Jørn Lier Horst. Den eneste ene. Kriminalroman

Transkript

1 Jørn Lier Horst Den eneste ene Kriminalroman

2 Gyldendal Norsk Forlag AS opplag 2011 Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB, Falun 2011 Sats: Type-it AS, Trondheim 2007 Papir: 80 g Norbook Cream (1,6) Boken er satt med 10,5/12 p. Sabon Omslagsdesign: Blæst / Stian Hole ISBN

3 1 «Det er rett her borte,» forklarte den gamle mannen og skjøv en grankvist til side. William Wisting fulgte etter innover den smale stien som hadde begynt å gro igjen. I utgangspunktet hadde han forestilt seg at hele denne turen var bortkastet, men noe sa ham at det som ventet inne i skogen hadde en sammenheng med saken som preget førstesidene i dag. Han snudde seg mot Nils Hammer for å forsikre seg om at kollegaen fulgte etter. Den store politimannen pustet tungt i varmen, og små svetteperler var kommet til syne i panna hans. De var bare drøye femti meter fra veien, men den tette vegetasjonen hadde lukket seg rundt dem og stengt alle de vante lydene ute. Wisting hentet mobiltelefonen opp av lomma og sjekket at det var dekning i tilfelle Ingrid skulle ringe. En vond følelse stakk i ham. Hun burde ringe snart nå. Gi livstegn fra seg. Mannen foran dem gikk som om det hastet. Wisting dro til side noen hengende greiner og fulgte krumbøyd på inn mellom trærne til de nesten ikke kunne se himmelen mer. Så åpnet skogen seg plutselig og de var framme ved en lysning. Den gamle mannen som hadde vist vei tok et par skritt til side og lot politimennene komme helt fram. Wisting ble stående og stirre framfor seg. Et sted knakk det i en grein og noen fugler fløy opp. Så ble det stille. «Hytta mi ligger på høyden der borte,» kremtet mannen og pekte. «Lydene herfra holdt meg våken halve natta.» Wisting kjente en svettedråpe trille ned langs ryggraden. Han løsnet den øverste knappen i skjorta og begynte å brette opp 5

4 skjorteermene. Blikket sveipte over den lille gressletta foran dem. «Hva tror dere?» fortsatte mannen da ingen av politimennene sa noe. «Hmm,» svarte Wisting ubestemmelig. Han skakket på hodet og stirret på et rektangulært hull som var spadd opp midt på den lille gressletta. Så tok han et par skritt fram, for å forsikre seg om at det ikke lå noen i bunnen av det. «Hva slags lyder hørte du?» ville Hammer vite. «Det er vanskelig å forklare.» Den gamle mannen fant fram en tobakkspakke fra baklomma. «En slags jamring.» «Jamring?» «Ja, jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal beskrive det,» fortsatte mannen og fordelte tobakk i et sigarettpapir. «Først trodde jeg det kunne være et skadet dyr. Det er mye rådyr her. Men jeg fikk ikke ro på meg, så da det lysnet, gikk jeg for å undersøke, og fant dette.» Wisting lyttet til snakket mens han gikk en runde rundt hullet i bakken og haugen med jord som lå ved siden av. Løvkronene silte sollyset og la en underlig glans over stedet. Så huket han seg ned og grep en neve med jord. Den var tørr og sprø etter uker uten regn, og hadde et spesielt rødskjær som antakelig kom av høyt jerninnhold i grunnen. Det var fotavtrykk etter minst to mennesker på bakken, men det var ikke mulig å lese noe ut av dem annet enn at det ene skoparet var litt større enn det andre. «Seks fot?» sa Hammer med et nikk mot hullet foran dem. Wisting reiste seg og studerte de glatte kantene. «Nei,» svarte han og børstet hendene. «Men dypt nok til at det du graver ned, aldri ville komme til syne igjen.» Et vindkast ga liv i trærne rundt dem. Wisting løftet blikket og fikk øye på en sort fugl som sirklet over dem. «Ravn,» forklarte den gamle mannen og tente røyken. «De holder til bortunder Korpås.» Wisting nikket og trakk fram notatblokka fra brystlomma. «Du sa noe om et tre?» spurte han og så seg rundt. «Der borte,» nikket mannen og pekte med lighteren. «Jeg skal vise dere.» 6

