Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet:

Transkript

1 Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet: Sårbarhet for særlig verdifulle områder i forhold til petroleumsvirksomhet, fiskeri, skipstrafikk og annen påvirkning Erik Olsen og Jo Anders Auran (redaktører)

2 Innholdsfortegnelse 1 Innledning og bakgrunn Verdifulle områder Metode og datagrunnlag Verdifulle og sårbare områder Metode for vurdering av sårbarhet Sårbare ressurser og arter, fordeling gjennom året Sårbarhetsanalyse Fiskeri Effekt av det enkelte redskap Sårbarhet for hvert område i forhold til fiskeriene Sårbarhetsanalyse petroleumsvirksomhet Sårbarhet for hvert område ift. petroleumsvirksomhet Sårbarhetsanalyse skipstrafikk Innledning Konsekvenser av driftsutslipp Sårbarhetsanalyse, annen påvirkning Klima Forurensing, kystnært og langtransportert Forsuring av havet Fremmede arter Taretråling Turisme og økt ferdsel Vindkraftverk Kystnært fiske Akvakultur Samlet vurdering av sårbarhet Referanser...55 Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 2

3 1 Innledning og bakgrunn Med utgangspunkt i Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan), gav Stortinget gjennom behandlingen av denne første forvaltningsplanen sin tilslutning til å utarbeide en helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. I henhold til mandatet for forvaltningsplanen skal det etableres et felles faktagrunnlag for arbeidet. Arealrapport med miljø- og naturbeskrivelse utgjorde en del av dette felles faktagrunnlaget og omfatter: A. Miljø- og naturressursbeskrivelse for Norskehavet; B. Identifisering av særlig verdifulle områder; C. Viktige områder for næringer. Faggruppen vurderte det som mest hensiktsmessig at sårbarhetsvurderingen ble gjort noe senere i prosessen for mer konkret å kunne vurdere sårbarhet i forhold til de aktuelle sektorer og tilhørende påvirkninger. Figur 1.1 Batymetrisk kar med utredningsområdet inntegnet. Kilde: Statens kartverk, sjøkartverket Denne rapporten, "Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet: Sårbarhet for særlig verdifulle områder ift. petroleumsvirksomhet, fiskeri, skipstrafikk og annen påvirkning", dekker de geografiske områdene utenfor grunnlinjen i norsk økonomisk sone fra Stadt 62 N og nord til 80 N, inkludert dypvannsområder i Norsk økonomisk sone vest for Barentshavet og i Fiskerivernsonen ved Svalbard, samt Fiskerisonen ved Jan Mayen og Smutthavet. Kystsonen er tatt med som et fellesområde, der områder som ligger kystnært behandles under kystnær sone. Det gis en funksjonelt bestemt avgrensning av kystsonen i dette dokumentet. Kystsonen avgrenses utad til 12 nautiske mil fra grunnlinjen, som også er grensen for sjøterritoriet. Kyststaten har suverenitet i sjøterritoriet og har derfor for dette området rett til å vedta både forvatningsog vernebestemmelser. I Arealrapport med miljø- og naturressursbeskrivelse for Norskehavet, er spesielt verdifulle områder identifisert, men sårbarhetsvurdering av disse områdene er ikke tatt med. I henhold til mandatet skal sårbarhet vurderes i forhold til påvirkningene som inngår i sektorutredningene med utgangspunkt i verdivurderingene som er gjort i identifiseringen av de særlig verdifulle områdene. Direktoratet for naturforvaltning (DN) og Havforskningsinstituttet (HI) fikk i oppgave å lede arbeidet med å utarbeide rapporten om sårbarhet i nært samarbeid med de respektive sektormyndighetene. Arbeidsgruppen har bestått av Jon-Arve Røyset (Kystverket), Dagfinn Lilleeng (Fiskeridirektoratet), Bente Jarandsen (Oljedirektoratet) samt redaktørene Erik Olsen (Havforskningsinstituttet) og Jo Anders Auran (Direktoratet for naturforvaltning). I rapporten blir effekten av de ulike sektorers påvirkning på de identifiserte særlig verdifulle områdene vurdert, ut fra ulike miljøkomponenters sårbarhet. I tillegg til å kartlegge enkeltsektorers påvirkning på de omtalte områdene, blir også kombinasjonseffekten av samlet påvirkning på områdene diskutert i rapporten. Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 3

4 Noen av aktivitetene er årstidavhengige, og noen områder og/eller arter kan være sårbare bare i deler av året. Dette blir også diskutert. Miljø og naturressursbeskrivelse Statusbeskrivelse Næringer Samfunnsbeskrivelse Særlig verdifulle og sårbare områder Sektorvise utredninger av konsekvenser Skipstrafikk Petroleum og energi Fiskeri Ytre påvirkning Indikatorer, referanseverdier, tiltaksgrenser til samordnet overvåking Konsekvenser av samlet påvirkning Helhetlig forvaltningsplan Figur 1.2 Forvaltningsplanprosessen med de sektorvise utredningene. Denne rapporten markert med rødt. Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 4

