Isbn

Transkript

1 1

2 Isbn

3 Forord Vinningskriminalitet er et problem som særlig preger urbane sammenhenger. Rapporten belyser særskilte utfordringer med Ran i den globale byen. I 2013 var ordskiftet om ranstrusselen intens i flere medier. Byen var i perioder preget av en betydelig frykt for ran. Både myndighetene og andre aktører iverksatte særskilte tiltak for å forebygge mot ran og trygge befolkningen. Spørsmål om vekst i antallet ran, hvem ranerne var, hvordan de opererte og hvordan de tenkte, sto sentralt. Den foreliggende rapporten er del 2 av en bredere rapportering om ranene. Del 1 belyser omfang og trender i ransproblemet i 2013, slik det kommer til uttrykk i anmeldelser. I del 2 knyttes omfangsdataene til et materiale som viser hvordan mediene framstilte ransproblemet. I tillegg til disse delrapportene om ran fra politiets side, har Norsk institutt for by og regionforskning gjennomført en kvalitativ studie av Unge ranere i den globale byen. Til sammen gir rapportene et bredt og sammensatt bilde av utfordringer med ranskriminalitet i en sammensatt, teknisk avansert og raskt foranderlig urban sammenheng. Her kan medienes framstillinger av fenomenet ikke skilles skarpt fra problemet selv. Politidistriktet håper rapportene kan anvendes av ulike aktører, som sammen må håndtere både lovbruddene som begås, forestillinger om trusselen og befolkningens opplevelse av trygghet. Oslo politidistrikt, desember 2014 Visepolitimester Sveinung Sponheim 3

4 4

5 Innhold Innhold Innledning: Anmeldelser og medier Bakgrunn Problemstilling Forbindelsen mellom medier og anmeldelser Analysemodeller; «moralsk panikk» og «anmeldelsestrapp Moralsk panikk Modellen fra voldtektsundersøkelsen Operasjonalisering Metode Resultater: Medieoppslag og anmeldelser Medienes ransbølge Vekst i anmeldelser? Årlig vekst? Månedlig vekst? Samvariasjon mellom medieintensitet og anmeldelsesfrekvens? Typer av ran Årskurver for ulike typer anmeldte ran Samvariasjon for medieoppslag og anmeldte ranstyper? Yngre, mer sårbare ofre? Samvariasjon medieoppslag og sårbare ofre Farligere ran? Samvariasjon medieoppslag og grovere ran? Større verdier ranet? Samvariasjon medieoppslag om ran og ransutbytte? Oppsummering og konklusjon Moralsk panikk? Politiets kommunikasjon Utvikling av teori og metode Oppsummert Vedlegg: Anmeldelser og medier Vedlegg 1: Definisjon av idealtypiske former for ran Vedlegg 2: Korrelasjonsanalysen, tekniske informasjoner

6 6

7 1 Innledning: Anmeldelser og medier 1.1 Bakgrunn I løpet av 2013 var personran gjenstand for stor oppmerksomhet i den norske samfunnsdebatten. Gjennom ulike plattformer for kommunikasjon, både dagspresse, TV-stasjonene, twitter og andre sosiale medier ble det formidlet historier og statistikk om ransproblemet. Særlig ble situasjonen i Oslo politidistrikt omtalt. Flere av oppslagene gjaldt ungdommer som ranet andre unge samt en straffeprosess mot en gruppe unge ranere i Oslo. I tillegg til fokuset på barn- og ungdomsran var temaet den generelle ranstrusselen som rammet den enkelte innbygger og bruker av byen. Mange aktører var involvert i debatten. Antakelig forsterket ordskiftene i de ulike mediene hverandre. Liknende situasjoner er blitt beskrevet av andre med begreper som «mediestorm» og «ekkokammer». 1 Medieoppslagene ga til sammen et inntrykk av stor fare. De bidro til å intensivere og forme politidistriktets innsatser mot barn- og ungdomsran, ran av mobiltelefoner og ran av person på offentlig sted generelt. Politiet var en deltaker i samfunnsdebatten, ikke minst på twitter, og ble hyppig brukt av journalister som kilde til beskrivelser av trusselsituasjonen. 2 Også de strategiske analytikerne i politiet ble involvert, primært som leverandører av anmeldelsesstatistikk om ransproblemet. Politikere, både lokalt og sentralt, var engasjert. Nedenfor er noen av overskriftene som ble publisert i ordskiftet om ran: 25.oktober 2013, NRK: Ransbølge i Oslo 18.november, Dagsavisen 2013: Erna Solberg rystet av ransbølgen ber innvandrerforeldre ta affære. 19.november 2013, VG: 1 av 2 er utrygge nå er Oslos befolkning skremt. 7.januar 2014, Osloby: Barneran-tiltalte fylte opp rettssalen 8.januar 2014, Document.no: 18 av 19 barneranere fra Groruddalen 1 «Ekko-kammer» betyr at informasjoner og ideer bekreftes og forsterkes ved gjentakelser innenfor et lukket system. Motforestillinger, alternative informasjoner og tolkingsrammer slipper ikke til. Kan også kalles «tunnelsyn». Når visse forestillinger gjentas og bekreftes intenst over flere plattformer, er det også beskrevet som «informasjonsstorm». Disse kan gå på tvers av nasjonale grenser og utgjøre globale diskurser. Se. f.eks. Hendricks, V. & P. Hansen (2014): Infostorms. New York: Copernicus books/springer. 2 Se vedlegg 1, figur 8 i NIBRs rapport Dyb, E. (2014): Unge ranere i den globale byen, NIBR-rapport 2014:20. Se også dokumentasjonen av medienes bruk av politiet som kilde, i av rapport fra mediestudenter omtalt i. 7

