To jenter tasser barbeint ut på scenen, med store gensere i duse farger over trange olabukser. I hånda holder de hver sin gitar, og etter å ha smilt

Transkript

1 To jenter tasser barbeint ut på scenen, med store gensere i duse farger over trange olabukser. I hånda holder de hver sin gitar, og etter å ha smilt blygt til publikum setter de seg ned på puter ved scenekanten. Det lange lyse håret henger fritt ned over skuldrene på Marina, glir over ansiktet hennes og feier over putene som fjær mens hun bøyer beina under seg, slik at hun ble sittende sidelengs, som en havfrue. Anastasia synker ned på knærne med gitaren i hendene ved siden av. Hun ser ut som en mørk engel, den løse genseren henger skjevt over skuldrene og man kan se olivenbrun hud gløde i scenelyset. Marina har blikket ut mot publikum. Hun lar øynene gli rolig over foreldre, besteforeldre, utålmodige småsøsken, og stressa lærere. Gymsalen er full. I hjørnet lyser juletreet. Marina lukker øynene og tar et grep om gitaren, lener seg fram mot mikrofonen. Det er stille i gymsalen. Med lys, lys stemme, som en engel, introduserer hun sangen, Vi skal synge Love is like a thunderstorm, det er en sang Anastasia og jeg har skrevet selv. Bak scenen står Kine, hun ser på de to jentene som sitter på scenegulvet og er i gang med gitarspillet. De synger så lyst og skjørt at det nesten ikke er mulig å høre dem, men Kine har hørt dem øve i flere uker, så hun kan teksten utenat, love is like a thunderstorm, it takes you and shakes you, I love you forever more. Love is like a lightning it hits you hard and makes you blind. I love you for-eeee-veeer moooore. Jentene synger med hode på skakke, nynner og vugger, korer hverandre og faller ut og inn. Kine hører ikke etter, det kiler i magen, hun gleder seg sånn, etter Marina og Anastasia er det henne. Hun skal vise fram dansen sin. Hun har laget den selv, den er både sterk og følsom. Alle kommer til å bli imponert, Kine kjenner det på seg, det kommer til å bli fantastisk. Applausen står i taket når jentene er ferdige, de reiser seg og kan liksom ikke se på hverandre, det er for overveldende, dette hadde de ikke forestilt seg, tenk at de skulle få så mye applaus liksom. De holder hverandre i hendene og

2 bukker, så løper de av scenen, på bare føtter og med håret flagrende bak seg. Anastasia løper rett inn i Kine som står klar for å gå på, Se deg for da! Du kan ikke stå her! bjeffer Anastasia, fløtt deg, du sperrer jo hele veien. Kine rygger baklengs og snubler i et klesstativ, hun fekter med armene for å holde balansen og river med seg en bøtte, et brett med vannglass og hele stativet før hun deiser i bakken med et enormt brak. Åh du er så utrolig klønete, stønner Marina, se hva du driver med! Hun rister på hodet og skritter over henne, Anastasia følger etter, ingen hjelper henne opp. Kine vikler seg ut av kostymene fra stativet og kjenner hvordan vannet siver inn i dansedrakta. Det får heller bare være tenker hun, for nå står Stefan på scenen og introduserer henne som neste nummer, han vitser om lærere, og litt om hvor overraskende det er at det er akkurat Kine fra syvende som skal danse, hvor fantastisk det er når man ikke setter grenser for seg selv men tør å være original, han sier det ikke direkte, men alle skjønner at han syns hun er skikkelig rar, noen i publikum fniser. Kine vrir seg ut av kaoset på gulvet, hun går mot scenen og stiller seg opp ved sceneteppet, klar. Det renner vann nedover beina hennes, hun tørker det av med innsiden av det korte danseskjørtet. Det kjennes som hun har tisset på seg. ta imot Kine Hellum fra 7A! roper Stefan og vinker på Kine, publikum klapper. Kine går inn på scenen. Lyset skulle egentlig ha vært av, men det har de tydeligvis glemt. Hun later som ingenting og stiller seg opp midt på scenen, strekker armen i været og gjør seg klar. Det skjer ingenting. Det kommer ingen musikk. Kine blir stående. I sideblikket kan hun se at Stefan veiver med armene bak scenen, noen løper fram og tilbake og river ting ned fra miksepulten. Publikum mumler. Noen ler brydd. Stefan stikker hodet ut fra siden, Øh vi har visst litt tekniske problemer, sier han og ler, publikum ler også. Kine holder utgangsposisjonen sin, og ser desperat på Stefan for å få en

