Hvordan føre samtaler med traumatiserte barn som er uten foreldre/nære omsorgspersoner i Norge

Transkript

1 Hvordan føre samtaler med traumatiserte barn som er uten foreldre/nære omsorgspersoner i Norge Avgrensning av temaet I de seneste årene har det vært et forholdsvis stort antall barn og unge som kommer til Norge uten følge av foreldre eller nære omsorgspersoner, såkalte enslige mindreårige asylsøkere. Det er ikke uvanlig at barn i denne kategorien har vært utsatt for ekstreme påkjenninger og lider av traumer. Fra 11. oktober 2008 har ansvaret for bosetting av enslige mindreårige flyktninger under 15 år blitt overført til Barne- og likestillingsdepartementet ved Barne, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Den nye loven betyr at det er Bufetat som skal kartlegge enslige mindreåriges (under 15 år) situasjon og behov, og bruke dette som grunnlag for etterfølgende bosetting. Etter ankomst vil barnet umiddelbart bli plassert på et omsorgssenter som vil ha ansvaret for å vurdere og ivareta barnets situasjon og behov. Videre skal man innen tre uker etter ankomst utarbeide en oppfølgningsplan som danner grunnlag for et oppfølgningsvedtak som skal avgjøres av statlig regional myndighet innen seks uker etter ankomst. Personalet ved omsorgssenteret har ansvaret for at barnets behov blir dekket og å påse at barnet blir tilbudt ekstra hjelpebehov eksternt hvis situasjonen tilsier dette. Denne sammenstillingen henvender seg til ansatte innenfor barnevernet og er en guide i forhold til barnevernsansatte om hvordan man møter traumatiserte barn. Rådene for hvordan man samtaler med traumatiserte barn er basert på terapeutisk erfaring men er såpass grunnleggende at de kan også benyttes i andre samtaler. Foruten at saksbehandlere i barnevernet og ansatte ved omsorgssentrene behøver denne kunnskapen er det også nødvendig at saksbehandlere vid Utlendingsdirektoratet (UDI), og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) er kjent med hvordan man utfører en best mulig profesjonell samtale med traumatiserte barn. Dette tilsier et behov for hvordan man som ansatt i barnevernet, med hovedomsorgen for disse barna, skal kunne forholde seg til og samtale med barn som lider av traumer. Det er viktig å avklare at vi her fokuserer på møter mellom barnevernets ansatte og barn som opplever traume, og ikke som en metode i psykoterapeutisk tilnærmning. Mer om betydningen av det psykososiale i barnevernet. En undersøkelse av Folkehelseinstituttet om barn som kom alene til Norge i årene mellom 2000 til 2007 viser at svært mange av mindreårige asylsøkere kom fra land med krig eller interne konflikter (Oppedal, Jensen og Seglem 2008). Undersøkelsen viste at 75 % av barna som hadde kommet til Norge i det aktuelle tidsrommet hadde opplevd krig på nært hold. Noen har selv vært soldater og noen har sett familien sin bli drept. Væpnet konflikt, politisk forfølgelse, ufrivillig atskillelse fra foreldre, fattigdom og prostitusjon (trafficking), er i denne rekkefølgen de vanligste begrunnelsene for at barn og unge kommer til Norge som flyktninger og asylsøkere (Borgos 2002). Dette er altså i mange tilfeller barn som har vært utsatt for den mest belastende formen for traumatiserende opplevelser. Noen reiste i svært ung alder fra hjemlandet, og for mange har det har tatt forholdsvis lang tid å komme hit. Av de 142 ungdommene i undersøkelsen hadde 16 av dem vært på reise i fem år eller mer før de kom til Norge. I gjennomsnitt hadde det tatt ett og et halvt år fra de forlot hjemlandet til de ankom Norge. Rolf Borgos (2002) sammenfatter noen kjennetegn ved gruppen som et grunnlag for vurdering av undersøkelse, kartlegging og utredning:

2 - barn og unge i krise - barn og unge under atten år som har blitt separert fra sine foreldre, andre omsorgspersoner eller slektninger. - barn og unge under atten år som har opplevd store fysiske og psykiske påkjenninger ved å være på flukt. - barn og unge under atten år som har opplevd ekstreme påkjenninger i forbindelse med vold, væpnet konflikt, atskillelse, barn i krig. - barn og unge som er usikre på hvordan de vil bli mottatt i Norge. - barn og unge som er bekymret for sine kjære i hjemlandet. - ressurssterke barn og unge under atten år som ønsker å være som alle andre barn og unge. - barn og unge under atten år som søker om beskyttelse gjennom asyl eller humanitært oppholdsgrunnlag i Norge. Alle barn som kommer til Norge uten nære omsorgspersoner vil ha omfattende behov for fysisk, psykisk og sosial støtte, også de som ikke lider av traume. Flukten fra hjemlandet, separasjonen fra tidligere omsorgspersoner, eventuell sorg, frykt for myndigheter og en eventuell uheldig lojalitet er med på å skape et stort press på barna. Selve asylsøkerfasen vil være preget av forventninger, skuffelse, usikkerhet. Relasjonen til familien i hjemlandet kan være preget av usikkerhet som kan medføre angst, kontinuerlig bekymringer og skyldfølelse (Varvin 2003). Barnet kan også være preget av kultursjokk, språklige vansker og en ofte søkende identitet. I en helt ny kontekst blir vante forestillinger om seg selv satt på prøve. Det skjer en nyorientering og endringer i gjeldene verdier, nærhet og avstand, følelser, autonomi og tilhørighet (ibid.). Hvis barnet i tillegg lider av traume er det en stor utfordring for barnevernet å følge opp disse barna på best mulig måte og samtalene man har med disse barna vil ha flere mål. Både ivareta barnas psykososiale behov, skape trygghet og tillit, kartlegge behov, informere, planlegge for videre oppfølging, og eventuelt lære dem å håndtere og bearbeide følelser, og regulere atferd. Samtalen med barnet blir her det viktigste verktøyet for å kunne ivareta på hun eller han på den best mulige måten. Brunvatne (1997:112) poengterer betydningen av hvordan mennesker blir møtt i sitt eventuelle nye hjemland. Det er godt å føle seg velkommen og viktig å føle at noen ønsker å ta vare på en i en kritisk situasjon. Den første tiden i landet, i mottak, på barnevernskontorer er en svært sårbar periode, og de holdningene man som flyktning blir møtt med betyr mye for fremtidig tillitt eller skepsis til vertlandets institusjoner. Hva sier forskningen om temaet Traume hos barn Et psykisk traume blir utløst av overveldende, ukontrollerbare hendelser som innebærer en ekstraordinær psykisk påkjenning for det barn eller den ungdom som utsettes for hendelsen (Dyregrov 2000:11). Dette vil være hendelser som er forbundet med en direkte trussel om skade eller fare for eget eller andres liv, eller fysiske integritet. Selv traumet oppstår når en person opplever en eller flere hendelser han eller hun ikke har kapasitet til å integrere i ens øvrige erfaringer, det vil si at følelsen som oppstår kan være vanskelig å integrere og sortere i eksisterende skjemaer (Straume 2008). Opplevelsen mobiliserer både psykiske og biologiske mekanismer for overlevelse og følges av intense følelser av frykt og redsel, eventuelt et totalt fravær av følelser, en slags nummenhet. Marianne Straume (2008) poengterer hvordan denne hendelsen oppleves uunngåelig for barnet og utløser en følelse av ukontrollerbarhet,

