Husdyrskonsesjonslover, Kvoteordninger og Entreprenørskap Oppgave H

Husdyrskonsesjonslover, Kvoteordninger og Entreprenørskap Oppgave H ECN260 Landbrukspolitikk Norges miljø- og biovitenskapelige universitet Høst 2015 Stanger Gård Ann-Karin Bjørge Slee, Hans Aage Bjørge og Anna Lundstein

1. Innledning «Noe av det som imponerte meg mest under familieferien til Norge denne sommeren, var hvordan norske bønder har lykkes under utfordrende omstendigheter.» (Gates 2013; sitert i Bjørke 2013) Som Bill Gates er inne på, kan landskapet i Norge by på en rekke utfordrende omstendigheter for det norske landbruket. Landet vårt er langstrakt, vått, kaldt, bratt, avsides og dyrt. Videre skryter Gates av den fantastiske utsikten over fjordene, hvor en kan se hvordan jorden har blitt dyrket i et unikt landskap. Han og familien ble inspirert av historien om sta bønder som gjennom skiftende årstider har ledet kveget opp og ned de smale, bratte stiene (Dagens Næringsliv 2013). Det er et resultat av en lang historie med omfattende og streng landbrukspolitikk, at Bill Gates, andre turister og nordmenn kan nyte slike flotte fellesgoder. Utsikten hadde vært gjengrodd om det ikke hadde vært for beitende dyr og iherdige bønder med slåmaskiner. Dette er takket være en landbrukspolitikk som i tillegg til matproduksjon vektlegger kulturlandskap, biologisk mangfold, spredd bosetning, matsikkerhet og arbeidsplasser i distriktene. Landbruket produserer med andre ord mer enn mat, og dette kan ikke nødvendigvis omsettes for penger (Bjørke 2013). Å drive landbrukspolitikk innebærer at man bruker virkemidler for å dra landbruket i andre retninger enn markedskrefter alene vil føre med seg. I følge Norges Bondelag, er det essensielt å drive en aktiv landbrukspolitikk «for å sikre samfunnet et ønsket omfang av ikkeomsettbare fellesgoder» (Norges Bondelag 2013, s. 4). Politikken må derfor sette seg mål, og det må være politisk vilje til å sette inn effektive virkemidler for å nå disse (Norges Bondelag 2013). Landbrukspolitikken i Norge har i flere tiår vært formet med en intensjonen om å bygge opp under en variert produksjon mellom de forskjellige landsdelene. Denne politikken kalles kanaliseringspolitikk, og styres av diverse landbrukspolitisk verktøy som markedsregulering, importvernet, juridiske- og økonomiske virkemidler (Norges Bondelag 2013, s. 6 og 10) I denne oppgaven vil vi redegjøre for hovedtrekkene i reguleringen av husdyrproduksjon i Norge. 2

Bakgrunn Dagens landbruk er bygget opp av mange landbrukspolitiske ordninger som påvirker bøndenes evne til investering og produksjon (Rysstad 2013). Vi vil derfor gi et kort historisk tilbakeblikk for å kunne forstå helheten av dagens situasjon av reguleringen av husdyrproduksjon i Norge. En viktig form for landbrukspolitisk ordning historisk sett for norsk landbruk er landbrukssamvirket. Landbrukssamvirke er en av grunnpilarene i det norske landbruket. Et landbrukssamvirke er en allianse mellom bønder som ønsker å drive en bedrift eller et foretak sammen. Samlet driver landbrukssamvirkene en omfattende forretningsvirksomhet basert på foredling og salg av råvarer fra jordbruk og skogbruk (Norsk Landbrukssamvirke u.d. -a). De består i dag av blant annet bondeeide meieri, slakteri og eggepakkeri (Rysstad 2015b), som alle er demokratisk styrte virksomheter som eies i fellesskap (Norsk Landbrukssamvirke u.d. - b). Nortura er samvirket for kjøtt, Tine for melk og Felleskjøpet for korn. Samvirkeordningene stammer tilbake fra 1800-tallet, men det var først rundt 1920 at man opplevde en vekst i landbrukssamvirkene (Norsk Landbrukssamvirke u.d. -a). Dette var på grunn av den økonomiske krisen andre verdenskrig førte med seg (1920-30-tallet). Det ble vanskelig å få tilgang til markedet og prisene var ustabile, noe som skapte problemer for bonden. Gjennom samarbeid og organisering i distriktsvis og landsomfattende samvirkeorganisasjoner, fikk produsentene etter hvert bedre tilgang til markedet. Denne perioden blir kalt reguleringsfasen. En ønsket å få regulert omsetningen av melk og andre viktige jordbruksprodukter. I 1930 årene ble derfor Omsetningsloven og Omsetningsrådet etablert. Omsetningsrådet fikk hjemmel til å kreve inn omsetningsavgift som ble brukt til markedsreguleringstiltak som skulle bidra til å heve prisnivået og samtidig til å redusere prissvingningene. ( ) I medhold av loven ble det lagt avgift på omsetning av de viktigste jordbruksproduktene for å finansiere ordningen (Rysstad 2013, s. 3-4). Samvirkeordningene fikk tildelt viktige oppgaver med henhold til markedsregulering og et samarbeid ble inngått der landbrukssamvirket, på vegne av myndighetene, som skulle sørge for å forsyne hele landet med ferske jordbruksprodukter - til noenlunde like priser. Dette samarbeidet eksisterer fortsatt. Staten håndterte selv omsetningen av matkorn (Norsk Landbrukssamvirke u.d. -a). 3

