Mywern i Rogaland. Ei slutrført oppgave etter at {{Verneplan for myr» er gjennornf~rt?

Transkript

1 Stavanger Museums Årbok, Årg. 96(1986), s Audun Steinnes: Mywern i Rogaland Ei slutrført oppgave etter at {{Verneplan for myr» er gjennornf~rt? Innleiing Regjeringa vedtok ved kgl. res. 12. desember 1986 å verna 8 myrområde i Rogaland, 7 naturreservat og ei plantelivsfredeing (tab. 1). Dermed var ein viktig milestolpe for vern av trua naturtypar i Rogaland nådd. Desse myrene dekkar 2,9 kvadratkilometer, av dette er det berre 528 dekar under 300 m.0.h. Denne artikkelen har som formål å gje eit oversyn over arbeidet med vern av myr i fylket fram til nå og å'vurdera stoda etter at verneplan for myr er ferdig behandla. Artikkelen bygger i fyrste rekkje på grunnlagsregistreringane til Asbjørn Moen (Moen 1975, Moen og Pedersen 1981) og på «Utkast til verneplan for myrer» (Fylkesmannen i Rogaland 1981). Men konklusjonane bygger og på eigne vurderingar (Steinnes 1987 a) Bakgrunnen for vernevedtaket Utover på 60-talet blei det meir og meir klart at økonomisk utvikling og endra bruksformer trua fleire naturtypar. Oppdyrking og skogsgrøfting av myrar fekk eit stadig større omfang, og Statens naturvernråd tok i 1966 initiativ til å få utarbeidd ein landsomfattande verneplan for myr som skulle sikra den naturlege variasjonen innan denne naturtypen. I 1967 sette UNESCO i gang prosjektet Telma, eit internasjonalt prosjekt for å få verna eit fåtal store og velutvikla myrkompleks med særleg stor internasjonal verdi. I Rogaland blei feltundersøkingane av verneverdige myrar gjennomfert i 1971 med tilleggsundersøkingar i 1978 (Moen 1975, Moen og Pedersen 1981). På grunnlag av dette utarbeidde naturforvaltingskandidat Bjørn S. Berg eit verneforslag (Fylkesmannen i Rogaland 1981). Dette var på lokal høyring i På grunnlag av høyringa blei det utforma eit verneforslag for sentral behandling. Myr i Rogaland Det finst ingen fullstendige registreringar av myrarealet i Rogaland, men registrenngar frå Landsskogstakseringa ( ) viser at det er 227 km2 myr under skoggrensa. Det er berre 3,5% av det

2 tilsvarande landarealet. Berre Vestfold kan oppvisa eit Iågare tilsvarande tal med 2.3%. Det totale myrarealet i landet er ca. 10% av landarealet. Det kan verka underleg at Rogaland som ligg i ein så nedbørrik del av landet har så lite myr. Forklaringii ligg delvis i at store delar av fylket har ein oppbroten topografi og at det er lite finkorna lausmasser som held godt på vatnet. Delar av fylket som Jaren og Karmøy har vore meir myrrike. Talri frå Landsskogstakseringa omfattar betydelege myrareal som endå vrir intakte på Jaeren, men myrdyrkinga har vore omfattande i låglandet i det meste av fylket. Det er derfor grunn til å tru at det er langt under 3.5% med myr under skoggrensa i dag. Myrdannirig og ntyrtypar Det er neppe store skilnader på kva folk oppfattar som myr. Likevel er det flcire ulike definisjonar avhengig av innfallsvinkelen, m.a. fagleglvitskapleg disiplin eller brukarinteresse. Geografisk sett er myra eit landområde. geologisk sett ei lagrekkje med torv og vegetasjonsøkologisk sett ein veksestad for bestemte planteartar. Tilsvarande finst nokså ulike inndelingssystem i myrtypar. Tabell l. Oversyn over vcrna myronirhdc i Rogaland. Areal Hrgd verne- Areal Lok. Lokalitets- over forslag verna Verna nr. namn kommune havet(rn1 (dekar) (dekar) verdi 3 Brekke Karmoy l c 11 Kulthaug Sauda Øyastol Hjelmeland lb 23 Storamyr Sola Viermyr Gjesdal (lb) 42 Trollhaug Time/ Bjerkreim 45 Vigremyra Hå l c 46 Reime HA I c a Sarleg verneverdig interniisjonalt ('klma-myr) b Særleg verneverdig nasjonalt c Sarleg verneverdig nasjoni~lt - sniii tnyrar : Verneverdige myrar av Iandsdclsintcrcssc 3 Verneverdige myrar av regionit1 interesse J Mindre verneverdige tiiyriir 5 Myrar uten verneverdi Verneform: Vr J6 er plantclivsfrcdirip. dci andre er naturreservat.

