Realkonkurrens og idealkonkurrens - sensorveiledning

Transkript

1 Realkonkurrens og idealkonkurrens - sensorveiledning 1. Innledning Realkonkurrens og idealkonkurrens betegner to ulike situasjoner der to eller flere forbrytelser kan pådømmes samtidig med én felles dom. Realkonkurrens er der flere forbrytelser er begått suksessivt (i flere handlinger), og hvor disse pådømmes under ett. Idealkonkurrens er når gjerningspersonen har forøvet flere forbrytelser i samme handling, og disse pådømmes under ett Oppgaven formulerer ingen underspørsmål. Den gir foranledning til å drøfte hva henholdsvis realkonkurrens og idealkonkurrens er, samt hvordan disse formene for konkurrens kan anvendes i praksis. Den gir også foranledning til å redegjøre for hvordan straff utmåles i konkurrenstilfeller. Noen kandidater vil nok også foreta en rettspolitisk vurdering av reglene omkring straffelovens regler om konkurrens. I det følgende skal jeg først redegjøre for relevant pensum (2), deretter drøfte realkonkurrens (3) og idealkonkurrens (4), så straffutmålingen ved konkurrens (5) og til sist sier jeg noe om hvordan jeg mener eksamensbesvarelsene bør vurderes (6). 2. Pensum Real- og idealkonkurrens er godt dekket i begge variantene av hovedlitteratur. I Alminnelig strafferett (Andenæs 2004, ved Matningsdal og Rieber-Mohn) er problemstillingene omhandlet på s (de to konkurrensformene) og s (straffutmålingen ved konkurrens). I Strafferett (Eskeland 2006) er problemstillingene omhandlet på s (de to formene) og s (straffutmålingen). Det følgende bygger hovedsakelig på Andenæs framstilling. 3. Realkonkurrens Når flere straffbare handlinger som er begått suksessivt pådømmes under ett i samme rettssak, dreier det seg oftest om handlinger av samme, eller i hvert fall beslektet, slag. Tiltalen omfatter for eksempel en lang rekke tyverier. Vi snakker da om likeartet realkonkurrens. Noen ganger kan tiltalen omfatte forbrytelser av forskjellig art, for eksempel voldtekt, ran og heleri. Vi snakker da om ulikeartet realkonkurrens. Når handlinger som er av samme art eller beslektede er begått i nær tilknytning til hverandre, kan det noen ganger være vanskelig å avgjøre om man skal betrakte gjerningspersonens forhold som én sammenhengende forbrytelse eller som flere forbrytelser i realkonkurrens. Det enkleste er de tilfellene der lovbestemmelsen beskriver én varig eller sammensatt virksomhet, slik som «gjentatt mishandler» (strl. 219) eller «deltager i en Forening» (strl.

2 330). Her vil det være snakk om én forbrytelse, selv om gjerningsbeskrivelsen er overtrådt flere ganger isolert sett. Slike forbrytelser kalles kollektivforbrytelser. Også ellers er det vanlig å sammenfatte flere handlinger til én forbrytelse når de blir foretatt i umiddelbar sammenheng. Selv om gjerningspersonen har slått fornærmede flere ganger rett etter hverandre, blir det bare straffet som én legemsfornærmelse, og en tyv som borttar flere gjenstander fra samme sted, blir bare dømt for ett tyveri. Selv om handlingene ikke blir foretatt i umiddelbar sammenheng, og selv om de ikke er beskrevet i lovteksten som en varig eller sammensatt virksomhet, kan flere handlinger betraktes som en fortsatt forbrytelse. Det vil for eksempel være tilfelle når overgriperen over tid regelmessig har hatt seksuell omgang med en 15-åring (strl. 196) eller når kassereren stadig vekk har forsynt seg av kassen (strl. 255). I utgangspunktet vil det være en fordel for gjerningspersonen om handlingene betraktes som én forbrytelse, pga. utmålingsregelen som gir en skjerpet strafferamme ved konkurrens (jf. strl , se nedenfor). Men det kan etter omstendighetene være omvendt; tyveriutbyttet overstiger