5 De gikk over mot et gammelt furutre med krokete greiner som stod i utkanten av lysningen. Det var tydelige spor i barken, sannsynligvis etter et tau som de fremdeles kunne se rester av. Wisting grep et par av de pistrete taurestene og lot dem gli gjennom fingrene. De var av et eller annet syntetisk materiale og hadde et svakt grønnskjær. «For meg ser det ut som om noen har stått fastbundet, men klart å slite seg løs,» sa den gamle mannen og tok et dypt drag av sigaretten. Det knitret i den tørre tobakken. «Det lå ikke noe tau igjen på bakken her da du var her første gang?» spurte Wisting og kikket seg rundt. «Du har ikke fjernet noe?» Mannen foran ham ristet på hodet. Wistings blikk sveipte over området og stanset opp rett foran føttene til Hammer. Kollegaen fulgte blikket ned til en liten død skogmus. «Æsj,» sa han og sparket borti den med tåspissen. Wisting huket seg ned og kikket på den før han reiste seg og lot blikket gli videre. Så trakk han på skuldrende og vendte seg mot den gamle mannen igjen. «Dette stedet ligger nokså øde til,» begynte han. «Du må nesten være kjent for å finne denne sletta?» «Her ferdes nesten ingen,» istemte den gamle mannen. «I alle fall ikke nå, midt på sommeren. Om høsten er det annerledes. Da er det mye sopp her, men nå er det fredelig. Vanligvis, i hvert fall.» «Så du har ikke sett noen?» Den gamle mannen ristet på hodet igjen før han plukket sigaretten ut av munnen og knep den av mellom tommel og pekefinger. «Det kan selvfølgelig bare være noen fantestreker,» begynte han. «Ungdommen finner jo på så mye rart, men så tenkte jeg på denne håndballjenta som har blitt borte.» Wisting nikket. Han hadde tenkt på det samme.

6 Jørn Lier Horst Nattmannen Kriminalroman

7 Gyldendal Norsk Forlag AS opplag Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB, Falun 2011 Sats: Type-it AS, Trondheim 2009 Papir: 80 g Norbok Cream 1,6 Boken er satt med 10,5/12 p. Sabon Omslagsdesign: Bjørn Kulseth ISBN Til Aras Ali, hvor du enn er.

8 1 Tåka hadde kommet rullende inn fra havet i løpet av natta. Den lå tung som bly og omskapte alt rundt henne til uklare silhuetter. Vera Kvålsvik heiste veska opp på skulderen, skjerpet blikket og stirret inn i den gråhvite massen. Hun hadde gått den samme veien nesten hver morgen i snart tretti år og ville funnet fram til den lille bokhandelen i mørke, men tåka var verre enn mørket. Den forandret på alt det kjente og skapte nye konturer, skygger og slørete nyanser. Den var som et lydløst rovdyr som kom snikende innpå deg bakfra. Hun bøyde nakken og konsentrerte seg om føttene sine. For hvert skritt hun tok, ga hælene gjenlyd mot det steinsatte torget. Ellers var hun omgitt av kompakt stillhet. Hun skjøv den ubehagelige følelsen fra seg. Forsøkte å konsentrere seg om uka som lå foran henne. Flere nye bøker var på vei inn. Det var det som var livet hennes. Bøker. Bare tanken på at det lå en god bok og ventet på henne hjemme, gjorde dagen lettere. Et sted foran henne bjeffet en hund. Hun kunne høre hvordan den strakte hals for å varsle eller advare. Hun stanset og klemte automatisk om skulderveska med begge hender mens hun så seg rundt. Hun skimtet omrisset av de høye bygningene som tårnet seg rundt torget. Femti skritt til, så var hun framme. Hunden ble stille, men frykten hadde satt seg i henne nå. Hun var ikke alene. Et eller annet sted ute i tåka gikk det i en dør. Lette skritt mot gata. En bildør slo igjen, og en motor 5

9 startet opp. Ikke langt foran henne skrek en kråke hest. De hverdagslige lydene ble skarpe og ubehagelige. Vera Kvålsvik bet seg i underleppa. Den kjølige og fuktige lufta inneholdt en smak av salt fra havet. Kråka skrek på nytt. Tåka var seig og klebrig, som om den klistret seg til henne, og hun var klam og fuktig under jakka. Hun tok et skritt, lette med hånden i veska for å gjøre klar nøkkelen til butikken før hun gikk videre. Så stanset hun opp igjen, nølte. Inne i det gråhvite så hun konturene av noe hun ikke hadde sett før. Det så ut som en byste, eller et minnesmerke som noen i løpet av helgen hadde plassert i et av de oppbygde blomsterbedene. Samtidig forsto hun at det ikke kunne være det. Det var noe annet, noe skremmende. Vera Kvålsvik tok noen skritt til og myste framfor seg. Kjente hvordan hjertet slo krampaktig i brystet. Så åpnet munnen seg i et skrik.

