenstående funksjoner, som akutt- og sikkerhetsavdelinger og enkelte andre spesialiserte oppgaver. For å nå de helsepolitiske målene er det fortsatt behov for omstilling av tjenestene. Det må legges vekt på en faglig og kompetansemessig oppgradering av DPS- ene, slik at de blir i stand til å løse oppgavene som det forusettes at de skal løse. Akuttberedskap og utadrettet virksomhet må vektlegges mer. Sykehusfunksjonene må utvikles og avgrenses til de oppgavene som best blir ivaretatt der. Det er store regionale forskjeller i alle typer personell pr. innbygger. Det indikerer at tilgjengeligheten av tjenester avhenger hvor brukere av tjenestene bor. WHO la i 2008 fram en rapport som viser at Norge har et stort antall sengeplasser sammenliknet med resten av Europa. Sverige, Danmark, Finland og England har grovt regnet halvparten så mange døgnplasser som Norge. Totalt er 85 prosent av ressursene knyttet opp til døgnbehandling. Fremdeles går en større andel av ressursene til sentraliserte sykehusavdelinger enn til DPS. Dette til tross for at helseforetakene gjennom flere år er gitt i oppdrag å endre det, ved å sette DPS i stand til å ivareta sine funksjoner og videreutvikle polikliniske og ambulante tilbud. Det må legges økt vekt på utadrettet arbeid, samarbeid og at DPS- ene understøtter kommunale tjenester. Et nærmere samarbeid mellom kommuner og DPS vil kunne bidra til færre, men adekvate henvisninger til psykisk helsevern, idet problemstillinger kan avklares tidligere og i direkte dialog. Det er viktig å finne en god balanse mellom døgnbehandling versus poliklinikk og ambulant virksomhet for å sikre en god ressursutnyttelse. Hjemmebehandling er lite systematisk utprøvd i Norge og vil være et viktig utviklingsområde framover. Bedre tilrettelagte tilbud vil være påkrevd for å bedre tilbud til eldre med psykiske problemer. I oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene for 2010 heter det bl.a.: Det er fremdeles behov for omstilling av psykisk helsevern fra hovedtyngden på døgn/institusjonsbehandling til mer utadrettet og ambulant tjeneste og oppfølging. De regionale helseforetak skal derfor videreføre arbeidet med omstilling slik at sykehusfunksjonene blir spisset og de distriktspsykiatriske sentrene (DPS) blir i stand til å utføre de oppgaver som forventes. 7

Å flytte ressurser fra en virksomhet til en annen er svært krevende. Muligens er det behov for klarere virkemidler for å påvirke videre omstilling av det psykiske helsevernet. Omstillinger må likevel baseres på en samlet vurdering av befolkningens behandlingsbehov og forventet nytte av ulike tiltak samt av kostnadseffektivitet (Helsedirektoratet, 2012). 1.1 Bakgrunn Denne rapporten må sees i sammenheng med flere overordnede og førende arbeider i Helse Finnmark. Helse Finnmark HF sin Strategiske utviklingsplan med et tidsperspektiv på 10-15 år, er det viktigste og mest overordnede dokumentet. Ett av prosjektene som er beskrevet i Strategisk utviklingsplan er Videreutvikling og ny organisering av psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling, med 6 delprosjekter. Denne rapporten vil omhandle delprosjektet Fremtidig behov for døgnbehandling og reorganisering av døgntilbudet for voksne innen psykisk helsevern. Arbeidsgruppen skal levere svar på oppgaver gitt et omfattende mandat, til prosjekteier og saken skal styrebehandles den 5 desember 2013. Begrunnelsen for å sette i gang prosjektet Videreutvikling og ny organisering av psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling, var bl.a. de store investeringsprosjektene som er under planlegging i Helse Finnmark. Investeringsprosjektene gir mulighet for samlokalisering av ulike fagområder, og er med å sikre langsiktige løsninger for å oppnå helsemessige og gode samfunnsøkonomiske og effektive spesialisthelsetilbud til befolkningen i Finnmark. Med små og sårbare spesialistmiljøer og utfordringer knyttet til rekruttering av spesialister, er det viktig å se på muligheten til å samle spesialisthelsetjenesten under samme tak, når det planlegges nye og evt. renovering av bygg Investeringsprosjektene for Helse Finnmark HF er: Fremtidige investeringer i Alta, knyttet til utredning av spesialisthelsetjenestetilbudet i Alta/Vest-Finnmark. Nye Kirkenes sykehus, hvor det er bestemt å utrede om flytting om døgnplasser innen psykisk helse fra Tana skal inngå i det nye sykehuset. Fremidige investering i Nye Hammerfest sykehus har også betydning for organisering og lokalisering av tjenestetilbudet innen psykisk helse og TSB. Etablering av Samisk helsepark, et investeringsprosjekt som skal planlegges, gis et faglig innhold og organiseres. I oppdragsdokumentet 2013 fra HOD til Helse Nord RHF heter det at omstillingen innen psykisk helsevern fullføres, slik at DPS/SANKS (Samisk nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsevern) blir satt i stand til å ivareta alle allmennpsykiatriske funksjoner. Herunder akuttfunksjoner gjennom døgnet, eventuelt i samarbeid med andre institusjoner der lokale forhold gjør det nødvendig. Brukere får et helhetlig tilbud på et nivå som best mulig kan tilrettelegge for mestring og et normalt liv, dvs. at tilbudet som hovedregel skal gis på kommune- og DPS-nivå. Sykehusene vil fremdeles ivareta oppgaver som bare kan utføres på sykehusnivå, som sikkerhetsavdelinger, lukkede akuttavdelinger og enkelte avgrensede spesialfunksjoner. Det er behov for å utvikle og forbedre tilbudet til den samiske befolkningen. Tilbudet til den samiske befolkningen fikk en tydelig og stor plass i Opptrappingsplan for psykisk helse (1999 2008). Helse 8

Finnmark HF fikk ansvaret for å etablere SANKS. Målsettingen med SANKS er å utvikle likeverdige helsetjenester innen psykisk helse til den samiske befolkningen, med samisk språk og kultur som sentrale elementer. SANKS gir i dag et omfattende tilbud, i en modell som har vært under kontinuerlig utvikling. Et kjernepunkt i videreutvikling av PHV og TSB er å legge til rette for en sterkere pasientrolle og for at hvert enkelt menneske kan ta ansvar for egen helse. Samhandlingsreformen (St. meld. nr. 47 2008 2009) legger vekt på kommunenes rolle og behovet for å etablere helhetlige og sammenhengende tjenester. Det er derfor nødvendig å fremheve den kommunale satsingen, ettersom det først og fremst er kommunene som kan arbeide forebyggende og legge til rette for at mennesker som blir psykisk syk eller har en form for avhengighet, skal kunne mestre livene sine. Mennesker med psykiske problemer, særlig i kombinasjon med rusproblemer, er fortsatt de med dårligst levekår. Siden sykdoms- og problembelastningen på dette feltet ser ut til å øke, vil det kunne forsterke prioriteringsutfordringene framover. 1.2 Bakgrunn for arbeidsgruppens anbefaling På bakgrunn av oppdragsdokumentet 2013 fra Helse Nord RHF til Helse Finnmark HF og mandatet for prosjektet Fremtidig behov for døgnbehandling og døgntilbudet til den voksne befolkningen i Finnmark, har arbeidsgruppen vurdert døgnbehandlingstilbudet i Finnmark. Arbeidsgruppen kommer med sin anbefaling for en fremtidig modell for døgntilbudet i Helse Finnmark HF, i denne rapporten. Behandling i døgnenhet ved DPS/SANKS vil i hovedsak skje i åpne enheter som gir tilbud om aktiv behandling når polikliniske og ambulante tilbud ikke er nok. Antall plasser og type døgntilbud vil avhenge av flere faktorer som størrelsen på opptaksområdet, kompetanse og ressurser ved DPS/SANKS, samt fordeling av oppgaver innen de samlede psykiatriske spesialisthelsetjenestene som dekker det definerte området. For å sikre en god ressursutnyttelse bør behovet for døgnplasser ved det enkelte DPS/SANKS være gjenstand for tidvis evaluering både når det gjelder antall plasser og type tilbud. 1.3 Arbeidsgruppens føringer for anbefaling Arbeidsgruppen har lagt til grunn følgende føringer i arbeidet: DPS/SANKS skal ha hovedansvaret for tilbudet innen psykisk helsevern for voksne, og veien inn og ut av psykisk helsevern skal gå via DPS/SANKS. Gjennomføre en omlegging fra døgnbehandling til dagbehandling, mer poliklinisk behandling, og ambulante funksjoner der leger og psykologer deltar. Det skal etableres akuttfunksjoner gjennom døgnet, ev. i samarbeid med andre institusjoner der lokale forhold gjør det nødvendig. Vi skal fra sykehusbehandling til mer behandling i DPS/SANKS. Det skal legges vekt på kortere opphold i institusjon. Etablere mer robuste, og større fagmiljø samlet på færre enheter. Størst mulig nærhet til døgnbehandlingstilbudet for pasienten og kommunehelsetjenesten. I arbeidet skal vi ha fokus på kvalitet, likeverdighet, tilgjengelighet og tilbud som er tilpasset pasientenes behov. 9

Det legges vekt på å utvikle og forbedre døgnbehandlingstilbudet til den samiske befolkningen. Føringer i samhandlingsreformen med en mye tydeligere kommunerolle er blant de viktigste begrunnelsene for arbeidsgruppens anbefalinger. Reformens intensjon er at faglig, teknologisk og medisinsk utvikling, strukturelle endringer og kompetanseoppbygging skal føre til at flere oppgaver kan løses i kommunen. For at kommunen skal settes i stand til å utføre helse- og omsorgstjenester som er mer kompliserte, er det nødvendig at spesialisthelsetjenesten gir veiledning. Spesialisthelsetjenesten har plikt til å veilede kommunal helse- og omsorgstjeneste. Slik veileding er påkrevd for at kommunene skal kunne ivareta sine oppgaver overfor enkeltpasienter på en forsvarlig måte, både når det gjelder utredning, behandling, habilitering/rehabilitering og pleie. Slik veiledning er aktuell når det gjelder pasienter som planlegges overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunale helse- og omsorgstjenester. Veiledning kan gis både ved tilstedeværelse og ved hjelp av videokonferanse. 1.4 Målsetting Å sikre at befolkningen i Finnmark får spesialisthelsetjenester innen psykisk helsevern med døgnbehandling, som er differensiert, av god kvalitet, likeverdig, tilgjengelige helhetlig, sammenhengende og som er tilpasset pasientenes behov. Tilbudet til den samiske befolkningen skal vektlegges og ivaretas, gjennom økt kunnskap og kompetanse i samisk språk og kultur. 1.5 Arbeidsgruppens sammensetting Arbeidsgruppen har bestått av følgende personer: Ellen Ingrid G. Eira, avdelingssykepleier, Finnmarksklinikken. SiriAnn Gulsrud, fastlege, Kautokeino kommune/representant for Samisk legeforening. Siri Isaksen, psykiatrisk sykepleier/avdelingsleder, bistandsavdelingen, Alta kommune Cecilie Javo, assisterende avdelingsoverlege/spesialist i psykiatri, SANKS/DPS Midt- Finnmark. Anja Somby/Marit Jørgensen, psykiatrisk sykepleier, døgnavdelingen Tana, DPS Øst- Finnmark (Marit Jørgensen trådte inn i arbeidsgruppen da Anja Somby gikk ut i permisjon, Marit Jørgensen satt i arbeidsgruppen til august). Inger Sandanger, Psykiater DPS Øst-Finnmark, erstattet Marit Jørgensen fra august 2013. Heiko Raschpichler, overlege/spesialist i psykiatri, VPP Kirkenes/medisinskfaglig rådgiver for DPS Øst-Finnmark og for Klinikk psykisk helsevern og rus. Therese Thomassen, psykiatrisk sykepleier/konstituert pleie- og omsorgssjef, Porsanger kommune. Olaf Trosten, vernepleier/ppt konsulent, avdeling for hjelpetjenester deltok i arbeidsgruppen fram til juni 2013. Tone Gunvor Nilsen psykiatrisk sykepleier, er oppnevnt på vegne av Tana kommune. Erstattet Olaf Trosten. Anne Østlyngen, psykologspesialist DPS Vest-Finnmark Robert Kechter, leder DPS Vest-Finnmark Tordis Sørensen Høifødt, leder, overlege/spesialist i psykiatri, fagutviklingsenhet rus og psykiatri, Allmennpsykiatrisk klinikk, UNN HF. 10