3 O Fig. 1. Oversyn over verna myromrhdc med plassering i regioninndeling for Rogaland. l: Dalane og Jaren fjellbygd. 2: Flat-Jaren. 3: Ryfylkefjordane. 4: Boknafjord. 5: Haugaland.

4 Tabell 2. Oversyn over omrilde som er undersekt i samband med vemcplrn for myrar i Rogaland. Kadar for verneverdi, sjil tab. 1. tok.ill- i.okal1tcts- UTIItcrznr. navn Po~.munt! Xnrtblad konrdlnatcr Vcrncvcrdi 1 Illndos.ayrii KIrB0y 1113 I KL 84, Aurrcvrk 1113 I %L J Brckkc 1113 I LI l c 4 S~1klcvil:nct 1113 I KL SrokkaialsvalncC YinJ~!~ord 1213 IV IL b Dygarden 121: I1 LY Bl2ba:lki 1211 I1 L Zllb) d I.?gr:22alen 121: 11 LY ROyza~~t~et LX O llicr Sauda l LX l l fiulthadq 1314 IV LX Slc::cd.xlsvatn LR Fidjaac IiilJ IV LL 55,qO-91 2 LI Vassv~k 1313 IV IL 54, I5 Ilovs:Bdl~dalcn 1313 IV LL l6 Vdssbotn Iljclncli811d 1313 IIIIIV LL I7 Oyarre LL 52-53,69-70 I b IU Wclands-Grenahei LL l b 19 B] ur:ia~.u LL Klci~illand/l'~~~~~~ LL nkyrs i L:. $0-41,62-66 l.j 22 va lavar.: 1213 i1 LL :J S:o=a=;z Sila 1212 :V LL :i iklncs 1212 IV IL IIJll'd1d:w L212 IV LL b S*jf~c:a?.d 5.bndnr.s i212 IP LL I 27 syklct~s'.ad l2:2 1V LL IS Vorcnyra 1212 I LL Y Nordlandsmyra 1212 I LI. 26,27 I c JO Vinddaleri ~ors~n<! 1312 IV LL 15-46, J1 Tiurangrene 1112 :V LI t~1svdtn-Codt~l)rn b>caii.rl 1312 IV LL 45-16, vicrcyr 1212 I LL! Ilhl 34 Linava+.net (5s) 1212 I LL i3, Limvatne: (SI 1212 I Li i 3 h Sikvaland 1212 I1 LL Grudevatn X lrpp 1212 IV LL C Orre i212 11: KL J9 %albe;? ISVI T l.% 1212 IV LL 21-12, i(a1acrq ( :C L l 5~Ziera:r LL l T131 1P.3iq :~~'ld)ori.r~i~ L212 I1 L l 4 3 ~v;s?adalen U~crkrclu LL Frnnlicilyrcnr I1 LL Vigremyra IIS r1 LL l c I b RC ane LL l c 3 7 Rcime-Viqrc LL OiJn.7 : LK C

5 Fig. 2. Undersakte myrar i Rogaland.

6 Myrar kan inndelast etter danningsmåten: Tilgroingsrnyrtir blir til ved at tj~i-ner gror til med torv frå kantane og blir fyllt opp av organisk materiale. Forsutnpittgsn~yrm blir til ved torvdanning på fastmark. forst og fremst i søkk i terrenget. I område med hsg nedbør og låg fordamping blir det bygd opp torv i hellande terreng og, ja til og med på svakt konvekse terrengformer. Forsumping er den vanlegaste diinningsmåten her i landet. og er særleg dominerande i oseaniske strøk som Rogaland. Inndeling etter hydrologi og vegetasjon Det er avgjerande korleis grunnvatnet blir tilført til - og fins1 i myrane. Det verkar m.a. inn på nicringsinnhald, vegetasjon og biologisk produksjon. 1nndelinga.som er brukt i siimband med vern av myr bygger derfor på hydrologiske forhold kombinert med vegetasjonsforholda på myrri i såkiilla <<liydrotopografiske rnyrkomplckstypiir~ Nedbørmyrar (ortihrorrofc ntyrar) får tilfert vatnet berre frå nedbøren. Nreringsforholda blir derfor ekstreme. og berre karplanteartar kan greia seg. Viktige artar er rossly~tg, rori~ull og rriolre. Ombrotrofe forhold finst klarast på høgmyr (fig. l), som oppstar vcd at torva bygger seg opp slik at den sentrale myrflata ligg klart hfigare enn myrkantane. Denne myrtypen finst ikkjc klart utvikla i Rogaland. Klart ombrotrofe forhold finnst og i rerrerig(ickkartde myrur der torva dekker svake høgder og ryggar i terrenget. Typen finst i høgdesona med størst torvakkumulasjon frå m.0.h. Men på grunn av oppbroten topografi og lausmassar som oftast slepper vatnet lett gjennom er større myrar av denne typen svatrt sjeldne i Rogaland. Typen finst elles berre i dei vestlegaste delane av Europa. og er sterkt trua. Måmyra i Hjelmeland som nå er under oppdyrking var eir av dei beste døme i Europa på denne myrtypen. For mange ombrotoft prega myrar i fylket er det vanskeleg å avgjera i kvil grad dei får tilført ein del jordvatn. Dette kjem av at mange av dei er grunne. Dessuten er flaumaktiviteten stor slik at mange slike myrar får tilført jordvatn nokre få gonger i året. Nedbørmyr er derfor ikkje noko velavgrensa omgrep i fylket. I låglandet i Rogaland er det berre små restar att av nedbørmyrar, men tidlegare har dei dekka store areal, srerleg på Jzren. Dette er restar etter ein myrtype Moen (1975) kallar «atlantisk myr» ein slags mellomting mellom høgmyr og terrengdekkande myr. Det er stort sett denne myrtypen som har blitt kalla torvmyr. I dei få rnyrane som ikkje er oppdyrka er det meste av den ombrotrofe torva spadd ut til brenntorv. Jordvassntyrar (minerorrofe myrar). Desse ski1 seg frå nedbørmyrar ved at dei blir tilfert vatn som hiir vore i kontakt med mineraljorda omkring myra. Vatnet inneheld då meir nxring enn nedbøren, og legg grunnen for at ei rekkje artar som ikkje greier seg i nedbørmyr kan trivast.

