Bokomtale 1. Paul Larsson: Organisert kriminalitet.

Transkript

1 (KRÅD)Det kriminalitetsforebyggende råd Jan Georg Christophersen Oslo, mars 2009, 5 sider ISBN: Bokomtale 1 Paul Larsson: Organisert kriminalitet. Oslo: Pax Forlag ISBN: Paul Larsson er dr. polit. i kriminologi. Han er professor ved Politihøgskolen og har tidligere blant annet vært seksjonssjef i Politidirektoratet, Seksjon for analyse og forebygging. I den nye boka presenteres en undersøkelse av hvordan vi i Norge forstår og benytter begrepet organisert kriminalitet. Larsson stiller innledningsvis spørsmålet hva er organisert kriminalitet? En vanlig oppfatning er at det er lovbrudd utøvd av en gruppe personer, ofte innenfor et bestående nettverk. Lovbruddene begås ut ifra vinnings hensikt og betraktes som alvorlige handlinger. I tillegg stilles det i boka spørsmål som for eksempel: Hva er en gruppe? Når blir en gruppe organisert? Hva menes med bestående? På dette området av kriminologien er kunnskapsstatus svak og fiendebildene mange. Boka gir et bilde av status innenfor forskningen. I tillegg reises en rekke problemstillinger som knytter seg til bekjempelsen av organisert kriminalitet og hvilke kostnader det sivile samfunn må bære som et resultat av denne typen lovbrudd. Kapittel 1 behandler hva vi i Norge legger i begrepet organisert kriminalitet. Det understrekes at det oppstår en rekke utfordringer uansette hvilken tilnærming vi velger. Organisert kriminalitet beskrives ved hjelp av eksempler på en rekke ulike former for lovbrudd. Forståelsen av den organiserte kriminaliteten bygger i stor grad på en oppfatning av tilstanden i andre land. Det vi ser i vårt land kan ikke på noen måte sammenlignes med forhold i enkelte andre stater. Dette styrkes av den forskningen som det vises til som gir et mer realistisk og nyanserte bilde. Begrepet organisert kriminalitet har mye av det samme problemet ved seg som økonomisk kriminalitet ; det er mangetydig og derfor uklart. Isteden for å utgjøre et verktøy for politi og påtalemyndighet blir det en hindring. I kapitlet pekes det på at narkotikasmugling ofte betraktes fra politiets side som ensbetydende med organisert kriminalitet. Likeså når det gjelder handlinger som knyttes til miljøer som A,- og B-gjengene og MC-miljøene. Motorsykkelgjenger oppfattes ofte av politiet som organiserte, men består i virkeligheten av selvstendige personer som har slått seg sammen i medlemsorganisasjoner. Mange av dem er ustraffet og samles fordi de har en felles interesser 1 Paul Larsson (2008). Organisert kriminalitet. Oslo: Pax Forlag A/S ISBN:

2 for motorsykler. Ransmiljøer er et annet område hvor mindre grupper begår lovbrudd. Politiet ser disse som spesialister på ran og kaller det ikke sjelden organisert kriminalitet. Tilfeller av meget alvorlige lovbrudd, som for eksempel NOKAS-ranet, sees som et resultat av organisert kriminalitet. Dommen peker på en ad hoc gruppe, sammensatt med dette konkrete ranet som målsetting. Alkoholsmuglere blir ofte betraktet som organiserte lovbrytere, men forholdet er at det ikke sjelden er selvstendige transportører som tar spriten inn i landet på forskjellige måter. Fortjenesten kan være god og konsekvensene lindrige om de skulle bli tatt. At de finnes et løst sammensatt distribusjonsnett for smuglerspriten kan ikke betraktes som en organisasjon. Utenlandske grupper som driver tyverivirksomhet i Norge er løst sammensatte grupperinger. De viser høy grad av profesjonalitet, men de kan ikke betraktes som en organisasjon. Menneskehandel og prostitusjon har fått stor oppmerksomhet. Virksomheten består av transport, overføring, husing og utnyttelse av mennesker. Virksomheten er av meget alvorlig