Robert Karlsen, avdelingsleder avdeling nord, Allmennpsykiatrisk klinikk, UNN HF. Gruppen ble ledet av Tordis Sørensen Høifødt og Robert Karlsen, fram til august 2013. Prosjektleder Aina Olsen har overtatt lederfunksjonen for arbeidgsgruppen fra 28. august 2013. FoU-konsulent Renathe Simonsen SANKS og prosjektleder Aina Irene Olsen fra Helse Finnmark HF har ivaretatt sekretariatsfunksjonen. Mental Helse ble invitert til å delta i arbeidet men kunne ikke stille. 1.6 Brukermedvirkning Brukerinvolvering som sikrer innflytelse er et kjennetegn på psykisk helsevern av god kvalitet. God kvalitet forutsetter videre at brukers erfaringer og synspunkter påvirker tjenestene. Som nevnt tidligere ble Mental Helse invitert å delta i arbeidsgruppen, men hadde dessverre ikke anledning til å delta. Mental Helse og Rusmiddelavhengiges interesseorganisasjon (RIO) deltar imidlertid i prosjektgruppen. Med bakgrunn i at arbeidsgruppen har hatt svært kort tid til disposisjon har det ikke vært mulig å innhente tilbakemeldinger fra pasienter eller pårørende om spørsmålet vedrørende flytting av døgnplasser fra Tana til NKS. Dette beklager arbeidsgruppen. Brukere har rett til å medvirke, samtidig som brukermedvirkning har en egenverdi, en terapeutisk verdi og er et virkemiddel for å forbedre og kvalitetssikre tjenestene. Målet er god brukermedvirkning på individnivå, systemnivå og politisk nivå. Brukermedvirkning er en lovfestet rettighet, og er dermed ikke noe tjenesteapparatet kan velge å forholde seg til eller ikke. Det er også et virkemiddel på flere nivå. Blant annet kan brukermedvirkning bidra til økt treffsikkerhet i forhold til utformingen og gjennomføringen av både generelle og individuelle tilbud. Brukermedvirkning har en egenverdi ved at mennesker som søker hjelp, på lik linje med andre, gjerne vil styre over viktige deler av eget liv. En ønsker å motta hjelp på egne premisser og bli sett samt respektert i kraft av sin grunnleggende verdighet. Dersom brukeren i større grad kan påvirke omgivelsene gjennom egne valg og ressurser, vil det kunne påvirke selvbildet på en positiv måte og dermed styrke brukerens motivasjon. Dette vil dermed kunne bidra positivt til brukerens bedringsprosess, og således ha en terapeutisk effekt. I motsatt fall kan den hjelpeløsheten mange brukere opplever bli forsterket. 1.7 Metode Arbeidsgruppen har hatt 11 møter, 4 fysiske og resten på videokonferansen. Det er gjennomført to SWOT-analyser henholdsvis for Tana og Lakselv. Det er gjennomført tre ROS-analyser, for å risikovurdere en eventuell flytting av Jansnes til Alta, døgnenheten i Lakselv til Karasjok og døgnenheten i Tana til nye Kirkenes sykehus. Gjennomføring av ROS-analyser har bidratt til å konkretisere og strukturere vanskelig diskusjoner. En naturlig oppfølging av ROS-analysen vil være å utarbeide en handlingsplan for gjennomføring av risikoreduserende tiltak. Når det gjelder innholdet i foreliggende rapport vil arbeidsgruppen anmerke at arbeidet har vært meget krevende, med mange komplekse oppgaver. Arbeidsmengden har vært stor, og arbeidsgruppen har etter beste evne vurdert og gitt anbefalinger i fht. til mandatet. 11

2. Forhold som har betydning for fremtidig behov og reorganisering av døgnbehandlingen innen PHV i Helse Finnmark HF Sentrale og regionale føringer, endrede rammebetingelser, endrede behandlingsmåter, krav om å gjennomføre omlegging fra døgnbehandling til mer dagbehandling, mer poliklinisk behandling, ambulante funksjoner der leger og psykologer deltar, kortere opphold i institusjon, samle tilbudet på færre steder for å skape robuste fagmiljøer er alle viktige forhold som nødvendiggjør en reorganisering av det samlede døgntilbudet i Helse Finnmark HF. 2.1 Størrelsen på DPS- ene/sanks i Helse Finnmark Størrelsen på opptaksområdet til DPS-ene er vurdert ut fra en avveien av flere forhold, bl.a. behovet for godt kjennskap og nærhet til de kommunale samarbeidspartnerne. Behovet for å sikre robuste fagmiljøer med tilstrekkelig bredde i sin kompetanse og minst mulig sårbarhet ved fravær, tilsier en viss minimumsstørrelse på fagmiljøene. Ut fra erfaringer som er gjort i Norge (jf.dps-veilederen) synes det mest hensiktsmessig at opptaksområdet for et distriktspsykiatrisksenter har en befolkning på 30 000 75 000. Estimatet forutsetter imidlertid enkle kommunikasjonsveier, og stor nok befolkningstetthet. Flere DPS-er i Norge har mindre opptaksområde på grunn av lokale forhold. I Finnmark er det sær geografien som gjør det naturlig med mindre opptaksområder. Pr. 1. januar 2013 var Finnmarks samlede befolkning fordelt pr. DPS/SANKS slik: DPS Midt-Finnmark/SANKS: 12 014 innbyggere (16 %) DPS Vest-Finnmark: 37 293 innbyggere (50 %) DPS Øst-Finnmark: 25 228 innbyggere (34 %) DPS Midt-Finnmark/SANKS gir i tillegg et behandlingstilbud til den samiske befolkningen utenfor Finnmark. 2.2 Samhandling En hovedprioritet for pasienter med psykiske lidelser er å få sammenhengende tjenester av god kvalitet fra spesialisthelsetjenesten. Det er viktig å sikre koordinering av den samlede innsatsen ved å tydeliggjøre ansvarsområder og å avtalefeste dem, samt å få til tettere individuell oppfølging av både brukere og pårørende. Det totale tjenestetilbudet for denne pasientgruppen er ofte fragmentert og lite samordnet. Samhandling innebærer at helsepersonell søker å skape sammenhengende tjenester, med bruk av felles ressurser, på tvers av sektorer og tjenestested. Regjeringens NOU 2005:3 Fra stykkevis til helt, beskriver samarbeidet internt i spesialisthelsetjenesten som lite tilfredsstillende. Når en møter pasienter med flere sykdommer eller med et sammensatt sykdomsbilde, kan manglende samarbeid mellom somatikken og psykiatrien skape problemer for pasienten. En del av denne pasientgruppen vil ha behov for flere tjenester på spesialistnivå, og samordning av hovedområdene somatikk, psykiatri og rus anses som nødvendig. 12

NOU rapporten skriver at det er ingen instans på sykehusene som har ansvar for å koordinere undersøkelser og spesialistvurderinger på tvers av avdelings- og sektorgrenser. Koordinering og samarbeid mellom de ulike avdelingene kunne ha gitt betydelig gevinst for pasientene. Utvalget som arbeidet med NOU rapporten, foreslo å opprette en koordinerende enhet for å kunne forenkle samarbeidet mellom sektorene. Flere helseforetak inkludert Helse Nord etablert en koordinerende enhet, som har vært meget positivt. I mange tilfeller er ikke en koordinerende enhet nødvendig, men en stilling som inneholder slike oppgaver kan være nok. I Samhandlingsreformen (St.meld. 47, 2008-2009) oppfordres også spesialisthelsetjenestene til å forbedre den interne samhandlingen. Ved å forbedre logistikken vil man også utøve et bedre helhetlig pasientforløp. Noe som vil gagne pasienten i stor grad og gi dem en sømløs behandling. Aktuell lovgivning når det gjelder samhandling Helse- og omsorgstjenesteloven (HOTL) om samhandling og samarbeid om kommunenes ansvar (jf. 3-4, 4-1a, 6-6, og 6.1). Spesialisthelsetjenesteloven regulerer spesialisthelsetjenesten ansvar for og samhandling og samarbeid med kommunene ( 2-1 e). Helsepersonelloven regulerer plikt for helsepersonell til å gi opplysninger til helse- og omsorgstjenesten (jf. 32 og 28 a). Særlig om kommunens ansvar for å gi hjelp mot psykisk problemer er nedfelt i HOTL jf. 3-1 andre ledd som gir kommunene et klart ansvar som omfatter et klart ansvar for å sørge for nødvendige tjenester til personer med psykiske problemer. Videre vises det til 3-2 og 3-3. Kommunen skal bl.a. sørge for behandlingsopplegg når det er behov for det lokalt eller i egnet behandlings- eller omsorginstitusjon, og har et oppfølgingsansvar under og etter institusjonsopphold. 2.2.1 Anbefalte samarbeidsrutiner mellom de somatiske klinikkene og psykisk helse VPP Hammerfest og VPP Kirkenes har begge tilsynsordninger rettet mot somatiske avdelinger. Tilsyn betyr i denne sammenhengen når pasienten er innlagt på en sykehusavdeling og trenger behandling eller vurdering fra en annen avdeling eller faggruppe (psykiatrisk tilsyn, medisinsk tilsyn, kirurgisk tilsyn eller lignende). Denne ordningen blir også kalt liasontjeneste. Både VPP Hammerfest og VPP Kirkenes gir som regel et tilbud innen 24 timer på hverdager. Avdelingene som ønsker en vurdering av en pasient sender VPP en skriftlig henvendelse innen kl. 12.00 om det ønskes en vurdering den samme dagen. Erfaringsmessing kommer de fleste henvendelser fra medisinsk avdeling og akuttseksjonen (>80 % av de totale henvendelsene). I Hammerfest kan alle behandlere ved avdelingen gå tilsyn, og fordelingen av pasienter skjer når henvendelsen kommer. VPP Kirkenes har laget en turnusordning hvor bare psykologer/psykologspesialister og leger i spesialisering/psykiatere inngår. Alle sykehusleger får tilsendt tilsynsturnuslister på forhånd slik at vakthavende kan kontaktes direkte. Tilsynsordningen er primært knyttet til akutthenvendelser (f.eks. suicidalvurderinger). Når tilsynet ikke utføres av en spesialist finnes det spesialist i bakvakt som kan konsulteres. Erfaringer fra Kirkenes viser at tilbudet strekker seg utover akuttvurderinger, dvs. henvendelser som har behov for vurdering eller behandling av psykisk helsevern/rus har også blitt vurdert. Tilsynsordningen fra voksenpsykiatrien i Finnmark bør fortsettes som en turnusordning. Hvis det ble opprettet AAT/APAT-stillinger som har base i Kirkenes og Hammerfest, mener vi at denne oppgaven delvis eller i sin helhet kan bli overført til AAT/APAT. 13

Gjennom et prosjekt under opptrappingsplanen for psykisk helse, ble det ansatt psykiatriske sykepleiere i en koordineringsfunksjon for en periode. Erfaringer med bruk av psykiatriske sykepleiere i en koordineringsfunksjon ble ansett som meget positiv og det bør vurderes om det kunne vært igangsatt igjen på våre sykehus. Med tanke på nasjonale føringer og en helhetlig pasientbehandling, kunne psykiatrisk sykepleier eller sosionom med videreutdanning i psykisk helse ivareta et subakutt tilbud til innlagte pasienter. Spesielt vil det gjelde grupper med sammensatte problemstillinger som for eksempel kreftpasienter eller pasienter med kroniske somatiske sykdommer. En koordinering og oppfølging av pasienter ville også kunne forbedre samarbeidet mellom kommuneog spesialisthelsetjenesten. Spesielt for pasienter som har behov for tjenester som ligger i grenseområdet mellom spesialisthelsetjenesten innenfor PHVR eventuelt somatisk, og oppfølging i kommunehelsetjenesten. Vedkommende bør ha tett faglig tilknytting til de lokale enhetene innenfor spesialisthelsetjenesten for PHV. Formålet vil være å kunne forhindre unødvendige akuttinnleggelser på UNN ved tilfeller som er uklare. 2.2.2 Anbefalinger til samarbeidsrutiner mellom kommunene og DPS Signalene om samhandlingen mellom kommune og spesialisthelsetjenesten, går ut på at denne kan absolutt forbedres. De ulike ansvarsområdene kan i mange tilfeller være vanskelig å definere mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten. Mennesker med psykiske lidelser har behov for gode rutiner og klar ansvarsfordeling når det gjelder utredning, behandling og oppfølging. Retningslinjene for kartlegging, behandling og oppfølging av personer med psykiske lidelser bør derfor implementeres. Pasienter med psykiske problemer har også ofte somatiske lidelser. Det er et stort behov for bedre samarbeid mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten for å gi disse pasientene den behandlingen de har behov for. En hovedprioritet for pasienter med psykiske lidelser er å få sammenhengende tjenester av god kvalitet i helsevesenet og tjenesteområder som omsorgstjenester, rehabilitering, NAV og lignende. Det er derfor viktig å koordinere pasientens behov i de ulike sektorene. En er nødt til å tydeliggjøre ansvarsområder og å avtalefeste dem, samt å få til tettere individuell oppfølging av både brukere og pårørende. Det totale tjenestetilbudet for denne pasientgruppen er fortsatt ofte fragmentert og lite samordnet. Gjennom samhandlingsreformen er det en dreining mot mer poliklinisk behandling og reduksjon i døgnopphold. Det vil føre til at kommunene får et større ansvar for denne pasientgruppen. Arbeidsgruppen påpeker at jevnlig kontakt mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten er nødvendig for et helhetlig pasientforløp. Vi mener at en koordinator til pasienten vil kunne bedre denne samhandlingen. Forslag til tiltak: Regelmessige møter mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Felles møter med pasient, kommunal psykiatri og spesialisthelsetjenesten. Formålet er å kunne sammen bli kjent med pasienten og å gi hverandre veiledning og informasjon om behovet til pasienten. Oppnevne en koordinator for pasienten som følger vedkommende både i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Koordinatoren kan være med på å skape en kontinuitet for pasienten. Ambulant akutteam kan ha en koordinerende rolle for pasienten mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten i en overgangsfase til kommunene selv kan ta på seg dette arbeidet. Kommunehelsetjenesten bør kunne få lagt inn akuttpasienter etter kl. 16.00 ved døgnenhetene i fylket. Spesialisthelsetjenesten bør derfor opprette en vaktordning for å kunne håndtere slike henvendelser. 14

