3. Saksgang og FeFos rolle i identifiseringen av eventuelle rettigheter på FeFo-grunn

Transkript

1 Arbeidsdokument Dette er et arbeidsdokument som skal tjene som grunnlag for drøfting av saken på FeFos styremøte 19. februar Poenget med dokumentet er å få innspill fra styret i forhold til behandlingen av Finnmarkskommisjonens rapport for felt 1 Stjernøya/Seiland. På samme måte som andre arbeidsdokumenter vil dokumentet være foreløpig, uferdig og uforpliktende. Konklusjonene vil kunne bli annerledes når saken fremmes for vedtak i styret 19. juni Arbeidsdokumentet vil være offentlig, slik at andre enn styret også vil kunne komme med innspill. 1. Innledning For å forberede saken er det opprettet en egen intern arbeidsgruppe. Direktøren (leder) er leder for arbeidsgruppa, mens seniorrådgiver Jon Meløy er sekretær. Begrunnelsen for opprettelsen av en egen arbeidsgruppe er sakens viktighet og behovet for en grundig gjennomgang av saken. Selve saksframlegget er likevel, som i alle andre saker som legges fram for styret Direktørens. 2. FeFos overordna prinsipp for arbeidet i forhold til Finnmarkskommisjonen Det vises til styresak 18/09 og orienteringssaker for styret og FeFo har i ulike sammenhenger gitt uttrykk for at dersom det er noen som med hjemmel i norsk lov har rettigheter på FeFo-grunn så skal disse anerkjennes. Samtidig må FeFo som forvalter av fellesskapets verdier påse at det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon for disse rettighetene, slik at ingen tildeles rettigheter de ikke har i henhold til nasjonal rett, jamfør Finnmarkslovens 29, 1 ledd. 3. Saksgang og FeFos rolle i identifiseringen av eventuelle rettigheter på FeFo-grunn Med hjemmel i Finnmarkslovens 29 er det opprettet en kommisjon som på grunnlag av nasjonal rett skal utrede bruks- og eierrettigheter til den grunnen som Finnmarkseiendommen overtok fra Statskog 1. juli Den første rapporten for felt 1 Stjernøya/Seiland ble offentliggjort I henhold til 34 i Finnmarksloven skal Finnmarkseiendommen uten ugrunnet opphold ta stilling til rapportens konklusjoner. Er FeFo enig i konklusjonen plikter FeFo å sørge for at rettigheten blir overført. Er FeFo uenig i kommisjonens konklusjon kan det mekles. Dersom det ikke oppnås enighet ved mekling går saken videre til Utmarksdomstolen for Finnmark. Avgjørelser i Utmarksdomstolen for Finnmark kan påankes til Høyesterett. 4. Prosessuelle forhold og saksbehandlingen FeFo har på et tidlig stadium i Finnmarkskommisjonens arbeid påpekt enkelte svakheter og mangler. FeFo registrerer at den sakkyndig utredningen mangler henvisninger til samtidsdokumentasjon som viser rettsoppfatninger og virkelighetsforståelsen i tidligere Side 1

2 tider. Aktuelle samtidige kilder kan være rettsavgjørelser, annonsering og redaksjonelle oppslag i lokale aviser fra ulike tidsperioder. FeFos styre har bl.a. i sak 18/19 konkludert med at FeFo ikke skal delta i en diskusjon verken med Finnmarkskommmisjonen eller med de som fremmer krav før Finnmarkskommisjonen har konkludert. Årsakene er flere: Stortinget har i Finnmarkslovens 34 Behandlingen i Finnmarkseiendommen gitt anvisning på hvordan FeFo skal forholde seg. Finnmarkseiendommen skal uten ugrunnet opphold ta stilling til kommisjonens konklusjoner. FeFo skal derfor ikke fortløpende vurdere de enkelte kravene om rettigheter som fremmes for kommisjonen, men først ta stilling til kravene, når Finnmarkskommisjonen har konkludert. Dette anses også hensiktsmessig mtp rimelig ressursbruk for FeFo. Finnmarkskommisjonen er selv ansvarlig for sakens opplysning FeFo vil unngå å etablere motsetningsforhold til enhver som fremmer krav om eiendomsrett eller bruksrett på arealer som i dag forvaltes av FeFo. FeFo er ingen ordinær part/motpart før Finnmarkskommisjonen har konkludert med at andre har eierrettigheter og/eller bruksrettigheter på arealer som i dag eies/forvaltes av FeFo. Finnmarksommisjonen har reelt sett ikke behandlet FeFo som en part, iht. tvisteloven. Svakheten ved ikke å imøtegå de ulike kravene underveis er at det kan skapes et inntrykk av at sakene framstår som tilstrekkelig opplyst. Slik Finnmarksloven er bygd opp vil FeFo først ha en klar partsrolle etter at Finnmarkskommisjonen har konkludert og FeFo er uenig i konklusjonen. Da vil FeFo gjennom en eventuell megling og ved en eventuell sak i utmarksdomstolen ha en klar partsrolle med mulighet for kontradiksjon som i ordinære rettsprosesser. I Finnmarkskommisjonens rapport 1 Stjernøya/ Seiland har kommisjonen en rekke steder tatt inn avsnitt med overskriften Finnmarkseiendommens bemerkninger. Dette er uheldig. FeFo har kun bidratt til sakens opplysning gjennom å gi konkrete dokumenter og opplysninger. FeFo har ikke vurdert det materielle innholdet i de ulike kravene. Dette burde være kjent for kommisjonen, da FeFo har tatt dette opp i et møte mellom FeFo og Finnmarkskommisjonen I et skriftlig notat til møtet heter det i oppsummeringen pkt 3: FeFos vurdering av rettighetsforholdene i det enkelte felt kommer først etter at rapportene foreligger jf. Finnmarkslovens 34. Dette er bakgrunnen for at FeFo ikke har tilkjennegitt noen synspunkter for eller imot innkomne krav. FeFo anmoder om at dette kommer klart fram i kommisjonens rapport. Det forhold at kommisjonen har egne avsnitt med Finnmarkeiendommens bemerkninger er ikke i overensstemmelse verken med den rollen FeFo har hatt i utredningsfasen eller i tråd med Finnmarkslovens 34, og gir et galt bilde av saksbehandlingen. 5. Manglende fastsettelse av grenser mellom FeFo-grunn og private eiendommer Side 2

