Keywords: Alcohol, Covert methods, Ethical issues, Intoxication, Invisible theatre.

Transkript

1 USYNLIG TEATER: EN METODE MED ETISKE UTFORDRINGER Sosiologisk tidsskrift: Usynlig VOL teater: 16, En metode Universitetsforlaget med etiske utfordringer 2008 Bergljot Baklien Kristin Buvik Invisible theatre: A method ethically challenged The article sets out the case for invisible theatre as a data collection tool, and discusses the ethical challenges emanating from the method s violating of the principle of informed consent. The question is whether the freedom, autonomy or personal life of subjects is likely to suffer significant harm and whether the same results might be obtainable by other means. The method has been used primarily in studies seeking to establish the prevalence of alcohol being served to intoxicated patrons in licensed premises. Trained actors are used to impersonating inebriated patrons trying to order a beer. One argument in favour of the method is that data are collected from an open arena and involve the bar staff by virtue of their occupational role. Their private space is not invaded. The interaction lasts a few minutes in a situation which the staff are used to dealing with. Compared to other feasible methods, invisible theatre is more reliable and less expensive than the alternatives. Ethical concerns need careful consideration in each case and have to be weighed against the social and scientific value of the data. The authors conclude, however, that in studies of this type of interaction, traditional ethical principles should be reconsidered. Keywords: Alcohol, Covert methods, Ethical issues, Intoxication, Invisible theatre. Usynlig teater Intensjonen med artikkelen er å presentere usynlig teater som samfunnsvitenskapelig datainnsamlingsmetode, og å drøfte viktige etiske utfordringer knyttet til metoden. Som illustrasjon viser vi hvordan metoden er brukt på en bestemt problemstilling. Til slutt drøfter vi resultatenes forskningsmessige og samfunnsmessige verdi, og ser på sterke og svake sider ved usynlig teater sammenliknet med andre metoder som kunne vært brukt til å belyse samme problemstilling. SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT 147

2 Bergljot Baklien og Kristin Buvik Begrepet usynlig teater er hentet fra teaterkunsten og fra Augusto Boal (1992). For ham var dette primært en del av «De undertryktes teater», en teaterform med fokus på undertrykking og sosiale spørsmål, utviklet i Argentina på 1970-tallet. I likhet med usynlig teater som metode for datainnsamling, gjennomfører skuespillere en forestilling i hverdagslige omgivelser, altså utenfor teaterscenen. Hvert spill er skreddersydd til den situasjonen det spilles i. Det settes i gang provoserende hendelser, og deltakerne får aldri vite at det de har vært med på er arrangert. Usynlig teater brukes i det offentlige rom, der skuespillere synliggjør for eksempel diskriminering på grunn av rase, kjønn eller alder. Slik representerer denne teaterformen både fiksjonen og virkeligheten. Boal selv sier det slik: Invisible theatre offers scenes of fiction. But without the mitigating effects of the rites of conventional theatre, this fiction becomes reality. Invisible theatre is not realism, it is reality. (Boal 1992: 15. Understrekning i originalen.) Den bruken av usynlig teater vi kjenner til er innenfor rusmiddelforskningen, der tilnærmingen er brukt til å studere omfanget av overskjenking (Lauritzen og Baklien, 2007; Buvik og Baklien, 2006; Lenk, Toomey og Erickson, 2006; Warpenius, 2005; Toomey, Wagenaar, Erickson, Fletcher, Patrek og Lenk, 2004; Holth og Bye, 2004; Bergman, 2003; Freisthler, Gruenewald, Treno og Lee, 2003; Gripenberg og Wallin, 2002; Gripenberg og Wallin, 2001; Toomey, Wagenaar, Gehan, Kilian, Murray og Perry, 2001; Toomey, Waagenar, Kilian, Fitch, Rothstein og Fletcher, 1999). Studiene innebærer at en eller to skuespillere systematisk oppsøker skjenkestedene, fortrinnsvis på tidspunkter da det er mye folk og høy beruselse. Skuespillerne spiller så vidt beruset at de ifølge det nasjonale lovverket ikke skal ha mer servering. Den «berusede» skuespilleren bestiller øl, og dersom det blir servering, kvitter han eller hun seg diskret med ølen uten å drikke av den, og går så videre til neste skjenkested på listen. I noen tilfeller går forsker(ne) samme runde og observerer det som skjer. I andre tilfeller går skuespillerne uten følge av forskerne. Etter hvert kjøpsforsøk fyller skuespillerne ut et enkelt registreringsskjema. I tillegg til å notere om de fikk servering eller ikke, noteres egenskaper ved skjenkestedet og bartenderen, som for eksempel om det var kø ved baren, musikknivå og beruselsesnivå i lokalet, samt kjønn og omtrentlig alder på bartenderen. Når usynlig teater brukes som metode for datainnsamling, både likner det og skiller det seg fra teaterformen. For det første er det likt på den måten at det brukes skuespillere, og at både de som blir utsatt for skuespillernes spill og de som tilfeldigvis er til stede og ser på (de som Boal kaller «spect-actors»), verken da eller senere får vite at det er har vært med på er arrangert. Et annet felles- 148 SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT

3 Usynlig teater: En metode med etiske utfordringer trekk er at spillet skal avdekke noe som kan oppleves som galt. Brukt som datainnsamlingsmetode er fokuset gjerne på situasjoner der normer brytes, og der det skjer noe som er illegitimt eller ulovlig. Mens Boals teater primært var rettet inn på å bevisstgjøre de som tilfeldigvis var publikum der og da, er samfunnsforskerens intensjon heller å avdekke forhold som kan ha interesse utenfor den aktuelle situasjonen. En annen forskjell er at brukt som datainnsamlingsmetode gjentas den samme forestillingen flere ganger, og at det i motsetning til hos Boal ikke involverer publikum. Samfunnsvitenskapens målgruppe er heller myndigheter og beslutningstakere, og kanskje er intensjonen å vise omfanget av en situasjon som det er politisk enighet om å unngå. For øvrig har teaterkunstens og samfunnsvitenskapens usynlige teater det felles at eventuelle normbrudd som avdekkes ikke fører til sanksjoner. Usynlig teater som datainnsamlingsmetode kan betraktes som en videreutvikling av skjult observasjon. Skrittene fra den tradisjonelle formen for skjult observasjon til usynlig teater, kan settes opp slik: Figur 1. Fra skjult observasjon til usynlig teater Usynlig teater gir altså mulighet til å studere sosial praksis i den sammenheng den naturlig forekommer, men uten at de studerte vet at de blir observert. En metode som likner er brukt i en lankesisk studie om tiggere i Colombo. Nandasena Ratnapala kaller sin tilnærming «living-in research» (Ratnapala, 1999). Der er det forskeren selv som spiller i det usynlige teateret. Sosiologen Ratnapala er opptatt av at han ikke bare skal observere tiggere eller late som om han er tigger, han skal bli tigger for å kunne beskrive tiggersamfunnet. Slik sett likner hans tilnærming på usynlig teater ved at han faktisk lurer de som gir ham penger. Han er jo egentlig ikke fattig. Den tilnærmingen som dreier seg om å framskaffe kunnskap om virkeligheten ved å gi seg ut for å være en annen, er likevel mer kjent fra journalistik- SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT 149