3 beskjed, Stefan ser ikke i hennes retning, han trekker bare hodet tilbake og hvisker stressa til de som fomler rundt i mørket. Armen dirrer, hun holder den så rak hun klarer, strikken i drakta er litt løs og ermet kryper nedover mot albuen. Kine kjenner alle blikkene på seg, det kjennes nesten som hun er naken, men hun biter tennene sammen. Dansen skal vise dem hvem hun er. Når bare musikken kommer blir det bra. Hun svetter, armen skjelver. Publikum mumler og flere småsøsken roper og skriker utålmodig. Plutselig kommer musikken på, men det er feil musikk! Det er ikke hennes musikk. Kine venter, hun ser mot Stefan, han trekker på skuldrene og gestikulerer at hun skal begynne. Kine svelger. Det går for fort, denne musikken er helt annerledes enn den hun har øvd til hjemme, det går altfor fort. Publikum er urolig. Det er putepinlig. Kine trekker pusten og bestemmer seg, hun skal gjennomføre. Hun konsentrerer seg om å finne takta og hiver seg uti. Hun bommer på taktslagene, rekker ikke gjøre piruetter ferdig, må droppe spark og hopp. Alle de fine bevegelsene hun har øvd på hjemme, ingen av dem får hun til. Hun føler seg like grasiøs som en høne der hun vralter rundt på scenen. Musikken er ferdig før hun er ferdig. De siste trinnene i rutinen gjennomfører hun i øredøvende stillhet. Alle holder pusten, hun tør ikke se på publikum, men hun er sikker på at halvparten ikke orker å se på henne heller. Så pinlig er det. Hun lander på huk og blir sittende og pese på gulvet når hun er ferdig. Det er stille. Til slutt stikker Stefan hodet ut og klapper i hendene, Takk til Kine fra 7A! Publikum har holdt pusten, nå slipper de den ut og applauderer lettet. Endelig er det ferdig. Kine krabber over gulvet på alle fire. Hun krøker seg sammen og lusker av scenen uten å ta i mot applausen. Seriøst, sier Anastasia til Kine bak scenen, Jeg skjønner ikke hva slags dans du driver med. Det der er ikke freestyle, og ikke discojazz. Det er faktisk ikke sånn man gjør det, hun kniper øynene sammen og legger hodet på skakke. Kine er andpusten og tomatrød av skam. Hun svarer ikke.

4 Marina slipper Kine forbi så hun kan gå bak i garderoben, hun roper etter henne, Det fins regler selv om det heter freestyle, da. Du kan ikke bare finne på masse greier selv. Kine tramper forbi alle elevene som står i kø bak scenen, hun overhører kommentarene til Anastasia og Marina. Hun skal bare gå og dø litt bak søplekassene i skolegården. Resten av forestillinga sitter Kine i kroken bak scenen. Hun nekter å bli med på fellesnumrene. Anastasia og Marina imponerer med sin dobbeldans. I glitter, tyll og en krone av fjær kjører de et forrykende freestylenummer som får publikum til å reise seg opp og klappe takten, mens de jubler og skriker. Kine glor olmt på dem fra den mørke kroken sin, og hater dem så intenst at hun er sikker på at det skyter lyn ut av øynene. Kine får nøkkelen av læreren, hun er den siste som pakker sammen tingene sine etter forestillingen. Venter ikke mamma på deg? Mamma jobber seinvakt, hun kunne ikke komme. Jeg skal bare rydde opp, så går jeg. Jeg kan låse. Ok, sier læreren og går. Når Kine er sikker på at læreren er ute av skolebygningen løper hun nederst i gymsalen og låser døra. Så drar hun for alle gardinene, skrur av lyset i salen og løper opp til scenen. Hun finner CD-en sin, den ligger på gulvet under en eske med rekvisitter, det er ikke mulig at den har falt ned av seg selv. Noen har gjemt den der. Hun har sine mistanker. Kine skrur på scenelyset og putter i CD-en, hun rekker akkurat å løpe ut på scenegulvet før musikken starter. De første tonene triller ut av høytaleren, Kine tenker på Pina Bausch, på alle dansefilmene hun har sett med henne, den tynne lage kroppen og det triste

5 ansiktet. Hvordan hun liksom faller inn i bevegelsen, som om kroppen trekkes oppover, sidelengs, ned mot gulvet. Pina er den vakreste danseren Kine vet om. Når Pina danser må Kine gråte nesten hver gang, det er så vakkert, det er som noen trekker i hjertet med en tråd, samtidig som det kiler på ryggen. Kine lukker øynene, forsøker å slippe tankene og bare være i kroppen, sammen med musikken. Hun lar armene danse alene, bevegelsen får det gjennomsiktige stoffet som henger i strimler fra ermene til å blafre som om det blåser en lett vind rundt henne, hun følger pianoet som spiller melankolske toner, så vakre at Kine grøsser. Sakte dreier hun kroppen sin, løfter det ene beinet så høyt hun kan, gjør seg klar for piruetten som kommer, samtidig med at takta og tempoet i musikken stiger. Kine hiver seg rundt, løper over scenen, det kiler i hele kroppen, hun flyr. Musikken fyller henne, løfter henne og driver henne videre gjennom dansen, alt går av seg selv, hun slutter å tenke, er bare i musikken, kroppen tenker for henne. Hun strekker armene i været og faller ned på kne mens selsomme, vakre toner fra pianoet svøper rundt henne som en sommerbris. Fort samler Kine sakene sine og sykler hjemover. Våte snøfiller klabber på vottene og lua hennes, legger seg i dynger på jakkeermene og gjør buksa gjennombløt, hun vingler gjennom slapset, sykkelen truer med å skli hele tiden, men hun bryr seg ikke, hun er fortsatt salig etter dansen. Det er noe helt annet å danse med så god plass, hjemme på rommet får hun så vidt øvd på piruettene, og alle sprangene og hoppene må hun smugtrene på ute i yttergangen, med stadig fare for å kollidere med naboer som kommer hjem. Kanskje hun kan spørre skolen om hun kan få låne gymsalen av og til etter skoletid? Det behøver vel ikke koste noe. Det beste hadde vært om hun fikk trene i et dansestudio. Aller helst der Marina og Anastasia går, treneren deres er en av landets beste dansere. Og de har fantastiske lokaler, hun har aldri vært der, men hun har sett bilder. De har speilvegger og barrer, og høyt under taket, så man kan hoppe så mye man vil. Kine sukker, det kommer aldri til å skje.

6