Årene fra 1945 til 1990 kan stikkordsmessig oppsummeres som en periode med forhandlingsøkonomi og en gradvis oppdatering av budsjettstøtten. Budsjettstøtten gir høyere tilskuddssatser i områder med dårlige naturlige vilkår for jordbruk enn i de beste jordbruksområdene. Det ble altså lagt betydelig vekt på å opprettholde et jordbruk i næringsfattige strøk. Dette er et eksempel på distriktspolitisk motivert landbrukspolitikk (Rysstad 2015b). I følge Rysstad (2015b), ble det i et ambisiøst opptrappingsvedtak fra 1975 identifisert diverse støtteordninger og styring av matvarepriser som skulle heve bøndenes inntekt opp til et industriarbeider nivå. Den påfølgende Stortingsmeldingen (St. meld. Nr. 14 1976-77) utpekte fem mål for landbrukspolitikken: Produksjonsmål, inntektsmål, mål for landbruket i distriktspolitisk sammenheng, mål for miljø- og ressursvern og effektivitetsmål. I tillegg ble det satt i verk flere pris- og tilskuddsordninger, hvor flere av ordningene var differensiert ut fra hvor gårdsbrukene befant seg. Støtteordningene ble differensiert på trappetrinns metoder hvorav bruk med få dyr fikk høyere støtte pr. dyr enn bruk med store dyrebesetninger. (Rysstad 2015b). I følge Rysstad (2015a) er de viktigste bestemmelsene for regulering av produksjonsomfang i landbruket husdyrkonsesjonsloven fra 1975 og melkekvoteordningen fra 1983. Derfor vil vi gå nærmere inn på dette. Husdyrkonsesjonsloven gjelder for en rekke kraftfôrkrevende produksjoner, og ble innført for å hindre etablering av såkalt fabrikkproduksjon av egg, fjørfe- og svinekjøtt. Dette er et effektivt produksjonsregulerende virkemiddel, men det bidrar også til at kostnadsnivået i disse produksjonene blir relativt høyt da det ikke er tillatt å utnytte stordriftsfordelene i slike produksjoner fullt ut. (Rysstad 2015a, s. 11) Relativt kort tid etter opptrappingsvedtaket ble innført ble det overproduksjon av melk. 1983 ble det derfor innført en produksjonskvoteordning. Eksisterende produsenter ble tildelt kvoter basert på historisk produksjon. Det ble dermed opp til landbruksmyndighetene å vurdere fra sak til sak om en bonde skulle få anledning til å starte opp med melkeproduksjon og om en eksisterende produsent skulle få anledning til å utvide produksjonsomfanget. (Rysstad 2015b, s.7) 4

Konsesjonsgrensen har vært justert opp flere ganger de siste tiårene, deriblant i 1995 som et resultat av regjeringens ambisjon om et mer robust landbruk, og ytterligere i 2004 da konsesjonsgrensen ble oppjustert hele 50%. Datidens landbruksminister forsvarte denne endringene i sin tale til Stortinget i 2003: «Regjeringen ser behov for å legge til rette for større enheter og gjennom det lavere enhetskostnader» (Rysstad 2015a, s. 8). Den nye regjeringen har videre doblet konsesjonskvoten på slaktekylling fra 140 000 i 2013 til 280 000 i 2015. Figur 1: Konsesjonsgrenser i husdyrproduksjonen 1975-2015 1975 1995 2004 2013 2015 Avlspurker (fra 1988) 70 105 105 105 Slaktegris 500 1400 2100 2100 2100 Høner (egg) 2000 5000 7500 7500 7500 Slaktekylling 35000 80000 120000 140000 280000 (Kilde: Rysstad 2015a, s. 12) Melkekvoter 1.Formål Formålet med kvoteordningen for melk er å tilpasse melkeproduksjonen til avsetningsmulighetene i markedet innenfor de målsetninger Stortinget har fastsatt, herunder distriktsprofil og variert bruksstruktur. (Lovdata 2012) Siden 1993 har vi hatt melkekvoter for å regulere melkeproduksjonen i forhold til forbruket. Kvoteregelverket er sammensatt av en rekke bestemmelser som påvirker struktur og hvor produksjonen foregår. Enkeltpersons foretak har en øvre melkekvote på 400.000 liter og 750.000 liter for samdrifter. Kvotene er omsettbare, men bare innenfor samme fylke. Antall deltakere som kan inngå i samdrift er begrenset til fem, og avstanden kan ikke overstige 17 km (Norges Bondelag 2013, s. 33) Denne oppgaven skal videre drøfte hvordan en oppheving av gjennomgåtte politiske ordningen i reguleringen av husdyrproduksjonen i Norge vil påvirke a) bruksstruktur; b) sysselsetting; og c) kostnadsnivå, produksjonspriser og regional lokalisering av husdyrsdriften. Vi drøfter også avslutningsvis andre dilemmaer vi mener er viktige som et 5