3 hjelpeløshet og kontrolltap. Et barn som opplever traume kan miste følelsen av at verden er trygg og forutsigbar. Cirka 30 prosent av barn som har vært traumatisert utvikler post traumatisk stressyndrom (PSTD), som er en alvorlig og langvarig psykisk lidelse som krever psykiatrisk behandling. Vanlige fysiologiske reaksjoner på traume er at blodtrykk og hjerterate økes, svetting, skjelving, hyperårvåkenhet, øket irritabilitet og sinne, man blir skvetten og er forberedt på et mulig angrep mer eller mindre konstant. Man får et høyt nivå av stresshormoner i kroppen og man er stadig på vakt. Kroppen er ikke tilpasset langvarige psykiske påkjenninger, stressnivået er til for å kunne løse akutt fysisk flukt eller kamp, og et vedvarende høyt nivå kan gi skade på hjernestruktur. Forskning viser at det er viktig at PSTD blir avdekket og behandlet så snart som mulig. Traumet kan altså få konsekvenser for barnets hjernestruktur, bevissthet og hukommelse, oppmerksomheten kan snevres inn, man kan få mindre fleksibel tenkning, opplevd forvirring, og forstyrrelse i opplevelse av sammenheng. Dissosiering, der man opplever uvirkelighet og blir fraværende, kan også forekomme. Dissosiative tilstander er betegnelsen på en mental operasjon der persepsjoner eller minner som truer den mentale balansen blir holdt borte fra bevisstheten. Det er en måte å beskytte seg mot den traumatiserende følelsen, det vil si et forsvar for å fjerne seg fra det som skaper ubehag (Varvin 2003). Det kan medføre en total fornektelse av de traumatiserende hendelsen/e man har opplevd (Straume 2008). Årsakene til at barn har blitt traumatiserte, og i noen tilfeller utvikler PSTD, er mange og komplekse. Men hva barna har opplevd som har utløst traumet vil ha innvirkning på hvordan de klarer å prate om det som har skjedd. Her vil forskjeller mellom å være eksponert for en traumatisk påkjenning og repeterende langvarige påkjenninger ha stor innvirkning på hvordan barnet klarer å forholde seg til det som har skjedd. I behandling skiller man mellom traumer utløst av enkelthendelser (traume 1) og traumer utløst av en serie traumatiske hendelser som foregår over tid (traume 2). Den senere type gjør barnet svært utsatt (Dyregrov 2000). Kroniske påkjenninger er ofte langt alvorligere for barnet enn enkeltstående traumer (Borge 2003:107). Christie og Waaktaar (1997) fremhevder store individuelle forskjeller for hvordan traumatiske hendelser bearbeides. Det vil avhenge av personlighet, men det vil også skille mellom kjønn og kultur. Generelle risikofaktorer før traumet er kjønn (jente), at man kommer fra sosialt vanskelige forhold, har opplevd tidligere traumer, utsatt for tidligere misbruk, og psykiatrisk sykdom i familien. Økte risikofaktorer under selve traumet er dissosiering, at man får meget kraftige reaksjoner, og føler sterk hjelpeløshet. Risikofaktorer etter traumet er pågående livsstress, og at man opplever negativ sosial støtte. Faktorene etter traumet har størst innvirkning på hvordan barnet takler traumet videre i livet. Reidun Brunvatne (1997) betoner hvordan barnet har øket risiko jo lengre tid hun eller han har vært på flukt, vært separert fra familie, opplever sterke kulturforskjeller, at flukten er traumatisk, blitt utsatt for alvorlige traumer, har hatt lange opphold i flyktningleire, at man har måttet vente lenge på asylsøkerstatus, og at man blir gående uten å bli ordentlig integrert i samfunnet man kommer til (ibid: 103). Ved slike langvarige prosesser blir barna svært sårbare. En person som opplever et traume er emosjonelt, kognitivt og fysisk overveldet. Det er viktig å få oversikt over eksponeringsnivå for å kunne gi adekvat hjelp (Dyregrov 2000: 33). Barn som har opplevd kriser og traumer behøver ikke utvikle posttraumatiske stressforstyrrelser. Det er derfor viktig å vurdere hvert barn individuelt over tid. For å avdekke om barnet trenger mer hjelp enn det barnevernet kan tilby anbefaler Atle Dyregrov (2002) at man vurderer visse risikoforhold, blant annet eksponeringsforhold, personlighet og tidligere kriser, og sider ved det nåværende omsorgsmiljøet. Man bør også vurdere omfanget, varigheten og

4 sammenstillingen av de stressymptomene barnet viser. Eventuelt kan man få et visst begrep om hvilke sanslige inntrykk, hvilke tanker og kognitive kategorier, samt hvilke følelser og fantasier som har knyttet seg til hendelsen eller hendelsene. Barn kan streve med enkelte posttraumatiske symptomer hyppig og eller intenst uten at man nødvendigvis har en diagnose. Diagnostisering er å finne ut hva som er galt, hva som er årsaken, hvor alvorlig det er, hvordan det vil gå, og hvilken hjelp som vil være den mest hensiktsmessige. Diagnostisering av reaksjoner på ekstreme hendelser har også møtt kritikk ved at man har stilt spørsmål om psykiatriske diagnoser er hensiktsmessig for å beskrive og forstå psykologiske reaksjoner på slike hendelser, og om diagnostiske kriterier og systemer fra en vestlig tradisjon kan være hensiktsmessige på ekstreme hendelser fra andre kulturer (Tveito 2006: 38). Følgene av et traume er at tanker og påtrengende minner kommer tilbake til bevisstheten utenfor personens kontroll, ofte plutselig og uønsket, spesielt i bilder men også lyd, lukt, smak, berøring og bevegelse. Dette trigges av såkalte påminnere, noe som minner om den traumatiske opplevelsen, med påfølgende mareritt og flashback (Straume 2008). Traumatiske påminnere kan blant annet være stimuli som er assosiert med hendelsen, nye assosiasjoner (generalisert), samtale om hendelsene, sykliske påminnere, tilbakevendende tanker, emosjonelle tilstander, kroppsfornemmelser, og fysiske posisjoner (Straume 2008). Et traumatisert barn forventer gjentagelser av opplevelsen, noe som kan utløse forsøk på å beskytte seg selv i form av benekting og raseri. Det er ikke uvanlig at traumatiserte barn vil forsøke å unngå ledetråder som kan gjenkalle de vonde opplevelsene (Magnussen 2004). Reaksjoner kan være preget av apati, handlingslammelse og uten evne til å organisere sitt liv eller at man blir svært aggressiv. Manglende evne til å tåle og å regulere sterke følelsesinntrykk er vanlig hos barn som har opplevd traumatiske hendelser (Hokland 2007). Konsekvenser for hukommelsen Hukommelse er å huske opplevelser og atferd ved å gjenkjenne, gjenkalle eller gjenta. Hukommelsen er evnen til å lære ny informasjon, lagre denne og hente den frem i adekvate situasjoner. Magnussen (2004) fremholder at hukommelsen ikke er en reproduksjon men rekonstruksjon, og det er den intellektuelle og språklige utviklingen som dikterer hukommelsen. Gamst og Langballe (2004) hevder at det er forståelsen av en hendelse som innskrives, lagres og reproduseres i hukommelsen, ikke selve hendelsen. Hukommelse kan således beskrives som kognitive operasjoner i prosesser mellom situasjon og reproduksjon. Vår minnefremkalling avhenger av på hvilken måte vi gjennomgår og konstruerer bestemte minneprosesser fra en opplevd hendelse, til hendelsens gjenkalling (Berge og Svalsrød 2008: 48-50). Det skilles mellom eksplisitt hukommelse og implisitt hukommelse. Ved eksplisitt hukommelse rekonstrueres historien, gjennom å fortelle og gi spesifikke opplysninger om situasjoner eller hendelser eller om kunnskap vi har. Ved implisitt hukommelse viser hukommelsen seg indirekte uten at vi er i stand til å rekonstruere den opprinnelige erfaringen. Vi oppfører oss og reagerer på bestemte måter men kilden til atferden er forsvunnet fra den episodiske hukommelsen. Hvis man har levd under sterk frykt over lang tid kan det påvirke hvordan barna husker hendelsene, det kan begrense hvordan de forstår situasjonen, og evner å formidle situasjonen til andre. Etter traumatiske opplevelser er erfaringen at barnet kan ha problemer med konsentrasjon og hukommelse. I følge Magnussen (2004) er slike problemer oftest et resultat av de traumatiske opplevelsene enn av spesifikke hukommelsesproblemer. Men som regel vil minner om

5 traumatiserende hendelser sitte meget godt, minnene er sterke og klare og er bevart i en narrativ form (ibid.: 105). Sterke hendelser blir gjerne husket bedre enn nøytrale hendelser, og de kan ofte komme igjen og igjen. Men det er viktig å merke seg at minnene også kan være fragmentariske og ikke nødvendigvis korrekte (Varvin 2003). I dag finnes det ingen stabil vitenskaplig grunn for å hevde at emosjonelle traumatiske minner er immune mot å bli ødelagte og forvrengte lang tid etter den opprinnelige hendelsen (Cederborg 2000: 102). Det som kan påvirker hukommelsen negativt er hvis de traumatiske minnene er forventet og har pågått over et langt tidsrom, da vil barnet kunne lært å forutse dem og utvikle forsvarsstrategier mot opplevelsene. Dette kan føre til at opplevelsene innkodes annerledes og blir vanskeligere å gjenkalle. Hvis barnet ikke husker kan det være vanskelig å avgjøre om bakgrunnen er svekket minne eller utviklede forsvarsstrategier mot opplevelsene. Langtidsvirkninger Et traume kan på lang sikt berøre barns personlighet og karakterutvikling. En traumatiserende opplevelse kan føre til tap av egenverd, selvrespekt og verdighet. Tapet av kontroll over tilværelsen og opplevelsen av hjelpløshet kan ha en negativ innvirkning på formingen av identiteten. Vanlige reaksjoner er minsket selvtillitt og mindre fleksibilitet. Traumer kan føre til at personen får et endret syn på tilværelsen og livet, man kan føle økt frykt for fremtiden og ha liten tiltro til at livet noen gang kan bli noe bra for dem (Hendriks, Black og Kaplan 2004: 30). Mulige langtidsvirkninger av traumer kan være at barnet trekker seg tilbake sosialt, at de blir mer engstelige og mistenksomme, er preget av misstillit og at de vil slite med tillitt og tilknytning til andre. Barns reaksjoner på PSTD er ofte følelsesløshet og reserverthet samt tilbaketrekning. Særlig vil tap av relasjoner, manglende kontinuitet i livet, misstillit til andre, kunne føre til en følelse av tomhet, håpløshet og en fremmedgjorthet (Tveito 2006: 47, Varvin 2003: 19). Den moralske utviklingen kan også endres, barnet kan få en endret forståelse av hva som er rett og galt, og at grensene for hva barnet selv oppfatter som akseptabel eller uakseptabel atferd kan viskes ut. I tillegg kan det bli vanskeligere å regulere følelser og tilpasse dem etter situasjonene de befinner seg i (Dyregrov 2000). Det er ikke uvanlig at barn som er traumatiserte opplever forsinkede, avbrutte eller patologiske sorgtilstander, som kan gi langvarige depressive tilstander (Varvin 2003). Bakgrunnsaspekter for samtalen mellom barnevernet og traumatiserte barn Samtaler med traumatiserte barn i barnevernet vil inkludere både institusjonaliserte samtaler samt hverdagslige samtaler med barn som er plassert i omsorgssentre. De institusjonaliserte samtalene kjennetegnes av en strukturert og målrettet kommunikasjon om ulike temaer og med ulike målsettinger (Gamst og Langballe 2004). Øvreeide (1995) skiller mellom to hovedformål for samtaler med barn i barnevernet, informasjonsgivende/bearbeidende samtaler og undersøkende/avdekkende samtaler. For å avgjøre hva slags behov barnet har er det nødvendig å få litt innblikk i hva barnet har opplevd og hvordan barnet har taklet dette, blant annet for å avdekke om barnet er i behov av barnepsykiatrisk hjelp. Hvis barnet er sterkt traumatisert og eller har utviklet PSTD vil det ha behov for inngående terapeutisk hjelp. Uansett grad av traume vil hverdagslige samtaler med omsorgspersoner ha stor betydning for at barnet skal kunne lære seg å takle traumer og mestre sine liv.