5 2 Verdifulle områder 2.1 Metode og datagrunnlag Et særlig verdifullt område er et geografisk avgrenset område som inneholder en eller flere særlig betydelige forekomster av naturressurser, verdisatt etter andel av internasjonal, nasjonal og regional bestand, bestandsstatus og rødlistestatus. Særlig verdifulle områder kjennetegnes av en rekke faktorer som, vurdert ut fra biologiske kriterier, definerer områdets verdi. I arealrapport med miljøog naturressursbeskrivelse (Ottersen & Auran 2007) benyttes to utvalgskriterier; viktighet for biologisk mangfold og viktighet for biologisk produksjon. Dette er samme framgangsmåte som ble anvendt i Barentshavsprosessen. I det marine miljø finnes slike områder ofte der det er spesielle oseanografiske eller topografiske forhold. Ved å identifisere disse spesielle områdene vil en også kunne identifisere områder med et spesielt rikt/unikt dyre- og planteliv. I tillegg tar marine organismer i bruk ulike habitater i ulike deler av sine livsforløp. Slike områder omfatter f.eks. gyte- og oppvekstområder, og er ikke alltid knyttet til en spesiell oseanografi eller topografi. Derfor blir områder som er viktig på ulike stadier i livshistorien for marine organismer identifisert separat. Noen ganger behandles enkelte av disse livshistorisk viktige områdene samlet, andre ganger hver for seg. Følgende inndeling ble fulgt: Oseanografiske/topografiske spesielle områder Frontsystemer (iskant, polarfront, kant av kontinentalskråning) I disse områdene frigjøres eller bringes næringsstoffer opp til den produktive, øvre delen av vannsøylen og danner grunnlaget for høy primærproduksjon, som igjen danner føde for beitere og predatorer høyere opp i næringskjeden slik som dyreplankton, pelagisk fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Strømsterke områder (Topografiske forhold slik som dyphavsrenner, skråninger med mer.) Biomassen av bunnfaunaen i slike områder kan være høy da strømmen bringer med seg næring og bytte. Spesielt filterfødende organismer som koraller, svamper og skjell har nytte av dette. De store undervannskorallrevene som er identifisert i de seneste 10 årene har alle vært lokalisert i områder med god gjennomstrømming, og man kan forvente at flere blir funnet i slike områder når større deler av havbunnen blir kartlagt. Retensjonsområder Strømvirvler over banker skaper områder der vannmassene oppholder seg over lenger tid. Slike områder fungerer som samlingsplasser for drivende egg, larver og yngel. Fjæresonen Området nær kysten preges av stor tang- og tarerikdom, et habitat som er viktig for mange arter og som et skjul for yngel, larver og ungfisk. Selv om fjæresonen er utenfor utredningsområdet vil den kunne påvirkes av aktivitet innenfor, noe som igjen kan påvirke arter som er viktige i Norskehavet. Livshistorisk viktige områder Gyte-/føde-/hekkeområder De fleste artene av større organismer i Norskehavet vandrer over store områder, men samles årlig i spesielle områder for å reprodusere. Under reproduksjon er store deler av bestanden samlet på et lite geografisk område, noe som øker sårbarheten for påvirkning i denne perioden. Oppvekstområder og driftsbaner Egg, yngel og larver av mange marine arter er pelagiske og driver med strømmene til de bunnslår seg eller får mulighet for egen bevegelse. Da reproduksjonsområdene ofte er begrensede lokaliteter vil oppvekstområdene og driftsbanene følge samme årvisse mønster. Andre arter svømmer og driver i ungeperioden til mer eller mindre vel definerte oppvekstområder. Beiteområder Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 5

6 Hoveddelen av livet til en organisme går med til vekst, og de trekker da til beiteområder. De fleste artene beiter spredt utover store områder, men noen holder seg til begrensede beiteområder. Overvintringsområder Sesongstyrte vandringer er typisk for mange arter i Norskehavet. Flere arter tar til seg lite føde om vinteren og vandrer ut av området, eller samler seg i begrensede overvintringsområder. I overvintringsområdene vil store deler av bestanden være samlet, og dermed spesielt sårbare for påvirkning. Andre arter bruker store deler av Norskehavet, og streifer vidt. Myteområder/hårfellingsområder De fleste sjøfuglarter skifter fjæredrakt en gang for året, og dette skjer gjerne i bestemte områder. I denne perioden mister sjøfuglene ofte flygeevnen, og dette, i tillegg til at de er konsentrert i et lite område, øker sårbarheten betraktelig. Tilsvarende har sel en hårfellingsperiode som varierer mellom artene, hvor det kreves spesielle hensyn. Verneområder Foreslåtte marine verneområder i utredningsområdet eller langs den delen av norskekysten som grenser til det. Identifiseringen av SVOer skal i hovedsak være et grunnlag for de pågående og fremtidige utredningene av helårig petroleumsvirksomhet, fiskeri, skipstrafikk og ytre påvirkninger i Norskehavet, samt de påfølgende sammenstillingene. Aktiviteter er knyttet til geografiske områder, og vi har derfor, som for Barentshavet, valgt en geografisk presentasjon av verdifulle områder. Av faglige og praktiske årsaker ble utredningsområdet delt inn i følgende hovedområder: Kysten og kystnære områder fra ca N, Kontinentalsokkelen fra ca N, Kanten av kontinentalsokkelen (Eggakanten), Det sentrale Norskehavet og Jan Mayen. Kystsonen definert for vårt formål i denne rapporten er en sone som omfatter de sjøområder som står i innbyrdes direkte samspill bruksmessig og/eller økologisk og hvor ytre grense i sjøområdene settes til 12 nautisk mil utenfor grunnlinjen. I den foreliggende rapporten er sårbarheten analysert for de verdifulle områdene som er identifisert i arealrapporten (Ottersen og Auran, 2007). 2.2 Verdifulle og sårbare områder Innledning Sårbarhet kan defineres ut fra en arts eller en naturtypes evne til å opprettholde sin naturtilstand i forhold til ytre, ofte menneskeskapt påvirkning 1. Et områdes sårbarhet vurderes gjerne på bakgrunn av forekomsten av arter og leveområder som naturlig hører hjemme i området, og artenes produksjonsevne. For sårbarheten til en enkelt art har årstidsvariasjon, utbredelsesmønster, alder/livsstadium, atferd og organismenes biologiske egenskaper betydning. Sårbarheten vurderes ut fra hvilke effekter ulike påvirkninger kan ha på artens og bestandens utvikling og overlevelse. Enkelte arter kan være spesielt sårbare i perioder av året der arten lever konsentrert innen et begrenset område (for eksempel hekkesesongen for sjøfugl). For naturtyper er sårbarheten avhengig av blant annet substrattype (sand- eller steinbunn, fastsittende eller bevegelige arter, sjelden naturtype og så videre). Enkelte områder med langtlevende og habitatdannende arter som koraller og svamper kan være spesielt sårbare for enkelte typer påvirkning fordi det tar svært lang tid å danne nye rev / svamper. Verdifulle områder med stor produksjon kan være ekstra sårbare på visse tider av året (for eksempel i tidlig oppvekstfase hos fisk (egg, larver og yngel)). Sårbarheten kan måles både på individ- 1 ICES og OSPAR bruker en mer komplisert todelt beskrivelse av sårbarhet som ikke er hensiktsmessig ift. forvaltningsplanen for Norskehavet. ICES og OSPAR skiller mellom sannsynligheten for at en komponent skal bli eksponert for en påvirkning og sensitiviteten til komponenten i forhold til påvirkningen. Se ICES: ). Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 6

