Anne-Cath. Vestly. Marte og mormor og mormor og Morten

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Anne-Cath. Vestly. Marte og mormor og mormor og Morten"

Fredrik Tollefsen
7 år siden
Visninger:

2 Anne-Cath. Vestly Marte og mormor og mormor og Morten

3 Illustrert av Hans Jørgen Sandnes

4 Marte Mørkeredd Er du kjent i huset i skogen? Det ligger et stykke ovenfor den store byen, og i det huset bor mor og far og de åtte ungene og mormor og Ovnsrøret. Hvis du ikke er kjent med dem fra før, så blir du det nå, for mor er mor, og far er far, og mormor er mormor og Ovnsrøret er en sort og brun hund med korte ben. Ungene heter Maren, Martin, Marte, Mads, Mona, Milly, Mina og Lille Morten Minstemann og Maren er eldst, og Morten er yngst. Enda bor det fem høner og en lastebil der. Lastebilen er rød og bor på tunet, og hønene er hvite og bor i vedskjulet. Det er et lite hus til her oppe i skogen, og det heter Veslehuset og har hjerte i døren. Veslehuset og Vedskjulet og selve Huset ligger rundt et koselig tun, og midt på tunet står et bjerketre. Det var

Ungene heter Maren, Martin, Marte, Mads, Mona, Milly, Mina og Lille Morten Minstemann og Maren er eldst, og Morten er yngst. Enda bor det fem høner og en lastebil der.

5 det bjerketreet far likte så godt første gangen han var her, at han fikk lyst til å bo her i skogen med en gang. Så la mor og far og alle ungene sammen de pengene de hadde og kjøpte huset i skogen. De flyttet inn like etter jul i fjor, så nå hadde de bodd her en hel vinter og en hel vår og en hel sommer, og nå var det blitt høst Nesten alle sammen syntes det var litt moro med høsten. Det var tyttebær i skogen og gulrøtter i hagen, og rett som det var kom far hjem med epler på lasteplanet. Om kveldene var det så koselig å sitte inne og knaske epler og titte ut i mørket. Den eneste som var lei seg for at det ble høst, var

De flyttet inn like etter jul i fjor, så nå hadde de bodd her en hel vinter og en hel vår og en hel sommer, og nå var det blitt høst Nesten alle sammen

6 Marte, for Marte var mørkredd, og nå om høsten ble det så tidlig mørkt om kvelden. I vår og i sommer, da hadde hun hatt det godt da, for da var det liksom ikke noe å være redd for, men nå Om kvelden når de små hadde lagt seg, hendte det ofte at mor sa: «Å, Marte, stikk ut i vedskjulet og hent litt ved til meg da.» Marte gjorde som hun ble bedt om hun, men når hun gikk over tunet, var hun så redd at hjertet banket oppi halsen på henne. Det store bjerketreet sto og viftet og raslet med de tørre bladene. Vedskjuldøren skrek og jamret seg, og inni vedskjulet var det så mørkt at hun måtte famle seg frem til vedstablene og ta vedtrærne i blinde. Så var det å komme seg tilbake da. Det var nesten det verste, for nå var hun så redd at hun måtte løpe, og enda måtte hun lukke vedskjuldøren først. Hun snublet og løp, og ofte mistet hun veden sin på bakken, så hun måtte ligge på alle fire og kave for å finne den igjen. Når hun til slutt kom inn til de andre, var hun så forpustet at alle så på henne. Marte fant snart ut at den turen til vedskjulet kunne hun da iallfall slippe. Det var jo bare å passe på at mor hadde nok ved i vedkassen, det. Hele dagen, mens det var lyst, gikk hun og kikket oppi den, og hvis den bare var halvfull, var ikke Marte sen om å gå etter ved og fylle den igjen. Men det var mye annet rart som kunne hende også. Milly og Mina kunne glemme igjen dukkene sine på tunet. Så måtte Marte ut og hente dem. En annen gang var kanskje vedskjuldøren ikke blitt lukket. Når den slo hit og dit i vinden, hendte det iblant at mor ba akkurat henne om å gå ut og lukke den. Maren hadde så mange lekser, hun, for hun gikk i 7. klasse, og Martin holdt alltid på med noe snekring. Så

vedskjulet og hent litt ved til meg da.» Marte gjorde som hun ble bedt om hun, men når hun gikk over tunet, var hun så redd at hjertet banket oppi halsen på henne.

