Den lange veien til kunnskap

Transkript

1 Den lange veien til kunnskap Tycho Anker-Nilssen Å skaffe god økologisk kunnskap krever tid og ressurser. Lange, ubrutte dataserier for endringer i biologiske og fysiske miljøparametre er uerstattelige. Sjøfuglprogrammet SEAPOP er et av flere grunnleggende grep i kunnskapsoppbyggingen for det marine miljø. De norske sjøfuglene utgjør en meget betydelig andel av den nordatlantiske bestanden, med det forvaltningsansvar det innebærer. Det er likevel mange andre grunner til at de er en høyt verdsatt naturressurs. Til alle tider har sjøfugl vært en del av naturgrunnlaget for vår kystkultur. Som objekter for jakt og fangst, og som veivisere til og fra fiskefeltene, har de også hatt vesentlig betydning for bosetningsmønsteret langs kysten. I dag er store fuglefjell spektakulære turistattraksjoner. Deres opplevelsesverdi og symbolverdi som indikatorer på tilstanden i havet bidrar til å sette både sjøfugl og kystkulturen høyt i folks bevissthet. Fokuset forsterkes av det faktum at omkring en tredel av sjøfuglartene i norske farvann er oppført på vår nasjonale liste over truede og sårbare arter. Det er liten tvil om at vi mennesker har medvirket til dette. Ikke bare legger vi beslag på viktige leveområder for sjøfugl, men fuglenes reproduksjon og overlevelse er påvirket av fiskerier, oljesøl og miljøgifter. Som diskutert annet sted i dette heftet, er de også følsomme for endringer i klima. Sjøfuglene er våre mest synlige havdyr, og derfor langt lettere å studere enn de fleste andre marine organismer. Dette bør vi utnytte. Siden deres respons på de ulike påvirkningene kan fortelle oss mye om den økologiske tilstanden i havet, har resultatene langt større nytteverdi enn bare for sjøfugl. Før første kurve Mye er blitt enklere enn før, men da jeg var guttunge på slutten av 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet, var i alle fall én ting mye enklere enn det er i dag. Vi så ingen grunn til stor bekymring for naturens gang i sin alminnelighet, selv om holdningene til folk flest nok var preget av tradisjoner levendegjort gjennom norske folkeeventyr. Dette gjaldt også synet på sjøfugl og annet liv i havet. Oppfatningene gjenspeilte, som til alle tider, det som ble mest og best formidlet. Theodor Kittelsens fabelaktige tegninger og bøker etter to år på Skomvær fyr ytterst i Røst på slutten av 1880-tallet, og Carl Schøyens klassiker Fuglefjell fra 1929, fenget mer enn tykke, vitenskapelige fortegnelser over landets fugler. Overvåkning av naturen hadde knapt våknet, og med økende velstand og en tilsynelatende uuttømmelig natur, var det ikke så farlig om erfaringsbasert kunnskap av og til ble vevet sammen med myter og overtro. Alt pekte en vei. Den var bred og rett. Vi så ingen kurver, og savnet ingen prognoser. Det var særlig to ting som endret våre oppfatninger. Først kom fjernsynet, og da Dagsrevyen var blitt allemannseie på slutten av 1960-tallet, kollapset bestandene av atlantoskandisk sild. En av nasjonens aller viktigste naturressurser gikk ned for telling. Servert i levende bilder ble miljøproblemene virkeliggjort med en helt annen tydelighet enn i radio og aviser. Faktisk kunnskap om natur ble siste nytt, og servert på direkten av det som etter hvert ble kjente fjes. 11

2 Lomvi mater ofte ungene med fettrik fisk som sild, lodde eller sil (som her), og det ble lenge antatt at de voksne spiste det samme. Ny forskning i SEAPOP har imidlertid avdekket at de voksne ofte nøyer seg med yngel av torskefisk som sei, torsk og hyse. 12 Foto: Håvard Eggen.