7 1 4. oinbrnlrufe inyrkompleks. 5 n. mincmtrofr myrkornpleks. 1 A. LI. Konilcnlrisk hogmyr. 2 A Il. Ekarnlrlak hogmyr. 3. Allnntlsk myr. 4. Tcrrengdekkrnd** myr. r> I'lnlmyr. 6 Bakkemyr. 7 A. B. Streng- og blandingsmyr. 8 A. B Palsmyr. Fig. 3. Skjematisk framstilling av hovudtypar av myrkompleks. A: Profil, B: Overflatestruktur. H~ydcskalacn er sterkt ovcrdriven. Fri Moen (1975).

8 Desse er srjernesrorr, flaskestorr, slårtestorr og flekkmarihand. Vegetasjonen er meir prega av gras og storr. Etter topografien ski1 ein mellom to typar: I) Flatmyrar (topogene myrur) i forsenkingar i terrenget. Gras og storr eller torvmose dominerer. 2) Bakkemyrar (soligene myrar) i hellande terreng, med ei tydeleg hellande overflate på grunnvatnet. Bakkemyrar med grunn og fast torv med bj~nnskjegg og rome er svært vanlege. I dei nedbørrikaste delane finst bakkemyr med helling heilt opp i 20". Jordvassmyrane blir vanlegvis delt i tre etter vegetasjon og nxringsinnhald: fattigmyrar, mellommyrar og rikmyrar. Vegetasjonsvariasjonen innan myrkompleksa Dei fleste myrane har ei ujamn overfiate med sterkt ulike forhold. Vi kan skilja ut fire ulike element: Tuene er etter måten tarre og er dominert av lyngartar, særleg rgsslyng. Fastmattene er faste å gå på og er dominert av gras- og storrartar. Mjukmattene er våtare og får langvarige spor i mose-mattene som er dominert av torvmosar. Lausbotn. Her står grunnvatnet i dagen det meste av året. Her finst berre spreidde karplanter som bukkeblad i den Fig. 4 Traneber ogfiitbjornemose er typiskc artar i tuevegetasjon og er mcsi vanleg pi5 nedbsrmyrar.

9 bare gytja. Slike parti har på Jæren eit eige ord, «fæne» (fleirtalsform). Myrtypar i Rogaland. Inndeling for kartleggingsformål For kartleggingsformål hover ei inndeling etter næringsinnhald i myrvatnet og den tilsvarande variasjonen i vegetasjonen. Her er omtalt fire einingar (Steinnes 1987 a). Nedbørmyr (ombrotrof myr) finst oftast berre som mindre, tuedominerte delar av storre fattigmyrar, men store flater finst og. I tuene vekslar røsslyng, klokkelyng og torvull om å dominera. Andre artar er molte, kvitlyng og bjønnskjegg. Desse artane kan og finnast spreidd i mattene som ofte ski1 seg utydeleg frå tuene. Vortetorvmose dominerer med artar som runholdogg, svelutorr og rome. Duskull og bldtopp manglar sjel- dan. Sterkt varierande grunnvass-stand, - torv og store inngrep gjer det vanskeleg å vurdera om sikkert ombrotroft miljo finst. Fattigmyr er den dominerande myrtypen. Svaert faste bakkemyrar med rome, bjønnskjegg, bldtopp, klokkelyng, tepperot og stjernestorr kan dominera i Iågheiane. Elles er flatmyrar vanlege med vortetorvmose, duskull, flaskestorr, trdhtorr og slåttestorr i tillegg til artane over. PA lausbotn er bukkeblad dominerande ofte sammen med dystorr. Mellommyr (intermedirer myr) liknar fattigmyr og er oftast gras- og storr-dominert med trddrtorr og trådrev. Ofte finst berre myrfiol i tillegg til artane frå fattigmyra. Ein del mellommyrar er klart Fig. 5. Klokkelyng og bldtopp er ofte dominerande innslag i fattigrnyrane. rikare med grønstorr, rvebustorr, myrhatt, skogsnelle og dvergjamne. Typen er heller sjelden i det meste av grunnfjellsområda, men er vanleg i område med rikare berggrunn og mykje lausmassar. Rikmyr er sjelden i fylket og finst oftast berre som sig med grunn torv, men storre areal finst og. Dei vanlegaste ski- Ijeartane mot mellommyr er engstorr, myrsaulauk, jåblom, villin, stjernemose, brunklomose, gulstorr, småsevaks og svarttopp. Denne typen blir ofte delt i rik- og ekstremrik myr.