3 Spørsmålet er tatt opp med kommisjonens leder allerede ved oppstart av kommisjonens arbeid. Kommisjonen har også fått informasjon fra Statens Kartverk om eiendomssituasjonen i Finnmark. Kommisjonen har derfor kunnskap om de faktiske eiendomsforhold. Kommisjonen har besluttet at de ikke vil arbeide med avklaringer av grenser mellom private eiendommer og FeFo-grunn. Det innebærer at det etter avsluttet arbeid i Finnmarkskommisjonen og eventuelt i utmarksdomstolen, fremdeles vil være uklare eiendomsforhold i Finnmark. Avklaring vil derfor måtte skje i det ordinære rettsystemet med de kostnadene dette vil kunne medføre for FeFo og private grunneiere. Dette er uheldig. Spørsmålet om fastsettelse av grenser mellom FeFo-grunn og private eiendommer er drøftet av dr. juris Øivind Ravna i en egen artikkel Er rettskartleggingen i Finnmark en hensiktsmessig ordning i nasjonal rett- sett i lys av Finnmarkskommisjonens mandattolkning. Hans konklusjon er at Finnmarkskommisjonens tolkning av at mandatet ikke innebærer fastsettelse av grensene mellom FeFo- grunn og private eiendommer utmålt før 1. juli 2006, ikke er holdbar. 6. Utgangspunktet for forslagene til vedtak Rapporten fra Finnmarkskommisjonen er på ca. 150 sider med svært mange resonnementer og vurderinger. I tillegg er det mange hundre henvisninger til ulike grunnlagsdokumenter som høyesterettsdommer, NOU-er, juridiske utredninger, doktoravhandlinger, sakkyndige rapporter m. m. I henhold til Finnmarkslovens 32, første ledd har Finnmarkskommisjonen selv ansvaret for at saken er tilstrekkelig opplyst. Finnmarkslovens 34 gir føringer i forhold til hvordan FeFo skal behandle rapportene. FeFo skal ta stilling til kommisjonens konklusjoner. Det innebærer at FeFo ikke har vurdert annet enn Finnmarkskommisjonens konklusjoner. Det kan værer forhold i rapporten som FeFo ikke nødvendigvis er enige i eller forhold i rapporten som FeFo ikke har tatt stilling til. FeFo har tatt utgangspunkt i konklusjonene og vurdert om saken etter FeFos mening er tilstrekkelig opplyst, og deretter kommentert de enkelte konklusjonene. FeFos grunnlag er ikke nødvendigvis begrenset til rapporten, men har benyttet seg av annen relevant kunnskap og/eller dokumentasjon, som FeFo selv kan framskaffe. For øvrig bør det nevnes at det ikke har vært lett å sette seg inn i alle relevante grunnlagsdokumenter, da det ikke foreligger en komplett dokumentliste for utredningsfeltet. Det bør også nevnes at FeFo har hatt en praktisk tilnærming til de ulike konklusjonene kommisjonen har kommet til. Side 3

