Hvem vinner? satsingsvillighet i nordnorsk landbruk NF-arbeidsnotat nr. 1009/2007

Transkript

1 Hvem vinner? satsingsvillighet i nordnorsk landbruk NF-arbeidsnotat nr. 1009/2007 av Lars Rønning 1

2 LANDBRUKSKONTAKTER I SPAREBANK 1, NORD-NORGE HELGELAND BRØNNØYSUND Banksjef Torstein Moe Tlf: Seniorrådgiver Lars Lindbakk Tlf: MOSJØEN Banksjef Kjersti Kvalvik Eriksen Tlf: Seniorrådgiver Rune Jørgensen Tlf: NESNA Banksjef Ingrid Walnum Tlf: Rådgiver Ellinor Johansen Tlf: SANDNESSJØEN Banksjef Stig Gøran Olsen Tlf: Seniorrådgiver Christian Stavøy Tlf: Rådgiver Ann-Sissel Jørgensen Tlf: MO I RANA Banksjef Bjørn Erik Røv Tlf: BM HELGELAND Banksjef BM Helgeland Stig-Joar Olsen Tlf: Seniorrådgiver BM Helgeland Hans Løvmo Tlf: SPAREBANK 1. FINANS NORD-NORGE Finanskonsulent Snorre Berfjord Tlf:

3 Forord Prosjektet Hvem vinner? satsingsvillighet i nordnorsk landbruk er gjennomført av Nordlandsforskning på oppdrag fra Sparebank 1 Nord-Norge. Formålet med prosjektet er et faglig innslag på HORVA 2007 Nordnorsk Landbruksutstilling, som arrangeres i Sandnessjøen 31. august 2. september. Dette notatet er skrevet som grunnlag for presentasjonen på HORVA. Lars Rønning har gjennomført prosjektet med faglig støtte fra Gry Alsos. Bodø, juli Forsidebilde: Grashøsting fra Hellesvik, Søndre Alstahaug. Fotograf Inge Ove Tysnes. 1

4 HVEM VINNER? SATSINGSVILLIGHET I NORDNORSK LANDBRUK Sammendrag Strukturendringene i landbruket, som går i retning av færre og større driftsenheter, er et resultat av konkurranse mellom gårdbrukere som stadig effektiviserer egen produksjon. Dette bidrar til økt effektivitet og endrede økonomiske betingelser for alle i næringa. I ei næring i utvikling må den enkelte gårdbruker ta strategiske beslutninger i planlegginga av egen produksjon. Denne undersøkelsen blant gårdbrukere i Nordland viser at flertallet fokuserer på å investere i økt produksjon, mens et mindretall satser på allsidig produksjon og egen foredling/salg gjennom former for differensiering. Noen planlegger også en nedtrapping eller avvikling av landbruksproduksjonen. Undersøkelsen viser en viss forskjell i strategisk fokus mellom gårdbrukere med ulike produksjoner, mens det er klare forskjeller når det gjelder ulikt produksjonsomfang, gårdbrukernes alder og utdanning. Gitt stor variasjon i ressurser og naturgitte produksjonsbetingelser, indikerer resultatene at det er behov for mer bevissthet omkring strategiske valg. En entreprenøriell orientering med evne til å se muligheter, og åpenhet i forhold til å velge ulike strategiske alternativer, kan være nøkkelen for å bli en vinner i det framtidige landbruket. 1. Strukturendringer og konkurranse i landbruket Landbruksnæringa er i stadig endring. En dominerende trend i mange år har vært nedlegging av små gårdsbruk og overføring av produksjonen til færre og større driftsenheter. Ofte høres argumenter som at dette er et resultat av de rammebetingelser næringa arbeider under, og en politisk styrt utvikling. Et slikt perspektiv fokuserer på at eksterne faktorer styrer utviklinga. Selv om landbruksnæringa i stor grad er underlagt politisk regulering og rammebetingelser gitt av politiske myndigheter, tilslører dette perspektivet hvordan mekanismer internt i landbruksnæringa og beslutninger tatt av den enkelte gårdbruker også har stor innvirkning på utviklinga. I dette notatet betraktes strukturendringene i landbruket som et uttrykk for en konkurranse mellom gårdbrukere der gårdbrukernes strategiske valg skaper endringer i næringa som helhet. Selv om eksterne faktorer fortsatt har påvirkning, er målet med dette en større bevisstgjøring av den enkelte gårdbrukers handlingsrom, og hvordan dette som en intern faktor bidrar til strukturendringene i landbruket. Færre og større enheter Strukturendringer som gir færre og større driftsenheter må nødvendigvis skyldes at noen øker sin produksjon, mens andre slutter. Dette er separate beslutninger hos de enkelte gårdbrukere, men som til sammen endrer strukturen i næringa. Spørsmålet blir da hva som driver disse beslutningene? En beslutning om å øke produksjonen kan være et resultat av muligheter i form av arealressurser og teknologi sammen med ønsket om økt omsetning og større overskudd. Den teknologiske utviklinga gjør det mulig å øke produksjonen med samme arbeidsinnsats. Økt produksjon gir større omsetning, og mulighet for reduserte enhetskostnader ved at faste kostnader kan fordeles på flere enheter. 2

