Musikkterapi som ettervernstiltak i barnevernet

Transkript

1 NORGES BARNEVERN NR VOL. 91 SIDE 78 UNIVERSITETSFORLAGET FAGFELLEVURDERT VIGGO KRÜGER, ASTRID STRANDBU OG BRYNJULF STIGE Musikkterapi som ettervernstiltak i barnevernet deltakelse og jevnalderfellesskap I denne artikkelen ser vi nærmere på ungdommers erfaringer med deltakelse i et musikkterapeutisk verksted som ettervernstiltak i barnevernet. Tidligere forsking viser at kontakt med jevnalderfelleskapet i barnevernsinstitusjoner kan medføre problemer, som læring av rusmisbruk og kriminalitet. Ungdommene som er intervjuet i denne undersøkelsen forteller om hvordan musikkdeltakelse kan fungere som inkludering i et fellesskap her og nå og også kvalifisere for videre deltakelse i samfunnet. Dette gir oss anledning til å diskutere musikk som mulighet til både å utfordres og utvikle seg i et fellesskap, og i overganger mellom ulike fellesskap. Vi ser på hvordan deltakelse i ulike musikkaktiviteter skaper arenaer der ungdommer kan gi og motta støtte når forholdene blir lagt til rette for det. I forlengelsen av dette argumenterer vi for relevansen av arenaer innenfor den barnevernfaglige praksis som kan gi rom for læring og utvikling i ressursorienterte jevnalderfellesskap som også innebærer positive erfaringer i møte med voksne. Nøkkelord: barnevern, ettervern, deltakelse, musikkterapi, samfunnsmusikkterapi, jevnalderfellesskap, praksisfelleskap, læringsfelleskap. Viggo Krüger Phd. Førsteamanuensis Griegakademiet, Universitetet i Bergen og forsker/musikkterapeut ved Aleris Ungplan & BOI, region vest. viggo.kruger@grieg.uib.no Astrid Standbu Dr. polit. Førsteamanuensis Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU- Nord), UiT Norges arktiske universitet. astrid.strandbu@uit.no Brynjulf Stige Dr. art. Professor i musikkterapi ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen, og forskingsleder ved GAMUT Griegakademiets senter for musikkterapiforsking (UiB og Uni Research Helse). brynjulf.stige@grieg.uib.no

2 Abstract In this qualitative study we explore adolescents experiences of participation in a community music therapy project in the context of child welfare aftercare. Previous research has documented that contact with the community of peers in a child welfare institution may create problems, such as drug abuse and criminality. The adolescent interviewees in this study describe how musical participation can promote community inclusion and also facilitate social participation in a broader context. In the discussion of the findings, we suggest that music can function both as a resource within a given social setting and as a medium for social transitions. We observe how musical engagement may create arenas for mobilization of peer support and adult contact. Consequently, we argue that the field of child welfare will benefit from more systematic exploration of resource-oriented communities of practice where young people and adults can learn from each other. Keywords: Child Welfare, Aftercare, Participation, Community Music Therapy, Community of Peers, Community of Practice. IDENNE ARTIKKELEN retter vi fokus mot mulighetene for vekst, utvikling og konstruktive erfaringer gjennom deltakelse i det musikkterapeutiske verkstedet organisert som ettervernstiltak. Vi vil se nærmere på samspill ungdom imellom og mellom voksne og ungdom. Empirisk bygger artikkelen på deler av datamaterialet fra en kvalitativ intervjuundersøkelse med ungdommer som har deltatt i musikkterapi ved en av landets barnevernsinstitusjoner (Krüger, 2012). Materialet er fortolket på nytt i en sosiokulturell teoretisk ramme, hvor særlig tilrettelegging for barn og unges deltakelse blir vektlagt (Stige, 2005; Strandbu, 2011). Det sosiokulturelle perspektivet vurderer vi som relevant for den samfunnsmusikkterapeutiske praksis som undersøkelsen tar utgangspunkt i. Samfunnsmusikkterapien er i den senere tid utviklet både nasjonalt og internasjonalt med hovedfokus på marginaliserte gruppers interesser, fungering og inkludering i samfunnet (Krüger, 2012; Stige, 2002; Stige, 2003/2012; Stige m.fl., 2009; Stige & Aarø, 2012). I diskusjonene gjør vi bruk av Wengers (1998) teori om praksisfellesskapet. Wenger fremhever at det å være deltaker er sentralt i et praksisfellesskap. Den enkeltes adgang til fellesskapet blir et spørsmål om å lære seg ulike ferdigheter gjennom engasjement, hvor konflikter og forhandling om mening er en del av måten fellesskapet etableres på. Effekter av musikkterapi i arbeid med ungdom er dokumentert i en oversiktsartikkel av Gold m. fl. (2012). Her fremgår det at musikkterapi kan fremme motivasjon, utvikle sosiale relasjoner og forståelse av eget følelsesliv. Flere kvalitative undersøkelser beskrivelser hvordan musikkterapi kan brukes i arbeid med ungdom. Jacobsen (2012) viser hvordan musikkterapi kan kvalitetssikre undersøkelser av sårbare og utsatte familier. 79