4 7. Spørsmålet om eiendomsrett Finnmarkskommisjonen legger til grunn i rapport 1 at verken lokalbefolkningen eller reindrifta har ervervet noen form for kollektiv eiendomsrett til grunnen i feltet. FeFo har ingen merknader til det. Når det gjelder bruksrettigheter i feltet på FeFo-grunn vises det til FeFos behandling av kommisjonens ulike konklusjoner som følger tematisk nedenfor. 8. Kommentarer og forslag til vedtak til Finnmarkskommisjonens konklusjoner i felt 1: Stjernøya og Seiland 7. REINDRIFTSRETTIGHETER 7.2 Reinbeitedistrikt 25 (Stjernøy reinbeitedistrikt) Konklusjon Siidaandelshaverne i Reinbeitedistrikt 25 har ikke ervervet eiendomsrett til hele eller deler av FeFo-grunnen på Stjernøya. Derimot er det på øya med grunnlag i alders tids bruk ervervet en alminnelig bruksrett til reindrift som utøverne i distriktet har andel i. Reindriftsretten er etter sin art en selvstendig bruksrett med det innholdet som er regulert i reindriftsloven 19 til 26, jf. lovens 4. Retten kan utøves innenfor lovens rammer, og kan ikke anses som en eksklusiv rett for de aktuelle familiegruppene. Den gjelder på all FeFo-grunn på Stjernøya som er ansett som samisk reinbeiteområde i medhold av gjeldende reindriftslovgivning. Reindrifta på Stjernøya har i flere hundre år forholdt seg til staten som grunneier og har ikke oppfattet seg eller opptrådt som grunneier. Sommerbeitingen på Stjernøya har vært tilstrekkelig til å være rettstiftende og har et selvstendig rettsgrunnlag, men dette gir ikke større rettigheter enn det dagens reindriftslov gir. Reindriftsloven regulerer rettigheter av opprinnelig karakter. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at reineierne, som har lovlig tilhold på Stjernøya, ikke har ervervet eiendomsrett til hele eller deler av FeFogrunnen på Stjernøya. 7.3 Sara-gruppen Konklusjon Kommisjonen legger til grunn at Sara-gruppen ikke har ervervet eiendomsrett til det arealet på Stjernøya som gruppens krav gjelder. Gruppen hadde imidlertid i 1992 andel i den alminnelige reindriftsretten som med grunnlag i alders tids bruk er ervervet til FeFo-grunnen på Stjernøya, jf. foran i punkt Retten kan utøves innenfor reindriftslovens rammer, og ligger ikke eksklusivt til de aktuelle familiegruppene. Den har ikke falt bort på grunn av ikke-bruk. Side 4

5 FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at Saragruppa har en ikke eksklusiv rett til reindrift. FeFo har videre ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at Saragruppa ikke har ervervet eiendomsrett til området Nabbaren. 7.4 Reindriftsrettigheter på Seiland Konklusjon Kommisjonen legger til grunn at presumsjonen i reindriftsloven 4 om at det på den delen av FeFogrunnen på Seiland som er lagt ut som reinbeiteområde er ervervet reinbeiterett med grunnlag i alders tids bruk, er korrekt. Retten har karakter av en selvstendig bruksrett med det innholdet som er regulert i lovens 19 til 26, og kan utøves innenfor lovens rammer. Utøverne i distrikt 24 A og 24 B har andel i denne retten, som gjelder innenfor de respektive distriktene, på all FeFo-grunn på Seiland som er samisk reinbeiteområde i medhold av reindriftsloven. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at reineierne, som har lovlig tilhold på Stjernøya, ikke har ervervet eiendomsrett til hele eller deler av FeFogrunnen på Stjernøya. 8. KOLLEKTIVE RETTIGHETER FOR FASTBOENDE Utmarksbeite for bufe Konklusjon Slik Finnmarkskommisjonen ser det, er det ikke med grunnlag i læren om festnede rettsforhold etablert en annen rettstilstand for bufebeite i utmark på Stjernøya og Seiland enn den som forelå i Antakelsen fra flertallet i Rettsgruppen om at det i 1993 forelå en fast praksis fra statens side, som hadde vært fulgt i 130 år, 112 holder ikke stikk. Det har ikke vært praktisert en ordning som har kunnet etablere en festnet rettstilstand for eiendommer som er utmålt på de to øyene etter 1864, som avviker fra den rettstilstanden som gjelder for eiendommer utmålt før dette. Den opprinnelige allmenningsrettslige regelen om at det til jordbrukseiendommer i Finnmark ligger rett til bufebeite i utmark, er dermed i behold på Stjernøya og Seiland, både for eiendommer etablert før og etter Det er tale om en selvstendig beiterett for det antallet dyr eiendommen kan vinterfø, som gjelder ved siden av den retten som er regulert i finnmarksloven 23 annet ledd. Retten kan utnyttes så lenge eiendommen benyttes som jordbrukseiendom, og i samsvar med den stedfunne bruken, jf. Alta herredsretts dom i Store Bekkarfjord-saken. Mer konkret innebærer dette at retten kan utøves av de som bruker slike eiendommer på de to øyene, enten vedkommende bor på fastlandet eller på en av øyene. Dette må anses å samsvare den stedfunne bruken. Personer bosatt på fastlandet som bare bruker eiendom på Stjernøya, har likevel ingen selvstendig beiterett på Seiland, og de som bare bruker eiendom på Seiland har ingen slik rett på Stjernøya. På samme måte vil personer som bruker eiendom på en av øyene ikke ha noen selvstendig beiterett på naboøya, med mindre dette samsvarer med Side 5