6 En samtale mellom et barn og ansatte innen barnevernet, vil være preget av ujevne maktforhold og maktrelasjoner. Barnet forholder seg til en institusjon med hjemmel til å frata goder, bruke tvang, eller avvise barnet. Det vil være den voksne som gjennom sin kunnskap og sine normer innehar makt, både ved å forvalte loven og en økonomisk makt ved å fordele økonomiske goder, samt en ideologisk makt over tanker, verdier og oppfatninger (Debes og Jacobsen 2007: 24). Den voksnes definisjonsmakt kan komme til uttrykk gjennom flere ulike samspillprosesser, hvordan man forholder seg til barna, måten man kommuniserer på, setter ord på hendelser og handlinger, samt hva den voksne velger å reagere på og på hvilken måte. Det er viktig å være bevisst at måten man reagerer på skaper forutsetninger for barnas selvopplevelse og utvikling av tillitt til sine egne erfaringer. Den holdning den voksne utviser i kommunikasjonen med barn kan få store konsekvenser, og kan støtte eller undergrave en persons utvikling. Som tidligere beskrevet har traumatiserte barn i regel liten selvfølelse og det er avgjørende at man signaliserer likeverd i relasjonen og at barnet under samtalen blir møtt som en selvstendig individ med rettigheter over egne opplevelser, og som en person som er forståelig og aktverdig (Debes og Jacobsen 2007). Det er mange forhold som kan fraholde et barn fra å åpne seg til myndighetspersoner, blant annet lojalitet, redsel, og risiko for sosial utestengning. I en traumatisert situasjon er det viktig for barnet å forholde seg til personer de kan stole på (Dyregrov 2000). Når personer har opplevd ydmykelse og svik fra mennesker de stolte på (noe som ikke er uvanlig for barn på flukt), kan relasjonsbygging være svært krevende og ta lang tid (Hokland 2007). Det at voksne myndighetspersoner søker å etablere kontakt med barn som ikke har hatt noen ordentlig kontakt med voksne tidligere kan i seg selv skape en utrygghet (Øvreeide 2002: 19). Dette vil spesielt gjelde enslige mindreårige asylsøkere. Flere av barna har ikke hatt typiske relasjoner der voksne naturlig har sett hans eller hennes behov og reagert omsorgsfullt (Øvreeide 2000: 20). Hvis barnet er usikker på den voksne samtalepartneren, som han eller hun vet kan ha stor innvirkning på ens liv, vil det kunne forsterke barnets vilje til å si noe som det tror den voksne forventer (Øvreeide 2000: 21) Som andre samtaler vil profesjonelle strukturerte samtaler med traumatiserte barn variere i forhold til hva hensikten med samtalen er, og dette vil påvirke samtalens struktur og tilveiegangssett (Debes og Jacobsen 2007). Hensikten vil være avgjørende for samtalens form, og bør være tydelig for alle involverte i samtalen. Når vi her beskriver en samtale vil det bety en samtale med mål og mening, der kommunikasjonen er strukturert og målrettet. For å kunne føre en samtale med traumatiserte barn som har kommet til Norge alene er det nødvendig å ha kunnskap om hva barn på flukt kan oppleve, både gjennom brudd på menneskerettigheter i hjemlandet, og brudd på menneskerettigheter under flukt. Det er en fordel at den som samtaler med barnet har kjennskap til variasjonene i de vanlig formene for overgrep jenter/kvinner og gutter/menn kan utsettes for. Mindreårige, uten gode relasjoner til trygge voksne, vil i særdeleshet være utsatt under disse forhold (Varvin 2003). Det faktum at gutter og jenter vil være ulikt utsatt, krever ulik tilveiegangsett under samtalen. Kjønnsbestemte overgrep er ofte forbundet med skam og vil da være vanskelig å snakke om. Forskning viser blant annet at jenter/kvinner som har hatt en lang fluktrute, og da særlig jenter/kvinner som har reist alene, har en økt risiko for å bli utsatt for seksualisert vold, blant annet i flyktningleire (Varvin 2003: 10). Generelt vil barn fra tolv år og oppover, under trygge forutsetninger, i store trekk følge en voksen i verbal dialog. Det vil si at barnet vil kunne beherske de fleste logiske og moralske kategorier som de voksne benytter seg av. Barnet kan i denne alderen tenke hypotetisk, og dermed kan man klare å forestille seg mulige alternativer. Dette vil gjøre at planer og

7 forutsigelser kan behandles intellektuelt selv uten direkte tilknytning til realiteter. Samtidig vil barnet kunne fremstille hendelser og erfaringer i en tidsmessig sammenhengende og logisk struktur. Dog vil barnet i denne alderen kunne ha problemer med å skille reelt/ideelt fra hverandre (Øvreeide 2000). Som tidligere beskrevet vil et barn som lider av traumer kunne ha en midlertidig nedsatt mental kapasitet, noe man må ta hensyn til under samtalen og når man setter forventninger til barnet. 2. Hvordan arbeide godt med problematikken Noen grunnleggende faktorer for en vellykket samtale Et barns traume krever en helhetlig tilnærming (Tveito 2006: 60 ). Traumatiserte barn har behov for å forstå hva som foregår rundt dem, og behov for adekvat hjelp. Samtidig vil behovet for hjelp og støtte være avhengig av hvilken situasjon barnet befinner seg i. Wilson og Powell (2001) fremhevder noen bakenforliggende faktorer som man bør ta hensyn til under et intervju eller en samtale med barn generelt. Det er barnets kulturelle bakgrunn og etnisitet, barnets kjønn, evne til kommunisering og intellektuell kapasitet, helse og fysiske status, familiebakgrunn og om foreldre og søsken lever, barnets holdninger til offentlige instanser, og barnets mestringsevne og stressfølelse under intervjuet (Wilson og Powell 2001: 72). Som i all kommunikasjon er det viktig for det traumatiserte barnet at den voksne kan vise at man tar ansvar i nåtid, at man svarer tydelig på barnets spørsmål om hva som kan skje i fremtiden, slik at barnet kan få oversikt over sin situasjon (Øvreeide 2000: 17). Uansett hvilken hensikt samtalen har bør man legge stor vekt på å møte barnet på en positiv måte, og at man legger til rette for at barnet skal kunne formidle sin historie. En positiv samtale, under forutsetninger av at den voksne kan gi informasjon og veiledning, skape trygge rammer, møte barnet på en aktverdig måte, gi støtte, og mulighet for barnet å kunne prate om vanskelige ting, vil kunne ha en terapeutisk effekt for barnet (Raundalen og Schultz 2006). Helt avgjørende for å få frem barnets genuine fortellinger er avhengig av en psykologisk atmosfære som skaper trygghet. Det finnes noen generelle regler som gjelder for samtaler med traumatiserte barn Man skal ikke være redd for å samtale med barna om den eller de traumatiske hendelsene. Ikke vis at du blir opprørt over det som blir fortalt. La barna guide fortellingen. Ikke press barnet til å fortelle. Lytt til barnet, spør relevante spørsmål, la barnet føle seg komfortabel og trygg. Tilpass spørsmålene til barnet og til hvordan denne relaterer til hendelsene. Ta hensyn til barnets egne mestringsstrategier for å takle det barnet ha gått igjennom. Barnet vil som regel repetere hendelsen på ulike måter, gi rom for dette. Informer barnet om fakta rundt et traume, slik at han eller hun blir klar over at de innehar normale reaksjoner.

