LANDSSAMANSLUTNINGA AV VASSKRAFTKOMMUNARS (LVK) HØRINGSUTTALELSE FORSLAG TIL ENDRINGER I VANNFORSKRIFTEN OG NATURMANGFOLDLOVEN

Transkript

1 Klima- og miljødepartementet Postboks 8013 Dep 0030 Oslo Deres ref: 12/3974 Vår ref: Oslo, LANDSSAMANSLUTNINGA AV VASSKRAFTKOMMUNARS (LVK) HØRINGSUTTALELSE FORSLAG TIL ENDRINGER I VANNFORSKRIFTEN OG NATURMANGFOLDLOVEN 1 INNLEDNING Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) viser til Klima- og miljødepartementet og Olje- og energidepartementets høringsbrev av 5. oktober 2017 med høringsfrist 15. januar LVK organiserer kommuner som er vertskap for vannkraftutbygging og har 173 medlemskommuner. LVK har som formål å ivareta medlemskommunenes interesser i alle spørsmål om kraftutbygging, energi, kommuneøkonomi og naturmiljø. En forutsetning for å ivareta medlemskommunenes interesser er et velfungerende og solid lovverk. Det er en overordnet målsetting at utnyttelse av vassdrag til vannkraftproduksjon i minst mulig grad påvirker miljøtilstanden i og rundt vassdraget. Som representant for vertskommuner som har avstått sine naturressurser til vannkraftformål, er hensynet til naturmiljøet både i og ved vassdragene et særlig viktig ansvarsområde for LVK. Store deler av norsk vannkraft er bygget ut for flere tiår tilbake og etter datidens samfunnssyn både på kraft og miljø. Da sier det seg selv at det i dag er åpenbare behov for miljøforbedringer i mange regulerte vassdrag. Som det heter i Ot.prp. nr. 50 ( ) om endringer i vassdragsreguleringsloven: «Uansett må det være avgjørende at det åpenbart er behov for revisjon av vilkår etter en periode på år, et behov som er særlig stort for konsesjoner av noe eldre dato.» Vannforskriften, som gjennomfører EUs vanndirektiv i norsk rett, er et sentralt miljørettslig virkemiddel for å oppnå tilfredsstillende miljøtilstand både ved nye utbygginger og i arbeidet med å oppnå miljøforbedringer i allerede utbygde vassdrag. Når departementene nå foreslår betydelige endringer i vannforskriften og i organiseringen av vannforvaltningen i Norge er dette en viktig sak for LVK _p192_b_lvk_høring_endringer vannforskriften Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar Akersgaten 30 Pb 1148 Sentrum, NO-0104 Oslo Tel: (+47) Fax: (+47) Org. nr: Bankgiro:

2 Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar Side 2 av 8 2 SAMMENDRAG VANNRESSURSENE MÅ FORTSATT FORVALTES REGIONALT OG LOKALT Klima- og miljødepartementet og Olje- og energidepartementet foreslår fundamentale endringer i organiseringen av vannforvaltningen, som fjerner dagens lokaldemokratiske forankring og overfører de oppgaver som i dag tilligger fylkeskommunene til staten. Forslaget strider mot de planrettslige samordnings- og samhandlingskrav plan- og bygningsloven er tuftet på, strider mot de tverrpolitiske føringer for regionreformen og bryter med det nærhetsprinsippet EUs vanndirektiv og den norske vannforskriften har som utgangspunkt. LVK går imot de fremsatte lov- og forskriftsendringer og anbefaler en videreføring av dagens organisering av vannforvaltningen. 3 BAKGRUNN FORHOLDET TIL VANNDIREKTIVET Hovedelementet i departementenes forslag er at vannforvaltningsplanene ikke lenger skal vedtas som regionale planer etter plan- og bygningsloven, og at fylkeskommunene dermed ikke lenger skal utføre arbeidet som regional vannmyndighet. I stedet foreslås det at utvalgte fylkesmenn får ansvaret for å koordinere det forberedende regionale arbeidet, mens Miljødirektoratet skal utarbeide oppdaterte vannforvaltningsplaner og sørge for høring av disse. Systemet med fylkeskommunen som regional vannmyndighet ble innført som del av forvaltningsreformen i Tidligere var det fylkesmannen som utførte denne oppgaven. Som begrunnelse for endringen ble blant annet vist til hensynet til lokal forankring av vannforvaltningsarbeidet. LVK konstaterer dermed at departementenes endringsforslag nå i stor grad innebærer en tilbakeføring til situasjonen slik den var før Innledningsvis finner LVK grunn til å bemerke at dagens organisering av vannforvaltningsarbeidet, og systemet med regionale vannforvaltningsplaner, samsvarer