O LE T. G RØNLIE MED 14 TEKSTFIGURER

Transkript

1 BREER I BALSFJORDEN AV O LE T. G RØNLIE MED 14 TEKSTFIGURER I det sydøstlige hjørne av Troms fylke nord for Tornetrask skjæres I grensefjellene av et bredt pass i en høide av mellem 550 og 600 m o. h. Fra de te pass går to sterke daldrag utover mot 1<-ysten, det ene mot vestnordvest til Salangen med en lengde av over l 00 km, det annet mot nordvest til munningen av Kalfjorden med en lengde av ca. 145 km. Den nordlige del av det sistnevnte drag, Kalfjorden Balsfjorden, er ca. 70 km lang. Fra bunnen av Balsfjorden er der to brede passoverganger til Øvre bygden i Målselven, en på østsiden av fjellet Omasvarre med en passhøide av henimot 400 m, og en på vestsiden av samme fjell over Sagelvvatnet og Takvatnet med passhøide av ca. 200 m. Øvre bygden har form av et noget så nær firkantet basseng hvis bunn ligger ca. 60 m o. h. Her møtes tre dype dalfører, Tabmokdalen fra nordvest, Ruostadalen fra østsydøst og Dividalen fra sydøst. Tabmokdalen står i nord gjennem et pass i en høide av 240 m o. h. i for bindelse med en dal som går ned til Balsfjordeidet mellem Balsfjorden og Lyngen, så der også den vei blir et sammenhengende daldrag mellem høie fjell ned til bunnen av disse to fjordene. Ved sammenløpet av Tabmokelven, Ruostaelven og Divielven opstår Målselven som løper ut av bassenget mot vest gjennem en trang dal mellem høie, stupbratte fjellsider. Dividalen er ca. 50 km lang. De nederste 12 km er spredt bebygget, men ovenfor denne bebyggelse er der bare en eneste gård, Fri hetsli, omtrent midt i dalen. Tabmokdalen er ingen bebyggelse undtagen i passet mellem det sydlige og det nordlige daldrag. Ruostadalen er bebygget til et kort stykke innenfor Lille Ruostavatn. Det er sannsynlig at Målselven i pregla cial tid har hatt sitt løp nordover til Bals fjorden, men så er den blitt innfanget av en elv som skar sig inn i bekkenet fra vest.

2 266 OLE T. GRØNLIE Tromsø Museums Årshefter V, VII, VIII og XIV vil man finne 4 bidrag i 19 avsnitt av KARL PETTERSEN under titelen "Det nordlige Norge under den gla ciale og postgla ciale tid" hvori han fornemmelig behandler fund av granittiske flyttblokker. De første blok ker av det slag fant han langs sundene ved Tromsø fra det nuværende havnivå op til ca. 38 m o. h., og han antok at de var kommet inn i sundene ved drivis fra kyststrøkenes felter av gneis-granitt. Senere da han hadde hatt anledning til å befare også de indre deler av fylket og under disse befaringer hadde funnet slike blokker op til store høider, f. eks. på jerta til 900 m, på nordheldningen av Mauken til 784 m o. s. v., blev han imidlertid klar over at blok kene måtte være blitt tilført med is fra øst og altså måtte ti lhøre innlandsgr anitten som han hadde studert i grensetraktene. Blokkene var kommet med breis ned til bunnen av fjordene, og så var de fra ktet videre ved drivis (8-11 ). Den store Balsfjordbreen. I de senere år har nærværende forfatter været interessert i spørsmålet om utbredelse og mektighet av fortidens bredek ke. jeg har derfor så ofte der var anledning til det gjort iakttågelser og forøvrig forsøkt å samle mest mulig materiale med det mål for øie engang å bli istand til å ha en mening om disse ting. Vil man studere isens utbredelse har man ikke annet å holde sig til enn landformene, skuringsstriper hvis de finnes og det løsmateriale som er blitt fraktet kortere eller lengere vei enten det nu er isolerte flyttblokker eller almindelig mon!nemateriale, avsatt i en eller annen form. Hvad det angår å få oversikt over landskapet er det en fordel at skoggrensen i Nord-Norge ligger lavt, ute mot havet på beskyttede steder knapt 200 m, ved sundene ca. 400 m og inne i dalene ca. 600 m o. h. Fra gode utsi ktspunkter over skoggrensen kan man derfor i siktbart vær ha utsyn over store strekninger og se interessante detaljer på lang avstand; men også fra båt er der meget å se langs de nordlige kyster. Med hensyn til strøkene på begge sider av Dividalen er det å merke at der ikke finnes en virkelig spiss topp. Alle fjell er rundkoller, og alle vidder er intenst iss kuret med snau berg i dagen.over ga nske store strekninger eller med et ganske tynt morenedekke og spredte blokker av fremmede bergarter. Overgangen fra vidde til dalside er fint avrundet nesten overalt som et sikkert tegn på at en

3 Fig. l. Balsfjorden og sundene ved Tromsø. Morener avsatt under det antagne Rastadium er inntegnet. l :

4 268 OLE T. GRØNLIE sammenhengende isflom har beveget sig over landet fra øst eller sydøst. Som allerede Karl Pettersen påviste, fore kommer røde granittblo k ker av en lett kjennelig type til de største høider ikke bare på viddene, men også på toppene, så der synes ikke å være nogen øvre blo kkgrense. På den svenske side av grensen er blo kker sett til enda større høider enn hos oss, av Enquist ved Tornetriis k til l 800 m, på Kebne kaise av Tanner til l 800 m og innen Sare kområdet av Hamberg til l 850 (12, s. 414) så der kan ikke være nogen tvil om at en veldig sammenhengende isstrøm eller isflom har passert grensefjellene og oversvømmet de indre deler av vårt land, men i hvor stor utstrekning også kyststrø kene er blitt nediset vet man ikke si k kert. Karl Pettersen mente at breene stoppet ved bunnen av fjordene, men han synes vesentlig å ha festet sig ved de granittiske flyttblo kker. Landformene er imidlertid like så verdifulle vidner om hvad som har tildraget sig i tidligere tider, og tas tilbørlig hensyn til dem, vil man finne at de innen kystlandet og på øyene må være blitt tildannet av de samme krefter som i innlandsstrøkene. Man ser her som der bres kurte vidder og rundslitte topper, og spesielt vil man legge mer ke til at østsiden av øyene er blitt fint avrundet til de største høider og som regel mangler dypt neds kårne daler. Det er altså støtsiden. På nordvestsiden av Rystrømmen er der således et i forhold til den øvrige del av Kval øya lavt skiferterreng som må antas å være blitt spart under istiden fordi det lå i le av den høie halvøya mellem Balsfjorden og Malangen, hvorimot bare rester er igjen på Tromsøya og Håkøya som ligger like foran munningen av Balsfjorden. Det må antas at dette skiferområde i pregla cial tid nådde så langt østover som til linjen Rystrømmen-Tromsøysundet, gjennemskåret av daler, men at isstrømmen ut Balsfjorden har fjernet det som lå i dens vei li ke inn til Kvaløyens granittkjerne. Når rester nu står igjen i øyene, kommer det vel av at hastigheten og den eroderende evne av isen avtok i dypet li ke foran den hindring som Kvaløya var. På vestsiden, lesiden, av Kvaløya er derimot innskåret en hel del dype fjorder og ganske lange daler hvorav en kelte når nesten frem til østsiden, men bare på et sted er øya skåret over nemlig langs Kalfjorden som inntil ganske sen tid var et sund i li khet med Kvalsundet i vår tid. Her var inns kjæringen fra vest nådd så langt inn at Bals fjordbreen kunde bryte sig igjennem og fortsette arbeidet. Hvad her er sagt om Kvaløya gjelder også Ringvasøya