8 Hvis barnet har en kontinuerlig traumatisk atferdsmønster, at det ikke kommer ut av selve traumet, må barnet få psykiatrisk hjelp. Spesielt hvis dette varer lengre enn seks måneder. Man må være både observant og tålmodig i omgang med barnet. Barnet kan utvikle en uheldig og feil forestilling om det som har skjedd og tro at det er barnets feil det som har skjedd. Dette må avklares og man må få barnet til å se at man ikke skal ha skyldfølelse for det som har hendt. Opp mot 30 % av barna som har vært traumatisert utvikler PSTD symptomer. For majoriteten vil symptomene gå over. Vær klar og tydelig under samtalene, klargjør regler og hva som forventes under samtalen. Barnet trenger hjelp til å organisere sine liv, alt fra de små hverdagslige tingene til større avgjørelser. Det gir god støtte å få hjelp til å ta kontroll. Vær varm og nær, men på barnets premisser. Gi dem adekvat aldersrelatert informasjon. Fakta om det som har hendt reduserer uheldige spekulasjoner og fantasi. Se etter mønstre i atferden. Blant annet ved å observere om stadig repetering, tilbaketrekning, eller fysiologiske hyper-reaksjoner. Beskytt barnet mot hendelser som kan reaktivere traumet. Gi barnet valgmuligheter og en følelse av kontroll. Både over sitt liv og i samtalen. Spør andre om hjelp hvis du møter på noe som er vanskelig å takle. Alt som kan minske intensiteten og lengden på akutte reaksjoner vil minske risikoen for neuropsykiatriske symptomer. Generelt vil struktur, forutsigbarhet og god omsorg i hverdagen være nøkkelelementer for å hjelpe et traumatisert barn. Omsorgspersoners evne til å ta hånd om barnet er meget avgjørende (Kilde CTA.) Ved gjennomgåelse av faglitteraturen blir det klart at de anbefalinger som gjøres i forhold til intervjusituasjon eller samtalen med barn generelt også er gjeldende for samtaler med traumatiserte barn, men at man blant annet betoner enda sterkere betydningen av trygghet og ansvaret for å bygge opp barnets mestringsevne og selvtillit. Det finnes noen aspekter rundt samtalen som er av stor betydning for hvordan samtalen med traumatiserte barn vil foreløpe. Blant annet bør man være oppmerksom på å legge til rette fysiske rammer for samtalen, at man er forberedt på å kunne møte barnets reaksjoner på traumer, at man utviser sensitivitet til barnets emosjoner og hva de ønsker å fortelle, at man tar hensyn til at kjønnsforskjeller kan påvirke måten man opplever og mestrer traumer, at man i samtalen bør oppmuntre til mestring, og at det ikke er uproblematisk å bruke tolk. Fysiske rammer Anbefalingen om hvordan de ytre rammene rundt samtalesituasjonen bør være, er de samme både for generelle samtaler med barn og samtaler med traumatiserte barn. Det finnes klare rekommandasjoner om optimal miljø for å intervjue barn. Ytre konkrete rammer skaper trygghet og skjermethet. Først og fremst skal samtalen foregå i en trygg intervjumiljø slik at barnet ikke på noen måte føler seg truet eller i fare. Et stille og atskilt rom som er anpasset etter barnets behov er nødvendig. Som regel skal det ikke være mange ting som distraherer barnet. Og samtalen bør foregå uten at telefoner ringer eller at personer kommer inn i rommet

9 under samtalen (Debes og Jacobsen 2007, Cederborg 2000). Stolene i rommet bør ikke stå rett ovenfor hverandre. Noen foretrekker øyekontakt, men ikke alle. Det bør derfor legges til rette for at barnet får en mulighet til naturlig å kunne se andre steder enn på den voksne. Gjerne ved at man legger papir og blyant på bordet foran barnet. Kultursensitivitet Det anbefales at man har kjennskap til den kulturelle bakgrunnen til barnet, og om de kulturelle kodene, før man begynner samtalen. Mange av barna som har opplevd traumatiske hendelser kommer fra en annen kulturell kontekst, noe som vil påvirke reaksjonsmønstre og mestringsstrategier. Barnas inntrykk og oppfattelse om hva som har skjedd, og hva som skjer i nåtid, springer ut i fra en kulturell kollektiv forståelse. Denne forståelsen er preget av politisk oppfatning, religion, og tradisjoner (Tolfree 1996 i Tveito 2006: 54). I samtalen må man gå ut i fra barnas forståelse og premisser, samt vise respekt for religiøse, kulturelle og tradisjonelle måter for å organisere sine liv og løse sine utfordringer på. Under samtalen vil kulturelle koder styre mye av det som blir sagt og på hvilken måte. Det kan eksempelvis stride mot kulturelle koder og tradisjoner å fortelle fremmede om vanskelig og i noen tilfeller svært tabubelagte ting. Ritualer kan ha stor betydning for barnet og dennes mestringsstrategier. Normer kan styre hvem man prater med på hvilken måte og hva man forteller. Videre vil barnet være preget av den aktuelle kulturens oppfatning av barn og barndom. Forforståelsen barnet har av samtalen er avhengig både av de normer og regler som eksisterer i det tidligere miljøet og det nåværende. Dette er faktorer som man bør vite litt om på forhånd. Det er også viktig å være bevisst at det er store forskjeller mellom språkenes muligheter for kommunikasjon, noen språk har et rikt ordforråd for å forklare følelser, andre har ikke det (Tveito 2006) Forberedt på å kunne møte barnets reaksjoner på traumer Haldor Øvreeide fremhevder betydningen av tematisk mestring hos den voksne i samtalen med et traumatisert barn. Tematisk mestring går ut på å forstå og ha oversikt over den innholdsmessige siden av tema og situasjon. Det forutsetter at vi har en rimelig grad av kjennskap til det barnet snakker om slik at man ikke ender opp med å gjøre barnet mer usikkert eller forvirret (Øvreeide 2000: 34). Det er av stor betydning at den som skal samtale eller intervjue et barn som av en eller annen grunn er traumatisert, har en bakgrunnskunnskap om hvilke konsekvenser traumatiserende hendelser kan føre til. Blant annet kan traumatiserte barn ha sterke reaksjonsmønstre. Sterke emosjonelle hendelser kan gi, hvis de ikke er meget godt fortrengt, opphav til sterke minner og man må være forberedt på sterke reaksjoner hvis man samtaler om noe som kan være med på å bringe disse minnene frem. Mens noen barn ikke viser noen følelser overhode, kan andre barn utvise reaksjoner som kan oppfattes som skremmende og være vanskelige å forholde seg til. Ofte kan reaksjonsmønsteret for å frigjøre sterke følelser gå utover verbale reaksjoner og bli fysiske (McLeod 2008: 156). Samtidig kan det være vanskelig å vite hva som kan være utløsende faktorer for traumatiske minner. Uansett hvordan barnet reagerer under samtalen vil man bli mer kompetent til å håndtere reaksjoner når man har kunnskap om hva som vil kunne skje og hvorfor. Det vil si at man er forberedt og kjent med hva som kan skje, det vil kunne øke forståelsen, og det kan gjøre at man kan takle situasjonen lettere samt gi bedre støtte. Ulike barn reagerer svært ulikt i forhold til de hendelser de er utsatt for, noen sørger dypt, noen blir passive andre blir aggressive, et fellestrekk er at de føler angst. Det er ikke uvanlig

10 at kjønn påvirker hvordan man bearbeider traumatiske hendelser, guttene kan bli mer aggressive og jentene mer innadvendte og passive, men det behøver ikke være slik. Reaksjonsmønstre og forsvarsstrategiene man tar i bruk for å takle traumatiske hendelser er personlige (McLeod 2008: ). Shultz og Raundalen (2006) påpeker at det som vanligvis kjennetegner traumatiserte barn er at de har problemer med å styre, kontrollere og modulere følelser tilpasset tid, sted og situasjon. Hvis de føler litt frykt, kan de bli sterkt preget av panikk. De kan oppleve at små irritasjoner får sinnet til å koke, og at en liten skuffelse kan bli til en dyp tristhet. Shultz og Raundalen beskriver dette som om at presset fra en over-formatert emosjonshjerne ikke blir balansert av en tilsvarende utvikling av kontrolltårnet det vil si språkhjernen. De hevder at mens det er mange og sterke strukturer som kan uroe og provosere og som kan aktivisere flukt eller kampberedskap, er det kun gjennom språket man i praksis kan roe seg ned og dempe ubehaget etter kritiske og livstruende hendelser (Raundalen og Shultz 2006: 117). Omsorgspersoners reaksjon og evne til å møte barnets stressreaksjoner har meget stor betydning for barns bearbeidelse av traumatiske hendelser. Ved siden av at den som samtaler med barnet har en viss kjennskap til hva barna kan ha vært med om, og deres her og nå situasjon, er det av betydning at man har kjennskap til hva som kan skje fremover med barnet, og informerer om de planer og beslutninger som foreligger. En usikkerhet vil kunne smitte over på barnet (Øvreeide 2000: 36). Sensitivitet til barnets emosjoner og hva de ønsker å fortelle Det er forholdsvis bred enighet om at det kan hjelpe barnet å kunne fortelle om vanskelige ting, blant annet om traumatiske opplevelser og minner. Videre at det kan være vanskelig å komme ut av traumet hvis man forblir i egne fantasier og forestillinger (Hendriks m fl. 2004, Raundalen og Schultz 2006). Videre er det enighet om at det å få hjelp til å forstå, og bearbeide hendelser og følelser rundt noe som oppleves vanskelig, kan gjøre det lettere å leve med traumatiske minner (Tveito 2006: 65). Men samtidig er det helt avgjørende at man ikke må presse barnet til å fortelle, at man samtaler om vanskelige ting i en trygg relasjon, at situasjonen er passende og at barnet er emosjonelt rede til å fortelle. Hvis man spør barnet om traumet bør man opplyse barnet om hvilken hensikt man har med dette (Neumayer, Skreslett, Borchgrevink og Gravråkmo 2006). Hokland (2006), som skriver om behandling av traume, poengterer at konfrontering av traumer krever riktig timing i en trygg relasjon, pasienten skal ikke være i en pågående traumatiserende situasjon og skal unngås ved daglig rusmisbruk. Det er et dilemma at samtidig som man ønsker en oversikt over hva barnet kan ha blitt utsatt for og at barnet som regel blir hjulpet av å kunne prate om traumatiske hendelser, må man også ta hensyn til at barn har lov til å få glemme, å bli skjermet, og skal få velge hvor mye han eller hun vil snakke. Hokland skriver at behovet for å bearbeide traumatiske hendelser må alltid balanseres mot risikoen for forverring av personens tilstand ved økt oppmerksomhet. Barn forteller sjeldent på eget initiativ spontant og fritt om selvopplevde hendelser av sensitiv eller traumatisk karakter. Det kan være flere grunner til dette, de kan være truet, de er redde for konsekvensene, minner blir for sterke, eller det kan true selvfølelse og identitet. For at et barn skal fortelle må de føle seg trygge, oppleve at de er i sikkerhet, at de blir trodd, og de må vite at når de har fortalt vil de bli behandlet ordentlig (NKVTS s.15). Traumatiserte barn kan også ha lært å ikke snakke om hva de har opplevd eller sine problemer. Språkproblemer kan hindre barn i kunne fortelle om sine opplevelser. Brunvatne (1997) tar opp at det kan være problematisk å avdekke hva som er språkproblemer og hva som er traume. Samtalen i