7 ble det Marte, da. Marte hadde ikke noe lyst til at de andre skulle merke at hun var så redd heller, men etter hvert oppdaget de det nok likevel. Noen ganger måtte hun ut på Veslehuset om kvelden, og da gikk hun og ventet og ventet på om ikke de andre skulle ut en tur, men nei, de satt bare stille med sitt, og til slutt måtte hun gå ut alene. Det skrek ikke i døren til Veslehuset heldigvis, men det var akkurat som det tuslet og taslet rundt det hele tiden, mens hun var der. Hun torde nesten ikke dra pusten, og kom seg inn igjen så fort hun kunne. Dagen etter, når det var lyst og koselig alle steder, kunne ikke Marte skjønne hvorfor hun hadde vært så redd om kvelden. Det var jo her hun bodde. Alle ting kjente hun, og alle ting var hun glad i. Bjerketreet sto og raslet med de tørre bladene sine nå også, men nå var det ikke så nifst. Om vedskjuldøren pep og skrek litt, var det også bare en hyggelig låt. Marte klatret opp i bjerketreet en ettermiddag og satt der helt musestille. Nå skal jeg sitte her helt til det blir mørkt, tenkte hun, og så skal jeg se om jeg blir redd da. Til å begynne med var det bare moro. Hun hadde så fin utsikt mot skogen her, og treet vugget henne sakte og fint. Nede på tunet lekte Milly og Mina og visste ikke om at hun satt her. Mads og Mona sparket fotball, og Marte lo så hun holdt på å dette ned, for Mona ble så sint hver gang Mads fikk lurt ballen fra henne. Men så ble det mørkere. Mor ropte på Milly og Mina. Mads og Mona gikk inn litt etter helt av seg selv, og Marte satt igjen alene. Hun tittet mot skogen, og nå var det plutselig ikke så morsomt å se dit mer, for grantrærne var blitt så sorte og det knaket i de store grenene.

Det skrek ikke i døren til Veslehuset heldigvis, men det var akkurat som det tuslet og taslet rundt det hele tiden, mens hun var der.

8 Vedskjuldøren pep ikke på langt nær så hyggelig som før, og Marte syntes tydelig at det var noen som tuslet og taslet rundt på tunet. Så ble hun redd. Hun ble så redd at hun ikke torde røre på seg. Hun måtte visst sitte her i hele natt, for ikke torde hun klatre ned nå og gå over tunet Da kom mor i døren og ropte på henne: «Marte, det er kveldsmat!» Lyset fra kjøkkenet lyste opp på tunet, og Marte var ikke sen om å klatre ned og springe inn så fort hun kunne. Å så deilig og lyst og varmt det var her. Det var nok noe annet enn å sitte der ute i mørket. Men far tittet på henne og sa: «Det er fælt så du har løpt da, Marte. Du har ikke pusten igjen, jo.» «Marte er mørtredd,» sa Morten.

Hun måtte visst sitte her i hele natt, for ikke torde hun klatre ned nå og gå over tunet Da kom mor i døren og ropte på henne: «Marte, det er kveldsmat!

9 Da lo alle sammen, for han var så viktig da han sa det. Men mor lo ikke. Hun bare klappet Marte på kinnet og sa: «Det vokser du nok av deg, Marte min.» Da de hadde spist kveldsmat, vinket mormor på Marte fra kammersdøren sin. Marte kom, og mormor lukket døren godt igjen etter seg. «Marte, je òg er mørkredd,» sa mormor, «men det er det ingen som veit uten je sjøl da, og så du. Ska du og je øve oss på itte å væra mørkredde mer?» De tisket og hvisket sammen lenge. Til slutt kom de ut fra kammerset. De så lure ut i fjesene begge to, og

» Da de hadde spist kveldsmat, vinket mormor på Marte fra kammersdøren sin. Marte kom, og mormor lukket døren godt igjen etter seg.

10 mormor sa: «Vi ska bare ha oss en aftentur, vi.» «Skal dere ut og gå så sent?» spurte mor. «Ja visst ja,» sa mormor, «frisk luft er sunt både når det er lyst og når det er mørkt.» Det ble ikke bare den ene kvelden mormor og Marte gikk aftentur. De andre ble så vant til det at de ikke tenkte over det engang når de to leide hverandre over kjøkkengulvet og forsvant ut. Men hvis de hadde tittet ut litt og sett godt i mørket, ville de nok undret seg likevel, for det var en rar måte å gå aftentur på. Først satte mormor seg ned på trammen: «Klar, ferdig, gå!» sa hun. Marte gikk av sted. Helt alene, over tunet, bort til vedskjulet, og tilbake til mormor. Neste gang var det Martes tur til å sitte på trammen: «Klar, ferdig, gå!» sa Marte, og mormor gikk, helt alene, over tunet, bort til vedskjulet, og tilbake til Marte igjen. Da de hadde gjort det tre ganger, tok de hverandre i hendene og tuslet bort til skogkanten sammen. Så gikk de tilbake. Mormor satte seg på trammen igjen, og sa: «Klar, ferdig, gå!» Marte gikk bort til skogkanten alene. De første gangene sprang hun nok tilbake, men etter som tiden gikk, ble hun flink til å gå langsomt og late som ingenting, enda det var stummende mørkt omkring henne. Så var det en kveld mormor og Marte var nettopp kommet inn fra aftenturen sin, og godt var det, for det var begynt å regne og blåse. Det riktig ulte rundt husveggen. Da hørte de alle sammen at vedskjuldøren sto og slo. Nå nøyde den seg ikke med å skrike litt. Neida, den riktig hylte. «Jeg får visst komme meg ut og lukke den igjen,» sa

Men hvis de hadde tittet ut litt og sett godt i mørket, ville de nok undret seg likevel, for det var en rar måte å gå aftentur på. Først satte mormor seg ned på trammen: «Klar, ferdig, gå!» sa hun.

Like dokumenter

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen Anne-Cath. Vestly Mormor og de åtte ungene i skogen Morten oppdager litt for mye, han Hvis du kommer gjennom skogen en gang litt ovenfor den store byen og får øye på et grått hus som ligger på et lite