Nytt klima for sjøfugl?

Transkript

1 På bare et par tiår har perspektivene for klimaets utvikling spredt en ny, men helt grunnleggende frykt. Da tenker vi ikke på frykten for at klodens mest avanserte samfunn ugjenkallelig ødelegger det naturgitte grunnlaget de er basert på. Den har eksistert mer enn dobbelt så lenge. Den nye frykten er redselen for at selv vår egen generasjon får føle konsekvensene. Kunnskapen om menneskets bidrag til klimaendringene og hva vi kan gjøre med det er ennå mangelfull, men antyder at forandringene vil skje mye raskere enn man først antok. Uten sikrere kunnskap er det grunn til bekymring over utviklingen. Nå er det heldigvis bedre klima for å studere hvordan endringene påvirker våre sjøfuglbestander. Det kan vise seg lønnsomt. Naturlig variasjon i klima har alltid påvirket økosystemene på våre breddegrader, og livet i havet er kjennetegnet av betydelige svingninger. Sjøfuglene er ikke bare våre mest synlige og mobile havdyr, men deres levevis gjør dem også til gode indikatorer på produksjonen på lavere nivå i de marine næringskjedene. Derfor er kunnskap om hvordan klimaet påvirker sjøfugl nyttig Nytt klima for sjøfugl? Tycho Anker-Nilssen og Hallvard Strøm Det siste tiårets fokus på klimaendringer har endret vårt syn på balansen i naturen og hvordan fremtiden vil fortone seg. Hvilke effekter kan vi forvente for sjøfugl som følge av endringer i klimaet vårt? for å avdekke viktige endringer i andre deler av økosystemet så tidlig som mulig. Et hav av påvirkninger Omtrent en fjerdedel av Europas sjøfugler hekker i norske områder, noe som gir Norge et ekstra stort forvaltningsansvar. Det er likevel mange andre grunner til at sjøfugler er en høyt verdsatt naturressurs hos oss. Til alle tider har de vært en del av grunnlaget for vår kystkultur. Som objekter for jakt og fangst, og som veivisere til og fra fiskefeltene, har sjøfuglene hatt betydning for bosettingsmønsteret langs kysten. I dag er store fuglefjell spektakulære turistattraksjoner. Sjøfuglenes opplevelsesverdi og symbolverdi som indikatorer på tilstanden i havet, bidrar til å sette både dem og kystkulturen høyt i folks bevissthet. Fokuset forsterkes av det faktum at en tredjedel av sjøfuglartene våre er oppført på den nasjonale rødlista. Det er liten tvil om at vi mennesker har medvirket til dette. Bit for bit har vi lagt beslag på viktige leveområder for sjøfugl, og fuglenes reproduksjon og overlevelse er også påvirket av fiskerier, oljesøl og miljøgifter. På toppen av dette må sjøfuglene takle de naturgitte svingningene i miljøet en utfordring i seg selv. Effektene av denne variasjonen viser seg på en rekke ulike måter, men påvirker i stor grad de samme forholdene som de menneskeskapte faktorene. For å skille årsakene fra hverandre er det derfor helt nødvendig å ha nøyaktig kunnskap om de klimarelaterte effektene. I alle tilfelle er naturligvis bestandenes utvikling et resultat av forholdet mellom overlevelse og rekruttering. De fleste sjøfugler vender trofast tilbake til den kolonien de har etablert seg i som hekkefugler, men hos mange arter har ungfuglene større utferdstrang og kan slå seg ned helt andre steder enn der de selv vokste opp. Uansett, ung eller gammel, så vil både overlevelse, reproduksjonsevne og vandringsmønster påvirkes av variasjoner i 73

