Fig. 9:1 Døme på setningsstruktur i norrønt

Transkript

1 9 Valens og rammer Bakgrunn 97 Valens. I moderne norsk dannar sambandet av subjekt og finitt verbal kjernen i ei setning. Men til skilnad frå moderne norsk og mange andre språk er ikkje subjektet obligatorisk i norrønt; rignir det regner er ei velforma setning. Derfor er det gode grunnar for å seie at kjernen i ei norrøn setning blir danna av det finitte verbalet aleine, dvs. av eit verb som står i ei av dei finitte formene ( 72). Fig. 9:1 Døme på setningsstruktur i norrønt Så snaue setningar som rignir det regner eller snjóvar det snør er høgst uvanlege i norrønt. Som oftast knyter verbalet til seg både nominale og adverbiale ledd. Fig. 9:1 viser korleis setninga Þorsteinn gaf þeim góðar gjafir at skilnaði Torstein gav dei gode gåver då dei skildest kan setjast opp som ein molekylstruktur. Verbalet gaf står i midten og knyter til seg tre deltakarar, som alle er nominale ledd, nemleg subjektet Þorsteinn, det direkte objektet góðar gjafir og det indirekte objektet þeim. I tillegg kjem adverbialet at skilnaði som fortel om omstenda ved verbalhandlinga, i dette tilfelle tidspunktet. Dette perspektivet har vore utvikla i den såkalla valensgrammatikken, og det kan vere til god hjelp for å forstå den grunnleggjande setningsstrukturen i norrønt.

2 Valens og rammer 111 Fig. 9:2 Verbtypologi i norrønt Biletleg talt deler verbalet ut bestemte roller til dei nominale ledda, som dermed blir deltakarar i verbalhandlinga. Adverbialet er på si side ein kringståar, dvs. eit ledd som uttrykkjer omstende kring verbalhandlinga, i form av tid, stad og måte. I norrønt kan eit verb knyte til seg ingen, eitt, to eller tre nominale ledd. Med andre ord kan vi stille opp ein typologi over nullverdige, einverdige, toverdige og treverdige verb, som vist i fig. 9:2. Denne eigenskapen til verbalet karakteriserer vi som valens. Vi kan også seie at verbalet dannar ei syntaktisk ramme, som gjev plass til dei ulike nominale deltakarane. 98 Valens i norrøne ordbøker. Dette perspektivet er i praksis lagt til grunn for verbforklaringane i Norrøn ordbok. Til dei fleste verba er det sett opp rammer med aktuelle nominale og adverbiale utfyllingar i ein forkorta notasjon, av typen: ljósta e-n e-u gefa e-m e-t slå ein med noko gje ein noko

3 112 Kap. 9 gefa e-t við e-u segja e-m e-t segja e-t á e-n ljá e-m e-s lofa e-n bjarga e-u gje noko (i betaling) for noko seie ein noko seie noko på/mot ein låne nokon noko (lov)prise ein berge noko I desse rammene er einnhverr nokon brukt som kasusmarkør: e-m = einhverjum dativmarkør ved personar e-u = einhverju dativmarkør ved gjenstandar e-n = einhvern akkusativmarkør ved personar e-t = eitthvert akkusativmarkør ved gjenstandar e-s = einhvers genitivsmarkør ved personar/gjenstandar Den syntaktiske ramma ljá e-m e-s inneber altså at verbet ljá kan ta to nominale ledd, det eine i dativ (ein person), det andre i genitiv (i praksis ein gjenstand). Setninga Óláfr lér mér øxar sinnar Olav låner meg øksa si viser denne ramma i funksjon. Det indirekte objektet står i dativ, e-m (her: mér), og det direkte objektet i genitiv, e-s (her: øxar sinnar). Subjektet er utelate i oppstillinga, fordi det alltid står i nominativ. 