3 Naturvernåret 1970 ga også nye dimensjoner til spørsmål om fiskerigrenser og internasjonal forvaltning av marine ressurser. Vi ropte «Island 50» og «Island 200», uten å vite at det allerede var for sent å redde den vårgytende silda på sagaøya. Vår egen vårgytende bestand lå nede i 20 år, og reiste seg igjen bare takket være et par svært heldige årsklasser (1969 og 1983). I den første svingen Vi brukte mye av 1970-tallet på å innse at ikke bare silda var i trøbbel. Utviklingen i norske fuglefjell viste dette med all tydelighet. Så godt som årlig konstaterte ornitologen Gunnar Lid fra Zoologisk Museum i Oslo at de fleste lundeungene på Røst omkom i reiret. Samtidig avdekket professor Einar Brun fra Tromsø Museum en kraftig tilbakegang for lomvi i en rekke fuglefjell langs norskekysten. Disse urovekkende signalene var den største motivasjonen for det nasjonale Sjøfuglprosjektet som Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk gjennomførte i årene Behovet for kunnskap ble overtydelig da et lite oljesøl fra en gresk tankbåt i Skagerrak i romjula 1980 tok livet av mange titalls tusen sjøfugler i skjærgården rett utenfor Norges tettest befolkede områder. Målt i antall fugler som strandet er dette fremdeles den verste episoden med oljedrepte sjøfugler i Europa, og det ble faktisk funnet flere ofre enn etter uhellet med Exxon Valdez i Alaska i Sjøfuglprosjektet etablerte en lang rekke overvåkingsserier for sjøfugl som fremdeles oppdateres årlig. Både på Røst og på Hornøya utenfor Vardø startet mer dyptgripende studier av artenes økologi. Hele veien har disse dataene vært grunnfjellet i arbeidet med å bygge den forståelsen vi nå har om hva som styrer våre pelagiske sjøfuglbestander. For dyr som lever lenge er dette et møysommelig puslespill. Sammenhengene i havet er komplekse. Påvirkningene er mange, næringskjedene er lange, og det er ikke uten videre enkelt å kvantifisere betydningen av de ulike forholdene. Det nasjonale prosjektet viste at lundeungene på Røst døde av sult, og at mange bestander av fiskespisende sjøfugler var i tilbakegang. Flere forvaltningstiltak ble iverksatt, men lista over ubesvarte spørsmål og faglige utfordringer var lang, og oppfølgingen gikk tregt. Midt på 1980-tallet kom den neste krisen. Loddebestanden i Barentshavet brøt sammen. Nok en gang var vi svært dårlig forberedt. Store deler av arbeidet på Hornøya hadde stoppet opp, mens FOBO, et forskningsprogram om Foto: Tycho Anker-Nilssen. Lundestudiene på Røst ble startet av Svein Myrberget i 1964 og er en av verdens lengste, vedvarende sjøfuglundersøkelser. På dette bildet fra 1982 viser daværende prosjektleder Gunnar Lid (t.h.) en lundeunge til miljøvernminister Wenche Frogn Sellæg (midten), stortingsrepresentant Inger Lise Skarstein (H) og ekspedisjonssjef i MD Jan Abrahamsen. 13

4 biologiske effekter av oljeforurensninger, hadde sin sjøfuglbase på Bleiksøy i Vesterålen. Røstprosjektet gikk også på sparebluss og ideell innsats etter at Gunnar Lid så tragisk omkom på feltarbeid i Bare et lykketreff ville det slik at Norsk Polarinstitutt, for første gang siden tallet, satte mannskaper i land for å gjøre sjøfuglregistreringer på Bjørnøya i 1986 og Dette synliggjorde den hittil mest dramatiske endringen i vår sjøfuglfauna. Rundt regnet halvparten av den norske lomvibestanden sultet i hjel i løpet av vinteren 1986/87. Justering av kursen Det reelle omfanget av denne episoden er bare kjent fordi man lyktes med å videreføre arbeidet på Bjørnøya etter samme mønster som på Røst og Hornøya, hvor arbeidet ble gjenopptatt og utvidet i de følgende årene. Like viktig var Det nasjonale overvåkingsprogrammet for hekkende sjøfugler som ble etablert av Direktoratet for naturforvaltning i Gjennom dette programmet, som fremdeles er i full aktivitet, overvåkes antallsendringene for et ganske representativt utvalg av hekkende sjøfugler i Norge. NINA leder arbeidet på fastlandet, mens Norsk Polarinstitutt står for overvåkingen på Svalbard, og metodene følger internasjonale standarder. Antall alene kan likevel ikke forklare hva som skjer. Bestandenes utvikling gjenspeiler resultatet av en lang rekke ytre påvirkninger som direkte eller indirekte bestemmer de enkelte En samtidig svikt i bestandene av lodde og ungsild i Barentshavet midt på 1980-tallet førte til at omkring halvparten av alle lomviene som hekket i Nord-Norge og på Bjørnøya sultet i hjel. Utviklingen i antall hekkende individer på Feitnakken lengst sør på Bjørnøya mellom 1986 (øverst t.v.) og 1987 (øverst t.h.) viste dette med all tydelighet. Bestanden har senere økt kraftig, men var i 2009 (nederst) fremdeles mindre enn utgangsnivået. Fuglene i de bratteste partiene er polarlomvi som ikke ble rammet i samme grad. Foto: Norsk Polarinstitutt ved hhv. Vidar Bakken, Olof Olsson og Hallvard Strøm.

