Miljømål for norsk oppdrettsnæring

Transkript

1 Miljømål for norsk oppdrettsnæring Nye miljømål for perioden DN-rapport

2 Refereres som: Direktoratet for naturforvaltning, Miljømål for norsk oppdrettsnæring. Nye miljømål for perioden DN-rapport Forsidefoto: Äugust Loftsson. - Norsk Fiskeoppdrett 2

3 Miljømål for norsk oppdrettsnæring Nye miljømål for perioden DN-rapport Utarbeidet av: Fiskeridirektoratet Statens dyrehelsetilsyn Statens legemiddelkontroll Statens helsetilsyn Direktoratet for naturforvaltning Statens forurensningstilsyn TRONDHEIM 3

4 4

5 Direktoratet for naturforvaltning 7485 Trondheim Telefon: Telefaks: DN-rapport Nr Tittel: Miljømål for norsk oppdrettsnæring. Nye miljømål for perioden Utgiver: Direktoratet for naturforvaltning Antall sider: 34 ISSN ISBN TE 820 Emneord: Miljømål, akvakultur, rømt oppdrettsfisk, fiskesykdommer, lakselus, legemidler, antibiotika, kjemikalier, organisk utslipp Ekstrakt: Dato: Mai 1999 Keywords: Environmental objectives, aquaculture, escaped farmed salmon, fish diseases, sea lice, antibiotics, drugs, chemicals, organic effluents Miljømål for norsk oppdrettsnæring er et ledd i ansvarliggjøringen av sektormyndighetene. Både langsiktige og kortsiktige mål innenfor fem problemområder er revidert og prioritert i nevnte rekkefølge; rømming, lakselus, fiskesykdommer, kjemikalier, legemidler og organisk stoff. Rapporten gir også en kort beskrivelse av status innenfor hvert av problemområdene. Abstract: This document is a presentation of the sectoral and environmental authorities` joint environmental objectives for the aquacuture industry. Both long-term environmental objectives and result objectives have been revised in five problem areas given following prioroty; escapes of farmed salmon, diseases, medicines, chemicals and organic effluents. A short description of the situation in each of these areas is also provided. 5

6 6

7 FORORD Foreliggende rapport er en felles og omforent revisjon av Miljømål for norsk havbruk, og gjelder for perioden Revisjonen er utarbeidet av en arbeidsgruppe sammensatt av representanter fra Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens forurensningstilsyn, Statens helsetilsyn, Statens legemiddelkontroll og Direktoratet for naturforvaltning. Trondheim, mai 1999 Stein Lier-Hansen direktør 7

8 INNHOLD SIDE ARBEIDSGRUPPENS FORORD... 8 INNLEDNING INTERNASJONALE MÅL OG FORPLIKTELSER NASJONALE POLITISKE MÅL RØMMING SITUASJONSBESKRIVELSE...14 MILJØMÅL...15 SYKDOMMER SITUASJONSBESKRIVELSE...17 MILJØMÅL...18 KJEMIKALIER SITUASJONSBESKRIVELSE...22 MILJØMÅL...23 LEGEMIDLER SITUASJONSBESKRIVELSE...25 MILJØMÅL...26 ORGANISK STOFF SITUASJONSBESKRIVELSE...28 MILJØMÅL...30 LITTERATURLISTE

9 ARBEIDSGRUPPENS FORORD Arbeidet med miljømål er et ledd i overføringen av ansvar fra miljøvernmyndighetene til sektormyndighetene. Dette innebærer overgang fra detaljstyring til resultatstyring i arbeidet med å ivareta det ytre miljø og sikre en bærekraftig utvikling. På sikt vil sektormyndighetene få ansvaret for å fastsette miljømålene og finne virkemidler og tiltak for å nå målene. Miljøvernmyndighetenes rolle vil bli begrenset til å påse at det fastsettes tilstrekkelig ambisiøse mål og å kontrollere utvikling og måloppnåelse. Gjennomføring av miljømål forutsetter samarbeid med, og medvirkning fra, næringen. I de fleste tilfeller vil implementering av tiltak styres av myndighetene og gjennomføres av de enkelte oppdrettere som også vil bære eventuelle økonomiske kostnader. Næringens økte bevissthet om egne miljøvirkninger kan bidra til mer miljøvennlig drift. Den første utgaven av "Miljømål for norsk havbruk", som ble underskrevet av direktørene for fiskeri-, veterinær-, helse- og miljøvernmyndighetene på direktoratsnivå i desember 1993, inneholder kort- og langsiktige miljømål for fem prioriterte problemområder (rømming, sykdommer, legemidler, kjemikalier og organisk stoff). I løpet av 1994 ble direktoratene enige om fordelingen av roller og ansvar for gjennomføring av tiltak, innsamling av data til resultatkontroll og vurdering av måloppnåelse. Direktørene undertegnet deretter "Miljømål for norsk havbruk. Rolle- og ansvarsfordeling som skal sikre måloppnåelse på en effektiv måte". Utviklingen mot målene blir fulgt opp av direktoratene og resultatene sammenstilles i årlige rapporter. Resultatrapporten for 1996 viser at nesten alle kortsiktige og flere langsiktige mål er nådd. Resultatrapport for er under bearbeidelse. Forholdene er betydelig forbedret på noen områder, men enkelte problemer gjenstår, særlig innen rømming, lakselus og kobber. Direktoratene vurderte det derfor slik at det var nødvendig å utarbeide nye kortsiktige mål og revidere de langsiktige målene basert på dagens forhold. Fordelingen av roller og ansvar ble også gjennomgått og oppdatert. Rømming av oppdrettsfisk er fortsatt det alvorligste miljøproblemet. Det er derfor viktig å prioritere arbeidet med å redusere antallet rømmingstilfeller og å vurdere tålegrensene for villaks populasjonene. Med unntak av lakselus synes sykdomssituasjonen å være under kontroll. Mengden legemidler som brukes i næringen er avhengig av eventuelle sykdomsutbrudd. Miljømålet for mengde legemidler er derfor sløyfet og erstattet av mål for helsestatus og vurdering av miljøeffektene av legemiddel bruken. Den økende bruken av kobber til notimpregnering har ført til at problemområdet «kjemikalier» er opprioritert. Det er ikke identifisert nye problemområder. Økende behov for egnede sjøarealer og økende konflikter i forbindelse med bruken av disse tyder imidlertid på at dette kan bli et fremtidig problemområde. Bruken av sjøarealer bør vurderes inkludert ved neste revisjon av miljømålene for norsk havbruk. Oppdrett av nye marine arter er i en utviklingsfase, og dersom noen av disse artene kommer over i en næringsfase kan dette føre til nye miljøproblemer. Fremtidige revisjoner av miljømålene for norsk oppdrettsnæring bør søke å være i forkant av denne utviklingen. 9

