FOLLOMINNE ÅRBOK 2015 FOLLO HISTORIELAG

Transkript

1 FOLLOMINNE ÅRBOK 2015 FOLLO HISTORIELAG 1

2 2

3 FOLLOMINNE Årbok 2015 Nr. 53 Redaktør: Bjørn Egil Jensen 1

4 Follominnes redaksjon og Follo Historielag takker spesielt forfatterne for deres bidrag til årboka Takk også til andre som har bidratt med opplysninger og illustrasjoner. Videre takkes Marianne Jakset i Goffin Reklame AS, 07-gruppen AS og tilsatte ved Follo Museum for utmerket samarbeid. Omslagsbilde foran: Fire av andre verdenskrig kulturminner i Follo. Fra teltleir i Bølstadskogen (Ås) med Q-laget på post. Utstyrt med den obligatoriske pipen og klare stengun. Dette er nå et minnested. Minneplakett på Verpåsen (Ski) avdukes 7. mai 1995 av Oppegård HV-forening i anledning 50-årsmarkering av frigjøringen i maidagene Labbarundta Hjemmefronthytta i Garder (Vestby) som ble brukt som skjulested med egen underjordisk fluktvei. Fly av type Messerschmitt 110 ble det første tyske flyet som ble skutt ned av norske fly under luftkampene om morgenen 9. april. Flyet krasjlandet i Nordre Frogn, og Frogn historielag vil nå merke stedet som et gravminne. For ytterligere informasjon, se artikkel i årboken. Omslagsbilde bak: To forskjellige typer akevitt fra Follo, «Nesodden Premium Aquavit» og «Landstormens vellagrede Oppegård jubileumsakevitt» er nå til salgs. For ytterligere informasjon, se artikkel i årboken. Utgitt av Follo historielag, Belsjøveien 17, 1443 Drøbak Sats og sideutforming: Goffin Reklame AS, Drøbak Produksjon 07-gruppen AS ISBN ISSN X Follo historielag, Drøbak 2

5 Innhold Redaktørens presentasjon av Follominne Nye arkeologiske funn i Follo 2014/ Christine Boon og Reidun Marie Aasheim I fortsporene til steinalderpionerene En utgravning av pionerboplassene på Elgsrud i Sørmarka...15 Carine Eymundsson og Axel Mjærum Fysiske krigsminner fra 2. verdenskrig i Follo...31 Anne Birgit Bævre, Elin Aas, Åste Eggen, Solveig Krogsrud, Jørn Svendsen og Bjørn Egil Jensen Kjøvangen ved Son...67 Jørn Svendsen Mjærskaukollen et sagnområde i Sørmarka...78 Hans Kristian Jensen Bønder i byveien...91 Anne Birgit Bævre Fascinekniv en sjelden kniv med spennende historie fra Oscarsborg Helge B. Hovland 17. maitale 1919 ved Haakon Chr. Krogsrud Solveig Krogsrud 52 OL-deltagere som har tatt 18 gull Tom Ullsgård Gjersjøvikens sommercamp Willy Østberg 3

6 Akevitt i Follo i fortid og nåtid Bjørn Egil Jensen Det underlige hvilehjemmet Iasin Terata ved Svartskog brygge Sven Lindblad Kommunevåpen i Follo Aase Weydahl-Ottesen Sesongåpning av Gjersjøelva natur- og kulturpark nå også kalt Oppegård «nasjonalpark» Harald Lundstedt og Bjørn Egil Jensen Bokmelding: Glimt fra Hølens historie gjennom 300 år Fra storhetstid på 1600-tallet til innlemmelse i Vestby Kulturminner i Follo-skauene Elin Aas og Egil Wenger Årsmelding 2013 Akershusmuseet Avdeling Follo Museum Follo Historielag Årsberetning for Forfattere i Follominne

7 Redaktørens presentasjon av Follominne 2015 Først vil jeg takke våre 18 skriveføre og innsatsvillige forfattere som har levert til sammen 16 artikler. Det er lett å være redaktør når en møter slik vilje til innsats. Det er mange som sitter inne med stoff som egner seg i Follominne. Follominne har også i år foretatt streiftog inn i ulike sider ved liv og samfunn i Follo, og årboken har artikler fra samtlige seks kommuner i Follo slik at flest mulig lesere kan finne stoff av interesse. Årets største og viktigste artikkel er i anledning av at det i år er 75 år siden den andre verdenskrig startet i Norge. En artikkel på hele 36 sider beskriver et utvalg av krigens kulturminner i Follo. En artikkel skrevet i fellesskap av samtlige 6 historielag i Follo, hvor 37 fysiske spor etter krigsminner beskrives. Årboken innledes med to artikler om arkeologiske utgravinger: I artikkelen «Nye arkeologiske funn i Follo 2014/2015» beskrives siste års utgravinger, og hva man fant. Det er nå gjort en avtale med arkeologene i Akershus fylkeskommune om en fast årlig artikkel som beskriver årets utgravinger. Utgraving av steinalderboplassen på Elgsrud i Sørmarka. Elgsrud ligger nær grensen mellom Ski og Oslo kommune. Her ble det undersøkt to velbevarte, nær år gamle steinalderboplasser i løpet av noen høst- og vinteruker i Elgsrud-funnene er betydelig eldre enn alt annet som tidligere er gravd ut i Follo, og blant de aller eldste boplassene i landet. Jeg ønsker også å benytte anledningen til kort å nevne noen artikler og temaer forøvrig: Stedsportrett: Kjøvangen som ligger straks nord for Son portretteres. Her fortelles 5

8 det om tidlig industri, tyske ubåter som søker nødhavn, spritsmugling, rekefiskets pionerer og tiden frem til dagens brygge, ideel for solbadere. For om lag 100 år siden ble det forsøkt åpnet en sølvgruve i Mjærskaukollen, en kolle beliggende i Gaupesteinsmarka, i grenseområdet mellom Ski og Enebakk. Gamle sagn forteller at her finnes sølv, men godt bevoktet av flygende drager. Et teaterstykke som handler om mye av det som beskrives i denne artikkel er under planlegging. Teaterstykket planlegges oppsatt våren 2016 Velkommen! I 1919 var Haakon Chr. Krogsrud 19 år gammel 17. mai-taler. Når en i dag leser manuskriptet til talen må en imponeres. Både over solid historiekunnskap, og over hans engasjerte betraktninger om samtiden. Selv om de fleste i dag ikke vil si seg enig i hans betraktninger, blir en imponert over både kunnskap og det ungdommelige engasjement. Det underlige hvilehjemmet Iasin Terata ved Svartskog brygge: Her gis et svært interessant innsyn i datidens religiøse liv i frikirkene, både i og utenfor Follo. Vesle Follo har gjennom tidene hatt 52 OL-deltagere som har tatt til sammen 18 gullmedaljer. Her beskrives innsatsen til Follos 52 deltagere, fra starten i 1906 med olympisk gull i skyting (lagskyting frigevær). Kommunevåpen i Follo og historien om hvordan de ble til. Viktig historie å fortelle dersom noen av de seks kommunene i Follo forsvinner i kommende kommunereform. Akevitt i Follo i fortid og nåtid: Her fortelles en historie som starter i 1531 og som ender med årets julesalg på Vinmonopolet. Se også foto på baksiden av årboken. I tilegg finnes ytterligere spennende artikler God lesning! Med vennlig hilsen Bjørn Egil Jensen Redaktør 6

9 Nye arkeologiske funn i Follo 2014/2015 Av Christine Boon og Reidun Marie Aasheim I Follo ligger det fortsatt mange kulturminner som ennå ikke har blitt oppdaget, både under dyrket mark og synlig på markoverflaten. Akershus fylkeskommune har ansvar for å ivareta våre kulturminneinteresser, her beskrives siste års utgravinger. Metoder og resultater arkeologiske registreringer på E18-prosjektet Forsommeren 2013 startet Akershus fylkeskommune arkeologiske registreringer av ny E18 gjennom Ås og Ski. Registreringene fortsatte i 2014 og er planlagt ferdig sommeren Arkeologene har benyttet flere ulike registreringsmetoder som har resultert i funn av mange spennende kulturminner. Jeg skal her trekke frem Askjum og Skuterud i Ås, og Oppsal i Kråkstad Ski. Geofysiske undersøkelser på Askjum Høsten 2014 gjennomførte arkeologer geofysiske undersøkelser med georadar og magnetometer over dyrket mark rett ved to gravfelt fra jernalder (500 f.kr e.kr.) på Skuterud og Askjum i Ås. Maskiner ble brukt til å registrere endringer i magnetisme og massetetthet i undergrunnen, som igjen kan fortelle arkeologene om funn av stolpehull, ildsteder, kokegroper og ikke minst overpløyde gravhauger. De geofysiske undersøkelsene i Ås er et forskningssamarbeid mellom Akershus fylkeskommune, NIKU (Norsk Institutt for Kulturminneforskning), Statens Vegvesen og det østerrikske forskningsinstituttet LBI ArchPro (Ludwig Boltzmann Institute for Archeological Prospection & Virtual Archaeology). Resultatene fra de geofysiske undersøkelsene var tydeligst på Askjum. Her er det også blitt observert overpløyde gravhauger på gamle flyfoto. De foreløpige tolknin- 7

10 Magnetometerundersøkelse på Askjum. NIKU gene tydet på at under pløyejordslaget skjulte det seg kokegroper og rester etter gravhauger. For å kunne etterprøve de geofysiske prøvene, ble det gravd prøvesjakter med gravemaskin i noen utvalgte områder. Et av stedene med antatte kokegroper, kunne vi ikke påvise noen kulturminner. De to neste stedene vi gravde med maskin skulle ha spor etter fotgrøfter fra gravhauger. Fotgrøfter ble dannet rundt gravhaugen når masse ble spadd sammen for å lage gravhaugen. Ved åkervandring på Askjum fant vi også flere perler som kunne knyttes til bortpløyde gravhauger. Gleden var derfor stor da vi fant fotgrøftene og også kull og brent bein i den ene fotgrøften. Fotgrøften ble datert til vikingtid ( e.kr.) og de fjernede gravhaugene kan med stor sannsynlighet knyttes til gravfeltet på Skuterud. Gravfeltet på Skuterud som består av 20 små og store gravhauger har dermed vært mye større enn det vi ser i dag. Det er ikke utenkelig at det på høydedraget mellom Askjum og Skuterud har vært et sammenhengende gravfelt med fantastisk skue ut mot Østensjøvannet i nord. Graver og bosetting fra jernalder på Oppsal I skogen på Oppsal var det kjent seks gravhauger før E18-registreringene startet. Etter E18-registreringen, kjenner vi nå til ytterligere to gravhauger, tidligere dyrking og bosetningsspor fra jernalderen. Her ble ikke geofysiske metoder brukt, men mer konvensjonelle metoder som graving med spade og maskin. 8

11 Fotgrøfter avdekket med maskin på Askjum. Spor av gravhauger finnes under dyrkingsjorda ved at fotgrøfta er fylt opp med dyrkingsjord og framstår som mørkere sirkler mot den lysere undergrunnen. Deler av en slik sirkel ser vi på tvers av sjaktene på bildet. Foto Akershus fylkeskommune. I første omgang ble det gravd med spade og det ble funnet en flintbit som kunne tyde på at det var bosetting fra steinalderen. Ved å bruke gravemaskin i skog hadde vi store forventninger å finne flere automatisk fredete kulturminner som skjulte seg under torva. Det ble funnet stolpehull fra hus, ildsted, keramikk, slipeplate og brent leire fra folkevandringstid ( e.kr.) i jernalderen. Keramikkskåret er av det finere slaget, fint magret og med tydelig ornamentikk. Keramikken er av en type som stammer fra folkevandrings- og merovingertid i jernalderen ( e.kr.). Disse sporene tyder på at det har vært en bosetning rett ved gravhaugene. På vårparten i 2015 ble det gravd med maskin i dyrket mark på Oppsal. I forkant av gravingen kunne vi studere tredimensjonale kartlag laget på grunnlag av LIDAR (Light Detection and Ranging). I slike kart ser vi forhøyninger og fordypninger og det kan hjelpe oss før en arkeologisk registrering å Keramikkskår funnet på Oppsal. Foto Akershus fylkeskommune finne mulige gravhauger, hulveier og andre synlige kulturminner som ikke alltid er like 9

12 LIDAR-kart over deler av Oppsal. Humpene i dyrket mark ble ut i fra LIDAR-kartet tolket som gravhauger, men viste seg å være natur etter undersøkelser med maskin. Tett skog gir dårligere LIDAR-resultater, men en av gravhaugene og en hulvei kommer tydelig fram i kartet. 10

13 lett å oppdage i terrenget. Kartene viste mulig utpløyde gravhauger i dyrket mark på Oppsal. Til vår store skuffelse viste det seg da vi undersøkte deler av «gravhaugene» med maskin at det bare var berg som skjulte seg i haugene. Likevel, gravingen var ikke forgjeves. Det ble funnet mange kokegroper og stolpehull fra hus i samme område som vi tidligere hadde funnet en flott perle i åkeren på Oppsal. Nye og gamle metoder Det er mange som spør om de nye metodene som arkeologer nå etter hvert tar i bruk i registreringsøyemed vil erstatte konvensjonelle metoder som bruk av spade og gravemaskin. Vi erfarte at med geofysiske metoder kan man fokusere på områder med antatte kulturminner. Ved å gå rett på kulturminnet, kan vi bekrefte eller avkrefte med gravemaskin om tolkningene fra de geofysiske tolkningene stemmer. Grunnforholdene i bakken kan være av en slik art at det blir veldig vanskelig å tolke de geofysiske resultatene. Dette var tilfellet på Skuterud og her fant vi flere kokegroper som ble avdekket med gravemaskin og som ikke ble oppdaget med geofysiske metoder. Geofysiske undersøkelser erstatter ikke tradisjonelle undersøkelser med maskin. De to metodene utfyller hverandre og gir et mer helhetlig bilde av menneskers bruk av landskapet i forhistorien. På samme måte er ikke LIDAR en erstatning for registrering ute i felt av synlige kulturminner. Det er veldig viktig å få sjekket om det man tror er en gravhaug på kart også er det i virkeligheten. Det materialet som ble samlet inn skal studeres videre og brukes som referanse ved pågående forskning på geofysikk hos NIKU. På denne måten har undersøkelsene i Ås vært et viktig bidrag for å lære mer om bruken av georadar innen arkeologi. Nye gravhauger på Børsum nedre i Ås Mange kulturminner er markert feil på kart. Dette kommer av at mange av de arkeologiske registreringene er gjort for svært mange år siden. Da var det vanlig å tegne inn for hånd på et papirkart der man plasserte kulturminnet slik man tolket terrenget. Hvis de ble feil inntegnet når disse registreringene ble digitalisert og lagt inn i databaser ble de feil kartfestet. Forskjellig koordinatsystem gjennom årene kan også ha produsert feildata. Det er ikke alltid feilene blir oppdaget og kan derfor være en fare for kulturminnenes bevaring. Fordi kompetansen på kulturminner som ligger i skog har økt i tømmerbransjen skjer dette heldigvis sjelden. I våres ble jeg oppringt en hogstentreprenør. I følge deres GPS skulle det ligge en gravhaug på en plass hvor de slett ikke kunne se noen spor etter dette, men de fant en gravhaug like ved. De spurte om jeg kunne sjekke dette og legge denne riktig inn i kartet. Og de hadde rett, gravhaugen lå 40 meter 11

14 lenger sørøst. Men på vei for å sjekke denne gravhaugen gikk jeg rett på to gravhauger til! Veldig tydelige, jevne og store hauger og ikke tidligere registrert. En med diameter på 16 meter og den andre på 12 meter. De er ikke spesielt høye, henholdsvis 0,9 0,7 meter høye. Den største har også en steinkjede rundt. Gravhaugene er datert fra jernalder (500 f. Kr e. Kr.). Jeg blir alltid overasket over å finne så fine «nye» gravhauger. Særlig fordi de ligger så nære andre kjente gravhauger i området. Men her kan forklaringene være mange. Når registranten gikk her sist kan det ha vært tett kratt og småskog som gjorde det svært vanskelig å finne slike lave og vide gravhauger. Nå er de tydelige og lette å se fordi de ligger i granskog uten bunnvegetasjon. I skogsområdet hvor gravhaugene ble funnet ligger det flere gravhauger, med en En av de nye gravhaugene på Børsum nordre. Deler av steinsirkelen rundt kan skimtes i forgrunnen. Foto Akershus fylkeskommune avstand på meter fra de nyregistrerte. Det som er karakteristisk for disse er at de ligger enkeltvis og spredd over et stort område. På Børsumgårdene er det fra før registrert 16 gravhauger og bare med ett unntak ligger alle enkeltvis. Det er uvanlig med så mange enkeltgraver spredd rundt i landskapet på samme gård. Ofte ligger gravhauger samlet i hele gravfelt. Når de ligger enkeltvis er det ofte fordi gravhauger har blitt fjernet eller ødelagt, fordi mange av gravhaugene har ligget der det er dyrket 12

15 mark i dag. De fleste av gravhaugene ligger i skog og har nok ikke vært utsatt for intensiv dyrkning i nyere tid så det kan ikke være hele forklaringen. Her er det kanskje snakk om en lokal skikk. Rotvelt med kokegrop Men det dukket opp mer enn et par gravhauger! Like ved gravhaugene ble det også funnet en kokegrop, et funn som er nokså uvanlig i skog da de ikke er synlige på markoverflaten. Kokegroper er noe vi arkeologer vanligvis finner ved bruk av gravemaskin i dyrket mark, men i et stort rotvelt var det mye kull og skjørbrente steiner. Uten tvil en kokegrop som i og for seg ikke er så overraskende. Kokegroper knyttes gjerne til gravfelt fra forhistorisk tid, selv om man finner kokegroper i andre sammenhenger også. Sannsynligvis ligger det flere kokegroper rundt i området. Siden det er en viss fare med å oppholde seg inntil et rotvelt da den kan velte tilbake, så kunne jeg ikke gjøre så mye annet enn å måle den inn slik at den kunne kartfestes. Men allikevel et fint funn som viser at kulturminner gjerne ikke ligger alene i landskapet selv om det tilsynelatende ser slik ut på overflaten. Rotvelt med kokegrop. Det svarte nederst mot bakken er kull og skjørbrente steiner. Foto Akershus fylkeskommune. 13

16 Eksempel på kokegrop funnet i åker. Denne er fra Askjum i Ås. Foto Akershus fylkeskommune. Vil du vite mer? Følg oss gjerne på facebook: Arkeologi i Akershus Arkeologiske registreringsrapporter og annen kulturhistorie: Hvilke kulturminner er kjent på din eiendom? Hvilke gjenstandsfunn er kjent fra din eiendom? 14

17 I fotsporene til steinalderpionerene En utgravning av pionerboplassene på Elgsrud i Sørmarka Av Carine Eymundsson og Axel Mjærum Elgsrud ligger i Sørmarka, svært nær grensen mellom Ski kommune og Oslo. Her ble det undersøkt to velbevarte, nær år gamle steinalderboplasser i løpet av noen høst- og vinteruker i Elgsrud-funnene er betydelig eldre enn alt annet som tidligere er gravd ut i Follo, og blant de aller eldste boplassene i landet. Til sammen er det gjort nær 9400 funn ved undersøkelsen, inklusive et stort antall jaktredskaper. Funnene vitner om livet til dyktige jakt- og fangstfolk som levde i et kystlandskap som lett bringer tankene til kystområder på det nåværende Grønland. Introduksjon Det er lett å se for seg en liten gruppe med mennesker som mot slutten av siste istid kom padlene nordover. Noen få kilometer fra brefronten stoppet de opp og slo leir ytterst i havgapet, i et nakent landskap og med kalde gufs fra innlandsisen. Men hva motiverte disse menneskene til å reise opp til iskanten? Var det eventyrlyst? Var det nødvendighet? Var det av nysgjerrighet? I denne artikkelen vil vi presentere noen av resultatene som ble fremgravd i løpet av noen høst- og vinteruker i 2013 ved Elgsrud i Sørmarka, på grensen mellom Oslo og Ski i Akershus. Utgravningene ga kunnskap om de første menneskene som besøkte området, men også ytterligere innsikt i hvordan hele norskekysten ble tatt i bruk. 15

18 Fra isøde til rikt skjærgårdslandskap Mot slutten av siste istid (ca f.kr./ år siden) var det meste av Norge fortsatt dekket av tykk og massiv innlandsis. Temperaturen var imidlertid raskt stigende. Klimaet gikk fra å være kjøligere enn dagens, til å bli betydelig mildere enn det er nå (Sørensen et al. 2014). På grunn av temperaturendringene smeltet isen svært raskt. Om lag 9500 f.kr. sto brefronten ved Ski, mens den ca f.kr. lå like nord for Oslo sentrum. Landet som smeltet frem var først bart, men ganske raskt etablererte det seg en pionervegetasjon som minner om den man nå finner på høyfjellet i dag (Sørensen et al. 2014). Den enorme vekten av den kilometertykke innlandsisen bidro til å presse landet ned, og vannet sto over 200 meter høyere enn i dag mot slutten av siste istid ved Oslo. Den kraftige issmeltingen gjorde presset mindre, og som en følge av dette var landet i ferd med å stige. Kombinasjonen av innlandsis og det høye havnivået resulterte i at det var små landarealer tilgjengelige. Det indre av Oslofjorden fortonet seg som et åpent øylandskap sør for iskanten (se figur 2 og 6). Østfold og Follo var skilt fra de øvrige isfrie landområdene i Norge av den store Oslofjorden, en fjord som på dette tidspunktet var om lag 20 km bred. De første menneskene kom med andre ord til det vi i nåtiden vil barske omgivelser med hav, vind, øyer og kalvende isbreer. Dette skjærgårdslandskapet ble først oppsøkt av mennesker for ca år siden, og for å gjennomføre reisene må de ha hatt båter. Sporene etter båtene er for lengst borte, men det antas at det var kajakklignende farkoster eller stokkebåter som var i bruk (Glørstad 2013). Utgravninger viser også at pionerene i løpet av få århundrer krysset Oslofjorden og foretok reiser til det ubebodde Vest- og Nord-Norge. Det er omdiskutert hva drivkraften bak disse ekspedisjonene var. Noen har pekt på at menneskene har hatt et ønske om å høste ressursene i det tidligere ubebodde fjordog øylandskapet, mens andre har vektlagt betydningene av reinsdyrjakt i de snøfrie landområdene (jf. Åstveit 2014). Pionerene, slik vi alt kjenner dem Inntil relativt nylig var Høgnipen-boplassene i Østfold de eneste velbevarte, godt undersøkte sporene etter pionerene på Østlandet (Johansen 1964). I tillegg har det blitt samlet inn funn som har fremkommet i dyrket mark og ved små arkeologiske undersøkelser fra en håndfull boplasser i kyststrøkene, hvorav boplassen Stunner i Ski nok er den som har fått mest oppmerksomhet (f.eks. Nummedal 1929, Fuglestvedt 1999, Gustafson 1999). I de senere år har imidlertid flere pionerboplasser blitt fagmessig utgravd på kyststrekningen fra Oslo til Porsgrunn i Vestfold (f.eks. Fossum 2014, Jaksland og Persson 2014). Dette har sikret en langt bedre forståelse av koloniseringen av landsdelen. 16

19 Beliggenhet og forhistorisk landskap Elgsrud-boplassene lå kun et steinkast fra grensen til Akershus og rett vest for Elgsrudstua. Stedet befinner seg om lag 2,5 km nordvest for Siggerud, i skogsterreng, inne i selve Sørmarka og ca. 1 km fra nærmeste bilvei. Terrenget i området er kupert, relativt bratt og sørvendt. Funnene ble gjort midt i turstien og skiløypen som går fra Klemetsrud kirke til Langhus. Boplass nr. 1 befant seg på en flate, ca. 100 meter vest for Elgsrudstua (se egen faktaboks). Flaten strekker seg øst-vest og ligger beskyttet mellom en bergrabb i sør og en litt større bergknaus, nærmest en bergvegg, i nord. I øst og vest faller terrenget. Boplass nr. 2 lå kun 20 m fra Elgsrudstua, på en langsmal, liten rygg. Flaten er skjermet av en bergrabb i vest og en svakt stigende bergflate i øst. I dag ligger de to boplassflatene mellom moh. De to utgravde boplassene ved Elgsrud ble opprinnelig funnet av Byantikvaren i Oslo i forbindelse med at det ble planlagt å legge en stor strømkabel gjennom området (Storrusten 2013). Målet med etableringen av kabelen var flerdelt. Kabelen vil sikre strøm til Follobanen mellom Oslo og Ski og den vil i tillegg skaffe energi til planlagt boligutbygging. Før selve utbyggingen tok til gjennomførte Kulturhistorisk museum en utgravning. Undersøkelsen fant sted fra oktober til desember 2013 (Eymundsson 2015). Figur 1: Oversiktskart over lokalitetenes beliggenhet. Kart: Axel Mjærum, KHM, kartgrunnlag Statens kartverk. Tillatelsesnummer NE SAS. 17

20 Den gang boplassene ble besøkt (ca f.kr.), var landskapet i Sørmarka totalt annerledes. Boplassene ble anlagt ved strandkanten innerst i en godt skjermet, sørvendt vik. Stedet har også ligget beskyttet av høydedragene på nordsiden av Elgsrud (figur 2). Ved begge boplassene har det vært strender hvor båtene kunne trekkes opp på land (figur 4). Valget av bosted må ha falt naturlig for mennesker som har hatt et ønske om å oppsøke de ytterste, eksponerte øyene ved datidens Mega-Oslofjord (figur 6). Bostedene ble anlagt midt i en klynge med øyer ytterst i et åpent skjærgårdslandskap som strakk seg fra Bohuslän, via Värmland, Østfold og Akershus. Mot vest lå den omfangsrike Oslofjorden. Et fåtall små øyer stakk imidlertid opp der Nesoddlandet ligger i dag. Figur 2: I forgrunnen ses øylandskapet, slik det fortonet seg da havet sto 192 moh. høyere enn i dag (ca f.kr.). I bakgrunnen sees kart over deler av dagens Oslo og Follo. Kart ved C. Eymundsson, KHM., kartgrunnlag Statens kartverk. Tillatelsesnummer NE SAS. 18

21 Follo er generelt kjent for å være et område med mange steinalderboplasser (Mjærum et al. 2008). Det er imidlertid ikke kjent andre steinalderboplasser med en tilsvarende eller høyere alder i området. Trolig er det flere årsaker til dette. Få århundrer tidligere lå innlandsisen over stedet, og Follo og det indre av Oslofjorden var ubeboelig. På tiden da Elgsrud for første gang ble besøkt lå også fortsatt mye av nærområdet under vann. Det var derfor få steder det var mulig å oppholde seg for omkring 9000 f.kr. I tillegg har det vært lett lite etter gammel bosetning i markaområdene, noe som gjør at eventuelle boplasser heller ikke har blitt oppdaget. Den nærmeste boplassen vi kjenner fra pionertiden (tidligmesolitikum ca f.kr.) ligger ved Stunner i Ski, ca. 7,4 km sør-øst for Elgsrud, men det er også gjort andre tidlige funn i Ski-traktene (se figur 6, se også Reitan 2005). Nylig har det blant annet blitt undersøkt boplasser ved Roaas og Ense mellom Langhus og Ski. Både Stunner-boplassen og funnene fra Roaas og Ense representerer imidlertid aktivitet i et noe senere tidsrom enn funnene fra Elgsrud. For å synliggjøre alderen til disse pionerboplassene kan de sammenlignes med den aller mest kjente av steinalderboplassene i Follo, den klassiske Nøstvet-boplassen på Vinterbro. Denne dateres til ca f.kr. og ligger ca moh., dvs. at den lå ca. 140 meter under havflaten da Elgsrud ble oppsøkt for første gang (se figur 6). Steinsmedene på Elgsrud Til sammen framkom det nesten 9400 gjenstander fra de to undersøkte stedene på Elgsrud, fordelte på ca gjenstander på boplass 1 og nær 1050 gjenstander på boplass 2 (se figur 4). Majoriteten av gjenstandene er laget av flint (ca. 98 %), men det forekom også enkelte funn i de i øyenfallende råstoffene bergkrystall og røykkvarts. Det foreligger i tillegg hammersteiner som var benyttet til å tilvirke redskapene. Flinten fra begge lokaliteter er gjennomgående skarp og i god stand, og detaljer knyttet til fortidens steinhåndverk trer derfor tydelig frem i materialet. Til sammen framkom det 83 pilspisser av ulike typer ved utgravningen. Variasjonen i utformingene av spissene er stor, slik det var vanlig i pionerfasen (se figur 3). I tillegg ble det funnet flintgjenstander som har vært anvendt til skjæring og hugging. Det er også et vesentlig innslag av avlange flintstykker i materialet (ca. 550 stykker). Slike såkalte flekker danner utgangspunkt for pilspisser, kniver og andre gjenstander. På begge boplassene fant vi også karakteristisk avfall etter pilspissproduksjonen, blant annet små stykker (mikrostikler) som dannes når selve odden på spissene tilformes (se figur 3). Tilvirkning av redskaper skjer i mange arbeidstrinn. Prosessen starter med å finne råemne og ender når man står med det ferdige redskapet i hånden. På begge boplassene mangler rester etter de første arbeidstrinnene knyttet til steinredskapene, dvs. at 19

22 menneskene har hatt med seg delvis tilvirket råstoff i båtene sine. Både redskapene, råstoffet og produksjonsteknikkene som har vært i bruk på de to boplassene, vitner om svært høy kompetanse hos steinsmedene. En nærmere analyse viser imidlertid også at det er interessante forskjeller mellom funnene og aktivitetene som har foregått på de to boplassene. Figur 3: Et utvalg av de mange spissene fra Elgsrud. Tangespisser (øverst t.v.), eneggede spisser (øverst t.h.) diverse mikrolitter(nederst t.v.) og sammenføyde pilspisser og mikrostikler (nederst t.h.). Foto: KHM. På boplass 1 samlet vi inn 8350 funn fra et areal på ca. 240 m 2. Funnene lå i tre nokså velavgrensede områder. Hoveddelen av funnene er avfall som er dannet ved produksjon og reparasjon av steinredskapene. Disse steinbitene kan betraktes som et tredimensjonalt puslespill der man kan, med mye tid og tålmodighet, pusle bitene sammen igjen til den opprinnelige steinblokken. Det har der latt seg gjøre å sammenføye 3 pilspisser med sine karakteristiske avfallsprodukter (mikrostikler), i tillegg til sammenføyning av mindre sekvenser dannet ved produksjonen av redskapene. Når man så ser på hvor disse steinbitene ble funnet, kan man formelig stiple ut menneskenes fysiske bevegelser, aktiviteter og bruk av bostedet. Blant annet ser vi at to av de avgrensede funnområdene på boplass 1 er forbundet. Et menneske har først har sittet i ett område og laget et emne til en pilspiss. Siden har pilspissen endt opp i et 20

23 Figur 4: De to boplassene på Elgsrud, med spredning av funn og fortidens strandlinjer. I rutene med mørkest farge er det gjort flest funn. På boplassflatene har det trolig vært telt og bålplasser. Båtene har trolig ligget trukket opp på strendene rett ved. Kart ved C. Eymundsson, KHM. kartgrunnlag Statens kartverk. Tillatelsesnummer NE SAS. helt annet område av boplassen. På nåværende tidspunkt er det ikke mulig å si om pilspissen har blitt benyttet til jakt i forkant av å ha blitt kastet, men sammenhengen mellom gjenstandene innenfor boplassrommet gir oss en liten pekepinn på at det er en nær sammenheng mellom de tre funnområdene. Det er derfor ikke snakk om tre adskilte besøk, men heller ett eller flere besøkt hvor hele boplassområdet var i bruk. Det er funnet en mengde ulike former for pilspisser (ca. 70 stk.) tilvirket i minst syv ulike typer av flint. Enkelte av spissene har også brukket odd. Slike brudd kan indikere skader som følge av bruk ved jakt (Fischer et al. 1984). Flere av de skadede pilspissene er brente og tegner dermed et bilde av mennesker som har sittet ved et bål og benyttet varmen til å løsne de ødelagte pilspissene fra pilskaftet. Pilspissene og avfallet fra pilspissproduksjon viser at steinaldermenneskene drev med vedlikehold og fornying av jaktutstyret sitt. På boplass 1 er det en relativt stor variasjon i redskapstyper, hvilket er et resultat av en variasjon i aktiviteter. Man kan se for seg at man ikke bare har vedlikeholdt jaktutstyr, men at man også har slaktet, partert flådd og tilberedt mat. Flintkniver og skinnskrapere er spor ette slike aktiviteter. 21

24 Sammenlignet med boplass 1 er boplass 2 betraktelig mindre, med 1050 funn innenfor et område som ikke er større enn et stuegulv (30 m 2 ). Alt tyder på at det er en liten gruppe eller svært få individer som har vært der og at det dreier seg om et kort opphold, kanskje en liten rast. Det er altså en karakterforskjell mellom de to lokalitetene. På boplass 2 er det kun fremkommet fem pilspisser. Derimot er det en større andel karakteristisk avfall (mikrostikler). Dette viser at de besøkende har sittet på stedet og laget flere pilspisser, men at disse i all hovedsak har blitt tatt med videre ut på jaktekspedisjon. Dersom de samme menneskene har oppholdt seg på de to boplassene, kan man med nitid arbeid kanskje være så heldig å pusle sammen biter mellom de to boplassene. Slik kan man få sikre holdepunkter for at det er en tett forbindelse mellom oppholdsstedene. Dette har dessverre ikke latt seg gjøre på Elgsrud, men det er allikevel ting som kan tyde på at (noen av) de samme menneskene har oppholdt seg begge steder. Boplassene omfatter bl.a. noen stykker av flint som er såpass like at de mest sannsynlig at de kommer fra den samme råstoffblokken. Elgsrud, et stoppested i skjærgården Vi gjorde ingen funn av tydelige ildsteder på boplassene, men relativt mye av flinten er svært skadet av varme (ca. 55 %). Den brente flinten viser at det har vært gjort opp ild på de to bostedene. Bålplassene må ha vært uunnværlige som varmekilde, lyskilde og til tilberedning av mat og til vedlikehold av utstyr. For å beskytte seg mot vind og vær og for å holde på varmen som ble skapt av ildstedene har de etter all sannsynlighet også hatt enkle boliger, mest trolig telt. Sporene etter teltene var imidlertid borte. Siden vi ikke har noe bevart ildsted men kull fra noen av boplassene, lar det seg dessverre heller ikke gjøre å datere aktiviteten der direkte med kullprøveanalyser (dvs. C14-dateringer, se neste avsnitt). Men ved å sammenligne med funn fra andre boplasser fra samme periode, kan man gi en relativ tidfesting av boplassbruken. Likheten viser seg da å være slående, med blant annet de to eldste Pauler-boplassene i Larvik i Vestfold (Nyland 2012, Åhrberg 2012). Funnene taler slik sett entydig for at Elgsrud ble besøkt i første halvdel av pionerperioden, dvs. i århundrene omkring 9000 f.kr. Landhevningen bidro til at landskapet raskt ble endret. Kun noen få tiår etter at stedet ble besøkt første gang lå boplassflatene langt vekk fra vannet, og stedet var ikke lenger et godt egnet bosted. Tidsspennet med aktivitet på Elgsrud må derfor ha vært kort. Selv om det fremkom mange tusen funn var det trolig ikke slik at folk har vært fast bosatt ved Elgsrud i steinalderen. Steinaldermennesker kan produsere store mengder søppel på kort tid, og funnene på Elgsrud kan ha blitt tilvirket på noen få timer eller i 22

25 løpet av noen dager. Steingjenstandene lå også i tydelige samlinger, med funntomme områder i mellom. Slike funnkonsentrasjoner har lett for å bli visket ut på steder hvor steinaldermenneskene har langvarig tilhold. På Elgsrud har vi derfor spor trolig kun blitt besøkt noen få dager eller uker. Det er nærliggende å tenke seg at en gruppe av jegere og sankere har oppdaget denne lune stedet mellom øyene på Elgsrud, og hatt den naturlige og trygge havnen som et utgangspunkt for jakt og som et stoppested når de reiste langs kysten. Kanskje likte de seg på Elgsrud og kom på gjenbesøk i årene som fulgte, helt til veien fra strandkanten til boplassflatene ble litt for lang og litt for bratt. Boplassenes alder Den dag i dag mangler vi fullstendig pionerboplasser på Østlandet hvor C14- dateringer har bidratt til aldersbestemmelsen. Tidfestingene bygger derfor på kunnskapen som foreligger om landhevningen og forståelsen som foreligger om utviklingen av steinteknologien i perioden. Noen C14-datering til pionerfasen foreligger heller ikke fra boplassflatene på Elgsrud. Men takket være den observante og kunnskapsrike turgåeren Svein B. Lie kan vi komme nærmere en naturvitenskaplig datering. I etterkant av utgravningen igangsatte Hafslund det planlagte byggearbeidet. Kabeltraseen fulgte stien fra Åsland pukkverk og inn mot Elgsrud. Kabelgrøften viste seg å snitte en skjellbanke like i nærheten av boplassene. Lie oppdaget dette når han gikk tur i området, ved at det lå en god del skjell på turveien, i massene fra kabeltrassen. I ettertid har det blitt samlet inn skjell som har blitt nærmere gransket av geologen Rolf Sørensen (Sørensen 2015). Restene av skjellbanken ligger ca. 190 m nord-nordvest for boplass 1, og til alt hell på omtrent på samme høyde som boplassene ( moh.). Det vil si at banken har ligget under vann ved et havnivå på ca. 200 meter over dagens. Skjellbanken har en stor artsrikdom, med over 15 arter representert, og mangfoldet indikerer et overraskende rikt liv i havet i århundrene etter at isen forsvant. Det er også en blanding av «arktiske» former og skalldyr som trives i varmere vann. Funnene tyder på at det på dette tidspunktet begynte å bli varmere i vannet. Et skjell og et sneglehus har blitt radiologisk tidfestet (C14-datert). De daterte artene er av typen som lever på grunt vann og bør dermed gi en minst mulig feilmargin i forhold til havnivået. De to aldersbestemmelsene indikerer at skjellene levde på stedet ca f.kr., om lag 150 år etter at breen trakk seg vekk fra området. Ikke lenge etter var det mulig å besøke boplassområdene, og tidfestingen av skjellene gir dermed også en indirekte datering steinalderbosetningen. En slik omregning har flere feilkilde, men etter alt å dømme ble boplassene besøkt når havet sto om lag 192 meter over dagens nivå. Dette skjedde ca f.kr. (Sørensen 2015, se figur 4). 23

26 Figur 5: Et utvalg av de mange skjellene som lå i skjellbanken ved Elgsrud. Foto: KHM. En slik tidfesting av Elgsrud til ca f.kr. passer svært godt med utformingen av pilspissene og de flintsmedtradisjonene vi har funnet spor etter. Boplassen er således en av de aller eldste som har blitt undersøkt i landsdelen og det aller eldste vi kjenner fra det indre av Oslofjorden. Aktiviteten her føyer seg inn i en gruppe med pionerlokaliteter langs norskekysten, helt fra Østfold i sørøst til Finnmark i nord (Glørstad 2014). Tanker om Elgsrud Det går 200 til 400 år fra isen forsvant til steinalderboplassene på Elgsrud ble etablert. Stedet utmerket seg på denne tiden med en særdeles gunstig beliggenhet, men også ved at øygruppen har ligget lengst ute i havgapet. Hvorfor kom menneskene akkurat hit? Svaret på dette har minst to sider. De mange pilspissene vitner tydelig om at jakt har vært helt sentralt, og den rike muslingbanken gir et lite innblikk i hvilket rikt marint miljø menneskene oppsøkte. Den lille laksefisken lodde er også vanlig å finne i geologiske avsetninger fra danne tiden (Jonsson 2014). Denne fisken er lett å fange i forbindelse med gyteleik på våren, og både lodde og muslinger danner viktige deler av næringsgrunnlaget for ringsel, grønlandssel og andre sjøpattedyr. I tillegg har det 24

27 Figur 6: Landskapet i Oslofjordsregionen ca f.kr. ( kalenderår før nå). Punktene markerer steinalderboplasser fra pionerfasen (dvs. frem til ca f.kr.). Nr. 15 er Stunnerboplassen, mens to andre områder med steinalderfunn (Svartorbekken og Durud) er markert som nr. 13 og 14. De nylig utgravde boplassene Roaas og Ense mellom Langhus og Ski vises som nr. 25. Det svarte krysset markerer den klassiske Nøstvet-boplassen ved Vinterbro i Ås f.kr. lå Nøstvet-boplassen ca. 140 meter under havflaten og stedet var ubeboelig i ennå 3000 år. Kartgrunnlag: Lasse Jaksland, KHM. 25

28 vært isbjørn og jaktbar fugl, som ærfugl, skarv og alker. Oslofjorden ga med andre ord mange muligheter for jakt og fangst, spesielt fra våren til sent på høsten (Jonsson 2014:166). Mer varmekjære arter i skjellbanken ved Elgsrud vitner imidlertid om at klimaet var i ferd med å bli mildere, og kanskje var det alt på denne tiden mulig å oppholde seg i fjordområdene i store deler av året? Beliggenheten på ytterkysten er ikke unik for Elgsrud. Tvert om er dette svært vanlig for de eldste boplassene vi kjenner (Bjerck 2008:84 86). Den trygge havnen blant øygruppen ved Elgsrud må ha vært et godt utgangspunkt for slike jaktekspedisjoner. Vi kan dermed se for oss at en gruppe mennesker, en familiegruppe med både unge og gamle og kanskje hunder, som har kommet padlende inn til Elgsrud. Der har de trukket båtene sine opp på stranden, gjort opp ild og arbeidet i fellesskap i varmen fra bålet. Selv om vi ikke har funnet rester av boliger, må vi anta at de har laget ly for vær og vind. Vi kan forestille oss hvordan lukten av stekt sjømat og matavfall har blandet seg med røyken fra bålet, og at lyden av sjøfugl, bølgeskvulp, flintknakking og kjente stemmer har fylt dette røffe landskapet. Den smule havnen ved Elgsrud har trolig ikke bare vært et trygt og kortvarig hjem for familiegruppen, men også tjent en annen viktig funksjon. Det tok nemlig ca år fra ytterkysten blir isfri i store deler av Norge før landet ble kolonisert. (Glørstad 2014). Dette kan forklares med at Oslofjorden har vært en massiv barriere for en befolkning som kun har benyttet enkle skinn- eller stokkebåter. Først nær 9000 f.kr. hadde bresmeltingen og landhevningen kommet så langt at det var mulig å krysse dette åpne havområdet med båt. Fjorden var da blitt smalere og det hadde dukket opp små øyer med lune havner i megafjorden. Samtidig viser nyere forskning at Skagerak har vært bredere enn antatt, slik at det neppe har latt seg gjøre å ta seg over denne havstrekningen med båt (Glørstad 2014). Elgsrud lå rett etter år 9000 i nordenden av et skjærgårdslandskap som strakk seg mot Sør-Skandinavia, og hit var det mulig å ferdes forholdsvis trykt. Elgsrud lå i havgapet, på et av de stedende hvor Oslofjorden var som smalest. Stedet har vært den første og siste trygge havnen knyttet til fjordkrysningen. Her har man kunnet ligge og vente på godt vær, gjort klar båtene og utstyret og planlagt ferden mot vest. Her har man også kunnet søke en først havn etter overfarten fra Vestfoldlandet. Elgsrud er kanskje derfor ikke bare en viktig del av Oslofjordens historie, men også et sentralt bindeledd mellom Sør-Skandinavia og pionerne som hadde tatt i bruk kyststripen mot vest. 26