2 klimatiske forhold. For å forstå de ulike mekanismene som kan ha betydning i denne sammenheng, er det naturlig å skille mellom direkte og indirekte effekter av klima. 74 Direkte effekter De direkte effektene av klima er som regel knyttet til endringer i temperatur, nedbør, vind og isforhold. Tidspunktet for hekkestart er ofte påvirket av temperatur og nedbør, som derved bidrar til å bestemme samsvaret mellom hekkefuglenes ressursbehov og tilgang på næring senere i sesongen. Både for tidlig og for sen hekking kan lett ødelegge den fine balansen som er nødvendig for et godt hekkeresultat. Ekstreme værforhold krever også større innsats fra foreldrene for å holde riktig temperatur på egg og unger, og reduserer deres muligheter til å fostre opp avkommet. Ofte legger fuglene færre egg i slike år, og noen unnlater helt å hekke. Resultatet er uansett nedsatt reproduksjon for bestanden, med de konsekvenser det får for framtidig rekruttering. Ungenes vekstrater påvirkes også av vær og vind, særlig hos de artene som hekker åpent. I ekstreme tilfeller kan reirene oversvømmes eller hekkeområdene bli utilgjengelige pga. snø og is. Ved sterk vind vil de voksne fuglene også måtte bruke adskillig mer energi enn ellers på å finne og transportere næring til ungene. Under en orkan som traff Røst 21. juli 1983, var det faktisk et ganske betydelig antall ungematende lunder som brakk nakken i forsøk på å lande i ustabile fallvinder på lesiden av kolonien. Utenom hekkesesongen kan langvarige stormer medføre at store mengder sjøfugl sulter i hjel, enten fordi de får problemer med å søke næring, eller ved at de kommer på avveie og ikke finner nok mat der de havner. Slik massedød av sjøfugl er også kjent i norske områder, senest høsten 2007, da store antall utsultede alker strandet langs Variasjonen i klima og starttidspunkt for de tidsseriene vi har til å belyse effektene. Overvåking av sjøfugl har ennå en kort historie, selv om opptelling av enkelte bestanders størrelse startet så smått for snart hundre år siden. Bare i et par tiår har vi overvåket utviklingen til et rimelig representativt utvalg av bestandene, og i denne perioden har vi gradvis etablert parallelle dataserier for reproduksjon, næringsvalg, overlevelse og vandringer. Søylediagrammet nederst viser mellomårsvariasjonen i vinterklima i Nord- Atlanteren som er målt siden 1864 (kilde: Climate Analysis Section, CGD, NCAR), og de åpenbare kontrastene som fremtrer når de siste 120 år f.eks. brytes opp i 40-årsperioder. Gjennomsnittlig indeks er indikert for hver periode. Grafikk og foto: Tycho Anker-Nilssen.

3 Foto: Tycho Anker-Nilssen. Skagerrakkysten. Disse episodene hører likevel til unntakene, og sett under ett er det nok de indirekte effektene av klimaendringer som har hatt størst betydning for sjøfuglene. Indirekte effekter Den langt viktigste påvirkningen av klima skjer ved at sjøtemperatur, havstrømmer og vindretning påvirker tilgjengeligheten av sjøfuglenes byttedyr. Sjøfuglene livnærer seg hovedsakelig av relativt små organismer, som er følsomme for endringer i sjøtemperatur. Lengst nord i Barentshavet står dyreplankton øverst på menyen for flere arter, mens små, pelagiske fisk er av større betydning lenger sør, fra polartorsk i de høyarktiske områdene til lodde og ungsild sør i Barentshavet. I Norskehavet er det vårens produksjon av sildeyngel som er viktigst, men yngel av flere arter torskefisk, bl.a. sei og hyse, utnyttes også av flere arter. Enda lenger sør, i Nordsjøen og Skagerrak, er brisling og sil (også kalt tobis) ett av flere sentrale byttedyr for sjøfugl. Sil er også et viktig byttedyr i mange områder langs fastlandet helt nord til Øst- Finnmark, men forekomstene utnyttes ikke kommersielt langs norskekysten, og er lite studert. Uansett art og område, så vil endringer i vannmassenes Resultater fra Seapop viser at alker i Nord-Norge foretrekker sil (tobis og storsil) som mat for ungene. Hvordan en endring i sjøtemperatur vil påvirke silbestanden og dermed veksten av alkeunger i nord er foreløpig ukjent. temperatur føre til endringer i både produksjon og utbredelse av disse byttedyrene. Sekundært kan dette ha store lokale effekter for sjøfugl, dersom tilgangen på næring innenfor rekkevidde av deres viktigste hekkeområder endres vesentlig. Effektenes omfang i tid og rom Sjøfugl påvirkes av klima på ulike skalaer i tid og rom. Storskala endringer skyldes gjerne variasjoner i den atmosfæriske sirkulasjonen, som igjen påvirker havtemperatur og strømforhold over store regioner. Et eksempel er den nordatlantiske oscillasjonen (NAO), som er en styrende faktor for været i hele Nord-Atlanteren og måles bl.a. ved forskjellen i lufttrykk mellom Island og Portugal. Det er dokumentert at overlevelse hos en rekke arter sjøfugl i våre nordlige havområder varierer i takt med en indeks for NAO vinterstid. Når indeksen er høy, går strømmen av lavtrykk og varmt atlantisk vann opp i Norskehavet og skaper mildt og fuktig 75