godt med EUs vanndirektiv. Det heter eksempelvis i direktivets artikkel 13: «1. Member states shall ensure that a river basin management plan is produced for each river basin district lying entirely within their territory.» Videre er det et generelt prinsipp i vanndirektivet at nasjonale myndigheter skal sikre god lokal forankring for arbeidet, og at beslutninger fortrinnsvis bør tas på lokalt eller regionalt nivå. Dette fremgår eksempelvis av punkt 13 i direktivets fortale, hvor det uttales: «Decisions should be taken as close as possible to the locations where water is affected or used.» Departementene har i høringsnotatet fremholdt at «Flere av endringene foreslås for å bringe vannforskriften mer i samsvar med vanndirektivets ordlyd.» LVK kan imidlertid ikke se at den overordnede problemstillingen om vannforvaltningsarbeidets regionale forankring, som er nevnt her, i det hele tatt er drøftet. LVK anser dette som den grunnleggende problemstillingen høringsnotatet reiser og finner det kritikkverdig at departementene ikke har drøftet spørsmålet. LVK forventer at det tas stilling til dette i den videre prosessen med endringsforslagene. Norge er som kjent forpliktet til å påse at endringer i det nasjonale forvaltningssystemet ikke strider mot våre EØS-rettslige forpliktelser.

3 Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar Side 3 av 8 4 DEPARTEMENTENES FORSLAG OM ENDRINGER I ORGANISERINGEN AV VANNFORVALTNINGEN 4.1 Generelle kommentarer til forslaget Etter LVKs forståelse ligger tre hovedbegrunnelser til grunn for departementenes forslag: 1. Arbeidet i neste planperiode vil bli mindre omfattende, ettersom det kun er tale om en revurdering og oppdatering av de eksisterende planene. 2. Prosessen i forrige runde var ikke organisert tilfredsstillende, og det er derfor nødvendig med endringer. 3. Staten bør ha ansvaret for oppgaver som forutsetter et nasjonalt helhetsgrep. LVK kan ikke se at noen av disse begrunnelser, verken enkeltvis eller samlet, danner et holdbart saklig grunnlag for de fundamentale endringer departementene foreslår. LVK vil utdype dette i det følgende: Arbeidet i neste planperiode bør ikke bli mindre omfattende Det er riktig at det ifølge 15, 25 og 29 i vannforskriften er tale om en revurdering og oppdatering av kunnskapsgrunnlag, tiltaksprogram og forvaltningsplaner i neste planperiode. Det blir imidlertid en for enkel slutning når departementene uten videre legger til grunn at prosessene som følge av dette vil bli mindre omfattende enn i første planperiode. Dette skyldes flere forhold: En lang rekke tilstandsvurderinger og mulige tiltak ble i første planperiode utsatt som følge av manglende miljødata samt manglende økonomiske analyser. Det vil derfor i kommende planperiode være behov for et arbeid av vesentlig omfang i mange vannforekomster for å sikre et godt nok beslutningsgrunnlag, samt behov for ressurser til å gjennomføre de tiltak som i forrige periode ble utsatt som følge av manglende data. Dette ble også påpekt i Riksrevisjonens vurdering av vannforvaltningsarbeidet i 2016: «Samtlige vannregionmyndigheter framhever i de regionale plandokumentene at det har vært for dårlig kunnskapsgrunnlag til å kunne fastsette tilstanden til mange vannforekomster. Undersøkelsen viser at tilstanden til 86 prosent av vannforekomstene er vurdert uten overvåkingsdata, men er basert på miljøfaglige ekspertvurderinger eller mindre pålitelige data. Mangelen på miljødata har ført til at 36 prosent av vannforekomstene med behov for tiltak, ikke kan få iverksatt miljøforbedrende tiltak før de kartlegges ytterligere. Dette innebærer for mange av disse at tiltak for miljøforbedring ikke vil bli iverksatt før i neste planfase, som først begynner i 2021.» 1 Videre ble en lang rekke miljømål, etter å ha blitt vedtatt i regional vannforvaltningsplan av fylkestingene, avvist av KLD i den endelige nasjonale godkjenningen. Bare om lag 10 % av miljømålene som ble vedtatt for de regulerte vassdragene, ble godkjent av departementet. At miljømålene ikke ble godkjent innebærer slik 1 Riksrevisjonens rapport s. 9, finnes på