5 BREER I BALSFJORDEN 269 I I lengere nord. Sydøstsiden er støtside, nordvestsiden opskåret av fjorder og daler. Fjellet på nordsiden av Kalfjordeidet, som nu forbinder de to deler av Kvaløya, er fint breskuret. Den is som har gått over der, er kommet ut gjennem Balsfjorden. høiden 340 m o. h. er funnet en blokk av grønn gabbro ca. 2/3 m3 stor, i høiden 370 m en stor blokk av rød granitt i en blokkmorene, i høiden 580 m en mektig blokk av grønn gabbro, 630 m o. h. en hel del svære blokker av skifre av flere typer av kvartsitter o. s. v. 600 m høide er man kommet op på en vidde som stiger ganske svakt vestover til dagflaten tvert avskjæres av de bergvegger som hever sig over de inderste dalbotner fra vest. Frem på disse stup ligger mange steder kjempemessige blokker og venter på at underlaget skal bli fjernet så de kan gjøre hoppet utover stupene. Slike blokker ser man forresten ikke bare fremme på stupene på nordsiden av eidet, men også på sydsiden, f. eks. like op for Vasstrand på nordsiden av Katfjorden. Der finnes bl. a. en blokk så stor som et lite hus like på stupet ca. 500 m o. h. Denne blokk kan ikke være fraktet av Balsfjordbreen, men av en tilsvarende stor isstrøm i Malangen. Den isflom som oversvømmet Kvaløya og Ringvasøya har også efterlatt sig spor lengere ut mot havet. På vestsiden av Kvaløya er især Håja og Vengsøy verd å legge merke til. Begge er de sterkt isskuret fra øst, men denne gamle dagflate skjæres av Iodrette cliffer på utsiden mot havet. Øyene nordvest for Ringvasøya og Renøy har alle tydelige støtsider mot sydøst, og bare de aller høieste har såpass spisse topper at det kan være en mulighet for at de er primære nunatakker, men sådanne topper støter man ikke på før i høider henimot tusen meter. På Helgøy som er en rundkolle blev funnet en tykk bunnmorene med en masse flyttblokker til 160m o. h., deriblandt en liten blokk av rød granitt 150 m o. h., alt tilførte bergarter. På toppen ved en varde var der derimot ikke fremmede bergarter å finne da isen der hadde hatt så stor hastighet at den tok med sig alt. Bergarten på stedet var en del forvitret i overflaten. På østsiden av Tromsøysundet hever sig et ganske stort platåland, begrenset av sundene mot vest og av Ramfjorden og Breivikeidet mot øst. Dette platå er overmåte sterkt isskuret av bre fra syd med litt morenemateriale i gropene og snauberg i dagen på alle rygger og koller. Den eneste dype dal er Tromsdalen som er anlagt

6 270 OLE T. GRØNLIE efter en gammel bruddlinje. Nord for Tromsdalen er Krokelvdalen som begynner i en høide av ca. 500 m og er hengende mot Tromsøysundet, skåret av i en høide av ca. 200 m o. h. Lengere nord er Tønsvikdalen som går i retningen nord-syd innover vidden. Dalen er så bred og med så svakt heldende sider at den ikke kan være formet av nogen lokalbre. Man kan tenke sig at der oprindelig har været en trang preglacial dal, skåret av elven, og derefter kom den sammenhengende is som oversvømmet platået. Den fjernet bergveggene på sidene og utvidet dalen til det flate traug vi nu ser. På vestsiden av platåranden rett op for gården Sollien er der funnet en blokk av den røde grani t, ca. l m3, i en høide av 200 m o. h. De nevnt fund av røde granittblokker på steder hvor de sikkert er tilført langveisfra i høidene ISO, 200 og 370 m o. h. viser at Pettersens øvre grense, 38 m, for blokker av den røde granitt, ikke holder stikk, men de er sjeldne i nærheten av kysten og på øyene. Ved den indre ende av Tromsdalen stiger Tromsdalstinden op til en høide av l 238 m o. h. Den er hulslipt mot øst og vest, fint avrundet mot syd som var støtsiden og tilspisset fra to sider til en stupbratt egg på lesiden mot nord. Det løsmateriale man finner op efter sidene til toppen er ganske sikkert tilført da det består av for stedet fremmede bergarter. Således fant jeg ikke langt under øverste topp en fin stuff av cyanitkrystaller, mens fjellet fra ca. 600 m og opover består av eklogitt. Da den øverste del er nokså regelmessig avrundet, har isen utvilsomt engang gått over toppen. På vestsiden er der nu mellem 900 og l 100 m en grunn botn med en liten bre som i varme somrer svinner sterkt inn, men aldri forsvinner helt. Syd for Ramfj orden er der et annet isolert fjellparti, begrenset mot syd og vest av Balsfj orden og mot øst av Lavangsdalen, en dyp passdal som fra den midtre del av Balsfjorden går omtrent rett nord til bunnen av Sørfjorden, en arm av Ramfjorden som går i sydøstlig retning. Den eneste dype dal som skjærer sig inn i dette fjellparti er Andersdalen hvis flate bunn ligger i liten høide over havet. Den er på begge sider omgitt av nesten lodrette vegger og er mot vest skilt fra Balsfjorden ved en ca. 550 m høi og smal rygg. Innenfor bunnen av dalen hever sig en del høie topper som er tilspisset ved botndannelserj men vist ikke er primære nunatakker. Bortsett fra dette høieste parti er resten nærmest å betrakte som et platå med heldning mot Ramfjorden. Her er fjellvidden sterkt breskuret i fjordens retning. Det viser at skjønt isen var så mektig at den skjulte