3 NORGES BARNEVERN Krout (2011) viser hvordan musikkterapi kan skape trygge rammer for ungdommer som bearbeider sorg. McFerran (2003) beskriver musikkterapeutiske tilnærminger til rusforebyggende ungdomsarbeid. Fugle (2012) er opptatt av lek og improvisasjon i musikkterapeutisk arbeid i pedagogiske kontekster. Krüger (2009) har vist hvordan musikkterapi kan fungere som en form for selvhjelpsarbeid for ungdom i kontekst av barnevernets ettervernsarbeid, mens Kolstad (2008) beskriver hvordan arbeid med musikkteknologi kan styrke ungdommers identitet. Felles for musikkterapilitteraturen er at den omhandler musikk som mulighet til å motivere, regulere og/eller strukturere barn og unges handlinger eller miljø. Litteraturen er imidlertid noe mangelfull når det gjelder utforsking av musikk som ressurs i jevnalderfellesskapet. Litteraturen er også mangelfull med hensyn til kunnskap om bruk av musikk i barnevernsinstitusjoner og ettervern. I artikkelen vil vi, med utgangspunkt i barnevernungdoms egne fortellinger om hvordan deltakelse i det musikkterapeutiske verkstedet erfares, utforske følgende problemstilling: Hvordan kan det musikkterapeutiske verkstedet stimulere til barnevernungdoms deltakelse og positive utvikling gjennom tilgang til jevnalderfellesskapet? Vi relaterer problemstillingen til hvordan ungdommene forteller om eget barnevernsopphold og ettervern, om bruk av musikk i hverdagssituasjoner og om tilbud om organisert deltakelse ved det musikkterapeutiske verkstedet. Vi legger mest vekt på sistnevnte tema. Hensikten er å finne måter å beskrive overganger mellom situasjoner der musikk inngår som aktivitet. Jevnalderfelleskapet og ettervern Andelen ungdom med ettervernstiltak økte med 75 prosent i perioden 2007 til 2012 (SSB, 2013). Ungdommer under omsorg av barnevernet trenger ekstra støtte i ettervernsfasen av barnevernsoppholdet (Backe-Hansen, 2008; Storø, 2008). Forskning viser at barn og unge som har mottatt ettervernstiltak kommer bedre ut enn de som ikke har fått det, når det gjelder faktorer som utdanning, inntekt, uførepensjonsandel og dødelighet (Clausen & Kristofersen, 2008). Ettervern er også tema sett fra et rettighetsperspektiv. Punkt 130 til 135 i Guidelines for the Alternative Care of Children, vedtatt av FN i 2009, omhandler anbefalinger knyttet til ettervern. Her fremgår det at målsettingen med ettervern og oppfølging er integrering i samfunnet. Videre skal den unge på et tidlig tidspunkt oppmuntres til å delta i planleggingen av ettervernet. Barn og unge bør også få en støtteperson som kan bidra i planleggingen og prosessen mot selvstendighet. For at den unge i fremtiden skal kunne forsørge seg selv, må det legges til rette for skolegang, yrkesopplæring og trening i sosiale ferdigheter (FN, 2009). FNs veileder sier lite om hvilken rolle jevnalderfellesskapet kan spille i ettervernsfasen, hvilket er paradoksalt, fordi jevnalderfellesskapet kan ha stor betydning for om ungdom lykkes eller ikke i forhold til samfunnets sosialiseringsprosesser (Frønes, 2006). Det har i løpet av de siste årene vært en sterk økning i bruk av barnevernets omsorgstiltak (SSB, 2013). Av barnevernets samlede antall hjelpetiltak er det kun et mindretall (i underkant av 2000) tiltak som gjelder opphold ved barnevernsinstitusjon. Ungdommene som ble intervjuet 80

4 MUSIKKTERAPI SOM ETTERVERNSTILTAK I BARNVERNET for artikkelen har alle hatt lengre eller kortere opphold ved barnevernsinstitusjon. I kontekst av barnevernsinstitusjoner kan kontakt med jevnalderfelleskapet føre til problemer. Et problem er at ungdom med ulike plasseringsgrunnlag bor i samme institusjon (Andreassen, 2003). Benedictow (1996) viser at blanding av ungdommer med svært ulike behov kan gi mistrivsel blant ungdommen og føre til manglende individuell tilretteleggelse. Helgeland (2007) viser hvordan ungdom erfarer barneverninstitusjoner som sosiale arenaer for læring av rusmisbruk og kriminalitet. Etter utskriving ble ungdommene en del av det kameratnettverket som ble etablert under institusjonsoppholdet. Også Tjelflaat m.fl. (2003) har vist hvordan tiden på barneverninstitusjon ble en inngangsport til alvorlig kriminalitet og rusmisbruk. Slike utilsiktede konsekvenser ved institusjonsplassering er selvsagt svært uheldig. Det musikkterapeutiske verksted Begrepet det musikkterapeutiske verksted brukes for første gang i denne artikkelen. Selv om dette er en nytt begrep, er ideen om at musikk kan brukes i verkstedslignende sammenhenger ikke ny. Skotheim (1996) beskriver bruk av rockeband som mulighet til selvstendiggjøring av beboere på et psykiatrisk ettervernshjem. Wood m.fl. (2004) viser til arbeid med psykiatriske pasienter der overganger mellom individuell terapi, gruppeterapi og senere samfunnsrettet arbeid står sentralt. Kleive & Stige (1988) beskriver musikkverkstedsrelaterte arbeidsformer i forhold til Gloppen-prosjektet, et prosjekt som handlet om å integrere mennesker med psykisk utviklingshemming i nærmiljøet. Storsve & kollegaer (2009) skriver om et musikkprosjekt for unge palestinske flyktninger der hensikten var å utvikle prosjekter som fremmer inkludering og læring på tvers av ulike kulturer og sosiale felleskap. Felles for disse studiene er at musikken inngår i praksis der hensikten er å arbeide i overganger mellom situasjoner og sikre samarbeid mellom institusjoner. Praksis fordrer tverrfaglig og tverretatlig samarbeid der kravet til langsiktighet, planer og kontinuitet er avgjørende for prosesser som handler om læring og utvikling. Det musikkterapeutiske verkstedets aktiviteter, slik vi forholder oss til dem i denne artikkelen, er lokalisert i ungdommenes lokalmiljø og skaper nærmiljøforandring for ungdommene. Den konkrete lokaliseringen av prosjektet ungdommene forteller om, er ved et av landets nyere kulturhus. Kulturhuset er organisert slik at ulike lag og grupper kan leie og bruke kulturhusets øvingsrom, scener og kaféområder. Gjennom deltakelse på verkstedet kan ungdommene ta del i arbeidsformer som for eksempel samtale, undervisning, sangskriving, rockeband, revy og bruk av musikkteknologi. Dette er arbeidsformer som deltakerne kan bruke for å lære, utrykke seg, kommunisere, samhandle og reflektere over egen situasjon. Fordi aktivitetene er på et sted der det også foregår annen form for kulturaktivitet, får ungdommene anledning til å bli kjent med andre ungdommer og de kan bli kjent med lokalmiljøets øvrige kulturtilbud, som konserter eller kurs. Musikkaktivitetene foregår ikke bare i øvingslokaler og musikkrom, men også i hjemmet eller boligen til den enkelte ungdom. På denne måten legges det til rette for samarbeid også mellom ulike arenaer som familie, 81