5 Dermed kan overskuddet bli større. Dette kan brukes som forklaring på at noen satser på å øke produksjonen. Når mange satser på en økning av produksjonen, skjer det endringer for hele næringa. I norsk landbruk med regulering av markedet og årlige jordbruksforhandlinger som bestemmer gårdbrukerens økonomi gjennom prisene på jordbruksprodukter og størrelsen på overføringene, legges det til grunn budsjettall som reflekterer den økonomiske effektiviteten i næringa. Dette fører til at gårdbrukere som har utvidet og effektivisert sin produksjon, gradvis blir innhentet av den gjennomsnittlige effektiviteten i næringa som også øker. Gårdbrukere som driver i liten skala vil ligge under gjennomsnittet når det gjelder økonomisk effektivitet, og de vil komme stadig dårligere ut etter hvert som andre øker produksjonen og bidrar til et høyere gjennomsnitt. De som da mangler nødvendige ressurser til å øke egen produksjon i takt med utviklinga i næringa, vil få dårligere økonomi og kanskje finne bedre alternativer i annen næringsvirksomhet eller som lønnsmottaker. Noen vil derfor ta beslutningen om å avvikle produksjonen og heller satse på noe annet. Når de minst effektive driftsenhetene forsvinner, bidrar dette ytterligere til at gjennomsnittlig effektivitet i næringa øker. Konkurranse Når den enkelte gårdbruker tar en beslutning om sin framtidige produksjon, er beslutningen relatert til situasjonen og utviklinga i næringa. Derfor er beslutningene strategiske og ledd i en konkurranse mellom gårdbrukere. Selv om den statlige reguleringa av landbruket kan sette noen rammer for denne konkurransen, som for eksempel konsesjonsgrenser og tilskudd som utjevner regionale forskjeller, er det fortsatt en grunnleggende konkurranse som drives av gårdbrukernes strategiske beslutninger samt det politiske systemet som jordbruksforhandlingene representerer. En forståelse av utviklinga i landbruket som konkurranse mellom gårdbrukere om å være best mulig tilpasset i forhold til de økonomiske betingelsene som gjelder, gjør det relevant å studere nærmere hvilket strategisk fokus gårdbrukerne har, og om det er forskjeller mellom ulike kategorier av gårdbrukere. Hvis gårdbrukernes strategiske valg påvirker utviklinga i landbruket gjennom den konkurransesituasjonen dette skaper, kan en slik analyse fortelle noe om framtidig utvikling. 2. Strategier Innledningsvis ble det pekt på at beslutninger om å utvide eller avvikle produksjonen, er strategiske beslutninger om egen gårdsdrift som kan være med på å forklare en dominerende strukturendring i landbruket. Dette er likevel bare to av flere mulige strategier en gårdbruker kan velge. En strategi uttrykker hva som skal være middelet og veien fram for å nå konkrete mål. For en gårdbruker eller gårdbrukerfamilie kan dette være sammensatte mål om økonomi, fritid, trivsel og andre ikkeøkonomiske mål. Å drive gården som næringsvirksomhet kan være én strategi der gårdsdrifta bidrar til at gårdbrukeren 3

