Sløsus og Energica 1

Transkript

1 Sløsus og Energica 1 Om norsk energipolitikk mot husholdninger Cecilie Dons Wallebek Masteroppgave i Tverrfaglige Kulturstudier Det historisk-filosofiske fakultet Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU Trondheim Nettnytt: Energimøter senkar straumforbruket, november 2000.

2 Forord Da jeg startet på denne oppgaven var jeg interessert i å få frem hvor vesentlig hver enkelt persons handlinger og valg er i den store sammenhengen. Klimaendringene opptok meg i stor grad kombinert med skrekken ved oppdagelsen av at for lite blir gjort. Temaet for oppgaven kom sakte, men sikkert. Det var ingen rak vei frem, og jeg prøvde og feilet en del før jeg fant ut hvordan jeg skulle snevre inn oppgaven. Jeg var av den oppfatning at dette rett og slett ikke er et tema som kan snevres inn. Dog har denne prosessen fått meg til å forstå viktigheten av nettopp de små hendelsene, hvordan mindre hendelser kan ha stor effekt og enda mer enorme konsekvenser. Mens jeg har skrevet om dette har jeg fått kommentarer som energipolitikk mot husholdninger, hva er vitsen med det?, kommentarer som i aller høyeste grad har fått meg til å innse hvor viktig akkurat denne politikken er. Samtidig har jeg i løpet av disse to årene som masterstudent har fått et nytt syn på mulighetene som kan utløses ved endringer i nordmenns livsstil og forbruksmønster. Det har gitt meg tro på et godt fungerende energisamfunn, men at dette er avhengig av en rekke faktorer. Blant annet at tekniske barrierer må bli identifisert og forsert, politisk beslutningsvegring må forsvinne, sammen med det pulveriserte ansvaret. I tillegg til at hver enkelt må oppdras og bli stimulert til å foreta egne refleksjoner. Takk til norske og internasjonale politikere, media og debattanter for å gjøre min oppgave mer og mer dagsaktuell og motiverende ettersom den har blitt skrevet. Jeg vil takke for all hjelp og støtte fra min veileder Margrethe Aune, hun har ledet meg inn på rett spor, hjulpet meg med å finne rett empiri, og hatt stor kunnskap om emnet jeg har valgt å skrive om. I tillegg er jeg veldig takknemlig for det gode klassemiljøet vi hadde i løpet av mastertiden, en klasse hvor vi har hatt heftige og artige diskusjoner, og generelt stor trivsel. Hjelpsomme venner, samt familie og Runar skal også ha en stor takk for all hjelp, støtte, tålmodighet og gjennomlesning. Takk til Anne Grethe for navnet på oppgaven og aktiv enøk-virksomhet i praksis. Dette har vært utfordrende og lærerik prosess som har gitt meg mye, både personlig og faglig. 1

3 Øyenstikkeren har latt seg fryse ned mens den venter på ny teknologi som skal gjøre det mulig å gi den nytt liv. Teknologien bør være på plass før våren. Bård Løken (foto) og Erlend Loe (tekst) Jotunheimen, Bill.mrk

4 Kapittel 1: Husholdningenes miljøpromille Oppbygning Kapittel 2: Teori og metode Samproduksjon Metode og fremgangsmåte Kapittel 3: Den norske energirevolusjonen Oppladningen Omleggingen Omstillingen Kapittel 4: Energipolitikk mot husholdninger økonomi eller miljø? Begrepsbruk i dokumentene Omorganisering diskurser og institusjoner Fyrer du for kråka? En lang historie kort Kapittel 5: Nytt krafttak Fra NVE til Enova Kapittel 6: Utstillingsvinduet Norge Figurliste Billedliste Litteraturliste

5 Kapittel 1: Husholdningenes miljøpromille Forbruket av energi stiger med rekordtempo over hele verden. 2 I artikkelen Energiforbruket rett til himmels forteller Yngve Hellestøl at det foregår en synkronisert vekst over hele verden, mens det er Kina som står for den aller høyeste etterspørselen. Østblokklandenes vekst har også bidratt til en økt energietterspørsel. Sjefsanalytiker Mark J. Finley i oljeselskapet British Petroleum setter dette i sammenheng med den økonomiske veksten i verden. Finley setter også fokus på sammenhengen mellom økt energiforbruk og den økte mengden utslipp av drivhusgasser. Det er to hovedproblemer med denne økte etterspørselen: Det ene er at man etter hvert blir nødt til å se etter nye metoder for å fremstille energi. Et eksempel kan være å bygge nye atomkraftverk, med de miljøkonsekvensene det vil ha. Dette er noe mange ser på som uunngåelig for å kunne dekke det stadig økte behovet på markedet. Problem nummer to er at det blir stadig mer tydelig at det ikke er mulig å uten videre ro seg ut av klimakrisen som man nå står overfor. For å ha mulighet til å få bukt med klimaendringer som skyldes menneskelige utslipp, må tiltak settes i verk. Én mulig løsning er å minske energiforbruket og - etterspørselen. 3 Denne oppgaven skal ta for seg en liten bit av dette komplekse fenomenet, nærmere bestemt energibruk knyttet til husholdningene. Mer spesifikt vil jeg se på myndighetenes rolle og aktivitet i forhold til norsk energibruk i husholdninger gjennom de siste tjue årene. Jeg har tatt for meg offentlige dokumenter som omhandler temaet, og gjennom en analyse av stortingsmeldinger, offentlige utredninger og faktahefter, er mitt mål å vise de strategier og tiltak som har vært foreslått og brukt i forhold til husholdninger. Jeg ønsker altså å se på norsk energipolitikk rettet mot husholdninger. Hva synes å være intensjonen med omlegging av energi- og strømforbruket? Hva begrunnes dette i? Står miljøspørsmålet sterkt i disse begrunnelsene, eller er det andre forhold som tillegges vekt? Figuren på neste side gir et godt bilde og en god oversikt over energiflyten i Norge. Det tydeliggjør at elektrisitet er spesielt viktig, noe som er et typisk særnorsk fenomen. Dette skyldes blant annet at norske myndigheter etter andre verdenskrig la opp til en elektrifisering av landet. 2 Hellestøl, Yngve: Energiforbruket rett til himmels: sist besøkt 12.juli, Hellesnes, Pål: Atomkraft er ikke svaret: sist besøkt 20.februar,

6 Energiflyt 2005 Figur Norge er energilandet framfor noe 4 og er storprodusent av energi fra vannkraft. Denne fremstillingen av energi gir ikke klimagassutslipp, og blir sett på som ren energi. Det kan ha stor betydning for forbruket, og problemene med reduksjon knyttet til det, at Norge er et land som har mye av det man omtaler som ren energi. Når landet nå ikke lenger har kapasitet til å møte forbruket, og derfor må importere fra mindre rene energikilder i andre land, er det imidlertid nødvendig med endringer i forbruket. 22.juni i år la regjeringen frem stortingsmelding nr. 34, som het Et klimavennlig Norge. Mål og virkemidler som her kom frem som nødvendige for å redusere klimautslipp, ble debattert heftig i media. Da klimaproblematikken er knyttet til det økte energi i privat sektor, var dette en melding som også indikerte at man hittil ikke har fått kontroll på det private forbruket. Forsøkene med å oppnå en reduksjon i forbruket hadde så langt ikke lykkes og nå var norske myndigheter nødt til å få til endringer. Det har liten betydning for de globale miljøkonsekvensene om forurensende energi produseres i Norge eller i andre land. Da behovet for energi stadig øker, blir det dermed nødvendig å fokusere på energieffektive tiltak, sparing av strøm og utvikling av lavutslippsteknologi og nye-fornybare energikilder. Et problem knyttet til dette har vært at Norges infrastruktur har vært tilpasset direkte bruk av vannkraftbasert elektrisitet, og det er ett av 4 Stortingsmelding nr.29, , Om energipolitikken, avsnitt

7 mange moment som har vært til hinder for introduksjon av andre fornybare energikilder. Norge har et utslipp på 12t CO2-ekv. pr. innbygger, og ligger blant de land som har høyest utslipp pr. innbygger, bare slått av Oseania 5. Hver enkelt persons utslipp kan derfor sies å spille en rolle, og reduksjoner her kan ha større betydning enn mange tror. Figur I en artikkel fra desember i 2005 hevdet forskeren Pål Presterud ved Cicero at isen på polene smelter fortere enn tidligere antatt, og dette fremhever hva vi mennesker egentlig har utsatt oss selv for ved forurensningen og den stadig økende utslippen av klimagasser. 6 De fleste klimaforskere i dag mener at den radikale oppvarmingen som har skjedd siden omkring år 1900 skyldes menneskelig påvirkning. Det har blitt gjort mye forskning som påviser dette. Forskerne har mange ulike scenarioer for hva som kan komme til å hende hvis utviklingen ikke stopper. Det trekkes frem at en smelting av polene, som vist på bildet over, blant annet vil føre til økt vannstand, mer ustabilt vær, golfstrømmen vil bli nedkjølt, tørre områder vil bli tørrere og motsatt, med de konsekvensene alt dette har på vegetasjon og bosettingsforhold. Disse menneskeskapte klimaendringene blir ofte framhevet som en av de største miljø- og samfunnstruslene man står overfor i dag. 7 I løpet av de siste to årene har debatten om endringene er menneskeskapte eller en del av naturlig variasjon i klimaet blitt mer og mer omfattende. Et flertall nå er enige i at dette er menneskeskapt, og nødt til å endres. Utslipp av CO2, vanndamp og andre klimagasser skjer i naturen hele tiden, fra blant annet mennesker, planter og dyr. Dette inngår i en balanse som i utgangspunktet går opp, da disse gassene er del av et naturlig kretsløp og blir tatt opp igjen i naturen. Men, ved 5 Norges offentlige utredninger nr. 18, 2006: Et klimavennlig Norge, s Blindheim, Anne Marte, Isen smelter fortere: publisert 1.desember, 2005, sist besøkt 15.juni, Norges offentlige utredninger nr. 18, 2006: Et klimavennlig Norge, s

8 menneskenes ekstra utslipp av slike gasser, blant annet ved bruk av kull og annet fossilt brensel, blir det ubalanse. Det blir derfor et voldsomt overskudd av disse gassene fordi naturen ikke er i stand til å ta opp dette overskuddet. Klimagassene blir værende igjen i atmosfæren, og denne andelen har vokst med 35% på de siste 150 årene Figur I dette diagrammet vises det hvordan utslippene er i de ulike sektorene i det norske samfunnet. Vi ser at husholdningenes andel utgjør en stor del av dette forbruket. Selv om forbruket både har økt, sunket og blitt utjevnet i løpet av disse årene, er det relevant å fokusere på å unngå økt forbruk og behov for importert energi. Husholdninger er også med på å øke det totale energiforbruket til transport i stor grad, og det er også vesentlig i forhold til energipolitikken ført mot husholdningene. 7

9 Figur I denne figuren vises det at i 2003 var det elektrisitet som utgjorde en stor andel av energien som blir brukt i det norske kraftmarkedet, og slik er det også i dag. I en rapport fra Statistisk Sentralbyrå trekkes det frem at bruken har: gradvis økt fra ca. 35 prosent i 1960, til over 70 prosent fra midten av 1980-årene. I 1960 og tidligere var fast brensel den viktigste oppvarmingskilden. Forbruk av olje og parafin i husholdninger steg fra begynnelsen av 1960-tallet og fram til oljekrisen i , for deretter å avta. Forbruk av fast brensel per husholdning gikk noe ned fra 1960 til 1973, men begynte så å stige igjen, trolig som følge av økningen i oljeprisene på 1970-tallet. 8 For husholdningene har elektrisitet utviklet seg fra å være et luksusgode til senere et sosialt velferdsgode, og deretter til å bli et nødvendighetsgode. 9 Tidligere var elektrisitetsforsyningen sett på som et middel som var viktig for industrialiseringen og som et velferdsgode. Det var med på å få frem en rekke visjoner og målet om det gode samfunn. Etter at økonomene fikk en større rolle i denne debatten, ble visjonen stadig mer abstrakt og det samfunnsøkonomiske ble trukket sterkere inn. Den samfunnsøkonomiske retorikken gjorde seg gjeldende i energimeldingene i 1980-årene. Tenkemåten økonomene brakte med seg brøt med de rådende pris- og investeringskriteriene som var i sektoren. Det har altså vært en utvikling i hvordan man har benyttet energiressursene og hvordan politikerne har fordelt dem. 8 Rapport SSB: 2005/4: Energibruk i husholdninger og forbruk etter husholdningstype, s.3. 9 Thue, Lars, Strøm og styring Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv, 1996: s

10 Husholdninger i Norge har nytt godt av den billige kraften fra vannkraftverkene, og den har vært vesentlig i forhold til utviklingen av landet. Forbruket av energi er nært knyttet til velstandsutvikling og produksjonsutvikling. 10 Man har til en viss grad tatt for gitt at de lave prisene og enkle tilgangen skal fortsette. Men, forbruket har som nevnt steget til et nivå forbi det vi selv klarer å produsere. Dette kommer blant annet av at befolkningstallet stiger, og at det blir stadig flere husholdninger. I mange små husholdninger som kun bruker strøm til oppvarming øker elektrisitetsforbruket. Man har nå også større kjøpekraft, og den teknologiske utviklingen har ført til at det er et stigende antall elektroniske husholdningsartikler og andre varer i hjemmene. Norge har verdens høyeste forbruk av elektrisitet pr. innbygger og ett av verdens høyeste nivå på energibruk pr. innbygger. 11 Dette har ført til økt strømforbruk. I tilsvarte elektrisitetsbruket omtrent det som produseres ved hjelp av vannkraften i et år med normal nedbør. 12 Som nevnt så er nå tilstanden slik at man her til lands ikke lenger klarer å produsere nok energi. Nå importerer vi fra mindre rene energikilder, og kan ikke lenger støtte oss på at vårt elektrisitetsforbruk er basert på vannkraft og derfor rent. Dette er en vesentlig endring man må forholde seg til i energipolitikken. Ved inngangen til 1995 var Norge for første gang på mange år kommet i en importsituasjon, strukturelt sett. Den gjennomsnittlige produksjonsevnen i vannkraftverkene var ikke lenger tilstrekkelig til å dekke det innenlandske forbruket. I løpet av svært kort tid var den utbredte forestillingen om overutbygging snudd på hodet. 13 At situasjonen har snudd skyldes den lave veksten i produksjon i forhold til veksten i bruken av elektrisitet. Sparing av strøm og omlegging av energiforbruket har vært en del av den norske politikken siden 70-tallet, men har i enda større grad kommet i medienes fokus de siste årene, ettersom de globale klimaendringer har begynt å sette sine spor. Fra å være et tema som har blitt skjøvet til side, har det nå blitt et pressmiddel for opposisjonen og publikum, og man forventer nå resultater på dette området. I Norge er organiseringen av den norske energiforvaltningen hierarkisk oppbygd, med Olje- og energidepartementet på toppen. Under finner vi spesialiserte fagenheter, direktorater og forskningsinstitutter. Dette er for eksempel direktoratet for naturforvaltning, statens forurensningstilsyn, Cicero, som er senter for klimaforskning og norsk polarinstitutt, med 10 Stortingsmelding nr.29, : Om energipolitikken, avsnitt Stortingsmelding nr. 58, : Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, avsnitt Stortingsmelding nr.58, : Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, avsnitt Thue, Strøm og styring Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv, 1996 s

11 flere. I tillegg finnes det en rekke ikke-statlige organisasjoner og institusjoner, både internasjonale og norske. Disse kan ofte være mye fremme i media, få mye oppmerksomhet og være med på å påvirke hva folk flest tenker om aktuelle saker. Noen eksempler er Greenpeace, Bellona, United Nations Environment Programme, med flere. Disse er alle med på å påvirke hvordan energipolitikken fungerer i Norge, samt at de er resultater av en organisasjonsutvikling som har skjedd i løpet av de siste tjue årene. Denne utviklingen skal det bli sett nærmere på utover i oppgaven. 1.1 Oppbygning Oppgaven er organisert på følgende måte: Kapittel 2 omhandler teori og metode. Jeg vil redegjøre for kildemateriale og begrunne valg av kilder. Den amerikanske sosiologen Sheila Jasanoffs samproduksjon-begrep har blitt brukt som et bakteppe for analysen. I kapittel 3 har jeg valgt å gjøre rede for dereguleringen av energimarkedet i Norge. Dette skjedde i og var en omveltning i forhold til Norge som energistat. Systemet ble radikalt endret, og det er interessant å se hvordan energipolitikken ble ført på dette området, hvorfor endringen skjedde, hvordan politiske holdninger, og da særlig energipolitikk var før det skjedde, og hvordan det utviklet seg til å bli i etterkant. Dette er et godt utgangspunkt for å forstå hvordan det fungerer i dag. Analysen av empirien er organisert som en historie i tre deler. Disse er analyser av dokumentene jeg har gjennomgått, og beskriver energipolitikk, med endringer i begrepsbruk, utviklingen i organiseringen av energisektoren, og variasjon i tiltak og virkemidler. Det har vært sentralt i analysen å se på tankegangen politikerne og sentrale aktører hadde om energiforbruk. Aktuelle punkter har vært å se på institusjoner som har blitt dannet, hvordan begreper har blitt endret og hvilke bestemte tiltak som har blitt vurdert. Enova SFs arbeid er i fokus i kapittel 5. Årsaken til at jeg har valgt å bruke et kapittel til dette, er av samme grunn som kapitlet om dereguleringen, at disse to endringene utheves i empirien som store endringer i utviklingen av energisektoren. Opprettelsen av Enova SF gir et godt bilde av hvordan dagens situasjon er, samt at den viser resultatet av en politisk og organisatorisk utvikling rundt energisparing og miljøengasjement i den norske politikken. Dette kapitlet avsluttes med en resultatrapport, som er en fremstilling av hvordan Enova og virkemiddelbruken har fungert. 10

12 Kapittel 6 er en avslutning der viktige funn trekkes frem. Deretter vil det bli gitt en oversikt over de resultatene virkemidlene har ført til, med konkrete tall som gir et bilde av den betydning tiltakene har hatt. Jeg avslutter med å se på hva som i dokumentene fremstilles som de aktuelle scenarioene for fremtiden. 11