7 , populasjons-, bestands-, samfunns- og økosystemnivå. I forvaltningsmessig sammenheng er det effekter på populasjons-, bestands-, samfunns- og økosystemnivå som er av størst betydning. Videre skal oseanografiske/topografiske spesielle områder beskrives. Slike er strømsterke områder (topografiske forhold slik som dyphavsrenner, skråninger med mer), retensjonsområder (strømvirvler over banker skaper områder der vannmassene oppholder seg over lenger tid og er områder som fungerer som samlingsplasser for drivende egg, larver og yngel) og fjæresonen (området nær kysten preges av stor tang- og tarerikdom, et habitat som er viktig for mange arter og som et skjul for yngel, larver og ungfisk) I teksten under gis en kortfattet beskrivelse av områdene som er identifisert som særlig verdifulle: Mørebankene (inkl. Stadt) Mørebankene ligger i området fra utenfor Stadt i Selje kommune i Sogn og fjordane til nord av Buagrunnen vest av Kristiansund. På kontinentalsokkelen langs vestkysten av Norge finnes de viktigste gyteområdene for norsk vårgytende sild. NVG sild gyter tidlig om våren på sand og steinbunn på dyp mellom 50 og 200 m. Silda legger egg på bunnen og er avhengig av relativt fast bunn for å kunne gyte. Det har vært store langperiodiske svingninger i sildas gytefelt, men de tradisjonelle gytefeltene på Møre har alltid vært viktige og regnes som de mest stabile. Kjerneområdene for gytingen er i dag bankområdene utenfor Møre, nærmere bestemt området fra Stad til nord av Buagrunnen. Pga. sildegytinga er spekkhogger tilknyttet Mørebankene tidlig på våren. Seien gyter på Mørekysten mellom Stadt og Grip. Innenfor Marin verneplan er Stadt et svært eksponert kystområde med viktige taretrålfelt, særlig på østsiden. Det er viktige fiskeområder med omfattende snurrevadfiske helt inn til land på vestsiden, men det er ingen havbruksaktivitet i området. Runde og området rundt er et viktig hekkeområde også for en rekke andre arter enn de typiske fuglefjellsfuglene. Utenfor Molde er Fjørtofta og Harøya viktige hekkeområder for kystbundne arter, både dykkende og overflatebeitende. Området rundt Smøla i Møre og Romsdal og Froan-området i Sør-Trøndelag er svært viktige hekkeområder for kystbundne arter, med flere store kolonier av storskarv i Froan-arkipelagoet, og hekkende sildemåke av den truede underarten Larus f. fuscus på Smøla Haltenbanken Haltenbanken ligger på sokkelen vest for Vikna i Nord-Trøndelag og er et viktig gytefelt for Norsk vårgytende sild og et viktig retensjonsområde der konsentrasjonen av larver og yngel kan være høy. Slike områder kan være av avgjørende betydning for overlevelsen til larvene fordi fødetilgangen er bedre der Sklinnabanken Sklinnabanken, på sokkelen utenfor Helgeland, er et viktig gyte- og oppvekstområde for NVG sild og sei. Høyproduktivt retensjonsområde med lang oppholdstid for drivende fiskeegg og larver Iverryggen Iverryggen er et sokkelområde som ligger i nordøstskråningen av Haltenbanken vest for Vikna i Nord- Trøndelag (figur 3 og 5). Dette er et område med viktige forekomster av Lophelia-korallrev. Det eneste av de foreslåtte marine verneområdene som i sin helhet er innenfor utredningsområdet. I forslaget til marin verneplan er det klassifisert som viktig sokkelområde. Området er beskyttet mot bunntråling. Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 7

8 2.2.6 Jan Mayen med Vesterisen Jan Mayen er innenfor utredningsområdet et enestående viktig hekkeområde for sjøfugl (figur 7), med 15 arter som hekker i 22 sjøfuglkolonier og hekkende par sjøfugl. De mest tallrike artene er havhest, alkekonge, polarlomvi og krykkje, men mer sørlige arter som sildemåke og lomvi hekker også der. Jan Mayen ligger ved Den arktiske front, i et område hvor den nordgående atlanterhavsstrømmen møter den sørgående Øst-Grønlandstrømmen. Som ofte ellers ved fronter har en her høy produksjon av plante- og dyreplankton og som en konsekvens store forekomster av ulike dyregrupper. Drivisområdet (Vesterisen) som danner seg hver vinter i den store kaldtvannsgyren (Arktisk Front) nord av Jan Mayen er yngleområde for grønlandssel og klappmyss. Dette området er helt vesentlig for de to bestandene fordi Vesterisen er det eneste området i Norskehavet hvor det danner seg store, stabile arealer av vinterfrossen is. Vesterisen er sårbar mot klimaendringer og mengden vinterfrosset is har avtatt de senere årene Eggakanten Eggakanten strekker seg på langs av hele den østlige delen av utredningsområdet, fra Stadt til nordvestspissen av Svalbard. Generelt er det stor biologisk produksjon og stort biologisk mangfold langs eggakanten i dette området. Det er stor produksjon av plante- og dyreplankton, høy konsentrasjon av mange fiske- og sjøfuglarter, og stor forekomst av korallrev. Larver av viktige fiskearter som sild og torsk driver nordover i kjernen av Atlanterhavstrømmen. Dypvannsarter som vanlig uer, snabeluer, blåkveite og vassild har viktige gyteområder langs ulike deler av kontinentalskråningen. Eggakanten er også et viktig beiteområde for hval som spiser mye dyreplankton. Dette vil spesielt si finnhval i de sørlige delene av området, og blåhval lenger nord (vest og nord av Svalbard). Videre er eggakanten av særdeles stor betydning for en del sjøfuglarter, spesielt alkefuglene. Langs Norskekysten er konvergenssonen mellom atlanterhavsstrømmen og den norske kyststrømmen et meget viktig næringsområde. Mens denne konvergenssonen er innenfor rekkevidde for de hekkende sjøfuglene fra Lofoten og nordover, er dette innenfor utredningsområdet kun tilfelle ved Mørekysten. Havområdene over kontinentalskråningen er spesielt produktive og viktige for de mest pelagiske artene som havhest, krykkje og lunde Den arktiske front Den arktiske front er definert som grensen mellom Atlantisk og Arktisk vann. I biologisk forstand vil Den arktiske front framtre som et smalt bånd med høy biologisk produktivitet og høyt mangfold av dyrearter med utstrekning gjennom hele Norskehavet. Den høye biologiske produksjonen i Den arktiske front gjør dette området til et viktig beiteområde for flere hvalarter som blåhval, finnhval, vågehval og bottlenosehval (se også beskrivelse under Jan Mayen). Videre nordover langs iskanten til Framstredet nordvest av Svalbard er iskantøkosystemet også av stor betydning som beiteområde for de samme artene, men også for arter som er permanent knyttet til isfylte farvann som den svært sjeldne grønlandshvalen Spesielle miljøverdier i kystnære områder Svampsamfunn Fiskerne kaller ofte svampområdene for soppbunn fordi de store Geodia-svampene kan ligne på store oster eller sopp. Det er kjent at svampområder er utbredt i deler av Barentshavet og Norskehavet men det foreligger imidlertid ikke noen nøyaktig oversikt over utbredelsen av svampsamfunnene. Forskjellige arter foretrekker forskjellige bunntyper, men generelt vil vi vente at svampene vokser i strømrike områder på bunntyper som sand og grus med mer eller mindre innslag av større steiner. Det er også vist at svampsamfunnene har en rik assosiert invertebratfauna. Det er Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 8