29 Elgsrudstua De to undersøkte boplassene ligger like ved Elgsrudstua, et tidligere gårdsbruk på sørsiden av Stensrudåsen. Denne stua er et sted med en spennende historie (Henriksen 2005: , Ski Historielag 2015). Gårdsbruket Elgsrud ble antagelig etablert av Andreas Pedersen Myretue i årene rundt I 1890 kjøpte Kristian Johannesen stua, med 10 mål dyrkbar jord og 50 mål skog. I åtte år bodde han på plassen med kone og 7 8 unger før han solgte det lille bruket. Kristian var den siste som bodde fast i Elgsrudstua. Under 2. verdenskrig fikk imidlertid stua en sentral rolle. Den ble et stoppested på flyktningeruta til Sverige, og Kolbein Lauring (medlem av Oslogjengen) bodde her sammen med sin kone i omkring ett år. Krigshelten Max Manus hadde også et flere dagers sykeleie i stua i 1943 etter et fallskjermhopp over Østmarka. I 1966 ble Elgsrud solgt til Oslo kommune. Den har siden vært leid ut til ulike speidertropper. I tillegg benytter Siggerud skole stedet flittig til undervisningen av skolens elever. Under utgravningen dukket det opp en svært forseggjort steinbygd dreneringsgrøft som lå langs stien mot Elgsrudstua, denne er med all sannsynlighet laget av familiene som bodde her på 1800-tallet. I tillegg fremkom det spor etter små åkerlapper og gjerder, vi fant også en liten sølvmynt fra 1780-tallet, noe som indikerer en aktivitet i området før stua ble bygget. Sporene etter boplassen er nå gravd ut og sårene etter utgravningen og kabelleggingen er i ferd med å gro igjen. Det er ikke lenger lett å se at det har ligget to steinalderboplasser der. Når man nå sitter i skogen ved Elgsrudstua i dag kan man allikevel forestille seg hvordan livet var for pionerene for steinalderen, for Andreas Pedersen Myretue som ryddet plassen på 1860-tallet og da stedet ble anvendt som skjulested under krigen. Den lille, men idylliske Elgsrudstua i vinterdrakt. Foto KHM. 27

30 Vintergravning i Sørmarka Ved utgravningen på Elgsrud var det både et mål å finne redskaper og avfall laget i flint og andre råstoffer. I tillegg ble det lett etter ildsteder, bygningsspor og andre spor etter steinaldermenneskenes besøk. For å sikre mest mulig kunnskap om de aller første besøkene på Elgsrud arbeidet vi både med små graveskjeer og store gravemaskiner. Undersøkelsen startet ved at vi fjernet det øverste torvlaget (ca cm) med gravemaskin. Etter dette ble mye av boplassen gravd for hånd med spade, graveskje, øsekar og bøtte. Massene vi gravde opp ble vasket i kasser der det er montert nettingduk med 4 mm store masker i bunnen. Disse såldekassene gjør det mulig å spyle vekk sand og leire, mens funn av flint, bergkrystall og andre råmaterialer blir liggende lett synlige på nettingduken. Undersøkelsesområdene ble i tillegg oppdelt i små ruter (50x50 cm store). Rutenettet har sikret oss at vi kjenner det nøyaktige funnstedet til alle de 9400 funnene som fremkom. Utgravningen foregikk på slutten av høsten og opp mot jul. Dette er en tid pååret hvor det normalt sett er vanskelig å drive arkeologiske undersøkelser, både på grunn av dårlige lysforhold, frost og snø. Det har derfor ikke tidligere blitt undersøkt store steinalderboplasser på denne tiden av året rundt Oslofjorden. For å sikre gode resultater gravde vi delvis inne i et stort anleggstelt. I teltet var det både oppvarming som holdt stedet frostfritt og kunstig belysning. En annen utfordring var at funnstedene lå langt inne i Sørmarka, et godt stykke fra vei, strøm og vanntilførsel. Det var derfor også nødvendig med et omfattende teknisk apparat for å sikre vann og strøm til stedet. Vannet til fremspyling av funn ble hentet fra Elgsrudtjern og aggregater produserte den nødvendige strømmen. I tillegg var vi så heldige at vi fikk låne den koselige Elgsrudstua som feltstasjon. Takket være et solid teknisk opplegg og god bistand ble begge boplassene undersøkt i løpet av noen hektiske høst- og vinteruker. Opplegget sikret oss at vi fikk samlet inn tilnærmet alt som var bevart av steinaldergjenstander og at vi frembrakt mye ny kunnskap om pionerene i Oslofjorden. Telt, varme og lamper gjorde det mulig å grave i desember, selv når det var 10 kuldegrader. I forkant sees MagnusTangen. Foto: KHM. 28

31 Litteratur Bjerck H.B. 2008: Norwegian Mesolithic trends: A review. I: G. Bailey and P. Spikins, red. Mesolithic Europe. Cambridge University Press, Cambridge. s Eymundsson C. 2015: Rapport fra arkeologisk utgravning. To teinalderboplasser. Elgsrud, 175/1, 8 og 45, Oslo kommune. Fornminneseksjonen, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Oslo. Fischer A., P.V. Hansen and P. Rasmussen. 1984: Macro and Micro Wear Traces on Lithic Projectile Points. Journal of Danish Archaeology 3, s Fossum G. 2014: Solum 1. En tidligmesolittisk lokalitet med metaryolitt. I: S. Melvold and P. Persson, red. Vestfoldbaneprosjektet. Arkeologiske undersøkelser i forbindelse med ny jernbane mellom Larvik og Porsgrunn. Bind 1. Tidlig- og mellommesolittiske lokaliteter i Vestfold og Telemark. Portal forlag, Krisitansand. s Fuglestvedt I. 1999: The early Mesolithic site at Stunner, Southeast Norway: A discussion of the Late Upper Paleaeolithic/Early Mesolithic in Southern Norway. I: J. Boaz, red. The Mesolithic of Central Scandinavia. Oslo. s Glørstad H. 2013: Where are the Missing Boats? The pioneer settlement of Norway as long- Term history. Norwegian Archaeological Review 46:1, s Glørstad H. 2014: Deglaciation, sea-level change and the Holocene colonization of Norway. Geological Society, London, Special Publications 411, s. Gustafson L. 1999: Stunner The first Early Mesolithic site in Eastern Norway. I: J. Boaz, red. The Mesolithic of Central Scandinavia. Oslo. s Henriksen L. 2005: Stensrudåsen. I: B. Løvland, red. Sørmarka. Andresen & Butenschøn, Oslo. s Historielag S. 2015: Elgsrud. Available at: Jaksland L. and P. Persson. 2014: E18 Brunlanesprosjektet, Bind I. Forutsetninger og sammenstilling, Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen, Oslo. Johansen E. 1964: Høgnipenfunnene. Et nytt blad av Norges eldste innvandringshistorie. Viking XXVII, s Jonsson L. 2014: Vertebratfauna i Skagerarakområdet vid slutet av Pleistocen och början av Holocen. I: L. Jaksland and P. Persson, red. E18 Brunlanesprosjektet, Bind I. Forutsetninger og sammenstilling. Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen, Oslo. s Mjærum A., Ø. Amundsen and G. Reitan. 2008: Boplassen Nøkleby og yngre steinalder i Follo jakt og jordbruk i en brytningstid. Follominne, s Nummedal A. 1929: Et steinaldersfunn i Ski. Norsk Geologisk Tidsskrift Tiende bind, s Nyland A.J. 2012: Pauler 2, boplass fra tidligmesolitikum. I: L. Jaksland, red. E18 Brunlanesprosjektet, Bind II. Undersøkte lokaliteter fra tidligmesolitikum og senere. Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen, Oslo. s Reitan G. 2005: Østre Solberg ved Siggerud i Ski en boplass fra vår eldste steinalder. I: B. Løvland, red. Sørmarka. Andresen & Butenschøn, Oslo. s Storrusten E.M. 2013: Arkeologisk rapport. Registrering. Follobanen, anleggskonsesjon. Gnr. 175/1, 175/8 m.fl. Steinalderlokaliteter og funnsted. Oslo kommune, Byantikvaren, Oslo. 29

32 Sørensen R. 2015: Kort rapport om alderen på Elgsrud steinalderboplass. KHMs topografiske arkiv. Sørensen R., H.I. Høeg, H.K. E., G. Skog, S.F. Labowsky and B. Stabell. 2014: Utviklingen av det senglasiale og tidlig preboreale landskapet og vegetasjonen omkring steinalderboplassene ved Pauler, Larvik kommune. I: L. Jaksland and P. Persson, red. E18 Brunlanesprosjektet, Bind I. Forutsetninger og sammenstilling. Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen, Oslo. s Åhrberg E.S. 2012: Pauler 1, En tidligmesolitisk boplats. I: L. Jaksland, red. E18 Brunlanesprosjektet, Bind II. Undersøkte lokaliteter fra tidligmesolitikum og senere. Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen, Oslo. s Åstveit L.I. 2014: Noen synspunkt på den tidligmesolittiske bosetningen i Sør-Norge. Primitive tider, s

33 Fysiske krigsminner fra 2. verdenskrig i Follo Av Anne Birgit Bævre, Elin Aas, Åste Eggen, Solveig Krogsrud, Jørn Svendsen og Bjørn Egil Jensen I 2015 er det 75 år siden den andre verdenskrig startet i Norge, og kulturmyndighetene vil ha krigens kulturminner som hovedsatsing i Sammen med Riksantikvaren sendte Klima- og miljøverndepartementet et brev datert 13. januar 2015 til samtlige av landets ordførere hvor det inviteres til en landsomfattende registrering av slike kulturminner. Denne artikkel beskriver et utvalg av de krigsminner hver kommune i Follo vil rapportere. Med krigsminner menes fysiske spor, da mange av de fysiske sporene fra den andre verdenskrig allerede er forsvunnet, eller er i ferd med å forsvinne. Samtidig er krigsgenerasjonen i ferd med å falle fra, det er viktig at de ufortalte historiene nå blir dokumentert. Hver kommune er invitert til å velge ut et begrenset antall kulturminner fra 2. verdenskrig som anses som viktige i kommunen. Et tentativt anslag er 3 5 minner for en kommune. Det anses ikke realistisk å lage en fullstendig oversikt over krigsminnene. I artikkelen beskrives også alle minnesmerkene i Follo, da disse representerer de minner som samtiden valgte å markere. Fysiske krigsminner fra Oppegård kommune: Det var liten tysk aktivitet her under krigen, Oppegård ble skånet for store katastrofer under okkupasjonen. Kommunen slapp også å ha tyske tropper boende her i lengre tid, med unntak for Gjersjøviken sommercamp som ble benyttet som et rekreasjonssted. Det var helst tropper på gjennomfart man så i Oppegård, på gjennomfart med 31

34 jernbane eller langs Mosseveien. Derfor finnes få fysiske minner, følgende minner beskrives: 1) Veikontrollpost og Sperrestilling ved Gjersjø bru Wehrmacht hadde to ulike oppdrag ved Gjersjø bru: Veikontroll: Væpnet post for rutinemessig kontroll av reisende og deres kjøretøy. Sperrestilling: For å stanse/sinke fiendtlig fremrykking lang Mosseveien mot Oslo. Våre dagers gamle Mossevei var den viktigste innfartsåren fra syd-øst mot Oslo. Trafikken her måtte kontrolleres, både mot forsøk på ulovlig passering eller mot en mulig alliert invasjon. Tyskerne bygde derfor sperrestilling ved Gjersjø bru, og hele fire tiltak kan fortsatt spores: Veisperring med veltesteiner ved Gjersjø bru. Store steinblokker var stablet opp på hver side, slik at de kunne veltes ut i veien. En tilsvarende sperring var satt opp ved Fiskevollbukta lenger nord. Om lag 100 meter syd for Gjersjø bru hadde tyskerne forberedt sprenging av hele åssiden slik at den ville rase ut og blokkere veien. På toppen av åssiden ble det Veisperring med veltesteiner ved Gjersjø bru i Store steinblokker var stablet opp på hver side, slik at de kunne veltes ut i veien. (Bildet er lånt av Egil Bakke). I sin bok «Det blir alvor» forteller Max Manus om en kontroll her ved Gjersjø bru hvor han og hans kamerater mirakuløst gled gjennom med to torpedoer og fire stengun i bilen. 32

35 boret to hull, begge 10 m dype, forbedt til å bli fylt med sprengstoff. Hullene er fortsatt lett synlige, men er nå plugget igjen med henholdsvis en jernstang og et alu-rør, og fylt med betong Syd for toppen av Gjersjøbroåsen finnes fremdeles noen provisoriske steinmurer, opprinnelig bygd om formiddagen 9. april av Skoleeskadronen på Akershus som rykket ut og grupperte seg på åsen. Herfra var det god utsikt over Gjersjøen og gamle Mossevei. Steinmurene ble senere benyttet av tyske geværposter, og under de første årene av den «kalde krigen» ble de samme stillingene benyttet av HV. Maskingeværrede som tyskerne bygde for å kontrollere trafikken på Mosseveien. Redet ligger på andre siden av Gjersjøen, med god utsikt langs gamle Mossevei. Om lag 100 meter syd for Gjersjø bru hadde tyskerne forberedt sprenging av hele åssiden slik at denne ville rase ut og blokkere veien. Dessverre er fjellsiden i dag «tagget». 33

36 Tysk maskingeværstilling for å kontrollere trafikken på Mosseveien. Bildet til venstre viser løpegraven inn til stillingen. Hullet til høyre er toppen av stillingen hvor geværskytteren sto. (GPS-posisjon: N E ) 2) Geitungen, holme i Gjersjøen var øvelsesmål for artilleribeskytning Tyske artillerister drev øvelsesskyting mot Geitungen, med kanoner som hadde rekkevidde på 4 km eller mer. Kanonene ble kjørt fra sted til sted, bl.a. til Søndre Ås gård slik at artilleristene fikk nødvendig krigstrening. Det var Observasjonspost (OP) på Kjerringnebba og Kantoråsen. Det ble trent med sprenggranater, granater som eksploderte ved anslag eller i lufta etter forhåndsinnstilling. Prosjektilene gikk i en «krum kulebane». Tyskerne tok ingen smålige hensyn, de trente så virkelighetsnært som mulig. Jan Oliver Jansen som senere drev bensinstasjon ved Gjersjøen, fortalte ofte om dette. Bl.a. i den lokale HV-foreningen. Under krigen bodde han ved strandkanten bak bensinstasjonen, og var redd hver gang artilleristene trente. Tyskerne ga aldri beskjed i forkant, øvelsen bare startet. Det antas at treningen var en del av det tyske invasjonsforsvaret, mot en mulig alliert fremrykking lang Mosseveien mot Oslo. Derfor var det viktig å holde dette hemmelig. Geitungen ble også en populær badeplass for gutter etter krigen, et paradis hvor man dykket etter granatsplinter. 34

37 Geitungen - øvelsesmål for artillerister - fotografert fra bunnen av Ingierkollen Slalåmsenter. 3) Gjersjøviken sommercamp Den nylig åpnede campingplassen ble et rekreasjonssted for tysk militært personell under hele krigen. Se også egen artikkel i dette Follominne. 4) Illegal radiosender i Nordliveien 2 på Sætreskogen i Oppegård syd Ekteparet Christine og Arnold S. Fossum som bodde i det som i dag er Nordliveien 2, utsatte seg selv for livsfare da de under krigen etablerte telegrafisamband i kjelleren i sitt eget hus. 6. januar 1945 stormet tyske sikkerhetsstyrker huset, og etter skuddveksling ble telegrafist Olav Hindrum og hans medhjelper Rolf Ravnberg (bror av Christine Fossum) arrestert. De ble tatt mens de hadde telegrafikontakt med London. Begge ble dømt til døden, men dommene ble ikke eksekvert. De ble begge frigitt fra fangenskap etter den tyske kapitulasjonen i Norge 8. mai Ekteparet Fossum, begge ansatt ved Kontrollkontoret til NSB i Oslo var nå i livsfare. De var uvitende om razziaen. På toget på vei hjem ble de passet opp av en sambygding som fikk varslet. Folk ved NSB bisto paret med å flykte med tog til Sverige samme kveld. De ved NSB som bisto ved flukten, gjorde det med livet som innsats. Ble de tatt, og de visste det, som Christine og Arnold Fossum og telegrafistene, dødsstraff. 35

38 Mirakuløst nok overlevde både ekteparet og de to telegrafistene. Etter den tyske kapitulasjonen kom ekteparet Fossum hjem fra Sverige til et hus som hadde vært konfiskert av de tyske okkupantene, og hvor inventaret var ramponert. De fikk føle at kamp for frihet har sin pris, også utover fare for eget liv. Radiosenderen hadde identitet «ODIN», og historien er vel kjent av Hjemmefrontmuseet og av Jernbanemuseet på Hamar, da de begge var ansatt i NSB. 8. mai 2013 ble minneplaten festet til veggen på Greverud skole avduket, til minne om de dramatiske hendelsene 6. januar Det var elevrådsrepresentantene Thea Sofie Myrbråten og Pernille Markholm som fik æren av å avduke minneplaten, med blant annet ordfører Ildri Eidem Løvaas og Geir Bagge-Skarheim fra Oppegård Vel tilstede. Minnesmerket er reist av Oppegård Vel. 5) To minnesmerker over falne i Oppegård: På muren foran inngangen til Oppegård rådhus i Kolbotn finnes to minnesmerker, til minne om åtte jødiske flyktninger fra Østerrike og Tsjekkia, og åtte falne fra Oppegård, åtte helt vanlige mennesker. Minnesmerket ble avduket i 1975, til kommunens 60-årsjubileum. En rekke minner om motstandsbevegelsen i Oppegård ligger alle i Ski kommune, da meste av aktiviteten forgikk her, slik som mottak av flyslipp, hytter og skjulesteder, osv. Kilder: Karsten Høy, Egil Bakke, Nils B. Olsen og Egil Wenger. Fysiske krigsminner fra Ski kommune: Ski især Ski sentrum fikk merke krigen og tyskernes tilstedeværelse fra første stund. Med frykt for bombeangrep ble sivilbefolkningen evakuert allerede om morgenen 9de april. Magasinleiren, radiostasjonen, jernbanestasjonen og sprengstoffabrikken gjorde Ski til et sannsynlig mål. Det kom heldigvis ikke til noe angrep, og folk kunne flytte tilbake innen få dager. Tyskerne etablerte seg i Magasinleiren, og troppene hadde sin daglige marsj derfra til Radiostasjonen i skogen på Øvre Hebekk. Skolene i sentrum både barneskolen og realskolen ble tidvis beslaglagt, sportsplassen likedan. Dette skapte mange vansker for undervisningen, det var ikke alltid lett å skaffe alternative undervisningsrom. Det hendte flere ganger at mangel på ved til oppvarming av skolerom gjorde at elevene måtte få ekstra skolefri. Gamle og nye Kontra fungerte også en tid som forlegning for østerrikske alpesoldater. Okkupasjonen skapte store problemer for lokalbefolkningen. Tyske og østerrikske befal ble innkvartert i private hjem for kortere eller lengre tid. 36

39 Krigsfanger av forskjellig nasjonalitet ble plassert i Ski både i militærleiren og på «Hirdheimen». Og det var russiske krigsfanger (ca 50 stk) som bygde veien gjennom skogen fra nåværende Dagbo til radiostasjonen. De var også med på å bygge store, nye anlegg i Magasinleiren og på radiostasjonen, flere brakker og anlegg var nødvendig. Ved radiostasjonen sees fremdeles rester etter noe som kan ha vært en bunker. Motstandsbevegelsen ble tidlig etablert i Ski. Ja, faktisk må Milorg i Ski ha vært den første militære motstandsgruppe her i landet. Torstein Fennefoss (nyutdannet sersjant og instruktør for frivillig militæropplæring på Ski realskole i februar 1940) tok initiativ. Han kontaktet nære kamerater, og syv unge menn var snart i gang med oppbyggingen av en militær motstandsgruppe. Gruppen vokste i løpet av de fem krigsårene til en styrke på 354 mann utstyrt med moderne våpen, organisert som en del av Milorg i Norge og underlagt Forsvarets Overkommando i London. Norge ble i 1942 delt inn i tre Milorg-distrikter og Ski ble en del av D11 som omfattet Østfold og Follo. Fennefoss ble beordret til avsnittssjef for 111. Avsnittet besto av tre områder og fikk sitt hovedkvarter i Ski. Arbeidet vokste i omfang, især etableringen i Gaupesteinmarka med mottak av flyslipp fra London ble av stor betydning, ikke bare for styrkene i Ski, men for Milorg i Oppegård og deler av Oslo. Milorg 111s hovedkvarter ved Vasshagan ble avslørt i mars 1945 og avsnittet ble nå rullet opp. Sjefen, Torstein Fennefoss, sendte ut melding om at alt befal og menige måtte gå i dekning. I begynnelsen av april 1945 ble en kommandoplass (Tiurleiken) etablert i hytta til Erichsen fra Tallaksrud gård. Etter hvert lykkes man i å oppspore mange av mannskapene i Område og disse innfant seg på hytta. Det trengtes mer plass og det ble besluttet å opprette en ny leir nord-vest for kommandoplassen; kalt Mosquitoleiren. Nå ventet man på det som måtte komme: Tysk kapitulasjon eller invasjon fra allierte styrker. Kapitulasjonen ble et faktum og 8. mai 1945 kunne hjemmestyrkene komme frem fra skogene for å ta over etter de 2000 tyske soldatene som fremdeles befant seg i Ski. En operasjon som foregikk under streng disiplin og som gikk ryddig og verdig for seg. Ski har et stort antall krigsminner, både nær Ski sentrum som vitner om tysk aktivitet, og ikke minst i de dype skogene som var Hjemmefrontens arena. Her finnes et stort antall minner om leire, våpentrening, våpenlagre, mobiliseringssteder, osv. Krigsminner nær Ski sentrum: 1) Magasinleiren Forsvarsdepartementet overtok eiendommen Monsrud i Ski i Forsvaret hadde da allerede bygget Magasinleiren. Uroen rundt unionsoppløsningen gjorde at man 37

40 fant det strategisk viktig å flytte artilleriregimentets depot fra Fredrikstad til Ski. AR1 ble etter hvert en stor arbeidsgiver i Ski og ble utvidet med Monsrud leir. Da tyskerne inntok Ski i 1940, etablerte de seg raskt på Monsrud. Det var tyskernes hovedbase her. De utvidet og bygde så Nordre leir. Soldater, befal, sivile ansatte, fanger og hester skulle nok helst ha plass i leiren, men mange måtte innkvarteres andre steder i Ski. Status i dag er at en liten del av området er fredet, og noen bygninger er brent ned. De resterende er i dårlig forfatning, bl.a. to store lagerbygninger fra som er bygget av jernplater. Disse inngår nå i en ny reguleringsplan for området, hvor de er tenkt benyttet til kulturaktiviteter. Kommandoplassen er tenkt brukt som fellestun. 2) Radiostasjonen i skogen på Øvre Hebekk Radiostasjonen het egentlig Telegrafverkets Mottager- og målestasjon. Den ble flyttet fra Fornebu til Ski i 1939 og mottok telegrafsignaler fra en rekke land samt Interpol og utenrikstjenesten. Stasjonen ble med en gang en viktig brikke i tyskernes arbeid i Ski. Ikke bare når det gjaldt kommunikasjon, men som et viktig treningsfelt for tyske soldater. For å sikre stasjonen trengtes døgnkontinuerlig vakthold. En gruppe på var hele tiden på vakt. Det ble bygget brakker og staller der for å huse soldater og hester. Hver dag kom soldater marsjerende fra Monsrud under taktfast sang. Rester etter virksomheten kan lett observeres den dag i dag Bildet t.v.: Bilde fra 1940 (før invasjonen) som viser Sigrid Sæther på ski over Radiostasjonen. Hennes bror ble senere E-sjef i Milorg Ski. Det er påfallende hvor lite vegetasjon det var den gangen. De gamle radiomastene på bildet er nå skiftet ut med nye stålmaster. Bildet t.h.: Karer fra hjemmefronten feirer seieren på Radiostasjonen under frigjøringsdagene i Tre av personene er kjente: Nr. 3 f.v. er Trygve Syversen, nr. 8 f.v. er Thor Rystedt (i mørk dress). I hvitt ser vi Odd Refsahl. 38

41 3) Jernbanestasjonen (Ski stasjon) «Operasjon Betongblanding» ble gjennomført av Milorg på Østlandet i mars Det var den største samordnede sabotasjeaksjon i Norge. Hensikten med aksjonen utstedt fra London, var i størst mulig grad å få stoppet de tyske troppetransportene fra Norge til Tyskland ved å ødelegge jernbaneanlegg sydover til utskipingshavnene i Halden og Kristiansand. Avsnitt utførte en vellykket sabotasje på Ski stasjon ved sprengning av damplokomotiv, reparasjonsvogner og traktor. De brøt også strømtilførselen til Ski omformerstasjon. Krigsminner i de dype skogene som var Hjemmefrontens arena: 4) Q-hytta skjulested for spesialtrente milorgsoldater, Q-gjengen Q-hytta er omtalt i årets Follominne, se egen artikkel. Det er speiderne i 1. Ski som nå benytter Q-hytta. Den har vært restaurert flere ganger og blir tatt godt vare på. 5) Breimåsan slippsted i Gaupesteinmarka Det første slippsted i Gaupeteinsmarka lå her ved Breimåsan. Gutta som tok forsendelsen var Q-gjengen. Minneplate på stein ble avduket 1996 med tekst: «Slipplass for allierte fly med forsyninger til de norske hjemmestyrker». Breimåsan er også omtalt i Follominne 2009, side ) Orremåsan slippsted i Gaupesteinmarka, med gjemmestedet «Helvete». Av sikkerhetsgrunner ble slippstedet flyttet hit fra Breimåsan, og hele seks vellykkede flyslipp med våpen og utstyr ble mottatt her. Orremåsan er også omtalt i Follominne 2010, side169. 7) Milorgs våpenlagringsplass på Pinnåsen På Pinnåsen var det et våpen og ammunisjonslager, av våpen som også ble hentet fra flyslipp på Breimåsan og Orremåsan lenger øst. Stedet er omtalt i Follominne 2011 (side 137). Stedet er fortsatt markert med den originale og låsbare våpenkassa. 8) Bauta ved Taraldrud gård. (GPS-posisjon: N / E ) I gårdens potetkjeller gjemte Milorg våpen som kom fra flyslipp i Skimarka, her var det våpenlager for en hel tropp og gårdens beboere hjalp «gutta på skauen». Oppegård HV-forening og milorg-veteraner reiste en bauta for å hedre alle de som på en eller annen måte bidro for vinne freden. 39

42 Finn Ramsøy, leder av Milorg D-13 klubben, fikk æren av å avduke bautaen på Taraldrud gård lørdag 10. mai Folk fra HV-foreningen i Oppegård sto æresvakt iført engelske uniformer fra krigens dager. 9) Milorgs bauta på Verpåsen (GPS-posisjon: N / E ) Minneplakett på Verpåsen avdukes 7. mai 1995 av Oppegård HV-forening i anledning 50-årsmarkering av frigjøringen i mai-dagene På Verpåsen ble det mobilisert to tropper fra Oppegård 7. mai 1945, hver på 52 mann. Milorg regnet med at det ville komme til kamp. Heldigvis ble det ikke nødvendig med et væpnet oppgjør, fienden kapitulerte. Omtalt i Follominne 2009, s

43 10) Kommandoplassen Tiurleiken (Erichsen-hytta) I begynnelsen av april 1945 ble en ny kommandoplass (Tiurleiken) etablert i hytta til Erichsen fra Tallaksrud gård, etter at Vasshagan ble avslørt ble avslørt i mars Den ligger i tett skog nær Sterkerud speiderhytte. Sverre Erichsen bygde i begynnelsen av 1930-tallet stall og koie på dette stedet som ble kalt Tiurleiken. To info-tavler som forteller historien til stedet henger på veggen. 11) Mosquitoleiren Ikke alle som etter hvert kom til Tiurleiken fikk plass i hytta, og da ble det opprettet en ny leir nord-vest for Tiurleiken, på en ås uten navn og uten tydelige stier. Her lå kara i fire godt kamuflerte telt. En viktig jobb var å hente våpen og utstyr fra gjemmestedet «Helvetet». På frigjøringsdagen 8. mai mobiliserte rundt 50 godt bevæpnende milorg-soldater her. Ordren var å innta Ski stasjon og Monsrud leir. En Minneplakett ble avduket 8. mai 2011på en fjellvegg i Mosquitoleiren. 12) Smerta våpenlager Smerta var opprinnelig en husmannsplass under gården Bekkevar, men som nå er klubbhus for Ski Golfklubb. Her ble det satt opp en minneplakett 8. mai ) Minnestein med navn over krigens ofre finnes ved inngangen til Ski Middelalderkirke. Med navn både på falne og de som omkom i ulykker. Fysiske krigsminner fra Nesodden kommune: Det var liten tysk aktivitet her under krigen, med unntak av aktivitetene fra tysk side i Varden leir og båttrafikken til og fra Oslo, og den ene gangen det kom til regulære kamper på Nesodden. 41

44 1) Radiostasjonen «Corncrake» på Nesodden I fjellveggen langs veien ned til Flaskebekk brygge på Nesodden ble det 8. mai 1989 felt inn en minneplate til minne om Milorgs radiostasjon «Corncrake» og hva som skjedde samme sted 4. juli Sommeren 1944 var varm, og sommergjester fra Oslo var som vanlig på plass i husene langs fjorden. Blant dem var også tre unge menn, de hadde lånt det såkalte «Gammeltorpet» i Vardeveien for sommeren. Naboer så på dem som studenter som leste til eksamen, siden de ikke var så mye å se ute, heller ikke ofte på badestranda selv med sjøtemperatur godt over 20 grader. De tre var brødrene Ivar William og Tell Christian Wagle samt kameraten Leif Kyrre Karlsen. De tre ungguttene hadde bygget opp en radiocelle for Milorg sentralt med såkalt «UK»-sender og hadde fram til mai 1944 hatt base i Sandvika. Leif Kyrre var utdannet radiotelegrafist og hadde fått opplæring i behandling av senderen samt bruke koder av et medlem i kompani Linge. Gruppen hadde daglig forbindelse med London. De tyske krysspeilestasjonene langs Oslofjorden plukket opp sendingene og Sandvika måtte rømmes. Turen gikk via Oslo til Flaskebekk med Nesoddbåten og intetanende tyske soldater hjalp til med å bære det blytunge radiomateriellet og en del våpen om bord. Tyskerne hadde tilholdssted ved luftvernbatteriet på Varden, et meget strategisk sted både når det gjaldt generelt utsyn over fjorden og mot Oslo og som stasjon for å peile inn eventuelle meldinger sendt illegalt fra hjemmestyrkene til London. Dessuten var det plassert lyttestasjoner, bl.a. ved Kopperud og mitt senere barndomshjem på Ellingstad. Jeg husker den spanske trerytteren og masse piggtråd, rester av lyttestasjonen som var opprettet på en fjellknaus rett i nærheten. Tysk lyttepost på Varden leir, fotografert etter krigen, her med en avslappet norsk soldat. 42

45 Nå avdøde Karen Beate Granerud, f. Grøstad, som bodde i nabohuset, var 15 år og husket godt hva som skjedde denne julidagen. Plutselig braket det løs maskingeværsalver i nabolaget, det lå tyskere bak hver stabbestein langs veien og «bak alle ripsbuskene i hagen vår». Det virket som det var full krig, slett ingen øvelse. Den tyske peilestasjonen på Varden hadde sirklet inn sommerhuset i Flaskebekk som stedet radiosendingene kom fra, og den fryktede kriminalkommisæren i Gestapo, Siegfried Wolfang Fehmer, var underrettet. Han kom i egen båt og med soldater fra Oslo for å ta seg av dem som sto bak sendingene. Det kom også soldater ned fra Vardenleiren, i alt ble ca. 100 mann satt inn i angrepet. Sommerhuset ble omringet av de tyske soldatene, og de tre ungdommene, som kom tilbake fra stranda, gikk inn i huset som vanlig antakelig i underetasjen - og dermed var tragedien ikke til å unngå. De tre hadde visstnok både håndgranater, Coltpistoler og stenguns tilgjengelig og prøvde å skyte seg ut av fellen som var satt. Fehmer var av dem som ble såret. Overmakten ble imidlertid for stor. De tre løp i sikksakk oppover villaveien mot Flaskebekksvingen i hovedveien mens de tyske soldatene rettet sine maskinpistoler mot dem. Leif ble truffet og falt, men klarte å kaste en håndgranat mot en av tyskerne som løp forbi ham. Tyskeren så dette og sparket den tilbake, det ble slutten for Leif. Fra de tyske soldatene som hadde forskanset seg bak en parkert bil, ble det skutt med maskinpistoler mot nordmennene. Ivar ble truffet og døde, mens Tell Christian ble hardt såret. Han ble brakt til Varden der han døde to timer senere uten å gi Gestapo en eneste opplysning. Det hører med til historien at Waglebrødrene hadde en hund med navnet Wagle på halsbåndet. Under skytingen kom hunden inn til familien Grøstad som fjernet halsbåndet og grov det ned for at tyskerne ikke skulle finne ut mer om de tre. Hunden ble senere levert til familien i Oslo. Bortsett fra sprengningen av denne radiosenderen kom det ikke til regulære kamper på Nesodden. Men hendelsen i Vardeveien ble ikke glemt. Den 8. mai 1989 ble minneplaten over de tre unge mennene som mistet livet i juli 1944 avduket. Minneplaten ble først og fremst initiert av de to medlemmene i Kompani Linge som da var bosatt i kommunen vår; Paal Wergeland og Leif Aagaard. Den ble høytidelig avduket av den tidligere sjefen for Milorg Jens Chr. Hauge. 43

46 2) Varden leir Varden leir var en viktig del av tyskernes forsvar av Oslo. De tyske soldatene som var forlagt på Varden flere hundre ble i det store og hele ansett for å oppføre seg rimelig bra overfor Nesoddbefolkningen. Forøvrig var omtrent 40 russiske krigsfanger plassert ved luftvernbatteriet man må anta at veien fra Fjellstrand til Varden som ble ferdigstilt i krigsperioden, skyldes deres pålagte arbeid. Allerede 12. mai kom det ordre fra Hjemmestyrkene sentralt om at stillingene på Varden skulle overtas, og den tyske kommandanten overga seg relativt villig til de lokale Milorgmedlemmer. Installasjonene ved luftvernbatteriet peileutstyr, radar og luftskyts mv. ble demontert og fraktet til Oslo. Russerne ble transportert til Gardermoen. I dag er det lite som viser den tyske aktiviteten på Nesodden under 2. verdenskrig. Radaranlegget på Varden leir, et av tyskerens første radaranlegg i Norge. Fotografert etter krigen, her med hele seks norsk soldater klatrende i antennen. Ovenfra: Rolf Aabakken, Bjørn Åmodt, Bjarne Glomstein, Torbjørn Brastad, Arne Haugen og Sverre Fjeld. 44

47 Tysk luftvernkanon, Varden leir 3) Det eneste minnesmerket over falne på Nesodden er forannevnte plakett. Det bekranses hver 8. mai til minne om de tre Osloungdommene som mistet livet her. Kilder: Akershus Amtstidende, spesialutgave mai 1995 Sopelimen 2003 Per Ottestad: Beskrivelse av hjemmestyrkene i Ås, Frogn, Drøbak og Nesodden, Ås 1975 Fysiske krigsminner fra Frogn kommune: I Frogn kommune har vi, som alle kjenner til, et stort nasjonalt krigsminne, Oscarsborg Festning og hendelsene rundt senkingen av Blücher i Drøbaksundet. Den hendelsen satte Drøbak/Frogn «på kartet». For mange kom krigsutbruddet som en overraskelse, uvirkelig, hvem var det som stod bak, var det engelskmennene eller tyskerne som kom? Andre var bedre forbredt, hadde fulgt nøye med på nyhetene, var godt orientert og klar på hvem som var kommet. 45

48 I Drøbak førte krigshandlingene i Drøbaksundet til en stor evakuering av befolkningen, i første omgang til bøndene i Frogn, men også til nabokommunene. Mange hadde familie og bekjente som de tok inn hos, andre ble tatt vel imot av ukjente. Politimesteren ble varslet av oberst Birger Eriksen like etter midnatt. Det var laget en evakueringsplan, så helt uforberedt var myndighetene ikke. Noe av planen gikk på at alle innbyggerne skulle varsles, noe som ble gjennomført. De fleste av Drøbaks befolkning var på bena i løpet av morgentimene. Etter som dagene gikk og den tyske invasjonen var en virkelighet begynte hverdagen for de fleste å falle på plass. De aller fleste kom tilbake til hjemmene sine slik de forlot dem, med få unntak. I Drøbak ble to kvinner drept. Olaug Anette Nyhus arbeidet på Reskaug hotell, hun forsøkte å flykte opp Brunskogen men ble truffet av en granatsplint, knapt 17 år gammel. Marie Hansen i Gylte, også truffet av en granatsplint døde hjemme i sitt eget kjøkken. Til tross for skyting både til lands og til vanns, ble det lite skader i Drøbak. To hus brant ned, Grosserer Hamborgs hus nord i Drøbak og huset til urmaker Arthur Johanessen i Buggebakken. I Nordre Frogn, på Askholmene utspant det seg et annet drama i forbindelse med Blücher. På Søndre Hallangen gård ble familien Garder invadert av ca. 900 tyskere. Det sies at Leif Garder måtte sette stige opp til et vindu i 2. etasje for å komme seg inn og ut av huset sitt. Etter som dagene og ukene gikk, innordnet menneskene seg den nye situasjonen de var kommet opp i, alvoret til tross. Gatebildet i Drøbak var jo preget av at Oscarsborg var inntatt av tyske styrker. Stort sett prøvde alle å gjøre det beste ut av situasjonen. Tyskerne, på sin side oppførte seg bra ovenfor lokalbefolkningen. I denne artikkelen skal jeg prøve å løfte frem mer glemte og gjemte minner fra krigens dager, som vi har flere av, men som har kommet litt i bakgrunn på grunn av historien rundt Blücher. 1) I Skiphelle, på stranda, syd for Drøbak hadde vi i 7 år, fra januar 1945 til sommeren 1952, liggende det store transportskipet DS Donau DS Donau, bygget i Hamburg i 1929, med en tonnasje på 9029 bruttoregistertonn, et stort skip med en lengde på 166 meter. Det tilhørte tyske Kriegsmarine og ble brukt til å transportere tyske soldater og materiell til og fra Norge under krigen. I retur hadde den også norske krigsfanger som ble transportert til tyske og polske konsentrasjonsleire. Også til den mest fryktede av dem alle, Auschwitz i Polen. Som kjent, den 26. november 1942 ble 532 norske jøder brakt om bord i Oslo og fraktet til Stettin i Tyskland for derfra å bli fraktet med tog til Polens største tilintetgjørelsesleir, Auschwitz i i Polen. De fleste av disse ble umiddelbart ført til gasskammerene, 1. desember 1942 er den dagen flest nordmenn døde under 2. verdenskrig. 46

49 Av de 532 jødene som ble sendt med Donau den dagen overlevde kun ni. Oslo 26. november Det tyske skipet DS Donau tok 532 norske jøder til utryddelsesleirene. Bildet er fra Amerikalinjens kai, Utstikker 1. Det er tatt i det båten forlater Oslo. Foto: Georg W. Fossum / NTB scanpix. Utover vinteren 1944/45 skjønte tyskerne at slaget om Norge var tapt, og begynte å trekke mannskap og materiell ut av Norge. En av våre store krigshelter og motstandsmenn fra Kompani Linge, Max Manus, sammen med Roy Nilsen festet den 16. januar 1945 tidsinnstilte miner under skroget på Donau da det lå ved kai i Oslo. Om bord ble det sagt det var 1500 soldater, 450 hester, ca. 200 biler, kanoner og annet materiell. Planen var at minene skulle gå av etter at Donau var kommet ut i åpent hav, men på grunn av forsinket avgang fra Oslo, detonerte minene i sundet rett utenfor Drøbak. Med stor fart ble Donau styrt på land i Skiphelle og der ble den liggende med baugen opp etter fjellsiden. Slik lå den i syv år. Det sies at ingen mennesker gikk tapt, hestene som var nede i lasterommene døde. Noe av materiellet ble reddet men det ligger fortsatt rester på sjøbunnen som varige krigsminner etter et skip med en skjebnetung historie. Donau ble hevet i 1952 og slept til Akers Mekaniske verksted. Det ble senere solgt til opphugging i Bremen. Donaus skipsklokke, som sto plassert på skipets fordekk, og ble brukt ved avgang og adkomst, ble hentet av Max Manus sommeren Den stod i mange år utstilt i Norges Hjemmefrontmuseum på Akershus Festning. Den ble 47

50 DS Donau slik den lå i 7 år, fra januar 1945 til sommeren Frogn Historielag arbeider med å merke stedet som et krigsminne. i 2014 flyttet til Holocaust senteret på Bygdøy og ble ved en høytidlighet avduket der 9. april Frogn Historielag arbeider med å merke stedet som et krigsminne. Det er også et minne i vårt nærmiljø om utryddelsen av jøder og om sivil motstandskamp. 2) Fraktebåten M/S Sørland var på feil plass til feil tid kan en med rette si 9. april 1940 skrev Bud, utenfor Molde, seg inn i krigshistorien med sørgerand. To sjømenn og en fraktebåt fra Bud ble første sivile ofre da verdenskrigen kom til Norge. 9. april 1940 kl forlot M/S Sørland fra Bud, Moss, på vei mot Oslo lastet med papir fra Borregård fabrikker i Sarpsborg og hermetikk fra Fredrikstad og en last treull plassert på dekk. På grunn av mørklegging og luftvernsirener i Moss ble båten forsinket. Mannskapet bestod av seks mann, skipper Martinsen fra Råde, øvrig mannskap, maskinist Rishaug, bestmann Peder Male, maskinassistent Kristengård, båtsmann Frisnes og kokk Tornes var alle fra Bud. Etter å ha kommet ut av Mossesundet oppdaget de som var på vakt lysglimt og skuddlyder nær Drøbaksundet. Skipperen ble varslet, det ble antatt at det var en militærøvelse og de sakket farten men fortsatte mot østsiden av fjorden. Lenger inne 48