4 Bergljot Baklien og Kristin Buvik ken. Günther Wallraff ble kjent på 70-tallet for sine artikler og bøker om tyrkiske gjestearbeidere i Tyskland etter at han selv gjennom lengre tid hadde gått inn i rollen som underbetalt og undertrykt tyrker, og hadde utsatt seg for gjestearbeidernes prøvelser (Walraff, 1986). Et annet eksempel er Barbara Ehrenreich, som tilbrakte nesten ett år i rollen som ufaglært arbeidssøkende i USA og opplevde både solidariteten, utnyttelsen og fornedrelsen som lå i de urimelige arbeidsforholdene, og i det å ha en lønn som det faktisk ikke gikk an å leve av (Ehrenreich, 2003). Disse arbeidene gir eksempler på at det til en viss grad er brukt løgn for å avsløre løgn, enten det er løgnen om at de tyrkiske fremmedarbeiderne blir behandlet skikkelig, eller at de fattigste i det amerikanske samfunnet selv har skylden for den situasjonen de er i. Usynlig teater brukt i studier av overskjenking, skiller seg fra arbeidene til skribenter som Wallraff og Ehrenreich på flere måter. Akkurat som de fleste sosiologiske studier basert på skjult observasjon, er de eksempler på at samme person både «spiller» og beskriver (det vil si vekt på de subjektive erfaringene), mens overskjenkingsstudiene bruker profesjonelle skuespillere. Det gir forskerne muligheter for å se og beskrive forestillingene utenfra, samt at intervjuer med skuespillerne forteller hvordan de opplevde situasjonene de hadde vært i. Feltarbeid basert på skjult observasjon vil vanligvis resultere i det vi kan kalle «tykke» og ordrike analyser. Datainnsamling basert på usynlig teater vil oftest og primært gi konklusjoner uttrykt i tallform, i og med at den samme forestillingen gjentas flere ganger for å telle resultatene. Behovet for dybde i beskrivelsen kan ivaretas på flere måter. Én kilde kan være forskernes egne casehistorier, basert på observasjonsnotater gjort under og etter teaterforestillingene. En annen kan være samtaler med skuespillerne mellom forestillingene med usynlig teater, og intervjuer med dem noen dager etter skuespillerstudiene. Usynlig teater vil primært være grunnlag for en samhandlingsanalyse. Forestillingen er fokusert på en kortvarig og avgrenset samhandlingssituasjon og er oftest over i løpet av noen få minutter. Slik sett er det også likhetstrekk mellom usynlig teater brukt i overskjenkingsstudier og det som i markedsforskningen kalles «mystery customer» eller «mystery shopper». En mystery customer opptrer som en vanlig kunde, men er egentlig utsendt for å teste service og kanskje mersalg for eksempel i butikken, på et fly eller på et hotell. Metoden brukes i stort omfang i store deler av verden, også i Norge. 1 Særlig i USA finnes store organisasjoner som tilbyr mystery customer-tjenester. Som i bruk av usynlig teater for å avdekke overskjenking, bygger metoden på et premiss om at vi får et sannere bilde av det som skjer når de observerte ikke vet at de blir observert. Både en mystery customer og skuespillerne fyller ut et skjema 150 SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT

5 Usynlig teater: En metode med etiske utfordringer etter hvert besøk. En svært viktig forskjell er imidlertid at en mystery shopper identifiserer stedet som er besøkt, og navngir gjerne også de ansatte han eller hun har støtt på. Besøket kan dermed få ganske store konsekvenser for den enkelte ansatte som er observert. På samme måte kan de skjulte besøkene av journalistene bak avisenes restaurantspalter ha dramatiske følger for utestedene. I bruken av usynlig teater for å studere overskjenking er berørte individer og organisasjoner anonymisert, og besøket får ingen konsekvenser for dem. Mystery shopper-metoden er også brukt i evalueringer av offentlige tjenester som for eksempel sosialkontor og sykehus. I noen slike tilfeller er det også benyttet profesjonelle skuespillere (jf. Jesson, 2004; Grant, Nicholas, Moore og Salisbury, 2002). De fleste former for skjult observasjon er lite brukt i norsk og nordisk samfunnsvitenskap, og det gjelder også usynlig teater. Verken usynlig teater eller mystery customer er nevnt i metodebøkene. Den tilnærmingen som likner mest, er trolig en metode for studier av omfanget av etnisk diskriminering i ansettelsesprosesser (Rogstad, 1996). Metoden er anbefalt av International Labour Office (ILO) i Genève. Jon Rogstad, som har drøftet de etiske aspektene ved denne metoden, beskriver den slik: Metoden går ut på at forskere gir seg ut for å være arbeidssøkende. Én opptrer som innvandrer og en annen som etnisk innfødt fra det aktuelle landet hvor undersøkelsen gjennomføres, heretter omtalt som «landsmann». Deretter søker begge på utlyste jobber. På den måten er det mulig å holde alle andre relevante forhold konstante, slik som utdanning, karakterer, arbeidserfaring, språkkunnskaper, alder osv. Til slutt sammenliknes utfallet med hensyn til hvem av de to som blir innkalt til intervju og eventuelt tilbudt jobb (Rogstad 1996: ). Her er det altså en forsker og ikke en skuespiller, som gir seg ut for å være noe annet enn det hun eller han faktisk er. Som i det usynlige teater innebærer metoden at det framprovoseres eller skapes en situasjon som er studiens fokus. Usynlig teater som datakilde for problemstillinger om overskjenking Bruk av skuespillere for å teste omfanget av overskjenking er gjennomført en rekke ganger i forbindelse med evaluering av tiltak for opplæring i ansvarlig alkoholservering. Størst omfang har de svenske undersøkelsene som er utført flere steder i Sverige, men som er mest kjent gjennom STAD-prosjektet i Stock- SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT 151

