JOTUNHEIMEN RUNDT I HJERTE AV NORGE

Transkript

1 JOTUNHEIMEN RUNDT I HJERTE AV NORGE Vi skriver desember 2014, og den alltid sykkeltenkende Sandnesgauken (opprinnelig fra Finnmarksvidda) legger planen for rittsesongen Han ønsker seg utfordringer, og i sin iver sender han en forespørsel til en noe naiv sunnmøring som tror det eneste han i en småbarnstilværelse har nok av, er tid og overskudd. Påmeldingen er et faktum vi skal slite oss ut, slite oss ut i hjertet av Norge. Av Per Ivar Hessen Rosendal/Stavanger 1.september 2015 Undertegnede hadde akkurat fått pakket ut det mest nødvendige av flyttelasset fra gode år i Sandnes, og var klar for en ny tilværelse på den «romantiske» landsbygda, da jeg 19. desember 2014 mottok melding fra Einar Iversen: «Har et opplegg på gang med Blir du med?». Som den naive sunnmøringen jeg er, så gikk jeg i den fellen å tenke at det er jo lenge til dette starten går jo først 3. juli Utfordringen ble akseptert, og allerede før julegranen hadde kommet i hus var påmeldingen et faktum for både Einar og undertegnede. Det skulle vise seg at det eneste en småbarnsfar ikke har nok av, er tid og overskudd. Vinteren gikk, våren kom (aldri), og treningsgrunnlaget var ganske minimalt når den alltid positive Einar kom kjørende inn på gårdstunet i Rosendal torsdag 2. juli. På samvittigheten hadde vi begge erfaringer fra CLST, Kristiansand Hovden, i slutten av mai. Jeg fikk i mai kjenne på hvordan det bokstavelig talt er å stupe ned i kjelleren. Etter 195 km og 900 høydemeter måtte jeg forsmedelig innse at kroppen ikke tålte mer, samtidig som Bogafjelltoget forsvant fra meg og inn i horisonten. Både Einar og jeg kom oss i mål på CLST. Forskjellen mellom Einar og meg skulle imidlertid vise seg å være betydelig. Som det vil fremgå i fortsettelsen er nok forskjellen snarere et utslag av personlighetsmessige forskjeller, enn situasjonsbestemt slitasje og stølhet. Etter å ha syklet opp Setesdalen på vel 7 timer var Einar fortsatt like positiv, mens jeg med mine vel 6 timer var resignert og deprimert. Som i et hvert annet ritt, lovet jeg meg selv at «aldri mer». Når Einar nå stod på gårdstunet i Rosendal, var det som å se en liten unge på julaften han kunne ikke vente lenger, han måtte bare komme i gang. Hans utpregede positive holdning, foruten om at han bare er positiv, var nok et resultat av at han siden påmeldingen frem til 2. juli hadde spist 8000 km på sykkelsetet. Jeg med mine vel 3000 km var vel mer det man kan kalle en pessimist. Tidlig morgen 3. juli rigget vi sykler på bilen, og satt kurs mot Lærdal. Bilturen tilkjennega ytterligere en stor forskjell mellom Einar og meg. Einar hadde forberedt seg godt. I tillegg til å trene og spise som en toppidrettsutøver, hadde han i ukene før Jotunheimen Rundt tilbrakt betydelig tid på Spotify. Ingenting skulle etterlates til tilfeldighetene, og selv spillelisten var ment for å motivere. Vi hadde ikke kjørt langt før Einar begynte å synge muntert med på tonene som kom ut av popanlegget i bilen hans. Jeg for min del sliter fortsatt med å skjønne hva som er motiverende med New Kids on The Blocks «You got it», og ikke minst Hansons landesorg «Mmmmbop».