6 når sine overordnede mål. Dette skaper i neste omgang behov for konkrete mål for gårdsdrifta og strategier for å nå disse målene. En økonomi som sikrer fortsatt drift og et tilfredsstillende bidrag til gårdbrukerens økonomi blir et viktig mål. Ulike strategier for gårdsdrifta kan føre til at dette målet nås. Alternativt kan gårdbrukeren trappe ned eller avvikle gårdsdrifta og satse på annen økonomisk aktivitet for å nå egne og familiens mål. Kostnadsleder I bedriftsøkonomien skilles det gjerne mellom to hovedstrategier for å skape større overskudd og dermed bli konkurransedyktig i forhold til andre produsenter. Det ene alternativet er å redusere kostnadene. Hvis du kan produsere samme produkt og selge til samme pris som andre produsenter, men klarer dette med lavere kostnader, vil du få større overskudd og dermed være konkurransedyktig. Denne strategien er knyttet til volum fordi økt produksjonsvolum gjør at alle faste kostnader kan deles på flere enheter og dermed redusere kostnadene for hver produsert enhet. Den produsenten som leder an med hensyn til laveste kostnader blir mest konkurransedyktig. Derfor kalles strategien for kostnadslederstrategi. Differensiering Det andre alternativet er å skape produkter som kundene er villig til å betale mer for sammenlignet med andre produkter. Hvis inntektene med en slik strategi kan økes mer enn kostnadene, bidrar det til økt overskudd som gjør virksomheten konkurransedyktig. For at kundene skal velge ditt produkt til tross for høyere pris sammenlignet med alternative produkter, må produktene være forskjellig og å ha egenskaper som gjør at kunden likevel foretrekker produktet. Dermed kalles dette gjerne en differensieringsstrategi fordi nøkkelen ligger i en differensiering i forhold til andre produsenter. Gårdbrukernes strategiske fokus I en spørreundersøkelse rettet til gårdbrukere i Nordland har aktive gårdbruker svart på spørsmål om strategisk fokus for egen landbruksproduksjon de nærmeste tre til fem årene. Gårdbrukerne har svart på en femdelt skala fra helt uenig til helt enig i påstander om at de vil satse på ulike strategier. I figur 1 er ti slike påstander om strategisk retning slått sammen og gruppert i tre strategier. Dette er: 1. investering i økt produksjon 2. allsidig produksjon, egen foredling/salg 3. nedtrapping/avvikling av produksjonen Disse strategiene samsvarer med de bedriftsøkonomiske begrepene, der investering i økt produksjon tilsvarer en kostnadslederstrategi, og allsidig produksjon, egen foredling/salg tilsvarer en differensieringsstrategi. Nedtrapping/- avvikling kommer på siden av de bedriftsøkonomiske strategiene og er mer en strategi for gårdbrukeren og familien i valg av inntektskilde. Hvis gårdbrukerens målsettinger best kan nås ved å satse på andre inntektskilder enn gårdsdrifta, blir konsekvensen en nedtrapping eller avvikling av landbruksproduksjonen. Figur 1 viser antall gårdbrukere som har svart fra en til fem for de ulike strategiene. 4