2.3 Pasienter fra Finnmark behandlet ved UNN og DPS i Helse Finnmark HF 2012 Sommeren 2013 ble det utarbeidet en bestilling av data for aktivitet vedrørende pasienter bosatt i Finnmark behandlet innen psykisk helsevern og rusbehandling for voksne. Helsedirektoratet avd. Norsk pasientregister vurderte søknaden og kom fram til at utleveringen lå innenfor formålet som følger av NPR- forskriften. Tallmaterialet som ble vurderte for psykisk helsevern for voksne gjaldt døgnaktiviteten ved enkelte avdelinger ved Universitetssykehuset Nord-Norge og ved DPS- ene i Finnmark i 2012. Det viktigste funnet i svaret fra NPR er at 88 % (204 pasienter) av pasientene fra Finnmark gikk direkte fra kommunene i Finnmark til UNN akutt, uten å være i kontakt med et lokalt DPS. 12 % (27 pasienter) hadde enten vært i for- eller etterkant i et DPS. 93 opphold hadde 0-3 liggedøgn og 81 opphold som hadde 4-8 liggedøgn i UNN. De fleste ble sendt i ambulansefly med følgepersonell og ofte med politifølge i tillegg. Pasienter blir også sendt med politibil fra Finnmark til UNN. Dette oppleves ofte som svært belastende for pasientene og pårørende. Transportkostnader med ambulansefly, retur med vanlig rutefly og følge pasient vil for de 93 oppholdene ha en kostnad på 7 10 millioner kroner i 2012. Med en forsvarlig spesialistdekning ved døgnenhetene i DPS- ene, bakvaktsordning ved bruk av videokonferanse, etablerte ambulante akutteam og tett samarbeid med henvisere og UNN, ville det vært mulig å gi behandling og oppfølging til disse pasientene i Finnmark. Det samme vil sannsynligvis også gjelde for de 81 pasientene som ligger på UNN i 4-8 døgn. Arbeidsgruppen har fått bekreftet antagelsen om at mange pasienter går rett fra legevaktene i kommunene og rett til akuttavdelingene ved UNN, uten av DPS- ene har vært kontakt med pasientene. En oversikt over innleggelse ved UNN, fremkommer i vedlagte tabell 4. Forslag til tiltak: DPS- ene i Helse Finnmark må settes i stand til å ivareta alle allmennpsykiatriske funksjoner og ivareta akuttfunksjoner gjennom døgnet (24/7). Dette er en viktig forutsetning for i første omgang å ta hjem de pasientene som snur i døra på UNN (de 93 pasienter som har 0-3 liggedøgn). Døgnenhetene skal i tillegg til annet helsepersonell ha psykiater, psykologspesialist, og annet stabspersonell tilknyttet. Det skal etableres ambulante psykiatriske akutteam (APAT) ved hver DPS/SANKS. APAT skal være veien inn og ut av akuttbehandling for befolkningen i Finnmark. Det skal opprettes en vaktordning med psykiater i bakvakt som knyttes opp mot APAT og døgnenhetene. Til dette kan det benyttes videokonferanseutstyr. Utstyret og gode erfaringer fra UNN og DeVaVi skal benyttes. Videreutvikle samarbeidet mellom UNN og Helse Finnmark, ved å inngå en formell samarbeidsavtale. En avtale som kan inneholde UNNs mulige deltagelse i en vaktordning, samarbeid om å sikre rett nivå på pasientbehandling, prinsipp fra APAT om at de kan legge pasienter inn på sykehusavdeling ved UNN, kompetanseheving med mer. 15

Samtlige henvisere i kommunene må kontaktes for samarbeid om felles pasienter. Det kan også være behov for kompetanseheving av fastleger og kommuneleger. 2.4 Pasienter fra Finnmark behandlet ved UNN og ved DPS i Helse Finnmark HF 2012 etter diagnosegrupper Det vises til tabell 5 om pasienter fra Finnmark behandlet ved enkelte avdelinger ved UNN og ved DPS i Helse Finnmark HF 2012 og antall opphold etter diagnosegrupper. Aktivitetsdata for PHV for voksne fra NPR (Helsedirektoratet, 2013) vier at hovedtilstanden for landet er Affektive lidelser stemningslidelser (F30-39), Schizofreni (F20-29) og Nevrotiske lidelser (F40-49). Dette er hovedtilstandskodene som er de mest brukte innenfor døgn og poliklinikk i Norge. I Helse Finnmark er aktivitetsdataene lik som resten av landet, foruten at DPS- vest og øst har større andel av nevrotiske lidelser enn i Midt- Finnmark/SANKS En mulig forklaring for en større andel av de nevrotiske diagnosene er at både i vest - Finnmark og øst - Finnmark er det asylmottak. Flyktninger og asylsøkere som er plassert der har en overopphopning av av nevrotiske diagnoser (F40 49) og da i særlig grad av posttraumatiske stresslidelser, belastningsog tilpasningsforstyrrelser. 2.5 Kvalitet og pasientsikkerhet I Norge er oppmerksomheten nå for alvor rettet mot kvalitet og sikker pasientbehandling. Dette reflekteres i krav til kommune- og spesialisthelsetjeneste. Små og sårbare fagmiljø må i størst mulig grad samles, da dette vil bidra til å styrke kvaliteten og pasientsikkerheten. Vi viser til krav i oppdragsdokumentet til Helse Finnmark HF som sier at kvalitet og pasientsikkerhet skal prioriteres, og at gjeldende føringer skal legges til grunn for videreutvikling av klinikk PHV og TSB. St. meld. nr. 10 (2012 13) beskriver regjeringens overordnede målsettinger i følgende tre punkter: Et mer brukerorientert helse- og omsorgstilbud. Økt satsing på systematisk kvalitetsforbedring. Bedre pasientsikkerhet og færre uønskede hendelser. Helsedirektoratet forutsetter kvalitet i fagutviklingen på alle områder (Helsedirektoratet, 2011). Det beskrives for lite kunnskap om innholdet og kvaliteten i tjenestene samt behov for å ha i fokus systematisk kvalitetsarbeid og kompetanse. Arbeidet vil kreve vedvarende innsats for å lykkes. Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten 2005-2015 fokuserer på internasjonal kunnskap og erfaring fra arbeid med kvalitet og kompetanse og definerer god kvalitet ut fra følgende seks områder: Virkningsfulle tiltak forutsetter at beslutninger om behandling, forebygging, pleie, omsorg og sosiale tjenester baseres på pålitelig kunnskap om effekt av tiltak. Trygge og sikre tjenester forutsetter at sannsynligheten for feil og uheldige hendelser er redusert til et minimum. Involvere brukerne og gi dem innflytelse forutsetter at brukerens og pasientens erfaringer og synspunkter påvirker tjenestene. 16

God samordning og kontinuitet i tjenestetilbudet forutsetter at tiltakene er samordnet og preget av kontinuitet. God ressursutnyttelse forutsetter at ressursene er utnyttet på en slik måte at brukeren og samfunnet får mest mulig gevinst. Tilgjengelige tjenester og rettferdig fordeling forutsetter at ressursene i det samlede tjenestetilbudet er tilgjengelige og fordelt slik at alle har samme mulighet for å oppnå et godt resultat. 2.6 Tilbudet til den samiske befolkningen Staten Norge er opprinnelig etablert på territoriet til to folk: samer og nordmenn. Begge folkegruppene har den samme rett og det samme krav til å utvikle sin kultur og sitt språk. Samer har status som urfolk og etter Grunnlovens 110 a gir dette samer andre konstitusjonelle rammer enn øvrige minoriteter i landet. Dette innebærer blant annet at Sameloven gir en utvidet rett til å bruke språket. ILOkonvensjonen nr. 169 art.5 gir staten forpliktelser til å iverksette tiltak som skal sørge for at den samiske befolkningen skal kunne få et tilrettelagt tjenestetilbud. Dette innebærer at man skal ta hensyn til kultur og språk. I artikkel 25 i ILO-konvensjonen nr. 169 sies det at myndighetene skal sørge for en tilfredsstillende helsetjeneste blir gjort tilgjengelig for urbefolkningen, og at disse tjenestene i størst mulig grad skal finnes i lokalmiljøet. Formålet med lovverkene er ikke å gi samene en særbehandling, men å motvirke negativ diskriminering og for å oppnå reell likebehandling (regjeringen.no). Samisk språkforvaltningskommuner i Finnmark Det er fem kommuner i Finnmark som er innlemmet i det samiske språkforvaltningsområdet: Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Tana og Nesseby. I disse kommunene er samisk og norsk likestilte språk. Å være innlemmet i forvaltningsområdet innebærer en del forpliktelser for offentlige etater som skal betjene befolkningen. Hovedsaklig innebærer det at samelovens språkregler skal sikre retten til å bruke samisk språk i kontakt med offentlige organ, og sikre brukeren retten til å møte samisk språk i offentlige sammenheng. Det som spesielt gjelder helsevesenet er Sameloven 3-5 som sier følgende: [ ] den som ønsker å bruke samisk språk for å ivareta egne interesser overfor lokale og regionale offentlige helse- og sosialinstitusjoner i forvaltningsområdet, har rett til å bli betjent på samisk (sametinget.no). Paragrafen gjelder også for Helse Finnmark HF sine institusjoner i området. Selv om sykehuset eller DPS- er ligger er utenfor samisk språkforvaltningsområde, er de forpliktet etter loven til å gi tilgang til bruk av samisk språk dersom de tar i mot pasienter fra forvaltningsområder. Begrunnelsen for denne utvidete retten er at kommunikasjonssvikt kan få særdeles alvorlige konsekvenser for den enkelte (Angel et.al, 2012:5). Etnisitet Etnisitet blir brukt oftest i sammenheng med å identifisere en folkegruppe. Etnisitet blir definert sosialt og kulturelt. Det viser ikke til objektive kulturforskjeller, men til den sosiale kommunisering av kulturelle forskjeller. Hva som definerer etnisitet er varierende. Det kan være språket, klesdrakt, utseende osv. Det som er fellesfaktorer for medlemmer av gruppene er at de har felles opprinnelse, og at de på vesentlige områder er forskjellig fra andre grupper. Etnisitetsbegrepet er et kontaktfenomen der kulturelle forskjeller gjøres relevant i samhandling med andre (Eriksen, 2005). 17