5 NORGES BARNEVERN institusjon og skole. Erfaringer fra det musikkterapeutiske verksted kan brukes i tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. Konkret kan dette bety at musikkterapeuten deltar på ansvarsgruppemøter eller på andre måter er deltakende i utforming og evaluering av ungdommenes ettervernstilbud. Denne utforming av praksis innebærer at musikkterapeuten som arbeider med ungdommene har flere roller, blant annet medmusiker, samtalepartner, veileder og prosjektleder. Metode Datamaterialet er innhentet som del av førsteforfatterens doktorgradsarbeid (Krüger, 2012), hvor det ble brukt semistrukturerte forskningssamtaler, informert av en hermeneutisk forståelse (Alvesson & Sköldberg, 2008) 1. Intervjumetoden er inspirert av en episodisk intervjuform (Flick, 2009, s ). Dette er en fremgangsmåte som gir anledning til å snakke om tema som gjelder sosiale hendelser, aktiviteter, gjenstander eller personer. Ungdommene stod relativt fritt til å snakke om det de selv ville. Dette gjorde at de snakket om også andre tema enn erfaringer fra å ha deltatt på det musikkterapeutiske verksted. Eksempel på andre tema var erfaringer ved å bo på barnevernsinstitusjon og erfaringer fra egen oppvekst. Disse temaene er behandlet i et tidligere arbeid (Krüger & Stige, 2014). Den hermeneutiske tilnærming fordrer at vi gjør rede for vår teoretiske forforståelse (Gadamer, 1960/2004), noe vi har prøvd å gjøre her ved å klargjøre det sosiokulturelle teoriperspektivet som informerer fortolkningene våre. I løpet av en periode på tre år intervjuet førsteforfatter 15 ungdommer i alderen år 2, 3. Av disse var det 10 ungdommer som bodde eller hadde bodd på institusjon. Fem bodde eller hadde bodd i fosterhjem. Av de fem som hadde erfaringer fra fosterhjem hadde de fleste på et tidspunkt vært innom institusjon, men da ved opphold av kortere varighet. 10 var etnisk norske, mens fem hadde innvandringsbakgrunn 4. Seks av deltakerne var gutter, mens ni var jenter. Personer med store problemer med psykisk helse, rus eller kriminalitet ble av etiske grunner ikke inkludert. Denne vurderingen er gjort med utgangspunkt i ungdommens rett til beskyttelse mot handlinger og situasjoner som kan skade eller belaste dem med ytterligere påkjenninger (Alderson & Morrow, 2004). Ved ett tilfelle viste for eksempel en av ungdommene tegn på å være urolig og usikker. Forskeren oppfattet at ungdommen var redd for konsekvensene av at intervjuet ble tatt opp. Situasjonen var av en slik karakter at forskeren valgte å avslutte intervjuet og deltakelse i forskingsprosjektet. Kvaliteten på intervjusamtalen avgjorde hvor mange ganger hver ungdom ble intervjuet. Om det første intervjuet resulterte i et fyldig datagrunnlag, ble det ikke gjort flere intervjuer. De fleste ungdommene ble intervjuet to ganger. En av ungdommene ble intervjuet hele fire ganger. En styrke med å intervjue flere ganger var at dette ga anledning til å følge opp med spørsmål som dukket opp på bakgrunn av analyseprosessen. I forkant av intervjuene ble hensikt og mål med intervjuet forklart for ungdommene. Det ble valgt en dialogstil i intervjuene som tok hensyn til potensiell ulikheter når det gjelder makt (Eder & Fingerson, 2002). Funnene ble fortolket ved at tyngde- 82

6 MUSIKKTERAPI SOM ETTERVERNSTILTAK I BARNVERNET punkt i ungdommenes fortellinger ble løftet frem som tema. Nyansene i disse temaene er forsøkt tydeliggjort ved å legge stor vekt på sitater som illustrerer ungdommenes erfaringer. Temaene bygger altså på empirien i førsteforfatters doktoravhandling (Krüger, 2012), men er videreutviklet noe i denne artikkelen, med bakgrunn i nyfortolkning av empirien i samarbeid med medforfatterne i lys av sosiokulturell teori. Avklaring av roller Førsteforfatter har hatt flere roller i forhold til ungdommene. I tillegg til å være den som gjennomførte intervjuene, var førsteforfatter også ansvarlig for organiseringen av og deltok også selv i musikkaktivitetene ungdommene snakker om. En utfordring i så måte er å skaffe tilstrekkelig avstand til hva det forskes på. Dette er forsøkt ivaretatt ved å inngå i samtaler med de andre medforfatterne som har kommet med innspill gjennom analyse- og fortolkingsprosessen. En annen utfordring angår ungdommenes muligheter til å fortelle forskeren, som også er ansvarlig for tiltaket, eventuelle negative oppfatninger om det musikkterapeutiske verkstedet. I forbindelse med gjennomføringen av intervjuene ble ungdommene gjort oppmerksom på at det «var lov» å si hva de ikke var fornøyd med og at formålet med studien var å utvikle tilbudet. De fleste valgte å beskrive egen situasjon og deltakelse i musikkterapien på en løsnings- og ressursorientert måte. Dermed er det selvsagt en mulighet for at svarene ungdommene kom med er påvirket av at intervjuer har hatt en dobbeltrolle. Etiske hensyn Det er bred enighet om at barn og unge kan være verdifulle bidragsytere i forskning, men kompetanse til å samtykke kan variere (Backe-Hansen, 2012). Når forskeren skal intervjue barn og unge, og særlig personer som har barnevernserfaringer, utfordres forskeren til å balansere barnets rett til deltakelse med barnets rett til beskyttelse (Strandbu & Thørnblad, 2010). Ved gjennomføringen av intervjuene var det en målsetting å gi ungdommene en opplevelse av å være viktige bidragsytere. Det ble også laget et system for ivaretakelse av ungdom som eventuelt trengte det i etterkant av intervjuet (Bell, 2008). Ungdommene fikk informasjon om at forskeren, dersom det kom frem opplysninger om vold eller overgrep, var pliktig å bringe dette videre til riktig instans. Ungdommenes erfaringer fra deltakelse ved det musikkterapeutiske verksted Fra allerede nevnte doktorgradsavhandling ble det konstruert flere tema enn det som er gjengitt her. Et av hovedtemaene gjelder ungdommenes erfaringer av å være under omsorg av barnevernet. Det dominerende bildet er at ungdommene som ble intervjuet ikke er fornøyd med eget opphold ved barnevernsinstitusjonen. I en tidligere publikasjon er dette beskrevet som opplevelse av manglende individuell tilpasning og av mangel på eller dårlig kvalitet på dialogen med voksne (Krüger & Stige, 2014). Et annet hovedtema gjelder ungdommenes erfaringer av å ha deltatt ved det musikkterapeutiske verksted. Dette temaet er videreutviklet i denne artikkelen. Ungdommene som er inter- 83

