SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI

Transkript

1 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI AV H. KALDHOL MED 35 TEKSTFIGURER, 2 DIAGRAII\ER OG l KART. Innledning. unnmøre finnes flere ganger omtalt i den kvartærgeologiske literatur; men det finnes ingen samlet bearbeidelse over de kvartære S dannelser her. Nogen terrassemålinger (eller strandlinjemålinger) blev utført allerede i årene av den tyske geolog LEHMAN og av professor TH. KJERULF. Av større betydning blev dog H. REUSCH's arbeider her, særlig "Træk av havets virkninger på Norges vestkyst" Nyt mag. for naturv., B. 22, hvor han blandt annet omtaler nogen havdannede huler på Sunnmøre. Senere beskriver han i "Naturen" 1877 utgravingen av det oldsaksførende lag i Skjonghelleren og Havnsundhelleren. Av betydning for Sunnmøre er også hans avhandling "Strandflaten", Norges geologiske undersøkelse, No. 14. Bland! Dr. Reuschs resultater vil jeg framheve, at han er den første som har påpekt, at Giske oprinnelig er en morene, som senere er blitt omformet av havet. ANDR. M. HANSEN utførte i en rekke målinger av strandlinjer og terrasser her, beskrevet i "Strandlinjestudier" Archiv for math. og naturv.", B. 14 og 15, Disse målinger omfatter en betydelig del av Sunnmøre. Nogen av målingene er nivellere!; men de fleste er optatt ved sikt med sekstant fra dampskip. Den sistnevnte framgangsmåten viser sig å være meget usikker; der finnes nogen få riktig bra resultater, men blandet med mange mere eller mindre feilaktige. Dr. Hansens verk er dog av andre grunner av megen interesse; ti det er det første, som tar sikte på å gi en oversikt over strandlinjene og terrassene samt istidene på Sunnmøre. Senere har j. REKSTAD utført endel terrassemålinger her, dels med aneroid og dels med nivellerkikkert. Samtidig beskriver han Norsk geo!. tidsskr. XI.

2 2 H. KALDHOL (" Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestlige Norge", Bergens museums årbok 1905, no. 2 og do. 1907, no. 9) for første gang skjellfund fra kvartærlagene på Sunnmøre. Flere av disse fund er meget viktige, således fund av Portlandia arctica på Hareide og Sunndalen i Austefjorden, Volda. P. A. ØYEN, A. NUMMEDAL og G. HoLMSEN har også leveret viktige bidrag til Sunn møres kvartærhistorie; disse vil senere bli nærmere omtalt i dette arbeid. FRIDTJOF NANSEN har i "The strand flat and isostasy" 1921 gitt en beskrivelse av strandflaten på Sunnmøre. Av megen betydning er hans påvisning av, at Tapes-terrassen står i et bestemt høgdeforhold til den såkaldte senglaciale marine grense. Nærværende forfatter har behandlet enkelte forhold fra Sunnmøres kvartær historie i flere mindre avhandlinger i "Et bidrag til faunaen i Vestlandets kvartæravleiringer", Bergens mus. årb. 1908; likeledes i "Glacialgeologiske iagttagelser fra Søndmøre", Norges landbrukshøgskole (festskrift). Mindre bidrag finnes også i "Bidrag til Romsdals amts kvartærgeologi I", Kgl. Norske Vidensk. Selskap, Trondhjem, 1915, no. 7, og i fortsettelsen "Møre fylkes kvartærgeologi Ill" sammesteds 1924, no. 4. En enkelt skjellbanke er også omhandlet i "Nordfjords " kvartæravleiringer" Bergens mus. årb Allerede ved forarbeidene til de to førstnevnte små avhandlinger var det meningen de skulde bli efterfulgt av en mere fullstendig kvartærgeologisk beskrivelse over Sunnmøre. Når dette først skjer nu 20 år senere var det tildels grunnet flytning til et annet distrikt ( Nordfjord), hvis kvartær historie først blev behandlet. Da jeg kom tilbake til Møre, begynte jeg nok på en kvartærgeologisk beskrivelse av fylket i 19 I l, men dengang nordenfra. Siden blev det flere års ophold i mine studier av kvartærlagene, så det var først i 1924 jeg påny tok fatt, idet Nansenfondets styre bevilget mig et reisestipendium. Fra 1924 og til 1928 har jeg så med stipendium fra Nansenfondet kunnet foreta undersøkelser av kvartærlagene over det vesentlige av dette store og sterkt sundskårne stykke av vårt land, som kalles Sunnmøre. For disse reise bidrag vil jeg herigjennom bringe styret for N ansenfondet min hjerteligste takk! N ansenfondets styre har også ved bevilgning til Norsk geologisk forening gjort det mulig for den å overta de med trykningen av dette arbeid forbundne utgifter. Også for dette

3 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 3 vil jeg få lov å takke både Nansen fondets styre og styret for Norsk geologisk forening. Forøvrig er det mange, som har ydet mig bistand velvilje og hjelp under mine reiser og direkte under arbeidets utførelse; særlig må jeg nevne: lektor Einar Knudsen, kjøpmann Anth. Lerheim, konservator A. Nummedal, statsgeolog G. Holmsen,, lærer R. Buset, lærer Karl Rogne og konservator Halvor Rosendahl. Til samtlige min beste takk! Grenser og naturforhold m. v. Sunnmøre er sydligste del av Møre fylke. Det grenser i syd til Nordfjord og på en kortere strekning i sydøst til Oplands fylke. I øst og nordøst støter det til Romsdal, som er nabofogderiet i Møre. I nordvest og vest ligger Norskehavet. Grensen mellem Romsdal, Opland og Sunnmøre støter sammen i den 1967 meter høge Karitind (i Norddalen på Sunnmøre), hvorfra Sunnmøre sydvest over grenser til Opland til midten av Opblusseggen. Herfra begynner grensa mot Nordfjord (Stryn), se kartet. Sunnmøre er nærmest formet som en trekant, hvis grunnlinje er grensen til Nordsjøen. Toppunktet blir grensefjellet Kari tind. De største høgdene på Sunnmøre ligger ved syd og østgrensen. derfra har overflaten stort seet fall mot nord-vest. Hovedbergarten på Sunnmøre er gneis. Den tilhører utvilsomt grunnfjellsformasjonen. Gneisen er sterkt foldet og sammenpresset. Lagenes strøkretning er gjennemgående NNO SSV. Der finnes ikke skifrige bergarter yngre enn grunnfjellet. Derimot er her endel eruptiver, som måskje kan være fra yngre tid. Det gjelder serlig olivinsteinen, som på Sunnmøre forekommer i betydelige mengder. I oldtida har den været meget brukt som våpen og redskap. Nu ser det ut til, at den atter skal komme til nytte i industrien. I det umåtelig lange tidsrum som er gått siden urtida, har vatnet, varmen, frost og is uavbrutt fått lov å tære på jordoverflaten her, hvorved det nuværende relieff er opstått. Den harde, seige gneis har måttet gi efter, og resultatet er en rekke djupe, trange dalfører, som gjenomfurer fjellmassen i flere retninger. En større del av dalførene og fjordene har en retning, som står loddrett på strøkretningen, hvorfor disse kalles tverrdaler og tverrfjorder, mens de som følger strøkretningen kalles lengde-daler og

4 4 H. KALDHOL lengde-fjorder. Ofte skifter en fjord retning flere ganger, så der er intet fast forløp i fjordenes retning. jeg antar at tverrfjordene og tverrdalene er de oprinnelige elveløps hovedretning, mens lengdefjordene oftest har været bielvenes dalfører. Men det er mere enn sannsynlig, at det ene dal- eller fjordsystem så å si har sprunget over i et annet dal- eller fjordsystem av en eller annen grunn. l denne forbindelse vil jeg henlede opmerksomheten på, at flere av de fjorder, som nu skifter fra tverrfjorder til lengdefjorder i ytre strøk i virkeligheten tidligere har hatt en fortsettelse videre utover som en tverrfjord. I nyere tid er så fjordens indre parti blitt meget sterkt fordjupet, samtidig med en fordjupning av den lengdefjord, som går fra Ørskog til Søre Brandal. Storfjorden har således utenfor Ørskog en grunn fortsettelse gjennem Solnørstraumen (Dragsundet) til Skodje og Ellingsøyfjorden. Hjørundfjorden har en fortsettelse i det grunne Vegsund til Borgundfjorden, hvorved dens karakter, som tverrfjord blir uomtvistelig i hele dens løp. Ørsta og Voldajjordene har en fortsettelse gjennem Dragsundet mellom Hareidlandet og Gurskøy ut til sundene mellom øyane utenfor. Den sydligste fjord Vannylvsfjorden med sin ytre del Vannylvsgapet er i sin hovedretning en utpreget tverrfjord, men sidearmen Syltefjorden nærmer sig mere en lengdefjord. Denne rekke av større og mindre fjorder, som således skjærer mere eller mindre djupt inn i landet, danner en mengde øyer og halv-øyer. Øyane på Sunnmøre er meget tallrike. Nogen er store med fjellkjeder og dalstrøk, således Yksnøy, Hareidlandet og Gurskøy. Men storparten er mindre øyer, ofte så små, at det bare er såvidt de er grasgrodde. En mengde øyer er slett ikke grasgrodde engang, men reknes til det, vi kaller skjær. Det beste inntrykk av det mylder av øyer, holmer og skjær. som finnes på denne kyststrekningen, får man ved å ta sig en tur op på Osberget ved Ulsteinvik, eller man går efter den gamle hovedvegen over Eidet fra Hareide til Ulsteinvik en klar dag. Utover Herøy m. m. ser man en hærskare av øyer og holmer, så man får et levende inntrykk av sannheten av Bjørnsons ord: "Ø er om kring som fugleunger, fjorde i tunger innover dit hvor det stilner av."

5 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 5 Også nordenfor Ålesund er det mange øyer, men her mere jamt store. I regelen er det der enten låge flate øyer eller de har iallfall en breid brem av terrasser rundt, hvortil bebyggelsen er knyttet. Fjellene på Sunnmøre er berømt for sine storslagne former og den store høgda, som mange av dem har. Den største høgda har fjellene i Norddalen, Sunnylven (Geiranger) og i Hjørundfjorden. Her er flere topper som nærmer sig 2000meter, således den før nevnte Karitind l 967 m på grensen mot Grytten i Romsdalen og Oplands fylke. Torvløysa i Norddalen når 1827 m. Men ellers er der i N orddalen, Tafjord og Geiranger mange topper mellem m. I Hjørundfjorden er Skruven i Nordangsdalen det høgeste fjellet l 611 m, men j agta l 597 m og SJogen l 588 m er nesten like så ville. De villeste fjellformene finnes i Hjørundfjorden, hvor serlig midtre del er berømt for sitt utall av tinder. Det som gjør, at fjellene virker mer storslått her enn på de fleste andre steder er, at fjellene når disse store høgder like ved fjorden eller ved dalene, så man får styrtninger i sammenheng på m direkte fra fjorden. Utover mot havet og sydover avtar toppenes høgder ganske jamt. I Austfjorden er høgste topp Kyrkjefjellet 1514 m og Matesken 1345 m. I Ørsta når Snøhornet 1333 m. På øyane er Tverrfjell på Sula høgst med 800 m. På Hareidlandet er Grøthorn på sydvestsida av Hareidlandet høgst med 725 m (ikke å forveksle med det senere nevnte Grøthorn på Melshornet på nordøstre del av øya). På Gurskøy når fjellene 60 0 m. På Sande når Dolsteinen 380 m, mens største høgda på Kvamsøy er 290 m. På nordøyane er forholdet omtrent det samme, på Løvsøy når Gohalden 493 m, mens Molnesfjellet på Vigra når bare 125 m. Når fjordene og dalene som oftest nu har tapt sin oprinnelige V -form. skyldes dette begivenheter, som tilhører den nyere del av jordens historie, istida. I denne tid blir det eldre løsmateriale bortført av den sakte glidende isstrøm, som overalt her søkte ut mot havet, hvor løsmaterialet fra høgfjellet og dalene på ny fikk komme tilro under dannelse av grus, sand og leirlag. Senere er endel av disse lag under landets heving efter istida 1g1en kommet over havflaten og utgjør nu den største del av den jord, som tjener til buplass for den driftige befolkning, som for

6 6 H. KALDHOL mange tusend år siden fant vegen til Sunnmøres kyster. Det har derfor innteresseret mig som landmann å søke å granske nærmere dette viktige avsnitt av min fødeegns forhistorie. Terrassemålinger. Da Andr. M. Hansen utførte sine terrassemålinger her for ca. 40 år siden sier han, at det heldigste vilde være, at detaljmålingene blev utført ved nivellement. Men han finner, det er et "tidsrøvende arbeid" å foreta undersøkelsene på stedet. Det er imidlertid ' dette tidsrøvende arbeid jeg har gjort, og hvis resultater her framlegges. Det viser sig, at forholdene er adskillig mere innviklede, enn det framgår av Dr. Hansens arbeid. jeg har funnet det riktig å samle målingene i forskjellige avsnitt for å få en bedre oversikt. jeg har da valgt å behandle øyane for sig sjølv og fjorddistriktene for sig og beskriver lokalitetene fra syd mot nord. På fylkeskartet vil lokalnavnene som regel lett gjenfinnes. Se også kartet sist i avhandlingen. For å kunne gjenfinne de enkelte terrassetrin på forskjellige lokaliteter, har jeg innført navn på enkelte viktige trin, navn, som skriver sig fra det tidsrum, da terrassen blev dannet. jeg skal derfor for framstillingens skyld allerede her nevne, at jeg på Sunnmøre har funnet, det i allfall har været 3 istider med sine tilsvarende terrassetrin. Den eldste som kan påvises her kaller jeg den l ste istid, derefter følger 2nen og så 3dje istid. Landet lå meget djupere senket under istidene enn under de mellomliggende interglacialtider. Eldre målinger jeg tidligere har beskrevet medtas i forkortet form. A. Øyane. 1. Kvamsøy er den sydligste av de store øyer langs Sunnmøres kystlinje. Her er store terrasser, hvor særlig de to lågere trin er godt utviklet langs hele øya, undtaken på nordsida hvor intet løsmateriale finnes. Vestnes, kartets Basten es, er nordvestspissen av K vamsøya og ytterste bruk på Kvamme. Her er en høg remm (terrasse), hvor der i skjæringene sees antydning til, at engang har en bre gått fram til havet her. På Vestnes har abrasjonen under tapessenkingen ødelagt terassene fra den 3dje istid. De høgere terrassene er derfor fra eldre glaciale tider.

7

8 8 H. KALDHOL Fra havet er en bratt steilskrent, hvor kysten står i åpent brudd, så havet litt efter litt eter sig inn over kysten. En stor del av tapestidens terrasse er nu ødelagt. N. k. av denne terrasse ved kysten er 5.04 m o. t. Ø. k., tapestidens m. g., er 8.27 m o. t. Den er utviklet som en betydelig strand voll; innenfor den har det været en ganske djup lagune, som under landets heving er blitt omdannet til et tjern, der senere har grodd til med myr, hvis djup opgives til ca. 5 m. Ovenfor myra er en steilskrent utgravet i senglacialt eller interglacialt leir. 2net trin ø. k m o. t. er den 3dje istids m. g. Den er særdeles vel markeret som en akkumulasjonsterrasse. Videre opover lia er det en stor, noget skrånende terrasse fra tidligere glaciale tider. Her er intet bestemt trin, som skiller sig ut. Men der er både i grøfter og ved husebygninger gravet så meget, at det er lett å se, at det er et oprinnelig morenemateriale, som er blitt vasket i havet. Dette har engang stått over det lågeste skaret, som fører ut til gården Brekke og K vamme. Pass høgda her er som nevnt 84.2 m o. t. Men havet må ha stått nogen m høgere. I torvtaket på vestsida av passet såes strandrullet stein i mengde. Torven har beskyttet dem mot forvitringens ødelegging. Langs stranda fra Bringsinghaug til Ristesund er den 3dje istids terrasse for det meste også blitt ødelagt under tapessenkingen, så det er bare terrasser fra tapes tid og terrasser fra eldre glacialtid, som er bevaret der. Disse eldre lag ser ut til for det meste å bestå av steinet moreneleir. Mellem Kvalsnes og Skarmyr nordvest for Kvalsnes er en mektig side- eller endemorene, hvis topp mot fjellet må være omkring 200 m. Denne morene må temmelig sikkert være frontmorenen fra l ste istid her. Ved Skarmyr, hvor der også er gravet sterkt inn i eldre Jag, er et smalt pass over til Ristesund. Her må enten ha gått en liten brearm eller en breelv. Ristesund. Her er svære flate strekninger med sand, som for det allermeste må ha været overskyllet i tapestid. Det er utenkelig annet enn, at disse store sandmasser må være fra en tid, da en isbre hadde sin yttergrense i nærheten. Det er forsåvidt det samme, som finnes like i nærheten av den ytre bregrense på hele strekningen herfra til Vevang på Nordmøre ja, også lengere nordover. På Ristesund når tapestidas strandvoll 9.1 m o. t. Her må da merkes, at stormbølgene under stor storm når ca. 7 m o. t. Bak tapestidas strandvoll er også her store laguner opfyllt av torvmyr.

9

10 l 0 H. KALD HOL av Sandsøy. Den ligger straks syd for den kjente Dolsteinhelleren. Den ovenfor nevnte avsats kalles Legene og strekker sig på hele vestsida av fjellet på Sandsøy. l ste trin. Fra stranda en skrånende terrasse til l 0.8 m o. t. Dette er maksimum av stormbølgenes virksomhet under tapessenkingen. Den midlere havstand har sikkert været l.s m lågere. Det er i virkeligheten på en stor del av stranda sydover til Sande kyrkje den eneste terr sse. 2net trin ved gården Skaret, en avsats i fast fjell med endel løs materiale på, 17.8 m o. t. 3dje istids m. g. Herfra er en steil fjellskråning op til Legene ved Skaret. Her oppe er en over 100 m breid noget skrånende flate utarbeidet i fast fjell. Ytterst ute ligger en fjellknatt igjen midt på flaten, så denne deles i en indre og ytre del. Den indre delen går over i et smalt skar ytterst mot havet, hvor der blir en steil styrtning helt i havet. Strandlinjas største høgd her var 87.1 m o. t. Noget lengere (100 m) syd var høgda bare 86.7 m o. t. Mens den igjen steg enda lengere syd, så på det sydligste, som såes herfra (i ca. l km's avstand), var høgda 88.2 m o. t. (Se fig. 3). Fjellveggen bakenfor strandlinja var ganske Ioddret i en høgd av ca. 20 m. Vi kan gå ut fra at hav-abrasjonen under strandlinjas dannelse måskje har nådd omtrent til denne høgda. Grenselinja er dekket av en ur. Men på den foran liggende flaten finnes en mengde strandrullet stein - både større og mindre. Strandlinja er dannet under l ste istid under en langvarig stillstand av landplaten. Temmelig sikkert må dette tidsrum henføres til maksimum av israndas utbredelse under l ste istid eller litt senere. Da der ingen store mon ner finnes på denne sida av Sandsøy, må breens ytterste tunge ha hatt en mere vestlig retning, da morenen er stor på Ristesund. Fra sydspissen av Sandsøy til Voksen går et omtrent sammenhengende rev av undervatnsbåer, skjær og små holmer. Under l ste istid må derfor den arm, som har hatt retning mot vestsida av Sandsøy blitt tvunget ennu lengere vest, mot Bringsinghaug og Ristesund. Fjorden mellem Sandsøy og Ristesund er også sterkt opfyllt av grunner og skjær. Dette tyder på, at breen har hatt sin ytterste grense her. Ti fjorden sydøst for Åramsundet er djup og helt fri for grunner.

11 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI l l Vestsida av Sandsøy er bratt likesom vestsida av Kvamsøy; men her finnes ikke de høge terrasser fra 2nen istid, som fantes på Kvamsøy. Grunnen er temmelig sikkert mangel på løsmaterial å bygge av; ti det kan ikke forutsettes, at abrasjonen har været særlig sterkere her enn på Kvamsøy 1. Støyle, Sandsøy. Fra havet en sterkt skrånende terrasse til 9.6 m o. t., som på det nærmeste har været strandlinja under tapessenkingen. 2net trin. En skrånende terrasse til m o. t., som har været strandlinja under den 3dje istids senking. Denne terrasse er utgravet ' Fig profil fra strandlinja på Skaret, det øverste lengst nord. i en eldre terrasse her, så der nu er en utpreget steilskrent. Det er mulig, at isranda under første istid har nådd til dette punkt, for der er en påtakelig forskjell på mengden av løsmateriale her og lengere nordvest. Nogen sikre terrasser fra eldre istid kunde dog ikke sees. I en skjæring ved skolehuset i de eldre lag sees, at alt tyder på, at disse lag er avsatt nær en isrand. Ti her finnes store linser med grovt grus og stein avleiret i et forholdsvis fint leir. Da stedet ligger i ly for havbølgene, må dette tyde på avleiring fra eller nær en isrand. Strandlinja i fast fjell i 88 m h. forsvinner også her. Sandshamn. På gården Sandsbakken er der store terrasser ved beboelseshusene. Nordvest herfor hadde eieren tatt op et nybrott på l Den kjente hule Dolsteinhelleren blev ikke besøkt nu, men jeg opnivellerte den for omtrent 20 år siden til å ha en høgd av 69 m med botnen i dagåpningen.

12 12 H. KALDHOL et sted, som heter Årskinnbakholen. Her er en liten botn, hvor der har været lunt mot nord. Stedet har engang tidligere været bebygget, det vidner de mange rydningsrøyser om. jeg målte terrassene fra en liten bukt i den store Sandshamnvåg. l ste trin. Svakt skrånende terrasse fra havet og op til 8.8 m o. t., hvor der er en brytningskant, som markerer havets stand under tapessenkingen. Da her også på dette tidspunkt må ha været en emmelig innelukket bukt, må bølgebevegelsen kun ha været liten, hvorfor dette må svare til den vanlige middelvass stand på denne tid. 2net trin er en mere skrånende terrasse; hvis ø. k. er 20.3 m o. t. Det er et framtredende terrassetrin, under hvis dannelse havets stand har været så høg, at bølgebevegelsen har været mere betydelig enn ved de lågere trins dannelse. Dette er 3dje istids m. g. 3dje trin. Er en mere utydelig terrasse, har sin ø. k. ved 52 m o. t. Derfra er en flatere terrasse op gjennem en liten dal. Den ø. k. av terrassen i botnen i Årskinnbakholen når en høgd av 76.4 m o. t. 3. Nerlandsøy. (Denne og de øvrige øyer i Herøy er beskrevet i M. f. kv. III 1 pg ). Terrassene på Teige l ste trin 6.52 tapestid m. g. 2net trin f. k m ø. k m. Seng!. m. g., (3dje istid m. g. ) 3dje trin n. k m og ø. k m. jeg a ntok, at terrassen her mulig var en morene. Den anskuelse finner jeg efter senere erfaringer å måtte modifisere derhen, at det er temmelig sikkert materialet i terrassene skriver sig fra eldgamle morener, som senere er blitt omleiret under tildels gjentakne neddukninger i havet. Det aller høgste punkt, som havet har nådd her ute, er ikke bestemt av mig, da jeg dengang ikke søkte høgt nok op. Men det er vel stor sannsynlighet for, at man også her vil kunne påvise merker efter havet op til 87 meters høgd minst, således som på den øvrige kyst på Sunnmøre. Kvalsvik l ste trin 7.24 m o. t. tapestidas m. g. 2net trin n. k ø. k m. Senglaciale m. g. (3dje istids m. g.). 3dje trin n. k. l 9.3 m og ø. k O m er strandlinja fra 2nen istid eller om vi vil 2nen istids m.g. 4de trin ø. k. 76 m o. h. jeg angav dengang dette til et interglacialt trin. jeg må nu endre det til et trin under I ste istids avsmeltingstid. Ti det viser sig at under de interglaciale tidsrums varmeste del lå landet på det nærmeste i nuværende høgd. I Møre fylkes kvartærgeologi Ill. Trondhjem 1924.

13 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGI Rundøy.!ste trin ø. k m o. h. tapest. m. g. 2net trin n. k. 9.9 m ø. k m o. t. 3dje istids m. g. Denne terrasse er utgravet i overordentlig hardpakket leir (moreneleir?) fra l ste istid. Her blev ikke søkt efter terrasser i mere enn 30 meters høgd. 5. Remøy. l ste trin 8.73 m o. t. er tapes tidas m. g. 2net trin n. k og ø. k m o. t. Voldsund, Bølandet. l ste trin strand voll 8.5 m o. t. Øverste havmerke fra tapessenkingen er 9.1 m o. t. 2net trin ø. k mo. t. er den 3dje istids m. g. 6. Bergsøy. På Berge, en liten terrasse 11.3 m o. t., er tapestidas m. g. Fra 2nen istid finnes en liten terrasse, hvis ø. k. er 33.1 m o. t. De låge flatene i fast fjell på Bergsøy må tilhøre strandflatens tidsrum. 7. Gurskøy. Hallebygda er den vestligste rand av Gurskøya og strekker sig fra Larsnes til Gurskevågen. Her er betydelige mengder av løsmaterial, som sikkert må opfattes som side- og endemorener fra en bre under l ste istid fra Voldafjorden og Syvden. Senere er morenematerialet under havets påvirkning ved vekslende stand omdannet til vakre terrasser. jeg målte terrassehøgdene ute på gården Nupen tett syd for Gurskevågen. Senere så jeg at lenger syd rimeligvis er terrasser i høgere nivå enn det høgeste på Nupen. l ste trin. Fra havet er en svakt skrånende terrasse som ender med en steil skrent i fast fjell 7.43 m o. t. Antakelig har havet under tapessenkingens 1naksimum nådd noget op i fjellhammeren. 2net trin n. k m og ø. k m. Her er en breid terrasseflate utmeislet under en lengere senkingsperiode av landet, 3dje istid, hvis m.g. ganske sikkert er 18.6 m o. t. Videre opover er en meget bratt terrasse, som ved sommerfjøset ender i en liten strandlinje 57.1 m o. t. Her fantes enkelte strandrullede steiner i overflaten. Grensa mot fjellet var dekket med en stor frostur.

14 14 H. KALDHOL Røiset (Rødset) ved ytre del av den lange smale Gurskevåg. Her er utmerkede terrasser for de lågere trins vedkommende. 1ste trin, en svakt skrånende terrasse, hvis ø. k. er 7.2 m o. t., hvor den ender ved en bratt steilskrent, delvis i fast fjell. Tapessenkingen har vel gått en del op i steilskrenten. 2net trin n.v m o. t. og ø. k m. o.t. Der er dog en litt høgere voll ved 19.4 m. og det er mulig havet har nådd hero p under maksimum av den senglaciale senking (3dje istids m. g.). Den nuværende tangrand ligger 2 3 m lågere enn graskanten. På nordsida av Gurskevågen er det rikelig med løsmateriale, likesom i botnen av vågen. Det synes derfor å være rimelig, at det har ligget en bre utover omtrent til Hauge. Her finnes også høgere terrasser enn fra senglacialtida. På sydsida av Vågen finnes derimot betydelig sparsommere mengder av løsmateriale i de ytre strøk og kun terrasser fra 3dje istid og yngre. Det kan enten tilskrives, at her har ligget en lokalbre lang tid nedover, eller at havet går inn med større kraft her. Gjerdsvika er en åpen bukt ut mot fjorden beryktet for sin kastevind. Her er mer løsmateriale og terrassene er gjennemgående meget vel utviklet. jeg målte terrassene på sydsida av bukta på gården Hageselle. l ste trin. Fra havet er en skrånende terrase til 8.75 m o. t., hvad der på det nærmeste er tapestidas m. g. Herfra er en abrasjonsskrent til 2net trin. Dette trin er av betydelig utstrekning og serdeles vel markert. N. k. er m o. t. og ø. k m o. t. Det er den 3dje istids (senglaciale) m. g. her. Herfra er en mektig steilskrent utgravet i eldre terrasser. 3dje trin n. k m o. t. og ø. k m o. t. Dette er 2nen istids m.g. 4de trin, liten terrasse, n. k m o. t. og ø. k m o. t. Ste trin er øverste terrassetrin. Dette er særdeles utpreget med en mengde rundslitte fjæresteiner både på terrasseflaten og op mot den øverste grense. N. k. av den skrånende terrasseflaten er 71.5 m o. t. og ø. k m o. t. Det er åpenbart at isbreen neppe har nådd utover dette punkt; men derimot finner jeg det rimelig, at den så vidt har nådd botnen av Gjerdsvika. I det inderste av bukta og på sydsida er der vakre terrasser bare i to trin. jeg finner det

15 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI IS sannsynlig, at her i l ste istid har ligget en lokal bre efter den høge fjellrands nordside lenge utover, hvorfor dannelsen av de høgere terrasser er blitt hindret. I botnen av Gjerdsvika ligger gården Sandanger. Den ligger dels på den 3dje istids terrasse og dels på tapestidas terrasse. Det synes sikkert, at den eldre bebyggelsen overalt her ligger oppe på 3dje istids terrasse. Dette kan også forklares derav, at under storm kan havet på enkelte steder presses op til 6 7 m større høgd enn vanlig. Den foranliggende låge tapesterrassen er derfor først i den senere tid begynt å bli dyrket. En del gamle rydningsrøyser på den øverste terrassen i nuværende utmark på Hageselle tør mulig være tegn på bebyggelse et tidsrum, da havet dekket hele den 3dje istids terrasse. Hide er gården på vestsida av det bekjente fjell Hisseggen. Her er svært lite jord, nesten bare snaufjell, idet havet står på med adskillig kraft, hvorfor løsmaterialet har hatt lett for å bli bortskyllet. Forøvrig er det stor sannsynlighet for at dette punkt har ligget utenfor breen da den hadde sin ytterste grense under l ste istid. Løset og Tarberg er gårdene under Hisseggen. Her er terrasser i 3 trin, hvor særlig det øvre trin har en betydelig utstrekning. På det framstikkende nes vest for Løset ligger en rekke gravrøyser, til dels meget store; alle er nu utgravne. Molta ligger på nordsida av Gurskøya straks øst for Hisseggen. Terrassetrinnene på Moltu er ikke meget framtredende grunnet den lune beliggenhet som stedet har. l ste trin. Fra havet er en skrånende terrasse til 9.SS m o. t. Det er tapestidas m. g. Derfra en liten steilskrent til 2net trin, hvis ø. k. er 21.8 m o. t. Det opfatter jeg, som den 3dje istids m. g. (senglaciale m. g.). Videre opover er terrassedannelsen utydelig for det meste, men der er et 3dje trin hvis n. k. er 32.7 m o. t. og ø. k m o. t. Dette trin har en noget større utbredelse og må sikkert være av marin oprinnelse. 4de trin. Ø. k. av en liten terrasse sattes til 66.0 m o. t. Ste trin. Øverste terrasse er noget bedre utpreget, n. k m o. t. og ø. k m o. t. Dette er det høgste, havet synes å ha nådd.

16 16 H. KALDHOL Her er et breid! skrånende dalføre, hvor den nu nedlagte gård Moltudal (Øydegard, men med påstående hus) ligger. Her har i sin tid vært endepunktet for en mektig bre, hvorfra en breid breelv har flytt utover det hele. Man har et sterkt inntrykk av, at de veldige masser løsmateriale, som er samlet her, har trengt lang tid til sin dannelse. Det kan kun ha været storbreen over Leikanger, som her har hatt en av sine utløpere til havet. Dalføret innenfor breidt og kraftigt utmeislet kalles Sædalen. Dalens østside er en tydelig læside og vestsida av dalen har været breens støtside. Det er avgjort, at dette stagnasjonstrin tilhører l ste istid, og isen må ha ligget her før landets stigning begynte; eller ved maksimum av senkingen. Leikanger, Gurskøy. Her er meget betydelige morenemasser til en høgd av l m o. t. Der må følgelig ha været en meget stor bre, som engang har gjort en langvarig stans her. Mulig kan det også tenkes, at morenene her kan opfattes som sidemorener, som er blitt liggende igjen i denne av framspringende fjell beskyttede gryteliknende dal. Breen har kommet ut fra Voldafjorden og presset gjenom det smale sundet mellom Hareidlandet og Gurskøy. Fjellknausene ved Dragsund viser ved sin utpreget tilrundede form, at her engang har foregått en mektig isskuring; men alt løsmateriale er bortført, så der finnes kun litt morenemateriale og myr, ikke terrasser. Terrassene på Leikanger blev målt utover mot Nykrem. l ste trin. Fra havet og opover en skrånende terrasse til 9.1 m o. t., hvad der visstnok er temmelig nær tapestidas m. g. 2net trin. O p til dette er en betydelig steilskrent fra l ste trin. N. k. av annet trin ligger 16.5 m o. t. og ø. k m o. t. Det er mulig at dette er den 3dje istids m.g. Derover er en framtredende steilskrent til næste trin. 3dje trin, hvis n. k. er 23.0 m o. t. og ø. k m o. t. 2nen istids m. g. Dette trin danner også en utpreget terrasseflate, og høgere kunde ikke ses terrasser her. Men at havet engang også her har gått høgere, synes sikkert å framgå av, at i en skjæring i m høgd såes sandblandet leir uten stein.

17 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGI Hareidlandet. Ødegård ved Eksund. Her er vakre terrasser som jeg målte høgda på. I ste trin er en sterkt skrånende terrasse, hvis ø. k. er I 0.0 m o. t. Det er tapestidas m. g. Derfra er en bratt steilskrent til 2net trin, hvis n. k. er 21.O m o. t. og ø. k. er 23. I m o. t. Det er den 3dje istids m. g. Derfra er fast fjell, hvorpå endel løsmateriale, så den øvre del må opfattes som en terrasse. Dette blir 3dje trin, hvis n. k. er 29.8 m o. t. og ø. k m o. t. Det er 2nen istids m. g. her. Fig. - Profil syd for skole huset ved Ha våg. Derfra går fjellet steilt op, så det lot sig ikke gjøre å påvise merker efter havets stand høgere op. Det kan ikke være tvil om, at Eksund ikke har været nediset av storisen innenfra efter!ste istid. Endel lokalbreer kan det derimot nok ha været fra de høge fjell på Hareidlandet, deriblandt det ikke så særlig langt bortliggende Grøthorn. Fjellbotnen bærer tydelige spor efter en intens isskuring i retning fra Ørstafjorden mot Dragsund. På Havåg er der mindre løsmateriale enn på den sydligere liggende gård Eksund. Mellom Havåg og Eksund var der en skjæring nær Skolehuset i ca. 40 m høgd, Her fantes følgende profil: Djupest morenegrus, derover fint steinfritt leir, hvor lagene hadde sterkt fall mot syd. I søndre ende av profilet var mektigheten ca. 0.8 m; men i nordre ende var det avskåret. Derover var m grus, så ca. 0.3 m matjord. (Se fig. 4). orsk geo!. tidsskr. XI. 2

18 18 H. KALDHOL Det er utvilsomt at morenen og leirlaget stammer fra l ste istid og den efter følgende avsmeltingstid. Under senkingen i 2nen istid er leir laget blitt bortabraderet i det aller øverste av profilet. Leirlaget må være avsatt på minst m djup. Når her ikke sees terrasser høgere op, skyldes det den intense abrasjonen i 2nen istid, som har gått helt inn til fjellsida, hvor havet har ståt på med noget større makt. På Aursnes er der sparsomt med løsmaterial. Haddal er nedre gård i Ringstaddalen. Her er en mektig dalfylling. Oprinnelig har det vært svære morenemasser fra den 1 ste istid. Disse er senere blitt omdannet til terrasser for de lågere delers vedkommende. Haddal er en breid U-formet dal med retning Ø V. Den F!g. 5. Grustak i nedre kant av 2net trin på Haddal. danner fortsettelsen av Liabygda fra Hjørungavåg, kun med en avsenere er blitt ned-eroderet. brytelse, hvor Snipsørvatnets dalføre jeg målte terrassene her: l ste trin er en skrånende terrasse fra havet til 7.38 m o. t. som er n. k. av en jamnere flate. Dens ø. k. er 9.1 m o. t. Det er tapestidas m. g. Derfra er en utpreget steilskrent til 2net trin hvis n. k. er m og ø. k m o. t. Det er 3dje istids m. g. her. 3dje trin. N. k m o. t. og ø. k m o. t. Fra 3dje trin er en stor steilskrent til 4de trin, hvis n. k. er 37.0 m o. t. og ø. k m o. t. Det er fra 2nen istids djupeste senking. Da der under en så betydelig senking har været åpent farvatn, har den egentlige strandlinja helst ligget 2 3 m lågere. Dette terrassetrin er av betydelig utstrekning. Derfra en mindre steilskrent til en meget stor skrånende terrasse uten nogen tydelig terrasseavsats. Men under det øvre sterkt steinbundne laget er her overalt fint leir i de lågere strøkene. Det er en terrasse fra 1 ste istid.

19 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 19 Den øvre grensa synes ifølge mine undersøkelser på det nærmeste å ligge ved 85.0 m o. t. I n. k. av 2net trin såes følgende profil (fig. 5): Øverst matjord 0.6 m, så grus 0.6 m, hvorefter følger O.l m sterkt rustfarget lag. Derefter følger med avvikende lagstilling vekslende grus og sandlag. Skikthodene er tydelig avskårne under senkingen i 3dje istid - eller under den forutgående heving. De djupere lag som er fra 2nen eller l ste istid viser en typisk deltadannelse. På et enkelt sted var skjæringen hele 8 m mektig. Der lå gruslagene på 2 m mektig morene djupest. Her er altså l ste istids lag blottet. Garnes gir inntrykk av å være restene av en stor endemorene. Den må i tilfelle stamme fra breen, som har kommet gjennom Haddalbygda. Morenen ligger på fast fjell. Her er et par terrassetrin, som blev målt på sydsida av tangen. l ste trin, ø. k. 7.5 m o. t., det er tapestidas terrassetrin, men ligger noget lågere enn tapestidas m. g.. 2net trin, ø. k. er 17.1 m o. t. Dette terrassetrin er av betydelig utstrekning og angir 3dje istids m. g. Det danner en sikker strandvoll på Garnes. Havet har i denne tida skyllet over det lågeste eidet av Garnes. 3dje trin, ø. k. er 26.3 m o. t. Dette trin danner toppen av den runde haugen på østre Garnes og tilhører 2nen istid; men det har ikke nådd 2nen istids m. g. Mellom Haddal og Garnes er en stor steinur, hvis dannelse tilhører slutten av l ste istid. Temmelig sikkert stammer største del av uren fra den tid, breen nådde ut til Garnes. Den må antas å være dannet ved frostsprenging på et tidsrum, da breen nådde op mot urens øvre grense. Garshol har store terrasser vel markeret i flere trin. l ste trin er en skrånende terrasse hvis ø. k. når 8.77 m o. t Herfra er en bratt steilskrent. I den lågeste delen er først fin sand, derover grovere grus. Steilskrenten skriver sig derfor sikkert fra tapessenkingens maksimum. Havet har da gått endel op i steilskrenten. Tapestidas m.g. er noget over 9 m. 2net trin danner en utpreget terrasseflate, hvis n. k. er 12.4 m o. t. og ø. k. er 17.4 m o. t. Derfra en bratt abrasjonsskrent, som utvilsomt skriver sig fra maksimum av senking under 3dje istid. På denne terrasseflaten var der under jordbryting funnet en mengde

20 20 H. KALDHOL skjell, hvorav var bevaret Pecten islandicus, Miill. På samme sted var også funnet steinøkser og flint; men av dette var intet opbevaret. 3dje trin. Op til dette var en meget bratt og høg steilskrent, n. k m o. t. og ø. k m o. t. Dette er 2nen istids m. g. Derover stiger en meget betydelig steilskrent, utgravet under senkingens maksimum i 2nen istid. 4de trin er en flate oppe ved sommerfjøsene på Garshol, ø. k m o. t. Det så ut for at også her var en gammal strandlinje, idet der var et horisontalt nivå med en tilsynelatende krans av frittskyllet stor stein. Dette blir i tilfelle I ste istids m. g. Holsekerdalen er dalføret fra Hareidsdalen til Ulsteinsvik. Her såes flere grustak. Djupest var overalt morenelag, men øverst gav det inntrykk av, at materialet var sorteret som i en breelv. Den mektige rygg, som kalles Hareidseidet, består for en stor del av morene. Den stammer avgjort fra et tidlig tidsrum av l ste istid. Det må ansees som sikkert, at breen på denne tid har ligget lenge i ro her. Men det kan dog ikke siges å være israndas maksimumsutbredelse. Samtidig med at breranda gjennom Hareidsdalen har nådd ut til Holsekrane, har en annen arm gjennom Liabygda og Ringstaddalen nådd havet på Haddal. Det låge fjellet på Osnes og Saunes må vel opfattes som tilhørende strandflaten. Ulsteinvik, Skeide og Flø er beskrevet i M. f. kv. Ill pg Ulsteinvik har en mengde løsmateriale som skriver sig fra breen under l ste istid. Der har nemlig som ovenfor nevnt gått en mektig brearm gjennom Hareidsdalen. Under breens maksimum synes den sikkert å ha nådd østover til Runde. Derimot har den neppe nådd utover til Kvalsvik på Nerlandsøy. Da Hareidlandet har store fjell, som når til over 700 m, så har der uten tvil samtidig været Iokalbreer som har hatt sitt avløp dit motstanden har været minst. Det er rimelig, det er slike lokalbreer, som har hatt sitt avløp til Flø. Men der er grunn til å anta, at Storbreens grense har gått utom Ulstein således, at den mektige Fløur er opstått som en frostur langs randa av isbreen til Runde under isens maksimum i l ste istid. På Osnes måltes terrassenes høgder. l ste trin n. k. I 0.3 m og ø. k m. Det lågeste tal, 10.3 m, er tapestidas m. g., 13.7 m, kan på det nærmeste nå op mot terrassen fra 3dje istid, hvis m. g. dog har ligget noget høgere; måske i m h.

21 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 21 2net trin n. k m og ø. k m. 34 m er strandlinja fra 2nen istids maksimum. Skeide. Her er store terrasser som er omtalt i M. f. kv. Ill. l ste trin. j arnbryggja (jar-bryggja?), dette er tapestidas strandvoll, hvis høgd er 10.3 m o. t. på sydligste del. jeg er nu tilbøielig til å anta, at tapestidas m. g. ikke kan ha været synderlig høgere. 2net trin n. k og ø. k m o. t. jeg er nu mest tilbøielig til å anta, at denne terrassen stammer fra den 3dje istids (senglaciale tid) senking. Terrassen ender nemlig ved en mektig steilskrent, og jeg er nu ikke i tvil om, at denne steilskrent er utgravet un der den 3dje istids senkings maksimum. Havet må i denne _ tid ha gått noget op i steilskrenten; men hvormeget kan naturligvis kun fastslåes under en graving i skrenten. 3dje trin, n. k m og ø. k m, er en terrasse fra 2nen istid og visstnok også temmelig nær 2nen istids m. g. her. Flø er også omtalt i M. f. kv. I I I. På Midtflø er l ste trin en stor terrasse op til 9.5 m o. t. hvor der er en strandvolls topp, fra tapestida. 2net trin er en betydelig større strandvoll 10.4 m o. t. Dette er tapestidas m. g. 3dje trin, n. k m og ø. k m o. t. er den 3dje istids m. g. Men på grunn av stormbølgenes veldige makt her har strandlinja sikkert ligget 4 6 m lågere. 4de trin, ø. k m o. t., stammer fra 2nen istid og er måskje på det nærmeste 2nen istids m. g. Ytre Hareide-Håbakk. Jeg målte op terrassene på "Liset", ytre Hareide, og opover nordre del av Håbakk. 1 ste trin. Fra havet og opover er en jamn skråning til 11.5 m o. t. Her er en liten brytningskant, som antakelig stammer fra tapessenkingens maksimum; men den er så svakt markeret, at det er usikkert å bygge på. Grunnen til at dette trin er så litet utviklet her, mens det er særdeles godt utviklet på Indre Hareide, skriver sig fra, at under nordveststormene har det utenfor liggende nes skaffet godt ly på Ytre Hareide, mens bølgene har en ganske betydelig makt på Indre Hareide. 2net trin er særdeles godt utviklet, n. k m o. t. og ø. k m o. t.. Dette er samme trin som ved Brekkebakken når en høgd av 22.5 m. Terrasseskrenten ved 20.7 m er særdeles

22 22 H. KALDHOL framtredende og skarpt markeret (3dje istids m. g.). Herfra en høg og bratt steilskrent til 3dje trin, hvis n. k. ligger 31.5 m o. t. og ø. k m o. t. 4de trin er forholdsvis svakere markeret, n. k m o. t. og ø. k m o. t., 2nen istids m. g. Ste trin er også litet framtredende, n. k m o. t. og ø. k m o. t.. Herfra er en stor, ganske bratt steilskrent hvor der i to grøfter fantes omtrent bare strandrullet stein, mest på en neves størrelse og nedover til størrelsen av en nøtt. Det hele lå i tydelig uforstyrrede lag. Det er følgelig ikke tvilsomt, at havet i sin tid har nådd herop. Den øverste grensa, hvortil jeg fant strandrullet stein i overflaten, var på Håbakken i en høgd av 75.5 m. Men da jeg ikke hadde anledning å grave noget, så kan det ikke absolut sikkert siges, at dette nettop markerer havets allerhøgeste stand. Fra den tid havet stod herop finnes terrasser også på Hovlid, Teigene og Grimstad. Det er utvilsomt fra et meget gammalt glacialt tidsrum disse terrasser stammer. Hareide Kaldhol. Da jeg fant det av interesse å fastsette høgda av den tidligere omtalte terrassen på Kaldholen (" Glacialgeolog. iagtt. fra Søndmøre", Norges landbrukshøgskole I 859 I 909) foretok jeg et nivellement fram gjennom Hareidsdalen til Grimstadvatnet og videre til Ambersholen på Kaldhol. I ste trin på Ytre Ha reide er en jamt skrånende terrasse fra havet til I I.5 m o. t. 2net trin, ved "Sjøveien", forkant av terrassen er 17.3 m. Derfra en svak jamn stigning til foten av Brc:kkebakken hvor ø. k. har en høgd av 22.0 m o. t. Dette er på det nærmeste den 3dje istids m. g. 3dje trin, n. k m og ø. k m o. t. Dette er toppen av Brekkebakken. Lenger fram i Hareidsdalen var vegbanen m ved det Frisinnede ungdomslokale, som ligger på samme terrasse; men på terrassens n. k. Grimstadvatnet ved reguleret vass-stand og vanlig høgd lå m o. t. 4de trin. Ambersholen, der ligger grustakets botn 29.0 m o. t., mens toppen av Ambersholen er 31.0 m o. t. Terrassen når på Reitastaden en høgd av 31.6 m o. t. Dette er et trin fra 2nen istid, og betegner sikkerlig en senking av landet av betydelig lengde. Her er en mengde strandrullet stein.