13 Kapittel 2: Teori og metode 2.1 Samproduksjon Science and Technology studies (STS) tar utgangspunkt i mange forskjellige disipliner, som for eksempel historie, sosiologi og antropologi. Fokus er forholdene mellom samfunn, teknologi og vitenskap. STS er et perspektiv som gjør at man ser båndene mellom blant annet kultur, samfunn, politikk og kunnskap. Innenfor dette feltet er det mange ulike fremgangsmåter, metoder og teorier å basere seg på. Et fellestrekk for denne typen studier er utforskningen av ulike kunnskapssamfunn, deres struktur og praksis, deres ideer og materielle produkter, og hvordan de endres 14. Målet med denne oppgaven er å få innsikt i energipolitikken mot husholdningene i løpet av de siste tjue årene. Det er relevant å se på hva og hvem som har påvirket denne politikken. Aktører, organisering, institusjoner og debatter er alle punkter som må belyses for å kunne se helheten i dette. I denne oppgaven skal sosiolog Sheila Jasanoffs teori om samproduksjon være et utgangspunkt for analysen av det empiriske materialet. Teorien om samproduksjon tar for seg sammenvevingen av natur, vitenskap og politikk og er i følge Jasanoff : short-hand for the proposition that the ways in which we know and represent the world (both nature and society) are inseperable from the ways in which we choose to live in it 15. Med ordet samproduksjon, får Jasanoff frem at det ikke dreier seg om en årsak-virknings sammenheng mellom vitenskap og samfunn. Det dreier seg heller om et samvirke mellom utvikling og bruk av teknologi, samt mellom politisk utvikling og sosialt liv. Det er snakk om dynamiske prosesser og stadige forhandlinger. Det betyr ikke at alle elementer eller aktører spiller like stor rolle, noen får alltid mer betydning enn andre, og beslutninger blir ikke alltid tatt på grunnlag av innspill fra vitenskapen. Her kan problematikken rundt energisparing være godt eksempel. Relevant vitenskap kan bli prioritert bort på grunn av ulike årsaker, som for eksempel økonomi og velgertilfredshet. Jasanoff fokuserer spesielt på hvordan vitenskap, teknologi og sosiale systemer gjensidig bidrar i konstruksjonen av hverandre 16. Energipolitikken skapes altså gjennom en samproduksjon mellom ulike aktører og instanser, og Jasanoff uttrykker dette slik: 14 Moe, Helene T., Tro, håp og hybrid ventilasjon, Trondheim, 2006, s Moe, Helene T., Tro, håp og hybrid ventilasjon, Trondheim, 2006, s Moe, Helene T., Tro, håp og hybrid ventilasjon, Trondheim, 2006, s

14 Effective governance requires constant translation back and forth across relatively wellarticulated global and local knowledge-power formations. This, in turn, calls for proceural innovation in science, politics, governance, and the interactions among them. 17 På dette grunnlaget er Jasanoffs teori aktuell for oppgaven, og dette har blitt brukt som verktøy for å lese ut samproduksjonene i empirien, og med det i norsk energipolitikk. Denne teoretiske vinklingen kan bidra til å få innsikt i forholdene mellom ulike instanser i samfunnet, samt de ulike mønstrene som eksisterer og som er med på å forme den verden vi lever i. Både ideer og konkrete artefakter spiller inn i forholdet mellom vitenskap og samfunn. Jasanoff har illustrert dette gjennom ulike begreper. De grunnleggende analysekategoriene og mest fremtredende mønstrene i samproduksjonen er; identiteter; institusjoner; diskurser og representasjoner. Gjennom disse konstruksjonene kan samproduksjon mellom natur og kultur analyseres frem Identiteter kan analyseres både på individuelt og kollektivt nivå. De ulike identitetene spiller en rolle i det samproduserte nettverket. Identiteter formes ut fra en forståelse om et visst fenomen. Blant annet vil en yrkesidentitet kunne fortolkes ut fra dette. Et eksempel på identitet kan være den identiteten enøk innehar dersom den virksomheten blir knyttet tett opp til energisparingspolitikken. Identiteten endres dersom andre virkeområder endres, som for eksempel dersom miljøpolitikken hovedsakelig preger enøk. Dette er assosiasjoner knyttet til bestemte temaer. Institusjoner er bestemte, mer fastfrosne organiseringer av sosiale roller, ofte knyttet til lovanvendelser og kunnskapsutvikling. Nye institusjoner blir dannet som følge av denne utviklingen, og disse skal forsyne samfunnet med normative fortolkninger av den nye kunnskapen 18, med den makt dette innebærer at de da får. En institusjon kan kalles for en inskripsjonsmekanisme. Det er et sted inskripsjoner og representasjoner produseres, og ut fra institusjonene kommer retningslinjer for hvordan man skal forstå kunnskapsområdet og regulere det sosiale feltet kunnskapen omhandler. Institusjoner organiserer slikt sett sosiale felt, det rydder opp og fremhever korrekte fakta. Institusjoner er alltid potensielt under endring, de tilpasses stadig til nye behov og kunnskaper som måtte komme. Som Jasanoff trekker frem, spiller diskurser og samfunnet rundt, en vesentlig rolle for disse institusjonene: successful institutions classify, confer identity, act as repositories of memory and forgetting, 17 Jasanoff, Sheila, m.fl., Earthly Politics. Local and Global in Environmental Governance. London: 2004, s Moe, Helene T., Tro, håp og hybrid ventilasjon, Trondheim, 2006, s

15 and make life-and-death decitions for society 19. Jeg har allerede vært inne på ulike typer institusjoner som er knyttet til energipolitikk i Norge. Enova SF er en slik institusjon, i tillegg til blant annet enøk-sentrene, energiverkene og Olje- og energidepartementet. Som vi skal se så vil institusjoner endres ettersom kunnskapen om energisparing og klimaforandringer endres. Diskurser dreier seg om hvordan man forstår og omtaler et fenomen, hva man er enige om at det bestemte fenomenet innebærer, og hvilken språkbruk som skal/bør knyttes til dette. Dette er også i stadig forandring og tilpasning til nye utviklinger og behov. I tillegg er diskursene i nær tilknytning til de ulike institusjonene. Discursive choices also form an important element in most institutional efforts to shore up new structures of scientific authority. 20 Diskurser er altså med på å forme både meninger om hva slags kunnskap, politikk og institusjoner som er nødvendig, samt hva slags helhetlig bilde de forskjellige politikk- og kunnskapsområdene bør gi. Et eksempel på bevisst valg av ordbruk for å endre en diskurs var i USAs energipolitikk, da de trakk seg fra pliktene om å redusere klimautslipp. Et politisk virkemiddel for å få støtte rundt dette var å bevisst benytte ordet klimaforandringer istedenfor ordet global oppvarming. Dette er et eksempel på at man fremstilte vitenskapen på en spesiell måte for å kunne skyve én type kunnskap til side og heller bruke ressurser på andre områder. Det er sentralt med et meningsfelleskap, en kollektiv forståelse av hva visse begrep betyr og hvordan politikken skal bli utført. Aktører som produserer miljøkriterier og miljøindikatorer produserer følgelig potensielt betydelig makt gjennom fastsettelse av mening og konstruksjon av samfunnsorden. Det kan derfor være interessant å studere hvilke aktører som deltar i frambringelsen av slike kriterier og indikatorer, hvor de konstrueres, og hva slags innhold de får. 21 Mange aktører arbeider hele tiden med å svekke eller styrke ulike forståelser av gjeldende vitenskap, kanskje for å oppnå noe spesielt, eller kanskje ved å fremheve noe som er feil. Det har blitt påpekt i media den siste tiden at nettopp medias voldsomme fokus på klimaproblematikken kan virke mot sin hensikt. Informasjonen blir sprikende og den offentlige debatten kan skape tvil om vitenskapen. I tillegg kan debatten være med på å endre diskursen og tankesettet rundt energisparing, slik at mange kan få en oppfatning av at prosjektet er håpløst. 19 Jasanoff, Sheila m.fl., States of Knowledge. The co-production of science and social order, Cambridge: 2003, s Jasanoff, Sheila m.fl., States of Knowledge. The co-production of science and social order, Cambridge: 2003, s Moe, Helene T., Tro, håp og hybrid ventilasjon, Trondheim, 2006, s

16 Representasjoner er sentrale for at nettverk skal holde seg sammen. Eksempler på slike representasjoner kan være tall, grafer, objekter, modeller eller bilder som benyttes for å beskrive, forklare eller visualisere naturlige, sosiale og kulturelle fenomener 22. Figurene som har blitt trukket frem i min innledning er gode eksempler på slike representasjoner. Vitenskapen kommuniserer til samfunnet, og må ha representasjoner å kommunisere med og gjennom, og de kan da også benyttes i politikken. I forhold til norsk energipolitikk kan det for eksempel være relevant å stille spørsmål som: Hvordan blir slike representasjoner benyttet? Hvilke typer blir fremhevet? Hva slags natur blir konstruert for oss gjennom disse? Hvilke fortolkninger har blitt kommunisert, til blant annet husholdninger og mellom politikere? Representasjonene er hjelpemidler for at kunnskapen blir stabilisert og delt mellom aktørene i nettverket, og det blir stadig mer brukt for diverse fremstillinger i samfunnet. Energimerking er et eksempel på dette, her fremstilles effektiviteten i elektriske produkter i en forståelig og forenklet form på et klistermerke. Merket er en representasjon av energieffektivitet som alle kan forstå. Representasjoner er til for at kunnskap skal bli enkel å forstå, og derfor er de nødt til å være enkle og være noe man kjenner igjen, i tillegg til at de dannes i en kontekst. Man må i mange tilfeller være kjent med sammenhengen rundt for å kunne forstå hva den som presenterer representasjonen ønsker at man skal få ut av den. I de fleste tilfeller vil representasjoner aldri bli hundre prosent nøytralt eller gi det fullstendige bildet, da det alltid vil være muligheter for at noen elementer har blitt utelatt eller mindre vektlagt enn andre. Det vil altså være mulig å debattere og gjøre sine egne tolkninger av hva som er meningen med disse. Valgene av representasjoner er også basert på hva man ønsker å oppnå med dem. Disse valgene gjør at representasjoner som fremstiller noe på en annen måte ikke kommer frem. Hvem som står for disse representasjonene har også betydning for hvordan de oppfattes. Dersom en ungdomsskole-elev har målt sur nedbør over en lengre periode, og tegner en graf på dette, vil denne representasjonen ha mindre kredibilitet og troverdighet enn dersom en professor har gjort det samme. Elevens graf vil sannsynligvis heller ikke være den av de to man velger å bruke i politiske debatter om forurensning. Gjennom offentlige utredninger og stortingsmeldinger bidrar eksperter med kunnskap rettet mot norsk energiforvaltning. Disse kommuniserer med politikerne og er med på å danne grunnlag for hvilke tiltak og strategier det foreslås fra politikken. Dette vil vi komme tilbake til i løpet av oppgaven. 22 Moe, Helene T., Tro, håp og hybrid ventilasjon, Trondheim, 2006, s.3. 15

17 2.2 Metode og fremgangsmåte Da jeg med denne oppgaven ønsket å få innblikk i hvordan myndighetene har jobbet for å redusere energibruk, var det naturlig å ta utgangspunkt i politiske dokumenter. Dette er dokumenter som kan si noe om hvordan det konkret har blitt tenkt, og også hva som har blitt utført. Hovedtema for oppgaven har endret seg etter hvert, da de aller første forsøkene var å finne tekster som omhandlet energimerking av hvitevarer, samt å se på hvordan arbeidet med å implementere disse i husholdningene fungerte. Politikk og produkt var det jeg først lette etter, men det var ikke mye å finne om dette i slike dokumenter jeg brukte. Derfor valgte jeg heller å se på alle tiltak rettet mot husholdninger. Dokumentene jeg har basert meg på er Stortingsmeldinger, Norges Offentlige Utredninger, samt faktahefter utgitt av Olje- og energidirektoratet. Den tidligste teksten er fra , og den igjen henviser til enda tidligere tekster. Den aller ferskeste teksten er en stortingsmelding fra juni Den er brukt som en introduksjon til beskrivelsen av de øvrige, og den nyeste blant disse er et faktahefte fra Stortingsmeldingene sier noe om hvordan det tenkes om den energipolitikken som skal gjennomføres fremover. Fra disse meldingene kan man lese ut tidligere virkemidler, samtidig som det legges frem hva man mener mangler og hva man ønsker å rette på. Det er ulike temaområder som blir tatt opp i disse stortingsmeldingene. Ut fra dette kan man se hva som har vært det sentrale for politikere og eksperter, i tillegg til hva som har vært områder man har ønsket mer fokus på. Norges offentlige utredninger er skrevet av utvalg eller arbeidsgrupper, nedsatt av regjeringen eller et departement. I disse dokumentene blir det gått inn på og presentert forskjellige forhold i samfunnet. 24 Utredningene som har blitt brukt i denne oppgaven er gjort av Miljøverndepartementet, Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet. Faktaheftene fra Olje- og energidepartementet tar for seg energi- og vassdragsvirksomheten i Norge. Disse heftene er delt inn omtrent på samme måte hele veien. Etter hvert blir det stadig større utdyping av enkelte områder, som lover og konsesjoner, organisering, internasjonalt samarbeid og utvikling i energiproduksjon og -forbruk, samt tiltak 23 Årsaken til at jeg valgte dette årstallet var at jeg ønsket oversikt over diskusjonen i årene før deregulering. Energisparing kom på dagsordenen allerede i 1973, etter den såkalte oljekrisen. Jeg har imidlertid avgrenset meg til å se på de siste 20 årene (annet enn når det henvisestil tidligere tekster i dokumentene). 24 Om NOU-er: sist besøkt

18 for å begrense dette. Alle faktaheftene som er utgitt fra 2000 til 2006 har blitt brukt som empiri i teksten. Det gis en samlet fremstilling av ressursgrunnlaget, forvaltning, forskning, produksjon, transport, omsetning og bruk av energi med spesiell vekt på vannkraften. Formålet med heftet er å presentere rene faktakunnskaper omkring energi i Norge. 25 Søket etter aktuelle dokumenter har i hovedsak basert seg på følgende nøkkelord: Husholdninger, forbrukere, forbruk, energimerking, energieffektivitet, enøk, Enova, energiøkonomisering, energisparing, energiomlegging, energiverk, enøk-sentre, energiloven, EØS-avtalen, deregulering, tiltak, virkemidler, miljøpolitikk, energipolitikk og energiteknologi. For å finne stortingsmeldinger og NOUer som har omhandlet dette har jeg gått gjennom innholdsfortegnelsene og sett etter om dette har blitt nevnt. Dette har vært første steget, hvor jeg har arbeidet for å finne denne typen politiske dokumenter som har blitt skrevet om temaet. Jeg har valgt å begrense meg til å se på politiske dokumenter som viser til det som har blitt gjort, eller det man har hatt tenkt seg å gjøre. Jeg har derfor utelatt slikt som stortingsproposisjoner og andre liknende dokumenter. Årsaken til dette er at disse i større grad representerer debatten rundt, ikke konkret hva politikerne som har hatt makten har slått fast, og hvordan politikken dermed er planlagt. Selvfølgelig spiller denne debatten en rolle i den samproduksjonen som har skjedd, men i denne omgang har det vært de politiske handlingene, og de konkrete årsakene til disse handlingene som har vært i fokus. I første omgang var målet å få et helhetlig bilde av hva disse dokumentene forteller. Deretter gikk jeg tilbake og studerte dem nærmere, og da var det om å gjøre å finne ut hvor tematikken går igjen, på hvilken måte, og hva som stadig kommer tilbake. Dette utdypes særlig i kapittel 4. Det er ulike måter å gjøre tekstanalyse på. Man kan ta utgangspunkt i tekster for å se hva tekster presenterer og se direkte på hva som kommer frem i teksten. Man kan også se på tekstene som vitnesbyrd på hvordan noe har fungert, da for eksempel når det gjelder temaer som kultur og politikk. Ved å bruke dokumenter som data er det dermed mulig å forstå hvordan noe utenfor selve tekstene har fungert, hvordan slikt som samproduksjon har foregått i den norske energipolitikken. 26 Dokumentanalyser skiller seg fra data forskeren har samlet 25 Faktahefte for Olje- og energidepartementet, 2006: publisert 22.juni, Ryghaug, Marianne, Towards a Sustainable Aesthetics Architects Constructing Energy Efficient Buildings, Trondheim: 2003, s

19 inn i felten ved at dokumentene er skrevet for et annet formål enn det forskeren skal bruke dem til. 27 Dette er vesentlig å være klar over ved denne typen datainnsamling. Det er vesentlig å studere hvilke referanser som har blitt brukt i disse dokumentene. I tillegg har jeg støttet meg til diverse faglitteratur, samt at jeg har trukket inn artikler fra både aviser og aktuelle tidsskrift, rapporter, og jeg har fordypet meg i partiprogrammer, stortingsproposisjoner, pressemeldinger og foredrag som omhandler dette, holdt av sentrale personer i sektoren. Det er viktig å ha innsikt i diskusjoner som skjer rundt politikken. Her blir flere sider av energipolitikken trukket inn og gjør at det er mulig å se på den helhetlig. Diverse hjemmesider har også blitt tatt i bruk for å få et helhetlig, samt et mer grundig bilde. De mest anvendte har vært hjemmesidene til OED, Enova og NVE. Ved å se på disse sidene kan man blant annet finne ut hva de driver med, hva de definerer som sitt ansvarsområde, og man kan se hvem de er tilknyttet i sitt arbeid. Utover dette fikk jeg i desember 2005 muligheten til å delta på Energy Labelling Seminar ved Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO). Her deltok representanter fra Enova, SIFO, NVE, Cicero og CLASP og temaet var energimerking. Jeg var også i et møte med Anita Eide, som fortalte om situasjonen rundt opprettelsen av Enova. Utover dette har jeg vært i mailkontakt med Lars Thue, forfatter av boken, Strøm og styring Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv, en bok jeg har tatt mye i bruk, særlig i kapitlet om dereguleringen av energimarkedet. Jeg visste ikke mye om norsk energipolitikk før jeg satte i gang og ble det ble derfor en del prøving og feiling før jeg kom på riktig spor. Det var en læringsprosess, både læring når det gjaldt selve temaet, men i aller høyeste grad også en læring i å se relevansen, eller den manglende relevansen, i store tekster. 27 Thagaard, Tove, Systematikk og innlevelse En innføring i kvalitativ metode, Bergen: 2006, s

20 Oversikt over oppgavens empiriske materiale: Stortingsmeldinger Nr. 61 ( ) Om energiøkonomisering og energiforskning Om energiøkonomisering og nye fornybare Nr. 41 ( ) energikilder Nr. 58 ( ) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling Nr. 29 ( ) Om energipolitikken Om forbrukerpolitikk og organisering av Nr. 40 ( ) forbrukerapparatet Nr. 37 ( ) Om vasskrafta og kraftbalansen Nr. 37 ( ) Norsk klimapolitikk Norges Offentlige Utredninger 4, 1995 Virkemidler i miljøpolitikken 9, 1996 Grønne skatter en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting 11, 1998 Energi- og kraftbalansen mot , 2004 Differensiert el-avgift for husholdninger Faktahefter 2000 Faktahefte for Olje- og energidepartementet 2001 Faktahefte for Olje- og energidepartementet 2002 Faktahefte for Olje- og energidepartementet 2004 Faktahefte for Olje- og energidepartementet 2005 Faktahefte for Olje- og energidepartementet 2006 Faktahefte for Olje- og energidepartementet Figur 5 19

