Finnmarkskommisjonen

Transkript

1 Finnmarkskommisjonen - Kommisjonens arbeidsmåte og metodiske utfordringer Innledning på seminar om Finnmarkskommisjonen, Tana, 29. oktober 2008 v/kommisjonsleder Jon Gauslaa

2 Arbeidsmåte og metodiske utfordringer Innledende betraktninger Kommisjonens mandat er noenlunde presist angitt i finnmarksloven og annet underlagsmateriale Kommisjonens arbeidsmåte er også underlagt lovreguleringer, men innenfor disse rammene står kommisjonen meget fritt Dette gir mange utfordringer, både hva metode angår og ellers Har vært et tema på kommisjonens første møter Før kommisjonen er i operativ virksomhet, kan en neppe overskue alle utfordringer av metodisk art

3 Kommisjonens arbeidsmåte er nærmere regulert i finnmarksloven 30 til 35 Oversikt 30; kommisjonen avgrenser utredningsfelt, og fastlegger rekkefølgen feltene utredes i. Kan innskrenke og utvide felt under kartleggingen. 31; Kommisjonen varsler mulige rettighetshavere. Generelt (media, nettet) og konkret varsel (reindrift, brukerinteresser, Sametinget, fylkestinget, vedkommende kommune, FeFo). 32; Finnmarkskommisjonen har selv ansvaret for sakens opplysning, og avgjør selv hvordan dette skjer. Partene kan gjøre rede for bevis mv. Representanter for interessegrupper kan følge arbeidet. 33; kommisjonen avgir en rapport for hvert felt med sine konklusjoner. 34; særregel om FeFos håndtering av kommisjonens konklusjoner. 35; kommisjonen har meklingsplikt dersom partene ønsker det.

4 30 - Inndeling i utredningsfelt Kommisjonen skal etter 30 inndele Finnmark i særskilte utredningsområder (felt). Den avgjør selv i hvilket område/felt den skal starte arbeidet, og hvilken rekkefølge de ulike områdene/feltene skal behandles i. Ved avgrensningen av feltene, skal kommisjonen vektlegge hva som er naturlig og hensiktsmessig ut fra områdenes utstrekning, og deres rettslige og historiske sammenheng. Kommisjonen skal ved avgrensningen også se hen til behovet for avklaring av rettighetsforholdene i området. Underveis i kartleggingen kan kommisjonen endre grensene for et utredningsfelt dersom dette er nødvendig for å skape en hensiktsmessig avgrensning av feltene.

5 30 Avgrensning og metodiske utfordringer Kommisjonens har stor frihet ved avgrensningen av utredningsfeltene. Lovens kriterier er vage: naturlig og hensiktsmessig avgrensning av feltet når det gjelder utstrekning og rettslig og historisk sammenheng behovet for avklaring av rettsforholdene Dette skaper flere metodiske utfordringer: Hva ligger i at noe er naturlig og hensiktsmessig? At det ikke er unaturlig og uhensiktsmessig? hva ligger i begrepene utstrekning (geografiske/topografiske forhold i terrenget, kommunegrenser?) og rettslig og historisk sammenheng? behovet for rettighetsavklaring kan etter forholdene være mer håndgripelig, men også det kan være nokså skjønnsmessig.

6 30 Avgrensning og metodiske utfordringer Kommisjonen står fritt ved avgjørelsen av hvilken rekkefølge de ulike feltene skal behandles i. Det skaper mange utfordringer: Hadde vært lettere å komme til dekket bord. Starte i et konfliktfylt område eller i et område med mer harmoni? En mellomting? Områder hvor bruken er ulikeartet eller ensartet? Høre på de som roper høyest eller vurdere på fritt grunnlag? Hvor store bør feltene være i utstrekning? Kan være mange ulike spørsmål og rettighetskrav innenfor samme felt (bygdelag, enkeltpersoner, reindrift). Arbeide parallelt i flere felt. Noe annet vil ta uforholdsmessig lang tid. Ikke foreta en endelig inndeling av alle feltene fra 1 til 100 nå, men ta dette mer fortløpende.

7 31 Varslig av mulige rettighetshavere Utredningen av hvert felt skal kunngjøres med oppfordring til rettighetshavere om å melde seg Generell kunngjøring i lysningsblad, aviser, nettet Særlig varsel til reindrift, representanter for brukerinteresser, Sametinget, Fylkestinget, FeFo, berørte kommuner Neppe spesielle metodiske utfordringer til dette (ut over at varslene må utformes på en egnet måte, og at det må fremgå hvordan man melder inn til kommisjonen at man hare et krav. Kan kanskje (unntaksvis?) være en utfordring å finne frem til relevante representanter for brukerinteressene.

8 32 Ansvaret for sakens opplysning I motsetning til de vanlige domstolene, er kommisjonen ikke avhengig av at en part anlegger sak for å kunne kartlegge rettighetsforholdene i et område. Kommisjonen må også ta stilling til aktuelle rettighetsspørsmål som det ikke er reist krav om fra en part. Dette er en følge av at kommisjonen selv har ansvaret for å fremskaffe det faktiske og historiske grunnlaget som den skal bygge sine avgjørelser på. I en vanlig rettssak har partene hovedansvaret for dette..