totalt sett grensen for ordinært tyveri (strl. 257), mens hvert enkelt tilfelle bare gjelder verdier som isolert sett vil falle inn under den mildere naskeribestemmelsen (strl. 391a). Sondringen kan også få betydning for spørsmålet om foreldelse. Betraktes handlingene som en fortsatt forbrytelse, kan alle handlingene (hele forholdet) straffes, selv om de tidligste handlingene isolert sett ville vært foreldet, så lenge minst én av handlingene ikke er det. Dette følger av ordlyden om at foreldelsesfristen løper «fra den dag det straffbare forhold er opphørt» (strl. 68, jf. Rt s. 917). På liknende vis kan handlinger som inngår i et fortsatt forhold, men som er foretatt utenfor området for straffelovens virkeområde, straffes i Norge dersom minst én av handlingene i det fortsatte forhold er foretatt her. Hvorvidt en serie handlinger skal anses som en fortsatt forbrytelse, vil ellers bero på en totalvurdering som beskrevet i Rt s. 203: «Spørsmålet om en står overfor ett fortsatt straffbart forhold eller enkeltstående lovovertredelser, beror på en helhetsvurdering, der sammenheng i tid, tilknytning til samme sted og et eventuelt felles forsett er momenter av betydning.» For eksempel ble det betraktet som ett forhold at en kafévert over lengre tid hadde solgt øl ulovlig (Rt s. 25), og at en far gjentatte ganger over tid hadde hatt seksuell omgang med sin mindreårige datter (Rt s. 60). Er det lengre avstand og løsere sammenheng mellom handlingene, blir det gjerne betraktet som flere isolerte forbrytelser. Forholdene kan også betraktes som en fortsatt forbrytelse selv om handlingene omfatter forskjellige straffebud, som når en overgriper overtrer strl. 195, mens forholdet etter at barnet fyller 16 år, faller inn under strl I slike tilfeller begynner foreldelsesfristen å løpe først når straffansvar etter samtlige straffebud er foreldet (Rt s. 786). Andenæs bemerker, når det gjelder straffutmålingen, at sondringen mellom en fortsatt forbrytelse og flere forbrytelser ikke alltid vil tillegges betydning, selv om strafferammen skjerpes når handlingene betraktes som flere isolerte forbrytelser. Det er nemlig ikke nødvendigvis slik at

3 straffverdigheten er større når handlingene betraktes som flere forbrytelser enn når de betraktes som én forbrytelse (Andenæs 2004, s. 368). 4. Idealkonkurrens Med idealkonkurrens menes at gjerningspersonen i en og samme handling har forøvet flere forbrytelser. For eksempel kan den som gjennomfører et bedrageri ved hjelp av et falsk dokument, straffes for både bedrageri (strl. 270) og for bruk av falsk dokument (strl. 183). Likeledes kan den som voldtar sin 15-årige datter, straffes for voldtekt (strl. 192), seksuell omgang med barn under 16 år (strl. 196) og incest (strl. 197). I de ovennevnte tilfellene er det snakk om ulikeartet idealkonkurrens, men det kan også være likeartet idealkonkurrens, som når gjerningspersonen i én avisartikkel fremsetter injurierende beskyldninger mot to forskjellige personer (strl. 247). Ved begge former for realkonkurrens betraktes handlingene som selvstendige forbrytelser og kan pådømmes ved siden av hverandre (det er nettopp dette som ligger i begrepet «konkurrens»). Også her hjemler loven en skjerpelse av strafferammen (strl ). Som en illustrasjon på forskjellen mellom (likeartet) realkonkurrens og (likeartet) idealkonkurrens, kan 22. juli-saken nevnes. Her må det være riktig å se drapene forøvet ved bomben utenfor regjeringskvartalet som et tilfelle av idealkonkurrens, mens drapene på Utøya må sees som et tilfelle av realkonkurrens (Oslo tingrett nøyde seg med å vise til strl. 62 om konkurrens, uten å sondre mellom de to typene av konkurrens). Som