Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms SKJOMEN

Transkript

1 Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms SKJOMEN Utredning I Av førstearkivar Eilert Bjørkvik Statsarkivet i Trondheim

2 Major Peter Schnitler beskrev i 1743 Skjomtinden, et av de markante landemerker i feltet: Skiom-Tinden, fra Vester i Øster 1/2. Miil lang, fra Sør i Nord 1/12. Miil breed, skabt midt paa lige op i Vejret som en Port, og fladt ovenpaa, paa begge hver dens Sider opgaaer en spidz Top, som pyramider, lige høye, dog naae ikke saa høyt op, som det mellemste breede Berg i sig selv; Er bratt paa Søndre og Nordre Side, snaut og bart paa Sidene og ovenpaa, men neden under græssgroed. (Vedl s 1350) 2

3 INNHOLD 1 INNLEDNING Om utredningen og gjennomgått materiale Om feltets beliggenhet og problemstillinger ALLMENT Administrativ inndeling Bosetningsutvikling Matrikkelgårder i feltet OPPLYSNINGER OM DE PRIVATE EIENDOMMENE Eiendomsforhold Grenseopplysninger og bruk Gnr 44 Beisfjord Gnr 48 Håkvika søndre Gnr 49 Sjursheimen Gnr 50 Munklia Gnr 51 Hauklia Gnr 52 Mattisjorda øvre Gnr 53 Mattisjorda nedre Gnr 54 Skjomnes nordre Gnr 55 Skjomnes søndre Gnr 56 Kongsbakk Gnr 57 Hallarvika Gnr 58 Lengenes nordre Gnr 59 Lengenes søndre Gnr 60 Forsås Gnr 61 Sandvika nordre Gnr 62 Sandvika søndre Gnr 63 Elvegården nordre Gnr 64 Elvegården mellom Gnr 65 Pundsletta Gnr 66 Elvegården søndre Gnr 67 Haugbakken Gnr 68 Stiberg Gnr 69 Gamnes Gnr 70 Bokholmen nordre Gnr 71 Bokholmen søndre Gnr 72 Tangen Gnr 73 Laukvika Gnr 74 Laborg (Nord-Skjombotn) Gnr 75 Skjombotn Gnr 76 Frostisen Gnr 77 Tømmernes Gnr 78 Forselv Gnr 79 Slettjorda Gnr 80 Klubbvika Gnr 81 Virek Gnr 82 Flaten Gnr 83 Rydningen GENERELT OM BRUK Om næringsliv og bruk OPPLYSNINGER OM STATSGRUNN

4 5.1 Eiendomsforhold Allmenningsbeskrivelser Disposisjoner fra statens side KOMMUNEGRENSER REINDRIFT ANNEN VIRKSOMHET I FELTET Kraftutbygging Håkvikdalsvassdraget Elvegårdsvassdraget Kjårdavassdraget FORKORTELSER KARTVEDLEGG VEDLEGG I NUMMERREKKEFØLGE VEDLEGG I KRONOLOGISK REKKEFØLGE

5 1 INNLEDNING 1.1 Om utredningen og gjennomgått materiale I brev 19. juni 2001 ba Regjeringsadvokaten om at det måtte bli satt i gang arkivundersøkelser for Skjomenfeltet. Feltet berørte gnr i Narvik kommune. Under arbeidet med Narvikfeltet viste det seg at det ville være hensiktsmessig både saklig og arbeidsmessig at gnr som var forutsatt behandlet under Narvik-feltet, ble overført til Skjomen. Dessuten vil gnr 44 i Narvik også berøre dette feltet. Det er det tradisjonelle kildematerialet som er gjennomgått også for dette feltet, først og fremst knyttet til etableringen av de enkelte bruk, og det er forsøkt å få med skylddelingsforretningene over de bruk som er utskilt i relativt nyere tid. For eldre bruk vil det normalt ikke finnes skylddelingsforretninger, når unntas skyldsetninger over rydningsplasser på så vel matrikulert som umatrikulert grunn. I Riksarkivet er det gjennomgått allmenningssaker i Rentekammerets realistisk ordnede avdeling, matrikkelforarbeidene 1665, 1723 og 1863 og Landkommisjonens jordebok Arkivet etter Direktoratet for statens skoger er gjennomgått, og det er også delvis arkivet etter Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Nyere tinglysningsmateriale er innhentet fra Ofoten herredsrett, både ved besøk og ved skriftlige henvendelser dit. Ved besøk hos Statskog SF, Namsos, er det gjennomgått materiale, mens Statskog Troms har oversendt en del dokument. Fra Statens kartverk er innhentet opplysninger om administrative grenser og kartbeskrivelser. En del relevant litteratur er benyttet. 1.2 Om feltets beliggenhet og problemstillinger Feltet ligger i sin helhet i Narvik, tidligere Ankenes kommune, og dekker grovt sett fjellområdene på begge sider av Skjomen, fra gnr 44 Beisfjord til gnr 81 Virek. Utgangspunkt og sluttpunkt for grensedragingen er Hålogaland lagmannsretts dom 8. september 1981 og Steigen jordskifteretts kjennelse 28. desember 1954, der grensa mot staten ble fastsatt for henholdsvis gnr 44 Beisfjord og gnr 81 Virek m fl. På vestsida av Skjomen grenser feltet til Ballangen kommune og til Børsvassfeltet, der Utmarkskommisjonen i sin dom 8. mai 1996 tok utgangspunkt i startpunktet i jordskifterettens kjennelse 28. desember 1954 og for en strekning fulgte kommunegrensa uten at det ble tatt stilling til om det var statlig eller privat grense på østsida av kommunegrensa. Innen feltet er to anerkjente statsskogområder, Håkvikdalen statsskog og Skjomen (Elvegårdsmarka) statsskog. Fra begge disse områdene er det skyldsatt rydningsplasser på 1800-tallet, men de fleste av gårdene ved fjorden var i bruk på og 1700-tallet og hadde status som finneodel eller finnerydninger. 5

6 2 ALLMENT 2.1 Administrativ inndeling Nåværende Narvik kommune lå i Salten fogderi i Nordlands amt. Feltet hørte inn under Ofoten tinglag til delingen i 1903, da feltet ble liggende i Ankenes tinglag. Ved formannskapsloven i 1837 ble Ofoten ett formannskapsdistrikt. Fra 1883 ble kommunen delt i Evenes og Ankenes kommuner. Med lov 29. mai 1901 ble kjøpstaden Narvik opprettet. Byen omfattet gnr og deler av gnr 38 og 42 i Ankenes. Fra 1972 ble Ankenes slått sammen med Narvik bykommune. Ofoten tinglag hørte inn under Salten sorenskriveri fram til delingen ifølge kgl res 4. oktober 1896, da Ofoten tinglag ble lagt til Steigen sorenskriverembete; fra 1. januar 1964 ble navnet endret til Ofoten sorenskriverembete. Etter at Narvik kjøpstad ble opprettet, hørte byen inn under Steigen sorenskriverembete inntil Narvik byfogdembete ble opprettet ved kgl res 25. juli Ved kgl res 22. mai 1953 ble Narvik sorenskriverembete opprettet. Dette embetet skulle bestå av Narvik by og Ankenes kommune. Ved kommunesammenslåingen i 1972 gikk sorenskriverembetet over til å bli kalt Narvik byfogdembete; fra 1. januar 1987 atter Narvik sorenskriverembete. Fra 1. mai 1991 ble Ofoten og Narvik sorenskriverembeter slått sammen til ett embete under navnet Ofoten herredsrett, fra 2002 Ofoten tingrett. 2.2 Bosetningsutvikling I avhandlingen Ødetid og gjenreisning (Oslo 1971) har Jørn Sandnes satt opp visse kriterier for å avgjøre om en gård var i bruk i middelalderen. Det dreier seg om direkte skriftlige belegg, arkeologisk materiale, gårdsnavn, eiendomsforhold og topografiske forhold. Som middelaldergårder regnes gårder nevnt i kilder før ca Som middelaldergårder regnes også gårder nevnt etter ca 1600 når navnet uten videre daterer gårdene (-vin, -heimr, -staðir, -land, -setr). Gravhauger eller gravfunn på eller ved innmark kan også indikere middelalderbosetning. Et annet middelalderkriterium kan være landskyld på 1600-tallet med høyere landskyld enn ca 1øre (2 pund). Eiendomsforhold kan indikere middelalderbosetning når det er tale om kirke- eller klostergods. Som det framgår av tabellen under 2.3, er det få gårder i feltet som umiddelbart synes oppfylle disse kriteriene, bare for Vireks vedkommende er det klart kildebelegg fra før 1600, men flere av gårdene er registrert i kilder fra 1610 og Både ut fra beliggenhet og med relativt gode muligheter for jordbruk er det grunn til å regne med middelalderbosetning på flere av gårdene langs fjorden. I Skjomen har de fleste gårdene hatt status som finnerydninger. Om dette, se Gunnar Tanks (Vedl s 1196 ff) og Knut Kolsruds framstillinger (Vedl s 1387ff). 2.3 Matrikkelgårder i feltet Gnr Gårdsnavn Først nevnt Skyldsatt Kongeskjøte Anmerkning 6