51 oppdaget de krigsskip på vei ut fjorden, de var ikke norske. Det ble allikevel bestemt å fortsette, det ble antatt at en liten fraktebåt som M/S Sørland ikke ville bli angrepet. Men der tok mannskapet feil, rundt kl og ble M/S Sørland beskutt av de tyske krysserne Emden og Lützow. Mannskapet prøvde å endre kurs, ut av fjorden men de tyske skipene fortsatte å angripe, en tysk granat traff båten og eksploderte i mannskapskabinen som lå forut, og satt fyr på båten. Det ble gjort forsøk på å komme nær land til grunnere farvann, syd for Skiphelle. Maskinisten, Rishaug ville varsle tre av mannskapet som fortsatt var i kabinen men kom ikke til fordi hele dekket var i full fyr. Maskinassistent Kristengård som fortsatt var i kabinen fant sine to skipskammerater, båtsmann Hans Oluf Frisnes, 32 år og tobarnsfar, og kokk Ole Tornes 18 år, døde i køyene sine. Kristengård kom seg opp, forbrent og sterkt preget av hendelsene, hoppet han i sjøen, de øvrige fikk også reddet seg i land. Skipperen, den siste som forlot skuta, fikk bakket den nærmere land. Da han forlot Sørland stod den i lys lue og var fortapt. Det sies at de i mørke svømte etter lyden av bølgene som slo mot land. Temmelig nedkjølte og forkomne kravlet de i land ved Skiphelle. Der ble de til alt hell tatt vare på av intetanende soldater fra Oscarsborg festning, som var innkvartert på Postfunksjonærenes Feiehjem for å bygge bilvei frem til feriehjemmet. Arbeidet ble avsluttet 9. april 1940, de fikk viktigere oppgaver å ta seg av. Det fortelles at de fire fra M/S Sørland tok seg ned til Drøbak, det var intet blivende sted, de kom seg videre til en av Husebygårdene. De tre overlevende fra Bud fikk arbeid, mot kost og losji. Det var umulig å få kontakt med hjembygda de første krigsukene, heller ingen mulighet til å komme seg hjem. Først i begynnelsen av mai kom de hjem til Bud og først da fikk de pårørende beskjed om hva som hadde skjedd. På bautaen ved Bud Kirke finner en også navnene, Hans Frisnes og Ole Tornes, de to sjøfolkene som måtte ofre livet da landet ble angrepet 9. april. Sjøforklaringen ble holdt i Oslo byrett 29. mai. Fraktebåten M/S Sørland, en trebåt på 107 bruttotonn, sank 9. april ved Skiphelle. 49

52 Frogn Historielag arbeider med å merke stedet som et gravminne. Det kan også tjene som et minne for de mange norske sjøfolkene som ble drept i norsk innenriksfart i krigsårene ) Et annet drama utspant seg også, i Nordre Frogn. Tidlig om morgenen 9. april kl ble et tysk fly skutt ned på grensen mellom Knardal og Fuglesang. Dette var det første tyske flyet som ble skutt ned av norske fly under luftkampen over Oslofjord området. Fra Fornebu ble det sendt opp eldre fly for å ta opp kampen mot moderne tyske jagerfly. Vitner forteller at de så flyene forsvinne etter hverandre opp i skylaget og litt etter kom det tyske flyet styrtende i bakken og landet i myra. Det kunne gått mye verre om flyet hadde truffet noe av bebyggelsen like ved. Frogn Historielag arbeider med å merke stedet som et gravminne, merket med dette skiltet. 50

53 Kari Smedsrud, syv år den gangen, gikk i første klasse på Dal skole forteller: «Når vi kom opp til Kramsenga fikk vi se noen små rare fly-maskiner som lekte seg høyt oppe i lufta, vi trodde først det var postflyet som hver dag kl fløy over oss. Vi skjønte ikke hvorfor det lagde runde sirkler i lufta og rare spiraler av eksos. Vi hørte skudd, men visste ikke hvor det kom fra. Plutselig ropte gamle fru Thoresen på nedre Knardel: Nå må dere skynde der å løpe over jordet og komma inn i kjeller n her, når vi så hadde kommet inn fikk vi se denne svære svarte flymaskinen komme bråkanes, vi trodde vi skulle få den i hodet. Den seila over hustaket og forvant borte i myra med et brak». Øyenvitner forteller videre om et forferdelig syn da de kom til stedet, med vrakrester og kroppsdeler spredt rundt på jordet. Flyet er forsøkt hevet flere ganger. En tid etter ulykken kom flere tyske soldater for å grave opp flymotoren, de måtte gi opp, motoren var for langt nede i myra. I 1976 tok Holger Wälde, tysk flyentusiast bosatt i Norge, initiativ til å lete etter motoren og vrakrester. Han fant flere personlige eiendeler og gjenstander fra flyet, og da han støtte på kroppsdeler fra de omkomne, avbrøt han prosjektet. Han omkom selv i en flyulykke i 1982, i flyet han selv førte. I 2002 begynte en ny utgraving i den hensikt å få hevet motoren. Guttorm Fjeldstad, opprinnelig Drøbaksgutt, ledet arbeidet. Det ble funnet loggbok, bilde og personlige eiendeler. Da man støtte på kroppsdeler, ble det videre arbeidet med berging av vrakdeler stoppet i samråd med Forsvarsmuseet og politiet. 4) Tyske radarinstallasjoner i Nordre Frogn. Under 2. verdenskrig satte tysk Luftwaffe opp en radarinstallasjon kalt «Nussbaum» (forbokstav N = Nesodden) i Nordre Frogn. Radarinstallasjonen var en del av den landsdekkende luftmeldetjenesten, en del av det tyske forsvaret av Norge mot allierte flyangrep. Radarinstallasjonen bestod av fire radarer. Radar av type Würzburg-Rise kjennetegnet med den store karakteristiske parabolradomen sto både på Gullbjørnrud og på Kopperud. Som en kuriositet kan det nevnes at parabolen var bygget av luftskipfabrikken Zeppelin, de hadde lang erfaring med lette aluminiumskonstruksjoner. På Saraåsen stod en semimobil Funkmessgerat 80 Freya søkeradar. På Bøhleråsen stod en 40 meter høy Wassermann søkeradarmast bardunert til bakken med tre tykke stålvaiere. 51

54 Freya søkeradar på Saraåsen 52

55 Søkerradarene på Saraåsen og Bøhleråsen hadde lengst rekkevidde, på Saraåsen 200 km, på Bøhleråsen 300 km. De ble brukt til å plukke opp og finne posisjon og kurs til fiendtlige fly. Radarene på Gullbjørnrud og Kopperud hadde rekkevidde inntil 70 km. og var bedre egnet til å finne mer eksakt posisjon og høyde på fly innen deres rekkevidde. I dag kan vi fremdeles se restene etter alle fire radarinstallasjonene. Gullbjørnrud er dårligst bevart, på Kopperud ser vi fortsatt mye av fundamentet. På Saraåsen, en topp i skogen øst for Linnebråte er det fortsatt mange rester igjen. Tyskerne anla en bred skogsvei fra Linnebråteveien og opp til Saraåsen, denne er i dag nesten gjengrodd. Langs veien er det rester etter skyttergraver. Langs denne veien ble de store metallkonstruksjonene fraktet. Bak Leif Gulbjørnsrud ligger en del av de svære konstruksjonene som en gang sto på toppen av Saraåsen. Foto: Ann-Turi Ford. På Bøhleråsen er betongfundamentet fortsatt godt synlig sammen med «Bøhlerhytta», tyskerbrakka, som er siste rest etter de bygningene som tyskerne satte opp. I 1942 ville tyskerne overta hele gården, dette ble forhindret, men tyskerne fikk disponere et område på det høyest liggende området på gården. 53

56 Under byggingen av tårnet omkom en tysker, han ble gravlagt på området. Ved krigens slutt var det nylig blitt ny sjef i leiren på Bøhler. På morgenen 18. mai 1945 tok han sitt eget liv, han skjøt seg. Begge ble gravlagt på den tyske æreskirkegården på Alfaset, Alle områdene hadde brakkeleire med mange soldater tilknyttet anleggene. Områdene var sperret av med piggtråd og bevoktet, på Bøhleråsen var det også minelagt. Det sies at det var omlag 200 tyskere som var knyttet til området i Nordre Frogn. Olav Bjerke på Bøhler hadde i oppdrag av «gutta på skauen» å spionere for å finne ut av det. Han gjorde seg til venns med kokken og fikk vite at det ble laget mat til 21 mann i leiren på Bøhler. Tyskerne og Skaubygdingene levde stort sett fredelig sammen under krigen, de viste blant annet kino for barna på Kopperud, inne på anlegget, mot krigens slutt. 5) I Drøbak og Frogn har vi til nå hatt minnesmerke etter falne fra 2. verdenskrig, på to forskjellige steder, dette fordi Drøbak og Frogn inntil 1962 var to adskilte kommuner. Minnesmerket for Drøbaks falne står i Badeparken og minnesmerket for Frogn står utenfor Rådhuset på Seiersten. Det stod opprinnelig på Ullerud, som den gangen var kommunehuset i Frogn. Etter kommunesammenslåingen ble nytt Rådhus bygget på Seiersten og minnesmerket flyttet dit. Historien slutter ikke her. Etter som tiden gikk, ble det stilt spørsmål etter navn en savnet på disse minnesmerkene. En undersøkelse utført av Major Jon-Ivar Paulsen og nå avdøde Torstein Aamodt, viste at det er langt flere falne fra Frogn enn minnesmerkene viser. Totalt døde 50 mennesker i Frogn eller med tilhørighet til Frogn under 2. verdenskrig. Det arbeides nå med å lage en Minnelund i Badeparken i Drøbak med navnene til de falne. Her står allerede byste av Oberst Birger Eriksen, og et anker etter Blücher. Badeparken i Drøbak er Frogn kommunens tusenårssted, valgt av kommunens innbyggere for å markere overgangen til 2000-tallet. Et verdig sted for et minnesmerke etter våre falne fra 2. verdenskrig. Et minnesmerke er et fysisk tegn, et merke over noe en generasjon ønsker at kommende generasjoner skal huskes og minnes. Et minnesmerke er et budskap fra fortiden til fremtiden. Frogn har totalt 15 minnesmerker, på landsbasis et av de høyeste antall basert på innbyggertall, dette på grunn av Oscarsborgs innsats og det store antall døde i og fra Frogn. Vi håper at arbeidet med en ny komplett minnelund blir klar for innvielse i løpet av

57 Fysiske krigsminner fra Vestby kommune: Som Oppegård slapp Vestby kommune relativt lett fra krigen. Det ble lite ødeleggelser bortsett fra den store sabotasjeaksjonen i Son med sprengning av oljetankene på Laksa i Son var nok den første landkjenning for tyskerne som kom opp Oslofjorden. De kapret dampskipet Oscarsborg som til daglig fraktet personer mellom Son og Oslo med noen stopp underveis. Den la ut fra Son om morgenen, men fikk et varselskudd foran baugen og skipperen måtte snu. Båten ble da benyttet til å landsette tropper i Son, og omtrent tusen tyskere ble landsatt i Son den 9. april Den fine kystlinjen og den gode utsikten og kontrollen med Oslofjorden ble viktig, og her finnes to minnesmerker etter okkupasjonen. 1) Lyskasterstillingen på Rammelabben på Nedre Ramme ved Hvitsten. Eieren av tomten og husene der var Edvard Munch, som eide Nedre Ramme gård fra 1910 til han døde i Nedre Ramme gård hvor det stikker ut en odde, Rammelabben. I det hvite huset til høyre bodde Edvard Munch. Huset til venstre er en moderne bolig bygd lenge etter krigen. Boligen ble imidlertid bygd på stedet hvor det under krigen lå en brakke til overnatting for de tyske mannskapene. På Rammelabben lå den tyske lyskasterstillingen. Lyskasteren skulle hindre fiendtlige skip å passere uoppdaget på fjorden til Oslo. Anlegget besto av to hus ved siden av hverandre. En brakke til overnatting av de omlag seks tyske mannskapene samt et lite hus med en stor Mercedes motor som drev strømgeneratoren til lyskasteren. De tyske mannskapene her var bare lett utstyrt med våpen. Ingen tyngre kanoner. 55

58 Det er en rund mur på toppen av knausen hvor det dreibare lysarrangementet sto på. I tillegg er det en mur for beskyttelse fra eventuelle angrep fra land. En oppmurt skyttergrav. Det er også rester etter en bunker bygget i rullestein ved foten av fjellknausen. Lyskasteren ble stående på plass helt til midt på 1990-tallet, da hentet Horten marinemuseum hele anlegget. Tomten er fortsatt i privat eie, dagens eier er Petter Olsen. Øverst en rund mur hvor det dreibare lysarrangementet sto på. Nederset rester etter en bunker bygget i rullestein ved foten av fjellknausen. 56

59 Skilt fra tiden da området tilhørte Oscarsborg festning. Etterretningskart av lyskasterstasjonen i Hvitsten, tegnet av Milorg Vestby i Munchs hus er market som «tomt hus». 57

60 2) Orografstasjonen på Stjernåsen En orograf er en avstandsmåler som tidligere ble brukt av kystartilleriet. Den ble utviklet i 1886 av Georg Stang, senere oberst og forsvarsminister. På Stjernåsen ble en mindre bunker bygget på den beste utkikksplassen til Oslofjordens innløp, tidlig på 1900-tallet. Mange tror det er en tyskerbunker som står på toppen av Stjernåsen, men den er helt norsk. Det var en utkikkspost som hadde betydning for Oscarsborg Festning. Det var radioforbindelse mellom festningen og orografstasjonen på Stjernås. Også en lang kikkert var på plass ble brukt til å speide ut over sjøen etter all trafikk. Hvert skip ble behørig observert, identifisert og rapportert på vei inn eller ut av fjorden. Kikkerten sto på et kart med et rutenett og innretningen kunne måle avstand til skipet i horisonten og skipets fart. Stasjonen var bemannet med norske soldater hele vinteren og våren 1939/40. Også den 9. april Soldatene var innlosjert på gården Søndre Brånen, en liten avsidesliggende gård/plass litt nord for Stjernåsen. Selve bunkeren er bygget av naturstein med overdekning av armert betong, godt kamuflert. Det har skjedd restaureringer ved at det er lagt på papp på taket for å hindre vanninntrenging. Likevel er ikke tilstanden helt god i skrivende stund i Det er dessverre også tagget med spraymaling på bunkeren. Orografstasjonen på Stjernåsen i dag. Foto: Kristian Vahl Østbye Eiendommen rundt stasjonen er skilt ut som egen tomt. Hele åsen og landskapet rundt var eiet av Tofte Cellulose under krigen. De solgte alt, med gården Hauger til Petter Olsen i Hvitsten tidlig på 2000-tallet. Orografstasjonen på Stjernåsen kan besøkes fra p-plassen på Emmerstadbukta. Følg deretter privatveien (sperret med bom) om lag 1,5 km sydover. Stjernåsen var én av fire orografstasjoner, som var del av forsvarsverket rundt Oscarsborg. Orografstasjonene stod i telefonisk forbindelse med Kaholmene, og kunne direkte innrapportere fiendtlige skips posisjoner. Stasjonen på Stjernåsen var blant annet betjent natten til 9. april 1940, og kl. 04:02 kunne de melde at tre krys- 58

61 sere og to mindre fartøyer passerte stasjonen. Én av disse var krysseren Blücher som senere samme morgen ble senket av kanonene på Oscarsborg. 3) Hjemmefronthytta i Garder Skjulestedet i Kjærstadskogen En kan trygt si at ved siden av sjøfarten var bygdas «gutta på skauen» sterkt representert i motstandsorganisasjonen Milorg. Vestby var milorg-område Mange av bygdas fremste menn deltok i dette farefulle arbeidet som hadde hovedkvarter i en hytte ved Kjærstadmyra i Garder. Labbarundta - Hjemmefronthytta i Garder som ble oppført i 1944, og brukt som skjulested med egen underjordisk fluktvei. I krigens siste uker holdt også hjemmefrontens avsnittsledelse til her. Hytta ble kalt «Labbarundta» fordi den var vanskelig å finne. Hytta som er på rundt 3 x 4 meter, lå den gang så godt skjult i Kjærstadskogen at folk rett og slett «labbet rundt og rundt» for å finne den. I dag er hytta lett å finne. Hytta var benevnt av Milorg som «Iverstad». Iver var kodenavnet til kjøpmann Oscar Svae som sørget for materialer til hytta. Den fungerte til tider som gjemmested og hvilested for både mannskapet og utstyr. Opptil syv mann overnattet samtidig i den lille hytta. Med våpenslipp på myra Seuta i Bærøskauen i nærheten, sabotasjeaksjoner, angivere og andre krigsrelaterte gjøremål, var det en travel tid for Milorg Vestby. De var organisert med en tropp i Såner/Hølen, i Son, i Vestby og i 59

62 Hobøl som også hørte inn under Karene skjøttet sine sivile jobber om dagen og trente og utførte oppdrag i helgen og om natten. Ikke et ord til noen, ikke engang til familien. Et vanskelig og slitsomt liv! 4) Tre minnesmerker over falne under krigen Det er reist tre minnesmerker over krigens falne i Vestby, to i Grøstadparken i Vestby og et minnesmerke i Son. Fysiske krigsminner fra Ås kommune Det var ikke veldig mye krigsaktivitet i Ås kommune i motsetning til i nabokommunen Frogn. Vi hadde Norges Landbrukshøgskole (nå NMBU) i vår midte, og dette ble et naturlig senter for aktiviteter under krigen på godt og vondt. NLH fungerte som et høyst midlertidig mottak for flyktninger fra Drøbak etter senkningen av Blücher. Store deler av høgskolens lokaler ble okkupert av tyskerne og deres hester periodevis i krigsårene mens undervisningen måtte gå sin gang. Senere etablerte tyskerne seg i brakkeby der hvor Ås videregående skole ligger nå. ÅS VGS startet sin virksomhet i disse tyskerbrakkene. Gjennom krigen ble lærerpersonalet og administrasjon ved NLH mer og mer «brune» ettersom de ble tilsatt av NS. Og noen studenter tilknyttet partiet, fikk fortrinnsrett ved inntak på politisk grunnlag. Slik dannet det seg en ganske betydelig gruppe av NS-tilhengere ved NLH. Vi fikk også en sterk NS representant som nærmest selvutnevnt ordfører og leder av det lokale partiet i bygda fra 1941; Erling Styri. Men på den andre side hadde vi studentene som med sin ungdoms pågangsmot og hang til spenning ble mer og mer sentrale i motstandsbevegelsen. Fra 1941 ble det i Ås dannet en organisasjon som senere ble knyttet til Milorg, senere kaldt Hjemmestyrkene (HS). De hadde sin base på NLH og utgjorde en tropp (1112/22) under området Bygdefolkene ble også i Ås mer og mer aktive i motstandsbevegelsen både i det små og i det store. Men først mot slutten av krigen, da Milorggruppene virkelig begynte å fungere, tok planlegging og gjennomføring av aksjoner av. Og etter endelig å ha tatt imot flere våpen- og utstyrsslipp, kunne gruppene utføre vellykkede aksjoner med bl.a. sprengninger på jernbanelinjen på Østfoldbanen; linjen mellom Oslo og Halden. Kun en skyteepisode med konfrontering av tyskere er registrert i Ås under krigen, og den foregikk ved Meierikrysset. En motstandsmann skulle holde vakt her under et raid og han møtte på to tyskere og skjøt ned disse. Han klarte selv å komme seg unna og siden krigen på det tidspunkt på det nærmeste var over, ble det heller ingen represalier fra tysk side. Ei heller vet vi hvordan det gikk med de som ble skutt. Noen gjenværende fysiske kulturminner etter den annen verdenskrig i Ås kommune: 60

63 1) Smith s hule En heller anonym forsker ved navn Folmer Smith overrasket alle etter krigens slutt da det kom fram at han hadde vært aktiv motstandsmann. Hans forskningsarbeid ble utført på daværende Institutt for Jordkultur sitt anlegg på Kjerringjordet. Han stilte en potetkjeller til rådighet og denne ble senter for hjemmestyrkene i Ås hvor han selv til tider var aktiv iallfall i planleggingsfaser. Denne potetkjelleren gikk senere alltid under navnet Smith s hule. Vi finner den i dag ca 50 m vest for Hundesenteret på Kjerringjordet; mot Ås sentrum. Over: Utenfor Smiths hule en gang under krigen. Folmer Smith til høyre. (Kilde: Ås kommunale lokalhistoriske arkiv, ÅKLA) Inngangen til Smith s hule fotografert april (Privat foto). Alt her er som det nok var under krigen. Det fører fremdeles en råtten trapp fra bakkenivå og ned til selve hulen. 61

64 2) Sneis gård vestre hvor ett rom ble rekvirert av tyskerne høsten 1944, for radiosendinger fra Øst-fronten via Kurlandhalvøya i Latvia til Tyskland I dette rommet, som nå er stue på Sneis vestre, oppholdt to tyske telegrafister seg døgnet rundt høsten 1944 og mottok og sendte meldinger mellom Øst-fronten via Kurlandhalvøya og til Tyskland. I Kurland på vestkysten av Latvia var omlag tyske soldater isolert av russerne. Tyskernes valg av Sneis vestre som base var nok at gården ligger særs åpent til. (Privat foto). Det var montert 3 store radiomaster på tunet forteller Harry Sneis. Men disse ble demontert da tyskerne dro. Harry var 15 år da tyskerne var på gården, og husker det godt. De var meget høflige, men holdt seg helt for seg selv av forståelige grunner. Radiomastene var antagelig objekt for planer Hjemmefrontens Ås-gruppe 111/2 hadde for sabotasje, men dette ble ikke gjennomført. (Privat foto). 62

65 3) Bølstadskogen der Q-laget, oppholdt seg under den siste fase av krigen, godt beskyttet av den mørke granskogen. Q-laget i Ås var en spesialgruppe (celle) underlagt avsnitt 111 (Follo) som fikk ekstra trening i våpenbruk. Det var disse som sto for sabotasjen mot mot jernbanen gjennom Ås i mars De mobiliserte en teltleir i Bølstadskogen, like ovenfor og nord for det som i dag er Bølstad gjenvinningsstasjon. Her oppholdt de seg fra 26. april til 8. mai På den tiden hadde hovedgruppen sitt sete på Bølstad gård. Q-laget på post på Bølstad teltleir. Med den obligatoriske pipen og geværene klare. (Kilde ÅKLA) Minnested der Q-laget oppholdt seg de siste dager av krigen (Privat foto 2015). Kongens minnetavle som skimtes øverst på bildet til høyre. Det er også satt opp en minneplate ved innkjøring til Bølstad gård. 4) Tragedien på Lurenga ved Årungen Familien Nordli bodde på plassen Lurenga ved Årungen. De to eldste brødrene, Ragnar og Odd og faren Emil, var alle motstandsfolk. Ragnar fikk tidlig en leden- 63

66 de rolle i det illegale militære arbeid og ble etter hvert leder for Oslos østlige og sørlige områder. Alle var politisk engasjert gjennom Norges kommunistiske parti. Kommunistene var kjent for å være særlig aktive i motstandskampen, men var som det også offer for Gestapos søkelys. Det endte med at Ragnar ble arrestert hjemme på Lurenga i 1943, kom til Grini og ble torturert til døde der. Rett etter arrestasjonen kom tyskerne og satte fyr på Lurenga mens resten av familien ble beordret til å stå og se på. Odd ble arrestert i slutten av året 1943 og sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Det siste livstegn familien fikk fra han var i mars 1945 og han antas død. Stuehuset på Lurenga ble bygget opp igjen i 1953 og er i dag «innebygget» i en større moderne villa. Det er satt opp en minneplate på stedet som beskriver hendelsen. Arne Nordli, født 1928 og yngste bror. Han var for ung til å delta under krigen. Minnetavlen om Gestapo-aksjonen i bakgrunnen. Nordli døde i (Privat foto). Familien på Lurenga i arbeid med høyonn i 1929 (Kilde ÅKLA v/carl Høeg) 64

67 5) Tyske stall- og brakkeanlegg i Aschjemskogen I 1944 satte tyskerne krigsfanger til å bygge staller i Aschjemskogen. Stallbrakkene ble delvis gravd ned i terrenget slik at bare taket syntes. Det ble satt opp murer av rullestein og bare taket stakk opp av terrenget. På taket ble det lagt gresstorv for kamuflasje. Det skal ha vært få hester oppstallet her, og en antar at her også ble lagret ammunisjon, sprengstoff og våpen. Det er i dag rester etter ett stort og flere små anlegg i Aschjemskogen. Treverket er tatt bort, men de flotte murene står og er registrert som en del av kultursti som nylig er åpnet i Aschjemskogen og er en del av Holstadstien som fører fram til Holstad skole. Rullesteinsmur, ca 10x10 m bygget av russiske krigsfanger, hver stein for hånd! Bilde tatt i april 2015 (Privat foto) 6) Villa Libra, Erling Styri sitt hus på Kaia Villaen, er satt opp i 1934 av Erling Styri. Etter datiden var det et riktig herskapshus Han ble innsatt som ordfører i bygda fra Noen sier at han utpekte seg selv. Han var også formann i NS partiet i Ås. Han var en meget aktiv NS-mann både lokalt og nasjonalt. Hans sønn, Hans Jacob var også en meget aktiv NS. Han hadde verv som leder av Nasjonal Samlings Ungdomsforbund i Follo krets en periode i begynnelsen av krigen. Noen Åsfolk mener at det var han som var den mest rettroende nazist i familien. I dette huset har det foregått mangt et NS-møte og ryktene sier ganske livlige fester med tyske militærledere som var stasjonert i Ås. 65

68 Villa Libra, Styrifamilien sitt herskapshus på Kaia ca Huset ser nøyaktig makent ut i dag. (Kilde ÅKLA v/carl Høeg). 7) To minnestøtter etter falne under krigen Som i de fleste bygder og byer i landet er det også reist minnestøtter over krigens falne i Ås. Et minne er plassert i parken ved Ås kulturhus, opp mot de gamle kommunelokalene og banken på Åsgård. Her er bygdas innbyggere, deriblant mange jøder, hedret. Det andre minnet er plassert i vestibylen på Auditorium Maximum (Aud Max) i Studentersamfunnet og hedrer de studenter som falt under krigen. Kilder: Knut Dørum: «Inn i velstandsnorge, Ås » Diverse forfattere: «Norges Landbrukshøgskole 100 år» Muntlige kilder: Astri Klokk; datter av høgskolesekretær ved NLH, Olav Klokk, en av forfatterne av overnevnte jubileumsbok. Harry Sneis; pensjonert bonde på Sneis gård Helge Skuterud; pensjonert bonde på Nordre Skuterud gård Vidar Asheim; Ås historielag Carl Høeg; Ås lokalhistorieke arkiv (ÅKLA) Utlån av gamle bilder: Ås kommune Lokalhistorisk arkiv (ÅKLA) ved Carl Høeg 66

69 Kjøvangen ved Son Av Jørn Svendsen Helt syd i Vestby kommune ligger ladestedet Son, med fjorden, øyer og skjær utenfor. Sonskilen er full av båter og seil hele sommeren. Tar vi båten og setter kursen nordover ut fra Sonskilen, får vi den bratte Vardåsen på styrbord side. Litt lenger nord kommer vi til noen hytter som klorer seg fast på knausene i bratta. Det er Kjøvangens sydligste hyttebygd, Utsikten heter den, med rette. Litt lenger nord møter vi molo og Brygga, Kjøvangbukta åpner seg. I Kjøvangen er det nesten 200 eiendommer i 2015, for det meste hytter. Det er ca 35 fastboende personer. Brygga i Kjøvangen, populær for tilreisende og for solbadere. Brygga ligger i enden av Kjøvangveien som går gjennom store deler av hytteområdet. Navnet Kjøvangen er sært. Søk navnet på nettet og ingen andre treff kommer opp. Navnet kommer fra ordet; kjøva. «Hun kjøva barnet», skrev Knut Hamsun i en bok 67

70 en gang. I betydningen at hun kvalte og drepte barnet. Ordet ble også brukt da isen stengte for det rennende vannet og det bygget seg opp en issvull, i veien for eksempel. Isen kjøva. Forklaringen er trolig at munkene fra Oslo kom roende på 13- og 14-hundretallet til Kjøvangen. Der satte de seg på hver sin side av bukta og observerte når småfisken spratt inne på bukta. De visste at småfisken ble jaget av de større og alle ble tvunget opp i vannet. For utenfor bukta er det veldig dypt, men inne på bukta er det jevnt ganske grunt, ca meter. Når fiskesprettene var langt nok inne, rodde de garnet over bukta og fanget storfisken på vei ut. De stengte bukta kjøva anger. Anger er jo det samme som fjord eller bukt. Den siste r er blitt forvandlet til en n etter som årene har gått. Det kan vel være en bokholder eller prest som har slurvet litt med pennen i protokollen. Det er funnet mange forminner i Kjøvangen. Kokestein, pilspisser og flintkniver. Folk var det her helt fra 1500 før Kristi fødsel. Industri i Kjøvangen Is-eksporten ga stor aktivitet i Kjøvangen på slutten av 1800-tallet. Stavnestjernet ligger der fortsatt med mulighet for skøytemoro om vinteren og for praktfulle vannliljer og ender om sommeren. Det er demmet opp ved Kullebunnveien 1. Før oppdemmingen, hadde man forsøkt å dyrke lin på jordet der. Det var ikke vellykket. Så ble det potetjorde under bonde Solberg på Stavnes gård i mange år. I 1890-årene tok iseksporten seg kraftig opp. Solberg bestemte at potetjordet passet bra til oppdemming. I 1891 var demningen bygget og regnet hadde fylt opp tjernet. Isrenne og ishus ble også bygget. Isrenna gikk fra tjernet og helt ned til skuta i bukta. Isblokkene kunne gå rett fra isskjærerne på tjernet og direkte ombord i skipet når det passet slik. Ellers ble isblokkene mellomlagret i ishuset med sagflis over. Guttestreken i isrenna var å sette seg på isblokka nede på flata når isen hadde mindre fart og klare å holde seg fast videre nedover i renna. Nede mot skipet gikk det litt fortere igjen og da gjaldt det å gripe tak i en gren over renna og svinge seg opp i treet før det gikk lukt i lasterommet. Det var ingen trær eller vekster rundt tjernet for at isen skulle være så ren som mulig. Det måtte være 13 meter fra bredden til nærmeste busk. Det var heller ikke fjøs eller beitemarker rundt tjernet, så vannet var rent. Det hevet prisen og isen kunne gå rett i drinken på de fine restaurantene i London. Eieren på Stavnes gård fikk bra inntekter for is og «ringpenger». Det siste var leie av fortøyningsboltene i fjellet hvor skipene fortøyde nede i bukta. Mange tjern i hele Follo langs kysten, var demmet opp og bidro til iseksporten. 68

71 Isen var veldig kostbar i England på den tiden. Det sies at den var dyrere enn sukker. En misforståelse på isen vakte en gang latter blant sag-gutta på tjernet. En dame kom over isen på vei fra Kjøvangen da mennene sagde is i råka. Å gå over isen var nemlig en liten snarvei. Hun stoppet opp og ville uttrykke sin medfølelse med mennene som slet med isen og undret på om det ikke var svært tungt arbeid. -Jo det er tungt, men vi er jo to da, beroliget sagmannen, og tenkte på sin avløser som satt på kanten av tjernet og slappet av. Damen kikket på mannen i stor undring og kikket ned i råka. Mennene skjønte fort at hun i et ørlite øyeblikk så etter avløseren under isen og slo ut en latter. Vi tror damen fort kom seg videre etter det. Johan Johansen på brygga i Son var lokal mottaksstasjon for reker og fisk. Han brukte is fra tjernene til langt ut på 1950-tallet. Fiskerne i Kjøvangen hadde fortsatt issagene og forsynte Johansen med isblokker fra tjernet via traktortransport til ishuset i Son. Men det drøyde ikke lenge før også Johansen fikk seg egen ismaskin. Dampsag En dampsag hadde også en periode i Kjøvangen. Det var familien Onstad som eide skogen ovenfor Kjøvangen og det ble bygget en sag innerst i bukta i Sagens produkter, gikk til bygging av hus, også lokalt. I Kjøvangen var det på 1920-tallet en snekker som bygde minst to hus i Kjøvangen. Det var ikke noen tegninger av husene og byggherre bestilte et hus. Denne snekkeren hadde ett hus i hodet som han bygde flere av, helt like i romløsninger og utforming. Folk flest var fornøyd med huset de fikk. Det fungerte til sitt formål. Helt til en dame i Kjøvangen, Magnhild Olsen, ble veldig krevende. Hun så at kjøkkenet ville havne med kun ett vindu inn mot fjellveggen på den skrånende tomten. Det ville hun ikke ha og forlangte endret rom- Dampsagen i Vabakken helt innerst i bukta. Bilde fra ca

72 løsning slik at hun fikk utsikt fra kjøkkenvinduet. Hun hadde mannen sin på fjorden om dagen og ville ha kontroll på når skøyta kom i land. Det skapte store vanskeligheter for snekkeren som måtte tenke helt nytt. Men det ble nedgangstider på 1930-tallet og dampsagen kastet inn håndkleet i Da hadde allerede flere drivere rukket å gå konkurs med sagbruket. Det samme året kom direktør i Storebrand, Per Hansson i sin seilbåt fra Oslo og fikk øye på den flotte eiendommen med lang strandlinje, fra helt inne i bukta i Kjøvangen til Hulvikbukta i nord. Da var alt til salgs og Hansson hadde midler til å kjøpe. Hans etterkommere eier fremdeles den store eiendommen i Kjøvangen som brukes som sommersted og bolig. Skogen er ettertraktet blant turgåere. Skogen er tett på en urskog, som for det meste steller seg selv på naturlig måte. Smugleren og forfatteren Arthur Omre (født Ole Arthur Antonisen) I 1928 var sagbruket til Onstad god forretning. Den gang var Arthur Antonisen omtalt i hele Sør-Norge som smugler av sprit og ellers med et langt kriminelt rulleblad. I august var han på flukt fra politiet hos venner i Son. Det ble for «hett» for Antonisen i Son. Politiet nærmet seg hans adresse, så han flyktet videre til Kjøvangen. Der traff han sagbrukseier Onstad og Antonisen presenterte seg som Arthur Juel og forklarte at han var forfatter og arbeidet på boka som skulle være ferdig til jul. Det var nå på høy tid å få skrevet den ferdig så han trengte et svært rolig sted å bo for en periode. Onstad leide ut hus til Antonisen i Kjøvangen. Det var trolig det huset eller ett av husene som Hansson senere overtok som nå er sommerstedet. Derfra kunne Antonisen ved klarvær, se litt av sin hjemby Horten. Kanskje samvittigheten hans gnagde ved synet, for en måned senere meldte han seg for politiet i Horten som trolig ledet til en ny dom og fengselsopphold. Om det ble skrevet noe på en bok i Kjøvangen er uvisst. Athur Antonisen la senere bak seg en betydelig karriere som sprismugler i den såkalte forbudstiden, hvor all alkoholomsetning var forbudt. Han ble løslatt i 1935 og debuterte samme år under pseudonymet Arthur Omre med Smuglere, basert på egne erfaringer. Forbudstiden i Norge, fra 1916 til 1927, gjorde at alkohol ble en vare det var lite av. Slikt gjør noe med prisene, som ble skyhøye. Smugling av alkoholen ble en svært lukrativ aktivitet. Lasteskip medbragte store kvanta 96% sprit på blikkanner fra Europeiske havner, for eksempel fra Rotterdam. Skipene seilte nesten til den norske internasjonale grense, som gikk omtrent ved Færder fyr den gang. Der ble varene solgt til norske smuglere i raske båter som kjørte innover i Oslofjorden for full fart. Noe gikk rett til Oslo. Senere når tollere ble mer observante på kaia i Oslo, måtte smuglerne laste varene om til kjø- 70

73 retøy langs Oslofjorden. I tillegg var det mange mellomlagre der kannene med sprit ble lagret i påvente av transport på vei videre til kundene i Oslo. Etter hvert disponerte tollvesenet flere båter som opererte i Oslofjorden. Spritsmuglingen kom også svært tett på Kjøvangen. Minst ett båthus i Kjøvangen ble stappet fullt av spritkanner. Stille hestekjøretøy kom og gikk langs veiene på nattetider i Kjøvangen. Folket lukket som regel øynene og håpet at aktiviteten skulle ta slutt. Når tollbåtene kom for nær smuglerbåtene i Oslofjorden, var det bare en ting å gjøre. Dumpe lasten. Ingen last, ingen skyld. Tollbåtene lette etter kanner i sjøen men fant vel svært få. Kannene var ofte lakkert svarte. Å lete etter tungt flytende svarte kanner i mørket var ikke lett. Alle beboere vet at det som oftest blåser sydvest eller vestavind i Kjøvangen. Vind som førte kanner med sprit til strendene i Kjøvangen og til mange andre strender langs fjorden. Funn i Kjøvangen ble fort gjemt bort på loft og i kjeller. Kanskje ble noe solgt, annet ble fortært, kanskje oppblandet i kaffe med sukker. Her kan man snakke om foreldres dilemma ved å formidle god oppdragelse vedrørende forholdet til alkohol, når den bokstavelig talt, fløt gratis i land på strendene. Prisen for en kanne til smugleren kunne være ti-femten kroner. Mens prisen til mottager i Oslo kunne være det tidobbelte. Så avansen var meget god. Hadde man whiskyessens for eksempel, kunne en eneste ti-liters kanne 96% bli til over 30 liter ferdig Whisky. Harald Olsen var smågutt da sagbruket i Kjøvangen var i drift. Han husker arbeidsfolkene sine drikkelag med kaffekjelen, sukkerkoppen og spritkanna på bordet. Vi må også ta med at tollerne fikk storfangst i Kjøvangen en gang. De tømte hele lageret til fordel for statskassen. Tollbåten var ikke stor nok til hele beslaget så tollerne måtte låne en snekke i Kjøvangen for å få fraktet bort de sterke dråpene. Det var nok en gledens dag for mange, men ikke for alle. Hulvika, en vik ca 700 meter nord for Kjøvangbukta, var enda mer ubebodd og øde, med grei vei helt ned til stranden. Mange lass ble fraktet til Oslo herfra med smuglervarer. Guttene i Kjøvangen fulgte med på trafikken fra skogkantene ovenfor Hulvikstranda. Båtjakt med tollere og smuglere i hurtiggående fartøyer under den mørke nattehimmelen og tollernes sveipende lykter som eneste belysning, kunne sikkert fortone seg som en skikkelig actionfilm av i dag. Men ryktet sier at ingen ble dømt for smugling i nabolaget. Krigen Den annen verdenskrig farte varsomt over Kjøvangen. Livet gikk i sitt vante spor uten 71

74 at noen ble skadet eller led nød. Noe foregikk i det skjulte. Et våpenlager var plassert i en fjellhule ved Paradis. Paradis er en bratt ufremkommelig løvtre-lund som går fra sjøen og opp til fjellet, midt på Vardåsen mellom Son og Kjøvangen. To unge menn fra Kjøvangen tente også på luntene da oljetankene på Laksa ble sabotert og sprengt i De løp hjem og måtte spille like overrasket over flammene og den svarte røyken som steg opp over Vardåsen, på samme måte som familien for øvrig, og som våknet av levenet og kom ut på gårdsplassen. Motstandsfolk fra Ski hadde tidligere på natten plassert sprenglegemer på tankene. Fiskerne var på sjøen hele krigen. En og annen u-båt kunne dukke opp, men det var ingen av fiskere som ble antastet. Det eneste var litt trange drivstoffrasjoner til båtene. Andre båter med nazister eller tyskere kunne borde for en kontroll. Fiskernes koner dyrket alle jordlapper og når båtene lå værfaste ved kai bisto også mennene med jordbruket. Det resulterte i poteter, frukt og grønnsaker til eget bruk. Slik sett levde man på god kost fra havet det meste av uken, fisk, sjøkreps og småreker. De store rekene var hovedsaken og ble levert i Son. Sjøkreps var det ikke avsetning for så de gikk til familien. Flere hadde gris i uthuset og høner. Kjøtt var det ikke mye av. Grisen ble gjerne delt med familiene. En og annet rådyr ble skutt og noen harer. Vellykket sabotasje av Laksa oljelager i Son 18. august 1944 der 7000 tonn ubåtolje og 400 tonn solarolje gikk opp i flammer. 72

75 Savnet var tobakk og melkeprodukter. Et par krigsvintere var det så kaldt at Kjøvangbukta frøs til og fiskebåtene måtte ligge stille til isen sprakk opp. Da ble lagrene fort tæret på. Men da ble isfiske en mulighet. I Kjøvangen var det rolig, men Oslofjorden utenfor Kjøvangen var krigsskueplass. Bombing av skip på fjorden forekom. Tysk ubåt i Kjøvangsbukta under krigen. Fotografert av Finn Seeberg gjennom hyttevinduet. På slutten av krigen var det mangel på drivstoff også for tyskerne. Noen små ubåter ble stadig liggende stille i Kjøvangbukta som følge av drivstoffmangel. De sprengte tankene i Son hadde kanskje noe av skylden for det. Båtene ble kalde og soldatene frøs. Folk i Kjøvangen så soldatene hoppe på dekket av ubåtene og synge sanger for å holde varmen. Noen av de tyske soldatene var så fortvilet over at de ikke fikk reise hjem, at de klatret opp på fjellskrentene ovenfor Hansson-stranden og hoppet utfor for å brekke armer og ben. 73

76 Det førte til landgangsnekt for andre. De hadde det ikke godt der i de strandede ubåtene. Det hendte at lik fløt i land i Kjøvangen. De hadde flytekrage rundt halsen, så hodet var over vannet slik at måkene var kommet til. Det drev i land flere vrakrester som vitnet om at de hadde tilhørt soldater i krig. Rekefiske Rekefiske i Kjøvangen startet med hjelp fra Fridtjof Nansen. Han hadde en gang kommet til Vestfold etter forskningsfangst. Nansen hadde prøvd å slepe trålredskap langs bunnen utenfor Vestfold. Resultat var fisk og reker. Dette hadde Olaf Svendsen hørt om via en annen fisker i Vestfold. Fiskerne laget sine egne tråler med diverse utstyr. Tråldører som skrapte i bunnen og var vinklet slik i feste, at de skled fra hverandre. I lemmene var det festet vaiere som satt fast i vinsj på båtdekket. Armer i trålen viet seg ut på bunnen og endte i trålens store inngang. Trålen Rekefisker Olaf Svendsen. I følge et intervju i Morgenposten i 1950 i anledning 73 års dagen påstås han å være en av Norges første rekefiskere. «Alle trodde vi var tullete da vi ville slepe trålen langs bunnen», sa Svendsen til avisen. 74

77 smalet ned mot enden som var tett og småmasket. Rekene som beitet på bunnen ble fanget inn i trålen. Slepet av trålen gikk sakte og kunne vare fra en til tre timer. Man var avhengig av slett sand- eller leirbunn. Svendsen kom i gang og lærte seg etter hvert hvor stein og fjell hindret trålingen, via landmerker. Når fangsten kom over rekka var det om å gjøre å få vekk fisk, sjøpølse, maneter og annet som var kommet med. Kokeanretningen var i gang og en stor kjele, varmet med en blåselampe under, var halvfull med fosskokende saltet sjøvann. Alle rekene ble helt i kokevannet så raskt som mulig. De skulle kokes levende. Da klemte de halen inn under buken, det var salgsfremmende og de ble lette å skrelle. Etter tre, fire minutters kok var det opp i et nytt nett som ble dyppet i sjøen. Rask avkjøling og bort med kokeskum som ikke var delikat. Så kom rekene opp i trekasser. Ble det et drag til på dagen, ble trålen satt på nytt nå og den sakte slepingen ble påbegynt igjen. Sorteringen ble gjort når det nye draget var i gang. Fiskeren måtte da stadig se opp etter landmerkene og passe kursen når han var opptatt med sorteringen. Rattet ble tjoret med taustumper som var til formålet. Store reker og små reker skilte lag. Den dampende kokekjelen var som trekkpapir på hytteturistene i småbåtene når det var sommer og pent vær. De kom kjørende med sine påhengsmotorer og la til skutesiden. De visste da at man få nykokte reker i brun papirpose til 3 kroner literen. Reketråler Odd Svendsen hvor trålen er ute og han kjenner på vaierne og der hvor han står ved kokekaret. Foto Dagbladet, ca