resultat av en økning/oppheving av husdyrkonsesjonen; deriblant dyrevelferd, etikk, pris og miljø. 2. Oppheving av husdyrkonsesjonsordningene Bruksstrukturen Husdyrkonsesjonsloven fra 1975 og melkekvoteordningen fra 1983 har som formål å opprettholde en bruksstruktur spredt over landet. Ordningene er ett av de viktigste virkemidlene i bruk av kanaliseringspolitikken hvor målet er spredt produksjon, for å sikre høyest mulig matproduksjon på norske ressuser. Husdyrkonsesjonsloven tar for seg de mest kraftfôrkrevende formene for landbruk, dvs svinekjøtt, egg og fjørfe/kyllingproduksjon. Melkekvoteordningen fra 1983 ble dannet for å stoppe overetableringen og produksjonen som var i markedet, og man fikk kvoter som var beregnet utfra historiske leveringer. Kvotene ble også brukt for å gjennomføre kanaliseringspolitikken. Konsesjonen på verpehøns er i dag 7500 stk. Ifølge landbruksdirektoratet var det i utgangen av 2014, 513 eggprodusenter som hadde mer enn 6000 høns (Landbruksdirektoratet 2014). Andelen som hadde mindre enn 6000 og over 750 høns var minimal, men det er flere som hadde mindre enn 750 høns, hvorav disse må regnes som hobbyaktører (Lanbruksdirektoratet 2014). Det er relativt enkelt å kunne drive stort med eggproduksjon, så en oppheving av konsesjonen vil utvilsomt sørge for at enkelte kaptialsterke personer eller firmaer vil kunne bygge hønsehus som er store nok til at kun noen få trengs for å forsyne Norge med egg. Her vil en viktig faktor være geografien på produksjonen. Det vil være lønnsomt å ha produksjonen så nærme som mulig rundt de store byene i Norge, som Oslo, Bergen, Trondheim osv, med tanke på distrubisjonen. De store matvarekjedene vil kunne bruke sin enorme kapital til å utføre vertikal integrasjon ved å kjøpe eiendom og bygge ut gigantannlegg. De vil da ikke bare endre bruksstrukturen, men også hele verdikjeden, da det ikke lenger vil bli behov for eksterne eggpakkerier, grossister osv. Har man storproduksjon av egg vil det være naturlig at man vurderer å produsere kraftfôret selv. Tanken bak husdyrkonsesjonsloven er nettopp at man ikke ønsket så store aktører at man fikk det man kan kalle fabrikkproduksjon rundt egg. En opphevelse av konsesjonsordningen ville med andre ord endre bruksstrukturen til færre og større aktører som vil være mer sentralisert og ikke så spredt som i dag. 6

Det betales i dag omsetningsavgift på egg. Den utgjør 1 kr. pr. kg. egg produsert. For et bruk som har fylt opp konsesjonen sin på 7500 høns utgjør dette ca 150 000 kr. pr. år. Disse pengene går til Nortura som kan bruke de til å regulere markedet for egg. Ved en oppheving av husdyrkonsesjonsloven så hadde markedsreguleringen også mest sannsynlig måtte opphøre, og det vil gå ut over bruksstrukturen/lokaliseringen slik at de som bor mest ugunstig til med tanke på distrubusjon av egg og kraftfôr vil bli den som taper på endringen. Bruksstrukturen for svineproduksjon vil endres i stor grad på lik måte som eggproduksjonen dersom man opphever dagens ordninger. Her er det nok i enda større grad enn eggproduksjonen mulighet for å bruke stordriftsfordelene man får ved å øke antallet dyr. Det har vært stor etableringsvilje i svinekjøttproduksjonen, og man måtte derfor også sette konsesjonsbegrensing på avelspruker. I 1995 var grensen satt på 70 avelspurker, og i dag er den på 105. Konsesjonsgrensa på slaktegris er på 2100 stk. Når man ser i våre naboland så finnes det besettninger som er mange ganger større enn i Norge, og det er naturlig at også den norske bruksstrukturen vil endre seg til få men større aktører som har muligheter for store spredeareal og enkel distrubisjon ut til slakteriet. Et bilde på hva som ville skjedd dersom ordningen ble opphevet, kan man se i rettsaken som var med Mørk Engebretsen invest. De ville bygge grisehus på hele 3873 kvadratmeter, men ble først nektet det da man mente at det ville føre til at produksjonen ble av en mer fabrikkmessig art (Bondebladet 2013). Likevel endte saken opp i lagmannsretten, og Mørk Eek fikk medhold for å bygge ut. Det ble begrunnet med at det ikke finnes begrensinger i størrelsen på selve huset mann bygger. Konsesjonslovens praragraf 1 har som formål og blant annet å legge til rette for spredning av svine- og fjørfeproduksjonen på flere enheter ved å regulere produksjonsomfanget hos den enkelte produsent. Lagmannsretten syntes at det var mangelfull argumentasjon mot at Mørk Eek ønsket å utvide den delen av produksjonen som tok for seg oppfôring av smågris opp til 30, produksjon av avlspurker og produksjon av råner. Disse produksjonsformene kommer ikke inn under konsesjonsloven, og man kan ikke regulere denne produksjonen. Resultatet er at man får noen store driftsenheter på denne type produkjson. Den produksjonen som har hatt kanskje størst endring i bruksstrukturen de siste årene er kyllingproduksjonen. Her har konsesjonsgrensene økt nesten like fort som broilerkyllingen vokser. Grensen var 35000 i 1975, 120000 i 2004, 140000 i 2013, og i år økte grensen til 280000 kyllinger pr år. Det vil si en dobling av produksjonen på kort tid. Ifølge artikkelen Fremtidig struktur på produksjon av slaktekylling og kalkun i Norge (Norges Fjørfelag 2015), så står det beskrevet at aktører i bransjen tar nå høyde for besettninger og leveranser til den 7