4 Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar Side 4 av 8 LVK forstår det at for disse vannforekomstene har departementet bestemt at Godt Økologisk Potensial, GØP, allerede er ansett oppnådd. LVK stiller spørsmål ved om slike konklusjoner for så mange vassdrag kan være i tråd med forskriftens krav, særlig i lys av at det også for miljømålet GØP er et minstekrav til fungerende akvatisk økosystem. Det er LVKs syn at en lojal etterlevelse av vannforskriften kreverat det må gjøres nye vurderinger for svært mange av disse vannforekomstene i neste planperiode. Det er LVKs syn at disse faktiske forholdene om prosessene og konklusjonene for første planperiode burde ha vært nevnt i høringsnotatet, fordi de endrer høringsnotatets forutsetning om at arbeidet vil bli mindre omfattende i andre planperiode. Slik LVK ser det manglet mange av endringene på nasjonalt plan en tilfredsstillende begrunnelse. Endringene på vannkraftområdet ble gjort hovedsakelig for å tilpasse miljømålene til et forhåndsdefinert maksimum for akseptabelt krafttap på 1,1 1,7 TWh. Som det fremgår av punkt nedenfor, er det LVKs syn at denne forsyningssikkerhetsmessige begrunnelsen for de omfattende endringene av de regionalt vedtatte vannforvaltningsplanene mangler det nødvendige rettslige grunnlaget. Det er etter LVKs syn derfor en uriktig slutning når det i høringsnotatet legges til grunn at neste planperiode vil bli langt mindre omfattende. En lojal oppfølging av vannforskriften i samtlige vannforekomster vil slik LVK ser det måtte føre til at arbeidet i andre planperiode også blir omfattende. LVK finner det mer treffende å betegne neste planperiode som en videreføring av den første enn som en «annengangs» gjennomgang av allerede vedtatte forvaltningsplaner. Dette taler snarere for en opprettholdelse av gjeldende organisering av vannforvaltningsarbeidet enn den radikale endringen som foreslås. Med de omfattende begrensninger som ble gjort i prosessene i første planperiode vil en hovedutfordring i neste planperiode være å fullføre arbeidet med vannforvaltningsplanene for alle aktuelle vannforekomster. Det arbeid som skal utføres, bør derfor gjøre bruk av den kompetanse som ble bygget opp og de erfaringer som ble gjort i forrige planperiode. Denne kompetansen besittes i dag i de fylkeskommunene som er utnevnt som regionale vannmyndigheter Problemer i første planperiode skyldes ikke fylkeskommunene Når det gjelder prosessen i forrige planperiode er LVK enig i at arbeidet ikke fungerte optimalt. Ett av problemene var, slik departementene beskriver, at den nasjonale godkjenningen avviste de aller fleste av forslagene i de regionalt vedtatte planene i de regulerte vassdragene. En hovedbegrunnelse var hensynet til forsyningssikkerheten. Etter LVKs syn er det lite treffende når departementene synes å legge til grunn at de problemene som oppsto i første planperiode skyldes organiseringen av det regionale vannforvaltningsarbeidet. Tvert imot kan mange av misforståelsene og utfordringene i første ordinære planfase tilbakeføres til føringer gitt fra statsforvaltningen selv, som enten kom altfor sent eller som gikk altfor langt i statlige diktat. Fra mange miljøer, deriblant LVK, ble det gjentatte ganger under første planperiode etterlyst nødvendigheten av at hensynene til kraftforsyningen ble klargjort. Fraværet av denne klargjøringen kan ikke nå brukes som argument for de fundamentale organisatoriske endringer som foreslås Forsyningssikkerhet er et nasjonalt ansvar, men tillegges for stor vekt i høringsnotatet