23 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 23 Ste trin. En bratt steilskrent fra forrige trin op til terrassens n. k., som er 39.6 m o. t. Her er leir med naget stein i. Men steinmengden er så liten, at det ikke kan opfattes som morene, det er nærmere et leir avsatt i et hav fullt av drivis. Ø. k. av terrassen ligger m o. t. I denne høgda sees ved sikt med nivellerkikkerten å være en tilsvarende terrasse på Bjåstad og Hovden. Dette er 2nen istids m. g. Grustaket på Ambersholen underkastedes en ny undersøkelse. Mens det under den tidligere omtalte undersøkelse kun var gravet Fig. 6. Profil fra Ambersholen. endel i ytterkanten, var skjæringen nu kommet temmelig djupt inn, m, så grustaket nu framviste et helt annet billede enn tidligere. Det viste sig nu, at grusmassens vesentligste del, den indre kjernen er en avsetning fra en breelv, temmelig sikkert nær breelvas port. I det indre av ryggen er der nemlig enkelte lag av stor rullestein på op til et godt mannsløft. Mens andre lag består av skarpkantet, reinvasket sand. I det gjennomskårne partiet var det 3 slike sandlag, som blir brukt som støipesand. Det er klart, at vatnet er blitt presset fram med veldig kraft i breelvas tunnel, ti elva har kommet fram gjennom Hareidsdalen fra en bre ut Storfjorden, og da har jo fallet været lik O eller ennog stigning. Breelvas løp kan følges videre østover i liknende grusrygger i det partiet, som kalles Holene. Denne breelva stammer utvilsomt fra avsmeltingen under l ste istid.

24 24 H. KALDHOL Gjerde, Ytre Hareide. jeg målte de temmelig tallrike terrassetrin her med utgangspunkt fra det før omtalte 3dje trin på Brekkebakken, 28.4 m o. t. 4de trin ø. k m o. t. Ste trin ø. k m o. t. 6te trin ø. k m o. t. rasse, hvor husene nu står. markeret steilskrent til 7de trin, hvis n. k. ligger 51.8 hvor følgende profil såes: Dette er en ganske liten terrasse. Dette er 2nen istids m. g. Det er en ganske framtredende ter Fra dette trin er en men vel m o. t. Øverst matjord 0.25 m. Sandig leir 0.2 m. Fjærestein og grus blottet i vel 0.5 m mektighet. Her var et litet grustak Fra den nevnte høgda m. er der en jamn skråning opover en meget stor terrasseflate, hvor det ingen avsats sees før i 76.1 m o. t. Her er en ganske svakt markeret avsats. Ved en bekk, som går gjennom terrassen, sees under matjordslaget 3 4 dm grov sand eller grus i horisontale lag. Derunder hardtpakket, steinet moreneleir. Høgere o p såes kun steinet moreneleir og morenegrus i stor mektighet. Om også disse lag senere har været utvasket, kunde ikke avgjøres. Fjellsida på Hareidsdalens nordside består for en betydelig del av storsteinet ur, som må være avsatt under storbreens avsmelting i den senere del av l ste istid. Indre Hareide. Her måltes terrassene op fra kaien til Syverplassen på sydsida av elva. l ste trin. Fra havet er der en svakt skrånende terrasseflate til 6.9 m o. t. 2net trin. Fra førnevnte høgd er en utpreget steilskrent til 9.3 m o. t., hvor n. k. av 2net trin begynner. Dette er en jamn grusterrasse, som må ha været avleiret på meget grunt vatn. Den har sin øvre grense ved 12.7 m o. t. Det er tapestidas m. g. Den ligger endel høgere enn på Ytre Hareide; men det skyldes utvilsomt storm bølgene under sterke nordveststormer. 3dje trin, n. k m og ø. k m. Den øvre grensa ender ved en meget høg og bratt steilskrent, så det er usikkert uten ved en omfattende graving å avgjøre, hvor høgt strandlinja har ligget under steilskrentens dannelse. Men at den har gått endel høgere

25 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGI 25 enn til den an take. grensa som jeg målte til, kan man nok sikkert Denne steilskrent markerer en langvarig senking av landet, og jeg antar, at dette er den 3dje istids strandlinje den senglaciale m. g. Terrassene videre opover blev ikke målt; men der finnes tydelig strand rullet materiale til omtrent samme høgd som på Ytre Hareide; det overbeviste jeg mig om ved sikt med nivellerkikkerten herfra til øverste terrasse på Gjerde. Denne strandlinje gjenfinnes så langt fram i dalføret som ved Hovden, så dalen har været en eneste stor havarm - en fjord under dannelsen av terrassen i 76 m høgd. Fjorden har gått helt inn til Kvammen, så det kun har været et litet skar igjen til Vartdalsfjorden. Ved Hovleitet sydligst på Hareide er en framtredende morene, som markerer ytre grensa for 2nen istid her. Den egentlige storbreen har ikke ligget lengere nord i de høgere strøk i denne tid; men bre-is etter fjordens djupeste del, og tynnere isflak har naturligvis rukket lengere ut, og det er vel sådanne isflak som er blitt presset fram gjennom østre del av Hareidsdalen og bl. annet lagt sig over det Portlandia arctica-førende leir på Indre Hareide. har også transporteret en større mengde flyttblokker, som er strandet ved Ambersholen i Kaldhol m. fl. steder, da havstanden var ca. 25 m over nuværende. Det Fra Hovleitet og sydover er den lågere del av Hareidlandet blitt snauskrapet for løsmateriale, så det blir en meget sterk motsetning mellom den nordligste og sydligste del av kysten på østsida av Hareidlandet. Denne grensa er særlig vel markeret i Liabygda. Oppe i fjellkammen av Melshornet er der en avsats, som bærer lokalnavnet Grøthornet (ikke å forveksle med det høge fjellet Grøthornet nord for Eksund på sydspissen av Hareidlandet), her er en særdeles framtredende grenselinje, markert med veldige løssprengte klippeblokker, i skrå retning sydover fjellsida efter den gamle brerand. Det er sannsynlig, at breen på grunn av fjellets motstand på sydøstre spiss av Hareidlandet er presset til betydelig større høgd enn det som har været det normale. Breen har vestover sunket ganske hurtig, så grensa for den største isbreen under 2nen istid her har været ved Hjørungdalsvatnets vestende. Oppe på Grøt-

26 26 H. KALDHOL hornet har israndas skuring frambragt en hel del smådaler i fjellet. (Se fig. 7). På Overå er sandterrasser av betydelig utstrekning, men der kan ikke adskilles mer enn 2 trin. l ste trin er en skrånende terrasse til 7. 7 m o. t. som er forkant av terrasseflaten. Ø. k. er 13.2 m o. t. Dette er tapestidas terrassetrin. 2net trin er også en svakt skrånende terrasse til 22.7 m o. t. hvor den ender ved en steilskrent i fast fjell. Dette er den 3dje is tids m. g. Høgere terrasser finnes ikke her. Pilskog er gården sydvest for Overå. jeg målte terrassene her nærmere Liavågens botn. Her er mindre mengder med løsmateriale og for de lågere trins vedkommende har bølgebevegelsen i Vågen været meget svak, så de må være bygget til mindre høgd enn vanlig. Fig. 7. Grøthorn op for Pilskog. Grensa for 2nen istid, som den sees l ste trin, Fra havet er en fra Legene ved Liavågen (Hjørungavåg). uregelmessig terrasse, der i ø. k. støter til fast fjell og når her 9.7 m o. t. Dette er tapestidas terrasse, som dog neppe har været bygget helt op til havets overflate. Videre opover er skrånende fast fjell med litet jorddekke før i 14.8 m høgd, hvor der er forreste kant av 2net trin, hvis ø. k. var 19.8 m o. t. Dette trin tilhører 3dje istid; men har vel heller ikke været bygget helt op til havets overflate. 3dje trin, f. k m o. t. og ø. k m o. t. Dette er et breidt flatt terrassetrin fra 2nen istid. Det er ikke denne istids m. g., men må markere en lengere stans under hevingen. 4de trin, ø. k. er 38.0 m o. t. Også dette tilhører 2nen istid, men synes å være litt lågere enn denne istids m. g. Korshamn ved Vartdalsfjorden. Her er en strandlinje, som jeg tidligere hadde lagt merke til strakte sig fra Hjørungneset til litt forbi Store Alme. l ste trin. Tapestidas strandlinje måltes til 10.0 m o. t.

27 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 27 2net trin er en særdeles framtredende strandlinje i fast fjell. Øvre grense på Korshamn måltes til 22.4 m o. t. Denne strandlinja stammer utvilsomt fra djupeste senking under 3dje istid. I denne tid må Vartdalsfjorden ha været islagt den aller største tid av året, idet breen har nådd havet både på Søre- og Nøre-Vartdal. Den temperatursenking som herved opstod, har utvilsomt bidradd til sterkere islegging av Vartdalsfjorden og muligvis også lengere øst i Storfjorden enn det som var vanlig ellers. Ti langs hele fjordens nordside fra Stor Alme til Ørskog er en meget smukt utviklet strandlinje i en høgd, som svarer til 3dje istids m. g. Det sydøstligste sted, man kan merke denne strandlinjedannelse er Amdam. 9. Godøy. jeg målte op terrassen på sjølve gården Godøy. l ste trin. Fra stranda en breid terrasseflate til 8.56 m o. t. Dette er tapestidas terrasse og tapestidas m. g. Havet har under tapessenkingen brutt ned terrassene fra 3dje istid (senglacialtid) og yngre, så der nu er en mektig steilskrent fra tapesnivået til næste trin. 2net trin, n. k m o. t. Dette er en terrasse fra interglacial tid eller fra l ste i sti ds senere del. I 42 m høgd var der i steilskrenten et grustak, hvor det viser sig, at den indre kjerne er en morene, som just nådde en høgd av 42 m o. t. Over morenen var lagdelt grus. Ø. k. av 2net trin var 60.5 m o. t. (Her fantes nøiaktig 60 m o. t. en steinaldersslipestein av sandstein). 3dje trin. N. k. av et skrånende terrassetrin var 66.0 m o. t. og ø. k. 88 m o. t. Havet har i alfall sikkert nådd hitop, idet her til denne høgd fantes strandrullet stein. 10. Giske. Det er en låg flat øy som utelukkende er bygget op av løse avleiringer. Som det framgår av bygningsmaterialets størrelse, har det oprinnelig været en morene, som senere flere ganger er blitt neddukket i havet. Dette har stundom tæret på kysten, så øya har minket i omkreds og til andre til tider bygget op "rimmer" (strandvoller) så omkredsen har tiltatt under en ny landheving. Helt neddukket under havet har den ikke været siden 2nen istid. Den eldste morenes dannelse må settes til samme tid, som storbreen stoppet op ved Vigra, Valderøy og Godøy.

28 28 H. KALDHOL jeg målte terrassene fra hamna og op til det høgeste punkt av Giske, nær Ørnebakken l ste trin. som ligger 5.9 m o. t. nemlig Grøvhaug. Der er en skrånende terrasseflate opover forbi kyrkja, Terrassens øvre grense er 8.75 m, hvad der må opfattes som tapestidas m. g. Men der er tegn som tyder på, at under stor sjø har bølgenes virksomhet strakt sig til 9.66 m høgd. Herfra er en bratt steilskrent til 2net trin, som er en stor terrasseflate Ørnebakken, m o. t. Dette er den høgeste stand, havet har nådd under den 3dje istids djupeste senking, dens m.g. Det tør vel være all grunn til å anta Matjo ao,;"-" 00 o O ooooo O og grus q2 Vek;ler.ae. sa.na os srvslag mea. eh rreri!led.e 'a-s La.senes Pa.IJ C.l"' mer r Nora av 1.7 m... ora.. Fig. 8. lå m o. t. Framigard på Giske. det også kun er under storm, at havet har nådd hitop. Dette framgår ganske tydelig av et profil, som var blottet i kanten av terrassen på Framigard, hvor der var et ganske betydelig grustak. Hele den opkastede grusgrav hadde et djup De eldre glaciale eller interglaciale avleiringers øvre grense Det mørke, forvitrede og oksyderte steinlaget her, som tyder på en denudasjonsgrense, må ha ligget en lengere tid i dagen, før de yngre diskordante lagene er blitt avleiret øverst. Som det framgår av lagenes mektighet og beliggenheten av det steinbundne laget i m høgd, nådde ikke grustakets øvre lag fullstendig toppen av terrassen. en noget større mektighet. De "senglaciale" avleiringer må der følgelig antas å ha 3dje trin, Grøvhaug, m o. t. Det danner en mere rundaktig forhøgning nord eller nordvest for ovennevnte grustak. store steinblokkene, som stikker fram på mange steder, tyder med sikkerhet på en gammal morenerest, som senere er omleiret av havet i en eller flere glacialtider. På sydsida av Giske, nærmere bestemt på vestsida av Hagrupgården, var det gravet en 5 m djup kanal, tvers gjennem den ytre strandvollen, tapestidas strandvoll1 De Skjæringen skråner naturligvis noget ut mot havet; men skjæringens djup er lagt således, at havet l Skjæringen var før undersøkt av kjøpmann Ant. Lerheim som sammen med lærer R. Buset fulgte mig på Godøy og Giske.

29 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGI 29 ikke enda i stor sjø skulde nå op i kanalen. Omtrent midt under toppen av strandvollen måltes skjæringens botn til ca. 5 m o. h. I 5.25 m o. t. var her et torvlag tvers gjennem strandvollen. Strandvollens topp måltes til m o. t., hvad der rimeligvis er stormbølgenes største høgd i tapestid. Kanalens retning er på det nærmeste SSO NNV. Omtrent 6 m syd for strandvollens topp er det like ved botnen av skjæringen stor strandrullet stein, som er sterkt forvitret. Derover et 3 5 cm Fig. 9. Profil fra Giskereina vest for Hagrupgården. mektig lag tett sammenkittet av brunt jernoksyd. Derover et Jag på 5 cm mektighet av fin sand. Over dette Jaget brunsvart torv 3 5 cm mektig. Den er så sterkt omvandlet, at det hele ser ut som en homogen masse, hvori på skiktflatene sees en hel del blad både av enfrøbladede og tofrøbladede planter. Laget har en svak helling mot nord. I nordre del av skjæringen, hvor dette torvartede lag finnes, kommer over torven først sand, så et par tynne planteførende lag til. Dette må opfattes som løsrevet og opkastet fra det underliggende plantelag. Hele det planteførende lag blev fulgt i 6 m lengde i kanalen. Det stakk da så djupt i nordre ende, at vi ikke godt kunde grave mere i kanalens botn. Men det må ansees for avgjort, at det fortsetter videre nordover. Myrlaget ligger tydelig diskordant mot de i søndre ende av profilet underliggende stein- og gruslag, mens de overliggende lag følger i konkordant lagstilling. Det er derfor ikke tvilsomt, at laget stammer fra en hevingsperiode,

30 30 H. KALDHOL hvorunder landet har nådd minst sin nuværende høgd. I dette nivået må landet ha været i lengere tid; ti disse 3 5 cm myrlag, der er sammenpresset av 5 m mektige sandlag, må oprinnelig ha hatt en betydelig større mektighet. Sand og gruslagene over myrlaget faller mot NØ. I det øverste metertjukke laget av strandvollen blir de diskordant avskåret av lag, som har et tydelig fall mot syd. På toppen av strandvollen fantes i 3 4 m djup yngre steinalders flintredskap vatnslitt, sammen med bein av fisk etc. I de djupere liggende lag fantes en hel del mindre porfyrstykker, flint og andre fremmede blokker, som tilkjennegir, at iallfall endel av materialet er tilført efter at isen var forsvunnet. Plantelagets stilling var fra først av litt vanskelig å fastslå; men efter omfattende studier av plantelag i andre liknende strandvoller, er jeg kommet til den opfatning, at det må være dannet under landets heving, ancylushevingens tidsrum, før tapessenkingen. Strandvollen er opkastet under tapessenkingen således, at de mot nord hellende lag er avsatt inne i lagunen av materiale som havbøl ne stadig har kastet over strandvollens topp under høgvatn og storm. Statsgeolog Gunnar Holmsen har med stor elskverdighet underkastet en liten prøve av torvlaget en nøiere botanisk undersøkelse. Om resultatet herav meddeler han følgende: "Torven er en sterkt sand blandet grasmyrtorv. Planterestene er meget sønderdelt, og jeg har ikke funnet meget av bestembare saker under mikroskopet. Jeg kan se pollen av furu, bjerk og or i såpas stor mengde, at jeg må tro disse tre har vokset i nærheten av torvlaget under dettes vekst. Desuten kan jeg se pollen av Myriophyllum alternijlorum. Dette er alt, hvad jeg med sikkerhet kjenner. Dertil sporer av en bregne og pollen av en Ericace l." I strandkanten noget vest for kanalen stakk torvlaget fram i dagen på et sted, der stranda står i brudd. Høgere oppe fantes her en forekomst av postglaciale skjell. Il. Vigerøy. Jeg målte op terrassene på Roald fra stranda og op på Mo/nesfjellet. Tidligece har vi terrassemålinger fra Vigra av Rekstad og Holmsen. l Ant. Lerheim har meddelt mig, at i en prøve, som han har innsendt, har G. Holmsen foruten ovennevnte funnet pollen av hassel, ei k og røslyng, sporer av Polypodium vulgare, Lycopodium sp. samt endel kiselalger.

31 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGI 31 l ste trin. På Roaldsanden er en svakt skrånende terrasse fra havet og op til 6.84 m o. t. 2net trin, l 0.26 m o. t. er toppen av en strand voll tapestidas m.g. Bakenfor er en liten lagune. I den bakenfor liggende steilskrent sees antydning til, at i allfall stormbølgene i tapestid har nådd en høgd av 12.4 m o. t. Herfra er en sterkt framtredende steilskrent til 3die trin, hvis ø. k. er m o. t. Her er en godt markeret steilskrent til næste trin, og jeg er tilbøielig til å anta, at dette trin repræsenterer den vanlige havstand under den 3dje istids senking, og altså må opfattes som dens m.g., mens 4de trin markerer stormbølgenes største høgd i samme tid. N. k. av dette trin er 22.2 m o. t. og ø. k m o. t. Det er særdeles godt markeret ved en betydelig steilskrent. Da stedet ved m's senking vilde ligge temmelig åpent, må det forutsettes, at bølgenes makt måtte bli betydelig større enn det, som er tilfellet på den nuværende fjære på Roald, så den virkelige havstand neppe kan ha været mere enn m høgere enn nu. Fra denne terrasse er en stor steilskrent mot Ste trin, hvis n. k. er 31.2 m og ø. k m o. t. Det er et trin fra den 2nen istid. 6te trin er toppen av en stor strandvoll m o. t., 2nen istids m. g. I den nye vatnkummen 42 m o. t. såes en mengde strandrullet stein. I Molnesfjellet såes havleir ved skytebanen. Likeledes fantes havleir ved en lokalitet, som kalles "Buska", 67.2 m o. t. Det var et hardtpakket sandigt leir uten synderlig tilblanding av stein. Enkelte sådanne som fantes, var nok så tydelig rundslitte, så det kan ikke være tvil om, at det er en havdannelse. Ved å grave under den bratte skrent i 73.2 m var der øverst sand tydeligvis flygesand, derunder leir. Den høgeste glaciale m. g. må følgelig ligge adskillig høgere. Men et voldsomt uver gjorde, at videre undersøkelser måtte innstilles. Flygesandet som finnes oppe på Molnesfjellet, men ikke i de lågere egne, må ganske sikkert skrive sig fra meget gamle stranddannelser i denne egn. Måskje deres dannelse her som på de fleste steder ellers kan settes i forbindelse med breelvenes slamm. (Rekstad opfører følgende trin fra Roald 8.9 m, 12.5 m, 18.8 m, 24.6 m, 31.4 m og 37.8 m, hvilket siste antas å være den m. g.).

32 32 H. KALDHOL 12. Valderøy. Her er store terrasser i mange trin på sydsida av øya. jeg målte op terrassene til skolehuset og videre forbi Peter Vågens eiendom op til fjellfoten her. l ste trin. Fra stranda er en sterk skråning til 10.2 m o. t., hvor n. k. av tapesterrassen er. Ø. k. er 11.0 m o. t., hvad der temmelig nær er tapestidas m. g. 2net trin. Fra tapestidas terrasser er en bratt steilskrent op til dette trin, hvis n. k. er 16.9 m o. t. og ø. k m o. t.. Det er rimeligvis fra den 3die istids avsmeltingstid. Kan også godt markere en egen, yngre senking. 3dje trin n. k m o. t. og ø. k m o. t. Dette er en meget stor terrasseflate, men svakt markere! mot ovenforliggende terrasse. jeg anser dog dette for å være 3die istids m. g. Mulig markerer det stormbølgenes virksomhet. 4de trin. Er også en meget stor, svakt skrånende terrasse tilvokset med 2,5 meter mektig myr med fururøtter i. I et djup av 0.8 m under overflaten var der for 2 år siden funnet en flintdolk i 30.8 m o. h. Der var et skarpt skille, hvor flintdolken lå, idet myrlaget over var meget mindre humificeret enn det underliggende myrlaget. Terrassens ø. k. er 35.0 m o. t. Denne grensa er særdeles framtredende nedenfor skolehuset. Her er en tydelig steilskrent til næste trin. Dette må være 2nen istids m. g. Ste trin, n. k. er 41.2 m o. t. og ø. k m o. t. Dette er også et tidligere glacialt trin. Herfra stiger en sterkt skrånende, tydelig vasket morenerest temmelig høgt, idet dens grense mot den bakenfor liggende fjellvegg er 65.8 m o. t. Her er også en utpreget terrasseflate 6te trin, hvor havet må ha stått rolig i nogen tid. Men dette er ikke det allerhøgeste stand, havet har nådd. Ti i Skaret mellem Valderhaug og Skjong finnes først leir og øverst i skaret leirholdig sand, så det kan ikke være tvilsomt, at havet engang også har nådd hitop. 7de trin. På sydsida av Skaret fantes strandrullet stein ved graving i 87 m's høgd, og noget djupere her fin sand uten stein. Det høgeste strandnivå synes å være 87.9 m o. t. Her sees også antydning til en strandlinje i fjellfoten. Dette er derfor temmelig sikkert den høgeste stand, som havet har nådd her under l ste istid.

33 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 33 Fra 88 m til 92 m o. h. er der en stor skrånende flate, som ender ved en svær frostur. Ved graving til 3/4 m's djup såes her kun brun aur, med skarpkantet stein. Om havet derfor har nådd op til uren nogen gang, kan ikke siges noget om uten nærmere undersøkelser. Det må ihvertfall kun ha været under storm. Skjonghelleren på Valderøy. Denne bekjente hulen har meget tidlig tildraget sig forskernes opmerksomhet. H. Reusch har således målt høgda på den og tillike gravet en del her efter oldsaker. Den omtales også av Rekstad. jeg målte op høgda med nivellerkikkert: l ste trin. Fra stranda er der en utpreget strand voll 11.4 m o. t. Dette er tapestidas strandvoll. Den er enkelte steder svært tydelig, mens den andre steder er mindre framtredende. 2net trin. En breid strandflate, hvis ø. k. er 23.6 m o. t. Den går helt inn mot den bratte styrtning mot fjellfoten og dens ø. k. er det høgeste, hvortil havet har nådd i den 3dje istid. Men strandflaten sjølv er meget eldre. I Kløfta til skaret, hvor Skjonghelleren ligger, er der en breidere flate, hvor den øvre grensa er ganske tydelig; havet har under en langvarig senking hatt sin øvre grense her. I denne tid er alt løsmateriale, som har ligget til en større høgd blitt bortskyllet, så der ovenfor denne grensa kun er reinskyllet snaufjell. Det kan ikke godt være annet enn den 3dje istids senking, som har hatt sin øvre grense her. Da stedet ligger ubeskytt. med det åpne hav stående inn på med voldsom kraft, må man med sikkerhet anta, at de øverste strandmerkene ligger en del høgere enn det, som finnes under roligere forhold, således som på sydsida av øya, hvorfor den egentlige m. g. visstnok neppe har ligget høgere enn m o. t. i 3dje istid. Den breide strandflaten er dekket av en mengde gravrøyser av forholdsvis små dimensjoner. Da stedet nu ligger langt fra bebyggede steder omtrent midt mellem Ytterland og Gjøsundseter (den ligger altså meget langt fra den nuværende gården Skjong), så tyder disse gravrøysene på andre buplassforhold i gamle dager enn nu. Mulig henger det sammen med busettingen i sjølve Skjonghelleren; for der har bevislig budd folk både i stein- og jernalderen. Den her nevnte terrassen er den høgeste på Skjong Ytterland, Gjøsundsæter og Yksneset, helt til østre del av Valderhaug igjen, så det kun er sjølve Valderhaug, som har de høgere terrassene. At de høge terrassene er bevaret der, kan dels skyldes den mere beskyttede beliggenheten dels, Norsk geo!. tidsskr. XI. 3

34 34 H. KALDHOL at materialet har været så hardt pakket morenemateriale, at det bedre har tålt bølgeslitet. De høgere terrassene der må følgelig være av eldre dato, enn de lågere liggende terrassene på yttersida av Valderøy. Skjonghelleren er en meget betydelig heller, hvis botn skråner sterkt opover. hurtig innover. Taket faller også noget, så hellerens størrelse minker I dagåpningen anslog jeg høgda fra jorda og op til taket å være ca. 25 m, mens den m lengere inne kun var l m høg. Denne høgda beholder den 3 4 m, hvorefter botnen faller sterkere enn taket, så høgda blir 3 4 m. 30 m innenfor snevringen blir høgda atter liten, og lenger fulgte jeg ikke helleren. Botnen består av leir, litt sandblandet, hvilket viser, at havet efter hellerens dannelse engang har stått meget høgere end hellerens botn. Der taket begynner er det høgeste av botnen m o. t. Ved passet, hvor endel store blokker danner likesom en sperring, var høgda av botnen m o. t. Men golvet stiger videre innover, så det ved snevringen til den indre heller er m o. t. idet det synker videre innover. Dette er det høgeste av golvet i helleren, Men også her er materialet i helleren et sandigt leir, hvad der med sikkerhet peker på at ved ovennevnte senking har havet stått m høgere enn botnens største høgd, hvilket faller sammen med de høgeste terrassers dannelse i skaret mellom Valderhaug og Skjong. Trollkjelen, et hol sydøst for Skjonghelleren. og er en plan heller med flere forgreninger. har det antakelig budd folk der. Det er 4 m djupt Ifølge jo han N. Skjong 13. Slinningen, Heissen. Her fant Ant. Lerheim for en del år tilbake en steinaldersbuplass, som senere er undersøkt og beskrevet av Nummedal 1 jeg besøkte også denne forekomst sammen med Lerheim i Snittet i sandtaket var da utmerket oprensket, så vi fikk et godt inntrykk av lagdannelsen. Sandtaket gjennomskjærer tapestidas strandvoll, som består av temmelig stor stein og grus. Bakenfor strandvollen er en gammal lagune, som nu er fullstendig utfyllt av sand og gamle kulturlag. I dette kulturlaget fantes flintredskap, kul, slipesteiner etc. Lagunen har været 3 4 meter djup og 5 6 m breid. Flintredskapene er kun t A. Nummedal: "Slinningen: En stenalders boplads på Sunnmøre". Bergens museums årbok , Hist. ant. r. no. 4.

35 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 35 ubetydelig vatnslitt eller reint skarpkantede. Her har følgelig ikke været nogen synderlig bølgebevegelse i lagunen efter redskapenes avleiring. jeg nivellerte op høgda på de lågere terrassene på Slinningen. Ifølge min bestemmelse er tapestidas m. g.,!ste trin her, 12.7 m o. t. Der er da kun tatt hensyn til den i overflaten tydelig synlige brytningskant og ikke til den omleiring, som kan spores i skjæringen.. :; "" Fig. l O. Profil fra Slinningen. Fig. Il. Profil fra Slinningen m o. h. svarende til de høgeste stormbølgers virkning. Herfra er en framtredende steilskrent 7 m høg til 2net trin, hvis n. k. er 20 m o. t. og ø. k m o. t. Det er den senglaciale m. g. (3dje istids m. g.). Sandtaket når næsten denne høgd nu, og det sees tydelig, at de eldre djupere liggende lag er blitt nedbrutt og omleiret i overflaten ved en senere heving og senking. 3dje trin straks vest for sandtaket n. k m og ø. k m o. t. er en terrasse fra en tidligere glacialtid, 2nen istid. Lagenes fall er mot øst, hvilket viser, at det tilførte sand har kommet fra vest. Det synes ikke så særlig vanskelig å tyde forholdene på Slinningen. De eldre sand- og gruslag med sterkt fall mot øst, må sikkert

36 36 H. KALDHOL være avleiret ganske nær en isbre og nær havets overflate. En linse av breelvgrus, som sees midt oppe i nordveggen av grustaket viser, at breen tildels har ligget så nær, at breporten har nådd tett inn til grustaket, så breelva har presset fram med stor kraft. Forøvrig har dens utløp ligget litt vest for grustaket, hvis framtredende skrålagning viser liknende forhold, som finnes, hvor en elv danner en gruskjegle ved sitt utløp i havet. Under senkingen i 3dje istid er skikthodene blit bortabraderet,' så der nu framtreder en skarp diskordans mot det steinbundne overflatelag fra denne senkings maksimum. Senere har de yngre senkinger, deriblandt tapessenkingen, ytterligere fortsatt utgravingen av de eldre lagene. Under tapessenkingens maksimum er den låge strandvollen m o. h. blitt opkastet av bølgene. Under denne tid har de neolitiske menneskene budd her i lange tider. Helt utenkelig er det ikke, at i den temmelig store lagunen kan det ha været fisk, som de har fanget. I alfall har de neolitiske menneskene holdt sig meget på strandvollen i den tid det var fjære. 14. Suløya. Terrassene ved Langevågen finnes omtalt i R. a. kv.1 I, pag Terrassene er her ganske framtredende. l ste trin ta pestidas terrasse ø. k. når m o. t. 2net trin n. k m o. t. og ø. k m o. t. Dette er fra den 3dje istids senkings maksimum m, som er terrassens topp. betegner maksimum av stormbølgenes virksomhet og må antas å ligge minst meter over den vanlige havstand under senkingens maksimum. 3dje trin er av liten utstrekning n. k m o. t. og ø. k. omtrent i samme høgd. 4de trin ø. k. ligger 48.0 m o. t. og angir på det nærmeste maksimum av senking under 2nen istid. Vinteren 1929 fantes under en tomtegraving i Langevågen et plantelag fra meters høgd i tapes-strandvollen (en kløft i fjellet) overleiret av grus og stein. Det må altså stamme fra hevingstida før tapessenkingens maksimum. Sjukeneset ved Reithaug. Dette er på Suløya inne ved Vegsund og tilhører Solevågeidet. Her er et stort grustak med en ganske interessant lagdeling. Grustaket ligger 28 m o. t. med øvre del: I Romsdals amts kvartærgeologi. Trondhjem 1915.

37 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGI 37 Lagenes fall er mot øst. Ved nivellement fantes tapestidas m. g. å være 13.2 m o. t. Derfra er en bratt reine op til 2net trin, hvis n. k. er 27.9 m o. t. og ø. k m o. t. Det synes rimelig, at her har ligget en isbre ganske nær engang under en senking. Dette er den 3dje istids m. g. her. Ved Vegsundet har man morener på begge sider av sundet, men ganske små. Det er den 2nen istid, som har hatt sin yttergrense ved Rotevatnet Tørlen. Fig. 12. Sjukeneset, Sulen. Den øvre terrasselinje er meget tydelig nordover forbi Solevåg; men fra Rotevatnets ytre side (midt på Sula) blir et høgere trin synlig. Det samme sees også på 15. Yksnøya, som er den store øya, Brusdalsvatnet ligger på. Foran Brusdalsvatnet utover Breivik og Åse etc. ligger store vide flater av grus, som tydeligvis er avsetninger fra en kraftig strømmende breelv, som har hatt sitt delta her. Disse grusmassene tilhører et tidspunkt fra l ste istids avsmelting, da breranda har ligget stationær ved vestenden av Brusdalsvatnet, hvor der sees rester av gamle endemorener på begge sider av vatnet. Under dette tidsrum og noget senere er det at Brusdalsvatnets basseng er utgravet. Breen har i dette tidsrum også fylt Ellingsøyfjorden et langt stykke utover. Annen istid har neppe nådd Brusdalen på annen måte, enn at der muligvis kan ha været lokalbre en tid eller en mindre brearm ut fra Glomsetbygda. Men det kan neppe strekke til for å forklare opsamlingen av de veldige grusmasser på Å se etc., som derfor må være eldre. jeg målte terrassene på sydvestsida av Yksnøya på gården Akslen ved Emlem.

38 38 H. KALDHOL l ste trin. Fra havet er her en sterk skråning til 15.2 m o. t. som er n. k. av den flate terrasse. Ø. k. er 17.6 m o. t. Dette er tapestidas terrassetrin, muligvis er det kun stormbølgene, som har nådd så høgt, idet den normale havstand formentlig kun har nådd m o. t. 2net trin. Fra tapesstrandlinja er på de fleste steder en bratt steilskrent i fast fjell, liknende en strandlinje. Oppe på berghammeren er en flate med en del løsmateriale, som må opfattes som en noget uregelmessig terrasseflate, hvis n. k. er 28.7 m o. t. og ø. k m o. t. Også ø. k. er markeret med en liten steilskrent i fast fjell. jeg er tilbøielig til å anta, at denne terrassen skriver sig fra senkingens maksimum i 3die istid. 3dje trin n. k m o. t. og ø. k m er avgrenset opad med en betydelig steilskrent i fast fjell. 4de trin dannes av en mektig strandlinje i fast fjell ved gården Akslen. Syd for husene er ø. k. av strandlinja 63.3 m o. t. 2nen istids m. g. Men øst for husene hever det sig en rygg til 72.5 m o. t., hvor det i en djup skjæring (brønngraving) i fast fjell så ut til, at det måtte ha stått hav eller vatn til ovennevnte 72.5 m. Dette skriver sig helst fra l ste istid. Djupest var her nemlig 3 4 m råttent fjell; ned gjennom det var det gravet en brønn (uten vatn). Derover 0.4 m lagdelt fin sand, hvorefter øverst var l.s m ras eller morene. Dette mektige forvitringsfenomen må ganske sikkert henføres til I ste interglacialtid. Hvis det overliggende sand eller leirlag er avsatt i havet, må der under slutten av l ste istid ha foregått en oscillasjon av land platen, da havet under 2nen istid ikke har nådd så høgt. Det øverste lag er sannsynligvis et ras fra den bratte fjellvegg. Farstad. l ste trin. 16. Lepsøya (Løvsøya). Her måltes terrassene omtrent midt på Farstad. Fra stranda er en skrånende terrasse med en noget sterkere helling øverst, hvor den overgår i en strandvoll fra tapestid, hvis topp ligger l 0.9 m o. t. Strand vollen er mange hundrede m lang og går i en stor bue, hvis konvekse side vender mot syd ut fra land. Derefter følger en stor, nu uttørket lagune,. hvis botn er 2 m lågere enn strandvollens topp. Tapestidas øverste strandmerker kunde på den ovenfor værende terrasseflate spores til m o. t. Dette er stormbølgenes virksomhet. Her er en utpreget steilskrent til

39 SUNNMØRESKVARTÆRGEOLOGI 39 2net trin, hvis øvre del er en tydelig strandvoll m o. t. Toppen er 3dje trin er en meget stor, svakt skrånende terrasseflate opover mot fjellfoten. Dens øvre grense botnen i en djup torvmyr er m o. t. Dette er de øverste strandmerker fra 3dje istid, dens m. g. Derfra stiger en bratt steilskrent mot fjellfoten. Det er en rest av en eldre terrasse. Den var mere utpreget lengere nord, enn der jeg målte; mens den forsvinner på vestsida av øya. Seth (Sæter) er lengst nord på Lepsøya. l ste trin. Her er en sterkt skrånende terrasseflate fra stranda og optil tapestidas strandvoll, som når l 0.5 m o. t. De øvre strandmerker fra tapeshavet har nådd op til 11.9 m o. t. utpreget steilskrent til 2net trin, hvis n. k. er m o. t. terrasseflate, dens ø. k. er 21.5 m o. t. Dette er de øvre strandmerker fra 3dje istid, den senglaciale m. g. Derfra er en Herfra er en skrånende Grunnet stedets utsatt<:; stilling mot det åpne hav, er det rimelig, at havets virksomhet vil spores adskillig høgere enn på den søndre sida av øya. 3die trin. Der er en betydelig steilskrent fra foregående trin op til dette, hvis ø. k. ligger m o. t. istid, og vel ikke så langt fra å være denne istids m. g. 4de trin. på Gaukane på Kjærstad. steder til 86.5 m o. t. Det er et trin fra 2nen Der er en mektig steilskrent op til dette trin oppe Her fantes ganske rund fjærestein flere 87 m o. t. fantes det tydelige strandmerker med frittskyllede fjæresteiner. Aldeles rundslipt, uforvitret strandstein fantes fra en nyrydning, som visstnok hører Kjærstad til. I gruset fra en lysstolpe 86 m o. h. sees det underliggende grus å være en meget gammal morene. Det sees tydelig, at førnevnte strandmerke må skyldes havet; ti det svinger horisontalt efter terrenget, så her i s}n tid må ha været en lun liten bukt. På den ovenfor liggende skråning sees en rekke gamle røyser, men neppe en eneste nedenfor strandlinja. Om dette er gravrøyser eller rydningsrøyser blev ikke undersøkt. Antakelig er det noget av hvert. I et lågere liggende dalføre på Ytre Seth sees en mengde skjæringer i grusmassen. morenegrus overalt; mens de overliggende 112 De djupest liggende lag er mon!neleir og 3/4 m er lagdelt sand. Lagene viser ofte folding, hvad der måskje skyldes gliding i de noget bratte skråninger. Disse morener her ute stammer helt

40 40 H. KALDHOL sikkert fra l ste istid, og må skrive sig omtrent fra breens maksimums tid. Mektigheten er nemlig såpas stor, at det temmelig sikkert kan siges, at breranda må ha ligget rolig her i lengere tid (stagnasjonstid?). 17. Harhamsøya. På Austnes er store terrasser i mange trin. l ste trin er en skrånende terrasse fra stranda og o p til 9.85 m o. t., hvorfra terrassene blir flatere. jeg opfatter dette som n. k. av tapestidas terrasse. Ø. k. av samme terrasse er 12.0 m o. t. Herfra er en utpreget steilskrent til 2net trin, hvis n. k. er 16.8 m o. t. og ø. k m o. t. Dette er 3die istids m. g. (den senglaciale m. g.). Det sees tydelig ved sikt herfra til Ulla, at dette er øverste terrassetrin der, som nu er bevaret. De høgere trin fra tidligere glacialtider er der ødelagt under denne senking. 3dje trin, n. k m og ø. k m o. t. Dette er den m. g. for 2nen istid. Også her er denne terrassen oversådd med en mengde steinrøyser i 40 m's høgd. Om det er rydnings- eller gravrøyser er usikkert. Rimeligvis er det litt av hvert. Ste trin er en breid, sterkt skrånende terrasse. I frittliggende tilstand er det ytterst sjelden å se strandrullet stein her; men med lethet fantes de ved å grave litt på våtlendte steder, hvor forvitringen har fått virke mindre. Helt op til en bratt strandlinje-liknende avsats i det faste fjell, 77.3 m o. t. fantes slik fjærestein; men her var det kun de hardere bergartene som kvartsitt, der enda var runde og glatte som i fjæra. De andre er meget sterkt forvitret i overflaten, så på disse er det vanskelig å se, at formen skyldes rulling i en brenning. Men at havet engang har nådd fjellflaten her, er sikkert nok. Strandlinja er utarbeidet i fast fjell, som har en loddrett styrtning på minst 20 m's høgd. Det kan derfor ikke sees her, om havet har gått mere eller mindre op i steilskrenten. Flaten nedover fra fjellet kalles Leitet og er også dekket av gamle rydnings-røyser. Den store mengde løsmateriale, som finnes på Austnes, skriver sig fra en meget gammal morene, som senere er blitt omleiret i havet.