7 NORGES BARNEVERN vjuet forteller at musikkaktiviteter kan skape trivsel og følelsesmessig påkobling til fellesskapet. Dette skaper grobunn for å oppleve tilhørighet til et fellesskap her og nå. Deltakelse i det musikkterapeutiske verkstedet kan også representere muligheter ved å fungere som bro til nye personer og steder. Disse tre funnene i empirien vil vi utdype nærmere. Musikk som trivsel og utrykk for følelser Flere av ungdommene forteller at de hadde flyttet mange ganger mellom ulike fosterhjem og institusjoner. Spesielt utfordrende var overganger til nye omsorgsbaser der de skulle bli kjent med nye steder og personer og hvor nye rutiner og regler skulle etableres. Mange beskriver at tilbud om deltakelse ved det musikkterapeutiske verkstedet fungerte som en støtte i forhold til det å orientere seg i nærmiljøet når de kommer til et nytt sted. En av ungdommene beskriver betydningen av deltakelse i det musikkterapeutiske verkstedet på følgende måte: I starten, da kjente jeg ingen. Jeg viste ikke hvilken buss jeg skulle ta en gang. Da var det godt å få et slikt tilbud. Jeg fikk mulighet til å bli kjent med andre ungdommer. Jeg fikk også noe å gjøre, i stedet for å bare sitte inne og se på TV. Ungdommen fremhever hvordan det musikkterapeutiske verkstedet ga anledning både til å treffe likesinnede og til å være i aktivitet. På verkstedet er det ikke så mange voksne tilstede hele tiden, men de som er der representerer stabilitet, kontinuitet og et avbrekk. En annen ungdom var opptatt av nettopp dette: Det var litt greit å komme seg vekk fra institusjonsoppholdet og inn i omgivelser der det var en person som ville lære meg noe og ville ha det hyggelig med meg. Det var godt å komme meg ut av huset og være med andre mennesker enn de ansatte. Flere anvender begreper som «å få et pusterom» eller «å få være meg selv» når de snakker om betydningen av deltakelse i musikkaktivitetene. En erfaring som flere løfter frem, er verdien av å komme sammen med andre ungdommer med barnevernserfaring. Dette i seg selv gjorde at de kunne slappe av. Du blir kjent med andre likesinnede. I en vanlig gruppe, hvis du kommer inn der og er barnevernsbarn og har psykiske problemer, da er det er ingen som skjønner deg, sant. Kommer de her, sant, så er det ingen som spør, det er ingen som maser på deg, «gjør sånn eller gjør sånn, hvorfor gjør ikke du sånn». Andre steder så stresser de for at det skal bli perfekt, det skal ikke være en eneste feil. På det musikkterapeutiske verkstedet er det mulig å være nedfor eller ha det vanskelig uten at noen krever en forklaring. Dette er en egenskap ved gruppen som ungdommene sier at de ikke finner andre steder. At flere knytter musikkdeltakelse til det å slappe av, ha et frirom og få fred, kan forstås som et uttrykk for at de føler seg presset og slitne i hverdagen. Trivselen de uttrykker kan være et uttrykk for at de vil delta i et fellesskap hvor de fordyper seg i aktiviteter sammen med andre jevnaldrende som aksepterer dem som de er. Musikkdeltakelse som tilhørighet i et fellesskap Ungdommene forteller at de stiller opp for hverandre, og de deler erfaringer. En av ungdommene forteller om hvordan 84

8 MUSIKKTERAPI SOM ETTERVERNSTILTAK I BARNVERNET dette artet seg da han kom med i revygruppen: De i revyen har det ikke alltid like bra. Da er det godt å komme sammen og snakke om det. Det å bli kjent med de andre var veldig bra for meg. Jeg følte meg utrolig aleine på den tiden. Jeg fikk tilhørighet til de andre. Det oppstår en ny situasjon der blikket kan flyttes fra ensomhet knyttet til personlige erfaringer til et fellesskap med kollektive erfaringer. Dette fremgår tydelig når en av ungdommene forteller om en av revytekstene som handler om hva «vi tenker og føler»: De (ansatte i barnevernet) ser hvordan vi opplever ting, de ser hvordan vi reagerer på ting. Vi har jo enkelte sketsjer der vi selv spiller barnevernspedagogene. Da ser de hvordan det oppleves å bli snakket til på den måten, bli behandlet på den måten. Det å opptre med sanger på en scene skaper anledninger for ungdommene til å bli hørt og sett av barnevernets voksne. De får nye erfaringer ved at de driver med musikkrelaterte aktiviteter med sikte på å formidle noe sammen med andre til et publikum. En av ungdommene sammenligner det å være med i revyen med det å være på skolen og på fotballtreningen og poengterer at denne formen for deltakelse skiller seg fra andre aktiviteter. På skolen kan vi ikke dele erfaringer på samme måte. Her handler det mer om bøker og om læring og slikt. Revyen er noe du jobber sammen med. Her er det scene, musikk og latter. Fotballtrening blir ikke det samme. Der forstår de deg ikke. Ungdommene opplever det som betydningsfullt å samles om noe felles og å jobbe sammen med andre som også har erfaringer fra å ha bodd i fosterhjem eller på institusjon. Ungdommene forteller om tilhørighet og støtte som de ikke ville fått andre steder. Det er bra å få støtte av de andre i forhold til det å bo på institusjon. Det er bra at alle som er i revyen har vært i barnevernet. Andre ser ikke hva vi sliter med, en form for omvendt rasisme. Det er en gruppe for oss. Vi skal prøve å gi et bedre bilde av barnevernsbarn. Ved å jobbe med sine egne erfaringer, som også representerer kollektive erfaringer, gis ungdommene en mulighet til å bearbeide egen historie, samtidig som de bidrar overfor andre og til fellesskapet. Ungdommene opplever engasjement i et fellesskap der ungdommene tar vare på hverandre. Dette gir grobunn for fremvekst av nye positive identiteter. De med lang barnevernserfaring står frem som rollemodeller for de med kortere erfaring. En av de eldste beskriver hvordan hun forsøker å ta ansvar for å hjelpe de yngre. Jeg er en av de eldste og tror at jeg har noe å tilføre. Jeg snakker mye med andre om problemer og om hvordan de skal håndtere de. Jeg prøver å hjelpe dem. Min bakgrunn er at jeg har hatt mye problemer med fosterfamilie og flytting. Jeg vet litt om hvordan det er å flytte og om hvordan det er å ikke ha det bra. Gjennom å delta i en musikkaktivitet kan den enkelte ungdom lære av andre og av det sosiale samspillet. De bekler ulike roller som støttespiller, veileder og omsorgsperson for andre. Det å møte til musikktimer gir også en anledning til å trene på å 85

