Sjømatmeldingen Meld. St. 22 ( ) Innspill fra SABIMA til Stortingets næringskomité

Transkript

1 Sjømatmeldingen Meld. St. 22 ( ) Innspill fra SABIMA til Stortingets næringskomité Tekst skrevet i fete typer er innspill til merknader komiteen bør gi til meldingen. Store deler av sjømatmeldingen løfter frem viktigheten av bærekraftig bruk og hvor heldige vi er som har en så lang og rein kyst, med så stort potensial for ulike typer sjømat. En rekke problemer knyttet til akvakultur (rømminger, lakselus, næringssalter og forurensing) kommer imidlertid ikke frem godt nok (se vedleggene for utdypende fakta), og det må til konkrete forslag på hvordan man skal oppnå noe som kan kalles bærekraftig. I kapittel 11.3, som riktignok har tittelen Miljømessig bærekraftig havbruk, står det for eksempel på side 123: Tiltak for å redusere miljøpåvirkning kan ha store konsekvenser for nærings- og samfunnsinteresser. Selv om målet er at miljøpåvirkningen fra havbruksnæringen skal være så liten som mulig, vil hensynet til sjømatproduksjonen og annen samfunnsaktivitet knyttet til denne også måtte vurderes før tiltak iverksettes. I tilfeller hvor hensynet til sjømatproduksjonen og annen samfunnsaktivitet knyttet til denne veier tyngre enn hensynet til ville bestander av anadrome laksefisk, kan det derfor være aktuelt å ikke iverksette tiltak. At oppdrettsnæringens interesser går foran miljøtiltak for å ta vare på våre unike villaksstammer er helt uakseptabelt. Det er også krystallklart i strid med regjeringens egen villaks-politikk. I St.prp. nr. 32 ( ) i. For å sikre at oppdrettsnæringen kan utvikle seg til en bærekraftig bransje, også for fremtiden, må regjeringen fastslå hva rammene for utslipp er, og stille klare krav for å sikre at næringen får kontroll på rømningene og lakselusproblematikken. Vi viser også til innstillingen fra energi- og miljøkomiteen om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder ii hvor det blant annet står at det påhviler næringen et tungt ansvar for å få ned antallet rømt oppdrettslaks. Uten en betydelig nedgang i antallet rømt laks fra oppdrettsanlegg må nye og strengere virkemidler settes inn. Den vurderingen er vi helt enige i. Det står i Sjømatmeldingen at Norge skal ha videre vekst i produksjonskapasitet og verdiskaping i havbruksnæringen innenfor rammen av miljømessig bærekraft. Det er vi ikke uenige i, men det må gis klare signaler om hva disse rammene er. Akvakulturnæringen er ikke i nærheten av å kunne kalles bærekraftig i dag, med høye næringssaltsutslipp (se vedlegg 1) i tillegg til de store problemene med rømming (se vedlegg 2) og når den fungerer som oppformeringsanlegg også for lakselus (se vedlegg 3). De biologiske påvirkningsfaktorene fra oppdrettsnæringen må inn under den ellers helhetlige vannforvaltningen i Norge. Datagrunnlaget må inngå i databasene som brukes i gjennomføringen av vanndirektivet, og miljøtiltak i vannregionenes vannforvaltningsplaner må gjelde også for akvakultur. Dette er også et tydelig krav fra EU-kommisjonen, se vedlegg 5. I Sjømatmeldingen, kap. 11.3, står at departementet skal fokusere på miljøutfordringene knyttet til rømming av oppdrettslaks og spredning av lakselus fra oppdrettsanleggene. Her må det til konkrete, kraftige og virksomme tiltak for at fiskeoppdrettsnæringen skal nærme seg noe som kan kalles bærekraftig. Dette er også helt i tråd med og kan nærmest se som incentivordning for resterende forslag til ambisjoner i Sjømatmeldingens kapittel 11. Oppdrettsnæringen har brukt opp tilliten for selv å utføre kontroll av egen virksomhet. Det gjelder særlig kontroll av merdene for å motvirke rømninger/ registrering av rømt fisk. Det må til dobbelt merking av oppdrettsfisk, det vil si både et eksternt merke, som fettfinneklipping for at det skal være enkelt å se at det er rømt fisk man har fanget, og en merking som er anleggsspesifikk slik at fisken går å spore til ansvarlig anlegg. På sikt er løsingen steril oppdrettsfisk, for å unngå at den formerer seg i naturen.