9 derfor grunn til å anta at svampene har en viktig økologisk betydning både for fisk og mange invertebrater. Dette er imidlertid meget lite undersøkt. Havforskningsinstituttets bunntrålundersøkelser har registrert mengden store svamper i fangstene fra 1981 til nå. Resultatene av dette viser at det er registrert spesielt mye svamp på Tromsøflaket men også langs eggakanten. Foreslåtte verneområder Innenfor og i tilknytning til forvaltningsområdet for Forvaltningsplan for Norskehavet er det 5 områder langs kysten av Midt-Norge som foreslås vernet. Disse områdene er Stadt og Griphølen (klassifisert som åpent kystområde), Remman (klassifisert som spesielt gruntvannsområde) og til slutt Froan-Sularevet og Iverryggen (førstnevnte klassifisert som et viktig transekt fra kyst til hav og sistnevnte som et viktig sokkelområde). Rådgivende utvalg for marin verneplan sier følgende; Utnyttelse av eventuelle petroleumsresurser er ikke nødvendigvis i strid med verneformålet. Ved leting og produksjon må det stilles strenge krav til at det ikke er utslipp eller annen påvirkning som kan skade verneverdiene på bunnen. Figur 2.1 Forslag til marin verneplan. Områder som geografisk innlemmes i Forvaltningsplan for Norskehavet. Grense for forvaltningsområdet markert med rød strek. (Fra Ottersen & Auran 2007) Tareområder Tareskogen er grunnpilarer i rike økosystemer langs Norskekysten og kan være spesielt frodige og høyvokste langs vestkysten av Norge (figur 2.2). De er leveområder for et høyt mangfold av påvekstalger og dyr. Dyrelivet domineres av krepsdyr og snegl som beveger seg på og mellom plantene på jakt etter mat og skjulesteder. Tareskogens rikdom kan illustreres ved et dyreliv i tettheter på mer enn individer pr kvadratmeter. Disse har en sentral rolle i næringsomsetningen siden de lever av tareproduksjonen og blir igjen spist av fisk. Disse systemene Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 9

10 er funnet å ha en høy produksjon, og i tillegg til å tilby leveområder/skjulested og næring for interne næringskjeder, eksporter disse systemene næring til andre kystøkosystemer. Tareskogen er regnet blant de mest produktive systemene på kloden, og fra norske områder er det publisert verdier for årlig primærproduksjon på g karbon pr kvadratmeter. Dette tilsvarer mellom 12 og 27 kg produsert plantemateriale (biomasse) pr kvadratmeter og år, og skulle utgjøre flere titalls millioner tonn produsert biomasse pr år. Figur 2.2 Utbredelse av stortare (Laminaria hyperborea) i nordøstatlanteren, områder hvor stortare høstes samt områder hvor taren er sterkt nedbeitet som følge av økte bestander av kråkeboller. (Fra Kyst og Havbruk ). Det foreligger kun gamle og usikre beregninger av hvor mye tare som finnes langs kysten, men en fersk modell estimerer over 3 millioner tonn bare utenfor Nordøyene på Møre-kysten. Kysten som grenser mot Norskehavet er sannsynligvis blant de viktigste kyster for potensiell stor utbredelse av tareskoger på verdensbasis med sine enestående vidstrakte grunne kystflater og mange store fjorder. Korallområder Midtnorsk sokkel inneholder de største Lophelia-rev kompleksene og den største tettheten av slike korallrev som er kjent (figur 5). De fleste ligger på dyp mellom 200 og 350 m. Noen av de viktigste områdene er Storegga og nordover langs kontinentalsokkelkanten opp til og med Røstrevet. Der er ikke korallrev hele veien, men figur 2.3 gir en pekepinn hvor de er. På sokkelen er der viktige forekomster i Breisunddjupet, Sularyggen og langs Haltenpipe, på Iverryggen, i området utenfor 2 Steen, H Stortare. I Kyst og Havbruk Side Fisken og Havet, særnummer 2 Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 10

11 Bodø og ikke minst i Trænadypet. Her er der et godt kartlagt område med rundt veldefinerte rev. I Norskehavet er det for tiden tre korallrev/felt som er stengt for tråling. Det er Sularevet (978 km 2 ), Iverryggen (620 km 2 ) og Røstrevet (303 km 2 ). Figur 2.3 Forekomst av Lophelia-korallrev på midtnorsk sokkel. Kildevurdering: sikker = vitenskapelig verifisert. Sannsynlig = tokning av multistrålekart. Usikker: innrapportert fra fiskere, men ikke verifisert (Fra Ottersen & Auran 2007) Sjøfugl med hekke-, raste-, myte- og overvintringsområder Dokumentasjonsgrunnlaget for identifisering av særlig verdifulle områder for sjøfugl i Norskehavet (SVO) er gitt i NINA-Rapport 230 (Systad et al. 2007). Om metodikk og videre beregning av data henvises til denne. Det finnes flere hundre verneområder og naturreservater som dekker sjøfuglforekomster i området. Det er betydelige forekomster av sjøfugl i hele regionen. De to største fuglefjellene i utredningsområdet ligger helt i nord (Røst) og helt i sør (Runde). I tillegg forekommer flere større gruntvanns- og skjærgårdsområder som er viktige for både hekkende, fjærfellende, trekkende og overvintrende sjøfugl, samt et beskyttet fjordsystem med mange viktige overvintringsbestander (Trondheimsfjorden). Viktig er også områdene ved Vikna og Sklinna i Nordland, Trondheimsfjorden og Froan i Sør-Trøndelag. Runde og området rundt er et viktig hekkeområde også for en rekke andre arter enn de typiske fuglefjellsfuglene. Utenfor Molde er Fjørtofta og Harøya viktige hekkeområder for kystbundne arter, både dykkende og overflatebeitende. Området rundt Smøla i Møre og Romsdal og Froan-området i Sør-Trøndelag er svært viktige hekkeområder for kystbundne arter, med flere store kolonier av storskarv i Froanarkipelagoet, og hekkende sildemåke av den truede underarten Larus f. fuscus på Smøla. Tilsvarende viktige hekkeområder med toppskarv, storskarv, ærfugl og måker finnes i Nord-Trøndelag ved Vikna Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 11

12 og på Sklinna (3300 par toppskarv i 2006), samt rundt Sømna og Vega i Nordland. Som på Runde er det ikke bare pelagiske arter som alkefuglene og krykkje som hekker i Røstområdet, men også kysttilknyttede arter som ærfugl, teist og storskarv. Figur 2.4 Særlig verdifulle områder i Norskehavet. Den svarte streken viser avgrensingen for planområdet for forvaltningsplanen for Norskehavet. Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 12