5 Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar Side 5 av 8 Departementene har som begrunnelse for endringsforslagene også vist til at forsyningssikkerhet for elektrisk kraft er et nasjonalt ansvar. Det heter videre at samfunnshensyn og interesser av nasjonal karakter bør tilligge nasjonale myndigheter. LVK er ikke uenig i dette. Spørsmålet som må stilles er imidlertid om de vannforvaltningsplaner som ble fremlagt til statlig godkjenning på noen måte vil representere en utfordring for den nasjonale kraftforsyningssikkerheten, på kort eller lang sikt. Det er en kjensgjerning at det både i dag og i overskuelig tid fremover vil være et betydelig kraftoverskudd i Norge. I NVEs «Kraftmarkedsanalyse », publisert i oktober 2017, anslår NVE for eksempel: «Norges kraftoverskudd øker fra rundt 5 TWh i dag, til i underkant av 15 TWh i Av samme rapport følger at utviklingen i Norden samlet sett er enda mer markant: «Kraftoverskuddet i Norden øker derfor fra 7 TWh i 2017 til 28 TWh i 2030.» NVE anslår altså at kraftoverskuddet i Norge vil tredobles, og i Norden firedobles, i perioden frem til Uansett sikkerhetsmargin er det på det rene at summen av de miljømål som ble satt av regionale myndigheter ikke vil rokke ved hensynet til forsyningssikkerheten. Det foreligger heller ingen vurderinger av eller opplysninger om at de miljømål som ble satt i de regionale vannforvaltningsplaner og de tiltak som ble anbefalt iverksatt for en gjennomføring av dem, på noen måte ville utgjøre noen trussel eller utfordring for kraftforsyningssikkerheten. I tillegg er det en kjensgjerning at de beregnede krafttap er basert på grove standardiserte beregninger (Q95), som i mange tilfelle vil være et for høyt vannslipp og som dermed gir et for høyt beregnet krafttap. Det er derfor LVKs syn at hensynet til forsyningssikkerheten ikke kan brukes som argument for en statliggjøring av vannforvaltningsarbeidet. LVK finner det videre nødvendig å påpeke at et mulig hensyn til forsyningssikkerheten ikke står i noen annen stilling i dag enn det gjorde da vannforvaltningsmyndigheten i 2010 ble lagt til fylkeskommunene. Under enhver omstendighet finner LVK det nødvendig å minne om at av alle de sektorer som er omfattet av vannforskriften og vannforvaltningsplanene, herunder landbrukssektoren, forurensningssektoren, vann og avløpssektoren mv, er det bare for vannkraftsektoren spørsmålet om forsyningssikkerhet som nasjonalt anliggende vil kunne komme til anvendelse. Departementenes vidtgående forslag til endringer av organiseringen av vannforvaltningsarbeidet er basert på feil diagnose, og medisinen som foreskrives blir dermed etter LVKs oppfatning uriktig. Etter vårt syn vil en bedre løsning være at det i neste planperiode i god tid settes klare saklige, nasjonale rammer som fylkeskommunene som regional vannmyndighet kan legge til grunn når det utarbeides forslag til regionale vannforvaltningsplaner Betydningen av lokal forankring og utfordringer knyttet til dette. Lokal forankring og beslutningsmyndighet er et grunnleggende prinsipp i vanndirektivet. I punkt 13 i direktivets fortale heter det:

6 Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar Side 6 av 8 Decisions should be taken as close as possible to the locations where water is affected or used. Priority should be given to action within the responsibility of Member States through the drawing up of programmes of measures adjusted to regional and local conditions. Av fortalens avsnitt 14 heter det videre at The success of this Directive relies on close cooperation and coherent action at Community, Member State and local level as well as on information, consultation and involvement of the public, including users. Det er LVKs syn at dagens organisering av vannforvaltningen innebærer en lojal etterlevelse av disse grunnleggende demokratiske og forvaltningsrettslige prinsipper. Det er videre LVKs syn at departementenes foreslåtte endringer støter an mot disse prinsipper. Departementenes forslag innebærer at ingen avgjørelser lenger skal tas lokalt, ettersom både utarbeidelse og godkjenning av planen skal skje på nasjonalt nivå. I tillegg er også fylkesmannen, som ifølge forslaget skal legge til rette for regional deltakelse, en statlig institusjon. Dermed blir lokale og regionale myndigheter i praksis tilsidesatt i beslutningsprosessen, stikk i strid med forutsetningene i vanndirektivet. Mot dette kan innvendes at departementene i høringsnotatet synes å legge til grunn at fylkeskommunen og andre lokale krefter fortsatt vil spille en rolle som høringsinstanser og samarbeidspartner for fylkesmannen. Høringsnotatet inneholder imidlertid få om noen opplysninger om hvordan denne medvirkningen skal