Begrepet etnisitet blir brukt både implisitt og eksplisitt i Finnmark. Etnisitet blir ofte gjort eksplisitt i konfliktrelaterte samfunnsforhold, noe som spesielt media fokuserer på. Samene bestemmer over vidda, vi får ikke bygge gruver på grunn av reindrifta underforstått at reindriftsamene bremser samfunnsutvikling. Konflikten generaliserer en hel yrkesnæring. I Finnmark kan etnisitetsbegrepet gir roller og statuser i pasientens dagligliv. Etnisitet kan underkommuniseres og overkommunisere jf. Eidheims (1971) empiri fra Finnmark. Den kan overkommuniseres ved å gjøre den en politisk sak. Det kan underkommuniseres ved at samer i møte med nordmenn velger å underkommunisere sin samiske etniske identitet ved å kun snakke norsk seg i mellom (Stordahl, 2006). Under fornorskningsperioden var dette meget vanlig fenomen. Siden etnisitet er en sosial identitet, kan en velge å forlate sin egen kulturelle gruppe og bli en del av en annen. Man kan endre språk og skikker for å bli del av en annen etnisk gruppe. Under fornorskningen endret en stor del samer etnisk identitet, og betegnet seg selv som norsk med norsk kultur og språk. Etter den samiske revitaliseringen endret den offisielle retorikken seg om samisk tilhørighet, og pr. i dag er det mindre stigma tilknyttet til å tilhøre den samiske folkegruppen. Som helsearbeider møter vi fremdeles sterke spor fra fornorskningsperioden i helsen til befolkningen. Finnmarks særegne historie Finnmark har vært bebodd i over 10 000 år. Folket som vi finner arkeologiske spor fra, regnes med å være fra folkegruppen som vi i dag kjenner som samiske. Folket ble betegnet som er jakt og fangstsamfunn. Ca. 500 år f. kr. ble det også dannet jordbrukssamfunn ved kysten av Finnmark, mens på indre strøk ble jakt og fangstsamfunnene opprettholdt, som etter hvert også innbefattet tamreindrift Innvandring av andre folkegrupper fra sør til Finnmark, begynte under jernalderen. Den Finske innvandringen i Finnmark begynte for alvor på begynnelsen av 1700-tallet (Hansen og Olsen, 2007). Det ble lagt et grunnlag for en flerkulturell befolkningssammensetting som siden har preget Finnmark. Før 1800-tallet var samhandlingen mellom de ulike etniske gruppene basert på samisk premisser. Det vil si at nordmenn og finner/kvener lærte seg samisk for å samhandle med hverandre (Andersen, 2006). Da fornorskningspolitikken ble gjort alvor av ca. 1850, ble synet på samisk og kvensk befolkning endret. Kvenene måtte bli norske av sikkerhetsmessig grunner. Samene som ble oppfattet som et evolusjonistisk uutviklet folk, uten kultur jf. tidens ideologi sosialdarwinisme som allikevel ville dø ut. Norge som nasjon mente de gjorde samene en tjeneste ved å kultivere dem til nordmenn. Gjennom mellomkrigsårene blir internatene bygget opp for å institusjonalisere og intensivere fornorskningen av samiske og kvenske barn. Når andre verdenskrig går mot slutten og tyskerne trakk seg tilbake fra Finnmark i 1944, ble den brente jords taktikk gjennomført, og mesteparten av all bebyggelse fra Øst-Finnmark og til Nord-Troms brent ned. Befolkningen i Finnmark ble tvangsevakuert, ved unntak av enkelte som ble værende og skjulte seg over vinteren i huler fram til de allierte kom (snl.no). Etter krigen var all materielle spor etter faste samiske og kvenske bosettinger borte. Endel som ble evakuert til Sør-Norge, valgte å skifte etnisk identitet. Mange ble boende borte fra Finnmark for aldri å returnere. Når husene skulle gjenreises, ble de bygget etter noen få modeller godkjent av Husbanken. For å ta del i gjenreisingen var det viktig å kunne norsk for å kunne sende inn søknader om lån og 18

lignende til Husbanken og staten. Det å ikke inneha disse kunnskapene ble sett på som negativt, som vanskeligstilte samer som enda hadde klart å beholde sitt språk og kultur. De ble tapere i den norske velferdsoppbyggingen. Det har blitt, som psykologspesialistene Anne Lene Turi, PhD og Margrethe Bals, PhD kalte det på SANKS-konferansen i 2012, et historisk traume. Å ikke ha muligheten til å delta i samfunnet på like vilkår som andre skaper stigma, som i mange tilfeller følge flere generasjoner framover. I tillegg kommer det som de kaller for fornorskningssår, som gjerne innholder følelser som tap av identitet og tilhørighet. Mangel på anerkjennelse av egne grupper fordi en mangler grunnleggende kulturelle kunnskaper om sin egen kultur, er også sterke følelser som kan være med på å forringe helsetilstanden til en befolkningsgruppe. I tillegg kan samtidsproblemer som å måtte gi opp som yrke som fisker, bonde eller reindriftutøver, fører til kollektiv stress og sorgreaksjoner som preger utsatte befolkningsgrupper i Finnmark. SANKS særskilte oppgave overfor samisk befolkning Fagfolks kunnskap om samisk språk, kultur og samfunnsforhold er nødvendig for å opprettholde gode og likeverdige helsetilbud til den samiske befolkningen (Folkehelsemeldingen 2012-2013). Erfaringer har vist at manglende språk- og kulturforståelse kan føre til at symptomer på sykdom blir feiltolket og bl.a. føre til feilmedisinering, som kan ha alvorlige konsekvenser. Samtidig er det mye som tyder på at det er stor underrapportering av sykdom hos den samiske pasienten. Dette kan bero på at mange samer er mindre fornøyd med helsetilbudene p.g.a. fagfolks manglende kultur og språkkunnskap (St. meld. nr 47:118). Samisk nasjonalt kompetansesenter psykisk helsevern (SANKS) har fått i oppdrag å sikre likeverdige tjenester og god tilgjengelighet for alle grupper av samiske brukere på tvers av geografiske, språklige og kulturelle skillelinjer. Det skal gjennomføres ved å drive klinisk arbeid, opplæring og undervisning, samt forskning og utviklingsarbeid. Det er et overordnet mål å kunne tilby behandling og diagnostikk på samisk. Det er også viktig å inneha kulturkunnskap, -kompetanse og - forståelse i samhandling med den samiske befolkningen. Dette er en tilleggskompetanse SANKS ansatte skal ha. Senteret har distriktspsykiatriske funksjoner for alle i Midt-Finnmark og nasjonale funksjoner innen psykisk helsevern for hele den samiske befolkningen i Norge. Senteret skal videreutvikle kliniske tjenester, fremme og drive forskning og utviklingsarbeid, tilby undervisning og veiledning og tilby spesialistutdanninger, praksisplasser og hospitering. SANKS består av: Avdeling psykisk helsevern for voksne Avdeling psykisk helsevern for barn og unge Avdeling for forskning og utvikling SANKS er etablert som en del av Helse Finnmark HF og er en integrert del av spesialisthelsetjenesten for psykisk helsevern og rusbehandling. Helse Nord RHF får øremerkede midler over statsbudsjettet til driften. 19

2.7 Demografisk utvikling i Finnmark stigende folketall 2009-2013 Ifølge Finnmarksanalyser (NORUT) gikk folketallet i Finnmark ned i perioden 1995-2007. På slutten av 3. kvartal i 2007 var det 72 362 personer i Finnmark. Folketallet økte til 73 787 innbygger ved årsskiftet 2011/2012. Økningen skyldes i hovedsak et lite fødselsoverskudd og en markert økning i innvandringen. Etter 2000 er det bare Alta, Hammerfest og Sør-Varanger som har hatt vekst. Disse byene omtales som de regionale sentra. Befolkningspyramidene for de regional sentra og for kyst- og innlandskommunene, viser betydelig regionale forskjeller. Yngst befolkning har Alta som har høy andel barn og unge voksne i alderen 20-39 år, fulgt av Hammerfest som har høy andel unge voksne. Sør-Varanger og Vadsø har gjennomsnittlig andel unge. Kystkommuner og innlandskommunene har lavest andels unge og barn og unge. Felles for disse er en overvekt av godt voksne og eldre over 55 år. I kystkommunene er over en tredjedel av innbyggerne over 55 år pr. februar 2012 (Norut, 2012). Tall fra SSB i juli 2013 viser at Finnmark nærmer seg 75 000 innbyggere. Det er viktig å være klar over at befolkningsframskrivninger alltid er forbundet med usikkerhet. Ifølge mellomalternativet i SSBs framskrivninger, ser vi at befolkningen fram mot 2040 stiger mest i de tre største byene i Finnmark. Alta vil ha ca. 23 000 innbyggere, Hammersfest ca. 12 000 innbyggere og Sør-Varanger over 11 000 innbyggere. Det som er viktig, er at aldergruppen mellom 20-66 vil ha en nedgang fram mot 2040 for alle kommuner i Finnmark. Dette har betydning for forbruk av tjenester innen psykisk helsevern. Nasjonale tall viser at de fleste pasientene innen psykisk helsevern er mellom 23 og 49 år, det samme gjelder for Finnmark. Det er størst økning av pasienter fra 2011 til 2012 i aldersgruppen 0 17 år (30,9 %). Befolkningen eldes også i Finnmark To viktige strategiske føringer er forekomsten av psykiske sykdommer og befolkningsutviklingen i Finnmark. Forekomsten av psykiske sykdommer forventes å være stabil i alle aldersgrupper, folketallet vil påvirke dimensjoneringen av forventet behov for helsetjenester. Andelen eldre over 80 er økende (se tabell 3), som betyr at andelen som får demenssykdommer og også vil øke. Kompetansesenteret for aldring og helse skriver at demenssykdommene er sjeldne hos 50-åringer, men øker i forekomst fra 70 års alder og finnes hos 15 prosent av personer over 75 år, og hos mer enn 20 prosent hos dem som er over 80 år (aldringoghelse.no). De største utfordringene i tiden fram mot 2040 er å videreutvikle og ha fokus på de yngste og de eldste i Finnmark. I flere småkommuner vil antallet fra eldre over 80 år og eldre øke med over 10 % fra 2012 til 2040. Landet for øvrig vil ha en økning på 7,1 % for samme aldersgruppe. Økende levealder og endringer i sykdomsbildet må tas med når Helse Finmark skal planlegge for fremtiden. 2.8 Endringer i sykdomsbildet Folkehelseinstituttets Ellen Melbye Langballe og Miriam Evensen har skrevet en rapport om eldre i Norge og forekomst av psykiske plager og lidelser (2011). Hovedkonklusjon i denne rapporten er at det er mangelfull kunnskap om forekomsten av psykiske plager og lidelser blant eldre i Norge over 65 år. Det er få studier om dette i Norge, og det er heller ingen datakilder pr. i dag som kan brukes til slike forekomstberegninger. Rapporten er derfor først og fremst basert på en gjennomgang av nordiske 20

vitenskapelige publikasjoner om forekomsten av psykiske plager og lidelser blant eldre. Forfatterne har også tatt med undersøkelser fra andre land som de antar kan være gyldige også for norske forhold. På befolkningsnivå tyder undersøkelsene de har gjennomgått på at om lag 4-8 % av eldre over 65 år kan lide av alvorlig depresjon, mens om lag 25-35 % kan ha depressive plager som resten av befolkningen. Forekomstestimatene for alvorlige angstlidelser og symptomer på angst ser ut til å være om lag de samme som for depresjon. Psykoser og demens forekommer blant om lag 0,5-1,0 % av de yngste av de eldre (65-70 år). Forekomsten av lidelser som kan ha psykotiske ledsagersymptomer øker også med økende alder, slik at psykotiske symptomer blant de aller eldste antakelig er mer vanlig enn blant de yngste av de eldste. I grove trekk tyder altså deres gjennomgang av forskningen på at forekomsten av psykiske plager og lidelser blant de yngste av de eldste (65-70 år) er relativt lav sammenlignet med både yngre og eldre aldersgrupper. Blant de aller eldste er særlig forekomsten av ulike former for symptompress høyere (som angst- og depresjonsplager og symptomer på psykoser), og i enkelte grupper svært høy. Det betyr at det at spesialisthelsetjenesten og kommunene i Finnmark med en betydelig økning av eldre løpet av en 30 års periode, snarest bør gå i gang med planlegging av hvordan tilbudet til den aldrende befolkningen både innen demenssykdommer skal inneholde. 2.9 Behov for spesialister og fagfolk i et framtidig døgntilbud Spesialisthelsetjenesten er i stadig utvikling, og kravene til helsetjenesten endres raskt. Medisinskfaglig og teknologisk utvikling, demografiske endringer, endringer i pasientrollen og en rekke andre faktorer påvirker kompetansebehovet. Samhandlingsreformen og de to nye lovene, Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester og Lov om folkehelsearbeid, gir alle klare føringer for en framtidig helsetjeneste. Selv om det satses mye på kvalitets- og kompetansehevende tiltak, vet vi ikke nok om innholdet i de tjenestene som gis. Dette er en av konklusjonene i Forskningsrådets evalueringsrapport (2009). Det er derfor behov for mer dokumentasjon når det gjelder kvalitet og kompetanse i årene som kommer. Det skal finnes kompetanse på både utredning/diagnostikk, behandling og rehabilitering av personer med avhengighetsproblematikk og/eller psykiske lidelser. For å ta høyde for disse kvalitetskravene anbefales det fra arbeidsgruppen at hver døgnenhet har en stabsbemanning som minimum bør bestå av overlege (spesialist i psykiatri), lege i spesialisering, psykolog/psykologspesialist og (helst klinisk) sosionom i tillegg til kvalifisert pleiepersonal hvor hovedvekten bør ligge på sykepleiere med videreutdanning innen psykisk helse. Det er et mål for myndighetene å øke kompetanse, forskning og utviklingsarbeid innen feltet psykisk helse og TSB/rusfeltet i årene som kommer. Regjeringen vil iverksette et kvalitetsløft rus og psykisk helse med følgende innsatsområder: Kompetanseplan rus og psykisk helse Bedre grunnlag for styring, kunnskap om helseutfordringer og behandling Forskning, utvikling og kunnskapsstøtte En nøkkelfaktor i et kvalitetsmessig godt psykiatrisk døgntilbud er tilgang på spesialistvurdering og spesialistbehandling. Spesialistdekning dreier seg dessuten om pasientsikkerhet og tilgang til en forsvarlig vaktordning. I dag er spesialistene ved DPS-ene plassert på flere steder. Dette gjør at spesialister i mindre grad kan brukes fleksibelt mellom poliklinikk og døgnavdeling, og at fagmiljøene 21

