VEILEDEREN. Om faglig veiledning i sykepleie

Transkript

1 Om faglig veiledning i sykepleie

2 Faggruppa for veiledere i Norsk Sykepleierforbund har som sin visjon: Kvalitet og kompetanse på individ- og organisasjonsnivå Norsk sykepleierforbunds faggruppe for veiledere Oslo 2014 Trykk og layout: Flisa trykkeri

3 SAMMENDRAG Målgruppe for brosjyren er NSF medlemmer innen klinisk sykepleie, ledelse, fagutvikling og forskning, samt sykepleiestudenter som vil vite mer om veiledning. Sykepleiefaglig veiledning i Norge har sin opprinnelse i psykiatrisk sykepleie siden 1960 tallet og innen somatisk sykepleie siden Veiledning kan bidra til økt bevissthet i yrkesutøvelsen gjennom faglige refleksjoner. Til veilederrollen er det knyttet to hovedoppgaver. Den ene hovedoppgaven er knyttet til relasjonsarbeid og til det å legge til rette for en god samarbeidsrelasjon og et grunnleggende trygghets- og tillitsforhold der gode faglige utfordringer kan skje. Den andre hovedoppgaven er knyttet til å skape en god struktur og regissere veiledning på en fast og forutsigbar måte. Evaluering av veiledning skjer både knyttet til hver veiledningstime og til hele veiledningsprosessen.

4 INNHOLD 04 Innledning 04 Målgrupper for brosjyren 04 Historikk 04 Mål for veiledning 04 Idègrunnlag 05 Hva er faglig veiledning? 09 Veilederrollen 10 Veisøkere består av ulike målgrupper for sykepleiefaglig veiledning 11 Organisering av faglig veiledning 12 Evaluering 13 En oppsummering av sykepleiefaglig veiledning teoriutvikling og forskning i Norge og Norden 13 Hvem kan være sykepleiefaglige veiledere? Om godkjenningsordningen i NSF 13 Arrangementer og samarbeid 14 Litteratur 15 Bøker skrevet av og /eller redigert av norske sykepleiere. 15 Andre sykepleiefaglige veiledere som arbeider med fagutviklingsprosjekter innen veiledning er 4

5 INNLEDNING Denne brosjyren er ment som en informasjonsbrosjyre om følgende tema: Målgrupper for brosjyren Sykepleiefaglig veiledning sin historie i Norge og Norden Idègrunnlag Hva er sykepleiefaglig veiledning Veilederrollen Hva er tverrfaglig / profesjonell veiledning Målgrupper for veiledning Organisering av veiledning Evaluering Målgrupper for brosjyren NSF medlemmer innen klinisk sykepleie, ledelse, fagutvikling og forskning, samt sykepleiestudenter som ønsker å vite mer om veiledning. Ledere eller andre som vurderer om det er aktuelt å tilby ansatte veiledning. Historikk Sykepleiefaglig veiledning i Norge har sin opprinnelse på Ullevål sykehus, psykiatrisk avdeling 6 B., Sykepleierne startet der midt på 1960 tallet opp sykepleiefaglig veiledning etter selv å ha mottatt veiledning fra leger før det. I 1978 ble sykepleiefaglig veiledning introdusert i somatisk sykepleie. En av lærerne på Diakonhjemmet Høgskole og en av sykepleierne i praksis innførte primærsykepleie i en avdeling. Dette krevde etter deres mening sykepleiefaglig veiledning. Utviklingen av sykepleiefaglig veiledning i Norge påvirket sykepleiere i Danmark og Sverige. Siden 1997 har Nordisk Forum bestående av sykepleiefaglige veiledere fra Danmark, Sverige og Norge, vært paraplyorganisasjon for de nordiske lands foreninger for sykepleiefaglig veiledning. Mål for veiledning For den individuelle sykepleier kan veiledning bidra til økt bevissthet om egen væremåte i yrkesutøvelsen. Væremåte er her forstått hvordan vi forholder oss i yrkesutøvelsen i vid forstand. Det omfatter holdninger og verdier, faglig innsikt og ferdigheter samt egne reaksjoner. Sett fra et organisasjonsnivå og ledelsesnivå kan veiledning bidra på følgende områder: Kvalitetsutvikling - og sikring av virksomhetens mål Kompetanseutvikling innen sykepleietjenesten Faglig inspirerte sykepleiere og et godt arbeidsmiljø, som igjen bidrar til redusert sykefravær Idègrunnlag Veiledningens tenkningsgrunnlag er at veisøker selv best kan finne den veien som er riktig for vedkommende. 5