nye kvotene. Det har allerede blitt varslet om nye store anlegg på Jæren. Dette er problematisk for produsentene, da det har vært en stor økning i etterspørselen av hvitt kjøtt og man til dels økte konsesjonsgrensene for å imøtekomme fremtidens etterspørsel og for å redusere kostnadene ytterligere. Antibiotikaresistente bakterier herjet nyhetsbilde høsten 2014 og våren 2015. Folk ble naturlig nok skeptiske til kylling som produkt, og etterspørselen økte ikke som prognosene skulle tilsi. Dette har gjort at mange kyllinghus nå går på halv fart, og lønnsomheten for bonden går ned. De som ikke greier å overleve, eller får levert kyllingen til slakt må naturlig nok legge ned. Bransjen har stor fokus på kostnader, og herunder transportkostnader. Derfor er det naturlig å tro at brukstrukturen endres til store bruk sentralisert rundt store slakterier, eksempelvis slakteriet på Hå. Mens vi jobbet med oppgaven dukket det opp sak på bondebladet.no. Der stod det at 16 norturabønder fra trøndelag står i fare for å miste kontrakter på levering av kylling. Begrunnelsen er at de ligger lengst unna slakteriet på Elverum, og at det er nå overproduksjon av kylling. Nortura har tapt markedsandeler grunnet sammenslåingen av Ica og Coop, og taper nå penger på kyllingsalget. De sier også at dette henger sammen med nye konsesjonsgrensene på 280 000 kyllinger per produksjonsenhet 1 Melkekvoteordningen ble innført i 1983, og hadde for formål å hindre overetablering, og for å opprettholde produksjonen av storfekjøtt og melk over hele landet. Konsesjonen ble gitt på historisk levering, og det ble ikke gjort noen endringer i kvoter frem til 1996. De som skulle starte måtte søke om lov og de som ville utvide måtte søke om det. Fra 2003 fikk man omsette kvoter innenfor fylket, og det ble samtidig ble det populært med samdrifter hvor man slo sammen kvotene og bygget opp ett større fjøs. I 2008 stod samdrifter for 1/3 av melkeproduksjonen i Norge med 2000 enheter. Etter 2009 fikk man lov til å leie ut kvotene og mange som drev med samdrift trakk seg ut og leier nå ut kvotene til ivrige bønder. Antallet samdrifter er nå nesten halvert til 1112 enheter i 2015 (Rysstad 2015a). For å forstå hvordan frislipp av kvotegrensene ville slått ut i landbruket kan man se på hvordna endringene i kvotene har endret landbruket. Før jorbruksoppgjøret 2014 kunne man som enkelstsående bonde ha kvote på maksimum 412000 kg melk, og samdrifter kvote på 773000 kg. Men den første perioden til Listhaug som landbruksminister ble dette taket økt til 900 000 1 Se artikkelen på http://www.bondebladet.no/nyhet/16-nortura-bander-kan-mistekyllingkontrakter/ 8

kg melk for alle typer driftsformer. Også støtteordningene som før ble differensiert er nå i stor grad likestilt. Ifølge artikkelen Nå kommer Listhaugs landbruksrevolusjon (Johnsen 2014), står det blant annet at antallet melkebruk har gått ned fra ca 18000 bruk i 1999, og til 8889 i 2015. Figur 2. «Utvikling av melkeproduskjon frem til 2017» Kilde: Agrianalyse. Ut fra grafen kan man også se at gjennomsnittsbruket øker, men at antallet kuer i norge er fallende. Dette henger sammen med at størrelsen på gjennomsnittsbruket har økt. Det er også slik at de som satser i dag må investere mye penger i produksjonen, og at de som ikke ønsker å investere mer penger, eller som har mangel på landbruksarealer, ikke finner det lønnsomt å drive med melk. Om en oppheving av melkekvoteordningen ville føre til store bruksendringer i dag er vanskelig å vurdere. Taket er allerede satt til 900 000 kg. melk, og man kan med en melkerobot ha maksimalt ca 60 melkekuer, og da rundt 500 000 kg. melk pr år. Ett robotfjøs er vel mest egnet i Norge da det passer til fleste normale gårdsbruks tilgang på landarealer. Kanskje vil vi se at noen produsenter satser på to melkeroboter, eller melkegrav. En oppheving vil i så fall gjøre at noen bruk blir større, men de fleste vil uansett holde seg innenfor dagens ramme på 900 000 kg, da begrensingen på landarealene og store kapitalinvesteringer setter begrensninger. Eksempelvis gjør at man ikke kan omsette melkekvoter mellom fylker, noe som fører til at melkeproduksjonen på Østlandet blir lavere enn om det ikke hadde vært noe kvoteordninger. Slik det er i dag bidrar ordningene til at mer ulønnsome driftsenheter på 9