78 I starten var avsetningen på rekene brygga i Oslo. Private og oppkjøpere kom når de visste trålerne kom. Det ble for dyrt å gå til Oslo hver dag, så man dro inn med enten to eller tre dagers fangst. Litt avhengig av været. Var det for varmt om natten ble to overnattinger for mye for rekene, mente fiskerne. Etter hvert kom Fiskernes Salgslag i gang og han Johan på brygga i Son, tok imot fangsten av store reker. De små ble med til fiskerfamiliene for skrelling. Foreldre og barn skrelte småreker om kveldene og la dem i kiloposer. Typisk barnearbeid hadde man kalt det i dag og foreldre hadde vel fått spørsmål. Da smårekene var skrellet, tok Johan dem imot for konservering og videresalg til majonesfabrikker, salatfabrikker og andre som la rekene på lake. Fiskerne begynte med seil på skøytene. Etter hvert fikk de enkle 1-sylindrede motorer som gjorde slepingen av trålen mye greiere. De 1-sylindrede motorene var ikke lette å starte. De måtte ha varme i toppen for å tenne. Det var en prosedyre med oppvarming på 20 minutter før fiskeren kunne sveive det store svinghjulet og få maskinen i gang. Fiskemetoden spredte seg og flere fant det lønnsomt å fiske reker. Det var en delikatesse på restaurantene i Oslo på 1930-tallet. Man kunne få dagsfangster på 100 kilo reker og mer. Etter krigen begynte fangstene å minke. På slutten av 1960-tallet var det Bilde fra fjellet hvor alle reketrålerne i Kjøvangen ligger i sine fortøyninger. Foto: Bjørn Østring, ca

79 nesten ikke rekefiske i Oslofjorden lenger. Med dagsfangster på 5 til 10 kilo sa det seg selv at inntektene ikke kunne dekke utgiftene til redskap og båt. De siste båtene ble solgt til turister i løpet av 1970-årene. Turistene som ville bruke båtene bare om sommeren fikk det strevsomt med de vanskelige motorene. Det ble nok ikke mange turene. To båter fra Kjøvangen ble liggende ved Ulvøybrua og sank der etter en tid. Etter 2000-tallet er det et par fiskere fra Vestfold-siden som har tatt opp fisket på nytt. Bestanden har trolig tatt seg opp, i det minste fra Horten og sydover. Mellom Kjøvangen og Tofte og mellom Jeløya og Horten, der fiskerne fra Kjøvangen fisket for det meste, har det trolig ikke blitt fisket reker på 40 år. Rekene vi får i butikkene i dag kommer gjerne fra Barentshavet. Rekene har også mistet noe av sin eksklusivitet og har blitt mer vanlig. Det er selvsagt en meget god matrett, som kan tilberedes på mange vis. Reker er både næringsrikt og sunt. Kjøvangen ble etter hvert en hyttebygd og antall beboere om sommeren er mangedoblet antallet om vinteren. Det er veldig hyggelig når sommergjestene kommer om våren. Og det blir fredeligere når de reiser om høsten. Det siste er at nesten alle beboere i Kjøvangen gikk sammen om å skaffe offentlig vann og avløp. Anlegget var ferdig i Dette for å være i forkant av påbudet som antas komme innen få år. Og dette betyr at flere utvider sesongen for hyttene sine vår og høst. 77

80 Mjærskaukollen et sagnområde i Sørmarka Av Hans Kristian Jensen Mjærskaukollen ligger nærmere bestemt i Gaupesteinmarka i grenseområdet mellom Ski og Enebakk kommune. Kollen markerer seg godt i terrenget, og er sannsynligvis grunnen til flere overtroiske fortellinger. I tidligere tider trodde man at flyvende drager hadde tilhold i en hule i kollen, som ble kalt Dragehullet. Dessuten var man viss på at Mjærskaukollen var sølvholdig, og at sølvåren fortsatte under innsjøen Mjær mot sørøst. Sogneprest i Spydeberg, Nicolay Wilse, skrev mye om området i 1790-årene. Området har også spennende geologi, med bl.a. jettegryter. Rundt 1920 prøvde man å finne sølvåren, uten å lykkes. Teaterstykket Sølvdragen er nå under planlegging. Teaterstykket vil omhandle mye av det som beskrives i denne artikkel. Teaterstykket planlegges våren 2016, og vil bli spilt på Tomter. Mjærskaukollen i dag. Det var omtrent her maleren i sin tid satt og malte sitt bilde av Mjærområdet med kollen til venstre. Jeg husker det godt, og skrev et dikt om dette bildet. (Huset og maleriet brant opp på 1960-tallet, derfor vises kun et foto). 78

81 Et barnesinn (Minner) Her om dagen igjen slikt det seg hendte At mine sanser var riktig stemte Og sånn halvt i transe fra svunnen tid erindrer Plukker liksom fra dypet av mine minner Så konturene av et maleri fram det skrider Tenk oppvekstens halvglemte tider Ei var vel maleren av de store og kjente Og jeg forstår ikke helt hvordan det hendte Men bildet festet seg og inn i sinnet brente Fra malerens pensel skildres en harmoni så blå En kam med tvende bjørker, front på det jeg så Men det er i dypet bakenfor jeg vil fortelle nå Der nord det hele starter, i Steinsjøen oppstår du Til Svartoren og Bindingsvannets flytetorver Gjennom rolige Langen, stadig på veg hitover Og du når Høltjerns speil i ett nu Våg følger deretter, og om litt så er du her For det vann` som skildres har navnet Mjær Fra sør, halve milen inn langs det jeg skuer Der på siden kollen mektig ruver Favner bygdas borg og sagnet om sølvåren Hør månen sier: «over til Skånelandet går den» Mens gårdene i ro omgis med eksotiske navn Tenk, engang tyske soldater knuget dette i sin favn Solstrand, vårt delige baderike ligger slik Så Nes med jorder og bak til Pettersens vik Videre åpenbarer seg Danmarkslandet Noen sjømenn har sikkert satt navnet Som en and med barn flyter Storøya og Kavringen Mens Hawaii er navnsatt av? Det vet vel ingen 79

82 Et barnesinn som dette kan nok virke litt banalt Men tenk etter selv om å ha en illusjon som jeg har fortalt Der er bare så at dette er ikke alt Huset med maleriet ble flammenes rov og til aske falt Og spørsmålet som gjenstår gir meg litt skrekk: «Er dette glimt for alltid tapt og borte den dag da jeg er vekk.» Mjærskaukollen troner nesten 200 meter over innsjøen Mjær, og elva Morsa (Hobølelva), og har vært opphav til mange historier og fortellinger igjennom mange år. Den som har skrevet mest om området her er Spydebergpresten Nicolay Wilse som foretok mange reiser i Norge, her fra En reise mellom Christiania og Friadrichshald i 1779: «Paa høire Haand laa den høie Mierskov-Kollen, som vi havde længe i Sigte for os paa den anden Kant, da vi reiste paa søen Langen. Eftersom den er tæt ved Søe- Bredden, vil jeg melde om dens Merkværdighed. Det er det høieste Bierg mellom Christiania og Friadrichshald eller i Smaalenen, (næst Linnekleppen, hvorom siden) derfra sees om Sommeren de blanke Snee-Fielde, 16 norske Mile herfra mot Vesten, ei at tale om de mange nærmere høider, Vande og Bøyde-Strækninger. Vestby som vi kom fra, ligger ved Biergets Fod, man skal tilforn St. Hans Aften holde Forsamlinger her oppe, og ligesom Bloksbierg i Tyskland, har den ei undgaaet overtroiske Beskrivelser, hvortil især en Hule neden for Bierget, gemeenlig kaldet Dragehulen, har gjort sit. Hulen opg Utsigten hertil, har jeg næie ladet tegne efter Naturen, og strikke i Kobber til en Titel-Vignette af Spydebergs Beskrivelse.» Jacob Nicolay Wilse, sogneprest i Spydeberg og som skrev et stort antall topografiske verker og beskrivelser fra sine reiser på 1790-tallet. 80

83 Mjærskaukollen i vinterdrakt. Området Mjærskaukollens høyde er 300 meter over havet, og innsjøen Mjær ligger på 208 moh, så kollen ruver ganske godt i terrenget. De nærmeste åsene er Høgbråtan (280 moh) i sør, og Gaupesteinåsen (262 moh) i vest. Så det er ikke så rart at Wilse ble opptatt av dette skue. Disse grunnbergartene gneis inneholdende kvarts, feltspat og glimmer er presset sammen til en fjellkjede og siden formet av isens skuringer. For ca år siden hadde isen smeltet og trukket seg tilbake til det såkalte Åstrinnet. Deretter tok det ytterligere 200 år til isen hadde trukket seg tilbake til Mjær. Da er Mjæskaukollen fortsatt innpakket i is, og havet står ca 210 meter høyere enn i dag. For ca 9800 år siden når isen det såkalte Akertrinnet, dvs. omtrent midt på Øyeren og litt nord for Oslo. Mjærskaukollen er da en 90 meter høy øy i ishavet som henger sammen med de høyeste delene av Gaupesteinmarka og Høgbråtan som er da en 70 moh, isfronten ligger da 25 km mot nord. La oss tenke på de første menneskene som kom til denne delen av landet. Den eldste boplassen i Norge var Høgnipen (194 moh), siden er det vel funnet ut at boplassene på Rudsskauen er eldre. Hvorfor ikke tenke på at Mjærskaukollområdet, spesielt Høgbråtan ned mot Rakelhytta var tidlige boplasser? De har «riktig» høyde over havet, Rakelhytta ca 210 moh. Det er småkupert og ganske flatt terreng, og det er ganske nært isfronten hvor mange av byttedyrene oppholdt seg. Etter hvert kom også bosettingene på Stunner. 81

84 Jettegrytene Ved å gå østover og nedover fra toppen av Mjærskaukollen kommer vi til jettegrytene. Det var tre stk. men nå finner jeg bare en. Disse ble dannet av smeltevann som stupte ned gjennom breisen i sjakter. Dette kan vi se også i dagen breer. Når vannet traff fjellet oppsto en malstrøm som ved hjelp av steiner skapte slitasje på fjellet under. Malstrømmen skapte en roterende bevegelse som gjør at jettegrytene er runde. Når så avsmeltingen av breen pågikk i flere hundre år og at isen kunne være en 2 3 km tykk, forstår vi at enkelte av disse jettegrytene kan bli svært dype. Jettegryte øst for toppen av Mjærskaukollen. Dragåsen Går vi videre mot øst kommer vi til den såkalte Dragåsen. Den har sitt navn etter Dragehula. Dragåsen har en nokså sirkelrund topp hvor det er bratt, delvis stup på alle sider men litt slakkere på vestsiden. Bygdeborgen På toppen av Dragåsen ligger en ganske intakt bygdeborg. Den har forskansninger mot sør og vest, mens stupene mot øst og delvis mot nord danner naturlige forskansninger. 82

85 På bilde øverst ses forskansningen ovenfra. På bildet nederst ses forskansningen nedenfra. Disse bygdeborgene ble i gamle dager brukt når det kom tjuvpakk til bygda. Folk fra bygda rømte da gårdene og forskanset seg med våpen og mat i borgen som da var ganske uinntakelig. Rester etter del av bygdeborg 83

86 Wilse og Dragehula Det har alltid vært myter og sagn om slike huler. Wilse ble meget opptatt av Dragehula han skriver: «Draghullet i Mierskov-Kollen som er af naturlig og uordentlig Dannelse, liige ind i Fieldet som en Indgang neppe 1 mand høy,længere ind kand man nogle Steder staa opret, men nogle Steder maa man krybe: den angives for uendelig, mulig fordi ingen har tordet begive sig til Enden.» Han reserverer seg etter hvert når det gjelder dimensjonene: «Mierskov- Kollens Huules merveileux eller underbare er vel noget formindsket ved seeneste Undersægelse, men det Fabelaktige som fortælles om den var ene nok til en Digt.» Dette betyr nok at Wilse var her flere ganger, og han har beskrevet sitt møte med Genius og området i en 200 års framtidsbeskrivelse. Sølvskjerp Dragehula Min far fortalte at under sølvskjerpingen i Mjærskaukollen ble det sprengt i, eller ved Dragehula, og da «sokk hula litt sammen». Det kan være en del av forklaringen til at hula i dag ikke har så store dimensjoner. Den er beliggende ca 210 moh og her har havet stått og vasket og slått, brutt ut stein og grus. At havet har påvirket naturen er lett å se på den sørlige delen av Høgbråtan hvor det er «trappetrinn» der havet har stått og vasket. 84

87 Sølvskjerpet i Mjærskaukollen Sølvskjerpinga foregikk på begynnelsen av 1900-tallet, la oss si ca Det var finansiert av noen kjøpmenn i Kristiania. Min far fortalte meg litt om dette, og jeg har forsøkt å finne noen som kan noe om dette, men har i liten grad lykkes. Skjerpingen ble foretatt av noen Haugenkarer som vel var fra Knapstadområdet. De bodde i drengestua på Ness og Arnt kan erindre som guttunge at det var mye knust stein som lå utafor drengestua. Det ble sagt at de fant sølv, men at det ikke var drivverdig. «De hadde til dynamitten, men ikke til å lønne folka» ble det sagt. Jeg har funnet 3 sprenggroper i nærheten av «Kristoffersteinen» og ifølge min far sprengte de også i Dragehula eller i nærheten av den. Det vitner om at de var mest på søk, og ikke hadde noe fast spor eller sølvåre å gå etter. Vanligvis er det sulfidbærende pegmatitter som bærer sølv eller gull. Det blir kalt blyglans og inneholder 7 9 % sølv. Dette knuses på et såkalt skeidebord og litt natriumcyanid tilsettes for å utvinne sølvet. Først gjøres det et «røsk» dvs. at en sprenger litt for å finne sølvåra. Så startes et skjerp for å ta ut mer malm og teste videre. Er det sølv så startes ei gruve. Som vi forstår så er dette en lengre prosess så en må ha en ganske solid økonomi for å fullføre løpet. Det hadde de ikke, eller at sølvforekomsten ikke var stor nok. Eller som jeg liker å uttrykke det: «De fant ikke sølvåra». Inngangen til Dragehula i dag, sannsynligvis noe sammensunket etter tidligere tiders dynamittbruk. 85

88 Idé til nytt teaterstykke: Under oppføringen av forestillingen Smaloppa hvor jeg har skrevet handlingen og noen enkle viser, og Arne Solhaug har skrevet og arrangert korstemmene, ble vi stående utenfor, og Arne spurte: «Hva gjør vi nå?» Jeg svarte at en pause kanskje ikke var så dumt, men vant ikke gehør og foreslo flere alternative temaer, bl.a. Sølvskjerpet i Mjærskaukollen. «Det tar vi» sa Arne og slik har det blitt til Sølvdragen. Teaterstykket Sølvdragen Når det er så lite kunnskap omkring sølvskjerpinga i Mjærskaukollen er det litt synd, men også en stor fordel da en kan la fantasien løpe litt og fremstille roller etter det. Stykket er ikke spilt ennå; det ble forsøkt oppsatt på Ness gård (hvor skjerperne bodde) og hvor det er en fantastisk spillplass med en naturlig amfi med Mjær som bakgrunn. Men økonomien tillot ikke en oppbygging av et friluftsteater med gangveier for publikum. Så var det Spydeberg Prestegård som ønsket spillet satt opp 2014, pga Wilses tilknytning til stedet. Men det ville da komme i «konflikt» med alle spillene. Så nå er tanken å spille stykket på Geiteberg Kulturbruk våren 2016, så får vi se hvordan det går. Det er mye som skal klaffe i den anledningen. En sak er at denne oppsummeringen er rammen som foreligger nå, men at det underveis vil bli utelatt noe, tillagt noe, og endret ting. Innledningen av stykket skjer ved at sangkoret synger et vers av «Til Mjær» og at Wilse (i 1779) i dialog med sin dreng Anton kommer inn i bildet. De raster og sangkoret synger nok et vers som handler om Mjærskaugkollen. Da har Wilse bestemt seg for «at bestige Mierskov-kollen». Dialogen fortsetter og Anton er redd, men det blir som Wilse vil. På veien til toppen nevner Wilse at han akter å besøke Dragehulen, og Anton blir enda mer skremt. På toppen synger Wilse «Mierskov-kollens udsikt» som beskriver hans inntrykk av denne i Dialogene mellom de to og sangen beskriver naturen og Wilses forherligelse av den. Så skilles de to og Anton går tilbake til Skriverstuen (som ligger i Mjærs sydende.) Wilse går mot Dragehulen og ut av den «træder en smukk gammel, skjegget mann i en underlig drakt». Han holder et drikkehorn av sølv og byr Wilse at drikke derav. Vi er nå inne i scene 6 hvor det blir en dialog mellom Genius og Wilse om bruk av natur og det å leve i pakt med den. Stykket Sølvdragen får derved en strek miljøprofil og det presenteres også i en Blomstervals med en rekke aktører. Til slutt sier Genius at han er gammel og «har vogtet dette stedet i lang tid», og sier at «din tid er kommet nu» hvor Wilse svarer at «Det er blitt mitt kall nu min Genius», og at han skal være Mierskov-kollens vogter i all fremtid. Så flyttes tiden fram til ca 1910 ved bl.a. at sangkoret synger «Tiden skifter, tiden går», og ungene drar for å leke i kollen, akkurat som vi gjorde på 1950-tallet. 86

89 En av guttene, Lars som går litt for seg selv, finner en blank klump som han sitter og funderer på. Da dukker Mierskov-kollens vogter opp og får se på klumpen som han elegant former til en drage, derav navnet Sølvdragen. Han forteller at det er rent sølv, og formaner at Lars aldri må vise den til noen, for da kommer menneskenes griskhet tilsyne. Vi gjør et nytt tidshopp til ca 1920, og Lars er blitt en ung mann som sitter og venter på jenta si, ho Emma. Når hun kommer så synger hun «En fløyelskveld» og Lars blir enda mer stormforelsket, og etter hvert går praten slik at han røper sitt sølvfunn. Emmas griskhet slår umiddelbart til og hun ljuger litt for Lars slik at hun kan komme seg vekk og starte med å få tak i sølvet som hun vet befinner seg i Kollen. Hun kontakter Ola, som har kontakter og kan skaffe økonomi til å starte med dette. Det finnes også et nyhetsbyrå i bygda, les skravlekjerringer som synger «Hva er det du gjør a` Emma?» Og selvfølgelig har fått med seg at det er funnet sølv i Kollen. Samarbeidet med Ola går greit, og snart kan sølvskjerpet starte. Ola lurer litt på Emmas forbindelse med Lars, men Emma synger «Du skal ikke tro at han er no» så det blir avklart. Så kommer arbeidslaget og oppstarten, hvor Emma beordrer dem til å finne sølvet, og får da en lekse i de faktiske forhold om sølvgehalt og de forskjellige fasene før det kan startes en gruve, dessuten at det å finne sølvet ikke er så lett. Emma holder fast på at det er sølvklumper der; hun har selv sett det, og det oppstår misstillit mellom henne og skjerperene. Men gutta er positive eventyrere og synger «Vi skal drive det ut». De finner selvfølgelig sølv i første forsøk, da de knuser stein på skeidebordet. Tilfeldig vis kommer ei av «nyhetsbyrået» i bygda forbi. Og ryktet sprer seg med fabling om rikdom og greier. Dette observeres også av et par typer som ikke har helt rent mel i posen. De har til hensikt å la skjerperne gjøre jobben for så å overta sølvet senere. Og, det finnes en drage i hula, og han er ikke tilfreds med sprenginger og støy så han påkaller naturens motstandere, som nøkk, troll, varulv og feer. De synger bl.a. Trollmarsj «Vi står sammen». Arbeidet begynner å gå tyngere for skjerperne, sølvet uteblir, og Emma har igjen innyndet seg hos Lars som blir ansatt som sølvleter. Men Lars, som går på søk møter huldra, som med sin huldrevise forhekser han og han synger tilbake «Jeg søkte de dybeste skove», og fortsetter letingen. Han er svært nær sølvåra som blinker i dagen. (Undertegnede har dekket den til slik at den ikke kan finnes, og at kollen fortsatt blir et rolig sted). Da kommer Mierskov-kollens vogter og snakker med Lars samtidig som han leder Lars bort fra sølvåra. Han snakker om bl.a. framtida, og synger som informasjon til Lars «Wilses almanakkvise» og Lars takker for råd og forsvinner ut av bildet. 87

90 Siden sølvet uteblir, kommer det til et oppgjør mellom Emma og Skjerperne. Emma har fått det for seg at sølvet befinner seg ved eller i Dragehula og forlanger at det sprenges der. Skjerperne er av en annen mening, og samtidig liker ikke uhyggen der nede. Men Emma forlanger, og skjerperne gjør klar for det de kaller «kjerringsalva». Det hele kulminerer i et smell hvor dragen vekkes, og disse som har til hensikt å rane sølvet bivåner det hele. Hesten til skjerperne rømmer og det sprer seg en uhygge. De uærlige finner det best å fordufte langt vekk, og skjerperne tar med litt sprengstein ned til skeidebordet. Her finner de at det ikke er noe sølv, og de synger «Siste salva» som er slutten på eventyret. Tilbake til Anton har ventet på Wilse, og finner ut at han skal gå opp i kollen for å se etter ham. Han trosser sin redsel og går opp og treffer Wilse som begynner å forklare om at han er stolt av Anton som har overvunnet sin redsel og forklarer ham om natur, bruk av urter i en fremtidsrettet opplæring. Han synger «Revebjelle Digitails Purpurea» og forteller at Anton vil bli skolemester og at der vil følge et gaardsbruk med og forteller at nå skal du møte mine venner. Wilse avslutter med følgende miljøbudskap: «Og jeg vet at du min sønn, ikke bare vil vise ærbødighet for landskapet, men for alle dem som har levet i det, formet det, satt sine spor i det, navnsatt det, dyrket det, pleiet det og til slutt er gravlagt i det. Så, glem aldri min sønn, at naturen er en gudegitt gave! Og nu, til vår venner!» Avslutning presenterer alle skuespillere og det synges: «Vi står sammen». Sanger og korarrangementer til Sølvdragen: Til Mjær: Tekst Ella Berg. Musikk Arne Solhaug Mjærskovkollens Udsikt: Tekst Hans Kristian Jensen. Musikk Arne Solhaug Blomstervals: Musikk Arne Solhaug Tiden skifter, tiden går: Tekst og musikk Hans Kristian Jensen En fløyelskveld: Tekst og musikk Hans Kristian Jensen Hva er det du gjør` a Emma? Tekst og musikk Arne Solhaug Du skal ikke tro at han er no`: Tekst og musikk Hans Kristian Jensen Vi skal drive det ut: Tekst og musikk Hans Kristian Jensen Dragevise: Tekst Per Østerås. Musikk Arne Solhaug Vi står sammen: Tekst Hans Kristian Jensen. Musikk Arne Solhaug Huldervise: Tekst og musikk Arne Solhaug Jeg søkte de dybeste skoger: Tekst og musikk Arne Solhaug Wilses almanakkvise: Tekst Tryggve Aarvig. Musikk Arne Solhaug Siste salva: Tekst og musikk Hans Kristian Jensen Revebjelle, digitalis purpurea: Tekst Hans Kristian Jensen. Musikk Arne Solhaug 88

91 Bilde tatt 16. april 2015, mens tårnet fortsatt sto. Forfatteren til venstre, til høyre Kjersti Iden (Ski HL). I midten Britt Haugbro (Hobøl HL) og foran hunden Diva. 89

92 Epilog Mjærskaukollen er vel ganske lite brukt som rekreasjonsområde i dag. Det er vel mer nettbrett og TV-serier som Uberørt som gjelder. En og annen vandrer er det nok som besøker området. Dessuten er skiløpere og noen syklister fra området gjerne på trening her pga skikkelige motbakker. Turstien fra Enebakk gå over Slorene mot Gaupestein. Det er riktignok en avstikker opp mot Mjærskaukollen, men den er lite brukt. Fra Gården Mjærskau går det to stier mot kollen. Den søndre går langs mjærskaubekken et stykke og tar så nordover forbi Kristoffersteinen og opp mot kollen. Den nordre går igjennom gården (det er lite ønsket at det skal være gjennomgang her) forbi husmannsplassen Lybekk, opp mot kollen, ikke langt fra Drageåsen og Dragehula. Utsiktstårnet, som er en meter høyt, står fortsatt, men stigen er tatt bort, noe som er en fordel da hele tårnet er gammelt og sikker forråtnet. Det hadde ikke vært moro å falle ned fra tårnet med flatt fjell under. Hvorvidt det blir restaurert eller gjenoppbygget gjenstår å se, men det var en fantastisk utsikt fra tårnet. Egen erfaring og ref til Wilse. (Tårnet har falt ned. Oppdaget 10. juni i år). Men furuskogen er ikke så tett her oppe så det er mulig å nyte litt av utsikten fortsatt. Siden det er et rolig sted i dag kan vi vel anta at dragen og Mierskov-kollens vogter har det bra og slipper å forsvare stedet mot inntrengere. Kilder: Fra barnsben har jeg gått og lekt mye i Mjærskaukollen. Mange historier har jeg fått av min far, Albert Henry Jensen. Kunnskap om skjerping har Egil Jensen fra Moss bidratt med og Jeg har vært på tur med Olav Magnus Skulberg som kom med geologiske betraktninger. Når det gjelder selve sølvskjerpingen i Mjærskaukollen er det lite kunnskap å hente, men Arnt Ness har bidratt med det han husket fra barndommen. 90

93 Bønder i byveien Av Anne Birgit Bævre I Follominne fra 1978 skriver Johannes Thorvaldsen en artikkel «I byveien». Her beskriver han sine observasjoner som barn og senere egne erfaringer ved føring av varer med hest og vogn til byen. I denne artikkelen vil jeg belyse de mer historiske sider ved denne aktiviteten og følge Follobondens vei til byen for å selge sine ulike varer. Hvordan bonden ble tatt imot og hvordan byen organiserte sin handel. Generell historisk utvikling av bondehandelen i byen At bøndene dro til byen for å skaffe seg klingende mynt, har vært kjent i uminnelige tider. I tillegg til naturalhusholdningen trengtes det penger til driftsmidler og for å betale ned gjeld. Dessuten skulle landskyld og kirkeskatt betales i rede penger. Etterhvert steg også behovet for andre varer enn de som ble produsert på gården, og som dermed måtte kjøpes i byen, slik som salt, sukker, faktisk også jern og etter hvert kaffe og tekstiler som ikke ble vevd hjemme. Også tobakken og brennevinet er nevnt som varer bonden ikke kunne være foruten. Kong Håkon VI ga i 1377 en lov om at alle varer skulle omsettes på torg i kjøpstaden og ikke ved direktehandel mellom bonden og byens borgere vilkårlige steder i byens utkant. Oslo var kjøpstaden for Follobøndene og den nye lov ble håndhevet meget strengt her hvor forholdene var store. Det oppsto såkalte akseltorg (= et sted hvortil det blir kjørt varer på en hjulaksel) rundt bykjernen. Loven av 1377 ble antagelig opphevet da det kom en ny kjøpstads lov i Kong Håkons lov av 1377 er svært interessant og morsom å lese. Bakgrunn for loven var å innskrenke Hanseatenes makt. 91

94 Etter mange branner i det gamle Oslo, beordret Christian IV i 1624 at byen skulle flyttes til andre siden av Akershus festning og kalte fra da av byen for Christiania. De som kom øst og sørøst fra, bl.a. fra Follo, møtte nå sitt marked ved Grønland bru, senere Vaterlands bru, som lå i ytterkant av Christiania. Fra midten på 1600-tallet ble det innført «Konsumpsjon» på matvarer ført inn i byene. Dette var en fellesbetegnelse på skatter, toll og avgifter. Egne lister over varer som var avgiftsbelagt ble framlagt. Denne ordningen ble opphevet ved lov 1. januar Selvfølgelig til bøndenes store tilfredshet. Oslo/Christiania-marked Christiania-marked (Inntil 1624; Oslo-marked) var et årlig marked med røtter langt tilbake i tid. I 1546 er det første gang nevnt som et etablert marked. Men i Sverres saga er det nevnt et marked i Oslo under kongens opphold i byen vinteren Bøndene planla å overfalle Sverre pga hans forordninger om å pålegge dem en ekstra handelsskatt. Det er nærliggende å tro at Follobønder var tidlige deltagere i omsetning av varer på Oslo marked. De hadde rimelig nærhet til byen og store deler av Follo hadde sjøveien, herunder Gjersjøen, både sommer og vinter som var relativt lette adkomster til byen. Stortorget ble etablert allerede i Fra samme år ble Christiania-markedet ar- Christiania marked omkring Fotograf ukjent. Kilde: Oslo Byleksikon. Kunnskapsforlaget/historieblogg.no 92

95 rangert her. Det var et vintermarked arrangert på etterjulsvinteren. Dette fordi det da var lettest for bønder å bringe sin varer til markedet med hest og slede. I et skillingsmagasin fra 1860 skrev Anthon Bang at dette markedet ikke bare var for bøndenes salg og kjøp, men også var et «Forfængelighedens marked. Der er Øienslyst og Ørenslyst og Ganens Lyst, kort sagt al Slags Lyst, som her søges tilfredsstillet». Markedet ble opphevet av bystyret i Det ble en svært upopulær avgjørelse. Markedet angikk ikke bare hovedstaden, men store deler av landet hadde del i dette. Kompromisset ble at det i 1899 ble bestemt at markedet skulle gjenåpnes men i ny skikkelse. Det skulle foregå i kun 3 dager i begynnelsen av februar og omsetningen skulle begrense seg til hester, kjøretøy og seletøy. Så for de fleste bønder ble det bare med de gode minnene. De forskjellige torg som ble etablert på 1800-tallet Stortorget var det eldste torg i indre bykjerne. Fra 1736 ble dette byens sentrale torg og overtok etter Christiania gamle torg i Kvadraturen (Bykjernen i det nye Christiania) og Oslo torg som fremdeles lå i gamlebyen. Stortorget har siden vært byens sentrale torg og en viktig arena for handel og sosialisering for byens befolkning og for handelsbønder fra landsbygda. Sin viktigste rolle hadde torget som arena for Christiania Marked. I dag er torget fremdeles et viktig trafikknutepunkt og er fremdeles byens blomstertorg som i tidligere tider. Som en kuriositet kan nevnes at veiavstander til Oslo, som er angitt på veiskilt, er målt til Stortorget. Fra 1800-tallet ble handelen bedre regulert, og det ble etablert flere torg i byen, delvis innen bykjernen. Hvert torg hadde sin funksjon. Youngstorget ble etablert i Fra 1852 til 1951 het torget offisielt Nytorget men forble hele tiden Youngstorget på folkemunne, oppkalt etter løkka eid av kjøpmann og stortingsrepresentant Jørgen Young. Her var det salg av poteter, grønnsaker, smør, egg og blomster direkte til forbruker. Fra slutten av 1850-årene var det også salg av hest og storfe som livdyr her. Grønlands torg kom i 1860 i forbindelse med handelen ved Grønlands/Vaterlands bru. Opprinnelig var det her kjøttleveransene foregikk og ble populært kalt «Kutørjet». Dette torget var så viktig for handelen med omegnen at både Gartnerhallen, Kjøtthallen og Slakterhuset ble anlagt her i perioden Ankertorget ble anlagt i 1880-årene. Dette var byens høymarked, furasjetorg. Her hadde de også eget veiehus hvor høylassene ble veid før og etter handelen. 93

96 Grønlands torg fra 1917 med Gartnerhallen, Kjøtthallen og det nye Slagterhuset. Foto: Narve Skarpmoen. Kilde: Oslo Byarkiv Bondehesten var altså den som fraktet føde til byhesten! Etter hvert ble det også levert slakt her og den første offentlige kjøttkontrollen fikk sitt sete her fra 1894 til 1908, da den ble flyttet til Grønlands torg. Ankertorget Høylevering ved gammel fontene. Fotograf: Ukjent. Kilde: Oslo Byarkiv 94

97 Jernbanetorget lå i tilknytning til jernbanestasjonen Oslo Ø, nå Sentralstasjonen. Området lå under vann da Christiania ble etablert i 1624, men ble på slutten av 1700-tallet fylt opp og bygget ut. Området fikk navnet og status som torg da jernbanen sto ferdig i Dette var på slutten av 1800-tallet byens havremottak. Lilletorget senere Vaterlands torg ble etablert på midten av 1800-tallet. Her ble det handlet med fisk. Torget var også kjent som et yndet møtested for klokkebytting. Hit var det bøndene dro hvis de var i byen på søndager og handlet/byttet klokker. Forretningsbonden og selvhjelpsbonden Historikere skiller mellom «forretningsbonden» og «selvhjelpsbonden». Selvhjelpsbonden tilpasset seg i størst mulig grad til å være selvforsynt og var ikke opptatt av profitt på sine produkter. Trekk av denne holdningen levde enda ut i 1950-årene. Forretningsbonden derimot tilpasset seg et marked utover sin egen naturalhusholdning som kunne gi så stort overskudd som mulig. I det små har nok denne bonden eksistert i lang tid, men i siste halvdel av 1800-tallet kunne en registrere en markant holdningsendring i bondestanden og vinklingen mot handel og profitt økte. Jernbanens inntog var en medvirkende årsak til dette. Sognepresten i Ullensaker, Johan Henrik Berg, reiste gjennom Follo i 1879 og skriver: «Bygderne her, i særdeleshed Aas herred, er kommen langt i udviklingen. Bonden er bleven handelsmand. Han sælger alt han kan undvære og mere til». Presten forklarer senere om Ås sin rolle at bøndene her hadde «Den høiere Landbrugsskole» som et ettertraktet eksempel. De hadde dessuten en «overstigelig distanse» og en etter tidens standard, etter tiden god vei til hovedstaden. Rent generelt mente sognepresten at bøndene i Follo var kommet lengere i handelstanker enn på Romerike. De forskjellige former for handel med byen Førekjøring Det var flere måter å omsette varer på. Tidlig var det førekjøring som var mest alminnelig. Bonden førte sin varer inn til byen og førte andre varer med seg hjemover til kremmerne på landsbygda. På denne måten fikk han dobbelt betalt. Denne form for bykjøring ble ventelig meget populær, så populær at bonden ofte glemte at han var bonde og ikke handelsmann. Det gikk mye tid til den mere attraktive bykjøringen. Brukene ble dårlig stelt og penger og bytur var ofte, litt for ofte, forbundet med turing og drikking. Til og med hestemøkken ble liggende langs landeveien og ikke som gjødsel på jordene. Men det var et stort fall fra bonde til varekjører. Når alt kom til alt stred dette livet mot bondens sunne moral. Så en kan vel anta at de fleste kom seg bak hest og plog igjen og bykjøringen ble en bigeskjeft. 95

98 I 1749 fikk Christiania by privilegier som gikk ut på at all handel skulle foregå her, og handel på landsbygda i Akershus Stift (mer enn Akershus fylke) var forbudt. Dermed mistet bonden inntekt på føring av varer hjem. Fra 1753 lempet kongen litt på dette og noen landhandlerier ble opprettet. Først i 1842 ble det åpnet for fri handel av varer framstilt i Norge og landhandleriene oppsto. Torghandel Det var torgkjøringa med varer som korn, potet, grønnsaker, kjøtt, melk, melkeprodukter og høy som ble den viktigste handel for bøndene i Follo. De kunne dermed utby et bredt spekter av landbruksvarer og var da avhengig av alle byens torg. Torghandelen var en direktehandel med forbruker i byen, men dog regulert i den forstand at plass i de fleste tilfeller var anvist. Også denne farten var en kjærkommen avveksling, kontakt med byfolk og hovedstaden var gjevt. Så kunne bonden ha mange gode historier å bringe med seg hjem til landsbygda. Det var mye sesongbetonte varer, og de var avhengig av bondens produksjonsoverskudd. Både melk og slakt måtte fraktes med største omtanke for ikke og forderves på reisen til byen. Poteter og grønnsaker tålte ikke frost. De store partier slik som høy, korn og slakt, ble tatt hånd om av oppkjøpere som ofte var kontakten til de store forbrukerne i byen. De møtte opp på torget og bonden falbød sine varer. Avtaler ble gjort, og oftest måtte bonden selv bringe varene til storforbrukerne. Da Slaktehuset ble etablert på Grønlands torg i 1911, ble det slutt på Youngstorget Foto: Mittet/Oslo Kilde: Oslo Bymuseum/Byhistorisk samling. 96

99 å torgføre slakt. Bare livdyr ble brakt direkte til Slaktehuset. Livdyr ble som oftest fraktet i båt inn til byen. Offentlig veterinærkontroll ble opprettet i Handel med isblokker Handelen med isblokker skåret ut i ferskvann, var veldig viktig for Follobygdene. Det meste gikk nok som eksport til utlandet. Norge var på slutten av 1800-tallet verdenes største eksportør av isblokker. Nesodden hadde landets høyeste isproduksjon som enkeltkommune, og Drøbak var den største utskipningshavnen. Men mye ble også fraktet i kalde perioder inn til byen. Det var tunge lass for hesten, så mye ble transportert med båt så lenge fjorden var farbar. I byen ble isen mellomlagret i dertil egnede ishus og handelen gikk gjennom oppkjøpere og videre til bedrifter som var avhengig av kjøling. Også byens borgere ble etter hvert brukere av is til kjøling av varer i privathusholdningene. Isskjæring på Sønderstøa, Frogn. Fotograf: Ukjent. Kilde: Follo museum/akershus museum Tømmer Frakt av tømmervirke fra Follo inn til Oslo og Christiania var ikke så markant som fra Romerike. Antakelig ble tømmeret herfra for det meste skipet ut fra Drøbak, Son og Hvitsten og gikk til utenlandske handelspartnere. Plankekjøringen var den viktigste byfrakten for bøndene i nordre deler av Akershus fylke i motsetning til at landbruksvarer var den viktigste frakten for Follobønder. Plankekjørerne var ikke avhengig av torg men hadde spesielle «bordtomter», som var store områder hvor plankestablene ble losset og oppbevart. Etter at jernbanen kom, tok imidlertid handelen med tømmer til byen seg opp også for Follobonden. Men omsetningen var svært sårbar for svingende konjunkturer i dette markedet. 97

100 Bondekonens torghandel og etablering av båttrafikk Bondekonen dro til torgs med smør, egg, grønnsaker og blomster. Fra de vestre Follotraktene tok hun gjerne båten inn til byen. Varene omsatte hun for det meste på Youngstorget. Fra ca 1800 ble det etablert «Færgemenn» som rodde folk og varer inn. I 1857 kom det første dampskipet i rute i Bunnefjorden og etter hvert dannet kystbygdenes folk sitt eget dampskipsselskap «Bundefjordens Dampskipsselskap». De fleste oppsittere, både bønder og andre, rundt Bunnefjorden kjøpte aksjer i dette selskapet. I 1875 ble «D/S Bundefjorden» innkjøpt fra Tyskland. Denne fraktet både bonde, bondekone og bymann i rute i Bunnefjorden i mange, mange år. Men den nye tid innhentet trafikken i løpet av 1960-årene og rutene i Bunnefjorden ble nedlagt. En sto etter hvert bare igjen med rutebåtforbindelsen fra Nesoddtangen inn til Oslo. Bondehandlere grossisthandel I tillegg til oppkjøpere var det handel med høkere og bondehandlere. Det var forskjell på en bondehandler og en høker. Høkerne var en mer eller mindre utskjelt gruppe som fram til ca 1800 handlet med bøndene bare i utkanten av byen. Han hadde ingen opplæring i handelsfaget. En kjøpmann eller bondehandler måtte først gå fem år som butikkdreng og ytterligere fem år som svenn før han kunne opptas i standen. Det var god forretning å handle med bøndene. Ikke bare var de relativt rimelige på egne varer, men de hadde også de varer byfolk etterspurte. De var også gode kunder på varer som de skulle ha med seg hjem, både til eget bruk og til lokale kremmere i hjembygda. Bondehandlerne møtte opp når bøndene kom kjørende inn mot byen og prøvde å få dem inn i bygården sin. Her ble bonden ofte «bestukket» med brennevin. Mot slutten av 1800-tallet dukket det også opp grossisthandel på torgene, men her ble som oftest fullmektiger sendt ut for å handle på vegne av grossisten. Handelen foregikk kanskje noe mer sofistikert og vi kan vel anta at de ikke var så populære blant bøndene. En del varer fraktet bonden på bestilling fra bondehandleren i byen. Slik kunne en si at bonden selv agerte som et grossistledd. Handelen foregikk ofte mellom faste bønder og handlere. De ble godt kjent med hverandre og dannet dermed en kontaktflate mellom land og by. De som kom langveis fra, ble av bondehandleren tatt inn i såkalte bondestuer for overnatting. Og hesten fikk stallplass. Begge ble de godt traktert. Rester av slike herberger med gårdsrom for oppstalling av hest, finner vi fremdeles bevart i Storgata og Brugata i Oslo. Men for Follobonden var denne typen overnatting kanskje lite aktuelt. De fleste av dem hadde etter måten kort vei hjem. 98

101 Bondehandler i Brogaden 6, Fotograf: Ukjent. Kilde Oslo Museum/Byhistorisk samling/norsk Folkemuseum. Follobondens egne opplevelser av byturen Jeg har intervjuet to godt voksne menn oppvokst på gårder i Frogn; Ole-Johannes Hafsten fra Skjellerud og Karl Garder fra Garder Østre. Ingen av dem har selv drevet med slik handel det her er snakk om, kun sporadisk som barn vært med sin far eller mor til torgs i byen. Men begge har gode overføringer fra sine fedre som deltok i farten fra de var ca 14 år og konfirmert. Memoarene kan omtrent dateres fra 1920 til uti 1950-årene. Begge forteller at vogn ble fylt med varer og hesten selet opp så de kunne starte kl 11 om kvelden. Dette for å rekke inn til torget som åpnet kl 6 eller 7 neste morgen. «På Skjellerud skaffet vi oss T-Ford på slutten av 1920-tallet og det var et veldig framskritt. En Opel lastebil ble kalt for bondeglis og var nok dermed ett hakk opp i anseelse» sier Ole Johs. På Garder Østre brukte de hest noe lenger. «Veien gikk ned Rundvollbakkene til Nesset og inn til byen derfra. Det ble aldri kjørt på isen, verken på Gjersjøen eller Oslofjorden» forteller Karl. Grunnen til det kan ha vært at de fra Garder handlet mest med potet og melk, og det var varer det ikke var forsvarlig å frakte om vinteren. 99

102 «Men myten om at Oslofjorden alltid var dekket med is om vinteren, kan jeg bekrefte» sier han. Det var nok vanlig især i de vestre deler av Follo å ta denne snarveien om vinteren. Og et islagt Gjersjøen ble i tidlige tider regnet som vinterveien til byen. Hvilestedene Som overalt ellers på bondens byvei, var det også for Follobonden hvilesteder innover mot byen. Her kunne mann og hest få drikke og litt å bite i. De vanligste steder da ferden gikk langs «Gamle Mossevei», den gang «Mossechausseen», nevnt av min to kilder, var Ringnes, Sandvika (Villa Sandvigen i dag), Tyrigrava og Edmannstua ved Ljansbruket. Vertshuset Edmannstua som lå Gamle Mossevei et par hundre meter syd for dagens Ingierstrand bro. Fotografert , fotograf ukjent. Kilde: DigitaltMuseum På noen av disse stedene var det også anledning til å bytte hest hvis en hadde særs tungt lass. Når en nærmet seg byen kunne det til tider være rene «rushtrafikken». «Hestene sto i kø for å komme fram på torget. Da var det godt å ha god kjennskap til hesten. For hver og en var et individ med egne meninger om hvordan de ville bli manøvrert i trengselen», forteller Ole-Johs. Karl Garder forteller at hans far hørte om et ran en gang på byveien. Etter det skaffet han seg en revolver og fikk et låsbart pengeskrin forankret nederst i vognen. Det var nok ikke fritt for kriminalitet den gangen heller. 100