21 Kapittel 3: Den norske energirevolusjonen Denne oppgaven handler om norsk energipolitikk mot husholdninger gjennom 20 år. I dokumentene som var basis for undersøkelsen er det to klare brudd som utheves. Det ene er dereguleringen av energimarkedet, med energiloven i 1991, og det andre er opprettelsen av Enova SF i I dette kapitlet vil jeg fokusere på omleggingen av det norske energimarkedet. Opptakten til energiloven i 1991 kommer frem i både NOUer, stortingsmeldinger og faktaheftene. Jeg vil derfor også berøre dette temaet i neste kapittel, hvor jeg gjennomgår dokumentene. Enova ble som nevnt i kapittel 1, opprettet i 2002, derfor har jeg valgt å gjøre rede for dette som siste empirikapittel. I Lars Thues bok Strøm og styring påpekes den enorme konsekvensen energiloven hadde på sektoren. Denne omleggingen har ofte blitt omtalt som en deregulering, og påvirket både strømforsyning, -forbruk og produksjon her til lands. Omveltningen har blitt sett på, og omtalt som, en revolusjon, rettere sagt en markedsrevolusjon. Med denne endringen skulle mye av makten gå fra myndigheter og kraftverk over til forbrukerne selv, gjennom deres markedsmakt. Her skal jeg se på selve omleggingen, hva som var konsekvensene av denne loven, samt hva endringene skulle komme til å bety for utviklingen videre innen denne sektoren. 3.1 Oppladningen Den første loven for regulering av produksjon og overføring av elektrisitet her i Norge kom i og 1890-årene, da utviklingen av det regulatoriske systemet skjedde, har ofte blitt kalt den andre industrielle revolusjon. I sin bok, Strøm og styring, trekker Lars Thue frem artikler skrevet av ingeniøren Gunnar Sætren. I den ene artikkelen fra 1886 ble det fremhevet at det ikke nødvendigvis er mest og billigst kraft som fører til et godt samfunn. Det var altså nødvendig å sikre at samfunnet kom ut av det på best mulig måte. Det ble da diskutert mulighetene med privatisering, om det skulle være kommunale eller statlige kraftverk, om brukerne skulle prioriteres og hvordan størrelsen på kraftverkene skulle være. Den norske vannkraft- og elektrisitetspolitikken som utviklet seg etter 1906, ble til i et spenningsfelt mellom to utviklings- eller moderniseringsmodeller, en småskala-modell og en 20

22 storskala-modell. De to modellene uttrykte ulike syn på hva som er en ønsket samfunns- og næringsutvikling, de representerte forskjellige oppfatninger av hva som er det gode samfunn. 28 Det eksisterte altså en konflikt om hvordan styringen av elforsyningen i Norge burde være. I 1907 skiftet Kanalvesenet navn til Vassdragsvesenet, og i 1917 kom konsesjonslovene. Etter 1920 var det en økonomisk nedgang som gjorde at det ikke skjedde særlig mye sentralisering, men nedgangen var samtidig også med på å utvikle positive holdninger til storindustri og utenlandsk kapital. Da Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen ble opprettet i 1921 ble det offentlige knyttet til ansvaret med fordelingen av energiressursene og det ble et slags nytt reguleringsregime. Etter andre verdenskrig ekspanderte kraftsektoren voldsomt, men da NVE ble organisert i fire direktorater i 1960, var det ikke lenger med noen vesentlig rolle som kraftutbygger. I 1986 byttet Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen navn til Norges vassdrags- og energidirektorat. Utover på 1970-tallet skjedde det en gradvis institusjonalisering i miljø- og naturvernsektoren. Ett eksempel på denne typen institusjonaliseringer var at Miljøverndepartementet kom i I tillegg kom verneplaner. En utløsende faktor i forhold til denne institusjonaliseringen kan blant annet legges i den formative perioden som hadde vært på 1960-tallet, hvor den miljøpolitiske opposisjonen mot å bygge ut kraftverk vokste frem. Det var særlig tre alternativer til hvordan man skulle organisere den norske kraftsektoren, og Thue trekker disse frem i sin bok. Den første var forvaltningsmodellen eller samordningsmodellen. I en slik organisasjonsmodell ville det være slik at energiverket var til for samfunnets skyld. Neste modell var den kooperative modellen. Her ville energiverket være til for brukernes skyld. Forretningsmodellen var den tredje og siste modellen, og den dreide seg om å skaffe eierne størst mulig avkastning. Arbeidet med organiseringen og effektiviseringen av kraftsektoren hadde altså pågått i mange år, og også arbeidet frem mot en ny energilov pågikk gjennom store deler av tallet. Denne prosessen hadde sin start fra 1981 med Nordli-regjeringens oppnevnelse av et utvalg som skulle foreslå forbedringer av regelverket. Utvalget ble kalt Energilovutvalget. 29 Hvordan energisystemet skulle bli ordnet hadde nå mye med hvordan situasjonen var ellers i Europa, da særlig andre steder i Norden. Den stadig tettere tilknytningen mellom de nasjonale energimarkedene spilte en stor rolle, og dette var noe som skulle utvikle seg i enda 28 Thue, Lars: Strøm og styring Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv, 1996, s Kvaal, Stig, m.fl., En spenningshistorie Trondheim Energiverk gjennom et århundre, Trondheim: 2000, s

23 større grad inn i 90-tallet. Integreringen og sammenflettingen av de ulike lands energimarkeder, noe som for Norge i første omgang dreide seg om mer nærhet til de andre nordiske landene, gjorde at overføringen av elektrisitet skjedde mellom ulike land. Da det samtidig skjedde en stagnasjon i kraftutbygging, gjorde dette at forvaltningen av energimarkedene ble stadig viktigere Omleggingen Thue beskriver i sin bok hva som ligger i begrepet reform, blant annet at det er resultat av strukturelle endringer, situasjonsbestemte faktorer, konjunkturelle faktorer, enkeltaktørers strategier, samt at det også var nødvendig med tilfeldigheter og rette handlinger på rett tid. 31 Det er viktig å huske dette når man skal se nærmere på hvorfor denne reformen skjedde, samt spørsmål som: Hvordan skal den forklares? Hva er dens egentlige innhold? Har den virket etter hensikten? Er folk flest tjent med den? Man ønsket å få de samfunnsmessige beste løsningene ut av kraftforsyningen, og energiloven var et tenkt skritt mot dette målet. Sektoren skulle drives på en mer økonomisk effektiv måte. Energiloven og markedsreformen skjedde blant annet som følge av utviklingen som hadde skjedd i bransjen frem mot 1990, redegjort for i avsnitt 3.1. Energilovutvalget ble oppnevnt i 1981 og la i 1985 frem sin utredning om hvilke endringer man burde foreta seg i lovverket. Det var myndighetene som tok opp dette arbeidet, da de ønsket å samle og fornye de viktigste lovbestemmelsene som gjaldt elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg, og dels ut fra et behov for mer effektive virkemidler i arbeidet med å rasjonalisere elforsyningens organisasjon 32. De mange små enhetene ble trukket frem som en svakhet i kraftsektoren, og det ble anbefalt en omstrukturering, samt at det ble nevnt at enøk ville bli lettere med mer sentralisering. Dette skulle altså føre til en mer samfunnsøkonomisk lønnsom elektrisitetsforsyning, samt at prisene ville bli utjevnet. Et av hovedmålene var også å få løst opp i de vertikale bindingene mellom kraftprodusenter og -distributører. Brundtland-regjeringen la i 1987 frem det første lovforslaget for Stortinget, men en ny regjering overtok før Stortinget hadde fått behandlet dette forslaget. Syse-regjeringen hadde 30 Moe, Niels, m.fl., Ekonomi Miljö Metod i lokal energiplanering, Nordplan Stockholm: 1992, s Thue, Lars: Strøm og styring Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv, 1996, s Thue, Lars: Strøm og styring Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv, 1996, s

24 andre planer, og trakk derfor proposisjonen tilbake. Våren 1990 la den fram et nytt forslag som ble vedtatt juni samme år. 33 Dette lovforslaget var til en viss grad endret fra det som hadde blitt lagt frem av Arbeiderpartiet tidligere. Blant endringene man la til var fjerningen av energiverkenes oppdekningsplikt og innføringen av omsetningskonsesjon hvor et selskaps linjenett kunne bli brukt av andre. Dette var punkter som skulle bidra til at innføringen av energiloven skulle bli såpass radikal senere. Sektoren ble også i juni 1990 delt inn i en konkurransedel, som hadde med produksjon og omsetting å gjøre, og en monopoldel, som dreide seg om krafttransporten. 1.januar i 1991 trådte energiloven i kraft. NVE var da organisert som ett direktorat under Olje- og energidepartementet. Innføringen av energiloven var rask og radikal, og som det kommer frem fra Stig Kvaals bok En spenningshistorie Trondheim Energiverk gjennom et århundre, var det et tydelig fravær av offentlig debatt. Dette var en såpass hurtig omveltning at det kan regnes som et brudd. Det var en markedsreform som skulle føre til at energisektoren nå skulle drives som en ordinær, markedsbasert industriell sektor. At man satset så voldsomt på markedet må ses ut fra 80-tallets store tro på markedsliberalistiske løsninger 34. Forsyningsmonopolene skulle brytes ned, og konkurransen skulle drive fram effektivitetstiltak [ ]. Energiverk og kraftforetak skulle ikke lenger skaffe lokalbefolkningen billigst mulig elektrisitet, men fungere som profittmaksimerende bedrifter som i beste fall ville gå med overskudd og skaffe penger til de offentlige kasser. 35 Nå gikk altså denne kontrollen og styringen av kraftforetakene over fra å være noe de folkevalgte satt på, til å være under markedets og bedriftenes ledelse. Statkraft ble delt inn i to deler etter innføringen av energiloven. Dette var Statnett SF og Statkraft SF, som var en konkurranse- og en monopoldel. Statnett SF ble monopoldelen som stod for krafttransporten, mens Statkraft stod for den konkurransedrevne produksjonen og omsetningen av kraft. Det hadde lenge vært gjort forsøk på å endre organisasjonsstrukturen, men det ble møtt med mye motvilje. Det var noe de tidligere regjeringene ikke hadde ment var så viktig at de ville ta konflikt på det. En årsak til at man ønsket endringer var at ved den tidens organisering la man vekt på at hvert enkelt selskap skulle kunne produsere nok energi til sitt område. Dette førte til at man måtte hele tiden bygge ut, samtidig som det i dette lå en stor risiko for 33 Kvaal, Stig, m.fl., En spenningshistorie Trondheim Energiverk gjennom et århundre, Trondheim: 2000, s Kvaal, Stig, m.fl., En spenningshistorie Trondheim Energiverk gjennom et århundre, Trondheim, 2000, s Thue, Lars: Strøm og styring Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv, 1996, s

25 overproduksjon. Resultatet var at økonomien ble dårlig. Da saken ble tatt opp, gjorde kjente politiske mønstre i de ulike partiene seg gjeldende. De som ville sikre den politiske styringen var SV, SP, KrF og AP, dette dels ved å velge organisasjonsform, samt ved å opprettholde et sterkt produksjonsforetak. FrP og Høyre ville slippe markedskreftene til. I følge daværende generaldirektør i NVE, Erling Diesen, var den utviklingen som skjedde i elektrisitetsforsyningen noe som kunne kalles en markedsrevolusjon, da det nå ble åpnet opp for markedsbasert kraftomsetning. Det hele skjedde raskt, beslutningene ble gjort hurtig, det brøt med mange tidligere prinsipper, og det ble drevet frem av aktører som stod i utkanten av det hele. Som Thue påpeker, var et eksempel på dette at økonomene, som ble trukket inn mot slutten av omveltningen, i stor grad ble økonomiske begreper integrert i dokumentene. Ingeniørene var de som hadde vært de sentrale i kraftsektoren hittil, men deres begrepsbruk synes på slutten å bli stadig mer skjøvet til siden for de samfunnsøkonomiske formuleringene og visjonene. Det har blitt hevdet at det var nødvendig med en reform nå på grunn av indre spenninger og vanskeligheter, men det kan tyde på at det var impulsene utenfra som spilte størst rolle. Et viktig poeng var at daværende olje- og energiminister Eivind Reiten ikke introduserte alt på en gang, energiloven var kun en start på mange følgende omlegginger. Hadde man introdusert alt samtidig, ville det sannsynligvis ikke vært mulig å få gjennomslag for en slik endring. Det var en en-ting-om-gangen -prosess. Eksempler på spørsmål utsatt var spørsmål om privatisering og skatt. Starten på omleggingen satte i gang institusjonelle endringer, samt at, som Diesen hevdet, den ledet Norge til å bli et foregangsland for kraftliberalismen. I tillegg var den politiske holdningen nå at man hadde bygd produksjonskapasiteten såpass for mye ut fordi sektoren var uheldig organisert, samt at det også var andre viktige strukturelle svakheter i systemet. Det var altså et stort kraftoverskudd på denne tiden, og det var nok en utløser til at dereguleringen var mulig. Dette var alle vesentlige punkter som bidro til at dereguleringen kunne få såpass politisk støtte. Husholdningene ble i første omgang ikke inkludert i dette markedet, men det tok ikke lang tid før også de hadde mulighet til å velge selv hvilken kraftleverandør de ville benytte. Loven var vesentlig i det å bidra til å oppnå en samfunnsøkonomisk rasjonell utnyttelse av energiressursene. Den gav mulighet til å pålegge krav om enøktiltak i nye områdekonsesjoner, hvorav kostnadene kunne bli dekket på overføringstariffen. Grunnlaget var lagt for en omsetning basert på konkurranse. Hittil hadde det dreid seg om at man i Norge måtte ha kraft, 24

26 på billigst og sikrest måte, men med energiloven snudde dette og landet hadde gått over i en fase der: elforsyningen skulle drives etter rene bedriftsøkonomiske prinsipper med utbyttemaksimering i den enkelte bedrift for å få utbyttet energiressursene på en samfunnsøkonomisk optimal måte Omstillingen Energiloven snudde opp ned på hvordan kraftsektoren i Norge fungerte, da særlig med tanke på hvordan energiverkene arbeidet. Det skjedde i begynnelsen lite i kraftmarkedet som tilsa at de nye ordningene ikke fungerte. Dette var blant annet fordi temperaturene forholdt seg jevne og normale, og at vannkrafttilførselen dermed fungerte som den skulle. Traderne og kraftmeklerne ble stadig mer sentrale spillere i dette markedet: de førstnevnte kjøpte og solgte kraft uten å produsere noe selv, mens de sistnevnte nøyde seg med å koble selgere og kjøpere 37. I 1993 kom imidlertid det som har blitt omtalt som det mest turbulente året bransjen har opplevd, et enormt prisfall. Lars Thue omtaler dette som sjokkterapi. Da det ikke lenger var fastsatte kraftpriser av politiske rammer, ble det nå tilbud og etterspørsel som styrte prisene. Prisdirektoratet, som i dag kalles Konkurransetilsynet, ble stadig mer trukket inn, og det var Statkraft som var den eneste instansen med størrelse nok til å kunne påvirke markedet. De lave prisene ble oppfattet som en trussel for mange aktører, blant annet energiverk, kommuner og fylkeskommuner og det dukket opp produsentorganisasjoner for kraftforetak. Deres forsøk på påvirkning ble stoppet opp av Prisdirektoratet, men ble åpnet for ny vurdering dersom det kom et nordisk kraftmarked. Fusjonsbølgen stoppet opp da energiloven kom, og det skjedde en rask omlegging til flere aksjeselskap. Dette var en endring av strukturene i energiselskapene som i enda større grad tok av fra En årsak til at man merket endringene hadde å gjøre med at nettets overføringskostnader nå hadde blitt uavhengige av avstand, noe som ytterligere fikk de nye aktørene i tradere og kraftmeklere på banen. Store deler av kraftforsyningen var imidlertid skjermet fra markedskreftene gjennom organisatoriske bindinger, den relativt smertefrie utviklingen etter energiloven skyldes at 36 Kvaal, Stig, m.fl., En spenningshistorie Trondheim Energiverk gjennom et århundre, Trondheim, 2000, s Kvaal, Stig, m.fl., En spenningshistorie Trondheim Energiverk gjennom et århundre, Trondheim, 2000, s

27 overgangen fra plan til marked har vært polstret av en nettverkspreget forhandlingsøkonomi. Viktige trekk ved det gamle regimet har altså overlevd markedsreformen. 38 I 1994 ble det påpekt at Norge hadde fått verdens eneste fungerende og fullverdige børs for handel med standardiserte elkraftkontrakter 39. I tillegg var energiloven i Norge verdens mest liberale. Man var stolte over kraftbørsen, samt at man ønsket å oppnå en look-to- Norway -holdning fra resten av verden. Dette fikk man, markedsreformen vakte oppsikt i utlandet. Det ble på denne tiden hevdet at landet hadde verdens mest sofistikerte kraftmarked, og at Statkraft Marked i utgangspunktet var verdens første internasjonale kraftbørs. 40 Det mulig for husholdningskundene å kjøpe strøm på markedet i 1994, slik som større brukere hadde hatt mulighet til siden starten. Det var som nevnt tidligere ikke var et tilbud til husholdningene fra begynnelsen da måleutstyret var dyrt. En ordning med et engangsbeløp ble innført i 1994, og gav tilgang til spotmarkedet for husholdningene. De fikk da også mulighet til å benytte markedsprisene. I perioden etter omleggingen og energilovens inntog, var det en omstillingsperiode hvor flere andre områder ble endret, endringer som det ikke ville vært mulig å få gjennomført på én gang under selve innføringen av loven. Dette var i tilknytning til de fallende prisene i Regjeringen så på situasjonen med stor uro, og foreslo en midlertidig endring av energiloven som ville begrense konkurransen i markedet betydelig. 41 Dette fikk ikke gjennomslag i Stortinget, men man brukte andre virkemidler for å presse prisene opp, blant annet ved at Statkraft slapp 1,1 TWh forbi turbinene i Dereguleringen hadde stor effekt på både markedet, på kundene og på produsentene. Det hevdes at utjevningen av kraftprisene mellom husholdningskundene må ses på som et av markedsreformens viktigste resultater, da også kostnadene for å skifte leverandør gikk ned med NVEs bidrag til dette. Dette fikk særlig betydning da det tidligere ble hevdet at det var husholdningskundene som ble taperne i kraftmarkedet, da de ofte endte opp med den kraften som var dyrest. Det har altså kun vært snakk om å snu dette én gang i perioden fra Men, det påpekes at hovedmålet for omveltningen var å skape samfunnsøkonomisk effektivitet, og da dette var begrenset, trekkes det frem at fordelene ved dette nye regimet i grunn var tvilsomt. 38 Thue, Lars, Strøm og styring Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv, 1996, s Thue, Lars, Strøm og styring Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv, 1996, s Thue, Lars, Strøm og styring Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv, 1996, s Kvaal, Stig, m.fl., En spenningshistorie Trondheim Energiverk gjennom et århundre, Trondheim, 2000, s

28 Forretningsmodellene ble mer aktuelle for energiverkene, slik at Thue trekker frem spørsmål om det neste skrittet da ville bli privatisering. Han spør om norske energiverk bør drives som vanlig butikk, som strømbrukernes redskap eller som tradisjonelle forvaltningsbedrifter. Ved inngangen til 1995 var Norge for første gang på mange år kommet i en importsituasjon, strukturelt sett. Den gjennomsnittlige produksjonsevnen i vannkraftverkene var ikke lenger tilstrekkelig til å dekke det innenlandske forbruket. 42 Tankene om overutbygging ble altså snudd opp ned som resultat av markedsreformen. Miljøpolitisk debatt har stadig kommet mer i fokus i løpet av denne perioden med omstrukturering. I 1996 kom det en felles norsk-svensk kraftbørs. Og i april samme år ble Statnett Marked AS til Nord Pool AS. Viktige ting Thue trakk inn for fremtiden var en utvikling av tillitsrelasjoner. I dette kapitlet beskrives den store strukturelle endringen som energiloven var. Fra å være en politisk styrt sektor, preget av både overutbygging og mangel på kraft, grunnet liten flyt og helhetlig bruk av ressursene, ble energisektoren markedsstyrt. Ved å selv kunne velge kraftselskap, og de laveste prisene, skulle denne omveltningen husholdningene stor forbrukermakt. 42 Thue, Lars: Strøm og styring Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv, 1996, s