9 NORGES BARNEVERN holde avtaler og ta ansvar. Å delta i et fellesskap forplikter, noe som skaper potensialer for enkeltindividets selvrefleksjon, læring og utvikling. En av ungdommene forteller om hvordan det å ta den andres perspektiv gjør at han disiplinerer seg og holder avtalen om å komme til øving, selv om han er trøtt: Noen ganger er jeg trøtt på øvingen, men jeg liker ikke å avbryte avtalen. Jeg tenker ofte på at du står der klar for meg. Derfor er viktig å komme til avtalene. Deltakelse i det musikkterapeutiske verkstedet er ikke nødvendigvis konfliktfritt. Den enkelte forhandler både med seg selv og med andre. Flere forklarer at det foregår en slags forhandling om status i gruppen og om hvem som skal bestemme. At noen får bestemme mer enn andre, kan føre til konflikter og uoverensstemmelser. En av ungdommene er opptatt av forholdet mellom makt og ansvar når han sier at de som bestemmer mest burde ta mer ansvar. Bedre organisering av det musikkterapeutiske verkstedet blir også etterlyst. Likeså større transparens i måten det blir tatt beslutninger på. Enkelte retter kritikk mot at musikkterapeutens rolle er for utydelig, og at det ikke er nok åpenhet og informasjon omkring verkstedets aktiviteter og planer. Jeg synes det er din jobb å holde styr på oss. Det kunne vært mer åpenhet og informasjon. Vi får ikke vite det vi trenger. Eksemplene over viser at ungdommene kan være kritiske til det musikkterapeutiske verkstedets organisering og måter å fungere på. Ungdommene reflekterer over egne erfaringer og de har mot til å utfordre det bestående. I fellesskapet forhandles det om posisjoner og mulighet til innflytelse utforskes. Gjennom forhandlingsprosesser, som gjerne har preg av konflikter og uenigheter, skapes det fellesskap hvor kunnskapene om barnevernserfaringer får nytt liv mellom medlemmene i gruppen og hvor argumentasjons-, og forhandlingskunnskap kan utvikles. På bakgrunn av de erfarte barnevernsvirkelighetene kan det vokse frem nye roller, ny kunnskap og nye identiteter. Musikkdeltakelse bygger bro til nye personer og steder Ungdommene forteller at musikkdeltakelse kan fungere som en bro til nye personer, steder og aktiviteter. Kunnskap og kompetanse ervervet gjennom musikkdeltakelse kan for eksempel åpne dører i forhold til skolegang. En av ungdommene forteller om hvordan det å beherske trommespilling ble en bro mellom ham selv og læreren på en ny skole: Vi spilte sammen ca. et år før jeg ble kjent med (navn på lærer) og skolen. Jeg husker det var du (musikkterapeuten) som tipset de voksne der jeg bodde om den skolen. Det å spille trommer hos deg ble som en intro til å spille trommer på skolen. Det hadde vært vanskelig å begynne å spille trommer på skolen hvis ikke jeg hadde lært det hos deg først. Erfaringer med å spille trommer ble verdifull kunnskap når han skulle mestre skolehverdagen. Det å kunne spille tromme, gjorde overgangen lettere. I materialet er det også eksempler på at kompetanse ervervet på det musikkterapeutiske verkstedet kan åpne dører inn til arbeidslivet. 86

10 MUSIKKTERAPI SOM ETTERVERNSTILTAK I BARNVERNET En av ungdommene forteller om hvordan musikkdeltakelse gjorde at han fikk bedre selvtillit og oppdaget en egenskap han ikke visste at han hadde. Foredling av denne egenskapen på det musikkterapeutiske verkstedet, bidro til at han tok utdanning som lydtekniker: Nå har jeg faktisk papirer på at jeg er blitt lydtekniker, på vitnemålet. Jeg hadde ikke tenkt at dere kunne hjelpe meg med det. Altså, det finnes alltid håp. Jeg fant liksom det indre, en egenskap jeg ikke visste jeg hadde før. Lydteknikk, sånn som jeg holder på med nå, det hjalp dere meg med. Ja, og sjøltillit selvfølgelig, det fikk jeg litt mer av. Eksemplene over viser hvordan deltakelse ved det musikkterapeutiske verkstedet fungerer som en form for forberedelse og kvalifisering til deltakelse i utdanning og arbeidsliv. Dette handler både om konkrete ferdigheter, men også om å rustes som menneske, noe en av de andre ungdommene uttrykker på denne måten: Hadde det ikke vært for de opplevelsene jeg har gjort med revygruppen, med å stå med lyset alene på meg og at alle hører kun på meg, så hadde jeg ikke tørt å jobbe med (nevner navn på stiftelse som driver virksomhet for å hjelpe ungdommer med barnevernsbakgrunn) så mye som jeg gjorde før. Jeg tør mye mer nå på grunn av revyprosjektet og det å ha erfaringer med å stå på scenen. En av ungdommene som deltok i det musikkterapeutiske verkstedet har i etterkant fortalt at det å presentere seg selv gjennom tekst og musikk i forbindelse med revyfremføring, var en viktig forberedelse til jobbintervju senere i livet. Det ser altså ut til at det musikkterapeutiske verkstedet fungerer som en møteplass der de unge får anledning til å trene på situasjoner som kommer dem til gode ved senere anledninger. Diskusjon Ungdommene forteller om fellesskapsorienterte erfaringer. I fortsettelsen vil vi diskutere dette nærmere i lys av Wengers (1998) sosiokulturelle teori, der begrepene deltakelse og praksisfellesskap står sentralt. Vi viderefører tredelingen i presentasjon av empirien i en drøfting av det Stige (2005) beskriver som forholdet mellom forutsetninger for deltakelse, deltakerstrategier og deltakerbaner. Stige gjør et poeng av at de ulike dimensjonene av deltakelse påvirker hverandre gjensidig. Dimensjonene kan sees på som mangefasetterte deltakelsesprosesser som utfolder seg i nåtid, er preget av fortid, og peker fremover. Det betyr at både forutsetninger, strategier og baner er i stadig utvikling ettersom handlingsrom for deltakelse skapes på ulike måter. Vi diskuterer musikk som mulighet til både å utfordres og utvikle seg i et fellesskap, og i overganger mellom fellesskap. Utvikling av forutsetninger for deltakelse i jevnalderfellesskapet Hvilke forutsetninger for deltakelse legger det musikkterapeutiske verksted til rette for å mobilisere? Ungdommene forteller om musikk som trivsel og utrykk for følelser. Dette tyder på at de i stor grad har opplevd at det musikkterapeutiske verksted har vært tilpasset deres (ulike) forutsetninger for deltakelse i eget nærmiljø. For eksempel beskriver de verkstedet som et pusterom der de kan være seg selv. Samtidig legger de vekt på at verkstedet gir muligheter til å bygge nye forutsetninger: 87