organiseres. Heller ikke er det opplyst noe om hvordan regionale og lokale organer skal tilføres nødvendig fagkompetanse. Tvert imot heter det i høringsnotatet at endringsforslagene «(..)forventes å gi en betydelig reduksjon i økonomiske og administrative konsekvenser.» LVK kan ikke forstå dette annerledes enn at vannforvaltningsarbeidet slik det i dag er utført på regionalt nivå, skal bygges ned. Gjennom arbeidet i forrige planperiode er det bygget opp en betydelig kompetanse i kommuner og fylkeskommuner over hele landet. Disse instansene er dermed i utgangspunktet godt rustet for å delta i prosessen. Problemet er imidlertid at departementenes forslag ifølge høringsnotatet vil medføre en vesentlig reduksjon i bevilgningene til dette arbeidet i fylkeskommunene. Dette vil nødvendigvis medføre en betydelig reduksjon i fylkeskommunenes vannforvaltningsarbeid, og en gradvis nedbygging av kompetansen. Regionale myndigheter vil dermed ikke lenger ha de nødvendige forutsetninger for å kunne komme med konstruktive innspill i høringsprosessen. Realiteten vil være at fylkeskommunene langt på vei vil måtte melde seg ut av vannforvaltningsarbeidet, og den regionale forankringen vil dermed opphøre. I tillegg vil planene miste demokratisk legitimitet ettersom det ikke lenger er politisk valgte organer som treffer vedtak om å godkjenne planene. Resultatet av departementenes forslag vil bli en langt mer sentralisert prosess, der staten i praksis vil utforme regionale vannforvaltningsplaner uten at de regionale interessene selv vil kunne påvirke prosessen. Ved siden av å være et problem for innholdet i planene, er dette også et problem for prosessens legitimitet. I nåværende planperiode har man sett en økende misnøye med statens rolle, ettersom det endelige resultatet i svært liten grad var forankret lokalt. I stedet ble beslutningene truffet av departementet. Kommuner og fylkeskommuner opplevde at det ble lagt ned et betydelig arbeid med de regionale vannforvaltningsplanene, men at dette langt på vei ble sett bort fra i de nasjonale

7 Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar Side 7 av 8 godkjenningsvedtakene. Departementenes forslag i høringsnotatet vil ikke bedre denne situasjonen, men snarere forsterke følelsen av avmakt, regionalt og lokalt. 4.2 Nærmere om LVKs syn Det er LVKs syn at dagens system, med fylkeskommunen som regional vannforvaltningsmyndighet, i all hovedsak bør opprettholdes. Gjennom nåværende planperiode er det gjort en rekke erfaringer og bygget opp en vesentlig kompetanse hos lokale og regionale myndigheter, og interessen og engasjementet rundt vannmiljøet er betydelig styrket. I tillegg har omfattende samordningsbehov blitt løst mellom ulike samfunnssektorer. Dette er i seg selv vesentlige verdier å ta vare på, og i neste planperiode bør det bygges videre på dette. Som Riksrevisjonen påpeker i sin rapport, har det vært utfordringer med gjennomføringen av planprosessene, blant annet knyttet til deltakelse fra sektormyndighetene inn i det regionale arbeidet, og i utarbeidelsen av nasjonale retningslinjer som regionale myndigheter kan legge til grunn i sitt arbeid. Dette må forbedres i neste planperiode, først og fremst ved at nasjonale retningslinjer for de regionale vedtakene må utarbeides på et langt tidligere tidspunkt og bygge på saklige tverrsektorielle hensyn. 5. Høringsnotatets forslag er i strid med grunnleggende planrettslige prinsipper Norge er et av Europas fremste «vannland» med om lag vannforekomster. Vår vannrikdom er viktigere enn vår oljerikdom. Vannet vårt gjennomsyrer all arealforvaltning i Norge enten det er i form av innsjøer og vann eller i form av rennende vann og vassdrag. Plan- og bygningsloven er grunnstenen i vår arealplanlovgivning. Loven gjelder «for hele landet, herunder vassdrag», som det heter i 1-2 om lovens virkeområde. Det fremgår av lovens formålsbestemmelse i 1-1 annet ledd at «Planlegging etter loven skal bidra til å samordne statlige, regionale og kommunale oppgaver og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser.» Denne samordningen av ulike forvaltningsnivåer og på tvers av sektorer