103 «På vei hjem var hesten så ivrig etter å komme hjem til eget spiltau at han nesten travet i vei uten at far behøvde å holde i tømmene. Hesten stoppet til og med på Tyrigrava av seg selv fordi han visste at her var det vann og høy å få» sier Karl. Tyrigrava ca 1890, brant i Foto: Ukjent. Kilde: Akershusbasen/Akershus museum Tyrigrava 2012, oppført Foto: Bjørn Egil Jensen. Kilde: Oppegård historielag Barneopplevelser av torghandelen Mødrene til Ole-Johs og til Karl tok båten inn med småvarer; smør og egg. Karl fikk som guttunge lov å være med til Youngstorget hvor moren hadde bod. Jeg spurte han om hva han gjorde der, om han hjalp sin mor med salget. «Nei, jeg gikk bare rundt og snuste jeg» var svaret. På denne måten observerte guttungen det fargerike livet som utspilte seg på torget. Forbudstiden Forbudstiden var også et kapittel for seg. Det ble i 1916 innført totalforbud for omsetning av alkohol i Norge. Dette ble opphevet i Det ble aldri snakket åpent om dette bøndene i mellom, men det skal, i tillegg til båtsmuglingen, ha vært en god del kanner brennevin som har blitt godt pakket inn i høylassene og på en slik måte at tollerne ved innkjørselen til byen ikke klarte å støte på disse med sine lange staker som de kontrollerte høylassene med. Om disse kanner inneholdt egen produksjon eller om de var kommet langs kysten med smuglerbåt vites ikke. Men penger var det nok i denne handelen med «tørste» byfolk. Jernbanen gjør sitt inntog og skaper store endringer i landbruket Da Smaalensbanen var under planlegging og sto ferdig i 1879, var det mange aksjoner mot dette fra bøndene. De fryktet at det skulle bli økonomisk ruin for dem og handelen med byen skulle opphøre. Men det motsatte skjedde. Det førte til en omleg- 101

104 ging og et stort oppsving i landbruket. Større mengder varer kunne på en trygg måte fraktes til byen. Også varespekteret ble bredere når transporten ble bedre og profitten økte. Men byvei for bonden var det jo ikke. Men det viste seg at det fremdeles var lønnsomt å føre varer i det små til byen, så mye av farten fortsatte, som vi har hørt fra våre to intervjuobjekter, til langt ut i 1950-årene. Lastebilens inntog tok også bort det litt romantiske skjæret rundt hest og slede eller vogn. Vi hører ikke lenger dombjellene langs de gamle veifar innover mot Oslo. Skjønt så romantisk var nok ikke disse byturene alltid. Det var mye slit både for mann og hest. Men både bonden og vi liker å tenke på de romantiske sidene. Landbrukssamvirke og byveiens endeligt I siste halvdel av 1800-tallet tok samvirketanken i landbruket for alvor til å ta form. Melkeprodusentene var de som var først ute med å slå seg sammen. Det oppsto flere lokale samvirkeselskap allerede rundt Og i 1881 ble det landsdekkende «Den Norske Meieriforening», det som etter hvert ble TINE, dannet. Utover 1920-årene ble det etablert flere og flere samvirkeorganisasjoner som overtok markedsreguleringen i landbruket. Disse organisasjonene er eid av bøndene, ikke av staten som mange synes å tro. Disse står for storparten av omsetningen av landbruksprodukter. Det ble med denne organiseringen slutt på individuell handel og det var ikke Bondens Marked, Rådhusplassen Oslo. Foto: Mats Olsen. Kilde: Bondens Marked, Oslo. 102

105 lenger behov for bonden å følge byveien. Økern Torvhall ble etablert i 1959 og ble byens engros torg for frukt og grønt. Dette ble nok den siste skanse for det vanligste vareassortiment Follobonden hadde for salg; potet, grønnsaker og noe frukt og bær. Melk og slaktedyr gikk til Fellesmeieriet og Slakterisamvirke (Gilde/Nortura). Samvirkeorganisasjonene sørget utover siste halvdel av 1900-tallet for at produktene, også livdyr, ble hentet på gården. Men noen bønder fant det fremdeles lønnsomt å bringe selv. Forfatter husker at bonden på Tomter gård i Ås kjørte byveien med lastebil og leverte kålrot og potet til BAMA på Økern så sent som i 1990 og han forteller at han ikke var alene om det. Men det interessante er at «Bondens Marked» i byen har gjenoppstått med full styrke. Under regulerte former ble det fra 2003 opprettet mulighet for bøndene å komme til byen og utby sine lokale varer på en dertil egnet åpen markedsplass. Flere Folloprodusenter er aktører på disse markedene. Det er blitt meget populært med denne form for handel og direkte kontakt mellom produsent og forbruker. «Kortreist mat» er blitt et slagord i diskusjonen omkring mattrygghet og ivaretaking av mattradisjoner. Men bonden i byveien kjører ikke lenger med hest og vogn eller slede, men sitter nok heller i store varebiler og kjører i km/t langs E18 og E6, europaveier som fører fra Follo og inn til Oslo. Kilder: Øyvin Ribsskog: Bønder i Byvegen Knut Dørum: Bondestyre, kamp og forsoning. Ås Simen Flyen: Fra bondens jord til borgers bord. Landbruket i Akershus gjennom 150 år Amund Helland: Topografisk-statistisk beskrivelse over Kristiania. Utg Nesodden historielag 1982: Båttrafikken Nesodden Oslo gjennom 150 år Internett: Wikipedia.no og Lokalhistoriewiki.no Muntlige kilder: Ole-Johannes Hafsten, Karl Garder og Hans Kristian Røed Bildekilder er oppgitt under hvert bilde 103

106 Fascinekniv en sjelden kniv med spennende historie fra Oscarsborg Av Helge B. Hovland Fascinekniven her ble produsert i løpet av perioden og var blant annet flittig brukt av datidens ingeniørkorps i den dansk-norske hæren. Hvordan kom kniven til Oscarsborg, og hva ble den brukt til? Også navnet Fascinekniv har en spennende opprinnelse. En Fascinekniv ble benyttet nærmest som en øks for å kutte tynne trestokker, eller ris. For tidligere tiders militære var dette viktig; for kamuflasje, for å stabilisere skyttergraver, for å rydde vei for fremrykkende hærer, osv. Navnet har sin opprinnelse i det latinske ordet fasces. Fasces var en bunt med pinner eller kjepper som ble båret under opptog og seremonier i det gamle Romerriket som tegn på makt. Pinnene var gjerne bundet sammen med et rødt bånd og utstyrt med en øks. Kjeppene symboliserte retten til å straffe med slag, mens øksen symboliserte halshogging og dødsstraff. Dette symbol ble senere overtatt av fascistene som maktsymbol, herav navnet fascisme. Også i nyere tid benyttes fasces som symbol for statsapparat og offentlige myndigheter, også i Norge. Fasces som symbol på ordensmakt og autoritet inngår i emblemet for det norske politi og lensmannsetaten. Facinekniv fra Oscarsborg. Kniven er i sjeldent god stand, med det originale treskaft fortsatt inntakt. Kniven er preget av flittig bruk. 104

107 Fascinekniven har monogram C7 som referer til Christian VII, konge av Danmark-Norge i perioden Fascinekiven i den dansk-norske hæren Også Tøjhusmuseet (Forsvarshistorisk museum) i København har vært kontaktet for å vite mer om knivens opprinnelse og bruk. Her er svaret (e-post) vi fikk (på dansk) fra en av deres eksperter: «Dette er en såkaldt faskinkniv, en stor tung machete-lignende kniv, som anvendtes til at hugge grene med. Enten for at rydde vejen for en fremrykkende hær, eller for at samle grene til fletning af f.eks. skansekurve, eller grene til den berygtede spidsrodsstraf. Kniven kan være benyttet af Ingeniørkorpset men også af mange andre. F.eks. var der ved hvert grenaderkompagni ved infanteriet ansat to tømmermænd som udførte den slags arbejde. Den kan også være brugt af stokkeknægten som hjalp regimentsgevaldigeren med at samle spidsrødder til straffene.» Fascinekniven fra Oscarsborg festning På Oscarsborg ble det gjort flere funn av Fascinekniver i 1970-årene, og kniven som vist på bildet over er i spesiell god stand. Hvorfor disse knivene havnet på Oscarsborg finnes det neppe noe sikkert om. Men trolig har kniven vært brukt til å hugge ris med. Riset ble laget til fascinen som ble nyttet til dekking av artilleriet. Oppå fascinen ble det lagt jord. Fascinen ble plassert mellom stokker som var stukket ned i bakken. Sannsynligvis var kniven en del av artilleristenes personlige utrustning. Kommandørkaptein Kalsaas mener at knivene ble nyttet allerede i 1814 da man bygde skansevoller på Kaholmen, Nesset og Husvik. Bak vollene ble det montert kanoner som kom fra Hovedøya. Disse ble tilbakeført til arsenalet samme år, men vollene ble stående, trolig helt frem til 1945 da arbeidet med hovedfortet ble påbe- 105

108 gynt. Kalsaas mener at det relativt store funnet av kniver på Oscarsborg kan ha sammenheng med bygging av vollene i Knivene kan også ha blitt overført til Oscarsborg festning fra arsenalet på Akershus festning omkring 1850, eller muligens ha kommet til festningen under 1. verdenskrig, da Oscarsborg fikk et eget festningsingeniørkorps i sin oppsetning. Med dette fulgte en betydelig mengde skanseverktøy/ingeniørmateriell. Det finnes altså flere teorier om hvordan fascineknivene kan ha havnet på Oscarsborg. Christian VII, konge av Danmark- Norge På grunn av kongens sinnsykdom ble alle regjeringsbeslutninger i hans tid som konge foretatt av dem som sto han nærmest. Disse kongelige rådgiverne var forskjellige personer alt etter hvem som vant maktkampene rundt tronen, men fra 1784 og frem til Christian VIIs død i 1808 var det hans sønn, den senere Frederik VI som var det uoffisielle, men i realiteten fungerende kongelige overhodet. Den mest kjente blant de konglige rådgivere var uten tvil Johann Struensee ( ). Ansatt som livlege ved hoffet i 1768, og avanserte deretter raskt. Han var den egentlige makthaver i Danmark i perioden , samtidig som han var dronningens elsker. Etter knapt to år ved makten ble han avsatt ved et kupp den 17. januar 1772 og deretter dømt til døden og henrettet. Kilder: Kommandørkaptein M. Frantzen, skolesjef Tøjhusmuseet i København 106

109 17. mai-tale 1919 ved Haakon Chr. Krogsrud Av Solveig Krogsrud Blant mange dokumenter etter min far dukket en gammel konvolutt opp hvor det sto «17. mai-foredrag av Haakon Chr. Krogsrud». Konvolutten inneholdt en tale skrevet av min far i 1919, da han var knapt 20 år. Han var på det tidspunkt elev på Danvik kristlige ungdomsskole i Drammen. Av brevveksling jeg også har, mellom ham og foreldrene, var han aktivt med i elevrådsstyret. Han forteller ved flere anledninger om debatter han har deltatt i og ledet. Det er grunn til å tro at denne talen ble holdt på skolen, som en del av 17.mai-feiringen der i Min far var født og oppvokst på farsgården Nedre Krogsrud i Frogn. En gård han senere overtok og hvor han levde et langt og meningsfylt liv som bonde. Han var en kunnskapsrik og belest mann, og var helt fra Follo historie- og museumslags begynnelse sterkt engasjert i etableringen av Follo Museum og satt i rådet fra 1952, senere tilsynskomiteen i over 20 år. Han har også bidratt med artikler i Follominne. Haakon Chr. Krogsrud fotografert på den tiden da han som 19-åring holdt sin 17. mai-tale i 1919, eller «foredrag» som han selv sa. 107

110 Han etterlot seg mye skriftlig materiale som omhandler lokalhistorie, slektshistorie og den store lidenskap på eldre dager var slektsgransking. Han var en trofast bruker av Riksarkivet, lenge før vår digitaliserte verden. Jeg husker godt hvordan han strålte av glede når han etter gjentatte besøk, endelig hadde funnet det spor han lette etter. Han døde i Skolebilde av årskullet på Danvik kristelige ungdomsskole i Drammen, med ni lærere og 66 elever. Skolen finnes fortsatt, men nå med nytt navn; Danvik folkehøyskole. Årets 17. mai-taler Haakon Chr. Krogsrud er øverst til høyre på skolebildet. 108

111 17. mai-talen funnet etter min far. Bildet til venstre viser konvolutten hvor «foredraget» lå, mens bildet til høyre viser starten på et 17-siders håndskrevet manuskript. Skrevet for 96 år siden. Talen som ble skrevet for 96 år siden: «Lat oss aldrig forfadrarne gløyma, unner alt som meg venna og snu; thi dei gav oss ein arv til å gøyma, den er større enn mange vil tru. (fra Ivar Aasen, red.merkn.) Like efter at snøen har gåt, samtidig med at laue spret, og grase begynner å gro kommer også 17. mai, Norges frihetsdag. 17. mai kommer igjen hvert år. Vi har sett mange 17. maidager vi som er tilstede her i aften, men hver gang har den hvert lik. Hver gang har vi sett barna strålende glade, syngende fedrelandsanger og jublende høit i sky, som vel ingen annen dag i året. Barna er gla i fedrelandet og de vet at 17. mai er en stor dag i Norges historie og derfor gleder de seg kanskje uten i virkeligheten å forstå den store betydning som dagen har for folket i det hele og ikke minst for det enkelte individ. Men de som er eldre de går straks om morgenen ut heiser flagget til tops og så henger de da der alle de tusener av flag landet rundt og blafrer for vinden, vinker til hverandre og over alt hvor de er, roper de ut på sit stumme språk: Her er også en av Norges sønner. Alle nordmenns tanker vil vel i dag gå tilbake til hin dag for 105 år siden, ti da var det jo også 17. mai ikke slik som vi har set den, ti den dagen var det ikke en strøm med festkledde og jublende barn, og ikke et flag var å se. Ti den dagen var ikke en gledesdag for det Norske folk som stod der rundt omkring i de tusener av hjem som alle hadde fåt føle den 7 års lange ufred og alt som fulte med den. Nu stod de der spørgende, og var det til å undres over? Alt hadde jo likesom tårnet seg sammen mot dem. Lenge hadde de hatt ufred og 109

112 krig med Sverige. Engelskmendene stengte havet som vi jo så sårt trengte til, vi blev overlat til helt å klare oss selv. Hele Europa var imot oss, alle var våre fiender untagen en, nemlig Napoleon som jo ikke lengre hadde nogen makt til å hjelpe oss og selv alle disse ytre fiender stod, jeg kan si den verste av dem alle, naturen selv -- det så ut som om Gud selv var oss imot ti begge de to sidste år hadde det jo vært slikt uår at barkebrød var blit almindelig mat. Var det da unner slike forhold noget rart i at hele folket stod med bankende hjerter og spurte: Hvordan går det fedrelandet? Hvordan blir det tilslut? Før har det vært fryktelig men hvordan blir vel fremtiden? Alle nærte de bange anelser, ingen var trygge. Alle så kunne de spørge men svare nei det kunne ingen. Hvordan var det med Kilerfreden, hvordan var dens betingelser? Hvad drev de med på Eidsvold. Mon hvordan det blev til slut, kom vi unner Sverige eller kom vi til å bli en fri nasjon? Men på Eidsvol gik alt sin jevne gang, rolig og raskt gik forhandlingene for seg og det blev ikke skiftet flere ord en nødvendig. Kristian Magnus Falsen og lektor Adler fra Fredrikstad som begge var to ivrige frihetsvenner hadde allerede på forhånd utarbeidet forslag til grunnlov for Norge. Som forbillede for sit utkast hadde de Nordamerikas av 1787 og Frankriges av 1791 og de hadde utarbeidet den så godt av den blot med nogen få rettelser blev vedtat av rigsforsamlingen Den 16. mai var grunnloven ferdig og dagen efter, den 17. mai blev kronen sat på verket i det Kristian Fredrik blev valgt til Norges konge. President Georg Sverdrup holdt da en tale hvor han sa: Reist er igjen Norges gamle kongestol, hvorfra Adelstener og Sverrer styrte riket med visdom og kraft. Gud bevare Gamle Norge. 17. mai kom med et vårbud til det norske folk. Den fortalte at den over 400 årige vinter nu var forbi og at sommeren var i vente. Det var lenge siden nu at det var begynt å tine i Norge. Småkong grannen som atfor lenge hadde styrt det norske folk hadde lenge måttet vike pladsen mer og mer for kjærligheten til Fedrelandet, Guds store vuggegave til oss. Så lenge hadde normendene nu følt at de var et folk for seg og like fra at skottene blev tat ved Kringen hadde de forståt at de hadde nok til å forsvare seg selv og at den gamle norske vikingånd ennu levde og kunne komme til virksomhet hver gang en ubuden gjest kom og ville forstyrre deres rolige og fredlige syssel. Lenge hadde mann nede i København forståt at normendenes voksende fedrelandskjerlighet engang i fremtiden ville sprenge båndene mellom landene. Normendene hadde flere og større seire å oppvise i de sidste krige med Sverige enn 110

113 Danmark og dette gjorde sit til at de da begynte å føle seg som bedre enn Danskerne. Og nede i København der hadde i det sidste de norske studenter slåt seg sammen og stiftet en klubb som blev kalt for «Det norske selskap». Alt dette pekte som sakte hen mot at landene engang i fremtiden måtte skilles, men at det skulle komme så brått det var det ingen som hadde ventet og nesten ingen som hadde ønsket. Men da friheten kom da var de alle enige og fast bestemt på å forsvare den med odel og egg de ville seire eller dø. Efter i 7 år og ha prøvet hvad krig, sult og nød var svarte Kristian Fredrik med hurrarop og med å be ham om kuler og krut da han oppe ved Sinklarstøtten spurte en del Gullbrandsdøler om de var villige til å ofre liv og blod for fedrelandet. Norge var nu, efter grunnloven, Europas frieste folk med makt til å styre og stelle seg selv, de stod ikke lengre unner han far, Kongens formynderskap. Alle i landet, bønner og borgere, høy og lav var like for loven og hva det vil si, det blot ved en stemmeseddel og kunne ha noget og si i sit ferdelands styre og stell. Det er noget uendelig stort og noget som ennu millioner av folk sukker og lengter efter å få. Vi som nu lever vi er pliktige til å minnes de som gav oss denne frihet og til å takke Gud fra hvem det hele kom. Det hadde kostet kamp å vinne frem til 17. mai og det kostet også kamp og bevare vor nyvindende frihet. Vi kan si at vi ved Guds hjelp seiret i kampen, ti Karl Johan blev nøt til å anerkjenne grunloven og grunloven blev ved foreningen ikke forandret mer en strengt tat nødvendig. Nu vil jeg til en slutning få lov å si nogen ord til ti jeg synes det er så underlig hver gang jeg leser historie, ikke minst historien om Norges prøvelser i krigs og hungersårene Jeg synes at jeg bakom alt dette, bakom menneskenes kamp og stri ser den Allmektige Gud stående med tøylene i si hand og styre slik som det er best. Det er så mange som ikke lenger kan se Guds kjærlighet når motgang og vonne dager kommer. Men til dem må jeg få lov å rette et lite spørsmål. Hvorfor tukter foreldrene barna sine når de er ulydige? Er det for å være leie mot dem at de gir dem ris? Nei det er det sikkert ikke, men det er for at de skal bli gode og nyttige mennesker, og for at de skal respektere sine foreldre. Hvo som elsker sine barn, det vil si på en rett måte, han tukter dem. Og jeg skal til og med sette det på spissen og si så meget som at jeg synes oprikti synd på dem som ikke har fått ris. Jeg selv har fåt ris og ære være min far for det. Slik er det med det jordiske og slik er det også med det åndelige. Ovenfor Gud er vi ikke annet en forvoksne barn som han må styre og tukte på. Ser vi på det norske folk før krigen i så ser vi snart at de var kommet i et galt spor. Vi levde den gang mit i fornufttroens tid. Ingen skulle av Guds ord tro mer enn han med sin forstand kunne forstå. Vistnok fant folk i alminnelighet ennu trøst i de gamle oppbyggelsesbøker av Johan Arnt og Kristian Skriver og i Luthers, Kingos og Brorsons salmer, men blant de lærde var den 111

114 herskende og hadde fornufttroen fåt gro i fred hadde den nok trengt igjennom til de lege også. Ti når folk har det godt da har de ingen bruk for Gud. Videre hadde også det norske folk, som nøytral unner Napoleons krigene tjent massevis med penger og det var kommet store rikdommer spret utover landet. Det er mange som ikke tåler og tjene mange penger. Ti penger ja jeg er fristet til stille penger på samme bås som tobak og brendevin. Ti har man først fåt smaken på dem så får man aldrig nok og mange gjør nersakt alt for penge, de glemmer alt for pengenes skyld. Pengene dreper interessen for kunst og videnskap for literatur og historie. Og hva verre er de dreper menneskehjertenes naturlige trang etter Gud. Men for å vise at pengene ikke var noget og leve på og fornufttroen ikke noget dø på, måtte Gud senne oss uår og krig men han forstod også å venne alt til det bedste. Og la oss som er her i aften minnes fedrelandet i vore bønner. Og skulle det atter komme svarte tier så lad oss være ved godt mot, ti husk «Gud er attått» Haakon Chr. Krogsrud» 112

115 52 OL-deltagere som har tatt 18 gull Av Tom Ullsgård Til sommeren avvikles de olympiske leker i Rio de Janeiro. Den olympiske innsatsen fra Follo som aldri har utgjort mere enn drøyt 2,5 prosent av landets befolkning, har hatt 52 deltagere som har hatt med seg 18 gullmedaljer i kofferten hjem. Selve OL-kongen fra Follo er skilegenden Thomas Alsgaard fra Flateby i Enebakk. Thomas har vunnet fem gull, det første tok han på 30 km i Løpet fremsto den gang som skihistoriens mest perfekte løp. Den siste gullmedaljen kom i STØRST: Thomas Alsgaard fra Flateby i Enebakk er selve den olympiske kongen i Follo med hele fem gull. Foto: PSB. 113

116 Den mest ukjente deltageren fra Follo er Jul Braathe, opprinnelige fra Trøgstad, bosatt på Nesodden da han tok gull i skyting. Det gjorde han både i ekstralekene i 1906 og i de ordinære lekene i Follominne har forsøkt å lage den komplette listen over Follos olympiske deltagere. I vår liste har vi tatt med syv kommuner, det betyr hele Enebakk, selv om det bare er Ytre Enebakk og Dalefjerdingen som er Follo. Deltagerne må oppfylle en av tre kriterier, de samme kriterier som ble lagt til grunn for OL-utstillingen på Follo Museum i Kriteriene: 1. Du må være født og oppvokst i Follo, men kan representere en annen klubb som deltager. 2. Du må være bosatt i Follo som OL-deltager. 3. Du representerer en Follo-klubb som deltager. Medaljefangsten er med andre ord på bakgrunn av deres forhold til Follo i det øyeblikket deltagelsen fant sted. Vi har brukt Drøbak om to deltagere siden Drøbak og Frogn først ble samme kommune i Deltagerne er oppført alfabetisk og med navn, hjemmehørende kommune, plassering i de olympiske leker og det året prestasjonen ble utført. Mange av utøverne har større olympiske meritter enn det som står på listen. Det ble arrangert ekstraleker i 1906, disse er også regnet med. Det tok kun 10 år De moderne olympiske leker startet i Det skulle bare ta 10 år før en deltager fra Follo kunne komme hjem med en gullmedalje, den nevnte skytteren Jul Braathe. Hans liv og karriere ble kort, Han omkom bare 42 år gammel i Årsaken var en hjertelammelse han fikk mens hans rodde på Kolbotnvannet. Jul falt over bord og druknet. Den neste gullmedaljen kom ikke før i Alf Hansen, den gang bosatt på Vinterbro, kom hjem fra Montreal med et «forhåndsbestilt» gull i dobbeltsculler som han vant sammen med broren. I 1988 utførte Jon Rønningen det de færreste av det idrettsinteresserte Norge trodde var mulig da han vant. I 1992 gjentok han utrolig nok bedriften. Her er listen, navn, kommunetilhørighet, plassering, idrett og årstall i nevnte rekkefølge: 114

117 BOB: Petter Kildal, Oppegård, nr. 17 i firerbob i BRYTING: Harald Barlie, Ski, uplassert i 1960, uplassert i 1964, nr. 7 i 1968, uplassert i Odvar Barlie, Ski, uplassert i Frithjof Clausen, Oppegård, nr. 6 i 1948 og uplassert i Einar Gundersen, Oppegård, nr. 7 i og uplassert i gresk/romersk og fristil i Stig A. Kleven, Oppegård, nr. 4 i Reidar Merli, Oppegård, nr. 6 i 1948 og nr. 5 i Klaus Mysen, Oppegård, uplassert i Jon Rønningen, Oppegård, gull i 1988, gull i 1992 og uplassert i Lars Rønningen, Oppegård, nr. 7 og 11 i 1988 og Ronny Sigde, Oppegård (bosatt i Ski), nr. 9 og 11 i 1984 og Håkon Øverby, Ski, uplassert i 1968 og nr. 5 i Oddvar Vargset, Ski, uplassert i GULL: Vi ser Jon Rønningen fra Oppegård i finalen i bryting i 1988 der han slår japaneren Atsuji Myahara. Foto: PSB. 115

118 FOTBALL Gunnar Andersen, Drøbak, deltok i den olympiske fotballturneringen i 1912 og i Norge slått ut i innledningen. Christine Bøe Jensen, Oppegård, olympisk mester i fotball i Agnete Carlsen, Oppegård, bronse i fotball i Solveig Gulbrandsen, Oppegård, gull i fotball 2000 og 5. plass i fotball i Isabell Herlovsen, Oppegård, 5. plass i fotball i Per Edmund Mordt, Oppegård, spilte på A-landslaget i fotball, uplassert i Christine Colombo Nilsen, Oppegård, 5. plass i fotball i Trine Rønning, Oppegård, 5. plass i fotball i Heidi Støre, Oppegård, bronse i fotball i Anne Tønnesen, Oppegård, gull i fotball i STOR: Gunnar Andersen fra Drøbak deltok i to olympiske leker som fotballspiller. FRIIDRETT: Per Halle, Ås, nr. 7 på 5000 meter, friidrett, i Else Kathrine (Trine) Hattestad, Oppegård, nr. 5 i 1984 i spyd, uplassert i 1988, nr. 5 i 1992, bronse i 1996 og gull i Trond Høiby, Ski, 10-kamp i friidrett, brøt etter tre grener i Even Vengshoel, Drøbak, deltok i terrengløp i 1920, brøt løpet. Christina Vukicevic, uplassert på 100 meter hekk i

119 GULLJENTE: Trine Hattestad tok sitt olympiske gull i år etter at hun debuterte. Tegning: Olav Skogseth/ØB. 117

120 HÅNDBALL: Hanne Hogness, Ås, sølv i håndball i 1988 og sølv i Linn-Kristin Riegelhuth, Ski, gull i OL i 2008 og gull i i JUDO: Alfredo Chinchilla, Oppegård, uplassert i judo i ROING: Alf Hansen, Ås, nr. 9 i dobbeltsculler i 1972, gull i dobbeltsculler 1976, nr. 10 i dobbeltsculler 1984 (da var han også norsk flaggbærer) og sølv i dobbeltfirer i RIDNING: Silje Helljesen, Ås, slått ut i innledende runde i ridning SEILING: Vegard Arnhoff, Frogn, nr. 13 i 49-klassen i seiling i Per Ferskaug, Oppegård, nr. 17 i Tornado i seiling Pål McCarthy, Nesodden, nr. 5 i 470-klassen i seiling i Jon Christoffer Sundby, Vestby, nr. 13 i 470-klassen i seiling i 2000 og nr. 4 i 49 i Siren Sundby, Vestby, nr. 7 i 2000, olympisk gull i Europajolle i seiling i 2004, og nr. 9 i SKISPORT: Thomas Alsgaard, Enebakk, gull i langrenn på 30 km, sølv i stafett og nr. 24 på 10 km i 1994, gull i stafett, gull på 15 km, nr. 5 på 10 km, nr. 6 på 50 km i 1998, gull i jaktstart og gull i stafett i Lars-Erik Eriksen, Oppegård, stafett-sølv i 1980, 4. plass på 50 km i 1980, 4. plass i stafett og 6. plass på 30 km i Lasse Kjus, Ski, uplassert i 1992, olympisk mester i kombinasjon alpint i 1994, sølv i utfor og kombinasjon i 1998, sølv i utfor og bronse i storslalåm i Helene Olafsen, Oppegård, nr. 4 i boardercross i 2010 Kristin Størmer Steira, Frogn, tre fjerdeplasser i OL 2006 i langrenn, gull i stafett 2010 og bronse i fristil i Markus Svendsen, Ski, nr. 27 i kombinert i skiidrett i Heidi Weng, Enebakk, bronse på 15 km skiathlon i langrenn i

121 FØRSTE: Lasse Kjus ble den første olympiske mester fra Ski kommune da han vant i Foto: PSB SKØYTER Petter Andersen, Oppegård, nr. 20 på 1500 meter skøyter og nr. 28 på 1000 meter i Nr. 7 på 1500 meter skøyter og nr. 18 på 1000 meter i SKYTING: Juul Braathe, Nesodden, sølv i lagskyting frigevær skyting i 1906, gull i frigevær på 300 meter og nr. 6 i skyting frigevær i I 1912 nr. 15 på armegevær og nr. 29 på frigevær. SYKKEL: Thorleif Andresen, Ski, nr. 13 i 1968, nr. 4 i lagtempo sykkel i 1972 og nr. 5 i lagtempo i Ørnulf Andresen, Ski, nr. 5 på lagtempo sykkel i Morten Sæther, Ås, nr. 4 på fellesstarten i 1984 og nr. 10 på lagtempo. 119

122 SVØMMING: Bent Brask, Frogn, nr. 10 på 4x200 meter frisvømming Terrie Miller, Oppegård, nr. 20 på 100 meter brystsvømming i Skulle det være noen av våre lesere som kjenner til ytterligere olympiske deltagere fra Follo, er vi takknemlig for opplysninger på ullsgaard@gmail.com). Fakta om OL Det er nesten 3000 år siden de første olympiske leker ble avviklet. Fra 776 f. Kr. til 395 e. Kr. Inviterte grekerne hele verden til leker til ære for guden Zevs. Den høyeste premien var olivenkransen, men det var de olympiske verdiene, edel tevling og bestrebelsene på å kombinere legeme, vilje og tanke i en balansert enhet som ga lekene en helt spesiell betydning. Mange av dagens øvelser innen friidretten var også øvelser den gang, løping, diskos, spyd og lengde. Det var andre teknikker og det var stadionlengder i løp. Det var også boksing, bryting, stridsvognløp, litteratur og musikk på programmet i de gamle lekene. Det var franskmannen Pierre de Coubertin ( ) som skapte de moderne olympiske leker. Det startet i Athen i 1896 etter at det var gjort arkeologiske funn ved Olympia. Motivene var motsetningsfylte, fred og fysisk fostring for å gjøre franske soldater bedre rustet til kamp. De fem ringene symboliserer de fem verdensdeler. Olympiaden, tiden mellom to leker, har vært stoppet av to verdenskriger. De olympiske vinterleker kom i gang i 1924, 30 år etter de første sommerleker. Norge har hatt vinterlekene to ganger, i 1952 (Oslo) og 1994 (Lillehammer), Follo hadde ingen med i Oslo, Thomas Alsgaard og Lasse Kjus var med på Lillehammer, begge tok gull. 120

123 Gjersjøvikens sommercamp Av Willy Østberg I nordenden av Gjersjøen, på et jorde som skrånet ned mot vannet, på gården Vassbonds grunn, anla firmaet M & H Ingier a/s i 1937 en camping plass. I en brosjyre fra den tiden blir Gjersjøviken sommercamp omtalt som Norges flotteste. I nevnte brosjyre om Gjersjøviken sommercamp (campingen, på folkemunne) står det å lese: «-Tur- og feriecamping under ideelle og ordnede forhold. Campinglivet utvikler seg med rivende hastighet. Industrimenneskets, butikk- og kontormenneskets, ja alles trang til å leve med og i naturen har her funnet en idel utløsning. Men campinglivet må tilrettelegges, slik at man kan ha det idyllisk, trykt og bekvemt.» Man hadde søkt å legge til rette for en del bekvemmeligheter og muligheter for aktiviteter, og campingen var anlagt i samarbeid med «Vi kan», Kongelig Norsk Automobilklubb og Norges Automobil Forbund. Klistrelapp for bilrute (Utlånt av Willy Østberg) Mange tilbud Her var egen bensinstasjon med Standard bensin og oljer, og anledning til bilvask, smøring og småservice. Her var egen handelsbod hvor praktisk talt alt fåes kjøpt; melk, smør, poteter, hermetikk og andre matvarer, tannpasta, skokrem m.v. Her var eget konditori med servering av kaffe, te, melk, brød, kaker, m.v. Her var direkte 121

124 Oslo-telefon Campingens gjester kunne, mot å oppgi navn og teltplass til leirens kontor, tilsies ved oppringning utenfra. Post kunne sendes til campingens gjester under adresse Gjersjøvikens Sommercamp, Kolbotn stasjon. Ellers ble det reklamert med båter til utleie, anledning til fiske (gjedde og abbor), anledning til bading. Telt utleies, egne rom med varmt og kaldt vann, speil og vaskeservant utleies, hygieniske toiletter, leirbål om aftenen, dansegulv i det fri, og anledning til passasjerflyving. Man kunne bestille en runde med sjøfly fra flyhavna på Ingierstrand bad. Billettprisen var kr. 1,- for bil og kr. 1,50 for bil og telt. I tilknytning til campingplassen var det også en stor dyrepark, med bl.a. villsvin, reinsdyr, rådyr, harer, karakulsauer, alminnelige sauer, geiter, rødrev, gjess, ender, fasaner, påfugler, og perlehøns. Campingplassen var bare i drift til og med sommeren 1940, men rakk å bli et mønster for moderne campingplasser. Gjersjøviken sommercamp, campingplassen (Postkort utlånt av Willy Østberg) Åpning med stor festivitas Til åpningen på forsommeren i 1937 var det stor festivitas, og prinsessene Ragnhild og Astrid var til stede for å kaste glans på campingplassen. De fikk omvisning, og var særlig opptatt av dyrene i dyreparken. Dette må ha vært et av deres første offisielle plikter. Campingen vakte stor interesse, og hadde stort belegg de tre sommerne den var oppe. 122

125 Bildet til venstre: Prinsessene Ragnhild og Astrid klapper sauene. Bildet til høyre: Prinsessen mater en rådyrunge. (Kilde: Oppegård biblioteks bildebase). Under krigen Under krigen ble den beslaglagt av tyskerne som brukte stedet til «rekreasjon». Hit kunne tyske soldater dra når de hadde permisjon, og det var vel ikke fritt for at det foregikk en del festlige utskeielser. Ved krigens slutt var plassen såpass ramponert at den var ubrukbar uten omfattende utbedringer. Både restauranten og de andre husene var i så dårlig forfatning at de måtte rives. Etter krigen Campinglivets gleder ble ikke tatt opp igjen etter krigen, men Kolbotn IL brukte stedet i noen år, til St. Han-fester. Dansegulvet i det fri lå fortsatt her, og disse St. Hansfestene ble svært populære, og var i noen år en god inntektskilde for idrettslaget. Speiderne tok også ved enkelte anledninger i bruk campingen. Her ble det arrangert både troppsleirer for Kolbotn-troppene og kretskonkurranser for Follo speiderkrets. Også et par orienteringsløp har hatt start og innkomst på campingen. I dag er leirplassområdet gjengrodd med løvtrær, men det finnes en del postkortmotiver som viser hvordan det engang var. 123

126 Forside og bakside av brosjyre for Gjersjøvikens Sommercamp. Forsiden reklamerer med «Norges flotteste camp 20 min. fra Oslo» mens baksiden viser kart for hvordan kjøre dit. 124

127 Akevitt i Follo i fortid og nåtid Av Bjørn Egil Jensen En historie som starter i 1531og som ender med årets julesalg på Vinmonopolet. Om å drikke akevitt: Bjørn Linnestad har fortalt følgende historie om sin far, Kolbjørn Linnestad Kolbjørn Linnestad ( ) fra Linnestad gård i Vestby deklamerte ofte «Drammer skal være små og hagletette, du skal aldri bite over en dram» for å lære sine sambygdinger hvordan akevitt bør drikkes. Bakgrunnen var at man ofte skjenket akevitt i hetvinsglass og ikke i små drammeglass. Hetvinsglass er for store til å tømmes i en slurk. Første akevitt kjent i Norge hadde forbindelse til Oppegård og Ljansgodset: Man vet ikke hvor lenge det har blitt laget akevitt i Norge, men første gang den ble nevnt skriftlig var i Den 13. april dette året sendte Eske Bille, en dansk adelsmann og høvedsmannen på Bergenhus, en pakke til Olav Engelsbrektsson, den siste erkebiskopen i Norge, som da bodde på Steinvikholm slott ved Stjørdal. Pakken inneholdt «nogit Watn som kallis aqua vite och hielper samme watn for alle haande kranckdom som ith menneske kandt haffue indvortes och udvortes.» Akevitten Engelbrektsson fikk var ikke den samme som den som drikkes i dag den var basert på korn og ikke potetsprit, og var urenset, det vil si med en stor andel fusel. Hvem var Eske Bille, og hva var forbindelsen til Oppegård? Eske Bille eide på denne tiden også gårdene Hvitebjørn og Vassbotn i dagens Oppegård, samt fallrettighetene i Gjersjøelva og en gryende sagbruksdrift. En sagbruksdrift som senere utviklet seg til å bli Ljansbruket og Inger-godset. Oppegårds 125

128 største arbeidsplass. Så sent som i 1935 eide Ljansgodset nær 80% av arealet i Oppegård kommune. Eske Bille ( ) tilhørte en dansk adelsslekt og har en fremskutt plass blant grunnleggerne av danskeveldet i Norge, han motarbeidet med stor kraft de norske selvstendighetsreisninger. Og i 1536 blir Norge et lydrike under Danmark, Norge opphører å fungere som eget rike og for fremtiden være under Danmark som et annet dansk landskap. Litt om forhistorien: Abbed Hans (Hovedøya kloster) byttet i 1529 gården Hvitebjørn bort til Henrik Krummedike mot gården Klemetsrud i Røyken. Allerede måneden etter bytter Krummedike også til seg gården Vassbonn, og sikrer seg derved vannrettighetene i Gjersjøelva. I makeskiftebrevet omtales da en sagfoss og sagmølle som den første i sitt slag i landet. Henrik Krummedike var blant de største lensherrene i norsk middelalder. Er også lensherre på Akershus festning. Krummedike dør i Etter Krummedikes død i 1530 er det hans svigersønn Eske Bille som overtar alle hans len. Hvorvidt Eske Bille noen gang besøkte sine eiendommer i Oppegård sier historien intet om. Vi vet også svært lite om opprinnelsen til akevitten som beskrives i Den kunne ha vært norskprodusert da det antas at Bergens-området var tidlig ute med produksjon av brennevin. Også hanseatene drev med handel av «aqua vitae», eller brennevinet kunne stamme fra Danmark. Gården Hvitebjørn drives fortsatt som gård og ridesenter. Det finnes ingen spor etter gården Vassbonn, men den lå i enden av dagens Vassbonnveien, med nydelig utsikt over Gjersjøen. I 1814 trådte en ny representant fra Bille-slekten inn i norgeshistorien. Steen A. Bille ( ), dansk sjøoffiser og senere admiral, var i 1814 kongelig kommissær under forhandlingene om avståelsen av Norge. Da Kieler-traktaten ble undertegnet, var den danske kong Fredrik mer presset enn noensinne. Han utnevner derfor to kommissærer, Sten Bille og oberst Lønborg, som skulle påse at de norske festningene ble overlevert til de svenske myndigheter. Denne meldingen kom til Eidsvoll søndag 6. mai. Påbudet avvises, prins Christian Fredrik skriver i sin dagbok at han som rikets regent ikke kunne ta hensyn til kravet fra kongens kommissærer. To forskjellige typer Follo-akevitt er nå til salgs Både «Nesodden Premium Aquavit» og «Oppegård akevitt» kan nå kjøpes til årets julefeiring. Det finnes i dag nærmere 80 akevittyper som blir produsert i Norge. De fleste bruker forskjellige oppskrifter (resepturer), forskjellig lagringstid, og forskjellige 126

129 krydderblandinger. Løiten Linie, Gammel Opland, Lysholm Linie og Simers Taffel regnes som de fire klassiske. Også «Nesodden Premium Aquavit» og «Oppegård akevitt» produseres etter forskjellige oppskrifter. De presenteres som følger: Nesodden Premium Aquavit Nesodden Premium Aquavit er fremstilt og smaksatt av utvalgte urter fra Nesodden. Den inneholder bl.a. rødhyll og sisselrot og er toppet med et destillat av eik. Nettopp eik er spesielt for Nesodden. Her finner man nordgrensen for sammenhengende eikeskog i Europa. Halvøya Nesoddens nærhet til sjøen har gitt mulighet til å tilsette noe blæretang for ytterligere å gi akevitten sitt unike særpreg. Ideen til denne akevitten ble unnfanget av medlemmene i Norske Akevitters Venner, region Nesodden. Til julesalget i 2014 ble Nesodden Premium Akevitt tappet i 2000 nummererte flasker som ble utsolgt fra Vinmonopolet etter 6 uker. Til årets salg vil Nesodden Premium Aquavit ha ytterligere fatpreg etter flere måneders lagring på sherryfat. Historien kan kort fortelles som følger: Flere lokale akevittelskere på Nesodden dannet et interessefelleskap oktober 2012 med Arne Neegaard i spissen. Det ble raskt dannet et interimsstyre, og etter grundige forberedelser ble Nesodden Akevittens Venner (NAV) offisielt stiftet 6. mai Stort fremmøte til stiftelsesmøtet, og mye nyttig informasjon tilfalt de fremmøtte. Etter møtet kåserte Torkjell Berulfsen over temaet «Brennevin er sunt», med undertittel «Ned skal det om det så skal opp igjen». Hele tiden ble det nedlagt et stort arbeid med å utvikle og produsere: En Nesoddvariant av Linjeakevitten ble drøftet hva med et fat på dekk på en av Nesoddbåtene? Ideen ble skrinlagt de nye båtene er ikke «ordentlige båter», slik som de gamle trauste trebåtene. Agder brenneri ble kontaktet, og mange gode råd om produktutvikling ble mottatt. Planene ble presentert til årsmøtet i NAV som ga sin tilslutning, og samtlige fremmøtte tegnet seg som andelseiere. Andelslaget ble fulltegnet på 5 minutter, 150 andeler á kr. 250 solgt på samme kveld! Med andelslaget på plass og kapital i ryggen kunne detaljplanleggingen starte. Ulike krydderdestillater ble vurdert, og et minne dukket opp under kryddertestingen da man drakk litt stjerneanis. Hva minte dette om? Jo, barndommens knasking på sisselrot! Kunne sisselrot tilsettes? Ja, sett i gang og plukk. Det trengtes 500 gram sisselrot, og 500 gram er svært mye når den skal vaskes, renses, skrelles og tørkes. Et enormt arbeid startet! 127