10 Arbeidsgruppen har hatt følgende sammensetning: Terje Jahnsen, Fiskeridirektoratet Inger Eithun, Statens dyrehelsetilsyn Tonje Høy (1995) og Claudia Maira, Statens legemiddelkontroll Margrethe Sunde og Jørgen Huse, Statens helsetilsyn Janne Sollie (1995) og Kari E. Fagernæs, Statens forurensningstilsyn Arne Sivertsen, Direktoratet for naturforvaltning Statens forurensningstilsyn, ved Tone Kaasa (1995)og Isabelle Thélin har vært sekretærer for arbeidsgruppen fram til og med Fra og med 1999 har Direktoratet for naturforvaltning overtatt sekretærfunksjonen. Trondheim/Oslo/Bergen, mars Peter Gi Fiskeridirektør Eivind Liven Direktør, Statens dyrehelsetilsyn Anne Ålvik Helsedirektør Direktør, Statens lege: 'ontroll Stein Lier-Hansen Direktør, Direktoratet for naturforvaltning Direktør, Statens forurensningstilsyn

11 INNLEDNING De viktigste miljøproblemene, som rømte fisk og sykdomsutbrudd, samt forbruk av kjemikalier, legemidler og fôr, representerer en betydelig økonomisk belastning på norsk oppdrettsnæring. En fortsatt bedring av driften på anleggene vil kunne redusere miljøproblemene og samtidig gi økt bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk gevinst. Miljøvennlig drift vil også kunne styrke næringens anseelse og markedsføringspotensiale utad. Mange forbrukere stiller allerede i dag krav til hvordan produktene er framstilt og i hvilken grad produksjonen påvirker miljøet. I årene som kommer må vi forvente at hensynet til miljøet vil bli en stadig viktigere konkurransefaktor. Norsk oppdrettsnæring har derfor en opplagt egeninteresse i å holde en høy miljøprofil. Når vi samtidig erkjenner at atlantisk villaks har sin globale hovedutbredelse i Norge, og at landet har formelle forpliktelser knyttet til internasjonale konvensjoner for bevaring av de atlantiske laksebestander og vårt biologiske mangfold, er en ytterligere forringelse av våre ville laksebestander sterkt uønsket. INTERNASJONALE MÅL OG FORPLIKTELSER Konvensjon om vern av laks i det nordlige Atlanterhavet (1982) og North Atlantic conservation organisation (NASCO) Etter at urbaniseringen og industrialiseringen skjøt fart i forrige århundre, har den atlantiske laksens leveområde blitt stadig mindre, og Norge utgjør i dag et kjerneområde for artens utbredelse. Norge har ratifisert konvensjonen om vern av laks i det nordlige Atlanterhavet. Konvensjonen fastslår opprettelse av "North Atlantic Salmon Conservation Organisation" - NASCO. Organisasjonen skal gjennom samråd og samarbeid bidra til vern, gjenoppbygging og rasjonell forvaltning av laksebestandene i det nordlige Atlanterhavet. Foruten isbjørnen er den atlantiske laksen, Salmo salar, den eneste arten i norsk fauna som er underlagt en egen internasjonal vernekonvensjon. I 1994 vedtok NASCO en bindende resolusjon som behandlet forholdet mellom rømt oppdrettslaks og villaks (NASCO, 1994). Forarbeidet til resolusjonen bygger på et internasjonalt gruppearbeid hvor både forskere, forvaltere og representanter for oppdrettsnæringen i de ulike medlemsland deltok. Resolusjonen inneholder et eget vedlegg med en rekke anbefalinger til forvaltningen om hvordan de negative interaksjonene mellom rømt oppdrettsfisk og villfisk kan reduseres. Nordsjødeklarasjonene Norge har sammen med de øvrige Nordsjølandene undertegnet fire ministerdeklarasjoner om beskyttelse av Nordsjøen, sist i Haag (mars 1990) og Esbjerg (juni 1995). I deklarasjonene er det fastsatt mål for reduksjoner i tilførslene av bl.a. miljøgifter til Nordsjøen. I henhold til Haag-deklarasjonen skal tilførslene av kobber og diklorvos reduseres med 50% innen 1995, med 1985 som basisår. Rapportene til ministermøtet i Esbjerg viser at de fleste land har nådd disse målene. For Norges del er det verdt å merke seg at tilførslene av kobber fra diffuse kilder, bl.a. fra notimpregnering, har økt betydelig i samme periode og at målet for kobbertilførslene derfor ikke er nådd (Anon, 1995b). I henhold til Esbjerg-deklarasjonen skal de resterende mål i Haag-deklarasjonen nås snarest mulig, og senest innen år Videre skal tilførslene av miljøgifter, inkl. kobber, opphøre innen en generasjon (25 år). Ministerdeklarasjonene understreker en politisk forpliktelse til nasjonal oppfølging. 11

12 Konvensjonen om biologisk mangfold Konvensjonen er et av resultatene av FN-konferansen om miljø og utvikling (Rio de Janeiro, 1992) og er undertegnet av Norge. Konvensjonen omfatter både bevaring og bærekraftig bruk av naturressursene. Konvensjonen legger opp til nasjonale prosesser der partene selv identifiserer de deler av det biologiske mangfoldet som krever bevaringstiltak. Partene er videre forpliktet til å utvikle nasjonale strategier for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Den norske oppfølging av Rio-konferansen er nærmere beskrevet i St.meld. 13 ( ) (se nedenfor). NASJONALE POLITISKE MÅL Stortingsmelding nr. 46 ( ) Om miljø og utvikling Det ble redegjort for Norges oppfølging av Verdenskommisjonens rapport i Stortingsmelding nr. 46 ( ). Her ble det lagt avgjørende vekt på at hensynet til en bærekraftig utvikling skal innarbeides i sektorpolitikken. Oppdrettsnæringen og fiskerimyndighetene skal ha ansvaret for å sikre at utvikling og planlegging innen sektoren er i tråd med en bærekraftig utvikling og at virkemidlene utformes slik at eksisterende miljøproblemer reduseres og nye forebygges. Konkrete mål for reduksjoner av tilførslene til vann og luft er også fastsatt i meldingen, bl.a. skal utslippene av kobber reduseres med 70% i forhold til Stortingsmelding nr. 32 ( ) På rett kjøl Det fremgår av stortingsmelding nr. 32 ( ) "På rett kjøl" (Om kystens utviklingsmuligheter) at målet for norsk havbruksnæring er å utvikle en bærekraftig næring basert på føre var-prinsippet og på respekt for naturens tålegrenser. Hovedmålsetting for norsk fiskerinæring er å gjennomføre en langsiktig og økologisk balansert forvaltning av de levende ressursene i havet slik at kommende generasjoner også kan høste av dem. Stortingsmeldingen lister opp miljøproblemene forbundet med havbruk og fremhever spesielt at anlegg i fremtiden skal lokaliseres slik at miljøvirkningene blir minst mulig. I tillegg fremheves bruk av mer miljøvennlig teknologi. Som eksempel nevnes metoder for redusert fôrspill, lukkede og rømmingssikre anlegg og mer effektive og miljøvennlige former for sykdomsbekjempelse. Stortingsmelding nr. 64 ( ) Om Norges oppfølging av Nordsjødeklarasjonene Meldingen redegjør for mål, tiltak og status med hensyn til oppfølging av målene som ble fastsatt i den 3. Nordsjødeklarasjonen (Haag, 1990). Målet om reduksjoner i tilførslene av diklorvos (50% i forhold til 1985) var allerede nådd i Norge, men det ble påpekt usikkerhet med hensyn til hvordan forbruket vil utvikle seg og behovet for å følge opp forholdene. Det nasjonale målet om reduksjon av kobber-tilførslene til vann og luft i hele landet med 70% ble bekreftet. Dette målet er strengere enn målet for reduksjon av kobber-tilførslene i Haagdeklarasjonen. Stortingsmelding nr. 13 ( ) Om FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro Meldingen gir en oversikt over de vedtak som ble fattet på FN-konferansen i Rio de Janeiro (juni 1992), bl.a. konvensjonen om biologisk mangfold. Det framgår spesielt at situasjonen for de norske laksestammene er svært alvorlig, og et klart eksempel på tap av mangfold innen 12