7 44 Beisfjord 1614 (1760) 1796, , Håkvika søndre , , Sjursheimen Munklia Hauklia Mattisjorda øvre Mattisjorda nedre Skjomnes nordre , Skjomnes søndre , 1856, Kongsbakk Hallarvika 1614 (1760) Lengenes nordre 1614 (1760) Lengenes søndre Forsås Sandvika nordre Sandvika søndre Elvegården nordre 1614 (1760?) Elvegården mellom 1701 (1760?) Pundsletta Elvegården søndre 1723 (1760?) Haugbakken Stiberg Gamnes Bokholmen nordre Bokholmen søndre Tangen Laukvika Laborg (Nord-Skjombotn) Skjombotn Frostisen Tømmernes Themmeruigh Forselv Slettjorda ? Klubbvika Virek Flaten (Fjellbu) Rydningen (Trekanten) OPPLYSNINGER OM DE PRIVATE EIENDOMMENE 3.1 Eiendomsforhold 7

8 I feltet er det flere gårder som kommer inn under kategorien finneodel. I manntallet 1701 er under overskriften Finder som Boer paa deris egne Oddels Jorder Nogle Ringe smaa Platzer oppført Beisfjord, Hallarvika, Lengenes, Forsås, Sandvika, Elven (antakelig Elvegården), Laukvika, Tømmervik, Tømmerås, Slettjorda og Klubbvika. Som vanlige gårder er oppført Lille og Store Håkvika, Indre og Ytre Skjomnes og Virek. Finneodelsgårdene mistet sin status ut over 1700-tallet, etter hvert som det ble brudd på arvefølgen, og gårdene ble igjen krongods. Om finneodelen, se blant annet Tank med vedlegg (Vedl s 1195ff). Av gårdene i feltet er det bare Virek som har vært kirkegods. Overgangen til privateie begynte i 1780-åra, da en part i Virek ble solgt i 1786, en part i Skjomnes og hele Frostisen i 1787, en part i Håkvika store, en part i Skjombotn og hele Sandvika søndre i av de 35 gårdene i feltet var solgt før De siste gårdene som ble solgt, var naturlig nok nyrydningene Fjellbu og Rydningen. 3.2 Grenseopplysninger og bruk De viktigste kildeserier som kan gi opplysninger om grense- og bruksforhold, er gjennomgått. Grovt sett er det tinglysningsmaterialet, forliks- og rettsprotokoller, matrikler osv. Som det tør være kjent fra tidligere saker, er det lite å finne av presise grensebeskrivelser mot fjellet og om bruken av fjellområdene i eldre tid. Det er forsøkt å få med skylddelingsforretninger over bruk som antas å være part i saken Gnr 44 Beisfjord Grensea mellom Beisfjord og staten antas å være avklart, så her tas bare med noen få dokument for å plassere gården i en sammenheng. I matrikkelen 1665 er Nils Andersen oppført som bruker av Jnder Bissfiord og Jon Jonsen som bruker av Ytter Bissfiord. Gårdene var myrlendt og tungdrevet, så de fikk ikke høyere skyld enn 1 pund hver. På hver av gårdene kunne de bli sådd ½ tønne korn. På den indre gården kunne det holdes 1 hest, 5 kyr, 2 ungnaut, 9 sauer og 9 geiter, og på den ytre gården kunne det holdes 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 9 sauer og 6 geiter (Vedl s 22). I manntallet 1701 er Jon Jonsen, 63 år, Nils Arntsen, 50 år, og Peder Mortensen, 40 år oppført som oppsittere i Beisfjord. De bodde på deres egen finneodelsjord som fattige sjøfinner og ernærte seg av sjøen og skogen (Vedl s 28). Prøvematrikkelen 1723 fører opp 2 oppsittere på finnerydningen Beisfjord. Skogen under gården ga brenneved. Gården lå i bakli, og jorda var tørr og skrinnlendt og ikke synderlig egnet til korn. Utsæden var 2 tønner blandkorn, mens hvilelandet tilsvarte 1 tønnes utsæd. Avlingen var 2 tønner 6 skjepper blandkorn og 44 lass høy. Husdyrholdet var 3 hester, 10 kyr, 2 ungfe og 24 sauer. Skylda på Beisfjord ble satt til 2 pund (Vedl s 34). Den 5. juni 1760 ble det holdt skyldsetningsforretning over finnerydningsplassen Beisfjord der Jon Pedersen bodde. Plassens åker og eng var under ett med den matrikulerte gård Beisfjord, matrikkelnr 60. Plassen hadde også utmarksstrekningen sammen med gården. På plassen kunne det bli sådd 2½ tønne korn og holdes 1 hest, 6 storfe og 12 småfe. Der var skog til brenne og litt furuskog til. Plassen hadde ikke noe fiskeri og var mislig til Korn vext. Plassen fikk en skyld på 18 marklag. Noen grensebeskrivelse ble ikke gitt (Vedl s 119). 8