11 hverdagen kan også fungere terapeutisk, det å kunne være aktivt lyttende til barn kan i seg selv ha en terapeutisk virkning. Virkningen av dette vil være avhengig av måten det blir gjort på. Det er bred enighet om at traumatiserte bør få mest mulig adekvat informasjon, å holde informasjon borte fra berørte kan være direkte skadelig. Informasjon bidrar til å øke forståelsen av det som har skjedd, og det er en viktig del i det å bearbeide traume. McLeod hevder at spørsmål om følelser bør komme i et senere skjede enn spørsmål om fakta. Det kan ta lang tid før traumatiserte barn er klar og komfortabel til å kunne vise og håndtere sterke emosjoner. De vil som regel bruke mye tid og energi på å fortrenge og fornekte sterke følelser som er for smertefulle til å møte, noe som tilsier at det kan ta tid å bryte disse barrierene (McLeod 2008: 149). Her må man gi barnet aksept for at det er ok å ikke fortelle men også at det er ok å være lei seg, å sørge over ting man har mistet eller man aldri har hatt (McLeod 2008: 150). Wilson og Powell (2001) tar for seg hvordan man bør skille mellom vist empati og sympati i en samtale. Vist empati er når du lar barnet forstå at du aksepterer dets følelser. Sympati er å fortelle hva du føler i forhold til det barnet forteller. Det ansees uheldig for barnet å måtte forholde seg til intervjuerens følelser. Øvreeide (2000) poengterer at på samme tid som man har den nødvendige faglige distansen, bør man se barnet som subjekt, en som man samspiller med, involveres i og påvirkes av. Det må også gis rom for at man kan prate om ting som er forvirrende og vanskelig, for å sette ting i sammenheng og øke forståelsen for hvorfor ting har kunnet gå slik det har gjort. Barn trenger også hjelp til å forstå det som skjer rundt dem. Det kan være vanskelig å finne noen mening og forståelse for forvirrende hendelser man har vært med om, her bør barnet få hjelp til å øke forståelsen for det som har skjedd. Man bør oppmuntre og støtte det traumatiserte barnets kontrollerte uttrykk for sterke emosjonelle følelser (McLeod 2008: 155). Barnas forståelse av vold og det som skjer har betydning for deres egen mentale helse og for utvikling av resiliens. Det er viktig å merke seg barnets subjektive opplevelse og den mening barnet tillegger hendelsen, for så å la samtalen ut gå ut i fra dette (Borge 2007: 123). Kjønnsforskjeller og traumer Forskning har vist at det finnes kjønnsforskjeller for hvordan man reagerer på traumer. Resultatene er ikke entydige men flere undersøkelser viser at reaksjoner som engstelse, depresjon og andre følelsesmessige plager i forbindelse med traumer er mer utbredt hos jenter. Guttene kan som en reaksjon på et traume utvise mer atferdsforstyrrelser som uro eller konflikter med omgivelsene. Det er mer vanlig at jenter ønsker å snakke om det de har opplevd enn hva guttene gjør. Guttene foretrekker ofte mer handlingsorienterte fortellinger. Blant annet vil samtalebilder, der man fokuserer på et ytre fokus, kunne underlette samtalen for gutter. Jentene foretrekker i mange tilfeller å samtale med direkte øyekontakt (Holmsen 2004: 19-21). Oppmuntre til mestring Helt avgjørende er barnets evne til å lære å mestre de traumatiske opplevelsene de har blitt utsatt for. En forutsetning for mestring er en opplevelse av verdighet og selvrespekt (Brunvatne 1997). Christie og Waaktaar (1997: 127) betoner at sterkeste av alle resiliensfaktorer er opplevelse av egenverd og at man har tillit til andre. Dette understøttes av

12 ytre samfunnsstrukturer og et godt sosialt nettverk som støtter og belønner barnets mestringsstrategier. For å kunne håndtere vanskelige hendelser og følelser må barnet oppmuntres til å ta til vare alt det positive både med seg selv og situasjonen. For enslige mindreårige asylsøkere som er traumatiserte er følgende bakgrunnsfaktorer med på å legge til rette for at de opplever at situasjonen blir håndterlig: - at rammene for flyktningers opphold tilrettelegges mest mulig - at kontakten med lokale etater skjer i en form som fremmer psykisk helse - at de som har behov blir tilbudt psykologisk /psykiatrisk hjelp - at utsatte flyktninger gis spesiell støtte (Brunvatne 1997). Barn som lider av traumer vil ha mange motstridende følelser å håndtere, både positive og negative. For personer i barnets nærhet er det viktig å oppmuntre barnet til å se at følelser og atferd er to separate ting, at det å ha dårlige følelser er ikke det samme som å være en dårlig person. Hvis man kan lære seg å skille mellom disse to tingene så kan man også lettere kontrollere ambivalente følelser. Noen ganger kan følelsene være så dypt begravd at det er vanskelig å skille de i fra hvordan man oppfører seg, det vil si at man ikke lenger kan oppfatte og identifisere hva man selv føler. McLeod anbefaler at barnet her blir hjulpet med å identifisere basiske følelser som for eksempel glad, trist, sint, redd og lignende for så å hjelpes til å gi uttrykk for dette på en kontrollert måte (McLeod 2008: 157). McLeod henviser til Kohli (2006a) når hun beskriver betydningen av et godt tillitsforhold mellom unge mindreårige asylsøkende og sosialarbeidere. Flere av forfatterens informanter har tatt opp sosialarbeiderens rolle som noe betydningsfullt i livene deres, der denne har kunnet operere som en base der barnet gis mulighet til å utforske både fortid, fremtid og nåtid innenfor trygge rammer. Ansatte innen barnevernet vil til å begynne med være de primære personene barna har å forholde seg til. Slike relasjoner kan ha en stor betydning for barnas velbefinnende. Christie og Waaktar (1997) skriver om hvordan opplevelsen av et tillitsfullt og nært forhold med en forutsigbar, stabil og aksepterende person i seg selv har en lindrende og helende effekt for traumatiserte. Videre at det å ha en stabil kontakt med en adekvat fungerende person har stor betydning for å mestre belastninger i livet. Et barns selvforståelse er sterkt relasjonelt bestemt, de forstår seg selv ut i fra de reaksjonene de får på seg selv i disse relasjonene. Øvreeide (2002) betoner at hvis man ikke møter barnets egen forståelse og emosjonelle opplevelser kan man lett miste koblingsmuligheten med barnet. McLeod (2008: 158-9) skriver at praktikeren bør være klar over betydningen av relasjonene og kunne både gi varme og støtte, under prosessene og for at barnet skal tørre å gå ut over sine grenser slik at endringer kan finne sted. En god gruppetilhørighet og felles gruppeidentitet kan også fungere som beskyttelse mot belastninger. Det er av stor betydning at personer rundt traumatiserte barn er med på å finne og styrke de resilens- og mestringsstrategier som barna selv oppviser de har. I mange tilfeller vil det bety at man hjelper barnet til å finne et nytt repertoar der man finner nye måter å se og oppfatte seg selv på. Resiliens er et begrep som beskriver barnets motstandskraft mot å utvikle psykiske problemer. Borge (2003: 127) tar opp fire faktorer ser ut til å fremme resiliens: aktivitet fremfor passivitet, realistiske og ideologiske motiv fremfor fantasier, normalisering av atferd under unormale forhold, økt ansvar fremfor hjelpeløshet. Følelsen av mestring reduserer stress. Det vil være individuelle forskjeller i barnas muligheter til mestring, påvirkende faktorer er personlighet, fysisk og psykisk alder, utviklingsnivå, forståelsen av det som skjer (Tveito 2006). Antageligvis vil også grad av traume påvirke. Andre faktorer er situasjonelle og sosiokulturelle faktorer som påvirker opplevelser og reaksjoner på traumatiserende hendelser. Her bør man ta utgangspunkt i barnets evne til å klare seg for så å hjelpe barnet i dennes mestring av de opplevelsene han eller hun har. Generelle regler for å hjelpe traumatiserte barn