2 Systemet med maksimalt tillatt biomasse (MTB) bør endres til maksimalt tillatt utsett (MTU), slik at bedriftene må ha bedre kontroll på og må ta bedre vare på de fiskene de setter ut. I dag er ikke bare rømming, men også dødeligheten unødvendig høy. Det må også til bedre ordninger for å holde lakselusangrepene nede. Det er bra at terskelverdiene for lakselus blir basert på hvor mye lus det er i elvene. Nivåer over terskelverdiene må utløse tiltak, som brakklegging av anleggene i området og andre virksomme tiltak. Selv om det kommer på plass et modelleringsverktøy vil det dog alltid være viktig med overvåking i tillegg. Det er også positivt at den nye akvakulturloven ser ut å gi mulighet til å innføre en miljøavgift, som skal finansiere miljøtiltak og utbedre ny teknologi. Det er viktig å opprettholde beskyttelsen i de nasjonale laksevassdragene og nasjonale laksefjordene. Her må regjeringen opprettholde forbudet mot nye oppdrettsanlegg, og eksisterende anlegg må følge de strenge kravene til rømmingssikring og strengere krav til kontroll av lakselus og annen sykdom. Dette er minimumskrav og må følges særlig nøye opp. Her bør minste avvik kunne føre til at anleggene stenges. Forslaget i 8.4 om at regjeringen vil Gå i dialog med sjømatnæringen og Mattilsynet med sikte på å etablere et program for overvåking av fremmedstoffer i villfisk må konkretiseres til at regjeringen sammen med berørte myndigheter skal utarbeide et program for overvåking av fremmedstoffer i villfisk. Det bør også legges til et punkt om at regjeringen skal arbeide etter føre-var-prinsippet, for å unngå at nye miljøgifter ender opp i norsk sjømat. Se videre vedlegg 4. Det trengs uten tvil et kunnskapsløft om effektene av oppdrettsnæringen, både på effekter, teknologi og andre løsninger på de åpenbare problemene for at næringen skal bli bærekraftig.

3 Vedlegg Vedlegg 1: Forurensingssituasjonen I Sjømatmeldingen fremstilles det som at oppdrettsnæringens bidrag er nærmest ignorerbart i forhold til den naturlige tilførselen av næringssalter med kyststrømmen. Det er oppsiktsvekkende at det presenteres slik. For Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet bidrar oppdrettnæringen med over 30 % av totalnitrogen og over 70 % av totalfosfor. Fiskeoppdrett er dermed den klart største kilden til utslipp av næringssalter fra Lindesnes til grensa mot Russland. Utslippene tilsvarer næringssaltutslipp fra en befolkning på over 10 millioner innbyggere. Dette er ikke i nærheten av å være bærekraftig. Regjeringen ville aldri tillate næringssaltutslipp fra det dobbelte av den norske befolkningen rett ut langs norskekysten i områder som skal være grunnlag for levedyktige kystsamfunn og en bærekraftig sjømatnæring også i fremtiden. Også kobber, som inngår i et impregneringsmiddel som brukes på merdene, lekker ut til sjøen. Klif beregner at 85 % av det som blir tilført går tapt til omgivelsene. Her kan et forbud fremme teknikkutvikling som dermed også ville spare næringen for 85 % sløsing. Det fremstår som urimelig at alle andre næringer, ikke minst landbruk og avløpssektoren, i flere tiår har gjennomført tiltak for å få ned utslippsnivåene for N og P, mens fiskeoppdrettsanleggene tillates å vokse uten begrensinger selv om næringen har langt igjen til teknikk og produksjonsmønster som ivaretar miljøet. Erfaringene fra andre sektorer sier at teknikken innfinner seg når næringen blir pålagt krav for å få fortsette. Vedlegg 2: Rømningsproblematikken I følge Klif rømte over laks fra norske oppdrettsanlegg i Både i 2002 og i 2005 var tallet på rømt laks og regnbueørret Til sammenligning antas