5 individenes adferd, næringstilgang, reproduksjon og overlevelse. Mange av disse responsene kan vanskelig måles på bestandsnivå før flere år senere. Dette gjelder spesielt overlevelse for ungfugler, siden mange av artene ikke begynner å hekke før de er minst 3 4 år gamle. Den endelige effekten av et års hekkeresultat kan derfor ikke avdekkes før rekrutteringen av den aktuelle årsklassen er fullendt. Tilsvarende kan det være vanskelig å dokumentere om manglende oppmøte i kolonien skyldes reell dødelighet av voksne fugler eller at forholdene i hekkeområdet er så dårlige at en unormal andel av individene har valgt å stå over hekkingen. Det kan være en god strategi. Når forventet levealder er høy, og fuglene kan hekke i mange år, veier hensynet til deres egen overlevelse mye mer enn ungeproduksjon i et enkelt år. Uforutsigbar næringstilgang er også med på å forklare hvorfor mange sjøfugler bare legger ett eller noen få egg i året. det ingen enkel oppskrift på å identifisere årsaker til bestandsendringene. Til grunn for mange av de analysene som må gjøres, ligger det likevel et felles behov for kunnskap, uansett om fokus gjelder en bestemt påvirkningsfaktor, virksomheten til en bestemt samfunnssektor, eller har en mer generell forvaltningsmessig betydning. Det nasjonale overvåkingsog kartleggingsprogrammet SEAPOP (se side 91) som ble iverksatt i nordområdene i 2005 og kom opp i full skala fra 2008, er i stor grad tuftet på å fylle dette kunnskapsbehovet på en tilstrekkelig god, beslutningsrelevant og kostnadseffektiv måte. Konseptet for programmet ble utviklet over flere år, der en utredet og innarbeidet hensyn til kunnskapsbehov for både oljeindustri, fiskeri og skipsfart og deres respektive sektormyndigheter, og for miljøforvaltningen på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Ennå er det tid For å bli tilstrekkelig forutseende må vi analysere det som skjer og har skjedd. Investerer vi for lite i kunnskap, er det vanskelig å unngå problemer og finne de beste tiltakene i tide. Selv om det ennå er et langt stykke å gå, har vi kommet godt Med SEAPOP på veien videre Grafikk og foto: Tycho Anker-Nilssen. Med et stort nettverk av økologiske sammenhenger å forholde seg til, finnes Forenklet skisse av hvordan sjøfuglers bestandsutvikling kan påvirkes av ytre forhold. Ovalene viser noen av de variablene som overvåkes i SEAPOP og som er en avgjørende del av datagrunnlag for å modellere bestandenes videre utvikling og levedyktighet. 15

6 i gang. Det tør jeg hevde, til tross for at det er mer enn 40 år siden silda brøt sammen, og Einar Lunde forlengst er blitt æresmedlem i Lundeklubben. En viktig konklusjon er at 40 år faktisk ikke er et veldig langt perspektiv i denne sammenheng. Lomvien hekker fortsatt, selv om den er kritisk truet på fastlandet, og lunden er stadig vår mest tallrike sjøfugl. Ja, da jeg skrev dette var faktisk Einar Lunde fremdeles nyhetsanker på Dagsrevyen! Mye tyder på at de store endringene i miljøbetingelsene, som gjerne inntreffer med et eller flere tiårs mellomrom, er vel så avgjørende i det lange løp enn bestandenes tilstand i de mer stabile periodene mellom slike «regimeskifter». Dette blir bl.a. diskutert nærmere i kapittelet om klima og sjøfugl, lenger bak i dette heftet. For å ivareta sjøfugl som livskraftige elementer i vårt særegne kystmiljø, trenger vi enda mer kunnskap. For å finne de beste løsningene er god kommunikasjon om siste nytt like viktig som Dagsrevyen er for de fleste samfunnsutfordringer. Dette spesialheftet av Ottar forsøker å vise hvorfor SEAPOP er et viktig skitt i riktig retning, selv om noen spørsmål vil trenge større fordypning enn programmet har rom for. Det er utfordringer vi må ta på alvor. Heldigvis er et langt liv en av nøklene til suksess for mange av våre sjøfugler. Ennå har vi tid, men den er blitt adskillig kortere. Forfatteren: Tycho Anker-Nilssen, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). Siden tidlig på 1980-tallet har han ledet sjøfuglforskningen på Røst, med fokus på populasjonsøkologi, klima og trofiske prosesser. Han er medlem av flere internasjonale utvalg for sjøfuglfaglige spørsmål, har vært sentral i utviklingen av overvåking og modellering av sårbarhet og konsekvenser for norske sjøfugler, og er koordinator for SEAPOP-programmet. E-post: tycho@nina.no Adresse: NINA, Postboks 5685 Sluppen, 7485 Trondheim. 16 Det er mange ulike data som er nyttige å samle inn for å få nødvendig kunnskap om sjøfugler. Her ser man en voksen lunde som blir målt, og hodelengden avslører at det er en hunnfugl. Foto: Signe Christensen-Dalsgaard.

7 Gråmåse med lomvi egg. Gråmåsen tar godt for seg av egg og unger i sjøfuglkoloniene. Denne typen predasjon bidrar til å holde muligheten for rekruttering av ungfugl til bestandene nede hos arter som allerede sliter med lav rekruttering. Foto: Rob Barrett. 17