13 en art. I tillegg til å representere viktige nasjonale ressurser er de norske laksestammene viktige i internasjonal sammenheng, fordi de utgjør en betydelig andel av den atlantiske laksens gjenværende mangfold på verdensbasis. Det er avdekket at lovgrunnlaget ikke er tilstrekkelig til å unngå utsetting og spredning av fremmede arter i miljøet. Det er derfor behov for å utarbeide nødvendige lover og forskrifter. Stortingsmelding nr. 48 ( ) Havbruk - en drivkraft i norsk kystnæring I Stortingsmelding nr. 48 ( ) ble det lagt frem et forslag til en politikk som kan realisere utviklingspotensialet i næringen. Man er klar over hvilke miljømessige utfordringer en slik satsning innebærer og tar i flere tilfeller konkret stilling til mange av de spørsmål Miljømål for norsk havbruk berører. Herunder offentlig medvirkning til å heve den tekniske standarden på oppdrettsanleggene, etablering av en sertifiseringsordning og bedre kontroll med de miljømessige ringvirkninger av selve driften. Hovedmålet er fremdeles at oppdrettsnæringen skal ha en balansert og bærekraftig utvikling. Forvaltningen skal legge vekt på miljøvennlige driftsformer, sykdomsbekjempelse, reduksjon i bruk av kjemikalier og legemidler, samt grenseverdier for utslipp av organiske stoffer og næringssalter. Foruten disse prioriterte områdene vil den videre utvikling av næringen også måtte tilpasses hensynet til naturvern, fiske og friluftsliv. I Innst. S. Nr ( ) viser næringskomiteen i Stortinget til at hensynet til miljøet er et overordnet hensyn i norsk havbruksnæring. Komiteen er enig i å prioritere tiltak for å redusere rømming og spredning av sykdommer til ville bestander, men understreker samtidig at arbeidet med å begrense utslippene av legemidler, kjemikalier og organisk forurensning samt forsvarlig håndtering av avfall og biprodukter er like viktig å følge opp. Stortingsmelding nr. 58 ( ) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling - dugnad for framtida Mange miljøverdier har direkte betydning for menneskenes velferd, og et sentralt vilkår for framtidige generasjoners velferd er at forbruk og produksjon må skje innenfor de rammer som naturgrunnlaget setter. I noen tilfeller vil skader på miljøet vise seg å være ugjenkallelige når de først har skjedd. I denne sammenhengen er det viktig å erkjenne at framtidige generasjoner kan komme til å knytte store verdier til elementer i mangfoldet som i dag er ukjente eller ikke kan utnyttes. Oppdrettsnæringens sterke vekst og dagens driftsmåter har ført til en rekke problemer i forhold til viltlevende arter og det ytre miljø: Rømminger og sykdomsspredning utgjør i dag alvorlige trusler mot de ville laksebestandene. Av bærekraftmeldingen fremgår det at det skal legges vesentlig vekt på å sikre at rømt oppdrettsfisk ikke utgjør noen trussel mot villfiskbestandene. I denne meldingen legges to viktige prinsipper til grunn når miljøvernpolitiske mål skal fastsettes: Vi må ikke overskride nivåene for kritiske belastninger av økosystemer (naturens tålegrense). Vi må være føre var. Prinsippet innebærer at dersom det er fare for alvorlig eller uomstøtelig skade, skal ikke mangel på full vitenskapelig sikkerhet bli brukt som grunn til å gjennomføre et naturinngrep eller utsette miljøvernpolitiske tiltak. Mulige skadevirkninger må tillegges betydelig vekt når mål fastsettes. 13

14 RØMMING SITUASJONSBESKRIVELSE Den naturlige genetiske variasjon som finnes i norske villlakspopulasjoner er et resultat av evolusjonær tilpasning til naturmiljøet siden siste istid. Naturlig genetisk variasjon i norske villakspopulasjoner er nå under sterkt press fra ulike kilder til påvirkning. Genetisk variasjon har en egenverdi i seg selv samtidig som den representerer en verdifull ressurs for kommende generasjoner både som rekreasjonsverdi og som genetisk utgangspunkt for voksende næringsutvikling. Norge har et internasjonalt bevaringsansvar for laksen og laksens genetiske variasjon. En ytterligere gradvis utvisking av den naturlige genetiske variasjon er på denne bakgrunn sterkt uønsket. Undersøkelser av villakspopulasjoner i perioden viste fra % innslag av oppdrettsfisk i fangster ved kysten. Den relative andelen oppdrettsfisk i kystfisket har vært signifikant høyere enn tilsvarende innslag i fjordene. I fjordene varierte innslaget fra 10-21% i samme periode. I elvene har andelen oppdrettslaks i sportsfiskefangster vært relativ lav og variert mellom 4-7% i disse årene. Når vi studerer innslaget i gytebestandene har imidlertid den relative andelen her vært mye høyere og variert mellom 21 og 38% (se resultatrapport for 1996). En generell trend synes å være at der hvor vi har den største konsentrasjonen av oppdrett, har vi også det største innslaget av rømt fisk i naturen. Det er imidlertid stor variasjon mellom de ulike lokalitetene i prøvefisket både i sjø og i elv. Akseptabelt nivå for tålegrense ved innslag av rømt oppdrettsfisk i våre ville populasjoner har vi lite kunnskap om. Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) sin arbeidsgruppe, «Working group on the application of genetics in fisheries and mariculture», konkluderer i årsrapporten for 1994 bl.a. med at rømming fra oppdrettsnæringen må minimaliseres, eventuelt fullstendig opphøre, inntil man har andre metoder som reduserer de negative konsekvensene ved interaksjoner mellom rømt oppdrettsfisk og villfisk. Denne arbeidsgruppen har en sammensetning av både kvalitative og kvantitative genetikere. Likeledes har Norges Forskningsråd gjennom Den Nasjonale Forskningsetiske Komité for Naturvitenskap og Teknologi (NENT) foretatt en «case» studie av interaksjonene mellom rømt oppdrettslaks og villaks. Studien omfatter ikke økologiske og sykdomsfaglige interaksjoner, men begrenses til kun det genetiske aspekt. NENT hevder at dette eksempelet (genetiske interaksjoner) inneholder alle de elementer som trengs for å mene at føre varprinsippet må legges til grunn når det skal utvikles en strategi for å løse problemet (Kaiser & Storvik, 1997). Det er både fra forvaltningen og næringen uttrykt interesse for å kunne identifisere rømt oppdrettsfisk, og det er ønskelig å finne fram til egnede merkemetoder for oppdrettsfisk i Norge. Arbeidsgruppen har på denne bakgrunn foreslått et spesifikt virkemiddel-mål som går på behovet for identifisering av rømt oppdrettsfisk. Intensjonen er å synliggjøre problemstillingen og bidra til en prosess for å nå målet. 14