8 Undringen som ligger til grunn for den foreliggende studien, handler om hvorvidt ransoppslagene og frykten de bidro til, hadde grunnlag i en faktisk økt risiko for å utsettes for ran, og/eller om de utløste en grunnløs frykt og var del av en såkalt «moralsk panikk», som i neste omgang skapte flere anmeldelser. Studien er del 2 av mer omfattende undersøkelse av ran og trusler anmeldt til Oslo politidistrikt Årsaken til å undersøke forbindelsen mellom medieoppslag og ransanmeldelser nærmere, er at ransrapportens del 1 ga resultater som kunne tyde på at mange av de store overskriftene i mediene ga skjeve framstillinger av ransproblemets utvikling, både med hensyn til dets størrelse, karakter og kjennetegn ved offer og gjerningsmenn. Oslo politidistrikt opplevde en liknende situasjon for voldtekt i Også den gangen var medieoppmerksomheten intens, og både frykten i befolkningen og anmeldelsestallene økte. En dypere analyse viste imidlertid at veksten langt på vei så ut til å være effekter av medieoppslagene selv, som skapte økt frykt og årvåkenhet for mulige seksuelle overgrep og vilje til å anmelde. Antallet anmeldelser sank da medieoppmerksomheten opphørte. 3 Flere studier er gjort i Norge og internasjonalt av liknende fenomener. De problematiserer måten lovbrudd framstilles på gjennom de ulike mediene og den samlede effekten dette kollektive fokus har på folks persepsjon og frykt. En gruppe mediestudenter analyserte i 2014 nettopp dagspressens representasjon av ransproblemet i 2013, og beskrev dette som «fryktjournalistikk» med «mediert panikk». 4 I den kriminologiske faglitteraturen er slike prosesser beskrevet som «moralsk panikk», som beskrives mer detaljert senere. 1.2 Problemstilling Del 1 av ransrapporten for 2013 beskriver særtrekkene ved hendelsene som ble anmeldt til Oslo politidistrikt som ran/utpressinger dette året, samt trendene i ransutviklingen over tid. I denne del 2 av undersøkelsen settes dataene fra den første undersøkelsen inn i en ny sammenheng, med følgende mål: 3 Sætre, M. & Grytdal, V. (2012) Voldtekt i den globale byen. Anmeldelser og medieoppslag. Strategisk stab. Oslo politidistrikt. Frykt for voldtekt er studert som uttrykk for moralsk panikk av flere, se f.eks. Lee, S. (1996): Carnal Knowledge: Rape on Trial. London: Hamish Hamilton 4 ww.osloby.no/oslodebatt/husker-du-ransbølgen html. Se også Fosli, K. (2014): Medias innflytelse på justispolitiske beslutninger. En gjennomgang og analyse av ulike kommunikasjonskanaler. Caro forlag. 8

9 Å belyse om det medieformidlede trusselbildet var uttrykk for en overreaksjon og «moralsk panikk», eller om den intensiverte beskrivelsen av ransproblemet i norske medier i 2013 var forankret i trender i selve ransproblemet i samfunnet. Som bidragsyter til kunnskapsstyrt politiarbeid har Oslo politidistrikt som mål om å drive kumulativ kunnskapsutvikling med sine strategiske analyser. Her betyr det at resultatene fra analysen blir drøftet i lys av konklusjonen om påvirkningsmekanismer og moralsk panikk fra voldtektsundersøkelsen i Forbindelsen mellom medier og anmeldelser Medieforskere har poengtert at man ikke kan skille helt mellom kriminalitet og medienes framstillinger av kriminalitet. 5 Mediene fungerer ikke som passive formidlere av «speilbilder» av sosiale forhold, ei heller når det gjelder lovbrudd. Mediene er aktive i å konstruere forestillinger, og påvirkes av sin samtid i måten de gjør det på. Slik forandres konvensjonene for framstilling av sosiale konflikter over tid, der det historisk skapes ulike tidstypiske fortellinger av lovbrudd. Måten konflikter begrepsfestes som kriminalitet, hvordan denne kriminaliteten beskrives og hvilke inntrykk av risiko den samlede medieframstillingen gir bud om, kan oppleves og brukes forskjellig innenfor ulike mottakergrupper og nettverk. Forestillingene kan være lite representative for mange gruppers faktiske erfaringer med lovbrudd og de følelser og betydninger som i utgangspunktet tillegges slike erfaringer. Mediene er med sine forestillinger, med på å forme folks fortolkninger av sine erfaringer, følelsene knyttet til disse, og måten man beskriver andre og seg selv og sine livserfaringer på. 6 Medieframstillinger av kriminalitet synes dermed å virke tilbake på folks fortolkninger og opplevelser av risiko i sine omgivelser. 7 Gjennom ulike kommunikasjonsmønstre og samspill mellom mottakere, kan medienes budskap skape følelser av flere slag. Ulike mottakergrupper i befolkningen reagerer på forskjellige vis. Enkelte studier peker på en såkalt «smitteeffekt» eller «copy-cat effekt», der budskapet i mediene trigger latente tilbøyeligheter hos risikosøkere, som f.eks. ranere og seksualovergripere. 8 Budskap 5 Se Pollack, E. (2001): En studie i medier och brott, Stockholm: Institutionen för journalistik, medier och kommunikation, Stockholms universitetet 6 Den komplekse kommunikasjonssituasjonen i liberale mangfoldssamfunn, der budskap fortolkes og anvendes forskjellig i et uendelig spekter av språkspill, er bl.a. behandlet av Lyotard, F. (1979): La condition postmodern. Paris: Les Éditions de Minuit.. Om skiftninger i og mellom menings- og realitetssystemer, se f.eks. Welsch, W. (1997). Unsere postmoderne Moderne. Berlin: Akademie Verlag 7 Se f.eks. Smolej, M., Kivivuori, J. (2006): The Relation Between Crime News and Fear of Crime, i Journal of Scandinavian Studies on Criminology and Crime Prevention, pp Se f.eks. Berkowitz, L. (1993). Aggression. Causes, consequences and control. New York, Mcgrew-Hill Book Company, Suretter, R. (2002). "Self-reported copy cat crime among a population of serious and violent juvenile 9