10 Fig. 6. Fattigmyrane inneheld nicsi vanlege artar som bj~n~rrkjegg (til hngre). men sjeldnare artar som myrkrdkefo~ (til venstre) finsi og. Tradisjonell bruk irv niyr I Rogaland har myranc sutrlcg i låglandet vore intensivt brukte i fleirc hundre år slik at urørt myr neppe finst. Vårt bilete av låglandsmyrar er då cit resultat av denne bruken. Men sjølv om cndringine er store blei ikkje det avgjerande grunnlaget for myra, det høge grunnvatnet. fjerna ved denne bruken. Innanfor den nesten skoglause kystheisona i vest (omlag hiilvc fylket) var trongen til brensel sicrlcg stor, og alle torvmyrar her er merka av torvskurd. Ennå kan ein sjii ryggar eller platå med etter måten tørr torv iiictl cin skarp, bein kant der torva er spadd ut. Dette kaller jærbuen «bcen». Inntil been ligg «torvgrov& der torva er spadd ut så djupt at det gjerne står vatn. Torvene blir spadd ut stripevis med ein spesiell spade frå toppen av been og lagt til tørk på been eller på fastmark. Det blir spadd opp lag pi lag (eller «botnar») heilt ned til botnen av grova der det står vatn. Ei slik stripe er ein «benk,%. Torvene ligg fyrst flatt ein stund, men blir så reist tre mot ein annan med ei pri toppen («reis»). Etter at dei har tørka nok0 (2-3 veker) blir dei lødd opp i høgare stablar eller «røyk» slik vi kjenner

11 Fig. 7. Torvmyr pa Skjxret i Time med etorvgrov. og -been,. til venstre. Durkirll dominerer i etorvgrovan nokre Ar etter torvskurden (i framgrunncn og til heyre). det frå maleria til Kitty Kielland. Far min, Eirik Steinnes, var med og skar torv i Øksnavadsmyra før andre verdskrig og har fortald meg om dette. Myrslåtten utgjorde ein viktig del av heieslåtten. Utber, stakkstenger og lokale namn vitnar tydeleg om dette. I delar av fylket (Lund kyrkjesokn) utgjorde utslåttar 10% av totalarealet. Dette er truleg av den mest omfattande utslåtten i landet (Aarstad 1915, Steinnes 1987 b). At sjølv dei mest avsidesliggande myrane blei slegne ser ein av h~yløene. Heieslåtten var nok viktig for å trekka nreringsstoff inn frå utmarka til innmarka slik at ein kunne halda oppe produksjonen og hindra utpining av innmarka. Myrforbruk i nyare tid Denne tradisjonelle bruken av myrane blei stort sett borte etter andre verdskrigen. Dei nye bruksformene som nå blei aktuelle hadde alle som føresetnad at myra blei grøfta ut og grunnleggjande endra. I Rogaland har nydyrkinga vore særleg omfattande (fig. 8) og dette har sarleg gått ut over myrane då desse var enkle å dyrka.

12

13 breidda i norsk natur, både når det gjeld artar og naturtypar. Når det viser seg at ein naturtype er særleg trua er det heilt naudsynt å gje område som representerer variasjonen innan typen eit tilstrekkeleg tryggt vern. Men skal vi seia oss nagde med å verna nokre små, representative «frimerke»? Nei, myrane er for viktige til at vi kan slå oss til ro med det. Myrane verkar som svampar i terrenget og lagrar vatn, dempar flaumtoppar, stabiliserer grunnvatnet og filtrerer forureina nedbør. Dei færraste vil hevda at Fig. 9. Myrflongre, ein trua rikmyrart med einaste vestnorske lokalitetar i Rogaland. blaute myrar er ein fordel for turfolk når ein skal over og er dårleg skodd. Men blir turen like opplevingsrik om ein tenkjer seg dei opne myrane erstatta av tett, grøfta planteskog? Myrane har så spesielle vokstervilkår at mange planteartar berre finst der. Visse krevjande artar finst berre i rikmyrar. og fleire er trua, som til dømes myrflangre. Men myrane er også viktige bio- C- Fig. R. Nydyrking ( ) (til hegre) og dyrkbare areal (1979) (til venstre) Sar-Norcg. Etter Nasjonalatlas for Norge. Nydyrkinga i Rogaland har vore stor sett i forhold til dei dyrkbare areala.