15 MILJØMÅL R-1 : Langsiktig, overordnet mål Omfanget av rømt fisk fra oppdrettsanlegg skal ikke representere noen trussel for opprettholdelsen av norske villaksstammer. Fiskeridirektoratet Indikator for mål R-2 og det relative innslaget av rømt oppdrettsfisk i naturen Ansvar for innsamling av indikatorer Se under de respektive mål Fiskeridirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning R-2 : Resultatmål på kort sikt (innen utgangen av 2000) Antall rømt fisk fra oppdrettsanlegg skal ikke overstige per år. Fiskeridirektoratet Sikrere og bedre rutiner for rapportering skal prioriteres. Oversikt over antall, vekt og årsklasse av rømt oppdrettsfisk Ansvar for innsamling av indikatorer Fiskeridirektorat (Rømmingstatistikk) Statens forurensningstilsyn / Direktoratet for naturforvaltning (Oppdretternes årsrapporter) Fiskeridirektoratet Direktoratene foreslo opprinnelig et resultatmål R-3 om det relative innslaget av rømt oppdrettsfisk i naturen. Fiskeridirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning ble ikke enige om nivået på dette resultatmålet. Fiskeridirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning hadde to ulike forslag til nivå for det relative innslaget av rømt fisk i gytepopulasjonene. 15

16 Forslag fra Direktoratet for naturforvaltning R-3: Resultatmål på kort sikt (innen utgangen av år 2000): Det gjennomsnittelige, relative innslaget av rømt oppdrettsfisk i norske gytepopulasjoner skal reduseres til 10%. Forslag fra Fiskeridirektoratet R-3: Resultatmål på kort sikt (innen utgangen av år 2000): Det gjennomsnittelige, relative innslaget av rømt oppdrettsfisk i norske gytepopulasjoner skal reduseres til 20%. I møte mellom Direktoratet for naturforvaltning og Fiskeridirektoratet den ble det ikke enighet om nytt miljømål om relativt innslag av rømt oppdrettsfisk i gytebestandene. Fiskeridirektoratet er enig i at rømmingsnivået pr. i dag er for høyt, men mener at et kortsiktig resultatmål på 10% ikke er realistisk. Fiskeridirektoratet erkjenner at de pr. i dag ikke har tilstrekkelige virkemidler til å nå et slikt mål. R-4 : Langsiktig resultatmål Rømt oppdrettsfisk skal kunne identifiseres og spores tilbake til opprinnelsessted. R-5 : Resultatmål på kort sikt (innen utgangen av 1999) Teknologi for massemerking av fisk skal kartlegges og egnet metode for implementering utprøves Fiskeridirektoratet i samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning Forskningsresultater Ansvar for innsamling av indikatorer Fiskeridirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning Fiskeridirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning 16

17 SYKDOMMER SITUASJONSBESKRIVELSE I utgangspunktet er alle sykdomsorganismer en naturlig del av vårt biologiske mangfold. I naturen hersker et evolusjonært tilpasset samspill mellom sykdomsorganismen og vertsorganismen. I intensiv husdyr- eller fiskeproduksjon vil den naturlige balansen kunne forskyves, og sykdomsorganismer kan få kunstig gode oppvekstforhold og bli et alvorlig problem, både for oppdrettsfisk, ville populasjoner og det omkringliggende miljø. Sykdomssituasjonen hos norske villfiskpopulasjoner kan i store trekk jevnføres med utbredelsen av tilsvarende sykdommer i norske oppdrettsanlegg. Det viktigste smittebegrensende tiltak overfor villfisk er derfor å opprettholde god helsestatus på oppdrettsfisken og minimalisere rømmingsproblematikken. Sykdomsutviklingen i norsk oppdrettsnæring har siden 1993 vært meget positiv. Smittepress fra bakterie- og virussykdommer i oppdrettsnæringen utgjør i dag en beskjeden trussel mot de ville bestandene. Som følge av dette har forbruket av antibiotika og kjemoterapeutika vært lavt de siste årene (se "Legemidler"). Bekjempelsen av infeksiøs lakseanemi (ILA) har vært vellykket. En viss variasjon i antall tilfeller fra år til år må forventes. Situasjonen vurderes som stabil selv om antall ILA-utbrudd økte i 1996 i forhold til tidligere år. Sammenlignet med utgangspunktet i årene er smittepresset betydelig redusert. Av de sykdommer som forekommer i Norge i dag er det nå parasittene Gyrodactylus salaris og lakselus som er av særlig betydning for våre villfiskpopulasjoner. Gyrodactylus salaris er en stor trussel mot laksestammene p.g.a. de alvorlige konsekvenser parasitten har for bestanden i smitta vassdrag. Faren for at smitte skal overføres til nye vassdrag som følge av oppdrettsvirksomhet kan ikke helt utelukkes. Forekomsten av Gyrodactylus salaris i matfiskog settefiskanlegg knyttet til den tradisjonelle oppdrettsnæringen er imidlertid nå så lav at denne faren er redusert til et tilnærmet minimum. Lakselus regnes i dag som et av de største problemene for norsk oppdrettsnæring. I tillegg til skadene på oppdrettsfisk er det berettiget frykt for at massiv forekomst av lus er en av flere faktorer som svekker ville bestander av laksefisk. Det er store regionale forskjeller, med variasjoner fra år til år. I enkelte områder vurderes lakselus som en trussel mot villfiskstammene. Norsk institutt for naturforskning har registrert lakselus på villfisk siden Siden overvåkingen startet er det hvert år registrert epidemiske angrep av lakselus på villfisk (Finstad & Grimnes, 1997). Undersøkelser for å studere effektene av lakselus som bestandsregulerende faktor for villfisk er igangsatt. Foreløpige resultater viser at store lakseluspåslag har resultert i prematur (dvs for tidlig) tilbakevandring og redusert tilvekst for sjøørreten. Konsekvensene for laksen, som ikke har evne til prematur tilbakevandring, kan være dramatisk. Laksen oppholder seg i fjordsystemer og kystnære strøk en relativt kort tid før den vandrer ut til havs, mens sjøørret og sjørøye holder seg i fjordsystemer under hele 17

