McKinsey-rapportens kapitel betenkning

Transkript

1 McKinsey-rapportens kapitel betenkning Bakgrunn I McKinsey-rapporten anbefales det tre tiltak (side 67): a) Utdanningsinstitusjonene bør samles under én organisasjon og ledelse. Krigsskolene og FIH bør flyttes til én eller to lokasjoner. Som en del av dette bør deler av fagene harmoniseres, noe som vil muliggjøre større grad av fellesmoduler på tvers av skolene, og da spesielt krigsskolene. b) Kompensasjonsmodellen for kadetter og studenter ved sivile institusjoner bør justeres ned til et nivå som tilsvarer andre lands lønn under militær utdanning (justert for levekostnadsforskjeller). c) Det bør vurderes å satse tyngre på en modell med militær påbygning til sivil grunnutdanning. Enn videre påstås det i rapporten følgende (side 67): Tiltakene over er ventet å gi besparelser på om lag 400 millioner kroner i året. I tillegg vil vedtakene bidra til å løfte kvaliteten på fagmiljøene, skape et offiserskorps med bredere kompetanse og sikre en mer fleksibel karrierevei og utenfor forsvarssektoren. Innledning BFO er av den oppfatning at alle tiltak og forslag til endring som går i retning av å målrette kompetanseproduksjonen i Forsvaret mot de oppgaver og oppdrag som fremtidige menige, befal og offiserer skal løse - samtidig som man søker å optimalisere den totale ressursbruken, er å betrakte som konstruktive og nyttige bidrag til å skape merverdi for Forsvaret. Standpunktet baserer seg på at foreslåtte tiltak er gjennomførbare og at ønskede effekter lar seg realisere. Forutsetningen for et slikt arbeid er at den type evalueringer må være grundige, og grunnlaget må kunne verifiseres slik at de konklusjonene som trekkes blir korrekte for de videre beslutninger og handlinger. Slik sett er også en vurdering av dagens krigsskolestruktur (grunnleggende offisersutdanning (GOU))-ordning påkrevd og nødvendig. Likeledes må krigsskolene, etter BFOs syn, også vurderes innenfor den større helhet som Forsvaret er - herunder innenfor den enkelte forsvarsgren - og i den rekkefølge GOU-utdanningen innfases i et helhetlig utdanningsløp for en offiser. BFO er av den klare mening at krigsskolene er kjernen i all utdanning i Forsvaret, og vil derfor diskutere utdanning utfra denne tesen. Vel og merke er rekruttskole, befalsutdanning og høyere utdanning ved Forsvarets høgskole (FHS) viktig, men disse utdanningene er bare til for å tilføre rekruttering til krigsskolene, og på sikt videreutdanning av offiserer fra krigsskolene. Slik BFO ser det er situasjonen slik når det gjelder aktuelle modeller for krigsskolene: Tre krigsskoler som i dag med interneffektivisering/ tilpasning til et fremtidig OF-/ OR-korps. En felles krigsskole lokalisert på ett sted.

2 Tre krigsskoler samlokalisert på ett felles sted. Det et utfra denne basis, ovennevnte holdninger og prinsipper BFO nedenfor vil gi sine vurderinger og anbefaling relatert til McKinsey-rapportens avsnitt 6.4 Utdanning. Betenkningens utforming BFO har valgt først å komme med et generelt hovedinntrykk av McKinsey-rapporten for deretter å presisere noen punkter i den som er viktige sett fra BFOs ståsted. Avslutningsvis foreligger det en konklusjon og anbefaling til videre fremdrift. Hovedinntrykk Utgangspunktet for krigsskoleutdanningen er å utvikle militært personell som sikrer avdelinger og staber relevant kompetanse og kvalitet. BFO kan ikke finne noe sted i rapporten en beskrivelse av hva som legges i relevant kompetanse og kvalitet. En slik avklaring ville etter BFO vært oppklarende med hensyn til hvilke konsekvenser ulike ambisjonsnivåer ville bety både i form av organisering av utdanningsordningen og ressursbehovet. En slik tilnærming ville sannsynligvis også avdekket likhet og ulikhet i kompetansebehovene mellom de respektive forsvarsgrener. Rapporten griper imidlertid fatt i trender og utviklingstrekk fra tidligere år, og da spesielt relatert til innsatsfaktorer som for eksempel forbruk av årsverk, tallet på uteksaminerte kadetter og forbruk relatert til EBA. En slik betraktning kan sies å være inkrementell, og forutsetter således at historiske hendelser vil gjenta seg i fremtiden. BFO er av den oppfatning at morgendagens Forsvar står overfor et paradigmeskifte når det gjelder kompetansebehov som en følge av nye strukturelementer og deres operasjonsområder samt en dreining fra utenlandsoperasjoner til et mer klassisk invasjonssenario. Nåværende strukturelementer, og de som er under innfasing i Forsvaret, er mer komplekse