41 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI Skuløya (eller Flemsøya). jeg målte op terrassene på Nogva, Longva og FJern. Flem. Fra havet en svakt skrånende terrasse til 9.0 m o. t., ø. k. som er tapestidas m. g. Derfra en betydelig steilskrent til 2net trin, hvis n. k. var 14.8 m o. t. og ø. k m o. t. er omtrent den m. g. for 3dje istid. 3dje trin n. k m og ø. k m o. t. Det Det er 2nen istids m. g. I denne høgda finnes på FJern flere steder utpregede jettegryter utgravet i fjellveggen. På ett sted var bergarten eklogitt. jettegrytens indre del var så glatt og frisk, som den skulde være nylig utarbeidet i fjellveggen. Videre opover er en stor steilskrent, hvis nederste del er fast fjell. Derover er morenemateriale. Djupest viser det sig i vegskjæringer og grustak å være et moreneleir med meget lite stein i. Skjæringene i dette var op til 3-4 m. Derover et sterkt steinbundet lag med store flyttblokker, hvorover det kom et lag på l m, som viste spor efter lagdannelse med enkelte helt rundslipte fjæresteiner. Den øverste 1 2 m av dette laget var sterkt forvitret. Strandslitt stein fantes enkeltvis til betydelig høgd; men med sikkerhet kunde jeg ikke avgjøre, hvor høgt havet hadde nådd under den djupeste senking. Isen må under l ste istid ha gått over de høgeste toppene enda ute på Fl em; men det ser dog ut til, at lengst ute på Flems-halvøya har der været isfritt under den djupeste senking. Muligvis har den ytterste odden slett ikke været nediset i det hele tatt, da der er forsvinnende lite løsmateriale på den høgste del av odden. Longva. Her er mange store terrasser. l ste trin er en liten skrånende terrasse, hvis ø. k. er 3.6 m o. t. Herfra er en godt markere! steilskrent til 2net trin, hvis n. k. er 5.0 m o. t. og ø. k. 7.0 m o. t. en liten, men vel markere! terrasse. 3dje trin er en stor strandvoll, hvis topp er 10.0 m o. t. Det er er tapestidas strandvoll. Bak denne er det en ganske betydelig lagune på 1.7 m djup. Tapestidas øvre strandmerker ovenfor lagunen kunde spores til 11.0 m o. t. Det Disse høgeste merker skriver sig vel mest fra stormbølgenes virksomhet under tapessenkingen. 4de trin. Fra tapesnivået følger en stor skrånende terrasse, hvis ø. k. er 20.3 m o. t. Den øvre rand ender med en betydelig

42 42 H. KALDHOL steil skrent, og jeg antar, at den er utgravet under senkingens maksimum i den 3dje istid. Da stormbølgene under denne senking må ha været meget sværere, enn de som nu optreder på fjorden på grunn av den åpnere beliggenhet, må man vel kunne trekke fra et par m, før man kommer til den vanlige havstand. Ste trin er også en vel markeret terrasseflate, hvis ø. k. er 26.7 m o. t. Herfra er en steilskrent til 6te trin, hvis n. k. er og ø. k m o. t. Dette er en meget stor terrasseflate, som kalles Øvrelandet. Nogva. l ste trinn er en skrånende terrasse fra stranda til en strandvoll, hvis topp er 11.2 m o. t. Det er tapestidas m. g. Da stedet må ha været mer utsatt for havbølgenes påvirkning under storm fra nord enn det på nordsida av Nogvafjorden liggende Davik på Fjørtoft, er det rimelig, at strandvollen ligger noget høgere her enn på Davik. har ligget mer beskytte.t. 2rien trin. Den er likeledes høgere enn på Longva, som også Fra forrige trin er en skrånende terrasseflate op til en ny strandvoll, hvis topp er 18.1 m o. t. 3dje trin er en liten, men sjølvstendig strandvoll, hvis topp ligger 20.2 m o. t. Det er ikke usannsynlig, at begge disse kan stamme fra samme senking, så strandvollen 20.2 m o. t. markerer stormbølgenes virkning. jeg anser dette for å være den 3dje istids senking, og jeg er tilbøielig til å anta, at den m. g. i denne tid må settes til strand vollen m o. t.; 20.2 m o. t. m o. t. høgst kan den ha nådd til 4de trin er en liten skrånende terrasseflate, hvis ø. k. er 24.2 Ste trin er også en liten terrasse, hvis ø. k. er 26.9 m o. t. Fra dette trin, som markeres med en liten men tydelig brytningskant, er en jamt skrånende terrasse uten videre avsats og må apfattes som 6te trin, hvis ø. k er 36.0 m o. t. Her er en utmerket strandlinje, delvis utmeislet i fast fjell. Dette er 2nen istids m. g. Det sees både her og andre steder, at denne istid må ha hatt en meget stor lengde; ti det er et ganske imponerende gravingsarbeid, som er utført under strandlinjas maksimum, likesom det er en mektig terrasse, som er dannet under denne senking. På dette terrassetrin. men noget lågere enn toppen av terrassen, finnes en stor mengde steinrøyser. Det er relativt små hauger dekket

43 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 43 av forholdsvis stor stein. Fra hvilken tid disse røyser stammer, kjenner jeg intet til. Men bare på Skuløya fir.nes der visstnok mere enn l 000 slike! Om det er rydningsrøyser eller gravrøyser er også uvisst; men i allfall en del må være gravrøyser. Det ser ut som en formelig kyrkjegard! Bare på en enkelt gård på Longva var det over l 00 stykker samlet i en tett klynge. Flint var funnet på N ogva m o. t.; men intet var nu bevaret. Nærmere havet var funnet en slipestein av kvartsitt. 19. Fjørtofta. Her er betydelige terrasser i mange trin på sydsida av øya. nordsida er det derimot bare 2 eller 3 trin som er bevaret, idet de høgere liggende trin må være blitt bortført under den 3dje istids senking. Jeg målte terrassene fra Davik og nordover mot Ramsfjellet. l ste trin er en skrånende terrasse fra stranda og o p til 8.2 m o. t. Dette er tapestidas terrasse og mulig tapeshavets mest almindelige stand; men der hever sig dog en tydelig strandvoll til l 0.3 m o. t. Denne strandvoll er særdeles godt markeret i vid utstrekning og må opfattes som tapestidas m. g. liten lagune. 2net trin. På Bakenfor denne strandvoll er en Fra foregående trin er en svakt skrånende terrasse, som ender med en liten strandvoll 14.2 m o. t. Dette er ganske sikkert en eldre senking, som ellers er nok så vanskelig å påvise, da den visstnok kun har været relativt kortvarig. Ovenfor er en liten lagune, hvorfra der videre bakover er en utpreget, om enn ikke særlig stor steilskrent, hvor det sees et tydelig strandlinjeliknende merke, 3dje trin, 16.8 m o. t. Her er frittskyllet, strandrullet stein, som viser, at det må være grensa for en lengere stillstand eller senking av landet. Det er ganske sikkert den 3dje istids m.g. Forskjellen mellem denne og foregående er dog så liten, at de kan tenkes å være fra samme tid. 4de trin. Fra forrige trin er en liten steilskrent til 19.3 m o. t., som er n. k. av en mektig terrasse fra en en eldre glacialtid. Terrassen, som i motsetning til de lågere terrassene er dekket med en djup torvmyr, stiger tilsynelatende jamt uten avsatser til 34.0 m o. t., hvor den ender i en brink. Denne terrassen er ganske sikkert fra 2nen istid, hvis m. g. temmelig nær må ha været 34 m. På denne

44 44 H. KALDHOL flaten fantes små stykker av rombeporfyr av en brun varietet med ganske små innsprengninger. Når man står ved ø. k. av denne terrassen, skulde man tro, at havet ikke hadde nådd lengere op, da herfra er en meget mektig steilskrent, hvori ingen terrassedannelse sees. Men med den erfaring, jeg hadde fra de andre øyane, tok jeg dog en tur op på "fjellet" for nærmere å undersøke dette; det viste sig da, at også her hadde havet gått over de store flatene oppe på "fjelllet". Ste trin n. k. av en meget stor terrasseflate er 58.0 m o. t. Denne terrasseflaten er dekket med torvmyr, hvori store fururøtter. Terrasseflaten er oversådd med strandrullet stein, hvis overflate er så sterkt forvitret, at kun de mest motstandsdyktige bergarter som kvartsitt nogenlunde har bevaret sin form. Når man derimot graver litt på de våte steder, hvor forvitringen ikke har hatt synderlig virkning, er hver eneste stein så rundslitt og velbevaret, som om de skulde ha ligget i fjæra idag. Terrassens ø. k. er 67.3 m. Den ender her som en utpreget steilskrent utgravet i et moreneliknende materiale. Men ved nøiere gransking viste det sig, at også denne vollformige forhøgning har været overskyllet av havet, så det nu må opfattes som en gammal strandvoll, hvis største høgd er m o. t. Den danner en nokså vid bue med den konkave side vendende ut mot havet. Det ser ut for, at den kviler på fast fjell, så løsmaterialets mektighet bare er få m. jeg skulde anta, at det er denne omstendighet som har bevaret den mot ødeleggelse. Fra Ramsfjellet er den skilt ved et djupere gjuv. Sydsida av Ramsfjellet bærer tydelige spor efter bølgeslit minst 9 1 O m over den store terrasseflaten 67 m o. t. Edfjellet er den vestligste og høgeste toppen på Fjørtofta. Det sees bl. a. også på den store mengde rester efter gamle jonsokbål. Her fantes en liten strandrullet stein kun 9 10 m lågere enn toppen av Edfjellet, som forøvrig er meget sparsomt dekket av løsmateriale. Sjølve toppen er omtrent bare snaufjell (eklogitt). Fjellet er rundslitt og over det hele finnes en engde avlange groper. Efter min opfatning må det nærmest tilskrives bølgeslit. Toppen er bare litt over 100 m høg, så stormbølgene godt kan ha slått over under den djupeste senking i!ste istid, hvor man sikkert kan gå ut fra, at havet har nådd omtrent 90 m høgere enn nu. Av den nuværende Fjørtoftøya har der i denne tid høgst raket 2 små skjær over havet. Oppe på terrassen i m's høgd finnes flere tildels betydelige gravrøyser. Det må dels være den høge og frie beliggenhet,

45 SUNN MØRES KVART ÆR GEOLOGI 45 men også den rikelige mengde av stor, strandrullet stein, som har ført til, at de gamle nordmenn har gjort dette til sin gravplass. Mindre trolig er det vel, at busettingen har været så tidlig, at havet har stått over terrassen m o. h. Men at det tidlig har budd folk på Fjørtofta er sikkert nok, det framgår av de gjorte fund av gamle flintsaker.. Det skal bemerkes, at terrassen fra 2nen istids senking bare finnes på syd- og sydøstsida av Fjørtofta. Omtrent alt som ligger mot nordvest, nord og nordøst har ikke høgere terrasser av betydning enn terrassen i m's høgd. Terrassen i 34 m's høgd står i en stor steilskrent straks øst for Daviks innmark, hvor det tydelig sees, at her er grensa for en mektig abrasjon under en tidligere landsenking. Det er beliggenheten på læsida av øya som har bevaret den mot ødeleggelse under den 3dje istids senking. Senkingen under 2nen istid har fullstendig utslettet alle eldre terrasser, som ikke er blitt beskyttet mot ødeleggelsen ved sin høge beliggenhet på fast fjell. Det er dette som gjør, at vi nu finner de gamle havavleiringer oppe på det høgeste av øya mellom Edfjellet og Ramsfjellet. Den totale ødeleggelse av de mellomliggende lågere terrasser gjør, at man som regel ikke vil finne på å søke efter havavleiringer deroppe. Halsen på nordsida (nordøstsida) av Fjørtofta. l ste trin. Tapestidas terrasse lå her, 8.8 m o. t. 2net trin. Den 3dje istids terrasse, ø. k. var akkurat 16.0 mo. t. Den danner en typisk strandvoll, hvori var gravet et stort grustak, så avleiringene tydelig kunde studeres; derom senere. Myklebust. 20. Harøya. Den sydligste del av Harøya hører Sunnmøre til, mens den nordligste del hører Romsdal til. jeg målte op terrassene på midtre del av Myklebust, således, at målingen gik opover eiendommen Risbakk. l ste trin. Fra havet er en skrånende terrasse, hvis ø. k. er 9 m o. t. Dette er tapestidas m. g. Riktignok er der en strandvoll 10.7 m o. t.; men den må enten være fra eldre tid eller fra stormbølgene under tapessenkingen. 2net trin er en utstrakt terrasseflate dannet under den senglaciale senking. Oventil ender den i en bratt steilskrent, delvis

46 46 H. KALDHOL utgravet i fast fjell. Det er den 3dje istids m. g m o. t. Derfra er en 7 m høg stei1skrent til 3dje trin n. k m o. t., og herfra er en betydelig, noget skrånende terrasseflate utgravet under 2nen istid. Dens ø. k. fantes å være m o. t., hvor der er utgravet en meget stor steilskrent i fast fjell, som i høgeste grad er opsprukket og synes å være meget sterkt forvitret. Det er tydelig ved å studere fjellet, som er sterkt bølgeslitt i abrasjonslinja fra 2nen istid, og det fjell som ligger i abrasjonslinja fra 3dje istid ( 14.6 m o. t.), at her må ha hen gått et langt tidsrum mellem disse to havnivåer. Mens fjellet ved den lågeste linja er så å si friskt i dagen, så er det bare råttent fjell å se ved den øverste strandlinja. Det store låglandet på Harøya, likesom alle utenforliggende holmer og skjær, tilhører strandflatens dannelsestid. De enkelte fjorder behandles hver for sig, idet terrassene beskrives fra havet og innover: B. Fjordpartiene. 21. Vanylven. Grensa mot Nordfjord er ved sydsida av Skorgen, som er siste gård på Sunnmøre. Vanylvsfjorden eller Vanylvsgapet er en breid åpen fjord, havbølgene har fritt spijjerum under storm, derfor er terrassene meget vakre langs hele fjorden. Krakset ligger lengst ut mot havet på Hakatlestranda. Der synes ikke å ha været helt nediset siden l ste istid. Men da må isen ha ligget utom Storholmen. så Det synes også å framgå av havbotnens beskaffenhet efter eldre, erfarne fiskeres utsagn. På Krakset er vakre terrasser, hvor de tre lågeste trin er særlig godt utviklet: l ste trin. Fra havet er en skrånende terrasse til 8.0 m o. t., hvad der er tapes tidas m. g. En bratt steilskrent fører derfra til 2net trin, hvis n. k. ligger 11.5 m o. t. Derfra er en jamt skrånende terrasse til 18.6 m o. t., som er ø. k. for 2net trin. Det er på enkelte steder markeret ved en liten steilskrent utgravet i morenematerialet. Dette er 3dje istids m. g. det frie lægje mot det åpne hav. Dets relativt høge beliggenhet må skyldes 3dje trin er av betydelig utstrekning, og ø. k. ligger m o. t. Det er utskyllet av en eldre terrasse og stammer sikkert fra 2nen

47 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOG! 47 istid. I grustak sees, at der er end å høgere liggende strandgrus; men dets ø. k. var vanskelig å fastslå. Sandvik har store terrasser. På Brudevik 3 trin. Fiskå. Fra stranda er her en jamt skrånende terrasse op til 9.6 m o. t. Her er toppen av en vidt utstrakt strandvoll, som markerer den høgeste strandlinja under tapessenkingen. Bakenfor kan på enkelte steder være en liten steilskrent; men oftest er det en jamt skrånende terrasseflate. 2net trin n. k., 12.5 m o. t. og ø. k m o. t. Her er en vel markere! steilskrent utgravet under en senking av landet. jeg anser dette for å være den 3dje istids m. g. 3dje trin n. k m o. t. og ø. k m o. t. Også dette trin markerer en senking av landet, idet der steilskrent utgravet av havet. bakenfor er en utpreget 4de trin er en stor, tydelig terrasse, hvis n. k. er 28.8 m o. t. og ø. k m o. t, 2nen istids m. g. Ste trin er en stor skrånende terrasse i leir. Terrassens ø. k. er 59.3 m o. t. 6te trin, stor, skrånende terrasseflate, hvis ø. k. er 75.0 m o. t. Terrassen er utgravet i moreneleir. Høgere kunde ikke med sikkerhet siges, at havet har gått. Der er dog en avsats i ca. 90 m, som mulig også kan være av marin oprinnelse. Tunheim ligger på en morene, som visstnok må opfattes som en sidemorene fra breen som har kommet gjennom dalføret fra Eidså. Slagnes (Sianes). Her er en stor morene som er omleiret til terrasser. Morenen er sikkerlig avsatt foran en bre, som har kommet ut Syltefjorden. Det må antas å være endemorenen fra maksimum av 2nen istid. l ste trin, tapestidas terrasse er markere! med en liten, men særdeles tydelig avsats, hvis ø. k. ligger 8.3 m o. t., hvad der er tapestidas m. g. her. 2net trin er også en tydelig abrasjonsterrasse, hvis n. k. ligger 12.9 m o. t. og ø. k m o. t. Dette er en terrasse, som tydelig markerer en lengere senking av landet, 3dje istid. 3dje trin ø. k. 24,9 m o. t. 4de trin er en utstrakt, svakt skrånende terrasseflate, hvis ø. k. er 30.5 m o. t. Målingen blev utført på østsida av morenen, hvor bølgebevegelsen har været minst. Og det er ganske sikkert, at havet har nådd hitop under 2nen istid. Derimot kunde det her ikke avgjøres, om det også har gått høgere tidligere.

48

49 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 49 Terrassen består av leir i overflaten, sies det. Den må derfor antas å være utgravet i eldre leir, under en mektig senking av landet. jeg anser det for å være 2nen istids m.g. Rekstad har følgende terrassetrin: l. tr. n. k. 17.6, ø. k , 2. tr. n. k og ø. k niv. På Tue er også vakre terrasser, særlig framtredende, hvor den gamle gård ligger ut mot fjorden. Rekstad har målt terrassene her. l ste trin n. k. 16.8, ø. k m, 2net trin n. k og ø. k m o. t. På østre del av Tue, rett overfor Åheim, finnes en interessant lågt liggende skjellbanke fra tapessenkingen. Skorgen er sydligste gård på Sunnmøre. Terrassene her er utgravet i en stor morene, som temmelig sikkert danner grensa i 2nen istid for en lokalbre fra fjellene i sydøst og øst. l ste trin. Fra havet en noget skrånende terrasse, hvis ø. k. er 8.1 m. Den er utgravet i morenegrus. Den nevnte høgda er maksimum for havets stand under senking i tapestid. Derfra er en framtredende steilskrent til 2net trin, som danner en bre.id terrasseflate, n. k. ligger m og ø. k m o. t. 3dje istids djupeste senking. senkings m. g. 3dje trin er også vel markeret. Her er en utpreget abrasjonsskrent dannet under 17.9 m blir derfor den s.k. senglaciale Dets ø. k. er 23.2 m o. t. Der er en stor og tydelig steilskrent til 4de trin, hvis n. k. ligger 29.2 m og ø. k rr: o. t. med en svær steilskrent. Denne terrasse er også utgravet i morenegrus Høgere op kunde ikke sees merker efter havets virksomhet, og jeg anser det for å være 2nen istids m. g. Moreners topp er ganske flat og ligger 57.6 m o. t. Der kunde ikke sees strandslitt grus eller stein, hvorfor det må antas, at havet aldri har nådd hitop efter morenens dannelse. Derimot har nok havet stått høgere under maksimum av l ste istid; men da har breen fy lit hele Vanylvsgapet i allfall til Leikanger, Statt, så herinne finnes der ikke terrasser fra dette tidsrum 1 anser det for rimelig, at.man på Leikanger, ved graving til noget større djup vil kunne konstatere marine avleiringer til større høgd enn jeg tidligere fant, da jeg ifølge erfaringer fra ytre øyer på Sunnmøre må anta, at i overflaten har forvitringen omdannet de tidligere fjæresteinene så sterkt, at de helt har mistet sin tilrundede form. De vil derimot være vel bevaret i en halv til en meters djup. I Se H. Kaldhol: Nordfjords kvartæravleiringer pag. 44. Om morener på Moldøen, Å rvik og Leikanger på Statt. Norsk geo!. tidsskr. XI. 4 jeg

50 50 H. KALDHOL 22. Rovdefjorden. Søre Brandal. Målte terrassene på gården syd for elva. l ste trin. Fra havet er en sterkt skrånende terrasse til 9.0 m o. t., hvilket er tapestidas m. g. Derfra er en steilskrent op til 2net trin, n. k m o. t. og ø. k m o. t., som er den 3dje istids m. g. ( = den seng!. m. g.). Lengere vest stiger terrassen noget høgere, mulig har der været et elveløp under djupeste senkingen i 3dje istid. I skråningen mot en høgereliggende eldre terrasse, som for det meste er ødelagt ved gamle skred, såes i et grustak øst for husene følgende profil: Djupest, fin sand, derover grov sand, så fulgte atter fin sand, derefter grov sand, og øverst leir. Snittet var 4 m mektig. Da disse lag er eldre enn den senglaciale senking, så Fig. 14. Profil fra Søre Brandal. vidner de om ikke få forandringer Botnen 12.5 m o. t. Profilet ligger på 2nen terrasseflate. i jordskorpas stilling også i dette tidsrum. Et annet interessant profil såes litt foran og straks syd for husene. Der var et betydelig muldtak, hvorfra det nettop var tatt muld, så snittet lå helt renskåret. Overflaten i profilet ligger 15 m o. t., så det i sin helhet ligger høgere enn tapestidas terrasse. Øverst 0.3 m matjord, derefter 0.2 m lagdelt sand i horisontale lag. Derunder m skred. Derefter 0.9 m myr med store røtter av furu, så 0.2 m grov sand. Under den 0.4 m myr med leir og sandlag inn i mellom. Derunder 0.2 m ren myr, som kviler på strandgrus, se fig. 14. Litt lengere inn i bakken (litt mere i vest) var det underst grov grus, så sand med litt muld, hvori sees små lodrett stående stammer antakelig av or. Derover sandig leir; tilsammen 0. 6 m mektig. Så fulgte ren myr, hvori der var mange bjerk- og fururøtter av betydelig størrelse. Dette lag hadde l m's mektigket. Øverst var vekslende myr og sandlag. Det er ikke tvil om, at lag no. 3 oventil skyldes skred fra det ovenfor liggende fjell, hvor der sees talrike djupe tilgrodde furer

51 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 51 efter en mengde skred. Men idet disse har nådd nedpå terrassen 23 m o. h. forsvinner de vollformige forhøgninger av jordoverflaten, der måtte være tilstede her, hvis skredene hadde været yngre enn den senglaciale senkingen. Det kan neppe gives annen tydning av profilet enn, at det 0.2 m mektige sandlag, som finnes ovenpå skredet skriver sig fra den senglaciale senkings maksimum, hvorunder de gamle skred rygger er blitt mere eller mindre utjamna. Den her optredende myr må derfor skrive sig fra en interglacial tid me llom 2nen og 3dje istid. Som det framgår av profilet må dette tidsrum ha været av stor lengde. I Sætredalen vest for Brandal har der gått en mektig brearm under en tidligere istid (l ste istid) til Sandvik, Hakatlestranda. På Midtlid, på nordsida av Brandalsdalen, sees temmelig greit en meget høgtliggende terrasse, som antas å nå opimot 90 m. På Bjørlykke er en terrasseret morene fra l ste istid. Der sees i alfall 3 terrassetrin. Det 3dje trin går ovenfor husene på midtre tun. Det er utvilsomt et trin fra 2nen istid. 23. Syvdefjorden. Kapernes ligger straks øst for Bjørlykke, nettop der Syvdefjorden skjærer inn. jeg målte terrassene her. Fra havet er en sterkt skrånende terrasse, hvis ø. k. er 12.3 m o. t. Det er tapestidas m. g. 2net trin er en stor, velutviklet terrasse ved husene på Kopernes. N. k. er 19.9 m o. t. og ø. k m o. t. Det er på det nærmeste den 3dje istids m. g. På et så framspringende nes er det rimelig, at stormbølgene har gått et par meter høgere, enn det som ellers er vanlig. 3dje trin n. k m o. t. og ø. k m o. t. en meget stor terrasse ved sommerfjøset. Dette trin er 4de trin n. k. 44, l m o. t., ø. k m o. t. Sandnes ligger omtrent i en 3dje del av fjordens lengde fra Kopernes. jeg målte terrassene her. l ste trin. En sterkt skrånende terrasse fra havet til l 0.8 m o. t. Her såes grensa tydelig, et grovt strandgrus. Terrassen var utgravet i eldre leir. Derfra er det en bratt steilskrent til 2net trin, hvis n. k. er 16.4 m o. t. og ø. k m o. t. er en breid terrasse flate; men ø. k. er dog ikke særlig framtredende. 3dje trin ø. k m o. t. er den 3dje istids m. g. Det

52 52 H. KALDHOL Derfra er en utpreget steilskrent til 4de trin, hvis n. k. er 33.8 m o. t. Her er en breid terrasseflate, hvor det 36.0 m o. t. var funnet en flintkjerne, som enda opbevartes på gården. Ø. k. av 4de trin er 39.9 m o. t. Det er 3dje trin på Kapernes. Fra 4de trin er der en betydelig steilskrent til Ste trin, hvis n. k. er 47.6 m o. t. og ø. k m o. t. stiger en lang temmelig jamn skråning op til 6te trin, hvis n. k. ligger 82.4 m o. t. og ø. k m o. t. er den høgeste linja havet har nådd til. Derfra Det Men temmelig nær op til dette punkt fantes strandrullet stein. Eidså. På ytre del av Eidså finnes en svær morenerygg, som er grensa for nedisingen under 2nen istid. På Eidså er kun få terrassetrin syd for ovennevnte morenerygg. l ste trin. ø. k m o. t. Tapestidas terrassetrin er utstrakt og svakt skrånende, 2net trin n. k m o. t. og ø. k m o. t. istids m. g. Det er 3dje Der finnes enda et høgere trin på nordsida av gården, ø. k m o. t. Høgere kan det ikke med sikkerhet sees å være merker efter havets stand. Moreneryggen på nordsida av gården når 75.0 m o. t. Og til denne høgda må breen ha gått under 2nen istid. Syvdebotnen. Her er det samlet en mengde løsmateriale, som det er innskåret breide flate terrasser i. jeg målte dem på vestsida av botnen. Der var det bare ett trin, hvis n. k. lå 23.3 m o. t. og ø. k m o. t. Det stammer fra den 3dje istids senkings maksimum. Sørdalen ( = Saurdalen). På gården Brekke ved nedre ende av Sørdalen ligger en stor morene, som avsperrer Sørdalsvatnet og muligvis er grensa for en egen istid (3dje istid). Repsdalen møter Sørdalen, også her ligger en svær morene for enden av dalen. Grytelva fra Grytdalen 3dje istid. har samlet en mektig gruskjegle under Den mengde løsmateriale, som finnes i hele Syvdebotnen, må med sikkerhet tilskrives, at den har ligget nær et avsmeltingsområde av isen under 3dje istid. Rekstad har utført nivellement ved Syvdekyrkja. Ø. k. av terrassen 28.2 m o. t. Ytre Løset n. k. 21 m o. t. og ø. k m o. t. Ytre Sætre n. k m o. t. og ø. k m o. t.

53 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 53 Ved Bu vik lågere terrasse ø. k. l 0.6 m o. t. 2net trin n. k m o. t. og ø. k m o. t. Osberget siger han det er spor efter høgere trin 43 m o. t. Ved Brudevoll Han siger, at ved Vannylvsfjorden er det to serdeles godt utviklede trin ved indre del; men ved Syvdefjorden er det vesentlig bare ett trin. jeg skal være enig heri, når vi tilføier fra Eidså og sydover i Syvdefjorden. at 24. Rovdestranda. Her er store terrasser fra 3dje istid og senere. Det er tydelig breene på denne bratte kyststrekning har nådd nærere kysten, enn på de fleste andre steder, så breelvene har ført med sig en mengde grus og slam, som har skaffet materiale til terrassedannelsen. Senere har terrassene været overgrodd med djupe torvmyrer, nu for en stor del er bortspadet. I disse myrer kan som regel skilles mellem 3 ulike skoglag, hvor det djupeste er løvskog: hassel, or og bjerk. De to øvre lag er furu. lste terrassetrin er en utstrakt, flat terrasse fra havet og op til 4. 5 m o. t. med ø. k. 2net trin n. k m o. t. og ø. k m o. t. er tapestidas terrassetrin. Den ø. k. danner en meget bratt steilskrent mot neste trin, og er tydeligvis en abrasjonsterrasse. op i steilskrenten. Tapeshavet kan ha nådd 3dje trin er en flat terrasse, som kalles Onnehaugen, dens n. k. er m o. t. og ø. k m o. t. Terrassen er utgravet i en betydelig morene, så den ø. k. er betegnet med en mengde frittskyllet stor stein. Det er 3dje istids m.g. her. Morenen stammer fra en bre fra Skoratinden, Rovdehornet, Lissehornet og Blåtinden. istid. Den betegner på det nærmeste grensa for 2nen Helt umulig er det ikke, at yttergrensa av breen også kan ha nådd litt lengere ut. Visstnok synes havstanden engang å ha nådd morenens topp; men. merkene efter havets påvirkning var så små, at man vanskelig kunde fiksere den øvre grensa på de steder, jeg så. Måling av strandlinja heroppe blev derfor ikke utført. Denne morene ligger i en bue av 2 km lengde. et yngre trin. Sundnes på Rovde. Noget lengere syd ligger Fra havet er her en jamt skrånende terrasse til 11.5 m o. t., hvor en stor steilskrent begynner. Det er Ø. k. av tapestidas terrassetrin; men tapeshavets m.g. har dog ligget

54 54 H. KALDHOL et par m oppe i steilskrenten. I en skjæring i steilskrentens lågere del såes lagdelt fin sand; mens høgere oppe var steinet morenegrus. Temmelig sikkert en morenerest fra 2nen istid. Det underliggende fine sandlag har været lett å abradere, så utgravingen har gått forholdsvis djupt. 2net trin n. k m o. t. og ø. k m o. t. ikke påvises sikre merker efter havets stand. Høgere kunde Bakken på Redse er en morene, og syd for gården ligger en annen stor morene parallelt med fjorden. Rovdefjorden ligger etter gneisens strøkretning ved Velsvik. neset mellom Korsfur og Velsvik sees sterke spor etter isskuring Rovdefjordens retning. 25. Voldafjorden. Velsvik er nordvestligste gård i Volda, ganske nær Korsfur i Rovdestranda. l ste trin. Her er vakre terrasser som jeg målte op. Fra havet en sterkere skråning til 5.0 m o. t. derfra en svakere jamn skråning til 11.6 m o. t., tapestidas m.g. bratt steilskrent til 18.2 m o. t. Det er n. k. av Der er en 2net trin. Dens ø. k. er 24.7 m o. t. 3dje istids m. g. Den ø. k. er ganske godt markeret. Høgere liggende terrasser kunde ikke sees her. Lauvstad, Volda. Det er det gamle Feten, som er opatt døpt. Der er vakre terrasser, som jeg målte op fra kaien. l ste trin. Fra fjorden er en skrånende terrasse, hvis ø. k. er m o. t., tapestidas terrasse. Ovenfor er en bratt steilskrent, som havet iallfall under storm har gått noget opp i, men på det allernærmeste er 14.5 m, tapeshavets m. g. her. 2net trin. N. k. av terrasseflaten var 28.3 m o. t. og ø. k m o. t. Det er den 3dje is tids (senglaciale) m. g.; ti derfra er en stor steilskrent, som tyder på en ganske stor senking av landet, og det kan bare være den 3dje istids senking, som har hatt så stor varighet. jeg målte terrassen så langt syd, at jeg skulde være utenfor det gamle elvedelta, så målene skulde angi den virkelige havstand. 3dje trin. En stor terrasseflate, som er utgravet i morene, n. k m o. t. og ø. k m o. t. Endel frittskyllede steiner, 1 2 m høgere, tyder på, at havet under storm iallfall har skyllet noget høgere. jeg anser det for å være en terrasse fra 2nen istid og på det nærmeste dens m.g. Ved sikt til

55 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 55 Ulvestad, som ligger nord for elva, sees at terrassene der ligger liknende høgd. I 47 m var her utgravet en djup kjellertomt. Der fantes følgende profil: Øverst matjord. 0.2 m småstein " grus 0. 3 " sand O. l " grus 0. 6 " morene " Profilet viser, at først har det foregått en senking efter morenens dannelse, derpå har fulgt en heving. Morenen kan skyldes en bre, som har kommet ned dalen. Under et avsnitt av istida har elva gått vest om haugen ved skolehuset med utløp i havet ved Torvik. I et grustak her, ca m o. t., sees følgende profil (se fig. 15 næste side): Øverst matjord.... ca. 60cm l grus og stein " fin sand " grov sand " { I horisontale lag fin sand l O " grov sand " Et sterkt oksydert lag... 5 " l Under det oksyderte gruslaget var der gravet l m djupere i støypesand og grus, som danner en sterkt avvikende lagstilling mot de øvre lagene. Det rustfargede gruslaget betegner derfor en lang tids denudasjon. Det er klart, at mellom de skråttliggende djupeste lag og de øvre horisontalt liggende lag, har der først været en hevingsperiode før de øverste lag er blitt avsatt. De underliggende lag har 40o fall mot nord nordnordvest. Ytterste pynt mellom Dalsfjorden og Voldafjorden har kun litet løsmateriale. Løvikneset i Dalsfjorden er en temmelig breid strandlinje i fast fjell (2 nen istid).

56 56 H. KALDHOL Drabløs i Dalsfjorden er en lågtliggende gård. flate ved sjøen. Det er en låg Ovenfor er en bratt skråning, som ikke egner sig for bygging. Sætre er en stor gård med vakre terrasser i 2 eller 3 trin. Ekornberg eller Konnberg ligger med en bratt opstigende steilskrent på vestsida av pynten mot Dalsfjorden. Der er en strandlinje fast fjell med endel løsmateriale ovenpå, hvori kan skjelnes 2 trin. l ste trin ø. k m o. t. Må antas å være den 3dje istids m.g. 2net trin n. k m o. t. og ø. k m o. t. er en ganske stor terrasse fra 2nen istids maksimum. Folkestadbygda. Der er en svær endemorene med front mot Austefjorden. Morenen strekker sig opover mot fjelltoppene på ytre o. del av halvøya og visstnok innover mot Folkestadsætra. Morenens høgd må anslåes Fin. sa.nd. 30cm. til minst 400 m o. h. Dens ; : : : Grov sand. 5 cm. eldste del må O p fattes SOm Fin. sa:n.d. lo cm. en Sidemorene fra en mektig : o<=>.o.. Grov sa:nd. 15C.TI la'3... lm, bre ut Austefjorden og videre os efter Voldafjorden. Men den yngre og lågere del må op- Fig. 15. Profll i grustak på Ulvestad 45 mo. h. fattes som en endemorene fra en tilbakerykkende bre eller endemorene fra et senere framstøt, som har hatt sin grense her. jeg må da helst tenke på den 2nen istid. jeg målte terrassen på den nordre del av Folkestad, idet lengere syd har elva rumsteret nokså meget, så det er vanskelig å si, hvad der er elveterrasser eller havterrasser. l ste trin er en skrånende terrasse fra fjorden o p til 18.0 m o. t. Det er tapestidas terrasse og også temmelig nær tapestidas m.g. 2net trin. l ste trin. Der stiger en bratt steilskrent av betydelig høgd fra I 40.0 m o. h. var et grustak, hvor det sees, at materialet er grovt grus med tydelig skrålagning. mot nordøst. Lagene har ganske stort fall Ved skolehuset er en liten terrasseflate med ø. k m o. t. Den slutter i en utpreget steilskrent, og jeg antar det er den 3dje istids m.g. 3dje trin på Reite, ø. k. er 60.7 m o. t. og er den største høgda havet synes å ha nådd etter morenens dannelse. På Krumsvik sees

57 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 57 en terrasse i samme høgda. Likeledes er begge disse trin framtredende lengere nord mot odden. Bjerknes ligger lengst ute på østsida av Voldafjorden. her er i høg grad forvitret. Fjellet Et sted ved vegen mellom Bjerknes og Lid var der med hakken hugget ut en meget stor hule i "råtten" eklogitt til vegfyll. Isranda har ikke nådd hit ut etter l ste istid. Under slutten av l ste istid må det ha gått en bre fra Ørstafjorden og over til Lid. jeg målte terrassene på Lid. l ste trin er en skrånende terrasse fra havet o p til 11.3 m o. t., som på det nærmeste iallfall er tapestidas m.g. steilskrent til Derfra en brattere 2net trin n. k m o. t. som antas å være omtrent 3dje istids m. g. 3dje trin er en framtredende terrasse, hvis ø. k. er m o. t. Den er markeret med en hel del frittskyllede strandsteiner. Dette terrassetrin stammer fra senkingen under 2nen istid; men jeg antar, at under senkingens maksimum har havet nådd nogen m høgere; ti der jeg målte var ikke mulig å danne terrasse høgere på grunn av en bratt avsats i fast fjell ovenfor. Mellom Ekset og Halkjelsvik er en framtredende strandlinje i fast fjell. jeg målte den på Ekset. I det lågere nivå er her tydelige terrasser i flere trin: l ste trin. Fra stranda er en sterkt skrånende terrasse til 9.5 m o. t., som er n. k. av tapestidas terrassetrin. Herfra en utstrakt flate, hvis ø. k. er 12.2 m o. t., tapestidas m. g. 2net trin n. k og ø. k m o. t. er utgravet under en senking, 3dje istids m.g. 3dje trin, hvis ø. k. er 33.7 m o. t. Derfra en bratt steilskrent til 4de trin n. k m o. t. og ø. k m o. t. Dette er å opfatte som en strandlinje i fast fjell. Den strekker sig herfra til Halkjelsvik og fortsetter også innenfor Halkjelsvik. Denne strandlinja tilhører senkingens maksimum under 2nen istid. jeg målte den samme strandlinja på Klepp på en lokalitet som kalles Karsen. Her finnes ikke lågere trin; men kun en eneste breid strandlinje i fast fjell, med litt løsmateriale over. Dens n. k. er 42.0 m o. t. og ø. k m o. t. Derfra stiger en bratt steilskrent i fast fjell til meget betydelig høgd. m lågere enn tilsvarende terrasser. sees i neset syd for Halkjelsvik. Strandlinja ligger nogen Korresponderende strandlinje

58

59 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 59 istids maksimum. Høgst rimelig har det i samme tid på et kortere tidsrum også gått en mindre bre fra Ørsta over Krøvelseidet. Den øverste del av terrassene bestemtes til m o. t. Den danner en ganske betydelig flate og materialet er framslept av en isbre, som i lange Oo0 0 o.-/!lekker O Q O O D... Fig. 17. Profil fra grustak på Rødset. tider har hatt sitt endepunkt ved Halkjelsvik. Foruten av ovennevnte profil framgår det også av et profil fra et grustak på Halkjelsvik, at der har været et breframstøt under maksimum av 2nen istid (fig. 18). Det sees, at breen har kommet fra øst og skutt fram over eldre sandlag, som den har presset op. avleiring fra den efterfølgende senking. ikke opnivelleret, men er iallfall ikke over 30 m o. h. Leirlaget over er en yngre Høgda av dette profil blev jeg nivellerte høgda av Rotevatnet ved litt låg vass-stand til m o. t. Dette basseng er et gammelt tungebekken etter en isbre fra 2nen istid. Det er ikke urimelig, at breen har ligget i ro her en tid etter maksimumsutbredelsen. Straume, Kilsfjorden, ligger på vestsida av Straumen fra Kilsfjorden. Fig. 18. <J Profil fra grustak på Halkjelsvik. Morene jeg målte terrassene også der, trods de er mindre utpreget og bærer vidnesbyrd om, at straumen har rumsteret meget. De utfyller i et par punk Vestter de efterfølgende terrassemålinger på Følsvik. l ste trin. Fra fjorden er en skrånende terrasse til et grustak (gravhauger fra vikingetida i skrånin- t5sj- gene). Dette grustak ligger i tapestidas terrasses topp, 18.4 m o. t. (Tapestidas m. g.). 2net trin n. k m o. t., ø. k mo. t. er en sterkt skrånende terrasse.

60 60 H. KALDHOL 3dje trin er likeledes en skrånende terrasseflate, hvis ø. k. er 44.1 m o. t. Det er den 3dje istids m. g. Høgere op fantes ikke terrasser her. At de høgere trin ikke finnes må skyldes straumen fra Kilsfjorden, som i eldste tid har fulgt fjellsida her, og således ødelagt de høgeste terrasser på denne sida av fjorden. Som det sees, ligger 3dje terrasse i samme høgd som toppen av l ste trin på Følsvik. Straumshamn Følsvik. Terrassene kviler på skrånende fjell, hvori der på Straumshamn er utgravet en enestående samling jettegryter som ligger Il m o. h. og noget lågere. de er dannet av rennende vatn med fall nedover ikke i en havstraum. Det sees tydelig, at De er et sikkert bevis for, at landet har ligget høgt dengang breen nådde ut til Følsvik og avlagde morenen her og på Straume. l ste trin. Ved Følsvik er n. k. av en stor terrasse ut mot fjorden i fri situasjon 43.4 m o. t. Ø. k m o. t. Terrassen kviler på fast fjell og er utgravet under en betydelig senking, 3dje istids m. g. 2net trin. En grus- og sand-terrasse. I nedre lag er fin sand, mens de øvre lag er av grovere grus med endel op til hode-store stein i. stein. I djupere lag i et grustak såes også spredt endel større Terrassen kan kun være bygget op nær havflaten på en tid der var rikelig tilførsel av sand og grus fra en innenfor liggende større bre, som må ha nådd omtrent til Straumshamn (2nen istid). N. k. av 2net trin er 50.7 m o. t. og ø. k m o. t. 3dje trin. N. k m o. t. og ø. k m o. t. er 2nen istids m. g. (Rekstad opfører 1 ste trin n. k og ø. k (Store Botnen 45.4). 2net trin n. k og ø. k (Fotnote næste side). Bjørneset Der er gode terrasser for de øvre trins vedkommende; men de lågere trin finnes ikke. 1 ste trin, li. k m o. t. og ø. k m o. t. Det er den 3dje istids m. g. 2net trin, n. k m o. t. og ø. k m o. t. Dette trin kviler på en i fast fjell utgravet strandlinje, og må antas å være dannet under 2nen istids slutning. Høydal. Tett syd for Ødegård på Høydal ligger to mektige morenetrin, det ene ovenfor det andre. Breen må ha kommet fra sydvest i retning av Matesken (1345 m) og joldalshornet (1091 m).

61 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 61 På Høydal er svære terrasser; men alle skråner meget ut mot fjorden, så der blir en betraktelig skilnad på høgda, eftersom man måler ut mot fjorden eller inn mot fjellet. særlig er sterkt skrånende, fra tapestid. Den lågeste terrassen og jeg opfatter det som en elveterrasse Rekstad har også nivelleret terrassene her 1, han opfører l ste trin 3.3 m, 2net trin 14.2 m, 3dje trin 43.7 m, 4de trin n. k m og ø. k. Sl.9 m, Ste trin n. k. 66.S m og ø. k m o. t. Ifølge mine iakttakelser er Rekstads l ste og 2net trin antakelig kun ett trin, hvis midtre del måltes til 7 m, idet jeg ikke fant det av betydning å måle dets ø. k., da jeg må opfatte det som en elveterrasse. 2net trin. Op til det fører en meget stor og overordentlig bratt steilskrent fra førnevnte terrasse flate. N. k. ved skolehuset var 3S.l m (egentlig en midlere del av terrassen), ø. k. mot foten av næste terrasses steilskrent 37.7 m o. t. men av ham målt lengere inn mot dalen. 3dje trin. Det er Rekstads 3dje trin, Her er også en bratt steilskrent fra forrige trin, hvis ø. k. er 46.4 m o. t. Trinet er målt nær ut mot fjorden, hvor nivellementet førtes videre op. 4de trin, stor terrasse, n. k. S2.0 m o. t. og ø. k. S3.7 m o. t. (Rekstads 4de trin). Dette er 3dje istids m. g. Ste trin, ut mot fjorden, er også en stor terrasse, n. k m og ø. k m o. t. 6te trin. Målt rett op for husene på Øvre Høydal er toppen av terrassen 69.2 m o. t. I 66.S m o. t. ligger toppen av et grustak, hvor lagene har horisontal lagstilling. Jeg antar at 69.2 m er omtrent det høgeste stand havet har nådd i 2nen istid (Rekstad 70.6 m o. t.). I passet mot dalen innenfor var den største høgda m o. t.; men jeg tror neppe, at havet har nådd op på denne terskel, som jeg opfatter som en gammel morene, antakelig fra avsmeltingen i 2nen istid hvor breen har kommet fra Matesken etc. og ut mot dalen. På Høydal så jeg ho en gårdbruker flere skall av Jsacardia car. Den var tatt op levende av en trav! efter reker ut for kysten her. O. Nordgård oplyser følgende om nordgrensa for Jsacardia car' s optreden i nu tida: "Skaller eller bruddstykker av Jsacardia har jeg nok tatt i Trondhjemsfjorden, men jeg har ingensteds funnet levende eksemplarer. Michael Sars (Beretning om en i Sommeren 18S9 foretagen t J. Rekstad: Iakttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestlige Norge. Ill. Bergens museum årbok 1907, no. 9.

62 62 H. KALDHOL zoologisk Reise ved Kysten av Romsdals Amt, i Nyt Mag. f. Naturv. bd. Il) anfører visstnok arten både fra Molde og Kristiansund, men det fremgår ikke tydelig at der var dyr i skallene. Av en bemerkning fra nevnte sted synes det nærmest fremgå, at der ved Molde og Kristiansund fantes bare tomme hus. Sars sier nemlig: Arten er iakttat "af mig i Christianiafjorden, hvor jeg ved Å sgårdstrand traf den med Dyr ". Fra Høydal og innover mot AustefJordens botn forandrer forholdene sig en hel del; man får et tydelig inntrykk av, at endel av fjorden har været berørt av en isbre, som har været av meget nyere dato en den, som har gått lenger ut gjennom fjorden. Ved Håvik sees fjellet å være snauskrapet for løsmateriale helt ned til gården (et tungebekken). Men på vestsida av gården stiger en morene i skrå retning op mot fjellet, så her må breen ha hatt sin vestgrense. I det smale sund mellom Årset og Store-neset sees kraftige skuringsstriper av forholdsvis ny dato. Skuringsstripene følger fjorden. På vestsida av Storeneset like ved havflaten kun 1 2 m over er der en rekke jettegryter. De fleste er halve; men en er også nesten hel. Alle må skyldes rennende vatn, som har kommet fra øst over nesodden på en tid, da landet helst har ligget høgere enn nu. Den ene jettegryten "St. Olavs hole" er helt rund oventil, men i sjøskorpa er vestveggen borte, så den ser ut som et stort håndtak. N ogen elv har ikke kunnet gå der, undtaken den østenfor liggende botn har vært fyllt av en isbre, hvis smeltevatn har hatt sitt avløp her. Kaldvatnet i Austefjorden. Da jeg kjente til, at der for endel år siden under sprenging av en tunnel ut fra vatnet var funnet skjell, tok jeg en tur op til denne tunnelen for å se, om der ennu fantes skjellrester igjen. Det lykkedes også å finne nogen, tiltrods for at besøket blev ganske kortvarig på grunn av voldsomt regnver. Langvatnets høgd blev nivelleret til 22.5 m o. t. opgave fra Volda kraftverk er den 22.2 m. Ifølge senere Forskjellen skriver sig ganske sikkert fra, at kraftverket har gått ut fra vanlig flodmål. Ifølge kraftverkets opgave er høgdeskiln den mellom Langvatnet og Kaldvatnet 47.8 således at Kaldvatnets høgd blir 70 m. Ifølge mine målinger vilde den bli 70.3 m o. t. sig en grusterrasse, som anslagsvis antokes å ligge 8 Over Kaldvatnet hever 1 O m høgere

63 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 63 enn Kaldvatnet. her, blir følgelig m o. t. Den høgeste gamle havstand, som kunde påvises Ved Kaldvatn sees, at der må ha kommet en bre fra øst. kan vel da anta, den har kommet syd fra Osdalen og bøiet vest over efter Kaldvatnet. Da det enda ligger isbreer av ikke liten utstrekning i høgda av disse toppene, så behøvet der ikke å bli så svær temperatursenking, før breen igjen nådde ned i dalen. Sunndalen i Austefjorden. Der har Rekstad 1 funnet en skjellforekomst med Portlandia arctica. Det er sjølvsagt ikke den forekomst av Portlandia arctica, som omtrent samtidig er omtalt fra Sunndalen på Nordmøre. Sunndalen i Austefjorden er et lite, lukket dalføre, som fra Førde skjærer sig direkte mot syd. Vi Fra fjorden sees intet dalføre; men der åpner sig en ganske breid, flat dal, når man følger vegen langs elva og kommer op i m o. h. Der er så trangt langs utløpet av elva, at det er bare såvidt plass til vegen.. Under mitt besøk var en ny veg upder arbeid, hvorved det viste sig, at der var betydelige leirlag i botnen av dalen. Sunndalen må oprinnelig ha været en poll fra Auste,fjorden på liknende måte som Langvatnet; men her har det været så sterk tilførsel av løsmaterial, serlig ved breelver fra vest, at hele den oprinnelige poll er blitt helt utfylt. Da landet senere sank ytterligere, har det i øvre del av dalen dannet sig store terrasser helt op til høgeste havstand. Under landets stiging, begynte elvene å grave, så nu er betydelige partier bortført, hvorved de store gjel er opstått. Ved et heldig treff fant jeg en av de menn, som for 21 år siden var sammen med Rekstad og grov etter skjell på et sted, som kalles Nekken. Dengang var det foretatt regulering av en bekk, hvorved skjellaget var blitt blottlagt. fantes dog ennu endel skjell. lett op. Nu var stedet tilgrodd; men ved graving De er nu sterkt forvitret og smuldrer Det lykkedes å gjenfinne 4 av de 6 arter, Rekstad opfører, nemlig: Mya truncata, Linn. almindelig; Astarte elliptica, Brown, mer fåtallig. Macoma calcarea Chemn. almindelig, Nucula tenuis, Mont, sjelden. Rekstad opfører desuten Leda pernula, Mull. og Portlandia arctica, Gray. Disse lykkedes det mig ikke å finne ved den kortvarige undersøkelse, jeg gjorde, men det gjaldt nærmest 1.J. Rekstad: Iakttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestlige Norge. Ill. Bergens museums årbok 1907, no.!:j. pag. 22.