10 2 Det var mandag 10. november. William Wisting satt ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe og ristet brød med jordbærsyltetøy. Klokka var 06.57, og han hadde vært våken i snart to timer allerede. Han våknet stadig tidligere. Til å begynne med hadde han blitt liggende i senga og stirre på den tomme plassen ved siden av seg, men etter et par søvnløse måneder hadde han forstått at han ikke kom til å klare å sovne igjen når han først hadde våknet, og hadde begynt å stå opp. Han svelget det tørre brødet med kaffe. Utenfor hadde morgentåka overtatt for nattemørket. Det var en av de sjeldne dagene da det var helt vindstille. Tåkeluren ulte som et forlatt dyr i det fjerne og minnet ham på hvor stille det var i huset. Han hadde ikke lagt merke til det før, men den grønne planten i vinduskarmen hang med bladene. Han reiste seg, stakk en finger ned i potten og ble stående og gni den tørre jorda mellom tommelen og pekefingeren mens han lurte på om han skulle gi den opp. Den fortjener en sjanse til, bestemte han seg for og gikk bort til vasken. Han fylte et glass med vann, helte det over i potten og plukket med seg et par brune blader. Foran ham lå morgenavisa oppslått på boligannonsene. Små, moderne leiligheter uten hage eller noe vedlikeholdsbehov. Det var først da sommeren var på hell, han hadde begynt å tenke tanken på å flytte. Han hadde følt seg ett med huset og den store hagen med utsikt over Stavern og havet utenfor. Å overlate det til noen andre hadde nærmest føltes 7

11 som et svik, men jo oftere tanken på flytting hadde slått ham, dess mer fortrolig ble han med den. Telefonen ringte og brakte ham ut av tankerekken. Automatisk kikket han på klokka før han løftet telefonen, kjente igjen nummeret til Line og svarte. «Hei, det er meg,» sa datteren i den andre enden. «Hvordan går det?» Wisting kremtet og forsøkte å analysere tonen i stemmen hennes. Lytte etter noe som var galt. «Bra,» svarte han. «Du da?» «Jeg er på vei nedover,» forklarte hun. Wisting kjente hvordan ordene gjorde ham i godt humør. Line hadde lagt et skrantende samboerskap bak seg og flyttet inn til Oslo for et halvt år siden da hun fikk et vikariat i VG. At hun var blitt engasjert av landets største avis, gjorde ham stolt. Han så på det som en prestasjon. Men så hadde Line prestert mer i løpet av to år i lokalavisa enn de fleste andre journalister gjorde i løpet av en hel karriere. Hun hadde noe av den samme sulten i seg som hadde drevet Wisting i hans jobb, og nærmest en forutseende evne til å være på rett sted til rett tid. Det var blitt lagt merke til. «Skal du jobbe?» spurte han. «Jeg har fått et par dager til å følge opp Koffertsaken,» forklarte hun. Wisting foldet pannen. Han likte det aldri når datteren skrev om saker han arbeidet med, men denne gangen dukket rynkene opp av ren nysgjerrighet. Koffertmysteriet hadde preget avisenes førstesider for et par uker siden, men etterforskningen hadde stått stille fra dag én. Det var en sak han mer enn gjerne skulle ha sett løst. «Har fått et interessant tips,» fortsatte Line da hun hørte farens taushet. Hun kjente ham godt nok til vite hvilke tanker som gikk gjennom hodet hans. «Det er en dame jeg skal snakke med, som kanskje vet noe.» «Å?» klemte han ut av seg, men lot være å spørre mer. «Det er en åpen kilde,» holdt Line fram, som om hun 8

12 leste tankene hans. «Du kan sikkert få snakke med henne, du også.» «Eller så kan jeg vel lese om det i avisa.» Han reiste seg, åpnet kjøleskapet og studerte innholdet. «Hvor lenge blir du?» Lyden fra skapdøra fikk katten som lå i en kveil på teppet, til å reagere. Den løftet hodet, reiste seg og smøg seg inntil beina hans. «Til i morgen.» Wisting hentet ut en pakke kokt skinke og slapp den siste skiven ned på gulvet før han lukket kjøleskapet igjen. «Buster kommer til å bli glad for å se deg,» sa han og klødde katten bak øret. Line lo i den andre enden. «Ikke lag en masse styr, da,» ba hun. «Jeg trenger bare låne senga mi.» «Neida,» forsikret han og kikket på klokka. Han kunne rekke å støvsuge før han dro på jobben. Dessuten måtte han handle. Brød, pålegg og melk. Line drakk melk. Og middagsmat. Han fant en lapp og noterte. Frukt også, tenkte han og rablet ned. Line var glad i grønne epler. Han kunne gå fra jobben en time tidligere. Da rakk han en tur ut til graven og fikk stelt den også. «Når kommer du?» spurte han. «Ved femtiden?» foreslo hun. Telefonen ga fra seg signal om at en annen samtale ventet. «Da sees vi,» avsluttet Wisting og tok røret fra øret, kikket på displayet og kjente igjen nummeret til politiets operasjonssentral.