6 stedfunnen bruk, slik tilfellet for eksempel kan være på tvers av Rognsundet, jf. punkt Jordbrukere som ikke omfattes av det ovennevnte, for eksempel fordi de verken har eiendommer på Stjernøya eller Seiland, har ingen selvstendig bufebeiterett på øyene, men de har en slik rett med grunnlag i finnmarksloven 23 annet ledd. Deres beitebruk på de to øyene har dermed sitt rettsgrunnlag i loven, og må ved konflikt tilpasses eller vike for den beitebruken som har et selvstendig rettsgrunnlag ved siden av loven, jf. finnmarksloven 5 annet ledd. Den beiteretten som ligger til de aktuelle eiendommene på Stjernøya og Seiland på selvstendig grunnlag, er på samme måte som den beiteretten som er regulert i finnmarksloven 23 annet ledd, en realrettighet. Retten ligger ikke til person, men til eiendommen som sådan, og kan utnyttes av den som til enhver tid disponerer eiendommen (eier eller leietaker). Den følger dermed med ved lovlige overdragelser til andre, så som arv eller salg. Det er ikke Finnmarkskommisjonens oppgave å gå inn på hvordan beitebruken på Stjernøya og Seiland mer konkret skal utøves med antall beitedyr og i hvilke områder, ut over den begrensningen som ligger i at dyrene må kunne vinterføs på de aktuelle eiendommene og at bruken må foregå i samsvar med gammel stedfunnen bruk. Dette er spørsmål som krever en type kompetanse kommisjonen ikke innehar, og som i den grad de kan betegnes som rettighetsspørsmål er åpenbart uegnet for behandling i kommisjonen, jf. finnmarksloven 30 tredje ledd. Spørsmålene er heller ikke egnet for behandling i de alminnelige domstolene, jf. at Alta herredsrett i Store Bekkarfjord-saken poengterte at andre instanser må vurdere eventuelle begrensninger i beitebruken hva angår antall dyr og tidsperioden sauen kan beite i området, 113 og at Hålogaland lagmannsrett konstaterte at det forelå en beitekonflikt som ikke hensiktsmessig kan løses ved dom. 114 I stedet ble beitekonflikten løst ved at den ble behandlet av Finmark Jordskifterett etter jordskiftelovens regler om bruksordning, jf. punkt Selv om kommisjonen finner det vanskelig å angi konkrete grenser for den geografiske utstrekningen av den selvstendige beiteretten som ligger til den enkelte eiendommen, bemerkes det at dette vil bero på hvilken beitebruk som tradisjonelt har vært utøvd av gårdsbrukene i det området vedkommende eiendom ligger. For eksempel kan eiendommer i Pollen på Stjernøya ha selvstendig beiterett også på Hasvik-delen av øya dersom dette samsvarer med lokal stedfunnen bruk. 115 I tilfeller hvor det ikke foreligger slikt samsvar, vil de aktuelle eiendommene likevel ha beiterett etter finnmarksloven 23 annet ledd, men denne retten vil altså etter forholdene måtte stå tilbake for lokal beitebruk med selvstendig rettsgrunnlag, jf. ovenfor. 112 NOU 1993: 34 s Alta herredsrett, sak A, s Hålogaland lagmannsrett, sak nr A. 115 Elida Kristiansen har opplyst at hennes familie som har eiendommer både i Altadelen (Pollen) og Hasvik-delen (Stjernvåg), har brukt eiendommene i Stjernvåg som utgangspunkt for beitebruk i utmark også etter at eiendommene i Stjernvåg ble fraflyttet, jf. også hennes brev til kommisjonen 20. september 2011 (jnr ). Side 6

7 Retten til beite for så stor buskap som kan vinterføs på eiendommen følger av Finnmarkslovens 23, 2. ledd. I forarbeidene og merknadene til loven er det ingen føringer knyttet til hvor beitingen skal skje geografisk og hvordan dette skal reguleres mellom ulike gårder og i forhold til andre bruksrettigheter. FeFo godtar Finnmarkskommisjonens konklusjon om at det til eiendommer på henholdsvis Stjernøya og Seiland foreligger en selvstendig beiterett til det antall dyr som eiendommene kan vinterfø. Denne retten ligger innenfor rammen av finnmarkslovens 23, andre ledd Trevirke Konklusjon Finnmarkskommisjonen legger til grunn at finnmarksloven 22 første ledd bokstav d) kodifiserer en selvstendig rettighet. Rettigheten har grunnlag i alders tids bruk så langt bestemmelsen regulerer hogst av lauvtre til brensel for husbehov utøvd av den fastboende befolkningen på øyene innenfor deres tradisjonelle bruksområde. Selv om rettigheten har et selvstendig rettsgrunnlag ved siden av loven, har den ikke et omfang som går ut over det som her er regulert. Den vil også i fortsettelsen være underlagt utvisning. Hogst utøvd av den personkretsen som for øvrig er omfattet av 22 første ledd bokstav d) må anses som utslag av en lovbestemt rettighet. Slik hogst må etter forholdene vike for hogst som har et selvstendig rettsgrunnlag. Følgelig vil ikke FeFo på Stjernøya og Seiland kunne utvise ved til andre innbyggere i de aktuelle kommunene til fortrengsel for de som har en selvstendig hogstrett i det aktuelle området. Det er ikke ervervet noen særrettigheter til hogst på Stjernøya og Seiland som går ut over det som følger av finnmarksloven 22 første ledd bokstav d) og f). Omfanget av vedressursene har vært heller beskjedent både på Stjernøya og Seiland, og har i stor grad vært benyttet av lokalbefolkningen og de ulike bygdene. 22 første ledd bokstad d må anses som en kodifisering av en rettighet for bygdefolket basert på alders tids bruk. Finnmarkslovens 22 utvider kretsen som har rett til ved til eget husbehov, til å gjelde alle innbyggere i kommunen. I dag er det slik at utvisningen av vedteiger både på Seiland og Stjernøya er beskjedent, og utvisning til andre enn kommunenes innbyggere har ikke representert et problem. Praktiseringen er for øvrig i tråd med tidligere lov av 12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke. FeFo har ingen innvendinger mot Finnmarkskommisjonens konklusjon om at den fastboende befolkningen på Stjernøya og på Seiland har en selvstendig opprinnelig rettighet til hogst til husbehov og innhenting av trevirke til andre formål innenfor deres Side 7