2 Vi ankom Lærdal sentrum i god tid før start. Vi møtte der vårt reisefølge, som bestod av 5 menn fra Jardar sykleklubb. Det kom ikke som noen overraskelse at Einars venner var like muntre som han selv. Jeg, som den evige pessimist jeg er, hadde før vi traff reisefølget begynt å tvile på om jeg ville klare å gjennomføre et så langt ritt som Jotunheimen Rundt. Overraskelsen ble derfor stor når jeg så at reisefølge bestod av karer i en alder av 60 år og oppover. Som den ungdommen jeg er, så tenkte jeg, kan de så kan jeg. Gleden ble kortvarig, for minnet om å bli frasyklet av et dusin gamle menn fra Bogafjell SK under CLST dukket fort opp igjen. Ting normaliserte seg, et par sekunds positive tanker ble forlatt til fordel for min medfødte og kroniske pessimisme. Vi gjorde oss imidlertid klar, og ventet på startskuddet. Kl , den 3. juli 2015, smalt det. Fremst i turklassen la vi ut på de 430 km som skulle unnagjøres. Allerede etter 1 km hadde vi syklet 2 av de 4600 høydemetrene rittet inneholder. Det er rart med det, når startskuddet går, så blir alle negative tanker erstattet med glede og positive tanker. Lærdal, bygden vi skulle forlate, viste seg fra sin beste side. Med sol og 25 varmegrader, og svært gode væremeldinger for resten av turen, fikk vi ikledd kort/kort fort følelsen av at vi skulle oppleve noe vi sent kommer til å glemme og vi fikk rett! Tempoet fra start var bra, og stemningen i feltet var utpreget positiv også hos meg. Vår første utfordring var distansen fra Lærdal til Fagernes (145 km). Denne etappen går over Filefjell, med totalt 1000 høydemeter. På toppen av Filefjell hadde Oslogutta stelt til med privat pølsestopp, og sjelden har pølse i potelompe smakt bedre. Her fikk jeg også tid til den første av det som i alt skulle vise seg å bli 10 pissepauser på turen til mål. Turen over Filefjell gikk greit, til tross for at vi i år ble et offer for ganske omfattende veiarbeid med påfølgende gruspartier. Dette hadde selvfølgelig Einar tenkt på, og allerede et par måneder før starten gikk hadde han engasjert de fleste sykkelbutikker sør for Stadt i å finne de riktige dekkene for slikt variabelt veidekke. Pølsestopp på Filefjell På første matstasjon på Vang (etter 89 km) fikk vi erfare hvorfor Jotunheimen Rundt må være et av landets beste ritt. Service og mattilbud var utsøkt og stod i stil til den fantastiske naturen vi allerede hadde fått syklet i. Turen fra Vang, gikk deretter videre langs Slidrefjorden i retning Fagernes. I dette partiet fikk den første av Oslogutta problemer med tempoet. Vi hadde en muntlig avtale om at den dårligste styrte farten, og vi måtte således avpasse tempoet frem til matstasjon nr. 2 på Fagernes. Vel fremme på Fagernes, etter 145 km, hadde mørket begynte å melde sin ankomst. Temperaturen var fremdeles upåklagelig, men noen av de eldre i reisefølget måtte ta frem bestefartrøyen for å unngå frostskader. Her valgte også den første av Oslogutta å bite i det sure eplet (som ikke var en del av arrangørens meny). Totalt 7 menn ble redusert til 6.

3 Etter en noe lengre pause, hvor jeg også fikk tilført kroppen noen paracet (for den uopplyste leser, så var jeg som den yngste i følget den eneste som har blitt operert for lårhalsbrudd), tok vi fatt på rittets andre store utfordring. Fra Fagernes går turen inn i den som er regnet for en av Norges fineste fjelloverganger, Valdresflya. Selv etter mørkets frembrudd fikk vi meter for meter fra Fagernes et forvarsel om hvilken fantastisk natur vi har i Norge. Vel fremme på Beitostølen, etter å ha syklet 183 km, hadde vi unnagjort halvparten av de vel 1000 høydemetrene som skal forseres fra Fagernes og til toppen av Valdresflya. Her valgte Oslogutt nr. 2 å kaste inn årene, og 6 ble redusert til 5. Vi andre skiftet klær. Fra å sykle i kort/kort inntok vi nå tre lag med klær bestående av ull, lycra og vinterjakke det skulle vise seg å være for lite. De resterende 500 høydemetrene som gjenstod til vi toppet Valdresflya, var fysisk tøffe. Verken Einar eller jeg hadde noen gang syklet så langt, og i tillegg til lengde og høydemetre, begynte det å blåse og temperaturen gikk ned til effektive minusgrader. Mens vi frøs og hakket tenner, ble vi tatt igjen av de raskeste elitesyklistene de syklet fortsatt i kort/kort (og med betydelig høyere fart). Selv om vi på dette tidspunktet både var kald og sliten, så gikk turen overraskende greit. Den fysiske påkjenningen ble slått til side av de fantastiske sanseinntrykkene vi ble møtt av. Selv om både Einar og jeg tilhører den yngre garde, og dermed enda ikke har utviklet evner til å bedømme om naturen rundt oss er flott eller ikke (Einar 52 år og jeg selv en ungdom på 38 år), så ble vi slått ut av den fantastiske naturen. Einar begynte til og med å bable om at selv om han opprinnelig er fra Nord-Norge og dermed burde være lojal mot Petter Dass og hans topografiske dikt Nordlands trompet, så var han ikke tvil om at han etter å ha erfart Valdresflya kunne lage et dikt som ville overgå Petter Dass sine skriblerier. Stemningsbilde fra toppen på Valdresflya

4 Fra toppen av Valdresflya varierer det mellom lange nedoverbakker og flate transportetapper, kun avbrutt av en kjærkommen matstasjon, før man kommer ned mot Odnes og Ottadalsvegen. Deretter er det noen kilometer med flate transportetapper før man kommer inn til idylliske Lom og en etterlengtet annonsert gryteretten (egentlig en betasuppe/lapskaus). På Lom har man unnagjort i alt 293 av de totale 430 kilometer, og det kjennes på kroppen (i hvert fall min). Einar fortsatt ved godt mot, og fortsatt overraskende positiv. Per Ivar har nok en gang resignert, og er ikke like positiv som Einar som normalt.