6 Bergljot Baklien og Kristin Buvik holm. Den første undersøkelsen ble gjennomført i 1996 og er fulgt opp flere ganger senere (Gripenberg og Wallin, 2001 og 2002). I Finland er det gjennomført en baselineundersøkelse (Warpenius, 2005). De amerikanske studiene er konsentrert om Midtvesten og California (Lenk, Toomey og Erickson, 2006; Toomey et al., 2004; Freisthler et al., 2003; Toomey et al., 2001; Toomey et al., 1999). I Norge ble metoden brukt første gang i evalueringen av Ansvarlig vertskap i Bergen (Holth og Bye, 2004). Til tross for den omfattende bruken av metoden, har vi ikke funnet at verken våre amerikanske eller nordiske kolleger har drøftet de etiske aspektene ved denne måte å samle data på bortsett fra noen få setninger i Warpenius artikkel fra Finland (2005). Studienes design varierer noe. Til dels er det ulike typer serveringssteder som er blitt besøkt. Skuespillernes alder og kjønn varierer også. Vår datainnsamling var et ledd i evalueringen av en innsats for mer ansvarsfull alkoholservering (Buvik og Baklien, 2006; Lauritzen og Baklien, 2007). Her vil vi ikke fokusere på evalueringsaspektene, men på metoden. Vi benyttet usynlig teater for å teste omfanget av overskjenking i henholdsvis Trondheim og Bergen. I Trondheim ble det gjennomført 99 observasjoner, altså 99 forestillinger med usynlig teater fordelt på to datainnsamlingsrunder, i 2004 og I Bergen gjennomførte vi 55 observasjoner i Vi brukte fire skuespillere som besøkte serveringsstedene parvis. Den ene spilte overstadig beruset, men den andre spilte edru og forsterket inntrykket av den første personens beruselse. På forhånd var skuespillerne nøye instruert, og spillet var testet ut. Det ble spilt inn en video hvor ulike grader av beruselse ble prøvd ut på et panel bestående av representanter fra serveringsbransjen, Sosial- og helsedirektoratet, politiet og Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS). Når beruselsesnivået var fastlagt, ble skuespillerne instruert om å legge på enda litt til. Skuespillerne, to kvinner og to menn, var i første halvdel av 20-årene. I utseende og framtoning skilte de seg lite fra det øvrige klientellet ved utestedene de besøkte. I Trondheim ble datainnsamlingen gjennomført fredag og lørdag kveld, mens vi i Bergen inkluderte en torsdag i tillegg. Vi begynte ved nitiden om kvelden og holdt på til stengetid, klokken to eller tre om natten. Skuespillerne ble delt inn slik at vi både fikk resultater fra hvordan henholdsvis to menn og to kvinner ble møtt når de gikk på byen sammen, og fra blandede par med en mann og en kvinne. Undersøkelsen ble utført i sentrum der det er mange skjenkesteder konsentrert på et ganske lite område. I mange av de usynlige teaterforestillingene var vi selv til stede i lokalet for å observere. Vi var på plass før «forestillingen» begynte, og oppførte oss som vanlige gjester, men forsøkte å finne en strategisk plass hvor vi hadde best mulig utsikt til baren og det som skjedde der. Skuespillerne kom sammen inn på serveringsstedet. Den som spilte full hadde litt vanskeligheter med å gå, og med 152 SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT

7 Usynlig teater: En metode med etiske utfordringer sjanglete gange kom hun eller han seg bort til baren. Den «berusede» hadde problemer med å sette seg ned, hun eller han lente seg over baren og datt ofte av barkrakken. Når de var sikre på at de hadde tiltrukket seg nok oppmerksomhet fra serveringspersonalet, bestilte den fulle en øl, mens hans eller hennes edru følge ba om vann eller kaffe. Vi møtte skuespillerne underveis, gav tilbakemeldinger på det vi hadde sett, og fikk deres fortellinger om hvordan de hadde opplevd de ulike situasjonene. En casehistorie fra våre observasjoner kan gi et bilde av hvordan berusede gjester kan bli møtt: Det er natt til lørdag. Klokken har passert midnatt. Inne på skjenkestedet er det høy musikk, og lokalet er nesten fullt. Flere folk sitter og står ved baren når to jenter baner seg fram til bardisken. Det er et koselig sted, med mange levende lys. Gjestene er i underkant av 30 år, litt mer beruset her enn på de foregående stedene. Den fulle jenta og venninna hennes kommer seg fram til baren, og den berusa jenta legger umiddelbart hodet på armen som hun har lagt over bardisken. Hun hviler hodet på overarmen mens hun bestiller en øl. Hun ligger slik mens bartenderen (kvinne i midten av tjueårene) ser på henne og går for å hente en øl. Den fulle jenta blir liggende slik helt til hun får ølen i hånda, og fortsetter i denne stillingen mens hun mottar ølen. Det ser ut til at hun har tenkt å bli liggende, så hennes edru, tilsynelatende tålmodige venninne må betale for ølen hennes. Hun prøver å ta en slurk liggende, men da det ikke går, retter hun seg opp. Bartenderen ser litt oppgitt ut, mest henvendt til venninnen, som om de to sammen skal le litt av at venninna hennes er så full. Skuespillerens beskriver sin egen opplevelse av en liknende episode: Jeg var full på den måten at jeg holdt på å sovne, og jeg klarte ikke å betale selv. Det var helt utrolig. Jeg klarte ikke å bestille en øl selv heller, det var hun andre som sa at jeg skulle ha en øl, jeg klarte ikke å ta imot, jeg bare lå der. Reaksjonen var at han flira og syntes liksom det var artig. Oppsummert viser skuespillerstudiene at i Trondheim fikk den «berusede» skuespilleren servering i 78 % av tilfellene, og i Bergen i 84 % av tilfellene. Etter gjennomføringen av kjøpsforsøkene intervjuet vi skuespillerne for å få mer detaljerte beskrivelser av hvordan de opplevde situasjonene og stedene de besøkte. Mange ganger var skuespillerne selv sjokkerte over at de fikk servering. «Jeg kunne spydd på bardisken og likevel fått servering», sa de om ett av stedene de besøkte. De opplevde også å bli oppfordret til å drikke mer: «Kompisen min lå med hodet på bardisken, og da klappa bartenderen i hendene og sa ja, skal det være to?.» Casehistoriene basert på våre observasjoner forteller også at på noen SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT 153

