Jørn Lier Horst. Nattmannen. Kriminalroman

Transkript

1

2 Jørn Lier Horst Nattmannen Kriminalroman

3 Til Aras Ali, hvor du enn er.

4 1 Tåka hadde kommet rullende inn fra havet i løpet av natta. Den lå tung som bly og omskapte alt rundt henne til uklare silhuetter. Vera Kvålsvik heiste veska opp på skulderen, skjerpet blikket og stirret inn i den gråhvite massen. Hun hadde gått den samme veien nesten hver morgen i snart tretti år og ville funnet fram til den lille bokhandelen i mørke, men tåka var verre enn mørket. Den forandret på alt det kjente og skapte nye konturer, skygger og slørete nyanser. Den var som et lydløst rovdyr som kom snikende innpå deg bakfra. Hun bøyde nakken og konsentrerte seg om føttene sine. For hvert skritt hun tok, ga hælene gjenlyd mot det steinsatte torget. Ellers var hun omgitt av kompakt stillhet. Hun skjøv den ubehagelige følelsen fra seg. Forsøkte å konsentrere seg om uka som lå foran henne. Flere nye bøker var på vei inn. Det var det som var livet hennes. Bøker. Bare tanken på at det lå en god bok og ventet på henne hjemme, gjorde dagen lettere. Et sted foran henne bjeffet en hund. Hun kunne høre hvordan den strakte hals for å varsle eller advare. Hun stanset og klemte automatisk om skulderveska med begge hender mens hun så seg rundt. Hun skimtet omrisset av de høye bygningene som tårnet seg rundt

5 torget. Femti skritt til, så var hun framme. Hunden ble stille, men frykten hadde satt seg i henne nå. Hun var ikke alene. Et eller annet sted ute i tåka gikk det i en dør. Lette skritt mot gata. En bildør slo igjen, og en motor startet opp. Ikke langt foran henne skrek en kråke hest. De hverdagslige lydene ble skarpe og ubehagelige. Vera Kvålsvik bet seg i underleppa. Den kjølige og fuktige lufta inneholdt en smak av salt fra havet. Kråka skrek på nytt. Tåka var seig og klebrig, som om den klistret seg til henne, og hun var klam og fuktig under jakka. Hun tok et skritt, lette med hånden i veska for å gjøre klar nøkkelen til butikken før hun gikk videre. Så stanset hun opp igjen, nølte. Inne i det gråhvite så hun konturene av noe hun ikke hadde sett før. Det så ut som en byste, eller et minnesmerke som noen i løpet av helgen hadde plassert i et av de oppbygde blomsterbedene. Samtidig forsto hun at det ikke kunne være det. Det var noe annet, noe skremmende. Vera Kvålsvik tok noen skritt til og myste framfor seg. Kjente hvordan hjertet slo krampaktig i brystet. Så åpnet munnen seg i et skrik.

6 2 Det var mandag 10. november. William Wisting satt ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe og ristet brød med jordbærsyltetøy. Klokka var 06.57, og han hadde vært våken i snart to timer allerede. Han våknet stadig tidligere. Til å begynne med hadde han blitt liggende i senga og stirre på den tomme plassen ved siden av seg, men etter et par søvnløse måneder hadde han forstått at han ikke kom til å klare å sovne igjen når han først hadde våknet, og hadde begynt å stå opp. Han svelget det tørre brødet med kaffe. Utenfor hadde morgentåka overtatt for nattemørket. Det var en av de sjeldne dagene da det var helt vindstille. Tåkeluren ulte som et forlatt dyr i det fjerne og minnet ham på hvor stille det var i huset. Han hadde ikke lagt merke til det før, men den grønne planten i vinduskarmen hang med bladene. Han reiste seg, stakk en finger ned i potten og ble stående og gni den tørre jorda mellom tommelen og pekefingeren mens han lurte på om han skulle gi den opp. Den fortjener en sjanse til, bestemte han seg for og gikk bort til vasken. Han fylte et glass med vann, helte det over i potten og plukket med seg et par brune blader. Foran ham lå morgenavisa oppslått på boligannonsene. Små, moderne leiligheter uten hage eller noe