det totale innsiget av gytemoden laks den norske kysten å være ca villaks i året. I følge beregninger gjort av NINA vil det allerede i 2050 være minst % rømt oppdrettslaks i alle områder. I de områder på Vestlandet med mest oppdrettsnæring kan andelen villaks være under 25 % og også i Troms kan andelen oppdrettslaks være % i Det er anslått til å være ca 220 millioner laks i de norske oppdrettsanleggene, dvs. 370 ganger så mange som vill laks og forklarer hvorfor selv et akseptabelt tap for næringen utgjør en enorm trussel for de ville laksebestandene. I Sjømatmeldingen, kap 11.3, står at departementet skal fokusere på miljøutfordringene knyttet til rømming av oppdrettslaks og spredning av lakselus fra oppdrettsanleggene. Det står videre at det foreslås å etablere målemetoder for å overvåke og måle påvirkning fra rømming og lakselus. Når grenseverdier overskrides skal tiltak vurderes. Det står også at forslaget representerer et førstegenerasjonsverktøy som skal gi forvaltningen bedre muligheter for å regulere havbruksnæringen på en miljømessig bærekraftig måte. Problemet med rømt oppdrettslaks er at oppdrettslaksen er framavlet fra et begrenset genetisk materiale. Oppdrettslaksen har dermed langt mindre genetisk variasjon enn villaksen. En stor genetisk variasjon er avgjørende for at et bestand skal kunne tilpasse seg endringer i miljøet, som klimaendringer, forandrede vannføringsmønster, tilgang på føde osv. I tilegg til mindre genetisk variasjon må man også tenke på at oppdrettslaksen ble avlet frem for å tilfredsstille industriens behov. Ved siden av faktorer som smak, farge Oversikt over andel villaks i gytebestandene av laks. Kilde miljøstatus.no

4 på kjøttet og fettinnhold har man avlet for å få fisk som vokser fort hvis de får rikelig med fôr og som er litt sløve og tilpasser seg livet i et oppdrettsanlegg. Dette er ikke egenskaper som vi ønsker skal bli dominerende i norske villaksbestand. Det er heller ikke bare laks som rømmer. Også regnbueørret som er en fremmed art i Norge er et problem, blant annet fordi den er en effektiv smittebærer av både lakselus og andre sykdommer. Vedlegg 3: Lakselus Det enorme antallet fisk, tett sammentrengte i merdene, gir gode vekstvilkår for lakselusen. Kjemikalier og leppefisk brukes for å i noen grad kontrollere angrepene i oppdrettsanleggene, men det strømmer likevel ut store menger lakselusegg fra anleggene til sjøen. Lakselusen, som ble med på lasset da man satte ut fisk fra Sverige på 70-tallet, er et tydelig eksempel på hvor ille det kan gå når man slipper ut fremmede arter i naturen. Lakselusens larver spiser av fiskens hud. Angrepene fører til sår og svekker hele fiskens helsetilstand. Luseangrep fører til dårligere vekst, forstyrrer fiskens saltbalanse og gjør den mer utsatt for andre sykdommer og som bytte for andre dyr. Angrep fra 4-5 lakselus kan være nok for at smolten får redusert vekst og overlevelsesgrad, mens ca 10 stykker regnes som dødelig for unglaks. Lakselusen truer i dag de ville laksebestandene på strekningen fra Rogaland til Nordland. I områder med mye lakselus er laksebestander truet av utryddelse, og sjøørretbestandene er redusert til bare noen få prosent av det opprinnelige nivået. I landets tetteste oppdrettsområde, Hardangerfjorden, er alle laksebestander truet av utryddelse av denne parasitten, og sjøørretbestandene i midtre Hardangerfjord er sterkt redusert. I det siste har det vært foruroligende mengder lakselus på villfisk også i andre områder, deriblant Trøndelag, selve kjerneområdet for den norske villaksen. Med stigende sjøtemperatur i nord vil lakselusen trives bedre