4 76 vær langs norskekysten, mens lav NAO gir kaldere og tørrere forhold hos oss. Effektene er som regel forsinket i tid, og viser at virkningen i hovedsak skjer indirekte, gjennom endringer i sjøfuglenes næringsgrunnlag over flere år. Dette er særlig godt illustrert for lunde, der et parallelt studium av overlevelsen i fem europeiske kolonier viste at effekten av høyere sjøtemperaturer var motsatt for lundene på Røst enn det som var tilfelle for de som hekket i Storbritannia eller på Hornøya i Øst-Finnmark. Forklaringen ligger i at lundene beiter på ulike arter av byttedyr som har respondert ulikt på temperaturendringene i samme periode. Slike sammenlignende analyser basert på langtidsstudier over store geografiske områder er spesielt relevante i forhold til å belyse effekter av storskala klimaendringer. En analyse av bestandsutviklingen til lomvi og polarlomvi rundt den nordlige halvkule antyder at sjøfuglene er særlig påvirket av det som beskrives som tiårssvingninger i klimaet, og som er langt kraftigere og mer variable enn den generelle tendensen i klimaendringene over lenger tid. Faktisk ser det ut til at Fremtiden for norske sjøfugler er ikke bare avhengig av hvordan vi mennesker klarer å bevare deres leveområder. Endringer i klima byr også på stadige utfordringer for allerede hardt pressede bestander. Krykkja er blant de artene som har store problemer over det meste av sitt utbredelsesområde og som kanskje får smake endringene aller mest. Foto: Tycho Anker-Nilssen.

5 Omtegnet etter Hatun et al. (2005) Science 309: og Hatun et al. (2009) Progress in Oceanography 80: styrken på tiårssvingningene, som bl.a. reflekteres i endret sjøtemperatur, er mer avgjørende enn hvilken retning de har. Trolig var den underliggende årsaken at temperaturendringene medførte like radikale endringer i de næringskjedene lomviartene utnyttet, og det er godt mulig at dette har tilsvarende betydning for marine evertebrater, fisk og pattedyr. De mest radikale av disse endringene kalles regimeskifter, og inntreffer typisk over store havområder (f.eks. det nordøstlige Atlanterhav). Bærekraftig høsting av havets ressurser vil, i det lange løp, kreve at vi kan forutse konsekvensene av slike endringer. Endringer på midlere skala kan være fenomener som varierer over en sesong eller et år, og som påvirker sjøfuglenes næringstilbud innenfor en mindre region, f.eks. Svalbard. Årsaken kan ligge i vedvarende værsystemer, eller uvanlig avrenning av ferskvann, som endrer driften til regulære forekomster av planktoniske byttedyr, med de ringvirkninger det kan ha. Eksempelvis er driften av sildelarver langs norskekysten, og dermed deres tilgjengelighet for sjøfugl, påvirket av både vind og avrenning. Småskala påvirkning gjelder den mer lokale variasjonen i miljøforhold over dager eller uker, og er helst styrt av værforholdene. At klimaet påvirker sjøfuglene på ulike skalaer i tid og rom, innebærer at en art kan respondere ulikt i ulike områder, til ulike tider på året, i ulike år eller ulike tiår. Svikt i reproduksjonen hos en art i Nord-Norge behøver ikke bety at tilsvarende skjer på Novaja Semlja eller Det oseanografiske klimaet, og derved også produksjonen i norske havområder, er i stor grad bestemt av innstrømmingen av varme, atlantiske vannmasser fra sørvest. Denne påvirkes bl.a. av styrkeforholdet mellom den varme subtropiske og den kaldere subpolare havsirkulasjonen. Både sjøtemperatur i overflaten, havnivå, produksjon av plankteplankton og forekomst av raudåte i Nordøst- Svalbard, og en temperaturendring om noen år kan få en helt annen effekt enn det samme endring vil ha i dag. Vi kan også tenke oss betydelige variasjoner på langt større tidsskala. Selv om datagrunnlaget ennå er for dårlig til å avdekke dette nøyaktig for sjøfugl i våre områder, finnes det statistikk fra Færøyene og Island for bl.a. lundefangst og omsetning av sjøfugldun og egg som Atlanteren varierer tydelig i takt med en indeks for denne sirkulasjonsbalansen (gyreindeks) der disse vannmassene blandes mellom Irland og Island (grønt areal). Den raske endringen i disse faktorene midt på 1990-tallet markerer et markant regimeskifte i det oseano-grafiske klimaet, slik det ble målt på stasjoner i Irmingerstrømmen (I), Færøystrømmen (F) og Rockalldypet (R). avdekker ganske tydelige mønstre i variasjonen over mange tiår. Flere arter planktoniske krepsdyr, ikke minst raudåte (Calanus finmarchicus), utgjør viktige byttedyr for sjøfugl i norske havområder. Hos disse krepsdyrene er høyt fettinnhold en viktig tilpasning til et kaldt miljø, og de mest fettrike artene har derfor hovedtyngden 77