8 Bergljot Baklien og Kristin Buvik steder var beruselsesnivået så pass høyt at det var helt klart at dette ikke var det første tilfellet av overskjenking som skjedde den kvelden. Det er fredag kveld, og klokken er nesten halv to på natten. Serveringsstedet er fullstappet med gjester og belysningen dunkel. Mange bærer preg av å ha vært der en stund og fått nok å drikke. Et liveband spiller 70-tallslåter. Den unge dørvakta virker nesten rådvill der hun speider ut over det fulle lokalet med berusede, middelaldrende gjester. Gjestene synger med, de jubler og applauderer. Det er høy og kaotisk stemning i lokalet. Køene er lange ved bardisken, hvor det skjenkes halvlitere med øl som på et samlebånd. Både gjestene og bartenderne bruker «tegnspråk» for å kommunisere. Det er vanskelig å snakke høyt nok til at bartenderen skal høre hva man bestiller i baren. Det kommer et ungt par inn i lokalet. Gutten virker svært beruset der han sjangler mot disken mens han skriker, kaver og hoier på servering. Ingen legger merke til dem. Han viser en finger i været og peker på ølkranen. Gutten er åpenbart full, men han er ikke på langt nær så full som mange andre gjester i lokalet. Selv om bartenderen ikke hører hva han sier, får han det han peker på en halvliter øl. Vi har illustrert hvordan vi har benyttet usynlig teater som datainnsamlingsmetode for å teste omfanget av overskjenking. Det knytter seg etiske utfordringer til bruken av denne metoden, og i det følgende vil vi diskutere ulike etiske betenkeligheter. Til slutt vurderer vi den samfunnsmessige og forskningsmessige verdien av funnene, og drøfter spørsmålet om andre metoder kunne gitt samme kunnskap. Etiske utfordringer Usynlig teater som samfunnsvitenskapelig datainnsamlingsmetode innebærer en form for skjult observasjon, noe som i seg selv reiser flere etiske betenkeligheter. Hovedinnvendingen er at denne datainnsamlingsmetoden bryter med prinsippet om informert samtykke. Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) har to punkter i sine retningslinjer som spesielt dreier seg om informert samtykke: De som er gjenstand for forskning, skal få all informasjon som er nødvendig for å danne seg en rimelig forståelse av forskningsfeltet, av følgene av å delta i forskningsprosjektet og av hensikten med forskningen. Det skal også informeres om hvem som betaler for forskningen (NESH, 2006: 12). Som hovedregel skal forskningsprosjekter som inkluderer personer settes i gang bare etter deltakernes informerte og frie samtykke. Informantene har til enhver tid rett til å avbryte sin deltakelse, uten at dette får negative konsekvenser for dem (NESH, 2006: 13). 154 SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT

9 Usynlig teater: En metode med etiske utfordringer Ikke bare brøt vår studie med prinsippet om informert samtykke, det var heller ikke ønskelig med direkte informasjon i ettertid til de som hadde deltatt. Skulle vi ha informert serveringspersonalet om at nå kommer det en skuespiller som spiller full, og vi skal se om du vil servere ham/henne, kan vi anta at resultatene ville blitt helt annerledes. Til tross for etiske innvendinger er det ikke vanskelig å finne eksempler på studier som har basert seg på skjult observasjon. Blant de mer omdiskuterte er Laud Humphreys (1970) studie, The Tearoom Trade, av menn som har sex med menn på offentlige toaletter. Av nyere eksempler kan vi nevne Petticrew, Semple, Hilton, Creely, Eadie, Ritchie, Ferrell, Christopher og Hurley (2007), som brukte metoden i sin studie av hvordan røykeloven fungerte i Skottland. En annen studie som også benytter en bar som arena, er gjennomført av Peter Lugosi (2006). Han argumenterer for hvordan den sosiale konteksten og relasjonen til enkelte informanter var med på å bestemme graden av åpenhet. Han hevder at litteraturen om skjult forskning gir en utilstrekkelig referanseramme for feltarbeid på åpne arenaer, og at metoder der man ikke kan basere seg på informert samtykke noen ganger er helt nødvendig. Det må likevel gode grunner til for å avvike kravet om informert samtykke. Mäkelä (2006: 5) viser til American Sociological Association, som sier at informert samtykke ikke alltid er nødvendig hvis forskningen ikke innebærer risiko for de utforskede. NESHs retningslinjer viser også til at unntak fra informasjonskravet reiser etiske problemer dersom behovene for frihet, selvbestemmelse eller privatliv trues i vesentlig grad. Kan vår bruk av usynlig teater sies å true serveringspersonalets frihet eller selvbestemmelse? Det personalet blir utsatt for gjennom møtet med våre skuespillere, er en situasjon som er vanlig og normal i deres yrkesutøvelse, en situasjon som trolig likner mye på ting de har opplevd før og som de vil oppleve senere. Våre egne observasjonsdata av beruselsesnivået på noen av de utestedene som ble besøkt, tydet dessuten på at det slett ikke var første gang den kvelden gjester som var åpenbart påvirket fikk mer servering. Likevel vil nok serveringspersonalet føle seg lurt i etterkant når de får høre at de kan ha deltatt i en studie hvor skuespillere har spilt åpenbart beruset. Bartenderne lures imidlertid ikke til å gjøre noe de like gjerne kunne ha gjort om de ikke var med i prosjektet. Men skal vi vurdere det som en situasjon som truer deres privatliv? Vi henvender oss til personene i egenskap av yrkesutøvere, i en rolle de er lønnet for å inneha, og vi går ikke inn i deres private liv. Vi er interessert i atferden til bartenderen og bryr oss ikke om privatpersonen. Slik sett skiller vår studie seg mye fra de som har drevet skjult observasjon for å få kunnskap om så vidt private aspekter ved de observerte som deres seksuelle utfoldelse (Humphreys, 1970) eller religiøse liv (Lauder, 2003; Homan, 1980; Festinger, Riecken og Schachter, 1956). SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT 155