9 Ved kongeskjøte 2. september 1796 (pb B:162) ble Hans Hansen eier av 18 marklag, tilsvarende det senere lnr 152 eller bnr 4, for kjøpesum 61 riksdaler. Jon Amundsen fikk kongeskjøte på 9 marklag 17. april 1799 (pb B:250b). Jordtakstkommisjonen av 1802 fører opp Beisfjord med skyld 2 pund 6 marklag. Gården hadde 5 oppsittere. Ved kongeskjøte 2. september 1796 var 18 marklag solgt for 61 rd, og 17. april 1799 var 9 marklag solgt for 27 rd 16 skilling. Taksten ble satt til maksimum 112 rd 48 skilling (Vedl s 45). Hovedmatrikuleringskommisjonen beskrev Beisfjord slik i 1820: "No 73 Matr: No 60 Bedsfjord, af Skyld 2 Pund 6 mkl., Statens, Proprietair og Selvejergods, har 3 Opsiddere. Udsæden er 1 Td. Rug og 9 Tønder Byg, som giver 3½ Fold. Kreaturholdet er 3 Heste, 18 Køer, 6 Ungnød og 72 Smaafæe. Af Potatos avles 6 Tønder. Jordbunden er tunglændt, men beqvem til Kornavling, Græsgangen fortrinlig, og Skov ikke allene til Brændsel men og til Salg, og Huustømmer til Huus Reparationer. Vandfald gives, men kun af ringe Betydenhed. Erholdt Proportionstallet 25." (Vedl s 54) Den 24. september 1824 (pb E:277) ble det holdt utskiftning over skogen på Beisfjord, hvor staten eide den ene halvdelen og Andreas Ellingsen og Andreas Hansen den andre. Først ble grensene mot naboeiendommene beskrevet: Grændseskjellet imellem den paa søndre Side tilstødende Eiendom Ankenæs gaaer op fra Alterstenen til Harsausens[!] Fald. Grændseskillet imellem den paa nordre Side tilstødende Ejendom Oldernæs gaar op fra Hundebjerget og derfra lige til Fjelds. (Vedl s 120) Deretter ble først statens og så de private eieres del av skogen beskrevet, med grenser i noen tilfelle til høieste Fjeld eller til Fjelds. Handelsmann Andreas Ellingsen fikk kongeskjøte på 18 marklag eller lnr 150, det senere bnr 1, den 24. mai 1845 (pb H:63b) for kjøpesummen 90 spesidaler. I herredsbeskrivelsen ifølge lov om revisjon av matrikkelen av 6. juni 1863 er det oppført 4 bruk i Beisfjord, lnr 150, 151, 152[a] og 152[b], med Gabriel Akselsen, Jakob Nilsen, Jokum Andreassen og Hans Andreassen som brukere. Gården hadde 74½ mål åker og dyrket eng og 15½ mål naturlig england, og det var 33½ mål dyrkbar jord. Det ble høstet 126 lass høy fra utslåtter til en verdi av 50 skilling pr lass. Der ble sådd 9½ tønne korn og satt 23 tønner poteter. Kornavlingen oppgis ikke, mens potetavlingen oppgis til 152 tønner. Det gis ikke opplysning om krøtterhold, men ifølge folketellingen 1865 tatt opp ved utgangen av året hadde Beisfjord en besetning på 4 hester, 26 kyr, 88 sauer, 28 geiter, 4 griser og 50 rein. Da gårdene i Beisfjord var særdeles gode og hadde en del ved til salg, samt litt laksfiske og andre herligheter, ble ikke takstsummen satt ned på grunn av besværligheten med is. Skylden ble foreslått satt ned fra 1 daler 2 ort 19 skilling til 4 ort 17 skilling på lnr 150, satt opp fra 3 ort 12 skilling til 1 daler 6 skilling for lnr 151, ned fra 1 daler 2 ort 19 skilling til 1 daler 11 skilling for lnr 152[a] og opp fra 3 ort 21 skilling til 1 daler 3 skilling for lnr 152[b] (Vedl s 113b-e). Jakob Nilsen ble eier av lnr 151, det senere bnr 2 ved kongeskjøte 8. april 1863 (pb N:92) for kjøpesum 180 spesidaler. 9

10 I dagene 2. til 16. juni 1863 (pb L:251) ble det holdt utskiftning på Beisfjord for å bestemme og regulere grensene mellom brukene (Vedl s ). Under en utskiftningsforretning over utmarka på Beisfjord begynt 5. september 1978 (pb 259:106) ble yttergrensene for Beisfjord i fjellet bestemt for strekningen fra Tøttavatnet til Harhausen ved Ofoten jordskifteretts slutning 6. februar 1980: Yttergrensene i fjellet for gården Beisfjord, gnr. 44 i Narvik kommune i det aktuelle område tar til i nordøstre hjørne (vik) av Tøttavatnet (h. 618) og går rettlinjet sydøstover til nordvestre hjørne (vik) av ytre Sildvikvatn (h. 488) og videre ut i dette. Videre sydover rettlinjet fra søndre side av vatnet over h. 639 til elva fra Rødtindvatnet (h. 585). Herfra sydøstover etter djupålen av elva, det dypeste av vatnet og elva (djupålen) ovenfor vatnet til fjellbrinken sydøst for h Herfra rettlinjet sydøstover til h Herfra i store trekk etter fjellbrinken sydøstover til h Herfra etter vannskillet syd, vest og sydvestover via h og h til Vombtind, h Herfra rettlinjet sydvestover til h og videre etter vannskillet til h Herfra i store trekk etter vannskillet sydvest- og sydøstover via h og 1236 fram til h Herfra rettlinjet vestover til h og videre rettlinjet nordvestover til h. 1270, Nikkitoppen. Herfra rettlinjet sydover over elva fra Nikkivatn til h og videre etter ryggen sydøstover til h Herfra rettlinjet sydvestover over Losidalføret til h Herfra rettlinjet sydvestover til h. 976 på vannskillet mellom Skjomen og Skamdalsbakkan. Herfra rettlinjet vestover til h Herfra rettlinjet nordover til h Herfra rettlinjet til h på vannskillet mellom Skjomen og Tverdalen. Herfra rettlinjet, først til Gamnestind (h. 1373), deretter til Haugbakktind (h. 1454). Herfra nord- og nordvestover etter vannskillet via h (?) til h Herfra rettlinjet nordover til h. 1434, og videre etter vannskillet til h Herfra rettlinjet nordøstover til h. 1411, h. 1385, h og h Herfra rettlinjet nordøstover til vannskillet nord for Einarvatnet (h. 751). Herfra etter vannskillet nordøstover til h. 756 på Middagsfjellet. Herfra i store trekk nordover etter sammenfallende påstander (vannskillet) fram til området ved Harhausen (h. 668), der Beisfjordgårdens yttergrense i fjellet treffer grensen for Ankenes, gnr. 45. (Vedl s ) Det var enighet om at snaufjellet ovenfor skogbandet lå i sameie. Jordskifterettens kjennelse ble anket av staten, og ved Hålogaland lagmannsretts dom 8. september 1981 ble følgende grense mellom Beisfjord og statens umatrikulerte grunn bestemt: Grensen mellom gnr. 44 Beisfjord og statens umatrikulerte eiendom går i rette linjer mellom følgende punkter: Fra nord-vestre hjørne (vik) av Ytre Sildvikvatn (488), trekkes grensen over vannet som fastsatt av jordskifteretten til vannets søndre side. Herfra trekkes grensen til høyde 639 sør for vannet og videre over Durmålsfjellet (høyde 844), kartreferanse nord-øst for Norddalen, utløpet av det lille vatnet like nord for Stublikollvatn, Stublikollen (høyde 866), utløpet av det lille vatnet rett sør for Stublikollen, Torvikkollen (høyde 1010), Sælkacokka (høyde 1262), høyde 1236 øst for Skamdalsbotn, høyde 1243 øst for Nikkitoppen, høyde 1053 på Tverrdalsfjellet og høyde 756 på Middagsfjellet. Høydeangivelsen knytter seg til NGO s kartblad 1431 IV, Rombakken, målestokk 1: (Vedl s 221) 10