8 tradisjonelle bruksområder. Denne rett til ved m.m. går ikke lengre enn det som følger av finnmarksloven 22 første ledd bokstav d) og f) Torv Konklusjon Finnmarkskommisjonen legger til grunn at den retten til torvtak for kommunens innbyggere som er regulert i finnmarksloven 22 første ledd bokstav e) har et selvstendig rettsgrunnlag ved siden av loven. Det er ikke med grunnlag i hevd eller alders tids bruk eller annet rettsgrunnlag ervervet særlige rettigheter til torvtak på FeFo-grunnen på Stjernøya og Seiland som går ut over dette. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at retten til torvtak har et selvstendig grunnlag og at retten ikke går lengre enn det som følger av finnmarkslovens 22 første ledd bokstav d) og f) Jakt, fangst og fiske Konklusjon Finnmarkskommisjonen legger til grunn at den retten til jakt og fangst av småvilt og fiske etter innlandsfisk som i dag er regulert i finnmarksloven 22 første ledd bokstav a) og 23 første ledd bokstav b) og c) er en opprinnelig rettighet som har et selvstendig grunnlag ved siden av lovgivningen. Som følge av dette, kan ikke retten uten videre oppheves eller dramatisk innskrenkes. Rettighetens selvstendige grunnlag og karakter innebærer også at disponeringen av rettighetene, som ved lov er lagt til FeFo, må skje på en slik måte at den lokale befolkningens jakt, fangst og fiske ikke blir fortrengt av tilreisendes ressursutnyttelse. FeFos strategiplan for perioden 2011 til 2015 er for øvrig godt i samsvar med dette, blant annet ved at det er fremholdt at ved regulering skal nærhet til ressursen og tradisjonell bruk tillegges vekt. 230 Den lokale fastboende befolkningen har imidlertid verken på Seiland eller Stjernøya utøvd jakt, fangst og fiske i et slikt omfang at det med grunnlag i hevd eller alders tids bruk er ervervet særlige eller eksklusive rettigheter til slik bruk som går ut over det som er regulert i finnmarksloven. Det er heller ikke grunnlag for å konkludere med at mindre grupper av den lokale befolkningen har ervervet slike rettigheter i mer avgrensede lokale områder. 230 Finnmarkseiendommen, FeFo, Strategisk plan, vedtatt 1. april 2011, s. 9. Jakt og fangst av småvilt og innlandsfiske har aldri hatt et omfang som innebærer at denne ressursutnyttelsen har vært avgjørende for bosetningen på Stjernøya og Seiland. Grunnlaget for bosetningen har vært ressursene i havet, samt muligheten til et beskjedent husdyrhold (fiskarbonden). Selv om innlandsfiske og jakt og fangst av småvilt ikke har vært viktige for bosetningen, så har lokalbefolkningen på Stjernøya og Seiland utnyttet det som har vært av ressurser. Side 8