18 sjøoppholdet. En antar derfor at sjøørret og sjørøye er mer utsatt for lakselusangrep i vekstperioden. Statens dyrehelsetilsyn har i samarbeid med Fiskeridirektoratet, Direktoratet for naturforvaltning, Akvaveterinærenes forening og Norske fiskeoppdretteres forening utarbeidet en Nasjonal handlingsplan mot lus på laksefisk ( ) (Anon, 1996a). Gjennom en koordinering av tiltak på fylkesnivå skal problemene med lus i norsk oppdrettsnæring reduseres til et minimum. De viktigste tiltakene i bekjempelsen av lus vil være; systematiske registreringer og rapportering av lus i oppdrettsanlegg systematiske avlusinger om vinteren/våren videre satsning på bruk av leppefisk I første omgang legges det stor vekt på å fremskaffe dokumentasjon på forekomst av lus i matfiskanlegg og på villfisk, samt hvilke tiltak som gjennomføres. Erfaringer og resultater vil bli samlet inn og utgitt i årlige resultatrapporter som koordineres med arbeidet knyttet til Miljømål for norsk havbruk. Tidsrammen for handlingsplanen er satt til 5 år. Handlingsplanen skal være dynamisk, ved at målsetninger, tiltak og eventuelt organisering justeres årlig på bakrunn av erfaringer. Økt satsning på systematiske avlusinger i den kalde årstiden vil høyst sannsynlig føre til en økning i forbruket av avlusingsmidler. Samtidig er dette et viktig tiltak for å redusere smittepresset ved tidspunktet for smoltutsett og villfiskens vandring fra elvene. På lengre sikt er målsettingen at totalforbruket av avlusingsmidler skal gå ned. Den nye Fiskesykdomsloven, som trådde i kraft , gir et klart hjemmelsgrunnlag for iverksettelse av offentlige tiltak som pålegg om avlusing. Den gir også hjemmel til å fastsette tvangsmulkt dersom bestemmelser i loven, eller vedtak i medhold av loven, ikke overholdes. Gjennom handlingsplanen tar en også sikte på å fremskaffe nødvendig grunnlagsdokumentasjon for å fastsette nærmere retningslinjer for bruk av offentlige virkemidler i bekjempelsen av lus. Den viktigste utfordringen i fremtiden er å bevare dagens gode helsestatus og å oppnå en effektiv bekjempelse av lakselus. MILJØMÅL S-1 : Langsiktig, overordnet mål Smittepress fra oppdrettsfisk til villfisk skal ikke utgjøre noen trussel for opprettholdelsen av ville bestander. Statens dyrehelsetilsyn og Fiskeridirektoratet 18

19 Sum av kortsiktige og løpende mål og resultatindikatorer Ansvar for innsamling av indikatorer Se under de respektive mål Statens dyrehelsetilsyn S-2 : Resultatmål på kort sikt (løpende) Forekomsten av lakselus i oppdrettsanlegg skal dokumenteres og reduseres årlig, slik at smittepress overfor villfisk begrenses. Statens dyrehelsetilsyn, i samarbeid med Fiskeridirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning Andel oppdrettsanlegg i sjø hvor registrering og rapportering av kjønnsmoden hunlus foreligger Forekomst av kjønnsmoden hunlus i oppdrettsanlegg i sjø Registreringer av lakselus på villfisk Ansvar for innsamling av indikatorer Statens dyrehelsetilsyn (lakselus i oppdrettsanlegg) Direktoratet for naturforvaltning (lakselus i natur) Statens dyrehelsetilsyn (forhold i oppdrettsanlegg) Direktoratet for naturforvaltning (forhold i natur) S-3 : Resultatmål på kort sikt (løpende) Norske villfisk populasjoner skal beskyttes mot smitte fra oppdrettsfisk. Statens dyrehelsetilsyn og Fiskeridirektoratet Spredning av de enkelte a- og b-sykdommer til vassdrag som ikke tidligere har hatt sykdommen, jfr Forskrift av om fortegnelse over sykdommer som omfattes av fiskesykdomsloven. Frekvens av de enkelte a- og b-sykdommer i vassdrag 19

20 Ansvar for innsamling av indikatorer Statens dyrehelsetilsyn (a- og b-sykdommer) Statens dyrehelsetilsyn S-4 : Resultatmål på kort sikt (løpende) God helsestatus på oppdrettsfisken skal opprettholdes gjennom forebyggende arbeid. Statens dyrehelsetilsyn og Fiskeridirektoratet Antall utbrudd av ILA i oppdrettsanlegg Mengde oppdrettsfisk som er behandlet med antibakterielle midler i forhold til gjennomsnittlig totale biomasse av oppdrettsfisk i sjø Andel settefisk som er vaksinert Ansvar for innsamling av indikatorer Statens dyrehelsetilsyn (sykdoms- og behandlingsdata) Fiskeridirektoratet (gjennomsnittlig biomasse) Statens helsetilsyn (salgstall av vaksiner på grossist- og importørnivå) Statens dyrehelsetilsyn S-5 : Resultatmål på kort sikt (løpende) Gyrodactylus salaris skal ikke spres til nye oppdrettsanlegg. Anlegg som blir pålagt restriksjoner skal saneres. Statens dyrehelsetilsyn og Direktoratet for naturforvaltning Antall oppdrettsanlegg med restriksjoner (Kultiveringsanlegg er ikke medregnet) Ansvar for innsamling av indikatorer Statens dyrehelsetilsyn Statens dyrehelsetilsyn 20

21 S-6 : Resultatmål på kort sikt (løpende) Introduksjon av nye fiskeparasitter og smittsomme fiskesykdommer, som kan utgjøre en trussel for opprettholdelsen av ville bestander, skal ikke forekomme. Statens dyrehelsetilsyn og Direktoratet for naturforvaltning Registrerte nye fiskeparasitter og smittsomme fiskesykdommer som kan utgjøre en trussel for opprettholdelsen av ville bestander Ansvar for innsamling av indikatorer Statens dyrehelsetilsyn Statens dyrehelsetilsyn 21