11 Gnr 48 Håkvika søndre I Landkommisjonens jordebok er Laurits Laursen og Semund Amundsen oppført som brukere av ½ hver i Stoer Fag[e]ruig. Kongen var eier (Vedl s 11). I matrikkelen 1665 er Laurits Lauritsen og Sven Åmundsen oppført som brukere av ½ våg 6 marklag hver i Stor Hagenuig. Gården hadde brenneved, men var utsatt for skade av jordfall, så skylda ble bare satt opp ½ pund. På gården kunne de bli sådd 4 tønner korn og holdes 2 hester, 9 kyr, 2 ungnaut, 18 sauer og 18 geiter (Vedl s 21). I manntallet 1701er Ole Nilsen, 35 år, og Anders Johansen, 41 år, oppført som oppsittere på Stoer Hochwig. De kommer under kategorien Gemeene Bønder (Vedl s 24). Ved skifte sluttet 21. mai 1796 (pb B:150) etter Amund Andersen ble 18 marklag i gården, senere lnr 163 og bnr 5, utlagt enken Pernille Nilsdatter for 15 riksdaler. Ifølge skiftet hadde Amund Andersen fått kongeskjøte på de 18 marklag 18. november Jordtakstkommisjonen av 1802 fører opp Store Hokviig med skyld 1 våg. Gården hadde 4 oppsittere. Ved kongeskjøte 18. november 1789 var 18 marklag solgt for 23 rd 28 skilling. Gården hadde god brenneskog og var bekvem til kornavling og god fedrift. Taksten ble satt til maksimum 150 riksdaler (Vedl s 45). Ved kongeskjøte 12. juli 1810 (pb D:125b) ble Peter Aggersborg eier av 18 marklag i gården, tilsvarende det senere lnr 162 og bnr 3, for kjøpesummen 142 riksdaler (Vedl s 222). Hovedmatrikuleringskommisjonen beskrev Håkvika søndre slik i 1820: "No 77 Matr: No 20 Storehochvig, af Skyld 1 Vog, Statens, Proprietair og Selvejergods har 4 Opsiddere. Udsæden er ½ Td: Rug og 8 Td: Byg, hvoraf Rugen giver 3 og Bygget 3½ Fold. Af Potatos avles 6 Tønder. Kreaturholdet er 4 Heste, 12 Køer, 4 Ungnød og 60 Smaafæe. Jordbunden sandig og skikket til Kornavl. Buemarken er maadelig og Brændsel til Fornødenhed. Fiskerie som sædvanlig. Proportionstallet blev 21." (Vedl s 55) Ved kongeskjøte 14. juli 1847 (pb H:150) ble Elisabeth Larsdatter eier av lnr 161 (bnr 2) for kjøpesummen 100 spesidaler (Vedl s 224). Karen Marie Larsdatter ble eier av lnr 160 (bnr 1) av Håkvika søndre ved kongeskjøte 23. desember 1848, tgl 3. oktober 1860 (pb L:38b). Kjøpesummen var 80 spesidaler (Vedl s 226). Ved skylddelingsforretning 12. august 1850 (pb H:333) ble lnr 163b delt ved en grenselinje som beskrives slik: 44 Skridt fra Skjellet mellem nordre Sjomnæs og søndre Hokvik begynder Linien ved Søen, hvor den overskjærer Midten af Strandageren og gaaer i lige sydostlig Retning og over 2de jordfaste Stene til Brændhaugen og derfra i samme Direction til høieste Fjeld. (Vedl s 228) Ved skylddelingsforretning 18. september 1860 (pb L:40b) ble lnr 160, 161 og 162, de senere bnr 1, 2 og 3, hver tillagt 1/3 av lnr 163b. Den fysiske delingen var utført ved en utskiftnings- 11

12 forretning oktober 1852, som er vedheftet skylddelingsforretningen. I utskiftningsforretningen heter det at hele eiendommen Håkvika søndre tidligere var lovlig atskilt fra de tilstøtende eiendommer Skjomnes, Håkvika nordre og Mattisjorda ved bestemte grenseskjell (Vedl s 231). Forretningen inneholder en rekke stedsnavn knyttet til innmark. Skogen ble delt fra Skjomnesskillet i 16 teiger. Om teig nr 11 og 12 heter det at "teigerne begynder med Vasdal veien og gaar til høieste Fjeld". Teig nr 13 gikk også til høyeste fjell. Slåttdalene kunne "formedelst hyppige Naturforringelser ved Elvebrud" ikke utskiftes, men brukes i fellesskap (Vedl s 234). I herredsbeskrivelsen ifølge lov om revisjon av matrikkelen av 6. juni 1863 er det oppført 4 bruk under Søndre Håkvika, lnr 160, 163b med Ingebrigt Andersen som bruker, lnr 161, 163b2 og 162 med Lars Kristian Larsen som bruker, lnr 162, 163b3 med Erland Sivertsen som bruker og lnr 163a med Jens Jonsen som bruker. Gården hadde 98 5/8 mål åker og 121 mål naturlig england, og det var 17½ mål dyrkbar jord. Det ble høstet 28 lass høy fra utslåtter til en verdi av 48 skilling pr lass. Der ble sådd 10 tønner korn og satt 22 tønner poteter. Kornavlingen oppgis ikke, mens potetavlingen oppgis til 174 tønner. Det gis ikke opplysning om krøtterhold, men ifølge folketellingen 1865 tatt opp ved utgangen av året hadde Søndre Håkvika en besetning på 7 hester, 22 kyr, 77 sauer, 4 griser og 4 rein. Gården var utsatt for frost, og det ble gjort fradrag i taksten for dette. Skylda ble foreslått satt ned for de tre første brukenes vedkommende, mens den for lnr 163a ble foreslått satt opp fra 2 ort 11 skilling til 2 ort 13 skilling (Vedl s ). Den 17. august 1871 (pb O:278) ble det begynt utskiftning av innmark under Håkvika søndre. I etterkant av utskiftningen ble det foretatt grenseoppgang mot nabogården Mattisjorda. Fra Mattisjorda møtte Hans Erlandsen og Henrik Nilsen. Det var enighet om følgende grense: "Mærkeslinien gaar ud fra ihugget x i Berg ved Elvens Udløb af Vandet, derfra gaar Linien i S.V. Retning til x i Berg paa søndre Ende af Vashaugen, fortsætter derfra i samme Retning til x i stor jordfast Sten beliggende paa den saakaldte Vashaugryggen og derfra opover Fjeldet. Det bemærkes at Opsidderne paa Hokvik har ret til Samlen af det saakaldte Senegræs og Multebær paa den saakaldte Hokvikmyren beliggende paa søndre Side af Vandet.-" (Vedl s 246) Videre ble utslåttengene utskiftet. Dette var en strekning begrenset mot syd av Langbakken og mot nord av innmarka. I sammenheng med dette ble utmarksgrensen mot nabogården Skjomnes oppgått og beskrevet i nærvær av oppsitterne Lars Johnsen og J Dalseng derfra. Det var enighet om følgende grense: "Grændselinien gaar ud fra x i jordfast Sten paa østre Side af Næstebækelven eller Skjeldelven, derfra gaar Linien i S.S.Ø. Retning op over Lien til Efternævnte x : Til x i jordfast Sten paa Smaasletten, x i jordfast Sten i nedre Del af Hokviksletten, til jordfast Sten i Tuvaasen, til x i jordfast Sten paa østre Side af Skalielven, samt derfra til x i jordfast Sten paa østre Side af Sigelielven i endel af Lille-Tuvaasen og fortsætter endelig derfra i samme retning til Lilletinden eller Nøstetinden - ogsaa kaldet Stokviktinden. -" (Vedl s ) Ved skylddelingsforretning 7. oktober 1876 (pb P:309) ble bnr 4 Håkvika søndre utskilt fra bnr 3. Forretningen inneholder ikke grenseopplysninger (Vedl s 250). I dagene 14. juni juli 1897 (pb A:223) ble det holdt utskiftning av skog under Håkvika søndre. Det ble henvist til utskiftningen fra 1860, og det var behov for noen justeringer. Det ble trukket grenser til nabogårdene Skjomnes og Mattisjorda og til snaufjellet, eksempelvis: 12