enn noen gang tidligere. Likeledes er operasjonene som dagens offiserer står overfor av en annen type enn innsatsforsvarets. En konsekvens av disse parameterne skulle det logisk sett være at behovet for mer ressurser til kompetanseoppbygning var påkrevd, mens det kan være grunn til å tolke rapporten dit hen at ressurstilfanget til for eksempel krigsskoleutdanningen skal reduseres og at denne utdanningen i tillegg skal samlokaliseres. Sistnevnte vil BFO på det sterkeste advare mot. En krigsskole er ikke en sivil skole, den har helt andre målsettinger enn å gi kadettene en akademisk grad. De som uteksamineres skal kunne beskytte sitt eget lands verdier og territorium om nødvendig med eget og andres liv som innsats. I en betenkning som arbeidslivsekspert, professor Henning Jakhelln, utførte for Befalets Fellesorganisasjon (BFO) i vedr: Utkast til lov om personell i Forsvaret forholdet til yrkesbefalslovens stillingsvernsregler, heter det blant annet om bakgrunnen for yrkesbefalets spesielle stillingsvern: 1 Fra professor Henning Jakhelln til BFO, datert 31. mars 2004

3 For egen del synes jeg det må fremheves at tjeneste i Forsvaret er av spesiell art, fordi tjenesteforholdet bygger på et grunnsyn om en vidtgående lojalitet til vårt land og vår konstitusjonelle styreform, hvor utdannelsen tar sikte på å kvalifisere befalet til å forsvare landets interesser [BFOs uthevning] om nødvendig med livet som innsats. Utdannelsen innebærer opplæring i å gjøre bruk av makt om nødvendig i den hensikt å drepe andre mennesker, ødelegge eller beskadige materielle verdier samtidig som liv og sikkerhet for egne underordnede skal kunne settes i fare så langt som situasjonen tilsier det. Ytterligere skal befalet utføre sin tjeneste i et organisatorisk underordningsforhold til Forsvarets ledelse, og med plikt til å forflytte seg dit hvor det til enhver tid ansees for å være hensiktsmessig ut fra Forsvarets interesser. Sammenfatningsvis er det kanskje mest treffende å si det slik at befalets opplæring og tjeneste består i væpnet konfliktløsning. Det er altså tale om en svært vidtgående lojalitets- og underordningsplikt, og en tjeneste med et helt bestemt formål. Samtidig er tjenesteforholdet i utgangspunktet av langvarig art, det skal kunne vedvare gjennom befalets hele yrkesaktive liv; de nødvendige fysiske begrensninger som følger av tjenestens art, er ivaretatt ved de særlig fastsatte aldersgrenser. Ovennevnte skulle på en klar og tydelig måte skille yrkesbefalet fra andre profesjoner/ yrker sett i et arbeidslivsperspektiv. Det skulle vel også lede til den konklusjon at Norge har behov for de befals- og krigsskolene vi har, samt høyskolene våre. Helhetlig fremstår McKinsey-rapporten som en kvantitativ drøfting som leder frem til en felles samlokalisert krigsskole. De kvalitative vurderinger kan synes mangelfulle - eller rettere sagt - i stor grad helt fraværende. Rapporten bærer preg av å ville komme frem til én modell som ivaretar et lokaliseringsvalg av økonomiske hensyn fremfor å vurdere det faktiske behov for hva GOU-utdanningen skal føre frem til etter Forsvarets egentlige behov. Grunnlaget for de kvantitative data mangler i rapporten, og de er dermed umulig å kontrollere med hensyn til relevans og holdbarhet samt konteksten de settes inn i. For eksempel heter det at det finnes flere felles fagområder ved de tre krigsskolene (og høyskolene for øvrig i Forsvaret.) Dette lar seg ikke verifisere med basis i rapporten som ikke på noen som helst måte går i dybden for å sammenligne faginnholdene reelt. Mest sannsynlig er anslaget altfor høyt for de fleste sammenligninger det tas høyde for å beskrive. For eksempel er ikke «realfag» realfag ved de ulike skolene, da det fokuseres på områder innen realfag som er spesielle for vedkommende forsvarsgren. Det samme gjelder for faget engelsk, der det språklige uttrykket er helt ulikt for Hær, Sjø og Luft og ikke minst det som det undervises i ved sivile høyskoler/ universitetene. Med andre ord: der er viktig at fagene settes inn i den konteksten de skal ha som formål å tjene til. Mål, faktorer og planforutsetninger Det er ikke oppgitt målsetninger eller behovet for krigsskolene, og rapporten tar ikke opp i seg den enkelte forsvarsgrens behov. BFO savner en drøfting av den grunnleggende forutsetning om at personellet i den enkelte forsvarsgren til fulle behersker sitt eget fagfelt for at et felleskonsept skal kunne gi ønsket virkning. Rapporten har kun ett fokus: det økonomiske aspekt.