22 KJEMIKALIER SITUASJONSBESKRIVELSE Antigroemidler Kobberoksyd (Cu 2 O) er per i dag det mest effektive og det mest brukte antigroemiddel for notimpregnering i havbruksnæringen. Kobberioner er akutt giftige for en rekke marine organismer, og det er vist bioakkumulering (opphopning i én organisme) bl.a. hos alger, østers, muslinger og krabber (Tiltnes & Skullerud, 1987, Moe & Skeie, 1988, Johnsen et al., 1996). Skadelige, men ikke dødelige, effekter har vært påvist ved svært lave konsentrasjoner av kobber. Undersøkelser rundt verft/havner har påvist redusert mangfold hos fauna i sedimenter forurenset med kobber (Rygg, 1985). Giftvirkningen av kobber varierer med saltholdighet, ph og mengde komponenter som kan binde opp kobberet. Kobber blir ikke oppkonsentrert i næringskjeden (biomagnifikasjon). På grunn av bioakkumulering og giftighet ved lave konsentrasjoner er kobber en miljøgift 1. På bakgrunn av dette ble det vedtatt at tilførslene av kobber til Nordsjøen i første omgang skulle reduseres med 50% innen 1995, med 1985 som basisår (Haag-deklarasjonen). Målet om utfasing innen en generasjon ble vedtatt i 1995 (Esbjergdeklarasjonen). I St.meld. 46 ( ) ble det norske reduksjonsmålet for hele landet satt til 70% innen 1995, med 1985 som basisår. St.meld. 58 ( ) omformulerte disse målene til "utslippene skal reduseres vesentlig innen år 2010". De totale norske kobbertilførslene til vann var i 1985 på 529 tonn og i 1996 på 647 tonn, dvs at de har økt istedenfor å bli redusert. Økt brukt av kobber til impregnering av nøter i oppdrettsnæringen (ca 4 ganger mer i 1996 enn i 1985) og bunnstoff behandling av båter (ca 3,5 ganger mer i samme periode) er årsaken til dette. Utslipp fra industri og gruver, som var viktigste kilde i 1985 (henholdsvis 319 og 159 tonn), er nå betydelig redusert (henholdsvis 51 og 41 tonn i 1996). Økt brukt av kobber til notimpregnering må sees i sammenheng med aktivitetsøkningen i næringen, og mangel på fullgode alternativer til notimpregnering. Mesteparten av kobberutslippene fra oppdrettsnæringen (80-90 %) skjer som diffuse utslipp fra selve oppdrettsnøtene ved at kobberet løses ut i vannet. Resten av utslippene kommer fra notvaskerier og notimpregneringsfirmaer. En del av kobberet bindes opp i organiske eller uorganiske forbindelser som etterhvert synker til bunns. Over tid fører dette til en gradvis økning av kobberinnholdet i sjøvann og sedimenter rundt virksomheter som behandler eller bruker kobberbaserte impregneringsmidler. Nyere undersøkelser viser forhøyede konsentrasjoner av kobber i sedimenter og i fauna rundt notvaskerier / impregneringsanlegg (Johnsen et al., 1996). Dette vil også føre til en generell økning av kobberkonsentrasjonene i miljøet som kan ha konsekvenser på lengre sikt. Tekniske desinfeksjonsmidler Desinfeksjonsmidler brukes til behandling av utstyr, desinfisering av produksjonsvann fra slakterier, bad av rogn og smolt og i enkelte tilfelle til bekjempelse av lakselus. De fleste 1 Med miljøgift menes stoffer med én eller flere av følgende egenskaper: Høy akutt eller kronisk giftighet, utpreget bestandighet mot nedbrytningsprosesser, markert tendens til bioakkumulering eller biomagnifikasjon. 22

23 midler har et stort spektrum av bruksområder, og andelen som brukes innen oppdrettsnæringen er forholdsvis beskjeden i forhold til det totale forbruket i Norge. De mest brukte desinfeksjonsmidlene i 1996 var natriumhypokloritt, lut og formaldehyd (Miljømål for norsk havbruk resultatrapport for 1996). Overgang fra formaldehyd til mindre helsefarlig produkter, i hovedsak natriumhypokloritt, fortsetter. Ut fra miljøhensyn er dette uheldig, og kloramin bør foretrekkes. Kloramin brukes imidlertid i svært liten grad i oppdrettsnæringen. Oversikten over bruken av kjemikalier i oppdrettsnæringen har bedret seg de siste årene. Oppdretternes årsrapporter, som samles inn av miljøvernmyndighetene, er i dag de mest komplette kildene til opplysninger. Det er imidlertid fortsatt muligheter for forbedringer, særlig i forhold til registrering av mangfoldet av lite brukte produkter. Systemet må også kvalitetssikres mot underrapportering. Oppdretternes årsrapporter gir likevel et godt bilde av forbruket av kjemikalier i oppdrettsnæringen. Miljøeffektene av de vanligste desinfeksjonsmidlene som brukes i oppdrettsnæringen ble vurdert i Alle de vurderte midlene er lett nedbrytbare. Bruken er i de fleste tilfeller tidsbegrenset, og gir derfor liten kronisk belastning rundt anleggene. I enkelte tilfeller, særlig ved utslipp til ferskvann (settefiskanlegg), kan imidlertid resipientens fortynningskapasitet og bufferevne være utilstrekkelig til å unngå lokale effekter av utslippene (Tobiesen et al., 1995). Spesiell oppmerksomhet bør rettes mot bruken av kvartære ammoniumforbindelser. Disse utgjør en kompleks gruppe komponenter som er dårlig kjent med hensyn til miljøeffekter og kan ha langtidsvirkninger på miljøet. Slike forbindelser brukes imidlertid i liten grad i oppdrettsnæringen. Forskrift om rengjøring og desinfeksjon av akvakultur anlegg mv. ble vedtatt 20. februar Forskriften regulerer bruk av kjemiske desinfeksjonsmidler i akvakulturanlegg og relaterte virksomheter. På sikt skal alle desinfeksjonsmidler være godkjent av Statens legemiddelkontroll. Miljøhensyn skal tillegges vekt ved vurdering for godkjenning. MILJØMÅL K-1 : Langsiktig, overordnet mål Fiskeridirektoratet og Statens forurensningstilsyn Det er foreløpig ikke valgt noe indikatorer på dette målet Ansvar for innsamling av indikatorer Foreløpig ubestemt Fiskeridirektoratet Kjemikalier (inkl. antibegroingsmidler) som brukes i oppdrettsnæringen skal være mest mulig effektive og ikke medføre uakseptable miljøbelastninger. 23

24 K-2 : Langsiktig resultatmål Utslipp av kobber fra notimpregnering skal reduseres vesentlig senest innen år 2010 (St.meld. 58 ( ) og opphøre innen en generasjon (Nordsjødeklarasjonen, 1995). K-3 : Resultatmål på kort sikt (innen utgangen av 1999) Bruken av kobber til notimpregnering skal stabiliseres på 1996-nivå. Fiskeridirektoratet og Statens forurensningstilsyn Salgstall og forbrukstall Omfanget av bruken av alternative metoder (biologisk, mekanisk) Ansvar for innsamling av indikatorer Statens forurensningstilsyn Fiskeridirektoratet K-4 : Resultatmål på kort sikt (innen utgangen av 1998) K-5 : Resultatmål på kort sikt (innen utgangen av 1999) En godkjenningsordning for tekniske desinfeksjonsmidler til bruk i oppdrettsnæringen skal være operasjonell. "Forskrift av om rengjøring og desinfeksjon av akvakulturanlegg mv" skal være implementert. Statens legemiddelkontroll i samarbeid med Statens dyrehelsetilsyn Antall desinfeksjonsmidler som det er søkt godkjenning for i forhold til antall midler som brukes i oppdrettsnæringen Antall desinfeksjonsmidler som er godkjent i forhold til antall midler som brukes i oppdrettsnæringen Ansvar for innsamling av indikatorer Statens legemiddelkontroll (godkjente midler) Statens forurensningstilsyn (brukte midler) Statens legemiddelkontroll i samarbeid med Statens dyrehelsetilsyn 24