blir små og ustabile. I en framtidig organisering av døgnplasser i Helse Finnmark vil muligheten for å rekruttere og stabilisere et tilstrekkelig antall lege- og psykologspesialister måtte tillegges avgjørende vekt. Undersøkelser har vist at de viktigste rekrutterings- og stabiliseringsfaktorene for spesialister er et større fagmiljø med flere spesialister, fagutviklingsmuligheter og mulighet for samarbeid med andre fagfelt. Samorganisering av sengeposter innen psykiatri og TSB/rus vil virke rekrutterende. Nært samarbeid med kollegaer også innen somatisk medisin, vil bli mulig både i Alta og Karasjok (Samisk helsepark) i tillegg til ved sykehusene i Hammerfest og Kirkenes. Nært samarbeid med somatikken, især indremedisin, vil bli viktigere i framtiden p.g.a. en voksende andel eldre i befolkningen (jf. tidligere beskrivelse), noe som fører til flere pasienter med sammensatte psykiske og somatiske kroniske lidelser. Disse pasientene vil ha behov for utredning og behandling også ved døgnavdelinger innen psykisk helsevern. For å få godkjent to år i spesialisering ved en voksenpsykiatrisk poliklinikk, må det være to overleger ansatt. Dette er vanskelig å få til i små fagmiljøer, og utdanningsmulighetene for leger i spesialisering blir dermed forringet. Dette vanskeliggjør i sin tur rekruttering og stabilisering av leger. Det er sannsynlig at en samling av det voksenpsykiatriske og barne- og ungdomspsykiatriske fagmiljøet på ett sted vil være rekrutterende for framtidige leger da disse til dels er overlappende spesialiteter med tjenesteløp som omfatter begge fagfelt. Hvis en større del av spesialistutdanning kan tilbys uten at legen må flytte eller pendle, vil det kunne være en viktig rekrutterings- og stabiliseringsfaktor. Det er også viktig at døgnenheten kan godkjennes som praksissted i spesialistutdanningen. Det må minimum være lege- og psykologspesialist tilknyttet en døgnenhet for å få godkjent en avdelingspraksis I stabsfunksjon på en døgnenhet kreves det foruten overlege og psykologspesialist, også lege i spesialisering (LIS) og ev.. psykolog, samt spesialsykepleiere og ev. sosionom med videreutdanning. En sengeavdeling uten spesialister tilknyttet, vurderes som uforsvarlig. Under følger en samlet oversikt over de viktigste forutsetningene som bør være til stede for å rekruttere og stabilisere spesialister innen voksenpsykiatri: Det viktigste momentet for å få etablert/rekruttert lege til en spesialistutdanning i psykiatri, er at den aktuelle avdelingen kan godkjennes som utdanningsinstitusjon av spesialitetskomiteen i Legeforeningen. Ett av hovedkravene er at det skal være ansatt en overlege i 100 % stilling, og at denne skal være tilstede 100 % i avdelingen. En ordning med ambulerende overlege som kun er i avd. 50 % av tiden og resterende 50 % på hjemmekontor annet sted, godkjennes ikke. Dette begrunnes i behovet for veiledning av legen under spesialisering og for tett oppfølging av det kliniske arbeidet. Det har kommet nye og skjerpende regler for spesialiteten psykiatri. Disse vil bli gjeldende i en overgangsordning fra 2014 og som fast ordning fra 2017. De nye reglene betyr at en større del av spesialistutdanningen for leger vil kunne tas ved DPS-ene. Dersom man ikke har godkjenning som utdanningsinstitusjon, vil ikke leger som ønsker spesialistutdanning få tellende tjeneste ved institusjonen. Det vil dermed være lite attraktivt å jobbe ved slike institusjoner. Deler av spesialistutdanningen i psykiatri kan tas innen rus- og avhengighetsmedisin, og omvendt. I tillegg godkjennes deler at spesialistutdanningen i barne- og ungdomspsykiatri i utdanningen i voksenpsykiatri, og omvendt. Det vil derfor være fordelaktig at man har rus og psykiatrienheter lokalisert på samme sted, slik at man kan ta mer av spesialistutdanningen uten å måtte flytte. 22

Et godt faglig arbeidsmiljø, inkl. større kollegium, slik at man ikke blir den eneste legen på avdelingen er viktig både for rekruttering og stabilisering. Å være eneste lege kan føre til for stor arbeidsbelastning, samtidig med at mangel på kolleger øker risikoen for at legen slutter. Tett samarbeid med andre fagmiljøer er en viktig stabiliserende faktor. Mulighet for fagutvikling, utdanning, forskning må være tilstede. Det bør satses på fagfolk med lokal tilknytning (jf. Helse Finnmarks slagord: Vi satser på egne krefter ). Erfaringen er at de som ikke har en lokal tilknytning, ofte bare blir værende en kortere periode i Finnmark. Høy turnover av ansatte fører til ekstra belastning på de som er stabile. Rekruttering av personell med samisk språk- og kulturkompetanse må prioriteres særskilt, slik at samiske pasienters rettigheter kan ivaretas. Dette kan gjøres ved å gi samiskspråklige spesialister ekstra økonomisk uttelling for språkkompetansen. For å øke rekrutteringen av spesialister med tilknytning til Finnmark, er det viktig at man setter i verk/kontinuerer avtaler og ordninger som favoriserer leger og psykologer som er bosatt fast i Finnmark framfor de som pendler (gjelder f.eks. Finnmarksavtalen for leger og inngått særavtale for psykologene). Konkurransedyktig lønn for leger i psykiatrien, sett i forhold til lønn for leger i allmennpraksis, vil styrke rekrutteringen. Lønnsgapet mellom fastleger og leger innen rus/psykiatri gjør at disse rekrutteringssvake spesialitetene taper i konkurransen. 3. Forslag til framtidig reorganisering av døgntilbudene I dag har Helse Finnmark 37 døgnplasser innen psykisk helse for voksne: 10 døgnplasser i Tana, 8 i Lakselv, 9 i Talvik og 10 i Alta. Behovet for døgnplasser i Finnmark avhenger av flere forhold som for eksempel forekomsten av psykiske lidelser i befolkningen, geografi med avstander og framkommelighet, tilbudet til den samiske befolkningen og hvilke andre tjenester som finnes ved DPS og i kommunene i opptaksområdet. Arbeidsgruppens anbefaling for døgnbehandling og reorganisering av døgnbehandlingen innen psykisk helse for voksne i Helse Finnmark HF, bygger på sentrale, regionale føringer og endrede rammebetingelser og behandlingsmåter. Det er krav om å gjennomføre omlegging fra døgnbehandling til mer dagbehandling, mer poliklinisk behandling med ambulante funksjoner der leger og psykologer deltar. Med disse føringer forventes det at pasienten også skal oppholde seg kortere i institusjoner. Det er også føringer for at man skal samle tilbudet på færre steder og dermed skape robuste fagmiljøer. Døgnbehandlingen må samordnes med ambulante psykiatriske akutteam (APAT) og polikliniske behandlingstilbud, samt gode tilbud i kommunene. Ved utbygging av APAT vil behovet for døgntilbud sannsynligvis avta. Etablering av APAT vil ha betydning for et fremtidig behov for antall senger ved døgnenhetene. Arbeidsgruppen har vurdert alternative modeller for døgnbehandling, herunder dagens modell, modell med to døgenheter i foretaket og modell med tre døgnenheter. 23

Arbeidsgruppen anbefaler 33 døgnplasser fordelt på følgende steder: En døgnenhet i Alta, med i alt 15 døgnplasser (en reduksjon av 4 plasser). Dette forutsettes en utbygging av APAT. En døgnenhet samlokalisert med Finnmarksklinikken i Karasjok med i alt 8 (4 nasjonale senger øremerket den samiske befolkningen) døgnplasser. En døgnenhet i Tana, med i alt 10 døgnplass. 3.1 Alternativ 1 Døgnbehandlingstilbud fordelt på tre døgnenheter 3.1.1 Døgnbehandling i Alta med nedlegging og flytting av døgnplasser innad i DPS Vest-Finnmark fra Talvik/ Jansnes til Alta Styret i Helse Finnmark tok til orientering sak 31/2009 om Plan for psykisk helsevern og rus del 2 vurdering av tilbudet ved døgnenhetene i DPS Vest-Finnmark med spesiell fokus på Jansnes samt momenter rundt å vurdere tilbudet og antall døgnplasser i klinikken.. Å drive to poster med to turnuser var uforholdsmessig dyrt og en stor utfordring for DPS Vest- Finnmark. Det ble ikke satt av penger på investeringsbudsjettet i opptrappingsplanen for å ivareta et stort rehabiliteringsbehov for bygningsmassen på Jansnes, slik det ble gjort for utbyggingen i Alta. Det er nå igjen behov for å bygge ut i Alta, jf. befolkningsutviklingen. Det er et økende behov for flere innleggelser i akutt- og krisetilfeller for vurdering/avklaring av pasientens situasjon samt langvarig behandling/rehabilitering. Arbeidsgruppen som utredet saken i 2009 besto av bl.a. ledere og ansatte i DPS Vest-Finnmark, som utarbeidet en nøytral og balansert utredning vedrørende behov, innhold og tjenestetilbud ved post Jansnes. Utredningen vedrørende post Jansnes ble sett i en helhetlig sammenheng når det gjaldt døgntilbudet i Finnmark. Forandringer ved post Jansnes kan ha store konsekvenser både i positiv og negativ retning avhengig av driftsmodell, for halvparten av Finnmarks befolkning. Ut i fra utfordringene som ble skissert i utredningen, mente DPS- lederen at en modell med en samlet utbygging av døgntilbudet ved Alta helsesenter var å foretrekke. Modellen dekker de samlede utfordringene i Alta samt opptaksområdet. Erfaringer fra etableringen av post Alta viser at det var mulig å etablere et stort og robust fagmiljø innen psykisk helsevern ved Alta helsesenter, som gir et godt og behovstilpasset tilbud til pasientene. Vurderingen har tatt utgangspunkt i både de faglige og økonomiske mulighetene i driftsmodellen. Det ble gjennomført en risiko- og sårbarhetsanalyse 9. oktober 2013 for flytting av døgnplasser innad i DPS Vest-Finnmark fra Jansnes i Talvik til Alta. Her ble kvalifisering av risiko knyttet til det faglige tilbudet til pasientene, for ansatte, for Talvik- samfunnet vurdert. (se vedlegg) 24

3.1.2 Døgnbehandling i Karasjok med nedlegging og flytting av døgnplasser innad i DPS Midt-Finnmark/SANKS fra Lakselv til Karasjok Arbeidsgruppen anbefaler å flytte de nåværende døgnplassene i Lakselv til Samisk helsepark i Karasjok, og å samlokalisere døgnpost PHV med døgnpost TSB. Det er drøftet å kunne plassere begge sengeposter på tomta til nåværende Finnmarksklinikken, men da som to separate poster. Arbeidsgruppen vurderer en slik samlokalisering som framtidsrettet og den vil kunne styrke begge fagfelt samt sikre et robust fagmiljø. Man forutsetter da at de to enhetene balanseres størrelsesmessig når det gjelder pasienter, og at de lokaliseres i to atskilte fløyer. En samorganisering under felles ledelse til kunne åpne for en mer effektiv utnyttelse av personellmessige og økonomiske ressurser. Bl.a. kan det åpne for felles bruk av miljøterapeuter på kveld/natt og helger samt høytider/ferier, noe som vil kunne reduserer behovet for totalt antall ansatte og vikarer. Stabsstillinger (lege, psykolog, spesialsykepleiere,sosionom) kan utnyttes fleksibelt på tvers av postene. I tillegg vil en samlokalisering/samorganisering, muliggjøre felles intern kompetanseoppbygging, både faglig og språklig/kulturell kompetanse. 25. september 2013 ble det gjennomført en risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse) av å flytte 8 døgnplasser innad i DPS Midt-Finnmark/SANKS fra Lakselv til Karasjok. Plassene foreslås samlokalisert i tilknytning til Finnmarksklinikken. Det ble vurdert risiko knyttet til det faglige tilbudet til pasientene, til kompetanse, for ansatte, til dagens lokaler i Lakselv og til sist risiko knyttet til Helse Finnmark HFs samfunnsansvar overfor Porsanger kommune som vertskommune til dagens døgnavdeling i Lakselv. I analysen deltok representanter fra SANKS/DPS Midt-Finnmark, flere ansatte fra døgnenheten, tillitsvalgte og verneombud, helse- og omsorgsleder Therese Thomassen i Porsanger kommune og to ansatte fra psykiatritjenesten i kommunen. Brukerutvalget ved SANKS/DPS Midt-Finnmark var invitert, men var forhindret fra å møte. I tillegg møtte avdelingsleder for SANKS/DPS Midt-Finnmark og prosjektleder Aina Irene Olsen. ROS- analysen, som ligger vedlagt, er møtedeltagernes produkt. Arbeidsgruppen finner det ikke riktig å vurdere noen av punktene, slik at ordvalg og argumentene i analysen er deres. I ROS- analysen kom det fram at det er det er knyttet stor risiko til å samle pasienter med rus- og psykiske lidelser i samme bygg. Videre ble det tatt opp at det er usikkert om tilbudet til den sjøsamiske befolkningen vil bli like godt ivaretatt i Karasjok som i Lakselv. Begrunnelsen er at det har tatt mange år å bygge opp kompetanse om den sjøsamiske befolkningen i Porsanger. Punktet bør tas alvorlig, og ved en eventuell flytting bør døgnenheten ivareta den sjøsamiske befolkningen ved å øke sin kompetanse på området, samt ha tilbud om aktiviteter som omhandler sjøsamiske tradisjoner. Videre ble det også tatt opp at det per dato er få personalleiligheter i Karasjok. Her bør man skaffe til veie nok boliger til nye ansatte. Deltagerne i møtet var bekymret for rekruttering og bevaring av den kompetansen som i dag finnes i Lakselv og at det blir vanskelig å rekruttere fagstillinger i Lakselv i tiden fram mot flytting. Deltagerne i møtet kom med mange konstruktive forslag knyttet til dette punktet. At døgnenheten i Lakselv er i nyoppussede og moderne lokaler må tas med når det skal besluttes om plassene skal flyttes. Det vil være behov for nye investeringsmidler for å bygge nytt i Karasjok. Når det gjelder vurdering av konsekvenser for Porsanger kommune som følge av flytting av døgnplasser, er tap av skatteinntekter for endel årsverk er en stor risiko. 25