også der, og truer blant annet sjørøye. Alt dette tatt til sammen er grunn for stor bekymring. I følge Klif har det nylig også blitt påvist at lakselus fungerer som effektiv smittebærer av sykdommer som kan utgjøre trusler mot vill laksefisk. Det øker bekymringsgraden enda ett hakk. I tillegg begynner lakselusen å bli resistent mot de vanligste midlene som er brukt for å holde angrepene nede. Det å bruke høyere, eller giftigere, midler medfører selvsagt andre ulemper for miljøet da disse midlene er giftige for andre krepsdyr i sjøen. Metoder med biologisk avlusing ved hjelp av lusespisende rensefisk er positive alternativer og bør videreutvikles. Vedlegg 4: Miljøgifter i sjømat Det fremgår i kapittel 8.2 at det gjenstår en del arbeid med å overvåke miljøgifter i fisk og annen sjømat. Det står at Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) konkluderer i sin rapport om sjømat med at overvåking av fremmedstoffer i sjømat er til dels mangelfull og kun dekker et fåtall av de kommersielt viktige artene. ( ) Overvåkings- og kartleggingsundersøkelser bør ha et tilstrekkelig omfang, der alle de viktigste artene som omsettes er inkludert, og informasjonen samles i en nasjonal database. Det må til fortsatt utbedring av både overvåking og kartleggingsundersøkelser. Det faktum at det er en lang liste over kostholdsråd for hva slags fisk og sjømat du ikke skal spise, fra enkelte havområder eller fjorder, eller hvis du tilhører en spesielt utsatt gruppe, viser tydelig at miljøgifter i sjømat er et problem, også i norske vann. Flere av stoffene er nå forbudt i EU/Eftaområdet, men det kommer stadig nye stoffer som viser seg å ha uønskede effekter og som det tar tid å få fjernet fra markedet. Temaet miljøgifter ble ikke avklart med forbudet mot DDT, slik mange ser ut å tro, men er noe som krever økt politisk innsats i tiden fremover! Det gjelder ikke minst organiske miljøgifter og hormonhermere hvor ulike industrier stadig finner opp nye stoffer. Listen over kostholdsråd for norske kystområder ligger på miljøstatus.no og burde gjøre enhver nedslått når man tenker på at det er så ille stilt at myndighetene må denne måten må advare oss mot å nyte havets frukter. Direkte lenke:

5 Vedlegg 5: Kunnskapsgrunnlaget og vannforvaltning Det fremheves som viktig for at Norge skal kunne konkurrere innen sjømatnæringen: Som et lite land må Norge prioritere og utvikle kunnskap innenfor områder hvor vi har forutsetninger for å lykkes i den internasjonale konkurransen. Regjeringen vil derfor legge til rette for et marin kunnskaps- og kompetanseløft. Her må det understrekes at resultatene fra forskning, analyse og overvåkning også må brukes til å kontrollere bransjen slik at den ikke tillates å ekspandere før den har tatt kontroll over problemene med rømninger, lakselus og store næringssaltutslipp. Dette arbeidet bør innlemmes i arbeidet med å gjennomføre den norske vannforskriften. De biologiske påvirkningsfaktorene fra fiskeoppdrett må inn under arbeidet med vannforskriften. Det er også et krav fra EU. I Commission staff working document, Norway, Accompanying the document Report from the commission to the European Parliament and the Council on the Implementation of the Water Framework Directive River Basin Management Plans, kapittel 4.4 står det at: Biological impact factors such as Gyrodactylus salaries infections, escaped farmed fish and alien species are also mentioned as important pressures in some Pilot RBMPs but the Royal Decree clearly states that biological impact factors should not be included for coastal waters in the Pilot RBMPs or PoM. ( ) Future RBMPs must