7 BREER I BALSFJORDEN 271 alle fjell, var den dog blitt ganske vesentlig dirigert av den dype renne gjennem fjellmassene som dannes av Ramfjorden-Breivikeidet. Isstrømmen gikk tvers over Sørfjorden og Fagerfjellet på nordsiden av denne fjord, så det ser ikke ut til at passagen gjennem Lavangsdalen har hatt nogen større betydning. På nordøstsiden av Fagerfjellet skjærer Bjørnskardalen sig inn fra Breivikeidet omtrent parallell med Sørfjorden. Denne dal lå altså på tvers av isens bevegelsesretning, og isen har gått over dalen, for nordøstsiden, støtsiden, er fint avrundet i de høiere nivåer mens den motsatte side faller loddrett fra ca. 800 m til bunnen i en høide av ca. 250 m. På nordøstsiden av Bjørnskardalen stiger Hamperokken til over l 400 m. Det kan være en mulig het for at denne topp er en primær nunatakk, men forøvrig er landet på denne side av dalen og østover til Ulsfjorden breskuret og stort sett et platåland. Med hensikt er i denne Fig. 2. Morener i Ramfjorden. I antas å fremstilling bare tatt med iakttagelser som er gjort nær de være den eldste Ramorene, Il og Ill stadier under avsmeltningen. ytre deler av Balsfjorden og på de nærmeste øyene uten for. Materialet er ikke sterkt, men som det er tør jeg dog trygt dra den slutning at en isflom, dirigert i stor utstrekning av Balsfjorden og tilstøtende renner som førte ut mot kysten, med en mektighet av over l 300m over det nuværende havnivå har oversvømmet alle vidder langs fjorden og alle øyene som lå i dens vei mot det åpne hav. Uten å gå nærmere inn på detaljer kan man så videre slutte at der til samme tid må ha været breer av tilsvarende dimensjoner også i de andre hoveddaldrag i fylket, f. eks. i Kvenangen,. Nord- Reisa, Signaldalen-Lyngen, Ulsfjorden, Bardu-Malangen o. s. v. At der kan ha været enkelte nunatakker endog under største mektig het er en mulighet som fortiden ikke kan benektes, men det er lite sannsynlig. Spørsmålet vil kunne endelig besvares når de høieste toppene er blitt detaljert undersøkt med hensyn på bergart og eventuelt løsmateriale. Har en topp nogen gang været overskredet av breis

8 272 OLE T. GRØNLIE skulde man vel kunne finne rester av breskuret flate enten på det faste underlag eller på løse bl okker, og har der nogen gang været fremmed materiale på toppen, skulde vel noget ligge igjen i en eller annen form. Når som her omtalt landet var dekket av en sammenhengende iskappe, kan det jo synes å være lite treffende å tale om enkelte breer, men da iakttagelsene viser at de st ore rettløpende daldrag var meget viktige ledelinjer for isens bevegelse mot kysten, og Balsfj orden var en re t ning av de aller viktigste, vil jeg dog kalle den isflom som st ort sett fulgte Balsfj orden for Den st ore Balsfj ordbreen. Det kan ikke fortiden avgjøres om der har været bare en storbre i Balsfj orden eller om der kanskje har været flere sådanne m<?d mellemliggende interglacialtider, og det er neppe sannsynlig -at der n ogen gang vil bli funnet sådant materiale i Nord-Norge at dette spørsmål kan besvares. Hvis der har væ ret flere, må den hvis spor i det f oregående er blitt omtalt av grunner som i det følgende skal angis bli å betrakte som den nest siste. Den siste Balsfjordbreen. Op pe i fjellsidene langs sund, fj order og daler finner man almindelig i Nord-Norge et mere eller mindre tydelig skille mellem en konkav nedre del og en konveks øvre del. Langs grenselinjen er der ofte mindre morenerygger av blandet morenemateriale eller flyttbl okker, små avsatser eller terrasser av morene eller vasket materiale, avsatser i fast berg, glattslepne bergflater. På enkelte steder er der også stykker av elve far enten skåret i fast berg eller i morene. Under linjen er tversnittet av dal og fj ord den kjente U-form, og ofte er sidene foret med en tykk, sterkt pakket bunnm orene hvis overflate er fint jevnet. Over linjen er derimot morenedekket spars omt, mest bare i fordypningene mellem rygger og koller hvor snauberget ligger i dagen. Elvene flyter på berg i brede daler breskuret på tvers eller fosser ned gjennem grunne canj ons der fallet er bratt. Under grenselinjen flyter derim ot o fte de små tverelver i en V-f ormet renne av grus, gravet i en morene fylling som de ennu ikke har rukket å skjære igjennem ned til det gamle leie på berget, og det kan hende at de neden for skillelinjen ikke har funnet sitt gamle løp igjen og derfor nu skjærer sig helt nytt løp. Under den nevnte

9 Fig. 3. Helgøy kirkested med N. Kvaløy bakgrunnen. Gr. fot. Fig 4. Slettaelvens dal sett fra Tromsøy. 2 x markerer sidemorene linjen 220 m o. h. To sterke strandlinjer sees. Gr. fot. Fig. 5. Randnivået mellem Movik og Krokelven på østsiden av Tromsøsundet, sett f'l'a byen. Gr. fot. Norsk geo!. tidssltr. XII. 18

10 274 OLE T. GRØNLIE skillelinje er der aldri botner, men bunnen av hengende botndaler kan ligge noget under den. Man har altså her tydelig en traugrand som markerer et bestemt brestadium i begynnelsen av en avsmeltning. Høiden av denne traugrand er bestemt på en rekke steder, men den er riktignok bare målt med aneroid, så nøiaktigheten må bedømmes efter det. Fra sådanne nærmere bestemte lokaliteter er så linjene i mange tilfelle fulgt med nivellerkikkert i den utstrekning de var synlige. Enkelte lokaliteter skal tas med her for å vise traugrandens omtrentlige forløp. Det er allerede nevnt at der på Helgøy er en sterk bunnmorene på sydøstsiden 160m o. h. med en masse fremmede blokker. Over dette nivå blir det løse dekke ubetydelig. Ved Lilleeng på nordenden av Reinøy er der en sterk moreneterrasse 175 m o. h., og en lignende er der også ved Rottenby nær sydenden av den samme øy. Ved Finvik på vestsiden av Ringv.asøya er der en morenelinje 140 m o. h., men den er ikke sterk. På østsiden av Tromsøysundet er der en linje som i sneløsningen om våren især er tydelig og kan sees hvert eneste år. Fra Tønsnes ca. 10 km nord for Tromsø kan den sees nesten sammenhengende like til munningen av Ramfjorden. Rett op for Movik straks syd for Tønsnes er der en sterk terrasse av grus og kuppel 210m o.h. Ved Krokelven er høiden ca. 214m. Krokelvdalen er hengende, og bunnen når ikke 30m under det nevnte nivå. Da der var storbre i sundet, var der en lokalbre i denne dal. Ved munningen er en fellesmorene. I Tromsdalen var dengang en bre hvis over flate inne i dalen synes å ha ligget ca. 300 m o. h. Hvor morenelinjen bøier av mot Ramfjorden er høiden ca. 250m. Ved Kraknes på Kvaløya ved sydenden av Kvalsundet er en moreneterrasse 198 m o. h. På vestsiden av Sandnessundet har Tromsø by inntaksdammen for det nye vannverk i Slettaelvens dal 128 m o. h. Denne dal er nedskåret i berg men ikke dypt, så elven stort sett har fjellsidens fall mot sundet. Elven har vel oprinnelig gått i canjon, men så har en storbre i sundet gått tvers over dalen og gjort den bredere med avrundede sider og tilsist fylt den med godt pakket bunnmorene til en høide av 220 m o. h. Meget av morenefylningen ligger ennu igjen især på sydsiden. Fra inntaksdammen nedover mot sjøen ligger nu byens vannledning nedgravet i denne bunnmorene. I høiden 20 0 m er der i dalen en liten morenerygg som synes avsatt av en lokalbre i den ovenfor liggende del av dalen, og bak denne morene har der været en liten bresjø. Går man sydover i denne