11 NORGES BARNEVERN De fikk noe å gjøre «i stedet for å bare sitte inne å se på TV» og de opplevde det som positivt å komme inn i omgivelser der det var noen som ville lære dem noe som de hadde lyst til å gjøre. Dersom vi sammenholder fortellingene, er det flere faktorer som ser ut til å bidra til dette bildet: For det første tyder ungdommenes fortellinger på at måten verkstedet er organisert på bidrar til å strukturere fritiden gjennom etablering av forventninger fra andre, forutsigbarhet og kontinuitet. Det musikkterapeutiske verkstedet er organisert slik at ungdommer kan gi egen fritid et meningsinnhold. Fordi det musikkterapeutiske verkstedets aktiviteter er lokalisert i ungdommenes lokalmiljø, bidrar dette til nærmiljøforandring. Det er faste øvingstider og planlagte rutiner for gjennomføring av konserter og andre arrangement. For det andre kan ungdommene gjennom deltakelsen lettere orientere seg på et nytt sted etter flytting når de har noe å gjøre, en aktivitet å forholde seg til. Gjennom å delta på det musikkterapeutiske verksted oppsøker de lokaler som er tilgjengelig for dem i nærmiljøet. Dermed skapes muligheter for å etablere nettverk og kontakt med andre. Ungdommene gis mulighet til å planlegge uken slik at det å være deltaker ved det musikkterapeutiske verkstedet kan sees i forhold til andre gjøremål. For det tredje opplever ungdommene trygghet ved at det er voksne tilstede for dem. Kontakt med andre voksne enn de som arbeider på institusjonen ser ut til å gi en opplevelse av frirom, og kan bidra til at det skapes tillit til voksne. Ungdommene opplever at de voksne er der for å ha det gøy sammen med dem, de blir lyttet til og de lærer noe. De voksne overfører kunnskap om bruk av instrumenter eller musikkteknologi. For det fjerde skapes det muligheter for at ungdommene kan treffe likesinnede som har mer eller mindre samme bakgrunn som dem selv og som potensielt sett kan fungere som en støtte gjennom en form for gjensidig selvhjelpsarbeid. Et eksempel på dette er ungdommen som forteller om det å få støtte og forståelse i forhold til det å være psykisk syk eller et barnevernsbarn. Til sammen skaper deltakelsen ved det musikkterapeutiske verksted en rekke forutsetninger for deltakelse som det kan varieres over og finnes utallige versjoner av i praksis. Verkstedet åpner for en form for improvisert praksis som er strukturert ut fra intensjonen om å legge til rette for positiv utvikling. Musikk blir et utgangspunkt for å møte jevnaldrende, utveksle erfaringer og trene seg på å møte motstand fra andre ungdommer og voksne. Organiseringen definerer ikke innholdet en gang for alle, men åpner opp for nye handlingsalternativer og for utviklingen av differensierte rollemønstre. Dette kommer til utrykk gjennom fortellinger om det å motta hjelp, og om roller som innebærer det å gi hjelp til andre. De kan være i rollen som lærende og de kan være i rollen som den som lærer bort. Måten den enkelte forholder seg til fellesskapet på, kan sammenlignes med måten en musiker spiller sammen med sine med-musikanter i et band. Gjennom improvisasjon preget av en slags prøve-og-feilemetode, forhandles det frem og spilles over et sett med tema som det er mulig å variere over et tilnærmet ubegrenset antall ganger. Utvikling av deltakerstrategier Det musikkterapeutiske verksted er organisert slik at ungdommene kan ta del i en 88

12 MUSIKKTERAPI SOM ETTERVERNSTILTAK I BARNVERNET erfaringsbasert form for praksis, hvor deltakerne lærer gjennom å delta i en syklus av handling og refleksjon (Wenger, 1998). Ungdommene forteller for eksempel at det utvikles en kultur hvor de samarbeider og inspirerer hverandre, for eksempel når de arbeider med revytekster om erfaringer fra det å bo eller ha bodd på barnevernsinstitusjoner. Det utvikles nyanserte strategier for deltakelse med rom for refleksjon og samarbeid, men også potensielle konflikter og misforståelser. Samarbeidet kan foregå harmonisk, men det kan også føre til uenigheter. Et eksempel er ungdommene som forteller om det å ikke få nok informasjon om det musikkterapeutiske verkstedets planer og aktiviteter. Til sammen gir deltakelse ved det musikkterapeutiske verksted muligheter for utviklingen av forskjellige deltakerstrategier. For det første handler det musikkterapeutiske verkstedets aktiviteter om å gjøre, og for det andre handler det om å reflektere over hva vi gjør. Ungdommene skriver, spiller og opptrer, og de snakker sammen og reflekterer over hvorfor de gjør som de gjør. Ungdommene kan med andre ord bruke musikkdeltakelsens organisering til en rekke formål der de kan være seg selv innenfor rammene av kollektivet. Våre funn er i tråd med Wengers (1998) beskrivelse av praksisfellesskapet som en organisering der personer deltar på ulike måter, i ulike roller, og i ulik grad gjennom å handle og reflektere. For å opprettholde praksisfellesskapet trenger medlemmene å utvikle strategier for både å være engasjerte og reflekterte aktører, noen ganger også som «outsidere». Ungdommene erfarer at det å drive med musikkaktiviteter skaper rom for felles forståelse og fordypning, det skapes et frirom til å være seg selv sammen med andre. Vi kan tolke dette som at ungdommene gir utrykk for at deltakelsen rommer både fortolknings- og refleksjonsstrategier, og strategier for handling og sosial kontakt. Det etableres en praksis som utvikles i balansepunktet mellom det å utfordre det bestående og det å innordne seg. Det handler om å finne balansen mellom å være selvstendig og lytte til seg selv, og det å være empatisk, holde avtaler, ha respekt for og å være solidarisk med andre. I datamaterialet er det eksempler på at ungdommene deltok i forhandling om status, makt, innflytelse og ansvar, noe som kan føre til uenighet og konflikter. Konflikt kan med andre ord være en sentral del av praksis. Flere har opplevd å møte motstand, og de har opplevd å ta del i diskusjoner om hvem som skal bestemme. Gjennom å delta i forhandlingsprosesser utfordres de til å tydeliggjøre og uttrykke egne meninger for å få innflytelse og påvirke egen situasjon. Utvikling av deltakerbaner Begrepet deltakerbaner ble først utviklet av Lave & Wenger (1991) og senere videreutviklet av Wenger (1998). Begrepet henspiller på læringsprosesser der personer utvikler seg fra nybegynnere til viderekomne gjennom å ta del i et læringsfellesskap. I Skandinavia relateres slike læreprosesser ofte til begrepet mesterlære (Nielsen & Kvale, 1999). Ser vi på samspillet mellom forutsetninger og strategier, kan vi observere hvordan ungdommenes deltakerbaner utvikler seg over tid. Kompetanse ervervet i det musikkterapeutiske verkstedet bygger bro til nye personer, situasjoner og steder, for eksempel i forhold til skole eller jobb. 89