29 Kapittel 4: Energipolitikk mot husholdninger økonomi eller miljø? Politikk handler om valg og prioritering. Hva er viktigst for samfunnet, og hvem velger man å stole på når man tar avgjørelser? Energiknapphet trekkes frem i hverdagen hele tiden, og begrepet har to sider: tilgang og behov. Er energien for alle, skal alle ha like priser, like enkel tilgang? I Norge har vi preferanser og vaner som medfører et høyt forbruk, men kan vi kreve at energitilførsel og priser skal bli tilpasset våre preferanser? Er det en rettighet? Det ligger i knapphetsproblemets natur at å løse det ikke vil si å eliminere det. 43 Ofte er det etablert ordninger for å fordele, eller dele opp, godene. Allokering dreier seg om denne fordelingen, eller om de fordelingsmekanismer man benytter. 44 Markedets rolle og prismekanismene i forhold til mer direkte regulering og administrativ allokering endres ut fra tid, land og hvilke goder det er snakk om. Dette er sentralt i forhold til hvordan energipolitikken har blitt ført mot husholdninger, og relevant å ha i bakhodet gjennom de kommende analysene. I stortingsmelding nr. 34, Norsk Klimapolitikk, fra 2007, som i media kalles Klimameldingen, er mange av de foregående årenes mål, fokus og tiltakspolitikk representert, Det er åpenbart at fokus på miljø, klimaendringer og global oppvarming er det mest sentrale her. Klimameldingen ble gitt ut 22.juni i år og i denne meldingen har det blitt lagt konkrete mål, ved at man ønsker å redusere CO2-utslippene med prosent av det de var i To tredjedeler av reduksjonen skal skje nasjonalt. Dette er en veldig konkret målsetting, og det er åpenbart at Klimautvalget, som stod for denne meldingen, mener Norge nå har kompetanse nok, og gode nok tiltak, til å kunne få til slike endringer. Det er særlig overgang til ikke-fossile energibærere som er i fokus. Dette er svært relevant for husholdninger, blant annet på grunn av behovet for oppvarming. Begrepet energiomlegging går igjen når det snakkes om energibruk i denne meldingen. Det er åpenbart fordi i denne meldingen er det miljø som er i fokus, og omlegging til mer miljøvennlig energi som er temaet. Enova SF trekkes frem som det sentrale organet for dette. Klimameldingen representerer dagens situasjon og dagens tanker rundt energipolitikk, da i nær tilknytning til klimaforandringer. Dette er den aller ferskeste stortingsmeldingen som går inn på 43 Christiansen, Vidar, Knapphet, fra A. og C. Riis (red.) Marked, ressurser og fordeling, Oslo: 1998, s Christiansen, Vidar, Knapphet, fra A. og C. Riis (red.) Marked, ressurser og fordeling, Oslo: 1998, s

30 husholdningenes energibruk, og den bærer preg av at man ønsker både endringer i organisering og en mer målrettet politikk. Energipolitikken og tiltak mot husholdningene har imidlertid vært gjennom mange endringer. I dette kapitlet vil jeg analysere utviklingen i norsk energipolitikk over en periode på tjue år. Det er særlig det som har vært sentralt i forhold til husholdningene som er mitt fokus. Jeg har tatt utgangspunkt i dokumenter fra de siste tjue årene og analysert disse langs tre dimensjoner: begrepsbruk, organisering og tiltak. 4.1 Begrepsbruk i dokumentene Vi mangler ikke energi; men energiøkonomi. Den gamle vane holder hårdt; i at kaste størstedelen bort. Det er kun et prinsipp der duer; at bruge bare det vi bruer. Piet Hein 45 Begrepsbruk kan si noe om hvilke identiteter som har blitt konstruert i energipolitikken i Norge. I dette delkapitlet skal jeg analysere begrepsbruken i energipolitikken mot husholdninger. Dette gir et grunnlag som gjør det mulig å se på utviklingen innen organisering og tiltakspolitikk. Det gir også mulighet til å analysere endringer som en følge av samproduksjonen mellom politikk og vitenskap. I 1975 ble begrepet energiøkonomisering, ofte kalt enøk, først introdusert i Norge. Dette var gjennom NOU nr.49 fra dette året: Om tiltak for energiøkonomisering 46. Dokumentet la grunnlaget for det politiske arbeidet med energiøkonomisering. Årsaken til det forsterkede forholdet mellom energi og økonomi hang sammen med oljeprisenes vekst på denne tiden. Siden da har det vært naturlig å snakke om å spare på energien og bruke den mer effektivt. Ikke minst er det sentralt å bruke den mer økonomisk. En slik tankegang finner man også i dag, men selve begrepsbruken har endret seg i årenes løp. Internasjonalt omtales begrepet som Energy conservation, Energy efficiency eller Energy saving 47. På 70-tallet dreide energiøkonomisering seg om å spare og effektivisere på en slik måte at tiltakene var økonomisk effektive. Dette ble fremhevet da den oljebaserte energien ble dyr, og størstedelen av norske husholdninger gikk over til elektrisitet. Oljeforbruket sank mens bruken av elektrisitet steg. Det var særlig til oppvarming at husholdningene ble stadig 45 Energiøkonomisering (ENØK): sist besøkt 9.august, Næsje, Pål C., Pumps and Circumstances, The Political Configuration of Heat Pump Technology in Norway, Trondheim: 2000, s Norges offentlige utredninger nr. 11, 1998: Energi- og kraftbalansen mot

31 mer avhengige av strømforsyning. Folk flest ble anbefalt å gjøre egne grep for å minske de private utgiftene knyttet til strømforbruk. Dette ble presset frem blant annet fordi Norge hadde et problem med kraftmangel. Økonomiseringen av energi handlet i stor grad om samfunnsøkonomisk balanse og fornuftig utnytting av ressursene. Perioden frem til 80-tallet bar i hovedsak preg av introduksjon og markedsføring av enøk-begrepet. Videre frem mot 1984 var det fortsatt informasjon om energibruk, samt tiltaksforslag og mer brukerrettet virksomhet som ble gjennomført. Man gikk mer konkret ut mot ulike grupper i samfunnet og informerte om emnet. I stortingsmelding nr.61 fra kommer det frem at det gjennom den tidligere informasjonsvirksomheten ble avslørt mye manglende kunnskap om hva energiøkonomisering faktisk var. Begrepet måtte bli mer kjent, og man ønsket å få til bedre kunnskapsspredning og utnyttelse av kunnskapen, samt mer gjennomført grunnutdanning. 48 Begrepet ble markedsført som en metode for å redusere strømutgiftene til husholdningene. På slutten av 1980-tallet ble altså begrepet energiøkonomisering flittig brukt. Betydningen med begrepet var at man ønsket lavest mulige kostnader ved energibruk. Sentralt var det at man skulle utnytte energien på en mest mulig effektiv måte, dette innenfor aksepterte lønnsomhetsrammer, samt at kostnadene ved å bytte energibærer skulle reduseres. 49 I løpet av 1980-tallet hadde oppmerksomheten mot energiproduksjon og forbruk blitt styrket gjennom økt fokus på miljøproblemene. Dette var først og fremst i sammenheng med Brundtland-regjeringens introduksjon av begrepet bærekraftig utvikling og den nære sammenhengen mellom dette og ressursutnytting, som ved energiproduksjon og forbruk. Det ble altså en endring i hvordan man tenkte på energiforbruk, mot noe mer omfattende enn akkurat det økonomiske og produksjonsmessige. De nye tankene om miljøeffekt og utnytting av ressurser skulle prege utviklingen og institusjonaliseringen de kommende årene. Energiloven ble innført i 1991, og som nevnt i kapittel 3 førte den til en omveltende endring av det norske kraftmarkedet gjennom deregulering. Det ble lagt opp til at elektrisitet i større grad skulle bli behandlet som en vare, og at forbrukerne skulle få tilgang til markedet. Poenget med å spare strøm ble påvirket av prisene på energi. Som nevnt tidligere var ikke miljø det mest sentrale fokus for energiøkonomisering. Dette gjaldt også for de politiske holdningene og tankene om husholdningers energibruk. På 90-tallet ble dette endret gradvis, og det ble stadig mer fokus på effektene av klimautslipp. Energidebatten ble altså endret opp gjennom årene, fra lokalt til globalt, og fra økonomi til miljø. 48 Stortingsmelding nr.61, : Om energiøkonomisering og energiforskning. 49 Stortingsmelding nr.61, : Om energiøkonomisering og energiforskning, s

32 Utover på 1990-tallet ble som nevnt begrepet om bærekraftig utvikling tatt mye i bruk i energi- og miljøpolitikken, og det skulle komme til å ha stor betydning for hvordan politikken ble utformet i årene som kom. Beskrivelsen av enøk-begrepet var fortsatt den samme som tidligere, og det var fortsatt det økonomiske som ble trukket inn for å fremme energiøkonomisering. Innemiljø ble imidlertid også trukket frem som en del av markedsføringen av enøk. Problemet med definisjonen av energiøkonomisering i forhold til det nye miljøfokuset, var at det var et begrep med sterk vekt på det økonomiske. Det var verken et begrep direkte knyttet til de mengdene energi som ble brukt, eller hva slags energi. Derfor ble det også påpekt at i noen tilfeller kunne enøk til og med være med på å øke energiforbruket. Det kunne også medføre økt bruk av miljøbelastende energikilder. Energiøkonomisering og miljøhensyn er selvstendige politiske mål som normalt utfyller hverandre. 50 Det var muligheter for at enøktiltakene kunne være mindre effektive i forhold til vern av miljøet enn tiltak som rettet seg direkte mot å redusere miljøproblemene. Begrepet energiøkonomisering ble som nevnt ikke dekkende for den virksomheten som ble drevet for å minske forbruket, da miljøhensyn begynte å bli vurdert i valget av energibærer. Dette var hensyn som kunne komme til å stå i konflikt med de økonomiske hensynene. Likevel var økonomi fortsatt utgangspunktet for begrepet på midten av 90-tallet. NOU nr. 4 fra 1994 viser dette. Økonomi ble vektlagt, men man fremhevet til en viss grad sammenhengen med gjennomføring av enøktiltak og bedring av miljøet. 51 Enøk-potensialet var et tilbakevendende uttrykk på denne tida, og spilte inn i arbeidet med enøk. Som beskrevet i NOU nr.11 fra 1998: når man har beregnet enøkpotensialet er det basert på mulighetene for lønnsom energieffektivisering 52. Dette var et sentralt begrep i flere dokumenter opp gjennom årene. Potensialet ble basert på den teknologien som eksisterte i beregningstidspunktet. Det kunne være mange årsaker til at enøkpotensialet ikke ble realisert, og teknologiutvikling var neppe hele forklaringen. For både bedrifter og husholdninger var enøktiltak bare ett av mange tiltak og investeringer som kunne være aktuelle for å bedre den økonomiske situasjonen. Dersom energikostnadene var beskjedne, så var mulighetene store for at det fikk lav prioritering. I forståelsen av enøk-begrepet ble det etter hvert inkludert både ønsket om å redusere klimagassutslipp, samt å oppnå en økonomisk, effektiv og rasjonell utnyttelse av 50 Stortingsmelding nr. 41, : Om energiøkonomisering og nye fornybare energikilder, s Norges offentlige utredninger nr. 4, 1995: Virkemidler i miljøpolitikken. 52 Norges offentlige utredninger nr. 11, 1998: Energi- og kraftbalansen mot

33 energiressursene. I stortingsmelding nr. 58 fra ble det påpekt at energiprisen er den viktigste rettesnoren forbrukerne har når de skal vurdere tiltak som gir en mer effektiv bruk av energi 53. Energisparing forholdt seg fortsatt knyttet til den økonomiske gevinsten, selv om energiøkonomisering i samme dokument ble omtalt i sammenheng med både effektivitet og miljøgevinst. Ut fra dette kan man anta at det var uklarheter rundt begrepet energiøkonomisering, og man vinglet mellom ulike betydninger av det. I NOU nr. 9 fra 1996 ble enøk-begrepet fremstilt som noe som fører til en bedre utnytting av tilgjengelig energi og med det en mer rasjonell utnyttelse. Dette må ses i sammenheng med at dette året var et tørrår, hvor man opplevde kraftmangel. I begrepsbetydningen var besparelser for privatpersoner fortsatt sentralt, og enøk var i stor grad rettet mot husholdningene. Ønsket om å utnytte elektrisiteten bedre vil si at det ikke bare var fokus på økonomisk reduksjon. Det ble påpekt at dersom noe skulle være energiøkonomisk var det nødt til å være godt samsvar mellom privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. 54 Energieffektivitet var et begrep som etter hvert ble benyttet oftere, og dette kan knyttes til å bruke mindre strøm. Det var ikke bare om å gjøre å bruke den billigste energien lenger. Kyoto-avtalen fra 1997 bidro til denne tankegangen. Med denne hadde det blitt opprettet utslippskvoter per land, så det var om å gjøre å forminske utslippene. Å få bukt med unødig energibruk var slik enøk ble omtalt i NOU nr. 11 fra 1998, men enøkdefinisjonen ble fremhevet som noe som først og fremst var rettet mot industrien. Det dreide seg både om å utnytte den produserte, fordelte og brukte energien effektivt, redusere kostnader ved overgang fra en energibærer til en annen, og føre til en uendret eller lavere kostnad ved anvendelse av energi med lavere kvalitet. 55 Gjennom denne perioden ble det i større og større grad klart at de ulike begrepene knyttet til energibruk ikke var klare og utvetydige. I den allmenne språkbruken ble ofte begrepene enøk, energisparing og energieffektivisering brukt om hverandre. Det overnevnte dokumentet viste at man var bevisst dette, og spesifiserte grundig hva som egentlig lå bak disse begrepene og hva som skilte de fra hverandre. I beskrivelsen av dette fra 1998 ble det trukket frem at energisparing var knyttet til tiltak som gav redusert energiforbruk som følge av redusert ytelse. Energieffektivitet var et mål på hvor mye ytelse i form blant annet komfort man kunne få av den energien som ble brukt. Energiøkonomisering ble oppfattet som den 53 Stortingsmelding nr. 58, : Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. 54 Norges offentlige utredninger nr. 9, 1996: Grønne skatter en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting. 55 Norges offentlige utredninger nr. 11, 1998: Energi- og kraftbalansen mot

34 delen av energieffektiviseringen som var økonomisk lønnsom. Alt i alt kunne enøk bli betraktet som alle de samfunnsøkonomiske forbedringer i energisystemet og bruken av energi som fører til høyere energiproduktivitet, mer fleksibilitet og som gir et bedre miljø 56. Å utvikle tiltak og løsninger for å oppnå samfunnsøkonomiske lønnsomme forbedringer var å drive enøkpolitikk, og det kan virke som politikerne ikke ønsket å bytte ut enøk-begrepet, selv om det hadde utviklet seg til å bli misvisende i forhold til sin egentlige betydning. Enøkbegrepet ble imidlertid brukt sjeldnere, og miljøvennlig energiomlegging var ett av begrepene som tok over, særlig rundt opprettelsen av Enova i I NOU nr. 8 fra 2004 ble ikke energiøkonomisering nevnt, mens uttrykk som overgang til andre energibærere stadig ble trukket frem. Ordet overgang går i hele teksten, og det handlet blant annet om at vanene skulle gå over til å bli nye og bedre, både hos forbrukere og produsenter. 57 Betydningen av å spare, og årsaker til at man skal spare, har endret seg. Etter hvert har altså begrepsbruken blitt vridd i samme retning. Man kan si at energipolitikken mot husholdningene i perioden fra 70-tallet og frem til 90-tallet hadde en sterk enøk-identitet. Utover på 90-tallet begynte denne å forandres, og det ble lagt nytt innhold til begrepet. Miljø var det som i størst grad gikk inn. Man forsøkte i mange år å holde på ordet enøk, men tilegne det nye egenskaper. Etter hvert ble det benyttet nye ord for å beskrive arbeidet som ble gjort. Likevel, enøk blir fortsatt brukt og det kan skyldes at det er et ord de fleste er kjent med. Derfor er det et begrep som fortsatt har en viss kraft. De begrepene som etter hvert delvis erstattet enøk ble til i en samproduksjon mellom ulike kunnskapsmiljø og de politiske miljø. Med et økt miljøfokus ble uttrykk som miljøvennlig energiomlegging, energisparing og energieffektivisering mer aktivt brukt enn enøk. Det var særlig utviklingen frem mot Enova som gjorde dette tydelig, hvor energidiskursen i større grad inkluderte miljø og klimautslipp, og hvor økonomi ikke lenger spilte den største rollen. Den nye institusjonen samlet tidligere erfaringer og sentraliserte arbeidet. Å spare penger, legge om til mer miljøvennlig energiforbruk og effektivisere bruken, ble basis for de nye begrepene som tok over for energiøkonomisering. 4.2 Omorganisering diskurser og institusjoner Ved innføringen av energiloven i 1991 ble store deler av det norske energimarkedet omorganisert. Denne markedsrevolusjonen ble lagt frem i kapittel 3. Her vil jeg følge opp 56 Norges offentlige utredninger nr. 11, 1998: Energi- og kraftbalansen mot Norges offentlige utredninger nr. 8, 2004: Differensiert el-avgift for husholdninger. 33

35 med en analyse av endringer i organiseringen i denne sektoren. Utvikling av diskurser og institusjoner kan forstås som samproduksjon mellom kunnskapsmiljøene og de politiske miljø, og kan forklare hvorfor og hvordan systemet har blitt endret. Oppgavens empiri forteller en historie om en energinasjon som har både vokst og modnet. Organiseringen av den norske kraftforsyningen, og etter hvert organiseringen av et virkemiddelapparat for å forminske forbruket, kan ses på som en prøve og feile -periode. Perioden ble preget av ulike og motstridende fokus, problemstillinger, fremtidsscenarioer og visjoner. Som vist i delkapittel 4.1, har sektoren gjennom de siste tjue årene vært preget av økonomisk fokus og begrepet energiøkonomisering. Begrepet ble tillagt flere betydninger etter hvert, da særlig i sammenheng med miljø, før nye begreper tok mer over. Det er sentralt å huske på endringen fra økonomi til miljøfokus når man ser på organiseringen. I det statlige enøkarbeidet på 1980-tallet var det energiverk som skulle stå for å oppmuntre til energisparing hos husholdningene. Med minskede energipriser dalte interessen for denne virksomheten både hos energiverkene og forbrukerne. At de som stod for salg av strøm skulle jobbe for å minske forbruket av det, var et paradoks i seg selv. Energiverkenes bedriftsøkonomiske lønnsomhet ved å satse på enøk på forbrukssiden, varierte fra område til område. Mye kan tyde på at det ikke var store økonomiske motiv for energiverkene å satse på enøk. Knapphet i strømforsyningen var det som gjorde at rollen tilfalt energiverkene, men arbeidet var frivillig. Retningslinjer for arbeidet manglet fortsatt, og hvordan det ble utført varierte. Som sagt dalte interessen for å bruke tid og ressurser på dette. I 1991 ble det lovpålagt enøk hos alle nettselskap. Mange satte arbeidet over til enøk-sentre, og visse retningslinjer for dette arbeidet ble lagt. Gry Kongsli trekker frem i sin avhandling Vann, varme og virkelighet fra 2000, at disse retningslinjene ikke var konkrete krav. Ordningen preges av frivillighet, som forslag og oppfordringer fra NVE, og det blir opp til hvert enkelt nettselskap og hvert enkelt enøk-senter hvor mye ressurser som skal brukes på enøkarbeid og hvordan disse skal brukes. 58 Det var tydelig allerede fra 1980-tallet at man ønsket en klarere arbeidsdeling på dette området. Allerede da ble muligheten for å opprette en ny institusjon for dette nevnt, men det ble sett på som uaktuelt på den tiden. Vurderingen av å opprette et eget statlig selskap som skulle drive med ulike typer enøk-virksomhet, måtte både ha et visst omfang og en bestemt 58 Kongsli, Gry, Vann, varme og virkelighet. En studie av sosial læring ved innføring av vannbåren gulvvarme, Trondheim: 2000, s