130 Nesodden Premium Aquavit ble lansert lørdag 27. september 2014, på «Flasken Lunsj og Vinstue» på Flaskebekk. Stort fremmøte, blant annet bygdas ordfører Nina Sandberg og fra Ås kom Presidenten i Norske Akevitters Venner, Per Harald Grue. Nesodden Akevittens Venner (NAV) er en frittstående venneforening tilsluttet Norske Akevitters Venner, som egen region. Bor du ikke i på Nesodden, kan du allikevel bli medlem. NAV har egen hjemmeside og egen side på Facebook. Oppegård Jubileumsaquavit Landstormen, forening i Oppegård lanserer jubileumsakevitt Landstormen er en av de mer ukjente foreningene i Oppegård, men allikevel med svært mange år bak seg. Foreningen ble stiftet i 1916, og har dermed 100-års jubileum neste år. I anledning Oppegård kommunes (2015) og sitt eget 100 års jubileum (2016) lanseres Landstormens Jubileumsakevitt. Lansering skjer fredag 6. november 2015 på Gamle Tårnhuset Restaurant i Kolbotn. Akevitten blir tilgjengelig på Vinmonopolet fra denne dato, de første 2000 flaskene er nummerert. Ideen om å markere jubileet med en egen akevitt er både originalt og uvanlig, men naturlig for en herreforening som har mange akevitt-entusiaster blant sine medlemmer, og hvor råvarer kan hentes lokalt fra Oppegård. Landstormens Jubileumsakevitt er smaksatt med urter og frukter fra plassen Sjødalstrand som ligger ved Bunnefjorden syd på Svartskog mot grensen til Ås. 128 Bildet til venstre: Nesodden Premium Aquavit ble lansert 27. september 2014 i elegante og slanke flasker, og med flotte etiketter. Bildet til høyre: Sisselrot, en flerårig bregne som står grønn om vinteren. Jordstengelen har en søt og lakrislignende smak, og var tidligere brukt som erstatning for godteri og som medisin. Foto: Rolv Hjelmstad

131 Plassen ligger i en idyllisk vik hvor det var en naturlig og fin havn. Det som fortelles, men som ikke kan bekreftes i noen skriftlige kilder, er at munkene på Hovedøya eide Sjødalstrand før svartedauden. Munkene brukte Sjødalstrand til å drive saltutvinning. Noe som styrker utsagnet om at munkene har brukt Sjødalstrand, er at den dag i dag vokser en rekke forskjellige urteplanter vilt her. Det dyrkes nå Victoria-plommer på Sjødalstrand gård, og Landstormens Jubileumsakevitt er smaksatt med lokal plomme-ekstrakt og bergmynte. Bildet til venstre: Landstormens vellagrede Oppegård Jubileumsaquavit, produsert av Det Norske Brenneri i Grimstad. Bildet til høyre: Bergmynte, en gammel medisinplante som kommer fra middelhavsområdet. Middelalderens folkemedisin gjorde utstrakt bruk av planten. Den er en velluktende krydderurt og kan brukes i matlaging, oftest til pastaretter men også til pizza. I moderne husholding er den kjent under navnet oregano. (Foto: Torleif Bjøntegaard) 129

132 Om Landstormen Landstormen er en av de mer ukjente foreningene i Oppegård, men allikevel med svært mange år bak seg. Neste vår feirer Landstormen 100 år. Foreningen er forbeholdt menn. Da foreningen ble stiftet i 1916, sto samfunnsoppgavene i kø i Oppegårdbygda, og Landstormen tok flere viktige oppgaver på sine skuldre. Etter at jernbanen gjorde sitt inntog, begynte den store befolkningsveksten i Oppegård. Mange valgte å forlate bolignøden i Kristiania for å bosette seg ute på bondelandet som Oppegårdbygda jo var. Etter at Kullebunden stasjon ble anlagt, ble områdene ved Kolbotnvannet spesielt populære. De fleste av Landstormens stiftere var slike innflyttere fra hovedstaden de fleste i sin beste alder og fulle av pågangsmot. De fant hverandre gjennom husbyggingen, og det er naturlig å tenke seg at kommunale saker og tingenes tilstand i Oppegård var et stadig tilbakevendende samtaleemne. Landstormen ble stiftet med formål å fremme interessen for idrett, samt styrke samarbeidet for alt som kan virke til trivsel og adspredelse samt oppelske kameratslig ånd blant medlemmene. Viktig for foreningens medlemmer var diskusjoner om det som til enhver tid var samfunnsaktuelt. De tok opp såvel de lokale som de globale spørsmål under sine medlemsmøter, noe som gjelder den dag i dag. I de første årene gjorde foreningen også mer enn å diskutere. De sørget for å arrangere den første 17. maifeiring i bygda, og sto også bak det første skøyteløpet på Kolbotnvannet. Økonomisk hjelp til foreninger og hjelp til trengende når det stundet mot jul, var viktige oppgaver. De påtok seg også å skaffe et harmonium til kapellet på Kolbotn gravlund. Det var Landstormens menn som sørget for at Oppegård Sparebank ble stiftet 16. september Fremdeles kaller medlemmene seg soldater, og fortsatt gjelder de samme regler som i Medlemmene har møteplikt, så fravær godtas ikke uten svært gyldig grunn. Medlemstallet i dag er i underkant av 60. Totalt har Landstormen hatt rundt 225 medlemmer de første 100 årene. Kun ved festlige anledninger får lottene som de kaller sine bedre halvdeler, være til stede, men Landstormen har også et årlig familiearrangement der de drar ut i skogen for å skyte Fugl ikke en levende fugl, men en trefugl. Denne årlige begivenheten er svært populær blant medlemmene og familiene. Rekrutteringen foregår ved anbefaling fra andre medlemmer. Navnet «Landstormen» forklares med den store forsvarsinteressen den gang foreningen ble dannet. Kilder: Wikipedia om akevitt Hvitebjørn og Stubljan En norsk gaards og slegts historie (Christiania 1898) Halvor Heuch: AKEVITT, en norsk brennevinshistorie (2002) Karsten Alnæs: 1814 miraklenes år (Schibsted 2013). Willy Østberg: Sjødal gård (Lokalhistorisk skrift nr. 1) Viktige bidrag er mottatt fra Arne Neergaard (NAV) og Torleif Bjøntegaard (Landstormen). 130

133 Det underlige hvilehjemmet Iasin Terata ved Svartskog brygge Av Sven Lindblad I 2015 er det hundre år siden en merkelig hendelse som vakte oppsikt ikke bare i Norge, men også i utlandet. Den blinde og lamme predikanten Ludvig Monsen ble frisk. Det skjedde angivelig under et åpent vekkelsesmøte i Stavanger med mange mennesker til stede. Vel fire år senere, i august 1919, ble eiendommen Adamshøi ved Svartskog brygge kjøpt av den samme Ludvig Monsen, sammen med barndomsvennen Hakon Storm. De to kalte seg «brødrene Storm-Monsen» og var kjendiser i sin tid. På Svartskog i Oppegård drev de hvilehjemmet Iasin Terata helt fram til våren Flere tusen mennesker var innom hjemmet i årenes løp, og mange hadde sterke personlige minner fra oppholdet der. Navnet Iasin Terata er gresk, og i norsk oversettelse er det vel mest nærliggende å si «helbredende undere». Det var ikke bare navnet på institusjonen som var merkelig, men også virksomheten som ble drevet i nesten et kvart århundre på dette hjemmet ved Bunnefjorden. Eiendommen var omkranset av hvitmalte gjerder, og trapper og gangveier med hvite rekkverk slynget seg oppover skråningen fra området ved Svartskog brygge. Før man nådde fram til hovedbygningen, gikk gangveien gjennom en portallignende undergang nær flaggstangen. Det gikk trapper opp forbi lysthuset, hvor det var sittebenker og en storslagen utsikt over fjorden. Det flotte hovedhuset var innredet i lyse farger og hadde tårn mot sjøen. Det ble til tider kalt «kråkeslottet». Brødrene Storm-Monsen kan ha hatt en viss forkjærlighet for tårnhus. Å ha et tårn på huset kunne nok være et statussymbol på den tiden, men det er lite trolig at den siden av saken var av betydning for de to predikantene. Snarere var det viktig med god utsikt på et sted som dette, fordi utsikt til vakre omgivelser gjør noe med oss. Det gir rom for stillhet og kontemplasjon, og den hektiske 131

134 Hvilehjemmet Iasin Terata på Svartskog sett fra fjorden en sommerdag i (Postkort. Foto: Linnéa). Ludvig Monsen (t.v.) og Hakon Storm fotografert rundt 1919 da de kom til Svartskog. (Foto fra boken «Merkelige helbredelser paa hvilehjemmet Jasin Terata, Baalerud pr. Kristiania»). 132

135 hverdagens problemer slipper litt av taket i oss. Det skal ha vært så god atmosfære på Iasin Terata at mange som kom på besøk, ønsket å bli værende lenger på stedet. Men hvem var de to spesielle «brødrene» som kom til Svartskog på sensommeren 1919 og drev stedet som hvilehjem fram til krigens dager? Og hva var det egentlig som foregikk her? Ludvig Monsen Ludvig Johan Monsen var født i Stavanger 3. oktober Da han var ni år gammel, mistet han sin far på sjøen. Han viste tidlig at han hadde en religiøs legning, og han ble tatt opp som soldat i Frelsesarmeen. Selv om moren var en troende kvinne, syntes hun etter hvert at sønnens engasjement gikk for vidt, så hun sørget for at han dro til sjøs da han var blitt 16 år. Under tiden som sjømann lærte han mye som han hadde nytte av senere i livet. Han var kokkens medhjelper og ble dyktig i matlaging. Han fikk også god trening i malerarbeid. Etter hvert gikk han i land, giftet seg og stiftet familie. Først levde han i hovedsak av maler- og murerarbeid, men tok så jobb som feier i Skien. En kald vintermorgen i 1903 gled han på noen issvuller på taket der avisen Varden holdt til. Den uheldige feieren skrek voldsomt mens han falt over 18 meter ned og landet med et brak på den harde gårdsplassen. «Nede i gårdsrummet lå tilsynelatende en livløs tingest, som nærmest så ut som en død masse, der aldrig skulde eller kunde indeholde liv», skrev han senere. En lege kunne likevel konstatere at det fremdeles var liv i mannen. Han ble tatt under behandling og gitt morfin, noe som etter hvert førte til avhengighet i en periode. Ludvig Monsen hadde brukket ryggen, og han var blitt lam på hele venstre side og fra beltestedet og ned på høyre side. Han kunne bare bruke den høyre armen og høyre hånd, og med en kraftanstrengelse kunne han i tillegg bevege litt på hodet. På sykehuset ble han lagt i gips, fordi dette kanskje kunne hjelpe ham litt. Legene hadde uttrykt bekymring for at Monsen i tillegg kunne miste synet. Denne bekymringen viste seg å være høyst berettiget, for plutselig ble alt mørkt som i graven. Synet var helt bort på det ene øyet, og på det andre kunne han bare se skygger. Dette skjedde mens moren besøkte ham på sykehuset, og hans første tanke var at moren ikke måtte oppdage at han i tillegg var blitt nesten helt blind, slik at hun fikk enda en byrde å bære på. Da han famlet etter morens hånd når hun skulle ta farvel, spurte hun om han ikke kunne se. «Jo, mor, jeg ser», svarte han. Denne hvite løgnen ga den dypt religiøse Ludvig Monsen store kvaler i ettertid. Etter hvert begynte han å trøste seg med at han kanskje kunne bli helbredet, og han ba til Gud om helbredelse to ganger om dagen og to ganger om natten. Etter 133

136 seks lange år kom en ny tid for Monsen. Han fikk gjenopptatt kontakten med Hakon Storm som han hadde kjent i barndommen, og sammen begynte de to «brødrene» et helt nytt liv. Hakon Storm Hakon Storm var født i Stavanger 9. juni Han kom fra en embetsmannsslekt og vokste opp i et kultivert hjem hvor det ble diskutert kunst, litteratur og politikk. Foreldrene var ikke spesielt opptatt av religion, men kristendommen ble respektert. Faren var major, og i tillegg drev han Storms private middelskole. Morfaren var byfogd i Stavanger, og to av hans onkler var professorene Gustav Storm og Johan Storm. En annen onkel var kammerherre hos kong Oscar II. Vi kan også nevne at Hakon Storm var etterkommer av eidsvollsmannen Christian Christensen Kollerud. Hakon viste tidlig interesse for kunst, og i 10-årsalderen fikk han malerskrin og begynte å male selv. Bare 14 år gammel malte han en del sammen med selveste Fritz Thaulow, som mente Hakon hadde et stort talent. Kunstneren Eilif Petersen framholdt at Hakons landskapsbilder var bemerkelsesverdige, og han fikk overtalt majoren til å sende sin sønn til Det Kongelige Danske Kunstakademi i København. Her ble Hakon Storm i fem semestre, og han fikk kunstnervenner som Herman Bang og Wilhelm Krag. Senere dro han til Italia, og der ble han kjent med Edvard Munch. Da de møttes tilfeldig på Østbanen mange år senere, tilbød Munch seg å male brødrene Storm-Monsen, som nå var blitt berømte. Han lovte at det skulle bli et «ordentlig» bilde, men det ble dessverre ikke noe av. Hakon Storms beste kunstnervenn var likevel Gustav Vigeland. «Ingen har kjent Gustav Vigeland så godt som jeg», skal han ha sagt. I ungdommen betraktet Hakon Storm seg som en «ærlig tviler», men han ønsket likevel at kristendommen skulle være sann. Da han var 23 år gammel, heter det at han lettet sitt hjerte i ensomhet overfor Gud. Det førte til at han hadde en religiøs opplevelse som gjorde ham til en personlig kristen, med en sterk tro. Dette skal ha vært den 12. oktober Han begynte å arbeide som lærer i tegning og modellering ved en teknisk aftenskole i Stavanger. I motsetning til Ludvig Monsen, ble Hakon Storm aldri gift. Han ble forelsket i en ung, vakker kvinne som gjengjeldte hans kjærlighet, men så fikk han angivelig for seg at det ikke var Guds vilje at han skulle være gift. Samarbeidet begynner Samarbeidet mellom de to tidligere barndomsvennene begynte i På samme tid, men på hvert sitt sted, skal begge to ha opplevd et kall fra Gud. En oppgave skulle gjøres. «Herren talte til mig og indgav mig noen nye tanker», skriver Ludvig 134

137 Hakon Storm med den lamme og blinde Ludvig Monsen i vognen. (Foto fra «I Fængslet og Arbeidsanstalt, paa Gater og Torve»). Monsen. De to møttes og snakket om kallet de hadde fått. I første omgang skulle de få lagd en vogn, slik at Hakon Storm kunne trille Ludvig Monsen til de stedene de ønsket å dra, og vognen skulle i tillegg være Ludvig Monsens «talerstol». Hakon Storm tegnet vognen, og 15. juni 1909 sto den ferdig. Den hadde kostet rundt 300 kroner. De hadde ikke disse pengene, men «Gud sørget for betalingen», som Ludvig Monsen senere formulerte det. Han kaller vognen for en rar «barnevogn». «Der er nemlig kalesche på vognen og gardiner som kunde trekkes for, og jeg var godt gjemt derinde under kaleschen, så ingen kunde se hvem som var i vognen». En hektisk og turbulent tid sto foran dem, hvor de prøvde seg fram med en rekke prosjekter. Først holdt de religiøse møter i Stavanger og rundt om i Rogaland. Møtene ble raskt populære, og under en tur til Ryfylke gikk en menighet så langt som til å sage hull i veggen i bedehuset for å få vognen med Monsen inn i bygningen. Snart ble de invitert av Anders Lavik i Bergen til å komme på besøk, og dit dro de i august De trodde at de skulle få hvile ut litt i Bergen, men isteden ble det en hektisk tur med mange møter. De ble tatt imot på kaien av formannen i Indremisjonens redningsarbeid, og de besøkte blant annet kvinnehjemmet i Klosteret 135

138 12, et hjem for alkoholiserte menn ved Korskirken, St. Jørgens hospital for spedalske, Pleiestiftelsen, Fengselet i Bergen og Tvangsanstalten. Brødrene fikk klart for seg at «redningsarbeid» blant forkomne og ulykkelige mennesker ville være like viktig i Stavanger som i Bergen. De dro tilbake til hjembyen og satte i gang et omfattende sosialt arbeid. De startet Stavanger Natmission, hvor hovedoppgaven var «sjælens frelse, og paa alle mulige maader at kunne give de nødlidende en hjælpende hånd». Allerede i desember 1909 utkom første nummer av bladet Natmissionæren, som brødrene ga ut i mange år. Bladet fikk raskt flere tusen abonnenter. De startet opp uten kapital, men regnet med at den økonomiske siden av saken ville gå i orden. De fikk disponere et hus i Sølvberget 12, og i februar 1910 ble det tatt i bruk som herberge for menn som av en eller annen grunn var kommet ut på skråplanet. Mye av dette arbeidet falt naturlig nok på Hakon Storm. I november samme år etablerte de guttehjemmet Betlehem. Det skulle hjelpe unge gutter som kom til byen for å søke arbeid. Deretter fikk de kjøpt Marøya, en øy som ligger «en halvtimes rotur» fra byen. Her bygde de opp et lite kursted for mannlige alkoholikere. Det fikk navnet Berøa. Kurstedet ble innviet sankthansaften Til transport brukte de en motorbåt som Hakon Storm hadde kjøpt for penger han arvet. De drev også sosialt arbeid blant kvinner i Stavanger, og i en periode ble to rom og kjøkken stilt til disposisjon i eget hjem. I krisesituasjoner ble kvinnene innkvartert på hotell. «Ludvig, stå opp!». Begivenheten i 1915 Fra og med høsten 1914 begynte brødrene å holde vekkelsesmøter i Arbeiderforeningens lokaler i Bergelandsgaten i Stavanger. Det ble valgt ut forskjellige emner som skulle stå sentralt under hvert enkelt møte. Mange av byens innbyggere fikk innbydelse til disse møtene, ikke minst de som satt i ledende stillinger og styrende organer. Ludvig Monsen skriver: «Det var et varsko vi vilde utrope til vår egen by, at ikke nogen skulde gå til grunne. Det var i den siste tid meget fritenkerlære, likesom rasjonalismen hadde gjort et stygt inngrep, så til og med mange bekjennende kristne var bleven revet med i det sugdrag og mange var ført utenfor stupet». Ludvig Monsen skriver at han var syk og nedbrutt på denne tiden, og han hadde begynt å miste kraften også i den høyre hånden. En lege hadde forklart at det ikke var noe mer de kunne gjøre for ham. «Her står vi læger maktesløse», hadde han sagt. Men under en togreise til Varhaug hvor de to brødrene skulle holde møter tidlig i januar 1915, snakket de mye sammen om arbeidet som var blitt gjort, og begge følte seg oppløftet og ved godt mot etter dette. Reisen ga dem nye krefter, og da de var kommet tilbake til Stavanger noen dager senere, ble de enige om å holde et nytt, stort 136

139 møte i byen. Emnet denne gangen skulle være «Er Jesus sand Gud? Er Evangeliet sandhet?». Under denne overskriften satte de inn en annonse om et møte som ville bli holdt søndag 17. januar klokken i Arbeiderforeningens lokale. «Til møtet vil Darwinistenes forening og alle byens prester blive skriftlig invitert, ligesom vi herved vil innbyde hver eneste socialist i Stavanger, der vedkjender sig sitt parti, samt alle Rationalister og Gudsfornektere (der nekter Jesus som sand Gud). Alle Tvilere, og de som funderer på Kristus som Gud, er hjertelig velkomne». Ludvig Monsen skriver videre at de etter dette ba enda mer enn tidligere om at Guds navn måtte æres, og at menneskene måtte bli velsignet og styrket i troen. Den 17. januar 1915 var en stille søndag med klar himmel. Møtet samlet fullt hus. Hakon Storm trillet Ludvig Monsen inn i lokalet på vognen og satte seg ved siden av ham. Plutselig ble Monsen grepet av en fryktelig angst. Møtet kom likevel i gang, og de startet opp med en sang. Deretter talte Hakon Storm om Guds kjærlighet, før han ga ordet til Ludvig Monsen. Først tok Monsen for seg gudsfornektere og de vantro, men gikk så over til sosialismen og dens forhold til kristendommen. Kristus var den første og største sosialist som noen gang har levd, hevdet han, men sosialismen hadde utartet. «I socialister som er samlet til mødet, I skal komme til herlighed», sa han. Så henvendte han seg til de personlig kristne. Han håpet at denne siste gruppen ville be under møtet, på samme måte som de hadde ønsket at en rekke kristelige organisasjoner skulle gå i forbønn for møtet. Ludvig Monsen snakket en times tid, og det var stille i salen. Plutselig kjente han seg helt maktesløs. Han skriver: «Jeg kjente det som en getsemanekamp og som dødens angst betok mig. Det var et fryktelig øyeblikk, og en liten stund deretter så kom der et lett støt igjennom mitt legeme og det var virkelig behageligt». Deretter kjente han et nytt støt som var så kraftig at det kjentes som om alle fibre i kroppen skulle rives i stykker. Så hørte han en stemme som han mente måtte komme fra Jesus, og ordene var «Ludvig, stå opp!». Da reiste han seg opp, og ikke bare greide han å stå oppreist, men nå kunne han også se klart. Hakon Storm hadde sittet ved siden av, og i minuttene før hadde han kjent seg nedtrykt. Men også han forteller at han plutselig hørte en stemme som ba ham reise seg. Han nølte, men stemmen gjentok at han måtte reise seg opp, så han fulgte oppfordringen. Da kjente han «en velsignelsens strøm» gjennom seg, samtidig som han så at Ludvig Monsen reiste seg. «Ved Jesus fra Nazaret stod min broder helbredet ved min side!». Så ga han ham hånden. «Jeg ble så glad at jeg lo og klappet i mine hender», skriver Ludvig Monsen. I tolv lange år hadde han ligget på ryggen. Det var bare å ligge, ligge og atter ligge. Nå hadde han fått både førligheten og synet tilbake, og han kunne se og kjenne men- 137

140 neskene. Det skal ha vært over to tusen mennesker til stede i den store salen. Mange gråt, andre lo, og det var noen som besvimte. I dagene som fulgte, var det store oppslag i pressen. Mange stilte seg spørrende til det som hadde skjedd. Var det humbug - eller et regelrett mirakel? Utsnitt fra Aftenpostens oppslag i aftennummeret onsdag 20. januar Endret hovedfokus: «Kristus som lege» Etter det merkelige som hadde skjedd med Ludvig Monsen, fokuserte brødrene mer på helbredelse enn på å hjelpe sosialt vanskeligstilte mennesker i Stavanger. Nå var hovedinteressen rettet mer mot «Kristus som lege», og de utvidet sitt virkefelt rent geografisk. Allerede i 1915 skrev de i bladet Natmissionæren at de ikke hadde noen tid å miste, «for natten kommer da ingen kan arbeide». Etter helbredelsen var de blitt mer sikre på at de levde i de siste tider, og at det snart var tid for «Herrens komme». Etter alle presseoppslagene fikk de mange invitasjoner, og det ble noen ekspansive, hektiske og turbulente år. De reiste rundt både i Norge og i utlandet, og folk strømmet til møtene hvor de talte. Det kom innbydelser både fra Sverige, Danmark og USA. Reisen til USA skjedde i Særlig i Stockholm kom de til å drive en utstrakt virksomhet i årene etter helbredelsen. I Stockholm opprettet Storm-Monsen hjemmet Eben-Ezer for «de syke som ville søke Jesus for sitt legme». Det skjedde 17. januar I 1925 startet de i tillegg hvilehjemmet Iama i Stockholm. Men brødrene var fremdeles engasjerte i sosial arbeid, og allerede i 1916 ble Stockholm Natmission opprettet etter mønster fra virksomheten i Stavanger. To hjem ble etablert i Stockholm og et herberge i Uppsala. De leide et telt med plass til over to tusen mennesker i Sverige sommeren Med 138

141 utgangspunkt i teltmisjonen som fulgte - og støtte til den samlende «enhetstanken» innenfor de ulike kristelige organisasjonene, stiftet de denne høsten Den frie evangeliske Alliance-mission. Den ble deres nye hovedorganisasjon, og det meste av driften knyttet til Stavanger Natmission ble avviklet i årene som fulgte. Brødrene begynte også å utgi bladet Alliancen, som kom ut i over ti år. De hadde mange prosjekter på gang i denne tiden, men flere av dem ble det ikke noe av. Iasin Terata ved Svartskog brygge Snart ble det nødvendig med et hjem i Norge som skulle ha samme funksjon som Eben-Ezer i Sverige. 28. august 1919 fikk de kjøpe eiendommen Adamshøi ved Svartskog brygge. Eieren skal ha ønsket at eiendommen kom i troende menneskers hender. Brødrene Storm-Monsen og tre «søstre» fra Stockholm gjorde et stort og omfattende arbeid for å sette hjemmet i stand til å motta personer som trengte hvile eller var blitt syke. De kjøpte inn umalte møbler som de fikk sendt med toget til det som fremdeles het Kullebunden stasjon. Sigrid Faye-Sandø (1974) forteller at de dro møblene på en hjemmelaget slede de ni kilometerne fra Kolbotn til hvilehjemmet på Svartskog. Møblene ble malt hvite, og da huset ble pusset opp, var det i lyse farger. «I Herrens hus skulle alt vitne om renhet». Også gjerder og rekkverk utvendig ble etter hvert malt hvite, så det ble en lys, vakker og innbydende eiendom. Hvilehjemmet på Svartskog vinterstid. (Foto fra Oppgård historielags kalender 1998). 139

142 Innvielsen av hvilehjemmet Iasin Terata skjedde 17. januar 1920, nøyaktig fem år etter at Ludvig Monsen var blitt frisk. Tusenvis besøkte stedet i årenes løp, og en rekke mennesker sto fram i oppbyggelige publikasjoner utgitt av Storm-Monsen. De brukte fullt navn og noen ganger bilde av seg selv, og de vitnet om at de var blitt helbredet for sine lidelser. Flere etterlot seg krykker og stokker på eiendommen, og misjonen tok vare på den spesielle vognen som tidligere var blitt brukt til å frakte Ludvig Monsen. De fleste besøkende kom med de dampdrevne Bunnefjordbåtene som la til ved Svartskog brygge. Men ikke alle ankom Iasin Terata med fjordbåten. Gjertrud Birkeland har fortalt om da hun kom i langslede fra Kullebunden stasjon. Hun hadde ligget syk i åtte år med betennelse i ryggraden. Under denne tiden fikk hun den behandlingen som legevitenskapen kunne gi henne, og det var i hovedsak å ligge helt i ro på ryggen uten å snu på seg. Etter mange måneder sto Gjertrud Birkeland endelig opp, men ble dårlig igjen og måtte legge seg ned på nytt. Det samme gjentok seg flere ganger. Hun fikk ikke bruke pute, så hun spiste ved hjelp av et speil som gjorde at hun kunne se den tilrettelagte maten som ble satt fram for henne. Ved en feil under postgangen, mottok hun flere ganger bladet Natmissionæren, uten at hun hadde bedt om det. Slik fikk hun vite om Iasin Terata, og hun skriver: «Så kom stunden og hvilehjemmet Iasin Terata blev innviet og taget i bruk for de syke og trætte. Jeg var blandt de lykkelige, som fikk plass med de første, men veirforhol- Sommerbilde av hovedhuset Iasin Terata - nå med innebygd veranda. Postkort fra ca

143 dene hindret min reise for en tid, men så jevnet Herren veien for mig og jeg kom lykkelig og godt frem. Jeg måtte reise på den madrasse, som jeg hadde ligget på hele tiden siden jeg blev syk, for min rygg tålte ikke noen annen stilling end den jeg var vant til. Jeg blev kjørt på slede fra Heien til Asker, tog med sykevogn fra Asker til Kristiania, med sykebil fra Vestbanen til Østbanen, med sykevogn fra Østbanestasjonen til Kullebund stasjon. Fra Kullebunden med slede til hvilehjemmet Iasin Terata. Da jeg kom frem til hvilehjemmet, forundret alle sig over hva den mannen kom kjørende med, da de så ingen ting annet enn en stor presenning som var lagt over mig, for det snedde så. Da de fikk kavet nogen sne bort og tatt av den svære presenning, så var der nok et levende vesen under. De tok da og bar mig inn og satte min madrasse med mig på midt på gulvet». Snart kom hun under «behandling», og på Iasin Terata ble Gjertrud Birkeland frisk, slik det også skal ha skjedd med mange andre i årenes løp. «Nu var all sykdom forsvunnet på et øyeblikk», skriver hun, og hun og hennes mann var fylt av stor takknemlighet etter oppholdet der. Oppholdet på Iasin Terata var gratis. En god del mennesker kom til hjemmet bare for å få rekreasjon og hvile. Man måtte sende en skriftlig søknad om å få komme, og de som var syke, fikk et skriftlig svar tilbake hvor det gjerne sto at «dersom du tror at Den første boken om helbredelsene på Iasin Terata kom ut i Boken om Jesus som lege ble utgitt første gang i

144 Herren vil helbrede deg, så er du hjertelig velkommen i Jesu navn». Sentralt i det som skjedde med de syke på hjemmet, var altså troen. Troen var ikke bare en forutsetning for frelse, men også for helbredelse. Man måtte være helt sikker i troen på at Jesus er Guds sønn, og at man kunne bli helbredet for sine lidelser av «overlegen» ved hvilehjemmet. Denne overlegen var ingen ringere enn Jesus selv. Hvis man ikke var sikker i sin tro, ville helbredelsen ikke skje. Brødrene la vekt på at de bare var mennesker og ikke ønsket noen persondyrkelse. Men de mente nok selv at de hadde fått helbredelsens nådegave etter at Ludvig Monsen ble frisk i Og i praksis må det ha vært viktig for dem innad i bevegelsen at helbredelsene fortsatte. Slike mirakuløse hendelser ville bekrefte at deres høye status var berettiget, og at brødrene var blant Guds utvalgte til å arbeide med mennesker. Storm-Monsen avviste ekstern kritikk som kunne forekomme, ikke minst ved å henvise til Jesus og hans virke på jorden. Det de gjorde ble begrunnet med at Gud ville det slik. Helbredelsesritualet Etter at de syke var kommet til hjemmet, hvilte de ut den første dagen. Deretter hadde de tre møter pr. dag hvor brødrene underviste dem om helbredelse. De tok for seg én person om gangen for å få vedkommende til å lette sin samvittighet og bekjenne sine synder. Noen fintfølende sjelesørgere med utpreget dybdepsykologisk innsikt var de nok ikke. Slikt hadde de heller ikke tid til, for pågangen ble stor etter hvert. Prosessen som man gikk igjennom på hvilehjemmet, kunne nok av enkelte oppleves som streng og kompromissløs. De som hadde noe uoppgjort, ble bedt om å skrive det ned og postlegge det til rette vedkommende. Dersom dette ikke ble gjort, kunne de få beskjed om å reise hjem igjen. Årsaken var at det var nytteløst å håpe på helbredelse dersom det fantes synder som var uoppgjorte. Tobakk og alkohol ble ikke godtatt på hjemmet, og likte man å danse eller gå på kino, var dette også synd. Brødrene avviste flere av dem som ønsket å være på Iasin Terata, særlig mennesker som var ekstra snakkesalige og nysgjerrige. Brødrene Storm-Monsen gikk i forbønn for den syke, og de salvet vedkommende med olje i Jesu navn. Håndspåleggelse ble etter hvert en del av ritualet, og det forekom bruk av såkalte bønnekluter, slik at den syke hadde noe konkret å holde fast i. En av brødrene sa noen ord om at vedkommende nå var løst fra sin sykdom. Mange har i ettertid fortalt at det skjedde noe med dem mens dette pågikk, og noen sa at de følte en kraft som gikk gjennom dem. Flere av dem som var på Iasin Terata, hevdet i ettertid at de ble friske under oppholdet. Bakgrunnen for helbredelsesritualet som ble brukt på hjemmet, var først og fremst vers 14, 15 og 16 i kapittel 5 av Jakobs brev, som inngår i Det nye testamente. I den 142

145 kristne tradisjonen har det vært vanlig å anta at den som har skrevet dette brevet, er Jakob, bror av Jesus. Disse tre små versene vendte man stadig tilbake til på Iasin Terata, og brødrene omtalte dem som ømme og milde ord. «Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt. Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye». «En avskyelig, stygg synd» Dersom man ikke ble helbredet, kunne man som regel få komme tilbake igjen senere og prøve på nytt. Presset for å oppleve at man var blitt frisk var imidlertid ganske stort, for ellers kunne konklusjonen bli at man manglet vilje og ikke var sterk nok i troen. Ja, man kunne til og med bli sett på som et «middel i Satans tjeneste». I boken «Guds kraft til helbredelse på hjemmene Iasin Terata og Rafa» får vi et innblikk i brødrenes krasse holdning overfor dem som «skvaldrer om at de ikke kjenner noe», altså de som ikke merket noen forskjell og derfor ga uttrykk for at de var skuffet. Dette ble betraktet som gudløst og vondt snakk. Slike mennesker var noen håpløse egoister som vanæret Gud, mente brødrene. Det må ha vært fort gjort for brukere av hvilehjemmet å «trå feil». Man skulle for eksempel ikke si at man ville «prøve» å bli helbredet, for da trodde man ikke sterkt nok. Slik usikker tankegang var «en avskyelig, stygg synd». I tillegg var det en skam hvis man gikk til lege for å bli undersøkt etter at man var blitt helbredet. Alt dette var «snarer som Satan bruker for å ødelegge og bringe vanære over Guds evangelium». Man burde heller ikke få tilbakefall etter å ha blitt helbredet av Jesus. I så fall skyldtes det at man hadde syndet, og «de ugudelige klapper i hendene og omtaler slike tilfeller som en triumf», skrev brødrene. Flere trekk ved virksomheten Virksomheten ved hjemmet ble i hovedsak finansiert med frivillige gaver, enten direkte eller gjennom såkalte «missioner», som var etablert rundt om i landet. I Natmissionæren ble givere listet opp, ofte med fullt navn og beløp, samt hvilken institusjon som hadde mottatt gaven. Dessuten hadde venner i USA sendt pengegaver til brødrene i mange år. Storm-Monsen utga egne publikasjoner og hadde mange tusen abonnenter på bladene Alliancen, Natmissionæren og senere Den klare morgenstjerne. En rekke frivillige arbeidet for bevegelsen, og flere hadde heltidsengasjement. Disse hadde som regel fri kost og losji, men ingen lønn. I boken «Guds kraft til helbredelse» finner vi følgende tilløp til sammendrag av 143

146 Bladet Natmissionæren fortsatte som Den klare morgenstjerne fra og med virksomheten i de første femten årene på hvilehjemmet: «Iasin Terata har nå vært i virksomhet i over 14½ år, og stor er den skaren som har nytt godt av hjemmet og herlige og dyrebare velsignelser fra Herren. Mange hundrede er det i dag som kan prise Gud fordi Jesus helbredet deres legemer der. Iasin Terata, det herlige, lyse og smukke hjem, ligger på et idyllisk sted ved Bundefjorden. Så vel ute som inne har Herrens kraft åpenbart seg til full helbredelse fra store sykdommer. Lamme har sprunget opp, blinde har fått syn. Mange forskjellige sykdommer har blitt legt av Jesus. Hvilken glede det har vært, hvilken fryd, hvilken entusiasme for navnet Jesus der ute på Iasin Terata, når de syke, etter å ha blitt beredt, er blitt salvet i Jesu navn med den hellige olje, og de har erfart Guds inngripen og er blitt fri». Den 17. januar var det hvert år en fest på Iasin Terrata for å feire at Ludvig Monsen ble frisk på denne datoen. I Natmissionæren for 2. januar 1926 kan vi lese at man ventet mange deltakere også dette året, og at de ville «fryde sig i Herrens verk». Samlingsstedet var først Brogaten 24, 2. etasje i Oslo. Derfra dro man enten med bil eller båt ut til hvilehjemmet på Svartskog. Hvis det ikke var for mye is på fjorden, ble det satt inn ekstra båt, og «musikken og missionsvennerne vil da samles og i følge drage syngende avsted». 144

147 Postkort som viser trappene og lysthuset ved Iasin Terata på Svartskog. De tilreisende festdeltakerne kunne regne med et opphold på to dager på Iasin Terrata. I tillegg ble det arrangert en møtedag i Oslo. Samtidig med innbydelsen vinteren 1926 passet man på å be om gaver, først og fremst ulltepper og penger. Det ble fyrt med koks på Iasin Terata, men det kan se ut til at bygningen var mangelfullt isolert. Trolig hadde den tidligere vært brukt mest som sommerbolig. Man ønsket seg 12 doble, gode ulltepper, samt laken. I tillegg ville den halvårlige terminen for renter og avdrag på lån forfalle i begynnelsen av februar. «Det er godt for dig at der gives saadanne anledinger, at du kan faa gjøre noget for Jesus og hans mindste smaa», skriver Natmissionæren det året. Rafa og kvakksalverloven Da virksomheten ved Iasin Terata startet opp, fantes det ikke noe som het kvakksalverloven. Brødrene skulle likevel stifte bekjentskap med rettsapparatet og denne loven, med det skyldtes et annet prosjekt som de hadde gående ved Grimstad. Det kan se ut til at brødrenes virksomhet på Sørlandet bidro til at kvakksalverloven kom i Rundt 1924 mottok Storm-Monsen en gave fra Marie Torjussen som hadde arvet en eiendom på Sørlandet. Hun ønsket primært at brødrene skulle starte et tuberkulosehjem der, men dersom det skulle vise seg vanskelig, så kunne de bruke tomten til noe annet. 145

148 Omkring 1928 ble det bygget et tuberkulosehjem oppe på en fjellknaus på Hestnes ved Grimstad. Hele ti større og mindre bygninger skal opprinnelig ha blitt reist på eiendommen, og stedet fikk navnet Rafa. Også på dette hjemmet var det Jesus som skulle stå for helbredelsene. Stedet ble innviet våren 1929 og hadde plass til så mange som 120 pasienter. Ved kongelig resolusjon 22. januar 1932 var det innført påbud om legekontroll ved denne typen anstalter. Dette påbudet skal ha kommet i stand som en direkte følge av stridigheter rundt den kontroversielle virksomheten ved Rafa. Storm-Monsen mottok et brev fra Sosialdepartementet om saken, men brødrene svarte i krasse ordelag at dette var et knyttneveslag mot religionsfriheten i Norge. Svaret fra departementet lot vente på seg. Isteden valgte man å utarbeide forslag til en lovregulering på området. Så kom kvakksalverloven, nærmere bestemt lov av 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur. Distriktslegen i Grimstad gikk til aksjon og beskyldte brødrene for kvakksalveri, og han ble støttet av Den norske legeforening. Brødrene måtte møte i retten, og der henviste de til sentrale bibelord som kapittel 5 i Jakobs brev. De ville vite om ikke Bibelen var autorisert av den norske stat som Guds ord. I kampens hete fikk de uventet støtte fra Mot Dag-lederen Erling Falck som mente at når folk ble friske, så spilte det liten rolle hvordan de ble det. Brødrene snakket godt for seg og sin sak, men politimesteren i Arendal henviste til kvakksalverloven og ga beskjed om at han ville bruke makt og stenge Rafa dersom noen nye TBC-syke kom til stedet. Da ga de opp å drive Rafa som tuberkulosehjem. Kanskje fryktet de for å bli innhentet av kvakksalverloven også på Iasin Terata, for nå var de blitt mer villige til å samarbeide. Staten fikk tilbud om å kjøpe hjemmet ved Grimstad, men tilbudet ble avslått. Rafa ble omgjort til Hotell Drottningborg i 1937, og stedet ble drevet som et bade- og turisthotell uten drikkevarer og dans fram til høsten Så ble eiendommen solgt til Norsk Luthersk Misjonssamband, som har beholdt navnet Drottningborg. Hjemmet på Svartskog avvikles Det var ikke bare kvakksalverloven som kunne gi grunn til bekymring for den framtidige virksomheten på Svartskog. Iasin Terata lå nokså avsides i forhold til redaksjonen og bladekspedisjonen som hadde etablert seg i Oslo. I lokalene i byen var det i tillegg en omfattende møtevirksomhet. De lange, bratte bakkene rundt hjemmet på Svartskog kunne dessuten være et problem for syke og svake mennesker. Men beliggenheten ble for alvor et stort problem da Bunnfjordbåtene sluttet å anløpe Svartskog brygge. Selv om båtene fremdeles la til ved Bålerud brygge nær Roald Amundsens hjem litt lenger nord, viste det seg at bussene fikk problemer med svingene og bakkene 146

149 opp fra Bålerud brygge. Bussene ble drevet med knottgenerator under krigen, og det ga ikke nok kraft i disse motbakkene. Dette førte til at betjeningen på Iasin Terata måtte dra helt ned til krysset ved Mosseveien for å hente pakker med mat og annet nødvendig til den daglige driften. Det var flere andre logistiske problemer, blant annet måtte man til tider ro over til Blylaget på Nesodden for å hente koks til ovnene. Etter hvert var driften blitt så tungvindt at det ble besluttet å selge Iasin Terata. Den 30. april 1943 var det slutt. Et nytt Iasin Terata på Ormøya I 1947 kom en eiendomsmegler inn på misjonens kontor i Oslo med beskjed om at han hadde en eiendom for salg som han mente ville passe bra for dem. Prisen var rimelig, og det skulle vise seg å være et uvanlig «kråkeslott» i dragestil fra Bygningen har et stort tårnrom med praktfull utsikt over den indre delen av Oslofjorden. Eiendommen ligger på Ormøya, og den var godt egnet til formålet. Også den fikk navnet Iasin Terata, og overtakelsen skjedde 1. juli Kjøpet ble finansiert med midler fra salget av Hotell Drottningborg og Iasin Terata på Svartskog. «Misjonen hadde bedt meget at Herren måtte velge ut et sted som ville være godt for nedbrutte og lidende å være på, og Herren velger alltid det beste», skriver Sigrid Faye-Sandø (1974). Knapt to år senere, den 4. mai 1949, døde plutselig Ludvig Monsen under et opphold på Ormøya, og han ble gravlagt på Nordstrand kirkegård. Etter dette avsluttet Hakon Storm sitt virke som aktiv predikant, men han fortsatte som redaktør av Den klare morgenstjerne. Han deltok også i møter på det nye Iasin Terata, og han ba for dem som hadde uttrykt ønske om forbønn. Etter Ludvig Monsens død ble det vedtatt på et ekstraordinært styremøte at misjonens formue skulle deles likt mellom Frelsesarmeen, Metodistkirken og det som den gangen het Landsindremisjonen. Imidlertid fortsatte virksomheten på Ormøya nesten som før, selv etter at Hakon Storm døde i Det ble en omfattende intern strid, ikke minst om eiendommen, men i 1981 ble det gamle styrevedtaket iverksatt og den spesielle tømmervillaen overdratt til de tre organisasjonene. Saken havnet først i byretten og deretter i lagmannsretten, men begge instanser slo fast at eiendommen nå tilhørte Frelsesarmeen, Indremisjonen og Metodistkirken. En anke til Høyesteretts kjæremålsutvalg ble avvist våren I første halvdel av 1990-årene ble den unike eiendommen lagt ut for salg, og den ble kjøpt av en kvinnelig maler, som har tatt godt vare på den. Hakon Storm som kunstner i eldre år I noen sammenhenger har det blitt hevdet at kjente kunstnere som Edvard Munch 147

