Laila Sognnæs Østhagen I MORGEN FORSVINNER JEG LITT TIL

Transkript

1

2 Laila Sognnæs Østhagen I MORGEN FORSVINNER JEG LITT TIL Roman FORLAGET OKTOBER 2014

3 LAILA SOGNNÆS ØSTHAGEN I morgen forsvinner jeg litt til Forlaget Oktober AS, Oslo 2014 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg EXIL DESIGN Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN (epub) ISBN (trykk) AV LAILA SOGNNÆS ØSTHAGEN Konglehjerte. Roman, 2012

4 1 HUN STÅR VED vinduet. Prøver å åpne det, skyve det, dytte det, dra det til seg, men det rikker seg ikke. Hun banker på ruten mens hun ser på plenen der ute. Ser at den bør klippes. At den gror helt over. Jeg må komme meg ut. Hun snur seg, ser rommet, ser sengen, ser den store lenestolen. Hun går bort og setter seg i den. Hvis hun hadde lent seg bakover, ville hun kjent at det var en god stol, men nå sitter hun ytterst på kanten og lener seg fremover som om hun skal et sted, et sted hun ikke husker hvor er. Hun ser i veggen, veggen er en skog, en skog som er presset flat og satt under et tak og over et gulv. Noe lever inne i den veggen. Noe som vil ut. Det banker på. Jevnt og hardt. Hun holder seg for ørene. Hvor lenge skal dette vare, undrer hun. Men undring har aldri veltet et tre, langt mindre revet en vegg, likevel åpner det seg en dør. En dame med hvite klær står i åpningen og smiler så bredt at det ikke er sant. Neimen, hvem er det som sitter i godstolen sin? Et barn. Nå tuller du godt, Signe. Hun verken tuller eller tøyser, like lite som hun kjenner damen som kommer inn i rommet. En ung mann følger rett bak. Hun er en riktig spøkefugl. Ikke sant, Signe, at du er en spøkefugl? Fløy en liten blåfugl gjennom vindu, gjennom vindu. Ja, Signe er så glad i å synge. Et blunk fra et øye, som om det er en flørt på gang, eller som om vitsen ikke når frem uten flau bris fra sminkede øyevipper. Men ingen ler. Det er stille, så stille at hun er på vei til å reise seg.

5 Bare sitt, du, Signe. Damen kommer bort til stolen og setter seg på huk. Små lyder. Et knirk fra et kne, et nøkkelknippe som risler svakt, pust som trekkes inn, en smattelyd fra to røde lepper som åpner seg slik at en varm pust legger seg over et kinn og en lukt kommer inn i nesen. Det lukter ikke akkurat roser. Nei, det har du nok rett i, Signe. Det kommer mer lukt, det kommer flere ord. Jeg har med meg en som gjerne vil hilse på deg, Signe. Leppene lukkes. Lukten forsvinner. Den hvite kvinnen reiser seg. Nå står hun ved siden av den unge mannen. Hørte du hva jeg sa, Signe? Jeg lurer på om det er sommer. Nei, nå er det høst. Trenger du å ha på deg så lyse klær da? Det er uniformen min det, vet du. Den unge mannen med det lange, lyse håret rekker frem en hånd. Hun tar den imot. Jeg heter Lars. Jeg heter Signe. Hyggelig å hilse på deg, Signe. Lars skal begynne å jobbe her, sier hun som vet alt. Jobbe med hva? Med å ta vare på deg og de andre som bor her. Det trenger han vel ikke. Det er jo fint å få litt hjelp.