11 BREER I BALSFJORDEN 275 I I I I høide, treffer man på store sidemorener mest av stor kuppel av grå granitt, men også blokker av glimmerskifre og kvartsitter er ikke sjeldne, og følger man nivået nordover, finner man avlastet en hel del mektige blokker, men der er ikke nogen egentlig morenerygg. Nogen km lengere syd, i heldningen mot Håkøybotn, finner!l1an også dette sidemorenetrin igjen. de t fremspringende fjellparti mellem Ramfjorden og Andersdalen er der et glacialt elvefar ca. 290 m o. h. Ved Øvergård midt på Balsfjordeidet er der moreneterrasser 430 m o. h., og ved Hansvoll like nord for Sagelvvatnet er der morenerygger med et elvefar på vestsiden ca. 400 m o. h. Øvrebygden, den nedre del av Ruostadalen, Tabmokdalen og i den øvre del av den dal som gjennem Trangen fører vestover fra bassenget ligger traugranden i en høide av ca. 575 m, altså stort sett horisontal, da visstnok her en liten opstuvning har funnet sted. Fra bassenget her førte tre utløpsrenner, en gjennem det trange pass mellem Tabmokdalen og Nordkjosdalen, en mellem Øvrebygden og Balsfjorden, den bredeste, og den tredje mot vest til mellemste Målselvdal. det nevnte nivå er en nord -syd gående bergrygg ved jutulstad skåret over på tvers med en dyp renne, lengere vest på sydsiden av elven løper et glacialt elvefar frem til Alapelvens dal hvor det forsvinner 570 m o. h. Alapdalen er egentlig en canjon som under den her behandlede siste breperiode er blitt fylt med morene som elven ennu ikke har fått fjernet. Vest for denne dal er der i en høide av 575 m blitt avlastet en sidemon!ne av blokker, mest av den røde granitt, men også av skifre og kalksten. Der er også spor efter randelver, men i lavere nivåer. I Dividalen stiger nu igjen nivået ganske svakt. Et lite stykke nord for Frihetsli på østsiden av dalen er der et skar som fører over fra Dividalen til Dødesdalen. Dette skar, Flintskaret, er bare den øvre del av en dal som i lik het med Slettaelvens dal og Alapdalen er blitt fylt med bunnmon!ne i den periode som her behandles. høiden 61 O m o. h. er der spor efter en liten isdem met randsjø. Høiere oppe støter man på endemorener visstnok avsatt av en bretunge som fra Dødesdalen trengte sig over den høieste del av passet ca. 840 m o. h. På vestsiden av Dividalen like overfor Frihetsli er en dyp tverdal omgitt av optil l 500 m høie fjell, kalt Sanddalen. Denne dal har til samme tid været fylt av en bre til 700 m o. h. og med fall mot hoveddalen. Langs høire dalside like ved munningen er der spor efter en randelv 685 m o. h. Lengere syd henimot Anavasdalen stiger traugranden til over 700 m.

12 276 OLE T. GRØNLIE Fra de ytterste øyer innover til grensen kan man altså følge en linje som ikke kan være noget annet enn traugranden av en bre. Fra grensen til Øvrebygden synes over flaten å ha falt fra ca. 800 m til ca. 600 m, og den har i gjennemsnitt ligget ca. 500 m over dalbunnen. I Øvrebygdens basseng synes der å ha været en liten opstuvning. Der var avløp både gjennem Tabmokdalen mot nordvest og gjennem Trangen mot vest, men bredest var veien mot nordvest til Balsfjorden. På ryggen syd for Hølvatnet er der i en høide av henimot 400 m overmåte sterke spor efter isskuring både i det store og i detalj. Isen må derfor her ha været gjenstand for et sterkt horisontalt press. Veien vest for Omasvarre var lengere, men ca. 200 m lavere, og gjennem den må hovedstrømmen ha gått. Bare på stykket mellem Øvrebygden og Balsfjorden, ca. 20 km har bre flaten hatt noget større fall, ca. 200 m. I Tabmokdalen var bre flaten horisontal så vidt man kan se, men fra passet til Balsfjordeidet falt den ca. 100 m. Is fra Dividalen kan ikke ha hatt avløp denne siste vei da hverken Pettersen eller jeg har kunnet finne røde granitter på denne strekning. Alle blokker som er funnet synes å være av lokal oprinnelse. I Balsfjorden var fallet ganske ubetydelig. Inne ved bunnen bøide en sterk sidestrøm av mot vest til Malangen hvor den forenet sig med en Malangsbre av lignende dimensjoner, et løp som er lett å følge. Gjennem Laksvaseidet sendte den dessuten en arm mot øst som fløt sammen med Sørfjord-Ulsfjordbreen, en bre som vesentlig var næret lokalt fra Lyngen halvøya. Nord for Laksvasbukt blev en arm presset gjennem Lavangsdalen til Ramfjorden, en annen inn Ramfjorden fra munningen av. Disse to armer forenet sig så og fortsatte sitt løp over Breivikeidet til Ulsfjorden, men hovedmassen av isen fulgte Balsfjorden til den støtte mot Kvaløya og fant avløp gjennem Kalfjorden, Kvalsundet, Langsundet og Grøtsundet. Sammen med Ulsfjord-og Lyngenbreen fylte den op alle sund mellem øyene i nordvest til en høide av ca. 160 m over det nuværende havnivå, og fra Kvenangen til Senja var der vi sstnok noget så nær sammen hengende isvegg mot det åpne hav. Det kan ikke være tvil om at under det stadium som her er søkt skildret blev en hel del is presset gjennem grensepassene vestover, det viser både landformene og den sterke transport av røde granittblokker fra øst. Da sådanne blokker finnes i morene av alle slag bl. a. i et stort endemorenedrag ved Tromsø, må de være blitt fraktet til det sted hvor de nu finnes av breis og ikke av drivis.

