Lisa Bjärbo. Alt jeg sier er sant. Oversatt av Ingelin Røssland

Transkript

1

2 Lisa Bjärbo Alt jeg sier er sant Oversatt av Ingelin Røssland

3 En gang i tiden var jeg et sånt barn som fikk de voksne på lekeplassen til å riste på hodet og sukke. Hva i himmelens navn skal det bli av den der ungen, tenkte de og heva øyebryna og så på hverandre. Da bøyde mamma seg ned og hviska i øret mitt. «Ikke hør på dem,» sa hun. «Lov meg det.» Nå er jeg ikke et barn lenger. Jeg er Alicia. Seksten, snart sytten, med kullsyre i blodet og vind i håret. Jeg er kanskje ikke helt selvlysende, men det er faen meg ikke langt ifra. Og jeg sa det aldri da, men jeg har visst det hele tida. Det kommer til å bli noe stort.

4 1

5 Jeg er så forbanna tissetrengt. Altså, seriøst. Så forferdelig tissetrengt. Det dreier seg liksom ikke om at jeg «må tisse» lenger, du vet, sånn som småunger pleier å si når de sitter i bilen og kjeder seg, «maaamaaa, jeg må tissseee», det er ikke på det nivået. Jeg er forbi «må tisse» for lenge siden. Jeg er så tissetrengt at det nesten overgår min forstand, og det er ikke mye som overgår min forstand. Det er det virkelig ikke. Jeg er kanskje i ferd med å tisse på meg. Sånn kan det gå, det er absolutt ikke usannsynlig. Trolig kommer jeg til å tisse på meg, og blir nødt til å vasse rundt i utpissa jeans resten av skoledagen. Det er scenarioet, med mindre den satans døra åpnes innen tre sekunder, så jeg kan kaste meg inn på dass og sette meg ned på den kjølige ringen og la tisset renne og renne og renne til doskåla er så full at tisset nærmest slikker meg i rumpa. Litt synd, vil kanskje noen påstå. «Står du i kø, eller?» Ei jente med blond lugg hengende foran øynene ser spørrende på meg fra døråpninga. Jeg kjenner henne

6 igjen, hun går i en av de mange samfunnsfagklassene. I andre, tror jeg. Siden jeg ikke våger å åpne kjeften, nikker jeg sammenbitt. Her åpnes ingenting uten at det er helt nødvendig. Her holder vi stengt. Helt lukket og tett og fint. Hva trodde hun, egentlig? At jeg stod her og tok det bare helt med ro, eller? På dass lengst bort i det hjørnet hvor ingenting skjer. Det måtte jo så klart ei korka samfunnsfagskjerring til for å tro noe sånt. Herregud, for noen idioter de er, hele gjengen. Jeg nikker anspent mot dodøra. «Opptatt,» hveser jeg med overtydelig mellom-tennenestemme. Sånn at hun virkelig skal forstå, selv uten å ha lest seg opp på kødannelse i en eller annen lærebok. Det funker sånn passe. Samfunnsfagjenta rynker øyebryna mot meg og ser enda mer spørrende ut. «Hvorfor går du ikke inn der, da?» Hun peker mot døra inn til bøttekottet. «Mener du at jeg skal tisse i bøttekottet?» spør jeg og stusser litt. Kanskje hun har litt uventa sider når alt kommer til alt. Hun sukker. «Det er ikke noe bøttekott,» sier hun og går fram og åpner døra for meg. «Ser du?» Og det gjør jeg jo faktisk, for der inne står verdens vakreste, lille hvite doskål og bare venter på at ræva mi skal deise ned på den. Hvis jeg nå bare kunne få ned jeansen litt brennkvikt og hvis bare den der samfunnsfagjenta ville slippe døra så jeg kunne låse meg inne, sånn ja, takk for hjelpa, ha det bra, klikk, så, nå der,

7 endelig! Den sildrende lyden. Følelsen av å kunne puste igjen. Lettelsen! Jeg tisser og tisser og tisser, og hører hvordan samfunnsfagjenta rekker å gå inn på doen ved siden av og å komme ut igjen og forsvinne mens jeg bare tisser og tisser og tisser. Jeg tisser sikkert i et kvarter. Så reiser jeg meg opp, drar opp buksene, vrir om låsen, trykker ned dørhåndtaket og skal til å gå ut fra doen. Men det går ikke, for døra går ikke opp. Så jeg vrir om låsen en gang til og trykker ned dørhåndtaket og tenker: Nå da! Nå kommer jeg meg vel ut fra do? Men det går fremdeles ikke an å få opp døra. Så da trykker jeg ned håndtaket dritmange ganger til, og dytter til døra med skuldra og rykker og sliter og sparker og tenker: Men i helvete, jeg må ut fra denne dassen! Men nei. Det må jeg tydeligvis ikke. For døra har gått i vranglås, og det er ingen her som kan høre bankinga mi. Noen ganger når jeg ser meg i speilet, så får jeg lyst til å bite meg selv i skuldra. Bare for å smake, liksom. Sjekke om jeg er bare halvparten så god som jeg ser ut til. Noen ganger får jeg lyst til å fike til meg selv også, men det er en annen sak.