64 ()4 H. KALDHOL å konstatere, at jeg var på rette sted, så jeg la intet arbeid pa a gjøre nogen videre innsamlinger. Ifølge nivellement var høgda 39,8 m o. t. Rekstad opfører 35 m ifølge aneroid. Over denne skjellforekomsten hever sig en mektig terrasse; i dens n. k. var et grustak, hvor der øverst var l.s m strandgrus og rundslitt strandstein. Djupere er fin sand. Lagene har temmelig sterkt fall mot nordøst til øst. Breen, som har framskaffet materialet, har tydeligvis ligget på vestsida av dalen. N. k. av denne terrassen er 60.0 m o. t. Derfra er en skrånende terrasse, som overgår i en gruskjegle øvtrst. Terrassens ø. k. fant jeg å være 72.7 m o. t. Ved opgangen til Sunndalen på vestsida av dalen der den breider sig ut mot syd sees, at der må ha været en bregrense fra vest. Fra Djupvik over Skinnvik til Botn ligger en stor frontmorene med et ovenfor værende "tunge bekken", hvor breen har reinskrapet fjellet næsten ned til fjorden. Det må være fra 3dje istid. Men om dette har været denne istids maksimum, er usikkert. Det er i allfall et eldre stadium, som har hatt sin grense ved Sunndalen. da fylt den indre botn i Austefjorden til Geitvik etc. Den har Hele dette parti er i virkeligheten nok så snauskrapet for løsmateriale. Vestsida av breen har været ved Stornes og Å rset. 26. Ørsta. Ørstafjorden skjærer i sydlig retning inn fra Rjåneset, så den innenfor liggende Ørstafjord er i serlig grad smult farvatn, derfor er terrassene ikke så godt markeret som man kunde vente det. jeg målte terrassene på flere steder innover fjorden sammen med aktuar I. Myklebust, som har arbeidet meget med Ørstas historie. Rjåneset. Her er svært tydelige terrasser. Stedet ligger helt ut mot Vartdalsfjorden, så under sterk storm er det meget utsatt for bølgenes påvirkning. l ste trin er en sterkt skrånende terrasse, hvis ø. k. er ved 11.7 m o. t., hvad der er tapestidas m. g. Derfra er en bratt steilskrent til 2net trin, hvis n. k. er 24.0 m o. t. og ø. k m o. t. Det er 3dje istids m. g. 3dje trin er en strandlinje utgravet i fast fjell med noget løsmaterial ovenpå. Dens ø. k. er særdeles vel markeret og ligger 42.4 m o. t. Dette er 2nen istids m. g.

65 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGI 65 Høgere op kunde ikke sees spor efter terrasser. Stedet ligger så sterkt utsatt for bølgenes makt, at det er rimelig alle eldre terrasserester er bortskyllet her 1. Håvoll. I ste trin. Fra havet er det en sterkt skrånende terrasse til 13.5 m o. t., hvad der på det nærmeste betegner den m. g. under tapessenkingens maksimum. 2net trin er en skrånnende terrasse op til 17.7 m o. t. opfatter det som en deltadannelse fra den nærliggende elv. jeg 3dje trin er også en skrånende terrasse, hvis ø. k. er 31.2 m o. t. Dette trin er utgravet under maksimum av senkingen i 3dje istid. Dens ø. k. er markere! med en meget stor steilskrent utgravet i eldre avleiringer. Videre opover er terrassene meget svakt utviklet. 4de trin er et lite markeret trin, hvis ø. k. synes å være ved 58.9 m o. t. Ste trin n. k m o. t. og ø. k m o. t. Her var det en mere framtredende brytningskant med en mengde frittskyllede steiner, som tyder på en lengere stillstand av havet; denne grensa kunde følges i flere hundrede m's lengde. Da det ikke kunde påvises høgere terrasser, er det den øverste grense for havets stand, efterat stedet blev isfritt under avsmeltingen i 1 ste istid. Høgere oppe ligger en meget stor morene tvers over det lille sidedalføret, som munner ut her. Den stammer fra en bre som har ligget i nevnte dal under slutten av l ste eller maksimum av 2nen istid. Det næst høgeste tun på Håvoll ligger m o. t. Skorgeuren må i alt vesentlig stamme fra l ste istid, og er vel likeså meget en morene som en frostur. Det er ingen nyere dannelse (skred) som bygdesagnet vil ha den til. Vinjevoll ved Ørstavik. l ste trin. Fra havet er en sterkt skrånende terrasseflate som ender ved en bratt 13.0 m o. t. Denne steilskrent er utgravet under tapessenkingen. Men tapestidas strandlinje har under senkingens maksimum ligget m høgere. 2net trin n. k m o. t. Ø. k. av denne terrasse lykkedes det ikke med sikkerhet å fastsette. landevegen, hvor profil fig. 19 fantes. I 20 m var det en skjæring tett ved 1 På Raudøy er funnet adskillig redskap fra steinalderen, hvad der med sikkerhet viser, at øya har været tidlig bygt. Norsk geo l. tidsskr. XI 5

66 66 H. KALDHOL Den undre morenen stammer fra l ste istids avsmeltingstid. samme gjør det umiddelbart overliggende leirlag, som tilhører et noget senere tidsrum, da isen hadde rykket så langt tilbake, at slam tilførselen var blitt liten. stammer fra 1 ste interglacial tid. under 2nen istid. Det Det mellomliggende steinførende sand- og gruslag Det øverste leirlag er fra senkingen 3dje istids strandlinje har bare ligget nogen få m høgere enn dette profil, og har på grunn av forholdene ikke efterlatt sig nevneverdige avleiringer her. I skjæring for en hustomt lengere vest såes et fullstendig ensartet profil i samme høgd. 3dje trin er ved gården Vinjevolls hus; n. k. er 35.0 m. t. Derfra går en lang, jamn terrasse uten påviselige avsatser før i 79.0 m. Her er en liten brytningskant, som kan følges en lengere strekning, og må skyldes havets påvirkning. Høgere kunde ikke sees nogen strandmerker, og ovennevnte brytningskant skyldes bølgenes slit, straks isen er bortsmeltet under l ste istid, efterat landhevingen var adskillig framskreden. Ørstavik Brekka. l ste trin. En svakt Fig. 19. Profil fra Vinjevoll i 20 m høgd. skrånende terrasse fra havet og op til 15.4 m o. t., hvor der ved "Losjen" er en brytningskant, som markerer tapestidas m. g. på Mo. 2net trin er en svakt skrånende terrasse opover de flate gårder Det er en delta-dannelse fra senkingen under 3dje istid. Terrassens ø. k. på Brekka er 26.0 m o. t. 3dje trin er en ganske liten terrasse, hvis ø. k. Jigger 33.4 m o. t. Det er sannsynlig, at maksimum av senkingen under 3dje istid har nådd hit op. Det blir således 3dje istids m. g. Derfra stiger en bratt steilskrent op til de øvre gårdene på Brekka, hvor der er en utstrakt terrasseflate. eldre dato enn 3dje istid. Denne terrassen er altså av 4de trin, n. k. av den store terrasseflaten op for grustaket på Brekka er 48.3 m o. t. og ø. k m o. t. Steilskrentens høgd i grustaket er ca. 20 m m o. t. var det under arbeidet i grustaket funnet skjell i leir. jeg så e par leirklumper, hvori fantes avtrykk av Cyprina islandica, Lin., Macoma calcarea, Chemn. og Mya truncata, Linn.

67 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGI 67 Det skjellførende leir er ganske hardt sammenpresset, og der sees ikke annet enn leirkjernen; skallet er fullstendig opløst. Fra hvilken del av leirlaget skjellene stammet, var ugjørlig å konstatere, da skjæringen var utilgjengelig. o. t. opfatter jeg som 2nen istids m. g. Terrassens ø. k m Ste trin er en liten terrasse, hvis ø. k. ligger 54.7 m o. t. 6te trin n. k m o. t. og ø. k m o. t. ikke påvises marine avleiringer. Dette trin stammer utvilsomt fra 1 ste istid. det skjellførende leirlaget kan derfor henføres til slutningen av 1 ste istid eller måskje rettere sagt begynnelsen av l ste interglacialttd; ti ved såvidt åpen kyst, som det har været da, kan leirlag neppe avsettes på mindre enn m's djup. Morener i øvre del av Ørsta. Den første av de ikke terrasserte morenene er den store morenen på Am. Denne ligger som en sperring tvers over Follestaddalen, Oooo oooooooo oo oooooodoooo o o g Høgere kunde Avsetningstida for Ma.t-jora o,+m.. gru.s 0,5m. Le ea..6'mmekns Skjell i avl"r,rkk,;. - O o o o o o o o o o o rvs ca.. Bm mekti:f o o o o o o o a oo o o 0oo o o oo 00 O o o o o 0 00 a o o o (] () Q Q o fj) () O O O O Moroin.e e.a.. 6m o o _o oo og må vel kunne antas å være Fig. 20. Profil fra grustaket på Brekka. grensa for breen i 2nen istid gjennom Follestaddalen. (Den bekjente olivinsteinsgang ved Høgebru dukker under morenen på Åm. Gangens virkelige bredde kan anslåes til 50 m, mens den tilsynelatende bredde er det dobbelte). Havet har engang nådd op til morenen på Brauteset. Den ligger tvers over dalføret og betegner breens yttergrense under 2nen istid. Vatne-vatnets basseng er utgravet i denne tid. Det synes mulig, at en brearm har nådd vestover Krøvelseidet endel, måskje helt til Volda. Breen har kommet fra Hjørundfjordsfjellene over Bondalseidet og gjennem Bjørdalen. Langs Vatne-vatnet sees en rekke tverrmorener, som betegner stans eller framrykkinger under avsmeltingstida i 2nen istid. Disse morener er serlig framtredende ved Hovdenakken, Krøvelsbakken etc. Under 3dje istid har breen bare nådd litt nord om vatnet inne i botnen i Bjørdalen. Her er to framtredende morenerekker, som nokså sikkert betegner grensa for 3dje istid. Det kan godt være, at breen her nærmest har været en lokalbre i denne betydelige nordvendte botnen.

68 68 H. KALDHOL 27. Vartdal. På Søre Vartdal, i Vartdalsbakken, såes nedenstående profil fig. 21. Lagene har sterk helling mot nord ut fra land. Underste lag er temmelig sikkert eldre enn siste istid. Det øvre lag er en endemorene og kalles Rimen. Profilet fantes i dens nordøstlige ende. Morenen stammer fra en bre, som har kommet ut Risaskaret, hvor der sees et mere enn vanlig framtredende "bretunge "-bekken. Rimen er en eldre side- og endemorene, som markerer breens største utbredelse under 3dje istid. Den raker m op over omgivelsene, så det betegner en betydelig bre. en mindre hengebre utetter Risaskaret. Senere har der været Denne bre har reinskrapet fjelsida og avlagt en ganske betydelig morene foran sig. Liknende hengebreer har det også været flere andre steder opover Å rsetdalen Fig. 21. Profil fra Rimen, Søre Vartdal. og de betegner breframrykking etter den 3dje istid. Disse breframrykkinger sees utelukkende skuggesida på dalens vestside hvilket antyder, at den temperatursenking, de tyder på, ikke har været meget stor. Måskje det også kun betegner et tidsrum med usedvanlig stor nedbør. Den største av disse hengebreer lengere syd i dalen har kommet ned ved Buset, hvor der sees store morenerester. Efter hele dalføret, på begge sider av dalen, er der store sidemorener og endemorener fra 3dje istids avsmeltingstid. Det viser, at her da må ha været en ganske mektig isstrøm. som kun langsomt har trukket sig tilbake. Utelukket er det ikke, at endel av de djupere liggende lag kan være rester av tidligere istiders og interglacialtiders avleiringer. som glidebane for den 3dje istids ytterste bretunge. Disse rester har tjent Elva i Å rsetdalen har eroderet sig et breidt, kraftigt løp midt i dalen. På sydsida av tverrmorenen på Søre Vartdal såes i den flate dalbotnen følgende profil: Djupest morenegrus. Derover cm fin sand i horisontale lag. Øverst matjord. jeg tyder dette profil nærmest som en innsjødannelse i tida før morenesperringen gjennomgravet av elva. Like vest for Søre Vartdal er en interessant fjellformasjon. blev Risaskaret kommer først en smal fjellegg, hvorefter følger en meget Fra

69 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOG! 69 stor kredsformet dal, en "cirkusdal" eller kjel åpen ut mot Vartdalsfjorden. Dette er en meget interessant "daldannelse" som utvilsomt er opstått under den 3dje istid. Grønneveten, Sætre. jeg foretok en måling op fra kaien og opover Grønneveten. Der er der flere trin lågest nede, som mulig kan opfattes som elveterrasser, enda jeg målte et godt stykke fra elva. l ste trin: Ø. k. 2.8 m o. t. Herfra en utpreget steil skrent til 2net trin, hvis ø. k. er 5.0 m o. t. 3dje trin er tapestidas terrasse, n. k. er 9.5 m o. t. og ø. k m o. t. Dette trin er vel markeret og danner en stor terrasseflate. 4de trin er en liten skrånende terrasseflate, hvis n. k. er 15.0 m og ø. k m o. t. Ste trin. Det er den store øverste terrassen, n. k m o. t. Her er det en tydelig strandvoll. Den ø. k. er vanskelig å fastsette; mulig den kan settes til 30,7 m (seng!. m. g.). Den går nemlig umerkelig over i en meget stor elveterrasse en flat gruskjegle fra en istidselv fra Årsetdalen. Gruskjeglens topp, hvor dalen snevrer inn nord for Å rset, er 41.0 m o. t. Derfra stiger den betydelig sterkere innover dalen. Gamle-tunet, Sætre. l ste trin. Fra havet er en temmelig skrå terrasse, hvis ø. k. er 9.35 m o. t. 2net trin. En mindre terrasse n. k m o. t. og ø. k m o. t. Det er tapestidas terrasse, som er utskåret i en stor steilskrent. Da terrasseflaten er opdyrket er det sannsynlig, at der da er skåret noget utav den ovenfor liggende steilskrent, så det anførte mål er noget for stort for tapestidas m.g. 3dje trin, n. k. av en svær terrasseflate; op til den er det en 15 m høg og meget bratt steilskrent (på sunnmørsk ei bratt reine) som for det meste må være utgravet under tapessenkingen. tid må der følgelig ha foregått et betraktelig nedbrytingsarbeid. I denne Ø. k. av 4de trin er utgravet i en endemorene 30.0 m o. t. og er 3dje istids m. g. Trinet er av betydelig utstrekning og danner mesteparten av gården Sætres innmark. Den nevnte endemor ne stammer fra en bre, som har kommet syd fra Årsetdalen. Noget lengere vest på Sætre sees ved en bekk, hvor den gjennomskjærer bakkekammen av 3dje trin, 29 m o. t., at denne bakkekam er en gammal strandvoll med en lagune på sydsida, som senere er blitt utfyllt med myr. Nu er den gjennomskåret av bekken, hvorved profilet er blitt barlagt.

70 70 H. KALDHOL Nøre Vartdal. Jeg målte op terrassene på Nøre Vartdal like ved utmarka på østsida av dalføret. 1 ste trin. Fra havet er en sterkt skrånende terrasse, som overgår i en jamn flate oventil, dens ø. k. er 14.3 m o. r. Det er tapestidas m.g. Rimeligvis tør havets stand ha været litt lågere, da stormbølgene her kan gå nokså høgt. Ovenfor er en tv:errbratt reine, en steilskrent op til 2net trin, hvis n. k. er 28.2 m o. t. og ø. k m o. t. Dette trin danner de utstrakte flater på Nøre Vartdal og må opfattes som stedets m.g. i 3dje istid. Mellem Nørevartdal og Barstadvika er store terrasser over det hele. Særlig er de meget vakre på Masdal og Rot. Lynge i Barstadvik. Lynge ligger på vestsida av Barstadvikelva. l ste trin. Fra stranda er en bratt reine som står i et stort brudd. N. k. av!ste terrasse er nu 6.7 mo. t. Ø. k. er m o. t. 2net trin er tapestidas terrasse, som ved en bratt reine er særdeles framtredende mot terrassen ovenfor. Terrassen er m o. t. med ø. k., tapestidas m. g. 3dje trin n. k. er 19.8 m o. t. og ø. k m o. t. 4d trin er en særdeles tydelig terrasse, hvis ø. k. er utgravet i en bratt reine, m o. t., som temmelig nær er den senglaciale m. g. ( = 3dje istids m. g.). I en skjæring på Vollesida sees i elvebredden at havet nok har gått høgere op en gang; men de marine avleiringer er dekket av yngre morener og ras. ny tid kommet ned en betydelig bre. Romestrand ligger på østsida av elva. Fra Sætredalen har der i forholdsvis Fra fjorden stiger en jamt skrånende terrasse, som ender ved en bratt reine, som er innskåret under den djupeste senking i tapestida. Havet står på med veldig kraft under vestlige og nordvestlige vinder, så der er utført et meget stort utgravingsarbeid i den høgere liggende terrassen. Men da den for en stor del består av leir, har skrenten seget utover den foranliggende lågere terrassen, så det er umulig nøiaktig å fastsette den lågere terrasses ø. k. her uten et større gravingsarbeid. Et utført nivellement over terrassene gav følgende resultat: l ste trin ø. k m o. t., tapes tidas m. g. 2net trin. Fra forrige trin er en stor reine op til n. k., som ligger m og ø. k. av terrassen 37.8 m o. t., 3dje istids m. g.

71 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGJ 71 Terrassen er utgravet i en betydelig morene, hvis lengderetning er omtrent Ø V, altså tvers over dalen. Da der finnes marine avleiringer i elveskjæringen helt syd om Volle, finner jeg det sannsynlig, at disse er fra eldre tid. De stiger til adskillig større høgd og er overleiet av skred eller morene syd mot Erdal. Festøy er gården på neset mellom Hjørundfjorden og Vartdalsfjorden. Det er følgelig ingen øy. De løse jordlag her består mest av en storsteinet morenejord. I virkeligheten utgjør en storsteinet ur en vesentlig del av jordsmonet på den østre del av gården, mens vestre del av eiendommen har mindre stein og mer løsjord. Efter min opfatning skyldes dette isbreen, som har hatt sin grense ved østre halvdel av eiendommen. Jeg har tidligere beskrevet en skjellforekomst herfra 1; denne skjel1forekomst fantes tett vest for den storsteinete uren som begynner omtrent midt på gården. Sikre terrasser finnes ikke i Festøya fra høgere nivå; men mulig tilhører den låge tangen i fast fjell på vestre del av gården en strandlinje. 28. Hjørundfjorden er den trange fjorden som fra Hundeidvik og Festøy går mot syd til Bjørke. Fjorden er kjent for sin villhet, idet den i sin hele lengde er omgitt av stupbratte og høge fjell, hvor bare 2 3 smale dalfører skjærer inn (Standal, Bonndalen og N ordangsdalen). Forøvrig er gårdene klemt botnformige fordjupninger. inn på små avsatser, strandlinjer, terrasser eller i Et karakteristisk trekk for Hjørundfjorden, som jeg få steder har set maken til, er de overordentlig tallrike sylkvasse tinder, som kroner fjellrekka på begge sider av fjorden, fra Norangsdalen og utover næsten til munningen av fjorden. I det indre av fjorden saknes denne tinderekka, fjellene er av den mere breidbyggede massive formen. Hundeidvik er ytterste av Hjørundfjordens østside. Her er store terrasser i flere trin i fri situasjon. nordvest kan bølgene gå inn med adskillig kraft. Under storm fra vest og Mulighet for elveterrasser er utelukket. Materialet i de to lågere terrasser er sand og grus. De høgere er utarbeidet i leir og morene. I sin tid har der kommet ned en ganske stor bre fra Skopshorn og Keipen. Engang l H. Kaldhol: Bidrag til faunaen i Vestlandets kvartæravleiringer. årbok 1908, no. 6. Bergens mus.

72 72 H. KALDHOL må breen ut sjølve Hjørundfjorden ha hatt sin yttergrense her og ved Festøy. l ste trin en skrånende terrasse fra havet og o p til 15.7 m o. t. Her er utgravet en ganske bratt reine. Dette er tapestidas m. g. I den ovenfor liggende steilskrent er et gammalt grustak, hvor der skal være funnet sjøskjell. 2net trin n. k m o. t. hvis ø. k. er 30.9 m o. t. En noget skrånende terrasseflate, 3dje trin n. k O m o. t. og ø. k m o. t, an takes å være m. g. i 3dje istid. Terrassen er utgravet i leir. 4de trin er en stor temmelig flat terrasse med runde fjæresteiner, n. k. ligger 49.6 m o. t. og ø. k m o. t. Trinet er tydelig framtredende og er 2nen istids m.g. Men der fantes rundslitte strandsteiner til adskillig større høgd på et par steder, hvor matjordlaget nylig var borttatt således at det med sikkerhet kunde konstateres et Ste trin, hvis ø. k. iallfall har nådd m o. t. Det er utvilsomt et meget gammalt glacialt trin, da det neppe kan sees på overflatens form; men strandsteinene kunde erkjennes ved et par små brønner, som var opkastet for å skaffe vatn i den tørre sommer (1926). Sæbø i Hjørundfjorden. jeg målte op terrassene på nordsida av Sæbøbukta, på Sæbøneset, hvor der sett fra sjøen synes å være tydelige terrasser. I marka var de ikke så lett å påvise. l ste trin, ø. k m o. t., Iitet framtredende. Antakelig er dette omtrent tapestidas m. g. 2net trin, ved Hjellen, er en framtredende terrasse, hvis n. k. er 51.2 m o. t. Ø. k. er m o. t. Fra havet synes der å være ett høgere trin, men det var vanskelig å fastsette i marka. Eide i Bondalen. Her sees, at det engang har gått en stor bre over Bondalseidet til Bjørdalen i Ørsta. så seint som i 2nen istid. I slutningen av 2nen istid har der dannet sig en større innsjø på Eide. lengere tid hatt avløp til Bjørdalen og Ørsta. Breen har ligget der Denne bres smeltevatn har en På Eide var et betydelig snitt i en grusrygg, som må opfattes som en deltadannelse fra en gammal breelv, se fig. 22. Bregruset i sydøstsida må opfattes som grensa for et moreneframstøt. fjellene øst for dem. Breen har kommet fra Kvandalen og Rognestølsdalen eller

73 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGJ 73 Kvandalen er likesom Bjørdalen, Ørsta, en betydelig botndal, som har været fyllt med is under 3dje istid. Utgravingen av K vandalsvatnets og Bjørdalsvatnets basseng må henføres til 3dje istid. Urke ligger utover mot neset mellom Norangsfjorden og Hjørundfjorden. Elva har rumsteret og gravet så meget her, at det er vanskelig å avgjøre, hvad som er havterrasser eller elveterrasser. jeg målte terrassene på østsida av elva; men det er mulig de er bedre utviklet på vestsida. I den store botnen innenfor en ganske mektig bre, som har massen, som nu finnes på Klokk og Urke. En del av dette materiale skyldes breelvene ganske særlig fra breens avsmeltingstid. På Klokk sees i en skjæring en deltadannelse, hvor de skrånende lag har fall mot øst, altså mot Øye. Dette må tyde på en elveterrasse helst fra en breelv. Materialet er grovt grus. w.v. Klokk har der i sin tid ligget sammenhopet den svære grus- Fig. 22. Profil fra Vestre Eide, Bon dalen. l ste trin. Fra kaien og opover en skrånende terrasseflate til 21.8 m o. t. 2net trin n. k m o. t. Ø. k m o. t. Derfra er en mektig steilskrent op til Klokk. Det synes rimelig, at denne steilskrent for en stor del har været utgravet under en senking av landet. Da avsatsens grense for ø. k. av 2net trin ikke er horisontal, men faller noget mot øst, er det rimelig, at elva også har været medvirkende. 3dje trin ved Klokk n. k m o. t., ø. k m o. t. Det tør være stedets m. g. for 2nen istid. Morenen ved Klokk når m o. t. Vidda[. Der har kommet ned en meget betydelig bre fra sæterdalføret. Man ser ennu den sterkt skrånende sidemorenes rester på begge sider av dalen.!ste trin. Fra sjøen er en sterkt skrånende terrasse til 10.2 m. o.t. 2net trin. Ved husene er n. k. av en terrasse 28.5 m o. t. Ø. k m o. t.

74 74 H. KALDHOL 3dje trin n. k m o. t. ø. k m o. t., 3dje istids m. g. Fra dette trin er en utpreget steilskrent til næste trin. 4de trin, hvis n. k. er 62.7 m o. t. og ø. k m o. t., er en terrasse fra 2nen istid. Terrassene her er i det hele litet markeret og skyldes mulig for en del elvas utgraving sin tilblivelse. Videre opover fortsetter terrassen i en sidemorene. Leira. Fra stranda og opover er en sterkt skrånende terrasseflate. l ste trin har sin ø. k m o. t. Her er en tydelig abrasjonsskrent, som viser at havet har stått der i lengere tid. I en bekk 27.4 m o. t. fantes skjell (Mya truncata, Lin.) i enkle skall. Skjellene finnes i et seigt blåleir. Fra 20.0 m og opover er en mere eller mindre jamt skrånende terrasseflate uten tydelige trin, før 43.1 m o. t. Der er en utpreget terrasseflate, som må opfattes som 2net trin, hvis ø. k. er 51.2 m o. t. Dette angir en tydelig abrasjonsskrent og skyldes sikkert en langvarig senking (4de istids m. g.?). 3dje trin er en mere flat terrasse, hvis ø. k. er 60.3 m o. t. Det er også en tydelig abrasjonsgrense for maksimum av en langvarig senking eller stillstand av landplaten under hevingen. 3dje istids m. g. 4de trin på Sellereite er en liten terrasse, hvis n. k. er 62.7 m og ø. k m o. t. Ste trin er ikke meget tydelig og synes å være dannet ved isranda. jeg antok, at den ø. k. må settes til 78 m o. t. Man har inntrykk av at de øvre terrasser inn gjennom hele fjorden, er avsatt umiddelbart foran en tilbakerykkende isrand, således, at landet har været i en stadig stiging. Bjørke er innerste botnen av Hjørundfjorden. Det meste av gårdene ligger oppe på en høgtliggende, noget uregelmessig terrasse. Fra Bjørke går et dalføre, Sjåstaddalen, over til Austefjorden i Volda. I dette dalføret ligger gården Saure. Saurevatnet har før været opdemmet av en morene, som nu er gjennombrutt av elva. På søndre sida av Bjørke er også en betydelig morene, som følgelig må være eldre enn morenen ved Saurevatnet. Den må i hovedsaken opfattes som en endemorene fra Sjåstaddalen; men der har også kommet en bre ned fra Tyssadalføret. Nordsida av denne morenen er tydelig terrasseret. I en hustomt som var under utgraving såes en horisontal lagdannelse med enkelte lag av leirgrus,

75 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGI 75 så breen må ha nådd ut i havet under terrassedannelsen. Terrassen tvers over elveløpet fra Tyssa ut mot fjorden må opfattes som en endemorene fra Tyssedalen, hvorfor den nevnte morene syd for Bjørke også kan opfattes som en side- eller midtmorene mellom begge dalfører. Der er kun få trin som er utarbeidet. Det må skyldes den innelukkede beliggenhet, som ikke gir anledning til synderlig bølgegang. l ste trin. Fra fjorden er en svakt skrånende terrasse til 8.3 m o. t. Herfra er en mektig steilskrent op til 2net trin, hvis n. k. er 47.4 m. Der er en liten flat terrasse, hvis ø. k. også er 47.4 m. 3dje trin er også en liten flat terrasse, n. k m og ø. k mo. t. Det er på disse og det følgende terrassetrin at Bjørkegårdene ligger. 4de trin er en stor flate, hvor de fleste hus står; n. k. av terrassen 57.9 og ø. k. til 71.4 m o. t., som danner de øverste merker efter havets stand. Der er en nokså klar grense utarbeidet i den før omtalte morene mot Sjåstaddalen. Et kort stykke utenfor Bjørke er en morene, som sperrer en del av fjorden og viser, at isranda har hatt et ganske betydelig framstøt her. jeg finner det tru leg, at dette representerer restene fra et stadium under 2nen istid. Men det kan også være, det må reknes til 3dje istids yttergrense. 29. Vatne-Skodje. Slyngstad (Sløkstad) i Vatne. Fra havet er en jamt skrånennde terrasse til 13.5 m o. t., som er tapestidas m.g. Derfra er en bratt reine utgravet i eldre leirlag under tapessenkingen. 2net trin, n. k. av en stor terrasse so:n delvis iallfall er en omleiret, meget gammal morene; høgda av n. k. er 27.2 m o. t. Ø. k. er 30.8 m o. t., hvilket på det nærmeste er den 3dje istids m.g. 3dje trin er en jamt skrånende terrasse til 52 m o. t. (2nen istids m. g.). 4de trin er en flatere terrasse. 78 m o. t. fantes nedenstående profil, fig. 23, i en utgravet tomt til et sommerfjøs, nær Slyngstadvatnet (på fylkeskartet merket 219 f. ). Lagene har svakt fall mot nordøst. Avleiringen stammer sikkert fra avsmeltingstida under l ste istid. Ste trin er en liten steilskrent i 92 m o. t. og antyder den djupeste senking under l ste istid, efterat isranda har trukket sig

76 76 H. KALDHOL så meget tilbake, at landet er blitt isfritt. Der er tydelige merker efter en mektig isbre, som engang i tida har hatt sitt leie over skaret. Eidsvik. Her er store terrasser i flere trin. l ste trin er en jamt skrånende terrasseflate, hvis ø. k. er 14.8 m o. t. Dette er tapestidas m. g. Da stormbølgene har betraktelig større kraft her enn på Slyngstad, er det rimelig, at denne grensa ligger ca. l m over vanlig havstand. Derfra er en utpreget steilskrent til 2net trin, hvis n. k. er 18.7 m o. t. og ø. k m o. t. og som er en liten, men vel markeret terrasse. 3dje trin, n. k m o. t. og ø. k m o. t. Det er den 3dje istids m. g. og et særdeles framtredende terrassetrin på hele strekningen fra Slyngstad til Eidsvik.. Derover er en utpreget steilskrent på :: -.: :_ -_-_:_..:-t,om. m.ekrill' ca. 4 m til leir lirr sa.ndigr q<j-m. 4de trin, en breid, jamt skrånende terrasseflate, der stiger til 53.4 m o. t., leir' o,2m. som er 2nen istids m. g. Ste trin er også en jamt skrånende Fig. 23. Profil fra sommerfjøset terrasseflate, hvis ø. k. på det nærmeste er ved 88.1 m o. t. Det er på Slyngstad. mulig havet kan ha gått litt høgere; men det lot sig ikke med sikkerhet påvise. Størst sannsynlighet tør det være for, at breen har ligget lengere her inne, så landhevingen kan være begynt før fjorden blev isfri. Vatnefjorden. jeg målte terrassene flere steder der. Helle. Fra havet er en skrånende terrasse til 14.2 m o. t., som på det nærmeste er ø. k. av tapestidas terrasse. 2net trin er også en skrånende terrasse med ø. k m o. t. 3dje trin har n. k og ø. k m o. t. Det er den 3dje istids m. g. 4de trin er en lang skrånende terrasse på fjellunderlag, egentlig er det en utpreget strandlinje i fast fjell. Den kan forfølges langs hele Vatnefjorden. Dens ø. k. er 58.4 m o. t. Strandlinja skriver sig fra maksimum av senking under 2nen istid. Vatne. Der er en stor morene på vestsida av Vatnevatnet. jeg antar at den skriver sig fra 2nen istids maksimum fra en isbre over Krogseteren. jeg målte op terrassen nær kyrkja. o-e.o oooooooooo:jooo o o o ;;-o a -o--00'0"0 grvs m.ea enkefh. o o o o o o o leir lag imellom. Botnen i t-omt-en. gyvs 0,1rn.

77 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 77 l ste trin, en liten terrasse, hvis ø. k. er 6.3 m o. t. Tapestidas m. g. lot sig ikke bestemme her. 2net trin n. k m o. t. og ø. k m o. t. 3dje terrasses trin er meget tydelig, n. k. er 32.6 m o. t. og ø. k m o. t., 3die istids m. g. Derfra er en bratt steilskrent til 4de trin, n. k m o. t. og ø. k m o. t. Det er et særdeles vel markeret terrassetrin med en steilskrent mot det efterfølgende Ste trin, hvis n. k. er 55.2 m o. t. og ø. k m o. t. 2nen istids m.g. Høgere terrasser kunde ikke påvises her. Denne terrasse korresponderer således med den før nevnte strandlinje langs Vatnefjorden. Da breen under 2nen istids maksimum nådde til vestenden av Vatnevatnet, må fjorden utenfor ha været islagt den største del av året. Skodje. Der er en mengde løsmateriale og flere meget vakre terrassetrin. l ste trin er en svakt skrånende Fig. 24. Terrassen i 70.6 m terrasse til 6.8 m o. t. med ø. k. Derfra på Skodje. 2net trin, tapes tidas terrasse, hvis ø. k. er 19.0 m o. t. Men terrasseskrenten var kun svakt utviklet, så målingen av den grunn er mindre sikker. 3dje trin n. k m o. t. og ø. k m o. t. er et særdeles framtredende terrassetrin, som faller sammen med 4de trin på Tøsse. Det er 3dje istids m. g. 4de trin ø. k m o. t. Ste trin n. k m og ø. k m o. t. 6te trin, stor grusterrasse av grovt grus n. k m o. t. og ø. k m o. t. 2nen istids m. g. I n. k. av terrassen var der et grustak, så man fikk et tydelig innblikk i terrassens lagbygning, se fig. 24. De undre lag har et temmelig sterkt fall mot syd, mens de øvre lag har horisontal lagstilling. Det kan kun forklares på den måten, at de undre lag er avsetninger fra en breelv, som har strømmet fra nord mot syd. Det kan da kun være tale om en bre, som har kommet fra Svarteløken, Mevatn, til Ensetvatnets basseng og elva har kommet fra Ensetvatnets sydøstligste bukt over Reiteriset. Den horisontale lagstilling i overflaten skriver sig fra landets heving. De underliggende lag blir da i overflaten abraderet og omleiret.

78 78 H. KALDHOL Det kan nok tenkes, at de underliggende skrå lag i grustaket stammer fra slutten av l ste istid og er blitt abraderet under senkingen i 2nen istid; men der er ingen avgjørende beviser for en sådan antakelse. Over denne terrassen stiger en stor gruskjegle, avsatt foran en bre eller i en breport. Toppen av gruskjeglen kalles Reiteriset og ligger m o. t. Såvidt jeg kan se, har havet ikke nådd dit op efter at landet blev isfritt. Det er sannsynlig at breranda under 2nen istid nådde hit ut; ti breen over Svarteløken hadde et breidt dalføre, som helt fra Ørskogfjellet viser at der må ha gått en mektig bre. Det stemmer også best med forholdene ved skjellforekomsten ved Skodjevika som seinere skal omtales. 30. Storefjorden, Ørskog-Hellesylt. Indre Tøsse i Ørskog. Fra havet er en skrånende flate til 10.0 m o. t. som er ø. k. Derfra en liten steilskrent til 2net trin, hvis n. k. er 12.1 m og ø. k m o. t. Dette er tapestidas terrasse. 3dje trin er en lang skrånende terrasseflate, hvis n. k. er 21.0 m og ø. k m o. t. Herfra er en brattere steilskrent op til 4de trin, hvis n. k. er 44.4 m og ø. k. er 48.1 m o. t. Der er en utpreget strandlinje i fast fjell, markeret med en mektig steilskrent i ur og fjell bakenfor. Denne strandlinje må være fra samme tidsrum som den bekjente fjellsprenging på Amdam, som ligger i en noget liknende høgd. Såvidt jeg nu kan se, må strandlinjedannelsen her falle sammen med strandlinjedannelsen i Vartdalsfjorden på Hareidlandets sydside og skulde da tilhøre 3dje istid. Søholt Li. Der er en gammal morene, hvori terrassene er utgravet 1 l ste trin: Fra havet en jamt skrånende terrasse til 19.0 m o. t., hvor den ender i en bratt steilskrent utgravet under maksimum av senking i tapestid (t. m. g.). 2net trin, n. k m o. t. og ø. k m o. t. Terrassen er ganske liten. I Terrassemålingene videre inn gjen om Storfjorden er omtalt tidligere: H. Kald hol: Bidrag til Møre fylkes kvartærgeologi, Ill, pag , forsåvidt angår stedene på østsida av fjorden og i Sunnylven. Terrassemålingene på Stranda finnes i: H. Kaldhol: Bidrag til Romsdals amts kvartærgeologi, I, pag. 22.

79 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 79 3dje trin, n. k. er 50.8 m o. t. og ø. k m o. t. Det er en framtredende terrasse, som er utgravet under en betydelig senking av landet i eldre leirlag. jeg må nu opfatte det som den 3dje istids m.g. (Seng!. m. g.). 4de trin, n. k m og ø. k. 81 m o. t. er den m.g. for 2nen istid. Prestegården på Ørskog og op til Tuen. l ste trin, n. k. 3.6 m o. t. og ø. k. 8.3 m o. t. 2net trin, n. k m og ø. k m o. t. Dette er tapestidas m. g. Den er en tydelig abrasjonsterrasse. 3dje trin, n. k m og ø. k m o. t. Herfra en skrånende terrasseflate, som tydeligvis er avsatt tett op under havflaten, det sees på et grustak i 54.7 m o. h. for overflatens vedkommende. Øverst grovt grus, djupere fin sand. Det er den 3dje istids m.g. (Seng!. m. g.). 4de trin, n. k m o. t., ø. k m o. t. Ste trin, 69.4 m, vegen til Giskemo. 6te trin, øverste terrassetrin ved Tuen ø. k m o. t. er den djupeste senking under eller like efter den 2nen istids maksimum. Da grensa for havets stand er så lite markeret både her og på Li, får man inntrykk av, at landplatens stiging har været ganske hurtig. Det synes derfor rimelig, at breen har ligget noget ut om Ørskog under største nedising i denne istid. Amdam. Der er der store jettegryter i et lite elveleie. De kan umulig skyldes den nuværende lille elv; men stammer fra et tidligere tidsrum, fra avsmeltingen under 2nen istid, da breelva en god stund hadde sitt avløp øst for Tuen - til Amdam. Det framgikk tydelig av grusets beskaffenhet fra en stor avløpskanal, at gruset må stamme fra et gammalt elveløp. På Amdam finnes i den steile kyst en ganske interessant sprekkedannelse, som er nærmere omtalt i M. f. kv. Ill. Man kan her gå på kryss og tvers djupt inn gjennom fjellet, under de husstore fjellstykkene, som er sprengt fra hverandre og kilet fast igjen av mindre stykker, som tildels er blokker av fremmede bergarter. Det er ikke tvil om at årsaken til dette interessante fenomen er frostsprenging på en tid, da isranda har ligget så langt ute, at fjorden har været tilfrosset en større del av året. Denne lokalitet gir den beste forklaring på strandlinjedannelsen, som kan tenkes; ti hvor hard bergarten enn har været (gabbro), så er den sprengt i stykker med større lethet, enn om det sterkeste sprengstoff hadde været brukt.

80 80 H. KALDHOL Sprengingen her kan også direkte settes i forbindelse med en fuiit utviklet strandlinje, ti fra Ørskog til Solnør er der som før omtalt en utmerket strandlinje i 50 m's høgd, og tidspunktet for dennes dannelse faiier utvilsomt sammen med sprekkedannelsen på Amdam. Havets stand i denne tid har været omtrent m høgere enn nu, og ovennevnte sprekkedannelse går omtrent op til denne høgda. Den sandavleiringen, som finnes inne i gangene, er derfor avleiret i havet, såsnart klimaet blev noget mildere. Som før anført kan strandlinja utenfor Ørskog og sprekkedannelsen på Amdam med stor sannsynlighet henlegges til 3dje istids maksimum. Under 2nen istids maksimum var landet sunket til 80 m lågere enn nu, og da vilde strandlinja ligge på 30 m's djup, hvor det neppe var rimelig der kunde skje nogen større frostsprenging. Under 3dje istids maksimum har isbreen høgst sannsynlig nådd havet på Ramstad, rett overfor Amdam, og strandlinja korresponderer med 3dje istids strandlinje på Storfjordens nordside og Vartdalsfjordens nordside. Stordalen ligger på østsida av Storfjorden ved en åpen bukt. jeg målte op terrassene til Øvrebust. l ste trin på Vinje er en svakt skrånende terrasse, n. k m og ø. k m o. t. 2net trin, n. k m o. t. og ø. k m o. t. 3dje trin. En bratt steilskrent fra forrige trin op til n. k m o. t. og ø. k m. Dette er tapestidas terrassetrin; men det synes rimelig, at tapestidas m. g. ligger noget lågere enn ø. k., som er utgravet i eldre lag. Så åpen bukta ligger, kan der være adskiijig bølgegang under nordveststormen, så stranda nu først er grasgrodd omtrent 2.0 m o. t. 4de trin, n. k m o. t. og ø. k m o. t. I m's høgd fant jeg et eksemplar av Mya truncata Lin. Her skal tidligere være funnet en mengde skjell. Ste trin, n. k m o. t. og ø. k m o. t. Det var øverste trin på Øvrebust og betegner strandlinjas beliggenhet under 3dje istid (den senglaciale m. g.). Lengere oppe i dalen på Vad skal finnes høgere terrasser. Hvis disse er av marin oprinnelse, tilhører de 2nen istid. Sløgstad, Stranda. Straks nord for dampskipskaien på Sløgstad er der et framspringende lite nes, hvor der mange terrasser

81 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOG! 81 utgravet i grus. På den sida, som ligger mot elva, må terrassedannelsen tilskrives dennes erosjon; men på nord- og nordostsida er situasjonen fri, og her må terrassedannelsen skyldes havets påvirkning under ulike stilling av landplaten.!ste trin, n. k. 4.2 m, ø. k. 6.8 m, liten terrasse. 2net trin er en stor terrasseflate, som korresponderer med en tilsvarende på Ous. N. k m o. t. og ø. k m o. t. Det er temmelig sikkert tapestidas terrasse; men tapestidas m. g. er vel noget høgere. 3dje trin ved gården Støbakken, n. k m og ø. k m o. t. 4de trin er en lang, flat, vel markeret terrasse i fri situasjon. N. k. ligger 69.7 m og ø. k m o. t. Det er sannsynlig, at dette er den m. g. under 3dje istid. 6te trin er en stor flate med sports- og utstillingsplass, n. k m o. t. Utstillingsplassen er 94.3 m og ø. k. ved Solbakken 98.8 m o. t. Dette trin stammer fra 2nen istid; men det er neppe den høgeste terrasse fra denne tid. Skarbø. Stranda. Her er en terrasse med grovt strandgrus 94.3 m o. t. Men det synes mulig, at havet har gått en god del høgere engang. Valldalen.!ste trin, fra sjøen en stor skrånende terrasseflate, hvis ø. k. er 12.4 m o. t. 2net trin er en liten terrasse, hvis ø. k. er 18.0 m o. t. Derfra til 3dje trin er en bratt steilskrent. I skjæringen ut mot den nye vegen står denne steilskrent i åpent brudd, hvor det sees, at der under dannelsen av 3dje trins djupere lag må ha foregått en betydelig senking av landet. Ti 20 m o. t. er der et sandig leir over grove gruslag. Gruslagene må være avsatt på meget grunt vatn, mens det vanlige leir ikke kan være avsatt på mindre enn m's djup. 3dje trin, n. k. er en meget høg og bratt steilskrem. I vestranda av Syltemoen er n. k. av terrassen 40.5 m o. t. og ø. k m o. t. Terrassen heller altså innover mot sætet. jeg har engang trodd, at dette terrassetrin kan være tapestidas terrasse tross høgda er noget stor; men er nu tilbøielig til å tro det er et eldre trin. I hvert fall er det dannet under en senking av landet. 4de trin, toppen av Syltemoen er en veldig steilskrent uten minste avsats til n. k m o. t. og ø. k m o. t. ganske nær inn Norsk geol. tidsskr. XI. 6

82 82 H. KALDHOL mot fjellet. Mere midt i dalen ved den gamle landevegen er n. k og ø. k m o. t. Terrassen må altså opfattes som en gammal gruskjegle avsatt ved en elvemunning nær havets overflate. Det er den m.g. ved 3dje istid. Fra 2nen istid finnes et trin, som når 120 m o. t. på Furuhjellen. Norddalen. Der er store terrasser, som blev målt på østsida av dalen. l ste trin, svakt skrånende terrasse, hvis ø. k. er 7.8 m o. t. 2net trin, ø. k m o. t. 3dje trin, ø. k m o. t. 4de trin, ø. k m o. t. "Fagervoll". Ste trin, Dale, ø. k m o. t. Jeg har tidligere trodd, at det muligvis er tapestidas m.g., men er nu av den opfatning, at det helst må være et eldre trin. I hvert fall synes det å betegne øvre grense av en betydelig senking av land platen; ti der fører en meget stor steilskrent op til næste trin. 6te trin, en svær terrasseflates topp, ø. k. av terrassen er 98.6 m o. t. Gården Dale ligger for det meste oppe på denne terrassen, hvis ø. k. temmelig sikkert betegner den senglaciale m.g. =3dje istids m.g. Denne terrassen er tydeligvis en svær morenerygg, som senere er blitt utplaneret av havet. Øst for terrassen finnes i utmarka i en høgd av m et sandblandet leir med horisontal lagstilling. Det skriver sig følgelig fra eldre tid 2nen istid. 7de trin, ø. k. av en terrasse ved sommerfjøsene er m o. t. 8de trin, ø. k. av høgeste terrassen ved Dale er m o. t. Ved Hjelle synes terrassen å nå 140 m o. t. Det blir i tilfelle 2nen istids m. g. her. Sunnylven. Jeg har nivelleret terrassene fra Hellesylt til Stadheim. l ste trin er en svakt skrånende terrasse, hvis ø. k. er ved 28.0 m o. t. 2net trin er en erosjonsterrasse og kan godt tenkes å være frambragt av elva, n. k m o. t. og ø. k m o. t. 3dje trin, ved husene på Stadheim n. k m o. t. og ø. k m o. t. 4de trin er en liten terrasse hvis ø. k. er 99.4 m o. t. Det er den 3dje istids m. g m o. t. i Stadheimskleiva var det fin sand, derover grus og småstein i en mektighet på 2 m. Derover 6 m av hardtpakket morenegrus, hvis øvre m var noget rullet ved en strandbredd.