99 Rammer. Verb, preposisjonar og adjektiv har ein viktig syntaktisk eigenskap til felles: Dei bestemmer kasus i andre ledd. Vi skal bruke termen ramme om dei strukturane som blir danna av desse tre ordklassene. Verbrammene er dei mest kompliserte, og dei står også på det øvste nivået. Desse rammene fastset grunnstrukturen i setninga: subjekt + verbal + objekt. Adjektivrammene og preposisjonsrammene er mindre kompliserte, og dei står på eit lågare nivå; adjektivrammene gjeld hovudsakleg predikativet og preposisjonsrammene hovudsakleg adverbialet. Verb 100 Rammer for verbet. Verbrammene fortel kor mange nominale ledd verbet knyter til seg, dvs. subjekt, direkte objekt og indirekte objekt. Enkelte adverbiale ledd inngår også i faste samband med verba, men dei fell utanfor denne oppstillinga. Generelt står adverbiala friare i setninga enn dei nominale ledda. Verbrammene blir oppsette på grunnlag av kasus. Subjektet står alltid i nominativ og det indirekte objektet alltid i dativ, men det direkte objektet kan stå i alle

4 Valens og rammer 113 tre oblike kasus, akkusativ, genitiv og dativ. Mange verb kan opptre i meir enn ei ramme, som t.d. bera st.vb. bere, bjóða st.vb. by, leita sv.vb. leite og segja sv.vb. seie. Dette har særleg samanheng med at enkelte dativledd har ei relativt laus tilknyting til verbalet. I fig. 9:3 er verbrammene oppsette i samsvar med valensen til dei enkelte verba. I denne figuren skal vi merke oss at mange av rammene omfattar subjektlause eller upersonlege konstruksjonar. Slike konstruksjonar er ikkje avgrensa til nullverdige verb, som t.d. daga sv.vb. bli dag. Utan subjekt opptrer også einverdige verb, t.d. kala st.vb. fryse og sýnask sv.vb. synast, og toverdige verb, t.d. skorta sv.vb. skorte og vara sv.vb. vere budd på. Desse konstruksjonane kjem vi tilbake til i Fig. 9:3 Verbrammer i norrønt I fig. 9:3 er kvar ramme eksemplifisert med eit verb. Verba er oppførte etter mønster av Norrøn ordbok, altså med bøyingsformer av einnhverr nokon som kasusmarkørar. Langt frå alle verbrammer er like frekvente; dei fem vanlegaste er oppførte i halvfeit skrift i figuren.

5 114 Kap. 9 Nullverdige verb 101 Verb utan nominale ledd. I denne ramma opptrer verbalet aleine, eventuelt med eitt eller fleire adverbial. Skrýmir hrýtr ok sefr svá fast at dunar í skóginum. Skryme snorkar og søv så tungt at det dundrar i skogen. Den nominallause setninga er her at dunar í skóginum. Hit høyrer verb som daga sv.vb. bli dag, duna sv.vb. brake, flǿða sv.vb. fløyme over, gneista sv.vb. gnistre, hausta sv.vb. bli haust, ljóma sv.vb. lyse, mor(g)na sv.vb. bli morgon, rigna sv.vb. regne, snjóva sv.vb. snø, sumra sv.vb. bli sommar, vára sv.vb. bli vår og vetra sv.vb. bli vinter. Mange av desse verba er inkoative, dvs. at dei uttrykkjer overgang frå ein tilstand til ein annan. Då er det ikkje alltid mogleg å spesifisere eit subjekt. Einverdige verb 102 Allment. Dei aller fleste einverdige verb knyter til seg eit subjekt i nominativ, men ei mindre gruppe har det nominale leddet i akkusativ eller dativ nom + verbal. I denne svært vanlege ramma tek verbalet eit subjekt i nominativ, men ingen objekt. Desse verba er dermed intransitive. Miðgarðsormr lifir enn ok liggr í umsjá. Midgardsormen lever enno og ligg i storhavet. Hit høyrer m.a. duga sv.vb. duge, fara st.vb. fare, reise, ganga st.vb. gå, horfa sv.vb. vende om, lifa sv.vb. leve, liggja st.vb. liggje, sofa st.vb. sove, springa st.vb. sprekke og mange andre. Fleire av desse verba kan opptre med såkalla indre objekt, dvs. eit objekt som ligg nært opp til