4 Utvikling og trend Temaet er i rapporten - i det store og hele - en kvantitativ beskrivelse der nyansene i detaljer synes å forsvinne med de uheldige konklusjoner som kan bli trukket. BFO mener at en matematisk beregning av kompetanse neppe gir et godt utgangspunkt for utviklingen av offiserskompetanse (og et fremtidig OR-korps) der kvalitet er fremhevet som avgjørende. Rapporten påpeker svingninger i regnskapene til krigsskolene i hele perioden uten å være spesifikke på hvilke type regnskap man her snakker om. Dog konkretiseres dette noe ved å nevne at antall årsverk for ansatt, kadetter og vernepliktige svinger. Det synliggjøres ved at det kan være ulike måter å regnskapsføre dette på. BFO er av den oppfatning at skal man forstå de endringene som har vært ved de respektive krigsskolene i denne perioden må analysen dekomponeres ned til den enkelte krigsskole for å beskrive de faktiske endringene i perioden. Forsvaret har vært mer eller mindre i kontinuerlig endring siden tidlig på 1990-tallet. Endringene er ulike for de ulike skolene, og det blir da en for grov analyse å slå sammen tall fra de tre skolene og si at dette er trenden for alle skolene. Rapporten kommenterer ikke endring i utdanningsløp som påvirker forbruket av årsverk samt andre ressurser. I løpet av de siste 15 årene har det vært store endringer i selve utdanningsordningene. For eksempel ved Sjøkrigsskolen (SKSK) har man gått fra en toåring KS I til en 3-årig bachelor-utdanning. KS II er lagt ned ved de respektive krigsskolene. Det sier seg selv at dette vil være med på å påvirke ressursbruken. I tillegg har SKSK gjennomført Forkurs Ingeniør (FKI) og Nasjonalt Logistikkurs (NLK) i flere av de siste årene. Dessuten har det via Befalsskolen for Sjøforsvaret (BSS) også blitt utdannet en rekke befal med bachelor ingeniør, dvs innen skipsteknisk bransje. Gjennom disse ordningene er det med andre ord blitt uteksaminert en rekke studenter/ elever. Videre har SKSK også hvert år administrert et stort antall offiserer på sivil bachelor- og masterutdanning. Videre har det vært organisatoriske endringer ved den enkelte krigsskole hvor man har fått tilførsel av enheter som har en to-hattet funksjon. Hvor enheten både underviser kadetter og har en rolle i den daglige drift av forsvarsgrenen. Et eksempel på dette er Navigasjonskompetansesenter (NavKomp) som fysisk ligger ved SKSK. De sørger for utdanning av kadetter/ elever ved skolen, men har også en viktig rolle i Sjøforsvaret relatert til prosjekter og utøvelse av oppøving/kontroll/veiledning vedrørende navigasjonsferdigheter i den sjøgående delen av Sjøforsvaret. I tillegg bistår NavKomp Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) i en rekke henseender innen nautiske kompetanse. NavKomp representerer en rekke årsverk samt forbruk av økonomiske ressurser, som nødvendigvis ikke er en del av SKSKs virke, herunder bidrag til Nato. Rapporten gjør videre et poeng av at forholdstallet årsverk pr kadett. Den såkalte pleiefaktoren. (Her er det for øvrig flere feil i tallgrunnlaget.) BFO er av den oppfatning at denne form for tilnærming ikke er rett å anvende på denne type problem. Kostnadsdriveren på krigsskolene er ikke antall kadetter, men antall bransjer, linjer og klasser man etablerer i utdanningsordningen. Denne viktige problemstillingen er i realiteten en diskusjon om hvor mange kadetter man trenger å uteksaminere; hvilken kompetanse de trenger for å kunne bekle stillinger i Forsvaret samt hvor det

5 er hensiktsmessig å gjennomføre utdanningen (strategisk kompetansestyring.) Utfra dagens rammebetingelser med lønn til kadetter under utdanning samt at krigsskolene er den beste institusjon for å skape offisersidentitet og gjennomføre profesjonsutdanning som fremtidens offiserer har behov for vil krigsskolene være den mest kosteffektive utdanningsinstitusjon. Dette er ikke en påstand om at krigsskolene er så kosteffektive som mulig, men skal man gjøre betydelige endringer i ressursbehovet må det samtidig utøves fundamentale endringer i selve utdanningsordningen. Rapporten er meget generell i sin betraktning vedrørende utviklingen i ressursbruk. BFO er av den oppfatning at skal man forså årsakene til endringene i disse parameterne må man se på hva som forårsaker forandringene. Dette er i sin helhet hengt opp i hvor mange befal/ offiserer Forsvaret skal utdanne; hvilket innhold utdanningen skal ha for å bekle stillinger i fremtidens forsvar samt hvilke betingelser kadetter/ studenter/ elever skal ha under utdanning. Dersom man er tydelig på denne type beslutninger vil det bli langt lettere å treffe avgjørelser som er kosteffektive, og at de ressursene Forsvaret velger å anvende på utdanningsområdet blir så målrettet som mulig. Kostnad pr utdannet kadett er stor. Imidlertid er det ikke hele bildet i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Til gjengjeld er for eksempel frafallet av kadetter atskillig mindre enn for studenter ved sivile høgskoler. Videre er en lederutvikling som også baserer seg på praktiske og realistiske scenarier kostnadskrevende og kommer i tillegg til teoristudiene. Kadettene ved for eksempel SKSK har for de fleste bachelor-programmene mer enn 40 timer