Juan Gabriel Vásquez Lyden av ting som faller. Oversatt av Christian Rugstad

Transkript

1

2 Juan Gabriel Vásquez Lyden av ting som faller Oversatt av Christian Rugstad

3 Om forfatteren: Den colombianske forfatteren Juan Gabriel Vásquez (født i Bogotá 1973) har skrevet fire romaner, en samling med fortellinger og litterære essays, og har mottatt flere priser for sitt forfatterskap. Han har også oversatt bøker av blant andre Joseph Conrad og E.M. Forster. Han skriver for den colombianske avisen El Espectador og regnes som en av de viktigste latinamerikanske samtidsforfatterne. Vásquez ble tildelt den prestisjetunge IMPAC-prisen for Lyden av ting som faller i konkurranse med blant andre Karl Ove Knausgård.

4 Om boken: Da den unge colombianske juristen Antonio Yammarra blir kjent med Ricardo Laverde, forstår han at det finnes en hemmelighet i Laverdes fortid. Kanskje til og med flere hemmeligheter. Men en dag blir Ricardo drept på åpen gate, og Antonio blir hard skadet. Nå blir Ricardos fortid en besettelse for ham. Helt uventet får han en telefon fra Laverdes datter Maya. Hun viser ham bilder og brev fra en far hun aldri kjente. Sammen prøver de å nøste opp i fortidens hemmeligheter, og Antonio forstår etter hvert hvor sterkt historien til disse menneskene er del av hans egen historie. Lyden av ting som faller er en roman om et uventet vennskap som brått tar slutt. Men det er også en roman om kjærlighet og storpolitikk en spennende, melankolsk og opprørende historie.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til Originalens tittel: El ruido de las cosas al caer Santillana Ediciones Generales, S.L., 2011 Vinner av den XIV Alfaguara romanpris. Utgitt av forlaget Alfaguara Utgitt med tillatelse fra Casanovas & Lynch Agencia Literaria S.L., Barcelona, Spania Norsk utgave 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Til Mariana, tidens og rommets oppfinner

7 Og murene rundt min drøm styrtet ned i flammer, slik en by styrter skrikende sammen om seg selv! AURELIO ARTURO, Drømmebyen Så er du også kommet fra himmelen! Hvilken planet er du fra? ANTOINE DE SAINT-EXUPÉRY, Den lille prinsen

8 I En eneste lang skygge

9 Den første av flodhestene, en perlesvart hann på halvannet tonn, ble skutt og drept midtveis i To år tidligere hadde den rømt fra Pablo Escobars dyrehage i Magdalena-dalen, og i løpet av tiden på frifot hadde den ødelagt avlinger, veltet seg i vanntrau for kveg og hester, skremt lokale fiskere og gått løs på avlsoksene på en kvegfarm. Jegerne som oppsporet dyret, satte den første kulen i hodet på det og den andre i hjertet (.375-kaliber ammunisjon, for en flodhest har tjukk hud). De lot seg avbilde sammen med kadaveret, en stor, mørk, skrukkete klump, en fallen meteoritt, og der, foran kameraene og de skuelystne, under et ceibatre som beskyttet dem mot den sviende solen, forklarte de at flodhesten var for tung til at de kunne transportere den i ett stykke, hvorpå de gikk i gang med å partere den. Jeg befant meg i leiligheten min i Bogotá, to hundre og femti kilometer sørover, da jeg så fotografiet første gang, trykket over en halv side i et kjent magasin. På den måten fikk jeg vite at innvollene var blitt begravd på samme sted som dyret falt, og at hodet og hovene ble fraktet til et biologilaboratorium i hjembyen min. Jeg fikk også vite at flodhesten ikke hadde vært alene: Den hadde flyktet sammen med maken og ungen deres, eller de som ifølge den sentimentale versjonen i de minst nøyeregnende avisene var maken og ungen deres. Disse visste man ennå ikke hvor var, og jakten på dem ble umiddelbart en medietragedie; et hjerteløst systems forfølgelse av to uskyldige skapninger. Og mens jeg fulgte jakten i

10 avisene, kom jeg en dag til å tenke på en mann som hadde vært som visket ut av bevisstheten min i lange tider, til tross for at jeg en gang nærmest var besatt av hans livs mysterium. I løpet av de påfølgende ukene gikk minnet om Ricardo Laverde fra å dukke opp tilfeldig og sporadisk, som et av disse pussene erindringen spiller en, til å bli et trofast og pålitelig spøkelse, alltid til stede, enten det sto ved siden av sengen min når jeg sov, eller betraktet meg på avstand når jeg var våken. I morgennyhetene på radioen og i kveldsnyhetene på tv, i leserinnleggene som alle leste og bloggene som ingen leste, spurte alle om det var nødvendig å drepe de villfarne flodhestene, om det ikke var tilstrekkelig å fange dem, bedøve dem og sende dem tilbake til Afrika. Mens jeg fulgte diskusjonen med en blanding av fascinasjon og vemmelse hjemme i leiligheten min, tenkte jeg stadig oftere på Ricardo Laverde, og på det kortvarige bekjentskapet vårt og de langvarige følgene av det. I pressen og på tv listet myndighetene opp alle sykdommene som kunne spres via artiodactyler (de brukte nettopp dette ordet, artiodactyler, nytt for meg), og i de rike bydelene i Bogotá dukket det opp T-skjorter med slagordet Save the hippos. Når jeg lå hjemme i sengen min og hørte natteregnet falle, eller når jeg vandret nedover gaten til sentrum, tenkte jeg på den dagen Ricardo Laverde døde, og forsøkte å huske alle detaljene. Jeg ble overrasket over hvor lett det kom til meg, alt det som ble sagt, alt jeg så og hørte, alt det vonde jeg hadde opplevd og nå for lengst hadde lagt bak meg. Det som også overrasket meg, var hvor raskt og villig vi hengir oss til minnene, til