karakter, men den foregår ikke i en organisasjon slik en organisasjon vanligvis fungerer. Løst sammensatte internasjonale kontaktnett er involver, men det er ikke riktig å kalle det organisert kriminalitet, mener Paul Larsson. Begrepet organisert kriminalitet behandles i kapittel 2 og det trekkes opp noen viktige skillelinjer, mellom organisert kriminalitet som begrep og som virksomhet. Organisasjonsprinsippet er det viktigste ved den organiserte kriminaliteten. Organisert kriminalitet er en form for krenkelse som blir utført på en mer strukturert måte enn det som er vanlige ved tradisjonell kriminalitet. Denne form for kriminalitet involverer grupper av mennesker, store eller små og samarbeid for å utøve lovbruddene. Handlingene forutsetter planlegging, fordeling av oppgaver, lederskap, kommunikasjon og finansiering. Begrepet organisert kriminalitet er politisk, og som sådan viktig for hvordan samfunnet setter inn mottiltakene. For å være i stand til å sette inn mer effektive mottiltak mot organisert kriminalitet, må samfunnet benytte forskningsresultater på dette området og lære fra erfaring med forebyggende tiltak. I den norske praktiseringen av begrepet kan man finne trekk som viser tilbake på noen hovedelementer for forståelsen. Disse faktorene finner vi igjen i EUs definisjon av organisert kriminalitet og i den norske straffelovens 60a. Paragrafen sier organisert kriminell gruppe, men er ikke klar på hva som legges i begrepet. Hertil kommer at heller ikke forarbeidene er særlig klare på dette feltet. Videre skal samarbeidet ha vart over en viss tid, det skal foreligge mistanke om gjennomførte alvorlige kriminelle handlinger og handlingene må være styrt av en målsetting om vinning og/eller makt. I praksis oppstår det betydelige vanskeligheter når både EUs definisjon og straffelovens formulering skal følges. Dette betyr at politiet ikke har gode data på hvordan man praktiserer Riksadvokatens retningslinjer i Rundskriv nr. 1/2003 om alvorlig kriminalitet. Det vi kan konstatere er at strl. 60a ikke har vært benyttet ofte. I kapittel 3 behandles organisasjonsaspektet som viser at det ikke er tilstrekkelig gjennomdrøftet og forstått. Allikevel drives det lite forskning på feltet. Mange former for kriminalitet er organisert, men utføres ikke nødvendigvis av kriminelle organisasjoner. I denne sammenheng oppstår spørsmålet om vi har kriminelle organisasjoner i Norge som har bestått over tid? Svaret som gis i boka er at vi har fleksible nettverk og eksemplet som benyttes er A,- og B-gjengene, ungdomsgrupper bestående av vennenettverk. MC-gjenger er et annet eksempel. Debatten om de små og de store organisasjonene har vi hatt lenge. Det som ofte framkommer når saker kommer opp, er selvlærte entreprenører som egentlig er 2

3 idealistiske amatører. Bakmenn finnes nok i visse deler av kriminalitetsbildet, for eksempel innefor spritsmugling og narkotikatrafikk, men å kalle dem store eller små blir et definisjonsspørsmål. Kanskje er de store i norsk målestokk, men små internasjonalt? Det man med betydelig grad av sikkerhet kan slå fast er, at uansett størrelse er de få og driver sin virksomhet på andre måter enn det legale næringslivet. At organisert kriminalitet skulle ha en grenseoverskridende karakter viser seg ved nærmere studier kan være en sannhet med modifikasjoner. Organisert kriminalitet har ofte en lokal forankring. I noen kriminelle grupper er identitet meget viktig. Derfor kan det i slike grupper forholdsvis raskt oppstå voldelige tendenser. Men ikke sjelden er identifiseringen med gruppen ikke spesielt sterk. Ut av denne situasjonen kommer det to kategorier som det kan være nyttig å skille mellom: De profittmotiverte og de