pliktig tilstedeværelse. I tillegg kommer egenstudier utover det pliktige fremmøte. Slik at poenget vedrørende kostnadene og årsverksforbruk pr kadett nødvendigvis ikke er sammenlignbart med andre studieforhold. Hvis man skulle ha sammenlignet med noe relevant, kunne det være profesjonsstudier som innen tannlege-, lege- og sykepleieryrket. Ikke som i rapporten: å henvise til en pleiefaktor «flatt» over for eksempel en høyskole eller et universitet. Det blir som å sammenligne «hummer med kanari». En overveiende del av kostnadene ved krigsskolene er avhengig av antall klasser og ikke nødvendigvis av antall kadetter. Forsvaret vil kunne ha redusert kostnad pr kadett betraktelig ved å fylle bedre opp klassene som faktisk er nødvendig i tiden som kommer på grunn av store avgangskull og et ønske om at flere skal i «operativ» tjeneste, jf rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Veien å gå ved å kutte i årsverk fører nødvendigvis ikke frem dersom det da ikke samtidig blir tatt bort hele fagområder. Sammenstilling av fagplaner ved krigsskolene den militære profesjon Det er vanskelig å forstå hvordan McKinsey-rapporten kan komme til at de fleste fagene ved krigsskolene/ høyskolene er like og i stor grad kan erstattes gjennom det sivile utdanningssystem. Som eksemplifisering av bransjefag peker en på tekniske- og logistikkmessige fag for henholdsvis teknisk- og forvaltningsbransjene. Rapporten unnlater å beskrive operativ bransje som har en vesentlig mengde bransjefag som er spesiell for eksempel for Sjøforsvarets operative linje ved SKSK. BFO kan fastslå at en slik vurdering i beste fall må sies å være ukvalifisert. Faktum er at ved for eksempel SKSK er 105 av 180 studiepoeng bransjefag. Det er da vanskelig å fatte at det i rapporten hevdes at det finnes flere fag med felles fagområder. I tillegg vet vi at graden av likhet i fagsammensetningen mellom de ulike bachelor-programmene internt ved SKSK varierer fra prosent. Størst ulikhet finner vi mellom de ulike bransjene, mens

6 det eksempelvis innen operativ bransje studieretning operativ marine og operativ marinejeger (tidligere kystjeger) skiller bare 40 prosent. Disse ulikhetene fremkommer som et resultat av at det dels : - undervises innen forskjellige fagområder og dessuten - undervises på forskjellig nivå innen de forskjellige fagområdene. At forskjellene ved de tre krigsskolene i hovedsak består i ulik omfang og prioriteringer av de enkelte fag er et valid og sentralt poeng. Forskjellen i kadettenes bakgrunn og kompetansekravene som stilles når de er ferdig med utdanningen er meget dimensjonerende for nettopp omfang og prioriteringer av de ulike fagene ved for eksempel SKSK. I denne sammenheng bør det minnes om hvordan profesjonsutdanningen er definert gjennom St prp nr 38 ( ). Proposisjonen slår fast en profesjonsutdanning for yrkesoffiserer dreier seg like mye om identitetsutvikling som kunnskapstilegnelse. Dette betyr at praktiske/teoretiske kunnskaper og ferdigheter, samt holdningskompetansen må utvikles parallelt. Det er videre et sentralt kjennetegn at profesjonens teoretiske fundament skal utprøves og utøves innenfor den praksis og kontekst som profesjonen reelt skal utøves i. I kompetansemeldingen (Meld. St. 14 ( )) heter det om den militære profesjon i boks 2.2, side 19: Kjernen i den militære profesjon er utøvelse av militærmakten som det ytterste sikkerhetspolitiske virkemiddel. Den militære yrkesgruppen er således tillagt et spesielt ansvar for å skape sikkerhet for staten, befolkningen og samfunnet, og løse krevende operative oppgaver i fred, krise og krig. Den militære ekspertisen utvikles gjennom utdanning, trening og øving og fordrer fagkunnskap utover selve maktutøvelsen, eksempelvis sikkerhetspolitikk, beredskap, kulturforståelse, språk, teknologi, logistikk og ressursstyring. Evnen til god ledelse er avgjørende i krise og militære operasjoner. Den nye militære virkeligheten krever at militær etikk blir en viktigere del av militær utdanning og trening. Prinsippene er like klare som før, men det er mer krevende å anvende dem, ettersom skillet mellom stridende og ikkestridende ikke fremstår like klart som i tidligere konflikter. Militært personell må være forberedt på vanskelige valg, i pressede situasjoner, hvor de må handle raskt. Dette krever en høy grad av etisk refleksjon, forståelse av krigens folkerett, robuste holdninger og ikke minst trening. Den militære profesjon innebærer at befal har særlige plikter blant annet i forhold til gripbarhet, beordring og disponering. Nettopp disse fundamentale prinsippene for hvordan profesjonsutdanningen skal organiseres medfører at det for eksempel internt ved SKSK er store forskjeller mellom de ulike linjer og studieretninger. En profesjonsutdanning skal nemlig finne den rette balanse mellom akademisk ballast og funksjonsretting mot tjenestestillinger etter KS. På samme tid er det viktig at kadettenes forskjellige tjenestebakgrunn og -erfaringer benyttes for å lære av hverandre. Nettopp av denne årsak er integrasjon av bransjefag, lederutvikling og fellesfag viktig. En tilsvarende vurdering kan gjøres for krigsskolene sett i et større hele. Det er viktig at fellesfagene binder sammen både de ulike bransjene ved skolen, men også at de samme fellesfagene virker som et mentalt og militærfaglig springbrett mot de øvrige forsvarsgrenene; andre offentlige etater og ikke minst mot internasjonalt samarbeid. I denne sammenheng vurderes det som uheldig at rapporten ikke nevner eksplisitt at