13 "De 7 førstnævnte teige strækker sig fra Storelven i omtrent retning s.v. til grændsen mod Aasteigen østre eller Snaufjeldet. De 6 sidstnævnte teige strækker sig fra Sildvashaugteigen i omtrent retning s.v. til grændsen mod Mathisjorden eller snaufjeldet." (Vedl s 254) Holtet bnr 6 ble utskilt fra bnr 1 ved skylddelingsforretning 10. juni 1898 (pb A:274). Forretningen synes ikke inneholde relevante grenseopplysninger (Vedl s 271). Bnr 7 Øvergård og bnr 8 Vestervoll ble utskilt fra bnr 2 ved skylddelingsforretning 9. juni 1899 (pb A:438). For skogens vedkommende ble det vist til utskiftningsforretningen i 1897 (Vedl s ). Bnr 9 Leirosen ble utskilt fra bnr 5 ved skylddelingsforretning 29. juli 1903 (pb C:243). Det nye bruket skulle ha hamnerett i felles utmark (Vedl s 276). Ved skylddelingsforretning 8. juni 1906 (pb E:228) ble bnr 11 Håkvikelva utskilt fra bnr 1-8. Dette gjaldt halvdelen av hele elva som var avhendet til Narvik kommune. Den andre halvdelen var fradelt gnr 47 Håkvika nordre (Vedl s 277). Bnr 12 Stranda ble utskilt fra bnr 5 ved skylddelingsforretning 10. oktober 1910 (pb G:286b). Utmarka som ble delt, besto av 7 teiger som var utlagt ved offentlig utskiftning datert 14. juni Fire av disse teigene ble fordelt ved loddtrekning, de øvrige tre ble delt ved grenselinjer, for de to førstes vedkommende, Rundliteigen og Heggskogteigen, trukket til grensa mot Skjomnes, for den tredje Vassklubbteigen, til snaufjellet (Vedl s 279). Bnr 14 Heimgård ble utskilt fra bnr 7 ved skylddelingsforretning 8. juli 1919 (pb J:441). Det er henvist til skylddelingsforretning fra 1899 og utskiftningsforretning tinglyst 1. februar 1898 (Vedl s 281). Bnr 15 Nygård ble utskilt fra bnr 6 ved skylddelingsforretning 15. september 1919 (pb J:495). Også her er det vist til de samme forretninger som for bnr 14 (Vedl s 282). Ved skylddelingsforretning 28. april 1922 (pb L:13) ble bnr 17 Rabben utskilt fra bnr 6. Grenser for det fradelte bruket var tidligere beskrevet: Den solgte parcel finnes beskreven under skylddelingsforretning av 10de juni 1898 tinglest 16de s.m. og er benevnt under B. Utmarken i samme forretning som 1. Hærsletteigen vestre del tilfalt Anton Ingebrigtsen. (Vedl s 283) Bnr 18 Engen ble utskilt fra bnr 5 ved skylddelingsforretning 29. mars 1923 (pb M:85). All innmark under hovedbruket ble fradelt sammen med utmarksteigene Rundteigen og Storklubbteigen (Vedl s 284). Bnr 20 Stølsta ble utskilt fra bnr 1 ved skylddelingsforretning 9. juni 1934 (pb 29:7). Det fradelte bruket besto av skogteigene Storlikrøteigen og Brattskibakkteigen beskrevet i utskiftningsforretningen fra Det skulle være beite i utmarka for de dyr som kunne fødes på det nye bruket (Vedl s ). Eiere og brukere av gnr 48 inngikk 1. oktober 1934 (pb 34:354) overenskomst om at bestemmelsen i utskiftningsforretningen fra 1897 om felles beiterett i utmarka ikke skulle 13

14 være til hinder for at det kunne legges inn areal til dyrking eller beite i forhold til skyld (Vedl s 289) Gnr 49 Sjursheimen Rydningsplassen Sjursheimen ble skyldsatt 6. juli 1863 (ep :52b). Brukeren Johan Andersen påviste plassens grenser: "Pladsen indtager den øverste Ende af Hokvigdalen, der gaar op fra Søen i sydøstlig Retning. Dens Territorium udfylder hele Dalbunden, saaledes, at den mod Øst, Syd og Vest begrændses af høieste Fjeldryg, og mod Nordvest af en Linie, der begynder paa Vestfjeldet og følger Gunhilds-Elvens Løb fra høieste Fjeld indtil Elven falder i et Vand kaldet Lille-Vandet. Linien fortsættes over den øvre Ende af Lille-Vandet, paa hvis østlige Side den atter begynder ved en med + mærket jordfast Sten, gaar videre i nordostlig Retning over en med + mærket jordfast Sten paa Lille-Aspehaug og i lige retning mod høieste Tue paa Hestfjeldet." (Vedl s ) Johan Andersen opplyste at utsæden utgjorde omtrent 1 våg korn og 1 tønne poteter, og at avlingen i de beste år kunne utgjøre 2 foll, men da gården var utsatt for frost, var det unntaksvis at utsæden ga noe utbytte. Gården kunne ved hjelp av fjellslåtter vinterfôre 1 hest, 2-3 storfe og 6-7 småfe. Adkomsten til sjøen var ytterst besværlig. Veien til sjøen var bortimot 2 mil lang og neppe farbar om sommeren. Sjursheimen ble skyldsatt for 6 skilling. I herredsbeskrivelsen ifølge lov om revisjon av matrikkelen av 6. juni 1863 er det oppført et bruk under Sjursheimen, lnr 272 med Johan Andersen som bruker. Gården hadde 3 mål åker og 28 mål naturlig england, og det var 12 mål dyrkbar jord. Det ble ikke høstet høy fra utslåtter. Der ble sådd ½ tønne korn og satt 1 tønne poteter. Kornavlingen oppgis ikke, mens potetavlingen oppgis til 4 tønner. Det gis ikke opplysning om krøtterhold, men ifølge folketellingen 1865 tatt opp ved utgangen av året hadde Sjursheimen en besetning på 1 hest, 5 kyr, 12 sauer og 6 geiter. Gården var utsatt for frost og lå 1¼ mil fra sjøen, noe det ble gjort fradrag for i taksten. Skylda ble foreslått satt opp fra 6 skilling til 1 ort 15 skilling (Vedl s 113). Johan Andersen fikk den 28. august 1877 (pb P:458b) kongeskjøte på Sjursheimen av skyld 6 skilling (Vedl s 292) Den 21. september 1921 (pb 17:37) ble det inngått en grenseoverenskomst mellom det offentlige, ved skogassistent Alf Langseter, og eieren av Sjursheimen gnr 49 bnr 1, Anton Johansen. De var enige om "at grensen mellem Håkvikdal statsalmenning og gården Sjurheim går fra Gunhildelvens utløp i Øvstevann, også kaldet Lillevann, og følger Gunhildelvens hovedløp til snaufjellet." (Vedl s 293) Landbruksdepartementet approberte overenskomsten den 19. juni 1922 med bemerkning om at den skogeiendom som tilhørte det offentlige, var statsskog og ikke statsallmenning. Ved skylddelingsforretning 10. juni 1933 (pb 27:481) ble bnr 1 delt i 2 like deler ved at bnr 2 Solheim ble fradelt. Utmarksgrenser ble i flere tilfelle trukket til høieste fjell. I noen tilfelle 14