25 LEGEMIDLER SITUASJONSBESKRIVELSE Antibakterielle midler I perioden ble det i gjennomsnitt brukt 29 tonn antibakterielle midler (aktiv substans) årlig i Norsk fiskeoppdrett (NMD, 1993). I tradisjonell veterinærmedisin og humanmedisin ble det til sammenligning brukt henholdvis 10 og 25 tonn antibakterielle midler per år i gjennomsnitt (Anne Markestad, NMD, pers. medd.) i samme periode. Oppdrettsnæringen var derved tidligere den største «bidragsyteren» innen veterinærmedisinen når det gjelder tilførsel av antibakterielle midler til miljøet. Forbruket av antibiotika og kjemoterapeutika har gått kraftig ned de siste årene. Den mest markante nedgangen var i perioden 1992 til 1993, da forbruket av antibakterielle midler sank fra 27,5 tonn til 6,1 tonn på ett år, tilsvarende en reduksjon på 78%. Denne trenden forsatte også i 1994, med en ytterligere reduksjon i forbruket på 77% i forhold til I 1995, økte imidlertid forbruket til 3,1 tonn, noe som representerer 10-15% av forbruket i I 1996 gikk forbruket ned til 1,0 tonn. Dette er en reduksjon på 96% sammenlignet med I 1996 var forbruket av antibakterielle midler innen human medisin 31 tonn, landbruk 8 tonn og havbruk 1 tonn. Reduksjonen i bruk av antibakterielle midler i oppdrettsnæringen har sammenheng med generelt mindre sykdom på grunn av endrede driftsrutiner og bruk av forebyggende vaksinasjon (Markestad & Grave, 1997). De antibakterielle midler som anvendes i oppdrettsnæringen i dag synes å være lite giftige for bunndyr, marine krepsdyr og alger. De er imidlertid til dels vist å være tungt eller lite nedbrytbare og vil derfor akkumuleres i sedimentene på lokaliteter med dårlig vannutskiftning. Det er vist sterk reduksjon i antallet sedimentbakterier og i nedbrytningen av sediment etter tilførsel av enkelte antibakterielle midler (Ervik et al., 1993). Et problemområde knyttet til bruk av antibakterielle midler er økt forekomst av resistente bakterier. Overførbar resistens kan oppstå etter bruk av mange antibakterielle stoffer, inkl. oksytetrasyklin, trimetoprim/sulfa og kinoloner, noe som innebærer at resistensen kan spres mellom ulike bakterietyper. Det er ingen ting som tyder på at resistente bakterierer er mer sykdomsfremkallende enn bakterier uten denne egenskapen. Resistens er først og fremst et problem for næringen selv ved at behandling med antibakterielle midler i slike tilfeller gir dårligere resultat. Forekomst av resistente bakterier er lite ønskelig både fra veterinær og human medisink synspunkt. Et lavt forbruk av antibakterielle midler i oppdrettsnæringen vil redusere eller hindre forekomst av slike midler i miljøet, bl. a. i villfisk. De konsentrasjoner av antibakterielle midler som er påvist i villfisk er svært lave i forhold til f. eks. dosen mennesker får i seg under antibiotika-behandling (Ervik et al., 1993). De direkte helsemessige konsekvenser av å spise slik fisk er trolig ubetydelig. Indirekte kan dette føre til økende antall resistente bakterier, og påfølgende behandlingsvansker, også i human medisin. Dette er derfor et etisk og næringspolitisk problem. Bruken av antibakterielle midler bør forsatt holdes på et lavt 25

26 nivå, og det må ikke tas i bruk nye midler før de er dokumentert å være bedre enn eksisterende midler. Ektoparasittmidler (lakselusmidler) Å finne effektive, sikre og miljømessig akseptable midler mot lakselus i oppdrett er vanskelig, og forsatt en stor utfordring. Biologiske avlusingsmetoder, som bruk av leppefisk, bør benyttes forebyggende for å redusere behov for behandlinger med ektoparasittmidler. Bruk av leppefisk er meget viktig for å holde luseproblemene under kontroll. Fra 1993 til 1996 avtok forbruket av de "gamle" organofosfatene diklorvos og metrifonat kraftig (over 90% reduksjon). I samme perioden ble forbruket av azametifos fordoblet. Dette er et "nytt" organofosfat med en mye lavere akutt toksisitet enn diklorvos (ca. 1/20). Cypermetrin var også i økende bruk mot lakselus i Preparatet virker mot lusa på en annen måte enn organofosfater, i tillegg til at den har effekt mot alle lakselusstadier. Dette kan innebære en reduksjon i avlusingsfrekvensen og dermed færre behandlinger per år. Andre pyretriner brukes også i noe omfang. Hydrogenperoksyd er miljømessig gunstig, men medfører praktiske problemer. Bruken har gått ned i 1996 pga nye og enklere behandlingsalternativer. I oktober 1996, fikk to orale lakselusmidler, Lepsidon og Ektobann, generelt godkjenningsfritak for ett år. Det er usikkerhet omkring preparatenes reelle langstideffekter, og det er ønskelig med en begrensing av mengden virkestoffer som tilføres miljøet. Generelt godkjenningsfritak er derfor gitt med begrenset indikasjon, og preparatene er ikke ment å være første valgs-preparater mot lakselus. Preparatene foreligger i form av medisinpellet som gjør at de er enkle i bruk og behandlingen blir skånsom for fisken. Preparatene har derfor raskt fått innpass i markedet. Oppnåelsen av miljømålene på lang sikt er for lakselusmidlene i tillegg til lakselussituasjonen, først og fremst avhengig av utviklingen i markedet i årene framover. Oppfølging av den nasjonale handlingsplanen mot lakselus (Anon, 1996) vil kunne bidra til å optimalisere forbruket av lakselusmidler. MILJØMÅL L-1 : Langsiktige, overordnet mål Legemidler som brukes i oppdrettsnæringen skal være optimalt effektive, ha god biotilgjengelighet for målarten og ikke ha uakseptable miljøeffekter. Statens legemiddelkontroll Sum av måloppnåelse for de kortsiktige miljømål innen "Legemidler" 26

27 Ansvar for innsamling av indikatorer Se under de respektive mål Statens legemiddelkontroll L-2 : Resultatmål på kort sikt (løpende) Miljøegenskaper skal tillegges vekt og være en del av beslutningsgrunnlaget ved vurdering av nye legemidler til bruk i oppdrettsnæringen (godkjenningsfritak eller markedsføringstillatelse) og revurdering av eksisterende midler. Statens legemiddelkontroll Andel fiskepreparater med nye virkestoffer, hvor miljøvurdering har inngått i utredning av sikkerhet før markedsføringstillatelse eller generell godkjenningsfritak ble gitt Ansvar for innsamling av indikatorer Statens legemiddelkontroll Statens legemiddelkontroll L-3 : Resultatmål på kort sikt (løpende) Legemidler som forskrives til oppdrettsfisk skal løpende vurderes mht. miljøeffekter. Statens legemiddelkontroll og Statens dyrehelsetilsyn Bruk av legemidler i oppdrettsnæringen relatert til miljøvurdering av de enkelte virkestoffer. Ansvar for innsamling av indikatorer Statens helsetilsyn (salgstall på grossist- og importørnivå) Fiskeridirektoratet (forskrivningsdata fra reseptmateriale) Statens legemiddelkontroll og Statens dyrehelsetilsyn 27