ved realkonkurrens kan det ved idealkonkurrens noen ganger være tvil om man står overfor én forbrytelse eller flere forbrytelser i idealkonkurrens. Det gjelder for det første når det er snakk om likeartet idealkonkurrens. Ved personlige rettskrenkelser (drap, legemskrenkelser og ærekrenkelser) telles det alltid like mange forbrytelser som krenkede personer. Dersom gjerningspersonen som i 22. juli-saken dreper flere personer med én bombe, er dette flere drap som kan pådømmes i idealkonkurrens etter strl. 62. Det samme gjelder hvis gjerningspersonen har ærekrenket flere personer i én og samme avisartikkel. Derimot vil krenkelse av formuesverdier overfor flere personer i samme handling, bli betraktet som én forbrytelse. Slik var det i saken behandlet i Rt s. 452, hvor en vaktmann som i løpet av fem timer brøt seg inn i ca. 100 bankbokser og tømte dem, ble dømt av lagmannsretten for ett tyveri (altså ikke konkurrens), noe Høyesterett ikke hadde noen bemerkninger til. Det betyr at strafferammen ikke skjerpes som den gjør ved konkurrens, og det er også rimelig siden det forhold at man stjeler fra flere personer ikke kan sies å være særlig mye verre enn å stjele like mange penger fra én person. Derimot er jo det å drepe to mennesker i en handling klart mer alvorlig enn å drepe ett menneske, noe som altså gjenspeiles ved at man pådømmer de to drapene i (ideal)konkurrens. For det andre kan det være tvil om alle straffebudene som er overtrådt ved samme handling, skal anvendes, eller bare ett av dem. Her må det spørres om straffebudene tar sikte på forskjellige sider ved det straffbare forholdet, eller om de overlapper eller «konsumerer» hverandre. Tar de sikte på forskjellige sider ved det straffbare forholdet (eller kanskje bedre:

4 dersom straffebudene beskytter ulike interesser), som i eksemplet ovenfor med bedrageri ved bruk av falsk dokument og i eksemplet med voldtekt av datter, skal de anvendes i idealkonkurrens. Bare da får man gjenspeilet den totale straffverdigheten, og bare da blir alle interessene som de respektive straffebudene skal beskytte, ivaretatt. Hvis det ene straffebudet overlapper det andre, skal de derimot ikke anvendes i idealkonkurrens. Et eksempel på det sistnevnte er der gjerningspersonen har forøvet et tyveri ved innbrudd. Innbrudd rammes av strl. 257, mens grovt innbrudd rammes av 258. Etter 258 er det forhold at tyveriet er forøvet ved innbrudd, noe som kan gjøre at innbruddet betraktes som grovt. Hvis gjerningspersonen på grunn av innbruddet dømmes for grovt tyveri, kan han ikke i tillegg dømmes for innbrudd (strl. 147). Innbruddet er allerede tatt hensyn til når man betrakter tyveriet som grovt (det grove tyveriet er en såkalt sammensatt forbrytelse). 5. Straffutmålingen ved konkurrens I strl gis det regler om straffutmålingen ved sammenstøt av forbrytelser (real- og idealkonkurrens). Etter et moderne syn betraktes det ikke som rimelig å summere straffene for hver enkelt forbrytelse, noe som gjerne refereres til som kumulasjonsprinsippet. Det ville innebære at dersom ett drap kvalifiserte til 10 års fengsel, ville straffen for to slike drap bli 20 års fengsel). Det vil i dag betraktes som primitivt å hevde at det å begå to drap er «dobbelt så straffverdig» som ett drap, selv om det naturligvis er vesentlig verre. Et motsatt prinsipp som heller ikke legges til grunn i norsk rett, er absorbsjonsprinsippet, hvor bare straffen for den mest alvorlige forbrytelsen anvendes, mens straffen for en mindre forbrytelsene blir absorbert av den første straffen. Med et slikt prinsipp ville man ikke fått tatt hensyn til mer enn den ene forbrytelsen, selv om den andre forbrytelsen dog ville kunne