encompass all significant pressures, including biological impact factors in coastal waters. RBMP = River Basin Management Plan, dvs forvaltningsplan for vannregion PoM = Plan of Measuers, dvs tiltaksplan the Royal Decree = vannforskriften Vi vil også understreke at oppdrettsnæringen ikke er den eneste voksende eller viktige næringen langs norske kysten. Se bare på norsk turisme for eksempel, som både gir mye god PR for Norge internasjonalt og som bidrar med mange arbeidstilfeller. Norske fjorder har ved to tilfeller blitt røstet frem som verdens beste reisemål av National Geographic. I kapitel 11.4 i Sjømatmeldingen står: Dagens arealstruktur i havbruksnæringen er basert på kontrollert vekst gjennom tildeling av konsesjoner for laks og regnbueørret i tildelingsrunder. Lokaliteter klareres enkeltvis av fylkeskommunen på bakgrunn av vedtak og uttalelser fra sektormyndighetene og lokaliseringskommunen. For bedre å kunne håndtere miljø- og sykdomsutfordringer i havbruksnæringen er det et økende behov for å se områder mer i sammenheng. Dagens arealstruktur hvor enkeltsaksfokus har vært rådende er ikke ideell med tanke på videre utvikling og vekst i havbruksnæringen. Det er en skjønnmålende måte å si at regionale og lokale myndigheter ikke har klart å vurdere hva effektene av ytterligere oppdrettsanlegg ville bli. Oppdrettnæringen er en del av bit-for-bit ødeleggelsen av den norske kysten.

6 Vedlegg 6: Noter i teksten i I St.prp. nr. 32 ( ), Om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder, står i kapittel 3 (våre uthevinger) at: Regjeringen har som mål å bevare og gjenoppbygge laksebestander av en størrelse og sammensetning som sikrer mangfold innen arten og utnytter dens produksjonsmuligheter. Laksens leveområder skal forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares, og trusselfaktorer skal identifiseres og fjernes. Der dette ikke er mulig, skal trusselfaktorenes virkning på laksebestandenes produksjon, størrelse og sammensetning motvirkes eller oppheves gjennom tiltak. Påvirkninger som truer laksens genetiske mangfold skal reduseres til ikke-skadelig nivå innen Den internasjonalt anerkjente føre-var-tilnærmingen i lakseforvaltningen (jf. kapittel 2.6.2) skal legges til grunn av alle involverte sektorer. Ved inngrep og andre påvirkninger er utgangspunktet at den som forvolder skade på ressursen skal gjenopprette eller kompensere for skaden. Innenfor disse rammene skal lakseressursene forvaltes til størst mulig nytte for samfunnet, rettighetshavere og fritidsfiskere. ii Fra innstillingen fra energi- og miljøkomiteen om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder (våre uthevinger): Komiteen mener videre at bevaring av den atlantiske villaksen er viktig for å bevare det biologiske mangfoldet, turistnæringen i distriktene, rekreasjonsfiske og tilgangen på genetisk materiale for oppdrettsnæringen. Norge har en unik forekomst av villaks, stor artsrikdom og er et kjerneområde for villaks. Flere faktorer truer imidlertid enkelte av villaksstammene. De viktigste er forsuring, Gyrodactylus salaris, rømt oppdrettslaks, overbeskatning, forurensning, fysiske inngrep i vassdragene og ikke minst vassdragsreguleringer, ofte i kombinasjon med hverandre eller overnevnte. (.) Flertallet viser til at oppdrettsnæringen med dette forslaget til nasjonale laksefjorder har fått betydelige arealer til å utøve sin virksomhet. Flertallet vil understreke at det nå påhviler næringen et tungt ansvar for å få ned antallet rømt oppdrettslaks. Uten en betydelig nedgang i antallet rømt laks fra oppdrettsanlegg må nye og strengere virkemidler settes inn.