13 Fig. ti. Tromsdalen med Tromsdalstinden i bakgrunnen. Den mørke skogstripe følger ryggen av den morene som går inn i dalen. Den bakerste morenerygg når sjøen ved husgruppen i midten av billede!. Tilhøire sees den bebyggede strandterrasse. Gr. fot. Fig. 7. Den østlige ende av morenen på Breivikeidet. Man ser flaten foran morenen i bakgrunnen og en liten dal tilhøire. Sett fra syd. Gr. fot. Fig. 8. Varvigt materiale en elvemel på Breivikeidet, sett fra syd. Gr. fot.

14 278 OLE T. GRØNLIE Blokkene finnes imidlertid bare i de lavere nivåer som rimelig kan være, for en blokketransport på over flaten fra grensen ut til kysten, en avstand på km kan ikke godt tenkes. De breer det her er tale om blev nemlig vesentlig næret ved tilgang av sne og is fra alle fjell langs deres løp. På vestsiden av Kval øya var der på den tid store breer som bare blev næret lokalt, og det samme var tilfellet på nordvestsiden av Ringvasøya hvor bl. a. et par store tørrdaler er av interesse. En av disse finner man i dalen øst for Skogsfjordvatnet, ved høie fjell beskyttet mot tilgang av is fra sundene innenfor. Denne dal begynner i en høide av ca. 180m o. h. og kan følges nordover ca. 800 m. Lokalbreene på den sydvestlige del av Kvaløya var av lignende dimensjoner. De har arbeidet sig kraftig inn fra vest mellem bergvegger som blev underminert, så den nye dagflate nu skjærer den eldre breskurte. Disse breer kan ikke godt ha været efterladte rester av en storbre under avsmeltning, for sådanne ismasser vilde efter isolasjonen bare være svinnende dødbreer uten evne til å arbeide videre. De lokalbreer som man ser spor efter på utsiden av øyene har derimot erodert ganske kraftig og har avsatt svære blokkmorener både som endemorener og som siderygger. De må derfor ansees for å være fra samme tid som den siste storbre i sundene, men avsatt og næret lokalt. Efter dette representerer disse sundbreer og lokalbreer en selvstendig istid og ikke bare et avsmeltningsstadium av den siste storbre som gikk over viddene. Iakttagelser på Andøya og andre steder leder til samme slutning. Denne siste istids breer var nok næret fra øst gjennem grensepassene, men den tilvekst de fikk på vår side av grensen må ha været betraktelig iallfall i Troms fylke. Tromsdalsbreen og breen i Andersdalen var viktige tilløp, en del botnbreer ydet sine bidrag, men sannsynligvis blev ennu mere tilført dalbreene gjennem skulderbreer langs de øvre deler av dalsidene. Spor efter utstrakte skulderbreer finner man under Alappen og på vestsiden av Dividalen. Da denne nedising hadde sin største mektighet, var det sannsynligvis bare en del spisse topper og stupbratte fjellsider som manglet et dekke av is eller sne. Avsmeltningen av de siste breer i de yttre sund synes å være begynt med at brefrontene trakk sig tilbake uten at over flaten blev vesentlig senket ved ablasjon. Det må derfor an tas at der nu var blitt tilgang av sjøvann av så høi temperatur at is kunde smelte i det. Recessjonen må ha foregått nogen tid uten stans da ingen ende-

15 BREER I BALSFJORDEN 279 morener er påvist utenfor leden. Ved Tønsnes ca. 10 km nord for Tromsø er der nok morenemasser, men det er tvilsomt om de er å opfatte som endemorene. Ved Stakkevollene på Tromsøya 5 km nord for byen er derimot en sikker endemorene som når op til 40 m o. h. Det er en enkel rygg av grus og kuppel med retning loddrett på sundet. Lokale forhold må ha betinget dens dannelse, for på vestsiden av øya er der ingen tilsvarende rygg. I og ved Tromsø by treffer man imidlertid på et utpreget morenestadium som ikke bare markerer en lengere stans i recessjonen, men med overveiende sannsynlighet også et fremstøt av breene. På østsiden av sundet like overfor byen forlater en morenerygg fjellsiden og går 220 m rett i nord inn i den nedre del av Tromsdalen med en største høide av 60 m o. h. Derpå bøier den av i rett vinkel til sundet, grunner op dette til ca. 9 m og kommer på land nordligst i byen. På østsiden av sundet er denne morene temmelig bratt på utsiden hvor den stødte mot en ganske stor Tromsdalsbre som ved dette sammenstøt blev trykket inn mot nordre dalside og hemmet i sin bevegelse, hvorfor der på sydsidsn av dalen er avsatt en veldig bunnmorene op til en høide av 160m. I Tromsø by går morenen først rett op fra sjøen til en høide av 50 m som en sterk rygg av grus og kuppel bl. a. av rød granitt og bøier så av mot sydvest til en høide av 100 m hvor den taper sig som rygg under en flate av glacifluvial sand. Vest for dette sandfelt kommer morenen igjen som en fin grusrygg, den rygg som først er omtalt av D E GEER som så den under en kjøretur på Tromsøya (l). Kjøreveien til Langnes går nemlig på et stykke langs denne rygg. På vestsiden av Prestvatnet er der en ganske høi rygg, og slik fortsetter morenen nordover gjennem skogen for det meste sammenhengende like til nordre Langnes hvor den går over Sandnessundet til K valøya. Sundet opgrunnes til ca. 10m bl. a. av større flyttblokker. På Tromsøya er ryggen på et lengere stykke l 0-12 m hø i så elven fra Prestvatnet må løpe flere hundre meter nordover før den slipper igjennem. Denne elv skjæres av byens nye vannledning like efter utløpet av vatnet, og under gravningen for ledningen viste det sig at der under elvens nuværende bunn var en gjenfyllt canjon et par m bred og dyp skåret ned i det faste fjell. Dette viser at der i sin tid har været langt større vannføring i elven enn det nu er. det sted hvor morenen kommer på land til På K valøya er der mellem Kalfjordeidet ikke nogen ryggformet morene, men op til en høide av 100m er der en sterk