6 Damen snur seg og går bort til sengen, rister voldsomt på noen puter som ligger der, skrur på lampen på bordet og åpner vinduet på vidt gap. Hun bor kanskje her og nå vil hun vise alt hva hun kan. Den unge mannen med det lange håret setter seg på huk ved siden av stolen. Det lukter skog av ham, lukter jord, lukter bjørk, en stor og vakker bjørk, han lukter like solid som gress. Du burde komme deg vekk herfra. Han åpner munnen for å svare, men det kommer ord fra en annen kant. Husk at Lars er helt ny her, sier hun som står ved vinduet. Og jeg er helt gammel her. En ung hånd legger seg over hennes. Ansikt mot ansikt. Øyne som ser øyne. Han har et godt blikk. Gode øyne. De forvinner nesten når han smiler, men hun ser at de er brune og varme. Hånden hans er også varm. Det er fint, dette, fint bare å sitte her med ham ved siden av seg. Signe trenger hjelp til morgen- og kveldsstellet. Ikke sant, Signe, at du trenger litt hjelp til det? Det gjør jeg aldeles ikke. Signe vil helst klare seg selv. Og hun er sprek, går som bare det, men det er ikke alltid hun vet hvor hun skal gå. Jeg skal gå hjem. Ja, du vil gå hjem, men det kan du ikke, Signe. For vet du hva? I dag er det dans i storstua. Du verden! Kan jeg kan få lov å følge deg dit? spør den unge. Ja, det kan du få lov til. Han reiser seg, hun reiser seg, og så setter han albuen ut i nitti grader. Er du klar? spør han.

7 Armen er god å holde i. Den er sterk under det hvite stoffet, og det er bare å lene seg fremover og la bena gå av seg selv. De går ut av rommet og havner i en korridor som er lengre enn synet rekker. Men folkene som går her ute, ser man godt. De står så å si stille. Det er nesten ikke fart i dem. Det er lett å gå forbi dem, det blir en enkel etappe, og når målet er nådd, er kanskje premien at en dør åpner seg. En dør inn til et rom man kan stige inn i. Men det er flere som skal inn her. Det blir å stå tett i tett i et rom som beveger seg. Vi skal ned til første etasje, sier den unge mannen. Ingen av de andre sier noe tilbake. Ingen er en eldre mann som sitter i rullestol og rister på hodet som om han verken vil opp eller ned, ingen er en krokete dame som lener seg på et stativ med hjul på mens hun stirrer ned i gulvet og kanskje lenger enn det. Ingen er en som ser inn i speilet som henger på veggen, hun ser en gammel dame i rutete skjørt og mørkeblå bluse. Hun ser flere mennesker i speilet. En av dem vinker. Hun vinker tilbake, og slik finner hun seg selv. Du ser veldig fin ut, Signe, sier den unge som står bak henne. Jeg er gammel og blå. Du er fin og blå. Speilet lyver ikke. Perlekjede. Silkebluse. Hun har altså pyntet seg. Hvor skal jeg? Nå skal vi på dans, svarer den unge. Hvordan skal vi klare det? Vi trenger bare musikk, svarer han. Hva heter du? Det begynner på L. Husker du det, Signe? Luring? Nei, Lars, sier han og smiler.

8 Lars Luring. Om du vil. Døren på veggen i det lille rommet åpner seg. Luringen triller den gamle mannen ut, stativet triller den krokete damen ut, mens den siste av dem kjenner at i dag bærer bena mer enn henne selv. Som om hun vet at de snart skal ut i mer enn en dans. Det står et band og venter. Skal vi på konsert? spør hun. Ja, vi skal på en liten formiddagskonsert, svarer noen. Plutselig ned i en sofa, en kjeks i hånden og et klapp på skulderen. Noen hysjer, det blir et hysj tilbake, og så blir det stille før det blir veldig høyt. Velkommen, alle sammen, sier en dame inn i en mikrofon. Så drar hun en hånd nedover gitaren og det kommer en skarp lyd. Noen skriker, en annen trøster, noen ler, og damen spiller og synger slik at en melodi brer seg utover i rommet. Signe kjenner den igjen. Hun åpner munnen og ordene kommer helt av seg selv, de triller ut, flyter av gårde og de blir til en sang som legger seg på den sangen som allerede finnes. Slik blir man mer enn én. Someone told me long ago, there s a calm before a storm, synger de. Hun reiser seg og går ut på gulvet, det er ingen der, men hun liker å være den første. Bena står støtt, som rot i jord, men røttene vokser og sprer seg mens armene gror som grener med all verdens plass rundt seg. Det er latter i magen. Det er nå det begynner. Flott, Signe, roper noen. Alt stemmer. Og der kommer det en ung mann i hvitt ut på gulvet. Armene hans er åpne. Hun går mot ham, han tar hendene hennes i sine.