150 og Gustav Vigeland ofte besøkte tårnrommet på Ormøya-eiendommen, siden de var venner av Hakon Storm fra ungdomstiden. Det kan imidlertid ikke stemme, for da brødrene Storm-Monsen overtok eiendommen i 1947, var både Munch og Vigeland gått bort flere år tidligere. En som derimot tok opp igjen malerpenselen noen år etter Ludvig Monsens død, var Hakon Storm selv. Han var da 74 år gammel, og ni år senere var det klart for separatutstilling i Kunstnerforbundet med en rekke bilder. Enkelte medlemmer av Storms lekmannsbevegelse var malt «in natura», og flere tilhengere ble overrasket over dette. Kritikken var blandet. Som vi kunne forvente, slo Hakon Storm hardt tilbake mot all negativ kritikk og kalte den «giftige pileudskydninger». På denne tiden satte Storm også i gang med et skjønnlitterært prosjekt som han kalte «Mystiske fortellinger», men dette arbeidet ble ikke fullført. Han døde 21. april 1966 etter kort tids sykeleie. Også han er gravlagt på Nordstrand kirkegård. Et unikt fenomen innen norsk kristenliv Det har vært lite omtale av de to brødrene og deres lekmannsbevegelse i kirkehistorisk sammenheng i Norge, men Dagfinn Follerås skrev en avhandling om dem ved Det teologiske menighetsfakultet i De hadde sine meninger og oppfatninger om en rekke religiøse spørsmål, men egentlig ikke noen gjennomreflektert lære. De ønsket ikke å danne noe eget, nytt kirkesamfunn, for den type virksomhet betraktet de nærmest som en form for egoisme. Det var Hakon Storm som hadde den store intensiteten når han talte, skriver Sigrid Faye- Sandø (1974). «Det var personen, mer enn det han sa, som gjorde inntrykk». Storm var også den fremste teoretikeren av de to. Han har skrevet flere bøker innenfor ulike teologiske emner, og han interesserte seg for språk. Hovedverket fra hans hånd er boken «To pnevma to hagion. Illustrasjon på forsiden av Den klare morgenstjerne julen Ånden Den Hellige i det 148

151 greske Nye Testamente», som ble utgitt av Cammermeyer i I et forord ble boken anbefalt av biskop Andreas Fleischer som var en venn av brødrene, og den kom ut til minne om Ludvig Monsen. Historien om «brødrene» Storm-Monsen og deres tilsynelatende filantropiske virke på institusjoner som Iasin Terata er noe vi kan undre oss over i ettertid. De framsto nærmest som en symbiose. Hakon Storm kalte seg Storm-Monsen, og Ludvig Monsen tok navnet Monsen-Storm. De kledde seg likt og framsto langt på vei som en og samme person utad, men som privatpersoner skal de likevel ha vært nokså forskjellige. Brødrene endret fokus etter hvert, fra sosialt arbeid inspirert av Frelsesarmeen og Indremisjonen før 1915, til helbredelse og sterkere vekt på å frelse sjeler. Det har vært framholdt at de med tiden sto for en økende grad av eskapisme, hvor man ikke lenger prøver å forbedre verden, men på mange måter vender den ryggen gjennom det åndelige budskapet som formidles. Det personlige samlivet med Gud, og forberedelser til det som skal komme i livet etter dette, blir viktigere enn noe annet. Mot dette synspunktet kan det vises til at de lenge fortsatte sine forsøk på å hjelpe syke mennesker til å få et bedre liv. Brødrenes religiøse oppfatninger hadde en del til felles med dem vi kan finne hos pinsevennene. Follerås (1988) har også påvist trekk ved bevegelsens brudemystikk og blodteologi som minner om herrnhuterne (brødremenigheten). Eksempler på dette finner vi ikke minst i sangboken «Duen». De sto i prinsippet for en streng, puritansk holdning til tilværelsen. En komplisert virkelighet med mange nyanser ble i betydelig grad forenklet innenfor bevegelsen og tolket som en kamp mellom Gud og Satan. Det ble ikke gitt særlig rom for kritikk av virksomheten, som de to lederne mente var en del av «Guds plan». Brødrene Storm-Monsen var noe helt for seg selv; et unikt fenomen innenfor norsk kristenliv som aldri kommer tilbake. Lokalt i Oppegård kunne nok de to bli sett på som originaler, men de hører utvilsomt til de mest sagnomsuste predikanter vi har hatt her i landet. Litteratur: Borghammer, Gottfred (1986). «Nattmisjonen og Storm-Monsen». I: Folk og forhold i gamle Stavanger. Stavanger: Stavangerforlaget, s Den klare morgenstjerne. Utg. av Den frie evangeliske Alliance-mission. Årg. 28 (1937) - årg. 90 (1999). Forts. av «Natmissionæren». Duen. Evangeliske Sange. Samlet og udgivet af Monsen-Storm. 4de fornyede Oplag. Stavanger , IV s. «En lam mand staar op og gaar. Et bevæget optrin i Stavanger». Aftenposten, Årg. 56, nr. 35, onsdag aften 20. januar 1915, s

152 Faye-Sandø, Sigrid (1974). I Herrens tjeneste. Evangelistene Storm-Monsens liv og virke. Oslo: Den Klare Morgenstjerne. 104 s. [Avskrift også utgitt av Prytz agenturers forlag, Tromsø, 2011]. Follerås, Dagfinn (1988). Brødrene Storm-Monsen og Monsen-Storm. Deres virksomhet En undersøkelse av virksomhetens tilblivelse, utvikling og særpreg. Oslo. 37 s. (Avhandling ved Det teologiske Menighetsfakultet). Hauge, Alfred (1979). «Ludvig, stå opp!. Hakon Storm-Monsen - Ludvig Monsen-Storm». I: Vistemannen og andre med han. Stavanger: Dreyer Bok, s Haugen, Egil (1996). «De som bygde Drottningborg». I: Dette er vårt Drottningborg [Grimstad: Norsk Luthersk Misjonssamband], s «Hvilehjemmet Jasin Terata, Baalerud». I: Postkort og posthistorie fra Oppegård. Oppegård Historielag. Kalender Februar. Kværnes, Siri Marte (2014). «Celebert i tårnrommet». Aftenposten Bolig, Årg. 154, nr. 282, fredag 17. oktober, s Lorentzen, Ludvig (1986). «Full strid om helbredelsens hus. Åndsbrødrene Storm- Monsen». Aftenposten, avisen for Oslo-regionen, Årg. 127, nr. 248, onsdag aften 11. juni, s. 17. Lorentzen, Ludvig (1988). «Helbredelsens hus på Ormøya kan selges. Bitter strid om kråkeslott endt». Aftenposten, Årg. 129, nr. 190, tirsdag aften 26. april, s. 1, 5. Monsen, Ludvig (1931). I Fængslet og Arbeidsanstalt, paa Gater og Torve. Av M-S. Oslo: Natmissionæren. 103 s. [Avskrift også utgitt av Prytz agenturers forlag, Tromsø, 2012]. Monsen, Ludvig & Hakon Storm ([1921]). Merkelige helbredelser paa hvilehjemmet «Jasin Terata», Baalerud pr. Kristiania. Larvik: Alfons Hansen & sønners boktrykkeri. 62 s. Monsen, Ludvig & Hakon Storm (1931). Jesus - lægen fra Nasaret. Oslo: Natmissionæren. 32 s. Natmissionæren. Årg. 1 (1909) - årg. 27 (1936). Forts. som «Den klare morgenstjerne». Pahr-Iversen, Engwall (2006). «Det store miraklet i Bergelandsgaten». I: Mirakelbrødre & klosterjomfruer. Sandnes: Commentum, s Storm, Hakon (1949). To pnevma to hagion. Ånden Den Hellige i det greske Nye Testamente. Oslo: Cammermeyer. 203 s. Storm, Hakon & Ludvig Monsen (1934). Guds kraft til helbredelse paa hjemmene «Iasin Terata» og «Rafa». 2. opplag. Oslo: Natmissionæren. 131 s. [Utgitt første gang i opplag, (i.e. ny utgave) kom ut på Den klare morgenstjernes forlag i Avskrift også utgitt av Prytz agenturers forlag, Tromsø, 2011]. Storm, Hakon & Ludvig Monsen (u.å.). Min helbredelse! «Miraklet i Stavanger den 17. januar 1915» samt andre underfulde helbredelser. [Oslo:] Den Klare Morgenstjerne. 5. opplag. [i.e. ny utgave, ca. 1939]. 96 s. [Første del av boken er skrevet av Ludvig Monsen og opprinnelig utgitt i Også modernisert, tilrettelagt og publisert på Internett av John Kjetil Lode. Avskrift er utgitt av Prytz agenturers forlag, Tromsø, 2011]. 150

153 Kommunevåpen i Follo Av Aase Weydahl-Ottesen De seks Follokommunene Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby og Ås fikk sine kommunevåpen på og 1980-tallet. Først ut var Oppegård som fikk sitt våpen godkjent med Kongelig resolusjon i 1976, Vestby og Ås kom med i 1982, og i løpet av 1988 hadde alle de seks kommunene sendt inn søknad og fått sine godkjente kommunevåpen. Om heraldikk og våpenskjold kan sies at Europeisk heraldikk oppstod rundt midten av 1100-tallet gjennom korstog og turneringer, og at heraldikken ble utformet av det franske ridderskap og av heroldene som kontrollerte alle skjold foran turneringer. Viktig var at våpnene skulle være enkle i form for å kunne sees godt på avstand. I dag sier heraldikken fortsatt at det skal være enkle former som dyr, planter eller gjenstander som tydelig forteller hva motivet er, eller å bruke enkle delelinjer eller figurer. Likeledes sies at det bør velges mellom seks tinkturer: sølv eller gull med bakgrunnsfargene rødt, blått, svart eller grønt. I Norge var det tidligere bare de større byene som hadde egne våpen, landkommunene kom ikke etter før i siste halvdel av 1900-tallet hvor de fleste kommunene fikk sitt eget kommunevåpen fra ca og utover. Et kommunevåpen skal være offentlig godkjent og ha riktig heraldisk form i motiv, skjold og/eller flagg, og være i to farger. Fastsettelse av kommunevåpen skjer i Norge ved kongelig resolusjon. Vedtak om søknad/antagelse av kommunevåpen sendes, som regel etter godkjenning i kommunestyret via Fylkesmannen til Kommunal og Arbeidsdepartementet, som så forelegger saken for Riksarkivet til sakkyndig godkjenning og vurdering. Godkjenning her betyr av våpenet må ha riktig heraldisk innhold og form normalt ett motiv, én farge og ett metall. Våpenet må heller ikke krenke andre våpeneieres rettigheter. Fastsettelse gis så i en kort beskrivelse om våpenet fra Riksarkivet som vedlegges 151

154 godkjente tegninger til skjold og flagg, samt eventuelt segl. Tilslutt behandles saken i Statsråd og gis her godkjenning med kongelig resolusjon. De offisielle fastsettelser av kommunevåpenet gir nå grunnlag for at de har et rettsvern. En kommunes våpen og bruksretten til dette tilhører kommunen alene som varig eiendom, og er vernet mot misbruk av private o.a. ved bl.a. norske lovbestemmelser av 1922 (om utilbørlig konkurranse) og av 1961 (om varemerket) m.fl. Kilde: Store Norske leksikon. Nå i 2015 arbeides det i Erna Solberg-regjeringen med forslag om å lage færre kommuner, det kan derfor bli spennende å se hvordan det går med våre seks Follokommuner i årene som kommer og deres kommunevåpen. Her følger de seks Follokommunenes våpen i den rekkefølge de ble godkjent: 152 Oppegård kommunevåpen Oppegård kommunes våpenskjold har 17 spisse trekanter i gull på svart bakgrunn med motivet «Svartskog et tre for hver middelaldergård» og ble godkjent ved kongelig resolusjon den 6. august Hver trekant i våpenet symboliserer et tuntre ett for hver middelaldergård. De 17 middelaldergårdene er de samme som vi finner i gårdsmatrikkelen fra 1587, og skattematrikkelen fra Vinnerforslaget og utkast til kommunevåpen for Oppegård er av tegneren Harald Hallstensen. Historien bak er: 1. februar 1975 forslo ordfører Tore Haugen (ordfører ) at Oppegård burde få et kommunevåpen, og at dette burde gjøres ved å avholde en åpen konkurranse. Forslaget fikk enstemmig tilslutning i formannskap og kommunestyre, og konkurransen ble utlyst i slutten av april samme år. Premiene var kr som første premie, kr som annen premie og kr som tredje premie. Det kom inn over 60 utkast som ble stilt ut i den store salen i Samfunnshuset hvor alle kunne se dem, og første premie tilfalt Harald Hallstensen for utkast nr. 33 med motto: «Svartskog et tre for hver middelaldergård». Hver gård var markert i våpenet med en trekant i gull på sort bunn. Den 22. oktober 1975 vedtok kommunestyret å legge vinnerutkastet til grunn

155 for søknad til Kommunal og Arbeidsdepartementet om eget kommunevåpen for Oppegård. Og ved kongelig resolusjon av 6. august 1976 fikk kommunevåpenet endelig godkjenning med gull motiv på svart bakgrunn, og i flagg gult motiv på svart bakgrunn. Hver trekant i våpenet symboliserer jo et tuntre for hver middelaldergård, men i tillegg er det knyttet til en av næringsveiene som skapte levegrunnlaget for folk i Oppegård-skogen. De 17 middelaldergårdene som er symbolisert i kommunevåpenet er: Bålerud, Dal, Ekornrud, Greverud Vestre, Greverud Østre, Grønmo, Hvitebjørn, Kullebund, Kurud, Li, Oppegård Søndre, Oppegård Vestre, Oppegård Østre, Ormerud, Sjødal, Sætre og Vassbonn. Informant Tore Haugen og boken «Oppegård blir til». Vestby kommunevåpen Kommunevåpen for Vestby viser tre kløverbladkors i gull stilt to over en på rød bakgrunn. Disse symboliserer de tre kirkesognene i kommunen historisk sett, Vestby, Garder og Såner. Forslag til flagg ble godkjent med: I rødt tre gule kors, to over en. Våpen og flagg fikk kongelig resolusjon i statsråd den 18. juni 1982 og er tegnet av Bjørn Linnestad. (I dag er det 4 kirkesogn i Vestby, Hvitsten ble egen kirkesogn først ). Historien bak er: Etter at Oppegård hadde fått sitt kommunevåpen i 1976 tok kulturkonsulent Tor Skaflestad opp spørsmålet om ikke Vestby også burde få sitt eget våpen. Han tok derfor kontakt med Vestbys egen forfatter og lokalhistoriker Bjørn Linnestad med spørsmål om han kunne komme med noen ideer, og også tegne forslag til utforming. Linnestad syntes ideen om kommunevåpen var god, men hadde først innvending om at man kanskje burde utlyse en offentlig konkurranse. Kulturkonsulent Skaflestad mente imidlertid at Linnestad hadde så gode forutsetninger med sine historiske kunnskaper, at oppgaven derfor burde betros èn person. Linnestad tenkte, leste og undersøkte betingelser for å lage et kommunevåpen og la frem en rekke forslag for Riksarkivet men, som etter hvert ble forkastet. Et forslag som ble tegnet, men forkastet var med motiv av Bergfletteblad (Eføy). Den er eviggrønn og Linnestad mente det kunne ligge noe symbolikk i det, den har også sin nordlige vekstbegrensing i Vestby-området. Men forslaget ble ikke godkjent, og 153

156 Linnestad tegnet videre, og nå tegnet han et forslag med tre korsformer av kløverblad en korsform som er gammel, og som også inngår i Den norske kirkes våpen. Tegneren hadde hele tiden god kontakt med Riksarkivet, det ble flere besøk der og flere diskusjoner, men også god rådgivning, og man kom frem til at et kommunevåpen med de tre kløverbladkorsene i gull på rød bakgrunn kunne bli et godt kommunevåpen for Vestby. Forslaget til kommunevåpen fikk så sin vanlige kommunale behandling, hvor til slutt kommunestyret vedtok å oversende våpenforslaget til Kommunal og Arbeidsdepartementet med søknad om godkjenning. Svar kom via Fylkesmannen med beskjed om at Vestbys kommunevåpen var blitt godkjent i Statsråd hvor det fikk kongelig resolusjon den , og Vestby ble nr. to i Follo etter Oppegård. Informant Bjørn Linnestad og Vestby kommune. 154 Ås kommunevåpen Kommunevåpen for Ås har motiv fra Nøstvetfunn og viser en øks fra eldre steinalder. Våpenet fikk Kongelig resolusjon 23. juli 1982 med: «Tre sølv spissruter, stilt to over en mot rød bakgrunn. Kommunens flagg blir i rødt tre hvite spissruter, to over en. Motivet gjenspeiler arkeologiske funn i kommunen». Godkjent utkast til kommunevåpen for Ås er tegnet av Aase Weydahl-Ottesen, Truls Nygaard tegnet den profesjonelle utførelsen. Som både kommunepolitiker og som ansatt i Ås kommune var jeg aktivt med å sørge for at Ås fikk et kommunevåpen. Historien bak er: Som formann for Kulturutvalget i Ås i årene la jeg frem forslag om at Ås kanskje burde få et kommunevåpen slik som Oppegård. Ideen ble godt mottatt, og flere motiv ble diskutert: Et familiesegl fra Ås, en gammel ard fra Kroer eller noe fra Nøstvetfunnet. Riksarkivet ble kontaktet arden ble straks avvist, mens et funn fra eldre steinalder ble anbefalt. Geologen Steinar Skjeseth skaffet bilder av økser og hakker og støttet valg av steinalderfunn, noe Kulturutvalget også endte opp med. Etter formannsperioden i Kulturutvalget ble jeg ansatt som kultursekretær i Ås kommune fra 1. juni 1980, og arbeidet med å tegne ut forslag til kommunevåpen for Ås begynte. Det første forslaget var et enkelt omriss av tre Nøstvetøkser i et skjold som ble oversendt Riksarkivet. Men, svaret som kom var at her måtte man nok tenke heraldikk og komme inn til Oslo for å se på saken. Fra Ås Historielag kom det nå to ønsker om motiv for et kommunevåpen: Falsenstøtta eller en flintøks,

157 og i oktober 1980 kom en tegning fra historielaget med motivet «Hvit øks i treskaft på grønn bakgrunn»; et forslag som også ble sendt inn til Riksarkivet. I november samme år kom svar tilbake om at Ås kunne få bruke Kulturutvalgets forslag, en enkel Nøstvetøks som motiv i sitt kommunevåpen, men da i form av en heraldisk figur. Sitat: «Steinalderredskaper tilhører bestemte arkeologiske perioder og hører ikke til den heraldiske motivkrets og kan ikke tilrås godkjent som kommunevåpen. Et motiv som imidlertid kan minne om Nøstvetøksen (hakken) er den heraldiske spissrute» og det ble nevnt «eventuelt gull økser på svart bunn». Et nytt forslag ble tegnet, nå med tre spissruter tre «økser» i to over en og i antallet tre for våre tre kirkesogn: Ås, Nordby og Kroer. Mitt forslag var sølv i øksene for å illudere stein og rød bakgrunn for å symbolisere Nøstvetboplassen som om høsten kunne være full av rødbrunt løv. Ved besøk i Riksarkivet fikk vi nå høre at spissrutene var noe feil og et tredje forslag med enda spissere ruter ble tegnet og sendt inn. Det hele tok sin tid med flere besøk i Riksarkivet, og underveis var forslagene også utstilt i Ås bibliotek. Med det siste forslaget fikk vi svar tilbake datert : «Riksarkivet har ingen innvendinger mot det utkast til våpen for Ås signert Aa.W.O. Det er heller ikke noe til hinder for at man velger tinkturene sølv motiv på rød bunn». Heraldikeren Truls Nygård ble så kontaktet for å tegne ut våpenet ferdig for en søknad. Etter dette ble forslaget oversendt formannskapet og her vedtatt, og videre i møte 25. mars 1982 vedtok kommunestyret å sende søknad om godkjenning av kommunevåpen for Ås inn til Kommunal- og Arbeidsdepartementet. Svaret med godkjent og kongelig resolusjon for kommunevåpen for Ås kom via Fylkesmannen den og Ås fikk sitt våpen bare en måned etter Vestby. Aase Weydahl-Ottesen med dokumenter fra saken. Ås kommune har også ordførersegl 155

158 Ski kommunevåpen Kommunevåpen for Ski har tre hestehoder i sølv på blå bakgrunn hvor motivet henviser til det gamle navnet «Skeidi» for Ski. Skeid betyr et sted hvor en holder kappløp eller kappkjøring, og de tre hestehodene symboliserer denne opprinnelsen. Kommunevåpenet ble godkjent ved kongelig resolusjon den , etter Truls Nygaards forslag som bygger på Olav Dag Vikens utkast og merke med de tre hestehodene for Ski i Historien bak er: Olav Dag Viken i Ski var tannlege, men samtidig en svært kunst- og kulturinteressert Skibeboer som også malte på fritiden. Han var i tillegg en av stifterne av Ski Kunstforening i Da det nye rådhuset i Ski skulle innvies i 1975 tegnet Olav Dag Viken et «våpen» for Ski med nettopp de tre hestehodene som vi kjenner, men da ikke med en riktig heraldisk skjoldform. Dette merket ble brukt i forbindelse med innvielsen av det nye Ski rådhus, og Vikens utkast ble godt mottatt av politikerne i Ski. Senere ønsket kommunen å få dette godkjent som kommunevåpen, men før det kunne skje måtte det bli heraldisk riktig. For derfor å være sikker på at de heraldiske kravene kunne innfris ble Truls Nygaard i Østfold kontaktet, han var da leder av fylkets bildearkiv og en erfaren heraldiker og tegner. Truls Nygaard tegnet så et nytt forslag til kommunevåpen for Ski, nå med heraldisk riktig skjoldform, men fortsatt med motiv av hestene fra Olav Dag Viken. Fargene som nå ble valgt var sølv motiv på blå bakgrunn, i stedet for det opprinnelige gullfargede motiv med rødbrun bakgrunn. Nygaards forslag ble godkjent av Norsk Heraldisk Forening, deretter i Riksarkivet, for så å bli behandlet i kommunestyret og oversendt Kommunal og Arbeidsdepartementet med søknad om godkjenning. Skis nye kommunevåpen ble godkjent ved kongelig resolusjon i statsråd den med fargene sølv på blå bakgrunn, og i flagg som hvitt på blå bakgrunn. Politikerne i Ski har vedtatt klare regler for bruk av kommunevåpenet. Informant er Aase Kohls gjennom Ski Historielags kalender for

159 Nesodden kommunevåpen Nesodden kommunevåpen har en sølv spiss på blå bakgrunn som symboliserer spydspiss, seil og formen på halvøya og i flagget en hvit spiss på blå bunn. Våpenet fikk kongelig resolusjon den 12. desember 1986, og er tegnet av arkitekt Christian Doxrud. Historien bak er: Våren 1985 ønsket kommunen at Nesodden også skulle få sitt eget kommunevåpen og utlyste en åpen konkurranse med sikte på nettopp dette. Det kom inn hele 34 forslag fra skolebarn til etablerte kunstnere. Flere av forslagene dreide seg ikke uventet om variasjoner over halvøymotivet, fergesambandet og eikeløvskogen. I kommunen var oppnevnt en «våpenkomitè» som tilslutt samlet seg om tre forslag som ble sendt inn til Riksarkivet den for vurdering. I sitt svarbrev i desember kommenterer Riksarkivet alle tre forslagene slik: (sitat forkortet) «Fyr, akseptabelt motiv, men «fyr» er allerede reservert for Lindesnes kommune, og slik ikke aktuelt for Nesodden. Spiss: Korrekt motiv tidligere slektsvåpen, men ingen nålevende slekter og ingen andre kommuner å ta hensyn til. 3 issager: Er så karakteristisk at det kan benyttes, men må uttegnes annerledes.» Så konklusjonen var klar, forslaget med spiss tegnet av Christian Doxrud ble anbefalt. Den 20. mars 1986 vedtok kommunestyret Doxruds forslag med en stor sølv spiss på blå bakgrunn som forslag for kommunens våpen, og vedtaket ble oversendt Fylkesmannen for videre behandling i Kommunal- og Arbeidsdepartementet. I statsråd 12. desember 1986 fikk Nesoddens våpenforslag kongelig resolusjon med slik ordlyd godkjent i Riksarkivet: «Det våpen som Nesodden kommunestyre har vedtatt i møte 20. mars 1986 under sak 22/86, er et heraldisk korrekt våpen. Nesodden kommunes våpen blir: I blått en sølv spiss. Nesoddens flagg blir: I blått en hvit spiss.» Og videre: «En har intet å bemerke til tegningene av våpen, flagg og segl, datert og signert «August 1986, Chr. Doxrud». Tegningene er korrekte og vil bli å oppfatte som godkjent prøve på riktig utførelse av våpenet.» Den høytidelige kgl. resolusjonen ble meddelt kommunen via Fylkesmannen i brev av Men vinneren av konkurransen, arkitekt Chr. Doxrud, hadde allerede

160 april 1986 blitt kjent med at et av hans forslag hadde vunnet konkurransen og premien på kr Informant Åste Eggen og Nesodden kommunes arkiv Christian Doxrud opprinnelige forslag til våpen, flagg og ordførersegl. 158 Frogn kommunevåpen Kommunevåpen for Frogn viser konturene av Oscarsborg festning og Oslofjorden i en forenklet heraldisk form, og henviser til hendelsen 9. april Våpenet fikk Kongelig resolusjon 20. mai 1988 med: «Frogn kommunes våpen blir: I blått en sølv bjelke dannet med tindesnitt i overkant. Frogn kommunes flagg blir: I blått en hvit bjelke dannet med tindesnitt i overkant». Våpenet er tegnet av Truls Nygaard. Historien bak er: Hovedutvalget for kultur tok saken om kommunevåpen for Frogn opp i møte , senere behandlet i formannskapet 21. mai 1987 i forbindelse med 150-års jubileet for formannskapsloven. Kultursjefen ble her gitt i oppdrag å kontakte en heraldisk ekspert med tanke om å komme frem til et forslag/utkast til kommunevåpen for Frogn. Kultursjef Olav Sandsmark kontaktet tegner og heraldiker Truls Nygaard, og fikk Akershus Amtstidende til å gå ut med leserkonkurranse om forslag til motiv. Flere forslag kom inn og ble vurdert av Truls Nygaard. Han mente man her burde benytte den rikspolitiske betydningen kommunen hadde med Oscarsborg innenfor sine gren-

161 ser når kommunevåpen og flagg skulle velges, et symbolsk uttrykk med festningen som vakt og stengsel ved porten inn til Rikets hjerte hovedstaden. Truls Nygaard tegnet et forslag med en «bjelke» i sølv med et gitter under på tvers i et skjold som ble oversendt Riksarkivet. De ba i sitt svar om litt endring og «spissere gitter». Da dette ble gjort og forslaget gikk ut i avisen ble det mye diskusjon. Det var stor enighet om bruk av festningen, men å bruke et gitter i denne forbindelsen fikk en blandet mottagelse. Øystein Øystå, som gjerne så mange gjester komme til Drøbak ble redd for at folk kunne føle seg lite velkomne med et slikt gitter i selve kommunevåpenet. Etter en tid med noe diskusjon fikk kultursjefen tegneren til å lage et nytt utkast nå kun med bjelken i sølv uten gitter under. Da kom konturene av Oscarsborg bedre fram følte man, og med dette som motiv ble forslag til kommunevåpen for Frogn godt mottatt i folket og vedtatt i formannskapet. Kommunestyret behandlet saken den 12. oktober 1987 og vedtok å sende forslaget til Det kongelige Kommunal- og Arbeidsdepartement, som ga sitt endelige svar med godkjenning via Fylkesmannen den : Frogn kommunevåpen med Oscarsborg som motiv fikk kongelig resolusjon i Statsråd den 20. mai 1988 og nå hadde alle de seks Follokommunene sitt eget skjold sitt eget kommunevåpen. Sandsmark forteller at da arbeidet først kom i gang var det få aktører, raske beslutninger, og da Nygaards siste forslag kom til formannskap og kommunestyre gikk det enkelt og enstemmig igjennom. Men, det finnes også et gammelt våpen for Drøbak by: Sandsmark forteller at dette er tegnet av en tysk marinbiolog som kom til Drøbak på slutten av 1700-tallet. Og om denne marinbiologen har Tore Eriksen fortalt i en artikkel om Akvariet i Follominne (2013): «Han kom til Drøbak og begynte å studere kråkeboller i fjorden, og her traff han enken etter en Christen Carlsen; hun likte å gå i kirken å sette seg ved flygelet der. Han forelsker seg i henne, de gifter seg og bosetter seg i Drøbak. Han het Müller, og var mannen som oppdaget og ga navnet til «Drøbak-kråkebollen» som er «Strongulentitrotus Drobachiensis Müller». Og ikke nok med det, ifølge Sandsmark er det også han som har tegnet det flotte, gamle våpenet for Drøbak som i dag pryder galleriet i Drøbak kirke, rett foran orgelet. Et våpen som var noe i bruk helt til det nye overtok i 1988, forteller Olav. (Drøbak by ble slått sammen med Frogn i 1962.) Informant er tidligere kultursjef Olav Sandsmark, arkivansvarlig Arnesen i Frogn kommune og Tore Eriksen gjennom Follominne

162 Bilde av det gamle våpenet som pryder galleriet i Drøbak kirke, rett foran orgelet 160

163 Sesongåpning av Gjersjøelva natur- og kulturpark nå også kalt Oppegård «nasjonalpark» Av Harald Lundstedt og Bjørn Egil Jensen Onsdag 27. mai hadde Gjersjøelva natur- og kulturpark sesongåpning med samtidig åpning av tre nye tilbud. Nye tilbud av året er kvernhuset, turvei langs elva og en lokomobilsag med vernehus. Dette har vært mulig takket være et omfattende dugnadsarbeid og investeringer på mer enn en million kroner, gitt av gode samarbeidspartnere. Gjersjøelva natur- og kulturpark er utviklet på frivillig basis gjennom 24 år, fra oppstarten i Historien til prosjektet finnes i Follominne 2014, side Åpning onsdag 27. mai Harald Lundstedt, styreleder for Gjersjøelva natur- og kulturpark, ønsket de mer enn 100 fremmøtte velkommen til en samlet åpning av natur- og kulturparken under Oppegård kommunes 100-års jubileum, inklusive tre nye tilbud. Dette har vært mulig takket være mange tusen timer med frivillig arbeid, samt bidrag fra mange samarbeidspartnere. Grunneier Fred Hallager Juul har stilt grunn og bygninger til disposisjon, samt bidratt med store pengebeløp. Også takk til Sparebankstiftelsen som har bidratt med kroner, til Oppegård kommune som har bidratt med kroner og Rotary Oppegård som har bidratt med kroner. Harald fortalte også om de ambisiøse planene for ytterligere å videreutvikle anlegget. Se også under for nærmere informasjon. Ordfører i Oppegård kommune, Ildri Eidem Løvaas benyttet anledningen til å gratulere og foretok så den offisielle åpning. Hun fremhevet bl.a. frivilligheten og dug- 161

164 nadsarbeidet som svært viktig for den lokale identiteten, og hun var meget positiv til det arbeidet som ble gjort opp i mot skolene. At natur- og kulturparken er nå blitt en viktig kulturminnedestinasjon. Deretter gratulerte to av bidragsyterne med åpningen; Anne Kleven (Sparebankstiftelsen) og Kristin Juul Tonga (Oppegård Rotaryklubb). Anne Marie Hval Grøgaard, leder for Søndre Aker Historielag var også blant gratulantene. Anne Marie Hval Grøgaard, lederanne Marie Hval Grøgaard, leder Åpning 27. mai: Ordfører Ildri Eidem Løvaas (Oppegård kommune) åpner nyanlegget, Harald Lundstedt til høyre. Lokomobilsag og nytt vernebygg Lokomobilsager er sager som kunne flyttes dit hvor tømmeret ble hogd. For å transportere de tunge lokomobilsagene krevdes bruk av 6-8 hester. Og historien kan kort fortelles som følger: På første halvdel av 1800-tallet ble det gjort store fremskritt med utviklingen av lokomobiler, dvs. flyttbare dampmaskiner til å drive sagbruk. De ble mer brukervennlig, mer kompakte og lettere, samt at de ga mye mer effekt. Lokomobilsagene var nå blitt en sterkere konkurrent til vannsagene. De første lokomobilsagene kom vanligvis fra England, men i 1850 kom den første norske dampmaskin produsert ved Myrens Verksted i Christiania. 162

165 På Ljansbruket kom den første lokomobilen i år 1900 og ga arbeid til 20 mann. I 1901 kom neste sag som ga arbeid til 15 mann. Disse to sagene sto ved Langstrøm og i Hvervenbukta. Totalt disponerte Ljansbruket over 16 lokomobiler plassert rundt omkring i deres store skogseiendommer. Lokomobilsagen på plass i det nye vernebygget. Skorsteinen ligger vannrett, i transportstilling. Ellers måtte vernebygget vært dobbelt så høyt. Lokomobilen er utlånt fra Follo Museum og har hatt sitt virke i Frogn kommune. Kvernhuset Mange gårder utover landet hadde sin egen vassdrevne kvern hvor man malte korn til eget og til andres bruk. Så også for Ljansbruket. Ved Gjersjøelva var det i 1885 to møller i drift som til sammen malte vel 500 tonn korn tonn ved Øvre, og 340 tonn ved Nedre mølle. Den nederste mølla måtte rives da kraftverket i Øvrefall ble bygget i 1915, og vi ser fundamentene etter den øvre mølla ovenfor den gamle kraftverksbygningen. Kvernsteinene ble utsatt for stor slitasje og mye finknust stein blandet seg i melet. Derfor ble det også etter tid stor slitasje på tennene til folk. Jo større kvernsteinene var, jo mer finmalt ble melet. Før kornet kunne males måtte det tørkes - også i tidligere tider. Ved Nedre mølle lå det korntørkeri som vi kan se av Erling Falchs tegninger fra Korntørka lå ofte litt unna andre bygninger på grunn av brannfaren. Nå er det bare rester av grunnmuren å se. For å ta vare tradisjonene er det nå bygget et lite kvernhus med vesentlig mindre dimensjoner enn opprinnelig, både for hus og møllesteiner. Kvernhuset er beregnet å kunne romme en hel skoleklasse for å male eget korn til vassgraut. Vassgraut er som kjent grøt kokt på vann og mel fra enten bygg, hvete eller rug, tilsatt litt salt. Dette vil nok bli en ny matopplevelse for de fleste! 163

166 Kvernhuset fotografert utvendig og innvendig, med en av de opprinnelige kvernsteiner i forkant. Kvernhuset er beregnet å kunne romme en hel skoleklasse hvor man kan male sitt korn. Gangvei fra Oppgangssaga (Gurisaga) til alle kulturminnene langs Gjersjøelva Nå kan man besøke alle minnene i Gjersjøelva uten å måtte gå via Gamle Mossevei. Denne gangveien er også et ledd i at 2015 er Friluftslivets år. Gangveien starter med bro over Gjersjøelva, og går videre opp langs elva. Nye planer på gang Det er mange planer for ytterligere å videreutvikle anlegget, og nye samarbeidspartnere er allerede kontaktet. Noen eksempler: Arbeidet med å synliggjøre barokkhagen til herregården Stubljan ved Hvervenbukta er allerede i gang. Den ligger i området rundt ruinene etter at gården brant i

167 Her er det etablert et samarbeid med Søndre Aker Historielag. Målet er at Oslo kommune tar ansvar for å finansiere arbeidet. Oslo kommune er i gang med å regulere en gang/sykkelvei mellom Hvervenbukta og Ingierstrand, og vi blir tatt med i arbeidet. Denne vil bli koplet til den nye gangveien som nå går gjennom området, og bli en del av parkens helhet. Natur- og kulturparken disponerer også smia og smedboligen fra 1600-tallet ovenfor småbåthavna. Kanskje kan vi få til en enkel kafévirksomhet i den gamle smia? Smedberget, smia og smedboligen fra 1600-tallet, fotografert i dag. Visninger og demonstrasjoner: Hver sommersesong arrangeres ca. 25 visninger med demonstasjon og visninger. Den kulturelle skolesekken er en viktig del av kulturparken og skoleklasser fra Oppegård og Oslo utgjør en stor del av de besøkende. Terminliste for demonstrasjon og visninger finnes på Hjemmesiden til Oppegård Historielag. Nytt skilt. 165

168 Bokmelding Glimt fra Hølens historie gjennom 300 år Fra storhetstid på 1600-tallet til innlemmelse i Vestby Boken er skrevet av Hølen beboer Ingvar Dahl, en flittig forfatter også her i Follo-minne. Boken samler 300 år med lokalhistorie, og her er noen av de viktigste «glimt» fra Hølens rike historie: Hølen oppsto som et lite bysamfunn under siste halvdel av 1600-årene. Grunnlaget var sagbruksdrift, trelasthandel og skipsfart. Området rundt Den Fredrikshaldske Kongevei ble senere stedets handelssentrum og distriktets knutepunkt. Smålensbanen med bro (viadukt) over Hølen sto ferdig i Avgifter fra brennevinssamlaget, som åpent i 1898, gjorde at kommunen kunne tilby landets laveste skattesatser. Det førte til økonomisk oppsving ved at trelasteksportører og andre næringsdrivende etablerte seg på stedet. Hølen fikk elektrisk energi, ny skolebygning og tidsmessig vannforsyning. Under den tyske okkupasjonen sørget Quisling-regimet for å innlemme Hølen i Vestby 1. juli Stortinget vedtok i 1946 å opprettholde nazivedtaket. Boka er ført helt fram til vår moderne tid, og over 160 fotografier og tegninger bygger opp om og viser glimt fra stedets historie. Boka bygger på åtte artikler om Hølens historie og trykt i Follominner fra

169 Kulturminner i Follo-skauene Oppegård og Ski historielags kulturminneposter i Turorienteringen Skautraver n 2015 Av Elin Aas og Egil Wenger Også i 2015 har historielagene i Oppegård og Ski samarbeidet med Skautraver n om «Historiske poster», hvor åtte poster er lagt til et kulturminne. Ved posten er det satt opp en tavle der en finner informasjon om kulturminnet, tavlene er utarbeidet av historielagene i Oppegård og Ski. Kolbotn & Skimt Orienteringslag som arrangerer Skautraver n ble utropt til «Årets tur-o-arrangør 2014» av Norges Orienteringsforbund. Overrekkelsen skjedde i forbindelse med forbundets tur-o-seminar på Gardermoen lørdag 31. januar I sin begrunnelse for tildelingen sier juryen blant annet: Aktiv markedsføring med gode oppslag i lokalpressen Samarbeid om kulturminneposter med historielaget Økning i salg av Tur-O-konvolutter med 23,7 prosent fra 2013 til Doggebu (Grønliåsen, GPS-posisjon: N / E ) Du står like ved en tradisjonell samlingsplass for speiderne i 1. Kolbotn speidertropp. Roverlaget hadde ved flere anledninger like etter krigen benyttet speiderhytta på Sterkerud som overnattingssted. Laget ønsket seg et sted nærmere Kolbotn. Et av lagets medlemmer anbefalte plassen på den idylliske kollen ved Snipetjernet. Ganske snart ble det tatt kontakt med grunneier Sundt på Fløysbonn gård om å få råderett over et stykke av skogen, med tanke på bygging av et skogshus som tilholdssted for speiderne. Sundt gikk med på dette, og ikke lenge etter var byggingen i gang. Hytta ble satt opp på dugnad, og sto ferdig i De som ikke kunne legge inn sin andel ved hjelp av arbeidsinnsats, betalte en «skjerv» for «eierandelen» i stedet. 167

170 Bygningsmaterialene ble anskaffet og kjørt inn på gårdsveien til Taraldrud, lempet av ved sti/veikrysset ved sørenden av Snipetjern, og båret opp til byggeplassen meter nordover i skogen. Hytta fikk allerede i byggeperioden navnet «Doggebu». Navnet stammer fra ordet «dogg» som var en lokal betegnelse på kaffe kokt på kjele over et bål. Hytta var på ca. 30m 2, og med 2 stk. «hems» på tilsammen 10m 2. Senere er det oppført et tilbygg, som danner en vinkel mot det første bygget. På 1970-tallet ble avtalen med Sundt omgjort til kjøp, og 1. Kolbotn roverlag er i dag eier av Doggebu, med ca. 4 mål skogstomt. Doggebu, Kolbotn Roverlags hytte. Jorddammen (Svartskog sør, GPS-posisjon: N / E ) Du står på en demning av jord og stein, som på tallet, sannsynligvis også før det, demmet opp vann for drift av en kvern nede ved Pollevann. Tilsiget til dammen var antagelig ikke godt nok i de tørrere periodene. Ca 100 m mot nord, i skråningen mot øst, finnes restene av en vannrenne, hvor dammen etter behov kunne tilføres ytterligere vann fra nærmeste myrområde/bekk mot nord-øst. Det er rester etter et eldre veifar på andre siden (mot vest). Denne veien hadde trase over damkrona, og fortsatt i ei kløft opp skråningen, over høyden, hvor det finnes rester etter en mulig gravplass (gravrøys), og fram til oldtids-/og middelaldervei 168

171 rett på andre siden av høyden. Det er de samme gamle veitraseene vi finner på langs av Svartskog. Ca 100 m sørover fra der du står nå (følg stien) vil du finne restene etter grunnmurene på plassen «Jorddammen». Det er grunn til å anta at plassen fra starten av var en damvokterbolig, og at brukeren hadde som oppgave å styre tilgangen på vann til dammen, og vannuttaket gjennom damporten, til kverndriften, på vegne av eierne av Fålegårdene. Etter at dammen gikk ut av bruk, ble plassen bebodd av husmenn fra Mellom-Fåle. Folketellingene fra midten av 1800-tallet til og med 1900 viser dette. Bilde2: Jorddammen, en imponerende demning av jord og stein. Nybråten (Svartskog sør, GPS-posisjon: N / E ) Den gamle «Akershusiske stua» du ser ved denne posten, er gjenstående bygning på plassen Nybråten. Det er påvist at folk bodde her fra 1840-tallet, og i alle fall fram til etter år Opplysningene stammer i hovedsak fra folketellingene, så plassen kan godt ha vært bebodd både før og etter det. Etter krigen ble plassen brukt av jentespeiderne i Nordby (NSPF), og senere utleid til jentespeidere fra Kampen i Oslo (KFUK). Det ble dannet en foreldreforening for jentene, som restaurerte hytta og satte inn peis. Dette ga mulighet for overnatting både sommer og vinter. Plassen ble derfor svært populær og flittig brukt. Jentene var nok spennende objekter for bygdas gutter. Etter uforsiktig bruk av ild, som førte til branner her to år på rad, ble plassen stengt av grunneieren og fraflyttet av speiderne i