7 60 % 1 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % Investering i økt produksjon Allsidig produksjon, egen foredling/salg Nedtrapping/avvikling av produksjonen Figur 1: Fordeling av antall respondenter på svaralternativene 1 til 5 for påstander om de vil satse på ulike strategier (1 = helt uenig; 5 = helt enig); n = 390. Figuren viser at det er langt flere som satser på en økning og intensivering av produksjonen sammenlignet med de andre strategiske retningene. Mens 39 % har svart 4 eller 5, altså at de i stor grad vil satse på investering i økt produksjon, er det tilsvarende 11 % som har svart 4 eller 5 for allsidig produksjon og egen foredling/salg. Det er 12 % som har svart 4 eller 5, altså i stor grad regner med å trappe ned eller avvikle produksjonen. 3. Forskjeller i strategisk fokus En strategi skal være et middel for å nå de mål en har satt seg. Da blir det naturlig at en også bør velge den strategi som gjør det lettest å nå disse målene. Det som blir bestemmende for hvilken strategi en skal velge, knytter seg til hvilke ressurser en har og hvordan disse kan utnyttes best mulig i den markedssituasjonen en står overfor. En gårdbrukers strategi for framtidig produksjon må baseres på egen ressurser som areal, bygninger og maskiner, finansielle ressurser, egne kompetanse og arbeidskapasitet. Ettersom økonomien i landbruksproduksjonen også bestemmes av hva andre gjør, må strategiske beslutninger tas ikke bare ut fra egne ressurser, men også med tanke på hvordan gårdbrukeren vil posisjonere seg i forhold til andre i næringa. Det er kombinasjonen av ressursgrunnlag og posisjonering som bestemmer virksomhetens konkurranseevne. Type produksjon Med den varierte struktur vi har i landbruket, med ulike bruksstørrelser, forutsetninger for ulike produksjoner etc., kan det forventes at ulike kategorier av gårdbrukere har noe forskjellig strategisk fokus. Først analyseres dette i forhold til ulike typer produksjon. Figur 2 viser gjennomsnittsverdien på skalaen fra en til fem for hver kategori. Hovedtrekkene fra fordelingen i figur 1 vises også her ved at gjennomsnittsverdiene for investering i økt produksjon er høyere enn for de andre 5

8 strategiene. I tillegg ser en at det er noe forskjell mellom de ulike produksjonene. Tallene i parentes bak hver kategori viser antallet som har svart 2. Melkeproduksjon og sau er de dominerende produksjonene i Nordland. Investering i økt produksjon Allsidig produksjon, egen foredling/salg Melkeproduksjon (165) Storfe, kun kjøtt (29) Sau (148) Nedtrapping/avvikling av produksjonen Gris (21) Fjørfe (22) 1,0 1,5 2,0 2,5 3,0 3,5 Figur 2: Forskjell i strategisk fokus mellom ulike produksjoner. Figur 2 viser at gårdbrukere med kraftfôrkrevende produksjoner (gris og fjørfe) og melkeproduksjon, i litt større grad enn kjøttprodusenter på storfe og sau, satser på investering i økt produksjon. Melkeproduksjon, gris og fjørfe er også i dag de mest intensive produksjonene med store investeringer som gir store kapitalkostnader. En økning av produksjonen for å fordele kapitalkostnadene på flere enheter blir derfor vurdert som forholdsvis mer attraktivt i disse produksjonene. En differensieringsstrategi med allsidig produksjon, egen foredling og salg velges i litt større grad av de som driver med kjøttproduksjon på storfe og sau. Også fjørfeprodusenter satser på en slik strategi, noe som sikkert skyldes at det er utbredt med direktesalg av egg. Når det gjelder nedtrapping eller avvikling skiller rene kjøttprodusenter på storfe seg ut med flere som vurderer dette som sannsynlig de nærmeste årene. Dette kan skyldes at kjøttproduksjon i seg selv er en nedtrapping av produksjonen for tidligere melkeprodusenter. Med kjøttproduksjon kan deler av driftsapparatet utnyttes noen år til før en avvikler. Produksjonsomfang Den konkurransen som ble beskrevet innledningsvis, og som fører til at gjennomsnittsstørrelsen på driftsenhetene i landbruket blir stadig større, handler om en posisjonering i forhold til den økonomiske effektiviteten i næringa som bestemmer den enkeltes driftsøkonomi. Utgangspunktet er en kostnadslederstrategi der større enheter oppnår lavere kostnader, og tjener på høyere økonomisk effektivitet enn gjennomsnittet i næringa. 6