verbet i innhald, og som ofte er avleidd av verbet. Dette gjeld objekt som svefn m. søvn til sofa, ferð f. og fǫr f. ferd til fara, líf n. liv til lifa osv Verbal + akk. Verbalet tek eit objekt i akkusativ, men ikkje noko subjekt. Det er altså tale om ein upersonleg konstruksjon. Ok mun þik kala ef ek sit svá lengi ok útarliga sem ek em vanr. Og du kjem til å fryse dersom eg sit så langt ute som eg er van til. Hit høyrer m.a. fýsa sv.vb. ha hug til, girna sv.vb. ha lyst på, hungra sv.vb. svelte, kala st.vb. fryse, kosta sv.vb. koste, langa sv.vb. lengte, lysta sv.vb. ha lyst til, minna sv.vb. hugse, súrna sv.vb. surne, svimra sv.vb. bli svimmel, syfja sv.vb. bli søvnig, tíða sv.vb. ha lyst til, ugga sv.vb. bli redd, þrota sv.vb. ta slutt, þyrsta sv.vb. tørste, vanta sv.vb. mangle og vara sv.vb. vere budd på Verbal + dat. Verbalet tek eit (indirekte) objekt i dativ, men ikkje noko subjekt. Også her er det tale om ein upersonleg konstruksjon. Ekki líkar oss

6 Valens og rammer 115 fyrr enn þeir brǿðr eru allir drepnir. Vi likar det ikkje før alle brørne er drepne. Hit høyrer m.a. hitna sv.vb. bli heit, líka sv.vb. like, tekkjast, lítask st.vb. synast, svala sv.vb. kjøle, sýnask sv.vb. synast, þykkja sv.vb. tykkje, synast og versna sv.vb. versne, bli verre. Toverdige verb 103 Allment. Fleirtalet av toverdige verb har subjekt i nominativ og objekt i akkusativ, men det er også fleire andre kombinasjonar, med og utan subjekt nom + verbal + akk. I denne svært vanlege ramma tek verbalet subjekt i nominativ og direkte objekt i akkusativ. Hrafnkell sendi þá menn ofan eptir dalnum. Ramnkjell sende då menn nedetter dalen. Hit høyrer bera st.vb. bere, binda st.vb. binde, bíta st.vb. bite, brjóta st.vb. bryte, draga st.vb. dra, dǿma sv.vb. døme, eiga pp.vb. eige, eta st.vb. ete, gleðja sv.vb. gjere glad, grípa st.vb. gripe, hǫggva st.vb. hogge, ljósta st.vb. slå, sjá st.vb. sjå, segja sv.vb. seie, senda sv.vb. sende, slá st.vb. slå, spyrja sv.vb. spørje, telja sv.vb. telje, yrkja sv.vb. gjere, dikte m.m nom + verbal + dat. Verbalet tek subjekt i nominativ og direkte objekt i dativ. Þjalfi ok Rǫskva fylgja honum jafnan síðan. Sidan følgjer Tjalve og Roskva honom jamt. Hit høyrer m.a. bjarga st.vb. berge, bregða st.vb. snu, vende, bǫlva sv.vb. forbanne, eira sv.vb. skåne, eyða sv.vb. øyde, fagna sv.vb. fagne, gle seg, fylgja sv.vb. følgje, halda st.vb. halde, henta sv.vb. hente, hjalpa st.vb. hjelpe, líka sv.vb. like, lítask st.vb. synast, lúka st.vb. stengje, avslutte, mǿta sv.vb. møte, ógna sv.vb. truge, stjórna sv.vb. styre, trúa sv.vb. tru, týna sv.vb. tyne, drepe, þjóna sv.vb. tene, þykkja sv.vb. synast, sýnask sv.vb. synast, una sv.vb. like, vere nøgd med, unna pp.vb. elske og valda bl.vb. valde nom + verbal + gen. Verbalet tek subjekt i nominativ og direkte objekt i genitiv. Þeir njóta hvárki svefns né matar. Dei nyt verken søvn eller mat. Hit høyrer m.a. afla sv.vb. avle, skaffe, bíða st.vb. bie, vente, beiða sv.vb. be, fá st.vb. få, gje, freista sv.vb. freiste, prøve, gá sv.vb. ense, leggje merke til, geyma sv.vb. gøyme, gǽta sv.vb. gjete, hefna sv.vb. hemne, leita sv.vb. leite, missa sv.vb. miste, tape, njóta st.vb. nyte, sakna sv.vb. sakne, sverja st.vb. sverje og vitja sv.vb. vitje, kome på gjesting Verbal + akk + akk. Verbalet tek ikkje noko subjekt, men det tek to objekt i akkusativ, eit personobjekt og eit gjenstandsobjekt. Draum [akk.]