9 I tillegg til lokalbefolkningen har også befolkningen på naboøyene og den nærmeste bosetningen på fastlandet drevet jakt, fangst og fiske på Stjernøya og Seiland fra gammelt av, på grunn av geografisk nærhet til ressursen. Finnmarksloven kodifiserer de rettighetene som befolkningen har opparbeidet. Når det er behov for det kan FeFo foreta reguleringer. Ved slike reguleringer følger FeFo i dag prinsippene i gjeldende strategisk plan. Pt. pkt 5.4 i Strategisk plan FeFo har ingen merknader til at Finnmarkskommisjonens konklusjon om at retten til jakt, fangst og fiske er en allemannsrett av opprinnelig karakter og at retten er en kodifisering av en opprinnelig rettighet. FeFo registrerer Finnmarkskommisjonens vurdering av rettighetenes selvstendige grunnlag og karakter og at det innebærer at disponeringen av rettighetene, som ved lov er lagt til FeFo, må skje på en slik måte at lokalbefolkningens jakt, fangst og fiske ikke blir fortrengt av tilreisendes ressursutnyttelse. FeFo legger videre til grunn at dagens ordninger ivaretar dette hensynet Egg og dun Konklusjon Finnmarkskommisjonen legger til grunn at den retten til sanking av egg og dun som kommunens innbyggere har etter finnmarksloven 22 første ledd bokstav c) har et selvstendig rettsgrunnlag ved siden av loven. Det er ikke med grunnlag i langvarig bruk ervervet rettigheter til slik sanking på FeFo-grunnen på Stjernøya og Seiland som går ut over dette. Det har fra gammelt av vært vanlig at innenbygdsboende/lokalbefolkningen har samlet egg og dun etter samme rett som en grunneier, med unntak av arealer som er fredet eller bortforpaktet. På Stjernøya og Seiland er omfanget av bortforpaktinger og fredninger av egg og dunvær, beskjedent. Dette kan ha sammenheng med at ressursen i feltet har vært av beskjeden størrelse. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at retten til samling av egg og dun er en allmenningsrett for befolkningen. Denne retten er kodifisert i finnmarkslovens 22 første ledd bokstav c Bærplukking Konklusjon Finnmarkskommisjonen legger til grunn at den retten til multeplukking som fylkets innbyggere har etter finnmarksloven 23 første ledd bokstav d), har et selvstendig rettsgrunnlag ved siden av loven. FeFo må ved disponeringen av denne retten sikre at lokale brukere ikke fortrenges fra sine tradisjonelle høstingsområder. Det er ikke med Side 9

10 grunnlag i langvarig bruk ervervet rettigheter til multeplukking på den FeFo-grunnen på Stjernøya og Seiland som går ut over dette. Det er heller ikke ervervet rettigheter til plukking av andre bær enn multer eller annen sanking som går ut over den alminnelige høstingsretten i utmark som nå er regulert i friluftsloven 5 første ledd. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at det på Stjernøya og Seiland ikke er opparbeidet særlige rettigheter utover den alminnelige høstningsretten i utmark som er regulert i friluftslovens 5 første ledd. 9. Laksefiske i sjø med faststående redskap Flertallets konklusjon Finnmarkskommisjonens flertall legger til grunn at finnmarksloven 22 første ledd bokstav b) må anses å kodifisere en selvstendig rett til sjølaksefiske som lokalbefolkningen i feltet har opparbeidet med grunnlag i langvarig bruk. Rettigheten har dermed et selvstendig rettsgrunnlag ved siden av finnmarksloven. Dette må FeFo ta hensyn til ved fremtidige utvisninger, slik at det ikke foretas utvisninger som fortrenger lokale fiskere fra deres tradisjonelle fiskeplasser. Derimot er det ikke ervervet rettigheter ut over det som er regulert i finnmarksloven. Vedlegg 1.5 Mindretallets konklusjon I felt 1 har det ikke funnet sted en rettighetsdannelse for en selvstendig rett til sjølaksefiske for befolkningen i felt 1. Beboerne i feltet har heller ikke opparbeidet rettigheter for sjølaksefiske etter vilkårene for rettighetservervelse etter alders tids bruk. De rettigheter som befolkningen i felt 1 har til sjølaksefiske er gitt i lovs form i Finnmarkslovens 22 første ledd bokstav b. I konklusjonen angående sjølaksefiske deler kommisjonen seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mener at Finnmarksloven regulerer og lovfester en opprinnelig rettighet for befolkningen i feltet, mens mindretallet mener at sjølaksefisket er en lovbestemt rett utgått av grunneierretten. Sjølaksefiske var før 1905-lovgivningenen en form for uregulert allmenningsrett som økte i omfang og som både lokalbefolkningen og tilreisende utøvde i fra tallet. Vi må anta at fiskerbefolkningen tidligst i 1905 ble kjent med at fiskeretten utenfor private eiendommer tilhørte grunneieren. Videre må det ha vært kjent at fiske ble utøvet både av lokalbefolkningen og tilreisende fiskere. Parallelt med utvisningen av lakseplasser har det blitt bortforpaktet lakseplasser. Prisen på bortfestet har variert i forhold til hvor verdifull sjølakseplassen har vært. Den første av dem vi finner fra Seiland er inngått i 1889 (rapportens side 116, 1. spalte). Bortforpaktinger av lakseplasser med differensierte priser er en grunneierdisposisjon. Omfanget av bortforpaktninger av lakseplasser har vært lite sammenlignet med utvisninger. Bortforpaktninger ble avviklet på 1960-tallet. Det innebærer at FeFo og dens rettsforgjengere de siste 50 årene gjennom utvisningsordningene har forvaltet sjølaksefiske som tildelingsmyndighet. Prisen for Side 10