16 280 OLE T. GRØNLIE morenepolstring som i skjæringer viser sig på sine steder å ha en mektig het av m. Brefronten stødte nemlig her loddrett mot bratt fjellside. Ovenfor dette morenedekke er bunnmorenen meget tynn, og på mange steder mangler den. Over Kalfjordeidet mangler synlig morenerygg. Den er sannsynligvis skjult under de mektige lag av glaci fluvialt løsmateriele som har stengt et tidligere sund og således dannet eidet. Sydover forbi gårdene i Håkøybotn er der en randterrasse op til 150 m bred som sydligst fjerner sig fra fjellsiden så der blir plass for en strimmel torvmyr. På østsiden av en liten elv fra syd kommer nu morenen igjen som en skogbevokset rygg som med østlig retning stiger til 200 m o. h. hvorpå den bøier av mot syd og fortsetter, fremdeles som en enkelt rygg med maksimumshøide 220 m, til Rystrømmen hvor den forsvinner i en høide av under hundre meter. Vest for denne lange rygg er der mest snauberg med spredte blokker eller små vatn og myr. Like bak den morenerygg som er fulgt fra østsiden av Tromsøysundet til Rystrømmen er der et morenedrag til som dog ikke kan følges så sammen hengende. Inne ved fjellsiden på østsiden av sundet går den ut fra det samme sted som den forrige rygg, men med retning loddrett på sundet og kommer igjen i byen under navn av St. Hans haugen. På østsiden av sundet viser den sig å bestå mest av kuppel med røde granitter i mengde. Mellem denne rygg og den forrige er der dyp torvmyr, men på sydsiden av den annen rygg er en del av tungetr auget blitt fylt av lagdelt sand og grus i høide med moreneryggen. Denne grus flate som nu er bymessig bebygget er på det nærmeste horisontal, ca. 300 m lang og over 150 m bred. Høiden over havet er fra 54 til 57 m. Den må antas å være blitt bygget op til havnivået mens breen ennu lå i sundet, altså som en rand terrasse. Over Tromsøya kan denne andre mon nen ikke lett følges, men på søndre Langnes finner man den igjen, likeså på Håkøya og på Kvaløya hvor den et stykke oppe i fjellsiden forener sig med den forrige rygg. Øverst på St. Hans haugen i Tromsø har byen et steinbrudd. Den øverste del av berget i dette brudd består av kalkstein, men nederst i bruddet er der en kvartsskifer som optrer i form av middels tykke heller, og mellem disse heller var der på sine steder presset inn fremmed materiale, leir, sand, grus i lag op til 6 cm tykke.

17 Fig. 9. Sidemorenelinje på nordsiden av Sørfjorden, ca. 4 km fra endemorenen på Breivikeidet 250 m o. h. (niv.l Gr. fot. Fig. 10. Moreneterrassen fra midten av billedet ovenfor. Gr. fot. Fig. Il. Ra-morenen syd for Håkøybotn der den bøier av mot vest og går ned dalen, 200 m o. h. Gr. fot.

18 282 OLE T. GRØNLIE I dette innpressede materiale blev funnet skjellbiter, og av dette skjellmateriale kan to arter sikkert bestemmes, nemlig Mya 1runcata, LIN, flere store stykker av flere skjell også med låstenner, Littorina rudis, MATON, et helt eksempl r og flere defekte. Skjellene blev funnet vesentlig i grus som hadde undgått for sterkt try k. Foruten disse skjellrester blev der funnet en sten på hvis ene side der er et blad og på den annen side et avtrykk av en lang og smal plantedel. Skolebestyrer NoTø som har hatt avtrykkene til bestemmelse uttaler om dette fund: "Bladet av løvtreet på den ene siden av stenen er uten tvil blad av et oldertre, Alnus incana (Lx.) MoENCH. Det er helt ut likt den typiske form av oldertrer som den dag idag vokser på Tromsø. Avtrykket. på den andre siden av stenen synes å være av et bartre, helst fure. Trykket har imidlertid været så stort at bladet er ikke fullt likt bar av de almindelige furetrer. Såfremt det er avtrykk av en planterest, kan det dog ikke være noget annet enn en barnål av et furetre." Stedet for fundet ligger 50 m o. h. At dette materiale er presset inn av bretrykket, kan ikke betviles, og det kan ikke være gjort under et eventuelt fremstøt av breen like før morenen blev avsatt, for man kan ikke godt tenke sig at Littorina rudis kunde leve der foran en brefront selv om så var at denne hadde trukket sig et stykke tilbake. Det mest sannsynlige er derfor at de fundne organiske rester er av interglacial alder, fra siste interglacialtid t. jeg vil i denne forbindelse minne om det fund som blev gjort av konservator KlÆR i grøften for byens gamle vannledning "like ved Prestvandet" (7). KlÆR angir i sin avhandling høiden over havet til 66 m, men ifølge ingeniørvesenets kart ligger Prestvannet 100m o. h. Det er derfor neppe tvilsomt at 66 er trykkfeil for 86 m. Ifølge Kiær blev der 2-3 m under overflaten i lerblandet sand under et lag av sand og grus funnet følgende fossile skjell: Mya truncata, 3 hele skall og en del bruddstykker, Tridonta borealis, et helt skall, Cyprina islandica, bruddstykker. t Anm. Efter at dette var skrevet og sendt har jeg fått tilsendt en prøve av av grus med fossilrester (Mya truncata), funnet 6 m under overflaten inne i morenen ca m o. h.

19 BREER I BALSFJORDEN 283 Dessuten fant han 9 foraminiferer. Den art som især er av interesse er Cyprina islandica som er en typisk boreal art. Såvidt man kan forstå, må finnestedet ha ligget like under eller bare et kort stykke bak den forreste av de morener som går gjennem byen og over Tromsøya. Forekomsten på St. Hanshaugen har nok ligget under strandlinjen under en høiere havstand efter siste istid, men det har ikke den andre forekomsten gjort. De skjell som Kiær fant må derfor være av interglacial alder iallfall hvis de lå på primært leiested, men selv om også dette materiale skulde være fraktet av isen et stykke før det blev avsatt er det dog fremdeles grunn til å anse det for interglacialt i likhet med det fra St. Hanshaugen. Dybden under overflaten bør særlig bemerkes. Moreneryggen på K valøya syd for Håkøybotn viser at brefronten steg temmelig bratt op til en høide av ca. 220 m. Det samme viser den sidemorenelinje som fra munningen av Tromsdalen går sydover langs fjellsiden. På et så kort stykke som 3 km er den steget til over 170 m. Bortsett fra frontpartiet synes stigningen av breflaten å ha været ganske ubetydelig, så den ved munningen av Ramfjorden neppe lå så høit som 240 m. Et stykke inne i Ramfjorden er nemlig sidemorenelinjen ved nivellement funnet å ligge 228 m o. h. På en strekning av 20 km synes derfor breflaten å ha været praktisk talt horisontal. Det mest fremskutte parti av breen stødte mot Kvaløya på nordøstsiden av Kalfjordeidet. Tromsøya var en hindring så der nådde den ikke så langt frem og heller ikke i sundet da det var så smalt og gikk i en avvikende retning. Foran brefronten ved Tromsø levde der dengang morenene blev avsatt en høiarktisk fauna med former som Area glacialis, Pecten grønlandicus o. fl. Innenfor morenene er saåvidt vites ikke funnet spor av denne fauna. Havflaten stod på den tiden ca. 70 m høiere enn nu. Randterrassen på østsiden av sundet må være avsatt under havnivået, for like over terrassen er der en linje som må antas å være en strandlinje m o. h. På et par steder lengere syd på østsiden av sundet er denne linje funnet igjen i den samme høide. N ogen sammenhengende strandlinje finnes dog ikke, bare isolerte stykker. Tvers over den sydlige del av Breivikeidet ca. 1 km fra Ramfjorden går der en endemorene som utvilsomt tilhører samme morenerekke som morenene ved Tromsø. Denne morene er bygget op av en bretunge som opstod ved at endene av to utløpere fra Balsfjord-