13 Figur 2.5 Særlig verdifulle områder for sjøfugl (SVO) langs fastlandskysten av Norskehavet, alle artsgrupper og sesonger inkludert. De høyeste verdiene er lagt over lavere verdier der disse finnes. Rød, svært viktig område, oransje viktig område, gul noe viktig område for sjøfugl (kilde Systad et al. 2007). Figur 2.6 Områdebruk rundt hekkekolonier. Rød, svært viktig område, oransje viktig område, gul noe viktig område for sjøfugl. For pelagiske arter er radiusen på hver sektor 33 km, kystbundne dykkende 10 km, kystbundne overflatebeitende 20 km, fjæretilknyttede 5 km og våtmarkstilknyttede 10 km. Pelagisk dykkende arter bruker gjerne områder opp til 100 km fra hekkekolonien, de andre artene tilsvarende sektorene over. For kolonier/forekomster klassifisert som svært viktige områder (SVO), er det beregnet viktighet for tre sektorer, der den innerste regnes som svært viktig, neste viktig og ytterste noe viktig. For kolonier/forekomster klassifisert som viktige områder (SVO), er det beregnet viktighet for to sektorer, der den innerste regnes som viktig, og ytterste noe viktig. For kolonier/forekomster klassifisert som noe viktige områder (SVO), er det beregnet viktighet for en sektor, der denne ene regnes som noe viktig. Sektorene er satt ut fra kunnskap om de forskjellige artenes bevegelsesmønster. Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 13

14 Viktige fjærfellingsområder (myteområder) for andefugl finnes spredt langs hele fastlandskysten og sammenfaller geografisk med områdebruken rundt hekkekoloniene (figur 2.6). Viktige vinterkvarter for trekkbestandene ligger i de kystnære områdene av Norskehavet, men også i områdene i åpent hav som grenser mot Nordsjøen. Store bestander passerer gjennom disse områdene hver vår og høst. Flere arter er utbredt videre sørover langs norskekysten og i Nordsjøen. Dette gjelder bl.a. skarvene, flere av måkeartene, alkekonge og alke, kanskje også lunde. Arktiske gjess har rasteplasser langs Nordlandskysten, og grågjess med opprinnelse både fra regionen og fra Barentsregionen trekker gjennom området, med viktige rasteplasser i Trøndelagsfylkene og i Møre og Romsdal Sjøpattedyr med kasteplasser Områdebruk for de norske kystselartene er vist i figur 2.7. Langs den delen av norskekysten som grenser opp mot utredningsområdet føder havertene i oktober måned, noe senere nord for Lofoten. Både havert og steinkobbe er utsatt for bifangst i fiskeredskap og det er sannsynlig at bestandene vil minke med dagens forvaltningsordning. Det er allerede tegn på nedgang i bestanden av steinkobbe, og denne arten ble i 2006 klassifisert som sårbar på Norsk Rødliste, men det drives samtidig en regulert fangst på denne. Spekkhogger er tilstede ved disse områdene under kastetida til kystsel. Figur 2.7 Utbredelse av havert og steinkobbe langs kysten av Norge (Fra Ottersen & Auran 2007) Remman Remman ligger på et fremskutt platå ut mot havet ytterst i skjærgården nordvest av Smøla på Nordmøre (figur 2.4). Området er delvis innenfor utredningsområdet. I forslaget til marin verneplan er det klassifisert som spesielt gruntvannsområde. Her finnes kanskje den aller kraftigste og best utviklete tareskogen (figur 2.2) i det som er kjerneområdet for tareskog dannet av stortare Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 14

15 (Laminaria hyperborea). Her er tareskogen eksplisitt en viktig del av verneverdien. Området er viktig for sjøfugl i og utenfor hekketiden Froan med Sularevet Sularevet ligger på sokkelen utenfor kysten av Froan i Sør-Trøndelag (figur 2.3 og 2.4). Dette er et område med viktige forekomster av Lophelia-korallrev. Dette er et område med uer, brosme, lange og sei. Sularevet er en del av det foreslåtte vernede transektet fra Froan og ut forbi Eggakanten. Generelt er korallrevene langs midtnorsk sokkel store biologiske konstruksjoner med en kompleks romlig struktur som gjør dem til et egnet leveområde for mange fastsittende og frittlevende organismer, dvs. det er stor variasjon i mikrohabitater og dermed høyt artsmangfold på revene. Froan er videre en viktig kasteplass for havert og et sentralt næringsområde for sjøfugl både i og utenfor hekketiden Vestfjorden Vestfjorden mellom Lofoten og Salten, har tradisjonelt vært et hovedgyteområde for norsk-arktisk torsk. Området har også i perioder vært et viktig overvintringsområde for norsk vårgytende sild. Røst er den klart viktigste sjøfuglkolonien langs kysten (figur 2.6 og 2.7), og en rekke arter nyttiggjør seg Vestfjorden under næringssøk, myting og overvintring. Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 15