7 vedlikeholdsbehov. Det var først da sommeren var på hell, han hadde begynt å tenke tanken på å flytte. Han hadde følt seg ett med huset og den store hagen med utsikt over Stavern og havet utenfor. Å overlate det til noen andre hadde nærmest føltes som et svik, men jo oftere tanken på flytting hadde slått ham, dess mer fortrolig ble han med den. Telefonen ringte og brakte ham ut av tankerekken. Automatisk kikket han på klokka før han løftet telefonen, kjente igjen nummeret til Line og svarte. «Hei, det er meg,» sa datteren i den andre enden. «Hvordan går det?» Wisting kremtet og forsøkte å analysere tonen i stemmen hennes. Lytte etter noe som var galt. «Bra,» svarte han. «Du da?» «Jeg er på vei nedover,» forklarte hun. Wisting kjente hvordan ordene gjorde ham i godt humør. Line hadde lagt et skrantende samboerskap bak seg og flyttet inn til Oslo for et halvt år siden da hun fikk et vikariat i VG. At hun var blitt engasjert av landets største avis, gjorde ham stolt. Han så på det som en prestasjon. Men så hadde Line prestert mer i løpet av to år i lokalavisa enn de fleste andre journalister gjorde i løpet av en hel karriere. Hun hadde noe av den samme sulten i seg som hadde drevet Wisting i hans jobb, og nærmest en forutseende evne til å være på rett sted til rett tid. Det var blitt lagt merke til. «Skal du jobbe?» spurte han. «Jeg har fått et par dager til å følge opp Koffertsaken,» forklarte hun. Wisting foldet pannen. Han likte det aldri når datteren skrev om saker han arbeidet med, men denne gangen dukket rynkene opp av ren nysgjerrighet.

8 Koffertmysteriet hadde preget avisenes førstesider for et par uker siden, men etterforskningen hadde stått stille fra dag én. Det var en sak han mer enn gjerne skulle ha sett løst. «Har fått et interessant tips,» fortsatte Line da hun hørte farens taushet. Hun kjente ham godt nok til vite hvilke tanker som gikk gjennom hodet hans. «Det er en dame jeg skal snakke med, som kanskje vet noe.» «Å?» klemte han ut av seg, men lot være å spørre mer. «Det er en åpen kilde,» holdt Line fram, som om hun leste tankene hans. «Du kan sikkert få snakke med henne, du også.» «Eller så kan jeg vel lese om det i avisa.» Han reiste seg, åpnet kjøleskapet og studerte innholdet. «Hvor lenge blir du?» Lyden fra skapdøra fikk katten som lå i en kveil på teppet, til å reagere. Den løftet hodet, reiste seg og smøg seg inntil beina hans. «Til i morgen.» Wisting hentet ut en pakke kokt skinke og slapp den siste skiven ned på gulvet før han lukket kjøleskapet igjen. «Buster kommer til å bli glad for å se deg,» sa han og klødde katten bak øret. Line lo i den andre enden. «Ikke lag en masse styr, da,» ba hun. «Jeg trenger bare låne senga mi.» «Neida,» forsikret han og kikket på klokka. Han kunne rekke å støvsuge før han dro på jobben. Dessuten måtte han handle. Brød, pålegg og melk. Line drakk melk. Og middagsmat. Han fant en lapp og noterte. Frukt også, tenkte han og rablet ned. Line var glad i grønne epler. Han kunne gå fra jobben en time tidligere.

9 Da rakk han en tur ut til graven og fikk stelt den også. «Når kommer du?» spurte han. «Ved femtiden?» foreslo hun. Telefonen ga fra seg signal om at en annen samtale ventet. «Da sees vi,» avsluttet Wisting og tok røret fra øret, kikket på displayet og kjente igjen nummeret til politiets operasjonssentral.

10 3 Hun hadde sett verden gjennom klare, grønne øyne. Wisting skakket på hodet. Det tomme blikket hennes fanget hans og satte seg fast. Han tok et skritt tilbake, men klarte ikke å la være å stirre. «Er det ekte?» spurte han med ustø stemme. Kriminaltekniker Espen Mortensen nikket. Wisting svelget. Lang erfaring hadde gitt ham kunnskap og innsikt når det gjaldt de fleste former for brutalitet og råskap, men han hadde aldri hatt tro på ren ondskap. At det fantes mennesker som helt og holdent var onde. Ikke før nå. Forbrytelsen han nå sto overfor, kunne ikke ha opphav andre steder enn i en formørket hjerne. Jenta med de grønne øynene kunne være rundt tolv år. Hodet hennes var skilt fra resten av kroppen og plassert på en stake. Han kunne se deler av den glatte, virvelformede muskulaturen i spiserøret og bruskringene i luftrøret. Sårflaten var ujevn og trevlete. Blodige slintrer og hudrester hang nedover langs trestokken. Ansiktet var rundt, med en flat nese og spiss hakestump. Ørene satt lavt, og de grønne øynene var smale og skråstilte. Det sorte håret hennes var i uorden, men fremdeles med det meste samlet i hestehale. På begge kinnene glinset det i noe sølvaktig. Wisting