10 Bergljot Baklien og Kristin Buvik Spørsmålet om risiko og provokasjon må også sees i forhold til at dette er en kortvarig samhandling, en situasjon som er over i løpet av noen få minutter. Det opprettes ingen relasjoner mellom de som observeres og skuespillerne, og heller ikke med oss som observatører. I etiske refleksjoner knyttet til bruk av skjult observasjon, poengteres ofte de falske relasjonene som opprettes (se for eksempel Homan, 1980). Går vi til metodebøkenes vurdering av hva som er etisk og ikke, viser for eksempel Lofland og Lofland (1995: 26) til at svært mange mener at all skjult observasjon er uetisk fordi den innebærer å føre de observerte bak lyset bevisst og over tid. Likedan viser alle eksemplene i Martin Bulmers mye siterte artikkel (1982) til etnografiske eller sosiologiske feltarbeid som har gått over relativt lang tid. I vår bruk av usynlig teater har vi skjult identitet, men den studerte situasjonen er så kortvarig at vi ikke etablerer relasjoner med andre aktører. Derfor har heller ikke metodebruken ført til den type personlige moralanfektelser som blant andre Lofland og Lofland omtaler som «ethical hangover» (1995: 28). De knytter begrepet til forskerens ubehagsfølelse når det andre har oppfattet som «ekte» relasjoner er blitt utnyttet i forskningsøyemed. Et eksempel på slike problemer finner vi i Lugosis studie (2006). Han gjennomførte et feltarbeid på over to år i en bar, og fortalte om sine forskningsmessige intensjoner med å jobbe der først etter at han hadde brukt mye tid på å etablere gode relasjoner til både ansatte og gjester. I vår studie måtte vi verken lyve eller utføre handlinger vi ikke var komfortable med. Skuespillerne som gjennomførte kjøpsforsøkene betraktet dette som en forestilling eller en jobb, og de hadde heller ikke personlige moralske problemer med gjennomføringen. Det ubehaget skuespillerne opplevde var heller knyttet til følelsen av å framstå som overstadig beruset på steder hvor dette ikke var sømmelig. Privatpersonene beskyttes også gjennom at personer og serveringssteder forblir anonyme. Verken utestedene selv eller noen andre får vite at akkurat de har vært med i studien. Riktignok vil steder som er plassert i Trondheim eller Bergen sentrum i ettertid kunne slutte seg til at de trolig er inkludert i undersøkelsen, men de vil ikke kunne vite om den berusede skuespilleren fikk servering eller ikke på nettopp deres sted. Anonymitetsaspektet er også understreket av Jon Rogstad i hans gjennomgang av de etiske sidene ved kvasieksperimentet for å avdekke etnisk diskriminering i arbeidslivet (Rogstad, 1996). Arbeidsgiverne som inngår i eksperimentet er og blir anonyme. Som i vår undersøkelse var hensikten å avdekke omfanget av et bestemt fenomen, ikke å henge ut bestemte bedrifter, ledere eller arbeidstakere. Den risiko informantene utsettes for, reduseres av at observasjonen er gjennomført på en åpen arena, det vil si en arena som i prinsippet er tilgjenge- 156 SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT

11 Usynlig teater: En metode med etiske utfordringer lig for alle, uten selekterende begrensninger i noen form (jf. Rogstad, 1996: 206). Når observasjonen ikke medfører etablering av kontakter, er det heller ikke bestemte personer som forskeren kan formidle sin identitet til. Både NESHs retningslinjer og andre drøftinger av de etiske aspektene ved slik forskning trekker et skille mellom observasjon av aktiviteter i det offentlige rom, for eksempel på busser og tog, torg og kafeer, og observasjon på mer private arenaer der observatøren har mer direkte kontakt med de som blir observert (jf. Hammersley og Atkinson, 1996: og Mäkelä, 2006: 10). Det er mindre aktuelt å be om samtykke og å informere om prosjektet for den som observerer i åpne situasjoner der en ikke kommer så tett inn på aktørene (jf. Repstad, 1987). Lofland og Lofland vektlegger også at skjult observasjon på åpne arenaer som hvem som helst har tilgang til, ikke innebærer de samme etiske utfordringene (1995: 33). Noen forskere avviser for øvrig de fleste etiske innvendinger når sosiologen gjør skjult observasjon på en åpen arena så lenge hun eller han oppfører seg på måter som er forventet i den aktuelle sosiale sammenhengen (Herrera, 1999; Homan, 1980; Humphreys, 1970). I vårt prosjekt er vi opptatt av en avgrenset del av atferden til en yrkesutøver på en åpen arena. Derfor innebærer forskningen liten eller ingen risiko for deltakerne, og behovene for frihet eller privatliv trues ikke i vesentlig grad. Det er typisk at skjult observasjon brukes i situasjoner en ikke kan få tilgang til på andre måter. I noen sammenhenger kalles denne tilnærmingen for infiltrasjon. Særlig gjelder det når forskeren går inn i mer eller mindre lukkede grupper, politiske ekstremistgrupper, religiøse karismatiske bevegelser og liknende. En av dem som har drøftet de etiske sidene ved bruk av infiltrasjon er Katrine Fangen (2004: 168). Selv om noen vil forkaste en slik datainnsamlingsmetode av prinsipielle grunner, bør kanskje vurderingen bli annerledes dersom observasjonen foregår på offentlige plasser der alle i grunnen observerer alle, og når observasjonen er kortvarig og ikke innebærer etablering av relasjoner. Vår bruk av usynlig teater representerer noe mer enn vanlig, skjult observasjon, den innebærer også en provokasjon. Alkoholservering til overstadig berusede personer er et lovbrudd, og det å planmessig arrangere situasjoner hvor skuespillere spiller overstadig beruset vil kunne ansees som en oppfordring til ulovligheter. Vi provoserer fram en handling som riktignok ikke er ulovlig fordi skuespilleren faktisk ikke er full, men hvor serveringspersonalet like fullt blir lurt. Man kan spørre seg om provokasjonen blir større og de etiske utfordringene alvorligere ved at det er skuespillere involvert. Det er også gjort studier av omfanget av skjenking og salg av alkohol til ungdom, ved å se på i hvilken grad 18-åringer blir spurt om legitimasjon når de forsøker å få kjøpt øl på et skjenkested eller i en butikk (Buvik og Baklien, 2006; Baklien, Pape, Rossow og Storvoll, 2007). SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT 157