15 er endepunktet i fjellet nærmere presisert, som når utmarksgrense IV beskrives til høieste topp på Tverfjellet (Vedl s 297). I en søknad om fellingstillatelse for elg 28. september 1970 oppgis grensene for jaktvaldet til bnr 1 og 2 å være Beisfjord mot nord og øst, Skjomen mot sør og Munklia og statsallmenning mot vest (Vedl s 1118). Jaktvaldet er avgrenset på et vedlagt kart (Vedl s 1119). Sjursheim grunneierlag ble dannet 16. juni Formålet med laget var å organisere og utvikle samarbeidet om utnytting av utmarksressursene (Vedl s 1121). 16. november 1987 (pb 237:251) ble det sluttet en grensegang mellom Sjursheimen og staten. Saken var blitt aktuell etter at den opprinnelige grenseelva, Gunnhildelva, hadde endret løp etter et ras. Det gis en detaljert grensebeskrivelse inntil grensa fra siste beskrevne punkt fortsetter etter midten av Gunnhildelva til fjells (Vedl s 1115). Et kartutsnitt følger forretningen (Vedl s 1117). I brev til Nordland og Troms Bondelag 29. september 1992 gjorde advokat Tor J Strand rede for de private eieres oppfatning når det gjaldt spørsmålet om grensa mellom gnr 49 og staten, og det ble konstatert at det var uenighet om sørgrensa for gnr 49 Sjursheimen (Vedl s ). To kart vedligger brevet (Vedl s ) Gnr 50 Munklia Rydningsplassen Munkelid ble skyldsatt den 6. juli 1863 (ep :52). Brukeren var til stede og påviste plassens grenser. Brukeren av naboplassen Hauklia var også til stede. Grensene ble beskrevet slik: Mod Nordvest, hvor den støder umiddelbart op mod Rydningspladsen Haukelid, dannes Grændsen ved en Linie dragen fra Stor-Vandets sydostlige Ende, hvor + er hugget i en Jordfast Steen, - i østlig Retning over en med + mærket Jordfast Steen, over østre Kant af Muldfor-Hammeren til høieste Fjeldryg, der danner Grænsen mod Øst. Den sydvestre Grændse dannes ved en Linie, der begynder i sydøstre Ende af Stor-Vandet, hvor + er hugget i en Jordfast Sten, den samme, der danner Udgangangspunct for den nordvestlige Grændselinie; følger derfra den fra Lille- til Stor-Vandet løbende Elv til en med + mærket Sten paa østre Side af Lille-Vandet, derfra gaar den sydligste Grændselinie over en med + mærket Sten paa Lille-Aspehoug til høieste Tue paa Hestfjeldet. (Vedl s 303) Utsæden på Munklia var 1 tønne korn og 2 tønner poteter, noe som i alminnelige år ga en avkastning på 4 foll, men gården var ikke årviss. Der kunne vinterfôres 1 hest, 5 storfe og 12 småfe. Skogen, som besto av bjørk, var tilstrekkelig til brensel, men ikke til husfang. Sjøveien var 1¾ mil lang, og det var vanskelig å fare med hest sommerstid. Gården ble skyldsatt for 10 skilling. I herredsbeskrivelsen ifølge lov om revisjon av matrikkelen av 6. juni 1863 er det oppført et bruk under Munklia, lnr 271 med Ole Hågensen som bruker. Gården hadde 17 mål åker og 34 mål naturlig england, og det var 12 mål dyrkbar jord. Det ble ikke høstet høy fra utslåtter. Der ble sådd ½ tønne korn og satt 2 tønner poteter. Kornavlingen oppgis ikke, mens potetavlingen oppgis til 10 tønner. Det gis ikke opplysning om krøtterhold, men ifølge folketellingen 1865 tatt opp ved utgangen av året hadde Munklia en besetning på 1 hest, 8 kyr, 15 sauer, 2 geiter 15

16 og 10 rein. Gården var utsatt for frost, og den lå 1¼ mil fra sjøen, noe det ble gjort fradrag for i taksten. Skylda ble foreslått satt opp fra 10 skilling til 2 ort 8 skilling (Vedl s 112). Olaus Abrahamsen fikk den 16. juli 1875 (pb P:269) kongeskjøte på Munklia for 100 spesidaler. Ved skylddelingsforretning 29. juni 1891 (pb V:410) ble bnr 2 Munklia nedre utskilt fra bnr 1. Skogen ble delt i 10 teiger, dels med grenselinjer til fjells (Vedl s ). Bnr 3 Vannmoen ble utskilt fra bnr 1 og 2 ved skylddelingsforretning 12. juni 1899 (pb A:437b). Abraham Henriksen hadde kjøpt en skogteig av hvert bruk, Om grenser heter det: " der ligger ved hinanden, støder mod vest til saakalte Storvandet og for en del til Elven mød østre høifjeldet mod nord til gaardsno. 51 brug no. 2 øvre Haukli, mod syd til brugsno. 1 af Munkli hvis grændser findes beskrevne i delings og skylddelings forretning af 6te juli 1863 samt 29de juni 1891." (Vedl s 273) Bnr 4 Munkvoll ble utskilt fra bnr 2 ved skylddelingsforretning 26. juni 1913 (pb I:148) ved at hovedbruket ble delt i to like deler. Det nye bruket fikk utlagt utmarksteig nr 3 og 8 (Vedl s 307) Bnr 5 Myrvang ble utskilt fra bnr 1 og 2 ved skylddelingsforretning 25. januar 1919 (pb J:440). Forretningen synes ikke inneholde relevante grenseopplysninger (Vedl s ). Den 18. september 1921 (pb 17:37) ble det inngått en grenseoverenskomst mellom det offentlige, ved skogassistent Alf Langseter, og eierne av Munklia gnr 50 bnr 1-4 og Hauklia gnr 51 bnr 1-5. De var enige om at grensen mellem Håkvikdal statsalmenning og gårdene Munkeli og Haukeli går fra Gunhildelvens utløp i Øvstevann, også kaldet Lillevann, langst Øvstevannet, videre langs elven som rinder fra Øvstevann til Storvann, og endelig langs Storvannet inntil Kvitfosselvens utløp i dette. (Vedl s 293) Landbruksdepartementet approberte overenskomsten den 19. juni 1922 med bemerkning om at den skogeiendom som tilhørte det offentlige, var statsskog og ikke statsallmenning. Den 20. juli 1931 (pb A2:8) ble det begynt utskiftning på Munklia. Forretningen ble sluttet 13. august Fra beskrivelsen av utskiftningsfeltet nevnes: Feltet støter i sydøst til nabogården Sjursheimen gnr. 49, bnr. 1, mot hvilken eiendom grensen er beskrevet i skylddelingsforretningen av Det oplystes, ikke å være felles rettigheter av noget slags inn på nabogrunn over denne grense. Mot sydvest støter Munklien til nabogården Hauklien. Grensen mot denne gård er også beskrevet i skylddelingsforretningen av (Vedl s 312) Det bemerkes, at staten er tilgrensende eier, og brukene i Munklien og Hauklien bruksberettiget i beitet på sydvestsiden av Øvstevatnet, Storvatnet samt vassdraget mellem disse vann. (Vedl s 313) 16