I ROS- analysen som ble gjort i Lakselv den 8. april 2013, gjennomførte arbeidsgruppen (for foreliggende rapport og arbeid) en analyse for ev. flytting av døgnplasser fra Tana til nye Kirkenes sykehus. Arbeidsgruppen brukte mye tid på analysen, både under gjennomføring og på bearbeiding. Det betyr at analysene ble gjennomført på to forskjellige måter, både når det gjelder bruk av tid og på bearbeiding av risikoområdene. Det vil si at den første ROS analysen ble kun foretatt av arbeidsgruppen, mens ROS- analysen for Jansnes og Alta/ Lakselv til Karasjok involverte vi ansatte, tillitvalgte, representater fra kommunehelsetjenesten osv. Med bakgrunn i at ROS- analysen i som gjaldt en eventuell flytting av døgnbehandlingen til Karasjok, ble gjort i løpet av 3,5 time, ble resultatet meget bra. Møtedeltagerne arbeidet konstruktivt og godt. Dette ble gjort selv om oppgaven var meget vanskelig. 3.2.3 Beholde og videreutvikle dagens døgnenhet i Tana Tana beholdes som i dag. DPS Øst-Finnmark ble etablert i 1998. Lokalene i Tana ble totalrenovert i 2006 og finansiert gjennom opptrappingsplanens investeringsmidler. De gir tilbud til befolkningen i Tana, Sør-Varanger, Nesseby, Vardø, Vardø, Berlevåg og Båtsfjord kommuner. Tana og Nesseby er en del av det samiske språkforvaltingsområdet. DPS Øst-Finnmark er lokalisert på to steder. I Kirkenes er det en voksenpsykiatrisk poliklinikk (VPP) og en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). I Tana er det en voksenpsykiatrisk poliklinikk og en døgnenhet. Døgn- og poliklinikk er ikke i samme bygning, men ligger i umiddelbar nærhet (ca. 150 m). Døgnenheten har 10 senger, fordelt på egne rom. Det er opprettet et ambulant akutteam som er knytet til VPP i Tana. I tillegg disponerer DPS- et 4 treningsleiligheter i Tana. Døgnenheten i Tana beholdes med 10 døgnplasser inkl. ambulante team. Skjermingsrom gjeninnføres for å ta i mot overføring fra UNN. Brukerstyrte senger må inn i planen (som på alle DPS). 3.3 Begrunnelse for forslag om å ha 3 døgnenheter innen psykisk helse for voksne Geografiske forhold Finnmark er et stort fylke med 19 kommuner spredt over et stort geografisk område. Geografien er det viktigste argumentet for ikke å anbefale løsning med 2 DPS- er. Færre enheter vurderes ikke som hensiktsmessig grunnet for store avstander mellom de ulike døgnenhetene og kommunene i opptaksområdet. Mange pasienter vil få en betydelig lengre reisevei og oppfølging av utskrevne pasienter vanskeliggjøres. For pasientene er nærhet til behandlingstilbudet viktig (jf. Samhandlingsreformen). Innleggelse i døgnenheten krever dessuten et tett og nært samarbeid med pasientenes pårørende, familie og helse- og omsorgspersoner i kommunen. Dette arbeidet er vanskelig å få til med lange avstander. Det er mulig å benytte videokonferanse, men dette vil alltid være et supplement til den direkte kontakt. Veiledningsoppgaven ovenfor kommune vil også bli vanskelig å gjennomføre. Lange avstander gjør at spesialistene vil bruke mye av tiden sin til å reise til kommunene, noe som begrenser andre viktige oppgaver. Av erfaring vet vi at slik reisevirksomhet kan bli for krevende for fagfolk over tid. Rekruttering og stabilisering vil være vanskelig for DPS- er som skal betjenes store geografiske områder. 26

Tilbudet til den samiske befolkningen Helse Finnmark er pålagt et særskilt ansvar for å videreutvikle SANKS som nasjonal base for psykiatriske tjenester til den samiske befolkning. SANKS har som kompetansesenter også funksjon som samisk utdanningssenter innen voksenpsykiatri og barne- og ungdomspsykiatri. På bakgrunn av de nye reglene for legespesialisering innenfor psykisk helse for voksne har SANKS sendt inn søknad for å få godkjent inntil 9 md. fordypningstjeneste innen transkulturell/samisk psykiatri. Det regnes med at SANKS vil bli godkjent som praksissted for det søkte fordypningsområdet. I en framtidig nyorganisering bør avdelingen fortsatt få et særskilt ansvar for å ta imot samiske pasienter fra hele fylket og fra landet forøvrig, jf. SANKSs nasjonale funksjon. Dette vil sikre samiske pasienters rettigheter til psykiatrisk behandling på eget språk, som de har ifølge norsk lov. Helse Finnmark har ansvar for å tilrettelegge og organisere helsetilbudet slik at denne retten kan realiseres. Tilgangen til samiskspråklige spesialister og personell i et samiskspråklig miljø som bl.a. Karasjok, vil sikre at den svakeste gruppen pasienter, nemlig pasienter med alvorlige og kroniske psykiatriske lidelser, får en likeverdig helsetjeneste. Det er viktig at også DPS Vest- og Øst-Finnmark har et særskilt fokus på tilbudet til den samiske pasienten gjennom bl.a. å beholde og rekruttere samiskspråklige helsearbeidere, og ved å ha fokus på kulturkompetanse. SANKS har også i denne sammenhengen et utdannings- og veiledningsansvar. Det har vært vanskeligere å rekruttere fagfolk og spesialister til Lakselv sammenlignet med Karasjok. Dette har forhindret at SANKS kan tilby spesialistutdanning i voksenpsykiatri på samme måte som i barne- og ungdomspsykiatri. En samling av spesialisthelsetjenestene i en framtidig Samisk helsepark vil skape et tilstrekkelig stort og variert fagmiljø som vil tiltrekke seg og stabilisere spesialister og gjøre spesialistutdanning mulig. Sterke og robuste fagmiljøer med døgnenheter i Alta, Karasjok (SANKS) og Tana At den psykiatriske virksomheten i Helse Finnmark konsentreres på færre enheter enn i dag, vil i større grad sikre at fagmiljøene kan opprettholde faglig kvalitet og stabile behandlingstilbud. Det som naturlig peker seg ut når det gjelder framtidig organisering, er en videreutvikling av tre større DPSsentra: Alta, Karasjok (integrert i SANKS) og Tana. En slik tredeling vil, etter vår mening, være det optimale dersom man både skal ta hensyn til befolkningens og kommunenes behov for geografisk nærhet til tilbudene og nødvendigheten av å sikre stabile og levedyktige fagmiljøer. Det vil bidra til å effektivisere faglig og administrativt samarbeid og gi bedre utnyttelse av spesialistressursene. Det er fritt sykehusvalg i Norge der pasienter kan velge behandlingssted ut fra hvor det til enhver tid er ledig kapasitet. Finnmark bør i større grad betraktes som ett felles opptaksområde og ikke geografisk oppdelt etter folketall. Døgnenhetene bør kunne samarbeide slik at pasienter kan legges inn ved den avdelingen som til enhver tid har ledig kapasitet, uavhengig av pasientens bosted. Likevel bør lokale pasienter prioriteres grunnet behandlernes kjennskap til lokalmiljø og dets behandlingsapparat. Mer robuste fagmiljøer forutsetter en videreutvikling og styrking av samarbeidet innad i DPS-ene og mellom DPS- ene. Innad i DPS- ene gjelder det å samarbeide tettere mellom PHBU, VPP og døgnenhetene. Dessuten bør DPS- ene seg imellom etablere faste faglige møter, samordne inntak av pasienter, og bruke sine samlete fagressursene mer fleksibelt. I et framtidig Finnmarksykehuset bør det etter vårt syn også legges organisatorisk til rette for at psykisk helsevern kan samarbeide tettere med somatikken. 27

Den viktigste enkeltfaktoren for å skape og opprettholde et sterkt fagmiljø, er tilstedeværelsen av spesialister (psykiatere og psykologspesialister). Dersom mulighetene for rekruttering og stabilisering av disse faggruppene svekkes, har alle andre gode tiltak liten hensikt. Det er spesielt én ting som framstår som helt sentral for rekruttering og stabilisering av leger og psykologer, nemlig at institusjonen er godkjent som utdanningssted for spesialistutdanning. Det er viktig å sikre at denne muligheten er tilstede på alle de tre DPS- ene, også i en ny framtidig organisering. Det betinger bl.a. at det på hvert DPS finnes både polikliniske tilbud og sengeplasser samt tilstrekkelig fagpersonell. 3.4 Utredning av en eventuell flytting av døgnenheten i Tana til nye Kirkenes sykehus En av oppgavene i mandatet for arbeidsgruppen er å vurdere flytting av døgnenheten i Tana til nye Kirkenes sykehus (NKS). Tidsfristen for denne oppgaven var kort, først satt til 30. mai 2013. De andre oppgavene som gruppen skulle vurdere ble av den grunn satt til side, fordi utredningen av Tana/Kirkenes-saken ble prioritert. Styret bestemte den 31. mai ikke flytting av døgnenheten i Tana før til høsten 2013. Fristen ble utsatt og arbeidsgruppen fikk dermed bedre tid til å se hele døgntilbudet under ett. Den siste fristen vi har for vårt arbeider er styremøtet i Helse Finnmark HF 5. desember 2013. Premissene som arbeidsgruppen la til grunn i arbeidet med Tana-utredningen var: Døgntilbudet må ses på helhetlig og under ett. Det er meget problematisk å uttale seg om eventuell flytting av døgnenheten fra Tana til Kirkenes uten å se for seg hele døgntilbudet innen PHV i Finnmark. Denne delrapporten tar kun for seg problemstillingen knyttet til døgnplassene i Øst-Finnmark. Antall døgnplasser i psykisk helsevern i Finnmark opprettholdes gjennom tre enheter i Vest- Finnmark, Midt-Finnmark og Øst-Finnmark. Eventuell flytting av døgnenheten fra Tana forutsetter samlokalisering av VPP/BUP og døgnenhet i nye Kirkenes sykehus. I vurderingen av en flytting valgte vi å skissere to alternativer med begrunnelser for og imot en gjennomføring av en flytting eller at døgnenheten skulle bli i Tana. Alternativ: Døgnenheten forblir i Tana Følgende fire hovedargumenter anføres for at døgnenheten forblir i Tana: Nærhet og tilgjengelighet for pasientene. Tana ligger midt i opptaksområdet slik at tilgjengelighet til tjenester og samhandling med et flertall av kommunene vil kunne være tettere. Døgnenheten i Tana innehar i dag omfattende fagkompetanse, særlig bestående av erfarent og velutdannet miljøpersonale. Dagens døgnavdeling har mange samisktalende ansatte og gir tilbud til pasienter med samisk språk- og kulturbakgrunn. En tilstreber at det alltid er samisktalende personale på vakt, og dette hensyn tatt i bemanningsplan. Dette vil bli vanskelig å erstatte. Døgnenheten i Tana har romslige, fleksible og relativt nyrenoverte lokaler. 28