Vestlandet, Midtnorge og Nordnorge som egner seg best for melkeproduksjon og ikke kornproduksjon fortsatt kan fortsette å produsere melk og kjøtt. Samlet sett vil vi kunne si at bruksstrukturen i Norge ville med oppheving av konsesjoner og kvoter gjøre at antall aktive bruk vil bli redusert. I 1959 var det rundt 200 000 akrive bruk i Norge, og nå i dag så ligger vi på ca 40 000. Brukene legges ned i raskt tempo, og det er spesielt de mindre brukene som ikke ligger så sentralt som legger ned, og heller leier ut til naboen, som igjen kan drive litt større. Bønder som driver innenfor kraftfôrbasert produksjon vil bli utkonkurert av store effektive anlegg som ligger sentralt i med tanke på slakteriet, distrubisjon av varer og kraftfôr. Videre kan man diskutere hvordan dette ville påvirke markedsregulator rollen til Tine og Nortura. Bøndene vil få mindre makt sammenlighet med matvarehandelen. 3. Sysselsetting Egg og fjørfe produsenter har ofte denne produksjonen i tillegg til annen produksjon som melk, korn eller anleggsvirksomhet. Dette er med å skaper arbeidsplasser på den enkelte gård, og utgjør kanskje ikke fullt årsverk, men bidrar samtidig til at bonden har noe å gjøre. Store enheter gjør at det er enkelte kapitalsterke firmaer eller personer med god beliggenhet som kan forsyne markedet med mye mat. At dette påvirker små bønder sin hverdag er utvilsom. I følge Brå (2015) viser det seg nå at de som driver med slaktekylling idag sentraliseres rundt de store slakteriene bla. på Jæren. Det skal ikke så mange enhetene på eksempelvis 500 000 slaktekyllinger i året for å dekke norges behov. En opphevning av ordningen ville kort fortalt bidratt til at bruk som ligger vanskelig til vil legge ned, for så å flytte produksjonene til Østlandet og i deler av Trøndelag samt Jæren. Produksjonsenhetene ville blitt større da disse kan utnytte stordriftsfordellene som ligger på godt plasserte landbruksarealer. I følge Norges veterenærhøyskole (2012) vises det til at i 2012 ble det slaktet 60 millioner kyllinger i året i Norge. Etterspørselen har økt litt siste årene, men man kan se at det trengs 120 produksjonsenheter på 500 000 kyllinger i året for å dekke Norges behov. I et marked hvor bønder overalt i Norge har investert i anlegg til rundt 100 000 kyllinger i året, vil de bli utkonkurert på pris og effektivitet samt beliggenhet. Effektiviseringen dette medfører gjør at det blir lagt ned flere bruk, og sysselsettingen i sekundærnæringen vil gå ned som følge av at ting blir mer effektivt. Dette blir bekreftet av 10

nevnt artikkel om at 16 bønder som bor lengst unna slaktereiet kan miste kontrakten sin med Nortura. Svineproduksjonen vil påvirkes på samme måte som fjørfebransjen. Det er store muligheter for å utvide produksjoner på sentrale strøk, og samtidig gjøre de mer effektive, og dra ut stordriftsfordeler. Ved en opphevelse av konsesjonsgrensen på gris vil formålet til konsesjonloven om å fordele kraftfôrbasert produksjon over mange enheter og over hele landet vike unna for effektive storbruk. Sysselsettingen vil følgelig gå ned både i antall bruk, og det vil gi ringvirkninger i næringene rundt som påvirkes av dette. I melkeproduksjonen har man gått igjennom en stor revolusjon på måten man arbeider på. Med melkerobot så slipper bonden å stå opp kl 5 hver morgen får å få melk i tanken. Samtidig er det viktig at bonden er aktiv i fjøset og at han følger opp dyrene på en god måte, for å opprettholde en høy kvalitet på melka. At bønder som nå investerer i ny produksjon og melkerobot bør ha en kvote som er optimal på rundt 400-500 000 kg i året gjør at man ikke har plass til alle melkebrukene i Norge. De som først og fremst blir skadelidende for dette er små gårder på Vestlandet, Innlandet og Nordnorge som har trang økonomi og lite arealressurser og ta av. Klima gjør store forskjeller på vårt landstrakte land og noen kan ta ut 3 grashøstinger, mens i Nordland får de kanskje bare 1 avling. Som tidligere nevnt har antall bruk gått ned med 14 000 på 15 år. Og det kommer nok ikke til å stoppe der, at flere bruk legger ned, og at de som blir igjen er større er ett faktum. Likevel vil nok ikke frislippet på kvoter endre produksjonen så mye, da det er få bruk i Norge som greier å produsere noe mer enn 900 000 kg melk. Syssesettingen vil bli mindre etter hvert som nye og mer effektive produksjoner starter opp. I en uttalelse av Tine-direktør Johnny Ødegård til Bondebladet (2015) viser han til at Tine har prognoser på at de kommer til å gå fra 8889 i 2015, til 6000 melkebruk innen 10 år. Allerede iløpet av de tre neste årene beregner de at man skal miste så mye som 1000 bruk. Ødegård har fått mye kritikk for uttalelsene om at landbruket trenger å rekrutere ledere, og teknologer i fremtiden. Han forklarer det med at brukene i dag har større gjeldsgrad, mer leid jord, mer leid hjelp. Dette krever dyktige bønder som kan ledelse og økonomi. Kompleksiteten i landbruket er i dag økende, og det vil bli enda mer avansert i fremtiden hvor ting skal effektiviseres ytterligere. Personlig bruker vi alt fra gps på traktor for presisjonskjøring, utregner investeringskalkyler på gården til å fikse maskiner mekansisk og elektronisk. En bonde er i dag flink til mye, men at det kommer også til å stilles enda tøffere krav til bonden i fremtiden må man forvente. 11