6 HVA ER FAGLIG VEILEDNING? Det er mange måter å beskrive og definere veiledning på. Erkjennelse og refleksjon over erfaringer fra praksis er sentralt i veiledning. I tillegg er samtalen eller dialogen knyttet til praksiserfaringer, en viktig arbeidsform i veiledning. Refleksjon og dialog i veiledning kan skje før en gitt valgsituasjon og arbeidsoppgave (prospektiv veiledning). Hva skal jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre eller hva bør jeg gjøre? Hva er faglig forsvarliger da spørsmål som gjerne stilles. Veiledning kan også ha et retrospektivt fokus( å se på noe i etterpåklokskapens lys). Var min beslutning og handling god og riktig og faglig forsvarlig? - er spørsmål som da kan stilles. Spørsmålene søkes besvart ved å innta et metaperspektiv eller et overordnet perspektiv som gjør det mulig å observere, både objekter, og oss selv som subjekter. Veiledningens innhold er hentet fra sykepleiernes arbeidshverdag og er knyttet til deres praksiserfaringer, deres opplevelser, verdier, tanker, følelser og vurderinger. Fortellinger om hendelser eller situasjoner danner ofte grunnlaget for refleksjoner i sykepleiefaglig veiledning. Det kan være konkrete hendelser knyttet til yrkesspesifikke handlingsalternativ. Det kan også være følelser og tanker knyttet til situasjoner. Refleksjoner i veiledning kan og handle om etiske, faglige eller juridiske aspekter ved situasjoner. Noen ganger kan hendelser ha karakter av kriser og katastrofer. Da vil veiledning på en særlig måte kunne romme og avlaste sykepleierne følelsesmessig. Å dele slike hendelser med kolleger og veileder i et anerkjennende klima kan oppleves trøstende og omsorgsfullt. I veiledning brukes ulike metoder for å fremme refleksjon. Dialogen og samtalen vil alltid være en arbeidsform og danner ofte utgangspunktet for ulike metoder som fremmer refleksjon. Det kan være ulike måter å organisere reflekterende team på. Det kan være ulike metoder for å leve seg inn i andres situasjon som tuning in, tom stol og rollebytte. Det kan være ulike måter å gjenskape situasjoner på som iscenesettelse, psykodrama og rollespill. Refleksjonen kan også systematiseres som etiske refleksjonsprosesser eller episodeanalyse. (Metoder beskrives i refeansene 3, 4 og 5) Veiledning kan på sitt beste betegnes som et frirom for refleksjon over og utforsking av egen sykepleiepraksis. I veiledning er det viktig at veisøker beholder eierskapet og ansvaret for det dilemmaet eller problemet som bearbeides. Eierskapet gjelder både forståelse av hvilke verdier som aktualiseres for vedkommende og hvilke valg og tiltak han eller hun gjør. Veileder og eventuelle gruppemedlemmer er medhjelpere med sine refleksjoner og sine perspektiver. De kan utfordre veisøker sitt eksisterende perspektiv, forståelse og handlingsvalg. Dette kan føre til læring og forandring eller justering av tanker, holdninger og beslutninger. Tom Andersen legger vekt på den indre motivasjon for forandring Sykepleiefaglig veiledning tar utgangspunkt i sykepleiernes faglige og personlige utviklingshistorie. I veiledning arbeides det med å bidra til at den som søker veiledning kan: bli mer bevisst sin egen væremåte bli mer kjent med seg selv endre refleksjonsgrunnlag og stadfeste eller endre praksis (2) 6

7 «Bare den som reflekterer over sine erfaringer, utvikler kompetanse, det vil si evnen til å hanskes med situasjoner lik dem han allerede har erfart. Slik vokser kunnskapen i en rytmisk vekselvirkning mellom delaktighet og distanse, mellom handling og ettertanke» (1:48) 7