7 også en modell hvor fellesfagene gjennomføres samlet, mens bransjefagene gjennomføres desentralisert. Undervedlegg 1 Her er det også viktig å nevne spesielle føringer som for eksempel Sjøforsvaret har, sertifikatkrav og at utdanningen innenfor teknisk bransje skal tilfredsstille nasjonal rammeplan for ingeniørutdanning. Dette kravet oppfatter BFO er dels ut fra behov i Sjøforsvaret og dels for å sikre rekruttering. (Det siste blir da også et behov.) Uansett tar ikke rapporten hensyn til at et minste felles multiplum slett ikke kan komprimeres i tid. I de fleste tilfeller er dette noe som må foregå over tid, parallelt og integrert med annen aktivitet. Eksempelvis navigasjonsutdanningen innenfor operativ linje ved SKSK. Grenvise særegne faglige behov Diskusjonen rundt grenvise særegne behov er viktig. Dessverre er rapportens innhold på dette punktet nærmest fraværende. Etter BFOs mening er nettopp en analyse av hva den land-, luft- og sjømilitære profesjonen skal være uomgjengelig nødvendig før en konkluderer med hva som er grenvise særegne behov. Dessuten bør selvsagt den samme vurderingen legges til grunn for hva som er og skal være fellesnevnere i forsvarsgrenenes krigsskoleutdanning. Geografisk avhengighet uavhengighet En diskusjon rundt hva som er geografisk avhengig og uavhengig utdanning er relevant. En rekke av fagene ved krigsskolene er integrert med andre bransjer og fagområder. I rapporten er det ikke diskutert forhold rundt at flere av fagområdene er modningsfag for eksempel navigasjon som det ikke er enkelt å skille ut fra en større helhet for å bli gjennomført som periodevise moduler. På tross av dette forholdet kan en likevel fastslå at fellesfagene ved for eksempel SKSK har (og bør ha) mye til felles med de øvrige krigsskolene. Bransjefagene er ofte modningsfag som krever innlæring over tid og dessuten krever interaksjon fagene imellom og med det øvrige sjømilitære kompetansemiljøet i Bergen (KNM Tordenskjold (KNM T), Kysteskadren (KE), Kystvakten (KV) og FLO). Fra et slikt perspektiv kan vi konkludere med at ca 2/3 av utdanningen er geografisk avhengig. Imidlertid er også dette er forenkling da en stor del av fellesfagene ved SKSK gjennomføres om bord i en seilskute for å oppnå synergi mellom fagområder som språk, lederutvikling, sjømakt, navigasjon og sjømannskap. BFO er selvsagt innforstått med at noe må kunne ofres på fellesskapets alter. Synergi som oppnås gjennom integrasjon av fagplaner, og dessuten gjennom samlokalisering, kan rettferdiggjøre ved at eksempelvis ett år av bachelor-utdanningen gjennomføres felles med de øvrige krigsskoler. BFO mener at i McKinsey-rapporten gis forholdet rundt geografisk avhengighet ingen oppmerksomhet. Dermed fremkommer det heller ingen vurderinger av hvilke positive, eksistensielle og relevante forhold som er knyttet til denne avhengighet. Strukturelle endringer innen organiseringen av og sammenhengen mellom grunnleggende befalsutdanning (GBU) og GOU vil kunne medføre endringer i hvordan stillingskravene i Forsvaret organiseres og dermed gi positive gevinster i ft innføringen av OR-ordningen. Kultur- og tradisjonsaspektet Krigskolene utgjør i dag selve ryggraden i det norske offiserskorpset. Den viktigste rollen til krigsskolene er å utdanne og trene dagens og fremtidens offiserer til å møte dagens og

8 morgendagens konflikter. Det er således ikke riktig at krigsskolenes rolle nødvendigvis skal være som kultur- og tradisjonsbærer. Det er et utgangspunkt at den eksisterende kultur understøtter effektiv oppgaveløsning som kreves i dagens scenarioer. Erfaringene med de nye konfliktene stiller spørsmål ved denne grunnleggende antagelsen, således vil rollen til krigskolene være å bidra til en sosialisering og kultur som understøtter den valgte doktrinen: oppdragsbasert ledelse. Dette er en stor utfordring når Oppdragsbasert ledelse (OBL) forutsetter en kultur kjennetegnet med gjensidig høy tillit mellom aktørene, og tillit skapes gjennom sosial interaksjon. Krigsskolenes rolle blir derfor å bidra til en utvikling av en kultur og sosialisering som understøtter OBL og av den grunn vil det ikke være et motsetningsforhold mellom Forsvarets fellesbehov og det grenvise behovet. Det er to sider av samme mynt fordi det er den grenvise evnen som skaper Forsvarts synergi. Ulikhetene er i de kontekster hvor faget utøves: i luften, på land og til sjøs. Imidlertid må man for å frigjøre denne synergien sette av tid til samtrening og felles forståelse hvilket er og blir et ledelsesspørsmål da den viktigste oppgaven til en leder er å få grupper av mennesker til å tilsidesette sine egne behov (suboptimalisering) til fellesskapets beste. Det kan således oppleves som en feilslutning å hevde slik rapporten kan forstås at det utvikles sterke ulike grenvise kulturer som nettopp bygger på selvkategoriseringstilnærmingen, og at dette virker dysfunksjonelt