sosiale. Når en tilfeldig sammensatt gruppering begår lovbrudd kan man ikke kalle det organisert. Det kreves en viss grad av kontinuitet. Imidlertid finnes det grupperinger i Norge som har holdt ut med hverandre i årevis, særlig innenfor smuglernettverk. Profittmotivet i organisert kriminalitet behandles i kapittel 4. Den organiserte kriminaliteten har økonomisk vinning som motiv. I så måte likner den både tradisjonell vinningskriminalitet og økonomisk kriminalitet. Men de handlingene man sikter til når begrepet brukes har endret seg over tid. I boka behandles illegale markeder og motivene som man finner hos de som er involvert. Da viser det seg at det er mye mer enn bare penger som driver den som havner i organisert kriminalitet. For eksempel spenningsmomentet for forretningsmenn som finner at livet kan by på langt mer enn trivielle, hverdagslige aktiviteter. En etablert forestilling er at organisert kriminalitet genererer enorme summer som må hvitvaskes. Hittil har det ikke vært lansert metoder som på en sikker måte kan benyttes i bergningen av hvor store summer det dreier seg om. Det har heller ikke vært ført saker for retten med organisert kriminalitet som har hatt særlig stort omfang. En forklaring kan være at mange i disse miljøene har stort forbruk, det som kommer lett går lett. Kanskje behovet for hvitvasking derved begrenses. Teoretisk skilles det gjerne mellom økonomisk kriminalitet som skriver seg fra lovlig virksomhet og den organiserte kriminaliteten. At det forekommer sammenblanding mellom disse formene er utvilsomt, men likevel kan det være av betydning å forsøke å holde et skille. Særlig fordi skillet går mellom legal og illegal virksomhet. Videre er det vanskelig å skille mellom organisert kriminalitet og tradisjonell vinningskriminalitet som utøves på en systematisk måte. Sistnevnte kan betraktes som kriminalitet i nettverk som forekommer i mer eller mindre organisert form. Denne type kriminalitet oppfyller sjelden ovennevnte krav til organisering. De uklare skillelinjene medfører en risiko for å tillegge de som begår lovbruddene større profesjonalitet enn det de i realiteten har. Kriminelle nettverk behandles i kapittel 5 og her pekes på at netteverk defineres ut fra to mengder: en mengde aktører og en mengde relasjoner mellom disse. Netteverksperspektivet viser til relasjoner mellom individer og grupper som er av en viss varighet. Hvilken styrke relasjonen har avleses gjennom frekvensen i relasjonene. Men også andre faktorer som flersidighet, ensidighet, gjensidighet og symmetri trekkes inn i forholdene. Analyser av kriminelle nettverk kan forklare hvordan personer rekrutteres til organisert kriminalitet. I boka omtales også hvordan kriminelle karrierer kan avleses i personers integrering i netteverket og 3

4 hvor tette bånd vedkommende har til sentrale aktører. Videre pekes det på at nettverkstilknytningen er viktig for informasjonsstrømmen i kriminelle organisasjoner. Av særlig viktighet i organisasjoner som dette, er tilliten mellom aktørene. Det pekes på det faktum at ofte benyttes begrepet gjenger og organisert kriminalitet om hverandre. Det er viktig å være klar over at dette er to ulike begreper som har sine egne forskningstradisjoner. Det man kan si om definisjonsspørsmålet er at kriminelle gjenger ofte knyttes til identifikasjon og samhold, men den organiserte kriminaliteten i større grad retter seg mot inntjening gjennom forretningsvirksomhet. At det holdes et skille mellom disse to former for kriminalitet kan være nyttig fordi de beskriver to ulike sosiale fenomener. Grunnene er at den organisert kriminalitet i det vesentlige rettes mot vinning, mens gjengkriminalitet er mer innholdsorientert. Som