83 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGI 83 Høgere op var veksellaget sand, hvis øvre lag var noget grove med enkelte små gruslag i. Aller øverste lag blev dog finere opover, så det i en hustomt på Stadheim opgaves å være leir øverst. jeg er ikke i tvil om, at det breframstøtet, som på det nærmeste har hatt sin yttergrense her, er det som svarer til maksimum av 3dje istid. Dens m.g. må være temmelig nær 100 m o. t. Terrassedannelsen. Der har gjennom tidene været hevdet ulike opfatninger, om hvorledes terrassenes avsatser er opstått. Teorien om, at landhevingen har forløpet rykkvis således, at terrassenes bratte skrenter (det jeg har kalt steilskrenter) er utgravet under en stillstand av landplaten, mens terrasseflaten er dannet under jamn stiging, er kanskje den som har været mest rådende. Den øverste terrassen måtte dog være utgravet under en senking av landplaten. Likeledes er tapestidas øvre grense (t. m. g.) utgravet under senking efter de fleste kvartærgeologers mening. Som følge av de tallrike terrassemålinger, undersøkelser av terrassenes bygning, og ikke minst undersøkelsen av de nokså tallrike levninger av fortidens menneskers våpen og redskap, innleiret i forskjellige terrasser, har jeg også måttet beskjeftige mig en del med studiet av, hvorledes terrassene er opstått, d. v. s. under hvilke forhold terrassenes avsatser er dannet i fri situasjon. Er de dannet under en mer eller mindre jam n stiging? Under en rykkvis stiging av landet? eller betegner de enkelte terrasseavsatser muligvis en senking av landet? I det følgende skal jeg i korthet opsummere min opfatning av disse spørsmål: De høgest liggende terrasser i kystegnene i Møre stammer fra den l ste istids maksimums-utbredelse. Hvor landet i denne tid har været isfritt i lengere tid, er havets stand markeret ved en tydelig bratt reine en steilskrent. Da landet tidligere i lang tid lå meget høgere, så er denne steilskrent utgravet under en veldig senking av landet. Under den påfølgende avsmelting av isen fulgte en stor landheving, hvor der kun er ett trin, som markeres av en mindre steilskrent. Om dette trin skal opfattes som dannet under en oscillasjon av landplaten, er ennu uavgjort.

84 84 H. KALDHOL Det næste store terrassetrin ovenfra (3dje tr. ovenfra) finnes fra kysten og langt inn gjennom fjordene. Det er likeledes dannet under en langvarig senking av landet, efter en ny framrykking av isbreene. Før denne breframrykking lå landet i nuværende høgd (se M. f. kv. I I I s. 9 12). Under denne senking er de eldre terrasser i kyststrekningen blitt fullstendig ødelagt ved havets abrasjon, hvor de ikke har ligget særlig godt beskyttet. Dette terrassetrin er tidligere antatt for den senglaciale m. g., mens det efter min opfatning stammer fra 2nen istids maksimumsutbredelse, og er dens m. g. Det 4de terrassetrin ovenfra i kystegnene ligger i m 's høgd på hele Sunnmøre og i Nordfjord. På Gjermundnes i Romsdalen ligger det i m's høgd. Da der i strandvollen til denne terrasse og lågere finnes strandrullet flintredskap av gamle paleolitiske typer både på Sunnmøre og i Romsdalen, kan vi vel med stor sikkerhet si, at dette trin også er dannet under en landsenking av betydelig omfang. Denne senking må jeg henføre til maksimum av nedisingen under 3dje istid. Der finnes videre 2 yngre terrassetrin, som betegner den øvre grense for serskilte senkinger. Det øverste av disse trin er fra en senking, som måskje har hatt noget mindre varighet. Dens terrasser er som regel svakt utviklet, så de er vanskelig å påvise i kystegnene. Årsaken antas å være, at de enten er blitt ødelagt under tapessenkingen eller de på det nærmeste faller sammen med 3dje istids m. g. På Gjermundnes i Romsdalen ligger den 10 m lågere enn terrassen fra 3dje istids senking. Her har senkingens størrelse kunnet bestemmes til mindst 12 m. Tapestidas terrasse er likeledes opstått ved en betydelig senking efter en forutgående heving av landet til større høgd enn nu. Det framgår av en rekke profiler fra tapesavleiringene både på Sunnmøre og i Romsdalen. Vi ser av denne gjennemgåelse, at terrassens bratte skrenter er framkommet som følge av havbølgenes abrasjon under bestemte senkingsperioder av landplaten, når terrassene er beliggende i fri situasjon. Noget helt annet er de terrasser, som finnes i innelukkede dalfører og skyldes elvenes eroderende virkninger. I kyststrøket vil man og se, at på de mer utsatte steder har abrasjonen været så sterk, at de eldre terrasser er blitt helt raseret, så de bare gjenfinnes på innsida av øyane, hvor de har ligget bedre beskyttet. Men l ste istids terrasser vil på de allerfleste steder være

85 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 85 helt bortført i de lågere strøk, og gjenfinnes bare, hvor de har ligget på en fot av fast fjell, som har motstått abrasjonens virkninger. I ytre strøk er det bare terrassene på Kvalsvik og Godøyas sydside, som danner et undtak fra denne regel. På sistnevnte sted må det antas å være den indre morenekjerne i terrassen, som er så hardt sammenpresset, at den blir nesten som stein, der har bevirket at løsavleiringene her har greiet å motstå havets arbeid, bedre enn det ellers pleier være tilfellet. Strandlinjenes dannelse. Engang opfattedes strandlinjer i fast fjell som et resultat av bølgenes slit (abrasjon) under langvarig stillstand av landplaten. Og denne dannelsesmåte vil visstnok delvis måtte godtas som forklaring for de strandlinjer som finnes på den åpne kyst, hvor havbølgene får virke med full kraft. Spesielt har man antatt dette må gjelde, det vi kaller strandflaten. Dens dann lse er fra den første beskrivelse av de fleste blitt opfattet som et resultat av havbølgenes abrasjon. Annerledes er det med de strandlinjer, som finnes i de indre fjorder, de blev i sin tid av KNUTSEN og EBERLI N 1 opfattet som et resultat av "isfotens" virksomhet, idet frosten sprenger fjellet, og transporterer det løssprengte bort under isløsningen. Andre har påpekt fjellsprengingen foran breene og antatt, at disse oftest ujamne og skrånende flater, som strandlinjene utgjør, skulde ha sin oprinnelse fra isbreene, når de såvidt trekker sig tilbake fra strandbredden. THOROLF VoGT2 beskriver recente strandlinjer i Alta, og kommer til resultat, at de må være dannet av en slags isfot i flodmålet. Denne isfot kan ikke være egentlig ha vis; men nærmest en is fot, dannet av snø, som er gjennemtrukket av vatn rimeligvis havvatn. Han finner, at anta! frostdøgn og middeltemperatur er ens i Alta og I vigtut, Grønland. Vogt tillegger havets borttransportering av materialet en hovedrolle og abrasjonen liten betydning som faktor for strandlinjedannelsen. t H. KNUTSEN og P. EBERLIN: Om de geologiske forhold i dansk Øst-Grønland i Meddelelser om Grønland nr , p THOROLF VOGT: Om recente og gamle strandlinjer i fast fjell. Norsk geo!. tidsskr. 4, , p

86 86 H. KALDHOL Efter min mening henger strandlinjenes dannelse inne i fjordene på det nøieste sammen med de tidligere istiders breområde. Allerede i "Nordfjords kvartæravleiringer" antydet jeg, pag , at dersom Knutsens teori om strandlinjenes dannelse av isfoten holdt stikk, måtte man herved ha et middel til å bestemme breens utbredelse under tidligere istider, og jeg fant, at strandlinjens optreden i indre Nord fjord falt sammen med den utbredelse, isbreen hadde hatt der ifølge mon nenes optreden etc. Under de senere års arbeid med kvartærgeologien, har jeg også søkt å følge med strandlinjenes optreden, uten at jeg har tillagt dem den betydning, som jeg antok i ovennevnte arbeid. Først i de siste par år er jeg blitt helt sikker på, at frostsprenginger i strandkanten avgjort må være det enerådende for strandlinjenes dannelse i de indre fjorder. Ti det har vist sig overalt, at ganske nær foran en gammal brerand, der optreder en strandlinje i fast fjell, nettop i eller litt under det nivå, som havet hadde under israndas beliggenhet tett innenfor. Under isens maksimums utbredelse på Sunnmøre nådde således breranda ut til Støylen på Sandsøy og nettop utenfor her, i 87 m's høgd, fra Støyle til Skar, har vi en utpreget strandlinje i fast fjell. Høgda svarer ganske til det, som andre steder på Sunnmøre er bestemt som den djupeste senking under l ste istid. Ved Vatne kyr kje er grensa for 2nen istid i ytre strøk på Nordre Sunnmøre, og utover Vatnefjorden finnes en utpreget strandlinje i fast fjell, som i høgd svarer til 2nen istids m. g. Fra Ørskog og ut gjennom Storfjorden til Vegsundet og videre gjennom Vartdalsfjorden fra Hjøringneset til Alme er der på fjordens nordside en utpreget strandlinje. Høgda av den svarer nøie til 3dje istids m. g. Da 3dje istids breer over hele Vartdalsstranda har nådd havet, likeledes i botnen av Hjørundfjorden, botnen av Sykkylvsfjorden og sannsynligvis også ved Ramstadbukta rett ovenfor Ørskog, er det overveiende sannsynlig, at ovennevnte fjordstrekning har været islagt i hele sin lengde den vesentligste del av året. At det er frosten, som har sprengt ut strandlinja, finner jeg ganske avgjort må framgå av det interessante sprengingsarbeid på Amdam, hvor fjellet ut mot Storfjorden er helt sundsprengt i veldige blokker, som enda ligger på plass. Og sprengingen er så fullstendig, at man kan vandre på kryss og tvers inne i fjellet. Tilstedeværelsen av fremmede blokker inne i sprekkene viser at havet har stått høgt op. På dette

87 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 87 sted finnes således en strandlinje under dannelse, hvor de løssprengte blokker ikke er blitt bortført. I Voldafjorden er der utmerkede strandlinjer fra ytterste munning og inn til Høidal i Austefjorden, på fjordens østside. På enkelte steder finnes strandlinja også på vestsida av fjorden. Inne i Austefjorden kan i allfall bølgebevegelsen ikke ha hatt nogen betydning for strandlinjedannelsen. Ved sydenden av Bjørkedalsvatnet er der ved gården Løset en framtredende strandlinje, som heller ikke kan være opstått ved havets abrasjon. Disse strandlinjer skriver sig i allfall i de ytre strøk av Voldafjorden fra maksimum av 2nen istid. Men og i indre del av fjorden må den tilhøre 2nen istid og være opstått under den begynnende avsmelting, før landet hadde hevet sig synderlig. Denne strandlinja går i allfall til Bjørneset på sydsida av fjorden. Strandlinjenes optreden på et punkt inne i fjordene kan således neppe forklares på annen måte enn, at isranda har ligget rolig i nærheten. i lang tid. Om denne stillstand da skal opfattes som en egen istid eller bare kan ha været et lengere stans under tilbakerykkingen av isranda, må avgjøres ut fra forholdene på stedet. Hvor der blir et bratt fall i strandlinjene eller terrassene inn gjennom fjorden, er det sannsynlig, at her må terrassedannelsen innerst være hindret eller ødelagt av isranda under en ny istid. En egen strandlinje av en langt mektigere utforming og større alder enn de vanlige små strandlinjer er den, som har fått navnet Strandftaten. Derved forståes den breide brem, som ved kysten på flere steder er utmeislet i det faste fjell og for første gang mere utførlig er beskrevet av HANS REUSCH 1 Senere er den omtalt mange ganger i literaturen. En inngående beskrivelse av strandflaten er gitt av FRI DTJOF NANSEN 2. Her finnes framstillet de opfatninger, som til forskjellige tider har gjort sig gjeldende om strandflatens dannelse og de nivåforandringer, som har funnet sted under og efter istida. Vi får her den 1 HANS REUSCH: Strandfladen, et nyt træk i Norges geografi. Norges geol. unders. nr. 14. Årbok f , p FRIDTJOF NANSEN: The Strandflat and Isostasy. Vitenskapsselskapets skrifter I. Mat. naturv. klasse 1921, 2, nr. Il.

88 88 H. KALDHOL første samlede beskrivelse av strand flaten langs hele Norges kyst. Han antar, at frostsprenging er den viktigste årsak til dannelsen. Fra Sunnmøre har Nansen et par billeder fra sydsida av Godøy og Valderøy, hvis terrasser blir reknet til strandflaten. Fra Sula finnes likeledes et billede av strandflaten der. jeg for min del opfatter terrassene på sydsida av Valderøy og Godøy som yngre enn strandflaten. Allerede under mine arbeider i Frænen Hustad i Romsdalen blev jeg opmerksom på, at der ovenpå strandflatens fjell lå leirlag, som atter var overleiret av morenegrus, der efter avsetningen er blitt omleiret i havet. På dette sted har der således foregått mange forandringer efter strandflatens dannelse, og da profilet lå i 40 m's høgd t, tilhører disse nivåforandringer en langt tilbakeliggende tid. Med hensyn til alderen av den istida, som har avlagt ovennevnte morenegrus, må jeg efter undersøkelsene på Sunnmøre tillegge det en større elde, enn jeg først trodde. jeg må nu parallelisere den med israndas beliggenhet i skjergarden på Sunnmøre, Strandflaten på Hustad er ganske sikkert eldre enn maksimumsutbredelsen av isranda i l ste istid, idet fjellet utenfor randmorenene viser sig å være i høg grad forvitret, har et fullstendig råttent preg, mens det innenfor morenen er ganske uforvitret. Når vi skal undersøke, hvorledes dette stemmer med forholdene på Sunnmøre, viser det sig, at strandflaten her ikke på naget sted er av betydelig utstrekning. På nordsida av Valderøy er dog en strandlinje, som jeg med sikkerhet må rekne til strandflaten. Den er utvilsomt dannet før maksimumsutbredelsen av isen under l ste istid. Denne strandlinjes øvre grense finnes nær den kjente havdannede hule Skjonghelleren å være 17.0 m o. t. Om det er den høgda, som strandflaten oprinnelig har hatt, eller om den er endelig utmeislet under de senere neddukkinger i havet, er ikke lett å avgjøre med full sikkerhet. jeg er mest tilbøielig til å anta, at der ikke har foregått store forandringer siden strandflatens tid. den annen side er dette nivå (16 17 m) også strandlinja for den 3dje istid (senglaciale tid) fra Fjørtofta i nord til Sunnfjord i syd. At strandlinja ikke er blitt meget forandret efter strandflatens tid framgår av forholdene i og omkring Skjonghelleren. Her finnes På 1 H. KALD HOL: Bidrag til Møre fylkes kvartærgeologi Il, pag. 6. Norske vitensk selsk. 1922, nr. 2.

89

90 90 H. KALDHOL strandflatens utforming skal villig innrømmes. Ti derpå finnes adskillige beviser. Men det tør dog ikke nektes, at havets arbeid også kan ha været av betydning, når det har virket tilstrekkelig lenge og uhindret. Der kunde være grunn til å spekulere på, hvorfor strandflaten er av så meget mindre omfang på Sunnmøre enn i Romsdalen og på Nordmøre etc. jeg vil da gjøre opmerksom på, at hvor isranda under største del av l ste istid har nådd helt til havet, der er ikke strandflate i det he le. Således er en liten strandflate på Fjørtofta, men ikke på Flemsøya, Haramsøya eller Lepsøya. Og her har isranda bevislig ligget ut til yttersida av øyane. Det samme er tilfellet på Godøy og Hareidlandets nordside. Hvorvidt de utstikkende nes, Osnes og Saunes på Hareidlandets vestside tilhører strandflaten er måskje også tvilsomt. Det samme gjelder de låge flatene på øyane lenger syd. Først på vestsida av Vågsøy og Sandsøy er der endel låge flater, som med større sikkerhet kan henføres til strandflaten. Når der ikke finnes strandflate på nordsida av Hareidlandet, skyldes det efter min opfatning tilstedeværelsen av den mektige bre ut Storfjorden og Breisundet, som har nådd langt ut om øygarden og utgravet Breisunddjupet. Breens side- og endemorene på Godøy, under avsmeltingsperioden efter l ste istid er blitt omdannet til den store terrasse, som vi nu finner på Godøyas sydside. Strandflaten er på Sunnmøre en lågtliggende strandlinje av imponerende størrelse. Fjellfoten der denne strandlinja ender, viser lodrette styrtninger på 50 til over 100 m, som sammen med strandlinjas breidd andre steder på op til 5 6 km, gir en antydning av det veldige nedbrytningsarbeid, der er utført. På enkelte steder, der isranda ikke eller bare såvidt har nådd kysten under maksimum av l ste istid, kan det hende, strandflatens høgd nærmer sig strandlinjas beliggenhet under l ste is tids maksimum, således som i omegnen av Kristiansund, på Frei m. fl. steder. Strandflatedannelsen synes der å ha fortsatt uavbrutt under hele l ste istid, så strandflatens avslutning har falt under isens maksimumsutbredelse i l ste istid. Men det er slett ikke det vanlige. I Romsdalen og på Sunnmøre ligger strandflaten langt under strandlinja fra l ste istids maksimum, t. eks. på Hustad, hvor høgda av strandflaten på Sletta ved Horberget er 40.0 m, mens der i den meget steile styrtning ovenfor finnes en havdannet hole,

91 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGI 91 Duehellerhola, med botn 64.2 m o. t., og i dagåpningen er der bølgeslagsmerker til over 75.0 m. Forholdene er således fullstendig tilsvarende på Skjong. Flaten inntil den steile styrtning må være utmeislet før holedannelsen begynner både på Skjong og Hu stad; ti denne store abrasjonen må ha foregått på relativt grunt vatn, enten vi tilskriver den bølgeslagets virkning alene, eller vi antar det er frostsprengingen, som har været den viktigste årsak. På Skjong er abrasjonsflaten ca m breid; men på Hustad 2 3 km og fra Bud og inn til Breiskaret ca. 5 6 km. I begge tilfeller ligger de havdannede holer oppe i den næsten lodrette styrtning, som avslutter strandflatens indre rand. Det er altså dermed gitt, at strandflaten er utmeislet før dannelsen av hola. At holedannelsen er ferdig, før den største senking under maksimum av l ste istid på Sunnmøre er for Skjonghellerens vedkommende også ellers lett å påvise; ti her er botnen i hola dekket av et flere m tjukt leirlag, og leiravsetning på denne åpne kyststrekning kan ikke skrive sig fra mindre djup enn m. Da nu Skjonghellerens botn går op til 60 m o. t., så svarer de ovennevnte m akkurat til den djupeste senking under l ste istid her, 87 m o. t. og under den tid må altså Skjonghelleren ha været helt utgravet. Nu kan der være dem, som vil innvende, at denne senking ikke er samtidig med israndas maksimums utbredelse, men har i virkeligheten fulgt efter første istid, så senkingens maksimum følgelig tilhører l ste interglacialtid. Det kan dog påvises å være uriktig. Ti hvor isranda av en eller annen grunn ikke har nådd helt til havet, der finnes vel utviklede terrasser og strandlinjer fra senkingens maksimum; mens der isen har dekket landet helt, så der først blir isfrie partier under den begynnende avsmelting, er de øverste strandmerker meget svakt utviklet. Vi ser derav, at stigingen av landplaten har fulgt umiddelbart efter den begynnende avsmelting, og at stigingen i begynnelsen av avsmeltingstida har foregått ganske hurtig, så der ikke blev tid til holedannelse. Ved ovennevnte Breiskar i Hu stad har vi således en terrasse av storsteinet grus eller bare stor rund fjærestein på innerste rand av strandflaten i en høgd av op til 70 m o. t. Det viser, at havet har nådd minst til denne høgda i et langt tidsrum efterat strandflatens dannelse er avsluttet; Breiskarrem ligger utenfor ytterste påviste bre rand i Romsdalen (se M. f. kv. I l).

92 92 H. KALDHOL Da stigingen har nådd en størrelse av 1/4 1/3 av hele høgda, synes der å ha været en noget lengere stans. Men da må både strandflate- og holedannelsen for lengst være avsluttet. Morenene og istidene. Siden Esmark for vel I 00 år siden påviste den første store endemorene i vårt land ved Lysefjordens munning, har studiet av disse sammenhopninger av løsmaterial stadig fortsatt, og i våre dager er det en fastslått kjensgjerning, at moreneryggene er rester efter de isbreers virksomhet, som engang har dekket hele Norge. Det første store avsnitt av kvartærtida, som vi pleier å kalle istida, omfatter et overmåte langt tidsrum flere hundre tusen år. I Mellom-Europa har man kunnet påvise, at i virkeligheten omfatter det flere istider med mellomliggende varmere perioder interglacialtider, da isen mere eller mindre har været bortsmeltet. Den almindelige opfatning av istida for vårt lands vedkommende har hittil været, at det omtrent bare er siste istid, der finnes spor efter hos oss. Isens mektighet skulde da ha været så svær, at sågodtsom hele landet var dekket av isbreen. W. C. BRØGGER 1 var således kommet til det resultat i 1900, at raene ved Moss, Halden etc. "kan ikke betegne yttergrensa for en særskilt nedisning, men kun en lengere stillstand av en (under oscillerende framrykkinger) tilbakerykkende innlandis, der har strakt sig utenfor landets grenser". i sin tid framholdt. Det er det samme resultat som Kjerulf Dette standpunktet inntar også P. A. ØYEN2 i sitt store arbeid over Trondheimsfeltet Han presiserer sine anskuelser derhen, at israndas beliggenhet under maksimum av denne istid har været Vendsyssel (Jyllands vestkyst) og sammenholder dette med israndas beliggenhet på Ørlandet, ved munningen av Trondheimsfjorden. K. O. BJøRL YKKE 3 sier, at siste istid hadde sin yttergrense på Vest-jylland og j æderen. Raene antar han å være en lengere stans l W. C. BRØGGER: Om de senglaciale og postglaciale nivåforandringer i Kristianiafeltet. Norges geo!. unders. 31, , pag P. A. ØYEN: Kvartærstudier i Trondhjernsfeltet Ill. Norske vitensk.selsk nr. 6 se pag. 61 o. f. sider om Raperioden, specielt pag K. O. BJØRLYKKE: Norges kvartærgeologi. Norges geo!. unders. 65, 1913, pag. 127 rn. fl. steder.

93 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 93 eller en oscillasjon under avsmeltingen. Han antar 3 istider med 2 mellomliggende interglacialtider, hvor den andre istid er størst og kalles den store istid. Han anfører DAHLLS boring på j æderen, hvor man over fjellet hadde 43 m steinførende mergelleir, derover 80 m sand og grus, så mon ene hvorover Bjørlykke på Reve har funnet skjell fra en varmere periode, som igjen er dekket av en litet mektig morene 1, hvis blokker likesom skuringsmerkene viser, at isen er kommet fra nord, mens de eldre morener skriver sig fra en vestgående isstrøm. Bjørlykke gjengir Ussings kart over siste istid, efter hvilket breene da skulde ha nått ut til havet på Møre. I motsetning hertil har DE GEER, ANDR. M. HANSEN, j. H. L.VoGT m. fl. hevdet raene som grensa for den siste istid. Hvis israndas beliggenhet under siste istid var Vendsyssel, så er det rimelig, at der blev lit et isfritt land på Vestkysten av Norge. Men C. F. KOLDERUP2 fant dog som resultat av sine undersøkelser i Bergensfeltet i 1907, at under siste istid kunde breene i Bergensfeltet kun ha nått botnen av de store fjordene der. De store morenene, som ligger lengere ute, t. eks. Møhlenpris i Bergen skriver sig fra en eldre tid en tidligere nedising. Da disse morener inneslutter knuste skjell (påvist av j. REKSTAD3) av en boreo-arktisk fauna (inneholder enkelte boreale former som Anomia ephippium Lin, etc.), der tyder på et klima som nuværende i Finnmark, så må denne breframrykking tyde på en vesentlig klimaforverring. Morenene her bør derfor efter min mening snarest opfattes som grensa for en egen istid. Desuten finnes i Bergensfeltet morener ennu nærmere kysten. På Sunnmøre fant Andr. M. Hansen for 40 år siden, at den ytterste breranda skulde ha ligget efter fjordmunningene fra Ørskog over Sykkylven, munningen av Hjørundfjorden, Ørsta- og Voldafjorden etc. Mens en indre brearm har ligget efter botnen av fjordene og betegner en yngre istid. Mine undersøkelser har bekreftet riktigheten av dette resultat hos Andr. M. Hansen forsåvidt, som på de fleste av disse steder finnes der typiske endemorener; men det er ikke de eldste brerester, som finnes i disse egne. t K. O. BJOR LYKKE: o p. c it. pag C. F. KoLDERUP: Bergensfeltet og tilstøtende trakter i senglacial og postglacial tid. Bergens mus. årbok 1907, no J. REKST AD: Om en forekomst av muslingskaller under moræne ved Bergen. Nytt mag. for nat. 37, 1900.

94 94 H. KALDHOL Det var noget jeg allerede tidlig kom til erkjennelse av, da jeg var vokset op på en av øyane utenfor den av Andr. M. Hansen apførte ytre morenerekke, og nettop på min heimstad var der en typisk og stor morene, som følgelig måtte være fra en ennu eldre istid. jeg har derfor under mitt arbeid på Sunnmøre forsøkt å finne den aller ytterste påviselige morenerekka i disse egne. Resultatet av disse undersøkelser kan sammenfattes derhen, at her er en meget stor morencrekke, som ligger meget lengere ut enn den av Andr. M. Hansen påviste i fjordmunningene. Denne ytterste morenerekka følger på det nærmeste kystranda. På enkelte steder går den helt til ytterste øyrekka og på andre steder er der att en liten brem, som må ha været isfri Sjølvsagt kan jeg ikke påstå, at der ikke kan ha været en ennu eldre og større nedising; men hittil har jeg ialfall ikke kunnet konstatere det med sikkerhet og forholdene i Harøyburet og utsida av Fjørtofta tyder helst på, at stedene derute ikke har været nediset. H. REUSCH hadde lenge før Andr. M. Hansens undersøkelser også påvist, at Giske oprinnelig stammer fra en morene, som senere er omdannet til en kystterrasse. (Se også: Reusch: Strandflaten s. 7.). GuNNAR HOLMSEN 1 omtaler strandlinjer eller terrasser inngravet i morener i Synnesfjell og Blindheimsfjellet på Vigra i en høgd av 64 m o. t. Alle disse morener i ytre strøk av Sunnmøre stammer følgelig fra en eldre nedising enn den hvis yttergrense har ligget efter fjordmunningene. Morenene lengst ute tilhører det jeg vil kalle l ste istid på Sunnmøre. Spørsmålet blir da, om de morener, som ligger lengere inne i fjordene skal opfattes som oscillasjonstrin fra den vikende storbre eller om her kan utskilles morener som danner grensa for særskilte nedisinger egne istider. Da jeg for vel 25 år siden begynte mine studier over kvartærtidas avleiringer i Møre, var det ut fra den da rådende opfatning: Der har kun været en istid, som kan påvises i vårt land. Men allerede i de første arbeider, jeg offentliggjorde herfra, viste resultatene både fra Borgund og Sykkylven at i sin tid måtte her ha foregått en betydelig senking av temperaturen efter en forutgående mildere l GuNNAR HOLMSEN: Torvmyrenes lagdeling i det sydlige Norges lavlanc!. Norges geo!. unders. 90, 1922, pag. I. Han opfører her og i de følgende sider også målinger av lågere terrasser på Vigra og Harøya.

95

96 96 H. KALDHOL Dette stemmer ikke med de fortsatte undersøkelser. Brerandas beliggenhet ved Stadheim må jeg nu anta markerer et nytt framstøt av isen efter en forutgående mild periode. Det blir altså grensa for 3dje istid. Det viser sig nemlig i alle djuptgående fjorder, at lengst inne er der bare relativt låge terrasser, som svarer til et utpreget abrasjonsterrassetrin på de ytre øyer. Men om dette er den siste istid er derimot et uavgjort spørsmål. jeg er i virkeligheten nærmest av den opfatning, at der har været enda en senere istid, en 4de istid, hvis breer ikke har nådd fjordenes botn i Møre fylke; for i Nord fjord påviste jeg i sin tid et framstøt av isen i Stryn, Olden og Loen, som jeg nu anser for yngre enn det som finnes i de indre fjordbotner på Sunnmøre. På Gjermundnes har jeg også kunnet påvise en betydelig senking av landet, hvis (øvre) strandlinje ligger l O m lågere enn strandlinja fra 3dje istid. l ste istid på Sunnmøre. Med det mener jeg den første istid, som med sikkerhet kan påvises her. Om der forut for denne har været enda eldre istider, kan intet sikkert vites. Isens mektighet i denne tid har også været så stor, at det vel er mest rimelig, at alle eldre avleiringer er blitt bortført. Hvor langt ut breen har nådd under denne istid kan ikke siges med full sikkerhet. Men jeg er som før nevnt av den opfatning, at på det vesentligste av kysten på Sunnmøre har den nådd ut om kystranda. Kan hende den har nådd ut i fallgaren under maksimumsnedisingen for en større del. Det synes dog avgjort, at vestligste spiss av Kvamsøya, ytterste halvdel av Fjørtofta og det vesentligste av Harøya har ligget utenfor isranda også under den største nedising. Vi må gå ut fra, at under maksimum av nedisingen i den første istid, stagnasjonstida, har isranda ligget i ro på samme stad i lang tid. Der må da ha samlet sig større masser av løsmateriale foran isranda, enn det som nogensinde senere er ophopet. Frostsprengingen på kysten utenfor må samtidig ha været imponerende, så der måtte ha dannet sig et ganske stort abrasjonsplan. Dette saknes for det. meste på Sunnmøre, men gjenfinnes fra Harøya og nordover Romsdalskysten, serlig mektig i Bud og Hustad.

97 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 97 Derfor er jeg kommet til det resultat, at israndas yttergrense på Sunnmøre må ha fulgt kystranda eller måskje ha gått et stykke utom kysten på de fleste steder under den største nedising. Følger vi bregrensa, når der først blir endel større isfrie partier, fra syd eg nordover, har den på Stattlandet ligget omtrent ved Leikanger, Statt. Den har gått over fjorden til Fiskå, så endel av Hakatlestrandas bratte styrtning var isfri, men beskyllet av havet. På K vamsøya har bregrensa bø i et noget utover, så isranda har gått ut til nordvestligste spiss, Vestnes og til Ristesund på østsida. Men de store sandflatene på Ristesund har sikkert ligget utenfor bregrensa, og er dannet ved slammet fra breens smeltevatn. Sydspissen av Kvamsøya har også ligget lenge isfritt, det sees godt i skaret fra Bringsinghaug til Støyle. Fjorden ut til Kvamsøya er djup og fri for grunner, når undtakes Å ramssundet. Men fjorden mellom Kvamsøya og vestsida av Sandsøya er opfyllt av en mengde grunner og skjær, så når en ror over fjorden sees brune tarepartier rett som det er. Dette ureine partiet strekker sig sydover til Voksøya. Her synes således neppe å ha gått nogen større brearm. Det ser vi også på Sandsøya. På vestsida av Sandsøya har bregrensa nådd til skolehuset på Støyle. I en skjæring i de løse masser der ser det ut for, at avleiringene kan stamme fra en avsetning i strømmende vatn. Der er store linser med grus og stein inne i forholdsvis fine leirpartier. Gruset og steinen i leirlaget er bare kantstøtt, ikke strandrullet. Da stedet ligger beskyttet mot en sterkere bølgegang enda ved en betydelig senking, må det forklares på den måten, at avsetningen er avleiret umiddelbart foran breranda, og til enkelte tider blitt direkte blandet med grus og stein fra den nærliggende breelv. Isranda må ha oscillere! endel. Strandlinja i fast fjell, som går fra Skaret og sydover langs vestsida av Sandsøy, forsvinner også her, så det temmelig sikkert tyder på, at strandlinjedannelsen har været hemmet av isranda. På østsida av Sandsøy synes breen å ha været betydelig mektigere. Den har der nådd nord om Sandshamn iallfall. Fjorden mellom Gjerdsvik og Sandshamn er djup og fri for grunner, mens lenger ute er der en mengde undervass-skjær. Nær Hiseggen er der også djupt og reint farvatn. Men ute ved Flåvær er der en mengde grunner omtrent over det hele. Norsk geol. tidsskr. XI. 7

98 98 H. KALDHOL Da fjordene i indre Sunnmøre ellers er djupe, ja, tildels svært djupe, mens kysten fra de ytre øyer og ca. I O km ut for det meste er opfyllt av en mengde skjær og båer, så kan der ikke gives annen forklaring, enn at det er isbreene, som har utdjupet de gamle erosjonsdalene sålangt, breen har nådd med nogen mektighet. U ten for, hvor vi treffer den gamle abrasjonsflaten efter frostens og havets nedbrytende arbeid, har isen lagt att endel av det medførte materiale og ofte opbygget store grusbanker. Rimeligvis skyldes den jamne havbotn vi finner ute på fiskebankene på Sunnmøre netop avleiringer fra breelvene under l ste istid. På Gurskøy har der kommet en mektig bre fra Volda og ut til Leikanger, hvor den har delt sig i en vestgående arm, som har gått til Gurskevågen og Moltustranda, men har neppe nådd Gjerdsvika. Vi ser derfor, at det indre av Gurskøya er opfylt av store morenemasser, som temmelig sikkert stammer fra I ste is tids stagnasjonstid. På Moltustranda har breen nådd havet. Fra Leikanger har en annen brearm fortsatt mot nord gjennom Dragsundet til Rundøy. Det er mulig, at breen over Hareide og særlig gjennom Breisundet også kan ha nådd Rundøy; men de sterke skuringsmerkene omkring Dragsund på Gurskøy viser iallfall avgjort, at der har det gått en betydelig bre. De sterkt tilrundede fjellformene der taler et tydelig språk om den overordentlig sterke sliting og skuring, fjellene har været utsatt for. jeg tror neppe, jeg i de ytre strøk noget annet sted har sett så sterke spor efter isskuring. Til Hareidlandet har breen kommet både fra syd Vartdalsstranda og fra sydøst gjennom Storfjorden. Den siste isstrøm har været den mektigste i eldste tid, og de vestgående dalstrøk, Liabygda med fortsettelsen Haddalbygda, Hareidsdalen med fortsettelsen Holsækerdalen og den lenger nord liggende Brandal har fått sin utforming i denne tid. På Godøy er den gamle ende- og sidemorene på sydsida et tydelig bevis for den mektige isstrøm, som har gått ut gjennom Sulafjorden. Under maksimum av istida har breen nådd ganske høgt o p her, og gravet ut Breisunddjupet utenfor, idet morenen enda når en høgd av over 87 m o. t. Det tør være sannsynlig, at Giske omtrent danner yttergrensa for denne istida. Den store rekke veldige blokker, som kjennemerker Giskes grenser nordvestover i de såkalte "G iskesteiner", likesom den

99 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 99 mengde store blokker, som finnes på Giskes høgeste parti, skyldes uten tvil en oprinnelig morene. Giske er forøvrig om formet så mange ganger under vekslende nivåforandringer, at det allermeste av øyas bestanddeler har fått sitt preg av havets arbeid. På Valderøyas sydside har breen ligget lenge, derom vidner den store mengde løsmateriale, som er sammenhopet der og med sikkerhet kan henføres til gamle morener, som senere er om formet av havet. Det kan sees, at breen har nådd så langt ut, som til høgeste topp på øya. Den betydelige strandlinja, som finnes her og sikkert tilhører strandflaten og således er eldre enn maksimum av den store istid, er kun sparsomt dekket av løsmateriale og kan ikke ha været dekket av breen nu. Det sees også, at løsmaterialets mektighet avtar sterkt fra sydspissen av strandflaten på Skjong og nordover. Under isens maksimums-utbredelse har bretunga på Valderøy bøiet øst om øya og ut Vigrafjorden; derfor er den djup og fri for grunner. På Vigra stammer en stor del av de lågere strøk fra gamle morener. Gunnar Holmsen omtaler også morener fra Synnesfjell og Blindheimsfjell, så det ser ut til, at bretunga har nådd ganske langt ut der. jeg anser det for sikkert, at den store mengde fin sand, som danner hovedmassen av øvre lag på Vigra, oprinnelig er avsetninger fra breelvene særlig under avsmeltingstida av l ste istid. Ganske bestemt gjelder det den betydelige mengde flygesand, som finnes på toppen av Molnesfjellet og ingen forbindelse har med de lågere sandfelter. Sandens forekomst her kan ikke forklares på annen måte, enn at Molnesfjellet for det meste har været neddukket under havet ved den begynnende avsmelting, så breelvene har fått anledning til å avsette endel av sand og grusmassene på forholdsvis grunt vatn. Det er derfor rimelig, at Vigra bare i kort tid har været dekket av isranda under den største nedising. Men først når vi kommer nord til Fjørtofta kan vi med større sikkerhet si, at der har breen bare nådd ut til midten av øya oppe på det høgeste. Mens den i det lågere strøk har nådd så langt ut som til det sterkt framspringende nes på vestsida. Denne lange låge tangen, betegner derfor bregrensa her. Det framgår av grusets beskaffenhet på Fjørtofta, at der under istida må ha været en stor skilnad på innsida og utsida av øya under nedisingens maksimum.

100 100 H. KALDHOL I grustaket på Halsen, som ligger på utsida, sees det tydelig at ophavet til gruset må ha været forvitret stein. Til trods for det sterke bølgeslitet, som gruset har været utsatt for, har det enda for en stor del beholdt sin oprinnelige plateform. Gruset på Davika på innsida av Fjørtofta har derimot et friskere, mindre forvitret, utseende; men all småstein er her sterkt rundslitt, hvad der jo er i strid med det man skulde vente, hvis forholdene oprinnelig har været de samme. Efter min mening kan denne skilnad ikke tilskrives annen årsak enn at materialet på Davika var allerede kantstøtt bregrus ved avleiringen der, hvorfor bølgene fikk en langt større makt til å rulle det att og fram. Forholdene her har været de samme som jeg gjorde opmerksom på i M. f. kv. Il pag. 6 og 31, at ut for en linje fra Stavik til Venås i Bud og Hus tad var løsmaterialet for det meste et forvitringsgrus. Og det måtte tyde på, at isranda ikke har nådd utover denne linja. De senere neddukkinger i havet har ikke været tilstrekkelig til å ta bort karakteren av forvitringsgrus. Ovenstående bekreftes også av, at oppe på høgderyggen av Fjørtofta er der en morenerest, som senere er blitt omleiret i havet. Denne morenen viser sannsynligvis israndas lægje under maksimum av nedisingen i l ste istid. Det framgår av løsmaterialets beskaffenhet heroppe, at nedisingen bare har været relativt kortvarig. For steinene der er bare rundslitt fjærestein. Der er så store masser av den, at man kan ikke lenge være i tvil om, at havet har fått arbeide uhindret i lange tider. Landet må derfor ha været isfritt utenfor ovennevnte morene hele den tid, den djupeste senking har varet. Der er en betydelig ulikhet mot de steder, som ligger innenfor denne bregrensa. Her synes landet å ha hevet sig så raskt under første del av hevingsperioden, at merkene efter den djupeste senking er meget svake. Strandlinjas beliggenhet i forhold til nuværende havstand før og i begynnelsen av denne istid, har jeg omhandlet nogenlunde inngående under avsnittet om strandflaten. Som det framgikk der, er jeg av den opfatning, at under begynnelsen av ls te istid i strandflatens dannelsest id lå landet i kystegnene i lang tid m lågere enn nu. Derefter kommer en tidsperiode, hvor landet synker meget sterkt.

101 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 10 1 Å rsaken må vel skyldes en betydelig vekst av innlandsisen. Ved Skjonghelleren på Valderøy synker landet fra 17 m til 87 m lågere enn nu. Temmelig nøie det samme har det været på den øvrige del av Sunnmørskysten, hvor det er mulig å kontrollere det.1 Det framgår av forholdene på de i dette tidsrum isfrie partier på vestsida av Sandsøy a og sydspissen av K vamsøya, at landet har ligget lenge i ro, efterat senkingens maksimum er nådd. Det er ikke tvil om, at tidsrummet har om spent flere tusend år ; en strandlinje 2 km lang og mellom m breid, som det finnes på vestsida av Sandsøya, har ikke været utmeislet på nogen få år! Derefter følger en hurtig avsmelting av isen. Allerede leirlagene i Skjonghelleren forteller, at havet har været sterkt slamfylt, under et tidsrum av den djupeste senking i 1 ste istid, og det kan bare skyldes en høgere temperatur, som bevirker en øket smelting av breen. Flygesanden på Molnesfjellet kan også bare stamme fra denne tid, og dens relativt grove beskaffenhet må tyde på ikke liten strømbevegelse i havet der ute. Først da landet har steget m, blir der en lengere stans med en framtredende terrassedannelse, hvor bølgebevegelsen har været nogenlunde stor. Mulig tør det være, at denne terrassen kan tyde på, at der også har foregått en mindre oscillasjon av strandlinja. Hvilken mektighet isdekket har hatt under første istid, kan kun være gjenstand for mere eller mindre sannsynlige gjetninger, når det gjelder den indre del av landet. Men og i kystlandskapene må isen for det meste ha nådd toppen av fjellene. Det sees av flyttblokkene og av mangelen på nunatakker. På Flemsøya (Skuløya) sees dog på fjellet op for gården FJern, at her kan isranda ikke ha nådd ytterste spiss av øya. Det faller forsåvidt sammen med det, man kan slutte av fjordens ringe djup ved Ulla FJern, at breen ikke har nådd helt ut gjennom fjorden ved Ulla. På fastlandet innenfor, nær Brattvågen (Bjørlykke) sees en interessant samling skarpe egger og cirkusdaler, således som det ofte vil danne sig nær en brerand. Vi får nu en meget mildere tidsperiode. I Man må dog inntil videre holde sig åpen den mulighet, at isranda under største nedising kan ha nådd enda lenger ut enn her antatt, så det først er under av smeltingen, vi treffer de første isfrie punkter. Landet kan da i virkeligheten ha ligget enda djupere under breens maksimum, enn det jeg har påvist. En nøiere undersøkelse av utsida av de ytterste høge øyane kan mulig løse det spørsmålet.

102 102 H. KALDHOL l ste interglacialtid. De terrasser, som tilhører det høgeste trin og ligger mellom randmorenene for l ste og 2nen istid, må tilhøre et tidsrum med et varmere klima enn det, som har hersket under første istids maksimum. Som det framgår av terrassemålingene, er der påvist terrasser fra dette tidsrum overalt fra Vanylven til Fjørtofta. l Syvden går terrassene helt inn til Eidså, før de blir ødelagt av breen under 2nen istid; og på Tenfjord ved Apalvik Skodje er Einsetvatnets utløp og vegtunnelen Skodje grensa der. Disse terrassers øvre grense, særlig i Syvden, men også på Godøy er likesom utvisket, hvilket tyder på, at landets stiging har fulgt umiddelbart efter at isdekket er forsvunnet, så terrassedannelsen er skjedd ganske nær breranda. Denne hurtige stiging tyder på en hurtig avsmelting av isen, hvilket igjen skyldes en sterk stiging av temperaturen. I de ytre strøk er imidlertid ikke alene strandlinja på Sandsøy; men også den serdeles vel utviklede høgeste terrasse på Hageselle, Gjerdsvik et godt bevis for, at der har landet ligget lenge i ro, før stigingen begynte. Følgelig blir der en betraktelig tidsforskjel på. dannelsen av de sterkt framtredende kystterrasser og de meget svakere fjordterrasser i omtrent samme høgd. Kystterrassene tilhører første istids maksimum, mens terrassene lenger inne må reknes til den begynnende interglacialtid. Som det framgår av terrassemålingene er stigingen av den eldste terrasserekke svakere, enn man skulde vente efter den mektige nedising, som har hersket. jeg antar, forklaringen på dette forhold er, at landets største innsynking er nådd under isens maksimums utbredelse omtrent samtidig både i indre og ytre strøk. Når avsmeltingen begynner, vil landhevingen også begynne ; men hevingen har dog ikke foregått så hurtig, at den helt har holdt følge med avsmeltingstempoet under første del av interglacialtida; derfor viser terrassene inn gjennom fjordene en svak stiging. Et undantak herfra synes avsnittet fra Godøy til Hareide å danne. Her faller terrassene innover. Det skulde altså være grunn til å tro, at isranda har blitt liggende lengere her enn i de andre fjordstrøk, og det stemmer, som vi skal se, også med forholdene under de senere nedisinger. Vartdalsstrandas bratte avhelling mot nord må under alle istider ha begunstiget bredannelsen.