er en hovedfunksjon med loven. Dette utdypes i bestemmelsens fjerde ledd, hvor det fremgår at «Planlegging og vedtak skal sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter.» Det er LVKs syn at forslaget i høringsnotatet bryter med de planrettslige prinsipper som plandelen av loven bygger på. Disse planrettslige prinsipper er en grunnsten i all arealforvaltning, og en grunnsten i vårt lokaldemokrati. LVK finner det særlig betenkelig med et slikt prinsipielt brudd på et område som omfatter store deler av våre naturressurser, vannet. Den samordning mellom ulike sektormyndigheter og samhandling mellom ulike forvaltningsnivåer som dagens vannforvaltningssystem bygger på, kan være krevende, men er et uttrykk for at de avveininger som må foretas i spørsmål om bruk og vern av vannforekomstene er sammensatte og forutsetter slik samhandling. Nettopp dette helhetsperspektivet er absolutt nødvendig for en robust og langsiktig forvaltning av vannressursene, på samme måte som i all annen arealforvaltning. Den overordnede rammen for plan- og bygningsloven er nettopp at de ulike forvaltningsnivåer skal spille sammen og at hvert forvaltningsnivå skal påse at interesser av lokal, regional eller nasjonal karakter blir tilfredsstillende ivaretatt Det er en fremmed tanke at store deler av arealforvaltningen blir statliggjort i større grad enn nasjonale hensyn skulle tilsi. Som Miljødirektoratet med

8 Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar Side 8 av 8 rette påpeker i sin høringsuttalelse av 20. desember 2017 er naturmangfoldloven, som foreslås som nytt hjemmelsgrunnlag, «(..)ikke et lovverk for sektorsamarbeid og sektorovergripende planlegging og bred medvirkning som kan erstatte plan- og bygningslovens regler.» - Det er LVKs syn at direktoratet gjør rett i å etterlyse hvilken planstatus vannforvaltningsplanene vil få etter forslaget i høringsnotatet. En frikobling fra plan- og bygningslovens konsistente plansystem vil føre galt av sted. LVK vil endelig bemerke at det verken reelt eller lovteknisk er holdbart som departementene foreslår at «(..)forarbeidene til plan- og bygningsloven 8-2 fremdeles skal gjelde for tolkning av bestemmelsen i vannforskriften om virkningene av endelig godkjent forvaltningsplan.» Når lovbestemmelsen ikke lenger skal gjelde, fremstår det som en merkelig lovgivningsteknikk å henvise til bestemmelsens «forarbeider» som rettskilde for forståelsen av en forskrift hjemlet i annen lov. Virkningene av regional plan er også nettopp bestemt ut fra den prosess med involvering, høring og vedtak som ligger forut for slike planer. 6. Høringsnotatets forslag bryter med Stortingets innstilling til regionreform, Innst. S 377 ( ) I ovennevnte innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen avgitt 2. juni 2016 fremholdt en samlet komite betydningen av at en reform av det regionale forvaltningsnivået må «(..) legge til rette for en positiv samfunnsutvikling i alle deler av landet, basert på regionale fortrinn, forutsetninger og prioriteringer. Regionreformen skal legge til rette for samordnet oppgaveløsning og sektorovergripende initiativer i regionene.» Regjeringen Solberg I understreket at «(..)folkevalgte regioner kan spille en viktigere rolle enn i dag i å oppnå dette», og fortsatte: «Regionreformen skal også bidra til å styrke lokaldemokratiet på regionalt nivå. At folkevalgte har et ansvar for å legge til rett for samfunnsutvikling, har en demokratisk egenverdi og innebærer også maktspredning, Begrunnelsen for et regionalt folkevalgt nivå sammenfaller dermed med et av regjeringens mål for kommunereformen målet om å spre makt og bygge samfunnet nedenfra.» LVK savner en omtale i høringsnotatet av hvordan forslagene til fundamentale endringer i vannforvaltningen samsvarer med det politiske grunnsynet som regionreformen bygger på, og som er gjengitt ovenfor. Når det i høringsnotatet uttales at fylkeskommunene «(..)ikke lenger kan pålegges noen formell rolle i arbeidet», finner LVK det vanskelig å se noen konsistens i de to sakene. Med vennlig hilsen Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar Leder