10 kan videre gjøre ulike mottakergrupper mer sensitive for nettopp erfaringer som ligner de medieomtalte, f.eks. krenkende seksuelle tilnærminger. Endring i såkalt «risikopersepsjon» handler om hvordan individet vurderer en risiko kognitivt og emosjonelt, hvilket påvirkes av frykt som igjen kan påvirkes av medienes budskap. 9 Medienes måte å fortelle om lovbrudd på kan imidlertid også bidra til en av-sensitivisering og fremmedgjøringseffekt, der folk undertrykker følelsen av krenkelse, viljen til å definere hendelser som lovbrudd og anmelde dem til politiet. Oppslag og omtale kan dermed påvirke ikke bare hva som skjer av lovbruddshandlinger, men også hva som er vanlige fiendebilder, antakelser om risiko og fryktnivået i en kultur. Dette gir et bakteppe for hvordan den enkelte fortolker og reagerer på egne erfaringer. Slik påvirkes også hvilke erfaringer den enkelte definerer som lovbrudd, hva vedkommende velger å politianmelde og til slutt hva som registreres i kriminalstatistikken. Medienes budskap kan sågar påvirke hvordan politiet fortolker og håndterer hendelser. 10 Dette innebærer at heller ikke de problembeskrivelser politiet gir er upåvirkede, nøytrale representasjoner, selv om de gjerne tillegges en særlig validitet. De blir stående som statens, og dermed hele befolkningens, representasjoner av virkeligheten. Både medienes representasjoner og befolkningenes og politiets kulturelle «blikk», samt politiets prioriteringer, arbeidsmetodikk, vokabular og tekniske hjelpemidler, er dermed vevd inn i grunnlaget for statistikken og kunnskapen politiet besitter. 11 Medienes framstillinger av samfunnstrusler kan forme og fargelegge dette grunnlaget for statistikken og bli til selvoppfyllende profetier. 1.3 Analysemodeller; «moralsk panikk» og «anmeldelsestrapp» Moralsk panikk En enkel definisjon av «moralsk panikk» er at den omhandler en overdreven oppmerksomhet om et problem, som er ute av proporsjon med problemets virkelige karakter, og som skaper en offenders." Crime and Delinquency 48: 46-69, Coleman, L. (2004). The Copy Cat effect. New York, Paraview Pocket Books. 9 Kahneman, D., P. Slovic, et al. (1981). Judgement under uncertainty - Heuristics and Biases. Cambridge, Cambridge University Press. Se også Schachter, S. and J. Singer (1962). "Cognitive, social and physiological determinants of emotional state." Psychological Rewiew Se dokumentasjonen av feedback loop for anmeldelser av voldtekt i Sætre, M & Grytdal, V. (2012): Voldtekt i den globale byen 2011, strategisk stab, Oslo politidistrikt. Mer om politiets foranderlige risikopersepsjon, se f.eks. Hellesø-Knutsen, K. (2013): Jakten på risiko. Vurderinger, følelser og valg hos patruljerende politi. Doktorgradsavhandling ved Det Samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Stavanger. 11 Se Høigård, C. (1997): Kriminalitetsbilder og kriminalstatistikk, i Finstad & Høigård: Kriminologi, Oslo: Pax. Se også Lewis, C. (2013): The truth about crime statistics, i The Police Journal, vol 86, 3, pp

11 overdreven frykt. 12 Internasjonalt har det vært dokumentert at ran har vært objekt for overdreven og fryktskapende medieoppmerksomhet, og en av de tidlige, berømte studiene av moralsk panikk, omhandlet nettopp ranskriminalitet. 13 Det finnes etter hvert flere teorier om hva slik moralsk panikk er uttrykk for og hvilke prosesser som ligger til grunn. 14 Vanligvis viser man til flere steg i en utvikling: En plutselig og overdreven frykt for en samfunnsgruppe, subkultur eller tilstand. 2. Mediene er sentral aktør bak frykten ved å framstille, eller videreformidle for andre, stereotype budskap om gruppen/tistanden som farlig, der de overdriver alvoret og omfanget av faren. 3. De stigmatiserte gruppene blir syndebukker og symboler for bredere normendringer i samfunnet, som egentlig har med dype strukturendringer å gjøre. 4. Gjennom myter og skjeve representasjoner av statistikk forsterker mediene inntrykk av at gruppen/tilstanden utgjør en uovervinnelig fare, som indirekte setter alle i rollen som maktesløse offer. 5. På vegne av det moralske fellesskapet iverksetter politiet og andre moralske entreprenører mottiltak og bygger opp forsvarsverk. 6. Den tilsynelatende uovervinnelige faren forsvinner dernest like fort som den kom. Flere har pekt på at ved moralske panikk omgjøres strukturelle konflikter til kollektiv fordømmelse av visse befolkningsgrupper, som framtrer som folkefiender. Panikken skaper konsensus rundt bestemte verdier som holdes av samfunnets elite, og legitimerer nye og mer inngripende kontrolltiltak. 16 Bevegelsene kan være bevisst initiert ut fra en politisk strategi, der målet er å provosere fram en respons og vilje til innsats, blant annet i krigssituasjoner. 17 Andre hevder at fortellinger om fryktede grupper får betydning som sosialt lim, som samler folk til et kulturelt fellesskap i det ellers flytende og fragmenterte forbrukersamfunnet. Mediene, særlig de 12 Young, J. (2009) Moral Panic. Its origins in Resistance, Ressentment and the translation of Fantast into Reality. British Journal of Criminology, 49, Se Hall, S., et al Policing the Crisis: Mugging, the State and Law and Order. London: Macmillan Press 14 Se f.eks. Critscher, C. (2008): Moral Panic: Past, Present and the Future, Sociological Compass 2/4, pp Denne beskrivelsen av moralsk panikk bygger på en såkalt «prosessuell modell», utviklet av Stanley Cohen (1973): Folk Devils and Moral Panics. St Albans, UK: Routledge. Hos Chas Critsher er den satt i kontrast til en attribusjonsmodell fremmet av Goode & Ben-Yehudas (1994). Se Critcher, C. (2008): Moral Panic Analysis: Past, Present and the Future, Sociological Compass 2/4, pp Se f.eks. Cohen, Stan (1973): Folk Devils and Moral Panics. St. Albans, UK: Rutledge. Se også Christie, N. Og Bruun, K (1985): Den gode fiende. Narkotikapolitikken i Norden. Universitetsforlaget: Oslo. 17 Se: 11

12 konkurranseutsatte nyhetsformidlerne, identifiserer og visualiserer stadig nye fiendebilder og offergrupper, som omfavnes av befolkningen, fordi de gir følelser av indre samhold. 18 Et spekter av fryktede samfunnsproblemer er blitt studert som formet av moralsk panikk. Dette gjelder også utfordringer som er satt på den globale dagsorden, så som frykten for aids, medievold, klima, narkotika og terror. 19 Kritikken mot dette perspektivet har omhandlet flere aspekter ved teorien. Blant annet handler det om hvordan den reduserer alle følelser av frykt til irrasjonelle reaksjoner på tomme trusselbilder, hvordan modellen for kommunikasjon mellom medier og mottakere mangler kompleksitet, samt den ensidige forståelsen av medieaktørers intensjoner og valg.. 20 Sist, men ikke minst, er det også blitt poengtert at myndigheter ofte ikke ønsker noen overdreven frykt i befolkningen Modellen fra voldtektsundersøkelsen Problemet med teorien om «moralske panikk» er at den vanskelig lar seg dokumentere empirisk. Man kan aldri få undersøkt etterskuddsvis hvordan opplevd utsatthet for farer og antall anmelder ville ha utviklet seg, dersom den initiale medieoppmerksomheten og politiinnsatsen ikke hadde funnet sted. 22 Gjennom Oslo politidistrikts studier i 2011 og 2012 av dreiningen i hva som ble anmeldt som voldtekt i en periode der mediene intensiverte sitt fryktbudskap, ble det likevel mulig å se nærmere på relasjonen mellom fryktskapende medieoppslag og anmeldelser. Modellen utviklet her, er overførbar til denne studien av ran. I 2011 var det overfallsvoldtekt som fikk en intens medieoppmerksomhet. Da året 2011 var omme kunne Oslo politidistrikt oppsummere at det ikke bare hadde vært en enestående medieoppmerksomhet om overfallsvoldtekt dette året, men også rekordmange politianmeldelser av voldtekt. En påfølgende analyse viste at det ikke var antall anmeldte overfallsvoldtekter som hadde økt i takt med medieomtalen. Isteden var det en usedvanlig sterk samvariasjon mellom oppslagene om overfallsvoldtekt og antall anmeldelser for festrelaterte hendelser, 23 eldre 18 Se gjennomgangen av behandlingen av fryktkultur hos Furedi, Altheid og Bauman i Critcher, C. (2011):For a political economy of moral panics, i Crime, Media, Culture, 7, 3, ) 19 Critscher, C. (2008): Moral Panic: Past, Present and the Future, Sociological Compass 2/4, pp Se blant annet Miller, D. & Kitzinger, J. m.fl. (eds) (1998): The Circuit of Mass Communication: media Strategies, Representations and Audience Reception in the AIDS Crisis, London: Sage, og Cornwell, B. & Linders, A. (2002): The Myth of Moral Panic ; An Alternataive Accoant of LSD Prohibition, i Deviant Behavior, 23: Jewkes, Y. (2004): Media and Crime. Thosand Oaks: Sage 22 Se Young, J. (2011): Moral panics and the trangressive other, i Crime, Media, Culture, 7, 3, s Korrelasjonen var på r=0,81** 12