4. Kostnadsnivå, produksjonspriser og regional lokalisering av husdyrdrifter Landbruket i Norge er kostnadsdrevet, og dette ser vi gjenspeilet i en gjevn økining av noen dyrekonsesjoner i det siste tiåret. I 2004 besluttet man å øke konsesjonene med 50%, og at sittende landbruksminister uttalte «Regjeringen... ser behov for å legge til rette for større enheter og gjennom det lavere enhetskostnader» (Rysstad 2015a). Et frislipp av konsesjoner vil jo helt klart redusere kostnadene drastisk for kraftfôrbasert produksjon. Men lønnsnivået i Norge vil uansett gjøre norsk mat dyrere sammenlignet med andre land i EU, eksempelvis Danmark. I økonomisk teori er det de frie markedskreftene som er det optimale, der man skal komme til punktet hvor markedskreftene sørger for at man ender opp med et tilbuds- og etterspørselskurve som treffer hverandre og hvor man har truffet det kostnadseffektive punket. Jo mer kostnadseffektiv man blir jo mer er tilbyderne villig til å tilby for samme pris, og tilbudskurven vil flytte seg ut. Etterspørselen er ikke påvirket av denne effekten, men siden kostnaden går ned, samt at prisen går ned, går volum konsumert opp. Hvordan produktprisene vil endres som følge av oppheving av kvoter og konsesjoner kommer ann på hvilket nivå staten ønsker å subsediere landbruket. Dersom målet med opphevingen er å redusere subsedieringen så mye det går ann og likevel opprettholde produksjonsnivået som følge av økt effektivisering så vil man ikke ha noen endring i produktprisen ifølge økonomisk teori. Spørsmålet man må stille seg er om endringen i økt effektivisering er større enn virkningen av redusert støtte fra staten som vil til slutt bestemme produktprisen. Likevel under en forutsetning av at subsediering blir holdt konstant så vil produktprisen bli redusert og kvantum vil øke. Redusert støtte fra staten vil jo gangne forbrukerne med at staten kan bruke disse pengene på noe annet i budsjettene sine. Men om dette kan knyttes til de virkelige produktprisene er ett annet spørsmål. En annen essensiell del av å senke kostnadene i landbruket, er kostnadene relatert til transportkostnader. Dersom man får fri konsesjonsgrense vil man se at man får sentralisert produksjonene rundt slakteriene og møllene. Produktprisene vil gjenspeile kostnadsreduksjonen da man har flere aktører i matvarehandelen og slakterier som konkurerer på pris. 12

Spørsmålet i kostnadsnivået i melkeproduksjonen vil utvikle seg er ikke like selvsagt. I kapittelet «stordriftsmyter» i boka «En nasjon av Kjøtthuer», stiller Løkeland og Lie (2013) spørsmål rundt hvorvidt storproduksjon på færre antall gårder egentlig fører til lavere kostnader for samfunnet og forbrukere. Bondevik regjeringen tok i 2000 et oppgjør med det de mente var et ineffektivt og lite kostnadsnyttig landbruk, ved å fremme en stortingsmelding som skulle tilrettelegge for en strukturrasjonalisering av det norske landbruket; dvs. færre og større bruk. En slik strukturrasjonalisering kan anses som å være et liknende virkemiddel som å slippe konsesjonsgrensene fri. Målet er stordrift og sentralisering av jordbruket for å oppnå et mer effektiv marked, mindre subsidiering og lavere kostnader for samfunnet og forbruker. Løkeland og Lie (2013) har sett nærmere på hva som egentlig har vært resultatet av denne strukturrasjonaliseringen av først og fremst melkebruk fra 2000 frem til 2013, som har resultert i over en halveringen av melebruk fra rundt 20 000 bruk i 2000, ned til 9000 i 2014 (Johnsen 2014). Videre har også antall bruk i hele landet blitt redusert fra 75 000 i begynnelsen av det nye millennia, ned til 45 000 i 2011 (Løkeland & Lie 2013). Denne strukturrasjonaliseringen av det norske landbruket har ifølge Løkeland og Lie (2013) bidratt til økt avstand mellom gjeld, overføringer og arbeidsinntekter, og at særlig produksjonskostnadene er høyere enn markedsinntektene. De videre hevder at fra å motta 65% av arbeidsinntekten fra statlige overføringer i 1970, så mottar i dag gjennomsnittsbonden mer penger i overføringer enn den totale arbeidsinntekten. For samfunnet har dermed færre og større bruk ikke økt den totale lønnsomheten og skapt mindre uavhengighet til statlige overføringer. Løkeland og Lie (2013) referer til to undersøkelser gjort av Norsk Institutt for landbruksøkonomisk forskning (Nilf) og fra Tine, der begge rapportene konkluderer med at større produksjon er ingen garanti for lavere produksjonskostnader per produsert enhet. På den andre siden tar ikke Løkeland og Lie for seg hvordan den inflasjonsjusterte melkeprisen har endret seg fra 1970 og frem til i dag, når de beregner støtte fra staten kontra arbeidsinntekten. Samtidig er det også viktig at samfunnet har hatt en økt reallønnsvekst når man ser på hva en arbeidsinntekt innebærer. Eksempelvis var en arbeidsinntekt i 1970 langt mindre i reallønn enn hva vi har i 2015. På seminaret arrangert av norsk Landbruksamvirke og NMBU på Ski i høst 2015 ble det diskutert hvordan norsk melkeproduksjon varierer fra ulike steder i Norge. Det finnes flere gårder ved Jæren, Trøndelag og store deler av Østlandet som har nok areal rett utenfor fjøset sitt til å drive stordrift av melkeproduksjon, at gårder som dette vil kunne få stordriftsfordeler må man kunne anta. På andre siden er det mange gårder i mer ulendte strøk som må forpakte 13