14 topar på andre mitar. Den store insektproduksjonen gjer dei tiltrekkande for insektetande artar. 1 tillegg byr myrkanten på både skjul og opent lende og kan vera nakkelbiotop for mange artar. Myrane finst ofte saman med vatn eller tjamer. Dette kan og gje ein positiv kantverknad far mange artar. For fuglane kan myrane være både raste-, hekke- og spelplasser samtidig som dei kan gje vatn og næring. I låglandet i Rogaland er enkeltbekkasin, vipe, raudstilk, heilo og storspove gjerne knytta til myrane medan stokkand, krikkand og andre ender finst der det i tillegg er ope vatn. Av sjeldne artar kan brushane, vassrikse og myrrikse nemnast. Heipiplerke og andre spurvefuglar kan vera knytta til myrane, men dei fleste er avhengige av busk og kratt på eller ved myra. Tilgang på myr er viktig for undervisning på alle trinn. I mange bygder har oppdyrking og «opprydding» av fuktige småbiotopar ført til at elevane må fraktast i bil for å få sjå til myr og myrplanter. Myrane er viktige for forsking, ikkje berre for økologi. Myra er eineståande som naturtype ved at ho bygger opp sitt eige substrat. Her blir pollen, sporer og andre planterestar lagra lagvis som eit arkiv med opplysningar om tidlegare tiders klima, vegetasjon, kultur og busetjing. Sjølv der det er gjort unders0- kingar er det viktig at «arkivet» blir liggjande med tanke på ny og meir avansert undersøkingsmetodikk i framtida. Det skulle vera klart at vi må prøva å berga myrane som ligg utanom dei små freda areala og. Plan- og bygningslova Fig. 10 Sivspurv, ein fugl som oftast er knytta til myr, her frå Storamyr i Sola. (Foto: Rune Roalkvam). kan nok brukast, men ikkje i dei vanlegaste tilfella. Denne lova kan ikkje leggja band på korleis jordbruket nyttar myrane utan å vedta reguleringsplan. Det kan vedtas forskrifter etter pgf. 17 b i skogbrukslova for skogområde av særleg verdi for naturvern og friluftsliv. Det er og grunn til å hevda at ein generelt ut frå pgf. 1 i samme lov bør grøfta skogsmyr i klart mindre grad enn nå. Kriterier for vern av myr Dei to viktigaste kriteria for å velja ut verneområde har vore:

15 1) Vern av representative myrkompleks for ulike regionar (vegetasjon og hydrotopografi). 2) Vern av interessante økosystem, uvanlege eller ekstreme myrtypar og veksestader for sjeldne artar. Utanom dette er det vurdert: - grad av inngrep - andre verneverdiar (zoologiske, geologiske m.m.) - verdi for forsking og undervisning. Det er ikkje utført eigne undersøkingar når det gjeld pollenundersøkingar, og berre i liten grad når det gjeld dyreliv. Oversyn over dei nye verneområda I og fig. I viser oversyn Over og plasseringa av dei nye verneområda for myr. Øvre Eide naturreservat, Karmøy kommune Området omfattar eit lite dalføre og knausane rundt, og ligg 3 km. vest for Kopervik. Myra er ei typisk flatmyr. Ombrotrofe restar finst i nord. Elles er vegetasjonen fattig - ekstremrik med den rikaste i sør. Typiske fattige fastmatter er vanlege, men mellommyr - mjukmatte med triidstorr, smalsoldogg og kvitmyrak dekker og store areal. Dei rikaste samfunna finst ut mot myrkanten i sør. I mjukmattene dominerer niakkmose saman med artar som sniåsevaks, gjyrebl~rerot og bukkeblad. Bruriskjene finst og, men er mest typisk for dei ekstremrike fastmattenc med engstorr, dvergjamne, stjernemose og vanleg sagtnose. Elles er fuktcnger med bldropp og slåttestorr vanlege. Rundt myra ligg kollar med heivegetasjon og fuktige sig med brirtiskjene. Floraen er artsrik og dominert av kystartar. Regionalt sjeldne er breiull (i sig), brunskjene, og dei austlege artane klubbestorr (i sig) og strengstorr. Dette er ei forholdsvis intakt Iåglandsmyr med store rike element og fleire regionalt sjeldne artar. Myra er mest kulturpåverka i nord (torvskurd og beiting). Ei kraftline utan stolpar i myra kryssar området. Det er likevel truleg den mest verneverdige låglandsmyra i fylket. Den sørlegaste delen av verneforslaget der så godt som alle fastmarksiga med brunskjcne er, fall diverre ut under den sentrale sluttbehandlinga av myvlancn. Kulthaug naturreservat, Sauda kommune Reservatet ligg i den flate botnen i Slettcdalcn, ca. 1 km nord for Slettedalsvatnet. Men liane er og ein viktig del av dette myrrike landskapet. Innan reservatet dominerer fattig flatmyr og svakt hellandc bakkemyr med rome - bjønnskjegg - blåtopp - fastmatte. Utanom reservatet, mest liane rundt, finst store bratte bakkemyrar med opptil 20" helling. Sidan slike bakkemyrar er typiske for desse nedbørrike stroka er det viktig å fii verna denne myrtypen. Elles finst bjørkeskog opp til ca. 800 m. Svakt kystbundne artar som klokkelyng, rome, grøttsrorr, Iteisev, sm#rrelg og bl(sniose er vaniege, delvis dominerande. Av vcstlege kystartar finst kysrntaure.