9 Evnen til å oppnå en slik posisjonering har sammenheng med tilgjengelige ressurser. De som har store ressurser og en stor driftsenhet i utgangspunktet, vil være bedre rustet til å lykkes med en slik strategi enn andre. Dermed kan en forvente at de som i dag har et stort produksjonsomfang, også i framtida vil satse på en strategi som utnytter fordelen med størrelse. De som har et mindre produksjonsomfang, og mangler for eksempel arealressurser til å bli store, kan være bedre tjent med å finne alternative strategier som eliminerer ulempene og veier opp for økte kostnader med et lite driftsomfang. Differensiering av egne produkter er en slik alternativ strategi for å oppnå høyere pris og kompensere for høyere kostnader. De som ikke har ressurser til å konkurrere på størrelse, og heller ikke ser alternative muligheter, kan forventes å i større grad vurdere å avvikle produksjonen. Figur 3 gir et bilde på strategiske fokus blant gårdbrukere med ulikt produksjonsomfang regnet som standard dekningsbidrag 3. Størrelsesgruppene er dannet slik at det er tilnærmet like mange svar fra hver kategori. Investering i økt produksjon Allsidig produksjon, egen foredling/salg Nedtrapping/avvikling av produksjonen < > ,5 2 2,5 3 3,5 Figur 3: Forskjell i strategisk fokus mellom gårdbrukere med ulikt produksjonsomfang. Basert på standard dekningsbidrag beregnet på grunnlag av produksjonstilskuddsdata. Det er som forventet en klar sammenheng mellom produksjonsomfang og strategisk fokus. De som har stort produksjonsomfang i dag, satser i større grad på investering i økt produksjon også i framtida. Like klart er det at de med minst produksjonsomfang i større grad vurderer nedtrapping og avvikling. Når det gjelder differensieringsstrategier, er ikke bildet like entydig. Det er en tendens til at de med minst produksjonsomfang i større grad ser for seg denne typen strategi, men det er også slik at forholdsvis mange med stort produksjonsomfang vurderer former for differensiering. Regionale forskjeller Det er også undersøkt om det er regionale forskjeller med hensyn til hvilken strategi gårdbrukerne fokuserer på. I Norge er det store regionale forskjeller i naturgitte vilkår for å drive 7

10 landbruksproduksjon, noe som en kan forvente også gir utslag i ulikt strategisk fokus. Denne undersøkelsen for Nordland har naturlig nok mindre naturgitt geografisk variasjon, men det kan også være at produsentmiljøet er forskjellig i ulike områder og at dette påvirker den enkelte gårdbrukers valg av strategi. Figur 4 viser forskjeller i strategisk fokus blant gårdbrukere i ulike regioner i Nordland. Investering i økt produksjon Søndre Helgeland Midtre Helgeland Allsidig produksjon, egen foredling/salg Nordre Helgeland Salten Ofoten Lofoten Nedtrapping/avvikling av produksjonen Vesterålen 1 1,5 2 2,5 3 3,5 Figur 4: Forskjeller i strategisk fokus mellom gårdbrukere fra ulike regioner i Nordland. Det er små forskjeller å observere i gjennomsnittsverdier mellom de ulike regionene. Dette skyldes at variasjonen i hver region er større enn mellom regioner for de forholdene som påvirker gårdbrukernes strategiske fokus. De ulike typene produksjon er forholdsvis jevnt fordelt mellom regionene, dog med en overvekt av produsenter med sau i Lofoten, Vesterålen og på Nordre Helgeland. Produksjonsomfanget varierer mye mellom regionene og er for eksempel i gjennomsnitt over dobbelt så stort på Søndre Helgeland sammenlignet med Lofoten. Gitt betydningen av produksjonsomfang, kan en derfor legge merke til fokuset på investering i økt produksjon i Lofoten. Ofoten skiller seg ut med et større gjennomsnitt for satsing på allsidig produksjon og egen foredling/salg. En forklaring kan være at også dette er en region hvor det gjennomsnittlige produksjonsomfanget er forholdsvis lite. Dette kan også forklare at forholdsvis mange i denne regionen vurderer nedtrapping og avvikling. Forskjeller på grunnlag av demografiske variabler Det kan videre være forskjeller med hensyn til hvordan gårdbrukere tenker om sin framtidige landbruksproduksjon avhengig av demografiske variabler. Her 8