13 hendelser som lå mer enn 1 måned tilbake i tid, samt anmeldelser fra fornærmede som var beruset, kvinne over 30 år og med psykiske og rusrelaterte problemer. Samtidig gikk antallet anmeldelser av relasjonsvoldtekter ned. Konklusjonen var at budskapet om økt risiko for overfallsvoldtekt så ut til å ha skapt flere anmeldelser, ikke på grunn av «smitteeffekter» (copy cat), men ved å forsterke frykt og opplevelser av fare (risikopersepsjon), især blant enkelte grupper. Resultatet ga opphav til en modell av en anmeldelsestrapp der trinnene følger prosessen fra av at noe erfares til at erfaringene institusjonaliseres som juridiske lovbrudd: 24 Medienes fortellinger om lovbrudd kan påvirke alle trinnene, både tilbøyeligheten 1) til å begå slike lovbrudd (smitteeffekten), 2) oppleve og følge erfaringene som krenkelser (persepsjon), 3) responderer på erfaringene med anmeldelse (reaksjon), og til slutt 4) i rettssystemet til å tolker, kategoriserer, registrerer og saksbehandler hendelsene som lovbrudd (institusjonalisering). Voldtektsundersøkelsens resultat tilsa at det var trinn 2 (risikopersepsjon) og 3 (reaksjon), som ble påvirket av mediestormen om voldtekt og som produsert en feedback loop, der budskapet om økt fare ble en selvoppfyllende profeti. Anmeldelsestrapp med steg for mediers mulige påvirkning av anmeldelser: 1. Erfaringsverden: Hendelser 2. Forståelse/persepsjon: Forståelser, følelser og språk for hendelsene som en type sosial handling (f.eks. som «overgrep» og «voldtekt»). 3. Reaksjon: Valg av respons på den sosiale handlingen (f.eks. som politianmeldelse) 4. Institusjonalisering: Formalisering av handlingen inn i samfunnsinstitusjonens vokabular, registre og saksbehandling, (f.eks. innramming av handlingen som juridisk lovbrudd og som konflikt mellom «fornærmet» og «gjerningsmann»). 1.4 Operasjonalisering De intensiverte budskapene om ranstrussel i 2013 gjaldt mange medier, også dagspressen på nett og papir. Det er denne dagspressen vi i den videre analysen benytter som utvalg for å utforske relasjonen mellom medieoppslag om ran og ransanmeldelser. Relasjonen belyses i den andre enden med statistikken over anmeldte lovbrudd, som er en indikator på utviklingen i ransproblemet. Mørketallet for ranslovbrudd er ukjent og antakelig påvirkbart av flere forhold. 24 Modellen har også hentet inspirasjon fra prosessene for omforming av erfart virkelighet til institusjonelle realiteter beskrevet i Smith, D. (2005): Insitututional Ethnograpgy. A sociology for people. Oxford: Altamira Press 13

14 Problemstillingen som tidligere ble beskrevet, kan da operasjonaliseres og omformuleres som følger: Hvordan var forbindelsen mellom vekst i antall medieoppslag om risiko for personran i 2013, slik de kom til uttrykk i norske papir og nettaviser i 2013, og utviklingen i ransrisiko, slik kom til uttrykk i politianmelder av personran ved Oslo politidistrikt Når hypotesen som utforskes omhandler forbindelsen mellom medieoppslagene og «utvikling i ransrisiko» kan det siktes til flere dimensjoner ved en utvikling, ikke bare vekst i omfanget av problemet, her målt i antallet anmeldte ranstilfeller. Mediefokuset kan være begrunnet i at ranene forandrer seg og rammer nye grupper, f.eks. særlig forsvarsløse og sårbare, å som barn og unge. Videre er det særlig volden og skadepotensialet ved ran som gjør denne typen lovbrudd alvorlig. Dette handler både om psykisk vold, i form av trusler, og fysisk voldsutøvelse utført med eller uten bruk av gjenstander/våpen. Medieoppslagene kan ha vært forbundet med en forråing av denne volden, som utøves som del av ranet. Videre regnes ran som en alvorlig forbrytelse gjennom sin karakter som vinningslovbrudd. Medienes økte fokus på ran kan ha vært forankret i en tendens til økning i verdien på ransutbyttet. Den overordnede problemstillingen er dermed blitt konkretiseres til spørsmål om veksten i medieoppslagene om ran er forbundet med at det blir: a) flere ran, b) flere ran av en spesiell type, c) flere unge ransofre, d) grovere ran, c) større ransutbyttet. Problemstillingen er operasjonalisert på følgende vis: 1. Hvordan var samvariasjonen mellom vekst i antall medieoppslag om risiko for ran, slik det kom til uttrykk i norske papir og nettaviser i 2013, og utvikling i politianmeldte ran, som handler om: a. Omfanget av ransproblemet (målt i antall anmeldelser av personran totalt) b. Hvilke sammenhenger ranene skjer i(målt i antall anmeldelser for ulike «typer av ran») c. Hvem som blir ofre for ran (målt i antall anmeldelser for ran av ofre i ulike aldersgrupper) d. Grovheten i og farene forbundet med ranene (målt i antall anmeldelser av ran med bruk av ulike maktmidler) e. Størrelsen på vinningsutbyttet (målt i antall anmeldelser av ran med ulike utbytter) 14