13 NORGES BARNEVERN Dette peker i retning av at nye forutsetninger og strategier har påvirket ungdommenes deltakerbaner. Wenger (1998) gjør et poeng av at en persons mulighet til å påvirke egne deltakerbaner handler om evne til å kvalifisere seg til deltakelse i praksisfellesskapet. Kvalifiseringen foregår som utvikling av roller, slik som overgangen fra nybegynner til viderekommen, fra lærende til den som lærer bort. Gjennom å delta i musikkaktiviteter, gjør ungdommene erfaringer som de kan bruke ved senere anledninger. De utvikler ferdigheter og kunnskaper som påvirker deres muligheter for å innta ulike posisjoner i forhold til deltakerbaner. Noen av ungdommene forteller om en slik kvalifiserende praksis. Dette gjelder for eksempel ungdommen som forteller om overgangen fra det å spille trommer ved det musikkterapeutiske verkstedet til å kunne bruke erfaringene på nytt på skolen. Et annet eksempel er ungdommen som forteller at det å påta seg ansvaret for yngre medlemmer i gruppen var utviklende med tanke på å påta seg ansvar i en «jobblignende» situasjon. Dette er fortellinger som handler om det å utvikle roller fra nybegynner til viderekommende. Rolleutviklingen foregår i overgangen mellom situasjoner. Når ungdommene «beveger» seg i overganger bruker de erfaringer på nytt og dermed skapes det nye roller med tilhørende identiteter. Konsekvensen av en slik overgang kan, slik vi har sett, være at ungdommer opplever seg selv som mer kompetente og bedre utrustet med hensyn til ferdigheter. Slike erfaringer kan være nyttige sett i forhold til ettervernets målsetning om å sette ungdom i stand til å klare seg selv og integreres i samfunnet. Ungdommen er avhengig av tilgang på samfunnets institusjoner som skole og arbeid for å kvalifisere seg til voksenlivet. Ungdommenes fortellinger om det å oppleve tilhørighet, få venner eller det å bli tatt på alvor av voksne som lytter og prøver å forstå, gir oss grunn til å tro at deltakelse ved det musikkterapeutiske verksted kan kvalifisere til deltakelse også i fremtidige situasjoner. Deltakerne i det musikkterapeutiske verksted kan utvikle et bredt repertoar av rollemønstre som på ulike måter forbereder og kvalifiserer for deltakelse. Musikken fungerer som strukturerende på de ulike dimensjonene av deltakelsen (Krüger & Stige, 2014). At musikk kan ha denne funksjonen og kan brukes for å støtte ungdommers utvikling, er nyttig kunnskap. Ungdom under ettervern trenger å utvikle ressurser til å kvalifisere seg til deltakelse i fremtidige situasjoner og institusjoner som skole, jobb og fritid (Backe-Hansen, 2008). Oppsummering og avsluttende tanker FNs Guidelines for the Alternative Care of Children (2009) presiserer at ettervernet må legge til rette for skolegang, yrkesopplæring og trening i sosiale ferdigheter og at den unge bør få delta og ha innflytelse med tanke på planlegging og tilrettelegging. Det rettes ikke fokus mot den betydningen jevnaldrende kan ha for hverandre. Vi mener at ungdommers evner til å støtte hverandre kan være en uutnyttet ressurs i ettervernsarbeidet. Vi har vist at ungdom som gis mulighet til å bygge forutsetninger for deltakelse kan bruke jevnaldrende som ressurs i utviklingen av mangefasetterte deltakelsesprosesser. Gjennom deltakelse ved det musikkterapeutiske verksted kan ungdommene posisjonere seg ved å 90

14 MUSIKKTERAPI SOM ETTERVERNSTILTAK I BARNVERNET utvikle differensierte rollemønstre som inkluderer muligheten til for eksempel både å være nybegynner og støttespiller, lærende og viderekommen. Med støtte fra jevnalderfelleskapet kan deltakelse ved det musikkterapeutiske verksted sees på som en form for kvalifiserende praksis, der formålet er å forberede ungdommer til overganger mellom institusjonsopphold og deltakelse i samfunnet etter endt barnevernsopphold. Oppsummert mener vi musikkterapi representerer muligheten til tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, der langsiktighet, individuell tilpasning og nærmiljøforankring ivaretas. Slik vi ser det, bør musikkterapi være flerdimensjonalt tilpasset og fokusert mot ungdommers fungering i hverdagslivet der behov for sosial støtte og positiv jevnalderkontakt er sentrale elementer i arbeidet. NOTER 1 Intervjuguiden var utformet med beskrivelse av åpne tema og ikke detaljerte spørsmål. Et eksempel på tema er: musikk i hverdagssituasjoner, musikk og følelser, musikk og oppvekst. 2 I følge WHO defineres ungdom som person mellom år (WHO, 2014). Uavhengig av dette brukes begrepet ungdom av forskere i spennet mellom år (Kroger, 2007). 3 Med utgangspunkt i Lov om barneverntjenester (Lov om barnevernstjenester, juli 1992, nr. 100) har personer opp til 23 år rettigheter knyttet til hjelpetiltak i ettervernsfasen. Loven åpner opp for et syn om at ungdommer ikke nødvendigvis er voksne nok til å klare seg selv etter fylte 18 år. Noen vil trenge utvidet støtte og tilretteleggelse på veien mot et liv som voksen. 4 Forskningslitteratur viser at barn og unge med innvandrerbakgrunn utgjør en relativt stor andel av ungdom som mottar ettervern (Bogen & Nadim, 2009). Det har i den senere tid blitt reist en debatt i Norge om barnevernet bør forholde seg på en annen måte eller ta andre hensyn i arbeidet med barn og unge med innvandrerbakgrunn enn overfor etnisk norske barn. Dette er imidlertid en diskusjon vi lar ligge i dette arbeidet. REFERANSER Alderson, P. & Morrow, V. (2004). Ethics, social research and consulting with children and young people.barnardos, London. Alvesson, M. & Sköldberg, K. (2008). Tolkning och reflektion, vetenskapsfilosofi och kvalitativ metod (2. utg.). Studentlitteratur, Lund. Andreassen, T. (2003). Behandling av ungdom i institusjon hva sier forskningen? Kommuneforlaget, Oslo. Ansdell, G. (2010). Musicking on the edge, musical minds in East London, England, I Stige, B., Ansdell, G., Elefant, C. & Pavlicevic, M., Where music helps, community music therapy in action and reflection, s , Ashgate Publishing, Farnham. Backe-Hansen E. & Bakketeig, E. (red) (2008). Forskningskunnskap om ettervern, Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA Rapport 17/2008, Oslo. Backe-Hansen, E. (2012). Between participation and protection: Involving children in child protection research. I H. J. Fossheim (red.). Cross-cultural child research. Etikkkomiteene, Oslo. Bell, N. (2008). Ethics in child research: rights, reason and responsibilities. Children s Beographies, 6, s Benedictow M (1996). Ungdom i særtiltak. En undersøkelse av atferdsungdom som med hjemmel i barnevernloven og med eget samtykke er plassert i særtiltak for ungdom med alvorlige atferdsvansker. Rapport. Senter for medisinske atferdsfag, Oslo. Bogen, H. & Nadim, M. (2009). Et flerkulturelt ettervern? Ungdom med innvandrerbakgrunn i barnevernetsettervern, Fafo-rapport 2009:05. Clausen, S. E., & Kristofersen, L. B. (2008). Barnevernsklienter i Norge , en longitudinell studie (3/2008). NOVA,Oslo. Eder, D. & Fingerson, L. (2002). Interviewing children and adolescents, I Gubrium, J.K. & Holstein, J.A., Handbook of interview research, Sage Publishers, London. 91