11 er det valgt å se nærmere på betydningen av alder og utdanning. I figur 5 er gårdbrukerne delt i fire aldersgrupper med intervaller slik at blir tilnærmet like mange som har svart i hver gruppe. Dette viser forskjeller i strategisk fokus i forhold til alder. Investering i økt produksjon Allsidig produksjon, egen foredling/salg Nedtrapping/avvikling av produksjonen Til og med 40 år år år Over 55 år 1 1,5 2 2,5 3 3,5 Figur 5: Forskjeller i strategisk fokus blant gårdbrukere i ulike aldersgrupper. Inndelt i tilnærmet fire like store grupper. Figur 5 viser en klar sammenheng mellom alder og strategisk fokus. De yngre gårdbrukerne satser i størst grad på investeringer for å øke produksjonen, mens de eldste har klart mest fokus på nedtrapping eller avvikling av produksjonen. Dette samsvarer med en naturlig livssyklus, men illustrerer også utfordringen med rekruttering til landbruket. De som ikke har noen til å overta etter seg, blir mindre motivert til å investere for framtida, og tvinges til å avvikle når de selv ikke kan drive lenger. Det er også de yngste gårdbrukerne som har størst fokus på ulike former for differensiering, selv om forskjellene her er mindre. Dette viser at yngre gårdbrukere generelt er mer målrettet med hensyn til å velge strategi for framtidig produksjon. I tillegg til at yngre gårdbrukere naturlig nok har et lengre framtidsperspektiv, kan dette også skyldes at nye generasjoner gårdbrukere er mer markedsorientert, og ser at de har valgmuligheter når det gjelder strategisk tilpasning av egen produksjon. Utdanning kan påvirke valg av strategi for landbruksproduksjonen på mange måter. Som uttrykk for kompetanse er dette en ressurs som gir muligheter både i og utenfor landbruket. Figur 6 viser sammenhengen mellom antall år med utdanning ut over grunnskolen og strategisk fokus for egen landbruksproduksjon. Igjen er intervallene dannet slik at det blir omtrent like mange som har svart i de fire gruppene. 9