103 SUNN MØRES KV ART ÆRGEOLOGI 103 Under slutten av første interglacialtid er det grunq til å anta, at isen har været helt borte fra fjordene her. I denne tid må strandlinja på det nærmeste ha ligget i nuværende nivå eller måskje ennog høgere, som det framgår av profiler fra næste istids avleiringer. Og dette tidsrum må ha hatt en betraktelig lengde. På grunn av strandlinjas låge beliggenhet kan vi ikke vente å finne avleiringer avsatt i havet fra varmeste del av interglacialtida. Derimot kan sådanne finnes fra det kjøligere tidsrum under hevingen i begynnelsen av interglacialtida eller fra den påfølgende senking under interglacialtidas slutning. Og som vi straks skal se, finnes der også skjellbanker fra disse tidsrum. Under avsmeltingstida efter l ste istid dannedes i ytre strøk av Sunnmøre en rekke større eller mindre endemorener som markerer stans eller små oscillasjoner av breranda. I min heimbygd Hareide sees i sjølve Hareidsdalen mellom Rise og Bikset en rekke slike morenerygger tvers over dalen. Det samme sees også i sidedalføret Snipsørdalen t. eks. mellom Røiset og Kaldholen. En morene av betydelig mektighet er den, som ligger i en vid bue fra Holen på Kaldhol over til Snipsørvatnets nordende, Hovdesida Hovden, og tvers over dalen til Langerysten på Bikset. jeg har tidligere antatt, at dette trin kunde være av noget yngre dato ; men de mere inngående undersøkelser av terrassene i disse egne har vist mig, at terrassene både innenfor og utenfor denne morenerekke for de høgste terrassers vedkommende tilhører den eldste del av istida. Og det kunde ikke være tilfellet, hvis denne betydelige morene skulde være av yngre dato. Den store voll tvers over dalen ved Bikset, som kalles Langholen, der ligger øst for ovennevnte morenerekke, er derimot en gammal strandvoll. Det gjelder også den ryggen, som husene på Kaldholen oprinnelig har været samlet på. Fortsettelsen av denne rygg østoyer kalles Ambersholen. Fra denne meddelte jeg i Norges landbrukshøgskoles festskrift for 50 års jubileet 1909 et profil fra et grustak, hvor det viste sig, at de marine lag var blitt foldet under et framstøt av isen. Siden den tid er Ambersholen blitt omtrent gjennomgravet. Det viser sig da, at denne folding kun tilhørte overflaten. Det indre av Ambersholen er en "ås" fra en breelvs delta. Lagenes grove beskaffenhet viser, at den må være avsatt i vatn, som har strømmet fram under meget sterkt trykk. Breelva må følgelig ha ligget i en istunnel, som har fulgt sydsida av Grimstadvatnet,

104 104 H. KALDHOL hvor de nuværende betydelige grusrygger, vi kaller Holene ligger. Lengden av disse holer er tilsammen mellom l og 2 km. I Ambersholens indre kjerne ligger en mengde rullestein på et mannsløft eller mer; dette tyder med sikkerhet på, at strømstyrken i bretunnelen har været meget kraftig. Da nu den flate tunnels lengde, som nevnt har været mellom l og 2 km, kan det kun forklares på den måte, at isdekkets mektighet ved tunnelens østende må ha været meget stor, så der har dannet sig en djup vass-samling. Det hele har således virket som en stor trykktunnel. Det er derfor sannsynlig, at i dette tidsrum kan der i øvre del av Hareidsdalen ha været en bredemmet innsjø med avløp vestover til Ulsteinvik. Der finnes i Melshornets nordside en høgtliggende sete- eller formasjonslinje, som mulig stammer fra en slik innsjø. Skjellforekomster fra lste istid og lste interglacialtid. jeg har tidligere gitt nogen meddelelser om skjellfund fra Sunnmøre, og de siste års arbeid har egentlig ikke bragt så svært mange nye fund for dagen, kanskje mest fordi reisene er foretatt på en tid da der graves lite i jorda. N og en få nye skjellforekomster er dog påtruffet i de senere år, og sammen med studiet av terrassene og morenene har de bevirket, at opfatningen av skjellbankenes alder er blitt en annen, enn det jeg framholdt for 20 år siden i "Et bidrag til faunaen i Vestlandets kvartæravleiringer". Allerede under dette arbeid fikk jeg den opfatning, at forholdene her og på Østlandet ikke kunde være helt parallelle, idet det var en merkelig skilnad på opbevaringen av de gamle molluskskall. På Østlandet er opbevaringen gjerne god også i grustak, mens de på Sunnmøre ikke finnes godt opbevaret, undtaken de er opbevaret i leir under vatn eller under vassrike myrer. I de mere tørtliggende leirtak er skallene borte ; under heldige omstendigheter kan der sees avtrykk av skjellene. jeg torde ikke da forbinde dette med en langt større alder for skjellforekomstene på Sunnmøre enn på Østlandet, en forklaring som nok vil vise sig å være den riktige. I de ytre strøk av Sunnmøre skulde man anta, det var mulig å skjelne mellom avleiringer fra de forskjellige periodene, helt fra avsmeltingstida under l ste istid og nedover gjennom de følgende interglacialtider og istider.

105 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGI 105 Dette er imidlertid ikke så lett. De efterfølgende hevinger og senkinger av jordskorpa har tillatt havet gjentakne ganger å bryte inn over landet, så de eldre avleiringer som regel er omtrent forsvunnet eller omvandlet til ukjennelighet. Kun på steder, som ligger så høgt, at havet under de senere landsenkinger ikke har nådd op, kan det tenkes å være urørte skjellfund fra den aller eldste tid. Dette gjelder, som allerede H. Reusch gjorde opmerksom på i et møte i Norsk geologisk forening, et sted som Skjonghelleren. Her ligger et djupt sandig leir bevaret under tak, så det er godt beskyttet, og det ligger så høgt, at havet kun har nådd hit den ene gang, da leirlagene blev avsatt. jeg anser det dog for sannsynlig, at den av Rekstad omtalte skjellforekomst på Hareide er av de aller eldste skjellavleiringer på Sunnmøre, som det vil være mulig å få tak i. Indre Hareide. Skjellbanken ligger ca. 500 m øst for kyrkja 11.0 m o. t. ifølge Rekstads måling, i kanten av en høgere terrasse. Denne steilskrent er utgravet under tapessenkingen. Ifølge Rekstad er der øverst m matjord. Derunder l m steinet leir med op til et hestelass stor stein, derunder fint blåleir blottet i et djup av 6 m. Forekomsten fantes under gravingen av en hustomt til en arbeiderbolig for Teigene & sønner. Rekstad o p fører herfra avtrykk av: Yoldia (Portlandia) arctica, Gray, almindelig 15 Yoldia (Portlandia) intermedia, M. Sars. Portlandia lenticula, Fabr. 18 mm. Skjellene fantes bare som avtrykk. Portlandia lenticula krever et minste djup på m og Yoldia (Portlandia) intermedia skulde helst kreve større avsetningsdjup. Nu finnes her terrasser fra l ste istid iallfall til 75 m, mens den 2nen istids m. g. er ca. 45 m o. t. Derfor kunde den tenkes å tilhøre maksimum av senking i 2nen istid, hvad der allikevel neppe er mulig. Morenen ovenpå tilhører maksimum av 2nen istid. Banken må derfor være fra l ste is tids avslutning, da breen under 2nen is tids maksimum efter fjorden temmelig sikkert har nådd ut til Godøya. Landets djupeste senking da kan neppe tenkes nådd før efter israndas

106 106 H. KALDHOL maksimumsutbredelse. Og derfor må leirlagene være eldre. Skjellene finnes som nevnt som avtrykk og må sikkert være nogen av de eldste skjellavleiringer, som overhodet er påvist i vårt land. Hvis banken ikke tilhørte l ste istid, måtte den 2nen istids maksimums senking inntrede, før isen på langt nær hadde nådd sin største utbredelse da, og det er ikke trolig. jeg tror, at denne leiravsetning stammer omtrent fra den tid, terrassen i 75 m blev inngravet her. Den tyder på, at under dette tidsrum må landplaten ha ligget i ro. Mulig kan der ha foregått en mindre oscillasjon både av landplaten og av brefronten. Da skjellforekomsten ligger ved en breid åpen fjord, hvor havstrømmene har fritt spillerum, kan faunaen ikke betegnes som en relikt fauna. Men på den annen side er det jo utvilsomt, at klimaet tidligere har været enda kaldere, så de former, som finnes, litt efter litt må ha tilpasset sig til det varmere klima, som nu inntreder. Det er ikke mange arter, som er funnet her, og de kan vel nærmest svare til et klima likt Kvitehavets temperatur i våre dager på et djup av 40 m eller mer. Dette er den eneste skjellbanke jeg tør rekne til den egentlige l ste istid ; men fra dens avsmeltingsperiodes senere tid finnes flere sådanne. På Kvalsvik hadde gårdbruker Johan Karlsen 47 m o. h. funnet skjell1, og det er ganske sikkert, at de kun kan stamme fra et tidsrum under l ste istid. Det burde derfor være grunn til å underkaste dette en nøiere undersøkelse. Brekka, Ørsta. Som omtalt pag fantes her i grustakets øverste del i en høgd av m o. h. et hardt sammenkittet leir med skjellavtrykk. Det framgår av profilet at der efter isens avsmelting i l ste istid har skjedd en senking av landet, så der over morenen først er 8 m grus, så fin sand og øverst leirlaget på ca. 6 m mektighet. Derover 0,5 m gruslag igjen. I en leirklump som var opbevaret på Brekka fantes: Cyprina islandica, Mya truncata og Macoma calcarea som avtrykk (leirkjerner). Skallene var fullstendig opløst. Da 2nen istids m. g. kan følges fra Rjåneset, hvor den er 42.4 m, til Brekka, hvor den er 51,4 m, kan det skjellførende leirlag ikke l Bidrag til Møre fylkes kvartærgeologi. Ill., pag. 38.

107 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 107 stamme fra så grunt vatn. Derimot fantes på Brekka svake merker efter havets stand under l ste istid op til m o. t. Som det framgår av terrassemålingene faller l ste is tids m. g. fra Håvoll 79.2 m og inn til Brekka med 4. 0 m. Det tyder på, at stigingen er begynt, før landet er blitt isfritt. Skjellene på Brekka stammer imidlertid ikke fra tida umiddelbart efter avsmeltingen, men er avsatt da isranda har trukket sig adskillig lenger tilbake. Slamtilførselen har været liten, så kun findelene er ført så langt ut som til Brekka.1 Den viktigste av de funne arter er Cyprina islandica; den er gjerne karakterformen i de interglaciale avleiringer. Men den har en meget vid utbredelse, så der kan ikke siges synderlig om de klimatiske forhold som har hersket under leirlagets avsetning. Men tilstedeværelsen av Cyprina islandica, tyder dog på, at temperaturen har steget en hel del. Cyprina islandica må under l ste interglacialtid ha været en langt mere dominerende form, enn den er i våre dager. Den er funnet i de aller fleste leirlag, fra l ste interglacialtid både på Sunnmøre og i Romsdalen, mens den nu optreder mere som en lokalform. Da leirlagene på Brekka ikke senere er berørt av isranda, viser det med sikkerhet, at under 2nen istid har de ytre deler av Ørstadalen været isfri. Slinningen er også en av de eldste undersøkte skjellforekomster ; den omtales av A. NuMMEDAL2 og avg. HoLMSEN3. Nummedal anfører, at skjellene lå i grov sand på botnen av sandgraven på Slinningen. Diskordant på den kom 8 m finere sand. Nummedal angir, at disse lag heller mot syd. Efter mine iakttakelser i 1926 var hellingen mot øst. Også efter Nummedal er øverst l m rullesteinlag i horisontal lagdeling. Om det siger han: "Dette er sannsynligvis omleiret". Fra botnen av graven opfører Nummedal og Holmsen: t Landbrukslærer Asbj. Øye underkastet leirlaget i terrassen en grundigere undersøkelse i år. Han gikk ned efter taug. Det viste sig da, at leirlaget i virkeligheten kun er skjellførende i et enkelt lag i midtre del. Skjellene stammer derfor sikkert fra begynnelsen av interglacialtida. Havet må ha stått ca. 65 m høgere enn nu i Ørsta. 2 A. NuMMEDAL: Om flintplassene. Norsk geo!. tidsskr. 7, 1922, pag. 109, GuNNAR HoLMSEN: Hvordan Norges jord blev til. Norges geo!. unders. 123, 1924, pag. l O, pl. I fig. l.

108 108 H. KALDHOL Mytilus edulis, Lin. Macoma calcarea, Chemn. Mya truncata, Lin. iviargarita helicina, Fabr. Natica clausa, Brod. & Sow. Littorina littorea, Lin. Littorina rudis, Maton. Littorina palliata, Say. Onoba striata, Mont. Buccinum undatum, Lin. Ifølge A. N ummedal var skjellene liggende i en sprekke eller fordjupning av fjellet. Denne sprekke hadde nord sydgående retning. Nummedal (og Holmsen) antar, at den lagdelte 8 m mektige sand oppå skjellene er en mon ne avsatt foran en "vestliggående bre". Denne opfatning kan jeg ikke dele. De 8 m mektige sandlag med fin sand har tydelig skrålaging øst. Lagene er uten spor av folding, og den forholdsvis jamne sortering viser at det er en avsetning i havet. Men det sterke fall mot øst viser, at lagene har hatt sin "tilførsel fra vest" efter all rimelighet i form av smeltevatn fra en bre, som har kommet ut Sulafjorden, og hvor en arm har bøiet øst gjennom Heissafjorden. Hvis breen lå på østsida, måtte fallet hos lagene ha blitt mot vest. At sanden skriver sig fra en breelv er uomtvistelig, og jeg er tilbøielig til å si, at en enkelt gang synes breporten å ha ligget i den umiddelbare nærhet av sandtaket. Det må antas, at breelva har presset fram mellom den ytterste rand av breen og kysten her. Mer vanskelig blir det å avgjøre den absolutte tid både for skjellavsetningen og sandlaget. Under den eldste istids maksimum er det alt som taler for, at breen var så mektig, at den foruten efter Storfjorden også gikk gjennom Vegsundet i så betydelig masse, at isranda også denne vegen nådde ut til den ytre del av øyane. Det skulde da være mindre trolig, at der på Slinningen kunde levnes skjell fra tidsrummet før l ste istid. Det må ansees for avgjort, at de overliggende sandlag enten stammer fra avsmeltingstida efter l ste istid eller fra isens største utbredelse under 2nen istid. enn 2nen istids maksimum. Det er dermed gitt, at skjellene er eldre

109 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 109 Som jeg senere skal komme nærmere inn på er det grunn til å tro, at breen under 2nen istid gjennom Sulafjorden har nådd ut til Godøya, og der har delt sig i en øst- og vestgående arm. Sand- og gruslaget over skjellavleiringen på Slinningen anser jeg derfor for å stamme fra isens avsmelting under 2nen istid. De umiddelbart på fjellet funne mollusker antar jeg stammer fra et tidsrum mellom l ste og 2nen istid l ste interglacialtid. Landet må ha steget temmelig meget efter senkingens maksimum under l ste istid. De av Nummedal og Holmsen omtalte mollusker fra Slinningen lever alle i Finnmark i våre dager. Klimaet har altså været endel varmere enn i den egentlige istids kaldeste periode; men nogen høg temperatur har der ikke været. Skjellene behøver ikke å stamme fra den varmeste del av interglacialtida. jeg anser det for rimelig, at de helst stammer fra stigingen i l ste interglacialtid, da de er angitt å være funnet umiddelbart på fjellet i en sprekke eller kløft i fjellet, ellers måtte man vente, at der var eldre avleiringer under det skjellførende laget. De mange gruntvassformer viser med sikkerhet at avsetningen stammer fra mindre djup enn 20 m, confr. Mytilus edulis og Littorina-artene. Breen gjennom Vegsundet under 2nen istid har bare nådd ut til Vedde, hvad morenen og terrassen der viser, så det er utelukket, at de overliggende sandlag kan stamme fra smeltevatn fra denne breen. Der kan være dem, som vil si, at Brusdalsvatnets store basseng er utgravet samtidig med grusavsetningen på Slinningen. Med andre ord grusbankene ved Spjelkaviken og Åse må være samtidige avset ninger med de på Slinningen. Om enn dette skulde vise sig å være riktig, så vilde det ikke strekke til å forklare grusdannelsen på Slinningen som avleiret fra Brusdalsbreen, for der er en breid fjord i mellom. Slinningen måtte i tilfelle skrive sig fra et eldre stadium av Brusdalsbreens avsmeltingstid. Såvidt mine iakttakelser har gått, er Brusdalsvatnet enten utgravet i et stadium under avsmeltingen av l ste is tids breer eller ved maksimum av nedisingen i 2nen istid. Hvis det viser sig, at den første antakelse er rett, er utgravingen samtidig med utgravingen av Snipsørvatnet på Hareide. Morenerestene ved vestenden av Brusdalsvatnet likesom grusmassene utover Åse etc. må da tilhøre avsmeltingstida under l ste istid.

110 IlO H. KALDHOL Om det ved en nøiere undersøkelser vil vise sig, at en brearm over Glomsetbygda har gått ut til enden av Brusdalsvatnet under 2nen istid, så har den iallfall ikke nådd Slinningen. Tørlen og Rotevatn. På nordsida av Sulen er der to banker, som kan stamme fra avsmeltingstida efter l ste istid. Den ene er i et tjern på toppen av Tør! en, 25 m o. h., og den andre er i Rotevatnet omtrent i samme høgd. Begge banker har det tilfelles, at de ligger litt innenfor grensa av 2nen istids rand morene; følgelig skulde de være desideret yngre enn maksimum av 2nen istid; men de ligger også begge i en forsenking i fjellet som har hindret, at de blev skrapet bort av isen. For Rotevatnets vedkommende gjelder det, at vatnet er like ved randmorenens grense. Der ligger således en mektig flyttblokk over endel av skjell-laget på Rotevatn. Den må være tilført efter skjellbankens avsetning og stammer vel helst fra maksimum av 2nen istid. Når skjellene er såpass bevaret, er det i begge tilfeller, fordi de hele tida har været dekket av vatn. Følgende arter er funne her: Tør!en 2S m Rotevatn Anomia ephippium, Lin.... Pecten islandicus, M iill..... Mytilus modiolus, Lin.... Leda minuta, Miill..... A starte banksii, Leach.... Axinus jlexuosus, Mont.... Macoma Chemn..... Mya Lin.... Saxicava pholadis, Lin.... Saxicava arctica, Lin..... Boreochiton marmorcus, Fabr Tectura rubel/a, Fabr.... Lepe ta cacca, Miill.... Puncturclla noachina, Lin..... Molleria costullata, Miill..... Margarita cinerea, Couth.... Natica clausa, Brod. & Sow Littorina palliata, Say.... Bela cancellata, Migh Bela sp.... Bela Biearinata, Couth.... Trophon clathatus, Lin.... Desuten krabber, Balanus porcatus og pigger av Echinus.

111 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGI 111 Som det framgår av faunalista er det en temmelig ublandet arktisk fauna, om enn de allermest høgarktiske former saknes. Det er en fauna, som nærmest svarer til Øst-Finnmark eller Murmankysten. Her er dog ikke en eneste form, som ikke kunde leve under en temperatur, som det vil være i nærheten av en større bre, der går ut i havet. Men de kan også alle gå nedover på noget mildere breddegrader, så klimaet helst må ha været som ovennevnt. Flyttblokken oppe på leirlaget i Rotevatnet forteller dog om drivis i havet efter skjellavsetningens slutt. Yngre enn disse skjellbanker er rimeligvis bankene på Bjåstad og på Aure teglverk. Banken på B j ås tad finnes omtalt i "Glacialgeologiske iagtt. fra Søndmøre", Norges landbrukshøgskole Her fantes Cyprina islandica Linn og Mytilus sp. Høgda over havet er 18 eller 19 m. Da den m. g. for 3dje istid er 23.0 m så er avsetningen iallfall eldre. Men om den skal reknes til l ste eller 2nen interglacialtid er enda uavgjort. Derimot er det ganske sikkert til 1 ste interglacialtid, at banken på Aure må reknes. Aure i Sykkylven. Denne skjellforekomst er flere ganger omtalt i literaturen 1. Den som ikke minst har bidratt til kjenskapet til denne interessante skjellforekomst var den mangeårige bestyrer av teglverket, disponent BJØRHUS. Ifølge meddelelse hos REKST AD fikk han både skjell og rester av or (alnus) fra Bjørhus og jeg fikk i 1908 en rygghvirvel av storkobb (Phoca barbata) og fra ham fikk ØYEN også det funne bein av Spitsbergenalken, Uria arra, Pall. Rekstad gir et fotografi fra teglverket fra den tid, driften var i full gang. Man ser tydelig den mektige sandavleiring, som kviler over leirlagene. Rekstad antar, at klimaet under leirlagenes avsetning har været noget kaldere enn i nutida. Øyen rekner avsetningen å tilhøre "Mytilus-nivået" i sitt system fra Trondheim- og Oslotrakten. l j. REKSTAD: Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestlige Norge. Bergens mus. årbok 1907, no. 9, pag. 25 f. H. KALD HOL; Et bidrag til faunaen i Vestlandets kvartæravleiringer. Bergens mus. årbok 1908, no. 6, pag. 23 f. H. KALDHOL: Glacialgeologiske iagttagelser fra Søndmøre. Norges landbrukshøgskole , festskrift, p. 337 ff. P. A. ØYEN: U ria arra, Pall. U. Bri.innichi, Sab. from the brick-works of Aure (Ørskog). Norsk geo!. tidsskr. 7, 1922, pag. 167 ff.

112 112 H. KALDHOL I "Glacialgeologiske iakttakelser" 1909 anfører jeg en kort beskrivelse over profilet ved Aure teglverk, således som det var, da man omtrent hadde arbeidet sig djupest inn i banken i Teglverket er nu forlengst nedlagt (husene blev nedrevet i 1919) og plassen utjamnet og tilgrodd, så det er meget vanskelig lenger å få noget innblikk i forholdene. jeg gjengir her beskrivelsen fra 1908: Djupest sand, som "nu kun på et par steder såvidt var synlig". Derover leirlag som "i de nederste m mektige lag er fullstendig uten fossiler. Derover kommer et 3 m mektig skjellførende lag, som er temmelig skarpt begrenset nedover gjennom hele leirtaket. Øverst er der et omtrent l m mektig leirlag (uten fossiler) hvori finnes en hel del store steinblokker. Dette overleires så av et 5 6 m mektig sandlag, som også er uten fossiler". Som jeg har omtalt i F. V. kv. 1 er noget av det interessanteste ved denne skjellforekomst, den overordentlig store hardhet som leirlaget har på det naturlige leie. For å få det fram, måtte man rett som det var foreta sprenging med dynamitt. Skjellene fantes for de største arters vedkommende, som Mya truncata, Cyprina islandica og Neptunea despecta kun med knuste skal, men med stykkene liggende på plass. Det blokkeførende leirlag tyder på en senking av temperaturen, så havet er opfyllt av is. Faunaen blir derfor å opfatte som en reliktfauna fra den varmere del av interglacialtida. Isbreen har senere nådd hit ut fra Sykkylvsfjorden; men ikke vesentlig lenger. Skjell-laget har ligget noget i le, så ismassen nok har utøvet et trykk, så skjellene er blitt presset i stykker, mens trykket dog ikke har været så stort, at det i nevneverdig grad har flyttet på leirmassene. For fullstendighets skyld hitsettes den fossillista, som jeg i sin tid opførte i "Glacialg. iagtt. N. l ", pag. 33. Anomia ephippium, Lin. Sjelden (Rekstad). Pecten islandicus, Mtill. Sjelden. Pecten septemradiatus, Mtill. l eksemplar. Astarte elliptica, Brown. Endel. Macoma calcarea, Chemn. Talrik. Macoma baltica, Lin. Sjelden. Mytilus (edulis?). Nogen bruddstykker. I Et bidrag til faunaen i Vestlandets kvartæravleiringer

113 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 113 Cyprina islandica, Lin. Almindelig. Axinus jlexuosus, Mont. Sjelden. Montacuta bidentata, Mont. l eksemplar. Mya tmncata, Lin. Talrik. Saxicava pholadis, Lin. Sjelden. Boreochiton ruber, Lowe. l led. oreochiton marmoreus, Fabr. l led. Tectura rubella, Fabr. l eksemplar. Lepeta caeca, Miill. Sjelden. Lunatia sp. l eksemplar. Trichotropis borealis, Brod. & Sow. l eksemplar. Littorina littorea, Lin. 2 eksem pl ar. Lacuna divaricata, Fabr. l eksemplar. Bittium reticulatum, da Costa. No gen. Trophon clathratus, Lin. Meget sjelden. Neptunea despecta, Lin. Fåtallig. Si p ho? sp. Bruddstykke. Desuten flere eksemplar av Balanus porcatus, da Costa, pigger av Echinus sp. Av større dyr som før nevnt næstsiste rygghvirvel av storkobbe (Phoca barbata) iflg. j. Griegs bestemmelse og et bein av Svalbardalken Uria arra, Pall. if1g. Øyen. Det framgår av den funne fauna, at den helst må stamme fra forskjellige klimaperioder. Rekstad har målt terrassene her og opfører følgende terrassetrin fra den nærliggende Klokkerhaug, som må opfattes som en terrasseret morene. l ste trin ved Klokkerhaugen n. k m o. t. 2net 3dje 4de " " - - " " - " " - " " ø. k ø. k " - ø. k " ø. k " " Han angir ved Ekornnes et trin i 36.9 m o. t. og et i 46.0 m o. t. Ved å sammenlikne disse målinger med de av mig foretatte målinger på Hundeidvik og Ørskog kan vi temmelig sikkert at!ste trin er tapestidas terrasse. Da tapestidas m. g. på Hundeidvik var 15.7 mo. t. og på Ørskog 19.0 m o. t. og Klokkerhaugen ligger 4 km Norsk geol. ticlsskr. XI. 8

114 114 H. KALDHOL syd for linja mellom Ørskog og Hundeidvik, må vi anta, at tapestidas m. g. ligger høgere enn 17.2 m, som er anført som terrassens n. k. Det opførte mål for ø. k m, er dog måskje litt for høgt. Den 3dje istids m. g. er trinet i 47.4 m o. t. Det framgår både av mine målinger fra Ørskog og Hundeidvik. På Hundeidvik var 3die istids m. g m o. t. og på Ørskog 51.7 mo. t. Det sees da med sikkerhet, at morenen på Klokkerhaugen stammer fra 2nen istid, hvis m. g. her er øverste terrasse 76.4 m o. t. Det øverste lag av leirtaket på Aure lå i tapestidas terrasse, så det er rimelig, at botnen av leirtaket må anslåes til å ligge 8 10 m o. t. Rekstad opfører at skjellene er funne m o. h. Det synes dog neppe å være annet enn et omtrentlig overslag således som hos mig i F. V. kv. pag. 23, hvor jeg opgir m. Øyen opgir i "U ria arra" Norsk geolog. tidsskr. 7 pag. 173, at botnen lå 11 m o. t. i Enkelte partier av banken må være avsatt på op til 40 m djup, cfr. Pecten septemradiatus, så allerede av den grunn kan skjellforekomsten ikke reknes til avsetningen efter 3die istid, hvis m. g. er 47.4 m o. t. Under 2nen istid har landet derimot været nedsenket til 76 m o. t. her, så fra den milde tid mellom 2nen og 3die istid kunde den stamme for djupets skyld. Det framgår dog av det blokkeførende laget, som kviler på skjellbanken, at banken er meget eldre enn 3die istid; ti da lå isranda bare ut til Brunstad i Velledalen, så det skulde ikke være stor sannsynlighet for, at der i den tid er utøvet noget trykk på leirmassene i Aure av isbreen. Den funne fauna viser, at der under avsetningen har hersket et mildere klima, enn det som framgår av de andre skjellbanker: Former som Bittium reticulatum og Montacuta bidentata viser at der neppe kan ha været isbreer tilstede, ikke engang i den indre del av Storfjorden, da denne fauna innvandret. Klimaet må i virkeligheten ikke ha været kaldere enn ved Nordlands kyster i våre dager. Banken er efter min mening avsatt under senkingen som følger med 2nen istid. Når jeg ikke tør anta, den stammer fra avsmeltingstida efter l ste istid, så er det av den grunn, at under lste istid lå landet i kystegnene nedsenket til 87 m, og da måtte Aure ligge enda djupere. Da islaget smeltet herinne, må vi derfor vente, vi har djupvassavsetninger på botnen med engang. Men nu har vi som oven nevnt netop et sandlag på botnen av teglgraven, altså en gruntvassdannelse.

115 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 115 Vi måtte også vente, at de djupeste skjellførende leirlag skulde tyde på et rent arktisk faunaelement; men det var der heller ikke tegn til. Vi vet derimot, at under l ste interglacialtid har landet hevet sig til omtrent den nuværende høgd 1, så vi har all grunn til å anta, at det underste sandlag stammer fra begynnelsen av den senking, som følger med framrykkingen av 2nen istids breer og de skjellførende leirlag høgere oppe fra den tid, senkingen har skredet ytterligere fram. Vi må derfor anta, at de varmekjære skjell er å opfatte som en reliktfauna fra den varmeste tid i l ste interglacialtid. De former, som tyder på et kaldere klima, kan være nyinnvandrede former, som har fulgt med k!imaforverringen under den begynnende istid. Denne skjellbanke er derfor av betydelig interesse, som en av de aller eldste skjellhanker med en virkelig interglacial fauna. 2nen istid. Under maksimum av nedising i denne tid har bregrensa fra den store morenen på Gjermundnes i Romsdalen gått vestover Vestnes og Åsbygda til Furland. Den store poll, Flatevågen er sikkert tungebekkenet fra breen ut Tresfjorden, idet Åsnakken har tvunget endel av breen vestover. l Tomrefjorden har breen nådd ut til Rekdal, så de store sandbankene syd for Rekdal skriver sig fra breelvenes smeltevatn i denne istid. I Vatne, Sunnmøre har der kommet en bre fra Kroksetra, breen har hatt sin yttergrense ved vestre ende av Vatnevatnet, hvor der enda er store morener ved Vatne kyrkje. Vatnevatnets basseng skriver sig fra breens utgraving under maksimum av 2nen istid. I Tennfjorden har breen gått ned efter Ensetvatnets forsenking, der må opfattes som et tungebekken fra denne tid. Breen har været en arm av den bre, som fra Tresfjordfjellene gikk over Ørskogfjellet, Svartløken til Ensetvatnet. En annen mindre arm gikk gjennom Solnørdalen til Skodje, mens den minste utløper gikk over til Søholt. Breen gjennom Ensetdalføret hadde en liten utløper i østenden av Ensetvatnet til Skodje. Her sees ennu en morenerest eller mulig en drumlin fra breporten på det høgeste av passet, kallet Reiteriset, l Confr. Møre fylkes kvartærgeologi Ill., profilet fra Sanden på Gjermundnes.

116 116 H. KALD HOL som har en høgd av l 07 m o. t. Fra breelva, som har strømmet fram her, stammer de grus- og sandmasser, som finnes på ytre del av Skodje. Breen gjennom Solnørdalen har hatt sin yttergrense på nordsida av tunnelen ved Apalvik. Like ved tunnelens nordside finnes en gammal skjellbanke overleiet av morenegrus. Banken, som senere blir nærmere omhandlet, inneholder ingen rent høgarktiske former, så den er altså ikke samtidig, men eldre enn breens maksimums utbredelse. Storefjordens bre har muligvis ikke nådd sålangt ut om Ørskog, at den over Glomsetbygda kan ha nådd ut gjennom Brusdalen og gravet ut Brusdalsvatnets basseng. Dog er der i øvre del av Brusdalen en merkelig mangel på løsmateriale, som tyder på, at breen kan ha ligget lenge her. Likesom der vest for Honingdalen er en stor morenerygg, som ganske sikkert må opfattes som en sidemorene fra breen, som engang har gått over Glomsetbygda og ut til Brusdalsvatnet. jeg er derfor nærmest av den opfatning, at dette trin må tilhøre 2nen istid. I Sykkylven har isranda nådd ut til Aure og Ekornnes. Tett vest om Ekornnes mellom denne gård og Blakstad finner vi randmorenen fra annen istid her. Ved Blakstad er funnet skjell, som kan tilhøre maksimumssenkingen eller et noget tidligere stadium av annen istid. Hjørundfjorden er et av de interessanteste områder under annen istid. De bekjente tinderekker i midtre og ytre del av Hjørundfjorden viser tydelig, at isbreens mektighet har været mindre enn høgda av fjellene. Ti disse tinderekker kan ikke opfattes som annet enn gamle nunatakker, der har raget over ismassen. Vi finner dem her som andre steder på grensebeltet, der fjellene begynner å heve sig over bremassen under isens maksimumutbredelse. jeg skal i denne forbindelse også henvise til tindene fra Daugstad til indre del av Måndalen i Romsdalen og til sjølve Romsdalen. Det er frostsprengingen under ustanselig smelting og frysing i bregrensa, som har dannet dette utall av sylkvasse, ofte ubestigelige tinder. De forsvinner ytterst i Hjørundfjorden og når vi kommer innover forbi Nordangsfjorden, hvor ismektigheten har været større enn i fjellhøgda, er de også forsvunnet. Ytterst ute i Hjørundfjorden har israndas mektighet været ganske liten. Men det sees dog på de store frosturer ved Festøy, at den har raget en god del over den nuværende havstand.

117 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOCI 117 På Hundeidvik har der fra dalføret ved Skopshorn kommet ned en bre, hvis smeltevatn har avleiret de store terrasser der. Da disse terrassers høgd overstiger det, som finnes lenger inne i Hjørundfjorden, hvor det øvre trin forøvrig er lite tydelig, må terrassenes høgste trin ved Hundeidvik helst tilhøre!ste istid. Bretunga under 2nen istid har temmelig sikkert gjennom Vegsundet etc. nådd ut til Vedde. Men da Flisfjorden likesom Hjørundfjordens ytre del er svært djup, trenger breens mektighet ved Hundeidvik ikke å ha været så stor, at de eldre terrasser der er blitt ødelagt. Det må også kunne tenkes, at det framstikkende Gjevenes har tvunget breen over mot Festøy, så terrassene på Hundeidvik av den grunn er blitt beskyttet. Under breens avsmelting inn gjennom Hjørundfjorden steg landet meget hurtig; men under stigingens første del kan fjorden ikke ha været isfri, fordi terrassenes øvre grenser er likesom utvisket. Dannelsen av de høgste terrasser må ha skjedd umiddelbart ved isranda og terrassene kan neppe være bygget helt op til den djupeste senking under annen istid i det indre av Hjørundfjorden. Gjennom Bonndalen har en betydelig brearm i denne tid gått over Bonndalseidet til Ørsta. De store grusmasser der stammer således for det meste fra H jørundfjordsfjellene. Under avsmeltingen dannes øverst i Bonndalen ved Eide etc. en større bredemmet innsjø, hvis avløp i første tid har været over til Bjørdalen i Ørsta. På Eide sees gruskjegler fra breelvene flere steder. I snitt i en slik grusmasse sees, at der til enkelte tider har skjedd framstøt av breen, så der har lagt sig mindre morenelag over gruset fra breelvene. Bregruset er i almindelighet så reinvasket, at det danner en utmerket støipesand for sementstøiping. Under annen istid sank landet til betydelig djup. De store terrasser i de ytre strøk samt den sterke erosjon av de eldre løsavleiringer tyder på, at denne istid må ha hatt en meget stor lengde. Efter det jeg har kunnet fastslå på Hareide, har isen under 2nen istid kløivt sig i en arm gjennom Vartdalsfjorden og en arm ut gjennom Sulafjorden. Bretrykket ved Hjøringneset Liavåg Overå, har været så sterkt, at breen har gått helt ovet Hjøringnes-nakken, og på Liavåg Overå har den nådd op på Grøthornet ca. 500 m o. h. Men allerede på Indre Hareide Hovleitet faller bregrensa så meget, at den blir lågere enn 2nen istids m. g. Dog har den straks syd for Hareide kyrkje også nådd over havets nuværende stand. Det fram

118 118 H. KALDHOL går av morenelaget over Portlandia arctica-leiret i den av Rekstad beskrevne skjellforekomst. Da Sulafjorden ved Hjøringneset er 455 m djup og ved Eltren Kvitnes 446 m, mens Heissafjorden bare er 113 m djup, så innsees lett, at der kan det ha gått en ganske mektig isstrøm under 2nen istids maksimum, uten at breen behøvet å nå synderlig over nuværende havstand. jeg må anta, at breen ved Godøya har delt sig i en øst- og vestgående arm. Smeltevatnet fra den østgående brearm har så strømmet fram til Heissen og avleiret grus- og sandmassene på Slinningen etc. I Ørsta har fjorden været isfri, men i sidedalene har der ligget isbreer. Således betegner morenen ved Håvoll sikkert nok grensa for en bre ut gjennom dette dalføre under 2nen istid. I hoveddalen har breen nådd ut til Brauteset, hvor den store endemorene betegner breens yttergrense der. Vatnevatnets store basseng er utgravet under denne nedising. I Volda har breen i 2nen istid nådd ut til Halkjelsvik Folkestad. Det sees på Halkjelsvik, at der har skjedd en stor breframrykking over tidligere marine lag. Likesom havet senere har rullet og slitt på morenens overflate. Breen har kommet over dalføret, hvor Rotevatnet nu ligger. Det sees tydelig i et grustak på Rødset hos gårdbruker Årflot i 58.7 m høgd (pag. 58) likesom hos gårdbruker S. M. Halkjelsvik i et grustak på Halkjelsvik. Breen kan ha været en arm av Austefjord breen; men det er også mulig det har været en lokal bre fra det l 000 m høge Koppefjell. At breen på det nærmeste betegner yttergrensa for 2nen istid kan neppe tviles på. I Dalsfjorden har bregrensa for 2nen istid nådd Lauvestad Ulvestad. De undre sandlag i grustaket på Ulvestad må være avsatt under en rikelig slamtilførsel fra en smeltende bre. Det ligger nær å henføre denne dannelse til avsmeltingstida under l ste istid. Derefter hever landet sig, så profilet blir liggende i havnivået og skikthodene blir bortabraderet. En lang tid må det ha ligget over havet, da grenseflaten viser sterk oksydasjon. Senere synker landet, så havet påny skyller over det under senkingens maksimum. Denne senking kan med sikkerhet henføres til 2nen istids maksimum. Ti stedet ligger litt utenfor ytterste randmorene fra 2nen istid.

119 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGI I 19 På Rovdestranda har breranda under annen istid ligget langs den daværende kystlinje, måskje har den også nådd ut i fjorden på hele Rovdestranda. Bregrensa fra 2nen istid i Syvden er straks nord for dampskipskaien på Eidså. Terrassene der har en bratt helling mot syd således, at de øvre terrasserekker er tvert avskåret. Dette viser, at de øvre terrasser er blitt ødelagt av isbreen, som på ny har rykket fram. Det er åpenbart, at der må ligge et overmåte langt tidsrum mellom terrassedannelsen på ytre og indre Eidså, så det er utelukket, at dette spring kan forklares bare som en mindre oscillasjon av isranda, men som følge av en breframrykking under ny istid, efter et meget langt tidsrum, da landet på det nærmeste må ha hævet sig til den nuværende høgda. Skjellbanker fra 2nen istid. Tunnelen i Skodje. Skjellforekomsten er i vegskråningen på nordsida av tunnelen ved Apalvik, d. v. s. på nordsida av fjellryggen, som tunnelen går gjennom. Fjellryggens retning er omtrent ONO. Skjellbanken blev blotlagt under veganlegget. Lagenes fall hos gneisen, som danner fjellgrunnen, er omtrent mot syd, og fjellveggen legger sig litt utover de skjellførende lag således, at disse er blitt liggende i le. Over det opknuste skjellag ligger en morenerest. Det er ikke tvil om, at denne stammer fra nedisingens maksimum under 2nen istid; fra en brearm, der over Ørskogfjellet har gått på nordsida av Nakken over til Solnørdalen og Skodje. Som før nevnt har en annen arm kommet over Ensetdalen, hvor terrassene i nedre del av dalen er bygget op til meget stor høgd, mens der i øvre del av Ensetdalen ikke er vesentlig høgere terrasser enn litt over nuværende vassflate i Ensetvatnet. Her sees også en mengde små tvermorener loddrett på dalretningen slik, som er vanlig under tilbakerykkingen efter større breer. I Skodje er terrassene svært høge vest for kyrkja; mens de skråner med sterkt fall mot Skodjevågen, hvor oven omtalte tunnel er. Skjell banken ligger 22. I m o. t. med overflaten av skjellaget, mens fjellryggen rager næsten 20 m høgere op. Skjellagets mektighet var 2 m. Den overliggende morene inneholder en mengde store blokker, og har i skjæringen en mektighet av godt 2 m. Tapestidas terrasse var vanskelig å fastsette med sikkerhet her. I en medtatt prøve fra skjell banken fantes følgende arter:

120 120 H. KALDHOL Anomia ephippium, Lin. V. scuamula. Nogen. Pecten islandicus, Mtill. Endel, mest bruddst. Macoma calcarea, Chemn. N ogen få. Astarte elliptica, Brown. Nogen. Mya truncata, Lin. Alm., i bruddst. Saxicava arctica, Lin. Sjelden. Lepeta caeca, Mtill. Nogen, 10 mm lg. Antalis sp. Et par mm langt bruddstykke av den tjukkeste del av en Antalis. Bruddstykket er glatt, så man kunde tenke på Antalis entalis Lin., men det kan dog godt også være bruddst. av A. striolata, Stimps. Balanus porcatus. Alm. Pigger av Strongylocentrotus droebachiensis etc Fig. 27. Profil fra tunnelen Skodje. Her er altså igrunnen bare arktiske former; men ingen reint høgarktisk. Avsetningen må ha foregått på minst m djup, så landet minst har ligget m lågere enn nu. Banken kviler umiddelbart på det faste fjell og kan stamme fra avsmeltingstida efter l ste istid eller fra begynnelsen av 2nen istid. Her er den opført under sistnevnte avsnitt, mest fordi skjellene er forholdsvis vel bevarte; men den kan tenkes å være eldre. Nedre Vold, Ørskog. Som omtalt i M. F. kv. Il I., pag. 30 ff. er der en utpreget bregrense ved Søholt og Amdam, og det er grunn til å anta, at denne bregrense er omtrent fra samme tid, som den før omtalte fra Skodje. Grensa markeres av de store morener ved Lid Søholt, som tydeligvis er avsatt samtidig med den høgeste havstand her. Nær Amdam ligger den i M. f. kv. pg omtalte skjellbanke fra Nedre Vold, m o. t.

121 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGI 12 1 Skjellene fantes i et sandig leir i en noget gryteformig fordjupning det faste fjel l. Følgende arter kjennes herfra: Anomia ephippium Lin. Få ekspl. Pecten islandicus Milli. Fåtallig. Macoma calcarea Chemn. Nogen ekspl. Mya truncata Lin. Almindelig. Lepeta caeca Mtil!. l ekspl. Buccinum undatum Lin. l ekspl. Balanus porcatus. Nogen ekspl. Avsetningsdjupet må ha været ca m minst. Efter apgivende skal der tidligere være funnet bein av sel. Tredje istids m. g. her må nettop være i 50 m o. t. Det er da klart, at denne skjellbanken må være fra en eldre tid. Da den m. g. for den 2nen istid er 81.5 m o. t., kan skjellbanken stamme fra et tidsrum, som ligger noget efter maksimum av senkingen under 2nen istid. jeg anser banken for å være naget yngre enn skjell banken fra Skodje: Blakstad i Sykkylven ligger ved Storfjorden, utenfor Ekornnes, noget lengere nordvest enn Aure. istid. Herfra har jeg fått følgende skjell tilsendt: Pecten islandicus, Mtill. Tallrik, h. 126 mm og l. 115 mm. Astarte elliptica, Brown. 2 expl., 30 mm l. Mya truncata, Lin. 1/z skall, l. 55 mm, h. 44 mm. Saxicava pholadis, Lin. skall. Neptunea despecta, Lin. Kanalen av et ekspl. Skjellene stammer fra en høgd av l 0 15 m o. h. Også dette må rimeligvis opfattes som en avsetning fra 2nen Isranda fra Sykkylvsfjorden har nemlig ligget mellom Blakstad og Ekornnes ved maksimum av 2nen istid. Vartdalsstranda. På Vartdalsstranda er der funnet skjell på Volle, Barstadvik, like i elva. Høgda over havet er ikke bestemt, men jeg antar, det er omkring 15 m. Skjellene ligger i fint leir og må derfor være avsatt på

122 122 H. KALDHOL minst m. djup, så åpen som kysten her er. Forekomsten er ikke nøiere undersøkt enda, men de få arter, som såes under et tilfeldig besøk, tyder alle på et kaldt klima. Macoma calcarea, Chemn. Astarte elliptica, Brown. Mya truncata, Lin. Saxicava arctica, Lin. De funne arter er: Da de overliggende meget mektige lag utvilsomt tilhører 2nen istids slutning, så er det mest rimelig å henføre også denne fauna til 2nen istid. Ti det er sannsynlig, at eldre avleiringer måtte bli bortført på det tidsrum, breen ut Barstadvikdalen hadde sin største mektighet. jeg antar, at skjellene tilhører avsmeltingstida under 2nen istid, på en tid, da hevingen enda ikke er stor. Pestøy. Den i F. V. kv. pg. 22 omtalte banke på Festøy kan derimot ikke med sikkerhet henreknes til denne tid, da fundforholdene der er slik, at den like godt kan henreknes til senglaciale avleiringer; det eneste skulde være, at den befinner sig umiddelbart utenfor (vestenfor) en morene fra 2nen istid. Skjellene, som finnes i fint leir, var dekket av 1/2 m myrjord. Da banken er 6.5 m o. h., så er det dog lite rimelig, at det fine leir, som skjellene finnes i, kan være avsatt på så litet djup, som 20 m på denne åpne og sterkt utsatte kyst. Følgende arter er funne her: Anomia ephippium, Lin. Pecten islandicus, Miill. Astarte banksii, Leach. Astarte elliptica, Brown, l. 28 mm, h. 21 mm. Macoma baltica (?) Lin. Et defekt ekspl. Macoma calcarea, Chemn., l. 28 mm, h. 20 mm. Mya truncata, Lin., l. 58 mm, h. 45 mm. Saxicava pholadis, Lin., 51 mm. Saxicava arctica, Lin. Sjelden. Boreochiton marmoreus, Fabr. Tectura rubella, Fabr. Lepeta caeca, Miil!.