for fellesskapets beste. Det er tvert i mot behov for utvikling av en kultur som fremmer Forsvarets valgte ledelsesfilosofi i en grenvis kontekst, hvilket betyr at kulturen er den samme, men at atferden er tilpasset den kontekstuelle realitet. Faglige forhold En indirekte påstand i rapporten er så farlige at de ikke kan få stå uimotsagt. Det kan tolkes dithen at ved å opprettholde dagens organisering av krigsskolene er det naturlig å forvente at man ikke får utviklet samme forståelse for helheten av sjø- luft- og landoperasjoner. Det kan synes som om at det fremheves hvor viktig det er at det gis et tidligere fokus på fellesoperasjoner enn i dag. De nevnte forholdene forteller at det mangles forståelse for hva fellesoperasjoner er. Formålet med fellesoperasjoner er nemlig å bringe forsvarsgrenspesifikke kapasiteter til å virke sømløst sammen i tid og rom i den hensikt å levere en på forhånd definert effekt. Den bærende forutsetningen for en slik leveranse av effekter er at profesjonsutøveren kan sitt forsvarsgrenspesifikke håndverk. Nettopp utøvelse av dette håndverket er det primære å lære ved krigsskolene. Det er selvsagt viktig at enhver offiser evner å se seg selv i en større sammenheng. En slik helhetsforståelse må også være en viktig del av krigsskolen. Imidlertid må man først vite hva men selv kan bringe til torgs før man kan ta ut synergi i å kjenne andre forsvarsgreners kapasiteter. Dette er rett og slett fordi, for eksempel, at den sjømilitære profesjonsutøveren i en fellesoperasjon må bringe med seg solide sjømilitære kunnskaper og ferdigheter. Det er etter BFOs mening ikke riktig å overføre verdien av synergien en får ved å samle de ulike bransjene ved for eksempel SKSK til en tilsvarende fordel ved å samle krigsskolene. Man vil utvilsomt få fordeler ved en samlokalisering, men fordelene må være relevante og alltid veies opp mot ulempene en slik beslutning får. Under dette punktet i rapporten vurderes også fagmiljøene ved den enkelte krigsskole. Miljøene fremstilles i studien som sårbare, men at de vil styrkes ved en sammenslåing. BFO vil presisere at det for krigsskolenes vedkommende er det slik at de fleste fagmiljøene er relativt robuste gjennom et

9 meget utstrakt og allerede etablert samarbeid med for eksempel SKSK opp mot SJKE, KV, KNM T og FLO. Det kommuniseres at også innenfor felles fagområder som engelsk, realfag, samfunnsfag, lederskap er det i dag tre dupliserende små kompetente miljøer. Disse kan integreres i større og robuste lærings- og kompetansemiljøer. BFO vil minne om at arbeidsgruppen Utredning Felles Teknisk Utdanning (2005) konkluderte med blant annet i sin utredning: Det har i løpet av de siste årene vært flere forsøk på å samordne den tekniske utdanningen på Bachelor/Ingeniørnivå i Forsvaret. Alle disse forsøkene har strandet, så også denne. Vi kan stille oss spørsmålet hvorfor dette skjer gang på gang. Svaret på dette er sammensatt, men jeg mener det er to forhold som er avgjørende. For det første er de forskjellige tekniske utdanningsordningene prinsipielt forskjellige og utformet slik at de passer meget godt til den etterfølgende tjeneste elevene/kadettene skal ha. Hvis dette skal endres må utdanningsordningene bli mer generelle og konsentrert om basis fag. Spesialiseringen rette mot tjeneste i den respektive forsvarsgren må derfor komme i etterkant av basisutdanningen (Bachelor/Ingeniør). Dette kan imidlertid føre til at utdanningstiden blir lengre og sånn sett medføre at den besparelsen man ønsker å oppnå ved en samordning/sammenslåing blir spist opp. For å finne ut om det er parallelle konklusjoner for de øvrige fagene som er nevnt ovenfor anbefales det å legge til grunn en tilsvarende grundig studie som for de tekniske fagene. Med de innvendinger som BFO kommer med ovenfor, er det vanskelig å slutte seg sentrale punkt i McKinsey-rapporten. Bærekraftig struktur Det er viktig at det etableres en bærekraftig struktur i skolesektoren. Ressursbruken ved krigsskolene bør gjøres til gjenstand for en kontinuerlig vurdering. For eksempel ligger det sannsynligvis et betydeligere faglig og økonomisk potensial i å se utdanningen på GBU- og GOU-nivå i sammenheng enn en samlokalisering av krigsskolene. I fm en eventuell innføring av et OR-korps kan det for Forsvarets del være hensiktsmessig å omorganisere utdanningsordning slik at denne blir et modulært bransjeavhengig utdanningsløp som kan avsluttes på forskjellig nivå. Dette tiltaket vil gi betydelig faglig synergi og dessuten være ressursbesparende. En omorganisering i denne retningen vil bidra til en mer bærekraftig struktur. Det må i denne sammenheng understrekes at en slik beslutning ikke ekskluderer muligheten for at deler av høyskoleutdanningen kan gjennomføres felles og samlokalisert. Et spørsmål som må stilles som en følge av drøftingen i rapporten er: vil en reduksjon i størrelsesorden årsverk gi en kvalitativt bedre utdanning av kadettene? BFO mener generelt at alle organisasjoner kan forbedres. Likevel er det vanskelig fullt ut å finne belegg i rapporten som gir en garanti for at vi gjennom én felles krigsskole makter å utdanne bedre offiserer til et fremtidig Forsvar enn med dagens krigsskoler.