16 Fig. 11. Fr& Øyastøismyra naturreservat i Hjelmeland, sett fr8 nord. (Foto: Rune Roaikvam) Det har vore mange høyløer og stølar i svakt kvelva fattig til ombrotrof myr. 1 dalen som ennå blir beita av storfe og sør dannar flata terrassar, kvar med store sau. Det er fleire hytter rett utanfor myrflater, det meste er fattigmyr. Men reservatet. Dalen inneheld store, typiske nedbørmyr finst og, slerleg på dei høgaste myrareal, men ein sarleg viktig myrtype terrassane. Det er mest tuer, men og har diverre falle utanom naturreservatet. mjukmatte, fastmatte og lausbotn. Mellommyr og rikmyr finit sarleg i myrkantane og langs bekken. Dei fattige myrtypane er typiske for området. Mellommyr finst som både fast- og mjukmatte, med tvebicstorr og dvergjamne. Rikmyr finst som mindre fastmattcflckkar. I tillegg til fattigmyrartar finst gulstorr, engstorr, breiull, loppestorr, hdrstorr, stjernemose, makkmose og navermose. Aust for myra finst mange fine Øyast~bmyra naturreservat, Hjelmeland kommune OmrAdet dekkar ein flat dalbotn mellom Øyastøl og Ritland. Ein bekk kjem i sør og buktar seg gjcnnom myra. Mclandsånå kryssar nordenden av området. Berggrunnen er grunnfjell og kalkrik fyllitt. Lengst i nord er ei svakt hellande fattig-ekstremrik bakkemyr og ei flat -

17 rikkjelder. Der er det og rik, grasbunden bjørkeskog. På vestsida dominerer bregne-bjørkeskogar med rikare beita bjørkeskog med sølvvier nedst og i sig. I sør finst her open, lågvaksen røsslyngfuruskog. Floraen er dominert av svakt kystbundne artar, men det store innslaget av fjellartar og nordlege artar har størst interesse. Sjeldnast er fjellstorr som truleg har sørgrense her, men bjønnbrodd, svarttopp og hdrstorr er heller ikkje vanlege. Området er delvis sterkt beitepåverka, særleg dei rike skogtypane. Myrslåtten blei det slutt p% rundt Arhundreskiftet. Det er bygd veg vest for myra gjennom bjørkeskogen. Einaste inngrep i myra er ei gammal grøft som kryssar myra. Dette er truleg den mest verneverdige myra i fylket som er intakt. Det er viktig å gje området rundt eit tilstrekkeleg vern gjennom forslaget til vern av Vormdalsheia. Viermyr (Viemyr) naturreservat, Gjesdal kommune Myra ligg i lågheiane ca. 2 km sørvest for Dirdal på ein avsats i ei nordaustvend li. Myra er dominert av fattig flatmyr og bakkemyr. Innan nokså store erosjonskompleks med tue og landsbotn finst nedbørmyr med mykje grdmose og kysttorvmose. Litt intermediær vegetasjon finst ved kjeldar som er vanlege på myra og i lia nedanfor. Her (nordvest for reservatet) er det bratte myrar (20") og fuktheiar dominert av vier. Svakt kystbundne artar er vanlegast, men eit tydeleg nordleg/alpint innslag med sølvvier, lappvier, rusttorvmose, bjørnetorvmose og skardtorvmose og greplyng har plantegeografisk interesse. Myra er fri for tekniske inngrep. Dette er ei av dei største myrane i fylket med 740 dekar. Vegetasjon og myrtype er typisk, samtidig som myra har spesielle nordlege trekk. Storamyr naturreservat, Sola kommune Myra ligg i ei senking i terrenget mellom Myklabost og Mæland, dels på grunnfjell, dels på morene og marin leire. Myra blir karakterisert som ei flat tilgroingsmyr. Fattig vegetasjon dominerer men intermediære parti finst og. Omfattande torvskurd tyder på at myra har vore dominert av ombrotrofe tueparti. Nå finst trådstorr, smdpiggknopp og gytjeblrererot i gropene. Delar av området er fastmark med lynghei og grasmark. I nordvest finst ungskog med bjørk, rogn og selje. Grunnvatnet er senka vesentleg gjennom dyrking, vegbygging og opprensking. Området er elles prega av tidlegare beiting. Myra er nå under tilgroing med lauvkratt. Myra har stor interesse fordi dei fleste myrane på Låg-Jæren er oppdyrka. Dei som er att har liknande inngrep som denne. Området har ein svært rik fuglefauna, har interesse som undervisningsområde for skulane og som friluftsområde.