8

9 VEILEDER- ROLLEN Veileder er den som leder en veiledningsprosess. Til dette kreves det kompetanse i veiledning. Denne kompetansen kan formelt sett oppnås gjennom en veilederutdanning som er et utdanningstilbud ved flere av landets høgskoler og universitet. Som et grunnlag for å utvikle seg som veileder kan egen reflektert erfaring over det å være veileder være viktig. I tillegg til utdanningen, vil erfaring som veileder med tilhørende tilbud om etterveiledning/metaveiledning være betydningsfullt for en utvikling av kompetanse som veileder. Norsk Sykepleierforbund (NSF) har en egen godkjenningsordning for veiledere som er beskrevet på NSF sine hjemmesider. Retningslinjer for godkjenning som veileder bygger på dokumentert erfaring som veisøker, erfaring i det å veilede andre og mottatt veiledning på veiledning, samt teoretisk utdanning. En egen godkjenningskomité vurderer søknader om godkjenning som veiledere to ganger i året. Til veilederrollen er det knyttet to hovedoppgaver som løper parallelt gjennom veiledningsprosessen. Den ene hovedoppgaven er knyttet til relasjonsarbeid og til det å legge til rette for en god samarbeidsrelasjon og et grunnleggende trygghets- og tillitsforhold der gode faglige utfordringer kan skje. Psykologer i Norge (9) har forsket på hvilke egenskaper veisøkere vektlegger hos veileder. Troverdighet er den egenskapen som verdsettes høyest. Troverdighet kan forstås slik at veisøker erfarer en veileder som står inne for de verdier og teorier han eller hun viser i praksis eller at det er samsvar mellom det veileder sier og det hun eller han gjør. Ut over det nevnes viktige egenskaper som: Veilderrollens andre hovedoppgave er å sørge for en godt og forutsigbar og passe stram strukturering eller regi av veiledningen. Det handler om at alle vet når og hvor man møtes, at veileder passer tiden og sørger for en orden ved at veileder inviterer til å skille mellom det å snakke og det og lytte og gir god instruksjon til arbeidsformer og metoder. Veileders rolle kan også sees i lys av andre og kanskje forstyrrende roller som vedkommende har i en organisasjon. Erfaringsmessig kan det for eksempel være uheldig at veileder også er leder for de som hun eller han veileder. Det kan føre til en sammenblanding av rollene både for veileder selv og for veisøkerne. Ansvarsforhold, kontrollforhold og maktforhold kan da gjøre at veisøkere ikke opplever det frirommet som veiledning kan og bør være når det gjelder å belyse f. eks eget ansvar. Det kan være særlig viktig i situasjoner der en veisøker har utført en vurdering og handling som ikke var helt god, eller kanskje direkte feil. Vedkommende vil forstå og lære mest om hun eller han har en frihet til å utforske situasjonen i en ramme av anerkjennelse og der vedkommende så langt det er mulig kan beholde eget ansvar for situasjonen. Andre forhold som kan forstyrre forholdet mellom veisøker og veileder er nære kollegiale bånd eller vennskapsforhold. Det kan også være forstyrrende når veileder selv er involvert i de utfordringer som det veiledes på fordi hun eller han arbeider i samme enhet som veisøker. Fleksibilitet Åpenhet om egne erfaringer Vilje til å la veisøker prøve seg fram Attraktivitet eller at veisøker liker veileder Interpersonlig sensitivitet Mål og oppgaveorientering At fortellinger får rom Nybegynner foretrekker en strukturert stil, mens erfarne veisøkere foretrekker en kollegial stil 9

10 VEISØKERE BESTÅR AV ULIKE MÅLGRUPPER FOR SYKEPLEIEFAGLIG VEILEDNING De som mottar veiledning omtales i litteraturen med benevnelser som veisøkere, veilander, kandidater og problemeiere. Det som forventes av veisøkere, er at de bringer med seg hendelser eller situasjoner som har vært utfordrende eller som de ønsker å reflektere over sammen med kolleger og en veileder. Litt avhengig av om veisøkerne er profesjonsutdannede eller studenter innen en profesjonsutdannelse, tilstreber vi i veiledning at de beholder sitt profesjonelle ansvar for den situasjonen de legger fram i veiledning og at veileder og eventuelle gruppedeltakere i veiledning bistår vedkommende med refleksjoner som kan belyse den aktuelle situasjonen når det gjelder hvordan den kan forstås og eventuelt løses. Veisøkerne kan være: 10 Studenter innen bachelor, videreutdannings og masterprogrammer Sykepleiere og spesialsykepleiere i praksis Fagutviklingssykepleiere og sykepleieledere som leder sykepleiefaget. Ledere En særlig form for veiledning, er veiledning til veiledere under utdanning og trening for å bli veiledere og erfarne veiledere. Dette omtales som metaveiledning eller etterveiledning.