6 78 av sin utbredelse langt nord. Økt innstrømming av varmt, atlantisk vann vil forskyve de kalde vannmassene, og erstatte de fettrike, arktiske artene med arter som har lavere energiinnhold. Dette vil påvirke hekkesuksess og overlevelse hos en rekke sjøfugler, både de artene som beiter på plankton (f.eks. havhest, krykkje og alkekonge) og de mange som lever av små fisk som har dette planktonet som hovednæringskilde, f.eks. sild og lodde. Denne type endring er allerede påvist i Nordsjøen, hvor raudåta i stor grad er erstattet av en magrere og mindre produktiv slektning, Calanus helgolandicus. Raudåte og andre fettrike plankton er nøkkelorganismer i våre marine økosystemer, ved at de er det viktigste mellomleddet som bringer energien fra produksjonen på lavere nivå opp til fisk, fugl og sjøpattedyr. Forskyvningen av raudåtas utbredelse vest- og nordover har allerede fått betydelige konsekvenser for utbredelsen av en rekke arter fisk i Nordsjøen og Norskehavet. Parallelt er det dokumentert store problemer for fiskespisende sjøfugler som lunde og krykkje. På Færøyene, sørlige deler av Island og på Runde har lunden hatt seks Lomvi og polarlomvi på Bjørnøya. Våre største sjøfuglkolonier ligger strategisk plassert med kort avstand til forutsigbare næringsområder. Ved store endringer i sjøtemperatur og havstrømmer kan viktige byttedyr endre utbredelse. Da er det ikke lenger sikkert at de tradisjonelle hekkeplassene er like gunstige, og for flere arter kan alternative hekkeplasser bli vanskelig å finne. Foto: Hallvard Strøm.

7 dårlige hekkesesonger på rad siden 2005, og på Røst har problemene vært nesten like store. Størst konsekvenser lengst nord? Betydelige deler av det nordlige Barentshavet er dekket av is gjennom store deler av året. Sjøis er en viktig økologisk faktor, og flere av de arktiske sjøfuglartene er avhengige av islagte områder gjennom hele eller deler av sin livssyklus. Noen arter henter næring i iskanten eller i råker inne i selve isen. Gode eksempler her er teist og ismåke. Her finner de viktige byttedyr som polartorsk og ulike arter dyreplankton som lever i nær tilknytning til isen, og vind kan bidra til ytterligere opphopning av byttedyr langs iskanten. Mange av sjøfuglene er gode dykkere, og kan utnytte byttedyr som lever under isen. En omfattende reduksjon i isens utbredelse vil være dramatisk for de artene som er avhengige av isen som leveområde. Dette gjelder særlig høyt spesialiserte arter som ismåke, men også mindre spesialiserte arter som teist, alkekonge og polarlomvi. Noen arter benytter iskantsonen som næringsområde mest om vinteren og om våren, mens andre søker dit gjennom hele året. De artene som er avhengige av isen og iskanten i hekketiden vil kunne utnytte dette habitatet så lenge isen er innenfor akseptabel avstand fra hekkeområdene. Noen arter vil trolig kunne forskyve hekkeområdene nordover i takt med reduksjonen i isens utbredelse. Det er imidlertid mulig at isen reduseres så raskt at den om ganske få år ikke lenger kan utnyttes som næringsområde for sjøfugl om sommeren. Dette vil føre til kraftig bestandsnedgang og kanskje utdøing av enkelte arter, for eksempel ismåke. Som omtalt annet sted i dette heftet er miljøgifter som lagres i fuglenes fettvev et spesielt problem for enkelte arter sjøfugl i arktiske områder. Bestander som opplever gode miljøforhold påvirkes i liten grad av selv høye nivåer av miljøgifter, men i perioder med dårlig næringstilgang tærer fuglene på fettlagrene, og miljøgiftene frigjøres fra kroppsfett til blod. De fysiologiske effektene av de frigjorte miljøgiftene kan bidra til redusert hekkesuksess og overlevelse, med påfølgende bestandsnedgang. Hva er perspektivene? Selv om stadig flere studier avdekker viktige sammenhenger mellom klima og ulike parametere for sjøfuglenes tilstand, har vi ennå svært begrenset forståelse av den innbyrdes betydningen av de ulike mekanismene som forklarer sammenhengene vi observerer mellom klima og sjøfugl. Ofte er det flere forhold som virker sammen, og de målbare biologiske responsene er gjerne forsinket, og kan endre seg over tid. En særlig stor utfordring ligger i å skille naturlige svingninger fra menneskeskapt påvirkning. Langsiktig og vidtspennende overvåking av sjøfuglenes demografi har vist seg avgjørende for å tolke variasjonene i bestandenes utvikling, både i tid og rom. For nordatlantiske sjøfugler er det per i dag bare publisert et trettitalls publikasjoner i internasjonale fagtidsskrift som dokumenterer klimaeffekter på sjøfugl, og bare en av tre undersøkelser omhandler sjøfugl i norske områder. Sett under ett er det heller ingen allmenngyldig trend i resultatene. I alle tilfeller hvor samme responsparameter er studert for mer enn 2 3 ulike arter eller områder er det avdekket både positive og negative sammenhenger. Dette gjelder blant annet variasjoner i hekketidspunkt, reproduksjon, voksenoverlevelse og bestandsutvikling i forhold til parallelle endringer i sjøtemperatur, lufttemperatur, NAO, vind eller nedbør. Balansen mellom artene i våre marine økosystemer er aldri statisk, men storskala endringer i byttedyrenes vandringer i tid og rom kan få alvorlige følger for sjøfuglene. I de mest kritiske periodene er god timing med forekomstene av byttedyr en forutsetning for suksess. Sjøfuglene er i utgangspunktet mobile organismer som kan søke næring over store områder, men i hekkesesongen er de avhengige av en sikker forekomst av næring i akseptabel avstand fra koloniene. Noen av artene er også avhengige av land utenom hekkesesongen. På lang sikt kan bortfall av byttedyr som følge av økt temperatur i noen grad oppveies av at nye, sørlige 79