18 Fig. 12. Storamyr naturreservat i Sola, sett fr& nord. (Foto Runc Roalkvam) Reime plat~telivsfrc.ditrg, HR kornmune Området ligg ved sjwn på strandflrita ca. 1 km sør for Obrestadhamna og ligg innanfor Jærstrendene landskapsvernområde. Vegetasjonen består av sig med rik - ekstremrik myrvegetasjon med artar som riehbstorr, loppesrorr, drrsksrorr, hreiull, erigntariharid, strrnr(lntnri/tand, vdrrnariharid. brrrdespore. fjellristel. idlliti og Itjartegrus. Området har tidlegare vorc brukt som utm:irksbeite, men var lite beita sist på 70-talet. Vigre nutnrreservut, Hå kommune Myra ligg i ei svak forsenking med drenering til Håelva i nord, mellom Vigre og Nesheim. Området har djupe lausmassar, m.a. hav-leire frå mellomistida. Myra inneheld rik - ekstremrik vegetasjon og ein artsrik flora med mange regionalt sjeldne artar. Av rikmyrartar finst breiull, ertgstorr, svartropp, engntari- Itand, kjevlestorr, og sveltull. Av artar som er typiske for ekstremrik myr finst nebhstorr, gulsildre og brunskjene. Andre krevjande artar er blåstorr, jdblom, dvergjamne og tvebus~orr. Gulsildre og svartropp er i hovudsak fjellar-

19 Fig. 13. Strandnuinhand er ein serleg an som er karakteristisk for rikmyrar og fuktenger nær sjsen. Arten er sjelden i landsm&lestokk. men finst i Reime plantelivsfredning i Hg. tar, og særleg den siste er sjelden i Iåglandet i Rogaland. Omradet er nok0 beitepåverka. Innan det opprinnelege verneforslaget har det skjedd store inngrep som grøfting, nydyrking og steindeponering. Dette er siste resten av tidligare store rikmyrområde med brunskjene på Jæren. Den store faren for uttørking og andre randverknader krev regelmessige undersøkingar og dokumentasjon, og tiltak for å hindra uttørking. På grunn av den sjeldne vegetasjonen har forvaltingsstyresmakta fått høve til å regulera beiting og ferdsel i området. Trollhaug naturreservat, Time og Bjerkreim kommunar Området ligg rett sar for Holmaholen i nordaust-hjørnet av Time. Landskapet er svakt bølga med flatmyrar som veksler med knauser og hei. Området er dominert av fattige flatmyrar, mest fastmatte, men og ein god del mjukmatte. Det er berre små ombrotrofe tueparti med pors og dvergbjgrk. Mindre bakkemyrar med rome - bjønnskjegg - fastmatte er vanlege med gradvise overganger til fukthei. Fukteheiane er rike på bj~nnskjegg, bldropp og rome, og både utformingar med og uten pors er vanlege. Det finst berre små grunnlendte fragment med tørrhei. I den bratte sørhellinga nord for myra finst små eikeskogholt med ungt bjørkekratt rundt. Området sør for reservatet liknar dette, men her finst nordvende holt med bjørkeskog og røsslyng-blokkebærhei. Svakt kystbundne og vidt utbreidde artar dominerer. Av kystartar finst heibldfi~r, dikesoldogg og kysrtjgnnaks. Solblom og krypvier er sørlege artar som finst her. Sevblom (svakt nordleg) og knopptorvmose har ei viss plantegeografisk interesse. Vurdering av verneplanen Omfang Myrplanen for Rogaland er svært lite omfattande med berre 7 naturreservat. Plantelivsfredinga ligg innanfor Jærstren-

20 Fig. 14. Trollhaug naturreservat i Time og Bjerkreim sett fri nord. dene landskapsvernområde. I dei fleste nabofylka er myrplanane langt meir omfattande (Hordaland 10, Aust-Agder 22, (forslag) Vest-Agder 13). Arealet er og lite med berre 2,9 kvadratkilometer. Men det mest kritiske er likevel at det er freda berre 523 dekar under 300 m 0.h. slik at låglandsmyrar er svært dårleg representert. Det er teke eit klart atterhald i utkastet til verneplan om at ei rekkje myrar vil bli foreslått freda seinare i samband med vern av større område. Der er ingen Iåglandsmyrar mellom desse. Regional spreiing Fig. 1 viser dei freda myrområda avteikna på eit kart med ei revidert naturgeografisk regioninndeling for Rogaland (Steinnes 1987 a). Kartet viser at regionen «Boknafjorden» ikkje er representert i det heile. Vidare er det meste av Dalane utan myrreservat. Myrtypar I eit oseanisk område som Rogaland er det særleg viktig at oseaniske myrtypar blir representert. Den mest verneverdige myra i Rogaland, Måmyra i Hjelmeland,