11 ORGANISERING AV FAGLIG VEILEDNING Organisering av veiledning kan beskrives som en prosess. Prosessen kan beskrives gjennom 5 faser: Opprinnelsesfasen, planleggingsfasen, etablering og oppstartsfasen, arbeidsfasen og avslutningsfasen. For å oppnå en god utviklingsprosess bør disse fasene gå over et halvt til ett år. Sykepleiefaglig veiledning bør være en del av en virksomhets kvalitets- og kompetanseutviklingsprogram og bør være forankret i virksomhetens ledelse. For å skape kontinuitet organiseres gjerne en veiledningsprosess ved veiledningssesjoner à 1-1/2 time hver eller hver annen uke. Et veiledningstilbud kan også være et tilbud om veiledning mer sporadisk knyttet til behov som oppstår ut fra hendelser i en praksishverdag. Veiledningstilbud kan organiseres som tverrfaglige, tverrprofesjonelle eller som profesjonsspesifikke grupper. I vår tid med Samhandlingsreformen som et ledende prinsipp, er tverrprofesjonelt og tverrfaglig samarbeid en vesentlig del av sykepleieres arbeidshverdag. Tverrprofesjonelle, tverrfaglige og tverretatlige veiledningsgrupper kan erfaringsmessig bidra til gjensidig eller felles forståelse og samordnede problemløsninger. Det at ulike faggrupper og profesjoner møtes for en felles refleksjon over en pasient eller bruker sin situasjon kan være av stor betydning for pasienten/brukeren. Veiledning kan organiseres som individuell veiledning eller veiledning i grupper. Det er vanlig med grupper på 6-7 deltakere. For nyutdannede i opplæringsøyemed kan en mindre gruppe med 4-5 deltakere være hensiktsmessig. For mer erfarne sykepleiere vil grupper med 7-8 være hensiktsmessig. For utfyllende lesing om veiledningsprosessen, anbefales Teslo`s (3) og Tveiten`s (5) bøker. 11

12 EVALUERING For å undersøke hvordan deltakere i veiledning vurderer nytten av sykepleiefaglig veiledning er det vanlig med to typer evaluering; en prosessevaluering og en avsluttende eller summativ evaluering. Etter hver veiledningstime er det vanlig med en kort oppsummering der særlig den som har lagt fram en situasjon får anledning til å si noe om hvordan vedkommende har opplevd veiledningen. Etter at veiledningen har vart ca. 50 % av den totale tidsrammen gjøres en evaluering av prosessen så langt. Det kan lede til justeringer av veiledningsarbeidet og avtaler som er inngått. Etter avsluttet veiledningsprosess gjøres en avsluttende og mer omfattende evaluering av om veiledningens målsetting er nådd og hva en kan gjøre annerledes i en eventuell ny veiledningsprosess. Sett i et organisasjonsperspektiv, kan ledelsen ta et initiativ til en egen evalureing der de skaffer seg kunnskap om hvordan veiledning fungerer og evt kan forbedres. 12