13 til å lære seg å mestre sin situasjon er at man lar barna være aktive deltagere i sine liv og behandler dem som handlekraftige personer. Det vil si at man støtter barna til å endre rolle fra å være offer til å bli en aktiv deltager i både bearbeidelse av traumatiske hendelser og i den videre utvikling i livet (Tveito 2006: 51). Bruk av tolk Ved samtaler med traumatiserte barn uten omsorgspersoner i Norge vil det ofte være nødvendig med bruk av tolk. Wilson og Powell (2001) har samlet noen generelle regler for bruk av tolk ved intervjuer av barn. Først og fremst er det viktig å benytte profesjonelle tolker, som er fullt ut inneforstått med betydningen av intervjuet, av nøytralitet og eksakthet, samt viktigheten av toneleie og ikke-verbal kommunikasjon. Bruk av tolk under samtale med traumatiserte barn vil være sensitivt, og det er mange eksempler på at det fort kan bli misforståelser. Det er viktig at det er du som spør spørsmålene og at man ikke under intervjuet isolerer barnet fra samtalen, men at man retter spørsmålene direkte til barnet som om han eller hun kan forstå det du sier. Selv når man spør om tydeliggjøring så bør man henvende seg til barnet, ikke til tolken. For å unnvike misforståelser bør man alltid holde setninger korte og ganske konsise. Tolkens minne vil heller ikke kunne beholde et for stort antall detaljerte minner. Lange setninger blir som regel for kompliserte å gjengi eksakt (Wilson og Powell 2001). Under intervjuet kan det komme frem detaljer og eller reaksjoner som kan føre til at man blir sjokkert, men her må verken intervjueren eller tolken vise at man blir det. Man må heller ikke la tolkens personlige preferanser eller meninger bli tydelige. Kjønn og status hos tolken vil kunne ha stor innvirkning på hva som blir fortalt. For eksempel vil det kunne være veldig vanskelig å snakke om seksuelle overgrep med det annet kjønn tilstede. Dersom tolken har en viss posisjon i et visst miljø vil dette kunne innvirke på hvor mye barnet tør eller ønsker å fortelle. Her kan barnet være redd for å bli straffet ved en senere anledning, eller at det går i mot den kulturelle kodeksen å prate om slike ting med en som innehar en slik status. Det anbefales at hvis det er anledning til det bør man snakke med tolken før intervjuet starter, dette vil være spesielt nødvendig hvis man ikke er vant med å bruke tolk, eller at man ikke har samarbeidet tidligere. Det kan være konstruktivt å informere hvilke spørsmål man vil ta opp på forhånd av intervjuet. Både for å informere og gå igjennom samtalen som venter, hvem som skal intervjues, hva du ønsker med den og hvilke spørsmål som eventuelt vil bli stilt. Det vil også være logisk at man på forhånd snakker om hva det vil si å intervjue barn som er traumatiserte og eventuelt om andre ting knyttet til dette. Man bør gi informasjon om hva man kan forvente, om traumatiske reaksjonsmønstre og hva PSTD syndromer kan fører til slik at alle stiller forberedt (Wilson og Powell 2001: 74-6). Etter intervjuet bør man også gå igjennom hva som ble sagt og gjort, ta opp problemer og eventuelt klargjøre enkelte ting som har kommet frem under intervjuet. Hvis samarbeidet med tolken går bra og hvis det mulig bør man benytte samme tolk hver gang. Under samtalens ulike faser En veileder for hvordan man bør samtale med barn i barnevernet i de ulike fasene av samtalen finnes i nettbiblioteket ( Samtalene med traumatiserte barn i barnevernet vil følge de samme fasene, og de samme anbefalingene man finner der vil i stort være gyldige for alle

14 institusjonaliserte samtaler med barn. Men det finnes ytterligere noen anbefalinger å tilføye innenfor de ulike fasene for samtalene med traumatiserte barn som er i Norge uten foreldre eller nære omsorgspersoner. De ulike fasene for en institusjonalisert samtale er: Forberedende fase; Kontaktetablering; Innledende prosedyrer; Introduksjon til tema; Fri fortelling; Sondering; Avslutning (Berge og Svalsrød 2008, etc..). Forberedende fase: Den forberedende fasen er fasen før man starter samtalen med barnet. Man bør alltid på forhånd forberede seg og være godt innsatt i problematikken rundt et traumatisert barn. Berge og Svalsrød (2008) poengterer at det er viktig å gi og innhente informasjon for å oppnå best mulig forberedelser for alle parter både gjennom veiledning og at man innhenter den tilgjengelige informasjonen om barnet og situasjonen. Det er ikke alltid det er mulig, eksempelvis hvis det er en akutt situasjon. Et barn som kommer til Norge alene vil få utnevnt en verge som man bør ta kontakt med på forhånd. Vergen vil som regel være med under samtalene i barnevernet. Brunvatne (1997: 112) anbefaler at man bør inkludere flere etater som kommer til å ha kontakt med barnet på ulike måter og at det er en fordel om alle disse kan samarbeide, gjerne på forhånd. En uheldig start for barnet i forhold til kommunens etater kan føre til tillitsbrudd, gjensidig avvisning, og i verste fall re-traumatisering. En samtale bør skje før det oppstår en akutt situasjon eller krisesituasjon. Man bør også ha oversikt over hvem man kan henvende seg til, hvis en akutt krisesituasjon oppstår under samtalen. Sveeaas og Reichelt (1996) hevder at det er en stor fordel om man planlegger rikelig med tid for samtalen slik at man unngår tidspress under samtalen og kan ta seg tid til å lytte til historier. I den forberedende fasen må eventuelle språbarrierer avklares og behovet for tolk klargjøres. Hvis man skal benytte tolk må man beregne dobbelt så lang tid for samtalen som uten tolk. Kontaktetablering For alle samtaler med barn gjelder det først og fremst å tilrettelegge at barna føler seg komfortable i situasjonen. Målet i kontaktetableringsfasen er å bygge opp tillitt og gjøre barnet så trygt og avslappet som mulig. Andre mål vil være å innføre dialogen som kommunikasjonsform og informere om hva som gjelder under samtalen, blant annet klargjøre hva man ønsker prate om og hvor lang tid man beregner at samtalen vil ta (Wilson og Powell 2001). Samtidig som man klargjør for barnet hvilken hensikt samtalen har bør man be barnet si i fra hvis man selv misforstår eller gjør noe feil under samtalens gang. Videre bør man opplyse om at det er barnets fortellinger som er viktige for samtalen, ikke intervjuerens versjon om hva som kan ha hendt (Cederborg 2000). Det anbefales sterkt at man gir barnet saklig informasjon. I denne fasen vil man også kunne danne seg et bilde av barnets kognitive og emosjonelle nivå. Tidlig i samtalen bør man føre samtalen på et nøytralt nivå, det vil si at man snakker om hverdagslige og nøytrale temaer (Wilson og Powell 2001). Oppmerksomheten skal fra begynnelsen være rettet mot barnet, være her og nå orientert, og man bør være engasjert og interessert, lytte aktivt til det barnet forteller og gi bekreftelse. Man bør unngå passiv lytting, vise et uengasjert kroppsspråk og stille såkalte lukkede spørsmål der man kan forvente ja og nei svar. Det er uheldig å starte samtalen med utspørring av barnet, som regel vil barnet vegre seg mot utspørring fra voksne (Berge og Svalsrød 2008). Øvreeide (2000) konkluderer at barnet selv trenger svar og trygghet i en situasjon før de kan gi svar og fortelle. En spørrende voksenatferd i en sårbar situasjon kan forsterke barns usikkerhet. Barn