20 284 OLE T. GRØNLIE breen stødte sammen ved sydenden av eidet, nemlig en som gikk i nordlig retning gjennem Lavangsdalen og Sørfjorden og en som fra sydsydøst trengte sig inn gjennem Ramfjorden fra munningen av. Både av endemorenen på eidet og av sidemorenene langs Sørfjorden kan man se at den førstnevnte gren var den sterkeste. Endemorenen er ca. l.s km lang med største høide 89 m o. h. nær den østlige ende. Foran morenen er der et flatt forland som strekker sig nordover hele eidet helt frem til Ulsfjorden med ytterst liten heldning, men alle elver og bekker nord for morenen samler sig dog til et hovedløp som går til Ulsfjorden. Flaten som ligger ca. 6S m o. h. består av glacifluvialt materiale som er skyllet ut og avsatt foran brefronten mens den var stasjonær ved morenen. Elvene har nu gravet sig dypt ned i disse lag, så der er flere gode profiler. Enkelte meler ved hovedelven er endog over 30 m høie. Hele avsetningen består av avvekslende grovere og finere lag, visstnok årsvarv av den type som især svenske og finske geologer har undersøkt så grundig og tegnet diagrammer av for fjernkonnektering. I de lavere nivåer er funnet skjell, så avsetningen har sikkert funnet sted under havnivået, og den har stått nokså lenge på, for ved telling er funnet flere hundre varv. Da der ikke er nogen sikker strandlinje kan det ikke med nøiaktighet angis hvor høit sjøen har stått, men for å sette hele flaten under vann måtte havnivået ha stått til en høide av 73-7S m. Det skal her bemerkes at den høieste sammenhengende strandlinje i Ramfjorden Jigger i en høide av Sl m. Når man nærmer sig overflaten blir varvene tykkere, og materialet blir grovere, hist og her med diagonalskiktning. Dette kommer vel av at der mot slutten av avsetningen var begynt en sterk avsmeltning med større vannmengde i breelvene og sterkere slamføring. Samtidig kan der jo ha været en svak stigning av landet. En eustatisk senkning av havnivået er mindre sannsynlig. Som ved Tromsø stiger også her sidemorenene så sterkt at man tydelig kan se at brefronten har været høi. Ved Lauksletta på nordvestsiden av,ramfjorden er høiden ved nivellement funnet å være 228 m, på den motsatte side av fjorden noget høiere. Langs Sørfjorden stiger sidemorenen på en strekning av ca. 4 km til 2SO m. Der er sidemorenen en rygg med et glacialt elvefar innenfor. Dette er ennu så godt bevaret at det opfanger de små elver som kommer ned over fjellsiden ovenfor til et vannløp som ikke slipper igjennem,

21 Fig. 12. Skjæring i berg på nordsiden av Sanddalen 685 mo. h. Gr. fot. Fig. 13. Skjæringen tvers over Skakteråsen Dividalen. Gr. fot. Fig. 14. Olderblad trykket fast på en sten fra St. Hanshaugen, Tromsø, antatt for å skrive sig fra siste interglacial. Helgesen fot.

22 286 OLE T. GRØNLIE men må fortsette til Breivikeidet. På den motsatte side av Sørfjorden er der i le av et fremspringende fjellparti en overmåte tykk bunnmorene, godt pakket og med jevn og fin fallkurve like ned til sjøen. I yngre elvedaler kan man se at den er minst l 0-15 m mektig. I en høide av 250 m avsluttes den med en bred flate, planert som en kongevei. Ovenfor denne terrasseflate er fjellet praktisk talt blottet for løsmateriale. Denne flate faller tydelig mot munningen av fjorden, hvor den brer sig så sterkt at der er lett å se at denne brearm har været den sterkeste og har trykket den annen noget over mot den motsatte fjellside. Man kan også se på endemorenen at den for størstedelen er opbygget av breen i Sørfjorden. At så må være er lett å forstå. Lavangsdalen og Sørfjorden ligger nemlig direkte i forlengelsen av den indre del av Balsfjorden og ydet tilstrekkelig fri passasje for mindre ismasser, hvorimot løpet fra munningen innover Ramfjorden var loddrett på Balsfjorden. For storbreen var derimot den siste vei den bredeste og beste. Skissen fig. 2, s. 27 1, vil vise hvordan det gjensidige forhold var ved sammenstøtet av de to brearmer. Linje I angir stillingen av den lengst fremskudte morenerygg, Il stillingen en stund efter at avsmeltningen var begynt, og Ill er stillingen like efter at kontakten mellem de to breer var ophørt. Den morenerekke hvortil morenene ved Tromsø og på Breivikeidet hører er ellers i Troms fylke representert ved morener inne i bunnen av Kvenangen og Nord-Reisa, ved en stor morene i Lyngen like syd for Rotsundet, ved Skarmok-morenen som gjennembrytes av strømmen mellem Ulsfjorden og Sørfjorden, ved morener ved Malangsfossen og Bardufossen og ved to parallelle morener i den nedre del av Salangsdalen. På grunn av størrelse, bygning og beliggenhet må det antas at de svarer til raene i det sydlige Norge. Der kan nemlig i de nordlige fylker ikke påvises eldre endemorener av den betydning at de kan komme i betraktning i denne forbindelse, og de morenerekker som finnes lengere inne i landet er bare avsatt av forholdsvis små dalbreer under recessjon, og selv den eldste av disse er ikke eldre enn den øverste sammenhengende strandlinje, M-linjen. Avsmeltningen efter at de to brearmer blev skilt er ikke lett å følge. I det fremspringende fjellparti mellem Balsfjorden og Andersdalen er der som tidligere omtalt spor efter en randelv 290 m o. h., en tydelig dal. En dal av samme type er der også i høiden 250 m, antagelig av