13

14 LITTERATUR 1. Sâllstrøm, P. ( 1989). «Funderinger og ettertanker kring dialogbegreppet.» Sitert i: Strømquist,S. og Strømquist,G Samtal som arbetsform.lund Studentlitteratur 2. Vråle, Gry Bruland (2006). Veiledning som kompetanseutvikling et differensiert veiledningstilbud belyst fra Patricia Benner.. I: Mangfold i faglig veiledning. Teslo, Anne-Lise (red) Oslo: Universitetsforlaget. (13 s) 3. Bang, Susanne & Heap, Ken (1999): Skjulte ressurser: om veiledning i grupper. Oslo: Universitetsforlaget. 4. Teslo Anne Lise (red) (2006). Mangfold i faglig veiledning. Teslo, Anne-Lise (red) Oslo: Universitetsforlaget 5. Tveiten, Sidsel (2013): Veiledning - mer enn ord... Bergen: Fagbokforlaget. 6. Andersen, T. (1999). Et samarbeid av noen kalt veiledning. I: M. H.Rønnestad, og Sissel Reichelt, (red.) Psykoterapiveiledning Oslo: Tano Aschehoug,s Schibbye, Anne-Lise Løvlie (1996): Anerkjennelse: en terapeutisk intervensjon I: Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 6 (33), s Hermansen, M. Vånar, Carlsen L.B, Vråle. G. B. (1992). Sykepleiefaglig veiledning, Ad Notam Gyldendal, Revisjon av boka Sykepleiefaglig veiledning - en innføring, Gyldendal Norsk Forlag Karlsson, Bengt (2006). Dialektisk relasjonsteori som grunnlag for faglig veiledning. I: Mangfold i faglig veiledning. Teslo, Anne-Lise (red) Oslo: Universitetsforlaget: Rønnestad M H & Reichelt S (red). (2011). Veiledning i psykoterapeutisk arbeid 11. Vråle, Gry Bruland.(2010). Trøst og lindring i veiledning. I: fenomener i faglig veiledning. Karlsson. B. & Oterholt, F. Oslo: Universitetsforlaget 12. Routledge Handbook of Clinical Supervision. Fundamental international themes. Edited Cutcliffe J, Hyrkäs K og Fowler J. 14

15 BØKER SKREVET AV OG / ELLER REDIGERT AV NORSKE SYKEPLEIERE Den første boka i Norge og Norden Sykepleiefaglig veiledning en innføring av Hermansen, Carlsen og Vråle kom i Og ble revidert i Sidsel Tveiten har skrevet boka Veiledning, mer enn ord.. Den kom første gang i Siste utgave kom i Anne-Lise Teslo er forfatter og redaktør i Mangfold i faglig veiledning. som kom ut første gang i år 2000 og i revidert utgave i Kapittelforfattere med sykepleiefaglig bakgrunn er Bengt Karlsson; Gry Bruland Vråle, Trulte Konsmo. Bengt Kalsson & Frank Oterholt er forfattere og redaktører i boka Fenomener i faglig veiledning. Kapittelforfattere med sykepleiefaglig bakgrunn er Gry Bruland Vråle, Trulte Konsmo og Karin Blix Flage, Marit Hartviksen har i samarbeid med filosofen Kjartan Kvarsøy skrevet boken; Samarbeid og konflikt Forskning innen Sykepleiefaglig veiledning i Norge: Frøysa, K.J., Møllersen, Aa., Altern, J.(2013). Etterveiledning betydning for praksisveiledernes veiledningskompetanse. Vård i Norden (33)Nr. 4: Hummelvoll, J. K. & Severinsson, E. (2001). Factors influencing job satisfaction and ethical dilemmas in acute psychiatric care. Nursing and Health sciences, 3, s Anne Brit Rønning utarbeidet rapporten: Gir faglig veiledning økt og bedre samhandling? Sidsel Tveiten forsvarte i 2006 sin doktorgrad som fokuserer på veiledning av brukere i kommunehelsetjenesten. Gry Bruland Vråle har skrevet artikkelen: Når bekymringer blir bekreftet. Om helsepersonells opplevelser når en pasient tar sitt eget liv. Andre sykepleiefaglige veiledere som arbeider med fagutviklingsprosjekter innen veiledning er: Randi Ann Hoffart og Sigrid Larsen har deltatt i en studie med tema: Hjelper mot utbrenthet. Veiledningskurs om stress og utbrenthet førte til bedre pasientbehandling. Bente Rosssavik og Jorunn Bø: Veiledning av studenter - trenger en ekstra kompetanse for å gjøre det? Kompetanseløft for kontaktsykepleiere over en 2 -års periode. Karen Margrethe Kepple: «Å lytte til seg selv og andre refleksjonsgrupper i sykehjem. Veonica Lockertsen(2013): Selvavgrensing i faglig veiledning. Masteroppgave i psykisk helsearbeid. Høgskolen i Hedmark. Christianne Nordbø: Faglig / personlig veiledning i gruppe - kilde til utvikling av kompetanse og kvalitet? Marit Økern : Veiledning av lungepasienter med vekt på empowerment. Sundsli K. (2005). Makt i faglig veiledning. En kvalitativ undersøkelse av faglige veilederes forståelse av veiledning og makt. Mastergrad i profesjonsetikk og diakoni; UiO, Det teologiske fakultet. 15

16 16