12 Investering i økt produksjon Allsidig produksjon, egen foredling/salg Nedtrapping/avvikling av produksjonen 0-2 år 2, 5-3 år 3,5-4,5 år 5 år eller mer 1 1,5 2 2,5 3 3,5 Figur 6: Forskjeller i strategisk fokus avhengig av utdanning. Inndeling med omtrent like mange i hver gruppe (Antall år utdanning i tillegg til grunnskolen). Figuren viser at lengre utdanning bidrar til at gårdbrukerne generelt fokuserer mer på strategi for egen landbruksproduksjon. Dette kan skyldes mer kompetanse om bedriftsøkonomi og forståelse for at egne strategiske beslutninger påvirker økonomien i drifta. Utdanning og kompetanse gir også flere muligheter utenfor landbruket. Det kan 4. Hvem vinner? Spørsmålet om hvem som vinner blir et spørsmål om (1) tilgang på ressurser, (2) best mulig utnyttelse av disse ressursene ved å velge strategi for egen virksomhet i forhold til utviklingen i næringa, og (3) evnen til å gjennomføre strategien på en god måte. Disse tre punktene kan en kalle suksesskriterier som bestemmer hvem som lykkes i det framtidige landbruket. Manglende strategisk planlegging De fleste planleggingsverktøy som gårdbrukere tilbys starter med en ressursoversikt. Dette gir en oversikt over alle typer ressurser gårdbrukeren rår over som utgangspunkt for å drive egen føre til mer bevissthet om at landbruksproduksjonen må gi en tilfredsstillende økonomi i forhold til det en kunne oppnådd med annen næringsvirksomhet eller som lønnsmottaker. Dermed blir disse gårdbrukerne også mer fokusert på strategier for å nå de økonomiske målsettingene. virksomhet. Dernest velges en produksjon som er tilpasset gårdens ressurser og gårdbrukerens interesser. Produksjonsomfanget bestemmes av tilgjengelig areal, produksjonskvote etc. Den videre planlegginga handler om å beregne inntekter og dekningsbidrag ut fra den planlagte produksjonen, gjeldende priser og tilskuddsatser. Dernest er målet å tilpasse investeringene slik at drifta kan dekke kapitalkostnadene og gi gårdbrukeren ei tilfredsstillende inntekt. En planleggingsprosess som beskrevet over, tar utgangspunkt i tilgjengelige ressurser, men dernest hopper den over 10

13 punkt to, det vil si de strategiske beslutningene. Prosessen går direkte fra en ressursoversikt til å planlegge for en best mulig gjennomføring. Med den råvareproduksjonen som dominerer i landbruket, blir dette implisitt å velge en kostnadslederstrategi der gårdbrukeren kastes inn i en konkurranse om å produsere standardiserte råvarer til lavest mulig kostnad. Planlegginga viser om produksjonens dekningsbidrag kan dekke kapitalkostnader og gi tilfredsstillende inntekt ut fra dagens priser og tilskuddsatser, det vil si om gårdbrukeren er konkurransedyktig med en slik strategi. Derimot mangler en vurdering av utviklinga i næringa. Hva skjer når andre produsenter også tilpasser seg med en mer effektiv produksjon? Vurderes det i planen hvilke muligheter gårdbrukeren har for ytterligere effektivisering av produksjonen i takt med utviklinga i næringa? Dette er de strategiske beslutningene som mangler når valget av strategi skjer implisitt, og ikke som et bevisst valg mellom alternativer. Med en investeringshorisont på 20 til 30 år, som er vanlig i landbruket, kan dette bli skjebnesvangert for gårdbrukere som har planlagt med knapp margin. Entreprenørene i landbruket Hovedpoenget i dette notatet har vært å påpeke at utviklinga i landbruket er et resultat av en konkurranse mellom gårdbrukere. Teknologisk utvikling, og gårdbrukere som hele tida har insentiver til å effektivisere egen produksjon, driver effektiviteten i næringa framover. Dette vil det være politisk vanskelig å ikke korrigere for i jordbruksforhandlingene. Dermed har vi en konkurransesituasjon som i det minste i retning er helt lik det en ville hatt i et uregulert marked. Dette skaper et behov for strategisk planlegging i landbruket, noe som har blitt tilslørt av det sterke fokuset på at politiske myndigheter bestemmer de økonomiske vilkårene for næringa. Mer strategisk tenkning med vurdering av markedsmuligheter, utvikling i næringa og hvordan egne ressurser kan utnyttes i dette landskapet, kaller på entreprenørene i landbruket. En tidligere analyse av den samme undersøkelsen blant gårdbrukere i Nordland 4 viser til entreprenøriell orientering som en måte å tenke på. Gårdbrukere med større grad av entreprenøriell orientering er mer åpne for å vurdere alle typer strategier. De har en større evne til å frigjøre seg fra etablert praksis og tenke nytt. Dette skaper flere muligheter og dermed en større sjanse for å finne en strategi som gårdbrukeren ut fra tilgjengelige ressurser har forutsetninger for å lykkes med. Framtidig utvikling Analysen av strategisk fokus blant gårdbrukere i Nordland, som presentert i figur 1, viser at et stort flertall av gårdbrukere har størst fokus på strategier som går i retning av utvidelse og intensivering av produksjonen. Dette betyr at konkurransesituasjonen i næringa endres lite. Når noen blir større må areal og produksjonskvoter hentes fra andre som avvikler drifta. Dermed fortsetter trenden mot stadig færre og større driftsenheter. De som investerer i dag, må samtidig ta høyde for at denne utviklinga fortsetter, og planlegge for framtidige muligheter til ytterligere effektivisering av egen produksjon. Et mindretall av gårdbrukere satser på ulike differensieringsstrategier med tanke på å få mer verdiskaping ut av 11