123 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 123 Alvania arenaria, Migh & Adam. Sipho togatus? Mørch. Et defekt eks pl. Dessuten balaner og pigger av Echinus. Alvania arenaria var av Friele bestemt som Alvania punctura i nevnte arbeid. Sula. Tørlen. På østsida av Sula og på den vesle øya Tørlen (Hanken) er en mengde skjellforekomster i leir. De ligger alle utenfor randmorenen fra 2nen istid med undtak av forekomsten på Tørlen og Rotevatnet. jeg antar, at de fleste andre skjellforekomster i leir med en kaldtvassfauna på Suløyas østside er avsatt kort før og like under maksimum av 2nen istid. Både de dyrearter, som finnes i disse banker og forekomsten av de mektige leirlag, tyder på et slamfylt hav. Da her nu ikke er slamtilførsel fra nogen elv, kan denne betydelige leirmengde kun skyldes breelvene og breens avsmelting. Det er forøvrig et interessant og karakteristisk trekk for avleiringene fra kvartærtida på Sunnmøre, at de vesentligste skjellførende lag finnes temmelig nær utenfor randmorenene fra 2nen istid. men jeg antar, det må forklares slik, at fra!ste istid er svært litet bevaret på grunn av det uhyre lange tidsrum, som er hengått siden den tid. I alle tilfeller finnes de kun opbevaret under de allergunstigste forhold. Under 3die istid derimot har senkingen været så liten, at avleiringene på de fleste steder består av grus og sand, derfor er det kun som en sjeldenhet under svært gunstige opbevaringsforhold under vatn eller djupe myrer, at her også finnes noget fra dette tidsrum. Av de to siste istider har bare 2nen istid så stor senking, at der finnes leirlag helt fra kysten og inn gjennom fjordene. hovedårsaken til de mange skjellbanker fra dette tidsrum. Dette er vel jeg har tidligere beskrevet skjellbankene på Sula i F. V. kv. og i R. a. kv. I, hvor fundforholdene er noget nærmere utredet, og hvortil henvises. Samtlige er avsetninger i leir, så de godt kan stamme fra samme tidsperiode, om enn høgda er noget ulik. Men på den andre sida kan der også i de lågeste bankene ha skjedd en avsetning i øvre del av bankene i en senere tid. Nu stammer innsamlingene ofte fra opkastet materiale, hvor de forskjellige lag er sammenblandet, så det var ugjørlig å få rede på avsetningsforholdene. jeg opfører derfor bankene i nedenstående tabell, med angivelse av finnestedets høgd, hvor den er nogenlunde bestemt, men ellers uten nærmere redegjørelse for hver enkelt banke, idet jeg i så måte får henvise til ovennevnte avhandlinger:

124 124 H. KALDHOL Skjellbanker pd Sula og Tørlen (Hanken) fra 2nen og muligens Jdje istid. Anomia ephippium, Lin.... Pecten islandicus, Miill Mytilus ed u lis, Lin Mytilus modiolus, Lin.... Crenella decussata, Mont..... Leda minuta, Miill..... Tridonta borealis, Chemn.... As tar/c banksii, Leach.... Astarte elliptica, Brown..... Axinus Mon!..... Macoma Chemn Macoma baltica, Lin.... Mya truncata, Lin..... Saxicat a pholadis, Lin.... Saxicava arctica, Lin..... Boreochiton ruber, Lowe.... Boreochiton marmoreus, Fabr.... Tectura rubella, Fabr... Lepcta cacca, Miill... Puncturella noachina, Lin.... Molleria costulata, Moll.... Margarita Fabr.... Margarita Chemn.... Margarita cinerea, Couth... Velutina læt igata, Penn Natica c/ausa, Brod & Sow... Littorina obtusata, Lin Lacuna dil'aricata, Fabr.... Onoba striata, Mont..... Onoba aculeus, Gould.... Cingula castanea, Moll Migh. & Ad.... Bela pingelii, Beck.... Bela Migh Bela harpularia, Couth.... Bela Couth.... Trophon clathratus, Lin Rissoa parva, da Costa.... Homalogyra atomus. Phil..... Diaplzana lzyalina, Turt..... Buccinum undatum, Lin..... Desuten balaner, echinodermer og ostracoder etc.

125 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 125 Som det framgår av ovenstående fossilliste er her ialt framfunnet 41 arter skallbærende mollusker. Her er ikke funnet nogen rent høgarktisk form; men heller ingen rett varmekjær art. Vi kan vel si, at faunaen tyder på et klima lik Finnmarks og da helst som Øst-Finnmarks i våre dager. Dette kan vel også siges å stemme med de antakne forhold. Om der enn har gått en liten brearm til Vedde og en annen gjennom Sulafjorden og Heissafjorde> har nærmet sig Slinningen fra vest, så har Borgundfjordens indre del, gjennom de da breide løp over Steinvågen, Å lesund, Nørve og Å se stått i forbindelse med den isfrie Nordsjø, hvor Golfstrømmen temmelig sikkert bar gått omtrent som i våre dager, derpå tyder t. eks. funn av asfalt (fra Vestindia) 40 m o. h. i strandgrus på Furland i Romsdalen. Den 3dje istids m. g. på Sula er 28.2 m o. t. syd for Langevågen, og ved Sjukeneset tett ved Vegsundet er den steget til 31.8 m o. t. Det synes da å være avgjort. at de skjellførende leirlag som ligger så høgt som m, så differensen mellom bankene og den 3dje istids m. g. kun er l 0 12 m, ikke kan stamme fra den 3dje istid for de djupere lags vedkommende. Faunaen er som det sees omtrent som i Rotevatnet og i den høgtliggende banke på Tørlen (Hanken). Banken på Nymark som kun ligger 4 m o. h., kan tenkes å tilhøre 3dje istid; men dens fauna er litet avvikende fra de andre, og den inneholder en djupvassform som Bela pingelii, der ikke kjennes fra mindre djup enn 20 m. Visstnok kunde det tenkes, at den stammet fra den a bsolut djupeste sen king un der 3dje istid. Men det kan være vel så trolig, at den stammer fra et eldre tidsrum, for i høgere ligggende banker finnes likeledes djupvassformen Bela cancellata, og for dens vedkommende kan det sikkert sies, at den tilhører 2nen istid, da den ellers må ha levet på så litet djup som 10 m. jeg er derfor av den opfatning, at de djupere liggende lag i alle disse skjellbankene tilhører 2nen istid. I de aller øverste lag kan der være tilblandet former fra yngre senkinger 3dje istid. Men der er dog neppe nogen art, som avgjort må tilhøre siste istid eller senere. Den fra Hamnegjerdet (øvre grøft) anførte Alvania punctura, Mont. (F. V. kv., pg. 17) har vist sig efter nøiere undersøkelse av originaleksemplaret å være Alvania arenaria, Migh. & Adam. (Se M. f. kv., Il., pg. 30 ff.). Alle øvrige arter kan gå til Øst-Finnmark, så klimaet må ha været ganske kjølig under disse skjellbankers avsetning.

126 126 H. KALDHOL I denne forbindelse kan nevnes, at de senere omtalte banker ved Blomvik, inntaket for turbinen ved Langevågen og kyrkjegarden ved Nørve ka pel tydelig inneholder en blanding av gamle djupvassformer og arter, som stammer fra den postglaciale senking. Disse banker skal derfor behandles for sig sjølv senere. Hoff, Ellingsøya. vi En nær sammenheng med de omtalte skjellbanker på Sula finner den i R. a. kv. l, pg. 168 omtalte banke fra Hoff, Ellingsøya. Fra Hoff fantes: Anomia ephippi Lin. Sjelden. Pecten islandicus, Mtill. Store masser. Mytilus modiolus, Lin. Få. Macoma calcarea, Chemn. Alm. Mya truncata, Lin. Få. Saxicava pholadis, Lin. Tectura rubella, Fabr. Sjelden. Lepeta caeca, Mi.ill. Sjelden. Puncturella noachina, Lin. Få. Margarita gronlandica, Chemn. Sjelden. Margarita cinerea, Couth. Sjelden. Lacuna divaricata, Fabr. Sjelden. Alvania arenaria, Migh. & Adam. Bela scalaris, Moll. Sjelden. Trophon clathratus, Lin. Endel. Den m. g. er omtrent m, og banken ligger efter opgave av landbrukskand. Marius Hoff ca. 4 m o. h., så den kan nok tenkes å være avsatt på så li tet djup som 24 m; men den funne Bela scalaris synes å kreve større avsetningsdjup. Jeg er derfor tilbøielig til å anta, at også denne avleiring tilhører 2nen istid. Volda. En skjellbanke kom tilsyne i Rotevatnet ved Halkjelsvik, Volda, under fordjupning av utløpet. Rotevatnet ligger som tidligere omtalt m o. h. ved meget låg vass-stand. De høgeste terrasser nådde m o. t. Den 3dje istids m. g. antar jeg her må ligge 42 m o. t. De funne skjell, som var kastet op under graving av utløpsrenna, skriver sig temmelig nær fra 51 m o. t.

127 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 127 Følgende arter kunde nu plukkes op efterat skjellene har ligget o p kastet i mange år: Mytilus edulis, Lin., enkle skal, l. 70 mm, fullstendig bevart, så bestemmelsen er helt sikker. Pecten islandicus, Mtill. Sjelden, små ekspl. Macoma calcarea, Chemn. Endel, l. 30 mm, h. 22 mm. Mya truncata, Lin. Almindelig. De fleste tynnskallede og små; men enkelte også tjukkskallede, største ekspl. 62 mm l. Saxicava arctica, Lin. 2 enkle skal, små, l. 23 mm. Balanus sp. Nogen bruddstykker. Når man undtar Pecten islandicus, kan alle disse gå helt op i fjærenivået. Men tilstedeværelsen av Pecten islandicus, Mii!l. (antakelig fra det djupeste av banken) skulde tyde på, at endel av lagene skriver sig fra den djupeste senking i 2nen istid. Bankens sammensetning er fullstendig analog med forekomst i Kaldvatnet, som senere skal omtales. Halkjelsvik. Hos Elias M. Halkjelsvik fantes skjell i en hustomt, som var under utgraving, nær elva fra Rotevatnet. Høgda var 3.40 m o. t. Det var et skjellførende leirlag, hvis overflate var sterkt forvitret og brunt av jernoksyd. Der var således tydelige spor av, at leiret i lang tid måtte ha ligget under luftens påvirkning, før det overliggende 1.4 m mektige sandlag var blitt avleiret. Dette sandlag må derfor være avleiret under en ny senking, som har været så pass stor, at djupet har været ca. 10 m. leirlaget, er nemlig først 0.05 m Sandlaget, som ligger over grovkornet grus, så 0.6 m meget fin sand. Øverst m steinet grov grus. Dette grus- og sandlag stammer fra tapessenkingen. Leirlagets overflate er horisontal og følger på langt nær jordoverflaten. Leirlagets overflate er ganske sikkert utgravet under hevingen i ancylus-tid eller tidligere. Leiret var blottet til 0.6 m djup og var skjellførende helt ned; men skjellene var særlig samlet i leirets overflate, hvad der utvilsomt skriver sig fra utskylling i en eller flere hevingsperioder efter leirets avsetning. Skjellene i overflaten var sterkt forvitret og fantes mest enkeltvis og i stykker. I de djupere lag var derimot alle skall hele. Bivalvlene med begge skall sammenklappede og med vel bevaret epidermis. Leiret var meget steinfullt helt ned. ra smeltende drivis under leirets avsetning. Steinene skriver sig sikkert

128 128 H. KALDHOL Leiret er avsatt under 2nen istids maksimum. følgende mollusker: I leiret fantes Astarte elliptica, Brown. Almindelig. Axinus flexuosus, Mont. Sjelden. Macoma calcarea, Chemn. Alm. Saxicava pholadis, Lin. Alm. Saxicava arctica, Lin. Alm. Boreochiton marmoreus, Fabr. Sjelden. Tectura rubella, Fabr. Sjelden. Lepeta caeca, Mtill. Nogen. Velutina lævigata, Penn. l eks. Trophon clathratus, Lin. Sjelden. Buccinum sp. (ant. gronlandicus) l eks. Samtlige arter tyder på et kaldt klima under leirets avsetning, omenn der ikke er nogen art, som krever et ishavs temperatur. Fra Storebotnen nær Straumshamn gjorde jeg i sin tid et fund av Mya truncata, Lin. Der var et meget hardtpresset leir, så det var vanskelig å grave. Dog var kalkskallet bevaret på eksemplarene fra Storebotnen. jeg er nu tilbøielig til å rekne de eldre leirlag på Storebotnen til 2nen istid. Austefjorden. Fra Geitvik anfører Rekstad 1, fund av Mya truncata, Lin. i sandholdig leir 30 m o. h. Skjellene fantes som avtrykk i mengdevis i leiret. Om denne forekomsten tør jeg intet uttale, så lenge ikke nærmere undersøkelser foreligger. I Sunn da I en i Austefjorden er en skjellforekomst funnet av Rekstad. jeg besøkte stedet i Som før omtalt ligger skjellforekomsten i et lite! dalføre kaldet Nekken, 39.8 mo. t. Av de 6 arter, som finnes omtalt hos Rekstad, Iykkedes det ikke ved et kortvarig besøk å gjenfinne Portlandia arctica og Leda pernula. Men for mig gjaldt det mest å overbevise mig om, at jeg var på det rigtige sted. Da Portlandia arctica og Leda pernula krever et minimums djup for en masseoptreden av 20 er avsatt på dette djup. 30 m finner jeg det sannsynlig, at banken Den høgeste terrasse i Sundalen går til 72.7 m o. t., hvilket er m. g. for 2nen istid her. Den 3dje istids m. g. ligger adskillig lågere. t J. Rekstad: lagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestlige Norge Ill, pag. 23. Bergens mus. årbok 1907, no. 9.

129 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 129 Men elve-erosjon og det innelukkede forvatn, som har været her også i den tid, gjør det vanskelig å bestemme den 3dje istids m. g. nettop her. Det synes dog mindre sannsynlig, at denne istids m. g. har ligget høgere enn m o. t., og allerede dette gjør det mindre rimelig, at de skjellførende leirlag tilhører 3dje istid, da leirlagene stikker inn under gruslagene i den terrasse, hvis n. k. er 60 m o. t. Leiravsetningen må følgelig være eldre enn sandlaget og således skulde også det skjellførende lag være eldre og eldre enn 3dje istid. jeg finner det temmelig sikkert, det må tilhøre slutningen av 2nen istid, avsatt under senkingen da. Men avsetningen er ikke så ung at den tilhører den varme del av 2nen interglacialtid. Det fine leir tyder på liten slam-mengde i fjorden her. De funne arter er: dager. Portlandia arctica, Gray. Macoma calcarea, Chemn. Leda pernula, Miill. Astarte elliptica, Brown. Mya truncata, Linn. Nucula tenuis, Mont. Denne fauna tyder på et klima omtrent som i Kvitehavet i våre Breranda må ha været trukket et godt stykke lenger tilbake enn der, finnestedet ligger. Faunaen må opfattes som en relikt fauna, som har levet i fjorden en tid efter at breen har trukket sig bort fra pollens indre del i slutten av 2nen istid. De store grusmasser (20 m mektige) over skjell-laget tyder på, at der efter avsetningen av det skjellførende leirlaget må ha skjedd en betydelig stiging av temperaturen. Breenes avsmelting har derfor en tid foregått med større fart, så elvenes vassføring har blitt meget stør.re enn tidligere, deres transport av grus og sand har tiltatt sterkt, så avsetningen av disse store grusmasser ikke behøver å ha tatt så svært lang tid. Det er alt spm tyder på, at de stammer fra begynnelsen av det varme tidsrum i 2nen interglacialtid. Det samme synes å framgå av en skjellbanke fra det østenfor liggende Kaldvatn. Faunaen der viser hen på et betydelig mildere klima enn den på Nekken. Det kan ikke bare skyldes, at banken Norsk geo!. tidsskr. XI. 9

130 130 H. KALDHOL i Kaldvatnet har været en mere gruntvassbanke. Den tyder på et varmere klima i det hele. Landet har rimeligvis steget endel, da breene hadde minsket så meget, at Kaldvatnet var blitt isfritt. I Austefjorden finnes en framtredende strandlinje utenfor Høydal på begge sider av fjorden. På Bjørneset er høgda omtrent 56.0 m o. t. Dette svarer til et noget lågere trin enn den m. g. for 2nen istid. jeg må anta, at denne strandlinje svarer til et tidsrum straks efter 2nen istids maksimum. Fra Halkjelsvik til Ekset sees en liknende strandlinje. Her er den særdeles framtredende og kan temmelig sikkert henføres til maksimums utbredelsen av breen under 2nen istid. Den ligger som før nevnt endel lågere enn tilsvarende terrasser. I hele Volda må brenningens makt ha været alt for ubetydelig til å kunne ha nogen betydning for strandlinjedannelsen. Her er det kun frosten som har hatt nogen virkning ved dannelsen. Strandlinja her støtter således i høg grad teorien om frostsprenging som dannelsesfaktor for strandlinjer. Når høgda av strandlinja faller noget lågere enn den m. g. for 2nen istid, må det tilskrives, at frostsprengingene arbeider djupere enn til havets overflate. Djupere jo sterkere kulden er, grunnet tjukna på havisen. Der ingen abrasjon har været, må da den tilsynelatende øvre grense av strandlinja svare til en differens av den virkelige strandlinje lik tjukna på havisen hver vinter. At denne under 2nen istid kan ha nådd 6-8 m er ikke urimelig. 2nen interglacialtid. Det blir tida mellom 2nen og 3dje istid. I dette tidsrum svinner breene inn, og landet hever sig igjen. Hvor høgt landet har ligget under det varmeste tidsrum da, har det hittil ikke lykkedes å fastslå med absolutt sikkerhet; men det synes trolig, at der ikke kan ha manglet meget på, at det har ligget i nuværende høgd; ti fra dette tidsrum finnes både på Sunnmøre og i Romsdalen vass-slitte flintredskap lågere enn den efterfølgende istids m. g., hvilket på en ganske avgjørende måte forteller, at landet i interglacialtida lå høgere betydelig høgere enn under det efterfølgende tidsrum, da isen påny rykket fram. I Romsdalen har jeg på Gjermundnes funnet nevnte flintredskap ned til 26 m over nuværende strandlinje. Da de er funnet

131 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 13 1 direkte på leirlaget fra 2nen istids maksimums senking under 30 cm strandgrus, så er det helt avgjort, at dette ikke er redskap, som senere er efterlatt, serlig da redskapene foruten å vise vass-slit også er av former, som kun kjennes fra eldre paleolitisk tid. Finnestedet ligger 34 m under strandlinja fra den efterfølgende istids senking (3dje istids m. g.). Om strandlinja har ligget enda høgere er vanskelig å påvise, da tapesnivåets strandlinje på Gjermundnes ligger 21 m o. t. Og der disse to senkinger griper om hinannen er det meget vanskelig å holde disse forskjellige tiders avsetninger ut fra hverandre. jeg har på Gjermundnes funnet flintredskap helt ned til 4 m o. h. Også disse har været vass-slitt og synes å ha været gamle former; men nogen sikkerhet for dateringen har de ikke gitt. Fra avsmeltingstida efter 2nen istid finnes som før omtalt en del skjellbanker på Suløyas nordøstside; samtlige tilhører avsmeltingens første del, muligvis også sjølve maksimum av istida, så sammensetningen hos disse tyder på relativt kaldt klima. Fra den varmeste tid, da landet må ha ligget i en høgd, som rimeligvis kom op mot den nuværende eller måske enda høgere (conf. Allerød-oscillasjonen i Danmark etc.) kjennes ingen avleiringer. Men jeg antar at det er fra begynnelsen av dette tidsrum de tidligere kjente skjellbanker i tilhører. Kaldvatnet, Austefjorden, Skjellene skriver sig fra innslaget ved tunnelen til elektrisitetsverket. De fantes i opkastet grus på land og var ikke så litet ødelagt av forvitringen i årenes løp, å finne. Følgende arter fantes i den medtatte prøve: så det nu var bare lite Pecten islandicus, Miill. l bruddstykke. Mytilus edulis, Lin. 2 ekspl., defekte men med lås og tydelige tenner i låsen, så bestemmelsen er sikker. Macoma calcarea, Chemn., flere ekspl. De fleste små, men bruddstykker av store. Mya truncata, Lin. størrelse. Saxicava arctica, Lin. Littorina littorea, Lin. Flere enkle tjukkskallede ekspl. av middels Flere ekspl. av middels størrelse. Flere eks pl.

132 132 H. KALDHOL Der fortaltes om fund av store hele eksemplarer av Pecten islandicus fra den tid skjæringen blev tatt. Dessuten fantes foraminiferer og pigger av Echinus. Faunaen peker på avsetning fra forholdsvis grunt vatn. Det eneste undtak er det funne eksemplar av Pecten islandicus, som peker på noget større djup. Men hvis den er tatt op fra 3 4 m djup i vatnet, hvad der er overveiende sannsynlighet for, så ste:nmer det med en avsetning samtidig med dannelsen av den høgeste terrasse op for Kaldvatn. Terrassene ved Kaldvatnet går op imot 80 m høgd. Da terrassene ved Høydal fra 2nen istid kun når 69.2 m (Rekstad 70.6) på Nekken i Sunndalen 72.7 m o. t., så synes det dermed å være klart, at terrassene ved op til 2nen istids m. g. Kaldvatnets vestende også på det nærmeste er bygt Det synes å være rimelig, at banken i Kaldvatnet stammer fra første del av 2nen interglacialtid, da breen under 2nen istids maksimum fyllte hele Austefjorden ut til Halkjelsvik i Volda. Skjellene i Kaldvatnet kan også med en viss sikkerhet siges å være yngre enn de på Nekken i Sunndalen, som ganske sannsynlig stammer fra tida umiddelbart efter avsmeltingen, da havet på ny fikk adgang til pollen. Faunaen i Kaldvatnet betegner for de fleste arters vedkommende avgjort et grun tvass-stadium. Men klimaet har san n synligvis været noget varmere enn under avsetningen ved Nekken. Noget virkelig varmt klima behøver der dog ikke å ha været; for samtlige arter går til Øst-Finnmark, ja ennog til Svalbard. Mytilus edulis, som dog kun ytterst sjelden er funnet der, er kanske også kun ført dit med skip i den nyere tid. Fra et noget senere tidspunkt under hevingstida, i 2nen interglacialtid er banken i Bjørkedalen. Fra Nordre Bjørkedalen ca. l km syd for gården og l m over Bjørkedalsvatnet, som angis å ligge 25 m o. h., anfører Rekstad (1. c. Ill., pag. 23 f.) å ha funnet følgende skjell i leir: Anomia ephippium, Lin. Mya truncata, Lin. Nucula sp. Mytilus edulis, Lin. Emarginula.fissura, Lin.

133 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 133 Nassa incrassata, Strøm. samt bladavtrykk av Salix herbacea. Rekstad anfører terrasser fra de nærliggende gårder Heiset og Løset ifølge aneroidmåling: Løset l ste trin ø. k. 34 m o. t. 2net 3dje 45 " 55 " Heiset l ste 45 " 2net 55 " I fjellet (olivinstein) mellem Løset og Heiset er en strandlinje fast fjell i høgd med øverste terrasse. jeg har mange ganger reist gjennom Bjørkedalen og kan bekrefte, at strandlinja i fjellkuppen mellem Heiset og Løset er framtredende. Ifølge den vanlige opfatning av strandlinjenes dannelse, at de skyldes frostsprenging, må det tyde på, at under havets stand til 55 m, må klimaet ha været meget kaldt. Isranda under 2nen istid har iallfall en lang tid hatt sin grense ved Følsvik Straume. De høgeste terrasser der skriver sig fra den djupeste senking under 2nen istid. jeg antar at strandlinja på Heiset i 55 m høgd tilhører et noget senere tidsrum under avsmeltingen efter 2nen istid. Efter isobasenes forløp skulde man nemlig vente, at terrassen på Heiset lå noget høgere enn på Følsvik, hvis de var samtidige. Det motsatte resultat kan neppe skyldes annet, enn at landets heving er begynt, før strandlinja dannedes på Heiset. De av Rekstad opførte skjell kan ikke tilhøre 2nen istids kaldere avsnitt, om man i det hele vil innrømme, at de er eldre enn 3dje istid. Når jeg har ment, at de er eldre enn 3dje istid, hvis m. g. på Følsvik er 44.4 m o. t. og på Heiset m o. t., altså 19 m høgere enn Bjørkedalsvatnet, er grunnen den, at skjellbanken ligger direkte på det glattskurte fjell og er et skjellførende leirlag, overleiret av 1/z m grus. Hvis leirlaget tilhører senkingen efter 3dje istid, skulde man vente å finne et ikke skjellførende lag mellom skjellbanken og fjellet. jeg har i sin tid også undersøkt litt de skjellførende leirlag, som forekommer i sjølve Bjørkedalsvatnet, fra Nordre Bjørkedal og nordover til utløpet. Skjellene fantes m under vatnets overflate. Resultatet av disse undersøkelser er omtalt i R. a. kv. l pag. 174 ff. Følgende arter blev funne:

134 134 H. KALDHOL Pecten islandicus, Miill. 1 bruddst. Mytilus edulis, Lin. Sjelden. Astarte banksii, Leach. 1 eks. Montacuta bidentata, Mont. l ekspl. Macoma calcarea, Chemn. Nogen. Saxicava pholadis, Lin. Sjelden. Boreochiton ruber, Lowe. l ledd. Boreochiton marmoreus, Fabr. Nogen ledd. Tectura rubella, Fabr. Endel. Lepeta caeca, Miill. 1 ledd. Lunatia gronlandica, Beck. 1 eks. Littorina littorea, Lin. N og1e. Littorina rudis, Maton. 1 eks. Onoba striata, Mont. l eks. Dessuten Balanus sp. og pigger av Echinus. Banken må for endel være avsa tt på minst 10 m djup. Hvis den stammer fra 3dje istids avsmeltingstid, kan landet følgelig høgst ha hevet sig m under den eldste del av avsetningen. Men flere av de funne former kan leve helt op til flodmålet, så der kan være former som har levet der helt til forbindelsen med havet er avbrutt. Samtlige av mig funne former går til Vest- Finnmark. Og hvis banken er yngre enn 3dje istid, så måtte den tilhøre Øyens Mytilus- og Pholas-nivå. Når jeg ikke uten videre henfører banken til tidsrummet efter 3dje istid, så er grunnen foruten før anførte også den, at banken viser et varmere kli mat, enn det som er vanlig å finne blandt så høgtliggende banker. Så alle forhold tatt i betratkning er jeg blitt stående ved, at det er størst sannsynlighet for at det meste av skjellene iallfall sta mmer fra 2nen interglacialtid. Når man tar hensyn til, at banken er en avsetning fra en ny innvandring av en varmere fauna, må de kaldeste former bli å apfatte som en relikt fauna. Hvorvel det kun er en ufullstendig undersøkelse, so m foreligger, må man anta at klimaet ikke har været kaldere enn i Lofoten i våre dager. Både det av Rekstad undersøkte leirlag over Bjørkedalsvatnet og de av mig undersøkte leirlag i sjølve Bjørkedalsvatnet antar jeg altså å tilhøre samme tidsrum, den begynnende varme periode efter 2nen istids avslutning. Endel av de mere varmekjære former er ikke

135 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 135 påvist så tidlig indvandret andre steder efter 3dje istid på Sunnmøre eller i Romsdalen. Vi bør også merke oss, at dette er den djupeste del av en lang fjord. Det må altså antas, at innvandringen av skjellene må ha skjedd en god del senere, enn det man skulde vente i tilsvarende banker ute ved den åpne kyst. At fjorden her er heldig for reliktformer ser vi av, at Isocardia car finnes levende i Austefjorden (Høydal) i våre dager, da den ellers omtrent er forsvunnet. 3dje istid. Morener fra denne istid kan med sikkerhet kun siges å være påvist, hvor de ligger så langt ut gjennom fjordene, at terrassene fra 2nen istid er blitt ødelagt av den framrykkende bre. På Sunnmøre er dette konstateret i nogen av de djupeste fjorder, således i Austefjorden, Hjørundfjorden og i Sunnylven. På disse steder ser man, at terrassene innerst er lågere enn lengere ute i fjorden. Det samme forhold finnes også på Vartdalsstranda, helt fra Ørstafjorden til Festøya. I Austefjorden i Volda er det alt som tyder på, at isbreen på fjordens sydside har nådd helt ned i fjorden på strekningen fra litt innenfor Høydal til Førde omtrent. Dette sees godt ved Håvik, hvor man har en tydelig sidemorene, der betegner bregrensa mot vest. Efter fjorden har breen skutt noget lenger ut, hvad der framgår av den sterke isskuring av fjellet ved Å rset og Storeneset. Øst over har breen ne ppe nådd terskelen ved Sunndalen i Austefjorden, så den før beskrevne skjellforekomst der ganske avgjort er eldre enn den her nevnte bre. Derimot er det rimelig, at isen har bredt sig øst over den flate dalbotn forbi Førde til Langevatnet. Ti på dette parti er der kun låge terrasser. Terrassen oppe ved daminntaket i Kaldvatn og de der funne skjell er tydeligvis eldre. I Ørsta har der kun været en mindre bre i botnen på Bjørdal. Det lille vatnet der er temmelig sikkert utgravet under 3dje istid. Langt betydeligere har nedisingen været på Vartdalsstranda. Her finnes nu omtrent bare terrasser fra 3dje istid og yngre. Breen har på de fleste steder nådd ned til den daværende fjord. Serlig framtredende er det på Søre Vartdal, hvor der på vestsida av dalen er en betydelig morene, som betegner breens yttergrense i denne tid. En usedvanlig smuk cirkusdal en botn sees i den bratte fjell-

136 136 H. KALDHOL veggen, når vi med dampbåten er kommet et stykke vest om Søre Vartdal. Det er rimelig, at denne botn er dannet i 3dje istid. På Nørevartdal har breen også nådd havet. Derimot synes det ikke så sikkert å ha været tilfellet på Masdal og Rot. Her er intet dalføre til å nære breen og det varme vatn fra Golfstrømmen må først ha nådd inn til kysten her. Da terrassene synes å være noget høgere der enn ellers på stranda, antar jeg det kan komme av, at her finnes bevaret noget av terrassene fra 2nen istid. Havet står forøvrig på med veldig kraft under nordveststormene, så det må også takes i betraktning som faktor ved terrassedannelsen. I Barstadvika er terrassene fra annen istid mer eller mindre ødelagt under framrykkende isbreer i 3dje istid. på Volle i de store elvebruddene der. den øvre terrassen på Romestrand. Dette sees t. eks. En tverrmorene sees oppe på Det antar jeg er randmorenen fra 3dje istid. Breen har altså nådd havet også her. Årsaken til denne store samling is så nær kysten under 3dje istid kan bare tilskrives den høge fjellkjeden, som er her, samt den bratte Dette helling mot nord, som hersker på hele denne lange stranda. har sikkerlig begunstiget bredannelsen i høg grad og bidratt til, at breen har ligget lenger her enn i de tilgrensende egne. På Hareidlandets sydside fra Store Alme til Hjøringneset er en utpreget strandlinje, som i høgd svarer til 3dje istids strandlinje. jeg må anta, at denne strandlinja også er dannet under 3dje istids djupeste senking. Strandlinja fortsetter forøvrig innover langs Storfjordens sydside fra Magerholm til Søholt. Serlig praktfull er den utenfor Søholt. Overalt synes høgda å falle sammen med 3dje istids m. g. på det nærmeste; den pleier dog å være et par m lågere enn den m. g., som kan utledes av terrassemålingene. I Hjørundfjorden har breen i 3dje istid nådd ut til Bjørke, hvor der er en endemorene tvers over dalføret. Et stykke utenfor Bjørke ved Finnes og Kalvnes er også to endemorener. Om disse danner yttergrensa for breen i 3dje istid eller de stammer fra tilbakerykkingen under 2nen istid, finner jeg vanskelig å avgjøre. Terrassen på Bjørke når bare op til den 3dje istids m. g., så det er ikke umulig at 3dje istid kan ha nådd helt til Finnes. På Urke og Klokk ved Nordangfjordens munning er en mektig endemorene med et stort tungebekken innenfor. Her kan det neppe være tvil om, at breen, som har ligget innenfor morenen, tilhører

137 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 137 3dje istid. Men det er ikke utenkelig, at endel av den veldige morenen på Klokk også kan tilhøre 2nen istids avsmelting. I N ordangsdalen finnes også en betydelig endemorene, som rimeligvis er fra samme tid som på Klokk. I Sykkylven sees en hel del tungebekkener fra større og mindre lokalbreer, som har skutt langt fram, hvor der har været botner eller på nordsida av høge fjell. Flere av disse breene har nådd ned til de eldre terrasser og forstyrret dem. jeg er derfor tilbøielig til å tro, at disse små breene tilhører 3dje istid. En meget større bre har ligget ned gjennom Velledalen og har efterlatt sig en betydelig morene på gården Hjorth o! ( = Hjortdal). Denne morene er av stor mektig het og har i lange tider demmet op et vatn inn gjennom Velledalen. Dette vatnet har hatt sitt avløp tett op under fjellet på dalens nordside. Da breen hovedsakelig er kommet syd fra Sætredalen, er det ganske rimelig, at avsperringen på sydsida av dalen har været høgest. Elva har gått sålenge på dalens nordside, at den har ett sig et stort gjel i det faste fjell her. Den gamle!ega ligger ca. 60 m høgere enn elvas nuværende lege. En vakker dag har sperringen blitt så uthulet midt i dalen, at elva fikk begynne å gå den vegen, og så er innsjøen litt efter litt blitt tømt. Denne begivenhet må ha foregått for flere tusen år siden, så det er vel tvilsomt, om der ligger noget annet til grunn for sagnet om innsjøen her, enn det vi kan slutte oss til av elvelega og demningen. Fjellsprengingen på Amdam skriver sig helst fra 3dje istid. Den må iallfall tilskrives samme tidsrum som den store strandlinja utenfor (nordenfor) Søholt. Da dennes høgd, som tidligere omtalt, faller sammen med den utmerkede terrasse fra 3dje istid mellom Søholt og Li, så faller det mest rimelig å henføre strandlinjas dannelse også til denne tid. Morenen ved Stadheim i Sunnylven viser, at breen der har hatt et betydelig framstøt over eldre avleiringer. Men isranda har ikke ligget der lenge, så den øvre terrassen i henimot 100 m høgd, må stamme fra maksimumsenkingen under 3dje istid. Stadheim betegner temmelig nær brerandas beliggenhet i Sunnylven under 3dje istid. Morenen på Dale i Norddalen og Uri etc. i Valldalen stammer derimot fra 2nen istid.

138 138 H. KALDHOL Skjellforekomster fra 3dje istid. Det er i virkelig heten svært få skjellforekomster, jeg tør rekne til denne tid. Stigingen i ytre del av Sunnmøre er jo liten, så materialet gjerne er temmelig grovt, og det gjør, at skjellene hurtig forvitrer. Det er derfor sjelden å finne skjellbanker, som med sikker het kan reknes til 3dje istid eller hevingstida efter 3dje istid. Sjølvsagt kan der i de lågt liggende eldre banker også ha skjedd avleiringer i 3dje istid; men det vil iallfall være vanskelig å holde lagene skilt ved undersøkelsen. I regelen er de allerede sammenblandet under avsetningen. Det er bare nogen fa banker jeg under tvil har henført til avleiringer fra 3dje istid. Syviknes ligger omtrent midt mellom Hamnsund kapel og Gamlemshaug på Hildrestranda. I F. V. kv. pag. 8 omtalte jeg en skjellbanke 5.5 m o. h., hvor skjellene lå i et seigt leir. Her fantes: Anomia ephippium, Lin. Pecten islandicus, Mi.ill. i masser lg. 10 mm. Macoma calcarea, Chemn. Mya truncata, Lin. Saxicava pholadis, Lin. Saxicava arctica, Lin. Tectura rubella, Fabr. Trophon truncatus, Strøm. Alvania punctura, Mont. Desuten balaner og pigger av Echinus. Bestemmelsen av Alvania punctura, Mont. er påny blitt gjenstand for undersøkelse under nærværende arbeid. Resultatet er blitt, at bestemmelsen må opretholdes. Der er funnet to eksemplarer, som begge har sterkt opsvulmede vindinger med en tett gitret struktur på hver vinding. jeg anslog i sin tid banken til å være avsatt på minst 20m djup, og det må jeg enda anta er tilfellet med mesteparten av banken. Men der kan naturligvis være tilkommet enkelte arter, som Alvania punctura på et senere tidspunkt av hevingen. Den senglaciale m. g.

139 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 139 må her være ca. 22 m o. t. Skjellbanken kan derfor stamme fra maksimum av den senglaciale senking; men en del av den kan også tilhøre tida efter 2nen istid. Gåseidnes. Som omtalt i F. V. kv. pag. 9 fantes nogen få rester av skjell efter en brønngraving 4 m o. h. De funne arter var: Anomia ephippium, Lin. Pecten islandicus, Mi.ill. Macoma calcarea, Chemn. Mya truncata, Lin. Saxicava arctica, Lin. Cyprina islandica, Lin. Boreochiton marmoreus, Fabr. Tectura rubella, Fabr. Littorina littorea, Lin. Da pro filet ikke er undersøkt, kjennes intet om lagdannelsen eller fra hvilket djup disse skjellrester er opkastet. Fra postglacialtida kan den ikke skrive sig trods sin låge beliggenhet. Derimot kan den godt skrive sig fra et ti dligere avsnitt under den senglaciale heving. Det minste avsetningsdjup er l 0 15 m og den senglaciale m. g. må her være ca m, så den kan være avsatt så sent, som da landet hadde hevet sig l 0 12 m her efter senkingen i 3die istid. At den kan skrive sig fra tida efter 2nen istid er dog ikke utelukket, sålenge intet nærmere vites om forekomstens avleiringsforhold. Øvre bust. Den på Øvrebust i Stordalen forekommende skjellbanke, hvorfra jeg fant et eksemplar av Mya truncata, Lin., tilhører høgst sannsynlig ogsa 3dje istid eller dens avsmeltingstid. Det samme gjelder et skjellfund, som for lenger tid siden var gjort straks ut for Bjørke i Hjørundfjorden i randa av et skred. Litt lenger ute i fjorden på Le i ra fant jeg i leir i en bekk 27 m o. t. tallrike skall av Mya truncata, Lin. Til tro ds for en ganske grundig undersøkelse fantes ikke flere arter. Det er høgst rimelig, at disse skaller også stammer fra 3dje istid.

140 140 H. KALDHOL Pilskog. Pilskog ved Liavågen (Hareide). Her fantes under graving av en ladetomt m o. t. hos Knut Røiset (Engene) et skjellførende leir. Ved mitt besøk fikk jeg se en prøve av leiret med nogen bevar te skjell. Følgende arter såes heri : Pecten islandicus, Miill. N ogle. Macoma calcarea, Chemn. Et par eks. Mya truncata, Lin. I mengdevis. Da 3dje istids m. g. ligger 10 m høgere, er det ikke utrolig leiret kan stamme fra maksimum av senkingen da. Men det kan også godt være det er en avsetning fra avsmeltingstida efter 2nen istid; for her finnes terrasser fra 2nen istid til over 30 m høgd. Som man ser, er skjellfundene få og usikre, så det er vanskelig å slutte noget sikkert om de klimatiske forhold under dette tidsrum. Istidene på Møre sammenholdt med brerandas beliggenhet på Østlandet og i Danmark. Allerede ANDR. M. HANSEN 1 utskilte 3 istider i Av disse kalte han den eldste, som kunde påvises i Norge, for den deuteroglaciale storbre. Efter hans hypotetiske kart skulde levninger efter denne bre ikke kunne påvises lenger nord enn til Sognefjorden. Den skulde forøvrig falle sammen med raene på Jomfruland, Horten, Moss Halden, midten av Jylland etc. Forut for denne istid antar han der har været en eldre og meget større istid, proteroglacialtida, hvorfra der ikke fantes rester i Norge. Efter deuteroglacialtida inntrådte en mildere tid, siger han, breene smeltet bort, landet hevet sig efterhvert "uten at utpregede terrasser vant å avsette sig". Men på ny inntrådte en kaldere periode, "bresmelting stanset, landet holdt sig i konstant nivå. Den subglaciale strandlinja avmerkedes ved den lågere setelinja og den lågere terrassen. Breen er nu vesentlig innskrenket til en smal pølse liggende over den gamle breakse". (Strandlinjestudier 1892 pag ). l ANDR. M. HANSEN: Strandlinjestudier. Archiv f. matem. og naturv. 14, 1890, pag , 1892, pag

141 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 14 1 Om den deuteroglaciale bre siger han pag , at den gikk ut til raene og sannsynligvis helt ut fjordene på Vestlandet. Om den siste istid "den epiglaciale tid" siger han, at den efterlot sig en brem land utenfor, hvor livet kunde utfolde sig. I "Landnåm i Norge" pag. 281 kaller han deuteroglacialtida for megaglacialtida og dens avslutning for fjordperioden. Han antar kun en interglacialtid. Som det framgår av det foranstående er jeg kommet til andre resultater enn Andr. M. Hansen, skjønt vi også møtes i enkelte punkter. Som følge av at Dr. Hansens målinger blev foretatt fra dampskipet, har han ganske oversett de overmåte gamle terrasser i ytre strøk, ti de er jo vanskelige å få øie på undtaken man er på stedet og foretar gra vinger. Efter mine undersøkelser er der på Sunnmøre iallfall spor efter 3 istider med 2 mellomliggende interglacialtider. Det kan da av praktiske grunner være heldigere å gi hver av disse bestemte navn istedet for de av mig hittil brukte l ste, 2nen og 3dje istid, idet en sammenlikning med utlandets istider, som nedenfor skal forsøkes, vil være mer eller mindre usikker, før fullstendigere terrassemålinger rundt kysten foreligger. Da første istid har fulgt kystranda og har sine levninger i skjærgarden, kan den kalles Skjærgard sti da. I slutningen av denne tid har betydelige deler av den nuværende kyst været isfri. Også under maksimums utbredelsen har der været isfrie punkter på nuværende kyst ved Kvamsøy i syd og Fjørtoft og Harøyburet i nord på Sunnmøre. På de øvrige steder har breen visstnok nådd helt i havet. Golfstrømmen kan ikke ha været helt avstengt fra Norges vestkyst, om enn dens virksomhet av en eller annen grunn har været mindre enn nu. Strandlinja for denne istid ligger m o. t. på Sunnmøre. Jeg anser denne istid for å falle sammen med den store istid Nord- Europa. 2nen istid på Sunnmøre har sin yttergrense omtrent efter midtre fjordstrøk; derfor vil jeg kalle den for Fjord tid a. I kyststrøket er strandlinja fra denne tid hevet m over nuværende tangrand. I de midtre fjordstrøk stiger den nordover fra ca. 50 m o. t. på Ulvestad, Volda, til 81.0 m o. t. på Ørskog. P:l Gjermundnes i Romsdalen ligger den 91.0 m o. t.

142 142 H. KALDHOL 3dje istid på Sunnmøre har kun nådd botnen av de større fjordene og har været medvirkende til utformingen av de indre dalstrøk. Den kunde derfor ha været kalt Da l tid a her. Skulde vi imidlertid sammenholde de her omtalte resultater med de kvartærgeologiske undersøkelser i Oslofeltet, blir det av største viktighet å avgjøre, hvor isranda hadde sin grense i Oslotrakten under fjordtida og den senere 3dje istid på Sunnmøre. Som bekjent har meningene herom været delte. Der har både av danske og norske kvartærgeologer været hevdet, at siste istid hadde sin yttergrense i Vendsyssel og avsmeltingen herfra var kun stadier i siste istid. Forut for denne istid har der iallfall været en eldre istid og en interglacialtid, hvad der tydelig framgår av den bekjente boring på Skærum som blev ført helt ned på krittlagene. Her blev fra krittlagene på 176 m under havets overflate og op til 157 m u. h. funnet moreneleir. I øvre lag av dette fantes Portlandia arctica, Tellina calcarea og Saxicava arctica, altså en ren arktisk fauna, som tilhører slutten av l ste istid 1 Derover kommer en sone med interglaciale avleiringer på 82.5 m mektighet. Denne sonen inne holder en fauna som tyder på et klima svarende til Lofotens i våre dager. D. v. s. klimaet synes omtrent å svare til det jeg fant for l ste interglacialtid ved Aure. Den betydelige mektighet av lagene tyder på, at denne interglacialtid må ha hatt en meget stor varig het. Derover 40.5 m glaciale lag med Portlandia arctica etc. Denne glacialavleiring tilhører begynnelsen av annen istid. Derover kommer glaciofluviale lag av leir, sand og grus, som når fra 23.2 m u. h. til 34.2 m o. h. Dette stammer også fra annen istid, dels fra maksimum av framrykkingen, dels fra smeltevatnet fra breelvene særlig under isens avsmelting. (Den store mengde finsand, som finnes i Jylland, er ganske sikkert for en vesentlig del fra breelvene under 2nen istid). Dette er således dannelser samtidig med 2nen istid på Møre. Derefter følger en mektig land heving, så hele Danmark rimeligvis har ligget høgere enn nu, Allerød-oscillasjonen, hvorfra der foreligger plante- og dyrelevninger, som tyder på et ganske mildt klima (Betula l Når der finnes Portlandia arctica i morenens undre lag, så opfatter jeg dette helst som tilhørende begynnelsen av!ste istid.

143 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 143 intermedia, B. verrucosa og B. odorata, Populus tremula, Pinus silvestris og dyr som elg og bever etc.). Da lagene ifølge De Geer er blitt "transgredieret i Ofer delar" av isranda, er det klart, at dette betyr en veldig klima-forverring. Ifølge P. A. ØrEN 1 har Dr. V. NORDMANN i brev av 18de januar 1923 meddelt, at den senere yngre dryastid sikkert faller sammen med den tida, da raene, de midt-svenski morenene og salpausselka dannes, mens Allerødlagene tilhører den gotiglaciale tid. Efter min opfatning faller Allerød-oscillasjonen sammen med 2nen interglacialtid på Møre. Også her har der foregått en meget betydelig landheving, så iallfall det, som nu ligger over tapesnivået har været hevet over havflaten; rimeligvis har hevingen været enda større. I denne tid har menneskene funnet veg til Møre (se M. f. kv. Ill, pag. 78 etc.). Raene ved Moss Halden etc. blir således ifølge min opfatning grensa for en egen istid, den 3dje istid, som faller sammen med israndas beliggenhet i botnen av fjordene på Møre. Da betegnelsen raene tilhører den edste del av vår kvartærgeologiske literatur, vil jeg foreslå, at den 3dje istid kalles Ra tid a. Dens yttergrenser på Østlandet an takes å falle sammen med Moss Halden-raets yttergrense. Ratida blir altså nyttet i en langt snevrere betydning enn Øyen nytter Raperioden i Trondheimsfeltet.2 Strandlinja for 3dje istid ligger i kystegnene m o. t. Terrassenes fall avtar meget sterkt utover til kysten. Mellom raene på Østlandet og Sunnmøre kan grensa for 3dje istid i Bergensfeltet ifølge C. F. K o LDERUP henføres til botnen av de djupeste fjorder. I Nordfjord ligger grensa for!ste istid ved Leikanger, Statt og følger så kysten sydover, så her neppe har været synderlig isfrie punkter av kysten i denne tid. 2nen istid har i hovedfjorden nådd omtrent ut til Kjøllesdal. Ved Davik har den derværende bre nådd helt i havet. Fra tilbakerykkingen efter denne istid stammer de djupere leirlag ved Langeland, Nordfjordeid, hvorfra jeg for over 20 år siden bl. a. l P. A. ØYEN: Norges arktiske flora med bemerkninger om dens innvandring. Norsk geo!. tidsskr. 8, 1924, p P. A. ØYEN: Kvartærstudier i Trondhjemsfeltet Ill. Norske vitensk. selsk. 1914, nr. 6.