15 2 Metode Utforskingen av forbindelsen mellom medieformidlede forestillinger om ran og politianmeldelser, er gjort gjennom kombinasjon av to typer metoder; 1) komparative analyser av endringer over tid i antall medieoppslag og anmeldelser om ran, 2) korrelasjonsanalyser av samvariasjon mellom antall medieoppslag om ran og typer av ransanmeldelser. Dataene om politianmeldte ran er hentet ut fra PAL/Strasak og BL, som er politiets analyseverktøy og straffesaks- og saksbehandlingsregister. 25 Dataene om intensiteten i medieoppslag om ran er hentet gjennom såkalt Retrieversøk i norske dagspresse på nett og papir. Som nevnt innledningsvis var nyhetsmediene på papir og nett ikke de eneste formidlerne i 2013 for budskap om økt ransfare. Politiet var f.eks. aktive på Twitter. Det er grunn til å anta at i relasjonen mellom mediene, virker deres ulike fokus, vokabular, budskap og forestillinger inn på hverandre. Datamaterialet i denne undersøkelsen er begrenset til det dagspressen formidlet på nett og papir. Materialet er ikke egnet til å identifisere hvordan andre medier direkte eller indirekte kan ha påvirke dagspressen. Målet med korrelasjonsanalysen er å analysere samvariasjonen mellom to variabler: «medieintensitet» og «anmeldelsesfrekvens» for ulike ranstyper. Antallet medieoppslag per måned er funnet gjennom såkalt Retrieversøk ut fra søkerordene Ran» (15326 treff), «Ransbølge» (904 treff), «Ungdomsran» (14 treff), «Barneran (367 treff)», «Ransoffer» (151 treff). Antallet treff for hver av søkeordene er summert for hver 14-dager perioder/måned for hele året eller hvert halvår 2013, som så er benyttet videre i korrelasjonsanalysen. Anmeldelseshyppigheten måles i antall ran anmeldt til Oslo politidistrikt hver 14-dagers-periode/måned for hele året eller hvert halvår For de 987 ransanmeldelser som ble anmeldt med gjerningssted i Oslo politidistrikt i 2013 og analysert i ransrapportens del 1, ble ran av foretak trukket ut. Korrelasjonsanalysen dekker da samtlige 936 «personran», som var den type ran mediene omtalte. Personranene er fordelt i ulike idealtyper, som ble identifisert i ransraportens del 1. De relevante kategoriene var beskrevet som «Festrelaterte ran» (371), «Fritidsrelaterte ran» (219), «Handelsrelaterte ran (41), «Jobb-/skolerelaterte ran» (72), «Sårbarhetsrelaterte ran» (144), «Annet» (89). Typene er definert ut fra fornærmedes fortelling om hendelsene, avgitt i avhør. Nærmere definisjon av typene foreligger i vedlegg 1, og den narrative metoden er beskrevet nærmere i ransrapportens første del. Tekniske informasjoner om korrelasjonsmålene er å finne i vedlegg Kilden for dataene om anmeldte ran er presentert bredere i ransrapportens del 1. 15

16 I tillegg til korrelasjonsanalysen benyttes komparativ metode som viser utviklingen over tid både for antallet medieoppslag og for anmeldelser av ulike typer ran og utpressing. Bakgrunnen for å kombinere de to metodene er blant annet at eventuelle «trege» og «sene» effekter som går utenfor tidsintervallene i korrelasjonsanalysen, blir synlig. Tidsseriedata visualiserer svingninger i antall medieoppslag og anmeldelser på en konkret måte, som gjør mulige sammenhenger mer intuitivt forståelig. Mønstrene som framtrer visuelt langs tidslinjer kan da også antyde noe om tidsrekkefølgen og mulige årsaks-virkningsforhold mellom variablene. Sammen med styrkemålet i samvariasjonen som korrelasjonsanalysen kan gi, får man flere måter å uttrykke relasjonen mellom mediefokus og anmeldelseshyppighet på, der retningen i sammenhengene mellom fenomenene antydes. Man må samtidig ta forbehold om mulige spuriøse sammenhenger, der en rekke andre, ukontrollerte variabler kan være alternative påvirkningsfaktorer. En mer fullstendig analyse av relasjonen mellom medier og anmeldelser vil kreve en utvidelse der flere medier er inkludert, også twitter, samt substansielle analyser både av ransoppslagenes og medienes bruk av kilder. 16

17 3 Resultater: Medieoppslag og anmeldelser Nedenfor gjennomgås data som kan belyse spørsmålet om intensiveringen i medieoppslag om personran i 2013 kan forbindes og begrunnes med at ranene 1) øker i antall, 2) forandrer form, 3) rammer yngre, mer sårbare ofre, 4) blir mer voldelige, eller om de 5) omhandler større verdier. Innunder spørsmålet om hvorvidt mediebildet ga en fornuftig representasjon av utviklinger i ransproblemet i samfunnet, er også et annet og vanskelig dokumenterbart spørsmål: Kan det være at medienes fryktpregede oppslag bidro til å forsterke antallet ransanmeldelser gjennom copy cat-effekter eller en fryktmotivert feed back loop? 3.1 Medienes ransbølge Ifølge Retriver-søk var det i 2013 til sammen medieoppslag i papir og nettmedier som omhandlet søkeordene «Ran», «Ransbølge», «Ungdomsran», «Barneran» og «Ransoffer». Fordelingen gjennom året var skjev og varierte fra måned til måned. Selv om de ulike spesifiserte søkeordene for ran gir varierende resultater for spredningen utover året, er det likevel gjennomgående for alle søkeordene at de får særdeles mange oppslag i november Tabell 1: Antall treff i Retriever/A-tekst for søkeordene: «ran», «ransbølge», «ungdomsran», «barneran» og «ransoffer» i norske papir i løpet av 2013, fordelt etter måned. Måned i Antall treff Antall treff Antall treff Antall treff Antall treff 2013 «ran» «ransbølge» «ungdomsran» «barneran» «ransoffer» Treff Totalt Januar Februar Mars April Mai Juni Juli August September Oktober November Desember Totalt