16 3 Metode for vurdering av sårbarhet Sårbarhet er et uttrykk for hvordan et verdifullt område kan påvirkes av aktiviteter eller endringer i miljøforhold, og dets evne til å tåle en slik påvirkning og eventuelt restitueres. Å kvantifisere sårbarhet krever at alle inngangsdata og analyser også er kvantitative, en forutsetning som ikke er tilstede ifm. Forvaltningsplanen for Norskehavet. Den foreliggende analysen er derfor en kvalitativ analyse av sårbarhet for hver aktivitet og hvert verdifullt område. Fremgangsmåten for analysen er først å vurdere om den gitte aktiviteten påvirker det verdifulle området, og så vurdere om påvirkningen er bærekraftig eller ikke. Påvirkninger skal beskrives i større detalj, og hvis kvantitativ informasjon foreligger skal den brukes. Eventuelle kunnskapsmangler samt avbøtende tiltak skal beskrives. Samvirkende effekter fra annen aktivitet som kan påvirke sårbarheten kan også vurderes der man kjenner til slike, men den fullstendige analysen av samvirkende effekter blir gjort i diskusjonen. 3.1 Sårbare ressurser og arter, fordeling gjennom året Forekomst og fordeling av ressurser er i hovedsak styrt av klimatiske, oseanografiske og biologiske forhold, med en særlig markert gradient fra sørvest til nordøst, fra varmt og saltholdig atlanterhavsvann i sørvest til kaldt og saltfattig polart vann i nord. I områder hvor disse vannmassene møtes (polarfronten og arktisk front) skapes næringsrike soner som er viktig for flere arter fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Langs fastlandskysten er det et høyere antall arter, både stasjonære og trekkende enn de nordlige og pelagiske områdene. Mange arter av fisk, sjøfugl og sjøpattedyr benytter seg av store havområder i løpet av sin årssyklus og har flere kjerneområder som varierer i betydning gjennom året. Andre arter, så som koralldyr, svamper og alger er mindre bevegelige og finnes på fast bestemte områder gjennom hele årssyklusen. Nedenfor presenteres noen sentrale arter med større habitatbruk og hvordan de fordeler seg i rom og tid gjennom året, hva de er sårbare generelt og hva de er sårbare for ved forskjellige kvartal Fisk De viktigste fiskeartene i området (torsk, sei, hyse, sild m.fl.) har alle lignende livvsyklus der de gyter i første halvår før larvene sprer seg over større områder der de vokser opp, og som de voksne så bruker til beiting. Beiting foregår enten spredt over store områder, eller gjennom beitevandring fra område til område før fisken vandrer mot gytefeltene om vinteren. Generelt er egg- og larvestadiet de stadiene der fisk er mest sårbar for ytre påvirkning enten i form av miljøgifter, støy, endring av de fysiske habitatet eller endring av fødetilgang. Voksen fisk er mer resistent mot fysisk påvirkning, forurensing med mer., men adferden kan endres som følge av bla. påvirkning fra støy, uttak, mattilgang osv. spesielt når fisken er konsentrert i et lite område slik som under gytevandring eller gyting. Sårbarhetene for fisk er derfor høyest under gytevandring, selve gytingen og under egg- og larve stadiet, noe som skjer i perioden januar til og med juli for alle de viktigste artene sett under ett. Sårbarhetene er forskjellig for fisk som gyter pelagisk (eks. torsk og hyse) og de som gyter på bunnen (sild og lodde). Bunngytere er avhengige av at substratet er av en egnet kvalitet og gyter ikke på substrat som ikke har denne kvaliteten. Bunngyting gir eggene et stabilt habitat fra år til år mens pelagiske gytere opplevere store mellomårlige variasjoner i habitatet som følge av forskjeller i innstrømming og klima. Det pelagiske gytehabitatet er derfor vanskeligere år forutse fra år til år selv om man kjenner de spesifikke kravene til temperatur og saltholdighet som de ulike artene setter for å gyte. Pelagisk gytere er derfor mer sårbare for forurensing fra overflaten eller endringer av det fysiske forholdet i vannmassene (eks. temperaturøkning) enn bunngyterne, mens disse i sin tur er sårbare for fysisk påvirkning av bunnsubstratet de er avhengig av for å gyte. Se for øvrig tabell 3.1 og tabell 3.2 for en kvartalsvis oversikt over verdigrunnlaget og en oversikt over de sektorvise påvirkningene.. Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 16

17 3.1.2 Bunnfauna Langtlevende bunnfauna som korallrev og svamper er blant de mest sårbare dyregruppene vi har i utredningsområdet fordi disse artene trenger svært lang tid for å danne nye korallrev (flere hundre til tusen år) eller svamphabitater (ukjent restitusjonstid, men man antar fra flere tiår til hundre år). I praksis vil dette si at en skade på slike organismer, spesielt korallrev er uopprettelige i et menneskelig tidsperspektiv. Koraller og svamper er derfor spesielt sårbare i forhold til fysisk skade fra aktive bunnredskap, petroleumsinstallasjoner (faste installasjoner, ankerfesting, rørledninger med mer.), samt til en viss grad fra nedslamming fra eks. boring, mudring osv. Organismens sårbarhet er konstant gjennom hele året, men den praktiske sårbarheten øker i perioder med mye bunnfiskeri og lignende. Som for fisk er det egg-, og larvestadiet til koraller og svamp som er mest sårbart ift. forurensing. Reproduksjon foregår om vinteren og artene er derfor mest utsatt for forurensing i første kvartal. Forurensing i høyere konsentrasjoner kan også påvirke de voksne individene, men for disse er det først og fremst fysisk skade som har den mest dramatiske konsekvensen. Videre er koraller og svamp avhengig av kalk for å danne innvendige og utvendige strukturer. Begge organismegruppene er derfor svært sårbare for en eventuell forsuring av havet. Som for fysisk påvirkning så er forurensing og forsuring faktorer som kan påvirke koraller og svamp gjennom hele året, selv om faren fra forurensing er størst i første kvartal under reproduksjonen. Se for øvrig tabell 3.1 og tabell 3.2 for en kvartalsvis oversikt over verdigrunnlaget og en oversikt over den sektorvise påvirkningene av sårbarhet Sjøfugl Sjøfugl er en så uensartet gruppe som helhet at en inndeling i sårbarhet bør foretas etter økologiske grupper med likhetstrekk. Disse gruppene tar utgangspunkt i bruk av habitatet, næringsadferd og næringsvalg og har igjen ulik sårbarhet i forhold til trusselfaktorer som oljesøl, overfiske eller klimaendringer (se figur 3.1). Videre om sårbarhet hos sjøfugl ift forskjellige påvirkningsfaktorer er mye av datagrunnlaget hentet fra NINA-Rapport 338 (Christensen-Dalsgaard et al. 2008) Pelagisk dykkende Pelagisk overflatebeitende Kystbundne dykkende Kystbundne overflatebeitende Alkekonge Havhest Smålom Fiskemåke Alke Havsvale Islom Gråmåke Polarlomvi Stormsvale Gulnebblom Sildemåke Lomvi Havsule Gråstrupedykker Svartbak Lunde Storjo Storskarv Polarmåke Tyvjo Toppskarv Makrellterne Krykkje Bergand Rødnebbterne Kvinand Havelle Ærfugl Praktærfugl Svartand Sjøorre Stellerand Laksand Siland Teist Figur 3.1 Oppdeling av utvalgte sjøfuglarter i økologiske grupper som inngår i analysene av verdifulle områder for sjøfugl (etter Systad et al. 2007). Uthevet er indikatorartene i forvaltningsplanen. De kystbundne artene er sterkere tilknyttet spesifikke habitatkriterier i hekketiden, og er avhengige av gruntvannsområder hvor de kan finne næring. I tillegg er de avhengige av beskyttelse mot forstyrrelse fra mennesker og rovdyr i denne perioden, noe som gjør at grunne områder med øyer, Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 17