Larsson uttrykker det: Gjenger er et ungdomsfenomen, mens organisert kriminalitet er for voksne. Det stilles også et viktig spørsmål om hvordan vi skal oppfatte terrorisme; er det krig eller er det kriminalitet? Forfatterens konklusjon at det har liten hensikt å slå sammen begrepene terrorisme og organisert kriminalitet. Grunnen er at den viktigste forskjellen syne så være bakgrunnen for aktiviteten. Organisert kriminalitet har i første rekke økonomisk profitt som sin målsetting, mot at terrorisme som oftest har et ideologisk siktemål. Larsson viser i kapittel 6 at det i liten grad foreligger teorier som kan forklare årsakene til organisert kriminalitet. Grunnen kan være at det er åpenbart at organisert kriminalitet begås for å tjene penger. Men forklaringer på samfunnsnivå kan trekkes inn, for eksempel der samfunnsmekanismer har brutt sammen og forårsaker tilstander som legger til rette for dannelse av kriminelle gjenger. Likeså behandles i boka forklaringer på gruppenivå. Boka konkluderer med at organisert kriminalitet ikke kan løsrives fra den økonomiske aktiviteten i samfunnet, men derimot må betraktes som en forlengelse hvor handlingene speiler samfunnet. I kapitlene 7 og 8 viser Larsson et utvalg av tiltak som er satt i verk for å forebygge og oppklare organisert kriminalitet. Ved å koble sammen krigsmetaforer, rettsvesenets innsats med hvitvasking og terrorisme får man det til å se ut som om samfunnet er i en krigslignende tilstand. Dette er på ingen måte den situasjon vårt land befinner seg i. Myndighetene så seg nødt til å gjennomføre regelendringer tidlig på 2000-tallet og opprettet nye organer som potensielt skal bekjempe den organiserte kriminaliteten. Et eksempel er Rådet for samordnet bekjempelse av organisert kriminalitet (ROK). Et annet organ CATCH som har som oppgave å bekjempe internasjonale forbrytelser og annen alvorlig kriminalitet. Begge disse enhetene er nå integrert i Den nasjonale enheten for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos) og utfører oppdrag hvor sakene er omfattende og kompliserte, samtidig som det ytes bistand til mindre politidistrikt når behovet melder seg. Larsson behandler også spørsmålet om bruk av utradisjonelle politimetoder i bekjempelsen av organisert kriminalitet. For eksempel internasjonal samarbeid, kost nytte funksjoner, inndragning og finansiell etterforskning. Larsson konkluderer med et spørsmål Hva skulle vi gjort uten den organisert kriminalitet?. Den norske bekjempelsen av organisert kriminalitet har ikke vært spesielt vellykket, men den har på en måte samlet motstanden over politiske skillelinjer. Det kan vanskelig dokumenteres at de omfattende investeringene av samfunnets midler og nye etterforskningsmetoder har ført til færre lovbrudd. En grunn kan være at drivkreftene befinner seg utenfor landets grenser. Men organiserte kriminaliteten har påviselig vært nyttig for mange, særlig har det skapt karrierer i politikken og i politiet. Det man etter hvert har 4

5 erfart er at kampen mot lovbruddene har sine røtter i en global sammenheng og som sådan ikke kan vinnes på nasjonalt plan. Tema er viktig og godt dokumentert. Framstillingen i boka er gjennomarbeidet og gir et balansert bilde. Datagrunnlaget er systematisk behandlet og følges av gode praktiske eksempel som gjør innholdet lett tilgjengelig. Boka bidrar til å systematisere informasjon om organisert kriminalitet. Derved utvides kunnskapsgrunnlaget som skal danne basis for mer effektive strategier i bekjempelsen av organisert kriminalitet i tiden som kommer. Innholdet har både strategisk og operativ nytteverdi som viser nødvendigheten av fortsatt forskning på dette feltet av kriminologien. 5