18 Antall oppslag Den samlede utviklingen i antallet medieoppslag som omhandlet ran, viser en bratt vekst i løpet av høsten Toppen nås i november med til sammen 3207 medieoppslag på de utvalgte søkeordene. Tendenser til uvanlig økning starter imidlertid allerede i oktober med 1993 oppslag, mens antallet tidligere på året har variert innenfor et intervall på 200 over og under I rekordmåneden november, er antallet oppslag rundt tredoblet av dette. I desember avtar imidlertid antallet oppslag brått, og reduseres til Dette kan muligens være et resultat av politiets og kommunens ekstraordinære innsatser mot ran denne måneden. Muligens er det en fallende interesse i mediene som gir utslaget, og muligens har julemåneden i seg selv et ekstraordinært preg. Muligens finnes andre årsaker. Den plutselige nedgangen er imidlertid forenlig med teorien om moralsk panikk som peker på at den overdrevne oppmerksomheten og frykten forsvinner like brått som den kommer. Figur 1: Utviklingen i samlet antallet treff på medieoppslag om ran per måned etter søkeordene «ran», «ransbølge», «ungdomsran», «barneran» og «ransoffer» i norske papirog nettaviser i løpet av (N=16762) Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des Medier Vekst i anmeldelser? Medienes interesse for ran kan la seg begrunne rasjonelt dersom det forut foreligger en betydelig vekst i ransproblemet. En vekst i medieoppslag uten en forutgående vekst i antall anmeldelser, kan tyde på moralsk panikk. Medienes dramatisering av problemene kan imidlertid selv påvirke og stimulere til anmeldelse. En umiddelbar vekst i anmeldelsene samtidig med eller umiddelbart i 18

19 Antall anmeldelser kjølvannet av en mediestorm, kan derfor ytterligere forsterke antakelsen om at det foreligger en moralsk panikk, selv om det også kan være uttrykk for at det begås flere ran Årlig vekst? Ser man tilbake på antallet ran som ble anmeldt i 2013, finner man ikke umiddelbart noe grunnlag for dramatiske medieoppslag om ran eller forsterkede fryktopplevelser. Selv om 997 ransanmeldelser, som til slutt ble resultatet i Oslo politidistrikt i 2013, er bekymringsfullt høyt, ligger dette likevel innenfor rammen av anmeldelser som har vært det vanlige svingningsrommet for ransanmeldelser i Oslo siden Toppåret i denne perioden var 2009, da 1105 ranstilfeller ble anmeldt. Sett i et tiårsperspektiv synes derfor ikke medienes budskap om «ransbølge» å være forankret i faktiske trender. Hypotesen om moralsk panikk får dermed støtte. Figur 2: Antall anmeldelser for ran og utpressing mottatt per år ved Oslo politidistrikt i perioden 2003 til Absolutte tall. Utvikling i antall registrerte anmeldelser for ran/utpressing per år Ran Sett i et noe kortere tidsperspektiv framgår det at ransanmeldelser har vært redusert hvert år siden toppåret Særlig 2012 representerte en markert nedgang. I en slik sammenlikning kan anmeldelsesnivået fra 2009 også leses som et vendepunkt fra oppgang til nedgang i de lange linjene i ranskriminaliteten. I internasjonal forskning har flere pekt på at overgangen til elektroniske betalingsformer, samt sterkere overvåkning og tekniske sikringen av verdifulle 19

20 Antall anmeldelser gjenstander og pengeverdier, har ført til at ran som modus for vinningskriminalitet taper aktualitet. 26 Dersom man forutsetter at det generelt er en relativt stabil, men synkende trend i ranskriminaliteten de siste årene, framstår økningen i antall anmeldelser i 2012 fra 2013 som en mindre, korrigerende svingning. Det er kun ved den begrensede toårs-sammenlikningen med 2012 at veksten i anmeldelsestallene for 2013 synes oppsiktsvekkende. Trender kan lett misforstås dersom man ikke har minst tre målepunkter langs tidslinjen av et fenomen og medienes påstander om at det i 2013 var en «ransbølge», synes misvisende. Moralsk panikk defineres gjerne ut fra mediers overdrevne og feilaktige gjengivelser av data. I dette tilfellet kan mistolkningen ha vært et resultat av at mediene opererte med et for begrenset tallmateriale til å trekke fornuftige konklusjoner om trender. Sett ut fra det lange tidsperspektivet får hypotesen om moralsk panikk støtte som forklaring på mediestormen om ran i Månedlig vekst? De intense medieoppslagene om ranstrusselen i 2013 spilte seg ut på høsten. Denne tidsspesifikke oppmerksomheten kunne la seg rasjonelt begrunne dersom også ransanmeldelsene økte på samme tidspunkt. Figur 3 viser at nettopp dette skjedde. Figur 3: Antall personran anmeldt til Oslo politidistrikt per måned i løpet av Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des Personran Se Brå (2012): Brottsutviklingen i Sverige år Brottsförebyggande rådet 2012: 13. Se også Willis, K. (2006): Armed robbery: Who commits it and why? Trends and issues in crime and criminal justice, Australian institute of criminology, vol

21 Antallet anmeldte personran økte relativt lineært utover året 2013, fra 42 anmeldelser i januar til 109 anmeldelser i oktober. Unntaket var en viss nedgang i juli og en bratt og mer betydelig nedgang i november og desember, da Oslo politidistrikt og andre aktører iverksatte særskilte tiltak for å få kontroll over situasjonen. Nedgangen i antallet anmeldelser for personran de siste to månedene bidro til at det samlede antallet ransanmeldelser i 2013 ikke nådde samme høyder som i I første omgang taler disse dataene over utviklingen i ransanmeldelser per måned 2013, for at mediene kunne forankre sine oppslag i økte anmeldelsestall. Begrepet om «bølge» synes ikke lenger så misvisende. Tesen om at medieoppslagene var del av en moralsk panikk svekkes dermed også, til fordel for en påstand om at mediene utøvde sitt samfunnsoppdrag ved å bevisstgjøre befolkningen om en økende trussel. Figur 4 viser imidlertid at utviklingen gjennom året 2013, med vekst i antall anmeldelser utover høsten, følger et sedvanlig sesongmønster. Det er kun i sammenlikning med året 2012 at mengden av ransanmeldelser på høsten 2013 virker avvikende og alarmerende høyt. I løpet av alle de siste fire årene for øvrig er det oktober og november som er toppmånedene for ransanmeldelser. Årsprofilen for ransanmeldelser har vanligvis vært sesongbetonet og hatt form som en «høstflo». Dette var ikke noe enestående for Oslo politidistrikt har selv ikke kunnet forklare årsakene til dette. Figur 4: Antall ran og utpressinger anmeldt til Oslo politidistrikt per måned i årene Absolutte tall. 140 Jus Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des