36 innretning av virkemiddelbruken, for at det skulle være mulig å se meningen med det. Departementet valgte å ikke anbefale et slikt selskap, og ville heller legge vekt på stor utvikling i de regionale enøk-sentrene. NVE ble pålagt mye av arbeidet rundt dette, noe organet ikke hadde kapasitet til. Det ble et økende problem, som det vil bli gått nærmere på i kapittel 5.1. Fokuset på styrket næringsliv på dette området ble uthevet i stortingsmelding nr. 61 fra De lave prisene gjorde markedet tøft. Behovet for aktiv deltakelse og tilrettelegging fra departementet ble påpekt. En enkel løsning var å overlate enøk-virksomheten til markedet. 59 For at dette skulle være lønnsomt, var det nødvendig at det næringslivet hadde å tilby kunne konkurrere med de lave energiprisene. Dersom man ikke hadde noe behov for å minske forbruket, fordi prisene var så lave uansett, ville ikke et slikt marked fungere. Det ble trukket frem i stortingsmeldingen at enøk er i dag et begrenset og vanskelig marked å basere sin virksomhet på for konsulenter. Det er liten etterspørsel etter produktet og det er vanskelig å selge 60. I 1989 startet stiftelsen VEKST et prøveprogram for å få til et enøk-marked og et fungerende næringsliv på basis av dette markedet. Statlig finansiering var som nevnt sentralt for at dette skulle fungere. Det var ikke stor interesse for ordningen fra enøk-bransjen. En ny stortingsmelding kom i 1993, den het Om energiøkonomisering og nye fornybare energikilder. Enøkarbeidet hadde vært i stor utvikling frem til da. Stortingsmelding nr.41 tok for seg enøk og la grunnlaget for hvordan organiseringen av arbeidet skulle foregå i de kommende årene. Det ble trukket frem at virkemiddelbruken burde konstant være gjenstand for løpende vurdering. 61 Selv om det nå hadde blitt opparbeidet et eget virkemiddelapparat, så man fortsatt utviklingspotensialet. Det ble naturlig å se på enøk som et eget, selvstendig politikkområde, men samtidig tilknyttet miljøpolitikken. Det kom tydelig frem at ønsket var en sterkere kobling mellom disse politikkområdene. Fokus var på å samkjøre enøkarbeid med arbeidet i andre instanser, som for eksempel Statens Forurensningstilsyn. I tillegg ble det nevnt at interessen for energieffektivisering og rasjonell energibruk, også hadde økt internasjonalt de foregående årene. Her hadde det blitt større samarbeid mellom enøk og miljø, blant annet gjennom International Energy Agency (IEA). Dette var tydelig med på å påvirke energipolitikken her hjemme. 59 Stortingsmelding nr. 61, : Om energiøkonomisering og energiforskning. 60 Stortingsmelding nr. 61, : Om energiøkonomisering og energiforskning, s Stortingsmelding nr. 41, : Om energiøkonomisering og nye fornybare energikilder. 35

37 Det ble påpekt at strømprisene nå hadde dalt, og det førte til et økende behov for omlegging av enøkarbeidet. En fullstendig forandring av arbeidet var ikke målet, men derimot videreføring og tilpasning til dagens situasjon og fremtiden. På tallet hadde det blitt oppbygd bred kompetanse både i det private og det offentlige ved satsingen på enøk. Både lokalt og regionalt ble arbeidet med enøk fremmet. Det ble lagt stor vekt på nødvendigheten av å bygge ut enøk-sentre. Dette både for å komme i nærmere kontakt med energiforbrukeren, samt for å kunne tilpasse tiltakene til ulike forbrukere og til ulike sektorer. Som nevnt, var næringsutviklingen avhengig av statlige virkemidler for å kunne vokse. Støtte ville være en utløsende faktor for forretningsdrevet enøk. Aktuelle næringer fikk også støtte for å kunne drive informasjons- og markedsføringsarbeid knyttet til dette. Den offentlige satsingen på enøk hadde bidratt til at næringslivet fikk muligheten til å utvikle varer og tjenester som kunne bidra til mer effektiv bruk av energi. Som nevnt i stortingsmelding nr. 41 fra , var det ingen land som foreløpig hadde klart å etablere noe stort og selvstendig enøk-marked. Et prøveprogram fra 1989 hadde vist at kommersielle interesser betydde mye, samt at forretningsutvikling basert på enøk krevde et positivt marked og positiv brukeradferd. 62 Et organisert næringsliv på dette feltet ville være forsterkende i energipolitikken. Flere tiltak ville bli gjennomført enn med de offentlige midlene man hadde til disposisjon. Det statlige bidraget ville da måtte være å stimulere til utvikling av nye produkter og styrke det norske næringslivet på dette området. Selv om nettselskapene var pålagt arbeid med enøk, er det naturlig at arbeidet måtte bygge på forretningsmessige vurderinger. For disse dreide seg om å samarbeide med en tilbyder. Det vil si leverandører og produsenter av enøk-utstyr. Aktørene i dette, som blant annet ingeniører og entreprenører, ville da ha en økonomisk motivasjon for å markedsføre enøk-produkter. Det ble fremhevet i stortingsmelding nr. 41 fra at den markedsdrevne delen skulle være det vesentlige i den fremtidige satsingen på enøk. I tillegg var det sentralt å forhindre at statlige virkemidler skulle forrykke konkurransen mellom de ulike aktørene på markedet. 63 På begynnelsen av 90-tallet lå det overordnede ansvaret for enøk-politikken og virkemidler tilknyttet dette hos Nærings- og energidepartementet. Det var også andre departement som jobbet med forvaltning av ulike bevilgninger og administrative virkemidler som kunne knyttes til enøk. NVE forvaltet en vesentlig del av midlene, og de hadde 62 Stortingsmelding nr. 41, : Om energiøkonomisering og nye fornybare energikilder. 63 Stortingsmelding nr. 41, : Om energiøkonomisering og nye fornybare energikilder. 36

38 myndighet til å iverksette viktige deler av statens enøkpolitikk. Deler av denne politikken ble utført av NVE selv, og deler ble satt ut til diverse eksterne enøkmiljøer. Det ble planlagt at NVEs rolle fremover skulle være å fordele offentlige midler på en økonomisk og rasjonell måte. Det hele bar preg av en viss uklarhet, da man mente at organiseringen burde komme sterkere i fokus og at enøkpolitikken burde bli rettet mot å nå frem til flest mulig. De operative oppgavene NVE hittil hadde hatt skulle reduseres, mens aktiviteten skulle bli rettet mot en sterkere styring, resultatoppfølging og koordinering av virksomheten. Regjeringen mente det var nødvendig å bygge opp et grunnleggende fundament for hele virksomheten. Dette skulle bidra til å forbedre både den private og offentlige økonomien. Som nevnt, ønsket man en omlegging av enøkarbeidet og dette måtte også innebære en styrket kobling opp mot miljøarbeidet. Det ble ytret ønsker om en mer målrettet politikk, hvor man skulle få til en samordning av de statlige virkemidlene som fungerte best. Målet var å gjøre de ulike enøk-sentrene økonomisk selvstendige. I tillegg var det ønskelig med et større antall slike institusjoner. 64 Enøkpolitikken måtte ha en organisering som bidro til at virksomheten ville nå ut til et større antall aktører. Organiseringen skulle være effektiv, kontakten med brukerne skulle økes, i tillegg til at den skulle fremme nøytralitet og forretning basert på enøk. Energiverkene hadde frem til dereguleringen vært naturlige støttespillere for staten når det gjaldt arbeid med energiøkonomisering, da særlig rettet mot informasjon og rådgivning. De jobbet for å øke oppmerksomheten omkring enøk. Som nevnt tidligere varierte det mye hva slags arbeid som ble gjennomført, og da energiverkene stod i en monopolstilling, hadde de finansiell frihet til å fokusere på de tiltak de mente var nødvendige. Det forble på denne måten frem mot tidspunktet da energiloven trådte i kraft i 1991 og inntektene ble redusert. Etter 1991 var det nettselskapene som hadde det pålagte enøkarbeidet. Motivene ble da muligens færre for energiverkene når det gjaldt å drive med enøkarbeid, men energiloven gav muligheten til å pålegge krav på disse om slik virksomhet. Dette kunne igjen føre til generell adgang til å dekke kostnadene for dette gjennom monopolinntektene, og det gjorde at konkurranseforholdet mellom ulike leverandører av energi ble diffust, og kanskje en motsetning i forhold til det å fremme enøk. Å kreve individuell rådgivning kunne virke uheldig, og da nøytralitet var i fokus ble det et problem fordi: enøk-aktivitet utover generell informasjon og veiledning av nøytral karakter, for eksempel i form av individuell rådgivning, vil kunne virke uheldig overfor andre kraftleverandører, 64 Stortingsmelding nr. 41, : Om energiøkonomisering og nye fornybare energikilder. 37

39 leverandører av andre energibærere og den del av næringslivet som tilbyr ulike typer enøkprodukter 65. Det var altså en del problemer knyttet til at energiverkene skulle ha ansvaret for formidlingen av enøk, derfor utarbeidet man på begynnelsen av 90-tallet retningslinjer for hvordan deres ansvar skulle være og hvordan det hele skulle finansieres. På midten av dette tiåret foregikk det på samme måten, men selv om det var snakk om å etablere tydelige retningslinjer var det fortsatt kun lovpålagt at det måtte drives en viss enøk-virksomhet, noe som i seg selv var diffust, og gav stor frihet til enøk-sentrene. Man hadde ikke gitt opp håpet på en mer resultatorientert og målrettet virksomhet. Samarbeid ble sett på som en stadig mer nødvendig løsning på de organisatoriske problemene ved enøkarbeidet. For å få til en utvikling på energimarkedet fremover ble det i stortingsmelding nr. 58 fra uthevet at et samarbeid måtte foregå mellom mange ulike instanser, det inkluderte alt fra energiverk, til kommune, til avfallsselskaper og til store energibrukere. Ansvaret for energiøkonomisering ble i stor grad også skjøvet over på forbrukerne. Som det nevnes i denne stortingsmeldingen har forbrukerne gjennom sine valg av varer og tjenester og sitt forbruksnivå stor innflytelse på miljøutviklingen. Likevel var det nødvendig å ta tak og jobbe for å få til en mer stabil energiforsyning, da særlig på grunn av tørråret i I NOU nr. 11 fra 1998 ble det gått inn på hvilken rolle staten nå spilte i energimarkedene. I dokumentet ble det fortalt at energisektoren var underlagt tett styring av offentlige myndigheter og at disse prinsipielt kunne tilnærme seg styringen av energimarkedene på ulike måter. Statens engasjement for å stimulere til energiøkonomisering ble nevnt, men det var vagt og liten konkretisering på akkurat hvordan dette skjedde. 67 I den norske kraftsektoren var eierskapet på denne tiden dominert av det offentlige, samt at energi-norge var organisert i ulike typer selskap. Det var produksjonsselskap som kun driver med produksjon, samt, som nevnt, forskjellige typer energiverk. Energiverk, var en fellesbetegnelse på de ulike typene verk, som blant annet distribusjonsverk og engrosverk. I tillegg til dette kom aktører som handelsselskaper og kraftmeklere. Statnett SF og Statkraft SF var to slike tydelige aktører i det norske energimarkedet. Konkurransetilsynet ble en stadig mer aktiv deltaker i kraftmarkedet etter at energiloven kom, og skulle publisere tilbudene fra energiverkene. I tillegg var NVE rådgivende for forbrukere om hvordan man kunne bytte energiselskap, noe som resulterte i at forbrukerne i større grad kunne velge leverandør og 65 Storingsmelding nr. 41, : Om energiøkonomisering og nye fornybare energikilder, s Stortingsmelding nr. 58, : Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. 67 Norges offentlige utredninger nr. 11: 1998, Energi- og kraftbalansen mot

40 makten som forbruker ble større. Sluttbrukermarkedet var sentralt tema, og i NOU nr.11 fra 1998 påpekes det at nå som kundene hadde mulighet til å skifte leverandør, hadde det foreløpig ført til at omtrent kunder i 1998 hadde en annen leverandør enn den som var lokal i området. Drivkreftene i markedene ble stadig mer vesentlig i forhold til både tiltak og gjennomføring av enøkpolitikk i Norge. Det ble fokusert på hvor viktig det var at organiseringen av slike markeder fungerte som det skulle, og at for eksempel miljøkostnader måtte være ivaretatt og integrert i markedet. Dette ble, som nevnt i kapittel 3, særlig i fokus etter Kyoto-avtalen i I tillegg måtte informasjon, energiteknologier og energirelaterte tjenester være lett tilgjengelig og attraktivt for kundene. Behovet for Forbrukerorganisasjoner ble fremhevet i I stortingsmelding nr. 40 fra ble det påpekt at disse institusjonene kunne bidra til at forbrukernes valg ville være mer målrettede. Som det ble trukket frem i dokumentet ville slike organisasjoner gjøre at man kunne få mulighet til å avdekke, utrede og hevde forbrukerinteresser og det ville styrke muligheten til å komme i nærmere kontakt med forbrukerne. Man tenkte at disse ville ha funksjon som interesseorganisasjoner og talerør for forbrukerne, men det var ikke mulig å få til dette uten økonomisk engasjement fra myndighetene. 68 I tillegg ble Forbrukerrådet trukket inn da de informerte om hvordan forbrukerne kunne spare penger ved å gjennomføre enkle tiltak for begrensning av energiforbruket. Miljøorganisasjoner gjorde det samme. I 2001 var miljøfokus ytterligere forsterket, og dette hadde en sammenheng med at nå var det endringer på gang i kraftsektoren i Norge. 1.januar året etter satte Enova i gang sitt arbeid. Det ble nå den instansen som skulle stå ansvarlig for energiøkonomiseringen, effektiviseringen og energieffektiviseringen og omleggingen av energiforbruket i Norge. Enova var en statsbedrift med konkrete, målbare resultatkrav. De hadde kvantitative mål og konkrete handlingsplaner. Bedriften tok fortsatt i bruk de regionale enøk-sentrene, til blant annet konsulent-tjenester, og midlene til enøkarbeid ble overført fra NVE til Enova. Bedriftens opprettelse og bakgrunn kommer jeg tilbake til i kapittel 5. Gjennom en periode på tjue år har organiseringen av energisektoren vært gjennom betydelige endringer. Oppbyggingen av sektoren skjedde frem mot 1991, med utgangspunkt i blant annet levering av kraft og kraftutbygging. Etter 1991 kom det som mange kalte en markedsrevolusjon, der energien fikk status som en vare. Dette påvirket både husholdninger og produsenter av kraft, og førte til bedre flyt, samt forhindret overproduksjon. 68 Stortingsmelding nr. 40, : Om forbrukerpolitikk og organisering av forbrukerapparatet. 39

41 4.3 Fyrer du for kråka? Jeg har så langt i dette kapitlet organisert gjennomgangen av stortingsmeldinger, NOUer og faktahefter fra 1988 til 2006 ut fra begrepsbruk og begrepsendringer i perioden, samt organisering av arbeidet med enøk, energisparing og energiomlegging mot husholdninger. Videre vil jeg se på konkrete tiltak mot husholdninger som framkommer i disse dokumentene. The most boring way to save the world, uttalte Christine Egan i desember Dette var på et seminar på Statens institutt for forbruksforskning, hvor Energy Efficiency Policy var hovedtema. Hun jobbet for Collaborative Labelling and Appliance Standards Program, CLASP, og snakket om energimerking av husholdningsartikler. Dette mente hun var en viktig vei å gå for å forminske forbruket av energi verden over. Det er tre hovedområder som går igjen i alle dokumentene når det gjelder tiltakspolitikk. Disse er knyttet til kunnskap, økonomi og teknologi. Ved å se på hva som blir lagt frem som aktuelle tiltak, er det mulig å analysere hva energipolitikken baserer seg på. Et eksempel kan være teknologier, som kan bli fremstilt som representasjoner for en vitenskapelig forståelse av energisparing. Det samme kan en holdningskampanje eller en avgift være. De beskriver på hver sin måte en samproduksjon av vitenskap og politikk. Som vist i kapittel 4.1; 80-tallets enøk-begrep baserte seg i hovedsak på lavest mulige kostnader ved energibruk. Begrepet ble markedsført og integrert i samfunnet. I løpet av dette tiåret ble imidlertid miljø knyttet stadig mer til energibruk, men selve begrepsbruken ble ikke endret. Tiltakene som ble lansert på 80-tallet var knyttet til pris, informasjon og teknologi. Informasjon skulle gjøre at brukerne selv skjønte nødvendigheten av å senke kravene til komfort og se den økonomiske gevinsten ved tiltakene. De var også nødt til å styrke engasjementet og få bedre holdninger. Det såkalte 3B-programmet som varte fra 1984 til -88. Det var et aktivt virkemiddel i enøk-politikken på 80-tallet, og dreide seg om informasjon og opplæring. Dette programmet var et utviklingsprogram for norsk boligbygging, og forkortelsen stod for bo-bedre-billigere. Økonomiske tiltak i dette tiåret var introduksjon av låneordninger og delfinansieringer. Det var dessverre uklare regler og liten evaluering av dette, noe som førte til liten oversikt over resultatene. Teknologisk forskning var på 1980-tallet sett på som en redning for å løsne båndet mellom økonomisk vekst og vekst i energibruken. Enøkpotensialet var avhengig av utviklingen av effektiv energiteknologi, og det var stor tro på at teknologien skulle redde 69 Energy Labelling Seminar, SIFO: desember