7 116 Kap. 9 dreymdi mik [akk.] í fyrri nátt. Ein draum drøymde meg førre natta dvs. Eg drøymde ein draum førre natta. Hit høyrer m.a. dreyma sv.vb. drøyme, gruna sv.vb. grune på, ha mistanke om, henda sv.vb. hende, skorta sv.vb. skorte og þrjóta sv.vb. ta slutt Verbal + akk + gen. Verbalet tek ikkje noko subjekt, men det tek to objekt, eit personobjekt i akkusativ og eit gjenstandsobjekt i genitiv. Også dette er ein upersonleg konstruksjon. Varði engan mann [akk.] þessa verks [gen.] af Þorkatli. Ingen var budd på dette verket av Torkjell. Hit høyrer minna sv.vb. minnast, kome i hug og vara sv.vb. vere budd på. Treverdige verb 104 Allment. Dei fleste treverdige verb har eitt direkte og eitt indirekte objekt. Men nokre verb har også to direkte objekt, eit personobjekt og eit gjenstandsobjekt. Personobjektet står i akkusativ, medan gjenstandsobjektet kan stå i alle tre oblike kasus, dvs. akkusativ, genitiv eller dativ nom + verbal + dat + akk. I denne ramma tek verbalet subjekt i nominativ, indirekte objekt i dativ og direkte objekt i akkusativ. Þeir veittu Vésteini [dat.] umbúnað [akk.], sem siðr var til. Dei stelte til likklede for Vestein, slik skikken var. Hit høyrer m.a. bera st.vb. bere, bjóða st.vb. by, gefa st.vb. gje, gera sv.vb. gjere, kenna sv.vb. lære, segja sv.vb. seie, selja sv.vb. selje, gje, veita sv.vb. gje lov til, la få og fleire til nom + verbal + dat + gen. Verbalet tek subjekt i nominativ, indirekte objekt i dativ og direkte objekt i genitiv. Hana elskuðu margir ok hon synjaði fám [dat.] síns vilja [gen.] Henne elska mange, og ho nekta få viljen deira dvs. ho let dei fleste få viljen sin. Hit høyrer m.a. afla sv.vb. avle, gjalda st.vb. betale, leita sv.vb. leite, ljá sv.vb. låne, synja sv.vb. nekte og unna pp.vb. unne nom + verbal + dat + dat. Verbalet tek subjekt i nominativ, indirekte objekt i dativ og direkte objekt i dativ. Hann vildi engum trygðum [dat.] lofa eða heita þeim [dat.]. Han ville ikkje love eller gje dei noka trygd. Hit høyrer m.a heita st.vb. love og lofa sv.vb. love nom + verbal + akk + dat. Verbalet tek subjekt i nominativ og to objekt, eit personobjekt i akkusativ og eit gjenstandsobjekt i dativ. Nú skal [ek]