10 Rapporten fremstår under dette punktet som rent mekanisk, og ikke målt i kompetanse over tid (modning). Videre nevnes EBA-avhending, uten i nevneverdig grad å ta for seg konsekvenser for andre brukere som for eksempel ved SKSK hvor KE i stor grad benytter seg av instruktører, en skreddersydd navigasjonssimuleringspark og kompetansen for øvrig der. Menneskelige hensyn Ønsket om mangfold i stedet for kloning og dessuten behovet for et bredt rekrutteringsgrunnlag kan neppe brukes mot å ha krigsskolene lokalisert på tre forskjellige steder. BFO mener at en opprettholdelse av tre krigsskoler lokalisert til hhv Trondheim, Oslo og Bergen vil bidra til nettopp mangfold og et økt rekrutteringspotensial. Hva med de familiemessige konsekvensene ved en samlokalisering av krigsskolene? Som argument kan det hevdes at det uansett lokaliseringsvalg for krigsskolene, vil den bli lagt til en stor by med jobb/karrieremuligheter for medfølgende ektefelle/samboer. På den annen side er det imidlertid familiemessige fordeler forbundet med at perioden som kadett på en krigsskole kan tilbringes i det samme området som offiseren senere skal tjenestegjøre store deler av den resterende yrkesaktive karriere. Som et eksempel vil brorparten av Sjøforsvaret være lokalisert til Bergen. Fra et familiemessig perspektiv vil et naturlig lokaliseringsvalg for den sjømilitære profesjonsutdanning være Bergen. En slik konsentrasjon til kjerneområder vil selvsagt fra et makroperspektiv medføre mindre flytting og pendling - noe som i sin tur vil resultere i mindre kostnader for Forsvaret. Når det gjelder en betenkning om at de fleste kadetter ikke har etablert familiære forpliktelser, og at et lokaliseringsvalg av krigsskolene fra et slikt perspektiv følgelig har liten betydning, er dette også en forenkling. For Sjøforsvarets del viser nemlig empiri at sjøforsvarsoffiserer tenderer mot å etablere samboerforholdet og ekteskap nettopp der krigsskolen ligger. En lokalisering av krigsskolen til det området hvor offiseren skal tilbringe sin overveiende karrieredel er dermed et poeng for å oppnå stabilitet i ft sosialt nettverk utenfor Forsvaret. Betydningen av å ha et sosialt nettverk utenfor Forsvaret må ikke undervurderes i en tid med stadig større operative tilgjengelighetskrav, jf også kompetansemeldingen. For eksempel på side 8-9 bedyres følgende: For å øke den operative evnen, må forsvarssektoren preges av mangfold og fleksibilitet. Fremtidens medarbeidere vil ha andre forventninger og stille høyere krav til en arbeidsgiver. De som er unge i dag vil forvente utviklingsmuligheter, kontinuerlige utfordringer og mulighet til å kombinere jobb og familieliv. Lokaliseringen på færre og mindre steder kan gi rekrutteringsutfordringer. Det kan også gi færre karrieremuligheter for ansattes medflyttere. Det vil være behov for mer forutsigbare karrieremønstre, større fleksibilitet i virkemiddelapparat, og fortsatt høy satsing på familie- og personellpolitikk. Ovennevnte sitat er ikke «tatt ut av luften», men tufter på empiri og trendvurderinger gjort under forstudien til kompetansemeldingen i regi av Forsvarsdepartementet, hvor også arbeidstakerorganisasjonene var involvert. Totalvurdering av momentene Gitt ovenstående kommentarer og innvendinger til rapporten kan ikke BFO ubetinget gi sin tilslutning til totalvurderingen. Totalvurderingen bygger i altfor stor grad på kvantitative betraktninger, og kvalitative vurderinger som ikke er klare og entydige.

11 BFO vil påpeke følgende: Krigsskoleutdanningen er mye mer enn teoristudier: det er relevant militær utdanning, men samtidig en dannelsesreise henimot det å bli en profesjonsutøver. Dersom praktiske øvelser også i fremtiden skal være en viktig del av krigsskoleutdanningen, vil Forsvaret likevel måtte gjøre det meste av dette oppdelt eller grenvis. Altså det som vinnes på den ene side kan synes å tapes mange ganger på den annen eller sagt på en annen måte: «vinningen går opp i spinningen.» Anbefaling BFO synes det er klokt at dagens krigsskolemodell med interneffektivisering underkastes en grundig vurdering, og da spesielt i lys og virkning av innføringen av et OF-/OR-korps. Med andre ord: den nivådannende utdanning kan strammes opp, og synergier med hensyn til OR-utdanningen må tas ut i et helhetlig bilde for utdanningen i Forsvaret - uten at samlokaliseringer av den grunn i utgangspunktet er nødvendige. BFOs konklusjon og problemstillinger vedr utdanning McKinsey-rapporten, som er et sentralt grunnlagsdokument for det videre arbeidet med fremtidens Forsvar, baserer seg i hovedsak på en kvantitativ studie. Det har ikke vært mulig for BFO å kontrollere grunnlagsmaterialet og bruken av dette. Enkelte av konklusjonene i rapporten er - etter BFOs syn - åpenbart misvisende da de mest sannsynlig bygger på et sviktende data-grunnlag. Det er få kvalitative vurderinger i rapporten. Der disse er gjort fremstår de for det meste som overfladiske, og konklusjonene blir derfor til dels oppsiktsvekkende for personell som arbeider med utdanning i Forsvaret. Studien behandler GOU separat uten omtanke til GBU og videregående offisersutdanning (VOU). Dermed forsvinner viktige