22 Flest ran ble anmeldt til Oslo politidistrikt i november 2010, med hele 122 anmeldte ran. I 2011 ble det anmeldt 118 ran samme måned. At det ble anmeldt 120 ran i oktober 2013 er derfor ikke oppsiktsvekkende og ikke uttrykk for en ekstraordinær «bølge» dette året, selv om det er bekymringsfullt mange ran. Fokuset og vokabularet som ble benyttet i mediene ranssituasjonen høsten 2013, kan derfor virke lite treffende. Man kan derfor konkludere spørsmålet om hvorvidt den månedsvise utviklingen i ranskriminaliteten i 2013 kunne forankre medienes store interesse på høsten, med et noe tvetydig svar. Bølgebetegnelsen som mediene brukte som metafor på utviklingen i ranskriminalitet i 2013 var ikke direkte misvisende, fordi dette har de senere år vært den sedvanlige profilen for ransanmeldelser gjennom et år. Grunnen til at «bølgen» framsto som særegen for 2013 mediene, var antakelig at denne profilen uteble i Mediene sammenliknet anmeldelsesprofilen kun for disse to årene. Resultatet var at situasjonen for 2013 ble misforstått som enestående. En krisedramaturgi ble spunnet rundt anmeldelsestall for ran, som om de utgjorde en akutt trussel, mens de fulgte anmeldelsesmønsteret som hadde vært vanlig for de foregående årene. Igjen kan det derfor gis en viss støtte til påstanden om moralsk panikk, selv om den ikke er entydig og mediene hadde rett i at det var en bekymringsfull økning i ransanmeldelser på høsten Samvariasjon mellom medieintensitet og anmeldelsesfrekvens? Når man følger tidsseriedataene over antall medieoppslag om ran og over anmeldelsesfrekvensen for personran gjennom året 2013, vises det seg at de to fenomenene følger noe ulike kurver i deler av året. For anmeldelsene stiger antallet relativt lineært gjennom året, unntatt en liten reduksjon i juli, fra 42 anmeldelser i januar til 109 i oktober. Etter dette faller antallet anmeldelser drastisk de siste to månedene, muligens fordi politiet og andre aktører iverksatte særskilte tiltak for å snu utviklingen. Medieoppslagene ligger derimot på et relativt stabilt nivå fram til og med september, for så å skyte i været oktober og november. I desember reduseres antall oppslag kraftig. Figur 5 visualiserer forholdet mellom anmeldelser og medieoppslag gjennom året

23 Antall personran Antall mediaoppslag Figur 5: Månedlig utvikling av medieoppslag og politianmeldelser av personran til Oslo politidistrikt gjennom året Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des Personran Medier I en slik generell og overordnet framstilling som i Figur 5 over, vises det på en intuitiv måte hvordan medienes sterkt intensiverte oppmerksomhet følger i betydelig etterkant av «sesongveksten» i antallet ransanmeldelser på høsten. Siden medienes fokusering på personran skjer i såpass klar etterhånd av den markante økningen i anmeldelser, svekkes påstanden om at medieoppmerksomheten var del av en moralsk panikk. Samtidig gjør det betydelige tidsintervallet mellom fenomenenes vekst at det blir mer usikkert om veksten i medieoppslag i det hele tatt kan tilskrives anmeldelsesveksten. I alle fall virker det som om dagspressen, som er vår datakilde, ikke har respondert umiddelbart på høstens anmeldelsesvekst. Hvordan twitter og andre plattformer for kommunikasjon kan ha respondert og virket videre inn på dagspressen, er uklart og må undersøkes særskilt. Resultatet med medienes intensiverte ransoppslag i god ettertid av anmeldelesvekst, kan tyde på at det ikke oppstår en feedback loop tilbake på anmeldelsestallene, på samme måte som politiet dokumenterte for voldtektsanmeldelsene i En slik loop ville medført et forhøyet antall anmeldelser samtidig med, eller umiddelbart etter, medieoppslagene. Ransoppslagene i mediene synes ikke å ha trigget hverken copy-cat effekter, ikke forsterket risikopersepsjonen og/eller viljen til å anmelde hendelsen man utsettes for som ran. Selv om mediene behandlet en gjentakende bølgeprofil i mønsteret for ransanmeldelser som om den var enestående for 2013, og dramatiserte innholdet i dette, virker det ikke som dette utløste noen moralsk panikk i befolkningen. Forskjellen man da kan observere i effekter av mediestormer for anmeldelsene av ran og voldtekt, gir grunn til å problematisere teorien om 23

24 moralsk panikk. Den kan synes for generell og bør antakelig spesifiseres for ulike lovbruddskategorier. De emosjonelle og rasjonelle føringene i trinnene i anmeldelsestrappen som ble nevnt innledningsvis, som handler om å begå, oppleve, fortolke og reagere på tilnærmelser er lovbruddsspesifikke, synes å virke ulikt for vinningsmotiverte lovbrudd og seksuelle krenkelser, og da antakelig også for andre. Oslo politidistrikt har foretatt en korrelasjonsanalyse som vise styrken i samvariasjonen mellom det månedlige antallet anmeldelser av personran og medieoppslagene om ran i året 2013 som helhet. Resultatet av korrelasjonsanalysen viser ingen signifikant samvariasjon. Dette kan ha vært en konsekvens av det betydelige tidsspennet mellom vekstkurvene for anmeldelser og medieoppslag som ble vist i Figur 5. Den tilsynelatende parallelle veksten i de to fenomenene skjer med såpass stort mellomrom i tid at de ikke fanges opp i et korrelasjonsmål som gjelder grad av samvariasjon innenfor en måned. Dessuten, siden utviklingen var såpass forskjellig for første og annen halvdel av året, kan resultatet være påvirket av dette. Korrelasjonsanalysen er derfor kjørt også for hvert av halvårene. Heller ikke her framkommer noen signifikant sammenheng mellom fenomenene. Resultatet av korrelasjonsanalysen kan tolkes på flere måter. For det første kan fraværet av samvariasjon tilsi at de intensiverte medieoppslagene ikke var forankret i en samtidig vekst i antall ransanmeldelser, hvilket gir støtte til tesen om moralsk panikk støtte. På den annen side kan det være mer rimelig å hevde at anmeldelsesveksten ga den etterfølgende mediestormen om ran en forankring, men at responsen var for treg til å kunne måles som månedsbasert samvariasjon. Slik fortolkning gir ikke støtte til tesen om moralsk panikk, selv om det fremdeles er slik at de intense oppslagene om ranstrusselen framstår som en kriseorientert dramatisering av en ikke uvanlig høst-bølge i ransanmeldelsen i Fraværet av signifikante korrelasjonen bekrefter for øvrig at dagspressens intensiverte oppslag om ran ikke utløste samme frykt, sensitivitet for krenkelser og vekst i anmeldelser, som tilfellet var for voldtekt i Andre mediers oppslag kan riktignok ha vært med på å skape den initiale veksten i ransanmeldelser. 24