mange nabogårder i bygda og på kryss og tvers med lange avstander imellom. Dette gjør den arbeidskrevende grashøstingen dyr og uøkonomisk. Store traktorer som må frakte gras over store avstander, koster tid og penger. Disse gårdsbrukene lever nok i grenseland mellom stordriftsfordeler og stordriftsulemper. Det viser seg å være problematisk å forutse at et enstydig resultat av større og færre antall gårder skal være høyere inntekter, lavere subsidier, lavere produksjonskostnader og et mer effektivt landbruk. Løkeland og Lie (2013) konkluderer ikke med at det ikke kan være lønnsomt med større bruk, men de ønsker å belyse tvilen rundt det som anses som en rasjonell sannhet i en politikk som fremmer et slipp av konsesjonsgrenser og setter fullstendig fokus på stordrift og effektivisering. Det er mange bønder som sier de ikke har råd til i gi seg med produksjonen selv om de ikke tjener noe penger. Det er på grunnlag av at de har investert i gården og sitter gjeldstynget i driften. En avvikling er vanskelig da det er mange steder i Norge hvor man ikke har noe alternativ til arbeid enn på gården. Så det man ser er at det er store kostnader i det å skulle gå ut av produksjonen, og det å starte opp med ny produksjon. En konsekvens som er uungåelig dersom man opphver kvoteordningene er at kanaliseringspolitikken henger i en tynn tråd. Man vil få en dreining mot mer flere og større melkebruk i de beste landbruksområdene i Norge, og en nedleggelse i bygdenorge. 4. Andre dilemmaer ved økning/oppheving av husdyrskonsesjonsloven Antibiotikaresistens I den siste tiden har media florert med overskrifter om økt antibiotikaresistens i norsk kylling produksjon, og dette er noe folk bryr seg om, da matvarekjeden ICA rappoterte om et fall på over 20% i salg av kylling i siste kvartal i 2014 (Aftenposten 2015). Generelt sett har norsk landbruk et veldig lavt forbruk av antibiotika i matproduksjonen sammenliknet med andre Europeiske land. I Sverige brukes det opp til 4 ganger så mye antibiotika som i Norge, Danmark hele 10 ganger mer, og Tyskland er det så mye som 50 ganger mer antibiotika i matproduksjonen (Ranberg 2014). Økt antibiotikaresistens hos mennesker er sett på som en av de største truslene mot folkehelsa i fremtida, og Bondelaget berømmer den 14