12 Bergljot Baklien og Kristin Buvik Usynlig teater sitt innslag av provokasjon og av at det skal produseres en bestemt situasjon, skjerper selvfølgelig kravene til forskningens verdi og til at alternative metoder vurderes. Når vi vektlegger provokasjonsaspektet, kan vår studie best sammenliknes med en metode vi nevnte innledningsvis som er brukt for å belyse problemstillinger knyttet til omfanget av etnisk diskriminering i ansettelsesprosesser (Rogstad, 1996; Rogstad, 2000: 46 48). Rogstad diskuterer hvor grensene bør gå for hva som er etiske legitime metoder innen samfunnsforskningen ved å se på hvordan en skal balansere hensynet mellom å sikre individuelle rettigheter i samfunnet versus samfunnets nytte av forskning. Hans konklusjon er at metoden er lite egnet til å forklare diskriminering, men at den kan brukes til å avdekke det totale omfanget (Rogstad, 2000: 48). Dermed kan det virke mobiliserende på opinionen og virke til å sette diskriminering og rasisme på dagsordenen. I England ble resultatene av slike undersøkelser brukt som argumenter for utvikling av lover mot diskriminering. Forskningsmessig og samfunnsmessig verdi Enten felteksperimentene skal avdekke diskriminering eller overskjenking, må det kunne kreves at verdien av forskningsresultatene er betydelig. I tillegg må andre framgangsmåter enten i vesentlig grad være for ressurs- eller kostnadskrevende, eller vanskelige å gjennomføre av andre grunner. Muligheten for å belyse samme problemstilling med andre metoder skal vi komme tilbake til. I alle tilfeller som vi kjenner til der det er brukt skuespillerstudier for å avdekke omfanget av overskjenking, har intensjonen primært vært å dokumentere effekter av tiltak for å oppnå mer ansvarlig alkoholservering. Vi har vist til flere eksempler på dette både i USA og i skandinaviske land. Selv om evalueringsaspektet ikke er i fokus her, vil vi likevel minne om at spesielt det svenske STAD-prosjektet har kunnet påvise at kursing av ansatte faktisk fører til mer ansvarlig alkoholservering (Gripenberg og Wallin, 2002). Det hadde neppe vært praktisk mulig å nå fram til slike konklusjoner med så pass høy validitet og pålitelighet uten bruk av skuespillerstudier. Dette er viktig kunnskap i forhold til alkoholpolitiske virkemidler. I etterkant av våre studier har både Trondheim og Bergen tatt tak i sine rutiner for skjenkekontroll. Vi så at resultatene fra studiene av etnisk diskriminering i arbeidslivet hadde samfunnsverdi i og med at metoden avslører moralsk uheldige aktiviteter og setter dette på dagsordenen. Også ringvirkningene av Humphreys studie (1970) fikk samfunnsmessig verdi på den måten at kunnskapen studien produserte var med på å alminneliggjøre oppfatningen av menn som har sex med menn. Trolig har dette senere fått betydning for forebyggende arbeid i forhold til HIV og AIDS. Den samfunnsmessige verdien av vår studie kan knyttes til kunnskapen om at 158 SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT

13 Usynlig teater: En metode med etiske utfordringer alkoholrelatert vold på og ved serveringssteder er et stort problem. Temaet har fått stor politisk oppmerksomhet, og ulike løsningsforslag har vært diskutert. Alkoholloven er det viktigste forebyggingsredskapet vi har i forhold til dette, men det hjelper ikke hvis den ikke blir brukt, eller når den blir systematisk brutt. Dette er kunnskap det er viktig å dokumentere, og studien har fått oppmerksomhet både fra politikere, serveringsbransjen og andre involverte parter. I forhold til vår studie vil forskningsverdien være på flere nivå. På det generelle nivået handler det blant annet om at vi avdekker et manglende samsvar mellom det folk sier og det de gjør. Et annet forhold av forskningsmessig verdi er knyttet til diskusjonen om hvilke normer som er sterkest og mest virksomme: de formelle som er uttrykt i alkoholloven eller de uformelle som er knyttet til den kollektive drikkekulturen. For oss har det vært viktig at forskning basert på usynlig teater som metode har verdi langt ut over det å vurdere effekten av at serveringsbransjens ansatte kurses. Som vi har vist ved hjelp av casehistoriene, gir den også en situasjonsbeskrivelse av utelivsarenaen. Slik kaster den lys over den daglige praksisen på utestedene på en måte som har verdi i seg selv. Som vi skal vise avdekker vår kartlegging dessuten at skjenkekontrollen, som er det eneste offentlige kontrollorganet, ikke evner å fange opp den reelle situasjonen på skjenkestedene. Dette er viktig kunnskap både politisk og forskningsmessig. Dessuten er det kunnskap som, hvis den skal kunne føre til handling, heller ikke kan hentes fra studier gjort andre steder eller i andre land. Først når kunnskapen er kontekstrelatert og knyttet til utelivet på et bestemt sted, kan vi kanskje forvente at den kan føre til endringer. Som nevnt foran må de etiske utfordringene sees i forhold til om man kunne fått like gode data ved hjelp av andre metoder. Spørsmålet blir med andre ord om den kunnskapen vi har fått ved hjelp av usynlig teater kunne kommet fram på andre måter. Derfor vil vi sammenlikne ulike metoder som kan belyse samme problemstilling, med vekt på dimensjoner som kostnader, muligheter for dybde og detaljer i beskrivelsene, muligheter for generalisering, pålitelighet, og selvfølgelig etikk. Tabellen nedenfor presenterer alternative metoder sett i lys av disse dimensjonene. Den enkleste og billigste måten å belyse omfanget av overservering på, er å innhente data fra den kommunale skjenkekontrollen. Den skal påse at det ikke selges eller skjenkes til personer som er åpenbart beruset eller yngre enn vedtatte aldersgrenser, samt at salgs- og skjenketidene følges. Deres statistikk er omfattende, tilgjengelig og generaliserbar. Statistikken gir ingen dybde eller detaljer i beskrivelsene, men kan suppleres med data fra skjenkekontrollørenes rapporter. Metoden viser hvor mange brudd som avdekkes på bestemmelsene om overskjenking, og hvilke sanksjoner disse bruddene blir møtt med. SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT 159

14 Bergljot Baklien og Kristin Buvik Tabell 1. Vurdering av ulike datakilder I løpet av perioden var det nesten 4000 kontroller i Trondheim (Buvik og Baklien, 2006). Fire av disse førte til kortere eller lengre inndragelse av bevillingen på grunn av overskjenking. Det er med andre ord blitt inndratt en bevilling for omtrent hver tusende kontroll. Bergen hadde i samme periode 6147 kontroller, og også der ble det avdekket overskjenking som førte til inndragning i omtrent én promille av kontrollene (Lauritzen og Baklien, 2007). Samtidig konkluderer evalueringer av intervensjoner med håndheving av skjenkeregler med at overholdelse avhenger av oppfatninger om sannsynligheten for å bli tatt (Babor, Caetano, Casswell, Edwards, Giesbrecht, Graham, Grube, Gruenewald, Hill, Holder, Homel, Österberg, Rehm, Room og Rossow, 2003). Dersom serveringsstedene opplever at risikoen for å bli tatt for lovbrudd er forsvinnende liten, blir motivasjonen for å opptre i tråd med loven desto mindre. Tallene fra skjenkekontrollen kan tolkes på minst to måter. Den ene tolkningen er at overskjenking så å si ikke forekommer. Enten skjer det ikke at folk som har fått for mye å drikke ber om mer, eller så er de ansatte ved skjenkestedene svært konsekvente i sin avvisning av berusede gjester. Den andre tolkningen er at skjenkekontrollen er lite egnet til å avdekke overskjenking. Kontrollene er for sjeldne, de er for tilfeldige, de er kanskje på feil tidspunkt, og kanskje er det også slik at kontrollørene overser tilfeller der synlig berusede gjester får mer å drikke. Resultatene fra våre skuespillerstudier gir klar støtte til den siste tolkningen. Tallene fra skjenkekontrollen er med andre ord lite pålitelige som kilde til kunnskap om overskjenking. 160 SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT

15 Usynlig teater: En metode med etiske utfordringer Observasjon kan selvfølgelig også gi data om overskjenking. Problemstillingen kan belyses med både deltakende eller passiv, åpen eller skjult observasjon. En form for deltakende observasjon kan være å jobbe i en bar sammen med bartendere og observere deres atferd i den naturlige samhandlingen med alminnelige bargjester. Ved å skjule hensiktene som forsker i en slik sammenheng, vil de etiske innvendingene likne på innvendingene mot usynlig teater. Selv om forskeren ikke provoserer fram en spesiell situasjon, må hun eller han holde sin identitet og hensikt skjult over lang tid. Samtidig vil forskeren opparbeide relasjoner til de andre ansatte, jf. for eksempel Lugosi (2006) som drev delvis skjult observasjon på et utested, selv om fokus for hans studie ikke hadde å gjøre med brudd på verken formelle eller uformelle normer. Et annet relevant eksempel er Homans studie av en pinsemenighet (Homan, 1980). Han benyttet først åpen observasjon, men opplevde at menigheten ikke ville slippe ham inn på seg, og baserte seg derfor senere på skjult observasjon. Homan poengterer at de han studerte og han selv ikke kunne være ærlige samtidig. Hvis hans identitet var åpen, endret menigheten sin oppførsel og holdt tilbake informasjon. Åpen observasjon der forskeren tilkjennegir hvorfor hun eller han er der, kan altså få redusert pålitelighet på grunn av forskereffekt. I vårt tilfelle ville de øvrige ansatte på serveringsstedet trolig blitt preget av at det var en forsker til stede, og dette kunne påvirket deres serveringsatferd. Enten observasjonen foregår åpent eller skjult, vil deltakende observasjon som bartender eller servitør være tid- og kostnadskrevende. For å oppnå det samme antall observasjoner av overskjenking som vi fikk ved hjelp av usynlig teater, kan en tenke seg at en måtte arbeide i baren en lang periode. Samtidig ville metoden vanskelig kunne gi data om mange skjenkesteder, og ikke om serveringspraksisen i bransjen som helhet. Den kunne nok gi en detaljrik beskrivelse av ett bestemt serveringssted, men med en problemstilling knyttet til omfanget av overservering ville en ikke kunne generalisere resultatene til andre skjenkesteder. En annen form for skjult observasjon kan være å tilbringe tid som gjester på ett eller flere utesteder. Forskerne kan holde øye med baren og notere eventuell overskjenking. Også denne metoden ville være svært tid- og ressurskrevende. Det ville bli mange og lange kvelder på utestedene før vi hadde fått et antall observasjoner som tilsvarer det vi skaffet oss ved hjelp av skuespillere, som effektivt produserte relevante situasjoner for å studere omfanget av overskjenking. Påliteligheten ville dessuten bli preget av at det er vanskelig å finne en observatørposisjon med full tilgang til det som foregår i kjøpssituasjonen. Når vi observerte våre skuespillere, hadde vi problemer med å vurdere både samhandlingen og beruselsesnivået når vi så dem bakfra fra et bord i lokalet. Var vi usikre på kommunikasjonen mellom bartender og skuespiller, kunne vi oppklare dette i etterkant når vi intervjuet skuespillerne. Ved å inkludere en SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT 161

16 Bergljot Baklien og Kristin Buvik tredje part, altså skuespillerne, fikk vi rikere og mer korrekte beskrivelser av hvert enkelt kjøpsforsøk enn det vi ville oppnådd som observatører av «vanlige» bestillingssituasjoner i en bar. De etiske utfordringene ved denne formen for passiv, skjult observasjon vil likne på dem vi har vært inne på ved bruk av usynlig teater. Heller ikke ved denne metoden vil en kunne be om informert samtykke i forkant, da dette ville føre til forskereffekter fordi de ansatte ville vite at de ble observert. Hovedforskjellen vil imidlertid være at vi her unngår den provokasjonen som ligger i bruk av skuespillere som spiller beruset. Omfanget av overskjenking kan også studeres ved hjelp av spørreskjema og intervjuer. Spørreskjemaer der de ansatte i serveringsbransjen svarer på spørsmål om atferd i forhold til overskjenking er en relativt rimelig metode, og den kan gi et godt grunnlag for generalisering. Metoden vil ikke gi detaljer og dybde i beskrivelsene av fenomenet, men det vil ikke være noen etiske betenkeligheter knyttet til den. Spørsmålet er dermed om metoden vil kunne gi pålitelige data. I tillegg til skuespillerstudier og data fra skjenkekontrollen, bygger vår studie også på et spørreskjema besvart av ansatte ved 145 utesteder i Trondheim (Buvik og Baklien, 2006: 27). Skjemaet har blant annet spørsmål om håndtering av berusede gjester og om de ansattes kjennskap til alkoholloven. Selv om spørsmålene i spørreskjemaet har enkelte begrensninger, sitter vi igjen med et hovedinntrykk av at de ansatte ved serveringsstedene mener de har god kjennskap til alkoholloven, og at de viser berusede gjester bort fra serveringsstedet. I forhold til påstanden «Servering til berusede personer stoppes umiddelbart» svarer 83 % «ofte», mens 11 % svarer «av og til». Svært få svarer «aldri» eller «sjelden». De ansatte på utestedene har også en klar oppfatning når det gjelder kjennskap til lovverket. I bedømmelse av påstanden «Alle ansatte kjenner reglene for når en gjest må vises bort fra serveringsstedet», svarer 98 % at dette er tilfellet i «stor grad» eller i «noen grad». Skuespillerstudiene viser med andre ord at det de ansatte sier at de gjør, ikke nødvendigvis samsvarer med hva de faktisk gjør i situasjoner der de må vurdere om en gjest er for beruset til servering. Spørreskjemadataenes pålitelighet er altså lav i denne sammenhengen. Kvalitative intervjuer kan trolig gi en dypere innsikt i de ansattes virkelighetsoppfatning enn det en kan fange opp med et spørreskjema. Metoden er lite kostbar. Likevel vil den gi de samme problemene i forhold til pålitelighet av dataene, i og med at vi vil sitte igjen med en beskrivelse av hva de ansatte sier de gjør, og ikke en beskrivelse av faktisk atferd. Resultatene fra spørreskjemaundersøkelsen gjør at vi er kritiske til hva som 162 SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT

17 Usynlig teater: En metode med etiske utfordringer kunne komme ut av intervjuer og samtaler med de ansatte på utestedene. Selv om vi nok kunne fått et mer realistisk og kanskje også mer nyansert bilde enn det spørreskjemaene gav, er det tvilsomt om intervjuer ville avdekket at berusede personer serveres i rundt 80 % av tilfellene. Forskjellen mellom hva informantene sier og hva de gjør, synes stor i denne sammenhengen. Vi valgte altså å legge hovedvekten på data innsamlet ved hjelp av usynlig teater. Kostnadene ved denne metoden er lavere enn i andre typer observasjon. Hvert kjøpsforsøk medførte utgifter på ca. 600 kroner. Selv om beskrivelsene av hver enkelt kjøpssituasjon inneholder lite dybde og detaljer, kan usynlig teater lett suppleres med andre metoder som gir mer detaljerte fortellinger om samhandlingssituasjonene og utestedene. Vi betrakter reliabiliteten av våre funn som høy sammenliknet med andre metoder, men likevel kan det være et problem at forestillingene ikke blir like. De er basert på improvisasjon, og de stimuli som serveringspersonalet reagerer på er ikke identiske. Skuespillerne er instruert om å legge seg på omtrent samme beruselsesnivå hele tiden, men bortsett fra det blir forestillingene tilpasset forholdene. Skuespillernes fortellinger viser også at det noen ganger ble nødvendig å justere beruselsen opp for å oppføre seg på linje med de andre gjestene i lokalet, hvor beruselsen ble mer synlig og påtagelig i løpet av natten. Selv om deres beruselsesnivå skulle være stabilt, var det samtidig viktig at skuespillerne tiltrakk seg oppmerksomhet fra bartenderen, slik at de kunne være sikre på at bartenderen fikk en sjanse til å vurdere deres beruselse. En annen metodologisk begrensning ligger i konsekvensene av at vår observasjon var skjult. Heller ikke etter testkjøpet ønsket vi å avsløre for serveringspersonalet at de hadde vært utsatt for gjester som bare spilte beruset. Dermed kunne vi ikke følge opp testkjøpet med intervjuer om hvordan serveringspersonalet hadde oppfattet situasjonen, og om hvorfor de handlet som de gjorde. Heller ikke hadde vi muligheten til å få fram informasjon om bartenderne ut over det vi kunne observere, som kjønn og omtrentlig alder. Oppsummering og konklusjon Usynlig teater innebærer at skjult observasjon utføres av skuespillere som provoserer fram en bestemt situasjon. Det som skjer, registreres umiddelbart etterpå på et skjema. Ofte blir situasjonen også observert av forskerne. Som kilde til samfunnsvitenskapelige data er usynlig teater lite brukt. En grunn kan være at metoden bryter med prinsippet om informert samtykke og dermed byr på viktige etiske utfordringer. Selv om observasjonen er skjult, må det poengteres at hver enkel observasjon er kortvarig og foretas uten at relasjoner opprettes. Spørsmålet blir om de utforskedes frihet, selvbestemmelse eller privatliv SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT 163

18 Bergljot Baklien og Kristin Buvik trues i vesentlig grad, og om de samme resultatene kunne kommet fram ved hjelp av andre metoder. Vi har vist hvordan metoden er brukt i amerikanske og nordiske studier av sitasjonen på skjenkesteder og av omfanget av skjenking til berusede personer, og har illustrert med erfaringene fra våre egne studier i Trondheim og Bergen. Brukt på denne problemstillingen gir usynlig teater en datainnsamling som foregår på en åpen arena og som utelukkende involverer de restaurantansatte i egenskap av deres yrkesrolle. Det som studeres er en samhandlingssituasjon som varer noen få minutter, og det er en situasjon de ansatte er vant til å håndtere. Utestedene og de observerte forblir anonyme, og det som skjer får ingen følger for dem, i motsetning til den observasjon som gjøres for eksempel av restaurantspaltenes journalister eller av bransjens egne «mystery customers». Sammenliknet med andre metoder som kunne belyst samme problemstilling, gir usynlig teater pålitelige resultater til en relativt lav kostnad. Metoden gir oss muligheter for å rette søkelyset mot praksis, og ikke bare mot uttalte holdninger. Som et supplement til andre metoder har vi sett at usynlig teater kan få fram resultater de andre metodene ikke fanger opp. For det første dreier det seg om å avdekke samsvaret, eller kanskje heller et manglende samsvar, mellom det folk sier og det de gjør. For det andre gir metoden grunnlag for å vise at de formelle normene som er knyttet til en situasjon, verken behøver å være de eneste eller de sterkeste. Hvis vi avdekker at aktørene gjør noe annet enn det de sier, og noe annet enn det som er legalt, bedrer det vårt grunnlag for å spørre om hvorfor. Dette demonstrerer også metodens styrke i en eksplorerende sammenheng. I forhold til vår problemstilling har den gitt grunnlag for å spørre om hvilke normer det er som styrer hvordan bartendere ter seg i møtet med en beruset gjest. Alkoholloven er kanskje det viktigste forebyggingsredskapet vi har, og vi har sett at dens formelle normer er sterke nok til at de sier at de følger den når de besvarer et spørreskjema i ro og fred. Men i den ofte hektiske hverdagen på skjenkestedet, når stemningen er høy og beruselsen blant gjestene er påtakelig, ser det ut til at de formelle normene må vike for andre normer, som blant annet kan dreie seg om kollektiv aksept av beruselse. De etiske aspektene ved usynlig teater må selvfølgelig vurderes nøye i hvert enkelt tilfelle og til hver enkelt problemstilling. Innslaget av provokasjon gjør at de etiske utfordringene blir enda større enn ved annen bruk av skjult observasjon. Bruken av usynlig teater til å belyse problemstillinger knyttet til overskjenking og situasjonen på utestedene, viser imidlertid at den mest prinsipielle etiske referanserammen kanskje bør nyanseres noe. Særlig gjelder det når de etiske innvendingene settes opp mot den samfunnsmessige og vitenskapelige verdien av resultatene, samtidig som de observertes private liv ikke berøres og de ikke utsettes for fare eller risiko. 164 SOSIOLOGISK TIDSSKRIFT