25 3.3 Typer av ran Når ransoppslagene kan ha skapt frykt er det fordi folk lett antar at denne typen ran som omtales kan ramme tilfeldige, også en selv. Men ran utøves i bestemte sammenhenger, og ulike samfunnsgrupper er forbundet til disse på forskjellige vis og i ulik grad. Enkelte grupper er langt mer sårbare og utsatte for lovbrudd generelt, også for ran. Særlig utsatt er personer på prostitusjonsmarkedet og i sammenhenger preget av rus og psykisk ustabile personer. Andre bruker byen mer som fest- og underholdningssted og kan risikere krenkelser når de er alene og møter ukjente, eller har redusert dømmekraft og selvkontroll på grunn av beruselse. Igjen andre kan bli interessante mål for ran fordi de bruker byen som handlesenter og bærer store verdier på seg. Barn og unge kan være sårbare for andre ungdommer når hierarkier dannes og spilles ut mellom og i grupper. I del 1 av ransrapporten er de ulike sammenhengene for ran systematisert og det ble identifisert 5 ulik idealtyper av personran. De er kategorisert etter livssammenhengene den fornærmede var i da vedkommende ble ranet: Festrelaterte ran, Fritidsrelaterte ran, Jobb- og skolerelaterte ran, Handelsrelaterte ran og Sårbarhetsrelaterte ran. 27 Det er av interesse å vite om medienes intensiverte oppslag om ranstrusselen følger trusselbildet for en bestemte typer ran Årskurver for ulike typer anmeldte ran Det generelle mønsteret i ransanmeldelser i 2013, er at de preges av det som i ransrapportens del 1 ble kalt for «festrelaterte-» (37,6%) og «fritidsrelaterte» (22,2%) ran. Disse to typene ran er særegne og ulike seg i mellom. Festrelaterte ran skjer i forbindelse med bruk av byen som underholdningssentrum, gjerne på kvelds- og nattestid i helgene, og rammer ofte voksne personer som er beruset, i særdeleshet på alkohol. Fritidsrelaterte ran handler ofte om barn og ungdommer som er på vei til/fra fritidssysler og venner, og som rammes på dagtid/ettermiddag på ukedagene. 27 I tillegg kom såkalte «yrkesrelaterte ran» som utgjorde 5,1% av anmeldelsene og som omhandlet ran av foretak. Disse er trukket fra når vi behandler såkalte «personran». De som var ansatt i foretaket da det ble ranet og som selv ble en fornærmet i saken er inkludert imaterialet under kategorien «jobb-/skolerelatert ran.» Definisjon av de ulike typene finnes i vedlegg. 25

26 Antall anmeldelser Figur 6: Anmeldelser av ran/utpressing ved Oslo politidistrikt 2013 fordelt på idealtyper av ran. (N=986). Jobb/skolerelatert 7,3 % Sårbarhet 14,6 % Yrkesrelatert 5,1 % Annet 9,0 % Handelsrelatert 4,2 % Festrelatert 37,6 % Fritidsrelatert 22,2 % Ut fra de komparative tidsseriedataene ser det ut til å være anmeldelseskurvene for de festrelaterte og fritidsrelaterte ranene mediene følger. Ifølge Figur 7 vokser anmeldelsene for både fest- og fritidsrelaterte ran sterkt i antall utover høsten De når toppen i oktober, før antallet igjen synker i november og desember. Det finnes ikke data som forteller om det alltid har vært disse fest- og fritidsrelaterte relaterte ranene som har forårsaket den sesongtypiske veksten i ransanmeldelser på høsten. Som et utgangspunkt er imidlertid dette en rimelig antakelse. 28 Dagspressens interesse for ran når toppen først i november, to til tre måneder etter den store veksten i antallet anmeldelser av fest- og fritidsrelaterte ranene. Figur 7: Utviklingen i antall anmeldelser for ulike idealtypiske ran per måned til Oslo politidistrikt i løpet av Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des Festrelatert Fritidsrelatert Handelsrelatert Jobb/skolerelatert Sårbarhet Annet 28 Analysen av idealtypiske ran skjer for første gang på materialet fra

27 3.3.2 Samvariasjon for medieoppslag og anmeldte ranstyper? Korrelasjonsanalysen viser styrken i samvariasjon mellom antallet medieoppslag om ran per 14. dag i 2013 og antallet anmeldelser for ulik typer av ran i de samme tidsperiodene. Resultatet vises i Tabell 2. Mens korrelasjonsanalysen mellom antall medieoppslag om ran og det samlede antall ransanmeldelser for året 2013 ikke viste noen signifikant sammenheng, er situasjonen en annen her hvor dataene er brutt ned på typer av ran. Det framgår i Tabell 2 at det er en moderat til sterk signifikant og positiv samvariasjon (0,46*, sign. 0,023) mellom antallet medieoppslag og antallet anmeldelser for festrelaterte ran i Oslo politidistrikt per 14. dag gjennom året Dette betyr at jo flere/færre anmeldelser som mottas i Oslo politidistrikt av festrelaterte ran i året 2013 som helhet, desto flere/færre oppslag var det også i mediene om ransproblemet. For de øvrige typene av ran er det ingen samvariasjon mellom antall anmeldelser og antall ransoppslag i mediene. Tabell 2: Korrelasjon mellom antall anmeldelser for ulike typer ran og ransoppslag i mediene per 14.dag gjennom året 2013 som helhet. N=24 14-dagers perioder. Antall anmeldelser for ran per 14 dager i året 2013 som helhet: Medieintensitet per 14 dager Pearsons r Sign Antall enheter (14- dagers perioder) Totalt 0,38 0, Festrelatert 0,46* 0, Fritidsrelatert 0,28 0, Handelsrelatert 0,04 0, Jobb-/skolerelatert 0,08 0, Sårbarhet 0,141 0, Resultatet kan være et uttrykk for at medieoppslagene følger bevegelser i anmeldelsestallene for den typen ran som dominerer i ransmaterialet, nemlig festrelaterte ranene. Dette er likevel noe oppsiktsvekkende, sett i forhold til at mange av medieoppslagene i 2013 spesielt omhandlet barnog ungdomsran, som i ransmaterialet inngår i kategorien fritidsrelaterte ran. Det er også overraskende sett på bakgrunn av at det også var de fritidsrelaterte ranene som, ifølge tidsseriedataene, økte sterkt i antall på høsten 2013, sammen med de festrelaterte ranene. Fravær av signifikant korrelasjon mellom antall anmeldelser av fritidsrelaterte ran og medieoppslag, kan igjen tolkes i flere retninger. Det kan være et tegn på medienes overdrivelser og feilrepresentasjon og en fryktbasert moralsk panikk. Men resultatet kan også være knytte til metodiske svakheter, blant annet at målene på samvariasjon innenfor perioder av 14-dager og 27