8 Jeg har: Mørkt hår i en sveis du ikke ante fantes. Klær i tusen farger. Fregner på nesa, perle i leppa og ganske ofte en søt, liten hatt på hodet. Jeg er: Seksten år og nesten elektrisk. Skoledoer er som regel veldig små når det kommer til areal. Jeg vet at man sjelden tenker over det. Man går for det meste inn, gjør fra seg og forsvinner ut igjen. Det er ikke før man blir innelåst på et av dem at man begynner å tenke på hvor bitte små de egentlig er. Jeg mener bare, hvor stort kan det egentlig være her inne? Maks to kvadratmeter, vil jeg tippe. Og det finnes ingenting her inne, bortsett fra doskåla, en dokost, en dorull og et metallstativ for sanitetsposer. Ikke en vask engang, for de står på rekke og rad langs veggen utenfor. Jeg tenker ganske lenge på det faktum at det ikke finnes noen vask. Det føles litt ekkelt. Når jeg om noen timer blir tørst, blir jeg nødt til å drikke vann rett fra doskåla som jeg nettopp har tissa i. Jeg har jo spylt ned så klart, men likevel. Litt ekkelt er det jo. «HALLO!» skriker jeg om og om igjen og dunker på døra. Ingen hører meg, så jeg går over til «HJELP!» istedenfor. Det er naturligvis ingen som hører det heller, men det

9 er i alle fall ikke fullt så kjedelig å rope noe nytt. Det er enda en av de tingene man kommer til å tenke på når man først er innelåst et sted: Etter en stund blir man virkelig lei av det der med å banke på døra og skrike. Det er liksom ikke noen utvikling i det. Jeg bytter ut bankinga med spark og prøver ut: «SLIPP MEG UT!» Det hjelper heller ikke, men jeg fortsetter å skrike det en stund likevel. Er det dette jeg vil bruke livet mitt til? Tanken kommer krypende når hånda nesten har dovnet bort av all bankinga. Jeg har ikke peiling på hvor lenge jeg har sittet innelåst, jeg har ikke klokke, men det må minst dreie seg om en halvtime. Kanskje lenger. Det er uansett en ganske idiotisk tanke å tenke akkurat nå. Herregud, det er vel klart at jeg ikke vil bruke livet mitt til dette! Ingen i hele verden vil tilbringe livet sitt innelåst på dassen lengst nede i gangen på en videregående skole. Ingen. Jeg sukker overdrevent høyt til hjernen min for å få den til å skifte spor. Det hjelper ikke. Hjernen fortsetter å kjøre tankene på repeat, i takt med bankinga mi på døra. ER DET (bank) DETTE (bank) JEG VIL (bank) BRUKE (bank) LIVET (bank) MITT TIL? (bank, bank, bank)? ER DET (bank) DETTE (bank) JEG VIL (bank) BRUKE (bank) LIVET (bank) MITT TIL? (bank, bank, bank)? Det høres litt ut som om hjernen min er ute og

10 demonstrerer, og for å være helt ærlig, burde jeg ikke bli overrasket i det hele tatt, den har liksom vært klar til å demonstrere ganske lenge nå. ER DET (bank) DETTE (bank) JEG VIL (bank) BRUKE (bank) LIVET (bank) MITT TIL? (bank, bank, bank)? Den første gangen jeg tenkte tanken, var kvelden før jeg skulle begynne på videregående. Jeg satt på Fannys seng mens hun systematisk dro ut hvert eneste klesplagg hun hadde i skapet. «Denne?» spurte hun og viftet med noe hvitt. «For døll,» sa jeg. «Denne, da?» «For stygg.» «Kjeften på deg. Denne, da?» Oppgitt dro jeg på skuldrene mens jeg så sløvt på den stripete genseren hun holdt opp. «Ja, den funker kanskje hvis målet ditt er å se nøyaktig ut som alle andre på skolen.» «Er det noe galt i det, da?» spurte Fanny sta. «Det er kanskje ikke sånn at alle går rundt og føler seg hyperspesielle hele tida, sånn som du gjør.» Hun slengte seg ned ved siden av meg på senga. «Hva skal du ha på deg i morgen, forresten?» spurte hun. Jeg gjespa. «Vet ikke.» «Vet ikke?» «Nei.» «Men Alicia, hallo!» Fanny tok grep rundt skuldrene mine og rista meg fram og tilbake så jeg nesten fikk