9 Det er bare å lukke øynene, lene seg mot ham og la ham ta imot det som er på vei ut. Raske trinn. Rask pust. Øynene åpner seg igjen og hun ser ned på to sorte sko. Det er et par pene sorte sko. Og der er det to føtter til. Føtter i sandaler. Det er sommer der nede. Nakne, hvite tær som ikke må tråkkes på. Yesterday, and days before, synger han. Sun is cold and rain is hard, synger hun tilbake. Rundt og rundt, bena går av seg selv, ordene går av seg selv, ingenting er borte, det er her alt sammen. Dette er nå. Hva tenker du på, Signe? Hun ser opp i taket. Ser at lyset står på. Hun ser mot vinduene. Ser at bladene på trærne der ute har sterke farger. Det er ikke sommer, men det gjør ikke noe, for hun liker jo høsten så mye bedre. Det er kanskje september. Den fineste måneden. Den har alle fargene, alle tonene, og nå svinger det, alt svever. Hun er lettere enn vind, lettere enn latter. Ingenting som verker. Ingenting som bremser. Hodet løfter seg, og den unge mannen holder henne. Varme, sterke hender som lar henne lene seg bakover. Han skal holde henne lenge, i mange år skal han holde henne, denne mannen hun delte sitt liv med. Han hadde et godt navn, et navn hun likte å si. Hun ser ham fortsatt i et glimt, i et bilde, et halvt bilde som fyker forbi sammen med andre bilder hun har med seg, minner hun har samlet, men som drysser av henne, støv som blåses vekk, septemberstøv som legger seg i kriker og kroker, langs gater og veier hun ikke kommer til å gå på nytt. Hun danser på et gulv som bærer hele henne, et gulv som løfter dagen hun våknet til. Hun er en blå fugl uten himmel, et fall uten stopp, og hun er ikke redd. Du er god til å danse, Signe, sier han.

10 Stemmen går inn i hodet, ordene hans forsvinner ned i føttene, noen klapper, plystrer, musikken blir bedre og bedre, den løfter gulvet, løfter taket, og hun flyr, med den blå silkeblusen som blir til vinger. Og en fugl synger så høyt den kan. I wanna know, have you ever seen the rain, coming down on a sunny day. Musikken blir enda kraftigere, det er lett å puste og kanskje skal de ha det slik som dette i hele dag, det kan hun ønske seg, men musikken slutter, den slutter før føttene stopper. Takk for dansen, Signe. Jeg er ikke ferdig. Et rop. Fra sofaen. Fra noen som ikke orker mer kjeks, et rop fra en som vil mer, eller er det et rop fra mannen med de varme hendene, kanskje har hun tråkket ham på tærne, eller kanskje er det moren hennes som roper? Moren som ligger i sengen og hører musikken, men som ikke kan bevege seg lenger, som ikke kan danse mer. Unnskyld, mor. Du trenger ikke å unnskylde deg, sier den unge mannen. Hva vet han om det? Hører han det suse i hodet, hører han moren rope, rope at hun vil være med og synge og danse, vet han at moren bare blir dårligere og dårligere, og at det er umulig å passe på sin egen mor når man er et barn, og skjønner han at det ikke er noe hyggelig å sitte i en sofa og spise kjeks? Det må være mer. Ja, vi har i hvert fall en dans igjen, sier han. Du er mer enn det. Hva mener du, Signe? Mer enn et navn.