9 32 Sakens opplysning metodiske utfordringer At kommisjonen selv må sørge for at de faktiske og historiske forholdene som er nødvendige for å avklare rettighetsforholdene, blir forsvarlig utredet, skaper en rekke metodiske utfordringer. Hva er nødvendig for å avklare forholdene? Kan ikke besvares generelt. Kommisjonen kan innhente muntlige forklaringer og skriftlig materiale. Hvordan finne frem til personer som kan fortelle noe om bruken av land og vann Finnmark for to-tre generasjoner siden? Hvor finnes relevant arkivmateriale (Statskogs gamle arkiv, Riksarkivet, fylkesmannen, fylkeslandbruksstyre, København)? Kommisjonen kan også iverksette egne utredninger om faktiske, historiske og rettslige forhold av betydning for dens konklusjoner. Vil være et stort behov for å engasjere eksterne sakkyndige (særlig når det gjelder historiske forhold).

10 32 Sakens opplysning metodiske utfordringer En særlig utfordring ligger i bevisvurdering og kildekritikk Det skriftlige materialet forteller ikke nødvendigvis hele sannheten. Blant annet kan dette være selektivt og påvirket av sin samtid (jf. for eksempel innberetningene til lappekommisjonen). Muntlige kilder må vurderes i lys av deres nærhet til saken. Partsforklaringer i forhold til uhildede vitneforklaringer. Tidsfaktoren. Hovedutfordringen er i sum å fremskaffe tilstrekkelig med faktisk og historisk materiale til at en med rimelig grad av sikkerhet kan si at avgjørelsene er fattet på et korrekt faktisk og historisk grunnlag. I de fleste rettsanvendelsesprosesser er det klarleggingen av faktum som er utfordringen, ikke lovanvendelsen. Dette vil i særlig grad gjelde for kommisjonen fordi den selv har ansvaret for sakens opplysning. Man vil ikke ha noen parter å gjemme seg bak.

11 32 Sakens opplysning metodiske utfordringer - medvirkning fra partene Partene i saker for kommisjonen har rett til å gjøre rede for og føre bevis om forhold av betydning for vurderingen av deres krav. Dette fritar ikke kommisjonen fra dens ansvar for å opplyse saken, men aktiv opptreden fra partene kan bidra til at kommisjonens avgjørelser treffes på et bredest og best mulig grunnlag. For å ivareta partenes interesser kan kommisjonen oppnevne og dekke utgiftene til representanter for interessegrupper som kan følge arbeidet. Ordningen er i Innst. O. nr. 80 ( ) ansett som et alternativ til at partene opptrer for kommisjonen med egen advokat. En utfordring kan oppstå dersom FeFo,som vil være private rettighetspretendenters motpart i flertallet av sakene, bruker advokat. Det vil da oppstå en skjevhet for private parter som ikke uten videre kan gjøre dette.

12 33 Kommisjonens rapport Av 33 følger det at kommisjonen, når den har fullført utredningen av at område, skal avgi en rapport. Rapporten er kommisjonens konklusjon om hvordan den mener rettighetsforholdende er innenfor det området den har utredet. Rapporten skal angi hvem som etter kommisjonens mening er eier av grunnen i området, om andre har bruksrettigheter der, og i tilfelle hvem dette er og hva slags bruksrettigheter det er tale om. Det skal også fremgå hvilke saksforhold kommisjonen bygger sine konklusjoner på. Også utarbeidelsen av rapporten vil by på metodiske utfordringer. Disse utfordringene er i hovedsak knyttet til juridisk metode og juridiske avveininger, og er dermed av en annen art enn de utfordringene som ligger i å avgjøre hvordan man skal innhente grunnlagsmateriale for avgjørelsene.

13 34 Behandlingen i Finnmarkseiendommen 34 regulerer behandlingen i Finnmarkseiendommen og berører ikke kommisjonens arbeidsmåte. Bestemmelsen vil som sådan ikke gi noen metodiske utfordringer for kommisjonen. Etter 34 plikter Finnmarkseiendommen å ta stilling til kommisjonens rapport og konklusjoner. Er Finnmarkseiendommen enig med kommisjonen skal den sørge for at de aktuelle rettighetene blir tinglyst, og eventuelt bringe saken inn for jordskifteretten for grensegang. I slike tilfeller vil dermed kommisjonens konklusjoner i prinsippet ha samme virkning som en rettskraftig dom

14 35 Kommisjonens plikt til å mekle Det følger av 35 at dersom Finnmarkseiendommen eller andre parter er uenige om rettigheter i områder som kommisjonen har behandlet, kan de be kommisjonen om å mekle mellom dem. Denne bestemmelsen kan utvilsomt by på utfordringer for kommisjonen, og kanskje også av metodisk art. Det er noe spesielt at en instans som har avsagt en avgjørelse en eller flere parter er misfornøyd med skal mekle mellom partene. Mekling og forsøk på å forlike partene skjer normalt i forkant av en avgjørelse, ikke i etterkant. Kommisjonen vil imidlertid lojalt forholde seg til bestemmelsen. Fører meklingen ikke frem, kan partene bringe uenigheten inn for Utmarksdomstolen for Finnmark, som avsier bindende dommer om rettigheter til Finnmarkseiendommens grunn ( 36). Utmarksdomstolens dommer kan ankes til Høyesterett ( 42).

15 Avsluttende betraktninger - tidsperspektiver Oppgaven til kommisjonen er meget omfattende. Kommisjonen skal kartlegge et stort geografisk område, der en selv har ansvaret for å fremskaffe sakens opplysninger. Kommisjonen skal treffe avgjørelsene på grunnlag av gjeldende rett og ikke etter eget forgodtbefinnende på fritt rimelighetsgrunnlag. Liknende kartleggingsordninger ellers i landet har tatt inntil 45 år (Høyfjellskommisjonen for Sør Norge, ). Kommisjonen vil arbeide betydelig raskere enn dette, bl.a. fordi en vil ha langt flere ressurser tilgjengelig. At arbeidet vil ta minst 10 år er imidlertid sannsynlig, og en vil da ikke ha arbeidet i sneglefart.