Følgende tre argumenter belyser usikkerhetsmomenter som resultat av eventuell flytting av døgnenheten fra Tana til nye Kirkenes sykehus: En eventuell flytting ligger fem år fram i tid noe som vil kunne svekke pasienttilbudet vesentlig (jf. ROS-analyse). Det er sannsynlig at ansatte vil gå over i annen jobb, og at rekruttering til døgnenheten i Tana blir vanskelig. Det er videre stor sannsynlighet for at Helse Finnmark HF vil miste viktige fagfolk ved flytting. Funksjonaliteten til ambulante akuttjenester (AAT) vil kunne svekkes, dersom denne er lokalisert i Tana mens døgnenheten flyttes til sykehuset. AAT og døgnavdeling er ment å skulle jobbe tett sammen omkring enkeltpasienter. Dette vil bli vanskeliggjort dersom døgnenheten er lokalisert i nye Kirkenes sykehus mens AAT befinner seg i Tana. Å flytte AAT til NKS vurderes ikke som hensiktsmessig på grunn av lang reisetid til de fleste kommunene. Det er en mulighet for at VPP i Tana blir marginalisert dersom døgnenheten flyttes til Kirkenes. Miljøet i Tana blir lite og sårbart, og rekruttering av spesialister vil kunne bli vanskelig. Alternativ: Døgnenheten flyttes fra Tana til NKS innen 5 år Følgende fem hovedargumenter anføres for at døgnenheten flyttes fra Tana til NKS: Det etableres et større og mer robust fagmiljø med mulighet for bedre integrering av tjenester for pasienter med sammensatte behov. Somatiske og psykiatriske tjenester vil være samlokalisert på NKS. Psykisk helsevern for barn- og unge og voksne vil være ytterligere samlokalisert ved at døgnenheten samlokaliseres med polikliniske tjenester i BUP og VPP. Et større samlet fagmiljø vil kunne virke rekrutterende på fagpersonell. Spesielt har mangel på psykologspesialister og legespesialister vært et problem i Øst-Finnmark (som i store deler av Finnmark for øvrig). Et større miljø vil kunne gjøre spesialiseringsmulighetene for leger og psykologer enklere. En døgnenhet i nye tidsriktige lokaler vil være positivt for både pasienter og ansatte, selv om pasientbehandlingen gis på et mindre areal enn i Tana. Felles kantine, møterom, undervisningsrom og andre fasiliteter er også positivt for de ansatte. Når pasienter trenger transport til eller fra UNN/Åsgård finnes gode flyforbindelser mellom Kirkenes og Tromsø. Følgende to argumenter belyser usikkerhetsmomenter som resultat av eventuell flytting av døgnenheten fra Tana til NKS: Døgntilbudet til den samiske befolkningen må tas særskilt hensyn til. Det forutsettes at døgntilbudet til den samiske pasienten vil bli gitt av SANKS i Samisk helsepark. Dette tas med i videre arbeid med planlegging av Samisk helsepark. Samiske pasienter vil kunne få et kvalitetsmessig meget godt døgntilbud ved Samisk helsepark i Karasjok. I Karasjok er det god tilgang til samisktalende spesialister og miljøpersonell. En døgnenhet lokalisert i NKS ligger i en geografisk ytterkant av opptaksområdet. Samtidig utgjør Sør-Varanger kommune om lag 40 % av den voksne befolkningen i Øst-Finnmark. Det er relativt gode flyforbindelser fra Kirkenes til mange av kommunene, som for eksempel Vardø, Vadsø, Båtsfjord og Berlevåg. 29

Arbeidsgruppens utredning og vurderinger er i hovedsak basert på den ROS-analysen arbeidgruppen gjennomførte i Tana. Samtlige risikoområder er vektet til middels eller høy risiko, noe som krever at risikoreduserende tiltak iverksettes så snart dette er praktisk og økonomisk mulig. Tiltak bør iversksettes straks eller senest innen fastsatt frist som aksepteres av berørte parter. Følgende områder ble risikovurdert: Fagkompetanse i personalgruppa tilknyttet døgnenheten Tilbudet til den samiske befolkningen Nærhet og tilgjengelighet i tilbudet til pasientene Hensyn til den ansatte Forholdet til lokalsamfunn Planleggingsprosessen av NKS Vurdering av dagens lokaler i Tana sammenlignet med NKS Samtlige områder ble vurdert i forhold til fordeler og ulemper, med påfølgende forslag til risikoreduserende tiltak. Det var flere utfordringer og usikkerhetsmomenter knyttet til eventuell flytting av døgnenheten til NKS. En sentral utfordring var tidsperspektivet for eventuell flytting, noe som går igjen ved alle vurderingene om døgnenhetene i Finnmark fylke. Pasienttilbudet ville i en overgangsfase være svært sårbart, ettersom det vil ta tid å rekruttere nødvendige fagpersoner til den nye enheten. Erfaringer fra Øst-Finnmark og i stor grad Finnmark for øvrig tilsier at det er vanskelig å rekruttere og stabilisere fagpersonell, noe som også er blitt problematisert i denne rapporten. Samtidig ville det være en reell risiko for at fagfolk slutter i Tana og få ville ha vært villig/i stand å flytte til Kirkenes sammen med sin døgnenhet. Gjennom utredningsprosessen for en eventuell flytting av døgnenheten i Tana til Kirkenes, var det ikke tatt med i mandatet at en skulle utrede de økonomiske konsekvensene ved anbefalingene til gruppen. I styremøtet i Helse Finnmark HF 29. august 2013 ble det bestemte at døgnenheten ikke skal inn i nye Kirkenes sykehus. Dette på grunn av at de økonomiske rammene ikke har rom for å bygge en egen døgnenhet i sykehuset på dette tidspunktet (SAK 58/2013). På grunn av denne avgjørelsen er videre arbeid basert på at døgnenheten i Tana forblir i Tana. Arbeidsgruppen har derfor lagt til grunn at det skal forbli en døgnenhet i Tana, med en eventuell videreutvikling av tjenestetilbudet i Tana. 3.5 Alternativ 2 To døgnenheter i Finnmark Finnmark har en liten og spredt befolkning med ca. 75 000 innbyggere (2013). Opptaksområdene til dagens tre DPS-er er små i forhold til folketall. Det gjelder spesielt for DPS Midt-Finnmark/SANKS, som har et primært opptaksområde på 12 000 innbyggere. Det er da nærliggende å tenke at det i Finnmark burde være to DPS-er, ett som dekker Vest-Finnmark og ett som dekker Midt/Øst-Finnmark (ca. 50 % av befolkningen på hver). Da har man sett bort fra geografiske hensyn og nærhet til brukerne. Alternative forslag til geografisk plassering av DPS-ene i en slik modell vil være som beskrevet nedenfor 30

3.5.1 En døgnenhet i Alta for befolkningen i Vest-Finnmark og en i Tana for befolkningen i Midt- og Øst-Finnmark Dette vil innebære én døgnenhet i Alta hvor Jansnes er lagt ned og 5 senger er flyttet til Alta, (se konklusjon i alternativ 1, med totalt antall 15 sengeplasser). Befolkningsgrunnlaget vil utgjøre ca. 27 000 innbyggere. I tillegg til en døgnenhet i Alta, opprettholdes døgnenheten i Tana, som vil gi et tilbud til befolkningen i Midt- og Øst-Finnmark, herunder et samlet tilbud til de fem kommunene som ligger i det samiske forvaltningsområdet. Befolkningsgrunnlaget vil utgjøre ca. 27 000 innbyggere, med totalt 15-18 sengeplasser. SANKSs døgnenhet vil da nedlegges og sengeplassene flyttes til Tana. Det vil ikke være behov for å bygge nytt, da døgnenheten i Tana er bygningsmessig dimensjonert for 20 plasser. Et døgntilbud på kun to steder kan være ressurssparende, hvis ikke de økte utgiftene til ambulant virksomhet ved AAT/APAT spiser opp dette. Det vil gi et mer robust fagmiljø med hensyn til tilstedeværelse, men kvaliteten blir ikke nødvendigvis bedre. Dette er fordi kun to sentra medfører stor aksjonsradius (reising) og økt pasientgjennomstrømning. Et stort pasienttall kan gi mer differensierte oppgaver og mengdetrening på behandlingstyper, men det er samtidig høy risiko for redusert lokal kunnskap om pasientens nettverk og belastninger og muligheter på hjemstedet, samt risiko for redusert tilgjengelighet for pasienten og redusert kontakt mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten. 3.5.2 En døgnenhet i Alta for befolkningen i Vest-Finnmark og en i Karasjok for befolkningen i Midt- og Øst-Finnmark Utgangspunktet er da en døgnenhet i Alta hvor Jansnes er lagt ned og noen senger er flyttet til Alta, se konklusjon i alternativ 1, med totalt antall 15 plasser eks ambulant akutteam. Befolkningsgrunnlaget vil utgjøre ca. 27 000 voksne innbyggere. Sammen med Alta kommer en døgnenhet i Karasjok, som skal gi et tilbud til befolkningen i Midt- og Øst-Finnmark, samt et tilbudt til den samiske befolkningen, herunder et samlet tilbud til de 5 samiske kommunene som ligger i forvaltningsområdet som er definert i Sameloven. Befolkningsgrunnlaget vil utgjøre ca. 27 000 voksne innbyggere, med totalt 15-18 plasser eks. ambulant akutteam. Det vil være positivt at tilbudet til den samiske befolkningen kan dekkes av SANKS/Samisk helsepark. Å samle døgntilbudet vil som nevnt over være ressursbesparende. Det vil også gi et samlet døgntilbud til den samiske befolkningen i Tana og Nesseby, og det gis mulighet til å få et robust og godt fagtilbud. Tilgjengeligheten og nærheten til pasienten vil forringes, og vi kan ikke se at dette er hensiktmessig for pasientene vi skal behandle. 3.5.3 Arbeidsgruppens vurdering av modellene som legger til grunn 2 døgnenheter i Finnmark Finnmark er et stort fylke med 19 kommuner spredt over et stort geografisk område. Geografien er det viktigste argumentet for ikke å anbefale en tomodellsløsning. Lange avstander mellom døgnenheten i Karasjok og kommunene i opptaksområdet vil gi store utfordringer, både at pasientene får lang reisevei, og når det gjelder fysisk tilstedeværelse ved oppfølging av utskrevne pasienter og oppfølging av spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt for enkeltpasienter. Det er mulig å bruke videokonferanse, men ikke alltid. Spesialistene må bruke for mye av tiden på å reise fra Karasjok til for eksempel Kjøllefjord og Vardø, eller fra Tana til Kautokeino. Av erfaring vet vi at dette blir for krevende for helsepersonellet over tid. Nærhet til behandlingstilbudet er et viktig poeng i etableringen av de distriktspsykiatriske sentre. Med bakgrunn i geografi burde det vært minst 4 DPS-er i Finnmark, men på grunn av liten befolkning ble det etablert 3. Lang reisevei og lang avstand til egen kommune og sosialt nettverk for pasienten er et sentralt argument som taler mot tomodellsløsning. Innleggelse i 31

døgn krever et tett og nært samarbeid med pasientenes pårørende, familie og helse- og omsorgspersoner i kommunen. Dette er vanskelig å få til med lange avstander og mye tid på reising. I tillegg vil opptaksområdet til SANKS bli splittet. På grunn av de store avstandene i Finnmark og den belastningen det medfører for pasienter og ansatte anbefaler arbeidsgruppen ikke en modell med to døgnenheter. 3.6 Konklusjon og arbeidsgruppens anbefaling Arbeidsgruppens mandat har vært å vurdere dagens modell for døgnbehandling i Helse Finnmark for den voksne befolkningen. I dag er det tre DPS- er i Finnmark som har enheter plassert på syv ulike steder i fylket. Døgnbehandlingstilbudet innen PHV er lokalisert på fire steder. Ved å ha små enheter som i dag skaper vi hindringer for å utvikle sterke og robuste fagmiljøer på hvert enkelt sted. Det gjenspeiler seg ved store utfrodringer knyttet til rekruttering og stabilisering i Finnmark generelt. Det ligger sentrale og regionale føringer for endrede rammebetingelser, endrede behandlingsmåter, krav om å gjennomføre omlegging fra døgnbehandling til mer dagbehandling, mer poliklinisk behandling, ambulante funksjoner der leger og psykologer deltar, kortere opphold i institusjon, samle tilbudet på færre steder og skape robuste fagmiljøer. Disse føringene har arbeidsgruppen tatt med seg i våre anbefalinger. Ut fra føringer om bl.a. at tilbudet skal gis på færre steder som har sterke og god fagmiljøer har gruppen vurdert to modeller. Den ene modellen er at døgntilbudet i Finnmark skal gis på to steder. På grunnlag av Finnmarks geografi og alt for lange avtander og lang reisetid er modellen ikke å anbefale. Den andre modellen er at døgntilbudet gis på tre steder og det er modellen arbeidsgruppen anbefaler å gå videre med. Arbeidsgruppen mener der er riktig med føringene i bakgrunn, at Jansnes nå må legges ned og 5 av Jansnes 9 sengeplasser, flyttes til Alta. Å utvide tilbudet ved posten i Alta vil føre til bedre mulighet for å rekruttere og utnytte spesialister og annet helsepersonell. Dette vil igjen gi et bedre faglig og mer differensiert tilbud til pasientene. Som følge av å etablere én turnus vil også de totale driftskostnadene reduseres. For å utvide post Alta bygges det en ny etasje ved Alta helsesenter i tilknytning til dagens korttids - og krisepost. Den videre planleggingen vil ta utgangspunkt i erfaringer fra dagens korttids - og krisepost. I tillegg til flere pasientrom er det behov for flere skjermingsrom, for å kunne behandle enda flere alvorlige psykisk syke pasienter, aktivitetsrom med mer. Arbeidsgruppen slutter seg dermed til anbefalingen i utredingen fra 2009 og anbefaler at Jansnes legges ned og 5 plasser flyttes til Alta. Døgnenheten i Lakselv legges ned og 8 plasser flyttes til Karasjok. Det opprettes en døgnenhet i Karasjok som skal gi tilbud til den samiske befolkningen og befolkningen i Midt-Finnmark. Det foreslås å opprette døgnenheten som en egen enhet tilknyttet til dagens Finnmarksklinikk i Karasjok. Enhetene for TSB og PHV vil være adskilte poster, men organisert med en felles ledelse. Begrunnelsen for å opprettholde 8 døgnplasser i PHV mener arbeidsgruppen er nødvendig for å dekke det framtidige behovet for samiske pasienter i hele landet, i tillegg til pasienter i eget fylke. 32