42 samfunnet fra overforbruket. Da potensialet til en hver tid måtte beregnes ut fra tilgjengelig teknologi var ikke forskning og utvikling i seg selv et enøk-virkemiddel i den forstand. Det viste likevel tydelig hva man ønsket å satse på, hvor man har så muligheter, og hva som var det sentrale i politikken. Lover og forskrifter ble utarbeidet knyttet til dette arbeidet og reguleringer av forbruket ble vurdert. 70 Isolering av bygninger var også et tiltak som gikk igjen på 80-tallet. Man ønsket også å utbedre kollektivtransporten, samt endre utbyggingsmønstre og arealbruk i tettsteder, slik at det ble minst mulig transport, da dette hadde vært noe som hadde bidratt til en voldsom utslippsøkning fra den private husholdningen. Varmepumpe var en storsatsing nå, og selv om det kun var én varmepumpeprodusent i Norge da stortingsmelding nr.61 fra ble skrevet, kommer det frem her at det fra det offentlige og private hadde blitt satset over 80 millioner kroner i en ti-års periode til oppbygging av varmepumpekompetanse 71. Fjernvarme var også et aktuelt virkemiddel for å minske energibruken og samtidig utnytte energien fra avfallsforbrenning, men økonomi ble trukket frem som et vesentlig problem for fjernvarmeanleggene i Norge på den tiden. Tiltaket med å innføre krav om energiattester i bygg ble tatt opp til vurdering allerede da, samt at det ble vurdert å begynne med energimerking av husholdningsapparater. Stortingsmelding nr.41 fra tok for seg tiltakene som hadde blitt brukt i løpet av 80-tallet og så på erfaringene når det gjaldt ulike typer virkemidler og deres effekter. Man ønsket å lære av forrige tiår og forbedre tiltakspolitikken. Norges ressurser til enøkvirkemidler var ikke mindre enn i andre land, og innsatsen var hovedsakelig rettet mot å nå de målgruppene hvor det var viktig å vurdere enøk i et helhetlig perspektiv. Dette ved å ta hensyn til miljø, ressurs, prosess og teknologi, og koble det hele sammen. 72 En handlingsplan for enøk ble lagt frem av Olje- og energidepartementet våren 1992, med et opplegg for det fremtidige enøkarbeidet. Da man så det var et stort effektiviseringspotensial nå, ble det satt fokus på at man var nødt til å fremheve statlige virkemidler, både for å styrke den forretningsdrevne enøkvirksomheten, samt for å nå ut til de ulike sektorene. Regjeringen skulle nå også gå foran som et godt eksempel, et eksempel til 70 Stortingsmelding nr. 61, : Om energiøkonomisering og energiforskning. 71 Stortingsmelding nr. 61, : Om energiøkonomisering og energiforskning, s Stortingsmelding nr. 41, : Om energiøkonomisering og nye fornybare energikilder. 41

43 etterfølgelse, ved å understreke statens vilje til å satse på enøk-tiltak innenfor eget ansvarsområde og den signaleffekt dette ville gi 73. Igjen kom det frem at man ønsket tiltak som forbedret kontakten med forbrukerne. Disse tiltakene måtte tilpasses de ulike sektorene slik at virkemidlene kunne kanaliseres og gi størst virkning både energi- og miljømessig. Å tilby nye enøkprodukter og teknologier var noe som var utenfor regjeringens eget arbeidsområde, og i stor grad overlatt til næringslivet og andre tilbydere. Regjeringen skulle likevel være med på å fremme og hjelpe disse produktene til å komme seg inn i forbruksmarkedet, samt at det var lagt opp til statlig engasjement rundt utviklingen av ny og mer effektiv teknologi. Man ønsket å dempe veksten i det norske forbruket, og her var det særlig et viktig element at man jobbet for å redusere bruken av elektrisitet til varmeformål der andre energikilder kunne brukes. Oppvarming ble altså trukket frem som et område som hadde store muligheter for omlegging. Behovet for et bedre samarbeid mellom ulike instanser økte opp gjennom 90-årene. Dette var samarbeid som var nødvendige for at man skulle klare å få til å utvikle nye teknologier, og for å få implementert dem i samfunnet. Hvorfor tiltak ikke fikk gjennomslag og ikke ble gjennomført ble evaluert, og det var særlig manglende kunnskap, sammen med økonomiske prioriteringer, finansieringsproblemer og liten lønnsomhet, som var årsak til det. Dette ble for eksempel satt i sammenheng med at det var stor usikkerhet rundt fremtidige energipriser og teknologi, og det førte til at beslutningene om at investeringene i enøktiltak ble utsatt eller ikke realisert. Når det gjaldt tiltak rettet mot informasjon, ble Enøk blant annet trukket inn i skoleverket, et eksempel er prosjektet MEIS. Forkortelsen stod for miljø, energi og inneklima i skolen. Inneklima var et tilbakevendende tema på denne tida. Et annet eksempel på informasjonstiltak var Opplysningsaksjonen for enøk, som var en del av den statlige virksomheten innen informasjon og opplæring. Denne varte i fire år og ble satt i gang av Institutt for Energiteknikk. I 1992 ble Enøk-kampanjen gjennomført, denne var rettet mot husholdninger og var det største enøk-prosjektet staten hadde gjennomført i informasjonssektoren. Hubak trekker i sin avhandling Synlig kostnad skjult gevinst frem at NVE utførte stadig mer systematisk gjennomførte motivasjonskampanjer mot forbrukerne fra 1994, og det hun trekker frem her er at ENØK-begrepet handler teoretisk sett like mye om kunnskap, 73 Stortingsmelding nr. 41, : Om energiøkonomisering og nye fornybare energikilder, s.8. 42

44 organisering og ivaretaking av miljø, som om energisparing med økonomisk vinning som motiv 74. Det var altså vesentlig at begge vinklingene ble synliggjort for forbrukerne, slik at man var mer mottakelig for kampanjer og tiltak. Selv om hun også trekker frem den økende troen på tvang som innrulleringsgrunnlag, var man i utgangspunktet ute etter å gi nok kunnskap slik at forbrukerne skulle bli selv-motiverte. Det ble på 90-tallet foretatt flere markedsundersøkelser for å få oversikt over resultatene av virkemiddelbruken. Disse viste at kampanjer mot husholdningssektoren hadde hatt en gunstig effekt. Forenklede strømregninger som skulle gi forbrukerne mer oversikt ble også brukt, og målet var å få det forenklet over hele landet innen 31.desember i Når det gjaldt økonomiske virkemidler, var tilrettelegging for å oppnå økonomisk gevinst av enøktiltak et sentralt tema. Denne gevinsten var vesentlig, både for å få interesse rundt energiøkonomisering, samt for å få til en omlegging av energiforbruket. 75 I 1992 ble det også innført en tilskuddsordning for boligsektoren. De ulike tilskuddsordningene som kom på denne tiden var med på å føre til at det skjedde et vesentlig løft i de årlige bevilgningene til enøktiltak over statsbudsjettet. Målet var at disse skulle bidra til å øke motivasjonen for enøk hos energibrukerne. Sparefinansiering var et annet økonomisk virkemiddel som ble trukket frem nå, sammen med andre tilskuddsordninger, blant annet fra Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og Husbanken. Ved evaluering av disse tilskuddsordningene ble det tydelig at det var en stor andel gratispassasjerer. Selv om det ble gjennomført mange tiltak som følge av disse virkemidlene, ble det hevdet at flere som ikke hadde hatt behov for tilskuddsordninger, eller som ville gjennomført tiltakene uansett, som tok disse i bruk. Dette var et av områdene hvor man ønsket å få til større etterkontroll og evaluering, og det ble uthevet at virkemiddelbruken måtte være under stadig revurdering. Andelen av gratispassasjerer ble beregnet til så mye som 70 prosent. I stortingsmelding nr. 41 fra sies det at dette var en begrunnelse for at påvisningen av enøk-potensial ikke i seg selv var en begrunnelse for bruk av offentlige virkemidler, men at tilskuddsordningene totalt sett hadde vært samfunnsøkonomisk lønnsomme. De hadde bidratt til at flere enøktiltak ble gjennomført enn det ville vært uten disse ordningene. Senere satte man opp tydeligere kriterier for å kunne 74 Hubak, Marit, Synlig kostnad skjult gevinst. VVS-bransjen og realisering av ENØK. Mellom politikk, kunnskap og praksis, Trondheim: 1998, s Stortingsmelding nr.41, : Om energiøkonomisering og nye fornybare energikilder. 43

45 ta i bruk disse ordningene, og selv om det ble foreslått at ordningene skulle fjernes fra 1994 på grunn av denne typen gratispassasjerer. 76 Myndighetene la stadig mer rette for at leverandører av energi- og enøk-produkter selv skulle informere om enøk, og at disse også med dette stod for å markedsføre en mer effektiv energibruk. Da det var vesentlig at informasjonen var nøytral, var man redd dette var en litt for enkel felle å gå i hvis man overlot alt til disse, som hadde økonomiske motiv for sitt arbeid. Da man hadde et ønske om å oppnå et eget marked for enøk, samt næringsliv rundt dette området, var det et tilbakevendende problem at det var nødvendig med kvalitetssikring av enøkarbeidet. Ved å overlate dette til næringslivet var det muligheter for at leveransene ikke ville bli like fullkomne som om de kom fra mer nøytrale kilder, som for eksempel enøksentre. Miljø ble knyttet stadig mer til enøk, og det var et ønske om at energiprisene skulle være med på å reflektere miljøkostnadene. Målet om minsking av CO2-utslippene bidro til at det ble større avgifter på energivarene som førte til mye slike utslipp, da særlig olje. Selv om avgifter ble sett på som nyttig virkemiddel ble det stadig stilt spørsmål ved effekten av slike avgifter. Dette var spørsmål som: Har priser stor effekt på husholdningene? Fungerer CO2- avgiften? Man så konsekvensene av dette som små reduksjoner i sammenheng med husholdningers bruk av energi til boligoppvarming, men det var tegn på at dette bidro til en fremskynding av den teknologiske utviklingen. Behovet for midler til å utvikle ny energieffektiv teknologi ble tydeliggjort i NOU nr. 9 fra I NOU nr. 11 fra 1998 kom det frem at bygningssektoren hadde vært opptatt av effektiviseringer lenge. Det ble påpekt at det ofte var i denne sektoren energieffektiv teknologi ble utviklet og senere implementert i husholdningene. 78 Varmepumpe var fortsatt aktuell på 90-tallet, men først og fremst i forhold til industri. I dokumentene beskrives det at utviklingen av teknologiske virkemidler først oppstod og ble implementert i industri og/eller byggsektoren, før de ble tilpasset husholdninger. Andre enøktiltak som gjorde seg gjeldende i dette tiåret var styringssystemer og sparedusj, samt virkemidler knyttet til inneklima. Dette var tiltak som var lette å forstå for forbrukerne og man så resultatene fort, noe som gjorde at implementeringen gikk enklere enn ved tiltak som hadde litt lenger virkningsgrad. Det var også ofte i sammenheng med vedlikehold eller ombygging at enøktiltak ble aktuelle i boligsektoren, og isolering er et eksempel det. 76 Stortingsmelding nr.41, : Om energiøkonomisering og nye fornybare energikilder. 77 Norges offentlige utredninger nr. 9, 1996: Grønne skatter en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting. 78 Norges offentlige utredninger nr. 11, 1998: Energi- og kraftbalansen mot

46 EU-standarder ble utarbeidet tidlig på 90-tallet. Disse inneholdt blant annet minstekrav til virkningsgrad for ulike energiteknologier, og sammen med energimerking og energinormer fikk man et stadig mer utarbeidet regelverk og sertifiseringskrav knyttet til enøk og energieffektivisering. Oppvarming var et brennhett tema i energipolitikken, og et godt eksempel på noe som var en nødvendig del av hverdagen, og som utgjorde stor energiutnyttelse fra husholdningssektoren. Oppvarming krevde mye energi, og derfor også mer energieffektive teknologier. Det ble også sett på som et område som krevde ny teknologi, og da teknologi som var spesialutviklet med tanke på akkurat husholdningene. Et eksempel på tiltak som gjorde seg gjeldende på nå var lav-energihus, dette viste at det var stor sammenheng mellom bygningssektoren og energipolitikken. 79 I 2000 baserte enøkarbeidet seg på informasjon og kunnskapsoppbygging, tilskuddsordninger, fond, energimerking ut fra EØS-avtalen og energianalyser av husholdninger. Det var fortsatt ingen sentralisert tiltakspolitikk, løsningene var ulike og uten resultatkrav. Forbrukerens rolle ble stadig mer komplisert og utfordrende. Den teknologiske endringen skjedde raskt, markedsforholdene var i stadig endring og kjøpepresset var stort. I faktaheftet for Olje- og energidepartementet fra 2001, ble det uthevet at faren i det å være forbruker hang sammen med at nå var man i en fase hvor menneskets verdi ensidig blir knyttet til kapasiteten som konsument 80, en situasjon som kun vokste og som gjorde klare holdninger og eventuelle holdningsendringer svært nødvendig. Det ble også trukket fram at dette var et arbeid man måtte rette mot alle, fra barn til voksen. Jo tidligere man ble oppdratt med gode holdninger, jo bedre. Et eksempel fra satsingen på informasjon og opplæring er gjengitt i en artikkel i Nettnytt i oktober Her var det skrevet en artikkel om Bergslia barnehage i Fosnavåg, som var en del av enøk- og inneklimanettverket for barnehager, noe som var et engasjement av enøk-senteret i Møre og Romsdal. Gratis kurs og opplæring, oppfølging og rådgivning i tillegg til bransjetreff var noen av tilbudene som senteret kom med til barnehagen. 81 Dette fulgte barnehagen opp med energimøter hver dag, hvor man hadde ulike fokusområder fra forbruksmønsteret per dag. I denne barnehagen tok de i bruk to ballonger, som forestilte to forskjellige figurer; Energica og Sløsus. 79 Norges offentlige utredninger nr. 11, 1998: Energi- og kraftbalansen mot Stortingsmelding nr. 40, , Om forbrukerpolitikk og organiseringen av forbrukerapparatet. 81 Nettnytt: Energimøter senkar straumforbruket, november

47 Energica er ein gul vassdrope som står for den gode ressursbruken medan Sløsus er ein ballong med sint andlet, ein riktig sløsar. 82 Barna så endringene i sitt eget forbruk ved at Energica vokste og Sløsus ble mindre når de fulgte opplegget for å lære om energibruk. Dette var konkret og enkelt, og fungerte godt, og hjemme tok barna med seg opplegget og korrigerte sløsete foreldre med no er du sløsus. Dette var et konkret eksempel på hvordan arbeidet med energiøkonomisering og opplæringstiltak fungerte i Norge ved århundreskiftet. Miljøvennlig energiomlegging var, som vist i delkapittel 4.1, ett av begrepene som overtok for enøk-begrepet rundt starten av århundret. Da Enova SF ble opprettet i 2002 videreførte dette selskapet tiltakene man hittil hadde jobbet med, tiltak som kunnskapsheving og støtteordninger. Det som endret seg med denne sentraliserte kompetansebedriften var at nå ble det i større grad mulig å skreddersy tiltak overfor aktører i ulike markeder og bransjer. Enova skulle videreføre muligheten for rådgivning, som tidligere hadde blitt gitt gjennom enøk-sentrene. Dette ved å opprette et grøntnummer hvor man kunne få konkrete svar og råd om energisparingstiltak. Ved arbeidet med NOU nr. 18, Et klimavennlig Norge, satte det såkalte lavutslippsutvalget i gang egne tiltak for å nå ut til flest mulig og få best mulig rapport. Dette skjedde i 2006 og deres tiltak var blant annet rettet mot å nå de ulike gruppene i samfunnet. De holdt åpne høringer hvor alle kunne komme, hadde egen hjemmeside, elektronisk nyhetsbrev, arrangerte og deltok i møter mellom ulike instanser og holdt seminarer. 83 Utvalget kom frem til i alt 15 tiltak, og av disse var to stykker mer grunnleggende tiltak som utvalget ser på som en forutsetning for at de øvrige tiltakene skal bli realisert 84. De to grunnleggende tiltakene som stadig ble nevnt var Klimavettkampanjen og Lavutslippsutvalgets teknologipakke, hvor førstnevnte var en informasjonskampanje knyttet til klimaproblemet, mens andre dreide seg om forskning, kompetansebygging og utvikling av ny teknologi med mindre utslipp, samt bevilgninger til dette. I Klimavettkampanjen tok man for seg enkeltindividets rolle i reduksjonen av klimagasser, uten at dette skulle gå utover livskvalitet. Med informasjon skulle man bidra til adferdsendring, og gjennom det igjen skulle utslippsintensiteten reduseres. 82 Nettnytt: Energimøter senkar straumforbruket, november Norges offentlige utredninger nr 18,2006: Et klimavennlig Norge. 84 Norges offentlige utredninger nr. 18, 2006: Et klimavennlig Norge, s

48 Det er viktig at samfunnet signaliserer en felles vilje til tiltak 85, ble det trukket frem i utredningen, dette utdypet at den politiske aksepten var nødvendig og at alle må bidra til realiseringen av lavutslippssamfunnet 86. Enova satte i gang en støtteordning i Dette gjaldt for privathusholdninger og anskaffelse av varmepumper, pelletskaminer og styringssystemer. Det var særlig støtte til varmepumper det ble søkt om. Ordningen fanget stor interesse og den bidro i stor grad til økt omsetning av denne type utstyr. Tiltaket fungerte altså, og mye tyder på at det også fungerte med en sentralisert enhet for denne typen saker. I tillegg falt prisen på varmepumper kraftig etter at støtteordningen tok til, noe som gjorde dem mer aktuelle for enda flere husholdningskunder. 87 Pris var et aktuelt tema også i 2004 og at man nå hadde en regulering på prisene på fjernvarme, hadde å gjøre med at denne prisen ikke skulle overstige prisen på elektrisitet til oppvarming. Å benytte slike metoder og reguleringer gjorde at mulighetene for implementering av fjernvarme ble større, da prisene var konkurransedyktige. I tillegg skulle denne bestemmelsen beskytte de kundene som hadde valgt å bruke fjernvarme eller hadde tilknytningsplikt til fjernvarmeanlegg. 88 Som navnet tilsier, handlet NOU nr. 8 fra 2004; Differensiert el-avgift for husholdninger, om effekten av å gå over til bruk av differensiert el-avgift for å minske forbruket. Skatte- og avgiftspolitikken ble altså trukket frem her, og det var særlig uthevet at enkelte skatter og avgifter kunne bedre samfunnets bruk av ressurser, de var effektivitetsfremmende skatter. I tillegg ble miljøavgifter trukket frem. De førte til en miljøgevinst i form av redusert forurensning, og bidrag gjennom skattene til å redusere det smalnede effektivitetstapet ved beskatning. En slik avgift skulle være direkte rettet mot problemet det var ønskelig å løse, og de totale samfunnsøkonomiske konsekvensene måtte tas hensyn til av produsenten. Dette ville være med på å sikre en mer effektiv ressursbruk. Det var el-avgiften som var aktuell for de norske forbrukernes forhold til strømutgifter. Dette var noe man så på som et finanspolitisk virkemiddel, samt at det hadde effekt som virkemiddel innen både miljø- og energipolitikken. I NOU nr. 8 fra 2004 ble det stilt spørsmålstegn akkurat ved funksjonen til denne avgiften. Man mente den burde bli sett på som et tiltak for å minske energiforbruket. Dagens avgiftsordning bar derimot preg av å være noe som hadde blitt utviklet over tid, fra den ble innført for å skaffe penger til utbygging av nettverket til strømforsyningen. Det ble også stilt spørsmålstegn ved hvem denne avgiften rammet, om det var husholdningene, næringslivet, eller begge. Man var nødt til å ha alternative og 85 Norges offentlige utredninger nr. 18, 2006: Et klimavennlig Norge, s Norges offentlige utredninger nr. 18, 2006: Et klimavennlig Norge, s Norges offentlige utredninger nr. 8, 2004: Differensiert el-avgift for husholdninger. 88 Norges offentlige utredninger nr. 8, 2004: Differensiert el-avgift for husholdninger. 47