8 Valens og rammer 117 ekki leyna þik [akk.] því [dat.] er mér býr í skapi. No skal eg ikkje løyne for deg det eg har i sinne. Relativsetninga er mér býr í skapi står til dativleddet því det. Hit høyrer m.a. halda st.vb. halde, leyna sv.vb. gøyme, nema st.vb. ta, fjerne og rǽna sv.vb. rane nom + verbal + akk + gen. Verbalet tek subjekt i nominativ og to objekt, eit personobjekt i akkusativ og eit gjenstandsobjekt i genitiv. Þú fyllir mik [akk.] harms [gen.]. Du fyller meg med sorg. Hit høyrer m.a. beiða sv.vb. nøyde, krevje, biðja st.vb. be, dylja sv.vb. dølje, gøyme, eggja sv.vb. eggje, drive, fylla sv.vb. fylle, krefja sv.vb. krevje, minna sv.vb. minne på og spyrja sv.vb. spørje nom + verbal + akk + akk. Verbalet tek subjekt i nominativ og to objekt i akkusativ, eitt personobjekt og eitt gjenstandsobjekt (i praksis eit indre objekt). En því nǽst laust þú [nom.] mik [akk.] með hamrinum þrjú hǫgg [akk.]. Og deretter slo du meg tre hogg med hammaren. Hit høyrer m.a. hǫggva st.vb. hogge, ljósta st.vb. slå og slá st.vb. slå. Adjektiv 105 Allment. Nokre adjektiv kan ta pronomen- eller substantivfrasar som utfylling. Vi skal kalle denne relasjonen for styring, og markerer såleis at adjektivet er kjernen i desse konstruksjonane og det styrte leddet utfylling. Enkelte adjektiv styrer genitiv, andre dativ, og nokre få, m.a. illr vanskeleg og skyldr pliktig til, undergjeven kan styre begge kasus, avhengig av innhaldet Adjektiv + gen. Adjektiv som styrer genitiv er m.a. búinn adj. budd, klar til, fullr adj. full, fúss adj. ivrig, huga på, gamall adj. gammal, sekr adj. skyldig i, skyldr adj. pliktig til, varr adj. merksam på, verðr adj. verd og víss adj. sikker på. Hann var þá fimtán vetra gamall. Han var då femten vintrar gammal. En er Erlingr varð þess varr, þá lét hann blása liði sínu ǫllu til skipanna. Men då Erling oppdaga dette, lét han kalle alt folket sitt til skipa Adjektiv + dat. Adjektiv som styrer dativ er m.a. blíðr adj. blid, feginn adj. glad, góðr adj. god, gramr adj. vreid, vond, grimmr adj. stygg, hollr adj. trugen, pålitande, hǽttr adj. farleg, illr adj. ill, vond, kǽrr adj. kjær, líkr adj. lik, mikill adj. stor, reiðr adj. sint på, skyldr adj. undergjeven, trúr adj. trugen, þekkr adj. hugleg, kjær, útrúr adj. utrugen, úlíkr adj. ulik. Þat er ráð mitt at þú sér trúr konungi þínum. Det er mitt råd at du er trugen mot kongen din.