23 BREER I BALSFJORDEN 287 samme alder som sidemorenelinjene i Ramfjorden, men der er påtruffet en moreneterrasse 195 m o. h. som korresponderer med faret efter en randelv på nordsiden av Anderselvens munning. Sannsynligvis er den av samme alder som et av de recessjonstrin som er påvist i Ramfjorden, men den kan jo være yngre. Ut over dette er der for tiden ikke holdepunkter for nærmere å følge avsmeltningens gang. Når hensyn tas til de ganske store breelver som har hatt sitt løp langs iskanten må man gå ut fra at temperaturen under denne avsmeltningsperiode har været så høi at all lokal tilførsel av is var ophørt, og da forbindelsen med Øvrebygdens basseng snart vilde bli brudt, var der heller ingen tilgang av is fra den kant, så de større eller mindre ismasser som da var igjen i Balsfjorden nødvendigvis vilde smelte som dødbre i løpet av forholsvis kort tid. I så tilfelle vilde der ikke bli spørsmål om en fortsatt recessjon inn igjennem fjorden, men istungen vilde vel dele sig op i store stykker som tilsist vilde komme i drift og føres ut. Da passhøiden vest for Omasvarre mellem Øvrebygden og Balsfjorden er 200 m, var breforbindelsen sikkert avbrutt da isflaten i Øvrebygden var sunket under 250 m, for isen i Øvrebygden var da allerede i sterkt forfall. Langs østsiden av bassenget er der nemlig et sterkt glacialt elvefar som faller sydover, altså mot Målselven, og som viser at dreneringen nu gikk denne vei. Dette elvefar begynner i en høide av 197 m o. h., og den elv som gikk der må ha hatt betydelig vannføring efter bredden og dybden av dalen å dømme. Efterat isen i bassenget var smeltet bort, har der ikke gått vanrl i den, da der ikke var noget nedslågsdistrikt. Da isflaten sank, flyttet elven med, for lengere nede i fjellsiden er der et lignende far, dog hverken så dypt eller langt som det første. Disse elvene løp ikke langt stykket før de stakk ned under isen og fortsatte i en kanal langs bunnen til hovedelven. Denne løp visstnok også i lukket løp under isen i bassenget og ned gjennem Trangen. Fra et stykke ovenfor gården Nordmo til ovenfor Øvrebygdens kirke ligger der nemlig langs efter dalbunnen en rullestensås. Den er sammenhengende ca. 5 km lang og hever sig på lange stykker m over det omgivende terreng som for det meste er horisontale grusflater. Det grove materiale av neve- til hodestor kuppel må ha været presset frem av svære vannmasser i en lukket kanal, altså i en tid med sterk avsmeltning av de breer som var igjen i dalene. De fleste daler i Troms fylke blev utvilsomt isfrie, men om også Dividalen

24 288 OLE T. GRØNLIE blev det er vanskeligere å avgjøre. Avsmeltningen må ialfall ha været intens der oppe, det viser de dype canjons som randelvene har skåret i denne tid. På østsiden av dalen ca. l O km syd for Frihetsli har Skakterelven begynt å skjære i Skakteråsen mens isflaten ennu lå 300 m over dalbunnen, og den skar sig så dypt ned at den senere ikke har kunnet komme ut av dette løp. I Anavasdalen på nordsiden av dalbunnen er spor efter en randelv i tilsvarende høide, men den sterkeste dalfure ligger i et lavere nivå. I fortsettelsen av en randterrasse 450 m o. h. er en randelv begynt å skjære i en bergrygg som hindret den fra å ta den korteste vei til hoveddalen. I denne rygg er skåret en canjon m dyp. Kommet over til hoveddalen fulgte den dennes vestside nordover og på skrå nedover til bunnen av dalen. Ismassene i hoveddalen kan ikke ha været i bevegelse, da de ellers vilde ha forstyrret elven i dens løp ned mot bunnen. Hvorvidt nu denne siste rest smeltet helt bort er ikke godt å si, for efter den avsmeltningsperiode som her er omtalt fulgte en kald periode med sterkt fremstøt av de breer som muligens var igjen på vår side av grensen og med dannelsen av nye breer i de daler som var blitt isfrie. Det er disse nye breer og deres avsmeltningshistorie som er nærmere behandlet i et arbeide fra 1918 under tite! en "De siste dal breer" (2).

25 BREER I BALSFJORDEN 289 Litteratur. l. DE GEER, G.: Om isdelarens låge under Skandinaviens begge nedisningar. Geologiska Foren. Forh. Bd. X, 3. Stockholm GRØNLIE, OLE T.: De siste dal breer. Tromsø Museums Aarshefter Tromsø Nord-Norge under og efter istiden. Foredrag i Polyteknisk forening for Troms og Finmark fylker 23. april Tromsø Trekk av Nord-Norges geologi. Avtrykk av And-Ungen 1926, Risøyhamn. Populært. Nord-Norges geologi og dens betydning for landsdelens kultur. Utgitt av Noregs pedagogiske landslag. Trondhjem The Folden Fjord. Tromsø Museums Skrifter Vol. I, Part Il. Tromsø KlÆR, HANS: Om kvartærtidens marine avleiringer ved Tromsø. Tromsø Museums Aarshefter 25. Tromsø PETTERSEN, KARL: Det nordlige Norge under glacialtiden og dennes avslutning. Tromsø Museums Aarshefter V. Første bidrag l-il. Tromsø lo. 11. Det nordlige Norge under den glaciale og postglaciale tid. Annet bidrag III-VII. Tromsø Det nordlige Norge under den glaciale og postglaciale tid. Tredje bidrag VIII-XII. Tromsø Museums Aarshefter VIII. Tromsø Det nordlige Norge under den glaciale og postglaciale tid. Fjerde bidrag XIII-XIX, efterladt manuskript. Tromsø Museums Aarshefter XIV. Tromsø TANNER, V.: Studier over Kvartårsystemet i F e nnoskandias nord liga de lar IV. Helsingfors VoGT, J. H. L.: O ber die schråge Sen kung und die spåtere schråge Hebung des Landes im nordlichen Norwegen. Norsk geo!. Tidsskr. Bd. l, nr. 6. Kristiania Om to endemorenetrin i det nordlige Norge, samt om endemorenenes størrelse og betydning for opdemning. Norsk geo!. Tids.skr. Bd. 2, nr. 4. Kristiania Norsk geol. tidsskr. XII. 19

26 Trykt oktober 1931.