5 Under den lange pausen på Lom ble det klar for samtlige i reisefølget at vi var i trygge hender. Analytikeren Einar hadde gjort jobben sin, og kunne forsikre oss om at han full oversikt over de kommende 1000 høydemetrene vi hadde foran oss til vi stod på toppen av Sognefjellet. Vi la ut med godt mot, og de første centimetrene ut fra Lom virket det som om ben, rygg og skuldre hadde kviknet til. En av de resterende Osloguttene fikk imidlertid problem med tempoet i den første og eneste rundkjøringen Lom har å by på. Det problemet skulle vedvare. Gruppen ble splittet, med klare instrukser om at vi skulle vente på hverandre på toppen av fjellet. Det skulle vise seg at analytikeren Einar hadde sviktet i analysen av Sognefjellet. Når Einar, Dan-Evert (Oslogutt) og jeg trodde vi nærmet oss toppen, kom det plutselig en nedoverbakke Einar hadde oversett i sin analyse. Det var heller ingen liten nedtur, for den sendte oss 150 meter lenger ned i typografien. Einar måtte derfor re-kalkulere og kunne opplyse om at vi nå hadde 600 høydemeter igjen til toppen, og ikke 450 som han først hadde smilende berettet om. Disse 600 metrene skulle vise seg å være mer fjellklatring enn bakkesykling. De ble unnagjort på den siste kilometeren før toppen. På toppen ble vi godt behandlet, med utsøkte vafler og et fantastisk fint vær. Einar innrømmet seg att på til en Vørteløl. Livet på toppen er ikke så verst. Fra Sognefjellet er det kupert i et par mil, før det regelrett stuper ned til Sognefjorden. Problemet er at det er svært dårlig asfaltdekke så i si hele veien ned, noe som fordrer at du holder sykkelen med jerngrep. Midt i bakken ned fra Sognefjellet var vi så slitne i hendene av å holde oss fast og ikke minst bremse, at vi rett og slett måtte ta en ekstra pause. Et tips til alle som vil sykle dette rittet er å bremse «støtvis» og vekselsvis mellom forog bakbrems. Fra arrangørens side advares det mot å bremse for hardt og for lenge, spesielt om man sykler med «kinafelger». Faren for punkteringer er overhengende grunnet varme felger og ujevn vei. Vi slapp heldigvis punkteringer, men vi skjønte arrangørens advarsel.

6 De fleste som sykler Jotunheimen Rundt for første gang, tror at det fra bunnen av Sognefjellet kun gjenstår en sjarmøretappe mot mål. Man har jo tross alt unnagjort tre fjelloverganger, som hver inneholder over 1000 høydemeter. De som har syklet det før, vet at det er nå slitet begynner. Den verste bakken gjenstår det vet vi nå. Høydeprofilen gjør slitne bein urett. Trøsten er, når den siste toppen nås etter 420 km, så går det nedover til mål. Den største utfordringen kommer etter 410 km, den «lille» bakken med bakketopp på 420 km er umenneskelig. Selv som sunnmøring må jeg innrømme det, Sogndal er en flott bygd. Den har likevel aldri vært så vakker som når vi kom i mål etter 430 kilometer. Nå er vel Sogndal etter hvert mest kjent for Tone Damli (et eller annet) og Eva Skram (Eva & the Hartmaker), men for den eldre garde av oss kjenner vi best Sogndal som saftbygden med den eventyrlige saften Lerum. Lerum får være Lerum, vi byttet bort saft med øl og etter en øl sluknet jeg til Einars «fantastiske» tribiute av det som er hans favoritter i Tones reportoar. Einar fikk etter hvert også besøk av Jon Blund, og vi våknet ikke før all form for matservering i Sogndal var stengt. Om det var fordi vi hadde innlosjert oss i Junior-suite, eller om det rett og slett er at sogndølingene har utmerket service vites ikke, men mannen i resepsjonen disket opp med en herlig take-away meny, med «som seg hør og bør» mer øl. Etter en god natts søvn, våknet jeg stiv og støl. Jeg kunne fortsatt ikke tørke meg mellom bena etter en god morgendusj. Einar for sin del våknet som vanlig positiv og uthvilt, uten å være preget. Han var imidlertid litt bekymret for litt prikking i neglen på høyre lilletå, og han angret på at han ikke tok pedikyr før starten i Lærdal. Oppsummert: Jotunheimen Rundt er et ritt som må på listen over ritt som skal gjennomføres. Dan-Evert Brekke, Steinar Nervold, Knut Dagfinn Helgesen, Einar Iversen og jeg (Per Ivar Hessen) gjennomførte et fantastisk ritt på tiden 20 timer og 31 minutt. Med 3 ½ time pause underveis ble effektiv tid på sykkelsetet 17 timer. Vi er frelst, og vi planlegger allerede å gjenta turen 1. til 2. juli 2016.

7 På vegne av Einar Iversen og meg selv vil jeg oppfordre dere alle om å vurdere deltakelse neste år. Meld deres interesse til Einar eller meg og bli med på en fantastisk opplevelse. Sykkelhilsener fra Per Ivar Hessen («skribent») Einar Iversen (livsglad syklist)