11 utvisning har ikke avspeilet verdien av lakseplassen, og lokalbefolkningen har i retningslinjer og i forskrifter blitt prioritert. FeFos oppsummering og vurdering: I forvaltningen av sjølaksefiske var det i en lang periode fra 1905 og fram til tallet to ulike forvaltningsordninger: 1. Bortforpaktingsordning av lakseplasser. En ordning som hadde sterke elementer av grunneierdisposisjoner i seg. 2. Tildeling av lakseplasser. Politiets - og seinere jordsalgsmyndighetenes tildelingsordninger peker mot en regulering av opprinnelige allmenningsrettigheter i hovedsak for lokalbefolkningen. FeFo er usikker på om flertallets konklusjon, om at sjølaksefiske er en opprinnelig rettighet for lokalbefolkningen helt løsrevet fra grunneierretten, er riktig. På samme måte kan det stilles spørsmål ved mindretallets konklusjon om at sjølaksefisket utenfor den umatrikulerte grunn tilhørte staten. I dag forvaltes lakseplasser med hjemmel i Finnmarkslovens 22b og 27 og lakseplassene utvises til personer med primærnæringstilknytting og som er bosatte i kommunen/ nabokommunen. FeFo godtar flertallet i kommisjonens konklusjon. FeFo legger til grunn at dagens tildelingsordning iht. finnmarkslovens 22b og 27 ivaretar rettighetene til befolkningen i feltet. 10. INDIVIDUELLE RETTIGHETSKRAV I FELT Aslak Loso Konklusjon Finnmarkskommisjonen legger etter en helhetsvurdering til grunn at Aslak Loso er eier av grunnstykket Luovologti/ Kråkeslottet eller Soano/Myrsletten i Store Bekkarfjord. Trolig ervervet Losos far, Per Persen Luoso eiendomsrett til grunnstykket allerede på skifteoppgjør etter Ragnhild Persdatter Utsi i 1909, og i alle fall har Luoso i de påfølgende årene utøvd en bruk av grunnstykket som oppfyller hevdslovens vilkår for hevd av eiendomsrett. Per Persen Loso overtok i 1909 et grunnstykke fra boet til Ragnhild Persdatter Utsi for 20 kr. Ragnhild Persdatter Utsi var for øvrig søster til Per Persen Losos mor. Per Persen Loso erklærte seg i henhold til Spillings protokoller villig til å innløse stykket mot en betaling på 50 kr i Kommissæren krevde 125 kr. De ble ikke enige om prisen og stykkets status Side 11

12 forble sannsynligvis uendret. Dokumentasjon i Spillings oppmålingsprotokoll av 1922 viser at grunnstykket ikke var matrikulert (privat eiendom), I følge Finnmarkskommisjonens rapport brukte Per Persen Loso jordstykket fram til 1939 og skal ha oppfattet det som sitt eget, men eiendommen var ikke matrikulert og derfor ikke eid av Per Persen Loso. Det er ikke uvanlig at brukere av areal tror at de eier arealet, særlig når den første bruken av arealet skjedde for lenge siden. For øvrig hadde Per Persen Loso 4 livsarvinger. Hvorvidt den aktuelle eiendommen har vært tema i arveoppgjøret etter Per Persen Loso, som døde i 1985, er ukjent for FeFo og er ikke problematisert av Finnmarkskommisjonen.. FeFo godtar ikke Finnmarkskommisjonens konklusjon om at Aslak Loso har eiendomsrett til et grunnstykke i Store Bekkarfjord på Seiland. Grunnstykket var ikke matrikulert i 1922, slik at Per Persen Loso kunne umulig ha fått overført eiendomsretten til grunnstykket i Per Persen Loso må i 1922 ha visst at han ikke var eier av grunnstykket i og med at han tilbydde seg å betale 50 kr for grunnstykket. Per Persen Losos bruk av grunnstykket fra 1909 og fram til bruken av grunnstykket oppførte i 1939 gir ikke grunnlag for erverv av eiendomsrett gjennom hevd/alders tids bruk Rolf Hagder Pedersen Konklusjon Det foregående viser at det er usikkert om Pedersens familie har utøvd rettsstiftende bruk i tilstrekkelig lang tid til at det er rom for hevdserverv av Kvalfjordnes. Videre er det overveiende sannsynlig at vilkåret i hevdsloven 4 om bruk av grunnstykket som sitt eget i aktsom god tro ikke er oppfylt. Kommisjonen gjorde i brev 17. oktober 2011 (jnr ) Pedersen kjent med at dette var dens foreløpige vurdering, og ba ham innen 7. november om å fremlegge skriftlig dokumentasjon på, eller for øvrig opplyse om personer som kan beskrive den bruken han og familien har gjort av grunnstykket. Pedersen har ikke gitt slik tilbakemelding. Finnmarkskommisjonen har etter dette lagt til grunn at vilkårene for hevdserverv av eiendomsrett til grunnstykket Kvalfjordnes i Store Kvalfjord på Stjernøya ikke er oppfylt. Grunnstykket er dermed eid av FeFo. Derimot er eiendommen Gnr. 57, bnr. 14 eid av Rolf Hagder Pedersens familie i samsvar med det som er registrert. FeFo er enig med Finnmarkskommisjonen i at Rolf Hagder Pedersen ikke er eier av grunnstykket Kvalfjordnes i Store Kvalfjord på Stjernøya Knut Mørk Konklusjon Side 12