9 118 Kap. 9 Preposisjonar 106 Allment. Preposisjonar kan ta eitt eller fleire ord som utfylling, oftast pronomenfraser, t.d. með yðr med dykk og substantivfrasar, t.d. á skipinu på skipet. Nokre preposisjonar styrer berre ein kasus, medan andre styrer to (eller i eitt tilfelle tre) kasus, avhengig av innhaldet. Akkusativ 107 Preposisjon + akk. Nokre preposisjonar styrer alltid eller nesten alltid akkusativ, medan andre gjer det når det er tale om rørsle til staden (allativ) eller i tidsuttrykk Fyrir útan, umhverfis, gegnum. Preposisjonane fyrir útan utanfor, umhverfis omkring og (í) gegnum gjennom styrer alltid akkusativ. Eptir þetta setjask þeir niðr fyrir útan hauginn ok talask við. Etter dette set dei seg ned utanfor haugen og talar saman. Skip lágu umhverfis skeiðina. Det låg skip omkring båten. Hann hljóp báðum fótum gegnum skipit ok spyrndi við grunni. Han sette begge føtene gjennom båten, og spente mot grunnen Of, um, við. Preposisjonane of over, om og um om styrer nesten alltid akkusativ, og við ved gjer det som oftast. Skrýmir settisk upp ok strauk of vangann. Skryme sette seg opp og strauk seg over kinnet. Sigvatr orti flokk um fall Erlings. Sigvat gjorde eit kvad om Erlings fall. Kom hann þá við nátt til þeirar konu. Han kom til denne kona om natta Á, í, fyrir, undir, yfir. Preposisjonane á på, i, í i, på, fyrir for, undir under og yfir over styrer akkusativ når dei uttrykkjer rørsle til staden (allativ). Þá batt Skrýmir nest þeira allt í einn bagga ok lagði á bak sér. Då batt Skryme all nista deira i ein bylt og la på ryggen sin. Settisk Þórr í dyrrin. Tor sette seg i døropninga. Þórr lét síga brýnnar ofan fyrir augun. Tor lét augnebryna sige ned for augo. Ganga þau þá undir aðra eik. Dei går då inn under ei anna eik. Fór hann út yfir hafit þat it djúpa. Han fór ut over det djupe havet Á, í, eptir, fyrir. Preposisjonane á, í, eptir etter og fyrir styrer ofte akkusativ i tidsuttrykk. En konungr vakti á nátt. Men kongen vakte om natta. Gangið þér þannig í nátt, sem skip bónda eru. Gå dit i natt som skipa til bøndene er. Eptir þat vaknar hann ok fǿrir bú sitt út yfir Rangá í Tungu. Etter dette vaknar han og flyttar bustaden sin over Rangå ut til Tunga. Í óttu fyrir dag stóð hann upp. I otta før det vart dag stod han opp.

10 Valens og rammer Með. Preposisjonen með med styrer som oftast dativ, men kan styre akkusativ når det er tale om ein gjenstandsfunksjon snarare enn ein reiskap (då með styrer dativ, 108.8). Nú var Loki tekinn griðalauss ok farit með hann í helli nǫkkurn. No vart Loke teken fredlaus, og dei fór med han til ein heller. Dativ 108 Preposisjon + dat. Nokre preposisjonar styrer alltid dativ når det er tale om rørsle frå staden (ablativ) eller nærvære på staden (lokativ). Andre styrer dativ i samband med følgjeskap (sosiativ) eller reiskap (instrumental) Af, frá, ór. Preposisjonane af av, frá frå og ór ut av styrer alltid dativ. Dei uttrykkjer rørsle frå staden (ablativ). Ríðið í brott eykjum þeira af bǿjum! Ri hestane deira bort frå gardane! Hann varð eigi leystr frá Helju. Han vart ikkje løyst frå Hel. Túmásmessu fyrir jól tók konungr út ór hǫfninni. Tomasmesse før jul la kongen ut av hamna Hjá, nǽr, mót. Preposisjonane hjá hos, nǽr nær og á mót(i) el. í móti el. mót i mot styrer også alltid dativ. Dei blir brukte i uttrykk for nærvære på ein stad eller i gjenstandsuttrykk. En Sigyn kona hans stendr hjá honum. Kona hans Sigyn står hos han. Þá var vant nǽr þrimr tigum ásauðar eina nátt. Då kom