tillegges vekt som skjerpende omstendigheter. Prinsippet vi bruker i dag er dette: Når begge handlingene isolert sett skulle ha medført frihetsstraff, anvendes én felles frihetsstraff som må være strengere enn den høyeste for noen enkelt av forbrytelsene fastsatte minstestraff, og ikke i noe tilfelle overstige den høyeste straff som for noen av dem er lovbestemt med mer enn det dobbelte (strl. 62).Tidligere var regelen at straffen ikke kunne overstige mer enn halvannen gang den høyeste enkeltstraffen, men den regelen ble endret i 2003 etter kritikk av den såkalte «strafferabatten». Hvis to grove tyverier pådømmes i konkurrens, blir strafferammen fra 15 dager (strengere enn minstestraffen på 14 dager) til 12 år (to ganger maksimumsstraffen på 6 år). Regelen om straff inntil det dobbelte av den høyeste strafferammen skal imidlertid ikke tas på ordet dersom det er snakk om to forbrytelser med ulik strafferamme. Hvis et grovt tyveri (strafferamme 6 år) og legemsfornærmelse (strafferamme 6 måneder, jf. strl. 228) pådømmes i konkurrens, blir ikke strafferammen inntil 12 år (2 ganger 6 år), men inntil 6 år og 6 måneder, siden straffen rimeligvis ikke kan overstige summen av strafferammene for de to respektive forbrytelsene. Den alminnelige maksimumsstraffen kan i konkurrenstilfeller heves fra 15 til 20 år.

5 I praksis vil det sjelden skje en dobling av strafferammen der det er anledning til det. I stedet vil det som regel gis en «strafferabatt», slik at straffen utgjør et kompromiss, typisk inntil halvannen gang straffen for den mest alvorlige forbrytelsen. Når hver av handlingene skulle ha medført bøtestraff, fastsettes en fellesstraff som må være strengere enn den som noen enkelt av dem skulle ha medført (strl. 63, tredje ledd). Hvis den ene handlingen skulle ha medført frihetsstraff, mens den andre skulle ha medført bot, kan retten enten idømme både frihets- og bøtestraff, eller den kan fastsette en felles frihetsstraff hvor handlingen som skulle ha medført bot, betraktes som en skjerpende omstendighet. Det vanlige er at det utmåles en felles frihetsstraff, men en kombinasjon forekommer fra tid til annen (jf. f.eks. Rt s. 1451). 6. Vurdering av besvarelsene Real- og idealkonkurrens er sentrale begreper i strafferetten, og de hører vel ikke til de aller mest kompliserte. Samtidig har dette temaet så vidt vites ikke vært gitt på fakultetet i nyere tid. Det må forventes at kandidatene klarer å skille teoretisk mellom real- og idealkonkurrens og at de klarer å gi eksempler på begge deler. Det må vel også forventes at kandidatene klarer å forklare hva som avgjør om handlinger i tvilstilfeller kan pådømmes i konkurrens eller ikke; om det er en fortsatt forbrytelse eller suksessive forbrytelser (realkonkurrens), og om et straffebud «konsumerer» et annet eller om straffebudene tar sikte på ulike sider ved handlingen (idealkonkurrens). De som klarer å vise til rettspraksis, bør honoreres ekstra for det. Det bør også gis uttelling til de kandidatene som klarer å gjengi, forklare og eksemplifisere underbegreper som likeartet og ulikeartet konkurrens, «kollektivforbrytelser», «fortsatt forbrytelse» og «sammensatt forbrytelse». Det må videre forventes at kandidatene drøfter utmålingsreglene. Det er ikke noe i oppgavens ordlyd som gir foranledning til å avgrense mot disse. Her må det forventes at kandidatene foruten å gjengi lovens ordlyd, gir eksempler på hvordan utmålingen vil slå ut i ulike tilfeller. Endelig bør de som kommer med en skjønnsom rettspolitisk vurdering av reglene om konkurrens, der hensynene bak de ulike sondringene og reglenes hensiktsmessighet kommer godt fram, honoreres. Oslo, 4. desember 2012 Jo Stigen