15 trenger også en kontaktetableringsfase for å finne ut hvordan han eller hun opplever den voksne samtalepartneren. Innledende prosedyrer Under innledende prosedyrer Klinge (2007) anbefaler at man starter samtaler med barn som av uansett grunn er forvirrede eller utrygge, både langsomt og forberedende, og med de mest beroligende utsagn vi kan innestå for der og da. Det gjelder å tydeliggjøre ovenfor barnet at en selv vil tåle det som måtte komme. Dette bidrar til å skape ro, trygghet og legitimitet i forhold til de følsomme temaene (Klinge 2007: 37). Man bør også informere om at det som har hendt kan man ikke gjøre noe med, men man kan hjelp til med å gjøre hendelsene forståelige og håndterbare. Det anbefales at man tidlig i samtalen beskriver vanlig atferd og mulige opplevelser, noe som kan bidra til å hjelpe barnet til å føle forutsigbarhet og mestring og til å få gjort sine opplevelser i her og nå situasjonen gyldig (Øvreeide 2000). Barn kan for eksempel bli lettet over å høre at deres følelser og tanker er helt normale og at mange andre barn opplever det på samme måte. Berge og Svalsrød (2008) anbefaler at man i den innledende fasen bør jobbe aktivt for å motivere barnet, at man bør streber etter å redusere ulikhet i maktforholdet mellom den voksne og barnet. Barnets mentale styrker og svakheter vil komme frem etter hvert under samtalen og man kan tilpasse intervjuet etter barnets mentale nivå. En forutsetning for å få til en god samtale er å tilpasse intervjuet etter barnets språk og hvordan man merker at barnet foretrekker å kommunisere. Også i denne fasen bør man stille åpne spørsmål, eventuelt plukke opp ord som går igjen i det barnet sier og spørre om man har forstått det riktig. Introduksjon til temaet I denne fasen er målet å lede fra et nøytralt til et fokusert tema. Her bør man åpne opp for barnets oppfatninger ved selv å være åpen og forutsetningsløs. Samtidig som man pensler samtalen inn på et fokusert tema bør man beholde en likeverdighet i samtalen og poengtere at det er barnet som er ekspert på sin egen situasjon. Også her gjelder det å være klargjørende og gjerne komme inn med ytre fakta som kan være med på å klargjøre ting som dukker opp. Generelt sett bør samtalen bestå av åpne spørsmål, der man unngår ledende spørsmål. Det skal være en tydelig og klargjørende kontekstinnføring, der samtalen er anpasset til barnets språk og emosjonelle tilstand. Man bør være meget sensitiv i forhold til barnas reaksjoner og påse at ikke barnet under noen omstendigheter føler seg presset. Wilson og Powell (2001) foreslår at hvis barnet er motvillig til samtalen, kan det hjelpe å oppmuntre hver eneste lille positive ting barnet gjør eller sier ved å gi vennlig respons til alt barnet forteller. Samtidig bør man være oppmerksom på at ros kan øke barnets vilje til å være til lags, dette kan føre til at barnet vil streve mer etter å fortelle noe som de tror passer intervjueren og som da vil gi ytterligere ros (Cederborg 2000). Fri fortelling Det er bred enighet om at man i samtaler med barn bør åpne for barnas frie fortelling. Fri samtale blir vurdert å være den mest pålitelige komponenten i et intervju eller samtale. Hvis da ikke barnet på forhånd har vært med på sterk manipulasjon, eller det kan bli ufullstendig på grunn av lav alder ((Wilson og Powell 2001: 51-2, Davies and Westcott 1999: 21).

16 Mengden informasjon og sannheten i hva som blir fortalt øker markant når barnet får fortelle fritt i forhold til når barnet kun skal svare på spørsmål. Under samtalen bør samtalepartneren være avventende og oppmerksom, aktiv lyttende, og tåle pauser. Og ikke minst akseptere gjentakelse og gi bekreftelse. Det som kan virke hemmende på samtalen er utspørring og overhøring, og når samtalepartneren avbryter barnet og viser at man tviler på det barnet sier (Berge og Svalsrød 2008). Barnet bør få lov til å fortelle med egne ord uten at den voksne griper inn for ofte og styrer for mye av samtalen. Den voksne skal bekrefte barnets tema, invitere til en ekspandering av det barnet sier, barnet skal få ha pauser og det barnet sier skal oppsummeres. Viktige kommunikasjonsferdigheter er å holde egne tanker, vurderinger og spørsmål utenfor og helt være tilstede i det barnet forteller (Berge og Svalsrød 2008). Når barnet snakker må man være bevisst på den ikke-verbal kommunikasjon. Gi fysisk rom og gjør langsomme, eller i hvert fall ikke brå bevegelser. Hvis du tar det rolig og setter av nok tid, bruker tid, så vil barnet kunne gi det samme. Hvis du mens du lytter sitter og nikker, og stopper opp med å nikke, vil barnet sannsynligvis stoppe opp å prate. Hvis du har komfortabel øyekontakt med barnet vil dette vanligvis oppmuntre barnet til å fortsette å snakke, dette kan dog variere mellom barn og kjønn. Hvis du ser ut av vinduet mens barnet snakker, vil antageligvis barnet slutte å snakke. Eventuelt vil det å speile barnets kroppsspråk fungere som en oppmuntring til barnet (Wilson og Powell 2001: 52-53) Tonen man snakker på er også veldig viktig. Spørsmålet fortell meg kan ha ulik mening i forhold hvordan man spør. Det anbefales at man unngår å spørre i en formanende tone, men derimot bør man vise at man er nysgjerrig til det barnet ha å fortelle (ibid.). Sveeaas og Reishelt (1996) fremhevder verdien av utforskning som et metodisk prinsipp i tverrkulturelt arbeid. Dette skjer gjennom at den som fører samtalen med barnet spør ut fra en genuin nysgjerrighet og fra en ikke vite posisjon, der man legger vekt på å ikke forstå for fort. Det kan være en god måte å nærme seg den andres perspektiv innenfra, å forstå handlinger og reaksjoner ut fra den kulturelle kontekst som personen tenker og forstår sitt liv ut i fra. Fra en posisjon av å ikke vite, rommer det gode muligheter til utforskning av refleksjoner, av løsningsmåter og av språklige uttrykk. Å la den andre fortelle mest mulig vil kunne være positivt både for å skape en tillitsfull relasjon og det er med på å tydeliggjøre den andres kompetanse og mestring. Uansett hvilket utgangspunkt man har bør man strebe etter barnet skal bli hovedforfatter i egen historie, og skal styrke sine muligheter til egne initiativ og styring. Problemfylt historier som vanskeliggjør erfaring av muligheter og nye valg skal erstattes med historier som rommer muligheter, løsninger og valg (Sveeaas og Reishelt 1996: 203). Det kan være nødvendig å spørre om detaljer hvis barnet er veldig spesifikt, men under den frie fortellingen bør man unngå spørsmål som barnet kan svare nei til eller å stoppe opp fortellingen med spesifikke spørsmål. Barnet oppmuntres til å prate gjennom å vise interesse og engasjement for det han eller hun forteller. Bruk av tolk kan være et hinder for barnets frie fortelling I en psykososial samtale kan man benytte et narrativt perspektiv. Et narrativt perspektiv betyr at vi er opptatt av at mening kan skapes gjennom konstruksjoner av fortellinger (Svein Mossige 1997). Et barn deltar i konstruksjonen av hvem det er gjennom de historier barnet selv og signifikante andre forteller om barnet, en fortelling som skaper mening. Hvis barnet kan plassere hendelsene de har vært med om i en fortelling kan det bidra til at de oppfatter nye hendelser og erfaringer, at de kan få nye perspektiver til seg selv og sine relasjoner til andre, nettopp gjennom de fortellinger de konstruerer. Fortellingen kan hjelpe barnet til å skape en mening og en sammenheng mellom hendelser og gjennom slike sammenhenger fremstår en mulig forståelse av hendelsene. Den implisitte forståelse skapes ved at terapeuten eller samtalepartneren bekrefter at barnets uttrykksform og fokus er legitime ved å rette sin

17 egen oppmerksomhet der hvor barnet er. Barn som har opplevd noe traumatisk vil kunne ha vanskeligheter med å fortelle om sine erfaringer. En av årsakene kan være at barnet vil ha store vanskeligheter med å gi hendelsene meningen, at man ikke klarer å sette dem inn i en meningsgivende sammenheng, en fortelling (se Mossige 1997: 32). Her kan man hjelpe barnet å komme fra en tilstand av å være en gjenstand for uforståelige hendelser til å bli en deltaker i konstruksjonen av sin opplevde virkelighet. Et narrativ er en måte å bli en deltaker i konstruksjonen av sin opplevde virkelighet og erkjenne deler av virkeligheten. Gjennom å benytte et narrativt perspektiv er det terapeutens oppgave å hjelpe barnet til å avklare hva slags mening hendelser har for barnet. Men det er noe barnet skal komme frem til og ikke noe som terapeuten skal konkludere med. Sondering Sonderingsfasen i samtalen har som mål og få belyst saken bredest mulig og fremskaffe så mange detaljer av betydning som mulig. I denne fasen kan man prøve å utdype barnets fortellinger. Dette kan man gjøre både gjennom å få klargjort temaer som barnet har fortalt og man kan innføre temaer som barnet selv ikke har tatt opp. Under denne fasen da man kan stille noen spørsmål anbefales det at man ikke stiller for vide og generelle spørsmål, unngår ja og nei spørsmål, og at man ikke spør om årsaker. Cederborg (2000) anbefaler at man forholder seg noenlunde nøytralt under samtalen og at man unnviker moralske ytringer. Cederborg advarer mot å spørre om, og dermed oppmuntre barnets fantasier, eksempler kan være å spørre om hva de tror om andres motiv eller følelser for å handle slik de gjør. For å kunne kartlegge situasjonen kan man forsiktig gå inn i tre temalag, situasjon, handling og følelseslag. Situasjonslaget er de kontekstuelle forhold som tid og sted. Handlingslaget beskriver handlingene, hva har skjedd, hvordan, hvem. Følelseslaget er de opplevelser, tanker og følelser som er knyttet til en handling, en subjektiv forståelse (Berge og Svalsrød). Det vil være hensiktsmessig å fokusere på fakta først, for deretter eventuelt å pensle over til følelser. Hvis man ikke forstår det barnet sier anbefaler Wilson og Powell (2001) at man forteller barnet at man ikke har forstått, istedenfor at man kun repeterer spørsmålet. Hvis man kun repeterer spørsmålet kan barnet tro at det har svart noe som ikke er korrekt, forventet eller passende. Hvis det er vanskelig å forstå hva barnet mener kan man be barnet fortelle det roligere, eller om han eller hun kan vise det på andre måter (Wilson og Powell 2001: 81). Man kan også repetere tilbake for å forsikre seg om at man har forstått rett. Samtidig må man ha i tankene at barnet kanskje ikke vil rette på det du tror barnet mener. Barnet kan være mer oppsatt på å svare som forventet ut i fra hvordan man stiller spørsmålene. Cederborg (2000) vektlegger betydningen av at det finnes ulike kommunikasjonsformer som vil ha innvirkning på samtalen. Under kommunikasjonen vil også det ikke-verbale språket ha stor betydning for samtalen. Det vil kunne være ting barnet ikke har ord for, og man kan ha ulike referanserammer for ord, barnet (eller tolken) mener ikke nødvendigvis det samme som du med et visst ord. Det anbefales at man benytter korte spørsmål med enkle grammatiske konstruksjoner, og at man unngår hypotetiske formuleringer og relative termer (Cederborg 2000). Det kan skje at barnet blir stresset under selve intervjuet, at barnet gjenopplever traumatiske hendelser under selve samtalen, blir redd eller føler seg ukomfortabel. Her er det viktig å se det individuelle i hvert barn og hver situasjon, være sensitiv ovenfor hva barnet signaliserer og trenger, både ved å lytte, se på det ikke-verbale språket og på barnets utviklingsnivå. Noen