17 Gnr 51 Hauklia Rydningsplassen Høilien ble skyldsatt av sorenskriverens fullmektig og 4 lagrettesmenn den 6. juli 1863 (ep 11:51). Brukeren av plassen, Peder Mikkelsen, var til stede, likeså møtte lensmann Gjedebo og naboen Jens Sørensen Mattisjord. Grensene for plassen ble beskrevet slik: Rydningspladsen Høilien begrændses mod N.W., hvor den umiddelbart op mod Mathiasjordet, ved et Skjel, der dannes af Klubnæselven fra dens Udløb i Stor-Vandet, hvor + indhuggedes i en jordfast Steen, Skjellet følger Elveleiet i nordostlig Retning paa østre Side af Gjedbjerget til høieste Fjeldryg, af hvilken Pladsen begrændses mod Øst; mod Vest afgrændses Pladsen af Storvandet; Pladsens Grændse mod Syd dannes af en Linie, dragen fra Stor-Vandets sydostlige Ende, hvor en Sten, mærket med +, nedsattes, - i østlig Retning over en med + mærket jordfast Sten over østre Kant af Muldfor-Hammeren til høieste Fjeld. (Vedl s 342) Peder Mikkelsen opplyste at gårdens utsæd var 4 våg korn og 3 tønner poteter, noe som i vanlige år ga en avkastning på henholdsvis 3-4 og 4 foll. Gården var ikke sikker for frost. Der kunne vinterfôres 1 hest, 4 storfe og 10 småfe. Gården var godt forsynt med bjørkskog, men adkomsten til sjøen var meget besværlig. Gården ble skyldsatt for 16 skilling under navnet Haukelid. I herredsbeskrivelsen ifølge lov om revisjon av matrikkelen av 6. juni 1863 er det oppført et bruk under Hauklia, lnr 270 med Peder Mikkelsen som bruker. Gården hadde 7 mål åker og 14 mål naturlig eng, og det var 10 mål dyrkbar jord. Det ble ikke høstet høy fra utslåtter. Der ble sådd 1 tønne korn og satt 3 tønner poteter. Kornavlingen oppgis ikke, mens potetavlingen oppgis til 12 tønner. Det gis ikke opplysning om krøtterhold, men ifølge folketellingen 1865 tatt opp ved utgangen av året hadde Hauklia en besetning på 2 hester, 8 kyr, 24 sauer, 6 geiter og 40 rein. Gården var utsatt for frost og lå 1½ mil fra sjøen, noe det ble gjort fradrag for i taksten. Skylda ble foreslått satt opp fra 14 skilling til 2 ort 4 skilling (Vedl s 111). Peder Mikkelsen fikk kongeskjøte på Hauklia 28. mars 1876 (pb P:269) for 80 spesidaler. Ved skylddelingsforretning 5. oktober 1881 (pb Q:459) ble bnr 2 Hauklia øvre utskilt fra bnr 1. Om grenser heter det: Pladsen avgrændses i Syd mod Munklid som anført i Offentlig Skyldsætningsforretning av 6 Juli 1863 i Vest mod Storevandet i Nord fraskiles den ved en Elv saakaldte Søndreholmelv der løber af høieste Fjeld i Sydvestligretning og falder i bemeldte Vand i Øst fortsætter den til høieste Fjeldryd [!] (Vedl s 343) Ved skylddelingsforretning 12. juni 1899 (pb A:437b) ble bnr 4 Elvemoen og bnr 5 Holmesletta ble utskilt fra bnr 1. (Vedl s ). Den 18. september 1921 (pb 17:37) ble det inngått en grenseoverenskomst mellom det offentlige, ved skogassistent Alf Langseter, og eierne av Munklia gnr 50 bnr 1-4 og Hauklia gnr 51 bnr 1-5. Om dette, se under Munklia. Steigen herredsrett avsa 2. oktober 1939 dom i sak mellom staten ved Landbruksdepartementet og Annanias og Mikal Pedersen, Haukli om eiendomsretten til en skogteig i Håkvikdalen: 17

18 Annanias Pedersen Høili og Mikal Pedersen Haukli kjennes ikke å være eiendomsberettiget til noen del av Håkvikdal statsskog, således som grensene for denne er beskrevet i overenskomst mellem Landbruksdepartementet og eierne av gårdene Munkli og Haukli, dat. 18/ / og kjennes uberettiget til hugst eller annen bruk i skogen. (Vedl s 1137) I forbindelse med denne saken hadde Troms skogforvaltning den 22. mars 1938 sendt en framstilling til Skogdirektøren om Håkvikdal statsskog (Vedl s ). Allerede i 1915 var spørsmålet om kjøp av Håkvikmarka tatt opp fra Hauklia og Munklia. Skogforvalteren ga redegjørelser til Skogdirektøren, og det ble også satt opp et PM om "Haakvikdalens stats almenning eller statsskog" (Vedl s , se også kartvedlegg 2). Bnr 10 Rognlia ble utskilt fra bnr 2 ved skylddelingsforretning 2. juli 1943 (pb A10:127). Det beskrives en grense som går til høyeste fjell i grense mot Beisfjord. (Vedl s 346) Gnr 52 Mattisjorda øvre Rydningsplassen Øvre Mattisjorda i Håkvikdalen, som var ryddet av Jens Sørensen, ble skyldsatt den 4. juli 1846 (ep 2:179). Det ble gitt slik beskrivelse av grenselinjen: "Først mellem Store og Lille Hokviig paa hvis Opsidderes Vegne mødte Ingebrigt Andersen Store Hokviig og Hans Olsen Lille Hokviig: Den begynder i syd paa Store Skjomtinden paa vestre Side af Mevandet, følger øvre Mevaselven til dennes Udløb i bemeldte Vand, - gaaer, - derfra over høieste Halsmyrhaug og op paa høieste Tind af Mathias Flauget, hvor den ender. - Herfra fortsættes Linnien i østlig Retning langs Ryggen af Mathias Fjeldet til den naaer Høiden af Storvandet, hvor det gaaer en Elv ned i Samme, der danner Skjellet paa nordlige Side af Hokvigdahlen. - Paa den modsatte sydlige Side af same gaaer Linnien opad Storelven og følger de høieste Fjeld til Store Skjomtinden, hvor man begyndte. Efter Terreinets Beskaffenhed betegner disse Linnier Grændserne af en Strækning, der bør underligge felles baade nærværende Rydning og den anden i Reqvisitionen ommeldte, kl. Nedre Mathiasjord, forsaavidt Udmark og Skov betræffer. Hvad derimod disse Parters opryddede Jord angaar saa ligger de afsondrede for hverisær og til Øvre Mathiasjord eller nærværende Rydning henhører Alt hvad der ligger paa østre Side af en Bæk, der rinder ned over Fjeldet lidet vestenfor Mathias Elven og gaaer til nedre Deel af Mathiasbakken, hvor Linnien ned under denne gaaer i øst til selve Mathias Elven, og derifra i syd til Mevandet. Hvad der ligger paa østre Deel af denne Linnie tilhører Øvre Mathiasbakken. I en stoer Steen i Bakken ved foranbeskrevne Bek blev hugget et + (Kors:)" (Vedl s ) Plassen, som var temmelig tørrlendt, kunne fø 1 hest, 5 kyr og 20 småfe. I gode år kunne det vokse korn som ble modent, og utsæden hadde hittil vært 2 bismerpund bygg, mens utsæden av poteter hadde vært ½ tønne. Det var tilstrekkelig skog og god hamnegang. Adkomsten til plassen var ytterst besværlig, da den lå 1½ mil fra sjøen. Øvre Mattisjorda ble skyldsatt for 20 skilling. I herredsbeskrivelsen ifølge lov om revisjon av matrikkelen av 6. juni 1863 er det oppført et bruk under Øvre Mattisjorda, lnr 254 med Jens Sørensen som bruker. Gården hadde 45 mål åker og 13 mål naturlig eng, og det var 8 mål dyrkbar jord. Det ble høstet 15 lass høy fra 18