landbrukspolitikken som har blitt ført i Norge, med sikker matproduksjon spredt i hele landet, for mye av grunnlaget til en lav antibiotikabruk som videre hemmer økt antibiotikaresistens. Det er nærliggende å konkludere med at den økte antibiotikaresistensen blant slaktekylling som det har vært fokusert mye på den siste tiden, kan linkes til doblingen av kylling konsesjonen. Større og færre bruk gjør næringen mer sårbar for spredning av bakterier og sykdom, som igjen øker bruken av antibiotika for å hindre dette. Mange land i Europa har enten ingen konsesjonsgrenser eller mye høyere grenser enn i Norge, noe som utvilsomt har ført til en økning i antibiotikabruk og antibiotikeresistente bakterier. Petter Elstrøm i Folkehelseinstituttet berømmer den norske landbrukspolitikken for å bevare folkehelsa og understreker at det er lav import av dyr og mat inn til Norge som bidrar til mindre risiko for utvikling av resistente bakterier (Ranberg 2014). Hvis bøndene «slippes fri» og den beskyttende norske landbrukspolitikken blir erstattet av en matproduksjon drevet av de frie markedskreftene og rasjonell markedsøkonomi, er det derfor flere ting å bekymre seg for enn tap av kulturlandskap og arbeidsplasser. 5. Konklusjon En opphevelse av kvoteordningen og konsesjonene i landbruket vil påvirke bruksstrukturen, og den regionale lokaliseringen til landbruket betraktelig. Vi vil komme til å gå fra en spredning i norsk landbruk til en sterk sentralisering rundt de best egnede stedene for husdyrproduksjon i Norge. Ifølge økonomisk teori vil man få reduserte produktpriser som følge av økt effektivisering, likevel dersom graden av effektivisering er større en effektene av redusert statsstøtte til bøndene. I sin respons til Landbruks- og matepartementets forslag om oppheving av konsesjonsloven og boplikt fra 2014, poengterer Bondelaget at en av konsekvensene av en slik endring vil føre til et selskapslandbruk, der industri, matvarekjeder eller andre selskap kan eie både jord og gård. Hvis man ser på erfaringene gjort i andre land så konkluderes det med at både mattrygghet (resistente bakterier deriblant), dyrevelferd, miljø og arbeidsvilkår blir ofte en salderingspost i et selskapsjordbruk (Klaseie 2014). I følge Sigurd Enger (2014), Leder i Akershus Bondelag, er det andre lover, som plan- og bygningsloven, friluftsloven, naturmangfoldloven og markaloven som man bør gjennomgås hvis regjeringens mål virkelig er å styrke bondens grunneierrettigheter og øke gårdens utnyttelse av ressurser. Sysselsettingen i næringen vil også bli mindre da alle ledd blir mer effektivisert og behovet for arbeidskraft vil bli mindre. 15

6. Kilder Agrianalyse (2013) «Utviklingen av melkeproduksjonen frem til 2017» http://agrianalyse.no/file=2696 Bondebladet (2015) «Tine direktør Johnny Ødegår forklarer omstridt uttalelse» Tilgjengelig på: http://www.bondebladet.no/nyhet/tine-direktar-forklarer-omstridt-uttalelse/ Bondebladet (2013) «Mørk Eek vant i Tingretten» Tilgjengelig på: http://www.bondebladet.no/nyhet/mork-eek-vant-i-lagmannsretten/ Bjørke, N. T., (2013) «Matproduksjonen må aukast» Norges Bondelag. Landbrukspolitikk opplæringshefte. Brå (2015) «Fremtidig struktur på produksjon av kylling og kalkun i norge» Tilgjengelig på: http://www.nfl2.no/hovedsiden/tfjorfe/artikler/7-15/halvor_braa_nr_7_2015.pdf Dagens Næringsliv (2013) «Bill Gates hyller Norge». Tilgjengelig på: http://www.dn.no/nyheter/politikksamfunn/2013/09/02/bill-gates-hyller-norge. Sist besøkt 08.11.2015 Enger, S. (2014) «Tilbake til leilendingstida?» Tilgjengelig på: http://www.rb.no/meninger/tilbake-til-leilendingstida/o/1-95-7726361. Siste besøkt 07.11.2015 Johnsen, A., B. (2014) «Nå kommer Listhaugs landbruksrevolusjon» Tilgjengelig på http://e24.no/naeringsliv/naa-kommer-listhaugs-landbruksrevolusjon/22832246. Sist besøkt 08.11.2015 Klaseie, A. (2014) «Ja til konsesjonsloven i fylkesutvalget i Akershus». Tilgjengelig på: http://www.bondelaget.no/akershus/ja-til-konsesjonsloven-i-fylkesutvalget-i-akershusarticle80031-174.html. Sist besøkt 07.11.2015 16

Landbruksdirektoratet (2014) https://www.slf.dep.no/no/statistikk/utvikling/husdyrkonsesjon/eggproduksjon Løkeland, E. og Lie, S., A. (2013) «Stordriftsmyten. Det er størrelsen som teller» Fra En nasjon av kjøtthuer. Ni myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk. Utgitt av: Forlaget Manifes Norges Veterenærhøyskole (2012) «Slaktekyllingproduksjon hvor langt er man villig til å gå?» Tilgjengelig på: http://www.nvh.no/no/aktuelt/nyheter/slaktekyllingproduksjon-- hvor-langt-er-man-villig-til-a-ga/ Ranberg, P. O. (2014) «Bruker minst antibiotika i matproduksjonen». Tilgjengelig på: http://www.bondelaget.no/husdyrproduksjon/bruker-minst-antibiotika-i-matproduksjonarticle76618-202.html Rysstad, s: (2015a) Forelesningsnotat, revidert 05.10.2015. «Rekrutterings- og Strukturpolitikk» Tilgjengelig på: https://athene.nmbu.no/emner/pub/ecn260/260litteratur/sr_260_rekruttering_struktu rpolitikk_fnotat_2013.pdf Rysstad, S., (2015b) Forelesningsnotat, revidert 09.09 2015. «De lange linjer - Norsk landbrukspolitikk 1900-2015» Norsk Landbrukssamvirke (u.d. a) http://www.landbruk.no/samvirke/hva-er-et-samvirke Norsk Landbrukssamvirke (u. d. b) http://www.landbruk.no/samvirke/samvirkenes-historie 17

18