18 ganger kan det hjelpe med en kort pause, og spørre barnet hvordan du kan hjelpe. Hvis barnet har opplevd et alvorlig traume kan barnet oppvise et relativt bisarr atferd, eventuelt kraftig fysisk aggressivitet eller dissosiering. I disse tilfellene trenger barnet terapeutisk hjelp og det vil være best å avslutte samtalen. Hvis det blir uhåndterlig for begge parter bør man ha telefonnummeret til en tilgjengelig terapeut. Hvis barnet bryter sammen og gråter, bør man være rolig, lyttende og aksepterende til alle følelser som kommer. Fortell barnet at du forstår at de er vanskelige ting å snakke om, at det er helt ok å gråte. I en slik situasjon kan det være hensiktsmessig å skifte emne til et mindre følsomt og truende tema for en stund, eventuelt ha en kort pause slik at barnet får hentet seg inn igjen. Traumatiserte barn trenger hjelp til å skille mellom det som minner om den opprinnelige faren og det som gjelder nå. Før man prøver å gå inn på traumatiske opplevelser må man forsikre seg om at barnet eller ungdommen er emosjonelt sterk nok til å takle det (Neumayer, Skreslett, Borchgrevink og Gravråkmo 2006). Avslutning Avslutningen av en samtale bør vies ekstra oppmerksomhet. En samtale eller et intervju med et traumatisert barn kan ha stor betydning for barnet, og det er av stor betydning at det blir lukket igjen på en måte som oppleves positivt. Lippe og Rønnestad (2002) anbefaler at man oppsummerer det barnet har sagt, der også barnet involveres til å delta i historien om samtalen. Målet for samtalen er at det skal gis en retning videre i form den mest hensiktsmessige tilretteleggingen for barnet. Dette bør man meddele barnet på en slik møte at det kommuniserer med barnets fortalte historie og ved å beskrive det som vil skje fremover (ibid.: 215). Hvis barnet ikke ønsker å snakke om vanskelige ting, hvis han eller hun har blitt avbrutt eller at man har fått sterke reaksjoner, under en samtale bør barnet få beskjed om at han eller hun alltid kan komme tilbake og fortelle mer (Wilson og Powell 2001). Avtalene med barnet for fremtiden må gjøres så klare og utvetydige som mulig. For enslige mindreårige asylsøkere er det viktig å ikke love for mye, samtidig som man skal bidra til å skape håp for fremtiden. Sjekklister Verktøy som kan benyttes for å hjelpe barnet til mestre sine traumatiske opplevelser (Dyregrov 2000) : - Faktaformidling - Systematisk samtale for den enkelte og eller gruppe - Informasjon om vanlige reaksjoner - Smågruppeintervensjon -Tegning og lek -Kunstneriske uttrykksformer -Historier, narrative fortellinger og metaforer (se også Mossige) -Skriftlige uttrykksformer -Ritualdeltagelse og bønn -Introduseres for litterære tekster

19 -Psykoedukativ metode å gi relevant og nødvendig informasjon om det som skjer For bedre å kunne mestre situasjonen. Også informasjon om reaksjonsmønster og fakta rundt hendelser. Gi dem et større begrepsapparat. Dybdal (2001) Overordnede strategiske føringer Siden ansvaret for bosettingen av enslige mindreårige asylsøkere under 15 år har tilfalt Barneog likestillingsdepartementet har statlige regional myndighet plikt til å tilby alle i denne kategorien tilbud om opphold på et omsorgssenter for mindreårige. Bestemmelsen gjelder barn som er under 15 år når søknaden om asyl legges frem. Man ønsker en rask saksbehandling ved å tilby barna et bosted innen tre måneder etter at oppholdstillatelse er innvilget. For barn over 15 år har man ennå ikke slike regler, ansvaret ligger hos UDI og IMDI Det er Bufetats regionskontor som har ansvar for å bosette mindreårige asylsøkere. Bufetat vil samarbeide med UD og IMDi, og det vil være IMDi som anmoder kommuner om å ta i mot enslige mindreårige asylsøkere. Bufetat har ansvaret for driften av omsorgssentrene der barnets behov og situasjon kartlegges. Kommunen står ansvarlig for å følge barnet opp på best mulig måte med å sikre et bredt tilbud av støttefunksjoner som barnet kan nyttiggjøre seg. Eksempler på dette er utdanningstilbud, helsetilbud, både for psykisk og fysisk helse, og meningsfulle tilbud innenfor fritid og organisasjonsliv. Det kommunale barnevernet skal ha en aktiv rolle i barnets bosetting, og for hvert barn skal det gjøres en barnevernfaglig og en flyktningfaglig vurdering. Det er omsorgssentrene er pliktige til å utrede om eventuell funksjonshemming eller atferdsvansker. Klare rutiner for hvordan enslige mindreårige asylsøkere blir møtt. Avhør hos politi, samtaler med UDI IMDI og barnevern Referanser Berge, Monica og Svalsrød, Linda Beate (2008) Pålitelighet i barns utsagn, en innholdsanalyse av barnesamtalen i barnevernet. Oslo: Høyskolen i Oslo, avdeling for samfunnsfag Borge, Anne I. H. (2003) Resiliens. Risiko og sunn utvikling. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag: Borgos, Rolf (2002) SOS-barnebyer Norge med tiltak for enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere. I Linjer. Tidsskrift fra Psykososialt senter for flyktninger. Nr 2, 2002: Oslo

20 Brunvatne, Reidun (1997) Flyktningers psykiske helse. Risikofaktorer og forebyggende arbeid. I Sveeaas, Nora og Hauff, Edvard (red) Flukt og fremtid. Psykososialt arbeid og terapi med flyktninger. Oslo: Ad Notam Gyldendal Cederborg, Ann Christin (2000) Barnintervjuer: vägledning vid utredningsarbete. Stockholm: Liber AB Christie, Helen J. og Waaktaar, Trine (1997) Krigstraumatiserte barn og deres helingspotensialer. I Sveeaas, Nora og Hauff, Edvard (red) Flukt og fremtid. Psykososialt arbeid og terapi med flyktninger. Oslo: Ad Notam Gyldendal Davies, Graham and Westcott, Helen (1999) Interviewing Child Vitnesses under the Memorandum of Good Practice: A research review. Police research Series. Paper 115. London: Policing and Reducing Crime Unit. Research, development and Statistics Directorate Debes, Ida Kristine Foss & Marit Jacobsen (2007) Barnesamtalen i barnevernet, en studie av barns fortellinger om omsorgssvikt. Oslo: Universitetet i Oslo Dyregrov, Atle (2000) Barn og traumer. En håndbok for foreldre og hjelpere. Bergen: Fagbokforlaget Gamst, K., & Langballe, Å. (2004). Barn som vitner: En empirisk og teoretisk studie av kommunikasjon mellom avhører og barn i dommeravhør: utvikling av en avhørsmetodisktilnærming. Oslo: Institutt for spesialpedagogikk, Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo Hendriks, Jean H., Black, Dora og Kaplan, Tony (2004) At hjælpe børn igennem traume og sorg. København: Dansk psykologisk forlag Holmsen, Merete (2004) Samtalebilder og tegninger en vei til kommunikasjon med barn i vanskelige livssituasjoner. Oslo: N.W. Damm og Søn Klinge Emilie (2007) Hvordan snakker vi med barna I Norges Barnevern nr. 4, 2007 s Kohli, R. (2006a) Social work with young asylum-seekers. I Child and Family Social Work 11, 1, Blackwell publishing Magnussen, Svein (2004) Vitnepsykologi. Pålitlighet og troverdighet i dagligliv og rettssal. Oslo: Abstrakt forlag McLeod, Alison (2008) Listening to Children. A Practitioner s Guide. London and Philadelphia: Jessica Kingsley Publishers: Mossige, Svein (1997) Terapi med overgrepsutsatte barn. Et narrativt perspektiv. I Tidsskrift for norsk psykologiforening. Supplement nr.1, vol 34, 1997: Oslo NKVTS (..) Barnesamtalen. Nasjonal bibliotek for barnevern og familievern. nbbf.no/biblioteket/samtaler+med+barn.9ufrlo0f.ips?_to=869;