8 arter kommer inn som erstatning, men det er grunn til å forvente betydelige endringer i sjøfuglsamfunnene. Jo raskere endringene er, jo større problemer vil sjøfuglene ha for å tilpasse seg. Endringer i artenes utbredelse vil som regel først gjøre seg gjeldende i kanten av deres utbredelsesområde. Nordlige arter vil forskyves nordover, og bli erstattet av sørlige arter. Endringer i hekketidspunkt og trekkperioder er trolig noen av de første responser vi vil se. Konkurranseforhold vil kunne endre seg, og nye sykdommer kan gjøre seg gjeldende. Sjøfugler som er avhengig av sjøis vil få redusert utbredelse, og på lang sikt står enkelte arter i fare for å forsvinne helt. De største og mest gjennomgripende endringene kan forventes lengst nord. Sjøfuglene våre er i dag under press fra flere menneskeskapte faktorer. Endringer i klimaet, med påfølgende endringer i sjøfuglenes næringsgrunnlag og habitat, vil utgjøre et ytterligere stress for mange arter. Disse faktorene vil ofte ha større effekt når de virker sammen enn enkeltvis. Det er likevel viktig å understreke at de langsiktige klimaendringene også kan virke positivt for flere arter. For eksempel vil en reduksjon i utbredelsen av sjøis kunne bidra til økt biologisk produksjon, og områder som tidligere har vært dekket av is vil bli tilgjengelig for næringssøk. Veien mot bedre kunnskap er både spennende og utfordrende, men krever målrettet forskning som kan dra full nytte av de parallelle dataseriene som SEAPOP og annen relevant overvåking nå møysommelig bygger opp. Forfatterne: Tycho Anker-Nilssen, se side 16. Hallvard Strøm, se side Et dårlig tegn for lundeungene på Røst: En voksenfugl ankommer kolonien med en nebbfull glasslarver av sild. Både mengde og kvalitet på sildeyngelen som driver nordover langs kysten om sommeren er i stor grad bestemt av de klimatiske forholdene i Norskehavet på våren. Foto: Håvard Eggen.

9 Livsgrunnlaget smelter bort. Ismåken er en spesialist tilpasset et liv i drivisen. Selv når den er på land for å hekke henter den sin næring i isfylte farvann, fortrinnsvis polartorsk og ulike typer krepsdyr. Redusert utbredelse av sommeris i Arktis reduserer ismåkens leveområder dramatisk, og arten er på tilbakegang flere steder i Arktis. Foto: Hallvard Strøm. 81