21 Fig. 15. Mhmyra var den mest verneverdige myra i Rogaland og er n& under oppdyrking, som nederste bildet viser.

22 representerte den mest utprega oseaniske myrtypen, terrengdekkande myr. Måmyra var den klart mest verdifulle myra av denne typen sør for Møre, og var som den einaste i fylket tilrådd verna som TELMA-myr med internasjonal status. Denne er nå under oppdyrking. Det vil vera uråd å finna andre tilsvarande myrar i fylket, men mindre terrengdekkande element finst innanfor andre myrkompleks som ikkje er verna. Utanom denne typen er bratte bakkemyrar (ca 20") den mest karakteristiske myrtypen for fylket. Denne typen var representert i fleire av verneforslaga til Moen, men har ikkje kome med i verneområda fordi desse i h ~ grad har blitt konsentrert om sjølve myrflatene. Dette er ikkje like kritisk sidan typen ikke er sjelden. Det ville likevel, m.a. av pedagogiske grunnar vera best om typen fanst innanfor eir eller fleire av myrreservata. Den sjeldne og sørlege arten klokkesøre er eit markert innslag i myrane i Sør- Rogaland. Denne finst ikkje i nokon av reservata. Konklusjon Sluttbehandlinga av verneplan for myr var avgjort ei viktig handling for naturvernet i fylket, og svart verdifulle områda er sikra. Det må likevel understrekast at det er mykje som står att. Uerstattelege område er ~ydelagte. Likevel kan ennå mykje gjerast ved å leggja stor vekt på myrane ved oppretting av starre verneområde i åra som kjem. Særskild må ein satsa på å finna fram til verneforslag i Boknafjordområdet. På Fig. 16. Klokkes~ie er ein satleg kystart som finst langs kysten til Bjerkreim. Jæren bør ein ta vare på dei få myrane som er att. I Dalane bgr det vernast klokkes~te-myr. Slike låglandsmyrar kan det vera mogleg å innarbeida i verneforslag for kystheiar eller våtmarkar. Litteratur Fylkesmannen i Rogaland Utkast til verneplan for myrer i Rogaland fylke. - Stavanger. Moen, A Myrundersøkelse i Rogaland. Rapport i forbindelse med den norske myrreservatplanen. - K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. bot. Ser. 1975: 3: Moen, A. & Pedersen, A Myrundersøkelser i Agder-fylkene og Rogaland i forbindelse med den norske myrreservatplanen. - K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. bot. Ser. 1981: 7:

23 Steinnes, A a. Vern og skj~tsel av kysthei i Rogaland. - Økoforsk Rapp. Under publisering. Steinnes, A b. Oversikt over botaniske verneverdiar i Rogaland. - Økoforsk notat. Under publisering. Aarstad, H Jordbunden i Lund og Helleland. Dalerne. - K. Selsk. Norges Vels Jordbundsutv., Jordbundsbcskr. 10: 146. Summary Prorecred bog areas in Rogaland. On 12th of December 1986 rhe Norwegian goi7ernment decided tlirough u Royal Decree to establi~li several narure reserves where bogs are prorecred. Alrogerher itre conservation areas cover aboirr 3 square kilometers. Bogs are an endangered rype of vegerurion in Rogaland. This fact especiully concerns the areas of bogs siruared in loiuland Rogulund and ic*/iich are in dunger of being broughr inro cirltiiviiion. The rsrablishmenr of 8 conservation arear foci~cing on bogs mur be looked upon as a mile.rrone in rlir field of conservarion ond landscape prorrcriori. The prorecred areas represenr different rypes of bogs, ranging from oligorrophic bog to eufropliiccalicifilow bogs. Most of fhem are onibrogenic bogs and minerogenic bogs. Imporranr oceunic bogs sirch a blanker bogs are nor irrcltrded. Bogs are of great importance. as biotopes for birds. The same applies to bogs seen froin a research poinr of view. i.e. ar arcliives of pollen and spores. In regard ro this ir is nece.rsary lo prorecr orher area encompmsing bogs. One tcqu,v of doing this is to include landscape conraining bogs in rhe planning of new conservation areas. In addirion ro rhis ir is of greur imporrance ro emphasize the need ro prorecr bogs in productive woodland, agricirlfrrral areas and recrearion arear. Auihor's address: Fylkesrnarinen i Ro~~alurtd Boks 59 N-4001 Sravanger