19 utslåtter til en verdi av 48 skilling pr lass. Der ble sådd 1½ tønne korn og satt 4 tønner poteter. Kornavlingen oppgis ikke, mens potetavlingen oppgis til 20 tønner. Det gis ikke opplysning om krøtterhold, men ifølge folketellingen 1865 tatt opp ved utgangen av året hadde Øvre Mattisjorda en besetning på 2 hester, 10 kyr, 19 sauer, 6 geiter og 40 rein. Gården var utsatt for frost og lå langt fra sjøen, noe som førte til fradrag i taksten. Skylda ble foreslått satt opp fra 20 skilling til 4 ort (Vedl s 109). Leilendingsenken Lucie Paulsdatter fikk den 6. september 1870 (pb O:185b) kongeskjøte på eiendommen for 100 spesidaler (Vedl s 351). Den 15. juni 1886 (pb S:236) ble det holdt utskiftning av skogen under Mattisjorda øvre og nedre. Grensa mellom de to gårdene var ikke tidligere gått opp, så den ble først beskrevet: Grændselinien mellem øvre og nedre Matisjord, der ikke tidligere hverken var nøiagtig opmærket eller nedskrevet, blev som følger: En Sten blev nedsat paa nordostlige Kant av Lillevandet i Syd af Mikal Erlandsens Gaardsplads, gaar derfra i nordostlig Retning til nedsat Sten paa nordostlige Kant af Bakkeageren, fortsætter i ligeløbende Retning til + indhugget i jordfast Sten ved Kirkeveien, Do til + i jordfast Sten paa sydostlige Kant af Saukrilelven, videre til nedsat Sten nederst i Hegelundbakken til + i jordfast Sten øverst i Hegelundbakken, Do til + i Mikkelhammeren, fortsætter saa over Jakobbakken, hvor en nedsat Sten er, og til høieste Fjeld. I fra benævnte Grændselinie og nedover til Grændselininen, der adskiller nordre Hokvig fra Hokvigdalen, tilhører LøbN 255a og 255b og ligesaa opover til Høili tilhører LøbeNo 254. (Vedl s 352). Ved skylddelingsforretning 13. juni 1889 (pb U:144) ble bnr 2 Dalhaug og bnr 3 Bakkehaug utskilt fra bnr 1. Innmarka ble utlagt i 3 teiger, skogen i 15. Flere av skogteigene ble beskrevet til fjells (Vedl s ). Bnr 4 Myrhaug ble utskilt fra bnr 3 ved skylddelingsforretning 6. desember 1911 (pb H:25). Om utmarka heter det: Ved befaring av utmarken fandt man at yderligere deling av denne kunde undgaaes og blev de hovedbruket tilhørende teige, fordelt saaledes slaatteteig nr. 5 og skogteig nr. 10 samt paa søndre side av Storvandet nr. 1 Kvitforselvteigen tilhører det nye bruk. (Vedl s 356). Vannstrand bnr 6 ble utskilt fra gnr 50 bnr 1-4, gnr 51 bnr 1-5, gnr 52 bnr 1-4 og gnr 53 bnr 3 ved skylddelingsforretning 16. august 1920 (pb K:21). Dette var en parsell som var utskilt til Narvik kommune i forbindelse med at kommunen hadde ervervet rett til oppdemming av Storvatnet med inntil 2 meter. Storvatnet støtte også til statens allmenning, og Narvik kommune hadde ervervet samme rett fra staten som fra de andre grunneiere, men da skylddelingsmennene ikke hadde mandat til å foreta nyskyldsetting av statens allmenning, omfattet skylddelingsforretningen bare de matrikulerte bruk. Staten var varslet, men ingen møtte (Vedl s 357). Den 18. september 1921 (pb 17:37) ble det inngått en grenseoverenskomst mellom det offentlige, ved skogassistent Alf Langseter, og eieren av Myrhaug gnr 52 bnr 4, Levi Johansen om at grensen mellem Håkvikdal statsalmenning og gården Myrhaug, av Matisjord øvre går fra Kvitfosselvens utløp i Storvannet og følger Kvitfosselvens hovedløp til snaufjellet. (Vedl s ) 19

20 Landbruksdepartementet approberte overenskomsten den 19. juni 1922 med bemerkning om at den skogeiendom som tilhørte det offentlige, var statsskog og ikke statsallmenning. Ved skylddelingsforretning 1. mai 1948 (pb A16:60) ble bnr 12 Fagerli utskilt fra bnr 1. Det nye bruket besto av to teiger omtalt i skylddelingsforretningen 13. juni 1889 som skogteig nr 11 og første teig av Vasshaugen (Vedl s 360) Gnr 53 Mattisjorda nedre Rydningsplassen Mattisjorda nedre ble skyldsatt den 4. juli 1846 (ep 2:180). Plassen lå i Håkvikdalen og var ryddet av Abraham Mathisen. Under forretningen møtte han sønn Henrik Abrahamsen som bruker av plassen. Utstrekningen ble beskrevet slik: "Denne Plads, der ligger i en Afstand fra den i dag skyldlagte Rydning øvre Mathiasjord, støder hvad Engbunden angaaer umiddelbar til denne saaledes; at alt hvad der ligger paa vestre Side af den ved øvre Mathiasjords Skyldsætning betegnede Linie underligger denne Part. Hvad Udmark, Skovstrækning og øvrige Tilliggender angaaer, saa har denne Plads fuldkommen Fællesskab med øvre Mathiasjord, hvilket den efter Terrainets Beskaffenhed maa have." (Vedl s ) Plassen kunne fø 1 hest, 5 kyr og 20 småfe, og utsæden var ¼ tønne bygg og ½ tønne poteter. Jorda var våtlendt, men det var adgang til ytterligere oppdyrking, og det var tilstrekkelig skog og god hamnegang. Plassen lå 1½ mil fra sjøen, og veien til sjøen var besværlig. Plassen ble skyldsatt for 20 skilling. Ved kongeskjøte 6. desember 1861 (pb L:169) ble Henrik Abrahamsen eier av gården for kjøpesummen 60 spesidaler. I herredsbeskrivelsen ifølge lov om revisjon av matrikkelen av 6. juni 1863 er det oppført et bruk under Nedre Mattisjorda, lnr 255 med Henrik Abrahamsen og Hans Erlandsen som brukere. Gården hadde 3 mål åker og 28 mål naturlig eng, og det var 19 mål dyrkbar jord. Det ble høstet 15 lass høy fra utslåtter til en verdi av 48 skilling pr lass. Der ble sådd 1 tønne korn og satt 3 tønner poteter. Kornavlingen oppgis ikke, mens potetavlingen oppgis til 12 tønner. Det gis ikke opplysning om krøtterhold, men ifølge folketellingen 1865 tatt opp ved utgangen av året hadde Nedre Mattisjorda en besetning på 2 hester, 8 kyr, 24 sauer og 6. Gården var utsatt for frost og lå langt fra sjøen, noe det ble gjort fradrag for i taksten. Skylda ble foreslått satt opp fra 20 skilling til 4 ort (Vedl s 110). Ved skylddelingsforretning 27. september 1876 (pb P:308) ble eiendommen delt i to like deler ved at bnr 2 ble fradelt (Vedl s 365). Den 15. juni 1886 (pb S:236) ble det holdt utskiftning av skogen under Mattisjorda øvre og nedre. Om dette, se under Skog og slåtteland ble delt mellom de to brukene av Nedre Mattisjord den 17. juni 1886 (pb S:236). Det ble i alt utlagt 11 teiger, hvorav nr 8-11 lå på sørsida av vatnet (Vedl s 371). Bnr 3 Ekle ble utskilt fra bnr 2 ved skylddelingsforretning 11. juni 1896 (pb A:194b) ved at hovedbruket ble delt i to like deler. Om grenser heter det blant annet: 20