13 Kommisjonen legger etter en samlet vurdering til grunn at hevdsvilkårene er oppfylt, slik at det er ervervet rett til garnfeste på FeFos grunn med tilhørende rett til laksefiske på plass A 373. Fordi garnfestet ligger nær Mørks eiendom, kan det også spørres om det kan være hevdet eiendomsrett til fjellnabben, som neppe kan brukes på andre måter enn som fortøyningsplass. I slike tilfeller kan etter forholdene vilkårene for såkalt grensehevd kunne være oppfylt, med den følge at arealet til den eiendommen som er utgangspunktet for den rettsstiftende bruken blir utvidet. Kommisjonen antar imidlertid at Mørks behov vil være tilstrekkelig ivaretatt ved at han får anerkjent bruksrett til garnfestet og lakseplassen. Det er derfor ikke ansett nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om hevd av eiendomsrett til fjellnabben. Gjennomgangen av saken viser at det har vært uklarheter knyttet til eiendomsgrenser i området og hvorvidt lakseplass A 373 er på FeFo- grunn eller er på privat grunn. Plassen A 373 har i fylkesmannens register vært oppført som privat tilhørende Mørks eiendom og Mørk og hans rettforgjengere har opptrådt som eiere. Mye tyder likevel på at lakseplassen ligger på FeFo grunn. Finnmarkskommisjonens konklusjon virker rimelig, da plassen i lang tid og i god tro har vært drifta som en privat lakseplass. FeFo er enig i Finnmarkskommisjonens konklusjon i at Mørk har privatrettlig rett til laksefiske på plass A 373 i Alta kommune Tor Mikkola Konklusjon Det er ikke ervervet individuelle bruksrettigheter til den utmarksbruken som er nevnt i Mikkolas krav (bufebeite, jakt, innlandsfiske, bærplukking, eggsanking, laksefiske i sjø) med grunnlag i hevd eller alders tids bruk som går ut over det som følger av finnmarksloven og annen lovgivning. Mikkola har imidlertid del i den selvstendige og lovregulerte kollektive retten til disse bruksmåtene som ligger til Stjernøyas befolkning, jf. rapportens kapittel 8. De kravene som gjelder erverv av Småbakken som tilleggsareal til gnr. 57, bnr. 39, størett i Pollen og bruk av gangsti faller utenfor kommisjonens mandat fordi de etter alt å dømme ikke gjelder FeFo-grunn, og er derfor ikke nærmere vurdert. Kommisjonen antar imidlertid at Lilledalen tilhører gnr. 57, bnr. 39, men at det kan være behov for å få klarlagt grensene for eiendommen. Som utgangspunkt har eiendommen også rett til drikkevann fra Pollvannet. Tor Mikkola krever individuelle bruksrettigheter til ulike typer utmarksbruk på Stjernøya. De ulike typene utmarksbruk er regulert i Finnmarkslovens 22 og 23. Ingenting tyder på at Tor Mikkola utnyttelse av ressursene går lengre enn de rettigheter Tor Mikkola har med i hjemmel i Finnmarksloven. I tillegg inngår etter Finnmarkskommisjonens vurdering Tor Side 13

14 Mikkola i kretsen av rettighetshavere som har ervervet kollektive bruksrettigheter på grunnlag av alders tids bruk. Tor Mikkola krever også rettigheter direkte knyttet til eiendommen gnr.57, bnr, 39 i Alta kommune. Kravene er tildels utenfor Finnmarkskommisjonens mandat og må finne sin løsning på vanlig måte innenfor de ordninger som eksisterer i samfunnet. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at Tor Mikkola ikke har ervervet individuelle rettigheter til utmarksressursene på Stjernøya og Bårdfjordneset på Seiland. FeFo har heller ikke merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at Tor Mikkolas krav til ulike rettighetene knyttet til eiendommen gnr. 57, bnr 39 i Alta kommune må finne sin løsning utenfor ordningene som følger av Finnmarkslovens kapitel Jorunn og Sigrun Elden Konklusjon Kravet fra Jorunn og Sigrunn Elden har ikke ført frem. Det grunnstykket på Altneset på Seiland som saken gjelder (gnr. 54, bnr. 1, fnr. 3 i Alta kommune), er eid av FeFo. Familien flyttet til Seiland tallet og har brukt med arealet den krever eiendomsrett til areal fra gammelt av. Arealet eller grunnstykket ligger mellom to arealer som familien eier og arealet ble festet fra 1957 og fram til Arealet som det kreves eiendomsrett til har vært brukt sammen med 54/5 og en naturlig del av dette. Hvorfor dette arealet ble festet først 1957 er ukjent, da mye tyder på at arealet var i bruk lenge før. Inngåelse av festekontrakt og ønske om kjøp i 1957 viser at familien viste at de ikke eide arealet og følgelig ikke var i god tro, jfr. Hevdslovens 5 FeFo er enig med Finnmarkskommisjonen om at FeFo er eier av gnr. 54, bnr. 1, fnr. 3 i Alta kommune. Det har i fra 1957 til 2008 vært inngått en ordinær festekontrakt mellom FeFo og familien. Side 14