det bort nære på tretti søyer ei natt. Sonr þinn fór enga sigrfǫr á mót Óláfi konungi. Sonen din fekk ikkje noka sigersferd mot kong Olav At. Preposisjonen at åt, hos, med styrer nesten alltid dativ. Han blir ofte brukt i uttrykk for tid eller stad, der nærværet kan forståast som resultat av rørsle. En at miðri nátt þá heyrir Þórr at Skrýmir hrýtr ok sefr fast. Midt på natta høyrer Tor at Skryme snorkar og søv tungt. Eina nátt dreymdi hann at maðr kom at honum. Ei natt drøymde hann at det kom ein mann til honom Á, í, fyrir, undir, yfir. Preposisjonane á, í, fyrir, undir og yfir styrer dativ når dei uttrykkjer nærvære på staden (lokativ). Váru dyrr á enda ok jafnbreiðar skálanum. Der var ei dør for enden, like brei som huset. Þeir fundu afhús til hǿgri handar í miðjum skálanum. Dei fann eit siderom til høgre midt i huset. Hann sá mann standa fyrir rekkjunni. Han såg ein mann stå føre senga. Gekk jǫrðin undir þeim skykkjum ok skalf húsit. Jorda rista under dei og huset skalv. Hvárt munu fuglar nǫkkurir sitja í trénu yfir mér? Skal tru om det sit nokon fuglar i treet over meg? Á. Preposisjonen á i, på kan styre dativ i tidsuttrykk. Þat var á dǫgum Haralds konungs hins hárfagra. Det var i dei dagar då Harald Hårfagre var konge.

11 120 Kap Í. Preposisjonen í styrer dativ når tidsuttrykket står på grensa til staduttrykk, dvs. når det snarare er tale om situasjonen enn tidspunktet. En í því bili vaknar Skrýmir. Og i den stunda vaknar Skryme Eptir. Preposisjonen eptir etter, langs styrer dativ i staduttrykk. Var þar gott skeið at renna eptir sléttum velli. Det var ei god tevling å kappspringe på den slette vollen Með. Preposisjonen með styrer som oftast dativ. Dette gjeld i uttrykk for følgjeskap (sosiativ), t.d. með henni, og i gjenstandsuttrykk (objektiv), t.d. með mikilli píning. Komsk hann þá upp á fjallit með henni með mikilli píning. Han kom seg då opp på fjellet med henne med stor møde. Vidare styrer með dativ i uttrykk for nærvære på staden (lokativ), t.d. með jǫklunum, og i uttrykk for reiskap (instrumental), t.d. með ruddunni. Nú ríðr hann upp til jǫkla ok vestr með jǫklunum. No rir han opp til jøklane og vestover langs dei. Þá slá þú hann þat hǫgg sem þú mátt mest með ruddunni. Slå til han det hardaste du kan med klubba Við. Preposisjonen við styrer helst akkusativ ( 107.2), men i tydinga mot og saman med styrer han dativ. Dette kan tolkast dels som instrumental (við grunni) og dels som sosiativ (við konu sinni). Hann hljóp báðum fótum gegnum skipit ok spyrndi við grunni. Han sette begge føtene gjennom båten, og spente mot grunnen. Hann var kvángaðr ok átti tvá sonu við konu sinni. Han var gift og hadde to søner med kona si. Genitiv 109 Preposisjon + gen. To preposisjonar, í milli og til, styrer alltid genitiv, medan ein, án, styrer genitiv, men også akkusativ eller dativ Í milli, til. Preposisjonane á (el. í) milli (el. millum) mellom og til til styrer alltid genitiv. Þeir vildu setja grið í milli konungs ok bónda. Dei ville setje fred mellom kongen og bøndene. Konungr fór þá til bǿjar þess, er Liðsstaðir heita. Kongen fór då til den garden som heiter Listad Án. Preposisjonen án utan styrer genitiv eller også akkusativ og dativ. Hann skyldi þeim manni at bana verða sem honum riði án hans vilja. Han skulle bli den mann til bane som reid på han (dvs. hesten) utan hans vilje. Substantivet vili m. har forma vilja i alle tre oblike kasus i eintal (jf 37.2), så i dette dømet kan vi ikkje avgjere kva for kasus som án styrer.