detaljer i en komplisert helhet for kompetansebyggingen i Forsvaret og for den enkelte offiser. Videre sees ikke GOUen i et perspektiv der den enkelte forsvarsgrens helhet for utdanning og kompetansebygging og det den er ment for. Hvis det med «innsparinger» menes en studie av hvordan den enkelte forsvarsgren innenfor seg selv, og som en del av en helhetlig kompetanseutvikling for den enkelte offiser, er det mer sannsynlig at det er gangbare synergier å hente ut gjennom en slik modell enn å slå sammen/ samlokalisere de tre krigskolene på tvers av den helheten de fungerer innenfor i dag. Denne dimensjonen innenfor en helhetlig utdanningsvirksomhet er dessverre ikke berørt i rapporten selv om det kunne ha vært forventet i ht målsettingen med den. Rapporten fremstår etter BFOs syn som analytisk, faglig og vitenskapelig meget svak. Hvorvidt rapporten i det hele belyser den presiserte målsettingen for utdanning i Forsvaret, er heller tvilsomt. Når det gjelder kilder/ referanser mangler det totalt en redegjørelse for hva man sammenligner med, f eks Danmark, sivile utdanningsinstitusjoner og Politiet. Er det godtgjort at disse er aktørene er «outstanding», eller er for eksempel Danmark på «vei i kne» når det gjelder deres forsvar? Hva er begrunnelsen for at vi skal sammenligne oss med nevnte aktører? Går McKinsey god for det danske forsvar, og utdanningsrevolusjonen deres spesielt? Skal vi gå fra noe som fungerer i Norge eller til en undergang eller en bedre situasjon med en dansk referanse? Slik avisene skriver det, er «Over 100

12 ferske politifolk uten jobb» (ABC Nyheter, ) Vil noe slikt kunne skje hvis Forsvaret følger McKinsey-rapportens anbefalinger? Oversikten over intervjuer i rapporten viser at representanter fra forsvarsgrenene mangler. Det er kun to representanter fra Forsvarets høgskole som de eneste innen skolesektoren (utdanning) som er intervjuet, ser det ut til. Hvorfor er styrkeprodusentene (generalinspektørene) utelatt fra intervjuer/ kommentarer? Det er jo de som «har skoen på» når det gjelder utdanning til forsvarsgrenene. Det frarådes derfor på det sterkeste å basere beslutningen om den videre utdanning i Forsvaret på McKinsey-rapportens konklusjoner/ anbefalinger. Rapportens anbefalinger virker begrensende på den videre utredningens handlingsrom. En mulighet for å åpne dette handligsrommet er at termen besparelser klargjøres og blir definert vidt og innenfor en helhetlig ramme slik at det gis rom for hensiktsmessige løsninger spesielt for GOUutdanningen ved krigsskolene. BFO vil påpeke at det i den videre saksgang er av den største betydning at relevante og holdbare fakta fremskaffes og synliggjøres. Videre er det avgjørende at temaet rekruttering kommer på banen. Det er uheldig at rapporten ikke har behandlet dette temaet. Fra tidligere studier rundt utdanning, for eksempel FS 07, heter det blant annet: GOU skal gi en relevant utdanning som dekker Forsvarets behov for både faglig og personlig kompetanse. GOU skal fortsatt være profesjonsutdanning med teori og praksis som gir akkreditert erfaringsbasert bachelorgrad i militære studier. Det er et videre mål at krigsskoleutdanning skal være vel ansett i samfunnet og rekruttere [BFOs uthevning] tilstrekkelig. Den fremtidige organiseringen av GOU bør på en hensiktsmessig måte inngå som en del i et helhetlig utdanningssystem og bidra til en mer effektiv ressursutnyttelse for Forsvaret. For BFO er det viktig å påpeke at Krigsskolen er Norges eldste utdanningsinstitusjon, og har drevet lederutvikling siden Sjøkrigsskolen har sine røtter tilbake til Luftkrigsskolen har gjennom sin natur en kortere historie. Ved å samlokalisere disse institusjonene, vil en særdeles «var» tråd i det norske utdanningssystemet bli brutt ikke på grunn av inkompetanse ved skolene men på bakgrunn av noen «økonomiske regneark» som verken nå eller eventuelt senere kan verifiseres. Et samfunn baserer seg på institusjoner som befolkningen har tillit til. Slike institusjoner er for eksempel rettsvesenet vårt, men også våre krigsskoler. Når slike institusjoner står for fall, vil også tilliten til våre myndigheter falle. Det er i seg selv et tankekors som vel ikke en gang McKinsey makter å kunne omsette i økonomiske enheter i sine regneark. En ny større omorganisering innen Forsvaret, som mest sannsynlig en samlokalisering av for eksempel krigsskolene vil medføre, er ikke ønskelig på et tidspunkt der det er viktig å få ro i organisasjonen. BFO anbefaler derfor dagens modell med følgende tekst: Tre krigsskoler lokalisert i henholdsvis Oslo, Bergen og Trondheim», og at modellen følges opp på et både dypere og bredere grunnlag enn i McKinsey-rapporten.

13 Den første oppgaven vil være å se GOU-utdanningen innenfor et helhetlig utdanningsperspektiv, gitt et OF-/ OR-korps, og deretter med tanke på helheten innenfor Forsvaret som sådan. Noen siste spørsmål knyttet til utdanning: Hvor har kompetansemeldingen blitt av opp i det hele? Hvor er anbefalingen om å rette opp mangelen vedrørende «strategisk kompetansestyring» i forsvarssektoren? Eller er McKinsey-rapporten bare en bekreftelse på at slik kompetansestyring fortsatt ikke finnes i Forsvaret?