15 NORGES BARNEVERN Flick, U. (2009). An introduction to qualitative research. Sage, London. Frønes, I. (2006). De likeverdige om sosialisering og jevnaldrendes betydning, Gyldendal akademisk, Oslo. Fugle, G. K. (2012). Rytmen mellom oss, Skald Forlag, Leikanger. Gadamer, H.-G. (1960/2004). Truth and method. Continuum, London. Gold, C., Saarikallio, S. H., & McFerran, K. (2012). Music therapy, i Levesque, R. J. R. (red), Encyclopedia of adolescence. Springer, New York. FN Guidelines for the Alternative Care of Children, (2009). Hentet fra denne adressen: alternative_care_of_children.pdf Helgeland, I. M. (2007). Unge med alvorlige atferdsvansker blir voksne, hvordan kommer de inn i et positivt spor? Doktoravhandling ved Det utdanningsvitenskapelige fakultetet, Oslo. Jacobsen, S., L. (2012). Music therapy assessment and development of parental competences in families where children have experienced emotional neglect, An investigation of the reliability and validity of the tool, Assessment of Parenting Competencies (APC), Dissertation, University of Aalborg. Kleive, M. & Stige, B. (1988). Med lengting liv og song, Det norske samlaget, Oslo. Kolstad, I. (2008). The bad dream: Om bruk av computerstudioet som primæraktivitet i musikk med en ungdom i barnevernet, Masteroppgave i musikkterapi, Universitetet i Bergen. Kristofersen, L. B. (2005). Barnevernbarnas helse: Uførhet og dødelighet i perioden NIBR-rapport 2005:12. Kroger, J. (2007). Identity development: Adolescence through adulthood. Sage, London. Krout, R. E. (2011). Our path to peace: Songwritingbased brief music therapy with bereaved adolescents. I A. Meadows (red), Developments in music therapy practice: Case study perspectives (s ). Gilsum, NH: Barcelona Publishers. Krüger, V. (2009). Musikkterapi som hjelp til selvhjelp, I Ruud, E. (red), Musikk i psykisk helsearbeid med barn og unge, s , Norges musikkhøgskole, Oslo. Krüger, V. (2012). Musikk fortelling fellesskap, en kvalitativ undersøkelse av ungdommers perspektiver på deltakelse i samfunnsmusikkterapeutisk praksis i barnevernsarbeid, doktorgradsavhandling, Griegakademiet, Universitetet i Bergen. Krüger, V. & Stige, B. (2014). Between rights and realities Music as a structuring resource in the context of child welfare aftercare. A qualitative study, Nordic journal of music therapy, DOI: / Lave, J. & Wenger, E. (1991). Situated learning: Legitimate peripheral participation, Cambridge University Press, Cambridge. Lov om barnevernstjenester, juli 1992, nr. 100 McFerran, K. (2010). Adolescents, music and music therapy: Methods and techniques for clinicians, educators and students, Jessica Kingsley Publishers, London. Nielsen, K. & Kvale, S. (red) (1999). Mesterlære, læring som sosial praksis, Ad Notam, Oslo. Ruud, E. (2010). Music therapy: A perspective from the humanities. Gilsum, NH: Barcelona Publishers. Skotheim, R. (1996). Rockeband som ramme for å selvstendiggjøre beboere på et psykiatrisk ettervernshjem, Nordic journal of music therapy, 5, (1), s SSB (2013) Barnevern Fleire barn under omsorg. statistikker/barneverng Stige, B. (2002). Culture-centered music therapy, Gilsum, NH: Barcelona Publishers. Stige, B. (2003/2012). Elaborations toward a notion of community music therapy (e-bok), Gilsum, NH: Barcelona Publishers. Stige, B. (2005). Musikk som tilbud om deltakelse, i Säfvenbom, R. (2005) Fritidsaktiviteter i moderne oppvekst, s , Grunnbok i aktivitetsfag. Universitetsforlaget, Oslo. Stige, B., Malterud, K., & Midtgarden, T. (2009). Toward an agenda for evaluation of qualitative research,qualitative Health Research. 19, (10), s Stige, B. & Aarø, L. E. (2012). Invitation to community music therapy, Routledge, New York. Storø, J. (2005). Møteplass for ungdom, beskrivelse av et tiltak for tidligere plasserte unge, og noen refleksjoner om tiltaket, Norges barnevern, 4, s Storø, J. (2008). Exit from care developing a perspective, Journal of Comparative Social Welfare, 24, (1), s Storsve, V., Westby, I. A. & Ruud, E. (2009). Håp og anerkjennelse, om et musikkprosjekt blant palestinske flyktninger i Libanon, I Ruud, E. (red), Musikk i psykisk helsearbeid med barn og unge, s , Norges musikkhøgskole, Oslo. Strandbu, A. & Thørnblad, R (2010). «Sårbare» barn som deltakere i kvalitativ forskning Forskningsetikk og etisk forskning, Barn, 1, s Strandbu, A. (2011). Barnets deltakelse, hverdagslige og vanskelige beslutninger, Universitetsforlaget, Oslo. Tjelflaat, T., Hyrve, G., & Solhaug, H. (2003). Barneverninstitusjonen - nødvendig men ikke god nok, Rapport nr. 10 i skriftserien til Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge. Ulset, G. (2010). Tilværelse og oppvekst i barnevernsinstitusjon, Ungdomsforskning, 10, (1), s Ulvik, O. S. (2007). Seinmoderne fosterfamilier, en kulturpsykologisk studie av barn og voksnes fortellinger, Unipub forlag, Oslo. 92

16 MUSIKKTERAPI SOM ETTERVERNSTILTAK I BARNVERNET Wenger, E. (1998). Communities of practice, Learning, meaning, and identity, Cambridge University Press, New York. WHO (2014). Nettside for verdens helseorganisasjon, tilgjengelig fra denne adressen Wood, S., Verney, R. & Atkinson, J. (2004). From therapy to community, I M. Pavlicevic & G. Ansdell (red),community music therapy, s , Jessica Kingsley Publishers, London. 93