172 Ser man seg om i terrenget rundt plassen, er det ikke vanskelig å se at denne har hatt en del mål med dyrkningsmark (ett mål er 100m 2 ). Uthuset/låven, og utedoen, sto nordøst for huset, og gårdsbrønnen ser ut til å ha vært nær gårdsveien mot nordvest. Nybråten hørte inn under Søndre Fåle, og gårdsveien kom inn fra sør (nedenfra). Plassen hadde nok også veiforbindelser nordover og inn i Oppegård, både via plassen Østli (på grensen mot Oppegård), og via Labråten til Sjødal i nordvest. En vei fører også til Gjersjøen i nord-øst, nær Tangen (på grensen til Oppegård). Nybråten, bak panelet skjuler det seg en enda eldre «Akershusisk stue». Jernaldersamfunnet i Sandbuktskogen (Hvitebjørn, GPS-posisjon: N / E ) Tidlig på 1990-tallet påviste Ole Rojahn og Øyvind Myhrvold terrasser og tufter i skogområdet mellom Bestemorstranda og Ingierstrand. De ble etter hvert datert til tiden fra ca. 800 år f.kr. til ca. 400 år e.kr. Ca. 300 tufter ble etter hvert registrert, stort sett mindre enn 10 m2 på hver. På denne kollen er det mulig å identifisere 3 tufter, hver av dem ganske små i utstrekning. En av tuftene er i forkant av kollen du står på. Den synes bare ved en oppbygd steinkant mot vest. En annen ligger på kollene ca. 20 m mot sør, og en 3. i bakkant av kollen, litt lavere mot skogen i øst. Det har ganske sikkert stått byggverk på tuftene i sin tid, hva slags er ikke mulig å si. Den i bakkant 170

173 har formodentlig vært en boligenhet. Fosfat- og pollenprøver tatt i andre deler av området viser menneskelig aktivitet som nevn ovenfor, og igjen på tallet, og i nyere tid, jf ferieaktivitetene på 1900-tallet. Ytterligere arkeologiske utgravinger, har bare delvis gitt bekreftelse på den første bosettingsperioden. Det er ikke påvist hva slags bosetting som har vært her, vi kan bare spekulere på det, og avvente mulige framtidige utgravinger. Området er fredet som kulturminneområde, så steinsettinger m.v. må ikke berøres/forflyttes. Q hytta (Granerud, GPS-posisjon: N / E ) Posten ligger ved Q-hytta, et velbrukt og viktig minne fra siste verdenskrig. Det lille, enkle skuret spilte en viktig rolle vinteren Motstandsbevegelsen vokste seg stadig sterkere gjennom krigsårene, og ut fra denne oppsto Milorg som en militær kamporganisasjon. I 1942 ble Norge delt inn i 23 Milorg-distrikter. Først i begynnelsen av 1943 kom Ski og omegn med i denne organiseringen og ble en del av D11. Det ble bygd opp en ordentlig organisasjon med Anton Huseby som områdesjef for gruppe (som besto av Ski, Oppegård, Kråkstad, Enebakk, Spydeberg og Hobøl) Et såkalt Q-lag ble opprettet etter distriktsordre av 2. november 1944 (der Q henspeiler på kamuflasje). Hensikten var å skape veløvde og sammensveisede avdelinger innenfor Milorg. Soldatene ble tatt ut av det sivile liv og lagt på skauen som heltidssoldater. Q-laget fikk satt opp den hytta vi står ved, en hytte på 12 kvadrat- Q-hytta i tidligere tider før restaureringen startet. 171

174 meter. Den lå fullstendig i ville skauen, ikke en sti førte dit den gang og den var svært vanskelig å finne. Her bodde 12 mann gjennom hele vinteren Det ble montert doble køyesenger i tre høyder langs den ene veggen der guttene kunne sove. Dagene besto av øvelser og trening, og siden flydroppene fra og med 1944 fant sted i Gaupesteinmarka, ble det Q-laget som tok seg av disse. Flyslippene skulle sørge for tilstrekkelig med våpen og utstyr til Milorgsoldater over hele landet. Det ble opprettet en luftbro fra England til Norge, i alt 1100 allierte fly deltok. Område mottok sju vellykkede dropp i Gaupesteinmarka, ett på Breimåsan som først ble valgt og seinere seks på Orremåsan lenger inn i marka. Den var et langt sikrere droppsted og hadde dessuten en trygg lagerplass: «Helvete» i Svartbekken, like nord for måsan. Der kunne man henlegge våpen, ammunisjon og sprengstoff til viderefordeling og transport fant sted. Da krigen var slutt, hadde Q-laget tatt imot våpen og utstyr til 1000 mann, hjulpet to Linge-karer videre og båret utstyr til mange også Oslogjengen med Gunnar Sønsteby i spissen. Det er speiderne i 1. Ski som nå benytter Q-hytta. Den har vært restaurert flere ganger og blir tatt godt vare på. Demningen i Sagbekken (Bukkesti Syd, GPS-posisjon: N / E ) Posten ligger ved en steinsetting. Vi hører vannmassene passerer gjennom et rør under oss. Vi er ved Sagbekken, bekken som renner ut fra Karlsrudtjern, drar vestover ned Sagdalen mot Slora, havner i Fosstjern og derfra videre mot Oslofjorden. Steinsettingen vi står ved er restene av en demning som skaffet vann til en opp- Rester av en demning, med O-flagg og Info-tavle. 172

175 gangssag lenger nede i bekken Mørksaga. Rester av denne kan fremdeles beundres! Helt fra midten av 1700-tallet har det vært saget tømmer her ved Sagbekken. Navnet på en plass like ved, Dammen, forteller om virksomheten her. Ser vi på høydekurvene i kartet vi har med, ser vi at demningen ville kunne samle store mengder vann noe som var nødvendig for vannsagas kapasitet. Vannsaga ble kjent og tatt i bruk i Norge allerede på 1500-tallet, og noen av de første vannsagene ble etablert i Sørmarka. (Siggerudsaga er fra 1520), Driften ble lenge regulert ved at sagene fikk tillatelse til å sage et visst antall bord såkalte kvantumssager. Bekken og vannrettighetene her tilhører Mørk (Hougen) gård i Ski, nåværende eier er Halvor Mørck. Forfedrene har nyttet saga på forskjellig vis. På 1850-tallet ble det en oppsving ved at en mann som giftet seg til gården hadde bred erfaring med tømmer og sagdrift. Han kjøpte opp skog på rot og fraktet det frem til saga. Vannsaga var i drift frem til ca Da ble saga flyttet nærmere gården og man gikk over til motorisert drift. Sletta (Finstadmarka, GPS-posisjon: N / E ) Posten ligger i skogkanten, og inne bak noen trær kan vi se en grop med pent oppmurte vegger. Like ved finnes gamle, råtne tømmerstokker. Det er restene etter den gamle potetkjelleren til husmannsplassen Sletta. Tuftene etter de andre husene på plassen ligger lenger opp langs veien der en rekke bikuber står i dag: én hustuft på hver side av vegen og øst for bikubene ser vi den gamle gårdsbrønnen. Vi forstår av den solide muren i potetkjelleren, at det å oppbevare poteter frostfritt, var en viktig og nødvendig sak for menneskene som bodde her. Det som har vært av dyrket mark, er nå helt igjengrodd. Så sent som i 1970-årene var det åpen mark og et gammelt epletre rundt hustuftene. Gnr. 62 Holstad i Ås kommune hadde to husmannsplasser: Nordenga og Sletta. Sletta må ha blitt til tidlig på 1700-tallet og var husmannsplass fra ca 1720 til Det ble flere ganger kalt «Slutten» i kildene, noe som kan tyde på dårlig livberging? Ved en synsforretning i 1755 ble det stadfestet at stua var helt nedråtnet og bare kunne brukes til ved. Fjøset var blitt revet og Samuel Holstad hadde satt opp nytt. Den første husmann vi kjenner til på Sletta var Lars Jørgensen, hans datter Kirsten ble født her i Senere bodde Johannes Simensen her med familie. Fra midt i 1790-årene kom Otter Persen hit. Han døde på Sletta i Flere andre er bosatt på Sletta etter dette. Jens Larsen, f. ca 1744, var gift flere ganger, siste gang med Ingeborg Halvorsdatter. De beholdt Sletta til Jens døde her i Den siste husmannen vi kjenner til i Sletta, er Anton Hansen, f. ca i Kråkstad. Han var gift med Kristine, født i Son. De bodde her i

176 Kjensli (Granerud, GPS-posisjon: N / E ) (Tjernsli/Tjennsli/ = lia ved tjernet eller tjennet) Vi står ved ruinene av husmannsplassen Kjensli, murrester stikker frem på den tilvokste plassen, en gammel kjeller er fortsatt synlig, men skogen er i ferd med å overta. Kjensli var husmannsplass under gnr. 10, Vien, i Hobøl kommune. Vien hadde i sin tid 6 husmannsplasser: Kjensli, Viensbråtan, Myrvoll, Nordveien, Bergerud og Bjønnåsen. Husmannsvesenet var på sitt meste rundt 1850 med plasser, i 1890 var det sunket til omlag og i 1920 var det bare 8000 tilbake. Ved murrestene som her stikker frem, har det stått flere hus; her har mennesker levd i flere generasjoner, strevd med plikttjeneste på gården og ellers klart seg som best de kunne. Kjensli var bebodd i hvertfall i 1920-årene, men ble revet etter det for å unngå at omstreifere bosatte seg i marka. På bildet under ser vi en av de siste som bodde her husmannen Teodor i Kjensli. Han er fotografert på trammen i 1915, bare to måneder før han døde. Det er Petter Berg som er på besøk. En annen som bodde her på slutten av sitt liv var Kristian Tyrigrava, her fotografert rundt Kristian, som kunne utrette «undere» og etter sigende hadde svarteboka, men ingen fikk noen gang se den. Kristian var født i Oslo, men kom tidlig til Kråkstad og var husmann under gården Rud. Etter at han ble enkemann, dro han tilbake til Oslo men mistrivdes. Han flyttet tilbake til skogene rundt Vientjern og tilbrakte sine siste år på Kjensli. Han døde i

177 Årsmelding 2014 Akershusmuseet Avdeling Follo Museum Museumsåret 2014 Follo Museum har i 2014 fått «nødtørftig ansiktsløfting» både ute og inne. Besøkende ser et vennligere og åpnere museum. Museets uteområder er blitt en attraksjon. Ny lekeplass er anlagt utenfor administrasjonsbygningen den har gammeltraktor og kopi av stokkbåten fra Gjersjøen. Det bygges ny residens til museets kaniner neste år får de også selskap av høner. Dette sammen med tynning av skogen gjør museet godt synlig fra veien. Det er morsomt å se at dette området tiltrekker fedre med barn. En attraksjon ute var også den orginale 4,6 meter lange stokkbåten fra Gjersjøen; den lå en periode i konserveringsbad langs hovedbygningen. Store oppslag og bilder fortalte om den 800 år gamle båten og konserveringsprosessen. Stokkbåten ble sendt til frysetørring i Gøteborg før den i 2015 kommer tilbake for å stå i klimaregulert monter på kulturhuset Kolben i Oppegård. Den 800 år gamle stokkbåten på utstilling i kulturhuset Kolben i forbindelse med Oppegård kommunes 100-årsjubileum. En kopi av stokkbåten på Pollenvannet. Kopien er nå på plass på lekeplassen ved inngangen til Follo Museum. En aktiv gjeng fra Oppegård historielag har påtatt seg oppgaven ved å pusse opp og huse lokomobilsagen (fra Hallangen); fantastisk for museet å ha slike medhjelpere. 175

178 Se også annen artikkel i årboken for ytterligere informasjon om lokomobilsagen. Holstadskolen er malt og tilbakeført til opprinnelig farge. Arbeidet er utført i samarbeid med Riktig Restaurering Akershus (husvask- og malingskurs). Resterende arbeid er utført av Follo Museum. Administrasjonsbygningen har fått nyinnredet kombinert møterom/spiserom i biblioteket. Den gamle utstillingssalen er pusset opp. Rommet egner seg nå til både foredrag, arrangementer og utstillinger. Den nye salen ble innviet med maleriutstilling. Flere store arrangement er nye av året: Bygningsvern- og håndverkerdag i mai, foredragsrekke med tema mat og drikke i oktober og Kunst- og håndverkstorget i november. De faste arrangementsdagene har vært godt besøkt. Mer aktiv bruk av internett og sosiale medier ga resultater. Grunnlovsjubileet ble markert; særlig nevnes årets Olsokarrangement der foredraget, ved Per Edgar Kokkvold, satte ytringsfrihet og demokratiets ansvar i våre dager på dagsorden, Miniatyrtablåer over Alf Prøysen diktning, laget av «Team Slottekollen», fikk plass i Holstadskolen og markerte 100-årsminnet for Alf Prøysen.. Roald Amundsens hjem, Uranienborg, ble organisatorisk underlagt Follo Museum igjen. Kyststien går over eiendommen og tilfører nye gjester. Museets frivillige er en uvurderlig ressurs og de fleste av museets arrangementer og oppryddinger ville vært umulig uten dem. Fornying Oppstart på planlegging av ny, stor utstilling: «Hollendertid i Follo kulturmøter» i samarbeid med Akershus fylkeskommune, fylkesarkeologen. Reklamehefte for utstillingen er utarbeidet av Akershus Fylkeskommune og Follo Museum. Forvaltning Follo Museum er en avdeling i det konsoliderte Akershusmuseet med enhetene Friluftsmuseet på Seiersten, inkludert O. B. Hansens trykkeri, Drøbak hjelpefengsel og Tåkeklokka på Elleskjær. I tillegg Uranienborg Roald Amundsens hjem (RA) og Son Kystkultursenter. Strategiplanene for Akershusmuseet og for stiftelsen Follo Museum ligger i bunn for videreutviklingen av avdeling Follo Museum. Fotoavdelingen har bistått SKKS med produksjon av utstilling. 176

179 Vern og vedlikehold Opprusting av museets adm.bygg: Reparasjon av takutspring, søndre langside. Utstillingssalen i admbygget er utvidet og pusset opp. Biblioteket utvidet og ferdigstilt. Kontor med enkelt fotoatlier for museets fotograf etablert. Nytt serverrom. Nødvendig ombygging i kontor-containerne i henhold til arbeidstilsynets pålegg. Antikvariske bygg: Holstad skole og Blikkenslagerverkstedet er utvendig vasket; i samband med RRA kurs. Holstad skole malt. Rutinemessig vedlikehold. Takrenner rensket. Uteområdet: Museets utearealer opprustet. Ny lekeplass etablert med traktor, kopi av stokkbåten fra Gjersjøen, og andre «naturlige ingredienser». Plassen har vist seg attraktiv for fedre med barn. Nytt kaninhus bygges, sponset av JI-Bygg AS i Vestby. Uranienborg Roald Amundsens hjem: Forebyggende tiltak utført på hovedbygningen, vaktmesterboligen og ishuset. Roald Amundsen hjem ligger til behandling med tanke på fredning av anlegget. Samlinger Follo Museum har fortsatt inntakstopp for å komme ajour med gjenstandsregistrering; fortsatt etterslep. 363 gjenstander er publisert gjennom digitalt museum. Større gjenstander, 15 paller, overført til opphold på Akershusmuseets Fellesmagasinet på Fetsund. Klesplagg fra Follo Museum var case ved kurs/arbeidsuke for Akershusmuseets gruppe ansatte innen samlingsforvaltning. Konserverende behandling av stokkbåten fra Gjersjøen i Oppegård avsluttet. Stokkbåten fraktet til laboratorium i Gøteborg for frysetørking; den skal senere stilles ut i kulturhuset Kolben i forbindelse med markering av Oppegård kommunes 100 års jubileum. Universell tilgjengelighet Tiltak for universell tilgjengelighet er med i planer for videre utvikling av Follo Museum. Immateriell kulturarv Museets arrangementer er forankret i kunnskaps- og tradisjonsoverføring; som f.eks. Bygnings- og håndverksdagen, Barnas dag, Huskonserten, Førjulsdagen og Gå Julebukk. 177

180 I samarbeides med SAFFA (samarbeidsorganet for folkemusikk og folkedans i Akershus) presenteres tradisjonsmusikken i Follo. Håndverkerkursene og Håndverksdagen i samarbeid med RRA har overføring av tradisjonskunnskap som et av formålene. Forskning Museet har ingen spesifikke forskningsprosjekter, men bidrar bl.a. med å framskaffe lokale kilder og kunnskap til neste års utstilling om hollendertid i Follo. Det samme gjaldt grunnlovsjubileet i Museet hjalp også en familie fra Oppegård som fant en gammel flaskepost i Torghatten med å tyde, tolke og oppspore opplysninger om personer nevnt i flaskeposten. Navnene ledet til kjente familier i norsk næringsliv. Oppdrag for eksterne Konservering/restaurering av Kirkeskipet i Drøbak kirke ble inneværende år utført ved Follo Museum. Arbeidet utført av museets direktør; Kildegranskning rundt skipets historikk utført. Dokumentasjons- og innsamlingsarbeider Fotodokumentasjon ved museets fotograf: «Møteplasser i tilknytning til trafikkale knutepunkt». Publisering Øyvind Larsen: «Motorsagbedriften Jo-Bu». Artikler som føljetong i Pensjonistnytt Anne Birgit Bævre: «Mattradisjoner i Follo fra velling og grøt til sushi av norsk sjømat». Follominne «Fra ubetalt bondekvinne og husmor tilhøytlønnet karrierekvinne eller? Artikkel i boka Ti sterke kvinner og 1 taper Formidling Grunnlovsmarkering ved Follo Museum Omvisninger i friluftsmuseet opplyste også om tidsperioden og tidsånden , om sorenskriver Christian Magnus Falsen, og at lokalbefolkningen hyllet kong Christian Fredrik med eikeløvkranser da han red mot Drøbak. Børsumbygningen var pyntet til fest. I skolestua ble det fokusert på kunnskap, lese- og skriveferdigheter som viktige forutsetning for samfunnsdeltakelse og demokrati. «Kongeriget Norges grunnlov» henger på veggen i skolestua. 178

181 Akershusmuseets vandreutstilling «Frihet, likhet og brorskap» ble vist utendørs ved arrangementer. Fire arrangementer hadde tema mot grunnlovjubileet. Arrangementer 02. mars Fastelavn, eventyrstund, åpne utstillinger, fastelavnsris, fastelavnkafé 11. mars «Krigshandlingene i 1814 konsekvenser for Drøbak og Frogn» Foredrag ved Trond Svandahl, historiker. Samarbeidsarr. Frogn historielag og Follo Museum 04. mai Håndverk- og bygningsverndag og Jo-Bu marked søndag, åpen dag Håndverksdag 4. mai: Smed i arbeid. 06. mai «Hollendertrafikken på 1600-tallet, spesielt med henblikk på Drøbak og Frogn». Foredrag v/aslak Kittelsen, historiker. Samarbeidsarr. Frogn historielag og Follo Museum 25. mai Barnas Dag I tillegg til tradisjonelle aktiviteter, musikk og dans var Børsumbygningen pyntet til fest. 10. juni Kulturskolens 1814-konsert Kor, musikere og dramagruppe fra Frogn kulturskole opptrådte med norske musikkstykker. Konserten startet kl

182 15. juni Prøv deg som arkeolog, Brødbakst, Eventyrstund. Gratisarr. 29. juli Olsok Foredrag, konsert og Olsok-messe hadde utgangspunkt i verdier uttrykt gjennom Norges grunnlov, og Alf Prøysens tekster. «Frie menneskers privilegium: Å bli styrt av sine tjenere» Foredraget ved Per Edgard Kokkvold påpekte viktigheten av respekt for alminnelige mennesker, ytringsog trosfrihet, retten til å si det andre ikke liker å høre. Barnas dag 25. mai: Klesvask i stamp. Kokkvold er tilhenger av det frie, egalitære samfunn, som han frykter er i ferd med å forvitre. Han oppfordret oss alle til å ta standpunkt; til å våge å stå fram med det vi tror på si til massen hva vi mener og selv blant konger mene vårt. «Grunnlovsblikk med Prøysensk vrangbord» Konserten ved Tori Teigen og Pål Rullestad, tok utgangspunkt i verdier som ble uttrykt gjennom grunnloven, og ble belyst gjennom tekster av Alf Prøysen. Olsokmesse ved Dag Kjetil Hartberg 22. aug. Visekveld Sanggruppen «Kraftpatriotene» framførte lokalpatriotiske Drøbakviser. Jørn Simen og Zakarias Øverli sang viser av Alf Prøysen. Arr. Follo Museums Venner m.fl. 30. aug. Veteranbiltreff 16. sept. Kulturminnedag: «Om Husmannsvesen og husmannsslekter i Frogn». Foredrag ved Chr. H. Holm og Reidar Breivik. Arr. Frogn historielag i samarbeid med FM 20. sept. Kulturminnedag: Rusletur til husmannsplasser i Solbergbygda Arr: Frogn historielag i samarbeid med FM 180

183 09. okt. «Brennevin er sunt» Oktoberkveld på Follo Museum Foredrag ved Torkjell Berulfsen. Mat og tematisk riktig drikke 12. okt. Utstillingsåpning: Maleriutstillingen «Roald Amundsen landskap og portretter». Av Tone Linn Holtan 16. okt. «Diskurser om svigermor» - Oktoberkveld på Follo Museum Foredrag ved Gjertrud Sæther. Bløtkake og kaffe. 23. okt. «Øl og Øl-tradisjoner» Oktoberkveld på Follo Museum Foredrag, pinnekjøtt og tematisk riktig drikke ved Jan Vardøen Oktoberkveld (23. oktober) med «Øl og Øl-tradisjoner» på Follo Museum. 21., 22., 23. nov. Kunst og Håndverkstorget Kunsthåndverkere fra Folloregionen 20. og 30. nov. Husflidsmarked 02. des. «Kirkebakken». Foredrag ved Carl Gervin. Arr: Frogn historielag i samarbeid med Follo Museum 07. des. Førjulsdag Julestrie i gamle hus. Familiedag. 28. des. «Gå Julebukk» på Follo Museum Førjulsdag 7. desember: Julestria i gamle hus. 181

184 Utstillinger «Frihet, likhet og brorskap » Akershusmuseets vandreutstilling Maleriutstilling: «Roald Amundsen landskap og portretter» Av Tone Linn Holtan, Oppegård Fra jord til bord Husmannsliv og Alf Prøysens verden. Miniatyrtablåer. Laget av «Team Slottekollen» Tilbud til barn/unge, eldre og flerkulturelle Tilbud gjennom den kulturelle skolesekken: Opplegget «Arkeolog for en dag» og «Skoletime anno 1900» fortsatte som tidligere år. Barnehager tilbys fortellerstund, tilpasset museumsvandring, og aktiviteter som klesvask i stamp med hånddreiet vrimaskin, saging, spikking mm. Museumsområdet er fritt tilgjengelig og brukes bl. a. som arena for tegneundervisning både for nærliggende ungdomsskoler og videregående skoler. Forøvrig tilpasses opplegg etter avtale med brukerne. Besøkstall Ca har besøkt Follo Museum i forbindelse med arrangementer, utstillinger, skoleopplegg, konserter, med mer inneværende år. I tillegg har 1150 personer vært på museumsområdet i forbindelse med idrettsarrangementer hvor Follo Museum er brukt som arena. Follo Historielag, Stiftelsen Follo Museum, RRA, og Komiteen for Follo mannsbunad har faste møter på museet. Disse er ikke medregnet i besøkstallene. Det er heller ikke medregnet alle de besøkende som benytter seg av området til rekreasjon, morgengym, turområde eller de mange barnehagene som benytter lekeplassen eller andre åpne tilbud på området. Kulturelt mangfold Ingen spesielle tiltak rettet mot kulturelt mangfold. Pressedekning Østlandets Blad, Akershus Amtstidende, Follo avis, Vestby avis, Ås avis, Norsk Motorveteran og Aftenposten Junior har presentert stoff om Follo Museum. Forankring Forankring skjer gjennom fagplaner og strategier. Staten, Akershus fylkeskommune og Follokommunene yter driftsmidler via Akershusmuseet slik at museet kan arbeide aktivt i regionen med Follo-relaterte og regionoverskridende prosjekter på områder 182

185 der dette er naturlig f.eks. når det gjelder kystkultur. Den lokale forankring i aktive venneforeninger og samarbeidende organisasjoner og enkeltpersoner er uvurderlig i denne sammenhengen. Frivillige og samarbeidspartnere Follo Museums Venner, Follo Historielag med lokallag, Bygdekvinnelag i Follo, Husflidslag i Follo, Verneforeningen Gamle Drøbak. Akershus fylkeskommune/fylkesarkeologen, kommunene, Den kulturelle skolesekken i fylket og i kommunene. Enkeltpersoner: Anne Birgit Bævre, og Halvor Glenne. Faglige råd / brukerråd / styre Henrik Smith, Hans Olav Moen, Jorunn Holter, Roger Erlandsen/Cecilie Øien, Knut Røkholt. Representasjon Styret i Akershus kulturvernråd. Komiteen for Follo Mannsbunad. Ansatte og arbeidsmiljøet Ytre miljø Avdeling Follo Museums virksomhet belaster i liten grad det ytre miljø. Indre miljø Det har vært en langtidssykemelding i perioden, denne har ikke vært arbeidsrelatert. Utfordringer knyttet til HMS-arbeidet drøftes og avklares i et samarbeid mellom avdelingen og Akershusmuseet og avstemmes mot Stiftelsen Follo Museum som eier. Skader og arbeidsulykker Det har ikke vært et arbeidsuhell i rapporteringsåret. En frivillig lettere skadet etter fall fra stige. Bemanning Den faste bemanningen har vært stabil, tilknyttet virksomheten med forskjellige ansettelsesforhold og stillingsbrøker. Fra juni var en person vært tilknyttet museet med arbeidsavklaringskontrakt via NAV. 2 personer har 1 2 dager ukentlig bidratt med frivillig arbeid h.h.v. med utendørsarbeid og med innføring i Primusregisteret. 183

186 Årsberetning for 2014 Follo Historielag Årsmøtet 2014 ble avholdt på Follo Museum torsdag 27. mars Det møtte 20 av 27 stemmeberettigede. I tillegg møtte formann i valgkomiteen Tore Vik og regnskapsfører Hege Jensen som observatører. TILLITSVERV Styrets sammensetning i 2014 Valgt på årsmøte i 2013: Fra Ski historielag Elin Aas med vara Sidsel Kandahl Fra Vestby historielag Guri Vallevik Håbjørg med vara Bjørn Linnestad Fra Ås historielag Anne Birgit Bævre med vara Marit E. Huse Leder Guri Vallevik Håbjørg (gjenvalg for ett år) Valgt på årsmøte 2014: Fra Frogn historielag Bjørg Andersen med vara Lillian Mathiesen Fra Nesodden historielag Åste Eggen med vara Stein Turtumøygard Fra Oppegård historielag Einar Skillebekk med vara Steinar Karlsrud Revisor 2014: Roar Ånesland, Vestby Valgkomité: Tore Vik Egil Wenger gjenvalg Frogn (leder) Oppegård 184

187 Representantskapet til Stiftelsen Follo Museum: Følgende personer fra Follo historielag var oppnevnt av styret etter forslag fra lokallagene for de resterende 2 år som delegater til representantskapet: Tore Vik Vara Arne Jørstad Frogn historielag Åste Eggen Vara Stein Turtumøygard Nesodden historielag Geir Bagge-Skarheim Vara Oppegård historielag Henrik Klohs Vara Georg Stub Ski historielag Jarleif Nordheim Vara Dagrun Mongstad Vestby historielag Anne Birgit Bævre Vara Sverre Olstad Ås historielag Representantskapsmøte ble avholdt 10. juni 2014 på Follo museum. Fra historielagene i Follo møtte (6 delegater: Tore Vik, Åste Eggen, Egil Wenger, Henrik Klohs, Dagrun Mongstad, Sverre Olstad.) Styret i Stiftelsen Follo Museum Follo museum ble fra 1. januar 2011 en avdeling under Akershusmuseet etter langvarige og vanskelige forhandlinger. Fra styret i stiftelsen Follo museum var det et uttrykt ønske om å beholde noen av de sittende medlemmer av styret av hensyn til kontinuiteten. For å komme i rute med valg av de kommunale medlemmene som sitter 4 år fra 2012 ble historielagets medlemmer valgt for to år: Tore Granerud (Nesodden) gjenvalg Solveig Krogsrud (Frogn) gjenvalg vara Knut Falla (Ski) ny vara Henning Karlstad (Vestby) ny KONSTITUERING AV STYRET Leder: Guri Vallevik Håbjørg (valgt på årsmøtet for ett år) Nestleder: Åste Eggen Økonomiansvarlig: Anne Birgit Bævre Sekretær: Elin Aas Informasjon/IT: Bjørg Andersen 185

188 3. MEDLEMMER PR. 1. januar Frogn historielag Nesodden historielag Oppegård historielag Ski historielag Vestby historielag Ås historielag Sum ordinære medlemmer Livsvarige medlemmer pr Samlet medlemstall Dette gir en tilbakegang på 36 ordinære medlemmer fra 2013 til 2014 (2,4 %). Medlemstallet for fire av lagene viser uendret eller en mindre oppgang, Nesodden og Oppegård har hatt en mindre tilbakegang. 4. ARBEIDET I STYRET Styret har hatt 8 møter i Årets sommermøte var i regi av Nesodden historielag med befaring og møte i Fundingrudbygningen på To gård. Julemøte ble avholdt for styret inkludert varamedlemmene på Kumlegaarden i Drøbak. 5A. FOLLOMINNE 2013 Redaktør: Øystein Retvedt, Ås Årboken for 2013 ble utsolgt og styret gikk til det noe kostbare skritt å trykke et nytt opplag på 300 eks. Salget skyldtes i stor grad oppmerksomheten omkring det forestående Grunnlovsjubileet og årbokens satsning på 1814 og Unni Dahl Grues artikkel om Christian Magnus Falsen. Artikkelen om Falsen ble brukt som kilde i Riksantikvarens bok om Eidsvollsmennene og deres hus. 5B. FOLLOMINNE 2014 Redaktør: Bjørn Egil Jensen, Oppegård Redaksjonskomité: Redaktøren har valgt å bruke styret som redaksjonskomité Goffin Reklame har som tidligere år stått for layout og har som alltid hatt et godt samarbeid med redaktøren. Produksjon i trykkeri, 07 gruppen AS, gikk også meget godt og årboken forelå i god tid før pressekonferansen 13. november i Biblioteket, Follo museum. Der møtte Østlandets Blad, Vestbynytt samt 10 av forfatterne. Årboken fikk fin omtale i lokale media. Opplaget var 1900 eks. Vestby, Ski, Frogn og Ås historielag har siden 2007 hatt kollektivt abonnement 186

189 (familier betaler for 1 eks). Fra 2012 kom Oppegård og Nesodden også med. For Nesoddens del var årbokabonnementet utenfor medlemskontingenten ved at det ble lagt ved egen giro. Lagene har pakket og adressert årbøkene til sine medlemmer. Til medlemmene i Frogn og Vestby og til livsvarige medlemmer og årbokabonnentene ble årbøkene sendt som «Post i like formater». Det ga en meget gunstig pris pr. utsending vel kr. 11,00. Ås satt med restopplag av Smartkonvolutter og sendte årboken i vanlig post. Nesodden har egen gunstig avtale med Posten Salget: Lokallagene Årbokabonnenter Salg direkte fra Follo historielag Salg Follo museum Annet: Frieksemplar til forf. og redaktør + 19 «roseeiere» Styret 6 Livsvarige medlemmer Pliktavlevering Nasjonalbiblioteket 4 4 Gaver Romerike h.lag, Østfold h.lag 4 4 Follo museums forbindelser: Eierkommuner, æresmedlemmer, ansatte Bokhandlene (i kommisjon) Sum av 49 abonnenter har bestilt 51 årbøker. Medlemsprisen 2014 var vedtatt satt til kr. 100,-. Utsalgspris i bokhandel kr. 140,-. Det er ønske om at Follominnes artikler skal gjøres bedre tilgjengelige på nettet og søkbare ut fra emne. Biblioteksjef Bjørg Heie og avdelingsbibliotekar Elin Westgård Hansen i Ski utarbeidet et register for perioden Det er videreført til og med 2014 og ligger på Ski biblioteks nettside. Bibliotekar Siri Iversen har lagt dette registeret inn i en exel-fil som finnes på Follo historielags nettside. Arbeidet med å registrere artikler i Follominne er blitt videreført av Siri Iversen og Bjørn Egil Jensen til og med Ås bibliotek har utarbeidet et register for årene som finnes på deres nettside. 187

190 Stor takk til nyslått redaktør Bjørn Egil Jensen for arbeidet med årboken 2014 og for et godt samarbeid med styret. 6. HANDLINGSPLAN 2014 Handlingsplanen for 2014 inneholdt 6 hovedpunkter: A. Utgivelse av Follominne, se hovedpkt. 5 B. Aktivitetsstøtte Drifts- og aktivitetsstøtte for 2014 fra Akershus fylkeskommune ble tildelt med kr til fotobevaring/digitalisering, merking av stier/veier og registrering av kulturminner. Det ble gitt støtte til lokallagene med kr. 15,- pr. medlem i henhold til medlemstall pr. 1.januar 2014 tilsammen kr ,- C. Ivareta god kommunikasjon med lokallagene/follo Museum/Follo museums venner Drifte hjemmeside med lenker til alle lokallagene og en felles aktivitetskalender for alle historielagene og Follo museum. På formannsmøte 15. mai holdt Per Willy Færgestad en interessant orientering om prosjektet RRA Riktig restaurering Akershus. På formannsmøtet i oktober 2014 holdt Jonas Nordby et interessant foredrag om runenes historie. Samarbeid med Follo museums venner er et punkt i våre vedtekter. I etterkant av styremøte 22. april hadde vi et nyttig fellesmøte med venneforeningen og drøftet hva vi kan bidra med for å gjøre museet bedre kjent for historielagenes medlemmer. Venneforeningen orienterte om sitt frivillige arbeid for å bidra til museets faste arrangementer. Vi vil prøve å gjennomføre et årlig fellesmøte. D. Kontakt mot Fortidsminneforeningen FMF Det er oppnevnt kontaktpersoner fra hvert av historielagene til et samarbeidsforum med Fortidsminneforeningen: Bjørg Andersen (Frogn), Åste Eggen (Nesodden), Egil Wenger (Oppegård), Bjørn Myrvoll (Ski), Ivar Gudmundsen (Vestby), Olav Haugdahl (Ås). Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus har oppnevnt varamedlem til styret, Iselin Thulesius, til ny kontaktperson i Samarbeidsforumet. Nesodden historielag v. leder Åste Eggen påtok seg å arrangere samlingen i Det årlige møtet i Fundingrudhuset på To fikk dessverre dårlig oppmøte. Styret drøftet i julemøtet 2014 nedlegging av forumet, men vil gi det en ny sjanse. 188

191 E. Nettverksgruppe for lokalhistoriske arkiv. Det ble ikke arrangert møte i nettverket i F. Hjemmeside I 2008 ble lagets hjemmeside lansert: Webansvarlig er Bjørg Andersen, Frogn. Det er blitt en flott og fyldig presentasjon av Follo historielag og alle lokallagene. Fra ble vi tilknyttet ny serverplass hos firma HOST1.no i Oslo med en årlig utgift under kr. 500,-. 7. ØKONOMIEN I LAGET Follo historielag gått til innkjøp av regnskapsprogrammet Mamut. Bjørn Egil Jensen sto som økonomiansvarlig frem til sommeren Etter den tid overtok Anne Birgit Bævre. Hege F. Jensen, Frogn har foretatt regnskapsavslutning for Laget har en god økonomi og det ble fra årsmøtet i 2012 bedt om at det ble arbeidet med en plassering av kapitalen på konto med bedre avkastning. Dette ble gjennomført i 2012, men kom først til uttrykk med bedre renteavkastning i Revidert regnskap for driften av historielaget og Follominne 2014 vil bli lagt frem på årsmøtet. Guri Vallevik Håbjørg Elin Aas//s. Anne Birgit Bævre//s Einar Skillebekk//s Åste Eggen//s Bjørg Andersen//s 189

192 Forfattere i Follominne 2015 Christine Boon, født i 1972, fra Oslo. Uteksaminert med cand. philol-grad i nordisk arkeologi ved Universitetet i Oslo i Avhandlingen er om en groptuft datert til eldre steinalder fra Rødsmoen ved Rena i Hedmark. Boon har under og etter studietiden arbeidet som feltarkeolog både for Kulturhistorisk museum og Akershus fylkeskommune. Er i dag ansatt som arkeolog i Akershus fylkeskommune. Anne Birgit Bævre er født 1945 i Oslo. Utdannet kjemiingeniør ved Oslo Ingeniør-høyskole. Hatt arbeidssted på flere institusjoner på Campus, Ås fra 1970 og ble pensjonert Sittet i styret i Ås historielag og Follo historielag i flere år. Arbeider som frivillig ubetalt ekstrahjelp ved Follo museum 2 dager pr uke. Åste Eggen, født 1941, utdannet lærer, opptatt av og interessert i historie, lokalhistorie og slektshistorie. Leder av Nesodden historielag siden Carine S. R. Eymundsson, født 1976 i Oslo. Arkeolog med utdannelse fra Universitetet i Oslo i Eymundsson har under utdanningen hatt feltarbeid i Botswana og etter avlagt mastergrad arbeidet med arkeologiske utgravninger og registrering på østlandsområdet i Norge. I de senere år har Eymundsson vært ansatt som utgravningsleder ved Kulturhistorisk museum. Hun har jobbet mest med eldre steinalder og har steinteknologi som spesialfelt. Helge B. Hovland er født 1942 i Våler i Østfold, bor nå i Vestby. Pensjonist, agronom fra Tomb Jordbruksskole. Overtok slektsgården Støttum i Har arbeidet ved siden av som produktsjef hos DeLaval i 36 år. Hobby som treskjærer og knivmaker, holder kurs. Medlem i Vestby og Follo Historielag. Bjørn Egil Jensen er født 1945 i Oslo og oppvokst samme sted. Utdannet ved NTH i Trondheim 1974, har siden jobbet innen telekommunikasjon, blant annet som teknisk direktør i NetCom. Bosatt i Kolbotn siden sommeren Er nå pensjonist, og har vært leder 190

193 av Oppegård Historielag og styremedlem i Follo Historielag. Er nå redaktør av Follominne. Ivrig syklist, både landevei og terreng. Hans Kristian Jensen, født Som pensjonist har jubilanten vært aktiv i kultur-, og friluftsliv. Spiller i bandet «The Geriatrix», er med i Tomter sangkor, historielag og museumsutvalg. Har skrevet og har deltatt i flere skuespill oppført av Hobøl Teaterlag. Fikk Hobøl Kommunes kulturpris i Også aktiv i Norges Skiveteraner, har deltatt i forestillinger i regi av Opera Østfold, er også sekretær i DNT Indre Østfold. Solveig Krogsrud er født 1937 i Sørum, flyttet 8 måneder gammel med familien til sin fars fedregård, Krogsrud i Frogn. Utdannet sykepleier og arbeidet mange år i primærhelsetjenesten. Senere videreutdannelse, blant annet pedagogisk seminar som førte henne inn i skolen. Har arbeidet de siste 23 årene som adjunkt i videregående skole og undervist i helse/sosialfag. Har alltid vært interessert i historie, særlig lokalhistorie noe hun nok har arvet etter sin far som var en engasjert lokalhistoriker. Vært leder i Frogn Historielag siden Sven Lindblad er født 1946 i Ås. Bosatt i Frogn. Pensjonert hovedbibliotekar. Tilknyttet Institutt for samfunnsforskning Interessert i lokal- og kulturhistorie. Har utgitt flere publikasjoner og skrevet artikler i Tidsskrift for samfunnsforskning, Follominne og Pensjonist-nytt i Frogn. Redaktør av Follominne Redaktør av Pensjonist-nytt fra Harald Lundstedt er født 1946 og bosatt i Oppegård. Er nå pensjonist, har arbeidet som kartkonstruktør i Fjellanger Widerøe a/s og Norkart a/s i 37 år, og hos Norsk institutt for Skog og Landskap på Ås i 8 år med ajourhold av digitalt markslag (bonitetsgrenser). Har ledet Gjersjøelva natur- og kulturpark siden starten i Axel Mjærum, født 1978 i Hobøl, Østfold. Arkeolog med utdannelse fra Universitetet i Oslo i Mjærum har både under og etter utdannelsen arbeidet med arkeologiske registreringer og utgravninger. De siste årene har Mjærum vært tilsatt som forsker ved Kulturhistorisk museum, og han har sørøstnorsk steinalder som spesialområde. Jørn Svendsen er født og oppvokst i Kjøvangen av fiskerforeldre. Gikk på Hølen skole og avsluttet skolegangen i Moss på Jeløy. Siden ble det utdannelse i foto i Stockholm. Bortsett fra en kort karriere som lagerarbeider i Moss har hele yrkeslivet bestått i foto- og filmproduksjon i ulike former. Driver et lite filmproduksjonsfirma i dag. Vært leder i Vestby Historielag siden

194 Tom Ullsgård, født 1950 på Kolbotn. Bakgrunn som journalist, nyhetsredaktør, redaktør og markedsdirektør. Har vært ansatt i Østlandets Blad, Akershus Amtstidende, Moss Dagblad, Moss Avis og Lokalavisen Oppegård. Jobber nå som journalist i lokalhistorie for aviser og tidsskrifter. Egil Wenger er født 1940 i Rena i Østerdalen, oppvokst i Eidsvoll og bosatt i Oppegård siden Pensjonert etter 45 år i Posten bl.a. som postsjef ved Kolbotn postkontor Har hatt en rekke verv i lokalmiljøet. Er leder av Oppegård Historielag, har vært styremedlem i Follo Historielag, og er medlem av representantskapet. Tildelt Oppegård kommunes Frivillighetspris Aase Weydahl-Ottesen er født 1932, oppvokst og bodd i Nordby til 2008, fra da av bosatt i Ås sentrum. Politisk aktiv i Ås kommune gjennom mange år, bl.a. som formann i Ås Kulturutvalg. Kultursekretær /kulturkonsulent i Ås kommune , deretter tilknyttet Follo Museum som adm.konsulent og med utadrettet Redaktør av Follominne 1996, og sammen med Guri Vallevik Håbjørg Tegnet utkastet til Ås kommunes kommunevåpen. Formann i Ås Historielag Flere artikler i Ås Nytt og Follominne. Willy Østberg er født 13. oktober 1946, og alltid bodd i Oppegård. Han har vært lokalpolitiker gjennom 40 år, og var en periode varaordfører i Oppegård. Har vært medforfatter til bøkene «Oppegård blir til», «Sørmarka», «Hilsen fra Follo» og «Oppegård Idrettslags jubileumsbok». Han har vært spesielt opptatt av gårdshistorien i Oppegård og skrevet fire hefter om dette. Han har også skrevet over førti avisartikler om historiske temaer i ØB og Lokalavisen Oppegård. Har også tidligere skrevet artikler i Follominne. Har vært leder av styret for Follo museum og i Oppegård historielag. Elin Aas er født i Kråkstad i 1938 og har bodd i Ski sentrum i over 50 år. Er utdannet lærer/ spesialpedagog. Har arbeidet ved skoler i Ski. Har vært aktiv i Ski Historielag mange år, vært med i styret og i diverse komitéarbeid. Er styremedlem i Follo Historielag. Reidun Marie Aasheim, født i 1959, bosatt i Oslo. Uteksaminert med cand. philol-grad i nordisk arkeologi ved Universitetet i Oslo i Avhandlingen er om glassbegre fra jernalder. Aasheim har under og etter studietiden arbeidet som feltarkeolog både for Kulturhistorisk museum og Akershus fylkeskommune, og de siste årene også med formidling, blant annet gjennom den Kulturelle skolesekken. Er i dag ansatt som arkeolog i Akershus fylkeskommune. 192

195 193