14 egen produksjon, slik at ulempene med å drive i forholdsvis liten skala oppveies. Disse bidrar mindre til strukturendringer med hensyn til antall og størrelse på driftsenhetene i landbruket. Derimot bidrar de gjennom nyskaping til strukturendringer når det gjelder produktkonsepter og organisering av produksjonen. Dette fører til større variasjon i næringa og et større produktmangfold. Fra undersøkelsen ser en at yngre gårdbrukere generelt er mer fokusert på strategiske valg, og det samme gjelder de med høyere utdanning. Konklusjon Konklusjonen en kan trekke på grunnlag av denne undersøkelsen er en mangel på bevissthet om strategiske valg blant gårdbrukere i Nordland. Dette kan en si fordi et flertall velger en strategi som i utgangspunktet bare et fåtall kan lykkes med. I en konkurranse om å være mest mulig effektiv, og produsere til lavest mulig kostnad, har størrelse svært stor betydning. Denne formen for konkurranse fører derfor til få store produksjonsenheter i landbruket som i svært mange industribransjer med tilsvarende konkurranse. Derfor kan forholdsvis få gårdbrukere på lang sikt vinne denne konkurransen, og stadig flere må velge alternative strategier eller avvikle. Vurderingene som er gjort i dette notatet synliggjør også hvordan strukturendringene i landbruket i stor grad er et resultat av beslutninger og valg som gjøres av den enkelte gårdbruker, bevisst eller ubevisst, og ikke bare et resultat av politiske prioriteringer. De som vil arbeide for å bremse nedlegginga av driftsenheter i landbruket, må derfor i mye større grad rette fokuset innover i næringa. Det må stimuleres til mer entreprenørskap og fokuseres på bedriftsøkonomisk kompetanse som kan underbygge strategiske beslutninger i ei næring i endring. Dette vil være et arbeid for å skape flest mulig vinnere blant nordnorske gårdbrukere. Noter 1 Dette er et utvalg trukket fra Landbruksregisteret hos Statens Landbruksforvaltning (SLF). Utvalget er representativt for alle gårdbrukere i Nordland når det gjelder geografisk fordeling mellom regionene i fylket, og i forhold til alder på gårdbrukerne. De som har svart eier imidlertid noe større jordbruksareal enn gjennomsnittet. Dette betyr sannsynligvis at det i litt større grad er heltidsgårdbrukere som har engasjert seg i spørreundersøkelsen, og at resultatene i litt større grad representerer disse. 2 For type produksjon og produksjonsomfang er det benyttet data fra produksjonstilskuddsregisteret (SLF). Analysen er basert på tilgjengelige data for 312 av 390 i utvalget. For type produksjon er det en viss overlapping siden noen har flere produksjoner. 3 Standard dekningsbidrag er data innhentet fra SLF, hvor dette er beregnet på grunnlag av produksjon oppgitt i produksjonstilskuddssøknaden. 4 Gårdsbruk i Nordland. NF-rapport nr. 13/2006. Bodø: Nordlandsforskning. 12