Døgnenheten i Tana med 10 døgnplasser videreutvikles. Den beholdes i Tana jf. Helse Finnmarks HF sitt styremøte den 28. august, der det ble avgjort at døgnenheten ikke skulle flyttes til nye Kirkenes sykehus. Arbeidsgruppen anbefaler 33 døgnplasser som fordelt på følgende steder: Døgnenheten Jansnes legges ned og 5 av 9 plasser flyttes til døgnenhet i Alta, som får i alt 15 døgnplasser. Reduksjonen av 4 døgnplasser forutsettes at det opprettes et ambulant akutteam. Døgnenheten i Lakselv legges ned og sengeplassene flyttes til Karasjok. En døgnenhet samlokaliseres med Finnmarksklinikken i Karasjok med i alt 8 døgnplasser (4 nasjonale senger er øremerket den samiske befolkningen). En døgnenhet i Tana, med i alt 10 døgnplasser. Et kvalitativt godt døgntilbud lokalisert til Finnmark krever at DPS- ene i Helse Finnmark settes i stand til å ivareta alle allmennpsykiatriske funksjoner og ivareta akuttfunksjoner gjennom døgnet (24/7). Døgnenhetene skal i tillegg til annet helsepersonell ha psykiater, psykologspesialist, og annet stabspersonell tilknyttet. Det skal etableres ambulante psykiatriske akutteam (APAT) ved hver DPS/SANKS. APAT skal være veien inn og ut av akuttbehandling for befolkningen i Finnmark. Det skal opprettes en vaktordning i tilknytting til APAT og døgnenhetene med psykiater i bakvakt. Til dette skal det benyttes videokonferanseutstyr. Utstyret og gode erfaringer fra UNN og DeVaVi skal benyttes. Samarbeidet med UNN må videreutvikles ved å inngå en formell samarbeidsavtale. En avtale som kan inneholde UNNs mulige deltagelse i en vaktordning, samarbeid om å sikre rett nivå på pasientbehandling, kompetanseheving med mer. 33

Litteraturliste Andersen, S. 2006. Landskap, forvaring og samisk identitet. I Samisk identitet kontinuitet og endring. (2006)Stordahl, V.(red.) Diedut Nr. 3. 2006 s.12-35 Angel, E. et.al 2012. Kartlegging av samisk perspektiv i kommunesektoren. Rapport 2012:5. Alta: Norut Alta Áltás as Bals, Margrethe og Turi, Anne Lene Å snakke om fornorskningssår i det kliniske møtet. SANKS - konferansen 2012, Karasjok www.helse-finnmark.no/getfile.php/fin%20helse- Finnmark%20INTERNETT/SANKS/Dokumenter/Anne%20Lene%20og%20Margrethe.pdf Hansen, I. L. og Olsen, B. 2007. Samenes historie fram til 1750. Oslo: Cappelens Akademiske forlag Helsedirektoratet. 2013: IS- 2069 Aktivitetsdata fra psykisk helsevern fra voksne og tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelmisbruk 2012. 04/2013. Oslo: Helsedirektoratet Helsedirektoratet. 2011: IS- 1914 Kvalitet og kompetanse om hvordan tjenester til mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer kan bli bedre. 06/2011. Oslo: Helsedirektoratet Helsedirektoratet. 2012: IS-1967 Prioritering i helsesektor. Verdigrunnlag, status og utfordringer. 03/2012. Oslo: Helsedirektoratet. Langballe, Ellen M. og Evensen, Miriam (2001) Eldre i Norge: Forekomst av psykiske plager og lidelser. Oslo: Folkehelseinstituttet Meld. St. 10 (2012 2013) God kvalitet trygge tjenester, Kvalitet og pasientsikkerhet i helse- og omsorgstjenesten. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. 34 (2012-2013) Folkehelsemeldingen. God helse felles ansvar. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet Midtun, Linda (red.) 2009 Samdata. Nøkkeltall for spesialisthelsetjenesten 2008. 01/09. Trondheim: SINTEF Teknologi og samfunn, Helsetjenesteforskningen. Norut (2012) Rapport: Finnmarksanalyser. Stigende folketall i Finnmark de tre siste år. Sist endret 24.02.2012. Alta: Norut finnmarksanalyser.norut.no/images/stories/befolkning/fa_befolkningsutvikling_280212.pdf Oppdragsdokument fra HOD (2013) til Helse Nord RHF: www.helsefinnmark.no/getfile.php/fin%20helse- Finnmark%20INTERNETT/Styresaker/Styresaker%202013/Oppdragsdokument_2013.pdf Sosial-og helsedirektoratet (2006) Veileder: Psykisk helsevern for voksne. Distriktpsykiatriske sentre med blikket vendt mot kommunene og spesialiserte sykehusfunksjoner i ryggen. Oslo: Sosial-og helsedirektoratet. helsedirektoratet.no/publikasjoner/distriktspsykiatriskesentre/publikasjoner/distriktspsykiatriske-sentre.pdf Stordahl, V. 2006. Innledning i Samisk identitet kontinuitet og endring. (2006)Stordahl, V.(red.) Diedut Nr. 3. 2006 s. 7-12 34

St. meld. Nr 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen. Rett behandling - på rett sted - til rett tid. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. St.prp. nr 63 (1997-1998) Om opptrappingsplanen for psykisk helse 1999 2006. Endring i statsbudsjettet for 1998. Oslo: Sosial- og helsedepartementet Styremøte i Helse Finnmark HF 29. august 2013. SAK 52/2013 Oppfølging av og veien videre for prosjekt NKS Nye Kirkenes sykehus. www.helse-finnmark.no/getfile.php/fin%20helse- Finnmark%20INTERNETT/Styresaker/Styresaker%202013/Sak%2058%20- %20Nye%20Kirkenes%20sykehus-%20oppf%C3%B8lging%20og%20veien%20videre.pdf Internet: http://www.aldringoghelse.no http://www.regjeringen.no http://www.sametinget.no Store norske leksikon http://snl.no/finnmarks_historie 35

Vedlegg Oppgaver i arbeidsgruppens mandat: Definere, avklare og skape felles forståelse for oppdraget. 1. Det skal utarbeides en detaljert plan for arbeidet og fordele oppgaver i gruppen. Arbeidsgruppen organiserer selv arbeidet og må gjerne opprette undergrupper. 2. Beskriv forbruk av døgnplasser ved DPSene/SANKS og for bruk av sykehussenger for 2012. a. Aktivitetsdata: i. antall og andel innleggelser og re-innleggelser ii. kommunetilhørighet iii. gjennomsnittlig liggetid iv. diagnoser v. bruk av tvungen psykisk helsevern med og uten døgnopphold vi. akutte innleggesler ved sykehus, antall og andel av befolkningen vii. de 5 vanligste ICD10- kategorier behandlet ved døgnenhetene viii. antall og bruk av brukerstyrte senger b. Bruk av Modum bad og Viken senter c. Spesialistdekningen ved døgnenhetene d. Vaktordning/aktivitetsbasert turnus e. Bemanningsfaktor og øvrige stillinger knyttet til døgnvirksomheten f. Kartlegging av arbeidsplaner 3. Beskriv hvordan vi på en best mulig måte kan nå målet om å samle og utvikle sterke og gode fagog spesialistmiljø, herunder legge til rette for utdanning av psykiater og psykologspesialister. 4. Utarbeid en behovsanalyse med bakgrunn i dagens antall senger ved DPSene/SANKS og bruk av sykehussenger i forhold til dagens bruk og befolkningsutvikling i et 10- års perspektiv (se trendforskning når det gjelder sykelighet). 5. Planlegg og komme med forslag til alternative modeller for døgntilbudet i et helhetlig pasientforløp, antall senger, organisering, vaktordning, arbeidstidsbestemmelser, finansiering og arbeidsmåte, herunder beskriv samhandling med andre. Det fremtidige døgntilbudet må sees i sammenheng md etablering av ambulante team og ambulant akutteam, som også skal organiseres som en del av distriktspsykiatriske sentre, i samråd og samarbeid med kommunale tjenester, akuttavdeling og andre enheter i psykisk helsevern. Modellen må sikre et godt akutt- og krisetilbud i Helse Finnmark. 6. Videre utvikling av spesialisthelsetjenestetilbudet i Alta, herunder å utrede videreutvikling/utvidelse av tilbudet innen psykisk helse, inkludert etableringa av døgnbasert (24/7) krise- og akutt- tilbud. 7. Utrede og komme med anbefalinger om innhold og organisering av det fremtidige behovet for døgnbehandling og reorganisering av døgntilbudet innen psykisk helse for voksne i Samisk helsepark. 8. Utrede om flytting av døgnplasser innen psykisk helse fra Tana, skal inngå i Nye Kirkenes sykehus. 9. Vurdere institusjonsbehandlingens betydning i et helhetlig forløp. 10. Det skal utarbeides forpliktende og effektive samhandlingsrutiner mellom somatikk- og psykisk helsevern for å sikre og utvikle integrert og helhetlig behandling for pasienter med alvorlige og sammensatte psykiske lidelser. 11. Utred en fremtidig vaktordning med spesialister etter modell fra DeVaVi ved UNN. Kostnadene må utredes. 12. Definer kompetansebehov og spesialistkompetanse for det totale døgntilbudet. 36

Tabell 1 Utvikling av døgnplasser ved DPS-ene i Helse Finnmark HF Endring i antall senger fra 2002 til 2012 ved DPS-ene/SANKS i Helse Finnmark HF 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 DPS Vest-Finnmark 23 23 23 23 25 20 25 25 20 20 19 DPS Midt-Finnmark/SANKS 18 18 18 16 14 14 14 14 10 8 8 DPS Øst-Finnmark 27 27 20 20 20 20 20 20 15 15 10 I løpet av årene 2002 til 2012 har det blitt foretatt en reduksjon i antall senger fra 68 til 37 i DPS-ene. Dette har vært i tråd med ønsket utvikling. Tabell 2 Befolkningsutvikling i Finnmark Folk i Finnmark Kommune 01.01.2012 Fødte Døde Innflytting Utflytting Folkevekst 01.01.2013 Alta 19 282 272 121 1072 865 364 19 646 Hmmerfest 9 934 127 74 719 632 138 10 072 Sør- Varanger 9 860 109 74 592 523 108 9 968 Vadsø 6 125 48 44 441 409 38 6 163 Porsanger 3 946 24 44 242 203 22 3 968 Nordkapp 3 228 23 29 16 182-23 3 205 Kautokeino 2 927 30 24 91 101-4 2 923 Tana 2 896 23 30 155 143 4 2 900 Karsjok 2 763 15 24 109 142-42 2 721 Båtsfjord 2 089 32 19 160 100 73 2 162 Vardø 2 122 13 28 126 105 6 2 128 Lebesby 1 356 11 20 89 97-17 1 339 Måsøy 1 243 7 14 78 74-3 1 240 Loppa 1 087 7 16 68 76-17 1 070 Gamvik 1 008 11 13 131 74 55 1 063 Kvalsund 1 010 7 18 108 73 26 1 036 Berlevåg 1 015 5 12 68 51 10 1 025 Hasvik 995 10 6 81 57 28 1 023 Nesseby 901 9 15 48 61-19 882 DPS Vest-Finnmark 37 293 DPS Øst-Finnmark (minus barn Tana og Nesseby ca 870) 25 228 37

DPS Midt-Finnmark (pluss barn Tana og Nesseby ca 870) 12 014 Befolkningsfordeling mellom DPS-ene/SANKS i Helse Finnmark per 1. januar 2013 Finnmarks befolkning totalt, med middels nasjonal vekst SSB fordelt på DPS-er/SANKS 2020 2030 Vest 39426 Midt 12466 Øst 25129 Vest 41536 Midt 11329 Øst 25468 38

Finnmarks befolkning fordelt per DPS-ene/SANKS for voksne med middels nasjonal vekst SSB DPS Vest-Finnmark 2020 og 2030 2020 2030 DPS Øst-Finnmark 2020 og 2040 2020 39

2030 DPS Midt-Finnmark/SANKS 2020 og 2030 2020 2030 40