49 konkurransedyktige energikilder klare dersom denne avgiften skulle øke ytterligere for å minske forbruket. Det ble konkludert med at alternative energikilder ville bli mer konkurransedyktige dersom utgiftene på strøm ble høyere, men tiltaket i seg selv hadde usikker effekt. Det ble også trukket frem at det muligens var sikrere å legge avgifter på produksjon, da miljøproblemene knyttet til energi i Norge hovedsakelig lå i produksjonsdelen. I tillegg så var det også en liten treffsikkerhet å benytte el-avgift, da den behandlet all produksjon likt og uavhengig av omfanget av miljøulempene for eksempel ved utbyggingen av kraftproduksjonen. 89 Dersom en differensiering av en produktavgift skulle være mulig, var det nødt til å være basert på et marked som var segmentert etter ulike kundegrupper eller kjennetegn ved produktene. Det ble også stilt spørsmål om hvordan en differensiering av en el-avgift ville komme til å fungere, kontrollproblemene ville blant annet være store. Dessuten var det en viss risiko at en høyere avgift kunne gi økt bruk av mer miljøskadelige energikilder, som olje. Muligheten ved å differensiere ut fra ulike energikilder, avhengig av deres miljøskadelige effekter, ble trukket frem som vesentlig for slike avgifter. At det måtte være lav sats for grønn el. Men, el-avgiften anno 2004 ble her sett på som lite målrettet, og det ble sagt at dersom formålet var å begrense miljøskader og naturinngrep, lå det nærmere å bruke konsesjonssystemet enn å utforme el-avgiften. Avgiften var i 2004 var pålagt samlet forbruk i husholdningene, med en proporsjonal sats, det vil si at den var den samme pr. kwh uavhengig av hva forbruket var, hva energien ble brukt til, samt hvor eller når forbruket fant sted. Alternativet til differensiering var å bruke flere virkemidler, da differensieringen syntes å ha liten betydning for det totale el-forbruket i husholdningene. I 2006 ble det innført en tilskuddsordning for husholdninger, den hadde en ramme på 71 millioner kroner og skulle støtte opp om innkjøp av diverse nye energieffektive teknologier. Lavutslippsutvalget i 2006 hadde, sammen med de overnevnte tiltak, 13 hovedtiltak basert på teknologi, hvor hver enkelt kunne ha et stort reduksjonspotensial. De rettet seg mot store, spesifiserte utslippskilder. Behovet fra støtte fra samfunnet for å kunne bli godtatt og implementert ble uthevet. Stikkord som ble trukket frem fra lavutslippsutvalget var tiltak som var få og store, basert på relativt kjent teknologi, politisk realiserbare. Det var også tiltak som gav bidrag til internasjonal teknologi, samt at de var kostnadseffektive og robuste. 90 Noen av 89 Norges offentlige utredninger nr. 8, 2004: Differensiert el-avgift for husholdninger. 90 Norges offentlige utredninger nr. 18, 2006: Et klimavennlig Norge. 48

50 disse var rettet mot transport, oppvarming, jordbruk og avfallsdeponier, prosessindustri, petroleumsvirksomhet og elektrisitetsproduksjon. Oppvarming gikk igjen også her, og det var adferd og teknologi som ble sett på som svaret på dette forbruket. Det ble trukket frem at selv om bruk av elektrisitet til oppvarming i Norge ville si at det ikke var mye utslipp knyttet til det. Men det ble fremhevet at elektrisitet er en mangelvare i dag og sannsynligvis vil være det også i fremtiden 91, og med det at Norges avhengighet av import gjorde elektrisiteten mer utslippspreget, dette på grunn av kraftproduksjonen i de landene det ble kjøpt fra. Ønsket var at folk skulle erstatte sine panelovner med bioenergi, fjernvarme og varmepumper, og det var slettes ikke unødvendig, selv ikke her i fosselandet Norge. Målet var som sagt nemlig fullstendig CO2-nøytral oppvarming før Tiltakspakken utvalget la frem hadde: minimale samfunnsøkonomiske konsekvenser sett i et makroøkonomisk perspektiv. Det synes ikke heller som om omstillingsproblemene behøver å bli store gitt at man fordeler de nødvendige omstillinger over hele perioden fram mot Energiloven og plan- og bygningsloven spilte en rolle for energiforbruket, og var virkemidler for å strukturere og organisere forholdene. Andre tiltak som var aktuelle var å se på hvordan man kunne bruke mindre elektrisitet til oppvarming, avgiftsbruk og bruken av avgiftsfritak, krav om rentbrennende ovner i nyinstallasjoner, informative strømregninger, energimerking, lav-energiboliger, fellesfakturering, raskere leverandørskifter, nye krav til energibruk, samt nye krav for beregning av energibruk i nybygg. 4.4 En lang historie kort Kapittel 4 har dreid seg om utviklingen i norsk energipolitikk mot husholdninger slik den kommer frem gjennom offentlige dokumenter. Her vil historien kortes ned i en forenklet utgave, med fremheving av hovedtrekk. I avhandlingen Synlig kostnad skjult gevinst poengterer Hubak at norsk energipolitikk rettet mot husholdninger, har særlig hatt basis i to ulike yrkesgrupper; ingeniørene og økonomene. Hun trekker frem forskjellene ved de to orienteringene. Problemoppfatningen til økonomene var sentrert rundt fokus på markedsstruktur, bruk av 91 Norges offentlige utredninger nr. 18, 2006: Et klimavennlig Norge, s Norges offentlige utredninger nr. 18, 2006: Et klimavennlig Norge, s

51 prissetting og prisregulerende tiltak, samt informasjon med vekt på lønnsomhet. Den ingeniørorienterte problemoppfatningen strakk seg i en annen retning, hvor ny teknologi, spredning av disse teknologiene, samt forskrifter og spesifikasjoner, var vesentlig for å sikre energiøkonomisering 93. I tillegg har andre aktører spilt inn, som for eksempel miljøvernere. Diskursene har blitt endret og nye institusjoner har blitt opprettet og integrert i energivirksomheten. Målet er avgjørende for virkemiddelbruken, og i norsk energipolitikk har målet for å drive politikk i forhold til energiforbruket endret seg opp gjennom årene. Delkapittel 4.1 dreier seg om endret begrepsbruk i de politiske dokumentene, og hva dette betyr. Energiøkonomisering er begrepet som går igjen i dokumentene. Det var i utgangspunktet rettet mot økonomi, med den betydningen at den billigste energien måtte benyttes. Energieffektivitet var en naturlig videreføring av denne tankegangen, det dreide seg om å effektivisere og få mest mulig ut av energien for å spare penger. Etter hvert ble likevel miljø og bærekraftig utvikling trukket stadig mer inn, sammen med energisparing. Enøk-begrepet ble da ikke lenger dekkende i forhold til hva som lå i ordet energiøkonomisering. Begrepet ble imidlertid brukt lenge, da det var godt integrert i samfunnet og hadde stor kraft. I de senere årene har enøk-begrepet stort sett falt ut av de offentlige dokumentene. Begreper som miljøvennlig energiomlegging, energisparing, energieffektivisering har overtatt. Arbeidet er ikke lenger like styrt av energipriser, da man nå jobber mot større mål enn privatøkonomisk lønnsomhet. Ved opprettelsen av Enova ble denne satsingen institusjonalisert på en ny måte. Organiseringen av norsk energipolitikk er beskrevet i delkapittel 4.2. Dette er et område som har utviklet seg jevnt og trutt gjennom de siste tjue årene. Energiloven i 1991 utgjorde en ny fase i denne utviklingen. Fra å være en sektor preget av både overutbygging og høye priser, samt upålitelig leveringssikkerhet, ble systemet ført over til markedskreftene. Som husholdningskunde kunne man etter denne reformen velge fritt hvilken energileverandør man ønsket å benytte, og prisene regulerte sektoren. I delkapittel 4.3 ser jeg på virkemiddelbruken for å endre forbruket. Tiltak for å fremme endringer i energiforbruket har vært aktuelt i Norge siden 1970-tallet. Dette må ses i sammenheng med de to tidligere delkapitlene, da virkemidlene ble påvirket av både mål, fokus og organiseringen i sektoren. Politikken har blitt mer detaljert, samt evaluert og spesifisert mot ulike grupper. 93 Hubak, Marit, Synlig kostnad skjult gevinst. VVS-bransjen og realisering av ENØK. Mellom politikk, kunnskap og praksis, Trondheim: 1998, s

52 Flere tiltak går igjen i løpet av disse årene. Det har vært stor lit til informasjon og opplæring, og man har basert seg på tanken om at dersom mennesker innehar kunnskap er de i stand til å gjøre riktige valg. Denne typen virksomhet har blitt gjennomført blant annet ved kampanjer, og det har rettet seg mot alle, fra barnehagebarn til sivilingeniører. Informasjon på 80-tallet dreide seg i stor grad om å fremheve den økonomiske lønnsomheten for privatpersoner. Inneklima og miljø ble inkludert i denne informasjonsvirksomheten utover på 90-tallet, og man videreførte også arbeidet med å opplyse folk flest om hva enøk var. Å få frem at enøk både bidro til sparte penger og bedret miljø ble påpekt å være effektivt for markedsføringen, og tiltakene representerte dette. På grunn av positive resultat fra markedsundersøkelser på 90-tallet, ble troen på informasjon og opplæring enda større. Dette arbeidet ble brukt aktivt videre, og ble uthevet som vesentlig for å guide forbrukeren i et stadig økende mylder av informasjon og tilbud. Senere ble det gjennom Enova satset videre på informasjon og opplæring, og lavutslippsutvalget la frem ideen om en klimavettkampanje i Økonomiske tiltak gjennom denne perioden var låneordninger, delfinansieringer, tilskuddsordninger og sparefinansieringer. Disse bar alle preg av behov for mer konkrete retningslinjer og bedre evaluering og ettersjekking. Avgifter har blitt brukt effektivt i hele perioden, både for redusere forbruket, samt for å stimulere til valg av mer miljøvennlige energibærere. Regulering av priser har også vært aktuelle metoder for å sikre at det skal lønne seg å spare på strøm og/eller velge mer miljøvennlig. Å utvikle et næringsliv basert på enøkprodukter var noe det ble lagt vekt på i disse årene, men det var vanskelig å få til. Man ønsket dette da det ville spare på ressursene hos myndighetene, samt at ved et effektivt marked og teknologi i stand til å konkurrere med energiprisene, ville enøkarbeidet gå av seg selv. Teknologiene som har vært lansert har variert over tid, men mange av teknologiene går igjen i dokumentene. Det er særlig varmepumpe, fjernvarme og isolering som har gått igjen, samt andre alternative teknologier til oppvarming. Teknologiutvikling og forskning knyttet til husholdningers energibruk har blitt stadig mer uthevet som nødvendig opp gjennom årene, og tilliten til at teknologien skal løse forbruksproblemet har vært stor gjennom hele perioden. Som det trekkes frem i både i dokumentene, men fremheves særlig godt i boken Energikilden en guide til kilowattens rike, har tiltakspolitikken vært gjenstand for arbeid, evaluering og vurdering i mange år, men kanskje har man ennå ikke forstått hvordan man skal gå frem: 51

53 Muligens har vi et for ensidig syn på hva energibruk egentlig handler om. Med et teknisk blikk tror vi det er nok å utvikle nye og mer energisparende teknologier, med et økonomisk blikk tror vi det er nok å sette opp prisen. Så enkelt er det kanskje ikke? 94 Gjennom over tjue år har politikerne prøvd å lære, og evaluering og resultatorientering har blitt mer og mer viktig. Det som først og fremst skiller tiltak i dag fra de på begynnelsen av 80-tallet er dette, samt at de har steget i antall og omfang. Man har sett behovet for evaluering og vurdering av virksomheten, dette ser ut til å ha blitt styrket gjennom opprettelsen av Enova. 94 Aakervik, Anne-Lise, m.fl., Energikilden en guide til kilowattens rike, Trondheim: 2001, s

54 Kapittel 5: Nytt krafttak 5.1 Fra NVE til Enova Enova SF er det organisatoriske resultatet av mange års arbeid for å legge om forbruket, og derfor er dette statsforetaket gjort rede for her. Dette både for å se et resultat i utviklingen som har skjedd, og for å se mulige utfordringer for fremtiden. Selskapet blir i mange dokumenter beskrevet som et resultat av utviklingen innen energisektoren, og det til tider rotete arbeidet med å omlegge energiforbruket. Enova er den nye institusjonen man har fått. Den kan ses på som et konkret resultat av samproduksjonen mellom energisektoren, ulike kunnskapsmiljø og energi- og miljøpolitikken. Som nevnt var dette en institusjon man vurderte allerede på 80- tallet. Da var tanken ikke modnet nok til at det skulle gjennomføres en slik sentralisering av arbeidet. I dag er denne instansen en direkte link mellom forbrukerne og politikerne, en link man lenge har etterspurt og som man har jobbet for å oppnå helt siden energiøkonomisering ble introdusert på 1970-tallet. Vi kan si at energipolitikken mot husholdninger nå er kanalisert gjennom Enova, som igjen har kontakt med de ulike nettverkene, de fortsatt eksisterende enøk-sentrene, samt både næringsliv og energikonsulenter rundt om i landet. For å se på hvordan Enova ble til, er det aller først sentralt å se nærmere på utviklingen i NVE. Enova overtok nemlig mange av arbeidsoppgavene til NVE, samt kapital. Som beskrevet i kapittel 3, ble NVE etablert i Ved denne etableringen var det særlig samordning som stod som ett av målene, og ansvaret til NVE var å forvalte landets vann- og energiressurser. Det var tidlig en konflikt gående mellom NVE og Stortinget, da det ble stadig større frustrasjoner rundt kraftutbygging. Direktoratet la fram årsaker til, og planer for, økt kraftutbygging. Som Sigmund Larsen, tidligere generaldirektør i NVE, ytret var alt lagt i skuff i tur og orden 95. Både han og hans forgjenger Vidkun Hveding, opplevde det passive Stortinget som et problem, og dette var blant årsakene til at de gikk av som direktører. Det var altså et økende kraftbehov i Norge, og gasskraftalternativet ble trukket frem på slutten av 1980-tallet. Forholdet mellom NVE, kraftkrevende industri, industridepartementet og Stortingets industrikomité representerte en fusjon mellom næringsinteresser, regionale interesser, forvaltning og politikk, som sikret en felles problemoppfatning i den politiske beslutningsprosessen Thue, Lars Strøm og styring Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv, 1996, s Thue, Lars, Strøm og styring Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv, 1996, s

55 Da energiloven ble innført ble NVE styrt inn i en ny rolle, rollen som regulant av markedet. Å klare denne oppgaven var avgjørende for om det nye systemet i det hele tatt skulle fungere. Etter at statskraftverkene ble skilt ut av NVE i 1986, ble det gjerne kalt for rest-nve 97, da mye av kompetansen forsvant med dette. Dette kom av at det ble hevdet at vannkraftepoken nå gikk mot slutten, og det ble startet en nedbygging av NVE, etaten ble mindre viktig da gasskraft var det som kom mer og mer i fokus. Oppmerksomheten og viktigheten av direktoratet økte med den sentrale rollen i den nye markedsutviklingen. Oppgavene som nå tilfalt NVE var blant annet utformingen av tariffer og spilleregler for markedet, samt kontrolleringen og rollen som monopolknuser. Selv om dette var en enorm mengde arbeidsoppgaver i forhold til NVEs kapasitet, fikk de etter hvert i tillegg ansvaret for å arbeide med energiomlegging og energiøkonomisering. De hadde ansvar for å nå ut med dette til husholdningene, men mye ble lagt over til energiverk, som igjen la arbeidet videre over på enøk-sentre. Man hadde på 80-tallet ønsket en ny institusjon for denne typen arbeid, men man valgte isteden å overføre mange enøk-oppgaver til NVE. Forvaltningsorganet ble gitt mye ansvar og arbeidsoppgaver utover det de tidligere hadde hatt. Dette var oppgaver som omfattet brukersiden, men konkrete ansvarsområder var fortsatt diffust. Organiseringen av enøkarbeidet i Norge ble da omtalt som fleksibel, samtidig som at diverse instanser ikke visste helt hva som var deres arbeidsområde. Det ble trukket frem nødvendigheten av å trekke skillelinjer mellom departementet og NVEs oppgaver. I tillegg var det nødvendig å presisere hvilke instanser utenfor departementet, som for eksempel Norsk Senter for Energiinformasjon, som skulle ha hvilke ansvarsområder. Da NVE hadde et klart ansvar for enøk på tilgangssiden, var forutsetningen for at de kunne ta på seg oppgaver på brukersiden økt kompetanse, og at arbeidet fikk en forsvarlig organisatorisk forankring. NVE var ikke bygd opp for å ha et utvidet forvaltningsansvar for enøk-politikken. For å bli det var det som nevnt nødvendig med økte ressurser, kompetanse og mer sentral organisatorisk plassering av enøk-funksjonen. Fra både ulike fagmiljøer og OEDs egenutnevnte gruppe for ressursstudier, ble det uttrykt et ønske om at departementet utpekte forskjellige kompetansesentre for enøk. Fram til opprettelsen av Enova var det lovpålagt enøkarbeid på nettselskapene, ofte benyttet de lokale enøk-sentre til å ta seg av dette. Arbeidet var delt mellom det statlige og det regionale. Hubak hevder at enøkarbeidet fra 1970-tallet til 1990-tallet best kunne bli beskrevet ved at det var to idealtypiske hovedstrategier. Disse gikk ut på å ha fokus på teknologiske 97 Thue, Lars, Strøm og styring Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv,

56 energisparingsmuligheter og økonomisk optimalisering. 98 Som nevnt i kapittel 4, var det altså de to gruppene ingeniører og økonomer som hadde størst påvirkning på hvordan dette arbeidet skjedde. Denne typen virksomhet hadde til nå blitt delt mellom NVE og distribusjonsselskapene for elektrisitet, mens det nå skjedde en sentralisering. Dette er noe som igjen var med på å sikre nøytralitet og helhetlig arbeid i denne sektoren. Som vist i kapittel 4, hadde det vært stadige uklarheter når det gjaldt hvem som hadde ansvar for hva. I tillegg var de direkte pålagte arbeidsoppgavene få, energiverkene måtte drive med enøkarbeid, men det ble ikke uthevet hvordan eller påpekt noen oppnåelseskrav for dette arbeidet. Kompetansen varierte fra sted til sted, og da næringslivet i stor grad også ble trukket inn for å arbeide med dette, var det varierende grad av nøytralitet i tilbudene til forbrukerne. Det ble stadig nevnt at resultatkrav og ettersjekking var nødvendig, da midlene ofte kunne bli misbrukt, blant annet ved slike gratispassasjerer på tilskuddsordninger, som nevnt i delkapittel 4.3. Opprettelsen av Enova kan bli sett på som et resultat av dette, man prøvde virkelig å få det til å fungere uten å måtte gå til det steget å etablere en ny instans, men det ble tydelig at for at dette arbeidet skulle fungere, var man nødt til å foreta en slik sentralisering av kompetansen. Dette for å skape et nøytralt holdepunkt i det hele. I tillegg trekker Jøran Solli i sin avhandling Kalkylenes retorikk frem at det var en tanke fra Olje- og energidepartementet at Enova skulle bli den markedsorienterte driftsentralen for den store omleggingen av energisystemet 99. Enova er altså et statsforetak som er eid av Olje- og Energidepartementet. Arbeidsområdet til foretaket omfatter virkemiddelbruken rettet mot omlegging av energibruk og energiproduksjon. Helt fra Enova først ble etablert, var ideen at selskapet skulle fremme en miljøvennlig utvikling av energisektoren på lang sikt. Planene for Enovas virksomhet kommer frem i faktaheftet til Olje- og energidirektoratet for 2001: Enova SF vil bli stiftet i Trondheim i juni Enova SF skal arbeide med å legge om energibruk og energiproduksjon på en miljøvennlig måte. Stasforetaket skal være fullt operativt fra 1.januar Fra dette tidspunkt bortfaller energiverkenes arbeid med lovpålagt enøk og NVEs forvaltning av midler til omleggingen av energisektoren. Enovas virksomhet skal finansieres gjennom et nyopprettet energifond. Fondet vil få inntekter fra et obligatorisk påslag på nettariffen og fra ordinære bevilgninger over statsbudsjettet. I 2001 utgjør den 98 Hubak, Marit, Synlig kostnad skjult gevinst. VVS-bransjen og realisering av ENØK. Mellom politikk, kunnskap og praksis, Trondheim: 1998, s Solli, Jøran, Kalkylenes retorikk. Økonomiske argumenter i utvikling av nye energiteknologier, Trondheim: 2004, s