144 144 H. KALDHOL fant et eksemplar av den store form av Portlandia arctica, Gray. Det halve skal jeg grov ut av det steinharde leiret, har jeg enda opbevaret bruddstykker av og har på ny sammenholdt det med hele eksemplar av samme art fra Moss Halden. Bestemmelsen må opretholdes som helt sikkert. Lengden har været over 20 mm. Leiret på Langeland, Nordfjordeid, stammer helst fra tilbakerykkingen under 2nen istid, neppe fra 3dje istid. Israndas beliggenhet under 3dje istid kan ganske sikkert fikseres til å ha nådd vestenden av Hornindalsvatnet. Således at utgravingen av dette mektige basseng for en vesentlig del må tilskrives denne istid. Terrassene fra 2nen istid på nord- og sydsida av Hornindalsvatnet blev helt ødelagt under 3dje istid, hvis strandlinje på Myklebust, Nordfjordeid, har ligget 48.0 m o. t. Ved østenden av Hornindalsvatnet finnes i Abelsbakken på Kirkhorn den kjente forekomst av arktiske skjell og planter 68 m o. h. Skjellene må ha været avsatt ved m lågere stand av landet enn nu. Jeg uttalte i "Nordfjords kvartæravleiringer" pag. 84, at skjellavleiringene helst måtte stamme fra en tid, da breen efter en mildperiode påny rykket fram i Hornindalsvatnet, "men der var også rum for den tolking, at den funne fauna kunde stamme fra den forutgående kuldeperiode." Det siste må nu hevdes, som den riktige tolking, da det viser sig, at landet "efter mild perioden" meijom 2nen og 3dje istid var hevet til nuværende høgd omtrent, og synkingen i 3dje istid overhodet ikke blev så stor, som det er nødvendig for å forklare avsetningen i Abelsbakken. Dette blir derfor en avsetning fra avsmeltingstida av 2nen istid. Portlandia arctica her blir å opfatte som en reliktform efter 2nen istid. Det kan godt tenkes, at som en reliktform overlever den helt til 3dje istid i de djupeste fjorder. Plantefosilene blir således av imponerende alder, de eldste kvartære planter som overhodet er kjent fra vårt land. Den totale mangel på kalkskall hos molluskene i Abelsbakken trods de fortrinlige opbevaringsforhold tyder også på en meget stor alder. Den 3dje istid i Nordfjord hadde i hovedfjorden sin grense ved Føleide og rimeligvis ved Rygg i Gloppen, hvor der finnes Portlandia arctica etc. Gjegnalundsbreen har sendt armer ned i både Å lfoten og Hyenfjorden. Fra dette tidsrum finnes de bekjente strandlinjer mellom Gloppen og Hyenfjorden.

145 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 145 I Stryn, Olden og Loen sees, at breene senere påny rykket fram til enden av de store vatn der, som er blitt utgravet i dette tidsrum. Framstøtet må vel kunne tenkes å falle sammen med den senking som har skjedd både på Myklebust, Nordfjordeid og på Gjermundnes i Romsdalen. Dette bre-framstøt har været av betraktelig lengde, og må helst opfattes som en egen istid. I denne tid må kystbreene og fjordbreene i Møre være helt forsvunne, og bare i de djupere dalfører har det været mindre breer som har skutt sig fram. jeg er av den opfatning, at dette tidsrum faller sammen med breens beliggenhet ved sydenden av de store innsjøer, Mjøsa, Randsfjorden etc. på Østlandet. Efter min mening kan breframstøtet der også opfattes som en egen istid, den 4de istid, som har frambragt en ny senking av landet. Strandlinja for denne istid tør muligvis på Gjermundnes være l O m lågere enn 3dje is tids m. g. Men randmon nene fra denne tid ligger i Møre lenger op i dalene, enn mine undersøkelser har strakt sig. Den postglaciale tid. Efter siste istid fulgte et varmere tidsrum, hvor siste del av storbreen, svant inn. Landet hevet sig efterhvert, til det nådde en større høgd enn nu. Begynnelsen av denrie avsmeltingstid kaller man gjerne den senglaciale tid, mens avslutningen, når klimaet er blitt varmere, kalles postglacialtida. På grunn av den ringe heving i ytre strøk er det ikke godt å avgjøre, hvilke avleiringer som tilhører den djupeste senking i 3dje istid (den egentlige istid) og hvad der specielt tilhører senglacialtida. Klimaet har jo også under 3dje istid været temperert ved kysten, antakelig som i Finnmark. Disse avleiringer er derfor slått sammen under 3dje istids. Annerledes blir det under den fortsatte heving; da er klimaet betydelig mildere, og nye dyre- og planteformer vandrer inn. U oder den største landhevingen, Ancylustida som den gjerne kalles, lå landet høgere enn nu. Fra dette tidsrum finner vi derfor bare plantelevninger og ferskvassavleiringer på steder, som nu er hevet over havet. Klimaet er nu ganske mildt. Myr har dannet sig på mange steder like ved havet og det må tyde på et fuktig og varmt klima. Furuskogen har stått tett på de ytre øyane. På Sunnmøre er flere steder sikre merker fra denne landheving form av torvmyr og stubber etc. under strandvollen fra den efter- Norsk geo!. tidsskr XI. l O

146 146 H. KALDHOL følgende senking, tapessenkingen. Hevingen i Ancylustid med den påfølgende tapessenking har været lite påaktet for vårt lands vedkommende, idet man har ansett den bevegelse, som landplaten har undergått, for ganske minimal. P. A. Øyen har således i Oslofeltet antatt en senking av 2 3m og noget liknende har G. Holmsen antatt for Vestlandets vedkommende. jeg kom allerede ved undersøkelsene i Stryn i Nordfjord til det resultat at landet under ancylushevingen hadde steget omtrent til nuværende høgd. I M. f. kv. Ill framhever jeg, at landet i Ancylustid hadde hevet sig minst 2 3 m høgere enn nu. Den før omtalte myrdannelsen under strandvollen på Giske, bare 5. 0 m o. t., kan også neppe tyde på annet enn, at landet før tapessenkingen lå i nuværende høgd eller høgere, så tapessenkingen ute ved kysten minst må ha været l O m. Det som faller mest i øie blandt plantene, som er funne på Giske, er eiken. Nordgrensa for den villtvoksende eik kan i våre dager settes omtrent inne i Sunnmørsfjordene. Sporadisk finnes vel et og annet eksemplar lenger nord, men det er bare å opfatte som reliktformer. Når vi nu erindrer, at eiken må ha innvandret efter 3dje istid, så betyr dette, at klimaet allerede under ancylushevingen har været varmere enn nu. Myrdannelsen under tapesstrandvollen her er intet særsyn. På de fleste øyer kan man få høre om liknende fund hvor myrlagets mektighet er meget større, så det må ansees som hevet over enhver tvil, at der forut for tapessenkingen har foregått en betydelig og langvarig heving av landplaten. Tapessenkingens strandlinje på de ytre øyer ligger 8 9 m o. t. Inn gjennom fjordene stiger nivået for tapessenkingen, men dog noget mindre enn for de eldre terrassene, således at tapesstrandlinja på Ørskog ligger 19 m o. t. Videre inn gjennom Storfjorden ligger terrassene bare i munningen av de større dalfører, så det er ingen sammenheng mellom terrassene fra dal til dal, derfor er det forbundet med store vanskeligheter sikkert å avgjøre fra hvilket tidsrum de enkelte trin stammer. Men det er dog ikke tvilsomt, at senkingen i tapestid har fortsatt også innover til det djupeste av fjord botnene; det er den mer innelukkende beliggenhet, som gjør, at terrassene er svakere utviklet der. I Romsdalen, hvor fjorden er breid og åpen er tapestidas ter-

147 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 147 rasse særdeles framtredende på Veblungsnes og Å ndalsnes. Det framgår tydelig av forholdene der, at det har skjedd en betydelig transgression under terrassens dannelse. Se J. Rekstad loe. cit. I I pag. 26 og 27. Det stemmer også med mine iakttakelser Ved en grundige r e undersøkelse, ved større profilgravinger etc., vil det efter all rimelighet også lykkes efterhvert å fastslå tapesnivået med sikkerhet innerst i fjordene. Mine undersøkelser av skjell fra tapesnivået har ikke omfattet mange banker, og de fleste arbeider skriver sig fra tidligere dager; men også disse spredte undersøkelser viser, at klimaet i denne tid har været varmere enn nu. Efter mine iakttakelser i Nordfjord har jeg god grunn til å anta, at det varmeste tidsrum på Vestlandet falt før maksimum av tapessenkingen. Jeg rekner de banker, som inneholder et større antall arter fra den varmere tid under avsmeltingen efter siste istid til postglaciale banker, også om der av ymse årsaker i prøven finnes en del arter, som utvilsomt stammer fra et eldre tidspunkt. Denne sammenblanding vil ofte skrive sig fra forhold, som har hersket under innsamlingen, t. eks. når den har foregått i opgravet materiale fra grøfter eller liknende. Men om man er så heldig å kunne foreta innsamlingen på det urørte finnested, kan allerede der ha skjedd en sammenblanding av gamle utdøde skall og nye former under skjellbankens dannelse, da alle disse banker stammer fra en senkingsperiode av landet. Havet brøt inn over gamle avleiringer, og der stormen stod på eller i sterke strømløp, skjedde en nedbryting av eldre lag. Derom vidner de mange betydelige steilskrenter, som er opstått under den postglaciale senking, og nu finnes ved den postglaciale m. g. En av de mest imponerende steilskrenter fra denne tid er den, jeg har omtalt fra gården Godøy på øya av samme navn. Steilskrentens høgd der var 40 m. Det er klart, at de eldre og yngre avleiringers mollusker etc. under sådanne forhold må bli omtrent umulig å holde ut fra hinannen direkte. Nørve, Langevågen og Blomvik. jeg opfører den samlede fauna under ett fra disse 3 forekomstene av ovenfor omtalte slag, som er omtalt i mine tidligere arbeider 1 I H. Kaldhol: Et bidrag til faunaen i Vestlandets kvartæravleiringer. Ber gens mus. år bok 1908, no Bidrag til Romsdals amts kvartærgeologi. l. Det norske vit. selsk. skr. 1915, nr. 7.

148 148 H. KALDHOL kape l mo. h. Tur bininntaket Langevågen 7.8 m Blomvik, Sula 7 9m o. h. Anomia ephippium, Lin. Anomia Lin. Anomia striata, Brocchi. Pecten islandicus, Mill!.. Pecten aratus, Gme!.... Pecten tigrinus, Mill!.... Mytilus edulis, Lin.... Mytilus modiolus, Lin.... Leda minuta, Mill!.. Cardium fasciatum, Mont.... Cardium nodosum, Tur t..... Cardium minimum, Phil Cyprina islandica, Lin Tridonta borealis, Chemn.... A starte banksii, Leach Astarte elliptica, Brown... Timoclea ovata, Penn... Tapes pullastra, Mont.... Lucina borealis, Lin.... Dosinia lincta, Pulten... Axinus jlexuosus, Mont..... Axinus Sarsii, Phil..... Lepton nitidum, Tur t.... Cyamium minutum, Fabr.... Kellia suborbicularis, Mont.... Montacuta bidentata, Mont.... Tellimya ferruginosa, Mon!. M actra elliptica, Brown... Abra alba, Wood..... Macoma calcarea, Chemn... Macoma baltica, Lin... Mya truncata, Lin Crenella decussata, Mont... Saxicava pholadis, Lin... Saxicava arctica, Lin Zirphæa crispata, Lin... Lepidopleurus einere us, Lin Boreochiton ruber, Lowe Boreochiton marmoreus, Fabr.... Patella vulgata, Lin... Nacella pellucida, Lin Tectura rubella, Fabr... Lepeta caeca, Milli Puncturella noachina, Lin.... Mølleria costulata, Moll. Margarita helicina, Fabr..... Mar{;arita grønlandica, Chemn..... Margarita cinerea, Couth... Gibbula cineraria, Lin... Capulus hungaricus, Lin. Velutina lævigata, Penn.. Lunatia intermedia, Phil....

149 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 149 Nørve kapel 4-6 mo. h. Turbinin ntaket Langevågen 7.8 m Blomvik, Sul a 7-9 mo. h. Lunatia grønlandica, Beck Natica affinis, Gmel..... Littorina littorea, Lin..... Littorina rudis, Maton Littorina obtusata, Lin Lacuna divaricata, Fabr Lacuna pallidula, Da Costa Hydrobia ulvæ, Penn Onoba striata, Mon! Onoba aculeus, Gould Alvania arenaria, Migh. & Adam.... Alvania punctura, Mon! Rissoa violacea, Desm Rissoa parva, Da Costa Rissoa interrupta, Ad.... Rissoa inconspicua, Ald Rissoa albella, Lov.... Rissostomia membranacea, Ad Skenea planorbis, Fabr Bittium reticulatum, Da Costa Parthenia interstincta, Mon! Odostomia unidentata, Mon! Odostomia turrita, Hanl ey.... Odostomia albella, Lov..... Auriculina insculpta, Mont... Homalogyra atomus, Phil.... Bela pyramidalis, Strøm & var. Semiplicata Sars... Bela pingelli, Beck Bela cancellata, Migh. & var. declivis Lov Bela harpularia, Couth Bela trevellyana, Turt Bela bicarinata, Couth. & var. violacea Migh Bela bicarinata, Couth. & var. lævior.... Trophon clathratus, Lin Trophon truncatus, Strøm Polytropa lapillus, Lin.... Nassa incrasata, Strøm... Buccinum undatum, Lin.... Utriculus obtusus, Turt Utriculus truncatulus, Brug......

150 1 50 H. KALDHOL Det vesentligste av de varmekjære former skriver sig fra det varmeste tidsrum i tapestida. Ialt er her i disse 3 banker funnet fram 92 arter skalldekte mollusker foruten balaner, echinodermer, foraminiferer etc. Det framgår av faunalista, at endel av disse artene skriver sig fra avsetninger på djupt vatn og tilhører enten 2nen eller 3dje istid, eller deres avsmeltingstids avsetninger, som er kommet med i grøfteopkastet, enten fra djupere lag eller er blitt sammenblandet med de yngre avsetninger i postglacialtida på grunn av stormbølgenes eller strømmens virkning. Dette gjelder således alle djupvassformer t. eks. de fleste Bela-arter. Vi ser at den største del av disse skriver sig fra Nørve kapel, hvor der i ancylustida må ha været en næsten like rivende strøm som i N ørvesundet i våre dage. Men også for forekomstene i Langevågen gjelder det samme om enn i mindre målestokk. Tapestidas strandlinje på Nørve kan settes til 13.0 m, på Langevågen til 13.3 m og i Blomvik til omtrent det samme. Forekomstene ligger så nær hverandre, at tapesstrandlinja altså blir praktisk talt den samme. Høgda over havet er heller ikke så svært ulik. På Nørve kapel ligger den mellom 4 6 m o. h., idet forekomsten ligger i en skråning. Langevågens turbininntak lå 7. 8 m o. t., og forekomsten på Blomvik lå i en skråning i en høgd på ca. 7 9 m. Da de største innsamlinger på Nørve blev gjort i 5 m høgd og i Blomvik i 7-8 m høgd blir altså avsetningsdjupets svingninger høgst kun et par m. De postglaciale former må samtlige ha levet på et djup, som ikke har oversteget 5 8 m. Alle postglaciale avsetninger må skrive sig fra tida omkring maksimum av tapessenkingen og kan iallfall ikke være fra yngre tid enn fra l ste halvdel av den senere (postglaciale) hevingstid. Hvorvel faunaen i sin helhet ikke kan sies å ha et så særdeles lusitanisk preg, inneholder dog to av bankene den temmelig sjeldne Lepton nitidum, Turt., som i vårt land bare kjennes levende fra omegnen av Bergen. Da tida forut har været kjøligere, betyr dette, at de varmekjære former har hatt sin innmarsj i denne tid, og da må temperaturen under endel av disse bankers avsetningstid ha været varmere enn i våre dager. Ved Bergen finnes Lepton nitidum, Turt. på 20 m djup. Også ved Englands kyster opføres den fra 20 m djup av For bes & Hanley; mens jeffrey opgir å ha funnet den på 18 m djup. Det er imidlertid sannsynlig, at den her må ha levet på høgst 6 7 m djup. Det må

151 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 151 skrive sig fra at forholdene for dens trivsel har været meget gunstige under dette tidsrum her sammenliknet med forholdene ved Bergen og England i våre dager, så den lille mollusk har gått inn på meget grunt vatn. For Nørves og Langevågens vedkommende kunde man kanskje tenke sig, der har skjedd en transport ved strøm eller under storm, idet Nørve ligger ikke så langt fra det nuværende Nørvesund, hvor der er en ganske sterk strøm. Men ved en senking på m blev der et meget åpnere forvatn, og da har strømstryrken været meget mindre. Det er derfor sannsynlig, at denne lille varmekjære form har levet her på ganske grunt vatn. Og da må vi tenke oss, at de klimatiske forhold helst må ha været gunstigere enn ved Syd-Englands kyster i våre dager. Nu kan en nok sige, det vil være dristig å dra en så vidtrekkende slutning av nogen skaller av en så liten musling, som lett blir oversett ved en undersøkelse med skrapen. Men ovennevnte påstand blir helt ut bekreftet av de mere fullstendige undersøkelser over skjellbankene, jeg har foretatt i Stryn etc. i Nordfjord og på Nordmøre. De mange varmekjære former, som var innvandret allerede før tapessenkingens begynnelse (under hevingen i ancylustid), og de som fantes i de djupeste avsetninger av tapeslagene av former, som nu er utdøde eller nesten utdøde ved vårt lands kyster, nådde en størrelse som overgår det, de samme arter opnår i våre dager ved Syd-Englands kyster. Den nu utdøde elliptica, Lamk. t. eks. har i Nordfjord og Møre været likeså almindelig i 20 m djup som Mya arenaria, Lin. er det i fjæra i våre dager. Og størrelsen hos Lutraria har oversteget 150 mm lengde, mens den ved Wales ifølge Forbes & Hanley nu kun når en lengde av 137 mm. Giske. Her fantes en skjellbanke ved stranda vest for den før omtalte kanal gjennom strandvollen sydligst på Giske. Strandbredden danner et stort brudd, hvor havet ustanselig eter sig inn i den gamle strandvollen. Det viste sig, at man i dette brudd også kunde påvise den før omtalte myrdannelse. Over denne var skjellbanken i grov sand. Skjellene forekom omtrent bare som bruddstykker eller sterkt slitte skall. Hele dannelsen viste tydelig at den var avsatt på meget grunt vatn. Høgda var ca. 6 m o. t. Følgende arter fantes i en liten prøve, som jeg tok med :

152 !52 H. KALDHOL Mytilus edulis, Lin. Sjelden. Cardium edule, Lin. fragment. Tapes pullastra, Mont., fragment. Lucina borealis, Lin., fragment. Patella vulgata, Lin. Almindelig. Gibbula cineraria, Lin. Sjelden. Gibbula tumida, Mont. Sjelden. Littorina littorea, Lin. Almindelig. Littorina rudis, Maton. Nogen. Littorina obtusata, Lin. Almindelig. Lacuna divaricata, Fabr. Nogen. Onoba striata, Mont. Nogen. Rissoa interrupta, Ad. N ogen. Bittium reticulatum, Da Costa. Nogen. Polytropa lapillus, Lin. Almindelig. Nassa incrassata, Strøm. Fåtallig. Desuten foraminiferer og otolither, pigger av Echinus og bruddstykker av Balanus crenatus. Banken tilhører tydeligvis på det nærmeste tapessenkingens maksimum. Skjellbanker fra djupeste senking i tapestid til siste fjerdedel av den postglaciale heving. Til denne tid rekner jeg de tidligere undersøkte skjellbanker på og Årsnes i Sykkylven 1 Tue i Vanylven2. Banken på Arsnes ligger i et klippe basseng, 3 4m o. t. og banken på Tue ca m o. t. under et litt myrartet matjordslag. På Tue ligger skjell-laget oppå et litet lag av eldre myr. Den er således sikkert avsatt under et avsnitt av tapessenkingen. Banken på Årsnes er langt grundigere undersøkt enn banken på Tue, så der er funnet fram adskillig flere arter. Men på Tue finnes dog endel arter, som ikke er funnet på Arsnes. Gjensidig supplerer 1 Et bidrag til faunaen i Vest!. kvartæravleiringer, pag. 28 ff. 2 Nordfj ords kvartærav leiringer, pag. 128 ff.

153 SUNN MØRES KVART ÆR GEOLOGI 153 de hinannen og gir et ganske godt billede av den fauna, som fantes på grunt vatn fra tapessenkingens maksimum til siste 1/4 av den postglaciale hevingstid. Tapesnivået på Tue er omtrent som på Åheim 8.3 m o. t. Den seng!. m. g. er 19.2 m o. t. På Hundeidvik i Hjørundfjorden bestemtes tapestidas m. g. til 15.7 m o. t. og seng!. m. g. til 39.7 m. På Søholt er tapestidas m. g m o. t. og den seng!. m. g m o. t. Da Arsnes ligger omtrent 1/3 fra Hundeidvik til Søholt så må tapestidas m. g. antas å ligge i ca m høgd og den senglaciale m. g m o. t. Fra Klokkerhaugen på Sykkylven opfører Rekstad {lagt. fra terr. og str. Ill, pag. 26):!ste trin... n. k m o. t. ø. k " 2net "... ø. k " jeg anser 2net trin å være den senglaciale m. g. Da Aure ligger ca. 4 km lenger syd, lenger inne i Sykkylvsfjorden, svarer disse 47.4 ganske godt til de 44 m, som jeg fant ved interpolasjon. Første trin på Klokkerhaugen er utvilsomt tapestidas terrasse; men det kan være vanskelig å si med absolut sikkerhet, hvor tapesstrandlinja har ligget; det må dog være et steds mellom 17.2 og 21.8 m. Ved Arsnes kan den temmelig sikkert uten nevneverdig feil settes til 17.O m o. t. For banken på Tue antok jeg et avsetningsdjup av høgst 3 4m. På Arsnes er likeledes avsetningen av øvre lag fra ca. 3 m djup. Det er å merke sig, at banken ligger ute på en tange, hvor strøm- og stormbølger har hatt en stor virkning. Derfor finnes tilblandet en hel del små former fra djupere vatn. jeg hitsetter faunaen fra begge disse banker nedenfor under ett, idet jeg for den nærmere beskrivelse henviser til de tidligere nevnte arbeider.

154 !54 H. KALDHOL Å rsnes Tue Gwynnia caps ula, Jelfr Anomia ephippium, Lin Anomia aculeata, Lin Anomia patelliformis, Lin..... Anomia stria ta, Brocchi.... Ost re a edulis, Lin Pecten varius, Lin Pecten opercularis, Lin Pecten aratus, Gmel..... Pecten similis, Laskey Pecten vitreus, Chemn Vola maxima, Lin..... Lima loscombi, Sowb.... My ti lus edulis, Lin Mytilus modiolus, Lin.... Mytilus phaseolinus, Phil.... Modiolaria discors, Lin..... Modiolaria marmorata, Forb..... Cardium edule, Lin Cardium nodosum, Turt..... Cardium exiguum, Gmel..... Cardium fasciatum, Mont.... Cardium minimum, Phil Lævicardium norvegicum, Spengl..... Astarte banksii, Leach Astarte sulcata, Da Costa.... Astarte elliptica, Brown.... Venus fasciata, Don..... Venus gallina, Lin,.... Timoclea ovata, Penn..... Tapes virgineus, Lin.... Tapes pullastra, Mont Tapes decussatus, Lin.... Dosinia lincta, Pulten.... Dosinia exoleta, Lin..... Lucinopsis undata, Penn Lucina borealis, Lin Axinus jlexuosus, Mont. var. Sarsii, Phil. Lepton nitidum, Turt..... Cyamium minutum, Fabr Montacuta bidentata, Mont..... Kellia suborbicularis, Mont Kelliella miliaris (?), Phil..... Tellimya ferruginosa, Mont..... Mactra elliptica, Brown.... Scrobicularia piperata, Bel l.... Macoma fabula, Gronov.... Psammobia tellinella, Lamk Psammobia ferrøensis, Chemn Solen siliqua, Lin Thracia papyracea, Poli..... Thracia distorta, Mont..... Corbula gibba, Oli vi..... Mya truncata, Lin

155 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 155 Års nes Tue Saxicava pholadis, Lin.... Saxicava arctica, Lin Teredo norvegica, Spengl..... Lepidopleurus cinereus, Lin..... Craspedochilus marginatus, Penn.... Boreochiton ruber, Lowe.... Boreochiton marmoreus, Fabr. Patella vulgata, Lin Nacella pellucida, Lin.... Tectura virginea, Lin Scutellina fulva, Miill.... Propilidium ancyloide, Forb Emarginula jissura, Lin Cyclostrema Petterseni, Friele.... Margarita helicina, Fabr.... Margarita grønlandica, Chemn Gibbula cineraria, Lin.... Gibbula tumida, Mont..... Velutina lævigata, Penn.... Lunatia Montagui, Forb..... Lunatia intermedia, Phil..... Littorina littorea, Lin.... Littorina rudis, Maton.... Littorina obtusata, Lin.... Lacuna pallidula, Da Costa.... Lacuna divaricata, Fa br Hydrobia ulvæ, Penn.... Onoba striata, Mont Onoba aculeus, Gould Onoba vitrea, Mont Cingula soluta, Phil Alvania reticulata, Mont..... Alvania punctura, Mont..... Rissoa violacea, Desm. Riss o a parva, Da Costa.... Rissoa interrupta, Ad Rissoa albella, Lov Rissoa inconspicua, Ald Rissostomia octona, Lin.(membra nacea,ad.) Skenea planorbis, Fabr..... Coecum glabrum, Mont jeffreysia opalina, jeffr..... jejfreysia globularis, jeffr Turritella terebra, Lin Bittium reticulatum, Da Costa Triforis pervers a, Lin Scalaria communis, Lamk Scalaria trevelyana, Leach..... Turbonilla rufa, Phil Turbo ni/la indistincta, Mont Parthenia interstincta, Mont Parthenia spiralis, Mont Odostomia unidentata,,v\ont..... Odostomia acuta, Jeffr....

156 !56 H. KALDHOL Tue Odostomia turrita, Han!..... Odostomia a/beila, Lov.... Odostomia rissoides, Han!..... Odostomia pallida, Mon!..... Auriculina diaphana, Jeffr Auriculii:a insculpta, Mon t Liostomia clavula, Lov Eulimel/a scillæ, Scacchi.... Eulimella acicula, Phil..... Eulimella ventricosa, Forb.... Eulima distorta, Desh.... Eulima intermedia, Cantr.... Homalogyra atomus, Phil..... Clathurella linearis, Mon t..... Mange lia costata, Don.... Mange lia nebula, Mont..... Bela nobilis, Moll..... Polytropa lapillus, Lin.... Nassa reticulata, Lin..... Nassa incrassata, St røm Buccinium undatum, Lin..... Acera bullata, Miill..... Cylichna cylindracea, Penn..... Utriculus nitidu/us, Lov..... Utriculus truncatulus, Brug.... Utriculus mammillatus, Phil..... Utriculus obtusus, Turt Utriculus pertenuis, Gould. & var. turrita Diaphana flya lina, Turt.... Philine punctata, Clark.... Philine quadrata, Wood.... Spirialis retroversus, Flemg.... Echinus esculentus.... Echinus angulosus, Leske.... Echinus miliaris.... Desuten foraminiferer og ost racoder, etc. Fra begge disse banker t!lsammen er funnet fram 140 arter skailbærende mollusker foruten echinodermer og foraminiferer. I banken på Års nes alene fantes 129 arter, hvorav 13 arktiske (l O.l 0/o ), 51 boreale (3 9.5 /o) og 65 lusitaniske (2 arter er kommet til ved en senere undersøkelse). I banken på Tue fantes i en forholdsvis liten prøve 60 arter skalldekte mollusker, av disse er 5 (8.33 /o) arktiske, 26 (43.33 /o) bo reale og 29 ( /o) lusitaniske arter. Det framgår av faunalista at Il arter fantes på Tue, som ikke fantes på Årsnes. Dette er: Ostrea edulis, Lin., Pecten vitreus, Chemn., Modiolaria marmorata,

157 SUNNMØRES KVARTÆRGEOLOGI 157 Forb., Cardium exiguum, Gmel., Tapes pullastra, Mont., Tapes decussatus Lin., Scrobicularia piperata, Bel!., Cyclostrema Petterseni, Friele, Hydrobia ulvæ, Penn., jeffreysia opalina, jeffr. og Auriculina insculpta, Mont. Av disse er Modiolaria marmorata, Forb., Cyclostrema Petterseni, jeffr. og }effreysia opalina, jeffr. meget sjeldne former, som enten for første gang er funnet fossile her eller i det hele bare kjennes fra denne banke. De andre arter er tidligere innvandret og det må tildels bero på et treff, at de ikke er funnet i banken på Å rsnes. Hvorvel enkelte er forsvunne fra Oslotnikten i våre dager, vil de visstnok alle finnes levende ved kysten her den dag i dag. Desværre er faunaen i Sunnmørsfjordene meget lite undersøkt, så vi vet ikke, hvilke arter lever her idag. Men jeg kan dog nevne, at på Høydal så jeg flere ekspl. av lsocardia car, som var optatt levende med reketrål1. kjent levende Denne art har, såvidt jeg vet, ikke været nordenfor Bergen tidligere, hvor den er funnet av G. O. SARS ved Bukken, l ekspl. 14 mm og av APPELLOF l ekspl. 13 mm. M. SARS har funnet den ved Sognefjorden, Molde og Kristiansund i 63 mm lengde, men temmelig sikkert i døde ekspl. ifølge aplysninger fra O. Nordgård. Det er derfor av største interesse, at arten virkelig lever inne i Sunnmørsfjordene, og det ikke i så små eks pl. Visstnok målte jeg dem ikke; men at lengden minst var 60 mm for det største eks pl. er sikkert nok. Forekomsten av denne sjeldne lusitaniske art viser, at Golfstrømmens varme vatn enda skaffer fjordene et rikt dyreliv. I de postglaciale banker i Møre er den hittil ikke funnet; men det er sikkert, at den levet her i dette tidsrum også, da den er tallrik flere steder i Trondheimsfeltets postglaciale leirlag og likeledes i Stryn i Nordfjord. Fra Voldafjorden har jeg også sett den store Lima excavata i en størrelse, som visstnok er sjelden, idet lengden av et halvt skall, jeg fikk som gave av agronom Elias M. Halkjelsvik, er 151 mm og breidden 112 mm. Den fauna, som er funnet i disse to banker, gir på ingen måte et uttømmende billede av den molluskfauna, som har levet i siste halvdel av den postglaciale heving, fordi, som det tydelig framgår av fundforholdene og de funne arter, det kun er strandfaunaen som er representeret. t Agronom Olav Nørve fortalte mig at i Storfjorden var også denne art optatt med trål ved Stordalen.

158 158 H.KALDHOL En sjelden art fra våre skjell banker er den lille Liostomia clavula, Lov., som finnes i begge disse banker. Bestemmelsen blev i sin tid utført av HERMAN FRIELE B. S. Han meddelte mig, at han hadde sammenholdt de funne eksemplarer og avbildningen i F. V. kv. pl. li fig. 4 med LOVENS orginalbeskrivelse og avbildning. Bestemmelsen skulde således være fullstendig sikker. G. O. Sars gir i "Mollusca regionis arcticæ Norvegiæ", pl. 11 fig. 13 et billede av samme art. Hans avbildninger viser mindre djup sutur og flatere vindinger, samtidig som vindingene er 5 mot 4 på mine ekspl. Lovens orginalbillede har 4 vindinger. Sars' ekspl. tør derfor mulig være en ny art. Når det blir spørsmål om hvilket tidsrum av postglacialtida, som har hatt det varmeste klima, før, under eller efter maksimum av tapessenkingen, så er det resultat, jeg er kommet til, noget avvikende fra andre kvartærgeologers, t. eks. Øyen, som har funnet, at den varmeste periode har været under Triviaperioden, efter at landet har hevet sig en god del efter maksimum av tapessenkingen. Min opfatning, erhvervet ved studiet av skjellbankene omkring i Nordfjord og i Møre, er blitt, at temperaturens ma k simum har falt litt før maksim um av tapessenkingen. I dette tidsr um må den årlige gjennemsnittstemperatur ha ligget ca. Y høgere enn nu1 Det er molluskenes langsomme vandring sydover langs kysten mot den herskende strømretning, som gjør, at det til synel at ende kl i mao p ti m u m faller så meget senere i Oslotrakten enn i omegnen av Statt, hvor det må være rimelig, at de fleste varmekjære molluskformer direkte er hitført med Golfstrømmen. Derfor faller skje Il bankenes varme optimum her temmelig nø i e sammen me d det virkelige klimatiske optimu m. Det sees t. eks. på Lutraria elliptica. Den er kommet til Nordfjord under tapessenkingens begynnelse, men til Kaldstadtjern ved Kragerø først under ca. 50 /o heving efter tapessenkingen. Når bygdes Sunnmøre? Svaret på dette spørsmålet interesserer mange utenom de reine fagfolk, ti interessen for ættens historie er en vuggegave hos menneskene. Intet annet gjør ett så levende inntrykk i I Se Nordfjords kvartæravleiringer. Bergens mus. årbok 1912 nr. 3, pag

159 SUNN MØRES KVART ÆRGEOLOGI 159 de unge barnesinn som fortellingene om fortidas folk og fortidas begi ven heter. Da den skrevne historia for vårt lands vedkommende ikke gir sikre oplysninger stort eldre enn l 000 år tilbake, så blir det ikke langt vår viten føres på den måten. Om vi enn tar til hjelp de knappe meldingene, som runeinnskriften gir, får vi ikke direkte skrevne meddelelser fra vårt land i lengere tid enn 1500 år. lengere fører utlandets historieskrivere oss; men ut over 4 før N og et 500 år Kristus får vi heller ikke på den måten nogen kunnskap om vårt land. Forut for den skrevne historia ligger imidlertid et overmåte langt tidsrum, da der også har budd folk i Norge. Om dette forhistoriske tidsrum vet vi intet annet enn det, vi kan slutte fra gamle navn, malte og innhugne billeder på fjellveggene og det som kan sluttes fra graver, buplasser og rester av redskap og våpen. For studiet av den eldste del av vårt lands forhistorie er det heldig, at det materiale, som blev nyttet til redskap og våpen, er usedvanlig motstandsdygtig likeoverfor "tidas tann". Redskap hvis alder vi kan anslå til omkring år kan være likeså velbevaret, som om de var nylig arbeidet. De eldste redskap og våpen blev vesentlig arbeidet av flint, kvarts og kvartsitt, og disse har en motstandsevne så stor, at de ferdige redskap tildels har været rullet og slitt i havet og enda kan de gjenkjennes. I sådanne tilfeller vil redskapenes alder tilnærmelsesvis kunne fastsettes i forhold til de landsenkinger, som har bragt dem under havet. Efter hvert som kvartærgeologien opnår større viten om jordskorpas tidligere hevinger og senkinger, vil dette virke tilbake på kronologien i de eldste arkeologiske fund. Dette forhold har gjort, at jeg har beskjeftiget mig litt med disse forhistoriske tidsavsnittene her i Møre. De tidsbestemmelser, som grunner sig på de kvartærgeologiske begivenheter, kan visstnok ikke u tre knes i bestemte år; men likevel vil vi i enkelte tilfeller på den vegen få en viten, som tidligere var uanet. Det område, som er omhandlet her har hittil været litet gjenstand for planmessige undersøkelser på arkeologiens område. meste, som er funnet fram skriver sig fra "tilfeldige fund". Kun 3 4 buplasser er blitt mer fullstendig undersøkt av A. NuMMEDAL Det

160 160 H. KALDHOL og et par fra Bergens museums side. Og dog forelå herfra de i lange tider største flintfund i vårt land: Pilskog på Hareide, Ekset i Volda og Grepstad i Sykkylven. Noget større samlet arbeid over Sunnmøres steinalder foreligger ikke fra senere tid enn 1921 av ANATHON BJØRN 1 Bjørn behandler her spesielt en buplass fra yngre steinalder på lokaliten Korsen, Vågsøy. Bjørn foretok en systematisk utgraving av denne buplass, som bl. a. inneholdt en rikdom på levninger av skifer. I forbindelse hermed gir han en framstilling av hele Sunnmøres steinalder, således som den da var kjent. Den rivende utvikling av kjennskapet serlig til den gamle steinalderen, samt de mange nye fund har imidlertid medført en helt ny opfatning av de viktigste spørsmål om den eldste innvandringen, så de synsmåter, Bjørn framheldt i nevnte arbeid, ikke lenger opretholdes av ham. Resultatet av hans undersøkelser dengang sammenfatter han 2 derhen, at den eldste busetjinga "muligens begynner i tapes tid og strekker sig over hele det tidsrum, som ligger mellom denne og den begynnende ganggravstid. I et arbeid fra antar Bjørn en innvandring av steinaldersfolket til Finnmark i "postarktisk" tid, altså straks efter siste istid. For Romsdalen antar han mulig innvandring ennog så tidlig som "siste interglacialtid". I er hans opfatning en annen. I slutningsavsnittet pag. 33, sier han: "Innkommet fra nordøst i Finnmark har Komsakulturen til å begynne med, som det synes, langsomt bredt sig videre langs kysten inntil det i dens yngre avsnitt er kommet fart i bevegelsen, og den har underlagt sig stadig videre landstrekninger inntil Møres kystegne". Som vi ser er han nu kommet til det resultat, at busetjinga på Møre er yngre enn i Finnmark. Den som først har funnet Fosna-kulturen på Møre og Komsakulturen i Finnmark er A. Nummedal. Han har også gravet ut flere buplasser på Sunnmøre, derav 3, som kan reknes til Fosna-kulturen: Drynjesundet på Miøya, en buplass på Ellingsøya og Hatlebakk på Sula, desuten yngre buplasser på Slinningen og Nørve. Han har t ANATHON BJØRN: Trekk fra Søndmøres stenalder. Bergens mus. årbok Hist. antikv. rekke, no op. cit., pag AN A THON BJØRN: Norske stenaldersproblemer. Norsk geo!. tidsskr. 10, ANATHON BJØRN: Studier over Fosnakulturen. Bergens mus. årbok 1929.

161 SUNN MØRES KV ART ÆRGEOLOGI 161 beskrevet disse i flere arbeid, hvorav de viktigste for Fosnakulturens vedkommende er: "Om Flintplassene" 1 Han slutter her, at de øvre flintplasser er fra senere del av Littorina-nivået og de lågeste kan vel ikke være yngre enn Pholas-nivået 2. Siden er imidlertid gått 6 år, og i den tida har han utgravet Komsakulturen. Av denne foreligger enda bare beskrivelse av redskapsinnholdet uten nogen angivelse av hvilket geologisk tidsrum den stammer fra; heller ikke av dens forhold til Fosnakulturen 3. En annen, som med stor iver og dugelighet har søkt efter gamle flintforekomster på Sunnmøre, er kjøpmann ANT. LERHEIM, Langevågen. Han har gjort en rekke interessante flintfund, som i høg grad har auket vårt kjennskap til Sunnmøres steinalder. Blandt annet er han finner av en flintplass på Sula, en yngre steinalders buplass på Sula og den kjente bu plassen på Slinningen. jeg skylder ham takk for mange oplysninger både om steinaldersfund og om kvartærgeologiske forhold. jeg skal i det følgende meddele litt om nogen mere spredte fund, jeg har fått oplysning om eller har påtruffet under mine reiser på Sunnmøre, tillike med en kort redegjørelse for den eldste innvandring av menneskene kvartærgeologisk standpunkt. slik som den fortoner sig for mig sett fra et Den eldre steinalder (paleolitisk tid). I det følgende skal jeg omtale et par fund fra Sunnmøre, som visstnok må reknes til denne tidsperiode. Skaret på nordvestsida av Sandsøy. Her er en gammal buplass oppe på Sandslegene, den breide strandlinja i fast fjell m o. t. Der fører en gangsti opover en smalere skrånende avsats op til Sandslegene. Fra nevnte avsats var tidligere bortkjørt jordlaget og brukt som blandingsjord til gjødselopsamling, så nu var avsatsen snauskrapet for jord. På avsatsen var det tidligere gjort en hel del flintfund, som nu var forsvunnet. Først når vi kom op i 70 m, var jordtakingen 1 A. NuMM EDAL : Om flintplassene. Norsk geo!. tidsskr. 7, , pag A. NUMl\lEDAL: op. cit., pag A. NuliMEDAL: Stone age finds in Finnmark. Inst. for sammen!. kulturforsk B. 13, Norsk geo!. tidsskr. XI. Il

162 162 H. KALDHOL slutt og et par m nedenfor lå en liten endeskraper av en form, som hører heime i aurignacien. På den flate avsatsen, Sandslegene ligger en mengde steinrøyser, visstnok rydningsrøyser det meste, men enkelte kan også være gravrøyser. jeg foretok et par små prøvegravinger oppe på flaten. Sammen med snittet, hvor den tidligere utgraving av jord til gjødselblanding sluttet, fikk jeg et godt innblikk i lagbygningen: Øverst jamt over 0.4 m matjord, mere brunlig av farge. Derunder nokså regelmessig m mektig svart kulturlag. Der er en mengde kullstykker overalt. Her må ha været en overmåte gammal buplass; men spor av redskap blev ikke påtruffet i nogen av prøvegravingene. Det skulde dog synes trolig, med de relativt mektige matjordlag oppe på kulturlaget for øie, at det må dreie sig om en svært gammal buplass. Gården Skaret ligger ca. 2 km syd for den kjente havdannede hola, Dolsteinhelleren, hvis botn efter et av mig tidligere utført nivellement ligger 69.0 m o. t., mens den foran hola nedraste kant av stor stein når 70,5 m o. t. Den er ganske avgjort utgravet under et avsnitt av dannelsen av strandlinja på Skaret, da botnen av hola er dekket av fin sand, samtidig som bølgeslagsmerkene ved holas dagåpning går ca. 6 m høgere. Godøy. Under mitt besøk i 1926 fortalte kjøpmann Ant. Ler heim, at han visste, gårdbruker M. Dyp, Godøy, hadde funnet et par flintstykker. Det viste sig å være en liten flintkniv av papegøieformet type, og en skraper med en meget stor slagbule. jeg har senere framlagt disse to flintstykkene for konservator A. Nummedal, som erklærer, at flintkniven har en tydelig innvers retusj og må derfor være svært gammal. Det samme gjelder nevnte skraperform. Der var intet til hinder for, fra formens side, uttalte Nummedal, at begge kan tilhøre et så tidlig tidspunkt som Moustiertida. Redskapene fantes sammen under jordbryting under matjordlaget ca. en spade djupt. De er ikke rullet av havet; men de har måskje været slitt under sandflugt. Finnestedet er oppe på den øverste terrassen på Dyp i en høgd av 50 m. Det knivformede stykket er av gjennomskinnende lys flint. Den er uten vesentlig patina og kan også ha været brukt som skraper. Slagbulen er borthugget, hvilket er et primitivt trekk, lengde 7.4 cm.

163

164

165

166 166 H. KALDHOL Fra Halsen foreligger 3 4 nevesteiner, som er av samme type, som de der er funnet på Gjermundnes og som viser stor likhet med redskap fra moustiertida (fig. 29 og 30). Desuten er funnet en høgskraper, en firsidet skraper med takformet overside, nogen spaltestykker og et par kjerner. Fra de vestligste grustak foreligger også en høgskraper med halvcirkelformet skraperegg og flat basis. Stykket er tilformet med en mengde små avspaltinger og senere sterkt vass-slitt (fig. 31 b ). Fra Gjermundnes foreligger også stykker, som har likhet med dette. Desuten fantes en slags rundskraper, spaltestykker etc. og en mengde rå flint. Da disse strandrullede flintstykker på Fjørtofta finnes i en strandvoll sammen med kolstykker, samlet i større lag i forsida enn baksida av strandvollen, tyder det på, at menneskenes tidligere buplasser er ødelagt under strandvollens dannelse og innholdet blandet med strandgruset. Ved maksimum av senkingen må menneskene ha trukket sig sålangt unda, at litet eller intet av daværende buplasser er blit overskyllet av havet under sterkeste storm. Hvis busetjinga i Møre hadde foregått så tidlig som i Fjordtidas maksimum eller før, kan redskapene fra dette tidsrum bare finnes utenfor moreneranda fra denne istid. Enda er dette forhold ikke tilstrekkelig klarlagt; men såvidt jeg kjenner til, ligger ikke en eneste av de eldre flintplassene med strandrullet materiale lenger inne i landet enn akkurat utenfor Ratidas endemorene. Den som kommer nærmest inn mot Ratidas randmorene er en forekomst på Sandnes i Romsdalen. km utenfor morenen. Men ogsa den ligger et par jeg er til bøielig til å tro, at dette vil vise sig å være et vedblivende resultat. Det kan følgelig ikke tolkes anderledes enn, at den eldste busetjinga iallfall er eldre enn Ratida, også de noget yngre faser av den eldste busetjinga. Da landet har undergått flere hevings- og senkingsperioder efter den eldste busetjinga, blir det en medvirkende årsak til, at buplassene i de lågere strøk er vanskelig å påvise. Hvor det har været en sterk brenning eller stor slamtilførsel under senkingene, så der er blitt bygget op mektige terrasser, skal

167