18 holmer og skjær blir spesielt viktige for disse artene. Imidlertid er de kystbundne artene spredt godt utover kysten utenom hekkesesongen. Toppskarv er en fiskespisende art med yngre årsklasser av torskefisk og pelagiske stimfisk som hovednæringsemner. De har en sterk tilknytning til kysten med særlig store kolonier på Runde og Sklinna. Ærfugl er en bentisk beitende art som har som hovednæring blåskjell men som kan nyttiggjøre seg et bredt spekter av bløtdyr og krepsdyr. Den hekker både i kolonier og spredt langs hele kysten. Artene i denne gruppen er, etter alkefugl, de som er mest sårbar for oljesøl. Overflatebeitende kystbundne arter så som sildemåke, fiskemåke og svartbak er mindre sårbare enn de dykkende da de er mindre utsatt for varmetap pga større tilknytning til næringssøk på land. Der garnfiske pågår og sjøfugl opptrer i store mengder kan det oppstå konflikter med bifangst i garn som resultat. Det er de dykkende artene som er sårbare og da spesielt ærfugl langs kysten. De pelagisk overflatebeitende artene kan være sårbare i kystnære farvann og i nærheten av hekkekoloniene på land på våren. Utenom hekkesesongen forekommer de i mindre grad nært land, men oppholder seg pelagisk over store deler av Norskehavet, men gjerne sentralt ved frontområder slik som Eggakanten. Her og over store pelagiske farvann er de sårbare i forhold til plastikkavfall som de plukker opp fra overflaten og som gir en reduksjon i fødeopptak og indre skader på fuglene. Denne gruppen er videre sårbar for oljesøl innen næringssøksområdene høst og vinter. Krykkje er indikatorart her og er ved sammenfall i tid og rom ved akutte oljeuhell den som hyppigst blir tilgriset og derved blir skadet eller dør. De pelagisk dykkende artene er den gruppen som er mest utsatt for direkte oljesøl og sårbarheten er størst på individnivå. Dette betyr at for enkeltindivid blir sterkt påvirket og vil dø med relativt lite olje på fjærdrakten, mens fordelen i forhold til sårbarhet er at de som gruppe ofte oppholder seg i åpent hav og ikke har de samme begrensingene som mer kystbundne arter. Unntaket er under de store svømmetrekkene, hos lomvi, polarlomvi og alke, fra koloniene etter endt hekking i juli-august (se under) der disse er svært sårbare. Vårsesongen Vårbestandene utgjøres hovedsakelig av fugler på trekk tilbake til hekkeområdene, eller av bestander som har overvintret i området. Artsutvalget om våren har derfor mange likhetstrekk med høstsesongen. Mange arter returnerer tidlig til hekkeplassene. Dette gjelder spesielt de artene hvor hele eller deler av bestanden overvintrer innenfor havområdet. Noen arter er allerede på hekkeplassen i mars (f.eks. krykkje og havhest), og de fleste er etablert på hekkeplassene i løpet av april. Sommersesongen Sommerbestandene utgjøres hovedsakelig av de hekkende bestandene, samt ikke-kjønnsmodne fugler og fugler som av ulike grunner ikke har gått til hekking. I tillegg kommer en del arter som kun besøker havområdet på streif sommerstid. Hekkesesongen starter for de fleste sjøfuglartene i april mai og avsluttes i juli august. De viktigste hekkeområdene langs kysten er Runde, Froan, Vikna til Vega og Røst. Mange kystbundne arter hekker mer spredt og for disse kan flere områder være av viktighet. På Jan Mayen er i tillegg havhest en viktig art, sammen med polarmåke, polarlomvi og alkekonge. Høstsesongen Utover høsten skjer det en sørvestlig forflytning av sjøfuglbestandene i Norskehavet. Fugler fra den delen av norskekysten som er tilknyttet Barentshavet, og Svalbard beveger seg i stor grad inn i norskehavet og andre overvintringsområder i nordvest- Atlanteren. Arktisk front og Vesterisen vil på denne tiden være viktige områder Østlige bestander trekker inn i Norskehavet for å overvintre der, for eksempel ærfugl fra Østersjøen og praktærfugl nord og østfra. De fleste artene har dette markerte sørvestlig trekket, og høstbestandene utgjøres derfor i all hovedsak av trekkende og streifende fugler. Arts- og individantallet holder seg likevel relativt høyt i havområdet helt fram til Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 18

19 oktober måned, ikke minst fordi de fleste andefuglene gjennomgår fjærfelling i området før de trekker sørover. Lomvi, polarlomvi og alke gjennomfører et såkalt svømmetrekk etter endt hekking. En av foreldrefuglene, oftest hannen, svømmer da vekk fra kolonien og ut i åpent hav med den ikkeflygedyktige ungen. Tidspunktet for svømmetrekket varierer noe fra år til år, men hoveddelen foregår i juli og august. Polarlomvi foretar etter dette et trekk sørvestover i Atlanterhavet, og en betydelig del av bestanden overvintrer sør og vest av Grønland. Det samme gjelder for alkekonge. Alkefuglene myter i åpent hav i perioden august til oktober. Det samme gjør de arktiske lommene. Store områder ut fra spesielt Røst og Runde vil berøres av mytetrekket til disse artene fra slutten av juli til ut i september. Mytetrekket til alkefuglene på Jan Mayen er ukjent. Langs fastlandskysten samles marine dykkender (f.eks. ærfugl, praktærfugl og havelle) og gjess i grunne, næringsrike områder langs kysten for å gjennomføre mytingen (fjærskiftet), og for å bygge opp fettreservene før trekket starter mot overvintringsområdene lenger sør. I denne perioden mister fuglene flygeevnen og er svært sårbare for alle typer menneskelig forstyrrelser. Mange av de typiske sjøfuglene lever et nomadeliv i åpent hav gjennom det meste av året, og streifer over store områder både i høst-, vinter- og vårsesongen. Dette er karakteristisk for havhest, lirer, måkefugler som polarmåke og krykkje og de fleste alkefuglene. Hos en del arter trekker de fleste eller alle individene ut av området i løpet av høsten for å overvintre utenfor Norskehavet. Denne gruppen omfatter havsule, svømmesniper, joer og terner samt sildemåke og deler av svartbak- og fiskemåkebestandene. Vinterområder De viktigste artene/artsgruppene som overvintrer forholdsvis stasjonært langs fastlandskysten er marine dykkender (f.eks. ærfugl, praktærfugl, havelle og sjøorre), skarver, gråmåke, svartbak og arktiske lommer. Om vinteren oppholder overvintrende bestander med hekkeområder andre steder seg i denne regionen, i tillegg til de lokale hekkefuglene av kystbundne arter. I denne perioden er de nære kystområdene mindre viktige for pelagisk beitende arter. I åpent hav er områdene over kontinentalskråningen spesielt produktiv, og det kan forventes at pelagisk beitende sjøfugl samles her. Datagrunnlaget for dette området er imidlertid for dårlig til at det kan pekes ut spesielt viktige områder her. Mange av de pelagiske artene opptrer likevel i svært betydelige antall gjennom hele vinterhalvåret i Norskehavet (f.eks. havhest, lunde og alkekonge). Eggakanten er spesielt produktivt og viktig for pelagiske arter som havhest og krykkje. For de pelagiske artene er utbredelsen vinterstid trolig svært dynamisk, fordi fuglene nå er uavhengige av hekkeplassene og av den grunn kan følge byttedyras vandringer Kvartalsvis oversikt over verdigrunnlaget For å anskueliggjøre verdiene områdene gjennom året er disse presentert kvartalsvis i Tabell 3.1. For en fullstendig beskrivelse av verdigrunnlaget henvises til kapittel 2 og 3. Tabell 3.1 Kvartalsvis oversikt over verdigrunnlaget for hvert område Ressurs 1. kvartal vinter 2. kvartal vår 3.kvartal sommer Mørebankene/Stad Fisk Sild gyteområde Sild gyteområde Sei gyteområde Sei gyteområde Tare Stor forekomst hele året igjennom Sjøfugl Hekkeområde Hekkeområde alkefugl og alkefugl og kystbundne arter kystbundne arter Sjøpattedyr Kjerneområde 4. kvartal høst Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 19