57 samlede satsingen på omleggingen om lag 550 millioner kroner. 100 En vesentlig endring etter at Enova overtok ansvaret med omlegging av energiforbruket, er at det nå ble satt kvantitative mål for hva Enova skulle oppnå. Enova legger vekt på å skreddersy hvilke tiltak som benyttes overfor ulike aktører, markeder og bransjer. Enova gir også støtte til bedrifter som introduserer energieffektive teknologier, produkter eller tjenester i markedet.[ ] Bestemmelsene i energiloven, plan- og bygningsloven, krav til merking og standarder for elektrisk utstyr, ulike støtteordninger innen andre fagområder og departementers budsjetter, og avgifter, påvirker bruken av energi. 101 Økonomisk støtte, sammen med informasjon og rådgivning er altså svært sentralt for Enovas virksomhet. Arbeidet med å oppnå kunnskapsheving er sentralt. Tanken er å nå ut til både privatpersoner og til offentlige virksomheter med hjelpemidler til å bruke energien smartere. Enova videreførte den landsdekkende informasjon- og rådgivningstjenesten for effektiv bruk av energi og fornybare energikilder, som tidligere ble ivaretatt av nettselskapene. Målsettingen med denne tjenesten er å kunne gi målrettet, direkte og konkret informasjon på henvendelser, dekke kunnskapsbehov hos privatpersoner, næringsliv, offentlige myndigheter, skoler og barnehager, slik at energibruken nasjonalt effektiviseres. Enova benyttet i starten regionale enøk-sentre for å ha denne tjenesten. I tillegg ble det opprettet et eget gratis grøntnummer hvor forbrukerne kan få informasjon om energisparing og bruk. Selskapet har lagt mye vekt på å forstå forbrukerne, se etter deres behov og prøve å komme i nærkontakt med dem. Et tiltak for å fremme dette har da vært å gjennomføre spørreundersøkelser for å kartlegge hvordan man tenker om å spare energi. Dette har foregått siden oppstarten i 2002, og i desember i fjor var det første gang denne undersøkelsen viste at folk flest er mer opptatt av miljø enn av økonomi når de sparer på energien. Arne Rovick skriver i en artikkel, at det har skjedd et trendskifte mot å være mer opptatt av miljø enn av å spare penger. 102 Satsingen mot husholdninger vil forsterkes og det understrekes i stortingsmelding nr. 34 at det er Olje- og energidepartementet sammen med Enova som vil stå ansvarlig for dette arbeidet i fremtiden. Dette er i samarbeid med mange aktører, som for eksempel kommunene, som står som de ansvarlige for å legge til rette til slikt som for eksempel redusert transportbehov ved arealplanlegging. Kommunene trekkes for øvrig stadig inn som sentrale i 100 Faktahefte for Olje- og energidirektoratet, 2001: publisert 6.juli, Faktahefte for Olje- og energidepartementet, 2002: publisert 20.juni, 2002, s Rovick, Arne, Sparer strøm for å redde miljøet, sist oppdatert 18.desember, 2006, sist besøkt 4.august,

58 arbeidet med redusert klimautslipp og energiomlegging i dette dokumentet, og det vurderes her å opprette en møteplass hvor kommunene og staten kan samordne med det lokale klimaarbeidet, man ser altså nødvendigheten av en ny institusjon, samt nye verktøy for kommunenes arbeid. 103 Med slagord som Energibruken i Norge er vårt ansvar. Og ditt. 104 fremhever Enova sitt arbeid og ansvarsfelt, både som motivator og pådriver for omlegging av energiforbruket, samt som et bindeledd mellom teknologi, politikk og forbrukeren. Enovas resultatkrav viser tydelig at det har utviklet seg et ønske om å ha konkrete målbare data på hvordan tiltakene fungerer. Hvert år blir en resultatrapport presentert. Som Eli Arnstad, administrerende direktør i Enova, skriver i Enovas resultatrapport for 2006, bidro årets store fokus på blant annet klimautfordringene, til at Enova fikk styrket oppmerksomhet, og til at de mer effektivt nådde ut til flere. 105 Som en rapport fra Statistisk sentralbyrå viser, har energiforbruket per husholdning flatet ut fra rundt Likevel har det totale forbruket steget. Dette henger sammen med blant annet befolkningsvekst og økt antall husholdninger. 106 Det er vanskelig å si sikkert om det er tiltakspolitikken som har påvirket denne utflatingen. I denne rapporten trekkes det frem at det har skjedd endring i hva slags energibærere som brukes i norske husholdninger, mot mer miljøvennlige og energieffektive teknologier. 107 Det kan tyde på at arbeidet har en effekt, samt at det er relevant med videre satsing. 103 Stortingsmelding nr. 34, 2007, Norsk klimapolitikk. 104 Enova husholdningsbrosjyrer, sist besøkt 15.august, Resultat- og aktivitetsrapport 2006, Bøeng, Ann Christin, Energibruk i husholdninger og forbruk etter husholdningstype, SSB Rapporter 2005/41, s Bøeng, Ann Christin, Energibruk i husholdninger og forbruk etter husholdningstype, SSB Rapporter 2005/41, s

59 Kapittel 6: Utstillingsvinduet Norge I denne oppgaven har små og store elementer i energipolitikken blitt satt i sammenheng. Å slå av lyset i stua blir nok ikke sett på som løsningen på klimaproblemet, men det kan ha en effekt. Energipolitikk mot husholdningene handler om summen av mange små tiltak. Den norske energipolitikken har endret seg opp gjennom årene, og også i forhold til tiltak mot husholdninger. Denne oppgaven har vært en gjennomgang av akkurat dette: Hva slags endringer har skjedd? På hvilken måte? Hvem har vært involvert? I innledningen beskrev jeg dagens norske energipolitikk. Den globale klimadebatten har etter hvert hatt betydning for hvordan man jobber med energipolitikk her til lands. Det fremheves nå i 2007 at hver enkelt forbruker som ansvarlig for klimaendringer, som følge av sitt enorme forbruk, både av energi og av andre varer. Vestlige land blir utpekt som ansvarlige, mens utviklingsland må stoppes før de når samme nivå som oss, samme velstand som oss. Konsekvensene er at de ansvarlige for forbruksveksten også må ta ansvar for å utvikle løsninger på dette. For å kunne analysere energipolitikk rettet mot husholdninger har jeg tatt utgangspunkt i dokumenter som viser hva som er tenkt og gjort, og på hvilket grunnlag. I denne oppgaven har Jasanoffs begrep om samproduksjon vært et bakteppe i analysen. Energipolitikken er et godt eksempel på samproduksjon. Det vil si at den påvirkes til en hver tid av gjeldende kunnskap og verdier. Vi har også sett at institusjoner og identiteter konstrueres ulikt gjennom en tjueårs periode. Miljø og energi var ikke like tett sammenbundet da energiloven kom i Her ble energien gjort om til en vare som fungerte i et marked. Selv om man med dette unngikk overutbygging, var det de økonomiske vurderingene som kom til å spille den aller største rollen i utviklingen. Det at prisene nå varierte med tilbud og etterspørsel, sammen med at man hadde mulighet til å endre kraftleverandør som man ønsket, skulle øke kundenes styring på forbruk og kostnader. Organiseringen av energi-norge har vært gjennom omfattende endringer i løpet av de siste tjue årene. Denne utviklingen kan i korte trekk si å ha skyldtes det økte forbruket, økt kraftutbygging og dermed behov for bedre ansvarsfordeling, flere lover og mer målrettet arbeid. Energiloven og opprettelsen av Enova er to tydelige nyorganiseringer i denne perioden. Energiloven bar preg av en revolusjonerende endring. Enova derimot kan man se et behov for mange år tidligere, og det blir også nevnt i politiske dokumenter i flere år at det er nødvendig med en nøytral og profesjonell institusjon for å oppnå energisparing. Man 58

60 tydeliggjorde også stadig større behov for samarbeid mellom instanser og mellom ulike politiske virkningsområder. Begrepsbruken i dokumentene og i den offentlige debatten er et slags vitne på hvordan man tenkte rundt temaet. Det viser om det var økonomi, teknologi, miljø, eller andre fokusområder man nå prioriterte i politikken. Enøk, eller energiøkonomisering, er begrepet som har blitt brukt mest flittig i dokumenter som omhandler energipolitikk. Dette begrepet dreier seg i utgangspunktet om å bruke energi på billigst mulig måte. Mengden energi som brukes, eller hva slags energi, spiller mindre rolle. Dette er begrepets utgangspunkt, men som nevnt her har det endret betydning ettersom årene har gått. Det ble stadig mer nødvendig med presisering av betydningen av begrepet. Miljø og minsket forbruk trekkes etter hvert inn. Tilknytningen til miljø blir stadig mer åpenbar. At man ønsket å benytte mer miljøvennlig energi, mindre og billigere energi, ble etter hvert selve enøkarbeidets utgangspunkt. I de senere årene ble det da isteden tatt i bruk begreper som energisparing og energiomlegging. For å oppnå dette er det klart at myndighetene må holde i gang tiltak for å få til nødvendige endringer. I de tidligste dokumentene ble det ofte trukket frem hver enkelt persons ansvar med å ta tak i dette. Man omtalte uinteresserte forbrukere, og mente at dette var noe folk måtte ta ansvar for. Det ble etter hvert klart at folk flest trenger en viss tilrettelegging. Allerede fra starten var det tanker om at bare man klarte å spre kunnskap nok, ville initiativ og motivasjon vekkes. Kunnskap og informasjon er tiltak som har gått igjen hele veien, støttet opp av prisreguleringer og avgifter, holdningskampanjer og tilbud av ny, effektiv energiteknologi. Det er tydelig at den viktige forbrukerrollen understrekes i stadig større grad utover i den perioden dokumentene beskriver. Man satset lenge på at enøk skulle oppnås med så små kostnader og så lite ressurser som mulig, og at det skulle være selvdrevet. Det har vist seg å gi begrensede resultater. Nødvendigheten ved at det også må være styrt fra politikere og myndigheter har etter hvert blitt mer åpenbar, og dette ser vi blant annet gjennom dagens støtteordninger fra Enova. NVEs ansvar hadde hopet seg opp gjennom årene, til å bli ansvarlig både for dette arbeidet, samt for arbeidet med å redusere forbruket og infiltrere enøk i samfunnet. Dette var et ansvar som i seg selv var motstridende, da energiverkene var underinstansene til NVE. De var lovpålagt å arbeide med dette, samtidig som de skulle tjene penger på å selge energi. Ved opprettelsen av Enova, ble det virksomheten rundt energisparing og energiomlegging sentralisert, selv om enøk-sentrene i stor grad bestod. Da nøytrale Enova nå stod i tilknytning 59

61 til disse, var ikke det økonomiske dilemmaet like åpenbart. Med sine resultatkrav var det nå mer systematisk og konkret arbeid som skulle foregå. Mye av politikken synes å være preget av mye snakk og lite handling. Dokumentene har vitnet om en organisering som kan være vanskelig å forstå. Større styring og tilretteleggelse kan ut fra dette ses som nødvendig for å oppnå resultater. Det er stor tro på at informasjon og opplæring er nøkkelen til endringer i forbruket, og man må ikke gi slipp på dagens trykk på, og interesse for, dette. Teknologien trekkes stadig frem som løsningen. Det er imidlertid uklart om det er villighet til å betale det disse løsningene vil koste. Markedet for disse teknologiene må altså hjelpes frem. I denne oppgaven har energipolitikkens utfordringer kommet frem. Kommunikasjon mellom husholdninger og virkemiddelapparatet har nok ikke fungert optimalt, men det er lov å håpe på at man har blitt bedre på dette etter hvert. At det blir utviklet ny teknologi, og at organiseringen endres, vil kunne gi resultater dersom dette er noe som tilpasses husholdningenes behov. Man er nødt til å forstå hva som ligger i dette behovet, og oppnå den gyldne middelvei mellom push og pull-effekten. Det holder ikke med topp energieffektiv teknologi, dersom ingen bruker den. Man må være klar over konkurransen i de eksisterende løsningene og tiden det tar med innfasing av nye. Det er samtidig nødt til å være et realistisk krav fra forbrukerne til myndigheter og utviklere av denne teknologien, alt kan ikke tilrettelegges hundre prosent, dessverre, selv om det jo ville vært enklere for oss alle om vi slapp å ta egne valg. Derfor er kunnskapsformidlingen man har satset på opp gjennom disse årene logisk, da det blir lettere å oppnå et lavutslippssamfunn og et samfunn basert på miljøvennlig, lavt energiforbruk dersom alle ønsker det samme. At gode individuelle avgjørelser er nødvendige er selvklart, men ofte er disse tatt i en kontekst og i strukturer som gjør at de egentlig ikke er spesielt individuelle, men er avhengig av resten av samfunnet rundt. Da klimameldingen kom ut nå i sommer, ble det tydelig hvor mange som bryr seg om dette temaet. Debatten var voldsom i media, en kanal hvor folk engasjerte seg, sa meningene sine, ytret behov og foreslo svar. Fra enkelte ble det hevdet at all denne mediadekningen rundt temaet var ødeleggende for arbeidet med å redusere energiforbruket, da man ikke lenger hadde like stor kontroll på hva som ble skrevet. Denne typen fokus har man drømt om i de siste tjue årene, man kan kanskje gå så langt som å kalle dette for gratis kunnskapskampanjer. Likevel blir ofte meninger som trosser det man ønsker å jobbe for, de som får de største overskriftene. Denne typen mediadekning gjør at politikerne må begrunne sine partiprogrammer, og lukking av kontroverser rundt dette temaet blir fremskyndet. Man kan si at debatten som foregikk i sommer er et resultat av at man har nådd ut til husholdningene med 60

62 mye av arbeidet som har skjedd i energipolitikken frem til nå. Folk flest har åpenbart meninger, en vekking av bevissthet har skjedd. Dette fører følgelig til at tilliten ikke er like blind og at debatten blir større. Husholdninger er en del av en større helhet, og bidrar gjennom blant annet energibruket til en viss del av klimautslippene. Gjennom oppgaven har det blitt tydelig at dette er en sektor som det blir rettet en stor mengde energipolitiske virkemidler mot. Det fokuseres på at hver og en må ta sitt ansvar. Små skritt kan føre til store endringer. 61

63 Figurliste Figur Figur Figur Figur Figur Billedliste Forsidebilde: Hentet fra Regnmakerne: sist besøkt 16.august, Øyenstikker: Bård Løken(foto) og Erlend Loe(tekst) Jotunheimen, Bill.mrk Oslo: Litteraturliste Aakervik, Anne-Lise, m.fl., Energikilden en guide til kilowattens rike, Trondheim: Blindheim, Anne Marte, Isen smelter fortere: publisert 1.desember, 2005, sist besøkt 15.juni, Bøeng, Ann Christin, Energibruk i husholdninger og forbruk etter husholdningstype, SSB Rapporter 2005/41. Christiansen, Vidar, Knapphet, fra A. og C. Riis (red.) Marked, ressurser og fordeling, Oslo: Energiøkonomisering (ENØK): sist besøkt 9.august, Enova husholdningsbrosjyrer, sist besøkt 15.august,

64 Faktahefte for Olje- og energidepartementet, Oslo: 2000: html?id=87533, publisert 17.juni, Faktahefte for Olje- og energidepartementet, Oslo: 2001: html?id=87706, publisert 6.juli, Faktahefte for Olje- og energidepartementet, Oslo: 2002: html?id=87882, publisert 20.juni, Faktahefte for Olje- og energidepartementet, 2004: html?id=88068, publisert 12.juli, Faktahefte for Olje- og energidepartementet, 2005: html?id=88165, publisert 15.juni, Faktahefte for Olje- og energidepartementet, 2006: html?id=88442, publisert 22.juni, Hellesnes, Pål: Atomkraft er ikke svaret: publisert 7.juni, 2005, sist besøkt 20.februar, Hellestøl, Yngve: Energiforbruket rett til himmels: publisert 16.juni, 2005, sist besøkt 12.juli,

65 Hubak, Marit, Synlig kostnad skjult gevinst. VVS-bransjen og realisering av ENØK. Mellom politikk, kunnskap og praksis, Trondheim: Jasanoff, Sheila m.fl, States of Knowledge. The co-production of science and social order, Cambridge: Jasanoff, Sheila, m.fl, Earthly Politics. Local and Global in Environmental Governance. London: Kallbekken, Steffen: Ti myter om klima: sist oppdater 31.oktober, 2005, sist besøkt 12.juli, Kongsli, Gry, Vann, varme og virkelighet. En studie av sosial læring ved innføring av vannbåren gulvvarme, Trondheim: Kvaal, Stig, m.fl, En spenningshistorie Trondheim Energiverk gjennom et århundre, Trondheim: Lov om vassdrag og grunnvann: sist endret 1.januar 2006, sist besøkt 21.juli, Moe, Niels, m.fl., Ekonomi Miljö Metod i lokal energiplanering, Nordplan Stockholm: Nettnytt: Energimøter senkar straumforbruket, november Norges Offentlige Utredninger: 4, Virkemidler i miljøpolitikken, Norges Offentlige Utredninger: 9, Grønne skatter en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting, Norges Offentlige Utredninger: 11, Energi- og kraftbalansen mot 2020,

66 Norges Offentlige Utredninger: 8, Differensiert el-avgift for husholdninger, Næsje, Pål C., Pumps and Circumstances, The Political Configuration of Heat Pump Technology in Norway, Trondheim: Om NOU-er: sist besøkt Resultat- og aktivitetsrapport 2006, Rovick, Arne, Sparer strøm for å redde miljøet, sist oppdatert 18.desember, 2006, sist besøkt 4.august, Ryghaug, Marianne, Towards a Sustainable Aesthetics Architects Constructing Energy Efficient Buildings, Trondheim: Solli, Jøran, Kalkylenes retorikk. Økonomiske argumenter i utvikling av nye energiteknologier, Trondheim: Statistisk sentralbyrå: Rapport 2005/4: Energibruk i husholdninger og forbruk etter husholdningstype. Stortingsmelding nr.61, Om energiøkonomisering og energiforskning, Stortingsmelding nr.41, Om energiøkonomisering og nye fornybare energikilder, Stortingsmelding nr.58, Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, Stortingsmelding nr.29, Om energipolitikken, Stortingsmelding nr.40, Om forbrukerpolitikk og organisering av forbrukerapparatet,

67 Stortingsmelding nr.37, Om vasskrafta og kraftbalansen, Stortingsmelding nr.34, Norsk klimapolitikk, Thue, Lars: Strøm og styring Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv, Thagaard, Tone, Systematikk og innlevelse En innføring i kvalitativ metode, Bergen: 2006, s