28 ORGANISK STOFF SITUASJONSBESKRIVELSE Utslipp av næringssalter og organisk stoff. Forbedringer av fiskefôret de senere år har resultert i redusert fôrfaktor og reduserte utslipp av nitrogen og fosfor. Tidlig på 80-tallet regnet man med utslipp i størrelsesorden kg nitrogen og kg fosfor per tonn fisketilvekst, mens man i 1996 regner med utslipp på ca. 50 kg nitrogen og ca. 7 kg fosfor per tonn. I dag er det heller ikke uvanlig med en biologisk fôrfaktor i området 0,9-1,1, og en ser fortsatt et utviklingspotensiale helt ned mot 0,5 i fôrfaktor og utslipp på ca. 20 kg nitrogen per tonn tilvekst. Til tross for betydelige reduksjoner av utslippene per tonn fisketilvekst fører ekspansjonen i næringen likevel til at de totale utslippene øker (fra tonn fosfor og tonn nitrogen i 1989 til henholdsvis og tonn i 1996). Oppdrettsnæringen er i mange fylker den største kilden til menneskeskapte utslipp av fosfor og nitrogen (Figur 1). Disse utslippene har imidlertid liten betydning på en global skala og påvirker ikke miljøet i havet utenfor norskekysten (Anon, 1996b). Lokale problemer kan imidlertid oppstå i områder hvor utslippene fra oppdrett er større enn resipientkapasiteten. Resipientkapasitet er naturens evne til å ta hånd om utslipp uten at karakteren endres. Resipientkapasiteten kan lett overskrides i områder med dårlig vannutskiftning som terskelfjorder og innelukkede brakkvannsområder. Myndighetene har derfor fått utviklet modeller som kan beregne resipientkapasitet og utslippsmengder for eksisterende og planlagte anlegg. Mesteparten av utslippene av fosfor og nitrogen fra oppdrettsanlegg går til de frie vannmassene og fordeles på hele resipienten. En del av det organiske materialet (fôrspill, ekskrementer) vil imidlertid sedimentere under eller i nærheten av anleggene. Dette kan gi betydelige problemer, først og fremst for oppdretterne selv som vil oppleve at lokalitetens karakter endres og i verste fall må flytte til en ny lokalitet. Overvåking av miljøforholdene under og ved et anlegg er derfor viktig for å unngå overbelastning og for å sikre bærekraftig utvikling i næringen. MOM-systemet (Matfiskanlegg overvåking modellering) er myndighetenes redskap i arbeidet for å unngå at oppdrettsanlegg overbelaster miljøet. MOM inneholder bl.a. et klassifiseringsverktøy med grenseverdier som dokumenterer miljøtilstanden på oppdrettslokalitetene. Et forslag til implementering av MOM i regelverket foreligger allerede. Målet med MOM er å synliggjøre potensielle miljøproblemer og ansvarliggjøre oppdretteren. 28

29 FOSFOR akvakultur annen antropogen bakgunn AA VA R H SF MR ST NT N T F NITROGEN AA VA R H SF MR ST NT N T F Figur 1 : Fylkesvise utslipp av fosfor og nitrogen fra oppdrettsanlegg, sammenlignet med andre antropogene utslipp (landbruk, kommunal avløp og industri) og bakgrunnsavrenning i (Kilde : Statens forurensningstilsyn) Fiskeavfall Fiskeavfall består av død fisk fra anleggene. Fiskeavfall som "produseres" ved slakterier og videreforedlingsanlegg omfattes ikke av "miljømål for norsk oppdrettsnæring". Det er verdt å merke seg at dette avfallet er et verdifullt biprodukt som gjenvinnes i sin helhet (Rubin, 1996). Fiskeavfall behandles som våtorganisk avfall, og målet er å få største mulig nytte av avfallet og minst mulig sluttdeponering. Den beste anvendelsen av dødfisk fra oppdrettsanlegg er å benytte det til produksjon av fôr til bruk i landbruket. Dette målet ser ut til å være nådd innen 29

30 oppdrettsnæringen, og hovedvekten i arbeidet må legges på å opprettholde de gode resultatene. Dødfiskmengden er forholdsvis stabil fra år til år. De siste årene viser at gjenvunnet andel er høy, over 85%. Av dette er andelen som brukes til fôrproduksjon på 70% - 80% (resultatrapporten for 1996). Det er imidlertid stor usikkerhet i tallene, og det er behov for et bedre rapporteringssystem for å øke kvaliteten. MILJØMÅL O-1 : Langsiktig, overordnet mål Tilførsler av organiske stoffer fra oppdrettsanlegg skal ikke ha uakseptable miljøeffekter, verken lokalt eller regionalt. Fiskeridirektoratet og Statens forurensningstilsyn Sum av måloppnåelse for de kortsiktige målene innen "organiske stoffer" Ansvar for innsamling av indikatorer Se under de respektive mål Fiskeridirektoratet O-2 : Resultatmål på kort sikt (innen utgangen av 1999) Systemet "Modellering overvåking matfiskanlegg" (MOM) skal sammen med relevante nasjonale standarder for miljøundersøkelser danne grunnlag for krav til miljøovervåking ved matfiskanlegg. Fiskeridirektoratet og Statens forurensningstilsyn Grad av implementering av systemet Ansvar for innsamling av indikatorer Fiskeridirektoratet og Statens forurensningstilsyn Fiskeridirektoratet 30

31 O-3 : Resultatmål på kort sikt (innen utgangen av 2000) Alle godkjente lokaliteter for oppdrett av laks og ørret skal innen år 2000 være klassifisert på bakrunn av nasjonale standarder. Det forutsettes at Fiskeridepartementet implementerer MOM i fiskeriforvaltningen. Fiskeridirektoratet Andel lokaliteter som er klassifisert i henhold til MOM Ansvar for innsamling av indikatorer Fiskeridirektoratet Fiskeridirektoratet O-4 : Resultatmål på kort sikt (innen utgangen av 2000) Ingen matfiskanlegg skal være i drift på lokaliteter som er uakseptable. Det forutsettes at Fiskeridepartementet implementerer MOM i fiskeriforvaltningen. Fiskeridirektoratet Andel klassifiserte lokaliteter som ligger i en uakseptabel resipient i henhold til MOM Ansvar for innsamling av indikatorer Fiskeridirektoratet Fiskeridirektoratet O-5 : Resultatmål på kort sikt (løpende) Hensynet til miljøvirkninger og resipientkapasitet skal tillegges stor vekt ved lokalisering av nye anlegg. Fiskeridirektoratet i samarbeid med Statens forurensningstilsyn Andel oppdrettskonsesjoner hvor miljøvirkninger og resipientkapasitet har inngått i søknad og vurdering 31