20 Ressurs 1. kvartal vinter 2. kvartal vår 3.kvartal sommer 4. kvartal høst Generelt Foreslått marint verneområde som åpent kystområde. Haltenbanken Fisk Sild gyteområde Sei gyteområde Sild gyteområde Sei gyteområde Generelt Retensjonsområde og oppvekstområde for fisk året rundt Sklinnabanken Fisk Sild gyteområde Sei gyteområde Sild gyteområde Sei gyteområde Generelt Høyproduktivt retensjonsområde og oppvekstområde for fisk året rundt Iverryggen Korallrev Store forekomster året rundt Generelt Foreslått marint verneområde året rundt Jan Mayen med Vesterisen Sjøfugl Nærings- og Hekke-, myte- Mytehekkeområde og næringsområde alkefugl, havhest og næringsområde krykkje Sjøpattedyr Vesterisen er yngleområde for grønlandssel og klappmyss og Generelt Eggakanten Fisk Sjøfugl Sjøpattedyr Korallrev Generelt Arktisk Front Generelt Frontsystem med høy produksjon av plante- og dyreplankton året rundt Drivbaneområde sild og torsk Overvintringsområ de Alkefugl Beiteområde sei Drivbaneområde sild og torsk Gyteområde vanlig uer, snabeluer og vassild. Beiteområde voksen blåkveite året rundt Næringsområde Beiteområde sild Beiteområde sei Drivbaneområde sild og torsk Gyteområde vassild Beiteområde sild Drivbaneområde sild og torsk Næringsområde Næringsområde Beiteområde finnhval året rundt Forekomster langs Eggakanten fra Møre- Røst året rundt Frontområde med sterke strømmer og stor primærproduksjon året rundt Frontområde med sterke strømmer og stor primærproduksjon året rundt med beiteområde for flere arter året rundt Fisk Sjøpattedyr Beiteområde for blåhval, finnhval, vågehval og bottlenosehval (nebbhval) året rundt Sjøfugl Alkefugl med Alkefugl med svømmetrekk vil svømmetrekk vil passere og til dels passere og til dels ha opphold i ha opphold i området området Kystnær sone (12 nm utenfor grunnlinja) Fisk Overvintringsområd e sild. Gyteområder sild langs Nordland Gyteområder sei Vestfjorden er gyteområde for Gyteområder sild langs Nordland Beiteområde sei langs hele kysten Vestfjorden er gyteområde for Norsk-arktisk torsk Beiteområde sei langs hele kysten Beite- og oppvekstområde r for kysttorsk og sei langs hele kysten fra Møre Beite- og oppvekstområder for kysttorsk og sei langs hele kysten fra Møre og nordover Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 20

21 Ressurs 1. kvartal vinter 2. kvartal vår 3.kvartal sommer Norsk-arktisk torsk (skrei). Gyteområder og nordover (skrei) for kysttorsk langs Gyteområder for hele kysten fra Møre kysttorsk langs hele og nordover. kysten fra Møre og nordover. Sjøfugl Viktige overvintrings- og næringsområder for kystbundne arter. Eks. Møre-Stad, Froan-Vikna, Helgelandskysten Vestfjorden er nærings- og overvintringsområd e for både kystbundne arter og alkefugl Sjøpattedyr Kasteplasser for havert i kystnære Viktige hekkeområder kystbundne arter: Vikna, Sklinna, Vega og Røst Viktige myte- og oppvekstområde r for kystbundne arter. Eks. Møre- Stad, Froan- Vikna, Helgelandskyste n Vestfjorden er nærings- og myteområde for både kystbundne arter og alkefugl Kasteplasser og yngleområder for steinkobbe langs hele kysten 4. kvartal høst Viktige myte- og oppvekstområder for kystbundne arter. Eks. Møre- Stad, Froan-Vikna, Helgelandskysten Vestfjorden er nærings- og myteområde for både kystbundne arter og alkefugl Kasteplasser havert i kystnære områder lengst områder. Eks. nord. Konsentrasjoner spekkhogger i Froan og Vega- Vestfjorden Konsentrasjoner Vestfjorden spekkhogger Tareforekomster Fra Møre til Nordland året rundt Svampforekomster Forekomster året rundt. Eks Tromsøflaket Korallrev Forekomster langs kysten på midtnorsk sokkel året rundt. Eks. Breisunddypet, Storegga og Trænadypet Generelt Remman og Froan med Sularevet er foreslåtte marine verneområder som henholdsvis spesielt gruntvannsområde med rik tareskog og viktig transekt fra kyst til hav året rundt Tabell 3.2 Oversikt over hvilken aktivitet til de ulike sektorene som påvirker sårbarheten til de verdifulle områdene. OMRÅDE Særlige verdier Fiskeri Petroleum Skipstrafikk Ytre Påvirkning Mørebankene Gyteområde sild Gyteområde torsk Gyteområde sei Fuglekolonier Haltenbanken Gyteområde sild Retensjonsområde larver Overfiske Skade på bunnhabitat Bifangst av sjøfugl Overfiske Seismikk Uhellsutslipp Seismikk Uhellsutslipp Uhellsutslipp Forsøpling Uhellsutslipp Forsøpling Klima Langtransp. forurensing Forsuring Fremmede arter Turisme Vindkraft Kystnært fiske Akvakultur Klima Langtransp. Forurensing Forvaltningsplan Norskehavet Sårbarhet til særlig verdifulle områder 21